Kjelsberg, Betzy Alexandra
Kjelsberg (1866-1950), norsk kvinnesakskvinne, svært opptatt av arbeidervern. Hun var født Børresen og vokste opp i Drammen. Alt i løpet av 1890-åra tok Betzy Kjelsberg initiativet til opprettelsen av en rekke foreninger i Drammen, slike som: Den kvinnelige Handelsstands forening (1894), Kvinnesaksforeningen (1896) og Drammens Sanitetsforening (1899).
I 1903 var hun med og startet Kvinnesaksforeningens Husmorskole, det første utdanningstilbud i huslig økonomi her i landet. Hun var også med på å stifte Norske Kvinners Nasjonalråd (1904), og var forkvinne der fra 1922 til 1928. I organisasjonens hovedorgan "International Council of Women" var hun ærespresident og viseforkvinne fra 1926 til 1938.
I 1908 ble Betzy Kjelsberg valgt inn i Drammens fabrikktilsyn. Hennes interesse for arbeidsmiljøsaker førte til at hun i 1910 ble Norges første fabrikkinspektør, et verv hun beholdt inntil 1936. I 1919, og fra 1921 til 1934, var hun regjeringens representant ved møtene i Den internasjonale arbeiderorganisasjon. Hun var også medlem av en rekke kommisjoner (Tolltariffkommisjonen, 1915, Bygningslovkommisjonen, 1913, Rasjoneringskommisjonen, 1917, Statens Edruelighetskommisjon, 1930). I tillegg var hun viseforkvinne i Foreningen for Sosialt arbeid og medlem av hovedstyret for Norsk Arbeide og i NordmannsForbundet.
Betzy Kjelsberg var aktiv Venstrepolitiker, og satt i to perioder i Drammen bystyre. Fra 1926 til 1938 var hun medlem av Venstres sentralstyre, og ble derved første kvinnelige medlem i dette organet.
Betzy Kjelsberg høstet stor anerkjennelse for sitt arbeid i samtid, og var på mange måte en banebryter innenfor flere av de feltene hvor hun engasjerte seg. Hun var utvilsomt en av de meste aktive og fremtredende kvinne i offentlig virksomhet og i kvinnesaksarbeid ivårt land i de første tiårene av vårt århundre.
K. F.



Kjemisk-biologisk krigføring
Se Opprustning.


Kjemisk industri
Kjemisk industri omfatter produksjon av en rekke produkter med svært ulik anvendelse: kjemiske råvarer til industrien, kunstgjødsel og plantevernmidler, maling og lakk, vaskemidler, ammunisjon, plastvarer, farmasøytiske produkter og gummivarer. I tillegg kommer raffinering av jordolje og petrokjemisk industri. Visse deler av råmetallindustrien, særlig framstilling av silisiummetall og aluminium, betegnes ofte som kjemisk industri, selv om det egentlig er snakk om metallurgiske prosesser. Typisk for den kjemiske bransjen er at den er en prosessindustri med sterkt innslag av avansert teknologi og delvis automatiserte fabrikker.

Historie
Den (elektro)kjemiske industrien gjorde sitt inntog i Norge rundt århundreskiftet, og ga et viktig bidrag til industrialiseringen av landet. Norges store fortrinn Når den billige kraften, som i den første fasen bare kunne nyttes nær fossefallene. Dette førte til dannelsen av flere ensidige industristeder bygd opp omkring de kjemiske bedriftene (se art. Ensidige industristeder).
To viktige navn i den kjemiske industriens første fase i Norge er Birkeland og Eyde. Disse to utgjorde sammen en gunstig kombinasjon av kapitalistisk pionertrang og evne til teknologisk nyvinning. Birkeland var vitenskapsmannen som utviklet en revolusjonerende metode for framstillingen av salpeter, Eyde hadde de nødvendige forbindelser med utenlandsk kapital. Ved hjelp av svensk finansiering (Enskilla Banken og Wallenberg) ble det startet en fabrikk på Notodden (1904), senere på Rjukan. Dette ble opptakten til Norsk Hydro, som har vært den ubestridte giganten innen kjemisk industri i Norge. Andre viktige produkter fra denne første fasen er karbider og kvelstoff.
Disse første industristedene innen kjemisk produksjon, opplevde en rivende vekst i etableringsfasen, men har siden stagnert eller gått tilbake. Dette skyldes ofte tekniske forbedringer som har redusert arbeidskraftbehovet, slik at "hjørnesteinsbedriften" ikke har klart å holde bosettingen oppe (se art. Hjørnesteinsbedrift).
I andre tilfeller har bedriftene sakket akterut i forhold til andre bedrifters teknologi, slik at produksjonen er blitt ulønnsom, og etter hvert innstilt. Av de første industristedene som ble reist, er produksjonen sterkt innskrenket f.eks. på Rjukan og i Glomfjord. Samtidig er produksjonen av kjemiskråvarer sterkt eksportrettet (70 % utføres), slik at disse ensidige industristedene blir følsomme for svingninger på verdensmarkedet.
Produksjonen av kjemisktekniske produkter først og fremst maling, lakk, vaskemidler og farmasøytiske produkter er mindre eksportrettet. Av den norske produksjonen blir 78 % brukt innenlands (1974), og bransjen har utviklet seg i takt med det innenlandske markedet.
Et framtredende trekk ved kjemiskteknisk produksjon er tendensen til fusjonering. De tre største maling og lakkprodusentene har sluttet seg sammen i en gruppe (Jotun). Borregaard kontrollerer det meste av vaskemiddel og toalettartikkelproduksjonen (DeNoFa og Lilleborg) i samarbeid med den internasjonale giganten Unilever. Dyno Industrier er hovedprodusent av sprengstoff.
Den plastbearbeidende industrien er den yngste av de kjemiske produksjonsgreinene. Bedriftsstrukturen er delvis preget av mange små bedrifter, og delvis av få flerbransjeforetak (Norsk Hydro, Dyno, Viking, Norcem).

Bedrifter og sysselsetting
Tabellen under viser bedriftsstrukturen i kjemisk industri i 1975 (oljeraffinering og petrokjemisk industri holdt utenfor). Vi finner de største bedriftene innen produksjon av kjemiske råvarer, mens den kjemisktekniske produksjonen og produksjonen av plastvarer er preget av mindre bedrifter:

  Bedrifter Ansatte Ansatte pr. bedrift
Kjemisk industri 423 26 168 62
       
Kjemiske råvarer 59 8 541 145
Kjemisk-tekniske produkter 119 7 684 65
Gummiprodukter 48 2 761 58
Produksjon av plastvarer 197 7 182 36
       
Kilde: NOS: Industristatistikk, 1975


Tyngdepunktet for den kjemiske industrien ligger på Østlandet, med Telemark, Oslo, Akershus, Østfold og Vestfold som de viktigste fylkene. Den plastbearbeidende industrien er spredt over alle fylkene.

Kapitalinnsats og eierforhold
Kjemisk industri er gjennomgående kapitalkrevende, selv om variasjonene er store. Mest kapitalintensiv er produksjonen av kjemiske råvarer, der hver arbeidsplass koster mellom 0,5 og 1 million kroner. Kapitalintensiteten er mindre i kjemiskteknisk og plastbearbeidende industri.
Det store kapitalbehovet har ført til at bransjen domineres av større foretak. De fleste er helt norskeide, men det fins betydelige utenlandske eierandeler. I ca. 70 bedrifter (med omlag 30 % av sysselsettingen i kjemisk industri) er mer enn 20 % av kapitalen på utenlandske hender. Det største foretaket innen bransjen Norsk Hydro var inntil 1974 delvis utenlandsk eid, men staten overtok da denne eierandelen. Statens interesser i kjemisk industri omfatter 13 andre større bedrifter, hvorav den viktigste er Raufoss Ammunisjonsfabrikk.

Eiendom Bedrifter Sysselsatte
Statseid 14 7 078
50% utenlandsk 40 3 140
20-49% utenlandsk 29 6 541
Private norske 373 11 604
I alt 456 28 363
     
Kilde: Nos: Industristatistikk, 1975.


Arbeidsforhold
Lønnsforholdene innen bransjen varierer sterkt, avhengig av hvor i landet bedriften ligger og hvor stort innslaget av kvinnelig arbeidskrafter. Produksjon av kjemiske råvarer er helt mannsdominert med forholdsvis høyt lønnsnivå, mens produksjonen av kjemisktekniske varer og plastvarer ligger noe lavere, uten å være noen typisk lavtlønnsindustri:

Timelønn i kroner Menn Kvinner
Kjemiske råvarer 28,30  
Kjemisk-tekniske produkter 25,43 20,10
Plastvareindustri 24,04 20,56
     
Kilde: NOS: Industristatistikk, 1975.    


Arbeidsmiljøproblemene i den kjemiske industrien er store. Det fins mellom 20 000 og 60 000 kjemiske stoffer i omløp i industrien, ingen vet nøyaktig hvor mange. Ingen kan heller si nøyaktig hvilke virkninger disse stoffene har når arbeiderne kommer i berøring med dem. Den kunnskapen vi har om kjemiske stoffers skadelighet blir gjerne sammenfattet på lister med angitte grenseverdier. Det fins regler for ca. 450 slike stoffer, dvs. at de aller fleste stoffene brukes uten regulering. Når det gjelder kreftframkallende stoffer, omfatter lista f.eks. arsenikk, asbest, kobolt og vinylklorid. Alle disse stoffene er utbredte innen den kjemiske industrien. I framtiden må vi regne med at de petrokjemiske produktene vinylkloridene som det lages PVC av vil bli et spesielt problem.
I tillegg til de kreftframkallende stoffene fins en rekke stoffer som skaper andre. helseskader hos arbeiderne. Et eksempel er, "sprengstoffsyken" som rammer arbeidere som kommer i kontakt med nitroglyserin. Sykdommen arter seg som svimmelhet og kvalme i arbeidstiden, og gir en type "abstinenssymptomer" i helger og ferier.
Ansatte i kjemisk industri er organisert i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, som også organiserer deler av råmetallindustrien. Dette forbundet har gitt arbeidsmiljøproblemene særlig høy prioritet, og bl.a. tatt opp spørsmål om det bør knyttes krav til det indre miljøet arbeidsmiljøet ved godkjennelsen av konsesjonssøknader. Ansatte i oljeutvinning og petrokjemisk industri er organiserte i egne forbund.

Ressursforbruk
Den tradisjonelle delen av den kjemiske industrien (produksjon av kjemiske råvarer) har som viktigste ressursgrunnlag diverse mineralske råstoffer. De viktigste er koksalt, svovel, fosfor og kalkstein. Når det gjelder svovel og kalkstein har forsyningen stort sett vært dekket av innenlandsk gruveindustri, mens koksalt og fosfor må importeres. De samlede filganger av mineralske råstoffer til den kjemiske industrien må betegnes som gode, når en ser bort fra gjødselsindustriens behov for fosforråvarer. Den sterke stigningen i fosforforbruket har ført til en kraftig heving av prisen, og med en fortsatt like kraftig vekst, kan tilførslene bli problematiske. Det fins rike fosforressurser i Norge, men disse er ikke i produksjon.
Den nyere delen av den kjemiske industrien produksjon av syntetiske produkter er i tillegg til de mineralske råstoffene basert på en lang rekke kjemiske forbindelser. De fleste av disse er igjen basert på olje. Det er antatt at det årlig oppdages 200 000 nye stoffer, og at 2 000 av disse tas i bruk av industrien.
Med olje og gass fra Nordsjøen er Norge sikret leveranser av råvarer til kjemisk industri i lang tid framover. Foruten brensel til oppvarming og transport, gir oljen råstoffer til maling og lakkproduksjon, framstilling av kunstgjødsel, plastvarer, asfalt og tjæreprodukter. Det er i dag dessuten teknisk mulig å framstille proteiner på oljebasis.
Energibehovet i kjemisk industri er varierende. Den kjemisktekniske produksjonen og bearbeidelsen av plastvarer er forholdsvis lite energikrevende. Framstillingen av kjemiske råvarer spesielt karbid og kunstgjødselproduksjonen krever derimot store energimengder i form av elektrisitet. Om lag 10 % av produktverdien går med til innkjøp av energivarer, mens de tilsvarende tall for annen kjemisk produksjon er under 1 %. Raffinering av olje og annen petrokjemisk industri krever en betydelig innsats av både olje og elektrisitet.
Forurensningene fra kjemisk industri er betydelige. Variasjonsbredden i forurensningene er like store som innsatsen av råvarer: Det slippes ut syrer og luter, kvikksølv og metaller, støv og slam. Spesielt problematisk er utslippet av løsningsmidler og andre restprodukter fra maling og lakkindustrien og gummivareindustrien.
Et fellestrekk ved bransjen er store utslipp av SO2 (svoveldioksyd), som fører til sur nedbør. I 1970 sto den kjemiske industrien for om lag 30 % av det totale utslippet av SO2 (35 000 tonn) i Norge.

Utviklingen framover
I dag er Norges vannkraft en ressurs med begrensede utviklingsmuligheter, slik at en ikke kan vente noen vekst i den kraftkrevende kjemiske industrien. Produksjonen av kjemisktekniske varer er i stor grad rettet mot det norske markedet, og dette markedet vokser langsomt.
Den greina av kjemisk industri som har de største utviklingsmulighetene er den petrokjemiske industrien. I løpet av de siste årene er det etablert to store petrokjemiske anlegg i Norge. På Mongstad er det startet oljeraffineri som seinere er tenkt utviklet til en fullverdig petrokjemisk fabrikk. På Rafnes er det reist en såk. cracker som framstiller etylen av våtgass fra Nordsjøen. Det fins omfattende planer for utvidelsen av denne industrien, med etablering av nye anlegg andre steder i Norge.
T. S.

Se også: Kjemisk Industriarbeiderforbund, Petroleumsvirksomhet.


Kjemisk Industriarbeiderforbund, Norsk (NKIF)
Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund ble stiftet i 1923 og var i virksomhet fra 4. januar 1924. Forbundet organiserer arbeidere i elektrokjemisk, elektrometallurgisk og kjemiskteknisk industri, samt beslektede bedriftsgrupper. Forbundet har 39162 medlemmer (1.4.78). Medlemstallet er stigende. Ca. 15 % av medlemmene er kvinner. Forbundet har 200 lokalavdelinger, landsmøte, landsstyre, forbundsstyre og ca. 20 heltidsansatte. Formann er Arthur Svensson, nestformann er Wilhelm Thoresen. Forbundet utgir "Fabrikkarbeideren". Adresse: Youngsgt. 11, Oslo 1. Tilsluttet Internasjonale Fabrikkarbeiderføderasjon.

Historie
NKIF ble stiftet som et resultat av at LOkongressen i 1923 vedtok å endre fagbevegelsens organisasjonsform og bygge på industriforbund. Hovedtyngden av NKIFs medlemmer kom fra Arbeidsmandsforbundet, dessuten fra Jern og Metallarbeiderforbundet, Transportarbeiderforbundet, Elektrikerforbundet og Trearbeiderforbundet. Ved starten fikk NKIF ca. 5 000 medlemmer, et antall som i 1930 hadde steget til ca. 9 500, i 1939 til ca. 20 000, i 1946 til ca. 25 000, i 1950 til ca. 30 000, der tallet har holdt seg fram til begynnelsen på 1970-tallet, da det igjen begynte å stige.
Gjennom hele sin historie har NKIF hatt et forholdsvis uensartet preg. På den ene siden hadde forbundet en gruppe medlemmer i utpreget storindustri, særlig elektrokjemisk og elektrometallurgisk, og på den andre siden en gruppe i mellomstore eller helt små bedrifter innen kjemiskteknisk produksjon. Den derav følgende ulike situasjonen for forskjellige medlemsgrupper har utgjort noe av grunnlaget for den uenighet som til sine tider har eksistert innen NKIF, både om utformingen av forbundets faglige politikk og om almenne politiske spørsmål.
I den første tiden var det de storindustrielle medlemsgruppene som dominerte forbundet både i antall og innflytelse. I løpet av 1930-årene ble imidlertid småbedriftsmedlemmene forholdsvis flere, og etter hvert også politisk sterkere. Dels skyldtes dette NKIFs egen vervingsvirksomhet. Det gjelder f.eks. stigningen i antall organiserte vaskeri og renseriarbeidere, fra 85 i 1926 til 801 i 1938. Dels skyldtes det selve industriutviklingen, f.eks. de mange nyetableringer innen såpe, fett og oljebransjen, der medlemstallet steg fra 223 i 1926 til 3 481 i 1938. I etterkrigstiden har forskjellen mellom de storindustrielle medlemsgruppene og de andre blitt gradvis mindre som en følge av konsentrasjonsutviklingen i næringslivet og etableringen av nye bransjer som plast og olje. Meningsulikheter og indre spenninger kan likevel fortsatt se ut til å følge de gamle skillelinjene. Trolig har dette sammenheng med ulike faglige tradisjoner dvs. tradisjoner med utspring i tidligere tiders situasjon.

Aktivisme

Et viktig element i de faglige tradisjonene innen NKIF, er aktivisme og kampvilje. Øyensynlig har dette sin bakgrunn i den tiden arbeiderne ved anleggene og i den nye elektronkjemiske og elektrometallurgiske storindustrien tilhørte Fagopposisjonens kjernetropper. Ett av mange eksempler på aktivisme blant NKIF- medlemmene også etter Fagopposisjonens tid, er aksjonen i elektrolysehallen ved Det Norske Zinkkompani i Otta rett etter oppstartingen i 1929. Arbeiderne hevdet at arbeidet her var hardere og arbeidsforholdene verre enn de hadde regnet med på forhånd. Svovelsyredampen fra elektrolysekarene gjorde det nødvendig å bruke maske hele tiden. Likevel medførte arbeidet hyppige neseblødninger, hodepine og hudløshet i munnen. Arbeideren stilte krav om enten kortere arbeidstid (6 timers skift) eller færre elektrolysekar pr. mann (8 i stedet for 12). Da kravene ble avvist, gjennomførte de på egenhånd ordningen med at hver mann bare betjente 8 kar. Ledelsen svarte med lockout og bedriften stod i fire måneder. Resultatet var at arbeidernes krav delvis ble innfridd - inntil videre ble det innsatt ekstramannskaper i elektrolysehallen.
Foruten å vise NKIF-medlemmenes aktivisme, kan denne aksjonen også tjene til å belyse andre sider ved NKIFs situasjon, politikk og utvikling i mellomkrigstiden. En side er det sterke innslaget av utenlandsk kapital i de bedrifter der NKIF hadde sine medlemmer.
I konflikten ved Zinkkompaniet unnslo bedriftsledelsen seg med at den ikke hadde mandat til å gå med på noen annen ordning enn den som de utenlandske eierne hadde gitt beskjed om til tross for at også fabrikkinspektøren hadde funnet en rekke kritikkverdige forhold i elektrolysehallen. Sett fra NKIFs side var det således vanskeligere å nå fram til de reelle beslutningsfattere gjennom ordinære forhandlings og påtrykkskanaler, og bare direkte aksjon gjenstod som handlingsalternativ. (Et forsøk på å gå lovveien, forslag fra arbeiderpartiene i Stortinget, mislyktes.) Denne aksjonen ble regnet som ulovlig. Pga. skjerpinger av arbeidstvistloven i 1927 var NKIF tvunget til å ta offentlig avstand fra aksjonen og pålegge medlemmene å gjenoppta arbeidet. Dette forhindret imidlertid ikke at forbundsledelsen i det skjulte deltok i støttearbeidet for de streikende og samarbeidet nært med det aksjonsutvalget Oddaarbeiderne nedsatte under konflikten, der bl.a. foreningsformannen, som dessuten var medlem av NKIFs hovedstyre, var med.
Dette var forsåvidt i tråd med gammel praksis i fagbevegelsen, en praksis som nettopp på denne tiden stod i ferd med å endres, hovedsakelig pga. den partipolitiske splittelsen i arbeiderbevegelsen mellom DNAfolk og NKPere. Kampen mellom disse foregikk innen foreningene. Men den tok også form av strid mellom overveiende DNAdominerte sentrale organisasjonsinstanser og NKPdominerte lokale foreninger og/eller aksjonsutvalg. Stridighetene toppet seg i begynnelsen av 1930-årene i tilknytning til at NKP forsøkte å praktisere Strassburgertesene. Forsøket ble innledet nettopp innen NKIF sommeren 1929. Resultatet var imidlertid her som ellers i norsk fagbevegelse, at DNAdominansen ble avgjørende og NKPerne isolert. Denne styrkeforskyvningen, kombinert med den skjerpoenger av de indre motsetningene som fulgte i Strassburgertesenes kjølvann, gjorde at sentrale faglige ledere ikke lenger så det som mulig, eller ikke lenger følte seg nødt til, å samarbeide med lokale aksjonsutvalg.
En virkning av Strassburgerstriden var altså at den faglige ledelsens posisjon ble styrket noe som igjen var en del av forutsetningen for den sentralisering av fagbevegelsen som ble gjennomført utover i 1930-årene, og som ble fortsatt i etterkrigstiden.
I neste omgang ble den eventuelt resterende vilje fra forbundsledernes side til uoffisielt å samarbeide med ad hoc aksjonsutvalg i forbindelse med ulovlige konflikter, endelig avviklet i forbindelse med DNAs regjeringstiltreden i 1935 og i forsøket på gjennomføre partiets kriseprogram. Politisk kontroll med lønnsutviklingen ble regnet for å være et av hovedpunktene i dette programmet, dvs. en fos utsetning for å virkeliggjøre den aktuelle hovet målsettingen flere arbeidsplasser.
Den tradisjonelle aktivismen innen NKIF ha også gjort seg gjeldende i etterkrigstiden. Det mest kjente tilfellet er Herøyaaksjonen av 1948, da arbeiderne ved Norsk Hydro på Herøya forsøkte å "ta" sekstimersskiftet. Fra de senere år kan nevnes eksempler somSauda-steiken og Norgas-konflikten i 1970 og flere aksjoner ved Zinkkompaniet i Odda.

Radikalisme
I tråd med den aktivistiske tradisjonen, har NKIF også gjennomgående vært et forholdsvis radikalt forbund. Denne politiske profilen avtegnet seg klart allerede på stiftelsesmøtet i 1923, derf.eks. styrke forholdet mellom DNA og NKP-folk var relativt jevnt og den nyvalgte formannen Halvdan Jønsso hadde sin radikale fortid i orden (fra Fagopposisjc nen), selv om han på det tidspunkt stod uten part tilhørighet. Trass i NKIFs konsolidering på DNA siden de følgende årene, bevarte venstrefløyen både en del posisjoner og en viss innflytelse i forbundet. Under okkupasjonen 194045 ble også store dele av NKIFs medlemmer radikalisert. Det viste segf.eks. i sammensetningen av og vedtakene på forbundets landsmøte i 1945. Dels kom radikaliserergentil syne i et antiautoritært "opprør" mot sentralledelsen, jfr. følgende utsagn: "Vi har under krigen lært selv å ha en oppfatning. Vi skal klare oss uten pisken." Dels viste den seg i sterkere støtte t NKP og dets politikk. I likhet med bare fire andre forbund (Arbeidsmandsforbundet, Murerforbundet, Høvleriarbeiderforbundet og Transportarbeiderforbundet) vedtok NKIF således valgkamp bevilgning til begge arbeiderpartiene (kr. 15 000 tilhver). Videre vedtok landsmøtet en resolusjon som i realiteten var en støtte til NKPs politiske linje under krigen, og en fordømmelse av enkelte sider ved DNAs. Vedtaket ble riktignok omgjort etter at forbundsledelsen hadde stilt kabinettspørsmål på det men det må likevel ses som uttrykk for radikalisme i forbundet. Endelig valgte landsmøtet i strid med valgkomiteens innstilling og mot forbundsledelser tilråding, et medlem av NKP til ny forbundssekretær. (Han ble "kastet" igjen i 1949.)

Virksomhet
Som andre fagforbund er også NKIFs virksomhet først og fremst knyttet til forhandlinger og inngåelse av tariffavtaler med arbeidskjøpere om medlem menes lønns og arbeidsforhold. Forbundet er part i om lag et halvt hundre tariffavtaler, langt færre en i mellomkrigstiden, hovedsakelig på grunn av stadig flere landsoverenskomster, som har kommet stand. I de senere årene har en viktig del av forbundets tariffarbeid gått ut på å utvikle og få etablert nye lønnssystemer, dvs. ordninger som bryter med akkordsystemet og I stedet innfører fastlønn, gruppeakkorder og bonusordninger. Dette har til dels skjedd på grunnlag av arbeidsvurderingssystemer som i utgangspunktet er overtatt fra det svenske broderforbundet (Fabriks) og dets avtalepart innen Svensk Arbetsgivareförening,men videreutviklet og tillempet norske forhold.
Også på tariffområder kommer for øvrig NKIFs uensartede preg til syne. Ved siden av endel høytlønte, har forbundet en stor del medlemmer som klart tilhører lavtlønnsgruppene. Forbundet har derfor arbeidet aktivt for å gi de senere års tariffoppgjør klarere lavtlønnsprofil. Det har også hørt med blant de forbundene som har vært skeptiske til samordnede oppgjør og pakkeløsninger, og har i stedet gått inn for forbundsvise oppgjør. Ved tariffoppgjøret i 1976 rådet forbundsledelsen i NKIF, som ett av få forbund, sine medlemmer til å stemme nei til tarifforslaget, med den begrunnelse at det ikke ga mulighet til å løse medlemmenes mange særproblemer. Tilrådingen ble jevnt over fulgt, men NKIF ble nedstemt av de andre forbundene.
En annen viktig side ved NKIFs arbeid er forsikringsvirksomheten. Fra gammelt av hadde forbundet, i likhet med fagbevegelsen ellers en rekke hjelpekasser for medlemmene. Disse har i noen grad blitt videreutviklet til mer omfattende forsikringsordninger, i senere tid bl.a. i samarbeid med forsikringsselskapet Samvirke. I den forbindelse vakte lanseringen av en kollektiv hjemforsikring stor oppmerksomhet på 1960-tallet. Den resulterte bl,a. i et par rettssaker reist mot forbundet av mer høyreorienterte medlemmer, men etter at oppstyret omkring dette la seg, har forbundet arbeidet videre i samme retning med kollektive ulykkes og livsforsikringsordninger. Bakgrunnen for denne satsingen såvel for NKIF som fagbevegelsen for øvrig, er bl.a. sentraliseringen av lønnsoppgjørene kombinert med den store betydning lønnsglidningen har fått for lønnsnivået og lønnsutvikling. Medlemskapet i fagorganisasjonen kunne av den grunn virke mindre nødvendig enn tidligere, og dermed oppstod behovet innen organisasjonen for andre saker som kunne sikre medlemsoppslutningen og gi grunnlag for nyrekruttering. Medlemmenes hjem, fritid, utdannelse, familie og forbruk ble definert som fagorganisasjonens nye arbeidsområde. Ideen var å omdanne fagbevegelsen til noe i retning av en alminnelig serviceinstitusjon for medlemmene, og NKIFs satsing på den kollektive hjemforsikringen var et første skritt i den retning.
Ikke før hadde NKIF fått grønt lys for denne linjen, før situasjonen endret seg. I kjølvannet av Kirunastreiken og de påfølgende ulovlige konfliktene innen NKIF, meldte arbeidsplassenes helse og miljøproblemer seg som problemfelt og arbeidsoppgaver for forbundet. NKIF har da også i de siste år vært et av de mest aktive og pågående fagforbundene på dette området noe som er naturlig med de store miljøproblemene som finnes i mange av bedriftene der forbundet har sine medlemmer. Med dette engasjementet har NKIF dessuten videreført en gammel tradisjon i forbundet. Miljøspørsmål og ditto krav gikk igjen i en rekke forhandlinger og aksjoner innen NKIFs organisasjonsområde såvel før forbundet ble stiftet, som i mellomkrigstiden og den første etterkrigstiden. Ett uttrykk for interessen for dette, er at et sentralt punkt i forbundets formålsparagraf helt fra begynnelsen var å arbeide for seks timers skift for alle arbeidere som er beskjæftiget med særlig sundhetsskadelig arbeide". Den ovenfor nevnte konflikten i Odda i 1929 (og også enkelte andre samtidige konflikter, bl.a. ved fosforfabrikken "Jan" Kemiske Fabrik, Fredrikstad, kalt "Lillehelvedet") viser det samme. På 1970-tallet har NKIF hardere enn noen andre forbund stått på kravet om at prinsippet om den omvendte bevisbyrde skulle bli knesatt i den nye arbeidsmiljøloven, ganske forgjeves riktignok, men forbundets politikk har vært klar nok.
J. Bj.

Se også: Skienskonferansen.


Kjendis
Kjendis betyr noe annet enn å være kjent. Kjente personer kan komme i historiebøkene, kjendisene kommer i ukepressen.
Uansett om en har sett glimt av fenomenet gjennom historien, er kjendis knyttet til massekommunikasjonssamfunnet. Tidligere besto veien til berømmelse i å bli kjent på grunn av noe. En illustrasjon av dette finnes i Donald Ducks forsøk på å svømme over den engelske kanal med en appelsin på et spagettirør, under full pressedekning.
Prestasjoner kan gi et øyeblikks berømmelse, men kjendisstatus krever at man via yrke eller på annen måte får opphold i massemedienes kanaler. Forholdet her er preget av gjensidig avhengighet, og det er uke og dagspressen som sørger for selve forvandlingen til kjendis. Den identitetstrusel det kan være for enkelte å delta på kommersialitetens forflatningsmarked, ble genialt løst av en herværende middagsavis ved lanseringen av kjendistoppen og antikjendiskjendiseriet. Ved selvironi forhindret man annen kritikk, samtidig som man fikk en viss kontroll med deler av kjendismarkedet.
Den innerste sirkel i kjendisverdenen utgjøres av deler av underholdningsbransjens og massemedienes ansatte, lett iblandet elementer fra det politiske liv. Kjendisrollen er en viktig del av privatiseringsprosessen, og dens mekanikk fører til økt personifisering av politikken, med vekt på familie og ærlig utseende.
I. F.



Kjernekraft
Se Atomkraft.


KjerringRåd
KjerringRåd er et kvinnepolitisk kvartalstidsskrift, som ble utgitt første gang 8 mars 1975. Tidsskriftet lages av ei partipolitisk og organisatorisk uavhengig gruppe kvinner. Redaksjonen arbeider som et kollektiv og er sjølsupplerende. Hele virksomheten er basert på frivillig arbeid, og et nett av kontaktkvinner er etablere utafor Oslo.
Utgangspunktet for bladet var at grupper innafor ulike kvinneorganisasjoner hadde behov for et samla og teoriprega kvinnepolitisk debattforum, for å ta opp nye kvinnepolitiske temaer til analyse. KjerringRåd har ikke vært stedet for de dagsaktuelle debattene, ettersom tidsskriftet bare kommer fire ganger i året.
Hovedtemaene har tilknytning til kvinnebevegelsens organisasjonsteori, utdyper hovedkrava og belyser kvinnenes stilling innafor ulike samfunnsområder. En viktig del av programmet består i å "bidra til en politisering av forhold som i dag regnes som private". Dette preger både temavalget og formen. Bladet gir plass for samfunnsvitenskapelig anlagte analyser for politisk strategidebatt og for skjønnlitterære bidrag og mer personlig erfaringsstoff.
Den redaksjonelle politikken har hele tida vært åpen, både når det gjelder temaer og synspunkter. Forutsetningen er en kvinnebevegelse som tross organisatorisk spredning, er så samla at de ulike grupperingene kan bruke bladet som felles forum. Motsetninger og ulike vurderinger holdes innafor ei ramme som kan karakteriseres som sosialistiskfeministisk, avgrensa mot marxist-leninistenes frontpolitikk, men også mot enhver partipolitisk binding, f.eks. til SV.
Utgangspunktet i det antiautoritære opprøret blir ofte betona: "Det som samler den radikale kvinnebevegelsen er målsettingen om en total kvinnefrigjøring en utopi om et kvalitativt nytt og bedre samfunn." De lesbiske kvinnenes situasjon og engasjement i kvinnekampen har fått breiere plass i KjerringRåd enn i de fleste andre kvinnetidsskrifter og blader.
Tidsskriftet var mynta på et antatt lite marked. I praksis viste det seg at interessen var stor. Opplaget gikk snart opp i 6 0007 000. I 197879 var opplaget på 5 000. Abonnementstallet er ca. 2 000. KjerringRåd er med andre ord ikke noe lite tidsskrift, sett i forhold til de fleste andre venstretidsskrifta i 70-åra.
I. I. / S. N.



Kjetteri
Kjettersk er i teologisk forstand en læresetning eller et knippe av læresetninger som er stemplet som falsk(e) av kirkelig autoritet. Kjetteri er på denne måten avvik fra ortodoksi (rett lære). Uten ortodoksi intet kjetteri.
I kirkehistorien skiller en gjerne mellom førmiddelaldersk og middelaldersk kjetteri. I de første århundrer var den kristne tro ennå ikke utformet som en enhetlig teologi, og kirken hadde heller ikke befestet sin stilling som institusjonell stattholder av den guddommelige åpenbaring. Derfor ble de første kjettere ofte først dømt som kjettere av ettertiden, avhengig av om deres lære mislyktes i å bil rett lære.
Først da ortodoksien var fastlagt og romerkirkenes autoritet etablert, ble uenighet per definisjon kjetteri. Kjetteriet er i særlig grad knyttet til middelalderen da kirken som troens forvalter hadde fortolkningsmonopol på de bibelske skriftene. Enkjetter er ut fra den katolske kirkens definisjon enhver døpt person som gjenstridig (dvs. etter at det feilaktige ved synspunktet er klargjort) benekter og betviler en guddommelig eller kirkelig sannhet. Fra 1200-tallet ble kjetteriet så sterkt utbredt at det ble opprettet en permanent institusjon - inkvisisjonen - for å bekjempe det.
Likesom ortodoksien, har kjetteriet skiftet fra periode til periode og fra gruppe til gruppe opp gjennom historien. Luther, selv kjetter for en tid, erklærte i 1521 at kjetteri ikke burde føre til fysisk avstraffelse overhodet. Ti år seinere foreslo han dødsstraff for blasfemi (offentlig erklært kjetteri) og for statsundergravende kjetteri. Selv om kampen mot kjettere har vært mer framtredende innen katolisismen enn protestantismen, har kirken i begge tradisjoner alltid vært .på vakt mot avvikende meninger. Denne tendens har stått ved like til i dag.
Revisjonismen er for den marxistiske (og særlig den kommunistiske) bevegelsen hva kjetteriet er for kirken. Marxismen, som teologien, må endres etter som tiden går. Kommer revisjonen ovenfra, erstatter en ny grunnsetning den gamle: "skapende videreutvikling av marxismen". Kommer revisjonen fra selvstendige og uavhengige teoretikere, blir den ansett for kjetteri: "revisjonisme".
R. S.



Kjærlighet
Kjærlighet er et forhold av gjensidig anerkjennelse der partene ved å gi seg hen til hverandre, finner seg selv på nytt. Kjærlighet fordrer mot til å overskride egne grenser, til å la seg forandre.
Moden kjærlighet vil si et samhold som lar den enkelte bevare sin integritet: en aksepterer den andre som en person forskjellig fra en selv, med ønsker og interesser som ikke nødvendigvis sammenfaller med ens egne. Den andre er en person i egen rett, et subjekt, ikke bare et objekt som skal tilfredsstille ens egne behov. Om en gjør den andre til et objekt, krever å eie den andre, går forholdet i en forstand til grunne, for i det tilfelle blir ikke den anerkjennelsen en får tilbake virkelig. Det er dette som skjer i det symbiotiske kjærlighetsforholdet.

Symbiose nærhet og avstand
Det symbiotiske (av gresk "symbiosis": samliv) forholdet domineres av en selvsentrert kjærlighet. En elsker den andre utelukkende fordi en trenger vedkommende. Symbiosen har sitt biologiske mønster i forholdet mellom mor og foster. De lever "sammen"; fosteret får ålt det trenger fra moren. I et psykisk symbiotisk forhold er de to partene uavhengig av hverandre fysisk sett, men den samme type avhengighet eksisterer på psykologisk plan. Hele ens identitet og følelse av verdi er knyttet til den andre: "uten deg er jeg ingenting". En søker å smelte sammen med den andre, å bli ett, og den andres selvstendighet er en trusel. Som en vampyr suger man sin næring fra den andre, og det er et sterkt ønske om å eie, besitte den andre. Den andre elskes ikke for det han eller hun er, men sees bare som objekt for egen behovstilfredsstillelse. En mann kan f.eks. elske en kvinne fordi hun gir ham en følelse av å bli tatt vare på, beskyttet hennesbehov for omsorg går ham hus forbi. Mannen ser bare det han vil se; i denne forstand er den selvsentrerte kjærligheten blind.
I slike klamrende avhengighetsforhold greier ikke partene å møte hverandre som to selvstendige individer. I stedet låser de hverandre i faststivnete og kontrollerbare roller. Det viktigste blir at kjærlighetsforholdet garanterer sikkerhet og stabilitet; utvikling og forandring i forholdet og hos den enkelte partner motarbeides. Denne avhengige kjærligheten er blitt kalt tosomheten: den enkelte overkometer sin ensomhet gjennom en slags tosom egoisme. Slike kjærlighetsforhold preges ofte av ødeleggende samhandlingsmønstre, sjalusi og forsøk på å kontrollere den andre. Forholdet er et lite helvete, og partene opplever det ikke sjelden som uutholdelig å være sammen. Samtidig trenger de hverandre og greier seg ikke uten hverandre.
Det avhengige, symbiotiske kjærlighetsforholdet er en kjærlighet uten distanse, uten romslighet. Dialog mellom mennesker forutsetter distanse og respekt for den andres egenart; det forutsetter at en ser seg selv og den andre som egne personer med evne til å stå alene. Det dreier seg ikke her om selvtilstrekkelig uavhengighet, men om evne til å oppleve både sin atskilthet fra og sitt forhold til den andre. Som Aslaug Vaa sier: "Fyrst når to men'skje kan sei til kvarandre: Gå der du vil,/du er du!/ Gjer det du vil,/eg er eg Fyrst då kan to men'skje eiga kvarandre."
Tradisjonelt har kvinner knyttet hele sin identitet til et kjærlighetsforhold. I omsorgen for andre og andres behov har kvinnen mistet kontakten med hva hennes egne behov er hvem hun selv er, uavhengig av forholdet. Hun har levd som om hennes egne ønsker og interesser automatisk ville bli innfridd, hvis hun tjente andres behov, stod til disposisjon for andre. Derfor har kritikken av det tradisjonelle, avhengige kjærlighetsforholdet som har hindret kvinnens egenutfoldelse, blitt en viktig del av kampen for kvinnens frigjøring. Samtidig er det umulig å fornekte behovene for trygghet, forankring og nærhet. Ekteparterapeuter ser i dag at kvinners psykiske vansker ofte skyldes en konflikt mellom selvstendighet og nærhet hun greier ikke oppleve nærhet annet enn som panikkskapende avhengighet. Et av kjærlighetsforholdets vanskeligste problemer er nettopp balansen mellom nærhet og distanse, avhengighet og selvstendighet. Avhengighet uten selvstendighet blir ufrihet den absolutte selvstendighet er, som Bernard Shaw sier, en middelklassefordom.

Kjærlighet som prosjekt
I den symbiotiske kjærligheten søkes den andre bare som middel til å fylle egne behov. Kjærligheten blir ikke et møte med et annet jeg, men virkeliggjørelsen av et ønskebilde. Det å bli elsket blir langt viktigere enn det å elske. Kjærligheten kommer av seg selv hvis en bare finner den rette. På de fleste av livets øvrige områder anses kunnskap, innsikt og læring som viktig. Når det gjelder kjærlighet, derimot, er det et spørsmål om flaks, om å være heldig.
Kjærlighet til et annet menneske over tid er noe annet og mer enn den tilstanden av brusende følelser en kan kalle forelskelse. I forelskelsen er personen i grunnleggende forstand passiv; følelsene kommer så å si utenfra, de er noe en ikke kan noe for, noe en ikke har kontroll over. En blir besatt (jamfør det engelske uttrykket "fall in love").
Kjærligheten kan bedre beskrives med ord som aktivitet, prosjekt, handling. Kjærlighet som forpliktende prosjekt krever arbeid og tid: Tid til å interessere seg for, lytte til og ha omsorg for den andres ønsker og behov, tid til konflikt. Både mann og kvinne har f.eks. behov for å bli tatt vare på, få være " barn", samtidig som de trenger å være selvstendige, "voksne". Det har gjerne vært kvinnenes oppgave å bruke tid og energi på å ivareta og utvikle kjærlighetsforholdet på en måte som har gjort det mulig for mannen å skape i langt større grad enn han ellers ville ha vært i stand til.
Kjærlighet er heller ikke den tilstand av harmoni, idyll eller lykke den ofte skildres som. Konflikt er en uunngåelig del av all utvikling, og i et kjærlighetsforhold mellom to uavhengige og forskjellige individer er konfrontasjon, uenighet og konflikt en viktig og nødvendig del. Det er derfor umulig å identifisere kjærlighet utelukkende med positive, gode følelser; kjærlighet kan inneholde negative følelser som hat, sinne og sjalusi.
Vanligvis oppfattes konflikt utelukkende som noe negativt og vondt. Særlig har kvinnene sett det som sin oppgave å lindre og glatte over konflikter. Kvinner har ikke kunnet engasjere seg i konflikter uten å tape på det: En person som er helt avhengig av andre for å kunne overleve både materielt og psykologisk, vil alltid være avmektig i en konfliktsituasjon. Resultatet er at de spenninger og motsetninger som nødvendigvis finnes mellom to mennesker, går " under jorden", skjules og benektes. At kvinner nå i større grad makter å hevde hva de selv står for, betyr åpnere konflikter og mulighet for mer levende kjærlighetsforhold.

Romantisk kjærlighet
Romantisk kjærlighet er et forsøk på å unngå de reelle vanskelighetene et kjærlighetsforhold innebærer, ved å ta tilflukt til dagdrøm og fantasi. I kjærlighetssanger og noveller finnes en lykkelig slutt på de problemene som synes uløselige i virkeligheten. Den romantiske kjærligheten erfares mest intenst i fantasien, og ikke i et herognåforhold til en annen person. Som Tor Jonsson sier: "Nærast er du når du er borte/Noko er borte når du er nær/Dette kallar eg kjærleik./Eg veit ikkje kva det er."
I drømmen om den andre kan en f.eks. erfare den totale nærhet og intimitet en kanskje i realiteten er livredd for. Den romantiske kjærligheten er fremmed for enhver konkret virkeliggjørelse. Det dreier seg om en forelsker i forelskelsen, en dyrking av selve kjærlighetsfølelsen: den andre elskes ikke ut fra hvem hun er, men ut fra de intense opplevelser som hun gir opphav til:
Den romantiske kjærligheten er slik selvmotsigende. Kjærligheten blir mer intens jo fjernere og mer uoppnåelig kjærlighetsobjektet er. For å holde spenningen ved like kreves stadig nye hindringer. Derfor kan den romantiske kjærligheten beskrives som en tilstand av evig erobring. Den romantiske helten elsker ikke, slik det ofte hevdes, på tross av, men på grunn av den smerte og lidelse kjærligheten gir opphav til.
Samtidig inneholder den romantiske kjærligheten et utopisk element; den har en vilje til å sette seg igjennom på tvers av samfunnsmessige hindringer. I europeisk tradisjon finnes en rekke kjærlighetshelter som hevder sin kjærlighets rett mot all sosial fordømmelse; Tristan og Isolde, Romeo og Julie, Bendik og Årolilja. Deres kjærlighet er sosialt umulig, og for alle skjer den egentlige fullbyrdelsen av kjærligheten i døden. Opp fra graven til Bendik og Årolilja vokser to trær. Greinene på disse trærne vokser sammen og forener seg et symbol på den forening som var umulig mens de levde.
Utopisk er også trubadurenes mystiske kjærlighetsdyrking som oppstod på 1100-tallet sammen med riddervesenet. Kvinnene helt fraværende i den antikke Erostradisjonen kom nå i sentrum. Ridderen viet sitt liv til en kvinne, og Kvinnen eller "la Dame" ble hyllet og lovprist i trubadurenes kjærlighetsdiktning. Kjærligheten til kvinnen uttrykte kjærligheten til gud. Gjennom Henne fikk ridderen kontakt med det hinsidige og ble løftet vekk fra denne verdens trivialiteter.
Mest kjent innenfor denne tradisjonen er vel Dantes Beatrice. Kvinnen er en inspirerende muse, en som innvier i mysteriene. Vanligvis valgte ridderen som sin "hjertes dame" en helt uoppnåelig kvinne: lensherrens hustru, dronningen eller til og med jomfru Maria. En konkret virkeliggjørelse var fremmed for denne kjærligheten, som i sitt vesen ikke var jordisk. Trubadurenes mystiske kjærlighetsdyrking representerte slik en kritikk av ekteskapets kjærlighet, en kjærlighet som var blitt gjort til institusjon.

Vennskap og erotikk
Ut fra en kritikk av den romantisk kjærligheten har sosialistiske tenkere forsøkt å bestemme et nytt begrep om kjærlight, en kameratskaps- eller vennskapskjærlighet. Solidaritet, åndelige og moralsk bånd mellom mennesker som tror på og kjemper for det samme, er en viktig del av kjærligheten. Vennskapskjærlighet betyr at parforholdet bygger på en kjærlighet som også innholder vennskap. Samtidig innebærer den et krav om at også andre forhold enn det tradisjonelt eksklusive forholdet mellom mann og kvinne skal betraktes som kjærlige forhold.
Forholdet mellom mann og kvinne blir i vårt samfunn spesielt problematisk fordi alle betydningsfulle følelsesmessige behov skal dekkes her: Alle behov rettes mot partneren slik at forholdet blir helt overbelastet. Kjærligheten er mer enn den innsnevrede dyrking av tosomheten. Den er omsorg og forpliktelse, venneforhold og søstersolidaritet.
Vennskap, solidaritet og respekt er en viktig del av kjærligheten. Like viktig er imidlertid ekstasen, de intenst sødmefylte opplevelser forelskelsen gir opphav til, den grensesprengende lidenskapen. Å forene disse to momentene innen ett forhold er et /av kjærlighetens vanskeligste problemer. Sikkert er det at den brusende forelskelsen og besettelsen blekner i et forhold som varer over tid; det viker og gir plass for følelser av en annen kvalitet. Lidenskapen, ekstasen, kan imidlertid vinnes også i et varig forhold et åpent og reelt møte mellom to individer er alltid spenningsfullt. Slik åpenhet kan være smertefull og vanskelig, og det kan oppleves som enklere og mer berusende å gjenfinne ekstasen med en ny erotisk partner.
Vennskapskjærligheten eksisterer slik side om side med den erotiske kjærligheten. Vår kulturs dyrking av den rene seksualitet representerer egentlig en fornekting av det erotiske: Erotikk er en enhet av det sjelelige og det seksuelle; erotikk er knyttet til nærhet og åpenhet. Herbert Marcuse har bestemt utopien om det nye samfunnet i forhold til et nytt erosbegrep. Et framtidig samfunn karakteriseres av en fullstendig virkeliggjørelse av eros en erotisering av menneskets forhold til verden. Seksualiteten i vårt samfunn er prestasjonsrettet og innrettet på rent genital nytelse (genitalier = kjønnsorganer).
For den nye eros vil selve samværet og den åpne kommunikasjonen være et mål i seg selv: Erotikk blir en samhandling som kan ha forskjellige uttrykkeformer blikk, berøring, ord, samleie. Øler av venstrebevegelsen har med sin kritikk av den pornografiske seksualiteten endt ut i en avvisning av alt kroppslig: Idealet er blitt et slags intellektuelt, rasjonelt møte mellom kjønnene. Men kroppslig og estetisk tiltrekning er en vesentlig kommunikasjonsform. Kampen for sosialismen er også en kamp for lystene og for å ta begjæret alvorlig.

Teorier om kjærlighet
Mennesket er avhengig av andre for å vite hvem det er, og for å bli bekreftet som det det er. Denne bekreftelsen skjer ikke minst i et kjærlighetsforhold. Sosiologiske og psykoanalytiske undersøkelser av hva som gjør at to mennesker velger å gifte seg eller å leve sammen, har understreket at bekreftelse av egen identitet er en viktig faktor i valget av samlivspartner. Sosiologiske undersøkelser har stort sett funnet at en har tendens til å velge en person innenfor samme rase og klasse og en person som har omtrent de samme verdier og livssyn som en selv. Deres funn peker i retning av at "like barn leker best". Kjærlighet blir da knyttet til en bekreftelse av det en er som sosialt individ.
Psykoanalytisk forskning har gått et nivå dypere og oversatt kjærlighet med ubevisste behov. En velger en person som på en eller annen måte tilfredsstiller dype behov i en selv, behov som en ofte ikke er klar over, og som en ikke har rasjonell kontroll over. Ofte har en person behov og forventninger som er bestemt ut fra de erfaringene som vedkommende har gjort tidligere. F.eks. kan forholdet til foreldrene ha vært så vanskelig at en selv i voksen alder ikke er ferdig med det, psykologisk sett. Det vil være en tendens til å repetere det vanskelige forholdet når en møter nye mennesker.
En mann kan f.eks. være så bundet til en dominerende mor at han leter etter henne i alle kvinner han møter. Han vil ha en tendens til å tillegge den kvinnen han møter de egenskapene han ønsker at hun skal ha og som tilfredsstiller ham, og slik blir han ute av stand til å se hvem denne kvinnen egentlig er som selvstendig person. Både mann og kvinne bærer med seg psykologiske bilder av hva en mann/kvinne skal være. Disse bildene kan ofte være negative: Kvinnebildet er skapt ut fra forholdet til en kontrollerende mor eller mannsbildet ut fra en aggressiv far. I psykoanalytiske undersøkelser finner en støtte for den folkelige Innsikten: "motsetninger tiltrekker hverandre". Familiepsykologiske undersøkelser har ofte slått fast at ektefeller utfyller hverandre psykologisk sett; f.eks. er den ene dominerende og den andre underkastende.
Valg av partner er et valg på mange nivåer samtidig. En sammenstilling av ulike forhold, bl.a. klasse, livssyn, verdier og mer ubevisste behov, bestemmer hvem en kommer til å elske. Kjærlighet bestemmes både av rasjonelle vurderinger (en liker og verdsetter det den elskede står for) og av irrasjonelle, ofte barnslige behov. Imidlertid er det umulig å si at kjærlighet kun er bekreftelse av egne behov. Psykologien har i altfor stor grad konsentrert seg om de egosentriske, selvopptatte sidene av kjærligheten. Psykoanalysen har f.eks. på en litt reduksjonistisk (forenklende) måte framhevet tendensen til å repetere gamle og fastlagte mønstre. Et forhold av gjensidig anerkjennelse gir imidlertid også anledning til å bearbeide og overskride gamle mønstre, til utvikling og forandring: I dialogen med en annen får en anledning til å skape seg selv på nytt.

Kvinnekampens radikalitet

De verdier kjærligheten søker å virkeliggjøre er verdier som har liten plass i vår kultur. Det har gjerne vært kvinnenes oppgave å ha omsorg for følelsesmessige forhold. Kvinnene er "bærere" av visse deler av det som kan kalles den totale menneskelige erfaring. De står for den kroppslige, erotiske, estetiske og følelsesmessige erfaring av verden. Psykoanalysen har påpekt hvilken grunnleggende betydning de kroppslige, seksuelle og infantile ønsker og behov har for den menneskelige utvikling, og hvor viktig det er at samfunnet tar disse behovene på alvor. Wilhelm Reich viser i sin studie av fascismens massepsykologi at den fascistiske ideologien spilte på behov av ubevisst og irrasjonell karakter. Bl.a. den manglende tilfredsstillelse av erotiske behov i videste forstand gjorde at folk lot seg rive med av fascismens blodsmystikk og estetikk. Kvinnekampens radikalitet ligger ikke minst i kravet om at samfunnet skal ta de følelsesmessige og erotiske behov på alvor.
S. G.

Se også: Ekteskap, Erotikk, Forelskelse, Følelser, Heteroseksualitet, Homoseksualitet.

Litteratur: E. Fromm: Om kjærlighet, Oslo 1946. S. Brøgger: Fri oss fra kjærligheten, Oslo 1975. S. Brøgger: Kjærlighetens veier og avveier, Oslo 1976. D. de Rougemont: L'Amour et L'Occident, Paris 1939.

Kjønnsbestemt arbeidsdeling
Kjønnsbestemt arbeidsdeling innebærerat arbeidsoppgaver tildeles personer etter hvilket kjønn de tilhører. Menn utfører mannsarbeid, kvinner kvinnearbeid. Historisk er arbeidsdelingen mellom kjønn den første form for sosial arbeidsdeling.

Samfunn, produksjon og makt
Kjønnsbestemt arbeidsdeling gjennomsyrer alle kjente samfunn og deres viktigste samfunnsinstitusjoner. Innholdet i hva som er kvinne og mannsarbeid varierer imidlertid ganske mye. Også i det enkelte samfunnet skjer det viktige endringer i den kjønnsmessige arbeidsdelinga etter som produktivkreftene utvikles.
Antropologisk forskning har kastet lys over kvinnenes stilling i høyst forskjelligartede samfunn. Enkelte mener at det har vært og er samfunn der kvinner har oppnådd en ganske sterk stilling, hvor de har stor makt og høy prestisje. Ingen har imidlertid oppdaget samfunn der kvinner har større makt og autoritet enn menn. Overalt finner man at rollene som mødre og hustruer har færre rettigheter og mindre makt enn menns dominerende roller. Overalt er kvinner i mindretall i samfunnets viktigste og mest innflytelsesrike institusjoner. Alle nåværende samfunn må sies å være mannsdominerte, men i varierende grad og på forskjellig måte.
Aleksandra Kollontaj gir mange eksempler på hvordan innholdet i mannsarbeid og kvinnearbeid har endret seg gjennom historien. Størstedelen av kulturhistorien har menneskene ernært seg ved jakt og samling av ville planter. I jakt og samlersamfunnene var arbeidsdelinga mellom menn og kvinner liten. Alle deltok i å skaffe det som trengtes. Tilberedning av produktene var enkel.
Etter hvert kom man til å søke å utnytte nye økonomiske ressurser. Noen samfunn supplerte økonomien med jordbruk. Mye tyder på at kvinnene mange steder ble hovedprodusenter ved at de oppfant jordbruket og hadde en framtredende stilling. Kvinnearbeidet var av avgjørende betydning for hele stammen, det krevde både innsikt og fordret aktivitet og nytenkning. Rollen som mor var også viktigere i jordbrukssamfunn enn i de tidligere jakt og samlersamfunnene. Arbeidskraft var en stor ressurs for jordbruket.
Andre jakt og samlersamfunn supplerte økonomien med fedrift. Her fikk kvinnene ansvaret for pass av de fangede dyra. De ble på sett og vis et vedheng til dyra. Mannsarbeidet var helt annerledes aktivt, utadrettet og utfordrende. Kvinnenes stilling ble i disse samfunnene underordnet mennenes på en helt annen måte enn i jordbrukssamfunnet.
Kvinner kan imidlertid være undertrykt sjøl om de står for mesteparten av det produktive arbeidet. I afrikansk hakke jordbrukssamfunn produserte vanligvis en kvinne mer enn det som skulle til for å underholde seg sjøl og sine barn. I enkelte tilfeller ga det grunnlag for sterke kvinneorganisasjoner og en relativt sterk innflytelse for kvinnene, andre ganger ikke. Deltakelse i produksjonen er ikke alene tilstrekkelig for å gi kvinner en sterk stilling. Ofte finnes det religiøse myter og ritualer mellom økonomien, der kvinnene utfører mesteparten av arbeidet, og politikken, der mennene har så godt som all autoritet og innflytelse.
Det kan derfor være store forskjeller mellom ulike samfunn i hvordan kvinne og mannsarbeidet er utformet. På samme måte er den makt, status og innflytelse den kjønnsmessige arbeidsdelinga gir opphav til, ulik for kvinner og menn. I ulike deler av verden er det høyst forskjellig hvilke arbeidsoppgaver menn gjør, og hvilke kvinner gjør.
Likevel er det visse fellestrekk ved kvinnearbeidet i ellers svært forskjellige samfunn. Kvinnene føder og ammer, og har dessuten ansvaret for barna utover den tid de er biologisk knyttet til moren. Kvinner lager mat og har ansvaret for husholdningen. De har med andre ord ansvaret for reproduksjonen. Det er med hensyn til arbeidsdelingen i produksjonen at variasjonene mellom kvinner er store. Det gjelder både hva de gjør og den makt og anseelse som er knyttet til deres virksomhet.

Kjønnsbestemt arbeidsdeling i Norge
I Norge kan en skille mellom arbeidsdeling på flere nivåer. Arbeidsdeling mellom menn og kvinner kommer først og fremst til uttrykk ved en arbeidsdeling mellom produksjon og reproduksjon, mellom lønnet og ulønnet arbeid. På samme måte finnes en kjønnsbestemt arbeidsdeling innen de ulike samfunnsinstitusjonene som på arbeidsmarkedet, i utdanningsvesenet i det politiske liv, og i familien.
Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga trer klarest fram i skillet mellom mannsarbeidet som lønnet arbeid i produksjonen, og kvinnearbeidet som ulønnet arbeid i hjemmene. Menn er lønnsarbeidere, kvinner er ulønte hjemmearbeidere. I 1977 var 73 % av mennene og 47 % av kvinnene sysselsatt i inntektsgivende arbeid. Mens 66 % av mennene arbeidet 30 timer eller mer lir. uke, hadde bare 26 % av kvinnene lønnsarbeid av samme omfang. De fleste menn arbeider full tid i arbeidslivet, de fleste kvinner deltid.
Arbeidet i hjemmene utføres hovedsakelig av kvinner. Bak begrepet hjemmearbeid skjuler det seg høyst ulike kategorier arbeidsoppgaver. Kort kan nevnes: 1. Oppdragelse og stell av barn. 2. Personlig tjenesteyting for andre voksne som matlaging, vask og stell av hus og klær og omsorg. 3. Stell og omsorg for syke, uføre og gamle.
Arbeidsfordelinga mellom menn og kvinner har ikke endret seg vesentlig ved at gifte kvinners arbeidsinnsats i produksjonen har vokst. Mennene har ikke økt sin arbeidsinnsats i reproduksjonen.
På arbeidsmarkedet finnes kvinner og menn på hver sine markeder. Kvinner og menn arbeider i stor utstrekning i forskjellige næringer, bransjer og fag. Kvinner er i langt sterkere grad enn menn ufaglærte, lavtlønte og i underordnet arbeid. Det samme mønster gjenfinnes i de andre samfunnsinstitusjonene. Kvinnenes allment svakere stilling i samfunnets institusjoner kan best forstås som en følge av den grunnleggende arbeidsdelingen melkjønnene i samfunnet: menn i produksjonen, kvinner i reproduksjonen. Opphevelsen av den sosiale arbeidsdelingen mellom kjønnene er en forutsfor kvinnefrigjøring. I en sosialistisk økonomi må både produksjon og reproduksjon bevisst planlegges etter prinsipper som motvirker en kjønnsbestemt sosial arbeidsdeling.
G. St.

Se også: Arbeidskraftreserve, Kvinnearbeid, Kvinneyrker, Lavtlønnsyrke.

Litteratur: E. Boserup: Kvinna i u-land, Stockholm 1971. F. Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Oslo 1976. A. Kollontay: Kvinnans ställning i den ekonomiska samhällsutvecklingen, Stockholm 1971. M. Z. Rosaldo og L. Lamphere (red.): Woman, Culture and Society, Stanford 1974.