NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

King, Martin Luther jr.

King (1929-1968), svart amerikansk borgerrettsforkjemper som i dag blir betraktet som en av nasjonens helter av det etablerte USA.

King ble født i sørstatsbyen Atlanta i Georgia i et sterkt religiøst, svart middelklassehjem. Faren var prest i den lokale svarte baptiskirken. King ble også utdannet som prest, og fikk 25 år gammel en doktorgrad i teologi fra Bostonuniversitetet. Hans første prestestilling var i en svart baptistmenighet i Montgomery, Alabama; en sørstat der raseskillet og det hvite samfunnets undertrykking av de svarte var særlig tydelig og hard. Her ble han fra 1955 leder av de svanes kamp mot raseskillet i Montgomerys busstransponsystem, en kamp som ble begynnelsen til den brede Borgerrettsbevegelsen.

King ble ikke bare aksjonens og bevegelsens leder og talerør. Det var også han som i stor grad formulerte prinsippene for aksjonene som ble satt i verk. King var intenst religiøs, sterkt preget av det kristne budskapet om at du skal elske også din fiende. I studietida hadde han nok også lest en del marxisme, men studiet av Ghandis ikkevoldsbudskap, og den amerikanske filosofen Thoreaus teorier om "civil disobedience" borgerulydighet gjorde sterkest inntrykk. Her møtte King forestillingen om at man kunne og burde bryte urettferdige lover, for å endre dem.

Kings ikkevoldstaktikk som borgerrettsforkjemper understreket at ikkevold var motstand mot uretten. Men motstanderen skal ikke straffes eller ydmykes. Angrepet rettes mot selve uretten, ikke mot menneskene som er ansvarlige for uretten. Ikkevoldsmotstanden inkluderer også en vilje til å tåle overgrep og lidelse, uten fysisk å slå tilbake. Ikkevoldsforkjemperen skal også bekjempe psykisk mishandling. Hele tankesettet er grunnet på en optimisme om at rettferd og fred til slutt vil seire.

Sammen med en rekke andre svarte sørstatsprester dannet King organisasjonen Southern Christian Leadership Conference (SCLC), som i tiåret 1956 til 1966 preget mye av det borgerrettsarbeidet som ble drevet av svane og liberale hvite, særlig i sørstatene. Borgerulydighet og ikkevold ble bevegelsens viktigste innhold og strategi.

Kings moderate borgerettesbevegelse ble etter hvert kritisert av unge svarte (og hvit) radikalere, som mente at han manglet en holdning til klasse-skiller og rasisme på grunnlag av de økonomiske forholdene. De mente at Kings metoder og ideologi ikke gjorde slutt på rasismen, men tvert imot gjorde det vanskeligere å stoppe den og forstå dens grunner. King kjempet forsåvidt på vegne av de fattige og undertrykte. Men selv i de årene da bevegelsen hadde størst oppslutning; var det de svarte mellomklassekirkene i sør som var hans utgangspunkt, og hans viktigste allierte kom fra deler av den etablerte fagbevegelsen, fra universitetene og fra den hvite, liberale middelklassen i nordstatene.

Det er trolig en undervurdering av King og hans bevegelse å hevde at den ikke var klar over de økonomiske drivkreftene. Mange uttalelser viser at King ble stadig mer provosert av de moderate hvite, som ifølge han var mer interessert i "orden enn rettferdighet". Han ble stadig krassere mot kristne, hvite kirker, og hevdet bl.a. at en "religion som ikke er opptatt av de sosiale og økonomiske forhold som skader menneskene, må gå under." Flere av de større demonstrasjonene fra midt i 1960-årene tok opp i seg fagbevegelseskrav om minstelønn og kamp mot arbeidsløshet. Bevegelsen prøvde ofte å gjennomføre boikotter av nasjonale kjedeforretninger som diskriminerte svarte, og fikk, karakteristisk nok, oftest stor oppslutning i svarte sørstatsgrupper, mens de fleste hvite sympatisører i nordstatene holdt seg unna en slik taktikk. Den førte da også sjelden fram.

De siste årene han levde, tok King initiativ til ting som gjorde ham mer kontroversiell i den delen av middelklasseAmerika som til da hadde akseptert han. Han og SCLC gjorde et mislykket forsøk på å organisere de svarte til protest mot forholdene i Chicagoghettoen. Her støtte bevegelsen sammen med en av de mektigste menn i det demokratiske partiet, borgermester Richard Daley, og hans korrupte byadministrasjon. King talte stadig oftere for full økonomisk boikott av de rasistiske regimene i Sør-Afrika og Rhodesia. Og han gikk imot Vietnamkrigen alt i 196667, tydeligst i entale fra 4. april 1967, der han pekte på at krigen hindret effektiv hjelp til fattige og undertrykte hjemme i USA. Han pekte også på at det er en sammenheng mellom det å godta raseurett, fattigdom og vold hjemme, og det å drive krig moten selvstendighetsbevegelse i et u-land. I størstedelen av 60-årene avlyttet FBI hans telefoner, spredde rykter om at han hadde forskjellige erotiske eventyr og kom med trusler overfor personer som hadde kontakt med ham.

Martin Luther King fikk, som symbol på og leder av den svarte ikkevoldsbevegelsen i USA, Nobels fredspris i 1964. I sin takketale i Oslo sa King bl.a. at han mottok prisen med en "tålmodig tillit til Amerika, og en freidig tillit til menneskeheten". Det er mulig at han, da han ble myrdet i Memphis, Tennessee, 4. april 1968, hadde mistet noe av denne tilliten. Og det er mulig at dette er grunnen til at han, som hadde vært truet på livet et utall av ganger i de 13 årene han hadde ledet borgerrettskampen, nå virkelig ble drept. King var i Memphis for å gi støtte til en aksjon fra byens renovasjonsarbeidere, de fleste av dem svarte, som var underbetalte og som hadde dårlige arbeidsforhold. "Min mann mente han burde ta opp deres sak. Dette er ikke lenger bare en rasekrig, sa han. Det er blitt en klassekamp," skriver Kings ektefelle, Coretta King.

James Earl Ray het mannen som ble arrestert og tilsto mordet. Han soner nå en dom på livsvarig fengsel. Men mange svarte ledere har trukket i tvil Rays påstand om at han utførte mordet aleine. I 1978 fikk en spesiell kongresskomite i oppdrag å etterforske saken, bl.a. om det skulle være noe i ryktene om at politiet i Memphis og FBI ikke hadde oppfylt sine plikter i etterforskningen. Komitéen kom ikke til noe resultat.

O. C. L.

Se også: Black Power, Borgerrettsbevegelsen.

Litteratur: D. L. Lewis: Martin Luther King. A critical biography, New York 1970. C. S. King: Mitt liv med Martin Luther King, Oslo 1970.

Kings Bay-saken

Gruveselskapet Kings Bay Kull Comp. AS ble stiftet 1916 for å utnytte kullmalmfeltene ved Ny Ålesund på Svalbard. Staten kjøpte selskapet gjennom aksjeovertakelse i 1933, samme år som NRK og Vinmonopolet ble rene statsbedrifter. I motsetning til de to andre ble gruveselskapet opprettholdt som vanlig aksjeselskap, det vil si at en opprettholdt aksjelovens bestemmelser om styrets ansvar for driften. Gjennom hele etterkrigstiden har dette skapt stor uklarhet. I Kings Bay som i andre tilfeller av statlig industridrift er det ikke klart hvor styrets økonomiske ansvar slutter og Stortingets politiske ansvar begynner. Aksjeloven kjenner ikke noe Storting, og konstitusjonen avgrenser ikke statens rolle som aksjonær.

Denne konflikten ble akutt sommeren 1963. Da ble resultatene av granskingskommisjonen etter den tredje store eksplosjonsulykken i Kings Bay-gruvene etter 1945 kjent i Stortinget. Arbeiderpartiet ønsket å begrense ansvaret til et driftsansvar som hvilte på selskapets styre, med mulighet til å utvide det til fagstatsråden. Men selv det siste ble avvist av statsminister Gerhardsen. Han nektet å la industriminister Kjell Hoper gå, enda kommisjonsrapporten påpekte en rekke kritikkverdige forhold ved sikkerheten. Driften hadde siden 1945 krevd 71 menneskeliv. Opposisjonen i Stortinget mente på sin side at statens rolle som bedriftseier påla regjeringen et ansvar som det skulle stå til rette for overfor Stortinget. Opposisjonen gjorde i siste instans det økonomiske ansvaret til et parlamentarisk. Hvem som hadde "rett" i denne saken, ble gjenstand for en politisk drakamp av til dels dramatisk karakter.

De borgerlige partiene korn snart fram til en felles plattform iden samlede industri og kommunalkomité, som fikk stortingsmeldingen om forholdene i gruvene til behandling i juni 1963. De hevdet at regjeringen hadde et ansvar overfor Stortinget. De til dels skandaløse sikkerhetsforholdene måtte føre til at Stortinget uttrykte mistillit til regjeringen, på samme måte som ethvert aksjeselskaps generalforsamling kan kaste selskapets styre. Dette varen naturlig videreføring av tankegangen fra privatkapitalistiske eiendomsforhold, og samlet Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti om et felles mistillitsforslag.

Hva det venstresosialistiske partiet SF skulle gjøre, var langt mindre opplagt. Partiet var tilhenger av statlig forretningsdrift, og ingen motstander av at aksjeselskapsformen ble valgt som organisasjonsform i slike tilfeller. På den annen side var det kritisk til tanken om at eiendomsrett automatisk gir styringsrett, og at å trekke sammenlikninger med privatkapitalistiske forhold gir gyldige regler i politikken. Nærmere prinsipper om hvordan staten skulle forvalte sine forretninger, manglet i norsk venstresosialistisk tradisjon. SF lå derfor åpent for rent taktiske hensyn.

Et viktig og påtrengende faktum var at partiet lå i vippeposisjon mellom de 74 Arbeiderparti og de 74 borgerlige representantene, og ville danne tungen på vekten i den avgjørende voteringen. Dette delte partiets medlemmer og tillitsfolk i en gruppe som mente at partiet rent taktisk burde felle Arbeiderpartiets regjering og en som mente at det ikke burde. Umiddelbart før det avgjørende stortingsmøtet bestemte sentralstyremøtet at eget mistillitsforslag skulle fremmes. Regjeringen ville til sammen få flertallet mot seg, men SF skulle samtidig erklære at den oppståtte regjeringskrisen burde løses gjennom dannelsen av en ny DNAregjering.

Dette forslaget ble karakterisert som en vits av DNAs leder, da Finn Gustavsen under åndeløs spenning la SFs standpunkt fram i stortingsmøtet 24. august. SF sto ikke på noen prinsipiell plattform i saken. Partiet havnet i den selvmotsigelsen at det ga det parlamentariske ansvaret til regjeringen, men ikke til regjeringspartiet.

Politisk, dvs, kortsiktig taktisk, var SFs standpunkt forsvarlig. Partiet markerte seg kraftig og fikk en puff i retning av brudd med DNA, noe som utviklingen senere har rettferdiggjort. Om SF hadde unnlatt å ytre mistillit i 1963, ville antakelig venstresosialismen ha stått enda svakere i tiden forut for EF-saken.

De borgerlige tok over regjeringsmakten for første gang siden 1935. Samlingsregjeringen under John Lyng satt riktignok bare en måned, men den var et springbrett for det borgerlige samarbeidet som ga uttelling ved valget i 1965. Totalt sett var Kings Bay-saken en stimulans for de borgerlige, og en milepæl i norsk parlamentarisk liv ved at den rev Arbeiderpartiets parlamentariske flertallsstilling i stykker.

H. F. D.

Litteratur: E. Gerhardsen: I medgang og motgang, Oslo 1972. J. Lyng: Vaktskifte, Oslo 1973. F. Gustavsen: Rett på sak, Oslo 1968. D. Karmiy: Kings Bay-saken, Oslo 1975.

Kinodrift

I Norge er det overveiende kommunal kinodrift. Sammen med den statlige sensuren (filmkontrollen), er dette hjemlet i kinoloven av 1913. Grunnlaget for kinodrift er konsesjon fra kommunestyre/formannskap, men på de fleste steder har kommunen gitt seg selv denne konsesjonen. Konsekvensen av dette, og av loven, er at kommunene har monopol på offentlig visning av film, og alt over 50 personer blir betraktet som offentlig visning.

Noe av grunnlaget for den kommunalt kontrollerte driften var ønsket om å demme opp for spekulasjon og kommersialisme. Andre grunner var utsikt til profitt av virksomheten og ønsker om lov og orden. I 1970-årene har den kommunale kinodriften stadig stått i søkelyset vis-à-vis kulturell drift, kulturmeldinger osv. Det har også vært reist kritikk mot denne typen av monopol, som hindrer ideelle, kulturpolitiske grupper å vise film. Enkelte norske, statsgaranterte filmer har også fått en ganske ublid skjebne takket være egenrådige kommunalt tilsatte kinosjefer. De større kommunale kinoene betaler en årlig avgift til Norsk kino og filmfond, som arbeider med ulike støttetiltak for kinofilmens beste.

Kinoenes filmtilbud bestemmes av de kommersielle filmdistributørenes import. Dette er enten amerikanske underkontorer eller norske selskaper som representerer én eller flere utanlandske produsenter. I tillegg kjøper de film på det frie marked, på festivaler osv. Det største selskapet er det kommunalt eide Kommunens Filmcentral.

Den amerikanskdistribuerte filmen dominerer markedet, men de tidligere amerikanske storprodusentene (Fox, Warner, MGM osv.) er i dag deler av større konserner som dominerer fritidssektoren og deler av storindustriproduksjonen (ITT, Gulf & Western etc.)

I mange land eier distributørene også kinoene, men i Norge er denne salgskjeden brutt. Private kinoer eies som oftest av velforeninger, idrettslag osv. i Norge. På norske kinoer vises og distribueres det nesten bare 35 mmfilm. 16 mmfilmen er forbeholdt ikkekommersiell distribusjon: skoler, foreninger, filmklubber osv. Både staten og næringslivet tar del i denne distribusjonen, ved siden av en del offentlige og private institusjoner og noen ambassader. Den såkalte alternative distribusjonen av film skjer vanligvis gjennom Norsk Filmsenter og gjennom filmklubbene. Siden 1969 har staten også støttet import av verdifull kvalitetsfilm for kinobruk.

J. E. H.

Se også: Filmklubber, Filmsenter.

Kirken

Kirken (opprinnelig av gresk kyriakon: gudshus men vanligst som oversettelse av ekklesia: forsamling, menighet), betegnelse for det organiserte kristne trossamfunn og for de ulike konfesjonelle særavdelinger.

Utganspunktet Den kristne kirke forstår seg selv som det nye "Guds folk", som avløser Israels tilsvarende rolle tidligere i historien. Utgangspunktet ansees å være en ny frelsespakt med den jødiskkristne guden, Jahve knyttet til den kristne frelsesskikkelsen Jesus (ca. 4 f.Kr. 30 e. Kr.) og hans gjerninger. De hendelser som knytter seg til Jesus har klare paralleller til andre religioner, og religionen forvaltes også gjennom religionsfenomenologisk (fenomeno, logi:foreteelseslære) kjente rituelle midler som bl.a. dåp og nattverd..

Opprinnelig synes den første kristne menighet å ha operert med svært kortsiktige perspektiver for sin virksomhet, idet verdens undergang ble regnet som nært forestående. Etter som verdens undergang stadig trakk ut, kom imidlertid kirken til å etablere seg i verden med et stadig mer omfattende organisasjonsapparat og byråkrati. Det nytestamentlige skriftmateriale som kirken baserer seg på, er preget av et spenningsforhold mellom på den ene siden en verdensforsakende tendens og på den annen side en mer opportunistisk tendens i retning av å etablere seg mest mulig konfliktfritt innenfor det bestående samfunn (jamfør bl.a. Romerbrevet kapittel 13).

Oldkirken og middelalderen Kirkens første generasjoner var preget av problematiske forhold til omverdenen, både på det religiøse og det alminnelige samfunnsmessige planet. I mange tilfeller ble de utsatt for blodige forfølgelser, bl.a. fra romerske keisere. Under keiser Konstantin (30637) ble imidlertid den kristne kirke gjort til offisiell statsreligion i keiserriket. Den kom dermed til å overta den privilegerte stilling som andre religioner hadde hatt, og denne gang skjedde det også på en mer konsekvent og permanent måte enn tidligere.

Forfølgelsen av annerledes tenkende kunne sette inn med kirkelig fortegn, og hevnen ble både søt og storslagen overfor tidligere ideologiske rivaler., Under keiser Theodosius II (408-450) ble bl.a. alle ikkekristne fjernet fra statsembetene, og det ble gitt ordre om at alle skrifter med kritisk holdning til kirke og kristendom skulle brennes. Det ble også fastsatt dødsstraff for å delta i hedensk religionsutøvelse. Kirken sto etter hvert så sterkt innenfor statsapparatet, at bl.a. de kristne i Alexandria i år. 416upåtalt kunne henrette den siste store nyplatonske filosof, kvinnen Hypatia. Det skjedde under svært brutale omstendigheter og med en kirkelig embetsmann i spissen. Lignende forfølgelser fant også sted andre steder i riket.

Under keiser Justinian I (52765) ble det "hedenske" universitetet i Aten stengt for godt. Dødsstraffen for ikkekristen religionsutøvelse ble stadfestet, og det ble også utarbeidet detaljerte kirkelige forskrifter for hvordan tvungen "omvendelse" og dåp skulle foretas overfor motvillige hedninger. Kirken kunne stadig mer effektivt utbre og befeste seg som udiskutabel og hevdvunnen religion.

For å oppnå sin nye maktposisjon hadde kirken måttet oppgi mye av sin selvstendighet, også når det dreide seg om læren. Til gjengjeld kunne den uinnskrenket gjøre gjeldende den ideologi som til enhver tid gjaldt som den rette. Gjennom en rekke privilegieordninger kom den også etter hvert til å utvikle seg til en økonomisk gigant. I løpet av middelalderen ble den bl.a. den største jordeier i Europa. Middelalderens drakamp mellom kirke og stat (pave og keiser) må bl.a. betraktes på bakgrunn av at kirken var blitt en økonomisk og organisatorisk maktfaktor som man måtte regne med. I likhet med middelalderens ruvende katedraler kan middelalderens korstog bl.a. betraktes som en demonstrasjon av kirkens økonomiske og politiske maktposisjon.

Også i forbindelse med de koloniale erobringene og plyndringstogene ved slutten av middelalderen spilte kirken en aktiv rolle, både ideologisk og økonomisk. Ut fra forestillingen om å være skapergudens egen spesielle representant kunne kirken tillate seg å utøve meget håndfaste former for "ansvar" overfor mennesker, kulturer og ressurser i alle deler av verden.

Kirkens offisielle syn på økonomiske og klassemessige forhold var klart. Det nye testamente lærer likhet med hensyn til religiøs frelse, men ikke med hensyn til sosial og klassemessig status. Det understrekes at enhver må holde seg til sin stand. Også slavehold aksepteres (jamfør 1. Tim. 6; 1. Kor. 7), og i løpet av middelalderen ble kirken en av destørste slaveeierne i Europa. De bibelske synspunktene på dette spørsmålet ble nærmere begrunnet og videreutviklet av kirkefaren Augustin (354-430 og av middelalderens ruvende kirkelærer Thomas Aquinas (1225-74). Begge de nevnte teologer bekreftet og utdypet også Det nye testamentes lære om kvinnenes sosiale og åndelige underordning i forhold til mannen (Ef. 5:22-24; 1. Kor. 14:34).

Reformasjon og protestantisme Den lutherske og den øvrige protestantiske reformasjon fra 1517 førte til få endringer i forholdet mellom kirken og samfunnet. På protestantisk område ble riktignok kirkens økonomiske besittelser formelt overdratt til den verdslige øvrighet, hvilket nok også de fleste steder var hovedgrunnen til at øvrigheten gjennomførte reformasjonen. De kirkelige privilegier ble imidlertid sikret på nye måter ved at den verdslige øvrighet samtidig erklærte seg som en kristelig øvrighet med et hovedansvar for å sikre kirkens praktiske og åndelige posisjon. Gjennom dette ble det bl.a. etablert statskirkeordninger, som i noen helt spesielle tilfeller har holdt seg like fram til i dag (bl.a. i Norge). Den kirkelige maktposisjon og ensretting i samfunnet ble ikke nødvendigvis svakere av en slik omlegging. På Kalvinskreformert område forsøkte man bl.a. å gjennomføre en rent kristen stat ("Gudsstaten") under streng teologisk ledelse på alle samfunnsområder.

Reformatorene kom heller ikke til å endre, men snarere til å stadfeste og videreføre kirkens tradisjonelle syn på de sosiale klassene og den etablerte samfunnsordens hellighet og ukrenkelighet, samt på kvinnenes sosiale underordning under mannen. Kjetterforfølgelsene og hekseprosessene som hadde utviklet seg i stor stil i løpet av middelalderen, ble videreført i de protestantiske områdene med reformatorenes helhjertete støtte.

De ulike opposisjonelle særkonfesjoner som etter hvert vokste fram etter reformasjonstida (baptister, metodister m.fl.), hadde som regel i utgangspunktet liten verdslig makt og innflytelse. Innad blant sine medlemmer opprettholdt de derimot gjerne en jernhard disiplin og læretukt. Etter hvert som de etablerte og utviklet seg, kom de også mange steder som i USA til å få en betydelig indirekte samfunnsmessig innflytelse.

Kirke og samfunn I nyere tid I tråd med både sin egen samfunnsmessige posisjon og sine almene prinsipper om Guds ukrenkelige verdensorden, kom kirken til å stå entydig på makthavernes side både i forbindelse med den klassiske kolonialisme og ved framveksten av den moderne kapitalisme. Kirken så som sin oppgave å lede sjelene til religiøs frelse og sosial lydighet, og kunne for øvrig gjøre felles sak med de herskende kretser og klasser. Innenfor statskirkeordningen kom dette bl.a. til uttrykk gjennom at geistligheten helt selvfølgelig tilhørte den almene embetsstand.

I forbindelse med de to verdenskrigene i det 20. århundre kom kirken både på katolsk og protestantisk hold til å spille en aktiv rolle. Engasjementets innhold avhang stort sett av på hvilken side av stridsfronten de enkelte kirker eller kirkeledere befant seg. Både første og andre verdenskrig ble på bredt hold innenfor kirken regnet som "hellige kriger". Dette ble delvis sett i forbindelse med ytre mål. Men på begge sider av frontlinjene understreket man også krigens evne til å sette dype følelser i sving på en slik måte at de kunne utnyttes til en religiøs renessanse.

I andreverdenkrig spilte den romersk-katolske kirke en aktiv ideologisk-moralsk rolle i å befeste fascismen både i Italia, i Tyskland og i Spania. Det skjedde bl.a. ved Laterantraktaten med Mussolini i 1929 og ved de katolske biskopenes godtakelse avnasjonalsosialismen etter 1933. Det ble opprettet nære forbindelser med general Franco og sørget for internasjonal støtte da han i 1936 gikk til væpnet kamp mot folkeflertallets lovlig valgte regjering i Spania. I alle de tre nevnte tilfellene engasjerte kirken seg med forklaringen om at det dreide seg om avgjørende korstog. Både i Italia og i Tyskland var den radikale arbeiderbevegelsen på frammarsj, og ikke langt øst for Tyskland hadde de "ugudelige bolsjevikene" seiret. I Spania besto den regjerings-bærende Folkefronten av sosialister, radikale syndikalister og kommunister. Nasjonalister og kommunister. Nasjonalsosialismens betydning for kampen mot "den gudløse bolsjevismen" ble understreket på kirkelig hold. Selv etter at Hitlers erobringskriger var begynt, oppfordret de tyske katolske biskopene folket til å slutte helhjertet opp om nasjonalsosialismen og dens Fører, under det hevdvunne mottoet:"Gi Gud det som Guds er, og keiseren det som keiserens er." (Matteus 22:21)

Også på protestantisk hold i Tyskland sluttet man jevnt over opp om den nye effektive politikken og dens Fører. Også her framhevet man korstogsperspektivet ovenfor den framvoksende arbeiderbevegelsen og dens rakidale ideologi. På protestantisk hold i Tyskland dannet det seg riktignok også en kirkelig opposisjon, som protesterte motstatens inngrep i en rekke indre kirkelige anliggender, men det ble opp til enkeltpersoner å foreta noen klar og omfattende konfrontasjon med selve nasjonalsosialismen og dens ideologi og praksis. På prostestankisk hold utenfor Tyskland grenser var også kritikken av nasjonalsosialismen temmelig vag fram til de første krigsutbrudd. I Norge uttalte f. eks. kristenfolkets ubestridte leder, Ole Hallesby, seg fordholdsvis positivt om utviklingen i Tyskland etter Hitlers maktovertakelse, fordi den syntes å demme effektivt opp for den radikale arbeiderbevegelsen.

Etter 2. verdenskrig har kirken stort sett videreført sin tradisjon i forhold til de aktuelle politiske og samfunnsmessige spørsmål. Både Koreakrigen og den kalde krigen generelt ble på kirkelig hold gjennomgående betraktet som en videreføring avkonfrontasjonen med den "gudløse kommunismen". Også Vietnamkrigen ble betraktet under denne synsvinkelen selv om det i dette tilfelle mest ble uttrykt gjennom en megetsigende taushet.

Også til atom- og nedrustningsspørsmål har kirkene gjennomgående inntatt systembevarende holdninger. Imidlertid har det i de senere årene opptrådt politisk radikale opposisjonsgrupper innenfor kirken. Disse gruppene har fått stor oppmerksomhet, uten at kirkeledelsene selv synes vesentlig påvirket (se art. Kirkenes Verdensråd).

Den kristne kirke regnes i dag formelt som verdens største religionssamfunn (ca. 28 % avverdens befolkning, nest største er Islam med ca. 13 %). Tallene på dette området er imidlertid meget usikre, bl.a. på grunn av den religionssosiologisk uklar situasjonen i Sovjetunionen, Kina og andre sosialistiske land. Flertallet av verdens befolkning regnes i dag å stå utenfor de religiøse trossamfunn, og denne hoveddelen regner en også med er økende. Den formelle tilslutning til trossamfunnene kan for øvrig innebære høyst varierende forhold.

I Norge har f.eks. undersøkelser vist at mens 95 % av befolkningen formelt er medlemmer av statskirken, regner bare ca. 20 % av befolkningen seg som personlig kristen i religiøs forstand (Scan Fact/VG 1976), og en nokså tilsvarende stor del regner seg som ateister (NGI/ Aftenposten 1977).

H. Vi.

Litteratur: K. Deschner:Abermalskrähte der Hahn, Stuttgart 1962 (forkortet norsk utgave:Og hanen galte annen gang …, Oslo 1972). H. Viestad (red.): Oppgjør med kirken, Oslo 1977. Die Religion in Geschichte und Gegenwart (Encyklopedi), Tübingen 1957.

Kirken, Den norske

Den norske kirke er både en særskilt enhet innen statsforvaltningen og et trossamfunn. Dens rettslige grunnlag som statskirke finnes dels i Kristian Vs norske lov, i Grunnloven og i en del andre lover hvorav Lov om Den norske kirkes ordning er den viktigste. På tross av at Grunnloven av 1814 åpnet for folkesuverniteten, betydde det ingen endring på det religiøse området. Formelt eksisterte eneveldets religionstvang videre selv om religionsfrihetstanken hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Religionsfriheten ble grunnlovsfestet først i 1964.

De viktigeste grunnlovsbestemmelsene som angår statskirken er: § 2: "Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse (tilføyet i 1964). Den evangeliske-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtende til at opdrage deres Børn i samme." § 4: "Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisklutherske Religion, haandhæve og beskytte den." § 16: "Kongen anordner al offentlig Kirke og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser, at Religionens Lærere følger de dem foreskrevne Normer." § 21: "Kongen vælger og beskikker, efter at have hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og militære Embedsmænd. "

Grunnloven gjør formelt Kongen i statsråd til Den norske kirkes øverste myndighet. Spesielt Grunnlovens § 16 begrenser både Stortingets lovgivningsmyndighet på det kirkelige området og kirkelige organers forvaltningsmyndighet. Innføringen av parlamentarismen har imidlertid også styrket Stortingets innflytelse på det kirkelige området, ikke minst når det gjelder økonomi. Likeledes har ny lovgivning styrket kirkens egne organer. Dette gjelder lov om menighetsråd i 1920, om bispedømmeråd I 1933, om bispedømmerådenes fellesmøte og bispedømmemøter i 1953 og om kirkerådet i 1969.Inntil da hadde bispemøtet vært det eneste offisielle topporgan i kirken. Denne nyere lovgivningen har styrket kirkens karakter av å være et trossamfunn og svekket dens karakter av embetskirke. Samtidig har lov om trudomssamfunn av 1969åpnet for en i prinsippet fri religionsutøvelse for de øvrige trossamfunn og mulighet for å motta økonomisk støtte fra stat og kommune til slik virksomhet. Situasjonen i dag er dermed at Den norske kirke fremdeles er en statskirke med Kongen som øverste myndighet. Imidlertid har både Stortingets og de kirkelige organenes innflytelse økt betraktelig og redusert både Kongens og embetsverkets makt. Men sett i forhold til andre trossamfunn og livssynsretninger, er Den norske kirke privilegert og nyter godt av en rekke særretter.

Organisasjon, økonomi, aktivitet Kirken er organisert i 10 bispedømmer, 93 prostier og 595 prestegjeld som igjen kan være inndelt i flere sokn med egne menighetsråd. Utenom dette finnes en rekke spesialtjenester knyttet til fengsel, sykehus, militærvesen o.l. Pr. 1.1. 1978 var det i alt ca. 1 200 stillinger og embeter i kirken som biskoper, prester og kateketer. Ut over dette kommer flere hundre stillinger som diakoner, menighetssøstre, menighetssekretærer o.l. Samlet kommer en opp i ca. 2000 stillinger.

Den kirkelige økonomien er ordnet dels ved lovfestede tilskudd, dels ved andre offentlige bevilgninger og dels ved frivillige gaver. Stat og kommune er ved lov forpliktet til å dekke følgende utgifter: Lønn til kirkelige embeter og stillinger, administrasjonsutgifter, møteutgifter til de lovfestede kirkelige organene, driftsutgifter til kirker, kirkegårder, presteboliger og kontorer. Ut over dette støttes følgende kirkelige tiltak med til dels betydelige beløp: Folkehøyskoler, private kristne skoler, Menighetsfakultetet, Lærerakademiet, studiearbeid, ungdomsarbeid, barnehager, helse og sosialinstitusjoner, menighetssykepleie og misjonens uhjelpsprosjekter. De frivillige gavene kommer i tillegg og utgjør store beløp hvert år. Den kirkelige økonomien var i 1973 basert på følgende hovedtall: 1. Fra staten over kirkebudsjettet: 60 millioner kroner. 2. Fra kommunene over kirkebudsjettene: 150millioner kroner. 3. Fra stat og kommuner til helse og sosialinstitusjoner og menighetssykepleie: 280 millioner kroner. 4. I tillegg til dette kommer bevilgninger til skolevirksomhet, studiearbeid, ungdomsarbeid, barnehager og misjonens uhjelpsprosjekter. 5. Innsamlede midler, herunder midlene til indre og ytremisjon: 150 millioner kroner. Til sammen er det grunn til å regne med at den kirkelige økonomien baserte seg på minst en milliard kroner i 1973.

Den offisielle kirkelige statistikken som bygger på opplysninger fra prestene, viser følgende tall for aktiviteten i 1977: Av 51 001 fødte ble 46 838 døpt. Prosentvise deler av døpte viser ingen nedgang over tid. Det ble konfirmert 54 523 unge. Her viser tallene en klar nedgang over tid, spesielt i bystrøk. 16 692 par giftet seg kirkelig, mot 6 681 borgerlig. Over tid er nedgangen av kirkelig vigde par markert, både som en følge av økningen av borgerlige vigsler og av par som lever sammen uten vigsel. Når det gjelder kirkelige begravelser, mangler tall, men de aller fleste begravelser foregår i kirkelig regi. Her er det ingen endring over tid. Det ble holdt 68 579 gudstjenester og 123 551 møter av prestene. Prestene hadde 258 862 sjelesørgersamtaler.

Ut over de som ble innlemmet ved dåp, meldte 622 personer seg inn i kirken. 5 643 personer meldte seg ut. Dette tallet har med små variasjoner holdt seg stabilt de siste årene, men kan lett bli større som en følge av utmeldrngsaksjoner og politiske utspill fra kirkens side. Selv med en flerdobIrng av utmeldingene pr. år, vil likevel 95 % av befolkningen være medlemmer av Den norske kirke. Et særtrekk ved den kirkelige aktiviteten er at store deler av den foregår gjennom de kristelige organisasjonene. I 1973 fantes det 15 indremisjons og 15 ytremisjonsorganisasjoner med til sammen 32 500 foreninger og 2 600 ansatte. Her er misjonærer medregnet, men ikke ansatte ved skoler og sosiale institusjoner.

Sosial sammensetning Den sosiale sammensetningen på de ulike nivåer og i de ulike organer i kirken viser følgende trekk: Den aktive menighetskjernen har et større innslag av personer med middels og høy posisjon enn normalbefolkningen, som utgjør kirkens medlemskap. Menighetsrådet har et større innslag av personer med høy sosial posisjon enn den aktive menighetskjerne. Ved menighetsrådsvalgene i Norges største industriby, Oslo, ble det i 1965 valgt inn 2 industriarbeidere blant de 410 menighetsrådsmedlemmene. En undersøkelse av det frivillige kirkelige landsmøte i 1969 viste en klar overrepresentasjon av menn med høy yrkesprestisje og høyere utdanning sett i forhold til grunnplanet i kirken.

Kvinnerepresentasjonen var i 1975 41,2 % i menighetsrådene pålandsplan. Til sammenlikning ble det i 1975 valgt inn 15,4 % kvinner i kommunestyrene. I bispedømmerådene var det i 1975 22 % kvinner. På det frivillige kirkelige landsmøtet i 1969 var det 22 % kvinner. Presteskapet har hele tiden stort sett vært rekruttert fra høyere sosiale lag og fra akademikermiljø. Innslaget av prester med annen bakgrunn, spesielt fra småbrukermiljø og småborgerskap, økte imidlertid etter Menighetsfakultetets opprettelse. I 1977 var det ca. 30 kvinnelige prester blant de ca. 1100 prestene. De politiske holdrogene hos kirkens lederskap ble undersøkt på det frivillige kirkelige landsmøtet i 1969. Tallene i parentes er Gallups politiske barometer i mai 1969: A 2 % (45 %), SF 1 % (5 %), NKP 0 % (2 %), H 15 % (20 %), SP 10 % (10 %), V 13 % (10 %), Kr.F. 59 % (8 %). 97 % stemte på et av de borgerlige partiene, herav 59 % på Kr. F., 3 % på arbeiderbevegelsens partier.

Politisk innhold og betydning Det politiske innholdet i utspill fra kirkens ledelse viser både den sosiale sammensetningen og de politiske holdningene. Utspillene retter seg i alt vesentlig mot hjem, utdanning og kultur, og er av klar idealistisk karakter. Politikk, økonomi og samfunnsspørsmål for øvrig berøres stort bare når kirkens egne interesser trues. Arbeiderbevegelsens kampsaker har aldri fått noen støtte, tvett imot har mange av utspillene vætt rettet mot arbeiderbevegelsen.

Den norske kirkens posisjon og innflytelse er åpenbart sterkest på det private området. Gjennom sitt tilbud om rituelle handlinger som dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse har den bortimot monopolstilling på kultus i forbindelse med viktige begivenheter i enkeltmenneskers og familieis liv. Denne sterke posisjonen er tilsynelatende urokket over tid. Kirkens innflytelse gjennom forkynnelse og miljøtilbud er også betydelig på det private området, langt ut over den aktive menighetskjernen. Også når det gjelder slike tilbud eksisterer det bortimot en monopolsituasjon, selv om flere trosretninger og ikkereligiøse livssyn etter hvert gjør seg gjeldende. Kirken er derved i ferd med å komme i en situasjon hvor dens tilbud bare blir en av flere varer på et marked.

På det offentlige området har kirken betydelig makt over visse institusjoner. Dette gjelder i særlig grad familie, utdanning og kultur. Imidlertid åpner de mest interessante perspektivene seg ut fra følgende problemstilling: Korporativiseringen av staten øker dens legitimitetsbehov. Som en av institusjonene for produksjon av borgerlig ideologi, vil kirken gis utvidede oppgaver på det offentlige området ved å gi legitimitet til staten og å sakralisere nasjonale begivenheter. Denne sakralisering betyr at kirken ved sine seremonier og sitt nærvær kaster glans over viktige samfunnsbegivenheter. Kriser harmoniseres, maktforhold opprettholdes gjennom ritualer og teologisk begrunnet velsignelse av de eksisterende ordningene i samfunnet. Dermed vil statskirken bli mer nyttig og uunnværlig enn noensinne, og en oppløsning av forbindelsen mellom kirke og stat lite sannsynlig, selv om den er ønskelig.

O. H.

Se også: Indremisjonen, Kirken og arbeiderbevegelsen, Lekmannsbevegelsen, Misjon.

Litteratur: Årbok for Den norske kirke, Oslo 1978. Det frivillige kirkeråds utredningskommisjon 1969: Den norske kirke og staten, Stavanger 1973. O. Hauglin: Religionen, i N. R. Ramsøy og M. Vaa (red.): Det norske samfunn bd. 2, Oslo 1975. M. L. Gundersen: Kirken og kvinnen, Oslo 1977. H. Olsen: Kirken i den korporative stat og Det religiøse Norge, i P. Repstad (red.): Religionssosiologiske artiklar, Oslo 1977.

Kirkenes-konflikten

Konflikten mellom arbeiderne og ledelsen på den tyskeide fabrikken AS Sydvaranger var en av de hardeste konfliktene i hele mellomkrigstida. Streiken endte med et klart nederlag for den organiserte arbeiderbevegelse idet begge de innblandete fagforeninger, Nordens Klippe og Grubernes Arbeidsmandsforening, ble ulovlige etter konflikten og var det fram til høsten 1944. Dette var to foreninger som tidligere hadde vist stor kamplyst og var ansette som sterke foreninger.

Det var dårlige tider for jernmalm i 1920-åra, og dette merket også bedriften i Kirkenes. To ganger måtte den få økonomisk støtte, sist etter konkurs i 1925. For å sikre den økonomiske støtta måtte bedriftsledelsen nærmest love å slå hardt til mot arbeidskonflikter. Det hadde vært mange konflikter ved bedriften, og dette blei sett som noe av årsaken til at bedriften hadde så store problemer. Bedriften forsøkte å skape arbeidsfred ved å arbeide aktivt for enkeltmannskontrakter med 3måneders gjensidig oppsigelse og individuell lønnsfastsetting. Arbeidsnedleggelse var kontraktbrudd og ville føre til erstatningsansvar. Til å begynne med var det få slike kontrakter (40 ved utgangen av 1925), men ved hjelp av trakassering av foreningenes tillitsmenn, ved oppsigelser og trusler om oppsigelser, og ved å klargjøre at kun enkeltmannskontrakter ville bli godtatt framover, økte kontraktantallet til 250 utpå vårparten 1928. Dette utgjorde ca. halve arbeidsstokken.

Fagforeningene sleit hardt med å holde organisasjonsprosenten oppe. Dette skyldtes dels de dårlige tider og tvilen om hvorvidt bedriften ville greie seg. Dels skyldtes det indre stridigheter i foreningene etter partisplittelsen i 1923. Ledelsen i begge foreningene sto på NKP-linja, og det blei advart fra DNA-hold mot disse foreningene. Dels hadde bedriftens trusler om at fagforeningsmedlemskap var uforenlig med arbeid i bedriften hatt en viss gjennomslagskraft.

Det gjaldt altså organisasjonsretten, og fagforeningene rustet seg til den kamp de måtte ta. I denne saka sto også DNA og NKP-grupperingene samlet, og foreningene oppnådde en viss økning i organisasjonsprosenten utover i 1928. I 1924 og 25 hadde 45 % av arbeiderne vært organisert, i 1927 var bare 13 % medlemmer. Innpå 28 % var medlemmer idet konflikten startet. Forbundet sendte opp en representant, Hans Røste, og etter hans rapport blei det klart at for Norsk Arbeidsmandsforbund ville dette bli en nødvendig konfliktåta. Også taktiske sider ved den kommende konflikt blei drøftet under Røstes besøk på vårparten, og plassene blei kollektivt oppsagt gjennom forbundet 12. mai 1928. Streiken blei ikke avblåst offisielt før april 1929, og den endte med et sviende nederlag for de fagorganiserte. Dette nederlaget blei helt klart i løpet av sommeren og høsten og da konflikten var over, blei ikke en gang minstekravet ved arbeidskonflikter om at alle arbeidere skulle samtidig tilbake i arbeid, godtatt. Organisasjonsretten var tapt for lang tid framover. Først i 1947/48 ble det igjen inngått vanlige tariffavtaler ved Sydvaranger der Staten i mellomtida (dvs. etter krigen) var blitt hovedeier. Under og etter konflikten blei det opprettet gule foreninger, lokale foreninger I og II, som opererte helt på ledelsens premisser, og der alle arbeidere måtte stå tilsluttet.

Da streiken begynte, var det 165 organiserte arbeidere, herav 110 som hadde bidragsrett fra forbundet (dvs. de hadde mer enn 8 ukers medlemskap). Av de til sammen 600 arbeiderne arbeidet 250 på enkeltmannskontrakt. Fra samorganisasjonen og foreningene lokalt blei det kalkulert med at vel 300 arbeidere ville gå ut i streik, og dette stemte. Nesten 200 uorganiserte gikk solidarisk ut i konflikten, og flere av disse meldte seg inni Arbeidsmandsforbundet.

Konflikten ble innledet i full forståelse med Arbeidsmandsforbundet, men forbundet gav bare streiken betinget støtte mens den pågikk. Lokalt hadde man oppfattet forbundet dit at det ville "omgå" lovene og gi streikebidrag til samtlige organiserte uavhengig av medlemstid. Likeledes ønsket foreningene at forbundet skulle garantere for lagerbeholdningen i de kooperative butikkene. Forbundet avslo begge disse kravene fra foreningene, og dermed var mye av resultatet gitt på forhånd. Tvetydigheten til forbundet kom også frampå landsmøtet i 1928 der Kirkeneskonflikten ble en hovedsak. Fra Sydvaranger blei det krevd utvidelse av streiken gjennom støtteaksjoner og blokader. Den faglige ledelsen framhevet at streiken måtte gå fram slik den var begynt, og landsmøtet vedtok å stille ledelsen fritt når det gjaldt den videre behandling av streiken.

Arbeiderne i Kirkenes fikk tilsendt en del støttebidrag fra øvrige deler av fagbevegelsen, men dette var langt fra nok, så lenge 2/3 av de streikende ikke hadde rett til ordinære streikebidrag. Foreningene tok derfor kontakt med russiske og finske broderforbund, bl.a. med begrunnelsen at "Reformistene i Norge avslått hjelp". Fra Sovjetunionen ble det sendt vel 5 000 kroner, 20 % av det totale støttebeløp i 1928.

Mens arbeiderne gjennom streiken sultet og led materiell nød, klarte bedriften seg ganske bra. Gjennom aktiv streikebryterverving klarte de å holde bedriften gående. I utgangspunktet var jo halve arbeidsstokken på kontrakt, og i løpet av 1928 var det flere i arbeid enn før konflikten blei igangsatt. Driften gikk nærmest normalt etter en kortvarig nedgang til 50 %. Blant annet hadde vårtorskefisket slått feil dette året, og flere fiskerevar vervet til arbeidet. En del av disse reiste heim etter at de blei klar over den alvorlige konflikten som pågikk, og foreningene bevilget til sammen 1 500 kroner i reisebilletter for streikebrytere som dro igjen.

Konflikten var tilspisset på lokalplanet. Bedriften nektet sine arbeidere å ha noe med den organiserte bevegelsen å gjøre. Selv det å gå på "Folkets Hus" ble ansett som uforenlig med arbeidet. Forbundet gjorde forsøk på å mobilisere Formerforbundet og Transportarbeiderforbundet både nasjonalt og internasjonalt for å få utvidet aksjonen ved mer drepende tiltak mot bedriften enn den lokale streiken. Dette lyktes ikke, og Arbeidsmandsforbundet anså slaget som tapt. En siste henvendelse til sekretariatet i A.F.L. (Arbeidernes faglige landsorganisasjon) klargjorde at heller ikke i fagbevegelsen sentralt så man noen mulighet til å vinne denne konflikten. A.F.L. vedtok i oktober 1928: " Under hensyntagen til de opplysninger som er fremkommet angående konfliktens stilling i Sydvaranger kan sekretariatet ikke godkjenne at konflikten blir utvidet med sympatiaksjoner." Streiken var avskrevet som tapt. Den offisielle avblåsing med det klare nederlaget skjedde i april 1929, og dette nederlaget blei en viktig sak i den faglige politikken mellom NKP (som da hadde gått over til Strasbourgertesene) og DNA.

Resultatet for de streikende var at de sto uten arbeid og med få muligheter til annet arbeid på heimplassen. Sult og nød herjet slik at det gav grobunn for direkte aksjoner (innbrudd i bakeri m.m., og denne elendigheten varte fram til gjenreisinga etter krigen.

Hålogaland Teater har dramatisert streiken med et opplegg til debatt om hvorfor streiken led nederlag i sitt teaterstykke: "Vor ret vi tar".

D. Sk. / A. Sy.

Se også: Nordens klippe.

Litteratur: T. Hansen: Kirkeneskonflikten 192829, i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 1/1977.

Kirkenes Verdensråd

Kirkenes Verdensråd (heretter forkortet til KV) ble stiftet i 1948. Organisasjonen vokste fram av det arbeid som tidligere organisasjoner hadde gjort for å overvinne splittelsen mellom kirkesamfunnene og for at disse kunne avlegge et felles vitnesbyrd både I forkynnelse av det kristne budskap og i kamp mot krig og for bedre økonomiske og sosiale forhold.

I 1948 var det 145 medlemskirker i KV, nå er antallet oppe i 285. Den norske kirke har vært medlem fra starten av. KV har generalforsamlingen som øverste organ. Den samler representanter fra medlemskirkene hvert sjuende år. Mellom generalforsamlingene styres organisasjonen av en Sentralkomité (møte en gang i året) og en Eksekutivkomité (møte to ganger i året). Hovedkvarteret ligger i Genève. Sekretariatet har, foruten et generalsekretariat, tre avdelinger. En avdeling arbeider med teologiske spørsmål omkring kirkens enhet, kirkens misjon, forholdet til andre religioner og ideologier og kirkens samfunnsmessige ansvar (Avdelingen for tro og vitnesbyrd). En avdeling tar seg av politiske og internasjonale spørsmål innbefattet menneskerettigheter, rasismeproblemene og teoretisk og praktisk arbeid med utviklings og nødhjelpsarbeid (Avdelingen for rettferd og tjeneste). Og en avdeling arbeider med utdanningsspørsmål, menighetsfornyelse, kvinnespørsmål og ungdomsarbeid (Avdelingen for utdanning og fornyelse).

Et sterkt motiv bak arbeidet for å skape et større fellesskap mellom kirkene, har vært ønsket om en samlet innsats for å fremme fred og rettferdighet i verden. Da KV ble stiftet var man enige om at politiske og samfunnsmessige spørsmål måtte få en bred plass i arbeidet. Det har alltid vært nyanser i synet på hvordan dette skulle grunngis teologisk, men det har alltid vært bred enighet om at kirkene har et samfunnsmessig mandat å ivareta.

Forskjellige problemer har stått i fokus for KVs arbeid. I femtiårene var konflikten mellom øst og vest sterk. Dette gjorde seg også gjeldende i KVs arbeid, i og med at man der hadde kirker fra begge kanter. Krig/fredproblemene ble derfor viktige, og tanken om fredelig sameksistens mellom øst og vest var framme i debatten i KV. Dessuten arbeidet man seg fram til samfunnsmodeller som fungerte kritisk både overfor autoritær kommunisme og fri kapitalisme.

Utviklingsproblemene i forbindelse med løsriving fra kolonimaktene kom tidlig til å stå sentralt i arbeidet. Fra begynnelsen inntok man en klart negativ holdning overfor enhver kolonialisme, men det var samtidig en tendens til å tenke seg at den nye utvikling skulle foregå etter mønstre som lå tett opp til de vestlige. Imidlertid førte sekstiårenes store forandringer i internasjonale forhold til at man endret syn på utviklingsproblemene. På konferansen om kirke og samfunn i Genèvei 1966 pekte man på nødvendigheten av å forandre hele systemet for samhandel mellom rike og fattige land; at det i tillegg til dette var nødvendig med politiske endringer i en rekke land, og at det i en del tilfeller kunne være nødvendig å ta i bruk revolusjonære virkemidler slik at man kunne få politiske mønstre som kunne tjene den økonomiske utvikling man ønsket. Dette er siden blitt fulgt opp på flere generalforsamlinger i KV. Den siste (Nairobi 1975) understreket nødvendigheten av en ny internasjonal økonomisk ordning og påpekte samtidig at den økonomiske og teknologiske utvikling ikke må ødelegge de ressurser som finnes på jorda, samtidig som disse må fordeles rettferdig.

KV har fra starten av engasjert seg sterkt og på mange måter i kampen for at menneskerettighetene skal kunne virkeliggjøres. I de seinere årene har man også understreket betydningen av de sosiale, økonomiske og politiske rettigheter. Et særlig anliggende for KV har vært kampen mot enhver form for rasisme. Innsatsen på dette feltet ble styrket da man rundt 1970 opprettet "Programmet til bekjempelse av rasisme". Dette har foruten å gi rent opplysningsstoff, også formidlet støtte til organisasjoner som kjemper mot rasisme. Spesiell vekt er blitt lagt på situasjonen i det sørlige Afrika. Her har man gitt direkte støtte til frigjøringsbevegelsenes humanitære arbeid. Ellers har man fra KVs side engasjert seg i et mangfold av politiske og samfunnsmessige problemer (bl.a. teknologi, militarisme, kjernekraft, multinasjonale selskaper og kvinnespørsmål).

T. Ba.

Kirken, Den norske

"Noe så opprørende og tyrannisk som den alminnelige stemmerett, som i ethvert samfunn legger makten i de umyndige og vilkårlige massers hånd, må være ordenens og rettferdighetens Gud imot." (Biskop J. C. Heuch i "Vantroens Væsen" i 1883.)

"I. at prestene er avgjorte fiender av opplysning og tenkning, samt at den lære de forkynder er et vrengebilde av Kristi lære, II. at prestenes virksomhet er den verste hindring for arbeidernes frigjørelse, da de opplæres til rolig at frode sig i makthavernes utsugelse." (Resolusjon vedtatt i Kristiania Østre Arbeidersamfunn julen 1888.)

Disse to sitatene gir i et kort glimt innfallsvinkelen til selve hovedspørsmålene i debatten om forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen: Representerer disse to samfunnskreftene uforenlige og motsatte tendenser i klassekampen? Er kristendom og sosialisme uforenlige livssyn? Hva kjennetegner kristnes forhold til arbeiderbevegelsen og arbeiderbevegelsens forhold til kristne?

Arbeiderbevegelsens første periode Da Marcus Thrane startet sine første arbeiderforeninger i tiden rundt 1850, hadde han en religiøs motivering for sitt arbeid. Hans kampprogram innebar imidlertid også en flengende kritikk av kirken og presteskapet. Bl.a. av denne grunn ble han i 1855 dømt til fire års tukthus. Da han senere utvandret til Amerika, hadde han fullstendig vendt kirken og troen ryggen.

Gjennom hele sin historie har arbeiderbevegelsen nasjonalt og internasjonalt vært i kamp med den etablerte kirken. Derfor har det antireligiøse og antikirkelige draget alltid vært til stede. Samtidig har det hele tiden vært enkeltkristne, arbeidere, prester og intellektuelle, som har stått sammen med arbeiderbevegelsen under sterk fordømmelse fra sitt eget trossamfunn. I noen tilfeller har det gått som med Marcus Thrane,andre ganger harde maktet å bli stående, både i kirken og arbeiderbevegelsen. Enkelte ganger har også resultatet blitt at de har valgt Kirken og brutt med arbeiderbevegelsen, som regel på grunn av ateistiske og antikirkelige programposter i arbeiderbevegelsen.

Samtidig med Marcus Thranes klart politiske og revolusjonære arbeiderforeninger, ble det fra kirkelig hold forsøkt trukket opp en annen linje. Presten Honoratius-Halling, med støtte av Eilert Sundt, grunnla "Enerhaugens Samfund" som utfra et kristent formål skulle " bygge og befordre arbeiderklassens velferd i almindelighet". En innså at noe måtte gjøres med det "sociale Spørgsmaal", og valgte enslags kristelige arbeidersamfunn som modell. Også andre kirkelige ledere viste interesse for den gryende arbeiderbevegelsen. Pastor Hartvig Halvorsen som for øvrig senere ble sekretær i Det norske lutherske Indremisjonsselskap og den første forstander på Det norske Diakonhjem, skrev i 1880 årene en rekke artikler i Luthersk Kirketidende, der han framholdt det berettigede i det sosialistiske programmet. At arbeiderbevegelsen krevde at religionen skulle vekk fra skolen, ble beklaget, og den engelske sosialismen med sitt positive forhold til kristendommen ble framhevet.

Hovedtendensen på kirkelig hold var imidlertid skepsis og fordømmelse av den gryende norske sosialismen. Ikke minst ble dette tilfelle da det viste seg at norske sosialister hentet sin inspirasjon fra radikal tysk sosialisme og senere fra den russiske revolusjonen. Det antireligiøse og antikirkelige preget ble markert, både som en følge av teoretisk utgangspunkt og historiske erfaringer. Og parallelt med denne utviklingen pågikk den kulturelle og vitenskapelige løsrivelsen fra kirkens herredømme, kombinert med økende demokratiseringskrav reist av liberale venstrepolitikere.

I denne situasjonen ble oppropet "Til Christendommens Venner i vort Land" skrevet i 1883. Forfatteren var professor Gisle Johnson, kjent lekmannshøvding. Oppropet ble tiltrådt av 450 kirkeledere, derav alle biskopene. Oppropet advarte mot den politiske radikalismen som truet kristendommens stilling. Denne radikalismen ble i virkeligheten ledet av "fritenkeriet" og ville få sørgelige følger både for det politiske livet og for den moralske tilstanden het det. Den aktuelle politiske foranledningen til oppropet var kampen om innføringen av parlamentarismen, altså en borgerligdemokratisk reform. Imidlertid er det klart at man bak dette liberale folkesuverenitetskravet fryktet "det trellbundne proletariat".

Oppropet ble ingen suksess. Det pietistiske lekfolket fulgte ikke sine kirkelige ledere. Lekfolket holdt seg i disse spørsmålene mer til radikale venstrefolk. Men oppropet er blitt stående som et monument over kirkelige lederes motstand mot folkestyre og demokratisk utvikling. Da 455 fyrstikkarbeidersker i 1889 gikk til streik mot sine usle og helsefarlige kår, ba Bjørnstjerne Bjørnson Christianiabiskopen Essendrop, som i 1883 hadde undertegnet oppropet, om å støtte denne streiken. Biskopen avslo.

Under den økende arbeidermobiliseringen utover mot slutten av århundret var det liten eller ingen kontakt mellom arbeiderbevegelsen og presteskapet. Enkelte unntak fantes, bl.a. talte flere prester på streikemøter og støttet arbeiderne. Av de mer kjente er Michael Hertzberg, prest i arbeiderstrøket Tøyen, og Kristen Skjeseth. Begge tok jobb som kroppsarbeidere, Hertzberg på mekanisk verksted og Skjeseth på anlegg i SørVaranger, og begge ble talsmenn for arbeidsfolks krav innad i kirken. Karlsøypresten Alfred Eriksen kjempet fattige fiskeres sak mot rike handelsmenn og ble i 1903 en av Arbeiderpartiets første representanter på Stortinget. Han startet for øvrig avisa "Nordlys" i 1902. Det var i første rekke dissenterne og Frelsesarmeen som hadde god kontakt med kristne arbeidsfolk. Kirker og bedehus ble sett på som borgerskapets og bøndenes miljøer. Men atskillige arbeidsfolk med dissenterbakgrunn deltok aktivt i arbeiderorganisasjonene. Det gjennomgående trekket var nok imidlertid at de fleste kristne oppfattet arbeiderreisningen som opprørsk og gudløs virksomhet.

Den revolusjonære arbeiderbevegelsen Fagopposisjonen av 1911 under ledelse av Martin Tranmæl dreiet Arbeiderpartiet i revolusjonær retning. Grunnlaget ble nå kampen mot det kapitalistiske samfunnssystemet, ikke bare alminnelige krav om bedringer av arbeidernes kår. Denne radikale retningen seiret på landsmøtet i 1918. På det samme landsmøtet ble det også vedtatt en programpost om at kristendomskunnskap burde utgå av skolens fagkrets. Denne programposten fikk flere prester som hadde støttet partiet, til å bryte med det. Tranmæl karakteriserte posten som en taktisk bommert, den medvirket bl.a. til at stortingsvalget gikk dårlig, og allerede i 1919 ble den fjernet med den begrunnelse at religion er en privatsak.

Før dette hadde programposten blitt møtt med et kirkelig opprop: "Religionsundervisningen i fare". Dette oppropet fikk, i motsetning til oppropet av 1883, støtte fra alle hold i kirken. Situasjonen ble ikke bedre i 1920 da Komintern, gjennom Moskvatesene, krevde at Arbeiderpartiet skulle drive aktiv, ateistisk propaganda. I begynnelsen av 20-årene ble det også arrangert kommunistiske søndagsskoler enkelte steder. De ble startet for å motvirke "den trafikk som er drevet av svartkjoler og bedehusfolk".

Innen arbeiderbevegelsen spilte Mot Dag en vesentlig rolle i det samme tidsrommet. I tidsskriftet Mot Dag forekom ofte artikler om kirkelige og teologiske emner. Artiklene var svært kritiske, selv om Mot Dag hadde større sans for den konsekvent ortodokse Ole Hallesby og hans fløy, enn for den liberale teologi som ble sett på som en kristendom for de "dannede" samfunnslag. Selv om Arbeiderpartiet i 1923 ikke lenger ville la seg diktere av Komintern og Mot Dag etter hvert mistet sin innflytelse, ble 1920-årene sentrale for forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen. I arbeiderpressen og i partiarbeidet på lokalplanet var det stadig innslag av antireligiøs agitasjon. Riktignok understreket Edvard Bull i 1923 at agitasjonen ikke måtte drive det kristne proletariatet bort fra arbeiderbevegelsen.

Sannsynligvis var det nettopp det som skjedde, til skade for den samme bevegelsen og til glede for konservative kirkeledere. Kristne arbeidsfolk ble satt i en vanskelig krysspressituasjon, mellom klassetilhørighet og trosforhold. Spørsmålet er om dette saklig sett var nødvendig, sett fra arbeiderbevegelsen. Mange av dem ville nok veket tilbake for kravet om militant revolusjonær praksis uansett. For så vidt hadde Mot Dag rett når tidsskriftet i 1923 uttalte: "Når så mange kristne som er overbevist om berettigelsen av kampen for sosial rettferdighet, viker tilbake for å ta del i klassekampen, er det tegn på åndelig svekkelse." Men samtidig er det også klart at en del av de kristne arbeiderne som var med i klassekampen og sto i opposisjon til kirkeledelsen, ikke kunne akseptere kravet om ateistisk propaganda som en nødvendig del av denne kampen. Et eksempel på det siste er en av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter, som brøt med partiet da det sluttet seg til Moskvatesene, med en artikkel med overskriften: "Nei for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste". Uttrykket er fra en kjent salme.

Sammenfattende kan en si at kirkeledelsen, som hele tiden hadde stått i motsetning til arbeiderbevegelsen, fikk nye argumenter. I tillegg ble størsteparten av det kristne lekfolket, som klassemessig tilhørte arbeiderklassen og tilstøtende sosiale lag, drevet i armene på den samme kirkeledelsen og senere også fanget opp av Kristelig Folkeparti. Men noen ble stående i Arbeiderpartiet som etter hvert gikk over til en mer reformistisk krisepolitikk. En av dem, Hans Lindal, skrev i boka "Socialisme og Kristendom" (1938): "Den uforsonlige kamp mot den bestående offisielle lutherdom, har vi ennu ikke sett i Norge. Vår nuværende socialistiske regjering har stillet sig meget loyal og hensynsfull overfor kirken. Dette er uten tvil både riktig og klokt, og sterkt egnet til å fremme fred og velvilje innen folket, hvad det også har gjort."

Etterkrigstiden I krigsårene 1940-45 var situasjonen i all enkelhet at både kirke og arbeiderbevegelse hadde avgjørende roller i motstandskampen. På tross av at nazistene spilte sterkt på strenger som tradisjonelt hadde appell i kirkelige kretser, og sa seg å bygge på "kristne grunnverdier", var den kirkelige motstandsfronten sterk. Mange av arbeiderbevegelsens og kirkens ledere fikk kontakt gjennom felles kamp og i noen tilfeller også gjennom fengsels og konsentrasjonsleiropphold. Liknende fellesskap oppsto på grunnplanet.

I etterkrigstiden spilte Arbeiderpartiregjeringens overtakelse av den indremisjonselde Oslo lærerskole i 1947 en viss rolle for skjerpingen av klimaet. For øvrig var både den sosialdemokratiske delen av arbeiderbevegelsen og kirken preget av kald krig og antikommunisme i perioden etter krigen. Da den radikale presten og fredsforkjemperen Ragnar Forbech fikk Leninprisen, ble han på kirkelig hold møtt med kraftig fordømmelse. Han fikk liten eller ingen støtte fra arbeiderbevegelsen. De offentlige konflikttemaene mellom kirke og arbeiderbevegelse i denne perioden har ellers i alt vesentlig dreid seg om kristendomsundervisningen i skolen, private skoler, prevensjons og samlivsundervisning, og bevilgninger til kirkelige formål.

Etter 1967-68 skjedde det en markert endring innen kirken. En stor gruppe unge, i alt vesentlig studenter og akademikere, sto fram og erklærte seg som sosialister. I første omgang var nok flesteparten av dem partiløse, men etter hvert sluttet mange av dem seg til Sosialistisk Folkeparti. Dette vakte oppsikt i det politiske livet og utløste en omfattende og hissig kirkelig debatt. Situasjonen tilspisset seg i 1971 da tre studenter ved Misjonsskolen i Stavanger stilte opp på Sosialistisk Valgforbunds liste ved kommunevalget. Det Norske Misjonsselskaps ledelse grep inn og erklærte at studentene hadde satt seg i en "ideologisk konfliktsituasjon", bl.a. fordi listesamarbeidet også omfattet kommunister. Studentene ble stilt valget mellom å fortsette som studenter eller bryte med Sosialistisk Valgforbund. De valgte å bryte med SV, men erklærte at de ikke hadde endret politisk syn. Misjonsselskapet ble kraftig kritisert på politisk hold, også fra enkelte hold innen kirken.

I kampen mot norsk EF-medlemskap sto mange kristne sammen med sosialister, radikale fagforeningsfolk og kulturarbeidere, som tradisjonelt ikke hadde hatt noe med kirke og kristendom å gjøre. Bl.a. som en følge av dette nye fellesskapet støttet mange kristne, også i kirkelige stillinger, opp om Sosialistisk Valgforbund ved stortingsvalget i 1973. Også dette utløste en omfattende og skarp kirkelig debatt. Det nye var at også Kristelig Folkeparti, som åpenbart så sine monopolposisjoner truet, deltok i fordømmelsen av de kristne sosialistene. Og da kristne sosialister i 1975 medvirket til og støttet en endring av abortloven som åpnet for innvilgelse av abort på sosiale indikasjoner, ble det reist krav om å utelukke disse fra kirkelige stillinger.

Mot slutten av 1970-årene, har kirkeledelsens tradisjonelle konflikt med arbeiderbevegelsen blitt utvidet til også å omfatte kvinnebevegelsen. Angrepene på abortloven av 1975, på loven om selvbestemt abort av 1978 og på likestillingsloven av 1978 toppet seg i det hyrdebrevet fra Den norske kirkes biskoper som ble lest opp i alle landets kirker i juni 1978. SV svarte med å dele ut et motsvar på kirkebakkene landet over, søndagen etter. Arbeiderpartiet svarte med en landsomfattende underskriftskampanje mot hyrdebrevet.

Brobygging Fra mellomkrigstiden av har det vært gjort flere organisatoriske forsøk på å bygge bro mellom kirke og arbeiderbevegelse. Kristne Arbeideres Forbund ble dannet i 1939, og har i perioder hatt stor oppslutning. Organisasjonen har hele tiden vært felleskristelig, men med organisastorisk tilknytning til Arbeiderpartiet. Organisasjonen har aldri avklart hvorvidt det primære er å drive med forkynnelse i arbeiderbevegelsen eller å drive politisk virksomhet. Tilslutningen har gått kraftig tilbake. I 1955 brøt en fraksjon ut og dannet Norsk Evangelisk Arbeiderrørsle. Begrunnelsen var motstand mot Kristne Arbeideres Forbunds tilknytning til Arbeiderpartiet. I 1971 ble det på nytt forsøkt å gjøre forbundet partipolitisk uavhengig. Dette mislyktes og Forum for kristne sosialister ble dannet. Dette forumet fikk tilslutning fra de mange unge kristne sosialistene som sto fram. Organisasjonen har et medlemstall på ca, tusen, den er felleskristelig og partipolitisk uavhengig. Den tar sikte på være et forum og ønsker ikke å erstatte verken medlemskap i parti eller menighet.

Det hører også med til bildet at det fra offisielt kirkelig hold opp gjennom 1950 og 60-årene, har vært gjort en rekke forsøk på & bedre forholdet til arbeiderbevegelsen. I en periode ansatte man industriprester. Det ble arrangert konferanser med fagforeningstopper og direktører, hvor en både før og etter lunsj bekjente kirkens synder overfor arbeiderbevegelsen og uttrykte gjensidig forståelse. Ja, LO-formannen ble til og med invitert i middagen etter en bispeordinasjon.

På internasjonal basis har forholdet mellom kirke og arbeiderbevegelse endret seg forholdsvis sterkt, selv om hovedtrekkene i kirkeledelsens holdning er den samme. En lang rekke kristne og også enkelte kirkesamfunn, støtter aktivt opp om frigjøringsbevegelser i den tredje verden og har gått inn i arbeiderbevegelsen i den kapitalistiske verden. I 1972 ble organisasjonen "Kristne for sosialismen" dannet i Santiago i Chile. Denne organisasjonen har siden fått stor tilslutning over hele verden.

I Latin-Amerika er store deler av de katolske folkemassene progressive og revolusjonære. Mange prester i den katolske kirken slutter seg åpent til progressive bevegelser. Mest kjent er Camillo Torres og Dom Helder Carrara (se art om disse). Liknende trekk finner en også i Afrika. I de fleste frigjøringsbevegelsene slutter kristne aktivt opp. I Namibia er det endog riktig å snakke om bred kirkelig støtte til SWAPO. I Europa er det særlig grunn til å nevne det taktiske samarbeidet som har utviklet seg mellom det italienske kommunistpartiet og den katolske kirken.

Men i det hele vil kirken som institusjon og de enkelte kristne også i internasjonale spørsmål lettere alliere seg med borgerskap, kapitalisme og imperialisme. Og det er et gjennomgående trekk at reformerte og lutherske kirkesamfunn framstår som langt mer konservative enn den katolske kirken i mange land. Et viktig unntak bør imidlertid nevnes. Kirkenes Verdensråd har gjennom sitt antirasistfond klart støttet frigjøringsbevegelser i den tredje verden (se art. Kirkenes Verdensråd).

Oppsummering I en oppsummering av forholdet mellom kirke og arbeiderbevegelse hører følgende momenter med: Ateismen, religionskritikken og den antireligiøse og antikirkelige propagandaen i arbiderbevegelsen har sitt grunnlag både i den marxistiske teorien og i de historiske erfaringene med ulike kirkesamfunn. I norsk arbeiderbevegelse har disse trekkene variert sterkt. Mot slutten av 1970-årene domineres arbeiderbevegelsen av tesen om at religionen er en privatsak. Det er dog tendenser til økt, bevisst kirkekritikk. Kirkens forkynnelse av underordning og lydighet som kristelige dyder, dens kamp for egne "hjertesaker" og angrep på arbeiderbevegelsen for å være gudløs og antikirkelig, har dels sin basis i den sosiale sammensetningen av kirkens lederskap. Den bygger dels på spesielle fortolkningstradisjoner av det kristne budskapet og tar dels utgangspunkt i konkrete erfaringer med arbeiderbevegelsen.

Arbeiderbevegelsen har aldri kunnet regne med støtte fra kirkens ledelse i sin kamp. Men denne kampen kan bare vinnes dersom de deler av arbeiderklassen som har en kristen tro finner sin plass i arbeiderbevegelsen. Klassekampen går også tvers gjennom kirken, og kristne sosialister må reise kampen i kirken. Arbeiderklassens kamp vil være ateistisk i den forstand at arbeiderklassens frigjøring er dens eget verk. Derfor er styrking av klassebevissthet og klassesolidaritet hovedstrategien og det eneste som teller i kampen.

O. H.

Litteratur: C. F. Wisløff & A. Aarflot: Norsk kirkehistorie bd. II og III, Oslo 1967 og 1971. Samtale om kristendom og sosialisme, i Foredrag og samtalereferater fra konferanse i Sandefjord 2730 mai 1976, Oslo 1976. G. Gunleiksrud: Kirken og arbeiderklassens ateisme, Oslo 1978. P. Repstad: Raud preikestol?, Oslo 1973.

Kirkens kvinnesyn

Både kirkens teologi opp gjennom historien og de bibelske skrifter har markerte patriarkalske trekk (grunnlagt på mannens/farens maktstilling). De ble til i et mannsdominert hierarkisk samfunn, og har mer eller mindre preg av dette. Seinere har kristendommen, håndhevet av prester og skriftlærde, representert mye av den ideologiske begrunnelse for autoritære og kvinneundertrykkende mønstre i hjem, kirke og i samfunnet i det hele.

Kirkehistoriens store teologer har så godt som uten unntak godtatt og forsvart patriarkatet, og kirken som institusjon har i teori og praksis behandlet kvinnen som underordnet og i realiteten mindreverdig. Hennes likeverd for Gud, som er fastslått i Det nye testamente, kunne de ikke frata henne. Men dette likeverd ble sjelden ansett å skulle føre til likestilling, ikke en gang i kirkelig sammenheng. Tvert imot ble de praktiske funksjoner og den frihet til å forkynne kvinnen hadde i tidlig kristen tid, stadig mer begrenset og avskåret.

Det er påtagelig hvordan en patriarkalsk tolkning og utnyttelse av tekster alltid er den som har vunnet fram, også der hvor andre tolkninger prinsipielt burde vært like mulige. Det patriarkalske mønster er det som tilsynelatende har passet best dette er spesielt tydelig i forhold til teologien, som er blitt støpt i den foreliggende patriarkalske skje. Teologene har tatt den eneste ordningsform de kjente og kunne tenke seg, som det naturlig rette og gudgitte. De har funnet den hjemlet i Skriften og har enten harmonisert, bortforklart, begrenset eller underslått det krav til totalt likeverd og menneskelig frihet som ligger i evangeliet.

Utenomkirkelige bevegelser Det er ikke tilfeldig at kvinner har spilt en aktiv, framtredende og likeverdig rolle innenfor kristne retninger som er blitt stemplet som kjetterske og forfulgt av den offisielle og mektige kirke. Slike religiøse miljøer har ofte ikke vært gjort til faste institusjoner og stått i opposisjon til kirkens autoritære embetsstruktur. Tradisjonell teologisk lærdom har heller ikke vært særlig ansett. I slike sammenhenger har kvinnen, også i den tids samfunn, hatt muligheter og grepet dem. Den umiddelbare inspirasjon til profeti, tale og forkynnelse var den dominerende drivkraft, og den var suveren i forhold til embete, lærdom og kjønn. Slik har det vært i deler av urkristendommen og hos montanistene i 2. århundrede, blant valdensere fra det 12. århundrede og anabaptister på 1500-tallet, kvekere i det 16. århundrede likeså. Her i Norge hadde haugianerne kvinnelige predikanter i begynnelsen av forrige århundre.

Noen videre gjennomslagskraft fikk ingen av disse bevegelsene, i den grad de da ikke tilpasset seg. De ytre historiske forhold lå ikke til rette, og det ble i de patriarkalske omgivelser reagert skarpt mot slike utskeielser. De ble til kirkens og samfunnets betryggelse bevart som sekteriske (utskilte) foreteelser, om de ikke skikket seg. Hekseforfølgelsene, dette groteske kirkelige foretagende, synes nettopp å ha startet i Alpene hvor valdensere med sine kjetterske meninger og sine kvinnelige forkynnere hadde overlevd som en trusel mot kirkens og mannens makt. Men likevel er slike bevegelser vitnesbyrd om at når den tradisjonelle kirkelige maktstruktur omkring embete, teologi og verdslig innflytelse oppgis, så har kvinnene ikke stått tilbake, selv i samfunn som for øvrig var patriarkalske. Og de har kunnet begrunne sitt engasjement ut fra kristne forutsetninger og en alternativ bibeltolkning.

Senjødisk kvinnesyn Bibelmaterialet er ikke entydig i sitt kvinnesyn, selv om patriarkalske trekk tilsynelatende dominerer. Det er viktig å se tekstene som historiske skrifter, som må forståes ut fra sin egen tid. De har hatt bindende betydning for kirkens teologi, men erogsåenbeskrivelse av den tidligste kirkes tro og dens praksis og liv i et jødisk og hellenistisk samfunn.

Det senjødiske samfunn var et blomstrende patriarkat, med kvinnens underordning hjemlet i og regulert av Guds lov - koblet sammen med gammel sedvane. Kvinnen var mannens eiendom, som skulle føde ham hans barn, helst sønner og ellers sørge for hans hus og trivsel. Hennes religiøse status var like underordnet; utestengt fra lovens påbud, henvist til galleriet i synagogen og I kvinnenes forgård i templet, uren i forbindelse med menstruasjon og fødsel.

Jesus må ha sjokkert sin samtid ved på Guds vegne å demonstrere fellesskap med og respekt for de sosialt og religiøst utstøtte, også kvinnene. Han hadde kvinnelige disipler i sitt følge, han samtalte med kvinner, forsvarte deres rettighet i ekteskapet og sendte dem ut som vitner på en måte som omgivelsene, også disiplene, tok anstøt av og kildene har problemer med.

Det er sannsynlig at den aktive rolle kvinner har spilt i den tidligkristne menighet, har sin forklaring i Jesu praksis. Kvinnen var der for å bli i hvert fall for en stund. Og hennes religiøse likeverd kunne ingen siden ta fra henne igjen. Det som ble diskutert, bl.a. i de paulinske brev, er hvor langt dette likeverd skulle føre til praktisk likestilling. Her har andre hensyn, som f.eks. omverdenens forargelse og anstøt, uønsket strid og truende splittelse, vært med på å sette grenser, etter hvert så sterkt at det virker inn på teorien. De kristne var en utsatt minoritet i samfunnet, henvist til opinionens og myndighetenes velvilje eller forfølgelse. Holdningen til samfunnet de levde i varierte med de erfaringer de høstet og etter hvor viktige saker tvistene gjaldt.

Kvinnens likestilling har vært mindre viktig, og det er åpenbart at ettersom kirken belager seg på et lengre liv i verden, oppgis de ansatser til likestilling og kvinneopprør som hadde vært. De paulinske formaninger til kvinnen om ro, orden og relativ underordning er skrevet i lys av forventningen om Jesu snarlige gjenkomst. For den korte tid som gjenstår, får kvinnene for enhetens og misjonens skyld finne seg i den underordning de har forpliktet seg til i og med sitt ekteskap. I de senere nytestamentlige skrifter svekkes forventningen, av Jesu komme, men samtidig vinner tilpasningsmodellen sterkere fram, riktignok med klare grenser. De kristne skal være skikkelige, sømmelige mennesker, og kvinnene formanes i de såkalte hustavler etter gjengse idealer for kvinnelig oppførsel, påplusset en kristelig begrunnelse. Samtidig sentraliseres og institusjonaliseres de kirkelige oppgaver omkring embeter som reserveres for menn og ordnes hierarkisk.

Når den platonskinspirerte dualisme (deling mellom legeme og ånd) blir teologiens filosofi fra senantikken av, forsterkes den teologiske patriarkalisme ytterligere. Det legemlige begjær, konsentrert i seksualiteten, er det onde I mennesket. Det må reguleres, helst undertrykkes eller overvinnes helt sammen med kvinnen som vekker dette syndige begjær i mannen. Et liv i kyskhet blir idealet for begge kjønn, og en kvinne som avlegger kyskhetsløfte og avstår sin kjønnslighet, oppnår en relativ frihet siden hun unnslipper sin rolle i det patriarkalske ekteskap. Enkelte kvinneklostre har i middelalderen gitt søstrene muligheter til å utvikle sine intellektuelle og mennskelige ressurser. Men de har vært øyer fjernt fra den alminnelige kvinnes verden. Kvinnene der har måttet gi avkall på sitt kjønn, så langt det er mulig. Mindre kan ikke forskjellen mellom mann og kvinne bli i den teologiske verden, hvor skapelsens orden (Adam først og så Eva av ham) og syndefallets orden (Eva først, fristerinnen som straffes med underordning) rår. Denne orden synes bevist I naturen selv, og en omfattende biologisk og psykologiserende støtteargumentasjon tjener som bevis for de teologiske påstander med små variasjoner også i dag: Kvinnen er svak og skrøpelig, treg i tanken om enn med en viss intuisjon; hun er lettbevegelig og lettpåvirkelig og med sine evner spesialisert for barnefødsel og huslige gjøremål.

Den aristoteliske biologi om kvinnen som en ufullbåren og ufullkommen mann og den passive, oppbevarende part i forplantningen, passer også godt inn i dette synet. Teologiens patriarkalske påstander er med andre ord godt i samsvar med samtidens ordning, holdning og påståtte viten og nyttegjør seg denne. Bare i forestillingene om det himmelske liv overskrides dette, men det hører framtiden og en annen verden til. Denne verden har sine vilkår, og disse vilkårene ble befestet så ettertrykkelig at de fikk livskraft langt inn i en tid da ny viten, nye erfaringer og ønsket om nye ordninger og holdninger var etablert.

Protestantisk kvinnesyn Protestantismen svekker i første omgang todelingen mellom legeme og ånd og viser tilbake til ekteskapet og til verden. Men hva kvinnen dermed vinner i teoretisk oppvurdering, taper hun på grunn av ekteskapets og samfunnets selvfølgelige patriarkalske mønster. Dette godtas som skaperordning og for dette argumenteres det ut fra fornuften. Gjennom dåpen og troen har kvinnen samme fullmakt og rett som mannen, men hennes fysiske og intellektuelle utrustning er mindre velegnet til kirkelige og samfunnsmessige oppgaver. Det er ikke åpenbaringen, men fornuften og naturen som setter grenser og underordner kvinne under mann. Denne 1500talls fornuft ble i den ortodokse kirkelige tradisjon låst fast til en teologisk, evig åpenbar sannhet, som skal og må stemme også når vår viten og fornuft sier noe annet. Teologien er blitt en ideologi som bevarer samfunnsordenen og som i dette betjener seg av en foreldet støtteargumentasjon om kvinnens psyke og praktiske evner.

Kirkens kvinnesyn er med andre ord historisk betinget av det patriarkalske samfunn kirken først måtte finne seg i å leve sammen med, og siden så seg tjent med å støtte. Men samtidig har tesene om kvinnens religiøse likeverd ligget der, så utrykkelig og ufrakommelig fastslått i kristendommen. Problemet har vært og anstrengelsen har gått ut på å nøytralisere dette og begrense den sosiale virkning ved å henvise kvinnens religiøse likeverd til en slags rent åndelig og dermed uvirkelig sfære, til frelsens orden og det framtidige gudsriket. Paulus tok det første, noe nølende, skritt på denne veien, og andre fulgte etter med større frimodighet.

For kirken burde frigjøring av de undertrykte og et samfunn med likeverd og likestilling bety en virkeliggjøring av det menneskeverd og den frihet den selv forkynner. Alle skal tjene hverandre i frihet og ikke av tvang. Dette er ikke mer tidsbetinget teologi enn hva patriarkatet alltid har vært. Det er å leve ut tre grunnleggende forhold i kristendommen: Troen på Gud som gjennom menneskers handling stadig virker nytt i verden, troen på at budet om ubetinget nestekjærlighet gjør enhver fastlåst inndeling av mennesker umulig, og troen på evangeliets frigjørende kraft. Alt dette er sannheter som blir meningsløse om de ikke til enhver tid blir legemliggjort. De er handlinger, ikke rene ideer.

T. K. S.

Kirunastreiken

Arbeidskamp i Nord-Sverige i tidsrommet fra 10. desember 1969 til 4. februar 1970. Kirunastreiken var den første store ulovlige arbeidskonflikten i Skandinavia i sein etterkrigstid. Omkring 4 800 gruvearbeidere i Luossavaara Kiirunavaara Aktiebolag (LKAB) la i desember ned arbeidet. Streiken startet i Svappavaara og ble øyeblikkelig fulgt opp i Kiruna og Malmberget.

Bakgrunnen for streiken var en lønnsreduksjon som følge av en avtale om arbeidervern. I gruvene gjorde dårlig ventilasjon, gasser og sterk støy arbeidsforholda vanskelige. Harde akkorder og tungt arbeid skapte stress og fysisk slitasje. Eldre arbeidere ble gjerne flyttet over i dårligere betalt arbeid med lavere sosial status når de ikke lenger kunne henge med. Sosiale forskjeller, dårlige boliger og kommunikasjoner gjorde ikke livet lettere. Lønningene hadde de siste åra sunket betraktelig i forhold til gjennomsnittslønna for industriarbeidere, og lå nå bare ubetydelig over denne.

Arbeiderne krevde bedre lønn og utbedringer av helsefarlige arbeidsforhold. Forbundsstyret i Gruveindustriarbeiderforbundet ble først tvunget til å støtte de streikende, men snudde seinere om og hevdet at streiken var ulovlig og at arbeiderne skulle gå tilbake til arbeidet. Forbundet tok sjøl opp forhandlinger med LKAB i Stockholm. En avtale som ga fordeler til arbeiderne i Svappavaara ble foreslått, men arbeiderne lot seg ikke splitte. De sluttet massivt opp om streiken og streikeledelsen. Store streikemøter og demonstrasjoner ble arrangert. Moralen blant de streikende var høy. Det tette miljøet rundt gruvene ga arbeiderne en solidaritet som ellers er vanskelig å oppnå. Arbeiderne forlangte forhandlinger i Kiruna direkte mellom representanter for de streikende og LKAB. De tvang forbundet til å akseptere en forhandlingsdelegasjon som besto av 6 representanter fra den lokale fagforeninga og 21 representanter fra de streikendes egne rekker. Forhandlingene skulle formelt skje i fagforeningas navn. Striden om forhandlingslederen ble hard, men de streikendes representant vant fram mot forbundets krav, sjølom det ei tid kom til brudd på denne saken.

LKAB satte som ultimatum for forhandlinger at de streikende skulle gå tilbake til arbeidet. Arbeiderne vedtok på store streikemøter å fortsette streiken. Ei hemmelig liste med krav ble utarbeidet, og man hadde uformelle møter med representanter fra LKAB. LKAB åpnet for visse innrømmelser. Nye streikemøter ble avholdt, og med 1 620 mot 1 552 stemmer vedtok arbeiderne å fortsette streiken. Forhandlingsutvalget delte seg og gikk med 13 mot 12 stemmer inn for å gjenoppta arbeidet. Streiken var inne i ei krise. Splittelsen var et faktum, men arbeiderne samlet seg og gikk alle tilbake til arbeidet 4. februar 1970.

Forhandlingene ga ingen resultater. Partene sto langt fra hverandre, og forhandlingene ble brutt i slutten av februar. Arbeiderne gikk til sitdownaksjon i mindre omfang alle tre stedene. Etter nye streikemøter samlet man seg om punktstreik i flaskehalsen transporten. Lagrene i Narvik var små og kundene ute i verden utålmodige. LKAB foreslo separate forhandlinger i et nytt forsøk på å splitte arbeiderne, men nye fellesforhandlinger kom i stand. LKABs første lønnstilbud var totalt på 6 millioner kroner, resultatet ble 16 millioner kroner. Arbeiderne hadde forlangt 22 millioner kroner. I tillegg kom den viktige avtalen om månedslønn. Forhandlingsutvalget stilte seg negativt til tilbudet. men arbeiderne vedtok det med stort flertall. Forhandlinger skulle fortsette om miljø, helse og pensjonsspørsmål.

Sverige hadde i 1969 om lag 50 ulovlige arbeidskonflikter av mindre format. Kirunakonflikten fikk brei støtte i fagbevegelsene i Skandinavia og ga støtet til en rekke større ulovlige streiker, også i Danmark og Norge. I Sverige streiket arbeiderne ulovlig for krava sine ved de store eksportkonsernene Volvo, SaabScania og Electrolux, i Danmark ved Burmeister et Wain i København, og i Norge fikk vi Saudastreiken, Norgaskonflikten og Sporveisstreiken. Ved disse streikene avviste arbeiderne i stor grad de innskrenkningene avtaleverket og arbeidsretten setter for streikeretten. De viktigste ulovlige arbeidskonfliktene i 1970-åra ble inspirert av Kirunastreiken som viste nødvendigheten og nytten av å gå ut over de rammer som den kapitalistiske staten setter for arbeidernes politiske og økonomiske kamp.

A. M.

Se også: Norgasstreiken, Saudastreiken, Sporveisstreiken.