NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Kjønnsfascisme

Kjønnsfascisme er et menneskesyn som av sosialbiologiske grunner anser kvinnen for å være et mindreverdig menneske i forhold til mannen, uansett klasse og etnisk gruppe. Kjønnsfascisme brukes ofte av dagens kvinnesakskvinner som et skjellsord. Men det er først og fremst viktig som et begrep i feministisk ideologi og omhandler kulturelle realiteter.

Begrepet inneholder mange av de vanlige elementene i et fascistisknazistisk menneskesyn. Kvinnen er mindreverdig fordi hun ikke viser en kompromissløs vilje til makt, fordi hun ikke er den sterkeste i kampen, fordi hun ikke erobrer. Hun ansees som barnsligere enn mannen. Hun er laverestående fordi hun viser følelser og tar hensyn til følelser. Om kvinnen ikke følger normene for det ekte kvinnelige, blir hun rammet av anklager om å være maskulin og unormal. En kvinne kan pr. definisjon ikke lykkes i kampen for tilværelsen eller mot mannssamfunnet uten likevel å tape; om hun vinner, utdefineres hun som kvinne.

Ifølge et kjønnsfascistisk menneskesyn er kvinnen mannens første tjener og bytte. Når mannen har erobret en kvinne og har ryggen fri hjemme, kan han gå ut for å erobre verden. Samleiet sees på som en erobring, en parringsakt med hensikt å skaffe nye samfunnsmedlemmer. Dypt i kjønnsfascismen liggerforakten for det kjønnslig, for kvinnen som aktiv og selvstendig seksualpartner, og for kvinnen som person.

Biologiske forhold (kjønnsorganer, kroppssyklus, gener, hormoner osv.) brukes ofte til å bevis at kvinnen aldri kan bli mannens like, aldri kan nå igjen mannen på utviklingsstigen. Men hovedgrunnen til kvinnens mindreverd ligger, ifølge kjønnsfascimen, ikke i bare biologien: Det er ikke menstruasjonen og fødselen i seg selv som gjør at kvinnen er mindreverdig. Det er de antatt psykiske virkninger av dette som gjør henne mindreverdig. Disse biologiske forholdene antas å ha en så inngripende virkning på hele hennes psyke at hun svekkes, mer eller mindre varig, i sine sjelsevner.

Kjønnsfascister ser på kvinnene som dårligere utrustet enn mannen på alle åndelige felter. Kvinnen er mannen underlegen når det gjelder logisk og abstrakt tenkning, når det gjelder evnen til å foreta moralske, religiøse og rettslige vurderinger. Hun er også mannen underlegen når det gjelder skapende evne og all teknisk kunnen.

Opp gjennom historien, og i mange samfunn, har f. eks. kvinnen bare i kortere perioder vært regnet som rettslig myndig i den forstand at hun kunne forvalte eiendom, vitne i retten, opptre som verge, eller føre en sak for retten. Ved ekteskapsinngåelse har hun ofte mistet de få rettslige rettigheter hun hadde. I Norge fikk kvinner adgang til å ta juridisk embetseksamen først i 1884, og tillatelse til å bekle dommerembetet først i 1912.

Kjønnsfascismens menneskesyn ser mennesket som bestående av tre deler som dels samarbeider og dels motarbeider hverandres Mennesket er natur, drifter og roller. Rollene er tilpasset mennesket som natur og drift. Når rollene ikke helt fyller oppgaven, er det menneskets natur og drifter som skal forandres. En kvinne som f.eks. ikke vil være passiv, underlegen, osv. er unormal, syk og frigid. En homoseksuell person bringer stor forvirring og angst i et kjønnsfascistisk samfunn, og vil nødvendigvis bli gjenstand for forfølgelse.

Kjønnsfascismen blir altså et livssyn og en moral; et sett av leveregler for alt menneskelig samliv og alle menneskelige virksomheter. Den regulerer menneskets forhold til tilværelsen, døden og religiøse opplevelser. Ikke minst styrer den kjønnenes oppførsel og følelsesliv i forhold til det egne og det annet kjønn. Den stenger av for kommunikasjonen mellom kjønnene, og hindrer kvinnene i å kreve sine følelsers rett og sine interessers makt.

N. K. M.

Se også: Feminisme, Kjønnsobjekt, Mannssjåvinisme, Patriarkat.

Litteratur: N. K. Monsen: Det kvinnelige mennesket. Feministisk filosofi, Oslo 1975. H. Ofstad: Vår forakt for svakhet, Oslo 1971.

Kjønnskvotering

Kjønnskvotering er et middel som kan brukes for å oppnå en jevnere fordeling av kvinner og menn på ulike områder i samfunnslivet. En likere fordeling av arbeidsoppgaver innenfor familien, i arbeidslivet og i det offentlige liv anses å være en nødvendig forutsetning for en lik vurdering av kvinner og menn og for en endring i det tradisjonelle kjønnsrollemønstret.

Hensikten med kjønnskvotering er å øke kvinners deltakelse og innflytelse i det offentlige liv og i arbeidslivet, og å øke menns muligheter til å delta aktivt i familielivet. Kvotering innebærer derfor en positiv diskriminering av kvinner på de områdene hvor de har vært utelukket eller underrepresentert, for å oppnå en tilnærmet likestilling av kvinner og menn.

Kjønnskvotering betyr at en persons kjønn blir ett av flere vesentlige utvalgskriterier ved opptak til utdanningsinstitusjoner, til tillitsverv i partier og offentlige utvalg og ved ansettelser i arbeidslivet. Begrunnelsen for å anvende kvotering som et bevisst middel for å oppnå likestilling på alle områder i samfunnet, er at det kjønn som er sterkt underrepresentert alltid vil tvinges til å tilpasse seg det motsatte kjønns roller og måter å være på. Et lite mindretall har ia muligheter til å påvirke eller forandre virksomheten på et område. En større gruppe derimot har muligheter for å bidra med nye holdninger og vurderinger. En slik utvikling vil føre til en større grad av flersidighet og vil være en berikelse for de fleste områder i samfunnet.

Et praktisk forslag, som betegnes som moderat kjønnskvotering, går ut på at i tilfeller hvor søkere eller kandidater har like kvalifikasjoner skal det ved adgang til studier, ved oppnevninger og ansettelser foretrekkes personer av det kjønn som er underrepresentert. Et annet forslag, som betegnes som radikal kjønnskvotering, er å pålegge institusjoner og organisasjoner å bruke tilstrekkelige ressurser av forskjellig art til å fremskaffe og utdanne velkvalifiserte kandidater av det kjønn som er underrepresentert innen en viss tidsramme. Ansvaret påhviler på denne måten ikke individet alene, men en institusjon eller en arbeidsgiver.

En innvending mot kjønnskvotering er at kvalifikasjonskrav bør være utslagsgivende siden andre kriterier vil føre til ert nivåsenkning. For det første gjelder dette bare i svært få verv og yrker hvor konkurransen er så hard at forskjellene blant kvalifiserte personer ofte er hårfine og hvor flere har kvalifikasjoner over det som kan betraktes som nødvendig. For det andre er utvalgskriterier i seg selv ofte nokså usikre, siden sammenhengen mellom kunnskapskravene, utdanning og den senere prestasjon ikke er så klar som mange antar. Mange mennesker som utfører viktige samfunnsoppgaver har ikke vært " skoleflinke. Personer med mye praktisk erfaring og det gjelder mange kvinner blir ofte utelukket på grunn av formelle krav.

En annen innvending er at kjønnskvotering som middel er et tilbakeskritt som er i strid med idéen om likestilling uansett kjønn. Denne innvendingen kan neppe tas alvorlig så lenge det ene kjønnet nemlig kvinner er så sterkt underrepresentert på viktige områder av det offentlige liv, m.a.o. Så lenge likestilling hovedsakelig er et uoppfylt politisk mål.

En tredje innvending er at slike ordninger fører til utilfredshet blant dem som blir utelukket pga. kvoteringsordninger. Her må en huske at også rettferdighet er et ideal som er bestemt og begrenset av de rådende samfunnsordning som oftest kommer de sterke til gode. Kjønnskvotering er et instrument for å oppnå grupperettferdighet som av og til kan komme i konflikt med individulle rettferdighetsforestillinger. Av denne grunnen blir det noen ganger hevdet at individer som drar nytte av slike gruppeordninger vil tape prestisje eller status.

Det må fremheves at kjønnskvotering først er blitt et omstridt begrep etter at det ble diskutert som et middel til positiv diskriminering av kvinner. I Norge har man praktisert kvotering til fordel for menn bl.a. ved lærerskolene, hvor en tredjedel av plassen er forbeholdt mannlige søkere. I Sverige gjelder den samme ordningen også ved opptak til barnevernskoler og andre utdanningsintitusjonerfor førskolelærere. Hensikten er i begge tilfellene å oppnå en bedre balanse mellom mannlige og kvinnelige lærere. På denne måten kan man på et tidlig stadium motvirke kjønnsroller hos barn og ungdom. Det er ellers få utdanningsinstitusjoner som praktiserer kjønnskvotering til tross for at det ikke er noen uenighet om det ønskelige i en jevnere rekruttering av begge kjønn til en rekke yrker.

For å oppnå en mer lik fordeling av kvinner og menn i offentlige råd og utvalg vedtok regjeringen i 1973 regler som pålegger alle departementer og organisasjoner å nominere et likt antall kvinner ogmenn.Disse reglene ble innskjerpet i 1976 etter at det viste seg at kjønnsfordelingen i slike råd og utvalg ikke hadde forandret seg i særlig grad. Det er fremdeles slik at de organisasjoner og myndigheter som oppnever, velger sine kandidater fra et snevert sjikt,og aten slik praksis gir særlig sterke utslag for kvinnenes vedkommende.

Det er også kommet forslag om at offentlig støtte til bedrifter i utkantene skal gjøres avhengig av at en viss prosentandel av arbeidsplassene (ca.40%) blir forbeholdt kvinner.

De ordningene som er nevnt her, omhandlerklar, bevisst kjønnskvotering. Slike ordninger er resultater av en erkjennelse av den utstrakte ubevisste kjønnskvoteringen som foregår. Kjønnsrolletenkningen og en lang rekke praktiske hindringer for at kvinner kan delta i yrkeslivet og det offentlig liv, slår ofte ut i kjønnskvotering til fordel for menn. Så lenge dette mønstret vedlikeholdes, må bevisst kjønnskvotering betraktes som et av flere virkemidler til å oppnå et samfunn av likestilte mennesker.

H. He.

Kjønnsobjekt

Å være kjønnsobjekt betyr at en person er gjort til en gjenstand eller ting for andre på grunn av sittkjønn. Det kjønnsmessige ved personen isoleres. Personen blir ikke sett som en helhet av sosiale, følelsesmessige og seksuelle egenskaper.

Kjønnobjekt brukes i en videre betydning enn seksualobjekt. I sistnevnte tilfelle dreier det seg om å tingliggjøre seksualitet og erotikk, mens kjønnobjekt også spiller på den betydning en person har som menneske, i et system av regler som gjelder slektskap og ekteskap.

Både historisk og aktuelt sett er det kvinne som har vært mest utsatt for en slik gjenstandgjøring. Antropologen Claude Lévi-Strauss viser at kvinnen nesten alltid har vært bytteobjekt i en kommunikasjonsprosess mellom menn. Ekteskapsinngåelsen var ikke en pakt mellom mann og kvinne, men mellom kvinnens familieoverhode og ektemannen, eller ganske enkelt en pakt mellom to familier. Kvinner har blitt bytte på linje med ytelser, eiendom og penger. På denne måten oppsto det et nettav slektskapstilknytninger som ga grunnlag for solidaritet mellom grupper. På bakgrunn av dette har Simone de Beauvoir framhevet at ikke bare vår europeiske kultur, men hele den menneskelige sivilisasjon er patriarkalsk. Det dominerende trekket i vår kultur er at mannen definerer kvinnen som kjønnsvesen som utelukkende har eksistens i forhold til ham, som den "andre", ikke som subjekt.

At kvinner er bytteobjekt mellom menn er mindre tydelig i dag enn før. Men tingliggjøringen av kvinners kjønn og seksualitet opprettholdes likevel. Krassest kommer dette til uttrykk I voldtekt og prostitusjon. Mest utbredt ser vi tingliggjøringen i reklamen, massemediene og den pornografiske litteraturen. Her er kvinnen framstilt utelukkende som objekt for mannens lyst.

De samfunnsmessige normene omkring seksualitet og kjønn er nedfelt både i handlinger og i fantasier. Fordi tingliggjøringen også skjer på symbolplanet, blir den generalisert i normer og forventninger som treffer enkeltmennesker, selv om de ikke personlig blir utsatt for kjønnsdiskriminering.

Tingliggjøringen av kvinner preger ikke bare menns oppfatning av kvinnen, men farger i høy grad også kvinners selvoppfatning, selvbevissthet og personlighetsstruktur. Kvinner lærer å se seg selv som objekt i alle livssaammenhenger De lærer å leve seg inn i andres behov ogfølelser, men kjenner ofte ikke sine egne. De blir fremmede for seg selv. Dette virker igjen inn på personlighetsstrukturen og fører ofte til handlingslammelse og en følelse av diffus angst og utilstrekkelighet.

Å akseptere en slik total tingliggjøring er å flykte fra sin egen frihet. Simon de Beauvoir peker på at ethvert menneske har et ønske om å bekrefte seg selv som subjekt og å leve i et gjensidig anerkjennende forhold til et annet subjekt. Det har gjennom forskjellige historiske epoker eksistert enkeltkvinner eller grupper av kvinner som har forsøkt dette. Framveksten av kvinnebevegelsen de siste 100 årene er det bredeste uttrykket for dette.

Det å gjøre en annen til ting, til objekt, er å undertrykke den andre. Men det er en vekselvirkning her; den som undertrykker vil ikke bare ødelegge den andre, men også noe i seg selv. Ifølge filosofen Martin Buber er et subjekt som gjør den andre til objekt, ikke selv fullstendig som subjekt. Jeg er bare jeg i forhold til et du. Forholder jeg'et seg til du'et som til et det, blir jeg'et selv tingliggjort. Sagt på en annen måte; den som vil være fri må også ville den andres frihet.

Men dette vil ikke si at en utelukkende alltid er subjekt for hverandre. Det faktum at situasjoner, forhold og en selv forandrer seg, fører til at en vil kunne oppleve både seg selv og andre også som objekter. Men dette fører ikke nødvendigvis til en fremmedgjøring og tingliggjøring. Det er først når det ene subjektet vedvarende undertrykker det andre og bare ser denandre som objekt, og også tvinger denne oppfatningen på den andre, at objektiveringen blir en slik tingliggjøring. Forhold mellom mennesker krever en vedvarende omdefinering. Tingliggjøringen skjer når en benekter dette.

I. E.

Litteratur: S. de Beauvoir: Det annet kjønn, Oslo 1974. C. LéviStrauss: The Family, i I. Shapiro (red.): Man. Culture and Society, New York, 1956. M. Buber: Jeg og du, Oslo 1967.

Kjønnsrolle

Begrepet kjønnsrolle er et viktig stikkord for å beskrive og forklare forskjeller i menns og kvinners situasjon. Ordet er blitt et innslag i dagligtalen, ofte med en ganske omfattende og diffus betydning. Det viser imidlertid ikke, slik mange har trodd, til seksuell atferd. Det har sin plass i en samfunnsvitenskapelig tenkemåte som legger vekt på sosiale normer og roller, og som ofte ser samfunnet som et omfattende regelverk for hvordan folk bør eller forventes å handle.

Sosiale normer og roller Kjønnsrollebegrepet setter fingeren på det faktum at det eksisterer et sosialt press på kvinner og menn som dirigerer dem i retning av bestemte og forskjellige arbeidsoppgaver, bestemte maktforhold og bestemte personlige egenskaper, bestemte oppfatninger av seg selv og verden. Vi kan snakke om et sosialt press i retning av kjønnsspesifikk eller kjønnsforskjellig atferd og væremåte. Hvis man ikke følger disse anvisninger eller forventninger om hvordan henholdsvis kvinner og menn bør være, blir man rammet av visse materielle, sosiale og psykologiske sanksjoner. Det vil si: De som følger "anvisningene" blir belønnet f.eks. med anerkjennelse, med å være "innenfor" i det sosiale liv, med oppmuntring. De som ikke følger opp blir "straffet" f.eks. med misbilligelse, utstøtelse eller latterliggjørelse. Den mest effektive og ubehagelige straffen er kanskje å bli ansett som "ukvinnelig" eller "umandig".

Oppdragelsen til de "riktige" kjønnsrollene begynner tidlig egentlig allerede ved fødselen. Det betyr at en tilegner seg den kjønnsbundne praksis og væremåte som det sosiale påtrykket presser en inn i, dvs. denne praksis føles som behov og ønske hos en selv.

En slik beskrivelse kan forkortes enda mer ved å si at kjønn er et kjennetegn som ofte fremkaller stabile, ordnede og sanksjonsbærende forventninger om en persons atferd. En kvinne forventes stort sett å være lite aggressiv eller ærgjerrig, passiv i mange sammenhenger, trøstende og oppmuntrende, pen og velstelt osv., en gutt eller mann ventes f.eks. å ta initiativ, være sterk og aktiv i mange situasjoner. Kvinner forventes ikke å ha samfunnsmessig makt og innflytelse, men å holde seg beskjedent i bakgrunnen i slike sammenhenger.

Forskning har vist at dette er "innholdet" i kjønnsrollene ide vestlige industrisamfunn. Om dette har forandret seg i løpet av det siste tiåret vet vi imidlertid lite. Vi vet også lite om det er klasseforskjeller eller andre systematiske forskjeller i kjønnsrollene. I artikkelen om kvinnelighet hevdes det at bildet er mer komplisert: Både menn og kvinner ventes å. spille sine roller på en slik måte at den undertrykte kvinnerollen og det undertrykkende ved mannsrollen blir dekket over. I alle fall har undersøkelser av barns oppdragelse gitt en innsikt i mer skjulte former for forskjellsbehandling av gutter og jenter fra foreldrenes side uten at foreldrene nødvendigvis er seg dette bevisst. Dette gjelder de fleste: De forventninger og den væremåte som knytter seg til en persons kjønn, inngår nærmest automatisk i samhandlingen og livsformene. Om noen "sosiale roller" kan man hevde at individet kan ta på og av rollen som en kappe eller som en rolle i et teaterstykke. Noen roller er slik. Men særlig kjønnsrollene er en del av individets personlighet og kan være vanskelig å endre hos den enkelte, selv om han eller hun ønsker det.

Likevel har kjønnsrollene forandret seg i visse historiske epoker; selv om én generasjon lærer fra seg sine kjønnsroller, sine normer for hvordan menn og kvinner skal være, ser en at i tider med store sosiale forandringer endres også kjønnsrollene. Dette viser bl.a. at disse rollene er mer historisk og samfunnsmessig enn biologisk bestemt.

Norm og atferd Innen samfunnsforskningen har det vært uenighet om hvordan begrepet "rolle" bør defineres. Den som er angitt ovenfor er antakelig den vanligste. Enkelte ønsker også å innbefatte den atferd eller den handling som utføres av en " rolleinnehaver", f.eks. av en mann eller kvinne, i egenskapen av mann/kvinne. Slik ordet brukes her blir det imidlertid rimelig å skjelne mellom f.eks. kjønnsrolle og kjønnsrolleatferd.

Kjønnsrolleatferd kalles den atferd som består i å oppfylle de forventninger som rollen består av, f.eks. når en mann lar en kvinne gå først gjennom en dør, eller når en kvinne heller arbeider hjemme for sin familie enn å være ute i den samfunnsmessige produksjonen.

Undersøkelser av sak. kjønnsrollekonflikter har både vist hvordan kravene til den rådende kvinne (eller manns) rollen kan være vanskelig å oppfylle og dermed gi indre press og skyldfølelse, og hvordan kjønnsrollen kan komme i konflikt med andre roller et individ har, ønsker å ha, eller pålegges av omgivelsene. Det kan f.eks. være vanskelig å være en hardt konkurrerende forretningsmann og en øm og beskyttende far, eller å være både "kvinnelig" gåtefull og kameratslig på samme tid. Ganske mye litteratur handler om kvinners rollekonflikter når det gjelder å forene mor og husmorrollen med en yrkesrolle. Dette er imidlertid unøyaktig begrepsbruk: Hvis det å ha arbeid utenfor hjemmet ikke forventes av en kvinnes omgivelser, er det mer tale om en konflikt mellom mor og husmorrollen på den ene siden og ønsker og behov for yrkesarbeid på den andre. Men også det siste er naturligvis lært og stimulert av andre.

Ideologi Med kjønnsrolleideologi mener man oftest den ideologi, de vurderinger som knytter seg til menns og kvinners roller, og de forestillinger om årsaker, om nødvendighet og samfunnsmessige tilstander i forbindelse med kjønnsrollene som er fremherskende i en kultur. Kjønnsrollene blir ofte enten forklart som "naturens orden" eller som skapt av samfunnsmessige, menneskelige krefter. Det som er naturens eller guds lov kan jo ikke forandres om det er aldri så urettferdig mens synet på kjønnsrollene som sosialt betinget, gir rom for endringer.

Rollebegrepet utgjør ikke noen teori, like lite er kjønnsrolle nødvendigvis hjørnesteinen i én bestemt teori om kvinners og menns livssituasjon. Innen sosiologien brukes rollebegrepet ofte i en strukturfunksjonalistisk sammenheng, dvs. i sammenhenger der man undersøker den betydningen ett samfunnsmessig element har for at helheten skal fungere. Dette kan igjen være konserverende såvel som samfunnskritisk. Det samme gjelder når rolletermen brukes til å beskrive personlige forhold mellom mennesker.

Kjønnsrollebegrepene har ofte vært brukt til å beskrive hvordan menns og kvinners arbeid, personlighet og livsform utfyller hverandre, er " komplementære" og synes å utgjøre en "naturlig" enhet. Det er likevel fullt mulig å vise hvordan mannsrollen er utformet slik at kvinner stort sett må bli dominert av menn, og hvordan kvinner må komme dårligere ut i en samfunnsmessig sammenheng enn menn, på grunn av sin kjønnsrolle (dårligere f. eks. mht. inntekt, innflytelse, fritid). Med utgangspunkt i kjønnsrollenes utforming kan en også vise hvordan de to kjønnene kommer til å utvikle ulike typer tenkning om seg selv og verden.

Forskning "Kjønnsrolleepoken" i kvinneforskningen i 194060-årene ble preget av forskjellige slags teorier om kjønnsrollene, deres årsaker, utvikling, endringer og funksjoner. En av de uheldigste av de teoretiske tilnærmingene i denne perioden var vel den som utpekte sosialisering av gutter og jenter som selve "årsaken" til samfunnets kjønnsrollemønster. Rent bortsett fra det teoretisk utilfredsstillende ved å se sosialisering eller oppdragelse som årsaken til samfunnsmessige tilstander sammenhengen er heller omvendt ga de populære variantene av teorien grunnlag for atskillig skyldfølelse hos foreldre som i og for seg ønsket å oppdra sine barn til "likestilling".

Men kjønnsrollebegrepet var et signal om at kvinnenes situasjon først og fremst ble forutsatt å være sosialt og ikke biologisk bestemt, slik ordet kvinnelighet ga inntrykk av. Rollebegrepet kom til en viss grad til å fortrenge begrepet om kvinnelige og mannlige personlighetstrekk, og det ga plass for tanken om at kjønnsforskjellig atferd læres og avlæres også i andre faser enn den tidlige barndommen. Begrepet ga for det andre god anledning til å hevde at endringer i kvinnerollen nødvendigvis måtte innebære endringer i mannsrollen, og at "kvinnesak" ikke bare angår kvinnene. For det tredje viste begrepet til mulighetene for en kvinneforskning basert på data, og for det fjerde skapte det et eget sosiologisk og sosialpsykologisk forskningsområde. "Kjønnsrollefasen" i kvinneforskningen ble således fasen da f.eks. Margaret Mead også viste de kulturelle variasjonene i kvinners og menns stilling, da man utforsket oppdragelsen til kjønnsrollene, påviste farens betydning for barns utvikling og trakk den kvinnelige seksualitet fram i lyset.

Et samfunnskritisk kjønnsrollebegrep Skandinavisk kjønnsrolleforskning har i denne fasen utviklet seg langs andre og mer samfunnskritiske linjer enn den amerikanske. Sosiologiske og sosialpsykologiske perspektiver ble her brukt til å vise det tradisjonelle kjønnsrollemønsterets skadelige konsekvenser og funksjoner. Man fikk den fundamentale innsikten at kvinneundertrykkelsens årsaker bl.a. ligger i dens konsekvenser. Hvis man stiller problemet om hvordan undertrykkelsen opprettholdes, og ikke om dens fjerne og uoppklarlige årsaker, blir begrepene om interesser, funksjoner og roller som bør forbindes meget nøye nyttige begreper. Innenfor samfunnsvitenskapen bidro kjønnsrolleforskningen til å fastholde interessen for et tema som ellers ble møtt med atskillig likegyldighet blant samfunnsforskere.

Likevel er det nødvendig å være klar over at rollebegrepet er uhistorisk og ukritisk. Det setter ikke uten videre mennesker inn i en økonomisk og historisk sammenheng. Enkelte forskere har hevdet at begrepet om sosial rolle likner på Marx' begrep om karaktermasker, og at en forening av disse to begrepene ville være fruktbar. Men rollebegrepet kan ikke i det hele tatt erstatte karaktermaskebegrepet som viser til individets personifisering av sin produksjonsmessige og klassemessige stilling. Marxistisk orienterte kvinneforskere av i dag har forsøkt å bruke både dette begrepet og andre deler av marxistisk bevissthetsteori til en ny forståelse av kvinneundertrykkingen.

Mye er vunnet ved å bruke marxistisk teori, f.eks. økt innsikt i kvinners spesifikke stilling både i produksjonen (reservearmé) og i reproduksjonen av menneskelig arbeidskraft, dvs. i en tilsynelatende privat samfunnssfære. Forholdet mellom lønnsarbeid og husmorarbeid er blitt skarpere analysert, og dette gjelder også kvinnenes "rolle" som forbrukere og dermed deres utsatte stilling når det gjelder kjøpepress.

Karaktermaskebegrepet kan likevel ikke omformes til noe som har spesielt med kjønn å gjøre, og forsøkene på å utvikle en marxistisk teori om kvinneundertrykkelse strander rent bortsett fra uenighetene og problemene med hensyn til hva en marxistisk teori er ofte på det "kjønnsløse" i denne teorien. Den er ikke utviklet for å forklare eller å oppheve kvinneundertrykkelsen. Man må således finne fram til en egen teori om kvinnebevissthet, dvs. om kvinners forståelse av seg selv og sin egen samfunnsmessige situasjon; ikke i motsetning til marxistisk teoridannelse, men heller ikke som et vedheng til den.

Men den nye kvinnebevegelsen som utviklet seg i slutten av 1960-årene stilte andre og nye krav til utforskningen av kvinnenes situasjon og bidro sterkt til å sprenge kjønnsrolleforskningens grenser. En forlot den tilsynelatende verdinøytraliteten som preget mye av kjønnsrolleforskningen, og ikke minst forlot en den avstanden til den kvinnepolitiske hverdagen som kjønnsrolleforskningen innebar. Denne forsto ofte kvinnen med mannsforskningens begreper, teorier og metoder. Fra kvinnebevegelsens kritikk av denne forskningen sprang det fram andre og fruktbare perspektiver, nærmere til og mer nyttige for de kvinnepolitiske bestrebelsene i dag, noe som også viser seg i de nye anvendelsene av resultatene fra "kjønnsrolleforskningsfasen".

H. Hol.

Litteratur: H. Holter: Kvinners liv og arbeid, Oslo 1974. H. Holter: Könsroller och samhällsstruktur, Stockholm 1973. R. Liljeström: Om Könsroller, i J. Fredriksson: Könsroller, Stockholm 1965. S. BrunGulbrandsen: Kjønnsroller og sosialisering, i E. Dahlström m.fl.: Kvinners liv og arbeid, Stockholm 1962. A. M. Berg, m.fl. (red.): I kvinners bilde. Bidrag til en kvinnesosiologi, Oslo 1977. L. Brekke: Marxistisk teori og teori for kvinnefrigjøring, i I. Hem og H. Holter: Sosialpsykologi, bind I, Oslo 1978.

Kjønnssjukdommer

Som alle andre kroppsdeler kan også kjønnsorganene angripes av sjukdommer. Kjønnssjukdommer er forårsaket av bakterier. Bakteriene trenger varme, fuktighet og intim kroppskontakt for å vandre fra en person til en annen. Samlete gir bakteriene en ypperlig anledning til å skifte vertskap. Det hender svært sjelden at kjønnssjukdommer blir spredd via våte handklær o.l.

I Norge er de to mest kjente kjønnssjukdommene gonoré og syfilis. Spesielt viktig er det å kjenne gonoré, fordi denne sjukdommen er så vanlig: Ca. 14 000 nye tilfeller i Norge i 1975. Det samme året ble ca. 300 nye tilfeller av syfilis oppdaget her i landet.

Gonoré Symptomer (sjukdomstegn) og sjukdomsforløp er noe forskjellig for menn og kvinner. Menn merker kløe og svie i urinrøret 27 dager etter at de er blitt smittet. Det gjør spesielt vondt når en tisser. Det kan bli så ille at det kjennes ut som om en "pisser glassskår", og en får en gulgrønn utflod. Men og dette er et stort "men" ikke alle menn som får gonoré får symptomene like klart og tydelig. Noen merker faktisk ikke at de er blitt smittet i det hele tatt. Dette betyr at en kan ha gonoré uten å merke det sjøl.

Symptomene kan bli borte av seg sjøl etter ei stund. Dette betyr ikke at sjukdommen er blitt borte. En kan fortsatt smitte andre. Bakteriene har flyttet seg oppover i urinrøret, og kan forårsake betennelse i urinblæra, sædlederne, prostataen og bitestiklene. I verste tall kan sterilitet bli følgen av ubehandlet gonoré.

58 dager etter at kvinner er blitt smittet, kommer det mer utflod enn vanlig fra skjeden. Utfloden kan være gulaktig, tjuktflytende og illeluktende. En må tisse oftere enn vanlig, og det svir når en tisser. Men svært mange av kvinnene som får gonoré, merker lite til de symptomene som er nevnt her. At eventuelle symptomer forsvinner etter hvert, betyr ikke at sjukdommen har kurertseg sjøl. En kan fortsatt være smittebærer. Hvis en ikke får behandling, kan bakteriene spre seg til egglederne og eggstokkene og gi opphav til betennelser som kan føre til sterilitet.

Sjansene for å bli smittet hvis en har samleie med en som har gonoré, er store. Kondomet gir bra beskyttelse mot gonoré hvis det brukes under hele samleiet. Ingen andre prevensjonsmidler beskytter mot gonoré. Ppillen gjør det til og med lett å få gonoré, fordi ppillen forandrer fuktigheten i skjeden slik at gonorébakteriene stortrives. Kvinner som bruker ppillen og ligger sammen med en som har gonoré, får helt sikkert gonoré sjøl.

Legen, som må oppsøkes så raskt som mulig, tar prøver fra urinrøret, endetarmen og hos kvinner også prøver fra skjeden. Prøvene kan føles litt ubehagelige (særlig for menn), men de er fort overstått. Legen har taushetsplikt. Behandlingen er gratis, og en blir som oftest fort frisk. Jo tidligere behandlingen kommer i gang, desto bedre. Behandlingen består av en spesiell type penicillin i tilpassede doser. Det nytter ikke å spise penicillinrester en finner i medisinskapet. Seine virkningerav ubehandlet gonoré er leddbetennelser ulike steder i kroppen. En må gå til kontroll hos legen for å få slått fast om behandlingen har virket som den skal, og en må vente med å ha samleie med noen til en er helt frisk.

Ifølge loven har en plikt til å oppgi hvem en har ligget med, slik at den/de kan få hjelp raskest mulig. I Norge dryppes alle nyfødte barn i øynene med et stoff som heter lapis for å unngå øyeskader hos barnet i tilfelle mora har gonoré. De siste åra har det vært tilfeller av gonoré som ikke lar seg behandle på vanlig måte. Dette skyldes at det har utviklet seg nye stammer av gonorébakterier som er motstandsdyktige mot penicillin.

Syfilis Syfilis er en svært farlig sjukdom hvis den ikke blir behandlet. Overføring av syfilis skjer ved direkte kroppskontakt, som kjærtegn, kyss eller samleie. En kan ikke bli smittet ved å ta i dørhåndtak, doseter, handklær e.l. Gravide som får syfilis, kan overføre sjukdommen til fosteret. Etter at en er blitt smittet, tar det om lag to til tre uker før en merker det sjøl. Sjukdommen er da i det første stadiet, og en får et sår med hard kant der bakteriene har trengt inn i kroppen. Såret er oftest ved kjønnsorganene (hos kvinner på kjønnsleppene og hos menn bak penishodet) eller i munnen.

Etter ei tid kan såret gro og forsvinne uten at en blir behandlet. Dette betyr ikke at en er blitt frisk. Sjukdommen har nådd 2. stadium, og smittestoffet er gått over i blodet. Etter et par måneder får noen et utslett over hele kroppen og betennelser i en del indre organer. Også nå kan sjukdomstegnene forsvinne uten at en går til lege. Men etter en del år i skjul kommer så sjukdommen tilbake med full tyngde I det 3. stadiet. Det er sjelden syfilis når så langt nå for tida, men gjør den det, er både helse og liv i fare.

I Norge blir det oppdaget bare få tilfeller av syfilis hvert år. Skulle en ha aldri så liten mistanke om at en er smittet, så er det bedre å gå til lege en gang for mye enn en gang for lite. Jo før en blir behandlet, desto bedre. I Norge blir det tatt blodprøver av alle gravide for å hindre at kvinner som har syfilis uten å ha oppdaget det, overfører sjukdommen til barnet. Gonore og syfilis har vært kjent og utbredt lenge.

Lovreguleringer Den første reguleringen med sikte på å bekjempe kjønnssjukdommer kom med sunnhetsloven av 1860, som tar for seg "foranstaltninger i anledning af epidemiske og smittsomme sykdommer". Her heter det bl.a. at en pasient med smittsom sjukdom skal kunne innlegges når sunnhetskommisjonen (seinere helserådet) krever det.

Et lovforslag fra 1923 gikk inn for at alle som led av smittsom kjønnssjukdom skulle ha adgang til gratis undersøkelse og behandling. Den sjuke skulle dessuten være pliktig til å la seg behandle. Økonomiske hensyn gjorde at lovforslaget ikke ble fremmet. Oslo Kvinneråd, Kvinnenes Enhetsfront og Den norske Lægeforening henstilte i åra som fulgte departementet om å fremme lovforslaget, noe som imidlertid ikke ble gjort.

Andre tiltak for å bekjempe kjønnssjukdommene ble likevel satt i verk. I 1934 bevilget Stortinget 40 000 kroner til behandling av veneriske sjukdommer i større havnebyer. Noen år seinere ble det bevilget et beløp til legemidler for behandling av ubemidlede syfilispasienter.

Utbredelsen av veneriske sjukdommer er i stor grad konjunkturavhengig. I gode tider med høyt alkoholforbruk øker tendensen. Det samme gjelder under krig og okkupasjon.

I 1947 ble lov om åtgjerder mot kjønnssjukdommer vedtatt. Her heter det at kjønnssjukdommer skal bekjempes ved behandling av den sjuke, oppsporing av smittekilden, bekjempelse av alkoholmisbruk, bedring av sosiale levevilkår og opplysning om sykdommens natur og smitteforhold. En innså altså at å bekjempe veneriske sjukdommer ikke bare hadde medisinske, men også sosialpolitiske konsekvenser. Lovteksten konsentrerer seg imidlertid om det medisinske aspektet. I følge loven plikter den sjuke å la seg behandle, oppgi smittekilde og eventuell videre smitteoverføring. Legen har på sin side plikt til å behandle den sjuke. Staten overtok med denne loven det vesentlige av behandlingsutgiftene, og behandlingen ble gratis for pasienten.

Økning I de første tiåra etter krigen sank antallet sjukdomstilfeller betraktelig. I midten av 1950-åra hadde en god grunn til å tro at de veneriske sjukdommene nærmest kunne utryddes. Men så snudde vinden. I løpet av de siste tjue åra har vi sett en jamn stigning, til vi I 1975 var oppe i 14 000 anmeldte gonorétilfeller og nesten 300 syfilistilfeller.

Men det er ikke bare økningen i antall sjukdomstilfeller som er foruroligende. I tillegg kommer at det er oppstått nye gonokokkstammer som er upåvirkelige eller har nedsatt følsomhet for penicillin. En står derfor på nytt overfor et behandlingsproblem som en trodde var løst. Når det gjelder syfilis ser det av og til ut til at en kan være smittet uten at symptomene blir synlige før sjukdommen har kommet svært langt. En av årsakene til dette er antakelig et jevnt "overforbruk" av penicillin, både i form av legebehandling og i forbindelse med ernæringen.

Økningen av veneriske sjukdommer har først og fremst skjedd blant ungdom i 1520-årsalderen. At disse aldersgruppene særlig rammes, avspeiler den situasjonen ungdom står i i dag. Det sosiale miljøet er ofte ustabilt og usikkert, med mye flytting til og fra nye og lite etablerte boligområder. Et høyt alkoholforbruk og økt seksualpress er også vesentlige momenter, sammen med masseturismen som antas å spille en rolle i spredningen av kjønnssjukdommene. Når regjeringen nå kjører ut med en kondomkampanje for å bekjempe kjønnssjukdommer, må dette derfor i høyeste grad sies å være en symptomatisk behandling, men forhåpentligvis effektiv.

R. Ho. / K. Kj.

Kjønnsskilnader

Kjønnsskilnader er alle dei skilnader mellom menneske som kan førast tilbake til den biologiske skilnaden mellom menn og kvinner. Både ulike biologiske og sosiale forhold kjem inn her. Det er ikkje lett å seia kvar grensa mellom biologiske og sosiale vilkår går, sidan ein veit så lite om korleis menneska si åtferd heng saman med biologiske forhold.

Over heile verda kjem kjønnsskilnadene fram på mange ulike måtar. Sjølv om dei biologiske føresetnadene truleg må vera like, er det såleis mogeleg for menneska sjølve å skapa stor variasjon i kjønnsrollene.

Det er i dagleglivet og gjennom oppveksten vi etter kvart lærer/er med på å utforma dei kulturbestemte (sosiale) kjønnsskilnader som gjeld hjå oss. Vi ven oss oftast så mykje til desse skilnadene at vi slett ikkje tenkjer på at vi ventar andre ting av menn enn av kvinner, at vi brukar ulik målestokk på åtferda til menn og kvinner.

Korleis vert sosiale kjønnsskilnader utvikla? Tidleg legg born merke til at kjønnsorgana til gutar og jenter er ulike. Dei lærer at far og mor har ulikt kjønn og ulike oppgåver innanfor og utanfor familien. Gutar og jenter vert og i nokon mon ulikt behandla av foreldra. Borna får truleg tidleg ei kjensle av at sosial ulikskap har samanheng med kjønn, men dei par første barneåra er det vanskeleg å finna systematiske ulikskapar i leik og åtferd hjå jenter og gutar. Ein vil kanskje sjå at fleire jenter enn gutar leikar med dokker, eller at gutar likar best å leika med bilar. Men stort sett vrimlar det med unntak. Dei reglar og vurderingskriterium som borna brukar seg imellom er mindre fastlagde enn dei reglane som dei vaksne brukar. Hjå små born er det vanskeleg å dokumentera medvitne ulikskapar i handlingar hjå jenter og gutar.

På landsbygda i Noreg t.d. finn ein ofte at gutar og jenter i 26-årsalderen leikar mykje saman. I byane kan ein finna at alt i denne alderen er leikegruppene kjønnsrekrutterte, gutar og jenter leikar i ulike grupper. Desse variasjonane har samanheng med dei ulike vilkår som bustadtilhøve og arbeidsorganisering representerer. Når norske skuleborn i grunnskulen leikar i friminutta, finn ein at især smågutane og småjentene leikar kvar for seg, og at dei knapt nok bryr seg om kvarandre. I dei største klassane vil ein sjå at gutar og jenter pratar litt saman, ertar kvarandre og jamvel leikar saman. I slike miljø ser ein såleis at borna etter kvart endrar syn på kva som er rett å gjera for gutar og jenter. Det ser ut til at det å vera jente i dei første skuleåra blir uttrykt ved ikkje å ha kontakt med gutar og omvendt. Seinare, i dei større klassane, ser det ut som det er motsett: Gjennom spesielle former for kontakt med gutar kan ein syna at ein er jente.

Det er tydeleg at gutane har sine reglar for korleis ein gut skal oppføra seg mot ei jente, og jentene har sine for korleis ei jente skal oppføra seg mot ein gut. Begge gruppene freistar no på ein systematisk og særeigen måte for kvart kjønn å stadfesta sin identitet. På dette seinare barndomssteget har dei fleire års røynsle frå sams åtferd i jente og gutegrupper, og dei har utvikla sams kunnskapar og sams meiningar, som borna av motsett kjønn ikkje kjenner til. Jentene er m.a. samde om korleis det å vera jente skal koma fram og vurderast: Dei er bestevenninner, dei hoppar strikk, hoppar tau og hjelper til med å passa småborn. Dei er gode venninner med "frøken".

Gutane på si side har vorte samde om korleis guteidentitet skal synast: dei er bestevener med gutar, spelar fotball, syklar, fiskar osv. Det er ein konsekvens av desse kjønnsfellesskapa at gutar og jenter no opplever og tolkar verda meir systematisk ulikt enn i dei tidlegare åra. Mellom anna ser det ut til at medan gutane er opptekne av konkrete aktivitetar og av rangordning, så er jentene opptekne av forhold til andre menneske. Det er ikkje uvanleg å finna at ein vellukka gut ser på jenter og småborn som mindreverdige. Det ser ikkje ut til å vera naudsynt for jenter å visa liknande haldningar for å gjera inntrykk på kvarandre.

Dei mindre gutane og jentene er merksame på at kjønnsskilnadene er viktige, men dei er ikkje så sikre på korleis denne skilnaden mellom kjønna ytrar seg, som dei store borna er. Store gutar gjer t.d. narr av smågutar som leier kvarandre, slik som dei fleste skulejentene gjer.

Berre dersom borna er samde om å vera ulike, kan dei samarbeida/samhandla. Det vil tal. seia at både gutar og jenter straffar ein gut med til dømes å erta han, dersom han trur han har same rett til å hoppa tau som ei jente. Større gutar og jenter samhandlar stadig meir, og lagar sjølve sine samværereglar. Nokre av desse gjeld for begge kjønn, nokre berre for det eine. Alle dei rollene som gutane og jentene lærer, er no anten tydeleg særeigne for eit av kjønna, eller dei vert prega av om personen er gut eller jente.

Denne korte utgreiinga gjev døme på viktige generelle trekk i utviklinga av sosiale kjønnsskilnader. Sjølve prosessen vert i samfunnsvitskapleg språkbruk kalla kjønnsrolledifferensiering.

Ein forklarar korleis kjønnsskilnader vert til på mange ulike måtar: Ein trur at foreldre, skule, lærebøker osv. spelar ei viktig rolle. Det er viktig å vera klar over at borna vert påverka til å utvikla eit bestemt kjønnsrollemønster, men det er og viktig å sjå på kva dei konkret gjer, og studera samspelet mellom desse ulike påverknadene i kvar konkret kultur og situasjon.

Ein må seia at skulen og den økonomiske utviklinga og utviklinga i samfunnet generelt, har gjort det mogeleg for borna å vera med på å forma innhaldet i kjønnsrollene. I eit samfunn utan skular ville dette vera uråd. Born er meir overlatne til samvære med andre born i vår vestlege kultur enn i noko anna samfunn. Kor mykje borna sjølve er med på å forma kjønnsrollene, har elles ikkje nokon samanheng med om jentene er meir undertrykte enn gutane.

Når borna samhandlar mindre med dei vaksne, blir det vanskelegare for begge generasjonar å forstå kjønnskodane til kvarandre. I dei få kulturane ein i dag har att som er lite påverka av moderne industrialisering, vurderer dei ulike generasjonane kjønnsskilnadene meir likt.

Konsekvensane av sosiale kjønnsskilnadar Margaret Mead har i fleire bøker synt korleis sosiale kjønnsskilnader tek form i ulike kulturar. Ho har også dokumentert at same kva oppgåver mann og kvinne har i samfunna, så har menn og arbeidet til menn høgst prestisje. Ho viser med andre ord at kjønnsskilnader fører til lægre rang for kvinner enn for menn.

At jenter og gutar, kvinner og menn lever etter kjønnsbestemte reglar, vil ikkje utan vidare seia at det eine kjønnet har betre høve til å realisera seg enn det andre. På skulen er det klart at gutar og jenter deltar i samhandling på kjønnsbestemte vilkår. Men berre ved å sjå på borna i skulesituasjonen er det vanskeleg å peika på at jentene systematisk får større utfordringar eller har færre sjansar enn gutane. Dersom jenter ikkje har lov til å spela fotball, så kan ein på den andre sida seia at jenter set seg imot at gutar er med på å hoppa tau, og så er ein like langt.

For å kunna visa om det eine kjønnet har færre sjansar enn det andre, må ein ta omsyn til eit mykje større felt og tidsrom, og observera korleis gutar og jenter tek del i samvære både i og utanfor skulen. Då må ein ta gutane og jentene sine livsløp og karrierar med i vurderinga. Kva ventar ein at gutar og jenter skal gjera som vaksne, og har dei nokolunde same vilkår for å skaffa seg naudsynlege ressursar for å få til dette? Har dei som vaksne menn og kvinner like sjansar til å verka inn på dei viktige føresetnadene for deira deltaking i samfunnet: dei vedtaksprosessane som er med og formar livet deira?

I vårt samfunn vert og andre store sosiale skilnader skapte enn dei som har singrunn i kjønnsdifferensiering, m.a. klasseskilnader. Utforminga av kjønnsskilnader i vårt samfunn skjer gjennom dei same sosiale prosessane der dei konkrete klasseskilnadene får si form. Skilnaden i dei sjansar som kvinner frå ulike sosiale lag og bumiljø har i vårt samfunn, kjem av at deira faktiske livssituasjon er så ulik og på ulike måtar set grenser for deira deltaking i det sosiale "spelet". "Kvinneproblem" finn ein og der kvinnene ikkje opplever seg sjølve som undertrykte av mannen. Når kvinnene i større grad enn mennene er avhengige av vilkår som dei sjølve ikkje har innverknad på, må ein seia at desse avgrensingane er systembestemte.

Systembestemt avmakt Systembestemt avmakt kan koma av mange omstende i samfunnet og treng ikkje på nokon måte vera ein konsekvens av at kvinner, av di dei er koner, døtrer, søstrer, arbeidstakarar osv., er direkte og konsekvent underordna menn. Slik avmakt kan sjølvsagt og råka menn, om enn på andre livsområde. Vi skal sjå nokre døme på systembestemt kvinneavmakt og korleis slik avmakt kan vera utforma i ulike samfunn:

1. Mangasamfunnet I Niger er eit muslimsamfunn. Koranen gjev klare reglar for at mannen har fleire rettar enn kona i samband med ekteskap og born. Kona skal underordna seg mannen, heiter det. Studerer ein livet til menn og kvinner, finn ein likevel at mange kvinner går inn og ut av ekteskap fleire gonger i sitt liv på eige initiativ, trass i lova. Kvinnene har i røynda uformelle rettar. Av di andre koner ofte stikk av, kan dei lettare truga med å gjera det same. Eldre vaksne kvinner har på mange måtar makt over mannen: Arbeidet deira på hans marker er viktig for han som har plikt til å skaffa borna mat. Dessutan har kvinnene si eiga mark og rår sjølve over inntekta ho gjev. På eit konkret tidspunkt (1970) ser det ut til at vaksne menn og kvinner som lever tradisjonelt, har nær på like stor innverknad på livet sitt, endå om rollene og dei fleste oppgåvene dei har, er tydeleg ulike eller nettopp av di dei er det.

Ser ein derimot på situasjonen til dei nyetablerte funksjonærane sine koner i det same samfunnet, finn ein at det at mennene har fast månadsløn, fører med seg fleire nye avgrensingar for konene deira. Dei rike funksjonærane kjøper nemleg slike tenester som vassbering, vedhenting, markarbeid osv., tenester som er tradisjonelle kvinneoppgåver. Såleis kan dei no halda konene innestengde. Det er eit islamsk ideal at gifte kvinner har forbod mot å gå ut. Før har ikkje mangafolket praktisert dette, av di både kvinner og menn måtte arbeida utanfor huset "skulle dei overleva". At dei "rike" kvinnene vert innestengde, gjer at dei ikkje kan delta i landsby og marknadslav, og dermed får dei liten innverknad på viktige sosiale prosessar.

2. Dei har nyleg fått skuleplikt i landsbyen i mangasamfunnet. Dette har vorte særleg dyrt for jentene, både i og utanfor skulen og både på kort og lang sikt. Samanliknar ein skulesituasjonen i Noreg med skulesituasjonen i mangasamfunnet, har gutane i mangalandet betre vilkår enn jentene til å delta og utfalda seg. Dei tradisjonelle jenteideala er at jentene skal vera blyge, at dei ikkje må snakka med menn (lærarane er for det meste menn). Såleis vert jentene passive i timane, jenterolla høver ikkje med vestleg elevrolle. Gutane opplever ikkje ein slik motsetnad. Dessutan er idealet at jentene vert gifte i 12årsalderen. Utset ein bryllaupet, er det større fare for at brura ikkje er jomfru, og det er ikkje på nokon måte godteke. Difor tek fedrane jentene ut av skulen når dei er gifteferdige, og berre gutane og nokre få funksjonærdøtrer held fram. Med tida vil dette truleg føra til at kvinnene ikkje får nokon innverknad på den først utdanna mannlege eliten som skal utforma styre og stell i landet. Dette er ei utvikling mot ei underordna kvinnerolle i hushaldet og lokalsamfunnet.

Oppheving ar kjønnsbestemt undertrykking For å kunna vurdera kvinnene sin situasjon må ein nytta eit kjønnsdifferensieringsperspektiv. I alle samfunn må ein sjå på korleis dei særeigne mannlege og kvinnelege vurderingskriteria saman formar vilkåra for menn og kvinner når det gjeld å delta i både formelle og uformelle vedtaksprosessar. Det er tre ting i samband med kjønnsskilnader ein må vera særleg merksam på når ein skal finna fram til strategiar for å sikra begge kjønn innverknad på samfunnsprosessane:

1. På den eine sida skjer det i dag store endringar i innhald og form av kjønnsrollemønstra: Det ser ut som vi i vårt samfunn er inne i ei utvikling der dei synlege skilnadene vert borte (kvinner og menn tek meir og meir på seg same oppgåver). På den andre sida kjem kjønnsskilnadene stadig fram på meir raffinerte og indirekte måtar.

2. Det er viktig å vera merksam på at ein markert skilnad i kjønnsrollene i seg sjølv ikkje vil seia at det eine kjønnet har meir makt eller avmakt enn det andre.

3. I vårt samansette samfunn kan lokalsamfunn med einsarta kjønnsrollemønster utvikla seg heilt ulikt med omsyn til sysselsetjinga. Frå det eine til det andre relativt like lokalsamfunnet kan vi finna radikale skilnader i den relative avmakta til menn og kvinner.

På landsbygda finn ein framleis mange stader eit skarpt skilje mellom manns og kvinneroller både i arbeidsliv og kulturliv. Menn og kvinner ferdast stort sett i kvar sine grupper. Såleis får menn og kvinner støtte, forståing og godkjenning for sin identitet i sine eigne grupper.

I meir urbane strøk kan det sjå ut som det finst døme på tilnærma jamstelling: Både menn og kvinner jobbar, og det er ikkje lenger legitimt å seia

at det eine er kvinnearbeid og det andre mannsarbeid. Der ein har prøvd å gjennomføra denne jamstellinga (særleg på ein del arbeidsplassar), må både kvinner og menn få si daglege åtferd godkjend av medlemmer av begge kjønn. Både menn og kvinner møter her nye krav i samband med å gjeva kvarandre identitetsgodkjenning. Det ser ut til at godkjenninga i stor mon går på tradisjonelle idear om menn som vernande og aktive og kvinner som kjenslevare og føyelege, også i det offentlege liv.

Men både i middelklassen og arbeidarklassen i urbane strøk finn ein at folk praktiserer tradisjonell kjønnsrollebestemt arbeidsdeling i heimen. Kvinner både frå middelklassen og arbeidarklassen er i stor mon heimeverande. Men medan middelklassekvinnene har ressursar til samvære med konene til mannen sine kollegaer, er arbeidarkonene ofte komne i eit drabantbymiljø, der det er vanskeleg å få i stand noko kvinnefellesskap, m.a. på grunn av for mykje flytting: Desse kvinnene manglar difor vilkår både for innverknad og identitetsgodkjenning.

I lokalsamfunn der kjønnsrollemønsteret er tradisjonelt, tek både kvinner og menn aktivt del i eigne organisasjonar. Mennene er med i fiskarlag, kvinnene i sanitets og misjonslag. Der ein kan peika på ulike vilkår for kvinner og menn når det gjeld innverknad, finn ein sjeldan at det eine kjønnet har nokon føremon framfor det andre, lokalt sett. Dersom mennene i sitt arbeidsmiljø utanfor bygda er med på politisk aktivitet, er det på storsamfunnet sine premissar. Sjeldan får dei høve til å ta vare på kvinnene sine interesser eller generelle lokale interesser. Deira måte å ta vare på interessene sine på, vert oftast eit spørsmål om høgare løn.

I bysamfunn rekrutterer organisasjonar og parti i prinsippet medlemmer av begge kjønn, men det er berre menn som vert plasserte i toppposisjonar. Dette har m.a. samanheng med den indirekte måten kjønnsskilnader vert praktiserte på. Samanliknar ein Europa med mange land i den tredje verda som nyleg har vorte industrialiserte, vil ein finna endå fleire .døme på at ei tydeleg kjønnsdifferensiering ikkje i seg sjølv er grunnen til avmakta til det eine kjønnet.

I Tyrkia og India, der kjønnsrollemønstret i den nye overklassen er klart forankra i ulike manns og kvinneroller, finn ein at blant dei høgt utdanna, er kvinnene meir med i det politiske liv enn i vestlege land. I desse landa, der kjønnet skal handterast etter klare reglar både på landet og i byane, finn ein leiande kvinnelege politikarar, og nesten lik del av kvinner og menn i akademiske yrke.

Det er karakteristisk for desse kulturane at det finst klare reglar for når og kvar kjønn ikkje må koma til uttrykk: Både menn og kvinner vert kraftig straffa dersom dei framhevar sitt kjønn ved flørt o.l. i politiske og andre offentlege og profesjonelle samanhengar. Ein annan viktig føresetnad for at ein finn eit slikt trekk i dei nye industri-landa, er at i den snøgge sosiale og økonomiske utviklinga vert samfunnet delt i to klart skilde klassar: ein urban overklasse og proletariserte bønder. Der Vesten har dagheimar eller krav om dagheimar og problem med kven som skal ta seg av omsorgsarbeid, har overklassen i desse landa arbeidarar og eigedomslause bønder som tenarar til å gjera alt hushaldsarbeidet for seg. Desse overklassekvinnene har ikkje det dobbeltarbeidet som dei fleste yrkeskvinnene hjå oss har.

I nokre bygdesamfunn i Noreg vil ein finna at den eldste kvinne og mannsgenerasjonen tydeleg har ulike roller og oppgåver, men at menn og kvinner er jamstelte når det gjeld innverknad i lokalsamfunnet og har like mykje avmakt andsynes nasjonale organisasjonar.

I den yngre vaksengenerasjonen er for første gong både menn og kvinner nokre stader knytte til arbeidsmarknaden utanfor bygda. Dette har ført til radikale endringar i forholdet mellom menn og kvinner. Som oftast får då kvinnene dobbeltarbeid. Dei passar borna og har ansvaret for husstellet, men ofte har mennene attåtinntekter ved fiske og tek seg av vedlikehald av hus, båt osv. Både kvinner og menn får no nytta sine mannlege og kvinnelege evner både lokalt og utanfor bygda. Dei er stort sett jamstelte både i høve til kvarandre og i utforminga av storsamfunnet Noreg.

I andre bygdesamfunn kan ein derimot finna at medan mennene har gått over frå fiske til industri- og anleggsarbeid, har kvinnene vorte pålagde fleire nye omsorgsoppgåver i heimbygda. Dei tilverkar ikkje lenger råvarene i matvareproduksjonen, men har alt ansvar for born, klede og dagleg administrasjon av hushaldet. I nokre slike samfunn har menn og kvinner fått eit heilt nytt forhold til "Noreg utanfor heimbygda", og dette har ført til ei isolering av kvinnene, slik kvinner i byprega strøk kan oppteva det. Dei har rett til å delta i det politiske liv, men dei har av mange grunnar ikkje høve til det. Og det syner seg at når kvinnene blir meir isolerte i samfunnet, så vil det og få store konsekvensar for mennene.

Når ein i dag kan dokumentera at samfunnsgranskinga så vel som samfunnsplanlegginga i nokon mon har oversett kvinnene sin situasjon, så kjem det av at ein har forsømt å sjå på kjønnsspørsmalet som vesentlig: Eit spesielt vestleg kjønnsrollemønster har påverka granskinga. Kjønnsskilnader er sjølvsagt ikkje dei same i alle kulturar, og heller ikkje i alle lokalsamfunn i Norge. Forhold knytta til kjønn og kjønnsidentitet dannar ofte grunnlaget for at kvinner har mindre makt i samfunnet, men det er ikkje alltid forklaringa. I framtida må ein ta att dette ved å ta med kjønnsrolleperspektivet når ein analyserer konsekvensar av ymse tiltakt og i alle langsiktige og kortsiktige politiske strategiar.

I samband med utvikling av strategiar må ein ikkje alltid ha fortida som syndebukk. Som før nemnt vil vern av eit tradisjonelt rollemønster i ei bygd kunne ha same positive verknad som endring av rollemønsteret i ei anna. Det er i stor mon trekk ved storsamfunnet som er avgjerende for om ei kvinnerolle gjer kvinna avmektig. Det er naudsynt å skjøna dette, anten ein arbeider med kortsiktige reformer eller strukturelle endringar av samfunnet.

L. H.

Sjå også: Kvinnelighet.

Litteratur: M. Mead: Køn og kultur, København 1969. Macoby (red.): The development of Sex Differences, Stanford 1974. I. Blom og L. Holtedahl: Kvinneproblemet og sosialantropologien som fag. I NAVF: Forskning om kvinner, Oslo 1976. H. Holter: Sex roles and Social Structure, Oslo 1973. V. Wikan: Mann blir Kvinne Transvestittisme i Oman, i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 4, 1976.

Klasseallianse

De færreste samfunn er så enkle at det bare finnes to klasser som i rein form står mot hverandre. I et konkret historisk samfunn eksisterer flere produkåter sammen, sjøl om en av disse dominerer. Klassestrukturen er derfor sammensatt, med klasser og lag som har røtter i ulike produksjonsmåten Foreligger tre eller flere klasser, åpnes detfor et alliansespill på det politiske planet i samfunnet, dvs. at to forener seg mot den tredje. Med klasseallianse menes at flere klasser eller fraksjoner av klasser samarbeider mot andre for å forsvare eller erobre avgjørende politiske posisjoner eller mer begrensete delmål. I et klassesamfunn vil den politiske og sosiale striden oftere utkjempes gjennom allianser enn ved at samtlige klasser opptrer skarpt avgrenset fra hverandre. Både herskende og opposisjonelle klasser kan søke sammen i allianser.

Maktblokk og hegemoni I et samfunn med flere klasser vil sjelden én klasse ha politisk dominans aleine. Det politiske herredømmet blir utøvd av en statsbærende maktblokk sammensatt av flere klasser og fraksjoner. Sammensetninga av en maktblokk er ikke gitt en gang for alle. Endrete motsetninger i samfunnet kan drive grupper fra tilslutning til opposisjon mot maktblokken eller fra motstand til underordning. Innafor en herskende maktblokk har ikke alle deltakerne like stor innflytelse. Maktblokken kan bare fungere stabilt dersom en klasse eller fraksjon klarer å dominere de øvrige medlemmene i alliansen. En gruppe må utøve sitt hegemoni (overherredømme) over de andre. Uten et slikt lederskap vil indre motsetninger og stridende interesser i alliansen kunne rive den i stykker. Det kan pågå rivalisering om lederskapet. Men hvis maktblokken skal være bestandig, må lederskapet hvile på et samtykke fra de andre, dvs. at de underordnete deltakerne anerkjenner lederskapet. Den klassen eller fraksjonen som er politisk hegemonisk, dominerer ikke nødvendigvis økonomisk.

I første halvpart av 1800-tallet bestod den herskende maktblokken i Norge av storborgerskap og embetsmenn. Storborgerskapet dominerte økonomisk, men embetsmennene hadde fram til 1884 det politiske lederskapet. Regimet var likevel innrettet på å sikre eiendomsbesittelse og vilkårene for forretningsdrift (se art. Embetsmannsstaten). Fram til ca. 1850 stod maktblokken mot en samlet bondeopposisjon. Konflikten dreide seg i det vesentlige om finansielle spørsmål; maktblokken rettet seg ikke mot bøndenes sosiale og økonomiske posisjon. Dette viste seg da, Thranitterbevegelsen vokste fram. De større bøndene på Østlandet ble skremt og gikk over fra å være i opposisjon til å støtte regjeringa. Embetsmannsstaten garanterte også deres eiendomsrett og makt over de underordnete i bondesamfunnet.

Fram mot 1884 dreide striden seg først og fremst om konstitusjonelle spørsmål. Embetsmennenes politiske hegemoni ble brutt ned av en opposisjonell allianse av bønder og folk fra bysmåborgerskapet, lavere funksjonærer og folk i frie yrker, samlet i partiet Venstre. Fra 1884 til 1918 omfattet maktblokken storborgerskapet og andre eiendomsbesittende grupper. De unionelle kampsakene dominerte fram til 1905, seinere kom sosiale og økonomfiske motsetninger i forgrunnen. De hardeste konfliktene stod mellom storborgerskap og småborgerskap. Men det fantes også tendenser til en splittelse mellom ulike småborgerlige grupper. Noen hellet imot storborgerskapet mens sosialradikale strømninger blant mindre bønder og mellomlag i byene trakk i retning av et samarbeid med arbeiderbevegelsen. Ingen klasse eller fraksjon klarte å utøve et stabilt lederskap. Regjeringene skiftet, grovt sagt mellom Høire og Venstre og deres støttepartier.

Etter 1918 dominerte motsetninga mellom arbeiderbevegelsen og de borgerlige partiene. På 20-tallet økte mangelen på stabilitet i det politiske systemet, og mot slutten av 1920 og begynnelsen av 1930-tallet eksisterte en åpen hegemonikrise. Ingen fraksjon innen maktblokken klarte å utøve et lederskap. Samtidig ble store grupper på landsbygda revet løs fra den rådende maktblokken og trukket over mot Arbeiderpartiet. Dette åpnet for regjeringa Nygaardsvold i 1935 (se art. Kriseforliket). Kapitalen beholdt sin økonomiske dominans, mens det politiske lederskapet gikk til et sosialdemokratisk arbeiderparti.

Liknende hegemonikriser fant sted i andre land, med forskjellig utgang. F.eks. er etableringa av den fascistiske staten i Tyskland blitt tolket som uttrykk for at den monopoliserte storkapitalen, finanskapitalen, erobret det politiske hegemoniet innen maktblokken. Også motstanden mot rådende maktblokker har tatt form av allianser av opposisjonelle krefter. Formene for allianse har variert etter f.eks. målsetting, tidsperspektiv og klassemessig sammensetting.

Taktiske og strategiske allianser En taktisk allianse er inngått for å oppnå bestemte, avgrensete mål innafor det eksisterende samfunnet. Samarbeidet opphører når målet er nådd, og alliansen er derfor forholdsvis kortvarig. Samarbeidet mellom Venstre og Arbeiderpartiet på slutten av 1800-tallet for å oppnå stemmerett for alle menn var en taktisk allianse. Kriseforliket i 1935 er et eksempel på en taktisk allianse i form av parlamentarisk koalisjon, dvs. at partier enten sitter i regjering sammen eller at et parti virker som et støtteparti for et annet. I sosialistisk språkbruk nyttes ofte uttrykket aksjonsenhet for å betegne et avgrenset og kortvarig samarbeid (se art. Aksjonsenhet). F.eks. samarbeidet motstanderne av norsk medlemskap i EF ut fra forskjellige premisser og interesser, og samarbeidet ble oppløst da målet var nådd.

I revolusjonære situasjoner med fortettete motsetninger kan alliansene skifte raskt i ulike faser av revolusjonen. Ofte er mønsteret slik at en brei klasseallianse først kaster det sittende regimet. Men denne taktiske enheten sprenges når den felles motstanderen er nedkjempet. Deretter nedkjempes først en, sia flereav deltakerne i alliansen, til en klasse eller fraksjon kommer seirende ut.

Dersom klassene har sammenfallende interesser både i å oppheve det eksisterende samfunnet og å opprette et nytt, kan samarbeidet være omfattende og langvarig, dvs. en strategisk allianse. Innafor arbeiderbevegelsen er det blitt utviklet flere begreperfor slike allianser.

Front og blokk Komintern og de partiene som har røtter i denne tradisjonen, har historisk ført ulike former for frontpolitikk (se art. Front). Til grunn for de ulike frontstrategiene har det bl.a. ligget skiftende oppfatninger av motsetningsforholdene i samfunnet. Sjøl om forholdet mellom arbeid og kapital er den grunnleggende motsetninga i et samfunn som er dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten, har en ment at andre motsetninger kunne være viktigst i en aktuell situasjon. Grovt sett kan en i Kominterns historie skjelne mellom fem faser, etter hvilken aktuell hovedmotsetning frontpolitikken gikk ut fra.

Gjennom storparten av 1920-tallet søkte Komintern å bygge opp en enhetsfront innafor arbeiderklassen og nærstående sosiale lag. En anså at hovedmotsetninga gikk mellom storborgerskapet og det arbeidende folket. Fra 1928 førte en den såk. klassemotklasse politikken, som egentlig benektet nødvendigheten av allianser med andre partier og klasser. Fra 1935 arbeidde kommunistpartiene for å opprette antifascistiske folkefronter. Arbeiderklassen, småborgerskapet og demokratisk innstilte fraksjoner av borgerskapet skulle alliere seg mot fascismen, som en oppfattet som finansborgerskapets diktatur (se art. Folkefront). Under krigen ble alliansene strukket ut til nasjonale fronter vendt mot okkupasjonsmakta og dens medløpere. I storparten av etterkrigstida har strategien bygd på en oppfatning av at hovedmotsetninga går mellom monopolkapitalen og "folket". De tradisjonelle kommunistpartiene har søkt å etablere antimonopolistiske allianser, som også skal omfatte mindre og mellomstore kapitalister, som en mener står i motsetning til monopolkapitalen. For de koloniale og halvkoloniale landa utformet Komintern andre begreper om front, tilpasset deres særlige klassestruktur (se art. Agrarspørsmålet).

Kominterns historie rommer mange feilslåtte forsøk på å etablere fronter (se art. Komintern). Og sjølve måten de analyserte problemet om klasseallianser på og begrepene de nyttet, har store problemer heftet ved seg. Å finne fram til én hovedmotsetning som politikken legges opp etter, kan være nyttig. En kan skille mellom skitt og kanel, skyve underordnete motsetninger til side og konsentrere et angrep mot en felles fiende, som f.eks. tysk okkupasjonsmakt og fascistiske medløpere under andre verdenskrig.

Men en slik åpenbar og skarpt trukket hovedmotsetning i samfunnet framtrer sjelden. Det finnes flere kryssende konfliktlinjer som gir muligheter for forskjellige allianser. Å pukke på at en av disse må være hovedmotsetninga, får en lett til å neglisjere andre, og skaper dermed en ubehagelig politisk blåmandag. F.eks. hevdet folk i arbeiderbevegelsen i mellomkrigstida gjerne at alle lønnstakergrupper stod på samme side av hovedmotsetninga, gjennom en felles økonomisk interessekonflikt med kapitalen. Men store funksjonærgrupper opplevde i stedet kulturelle og sosiale motsetninger til arbeiderklassen som viktigere og ble mobilisert på fascismens side.

Frontpolitikken; slik den etter hvert er blitt utformet i tradisjonen fra Komintern, bygger dessuten på at ulike partier og organisasjoner skal samles til samarbeid. Deltakerne er ulike politiske og klassemessige krefter, som samarbeider ut fra det de kan enes om. Klassene er såvidt ulike at de ikke kan sveises sammen til ett hele. Frontsamarbeidet framtrer gjerne som et resultat av en avtale mellom deres organisatoriske representanter. Gjelder samarbeidet visse begrensete delmål, kan denne formen ha sine fordeler. En formell avtale binder deltakerne og styrker tilliten til at deltakerne ikke lurer hverandre, men samarbeider lojalt til målsettinga er oppnådd. Men i en slik avtale ligger naturlig nok et kompromiss, samarbeidet får et statisk og byråkratisk preg. Partiene kan komme til å måtte stagge en massebevegelse som går ut over rammene for avtalen av hensyn til de andre deltakerne.

Slike problemer gjør at sosialister i dag har lett etter andre begreper for klasseallianse enn dem som er formet ut i tradisjonen fra Komintern. En inspirasjonskilde har vært den italienske kommunisten Antonio Gramsci (se art. Gramsci), som i mellomkrigstida stilte disse spørsmålene annerledes. Målsettinga for kommunistpartiene var ifølge ham å bygge opp en historisk eller sosial blokk i opposisjon til den herskende maktblokken. Partiet måtte direkte søke en sosial basis utafor arbeiderklassen og sveise flere klasser sammen til en enhetlig, om enn mangfoldig sosial kraft. Oppgaven bestod i å rive de underordnede klassene løs fra det borgerlige hegemoniet. Arbeiderklassen måtte bli hegemonisk før en erobring av den politiske makta kunne finne sted. For å utøve et slikt lederskap, bygd på samtykke og anerkjennelse fra andre sosiale grupper, måtte arbeiderklassen sette de allmenne interessene over sine umiddelbare og spesielle klasseinteresser. I tanken om en blokk ligger tyngdepunktet altså mer på kampen om det kulturelle og ideologiske overtaket i samfunnet enn på organisatoriske avtaler og formelt frontsamarbeid.

Arbeiderklassens ledende rolle I sosialistisk og kommunistisk tradisjon blir arbeiderklassen tilskrevet en ledende rolle innafor alliansene, særlig i kampen for sosialismen. Argumentasjonen går ut på følgende: Den grunnleggende motsetninga i kapitalismen går mellom arbeid og kapital. Arbeiderklassen er den produktive, den verdiskapende klassen, men det er kapitalen som tilegner seg resultatet av deres arbeid.

Ut fra sin stilling i produksjonen står arbeiderklassen derfor i et umiddelbart motsetningsforhold til kapitalen mht. lønn, arbeidsforhold og råderett over eget arbeid. Dessuten har arbeiderklassen de beste forutsetningene for å utvikle forståelse av sin egen samfunnsmessige situasjon: Når mange arbeidere på en større arbeidsplass står i samme situasjon, ser de at deres vilkår er samfunnsmessig og ikke individuelt bestemte. Mennesker som arbeider isolert, f.eks: hjemmearbeidende kvinner, vil lettere tilbakeføre sine problemer til sin egen person. Videre er arbeiderklassen den tallmessig største gruppa i et utviklet kapitalistisk samfunn, og har utviklet de mest slagkraftige organisasjonene. Endelig har arbeiderne størst makt, om de velger å bruke den. En streik i transporten eller produksjonen kan lamme det borgerlige samfunnet, en streik f.eks. på universitetet merkes knapt av andre enn dem som deltar i den.

Andre klasser og lag blir innafor kommunistisk tradisjon ofte kalt "forbundsfeller" for arbeiderklassen. Det ligger i dette en tanke om at de må underordne sine interesser under arbeiderklassens. De er på et vis ikke førsterangs medlemmer av en front med sosialismen som mål. Disse klassene representerer særinteresser, arbeiderklassen de allmenne interessene fordi arbeiderne ikke har noen privilegier, og entydig er tjent med et klasseløst samfunn. Gramscis syn var her annerledes bare ved å gi slipp på sine snevre særinteresser kunne arbeiderklassen fungere ledende.

Også nyere sosialistiske teoretikere har stilt seg kritiske til tanken om arbeiderklassen som overordnet og andre som underordnet. F.eks. har Herbert Marcuse sett intellektuelle og underprivilegerte minoriteter som den revolusjonære fortroppen, fordi arbeiderklassen etter hans syn er borgerliggjort. Andre har satt spørsmålstegn ved tankenomen ledende klasse overhodet, ut fra følgende tankegang: Den egentlige arbeiderklassen går tallmessig tilbake i de vestlige industrisamfunnene, de sosiale mellomlaga vokser. Særlig de lavere sjiktene i mellomlaga har en livs og arbeidssituasjon som ligger nær arbeiderklassens. Motsetningene i samfunnet slår ikke lenger spesielt tydelig ut i produksjonen, men på nye områder i form av "offentlig nød", som kriseri tradisjonelle bolig og samlivsforhold og i borgerlig kultur og ideologi. Disse motsetningene uttrykkes vel så skarpt utafor som innafor den tradisjonelle arbeiderklassen. Derfor kan ikke en klasse lede, hevdes det. Alle grupper, som ut fra arbeidet med sine særegne problemer utvikler et sosialistisk perspektiv, er likeverdige deltakere i alliansen.

Denne nyere kritikken synes gyldig når den trekker i tvil at folk utafor arbeiderklassen må underkaste seg og gi opp sine spesielle grunner foret antikapitalistisk standpunkt. Folk kan mobiliseres like reelt og solid for sosialismen pga. sosialt og kulturelt ubehag ved kapitalismen som pga. et direkte økonomisk motsetningsforhold til kapitalen. Men i siste omgang vil en overgang til sosialismen være et spørsmål om samfunnsmessig makt. Kommer det til en avgjørende konfrontasjon mellom klassene, må arbeiderklassen pga. sin størrelse, evne til å organisere og sin plass i produksjonen, fortsatt utgjøre det sosiale tyngdepunktet i en sosialistisk allianse.

K. K.

Se også: Allianse, Statsutviklingen i Norge.

Litteratur: N. Poulantzas: Politisk makt och sociale klasser, Mölndal 1970. Pau Puig i Scotoni: Hegemoni og revolusjon hos Antonio Gramsci, Kontrast 7/1977. K. Kjeldstadli: Arbeider, bonde, våre hære.. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/ 1978.

Klassebevissthet

En samfunnsklasse kan objektivt bestemmes ut fra sin plassering i forhold til samfunnets produksjonsmidler og ved sin stilling i arbeidsprosessen. Disse forholdene danner klassen "i seg", og en slik avgrensning forutsetter ikke at de som utgjør klassen oppfatter sine felles interesser eller føler seg knyttet til klassen som en sosial enhet.

Klassebegrepet har imidlertid også en subjektiv dimensjon. Når de objektive klasseforholdene og det interessefellesskapet som springer ut av disse, oppfattes av klassens medlemmer, dannes klassen "for seg". Det er nettopp denne sjølforståelse en politisk og samfunnsmessig bevissthet som svarer til klassens objektive interesser som må forståes som klassebevissthet. Ofte brukes ordet klassebevissthet i betydningen arbeiderklassens bevissthet. Det er på denne måten ordet vil bli brukt her. Det er imidlertid ikke noe i veien for å snakke om f.eks. kapitalisters eller grunneieres klassebevissthet.

Arbeiderbevissthet Klassebevissthet er ikke noe som til enhver tid kan måles gjennom gallupundersøkelser blant arbeidsfolk. Det har ofte vært et misforhold mellom hvordan grupper har forstått sin egen situasjon og hva som har vært i disse gruppenes objektive interesser. Dette gjelder naturligvis også for grupper innen arbeiderklassen. Mange av de tidligste fagforeningene var f.eks. åpne for arbeidskjøperne. Dette var uttrykk for en utbredt tro på at arbeidere og arbeidskjøpere i bunn og grunn hadde samme interesser. Som regel skulle det ikke mer enn en alvorlig arbeidskonflikt til før erfaringen viste at dette ikke var riktig. Fagforeningene ble snart lukket for arbeidskjøpere og bedriftsledere.

Et annet og mer nærliggende eksempel på manglende samsvar mellom arbeider og klassebevissthet finner vi i dag blant store grupper lavere funksjonærer som ikke er organisert, eller er organisert utafor LO. Det er liten tvil om at disse gruppene hadde tjent på å organisere seg. Og stort sett har de felles interesser med den del av arbeiderklassen som er organisert i LO. Det er derfor nødvendig å skille mellom arbeiderbevissthet og klassebevissthet. Arbeiderbevissthet er et mer omfattende begrep og refererer seg til arbeiderklassens faktiske sjølforståelse og politiske bevissthet. Klassebevissthet er arbeiderbevissthet som er i samsvar med klassens objektive interesser.

Det er flere grunner til at et slikt skille er nødvendig. De objektive klasseforholdene går på tvers av mange mer umiddelbare sosiale forhold, gruppedannelser og interessefellesskap. Ofte har f.eks. nasjonale, religiøse og lokale sosiale bånd hindret arbeiderklassen i å erkjenne sine felles interesser. Ett eksempel på dette er det faglige fellesskapet. Dette har ofte spilt en tvetydig rolle for utviklingen av klassebevissthet blant arbeidsfolk. Ulikhet i faglig tilknytning har av og til vanskeliggjort samarbeid og solidaritet mellom arbeidere på samme bedrift eller i samme lokalsamfunn.

Flere fagforeninger hadde et utviklet samarbeid med fagfeller i andre land før de gikk inn i et tverrfaglig nasjonalt samarbeid. I 1907 påla f.eks. Norsk Tjenerforbund medlemmene sine en ekstrakontingent til støtte for streikende kelnere i Stockholm. Så seint som i 1921 avslo imidlertid kelnerne i dette forbundet en henstilling fra de streikende i Kokkeforbundet om å nekte å servere " streikebrytermat" i hovedstadens restauranter. Kelnerne manglet altså den mest elementære klassesolidaritet med andre arbeidere på egne arbeidsplasser flere år etter at den faglige solidariteten hadde strukket seg ut over landets grenser.

Klassebevissthet må læres I 1885 måtte malersvennene i Kristiania gå tilbake til arbeidet etter en tapt streik, men i foreningens historie heter det at " Svennene gikk ut av kampen fattigere på mynt, men rikere på erfaring". Nettopp erfaringer fra nederlag i arbeidskamper danner et viktig utgangspunkt for den læringsprosess som klassebevisstheten vokser fram av. Denne læringsprosessen angår ikke bare klassens enkelte medlemmer, men også dens organisasjoner.

Klassebevisstheten vokser altså ikke spontant eller umiddelbart fram av de objektive utbyttinga og klasseforhold. Den læres gjennom klassens langsiktige og kortsiktige kamp mot borgerskapet. Det er særlig gjennom de åpne arbeidskonfliktene at den kollektive læringsprosessen gjør framsteg. "Vi vet at massenes politiske bevissthet øker tifemtentjue ganger dersom de kommer ut i aktiv politisk kamp, streik, aksjon osv. Der ligger det en tilegnelse av politisk forstand som er mangedobbelt det en ellers tilegner seg under rolige forhold", uttalte i sin tid Ragnar Kalheim.

Noen arbeidskonflikter får imidlertid på grunn av sitt innhold og sitt forløp en særlig betydning i den kollektive læringsprosessen. Et eksempel på en slik konflikt er Kristianiatypografenes streik i 1889. Typografene hadde den sterkeste fagorganisasjonen på dette tidspunktet, likevel ble de slått. Etter en fire måneder lang streik måtte svennene gå tilbake til arbeidet, uten å ha fått sine viktigste krav om høyere lønn og begrensninger i bruken av lærlinger godtatt.

I løpet av konflikten var politiet blitt brukt mot fredelig demonstrerende arbeidere, og militære styrker var satt i beredskap. Ålt dette, sammen med Venstres reaksjonære rolle under konflikten, ble nyttig politisk anskuelsesundervisning for arbeiderklassen. Streiken påskyndet bl.a. arbeidet med å danne en faglig landsorganisasjon. Når den best organiserte foreningen hadde måttet bite i graset, ble det klart at et nærmere samarbeid mellom de forskjellige fagorganisasjonene var nødvendig.

Typografene sjøl kunne trekke flere viktige lærdommer av streiken. Arbeidskjøperne hadde delvis brukt kvinner og læregutter som streikebrytere under konflikten. Disse to gruppene hadde typografsvennene tidligere stengt ute fra foreningen. Dette ble det slutt på etter streiken. Dessuten ble det foretatt en endring i den tidligere formålsparagrafen som hadde åpnet for mesternes deltakelse i organisasjonen. Grensene mellom venn og fiende ble klarere, klassebevisstheten hadde tatt et viktig steg framover.

Det må understrekes at det ikke bare er arbeiderklassens nederlag som bidrar til å høyne klassens bevissthet og at slett ikke alle nederlag har denne virkningen. Etter streiken i 1889 mistet typografenes fagforening mange medlemmer. Et slikt medlemstap har ofte vært det umiddelbare resultatet av en mislykket arbeidskamp. Etter storstreiken i 1921 mistet LO nesten 50 000 medlemmer, eller ca. 30 % av medlemsstokken. På den andre siden er det nok av eksempler på at vellykkede arbeidskamper har ført til økt oppslutning om fagorganisasjonen. En vellykket streik kan vise arbeidsfolk langt ut over de streikendes rekker at det "nytter å stå sammen".

Arbeiderbevisstheten og klassebevisstheten utvikler seg gjennom flere nivåer. Ikke som en rettlinjet og jevn prosess, men gjennom tilbakeslag og oppsving. Det dreier seg delvis om forskjeller i hvor langt solidariteten innen klassen strekker seg ut over faglige, lokale, nasjonale, rasemessige o.a. skiller. Det er imidlertid også spørsmål om innholdet i de interessene solidariteten og fellesskapet knytter an til. Perspektivet kan være begrenset til arbeiderklassens kortsiktige interesser innafor kapitalismen. En har på den ene siden fagforeningsbevissthet og reformistisk bevissthet, som avgrenser seg til å gjelde enten økonomiske eller politiske reformer. Den sosialistiske klassebevisstheten artikulerer på den andre siden klassens langsiktige interesser og historiske oppgave: et revolusjonært brudd med det kapitalistiske samfunnet og oppbyggingen av sosialismen. For bl.a. Lenin var det bare innsikt av denne siste typen som var virkelig klassebevissthet.

Parti og klassebevissthet

Ovenfor har arbeiderklassens sjølerfaring blitt understreket som det sentrale element i klassebevissthetens dannelse. Utviklingen av en revolusjonær sosialistisk klassebevissthet representerer ikke noe unntak fra dette. Arbeiderbevegelsens kamp for politiske og økonomiske reformer har ikke klart å endre de fundamentale makt- og undertrykkelsesforholdene under kapitalismen. Dette har vært en viktig erfaring for utviklingen av en sosialistisk klassebevissthet innen arbeiderklassen, og vil fortsatt være det.

Dette synet på forholdet mellom klasse og klassebevissthet får følger for den sosialistiske partiteorien. Partiets rolle blir å samordne, systematisere, ta vare på og teoretisk bearbeide de erfaringer klassen høster gjennom klassekampen. Det blir derfor nødvendig å sikre størst mulig kontakt, nærhet og enhet mellom parti og klasse.

Den tradisjonelle leninistiske partimodellen, utviklet i Lenins skrift "Hva må gjøres?", representerer et annet syn på forholdet mellom klasse, klassebevissthet og parti. "Den moderne sosialistiske bevissthet kan bare oppstå på grunnlag av dyp vitenskapelig innsikt" og "Vitenskapens bærere er imidlertid ikke proletariatet, men den borgerlige Intelligens", heter det i "Hva må gjøres?". Så lenge klassen sjøl ikke er i stand til å utvikle en sosialistisk klassebevissthet, må denne bli "brakt inn utafra". ,Dette blir det leninistiske partiets oppgave, som derfor stiller seg utafor og over klassen.

Solidaritet Solidaritet og samhold har alltid vært sentrale verdier i arbeiderbevegelsen. Solidariteten mellom klassefeller er et av klassebevissthetens viktigste uttrykk, og har alltid vært nødvendig for at arbeiderbevegelsens kortsiktige og langsiktige kamper skal lykkes. Fristelsen for den enkelte arbeider til å bryte med fellesskapet innen arbeiderkollektivet kan ofte være stor. Dette gjelder kanskje særlig i streikesituasjoner. Store forsørgelsesbyrder og kanskje små eller ingen streikebidrag kan tære på samholdet blant de streikende og i verste fall frambringe streikebrytere.

For den enkelte arbeider ville det alltid være materielt fordelaktig om alle de andre streiket, mens man sjøl gikk tilbake til jobben. Slik ville streikebryteren få både i pose og sekk, dvs. lønn under konflikten og bedrede lønns og arbeidsbetingelser hvis streiken ble vellykket. Men hvis alle på denne måten handlet i overensstemmelse med sine individuelt isolerte interesser og ble streikebrytere, ville hele arbeiderkollektivet komme dårligere ut av det enn hvis alle sto sammen. (Se art. Gratispassasjer.) Kravet om solidaritet og den tradisjonelt harde fordømmelsen av streikebrytere bidrar altså til å sikre hele arbeiderkollektivets interesser. En tilsvarende rasjonalitet ligger bak arbeidsfolks negative holdninger til f.eks. det å ha "en formann i magan", til det å "lefle med ledelsen" eller til ikke å betale fagforeningsavgift.

Klassebevissthet og produksjonsmåte Utviklingen av kapitalistiske eiendoms og produksjonsforhold er den grunnleggende forutsetningen for en proletarisk klassebevissthet. Kapitalismens gjennombrudd som dominerende produksjonsmåte er nært forbundet med industrialiseringen i byene og framveksten av et salgsjordbruk på landsbygda (se art. Hamskiftet). Begge disse prosessene kom for alvor i gang rundt midten av forrige århundre. De kapitalistiske produksjonsforholdene trenger imidlertid inn i de forskjellige bransjer og sektorer på ulike tidspunkt og med forskjellig styrke. Dette er én av årsakene til den ujevne utviklingen av politisk og faglig bevissthet innen arbeiderklassen.

I Norge avløste kapitalismen en samfunnsformasjon dominert av en småborgerlig produksjonsmåte. Denne samfunnsformasjonens typiske produksjonsenheter var det familiedrevne småbruket i bondesamfunnet og håndverkerens verksted i byen. Både småbrukerne og håndverkerne kunne i en viss utstrekning benytte seg av lønnsarbeidere. For gårdbrukeren kunne det dreie seg om tjenestefolk eller husmenn og for håndverkeren svenner og læredrenger. Disse lønnsarbeiderne utviklet imidlertid aldri noen varig klasseorganisasjon som kunne ivareta interessene deres, ingen gjensidig solidaritet eller noe opplevd interessefellesskap ingen klassebevissthet. Ved å se på klassebevissthetens manglende forutsetninger innafor den småborgerlige produksjonsmåten, er det mulig å forstå hvorfor underklassens kollektive protest i det førkapitalistiske samfunnet enten manglet, eller tok form av uorganiserte opptøyer. Forsåvidt som trekk ved den småborgerlige produksjonsmåten fortsatt gjør seg gjeldende, kan også noe av årsaken til lav organisasjonsgrad og mangel på klassebevissthet innafor deler av dagens arbeiderklasse ligge her.

De småborgerlige produksjonsforholdene dominerte sjølsagt i ulik grad innafor forskjellige jordbruksdistrikter og innafor forskjellige håndverksfag. Poenget er at de særlig i løpet av første halvdel av 1800-tallet var i ferd med å gå i oppløsning på flere områder. Den sterke befolkningsveksten mellom 1814 og 1850 hadde økt jordbruksproletariatet både absolutt og relativt i forhold til de sjøleiende bøndene. Flere og flere måtte belage seg på å forbli jordbruksarbeidere gjennom hele livet, og det tidligere bofellesskapet mellom arbeidere og arbeidsgivere var i ferd med å forsvinne.

Allerede før "det store hamskiftet" ble det altså utviklet forutsetninger for solidaritet og tendenser til klassebevissthet blant jordbruksproletariatet. Det var delvis dette som kom til uttrykk gjennom thranitterbevegelsen. Det synes nettopp som om thranitterbevegelsens oppslutning og underklassekarakter var mest markert der oppløsningen av de småborgerlige produksjonsforholdene var kommet lengst (se art. Thranitterbevegelsen).

I flere håndverk skjedde det en liknende utvikling. Befolkningsøkning, ny teknologi og markedsekspansjon førte til større produksjonsenheter og oppløsning av bofellesskap og paternalisme. Mye tyder på at det var i de fagene hvor denne utviklingen var kommet lengst, f.eks. blant typografer og murere, at også fagorganiseringen fikk det tidligste gjennombruddet. Dette gjennombruddet kom lenge før industriarbeiderne tok fatt på en tilsvarende organisering.

Den industrielle teknologiens betydning Industrialiseringen var i stor grad basert på teknologi som krevde samarbeid mellom mange arbeidere. Den industrielle teknologien og de kapitalistiske produksjonsforholdene gjorde imidlertid store produksjonsenheter til en nødvendighet. Tekstilindustrien, de mekaniske verkstedene, bryggeriene, tobakksfabrikkene og trelastindustrien var tidlig representert med enheter på opptil flere hundre arbeidere. I disse bedriftene var det uråd for eierne å drive en kontinuerlig kontroll med kommunikasjonen mellom de ansatte. Forholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselger ble saklig, upersonlig og forretningsmessig. Noe bofellesskap eller felles husholdning var sjølsagt utenkelig. Industriens krav til kapitalinvesteringer, kommersielle og tekniske kvalifikasjoner levnet arbeidsfolk små muligheter til noengang sjøl å bli bedriftseiere. De objektive forholdene lå på denne måten til rette for utviklingen av solidaritet og klassebevissthet blant industriarbeiderne.

Allikevel gikk det flere tiår mellom storindustriens gjennombrudd og den egentlige fagorganiseringen av industriarbeiderklassen. Mangelen på organisert kollektiv protest og interessekamp betyr allikevel ikke at den første generasjonen av industriarbeidere ikke reagerte mot arbeidsforhold og underordning. En rekke individuelle reaksjonsformer hadde et islett av protest: brudd på arbeidstidsbestemmelser, fyll på arbeidsplassen, " uhøflig" opptreden overfor bedriftsledelse og formenn o.l.

En undersøkelse av arbeidsforholdene på Kværner Brug i Kristiania i slutten av forrige århundre tyder på at slike reaksjonsmåter var et stort problem for de første industribedriftene. Innholdet i arbeidsreglementer fra andre bedrifter kan tolkes i samme retning. Den første generasjonen industriarbeidere hadde for en stor del arbeidserfaring fra jordbruket. Den nye industriens krav til punktlighet, presisjon og disiplin måtte skape tilpasningsproblemer. Og arbeidernes svar på disse vanskelighetene var altså den individuelle protesten - ikke fagorganisering og arbeidskamp.

Kværner-undersøkelsen tyder dessuten på at de tidlige industriarberiderne skiftet arbeidsplassen svært ofte. Dette var nok delvis et uttrykk for arbeidernes reaksjoner på de varierende lønnstilbudene på det "frie" arbeidsmarkedet. Men den manglende stabiliteten gjenspeilte sikkert også arbeidernes vanskeligheter med å finne seg til rette med de nye arbeidsforholdene. I alle fall var resultatet ustabile arbeidermiljøer på hver enkelt arbeidsplass. Dette var et dårlig utgangspunkt for utviklingen av solidariske arbeiderkollektiver og fagforeninger.

Først rett etter århundreskiftet kom fagorganiseringen blant industriarbeiderne i gang for alvor. Norsk Arbeidsmandsforbund fungerte den første tida som et slags "oppsamlingsforbund" for ufaglærte industriarbeidere. De faglærte arbeiderne i verkstedindustrien hadde riktignok allerede i 1891 dannet Norsk Jern og Metallarbeiderforbund. Men heller ikke denne organisasjonen fikk sitt gjenfør på begynnelsen av 1900-tallet. I 1898 hadde forbundet bare 417 medlemmer, dvs. færre enn arbeidsstokken på et stort mekanisk verksted.

Det fantes riktignok forløpere til den klart klassepregede organiseringen av industriarbeiderne, f.eks. Kristiania Tobaksarbeiderforening fra 1881 og Mekanikernes Forening fra 1860. Disse foreningene hadde en selskapelig karakter og var åpne både for arbeidere og bedriftseiere. Den begrensede arbeiderbevisstheten som kom til uttrykk i disse organisasjonsdannelsene, blir godt oppsummert i karakteristikken av Mekanikernes Forening i Norsk Jern ogMetallarbeiderforbunds 40-årsmelding: "Foreningens første 10 aar betegner den selvstændige Tilværelse uden Forbindelse med Kolleger udenlands og med Kamerader i andre endog nær beslægtede Arbeidsgrener indenlands. Den har kun sig selv at stole paa og sine egne Affærer at ordne. Den er ikke oppstaaet som nogen Kampor Tanken fra først af har tvertimod været at der skulde være et godt samarbeidende Forhold med Arbeidsgiverne . . . Det tager Tid før Opdagelsen kommer, at man haver specielle Interesser som vel kan falde sammen med Kameraters i andre Fag og andre Arbeidsgrener, men ikke med Arbeidsgi og saa er man snart rode i Interessekampen."

Har arbeiderklassen blitt "borgerliggjort"? Det har lenge vært en påstand, særlig fra miljøer utafor arbeiderklassen, at det har skjedd en borgerliggjøring av arbeiderbevegelsen og klassen de siste tiåra. Denne påstanden er gal og unyansert av flere grunner. For det første er det en tendens til å overdrive omfanget, varigheten og dybden av de revolusjonære strømningene i den tidlige arbeiderbevegelsen. Rådsbevegelsen i Norge varte f.eks. bare noen måneder og ble bl.a. utløst av den ekstreme dyrtiden etter 1. verdenskrig.

For det andre er det nødvendig å se arbeiderbevisstheten i forhold til de objektive samfunnsforholdene til enhver tid. Den lange høykonjunkturen etter annen verdenskrig ga den sosialdemokratiske reformismen en begrunnet troverdighet. Samtidig skapte stalinismen både hjemme og ute en like begrunnet skepsis til de marxist-leninistiske partiene som lenge sto alene om å representere den revolusjonære sosialismen som mulighet. Situasjonen etter første verdenskrig var nærmest motsatt.

For det tredje må det skilles mellom en borgerliggjøring innen arbeiderklassen, og det som kan synes som en "borgerliggjøring" av yrkesstrukturen. Etter 1950 har antallet lønnstakere i de tjenesteytende næringer og mellomlagene økt kraftig i forhold til antallet industriarbeidere. Mellom 1950 og 1962 gikk antallet årsverk i industrien ned med 11 %, samtidig som de tjenesteytende næringene økte sine årsverk med 23 %. Denne utviklingen har fortsatt. I 1956 var 44 % av alle lønnstakere ansatt i sekundærnæringene og 49 % i tertiærnæringene. I 1975 var tallene henholdsvis 37,7 og 59,7 %. Samtidig har det skjedd en endring innen industrien. Det blir færre på golvet og flere i kontorene.

Til tross for økningen av antallet funksjonærer innafor den vareproduserende næringen, har andelen LOorganiserte i denne næringen vært relativt stabil de siste 20 åra. Både i 1956 og i 1975 lå den på 6162 % av næringens lønnstakere. Totalt har organisasjonstilbøyeligheten innen de vareproduserende næringene økt, men denne økningen har særlig kommet til uttrykk i organisering utafor LO. Blant lønnstakerne i de tjenesteytende næringene har imidlertid andelen av uorganiserte steget fra 38 % i 1956 til 45 % i 1975. Denne nedgangen har særlig rammet LO.

De fleste som arbeider innen de tjenesteytende og vareproduserende næringene har stort sett sammenfallende objektive interesser. En viktig skranke for utviklingen av fagforeningsbevissthet og sosialistisk bevissthet blant funksjonærer i den tjenesteytende næringen, er den lagdelte, hierarkisk organiserte yrkesstrukturen innafor denne næringen. Muligheten for individuell karriere er ofte større enn i industrien. Samtidig blir det større avstand mellom lønnstakerne på hver arbeidsplass. Grunnlaget for solidaritet og kollektiv handling svekkes.

Nå er ikke graden av fagorganisering annet enn en grov indikasjon på klassebevissthet. Økningen i antallet arbeidskonflikter på slutten av 60 og begynnelsen av 70-tallet svekker imidlertid også påstanden om en stadig mer borgerliggjort arbeiderklasse.

L. Th.

Se også: Kollektiv handling.

Litteratur: E. Bull: Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd, Oslo 1958, og Håndverkssvenner og arbeiderklasse i Kristiania, i Hundre års historisk forskning, Oslo 1970. A. Øhren: Arbeiderne ved Kværner Brug 18691885, hovedoppgave, Oslo 1977. G. Ousland: Fagorganisasjon i Norge, 4. bind, Oslo 1949.

Klassekamp

Samfunnsklassene dannes ut fra konfliktene om fordelingen av goder i et samfunn. I den utviklete kapitalismen er penger, makt og kunnskap de viktigste sosiale ressursene. Forholdet mellom klasser kan enten ha form av passive motsetninger eller aktive konflikter. Bare i det siste tilfellet er det berettiget å snakke om klassekamp. Det er flytende overganger mellom klassekamp og andre interessekonflikter mellom sosiale grupper.

Rent allment kan en skille mellom tre ulike former for klassekamp: interessekamp, maktkamp og utskillingsprosesser. Skillet mellom interessekamp og maktkamp tilsvarer skillet mellom defensiv og offensiv eller korporativ og hegemonisk klassekamp. I den marxistiske tradisjonen ble disse begrepsparene knyttet til henholdsvis økonomi og politikk. Fagforeningene skulle ta seg av de kortsiktige økonomiske kravene, mens arbeiderklassens parti skulle arbeide på lang sikt for en maktovertakelse for å omdanne det politiske systemet. I de utviklete kapitalistiske landene er det ikke lenger grunnlag for en slik deling mellom økonomisk og politisk kamp. Økonomiske beslutninger og politisk styring er ofte umulig å skille fra hverandre. Og det har vist seg vanskelig for et parti å skape endringer i det politiske systemet samtidig som det deltar i det.

Økonomiske interessekonflikter mellom arbeidstakere og kapitalister får form av forhandlinger om lønningenes størrelse. Arbeidstakernes styrke ligger i organisering og i muligheten til å lamme arbeidsprosessen gjennom streik eller andre aksjoner. Kapitalistene kan ty til lockout, men det skjer mer sjelden. Ut over lønnsforhandlingene kan kapitalistene presse ned lønnskostnadene gjennom rasjonalisering og arbeidssparende teknologi. Dette kan føre til redusert sysselsetting, enten ved oppsigelser eller "naturlig avgang". Interessekampen føres først og fremst gjennom store organisasjoner. På grunn av de samfunnsmessige konsekvensene av utfallet, går staten inn som en aktiv deltaker i forhandlingene. At partene er organisasjoner, gjør det mulig for interessegrupper uten en direkte forhandlingsmotpart å ta del i kampen om ressursfordelingen. Det gjelder f.eks. i jordbruksoppgjørene, som er forhandlinger mellom staten og jordbruksorganisasjonene.

Kamp om makt er i første rekke kamp om kontroll med de rammene som interessekonfliktene utkjempes innenfor. Det innbefatter makt til å fastsette hva som egentlig er stridstema, hvem som rettmessig skal delta i forhandlingene, hvilke regler som skal gjelde for forhandlingene og hvilke arenaer de skal skje på. De sentrale lønnsoppgjørene er ikke bare en strid om kroner og prosenttillegg, men også om selve oppgjørsformen: Skal det være forbundsvist, samordnet eller en statlig "pakke"? I slike stridstemaer kommer viktige sider av partenes styrke fram. De mest vidtrekkende konsekvensene ligger i spørsmålet om hvem som er rettmessige parter. Dersom Norsk Arbeidsgiverforening ble nektet å delta i lønnsforhandlinger, ville det faktisk ha skjedd en revolusjon.

Utskillingsprosessene er viktigst når det gjelder å opprettholde klasseforhold og føre dem videre fra generasjon til generasjon. En rekke institusjoner i det kapitalistiske samfunnet er bygd på formell likhet i behandlingen av deltakerne. Dersom deltakerne på forhånd stiller med ulike ressurser, vil likebehandling favorisere de sterke. Skolen, som er dominert av den urbane middelklassens språk og verdier, viser dette tydelig. De barna som står mest fjernt fra denne kulturen blir også silt ut først. At det dreier seg om faktiske interesser som blir kjempet gjennom, og ikke bare utilsiktete bivirkninger, viser seg når det blir tatt initiativ til skolereformer som truer med å svekke det borgerlige overtaket. Da slår den passive godtakelsen av et system som skaper ulikhet, om til aktiv kamp for å bevare et mønster som har vist seg å være til fordel for borgerskapets barn.

I praksis er motsetningsforholdene mellom klasser ofte flertydige. Det henger sammen med flere forhold. 1. De fleste grupper i konflikt har også felles interesser. Arbeidere og kapitalister kjemper om lønningenes størrelse, men begge parter kan ha ønske om økt produksjon. 2. Når klassekamp utkjempes gjennom organisasjoner, oppstår det ofte interessefellesskap mellom organisasjonselitene, og motsetninger mellom topp og bunn i organisasjonene. 3. Ulikhet i ressurser gjenskapes gjennom deltakernes handlinger, og ikke bare gjennom tvang eller strukturelle mekanismer. Slike prosesser gjør at klassemotsetninger har vært vanskelig å oppheve.

F. E.

Se også: Klasser.

Klassekampen

Avisa Klassekampen, AKP (m1)s hovedorgan, begynte som månedsavis i februar 1969. Dette var også navnet på Norges kommunistiske ungdomsforbunds organ, der Eugene Olaussen var den mest kjente redaktøren. Klassekampen ble startet samtidig med at striden i Sosialistisk Folkeparti tilspisset seg. Klassekampen ble talerøret for ungdomsorganisasjonen SUF som brøt ut av SF:

I januar 1973 gikk avisa over til ukentlige utgivelser og ble omtrent samtidig det formelle hovedorganet for det nystiftede AKP (ml). Fra januar 1976 kom avisa ut to ganger i uka fram til 1 april 1977, da den gikk over til å bli dagsavis. Redaktører har vært Anders Andersen og Finn Rasheim, Sigurd Allem, Finn Sjue og Egil Fossum.

Bak utgivelsen av venstresidas eneste dagsavis i 1970-åra lå en enorm innsats fra partiets medlemmer og sympatisører som f.eks. samlet inn store pengebeløp. Til den største investeringen, rotasjonspressa, ble det samlet inn flere millioner. Opplaget økte fra ca. 2 000 i 1969 til omkring 15 000 i 1978, ifølge avisas egne opplysninger. Den store salgsinnsatsen og de høye innsamlingstallene sprang delvis ut av at alle medlemmene måtte yte maksimalt, men det skyldtes også en glødende iver i medlemsmassen for nettopp denne oppgaven.

Avisas redaksjonelle profil har i hovedtrekk fulgt mlbevegelsens politikk og de dertil hørende linjeskiftene. Når breifrontene har vært sentralkomiteens parole, har Klassekampen omfavnet tidligere motstandere, for igjen å stemple dem ettertrykkelig når partilinja endres. Klassekampen har særmerket seg i norsk sammenheng gjennom en brutal debattform og ved utfall mot politiske motstandere, ofte ispedd utskjellinger og personsjikane.

Innholdsmessig var avisa på sitt beste under streikebølgene i midten av 1970-åra. Den brakte bl.a. mye stoff som få andre aviser fikk fram. Men informasjonsverdien og sannhetgehalten i det politiske stoffet har aldri vært avisas sterke side. Størst betydning har den hatt som mlbevegelsens mobiliserlngsredskap. Ved flere anledninger har også enkeltstående "avsløringer" og kulturdebatter vært interessante. Men som følge av den stadig mer problematiske kinesiske innen og utenrikspolitikken og Klassekampens forsvar for denne, har avisa gitt sine lesere et stadig mer usammenhengende verdensbilde. I den grad noen form for helhetssyn er blitt bevart, har det vært begrenset til kampen mot Sovjetunionen.

I den første tida som dagsavis var avisas emnevalg delvis preget av lange partiutredninger fra AKP og det kinesiske kommunistpartiet: Lite aktuell og med tendenser til sekterisme, oppsummerte redaksjonen etter noen måneder. En markert forandring kom fra begynnelsen av 1978 da Egil Fossum tok over som redaktør etter Finn Sjue. Avisa ble mer variert og lettlest. Med åpnere debattform, mye ikkepolitisk stoff, profesjonell middagsavisutstyr, mye farger, korte artikler og nyhetsmeldinger forsøkte avisa å bli noe mer enn lesernes korrektiv og supplementsorgan. En skulle ikke behøve å lese andre aviser enn Klassekampen. Den målsettinga ble imidlertid oppgitt i begynnelsen av 1979, da avisa var kommet inn i en meget alvorlig økonomisk situasjon og måtte redusere sidetallet. De økonomiske vanskene hang også sammen med mlbevegelsens generelle stagnasjon.

Opprettelsen og driften av Klassekampen uten statlig støtte, med et nett av "arbeiderkorrespondenter", lave redaksjonelle lønninger, store kraftanstrengelser i salgsarbeidet og dype innhogg i medlemmenes lommebøker, ble tidlig symbolet på AKPs organisasjonssuksess. Den ble den stolte fanen som partiet kunne vise fram overfor den venstresida det en gang vokste fram av. Etter hvert må avisarbeidet ha tatt det meste av bevegelsens krefter. I løpet av 1977 og særlig 1978 var det nesten bare gjennom avisutgivelsen partiet lot høre fra seg, og når det mobiliserte medlemmene var det oftest til nye innsamlinger for å holde Klassekampen gående. Mye av den politikken avisa forøvrig formidlet kunne neppe lenger regnes til venstresida, slik den ble preget av en stadig mer forsonende holdning til USA-imperialismen.

S. Han.