NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Kautsky, Karl

Kautsky (1854-1938), tysk sosialist av tsjekkisk opprinnelse, sentral skikkelse i det tyske sosial demokratiske parti (SPD) og i Andre Internasjonale. Kautsky er kjent for sin dobbelte rolle i utviklingen av revolusjonær teori og praktisk reformisme. Da begivenhetene tvang ham til å velge side, endte han klart på det revisjonistiske standpunkt.

Karl Kautsky ble født i Praha og arbeidet først innenfor det østerrikske sosialdemokrati. I Zürich, hvor han var i eksil, ble han marxist under påvirkning av Eduard Bernstein. I 188283 var han sekretær for Engels i London, og reiste så til Stuttgart der han grunnla "Die Neue Zeit" som fram til 1917 var det ledende tidsskrift for marxistisk teori. Gjennom sine bøker om SPDs program (Erfurtprogrammet), om marxistisk økonomi og om strategiske spørsmål utøvet han en enorm innflytelse, som gjennom ulike formidlingsledd fortsatt er virksom i underskogen av den sosialistiske bevegelsen. I 19141917 inntok han først en venstreposisjon da han gikk mot de tyske krigsbevilgninger, og deretter en høyreposisjon da han kritiserte bolsjevikene. Etter krigen hadde han først ulike regjeringsoppdrag i Tyskland. I 1924 reiste han tilbake til Wien for å vie seg til teoretiske studier som bl.a. nedfelte seg i et stort verk om den historiske materialisme. I 1934 dro han i eksil til Amsterdam.

I SPD og Andre Internasjonale var Kautsky innblandet i tre store stridsspørsmål. Han allierte seg med Rosa Luxemburg for å slå tilbake Bernsteins revisjonistiske kritikk av Marx, men hans argumenter var mer dogmatiske og skjematiske enn hennes. Rosa Luxemburg ble så hans hovedmotstander i debatten om sosialistenes vei til makten. Kautsky formulerte her en teori som er blitt kalt "revolusjonær ventepolitikk": Sosialistene skulle ikke ta makten gjennom voldelig revolusjon eller generalstreik, men utvide sin maktbase gjennom praktiske reformer, valgleire og sosialisering av produktivkreftene som ville komme i en stadig skarpere motsetning til de privatkapitalistiske eiendomsforhold. Mot denne " utmattelsesstrategien" innvendte Rosa Luxemburg at kapitalismen måtte overvinnes gjennom kamp og ikke gjennom beleiring. Kautsky og Luxemburg sto igjen sammen i debatten om oktoberrevolusjonen, hvor de begge kritiserte bolsjevikenes diktatoriske styre. Kautsky begrunnet allikevel sitt syn på en annen måte enn Luxemburg. Han mente at Russland ennå ikke var modent for annet enn en borgerlig revolusjon, og at sosialismen ikke kunne innføres før den store masse av befolkningen hadde nådd et politisk og kulturelt nivå som ga den flertall i folket. Lenin og Trotskij skrev begge svar på Kautskys kritikk; Trotskijs svar (ofte kalt "AntaKautsky") er et ekstremt forsvar for terror som virkemiddel i en revoær situasjon.

I tilbakeblikk framstår Kautsky, kalt "sosialismens pave" omkring århundreskiftet da han var på høyden av sin innflytelse, som en tragikomisk skikkelse. Selv de beste tanker som hans antimilitaristiske og demokratiske synspunkter ble i hans utforming til pedantiske og dogmatiske skolemesteridéer. Under presset av begivenhetene viste det seg at hans synteser og kompromisser var uten bærekraft.

J. E.

Kenya

Hovedstad: Nairobi
Sjølstendighet: 1963 (Storbritannia)
Politisk system: Ettpartisystem
Største språkgruppe: Kikuyu, 20,8 %
Flateinnhold: 582 646 km²
Folkemengde i 1973: 12 482 000
Årlig vekst i folkemengden 197073: 3,6 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 4,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 172 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 2,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 19,1 %
Eksportensidighet: Kaffe, te, 45,5 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 62,1 %
Energibruk pr. innbygger: Meget lav, 167 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 5,3
Lese og skrivekyndighet: 2025 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 14
Spedbarnsdødelighet: 6,59 %
Døde i trafikkulykker pr. 100000 innb.: 1,0
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 0,2
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 11,4
Militærutgifter pr. innb., 1973: 2,16 $
Tilslutning til militærallianse: Storbritannia

Kenya ligger på Afrikas østkyst, nær Ekvator. Landets nyere historie illustrerer hvordan kolonisystemet har ført til en underutviklet og forvridd økonomi. Det er blitt skapt produksjons og klasseforhold som opprettholder sosial ulikhet og økonomisk avhengighet også uten et formelt kolonistyre. Fra konservativt hold har det vært talt om et "kenyansk under". Landets raske BNPvekst (bruttonasjonalprodukt) og politiske stabilitet i det første tiåret etter selvstendigheten, er blitt framhevet. Kenya er en av Norges viktigste "samarbeidspartnere", dvs. mottaker av uhjelp.

Historie Det førkoloniale Kenya var preget av små og selvforsynte lokalsamfunn i innlandet, mens kystområdet helt fra begynnelsen av vår tidsregning er blitt trukket inn i handel med den arabiske verden og med India. Da portugiserne startet sin plyndring omkring 1500, møtte de store handelsbyer under arabisk innflytelse, slik som f.eks. Mombasa. På 1800-tallet ble handelen med slaver og elfenben fra innlandet en innbringende forretning, ikke minst for det arabiske aristokratiet på Zanzibar. Formelt ble Kenya kolonisert av Storbritannia i 1895, etter et mellomspill med et privat koloniselskap.

Da jernbanen til Victoriasjøen stod ferdig i 1902, ble det besluttet at europeiske nybyggere ("settlere") skulle flytte inn, ikke minst etter inspirasjon fra Rhodesia og Sør-Afrika. Mens størsteparten av Kenya består av områder med dårlig jord og utilstrekkelig nedbør, finnes det også fruktbare høylandsområder. Denne jorda ble okkupert av europeiske inntrengere. Lokalbefolkningen ble drevet inn i reservater, og det ble opprettet gods, plantasjer og rancher. Dette gikk særlig ut over kikuyu-og masaifolket. Myndighetene så det som sin viktigste oppgave å sikre tilgang av afrikansk arbeidskraft og sørge for det europeiske eksportjordbrukets lønnsomhet. Gjennom jordokkupasjon, tvangslover, skatter, prispolitikk og forbud mot afrikansk produksjon av f.eks. kaffe, ble lokalbefolkningens jordbruk vanskeliggjort. Infrastruktur (anlegg til transport, samferdsel, forsyning av elektrisitet, vann o.l.) og utviklingsmidler ble satt inn til ensidig fordel for det europeiske eksportjordbruket, og i enkelte perioder ble regelrett tvangsarbeid tatt i bruk for å skaffe billig og tilstrekkelig arbeidskraft.

Den kapitalistiske produksjonsmåte ble påtvunget Kenya utenfra, gjennom en statsregulert økonomi som ble holdt oppe av kolonimyndighetenes militær og politiapparat og den europeiske befolkningens monopol på politisk makt. Regulerings og tvangstiltak krevde også en omfattende administrasjon på lokalplanet. Denne spesielle form for kolonistruktur har etter 1963 blitt overtatt og tilpasset interessene til en afrikansk overklasse, som ut fra sin posisjon i det politiskadministrative apparat ofte har skaffet seg store jordeiendommer.

Sammenliknet med mange andre afrikanske stater var det også grobunn for en viss industrialisering, samtidig som utenlandske banker og handelsselskaper fikk en mektig posisjon innenfor den eksport og importorienterte økonomien. Kenya var også tiltrekkende for utenlandske selskaper fordi landet var sentrum for de omliggende østafrikanske områdene. Da den utenlandske handels, finans og industrikapital fikk bedre feste etter den 2. verdenskrig, ble settlernes politiske makt svekket. Deres lokale forankring kom i en viss utstrekning i konflikt med Storbritannias og de utenlandske selskapenes langsiktige strategi (på samme måte som i Rhodesia/Zimbabwe ti år seinere). Innenfor den hvite maktblokken i Kenya var det grupper som tidlig startet arbeidet for en "avkolonisering" som kunne sikre fortsatt utenlandsk dominans. Opprøret i 1950-åra satte fortgang i dette.

Motstand og opprør Motstanden mot koloniveldet og jordokkupasjonen i Kenya er like gammel som kolonistyret selv. Etter at motstanden mot erobringen var slått ned med våpen, oppstod det nye bevegelser i 1920-åra. Oppmerksomheten ble særlig rettet mot jordmangel, tvangsarbeid og forbud mot kaffedyrking. Etter 1945 ble forholdene mer tilspisset, en radikalisert fagbevegelse gjennomførte flere streiker, og forverringen på landsbygda gav grobunn for det store opprøret kalt "Mau Mau". Opprøret ble i vestlige massemedier framstilt som "en blodig stammekrig med barbarisk terror". En del historikere har, etter at Kenya ble selvstendig, sett det som en nasjonalistisk kamp for selvstyre. Det er imidlertid mer naturlig å se eiendoms og arbeidsforholdene i jordbruket som den umiddelbare bakgrunnen.

I reservatene var situasjonen preget av jordløshet, økologisk forverring og sosial degradering. Befolkningen økte, mens matproduksjonen sank. Enkelte afrikanere slo seg dessuten opp, og kontrollerte jord og lokale maktposisjoner gjennomen allianse med kolonimyndighetene. De europeiske farmerne satset på mekanisering og stordrift, og titusener av afrikanere på arbeids og husmannskontrakter ble oppsagt eller fikk sine vilkår kraftig forverret.

Sammen med en opprørsstemning blant militante grupper innenfor proletariatet i Nairobi, utløste dette et opprør, som imidlertid var dårlig forberedt og organisert. Trass i heroisk geriljakamp i skogsområdene, ble opprøret knust av det britiske militærapparatet, med god støtte fra afrikanske "lojalisteru. De offisielle tapstallene viser karakteren av et sosialt oppgjør mellom jordløse kikuyuer og mer velstående samarbeidsmenn: I alt ble ca. 12 000 opprørere, 2 000 afrikanske "lojalister" og ca. 100 europeere (hvorav 32 sivile) drept. Mer enn 75 000 afrikanere ble internert i konsentrasjonsleire. Disse tall står i grell kontrast til den strøm av meldinger om afrikansk "terror" som strømmet til Norge, supplert av redselsskildringer fra norske settlere på besøk i hjemlandet. Under den kalde krigen ble det hentet inn lite alternativ informasjon, og det fantes ingen solidaritetsbevegelse med dem som kjempet mot kolonialismen.

Stabilisering og selvstendighet Midt på 1950-tallet gjennomførte britene nye jordlover i Kenya. Ved å stykke ut privat jord i reservatene ønsket de å skape en stabiliserende middelklasse. De europeere som ønsket å selge sine jordeiendommer, fikk likeledes gjøre dette mot full kompensasjon. Dette ble bl.a. muliggjort gjennom store lån fra Verdensbanken, USA og Storbritannia. Ledig jord ble dels stykket ut til småbønder, dels solgt som storgods til afrikanere med lånemuligheter og politiske forbindelser. De som gjennom opprøret hadde kjempet for en rettferdig jordfordeling, var allerede satt ut av spill.

Gjennom forbud mot landsomfattende partier og bevegelser og ved en strikt oppdeling av landet langs "stamme"grenser, oppstod det dessuten god grobunn for en splittogherskpolitikk i 1950-åra. Utenlandske handels og industriinteresser fikk forsikringer om at de kunne fortsette som før, noe som var en stilltiende forutsetning for lån og utviklingshjelp til den nye staten. Slik falt brikkene på plass. Den politiske garantist for "avkoloniseringskontrakten" var Jomo Kenyatta, en populær nasjonalistleder som tilbrakte mesteparten av 1950-åra i fengsel etter en oppdiktet anklage om deltakelse i opprøret.

I det første tiåret etter 1963 var det en betydelig vekst i bruttonasjonalproduktet i Kenya. Industri-og landbruksproduksjonen økte, i første rekke gjaldt det kaffe og te til eksport, og forbruksvarer til et beskyttet og luksuspreget hjemmemarked. Samtidig ble det etablerte maktforholdet ytterligere befestet, og de sosiale skjevhetene ble enda skarpere: Utviklingsmidler i jordbruket kom ikke de fattigste bøndene til gode, flere ble jordløse, tilflyttingen til byene førte til arbeidsløshet, industriinvesteringene bygde på utenlandsk kapitalteknologi som gav få arbeidsplasser, et politiskadministrativt sjikt av afrikanere kjøpte jord, aksjer osv. Kenyattafamilien ble selv et symbol på korrupsjon, maktmisbruk, store jordeiendommer og allianse med utenlandske selskaper.

Indre styre Når det under slike forhold tross alt har vært en høy grad av politisk stabilitet, skyldes dette mange forhold. Det har vokst fram en betydelig klasse av mellomstore bønder, og det har i lange perioder vært forventninger om fortsatt vekst. Grupper innenfor administrasjonen, det politiske apparatet (ikke minst lokalt) og i næringslivet har alle hatt felles interesser av å bevare grunntrekkene i samfunnet. Konflikter med Uganda og Somalia har skapt et visst nasjonalt samhold, og har dessuten vært utgangspunkt for en opprustning med moderne militærutstyr fra bl.a. USA.

Når det i lang tid hersket "ro og orden", har dette også sammenheng med at fagbevegelsen er trukket inn i statsapparatet. Regjeringspartiet KANU (Kenya African National Union) er praktisk talt dødt, og det er slått hardt ned på alle former for opposisjon. Under ledelse av tidligere visepresident Oginga Odinga samlet Kenya Peoples Union (KPU) en viss progressivpopulistisk oppslutning, men partiet ble forbudt i 1969. I 1975/76 ble en rekke kritiske personer innenfor KANU og Parlamentet myrdet (J. M. Kariuiki), fengslet, internert eller skjøvet til side. Dette falt sammen med en økonomisk krise, med nedgang i bruttonasjonalprodukt pr. innbygger og økende arbeidsløshet og sosial avmakt.

Høyere kaffepriser, sammen med betydelige overføringer fra Verdensbanken og vestlige bistandsorganisasjoner, førte til at den økonomiske krisen ble noe dempet mot slutten av 1970-åra. Da Kenyatta døde i august 1978, ble han etterfulgt av Daniel Arap Moi og Mwai Kibaki som president og visepresident. På overflaten kunne dette se ut til å innebære en ny stabilisering, med en mer strømlinjaformat fasade og enkelte småreformer. Men ikke noe tyder på at grunnleggende problemer og motsetninger står foran sin løsning. Noen bred organisering av revolusjonære og progressive krefter ser heller ikke ut til å være i emning på kort sikt.

T. L. E.

Litteratur: T. L. Eriksen: Kenyas politiske økonomi, Oslo 1977. C. Leys: Underdevelopment in Kenya, London 1975.

Key, Ellen

Key (1849-1926), svensk forfatter og feminist. Ellen Key vokste opp i et intellektuelt stimulerende miljø. Faren Emil Key var godseier og liberal riksdagsmann, og Ellen Key var i 1870-åra hans sekretær. Fra 1880 til 1899 var hun lærer ved Anna Whitlocks berømte pikeskole i Stockholm, og i samme periode fikk hun stor oppmerksomhet som foreleser ved det liberale Arbetarinstitutet. Rundt århundreskiftet begynte hun å beskjeftige seg med litterær virksomhet på heltid, og fikk en stor lesekrets, "Livslinjer" (1903-06), "Själarnas neutralitet" (1916) og "Allsegraren" (1918 ble kjent også utenfor hjemlandet.

Allerede i 1880-åra ble Ellen Key interessert i de utopiskevolusjonistiske ideene i sosialismen, men ble aldri medlem av noe sosialistisk parti. Hennes forhold til sosialismens program og organisering kommer fram i et Verdandiskrift fra 1895 med tittelen "Individualism och socialism". Hun støttet fra begynnelsen av 1870-åra kravet om at gifte kvinner skulle få bli myndige og få eiendomsrett og at ugifte kvinner skulle få rett til å forsørge seg selv. Seinere gikk hun aktivt inn i stemmerettsbevegelsen.Men hun anklaget på den andre siden de liberale kvinneorganisasjonene for å ha gal målsetting. I småskriftene "Missbrukad kvinnokraft" (1896) og i "Kvinnopsykologi och kvinnlig logik" (1903) gikk hun imot at idealet skulle vare at kvinnen skulle bli lik mannen. Hun mente at kvinner av naturen var best egnet til ulike former for omsorg og oppdragelse, og at de gjorde mest nytte gjennom å utvikle denne " samfunnsmoderligheten".

Her som i mange andre sammenhenger, konstruerte hun originale himmelstormende tankebygninger med sterke indre spenninger. Hun fikk mange tilhengere, men ble aldri med i noen organisasjon. Hun populariserte begreper som samfunnsmoderlighet, høyning av livsverdier, skjønnhet for alle og nyfeminisme.

Også i dag er hennes skrifter stimulerende og provoserende i sin blanding av klarsyn og feilvurderinger. Hun kunne f.eks. ikke forutse hvor isolert familien som komsumpsjonsenhetskulle komme til å bli. Hun så på familien som selve sentrum i en positiv utvikling moten "høyere tilstand". I denne utviklingen hadde kvinnen sin store oppgave: Hjemmet var hennes rette plass. Ellen Key oppfordret kvinnene til å oppdra "den kommende generasjon, som siden skal komme til å vedta lover, ordne arbeid og bestemme forbruket etter de behovene som de selv fører med seg ut i livet og etter de verdiene som de har lært seg å elske i hjemmet". Selv forble Ellen Key ugift.

Den høyspente idealismen i hennes tanker om hjemmet gjorde sterkt inntrykk, ikke minst på arbeiderbevegelsens kvinner, som hun henvendte seg til gjennom sine tekster og forelesninger. Hun stiftet også foreningen " Tolfterna",som ordnet sammenkomster for arbeiderkvinner i borgerlige, kultiverte hjem. Ellen Keys ideologi om hjemmet og husmorrollen ble i praksis enstøtte for konservative, småborgerlige holdninger. Dette skjedde ikke minst gjennom den forvanskningen og forenklingen som ideene fikk i de ulike populærversjone.

H. C.

Litteratur: R. Ambjornssen: Ellen Key, hemmets århundrade, Stockholm 1977. M. LecheLofgren: Ellen Key, Stockholm 1930. U. Wittrock: Ellen Keys våg från kristendom til livstro, Stockholm 1953.

Keynes, John Maynard

Keynes (1883-1946), britisk sosialøkonom, embetsmann og politiker som først og fremst gjennom sitt forfatterskap har hatt større innflytelse enn noen annen økonom i moderne tid på økonomisk tenkning og økonomiskpolitisk praksis i de fremskredne kapitalistiske landene.

Keynes vakte oppmerksomhet allerede i forbindelse med fredsslutningen etter 1. verdenskrig da han stilte seg sterkt kritisk til krigsskadeerstatningene som ble pålagt Tyskland. Han trakk seg tilbake fra sin stilling som det britiske finansdepartementets representant ved fredsforhandlingene i Paris og i det øverste økonomiske råd og utga boka "The Economic Consequences of the Peace" (1919). Andre sentrale verker er "A Treatise on Money" (1930), men først og fremst " The General Theory of Employment, Interest and Money" (1936). Under 2. verdenskrig var han igjen i regjeringens tjeneste og spilte bl.a. en sentral rolle ved forhandlingene i Brehon Woods (1944) som la grunnlaget for etterkrigstidens internasjonale valuta og betalingssystem.

Etterspørselsregulering offentlig oppgave I motsetning til de fleste borgerlige sosialøkonomer hevdet og begrunnet Keynes at det ikke er innebygget i den kapitalistiske markedsmekanisme at samlet etterspørsel vil bli akkurat stor nok til å opprettholde det produksjonsnivå som svarer til full sysselsetting. Depresjon og arbeidsledighet kan opptre som langvarige tilstander i selve systemet og ikke bare som følge av mer tilfeldige eller spesielle ytre forstyrrelser. Den praktiske konsekvens han trakk var at det offentlige måtte ta ansvar for å påvirke den samlede etterspørsel slik at den til enhver tid ble stor nok til å kreve bruk av de foreliggende produksjonsmuligheter og den arbeidskraft som søkte sysselsetting.

Tradisjonell økonomisk teori hevdet at en økning av den sirkulerende (som er i omløp) pengemengde ville heve prisene uten å påvirke den reelle produksjon og inntekt, og at økt offentlig bruk av varer og tjenester ville måtte skje på bekostning av privat forbruk og/eller kapitaldannelse. Keynes derimot, fremholdt at større pengemengde ville stimulere den private etterspørsel etter kapitalvarer via fall i renten, og at større offentlig bruk av varer og tjenester ville komme som et tilskudd til etterspørselen fra private. Både penge og kredittpolitiske tiltak og statens egne budsjetter kunne derfor være virkemidler til å påvirke størrelsen på den samlede etterspørsel og derigjennom også produksjon, sysselsetting og realinntekt.

I motsetning til mer tradisjonelle økonomer mente Keynes at et fall i lønningene ikke ville stimulere produsentene til å øke produksjon og sysselsetting i en situasjon med arbeidsledighet og overskuddskapasitet i økonomien. Hans synspunkter har fått konsekvenser for bruken av penge og budsjettpolitiske virkemidler til aktivitetsregulering, ikke bare under nedgangskonjunkturer, men også når problemet har vært en for stor etterspørseli forhold til de fysiske produksjonsmuligheter.

Keynesianisme alternativ for sosialdemokratiet Uten at Keynes selv markerte seg politisk som venstreorientert, ble Keynesinspirerte statlige reguleringsinngrep i den økonomiske politikk oppfattet som radikale av veletablerte høyrekretser med ideologisk forankring i forestillinger om privat initiativ, fri konkurranse og markedenes selvregulerende evne, uten vidtgående offentlig engasjement ut over det å opprettholde det institusjonelle grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten. Motstanden fra de toneangivende kretser i det private næringsliv mot statlige økonomiskpolitiske inngrep med forankring i keynesiansk tankegang var imidlertid ikke entydig. Dertil var mangelen på stabilitet og selvregulerende evne i det kapitalistiske markedet for stor, og spørsmålene som ble stilt om berettigelsen av kapitalismen som system, for truende.

I dag kan man konstatere at praktisk økonomisk politikk i samtlige fremskredne kapitalistiske land i betydelig grad står i gjeld til Keynes. For sosialdemokratiet har keynesiansk tankegang representert både et alternativ til marxismen når det gjelder analysen av det kapitalistiske samfunn og en anvisning på økonomiskpolitiske reguleringstiltak som ikke innebærer noe fundamentalt brudd med det kapitalistiske systemet. Siden motstanden mot Keynes' uortodokse analyse og de økonomiskpolitiske konsekvensene som ble trukket av den, i lang tid først og fremst ble ført fra høyresiden, har sosialdemokratiet i utstrakt grad kunnet rettferdiggjøre sin tilslutning til Keynes som radikal.

Selv om det neppe kan være tvil om at keynesiansk tankegang og økonomisk politikk har bidratt til en relativ stabilisering av kapitalismen i den vestlige verden etter den annen verdenskrig, har ikke minst de senere års utvikling vist at man ikke har fått bukt med de grunnleggende motsetninger og med ustabiliteten i den kapitalistiske økonomien. På den ene siden har dette ført til fornyet interesse for mer fundamental kapitalismekritikk med utgangspunkt i Marx. På den annen side kan man konstatere at det i de senere år i de vestlige industri-land, særlig i USA, er vunnet nytt gehør for en mindre aktiv og ærgjerrig etterspørsels og sysselsettingsregulerende politikk fra det offentliges side, til dels med utgangspunkt i førkeynesiansk makroøkonomisk tankegang (Friedman).

Teoridebatt med grunnlag i Keynes Innenfor den sosialøkonomiske faglitteratur har diskusjonen med utgangspunkt i keynesianske problemstillinger vært meget omfangsrik og langt fra entydig. Dette må sees på bakgrunn av at Keynes selv i sin kritikk av den tradisjonelle sosialøkonomi var sterkt orientert mot de samfunnsøkonomiske hovedstørrelser (makroøkonomi) og sammenhengene mellom dem, samt konsekvensene av disse sammenhengene for praktisk politikk. Han etterlot seg ikke noe fullstendig gjennomarbeidet alternativ til den rådende borgerlige teoribygning som også omfattet prisdannelse og markedsklarering på de enkelte varemarkeder (mikroøkonomi).

I fortolkningen og videreføringen av Keynes' resonnementer har det utkrystallisert seg en retning som kan sies å representere en syntese mellom Keynes og tidligere, mer tradisjonell teori (Hicks, Patinkin). Innenfor denne er den tradisjonelle teoriens likevektsanalyse stort sett intakt på det mikroøkonomiske område og i analysen av økonomiske langtidsprosesser (Samuelson, Solow). Keynesianske synspunkter gjøres imidlertid gjeldende både når det gjelder muligheten for og botemidler mot generell tilikevekt, etterspørselssvikt og arbeidsledighet på kortere sikt. Men det er også hevdet at denne syntesen undervurderer omfanget og dybden i Keynes kritikk av den tradisjonelle sosialøkonomi (Leijonhufvud, Clower).

Selv om sosialøkonomisk tenkning og debatt har fått et nytt og utvidet perspektiv etter Keynes, gjenstår det ennå mye før man har fått en fullstendig avklaring når det gjelder såvel rekkevidden og konsekvensene av Keynes' teorier som forståelsen av virkemåten til en fremskreden kapitalistisk økonomi med eller uten Keynesinspirert statlig regulering.

H. J. K.

Se også: "Hele folket i arbeid", Kredittpolitikk.

KGB

KGB Komitet gosudarstvennoj bezopasnosti (Komiteen for statens sikkerhet) er betegnelsen for Sovjetunionens hemmelige politi og etterretningsorganisasjon.

Historie KGB er det helt sentrale maktinstrumentet og voldsapparatet som lederne av Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) har til disposisjon for å beherske sovjetsamfunnet. Selv om KGB formelt ble opprettet i 1954 etter Berijas fall året før, har organisasjonen eksistert i ulike administrative former og med forskjellige ansvarsområder og oppgaver helt siden 1917. Allerede 20. desember 1917 ble Tsjekaen etablert, en forkortelse for Vserossijskaja tsjrezvytsjajnaja komissija po borte s kontrrevolutsiej i sabotazjem (Den allrussiske ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje), og dagens KGBfolk som er seg bevisst organisasjonens historie, berømmer seg ofte som tsjekister.

Tsjekaen synes opprinnelig å ha vært tenkt som en undersøkelsesinstans uten dømmende eller straffende myndighet, men etter hvert som presset mot den unge sovjetstaten tiltok, fikk Tsjekaen også disse to funksjonene. Institusjonaliseringen av den røde terror som motvekt mot den hvite, førte til at Tsjekaen stadig fikk eller tok seg ytterligere fullmakter. I løpet av borgerkrigen foretok Tsjekaen i stor målestokk summariske henrettelser både av mistenkte så vel som av gisler.

Etter borgerkrigen, i 1922, ble Tsjekaen formelt oppløst, og GPU Gosudarstvennoe polititsjeskoe upravlenie (Det statlige politiske direktorat) ble etablert som en underavdeling av innenriksdepartementet NKVD. Feliks Dzerzjinskij, som hadde vært leder for Tsjekaen, ble leder for både GPU og NKVD. Tsjekaen fortsatte sitt arbeid under en ny betegnelse, men med begrensede fullmakter. I 1923 ble GPU skilt ut av NKVD og fikk status som eget departement, OGPU, fortsatt med Dzerzjinskij som leder.

I den politiske kampen mot slutten av 1920-årene benyttet Stalinfraksjonen seg stadig av OGPU for å løse politiske motsetninger innen partiet. Dette var oppgaver som lå utenfor OGPUs ansvarsområde, men når organisasjonen ble satt til slike oppgaver, skjedde dette bare som et resultat av degenereringen av sovjetmakten. Samtidig ble det etablert en praksis som er bevart til i dag. Under kollektiviseringen ble OGPU tildelt viktige oppgaver i kampen mot kulakene (se art. Kulak) og måtte flere ganger rykke ut for å slå ned omfattende bondeopprør.

I 1930 ble GULag Glavnoe upravlenie lagerej (se art. Gulag) opprettet som en underavdeling av OGPU. Genrikh Jagoda var sjef. OGPU ble i 1934 absorbert i NKVD, som nå ble den sentrale politiorganisasjonen. NKV13s fullmakter ble stadig utvidet i begynnelsen av 1930-årene. NKVD fikk lovformelig rett til å dømme, til å foreta henrettelser og til å ta gisler. Beryktet er dekretet av 7 april 1935 som gav NKVD rett til å dømme barn ned til 12 år til døden. Det var i all hovedsak NKVD som gjennomførte Moskvaprosessene og utrenskningene i 30-årene. Det var NKVD som iscenesatte skueprosessene og fremtvang falske tilståelser ved tortur og med trusler om represalier mot de anklagedes familier.

Vesentlig for forståelsen av NKVD og dagens KGBs lojalitet er de anselige privilegiene som de ansatte i det hemmelige politi etter hvert fikk, i form av enorme lønninger og tilgang til varer og tjenester som den vanlige sovjetborger ikke kom i nærheten av og knapt ante eksistensen av. Disse privilegiene til sovjetstatens maktelite var et resultat av Stalins antiegalitære politikk, som tok til med kollektiviseringen og den første femårsplanen. Men det er grunn til å tro at NKV13 ble spesielt tilgodesett for at Stalin kunne sikre seg støtten fra denne helt sentrale delen av maktapparatet. Disse privilegiene som ble gjort tilgjengelige under Stalin, har det hemmelige politi beholdt siden, og i større grad enn andre deler av privilegentsiaen.

Til tross for at det var NKVD som hadde ansvaret for gjennomføringen av utrenskningene i 30-årene, ble organisasjonen selv gjort til gjenstand for omfattende utrenskninger. I 1936 ble Jagoda avsatt som sjef for NKVD, og to år etter ble han dømt til døden og henrettet sammen med et stort antall toppledere i NKVD. Hans etterfølger Nikolaj Jezjov som trappet opp terroren, forsvant i slutten av 1938, og hans skjebne er ukjent. Lavrentij Berija etterfulgte Jezjov som sjef for NKVD. Samtidig ble det hemmelige politiet skilt ut fra NKV13 og fikk betegnelsen NKGB (Folkekommissariatet for statens sikkerhet).

I 1946 fant en ny omorganisering sted. Både NKV13 og NKG13 fikk status som regjeringsdepartementer. NKV13 ble MVD (Innenriksdepartementet), og NKGB ble MGB (Departementet for statens sikkerhet). Mens det hemmelige politiet i mellomkrigstiden hadde konsentrert seg om å kontrollere sovjetsamfunnet, ble virksomheten etter andre verdenskrig utvidet til tradisjonelt etterretningsarbeid og spionasjeoppdrag i utlandet.

Betydning i dag Etter Stalins død klarte Berija å få slått sammen MVD og MGB, og overtok kontrollen over den nye organisasjonen. Berija samlet således en enorm makt hos seg, en maktkonsentrasjon som Berijas rivaler. Malenkov, Khrustsjov og Molotov må ha oppfattet som en trusel mot seg selv. Julaften 1953 meldte Pravda at Berija var blitt henrettet som utenlandsk spion. Det var maktpåliggende for de nye lederne å få full kontroll over det hemmelige politiet. Som et ledd i dette oppstod KGB 13 mars 1954. KGBs fullmakter var begrensede i forhold til organisasjonens forgjengere. Den dømmende myndighet ble bl.a. skilt ut og lagt under Justisdepartementet.

Etter at avstaliniseringen tok til i 1956, ble organisasjonens fullmakter ytterligere begrenset. KGB overvåker det sovjetiske samfunnet på alle nivåer, og slår til mot opposisjonelle av enhver avskygning. Men organisasjonen holder også øye med de øverste partilederne. I de senere årene har KGB særlig nøye fulgt de gryende nasjonalistiske strømningene i de enkelte unionsrepublikkene. Dessuten administrerer KGB fortsatt hele tvangsarbeidssystemet, selv om det er av langt mindre omfang enn under Stalin, gjennom sin underavdeling Gulag. KGB er pålagt den rent militære kontrollen med SSSRs grenser og skal ha nesten en halv million soldater og offiserer til disposisjon. Et ukjent antall personer arbeider som hemmelige agenter for KGB i sovjetsamfunnet, mange sannsynligvis ikke på heltid.

KGB har et nært samarbeid med de hemmelige politiorganisasjonene i Øst-Europa, og har plassert agenter på høyt nivå i disse, noe som er av avgjørende betydning for Sovjetunionens kontroll over dette området. Men den altoverveiende delen av KGBs virksomhet foregår i Sovjetunionen, selv om aktiviteten i utlandet er betydelig. Også i Norge har KGB vervet eller forsøkt å verve agenter, noe to store saker i 1970-årene har vist.

Den nåværende sjefen for KGB er Jurij Andropov. Han ble i 1973 medlem av Politbyrået, et tegn på at lederne av SUMP ønsker å befeste den rent politiske kontrollen med denne helt sentrale organisasjonen i sovjetsamfunnet.

Helt siden bolsjevikene gjorde Moskva til hovedstad i sovjetstaten har virksomheteni vært ledet fra Lubjanka bygningen til det tidligere Allrussiske forsikringsselskapet på den nåværende Dzerzjinskijplassen. Midt på plassen står Tsjekaens grunnlegger, den polske adelsmannen Felix Dzierzynski, og skuer over mot Kreml.

Se også: Avstalinisering, CIA, Moskvaprosessene.

Khrustsjov, Nikita Sergejevitsj

Khrustsjov (1894-1971), førstesekretær i Sovjet-unionens kommunistiske parti (SUKP) 1953-1964, statsminister 1958-1964.

Nikita Sergejevitsj Khrustsjov ble født i landsbyen Kalinovka i guvernementet Kursk. Hans far var bonde og gruvearbeider, og hans bestefar hadde vært livegen. Khrustsjovs skolegang var meget mangelfull. Som femtenåring begynte han å arbeide som smed og ble senere mekaniker i byen Jusjovka (senere Stalino og, nå Donetsk). Khrustsjov sluttet seg ikke til bolsjevikene før i 1918, og han tok trolig ikke del i noen revolusjonær aktivitet før revolusjonen. I 1919 gikk han inn i Den røde arme. Etter borgerkrigen kom Khrustsjov tilbake til Jusjovka og ble visedirektør for en av de eksproprierte gruvene. I 1925 ble han utnevnt til den relativt viktige stillingen som distriktssekretær i Stalinoregionen.

På denne tiden pågikk kampen mellom Stalin og Trotskij for fullt. Khrustsjov hadde neppe forutsetninger for å forstå hva striden gjaldt og brydde seg knapt om å sette seg inn I den. Men han ble snart klar over i hvilken lei vinden blåste. I den første refererte talen, fra 1926, fremstår Khrustsjov som mer stalinistisk enn Stalin selv, og han ble stadig forfremmet. I 1929 ble han sendt til Moskva for å studere ved Industriakademiet, som bar Stalins navn. Men hans oppgave var ikke bare å studere. Hovedoppgaven var å slå ned opposisjonen mot Stalin som var meget sterk blant studentene ved akademiet. I årene 192939 avanserte Khrustsjov fra å være en ukjent, provinsiell partifunksjonær til å ta sete i SUKPs politbyrå. Allerede i 1938 var han blitt førstesekretær i Ukraina. Khrustsjovs uhyre raske karriere skyldtes at han stadig overtok stillingene til den gamle bolsjevikiske garde, etter hvert som denne ble utryddet i trettiarene. Khrustsjov var på ingen måte passiv i dette "generasjonskiftet". Han støttet ytterst aktivt opp om Stalinspolitikk og var blant de fremste i lovprisningen av Stalin.

Khrustsjov var den av de øverste lederne av Sovjetunionen som først fikk merke den tyske okkupasjonen, og ikke minst befolkningens reaksjon på den. Når deler av den ukrainske bondebefolkningen møtte tyskerne med brød og salt, måtte dette nødvendigvis si noe om befolkningens holdning til sovjetregimet. Det er ingen tvil om at Khrustsjov observerte dette, og at det fikk ham til å se den stalinistiske politikken før krigen i et nytt lys.

Den Khrustsjov som etter krigen tok fatt på gjenreisningen av Ukraina, var ikke den samme som hadde ledet bolsjeviseringen av ØstPolen i 193940. Khrustsjov ble nå utnevnt til statsminister i Ukraina samtidig som han beholdt førstesekretærstillingen. I 1949 ble han kalt til Moskva og gjort til hovedansvarlig for landbrukspolitikken. Allerede i Ukraina hadde Khrustsjov fått ry som landbruksekspert. I Moskva satte han i gang en kampanje for å bedre produktiviteten i landbruket og øke matforsyningene. Han kom således til å representere en forbruksvennlig politikk og danne en motvekt mot den ensidige satsingen på tungindustrien.

Avstalinisering De Stalin døde 5 mars 1953, stod ingen av partilederne fram som hans naturlige etterfølger, og aller minst Khrustsjov. Umiddelbart etter Stalins død overtok førstesekretæren i SUKP, Malenkov, også statsministerstillingen. Men klok av skade ville partiledelsen hindre at en person samlet den makten Stalin hadde hatt i sine hender, og det dannet seg hurtig en opposisjon mot Malenkov. Allerede 21 mars ble det offentliggjort at Malenkov hadde fratrådt stillingen som førstesekretær. Siden Khrustsjov var den eneste i partipresidiet (politbyrået ble 195264 kalt partipresidiet) som også var sekretær i sentralkomiteens sekretariat, ble han i praksis førstesekretær. Først i september 1953 fikk Khrustsjov offisielt tittelen førstesekretær. Etter Berijas fall sommeren 1953 var det tydelig at Khrustsjov og Malenkov var de to ledende politikere i Sovjetunionen, Khrustsjov som leder av partiapparatet og Malenkov som leder av statsapparatet.

Khrustsjov gikk nå målbevisst inn for å styrke sin stilling i partiet, og dermed sin posisjon overfor Malenkov, ved systematisk å bytte ut Malenkovtilhengerne med sine egne folk i alle partiets nøkkelposisjoner. Samtidig fortsatte han sine landbruksreformer. Men Malenkov hadde også gjort seg til talsmann for en mer forbruksvennlig politikk. De amnestier og den politiske oppmykning som hadde funnet sted etter Stalins død, var mer Malenkovs verk enn Khrustsjovs. Men trolig støttet Khrustsjov denne politikken. Da de økende investeringene i forbruksindustrien vakte stor motstand blant de militære og i industriadministrasjonen, sluttet Khrustsjov seg til disse og forsøkte å ramme Malenkov ved å påberope seg Stalins økonomiske politikk. I januar 1955 måtte Malenkov gå av som statsminister. Khrustsjov var likevel ikke politisk sterk nok til å overta stillingen etter Malenkov. Den politiske mer ubetydelige Bulganin ble statsminister.

Den 20. partikongressen i februar 1956 betød for Khrustsjov en mulighet til å konsolidere sin stilling ved å få innvalgt sine tilhengere i sentralkomiteen. I løpet av kongressen virket det ikke som Khrustsjov hadde noe klart syn på Stalin og Stalintiden. I en hemmelig tale etter avslutningen av selve kongressen kom derimot Khrustsjov med den sterke kritikken av Stalin som betegner Innledningen av den offisielle avstaliniseringen (se art. Avstalinisering).

Selv om det meste av oppmerksomheten senere er blitt rettet mot Khrustsjovs hemmelige tale, var det blitt gjennomført omfattende'reformer like før, og nye ble annonsert i løpet av kongressen. Det er all grunn til å tro at Khrustsjov selv presset på for å få gjennomført disse reformene og ble støttet av Mikojan og Malenkov. Det ble utstedt omfattende amnestier, og fangeleirene ble langt på vei tømt. Arbeidernes lønninger steg, og arbeiderlovgivningen fra 1940, som lenket arbeiderne til sin arbeidsplass, ble annulert. Toppbyråkratenes bonus og retten til privatsjåfører ble avskaffet. De enorme sosiale ulikhetene som var blitt skapt i Stalintiden, ble redusert.

Khrustsjovs hemmelige tale og de nevnte reformene førte til at opposisjonen fra den "stalinistiske" gruppen ledet av Molotov og Kaganovitsj, ble sterkere. Opprørene i Polen og Ungarn styrket også denne gruppen. I juni 1957 klarte "stalinistene" å etablere et flertall mot Khrustsjov i partipresidiet. Men han nektet å gå og henviste til partistatuttene som slo fast at bare sentralkomiteen kunne avsette førstesekretæren. Sentralkomiteen ble sammenkalt, og Khrustsjovs tilhengere ble fløyet til Moskva i militærfly som marskalk Sjukov stilte til disposisjon. Khrustsjov vant, og den "partifiendtlige" gruppen med Molotov, Malenkov og Kaganovitsj i spissen ble ekskludert av sentralkomiteen.

Statsminister I 1958 overtok Khrustsjov statsministerstillingen etter Bulganin. Khrustsjov var etter 1958 i praksis enehersker i Sovjetunionen. Men han fikk aldri samme personlige makt som Stalin. Hans makt var basert på at han til enhver tid kunne støtte seg til et flertall i partipresidiet og sentralkomiteen. Etter at han hadde samlet alle trådene i sin hånd, utfoldet han den samme enorme aktivitet som tidligere. Han var stadig på reise i inn og utland og omgikk folk på en jovial og folkelig måte som ingen sovjetleder hadde gjort før ham. Han var levende opptatt av å høyne levestandarden i Sovjetunionen. De ustanselige omorganiseringene av industrien og særlig landbruket, var forsøk på å øke mengden av forbruksvarer.

Khrustsjov gjorde det til sitt motto at den militære konfrontasjonen med Vesten måtte avløses av fredelig kappestrid. Sosialismen måtte i praksis vise at den var kapitalismen overlegen. Fred var en forutsetning for å kunne øke investeringene i forbruksindustrien på bekostning av tungindustrien og militærapparatet. Khrustsjov hevdet i motsetning til Mao at krig i atomalderen var en umulighet. En krig ville føre til menneskehetens utslettelse.

På den 22. partikongressen i 1961 gikk Khrustsjov videre i sin fordømmelse av Stalin. Dette skyldtes for det første at Khrustsjov hadde fått større politisk spillerom og for det annet at han ville styrke sin egen posisjon. Hans landbrukspolitikk hadde hatt alvorlige tilbakeslag. Samtidig var Khrustsjov i ferd med å skape en ufeilbarlighetens aura om seg selv. De siste årene av. Khrustsjovs karriere var preget av det ene tilbakeslaget etter det andre. Tilbaketrekningen av rakettene fra Cuba i 1962 var et stort prestisjenederlag for Khrustsjov. I sine partifellers øyne fikk Khrustsjov skylden for bruddet med Kina. I 1963 sviktet kornhøsten katastrofalt, både som et resultat av tørke og av Khrustsjovs tidligere reformer. Det vakte forbitret motstand i partiet at to tredjedeler av medlemmene i sentralkomiteen og fylkeskomiteene skulle skiftes ut ved hvert valg, en reform Khrustsjov fikk presset igjennom. 1 oktober 1964 fikk Khrustsjov et flertall mot seg i partipresidiet og ble tvunget til å nedlegge alle verv. Bresjnev overtok som førstesekretær i SUKP, og Kosygin ble statsminister.

Fra 1964 til sin død levde Khrustsjov en ensom pensjonisttilværelse utenfor Moskva under lempelig overvåkning. Han ble aldri nevnt i pressen, unntatt en kort notis da han døde, og Khrustsjov er i dag en ikkeperson I Sovjetunionen. I 1970 utkom første bind av hans memoarer i Vesten. Til tross for den opprinnelige skepsis er det nå stor enighet om at de er ekte. Senere er nok et bind utkommet. Khrustsjov ble begravet på den berømte Novodevitsjekirkegården i Moskva. Billedhoggeren Neizvestnyj som Khrustsjov tidligere hadde skjelt ut på det groveste, laget en byste av ham, omkranset av sort og hvit marmor, et symbol på Khrustsjov stalinisten og Khrustsjov frigjøreren.

J. I. B.

Litteratur: E. Crankshaw: Khrushchev, London 1966. R. A. og S. A. Medvedev: Krustsjovs år ved makten, Oslo 1977. Krustsjov minnes I, Oslo 1971, Krustsjov minnes II, Oslo 1974.

Kibbutz

Kibbutz er opprinnelig et hebraisk ord for samling, nå betegnelsen på en spesiell type israelske kollektiver.

Kibbutzene er blitt karakterisert som utopiske, sosialistiske samfunn hvor det legges vekt på følgende forhold: Det interne styresettet er direkte demokrati. Et medlemsmøte velger sekretariatet eller det arbeidsutvalget som står for den daglige driften av kibbutzadministrasjonen. I store kibbutzer er hver enkelt produksjonsenhet organisert med allmøter blant arbeiderne. Familieinstitusjonen i tradisjonell forstand er opphevet, barna tilhører fellesskapet og skal oppdras i grupper sammen med jevnaldrende.

De første kibbutzer ble dannet rundt 1910 (før dette hadde det vært arbeiderkommuner i byene, hvor immigrantene levde sammen i kollektive bo og forbruksfellesskap, men uten produksjonsfellesskap). Kibbutzformen som samfunnsmodell ble sett i sammenheng med realiseringen av et sosialistisk jødisk samfunn, og med vekt på alles rett og plikt til å utføre alt nødvendig arbeid i samfunnet. For å motvirke dannelsen av sosiale klasser ble det praktisert arbeidsrotering i alle verv og i alt arbeid. Fellesøkonomien og oppheving av eiendomsretten for den enkelte gjorde også at levekårene ble preget av likhet. Kibbutzene ble med andre ord et praktisk eksperiment i alternativ samfunnsorganisering, og også en modell som ble grepet av andre enn dem som så en sammenheng mellom kibbutzen som sosialistisk celle og en framtidig sosialistisk samfunnsordning.

Samfunnsvitenskapelige forskere har særlig interessert seg for den demokratiske praksisen og for den kollektive oppdragelsen. Deler av denne forskningen har kunnet påvise avstand mellom modellen idealene og realitetene. Med økende industrialisering og økt krav til spesialisert utdanning er f.eks. arbeidsroteringen kommet i fare. På tross av økonomisk likestilling mellom kjønnene er kibbutzsamfunnene likevel preget av at kvinnene forskjellsbehandler på det interne arbeidsmarkedet. I dagens kibbutz er det klarere skille mellom manns- og kvinnearbeid enn i pionertida.

En kan også peke på andre dilemmaer: Selv den mest radikale kibbutzsammenslutningen, Artzi, som har kjempet for palestinernes borgerrettigheter, har i stor grad anlagt sine bruk enten på oppkjøpt eller "forlatt" jord fra 1948. Det har også funnet sted kibbutzetablering på okkupert område innen de territorier som ventes å bli omfattet av grensereguleringer ved fredsslutning (jfr. Allonplanen), særlig på Golan. Kibbutzbevegelsene tar avstand fra jødisk bosetning f.eks. på Vestbredden, og enkelte kibbutzer har hatt en sentral rolle i den sosialistiske fredsbevegelsen. Den gamle sosialdemokratiske eliten som preget Israels politikk inntil 1977, hadde sin forankring i kollektivbevegelsene rundt kibbutzene og moshavene (nybyggerkolonier).

I 1979 var det i alt 250 kibbutzer. I størrelse varierer de fra 20 til over 2 000 medlemmer. Totalt sett er de i tilbakegang; 4 % av Israels befolkning bor nå i kibbutzer, mot 7,5 % i 1947. Kibbutzene er organisert i føderasjoner etter politiskideologisk tilhørighet. Hovedtyngden har vært organisert i føderasjonene som er knyttet til Mapaipartiet (sosialdemokratisk) og Mapampartiet (sosialistisk). Religiøse kibbutzer har alltid vært i mindretall (i 1978 i alt 29 religiøse kibbutzer, som hadde medlemmer som utgjorde 78 % av den totale kibbutzbefolkningen).

Kibbutzføderasjonene skiller seg når det gjelder såvel interne organisasjonsspørsmål som generelle politiske spørsmål. Det er til dels store skiller, både ideologisk og i praksis, f.eks. når det gjelder leid arbeidskraft, nyrekruttering og bosetningspolitikken til staten Israel.

Kibbutzene er ikke umiddelbart åpen for ikke-jødisk medlemmer. Det er ytterst få israeliske arabere som har søkt medlemskap, og enda færre som har hatt langvarig medlemskap. Kibbutzene er åpen for gjester, og mange ungdommer fra hele verden har hatt til dels svært lange opphold i kibbutzer. Disse gjestene harvært velkomne av mange grunner; også fordi de har representert et alternativ til leid arbeidshjelp i onnene. Sosialistisk ungdom fra Norge har skaffet seg kjennskap til kibbutzene gjennom slike opphold.

B. Å. S.

Se også: Israel, Sionisme.

Kielland, Alexander Lange

Kielland (1849-1906), radikal norsk forfatter, den realistiske "nyttepoesiens" mest konsekvente og helhjertede tilhenger i 1880-åra. Alexander Kiellands kritiske romankunst bygger innholdsmessig på kamptradisjonen fra borgerskapets revolusjonære epoke i Europa. Kielland er radikal demokrat og republikaner, hans diktning sterkt antiautoritær med angrep på herskende bevissthetsformer, institusjoner og materielle forhold. Til sammen rommer verkene hans en nesten komplett katalog over undertrykkelsens og utbyttingene ulike former i samtidas urbane Norge. Hovedsakelig blir embetsstanden holdt ansvarlig, men han utvikler etter hvert også et skarpt syn for kapitalens herjinger.

Historisk bakgrunn Kielland ble født i Stavanger som ætling i 5. ledd av familien bak huset Kielland & Søn, gjennom over 100 år en av de mest innflytelsesrike handelsslekter i vestlandsbyen. Kielland avla juridisk embetseksamen i 1871, giftet seg året etter med datteren til en haugiansk kjøpmann og slo seg ned i hjembyen som eier av et lite teglverk. Gjennom å lese samtidig europeisk kritisk litteratur utviklet han seg t det skjulte til en kulturradikaler, og dro i 1878 til Paris for å bli forfatter. Fra 1879 til 1891 utga han en rekke prosaverker, hovedsakelig romaner med motiv fra hjembyen. I slutten av 1880-åra ble han gjentatte ganger nektet diktergasje av regjeringen Sverdrup, og ble indirekte årsaken til splittelsen av Venstre i 1887. Han forsøkte seg ett år som avisredaktør (1889), men tok i 1892 embete som borgermester i Stavanger. Fra 1902 var han amtmann i Møre og Romsdal.

Kiellands forfatterskap har især sine forutsetninger i de politiske og ideologiske kampene rundt systemskiftet i 1884. Som kjent ble embetsmannsstaten nedkjempet av en allianse mellom bønder og byborgerskap, og Kiellands diktning har sin klassemessigeforankring idet nye industriborgerskapet og i småborgerlige lag. Patrisierbakgrunnen preget form og fortellerperspektiv i bøkene. Den gir stilen en utsøkt sikkerhet og eleganse, og den gjør ham i stand til å angripe den herskende klassen både oven og innenfra. Kritikken blir samtidig en moralsk betont sjølkritikk, en kritikk av miljøer og mennesker i det sosiale sjiktet han sjøl var hjemme i. Kielland tilhørte i utpreget grad det dansken Georg Brandes kalte " det moderne gjennombrudda menn". Når gjennombruddslitteraturen får en særlig gjennomslagskraft og kvalitet i Norge, henger det sammen med at den politiske utvikling her gagod grobunn for den framstegsoptimismen som var det bærende elementet i brandesianismen. I Norge hadde høykonjunktur og økonomisk vekst - især sett i byperspektiv vært framherskende siden midten av hundreåret. Og i det nasjonalpolitiske oppgjøret fram til 1884 sto landet tilsynelatende foran en fullbyrdelse av framsteget også på det politiskideologiske og kulturelle feltet.

Opprinnelig ser Kielland først og fremst de sosialt utjevnende og frigjørende mulighetene i den økonomiske ekspansjonen. Han har tillit til at et mer humant samfunn vil vokse fram med samme nødvendighet som et nytt næringsliv og nye produktivkrefter. Med bøkene sine ønsker han å gjøre en innsats for framskrittet, vekke offentligheten til bevissthet om en historisk prosess som bare konservative gruppers snevre maktinteresser kan tilsløre og forsinke. De reaksjonære søker også å undertrykke menneskelige og samfunnsmessige realiteter. Det mest allmenne draget ved Kiellands diktning, nemlig kampen mot hykleri, mot forstillelse og fortielse henger nøye sammen med hans historiske syn som i korthet går ut på at epoken åpnet for en virkeliggjøring av sannhet og frihet på alle områder, en frisetting av krefter som gjennom evolusjonens prinsipp er i forbund med selve naturen. Motkreftene ble framstilt som konvensjonsbundet tvang, natur sto mot kultur, individ mot samfunn.

Forfatterskapet Den indre sammenhengen mellom de ulike formene for virkelighetsforfalskning, får han best fram i debutromanen "Garnran & Worse" (1880). Her tegner Kielland et omfattende bilde av en kystby fra den tida da en gikk over fra seil til damp innenfor skipsfarten. Han viser hvordan klassehatet holder på å avløse patriarkatet, og gir en krass framstilling av økonomiske motsetninger i bysamfunnet. Samtidig som han med stor kunstnerisk kraft demonstrerer intellektuell og følelsesmessig undertrykking innenfor overklassen især rettet mot kvinnene avdekker han besitternes brutale erotiske utnytting av tjenerskapet. Romanen viser forbindelsen mellom sosiale og psykologiske konflikter, og er et av de mest slagkraftige samfunnskritiske verkene i norsk litteratur, også i kraft av sin menneskelige varme og tro på framtida.

"Arbeidsfolk" (1881) angriper embetsstanden direkte. De "tærende" menn i sentraladministrasjonen blir stilt i grell kontrast til landbefolkningens næringsdrivende. En sjølgod, skruppelløs og urokkelig statsforvaltning tvinger bokas arbeids= og foretaksomme til USA. I fortellingen " Else" (1881) framstiller han privat velgjørenhet som en sovepute for dårlig sosial samvittighet, og tar igjen opp overklassens seksuelle misbruk av proletariatets kvinner.

I "Gift" (1883) blir både latinskolens klassiske dannelse og den folkelige konfirmasjonslærdom framstilt som instrumenter for innøving av autoritær sjølfornektelse og lydighet. I likhet med "Sne" (1886) viser "Gift" patriarkalske overgrep mot kvinnen innenfor rammen av det borgerlige ekteskapet. "Sne" rammer dessuten høykirkelig arroganse og intoleranse, mens "Sankt Hans fest" (1887) er en blodig satire over kirkens manipulering av den folkelige religiøsiteten. Derimot har Kielland atskillig sympati for den opprinnelige lekmannskristendommen med dens kombinasjon av verdensfornektelse og økonomisk driftighet, av personlig fromhet og kirkelig oppsetsighet. ("Skipper Worse", 1883).

Det er sannsynlig at den økonomiske krisen i 1880-åra fikk en avgjørende innvirkning på utviklingen av Kjellands forfatterskap. Den rammet med særlig ettertrykk Stavanger og det gamle handelspatrisiatet han sjøl sprang ut av. I "Fortuna" (1884) framstiller Kielland prosessen bak en stor fallitt. På den ene siden rommer romanen en klarsynt beskrivelse av "gullstrømmen", de internasjonale konjunkturenes ødeleggende makt. På den andre kan elendigheten atter spores tilbake til embetsstanden: Den respektable professor Løvdahl trekker bokstavelig talt veksler på sitt gode navn langt ut over de økonomiske realiteter. Det gamle misbruker det nye.

I Kjellands siste roman "Jacob" (1891) er den opprinnelige visjonen gått tapt. Nå er det oppkomlingen som kommer til makten og som misbruker og undergraver det økonomiske livet, godt hjulpet av de etablertes unnfallenhet. Økonomisk og åndelig utvikling er ikke lenger to sider av samme sak, tvert om blir oppkomlingens avanserte handelsmetoder uttrykk for et åndelig forfall.

Arbeiderklassen spiller i hovedsak rollen som offer hos Kielland. I sine skildringer av opprørske arbeidere svinger forfatterskapet mellom frykt og forståelse. Kielland støtter nok sjølhjelpstanken (i " Fortuna"), men står fremmed overfor en direkte politisk organisering av arbeiderne. Først og fremst appellerer han til herskerklassens ansvarlighet.

Den radikale, borgerlige forståelseshorisonten viste sin styrke i angrepet på absolutistiske tenkemåter og herskerformer, men kommer til kort i analysen av utviklingen etter 1884. I den kom nettopp arbeiderbevegelsen til å spille en viktig rolle, og dermed ble det skapt andre motsetninger og allianser enn dem som danner grunnlaget for Kjellands forfatterskap.

Øvrig produksjon: "Novelletter" (1879), "Paa hjemveien" (1878), "Det hele er ingenting" (1879), "Hans majestæts foged" (1880), "Nye novelletter" (1880), "To novelletter fra Danmark" (1882), "Tre par" (1886), "Professoren" (1888), "Omkring Napo" (1905).

H. B.-W.

Litteratur: O. Storstein: Kielland på ny, Oslo 1949. G. Ahlström: Det modema genombrottet i Nordens litteratur, Stockholm 1947.

Kim Il Sung

Kim Il Sung (1912-), president i Den Demokratiske Folkerepublikk Korea og generalsekretær for Koreas Arbeiderparti det statsbærende kommunistpartiet i Nord-Korea.

Kims familie måtte i 1925, pga. illegal politisk virksomhet mot japanerne, ,flykte fra Korea til Mandsjuria. Der kom Kim Il Sung aktivt med i den kommunistiske ungdomsbevegelsen blant emigrantene. I 192930 fengslet Kuomintangpolitiet ham i 8 måneder for denne virksomheten.I 1932 var han med på å opprette de første (militære) kommunistiske geriljagruppene i Mandsjuria og i det nordlige Korea. Disse samarbeidet med den kinesiske kommunistgeriljaen. Kim II Sung spilte en sentral rolle da en rekke av de viktigste geriljagruppene ble samlet til Koreas revolusjonære folkehær i 1934. Etter frigjøringa fra den japanske okkupasjonen ble Kim Il Sung, som bare var 36 år, valgt til Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas første statsminister i 1948.

Kim Il Sung har spilt en avgjørende rolle i utformingen av den økonomiske politikken som har lagt grunnlaget for den enorme økonomiske framgangen landet har hatt etter Koreakrigen. Denne økonomiske framgangen har vært basert på full utnyttelse av egne krefter og ressurser, noe som har gitt større praktiske resultater på kort tid enn noe annet utviklingsland kan vise til.

Utenrikspolitisk har Kim Il Sung vært hovedeksponent for en selvstendig linje i forhold til de øvrige kommunistiske statene, og Nord-Korea har avvist alle forsøk på å presse landet til å ta stilling i den ideologiske striden mellom Sovjet og Kina.

De siste 15 åra har Kim II Sung vært gjenstand for en sterk persondyrking i Nord-Korea og blant flertallet av den koreanske minoriteten i Japan. Denne politiske kampanjen, som for progressive i vår del av verden er uforståelig, synes å være lite i samsvar med den avgjørende vekt jucheteorien legger på å framstille massene som den avgjørende kraft i samfunnsutviklinga.

J. P. K.

Se også: Juche, Koreakrigen.

Kina

Hovedstad: Peking
Sjølstendighet: Lang sjølstendighet
Politisk system: Ettpartisystem
Flateinnhold: 9 596 961 km²
Folkemengde i 1973: 814 279 000
Årlig vekst i folkemengden 197073: 1,7 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 3,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 270 $
Energibruk pr. innbygger: Lav, 583 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 10,6 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 15,81 $
Tilslutning til militærallianse: Nord-Korea

Den kinesiske sivilisasjon har en rekke særpreg som skiller den ut fra alle andre sivilisasjoner i historien. Intet annet land kan oppvise en slik kontinuitet som Kina. Det grunnleggende mønster i det kinesiske samfunnet går over 2 000 år tilbake i historien. Dette samfunnssystemet har vært gjenstand for endringer og forbedringer, men det grunnleggende mønsteret har vært bevart helt til moderne tid.

Kina har flere ganger blitt erobret av folk fra det indre Asia. Men dette har aldri ført til grunnleggende endringer i den kinesiske sivilisasjonen. De forholdsvis fåtallige mongolske erobrerne ble etter hvert sinifisert; de overtok den kinesiske kulturen og ble ofte mer konservative enn kineserne selv. Erobrerne kom fra nord, og de sydlige delene av Kina ble aldri dominert av de fremmede slik som den nordlige delen av landet. Kina var et stort land. Allerede på 700-tallet hadde landet en befolkning på over 50 millioner. Under Han-dynastiet (rundt år 0) hadde Kina omtrent den utstrekning landet har i dag.

Tidlig historie Han-dynastiet falt sammen med det romerske imperiums storhetstid. Men det romerske rike gikk til grunne på grunn av indre oppløsning og press utenfra, og den europeiske sivilisasjonen gikk inn i den perioden som enkelte historikere kaller den mørke middelalder, hvor oldtidens kultur og sivilisasjon gikk i oppløsning. Kina har aldri hatt et slikt brudd i sin kultur og sivilisasjon. Kina har derfor helt til moderne tid alltid vært den eneste virkelige stormakt i denne del av verden. Den kinesiske kultur og sivilisasjon spredte seg ikke bare til erobrerne, men også til de omliggende landene, ikke først og fremst på grunn av militær erobring, men på grunn av den kinesiske kultur og sivilisasjonens overlegenhet.

Det er også grunn til å tro at den kinesiske sivilisasjonen var alle andre sivilisasjoner overlegen også den europeiske helt til middelalderens slutt.

Kina hadde en ny storhetstid under Tangdynastiet 618-907, da den europeiske sivilisasjonen var preget av forfall, og igjen under Sung-dynastet 960-1280.

Europeere som besøkte Kina etter at landet var erobret av mongolene, fra Marco Polo på 1200-tallet og fremover, var fulle av beundring for den kinesiske kultur og sivilisasjon. Kina var ikke bare et effektivt organisert samfunn. Kineserne hadde også lenge før europeerne gjort en rekke oppfinnelser, som krutt, boktrykkerkunsten, kompasset og skip med vanntette skott. På 1400-tallet sendte Kina ut store ekspedisjoner, opp til 70 000 mann, til India, Den persiske golf og til ØstAfrika.

Enkelte historikere hevder at under Sung-dynastet, da Kina opplevde en sterk økonomisk fremgang og hadde en blomstrende handel, var det muligheter for en overgang til en industriell revolusjon. Hvis den kinesiske handel og havgående flåte var blitt opprettholdt den kinesiske flåten var på 1400-tallet den europeiske overlegen ville muligens den europeiske fremmarsjen mot SørAsia på 1500-tallet fått en annen karakter. Men under Ming-dynastet, som etterfulgte mongolene, trakk Kina seg inn i seg selv. Handel og skipsbygning opphørte.

Under Manchu-dynastet 16441912 hadde Kina en ny blomstringsperiode. De mongolske folkene som tidligere alltid hadde utgjort en trusel, var nå blitt pasifisert, og den russiske fremtrengning i Sibir temmet de mongolske folkene der. Men samtidig, fra midten av 1800-tallet, oppsto en ny trusel, den vestlige kapitalistiske sivilisasjon. Mens det kinesiske samfunnet alltid hadde overlevd tidligere utfordringer, bukket det langsomt under i sammenstøtet med den ekspanderende kapitalistiske sivilisasjonen.

Det tradisjonelle kinesiske samfunnet Det viktigste særdraget ved det tradisjonelle kinesiske samfunnet er den enorme stabiliteten. Intet annet samfunn kan oppvise en slik stabilitet. Dette henger sammen med den herskerstrukturen som ble bygd opp etter at det mer klassiske føydalsystemet var brutt sammen 200 år før år 0. Keiseren fikk absolutt makt. Landet ble styrt av et sentralt embetsverk. De føydale privilegiene ble avskaffet og erstattet av eiendomrett til jord. Som et resultat av disse endringene vokste det fram en ny klasse av godseiere, av frie bønder og av jordløse bønder.

Gradvis ble embetsverket rekruttert gjennom et offentlig eksamenssystem, hvor i prinsippet alle kunne delta. Denne reformen var fullført under Sung-dynastet (9601280). Det var dette embetsverket eller byråkratiet som var den stabiliserende faktoren i det kinesiske samfunnet, og som stort sett fortsatte uendret gjennom alle kriser og erobringer.

Den ideologiske rammen for det kinesiske samfunnet var den konfusianske morallære. Kina skiller seg ut fra andre store sivilisasjoner ved at sentralmakten aldri har vært basert på en religion. Den konfusianske lære konsentrerte seg om forholdet mellom menneskene og avsto fra spekulasjoner om det hinsidige. Menneskenes retter og plikter ble understreket. Samfunnet var hierarkisk styrt med keiseren på toppen. Konfusianismen var grunnlaget for det offentlige eksamenssystemet som alle embetsmenn måtte gå gjennom. I sine grunntrekk var konfusianismen sterkt konservativ, samfunnsbevarende og statsbyggende.

Helt opp til moderne tid beholdt den konfusianske lære sitt tak på den kinesiske overklassen. Riktignok oppsto det også andre systemer som taoismen og gjennom kinesiske reisende trengte også buddhismen inn i Kina, men ingen maktet å fordrive konfusianismens dominerende stilling. Det samme gjaldt kristendommen. Konfusianismens dominerende stilling kan også forklare den kinesiske statens tolerante holdning til andre religioner. Dette står i skarp kontrast til den europeiske holdningen.

Det kinesiske samfunnet hvilte på tre fundamenter: Keiseren/embetsverket, godseierklassen, og bøndene. Bøndene produserte det overskuddet som gikk med til å opprettholde embetsverket og godseierklassen. Det var en nær forbindelse mellom embetsverket og godseierne. Det var fra godseierne embetsverket ble rekruttert. Selv om embetsverket i prinsippet var åpent for alle som besto eksamen, var det bare de velstående som hadde råd til å gi sine sønner deri lange og vanskelige utdannelsen som eksamenen krevde.

Embetsmennene investerte sin inntekt i jord, trakk seg tilbake som godseiere, og godseierne og deres barn avanserte til embetsmenn. Det var viktig for landsbyens elite å hå god kontakt med sentralbyråkratiet slik at de kunne få støtte til f.eks. å lage kanaler. En slik støtte kunneenfå hvis en representant fra overklassen på landsbygda avanserte til embetsmann.

Godseierne deltok ikke i arbeidet på jorda, de brukte tiden til studier av klassikerne og til kunst. Landsbyene hadde et forholdsvis stort indre selvstyre. De embetsmennene som ble stasjonert i distriktene hadde lite lokalkunnskap og var derfor avhengig av samarbeid med den lokale eliten. Landsbyeliten og embetsmennene presset overskuddet ut av bøndene og forpakterne. Godseiereliten var derfor avhengig av en sterk sentralmakt som kunne opprettholde ro og orden, samtidig som sentralmakten var avhengig av godseierne som rekrutteringsgrunnlag for embetsverket og for å kunne holde bøndene under kontroll. Det tradisjonelle Kina kan derfor best karakteriseres, ikke som et føydalsamfunn i den klassiske europeiske betydning, men som et agrarbyråkrati ("jordbyråkrati").

Godseierklassen var interessert i en stor befolkning, fordi dette presset ned prisen når bøndene skulle forpakte jord. Men samtidig måtte prisen ikke presses så langt ned at de fattige bøndene gjorde opprør. Det var derfor en uavbrutt spenning mellom sentralmaktens og godseiernes ønske om ro og stabilitet og ønsket om å presse et større overskudd ut av bøndene. Det kinesiske storfamiliesystem var også en viktig faktor for å forhindre at de fattige bøndene sluttet seg sammen og startet et opprør. Fattige bønder som tilhørte en mektig klan, kunne få en viss støtte fra sine rike slektninger. En godseier som ikke hadde begavede barn eller ikke hadde barn, kunne også sørge for at fattige slektninger fikk utdannelse og ble embetsmenn. Myndighetene sørget også for kornlagre for å møte uår.

Dette hindret ikke at det har vært tallrike bondeopprør i Kinas historie. Men et seierrikt opprør var avhengig av embetsverket. Det var bare det som kunne styre landet; det samme gjaldt fremmede erobrere. Dette førte til at alt i virkeligheten forble ved det gamle.

Agrarbyråkratiet voktet på sine privilegier og hindret at andre klasser vokste fram som kunne gjøre det rangen stridig. Handelsstanden ble holdt under kontroll, delvis ved skattlegging, delvis ved byråkratisk styrte statsmonopoler.

Det kinesiske samfunns stabilitet og Kinas dominerende stilling i sin del av verden styrket agrarbyråkratiets tro på at den kinesiske sivilisasjonen var alle andre overlegen. Sammenstøtet med den vestlige sivilisasjon i midten av forrige århundre førte til en dramatisk endring i Japan. Japan maktet å omstille sitt samfunn i 1860-åra, noe som, gjennom fascisme og imperialisme, førte Japan frem til en moderne industrimakt. I Kina førte kontakten med den vestlige imperialismen til sammenbrudd og kaos. Det var ingen sterke grupper som kunne drive gjennom en modernisering og industrialisering, og Kina maktet ikke helt å stenge seg inne. En viss handel dominert av utenlandske forretningsfolk vokste fram; i første omgang ble de utenlandske handelsmennene begrenset til en havn, Kanton. Regimet søkte å hindre kontakt med utlendinger, og det var dødsstraff for å reise til oversjøiske land.

Opiumskrigen i 18391842 er et avgjørende vendepunkt i Kinas historie. England ønsket å selge opium produsert i India til Kina for å oppnå en gunstig handelsbalanse med Kina. Men opiumsimport var forbudt. Kina forsøkte å håndheve forbudet, og dette utløste opiumskrigen, hvor Kina led nederlag. Det er karakteristisk at de kinesiske lederne regnet med at de lett skulle vinne over "de fremmede barbarer". Gradvis ble Kina tvunget til å gi vestmaktene stadig større rettigheter, de såkalte ulike traktater som ga Kina en halvkolonial status.

Kina måtte åpne flere havner for handel. Utlendinger i Kina var ikke underkastet kinesiske lover, men sine egne. Utlendinger fikk kontrollen over tollvesenet, og det var forbudt for Kina å tollbelegge utenlandske varer med mer enn 5 %. I løpet av siste halvdel av forrige hundreåret gikk Kina fra nederlag til nederlag i sine konflikter med utlandet. Frankrike besatte Indokina som hadde vært et kinesisk lydrike, Japan erobret Korea. Rusland sikret seg to havnebyer.

Den kinesiske regjeringen hadde lidd et alvorlig prestisjenederlag. Utviklingen hadde vist at Kina var en akterutseilt stat. Keiserrikets svar på den nye utfordringen var i første omgang å lukke seg inne, i neste omgang å forsøke halvhjertede reformer. Regimet sto overfor et dilemma. Ta! Pingopprøret 185164 og Bokseropprøret 1900 viste at den sosiale uro og fremmedhatet var sterkt. Krigserstatninger og ødeleggelser reduserte statens inntekter. Hvis Kina skulle moderniseres, industrialiseres og en moderne militærstyrke bygges opp, måtte staten ha større inntekter. Større overskudd kunne neppe presses ut av bøndene. Det var derfor bare godseierne og embetsmennene som kunne utgjøre det nye skattefundamentet. Men en slik politikk ville ramme nettopp regimets viktigste fundament. Handelsmenn og industrifolk var ingen sterk gruppe. Handel og en beskjeden industri var kontrollert av utlandet. Det er karakteristisk at jernbanebyggingen tok til i India på 1850-tallet, i Kina først i 1888. Den første jernbanen som ble bygd i Kina i 1876 ble kjøpt opp av regjeringen som demonterte den.

Regimet falt nærmest sammen innenfra i 1911, under presset fra offiserer som hadde fått moderne utdannelse og fra intellektuelle som var preget av vestlige ideer, og som var klar over Kinas forfall. Lederen for denne intellektuelle gruppen var Sun Yat-sen.

Republikken Omveltningen i 1911 hadde ikke noen massebevegelse som grunnlag. Landet falt fra hverandre, og generaler kjempet om makten. Sun Yatsen som døde i 1925, maktet ikke å samle landet og gi det en ny dynamikk. Sun Yatsen fikk ikke den støtte fra vestmaktene han hadde håpet. Og etter den russiske revolusjonen søkte han støtte hos Sovjetunionen. Men den nasjonalistiske bølgen vokste i styrke. General Yuan, som var kommet til makten i 1911, og hans etterfølgere mestret ikke problemene. Da det ble kjent at regjeringen hadde godkjent å gi de tyske konsesjonene i Kina til Japan, utløstes en ny bevegelse og denne gangen en massebevegelse. Dette var "4. mai-bevegelsen" (1919) som var ledet av studenter og intellektuelle, men som hadde bred oppslutning også fra andre grupper.

En omfattende boikott av japanske varer fulgte i "4. mai-bevegelsens" kjølvann. Det nasjonalistiske Kuomintangpartiet, som var dannet i 1912, vokste seg sterkt på denne nasjonalistiske bølgen. En annen drivkraft i denne utviklingen var det kinesiske kommunistpartiet, som ble stiftet i 1921. I første omgang søkte Kuomintang å bygge opp et slagkraftig parti og en moderne arme med russiske rådgivere. Etter Sun Yatsens død ble generalen Chiang Kaishek den ledende mann i Kuomintang. Han så det som sin viktigste oppgave å vinne militær kontroll over hele Kina.

Under alle disse forviklingene var Kina i ferd med å skifte karakter. Det tradisjonelle eksamenssystemet for embetsmenn ble formelt opphevet i 1905. Dette gav støtet til at det vokste fram nye grupper av embetsmenn. Handel og industri økte, og en ny gruppe av kinesiske industrifolk og finansmenn vokste fram. I 1914 hadde Kina en halv million industriarbeidere, i 1925 to millioner og i 1945 tre millioner. Selv om industriarbeiderne ikke engang utgjorde 1 % av befolkningen, ble de en ny dynamisk faktor. Bondeopprørene under keiserdømmet hadde samtidig vist at det varen stor latent revolusjonær kraft i bondemassene.

Kuomintang, som opprinnelig hadde vært et borgerlig radikalt parti, ble under Chiangs ledelse fra 1927 mer og mer et reaksjonært og fascistisk parti som støttet seg på den tradisjonelle godseierklassen, Berike og industrifolk. Chiangs bok "China's Destiny" fra 1943 ble satt på liste over forbudte bøker i USA fordi den var antivestlig og antiliberal. Selv om Chiang i 1927 hadde samlet Kina under sin ledelse, gjennomførte han ingen gjennomgripende reformer. Chiang hadde styrket sin stilling militært, men svekket den sosialt.

Kinas kommunistiske parti "4.mai-bevegelsen" hadde først og fremst vist den antiimperialistiske og revolusjonære holdningen i den moderne intellektuelle eliten. Det kommunistiske partiet sprang ut fra denne bevegelsen. Partiet fikk hurtig tilsig fra kinesere som vendte hjem fra Europa, og som var inspirert av de kommunistiske ideene bl.a. Chou Enlai og Li Lisan fra Frankrike og Chu Te fra Tyskland. Den nye industriarbeiderklassen hadde også vist økt kampvilje. Bare i perioden 19181926 var det over 1 000 streiker. Bondemassene var på ny i bevegelse.

Den russiske revolusjonen var også en mektig drivkraft. Det nye sovjetregimet hadde erklært at de gav avkall på de spesielle rettighetene det tsaristiske Russland hadde presset ut av det gamle Kina. Det var derfor naturlig at Kina søkte nærmere samarbeid med Sovjetunionen.

I begynnelsen var imidlertid det kommunistiske partiet svakt og nesten utelukkende et intellektuelt parti. I 1923 hadde partiet bare 300 medlemmer. Samme år ble det sluttet enavtale mellom Kuomintang og kommunistpartiet om samarbeid. Kommunistpartiet skulle fortsette, men kommunistene kunne gå inn i Kuomintang som individuelle medlemmer. På dette tidspunktet var det også innledet et intimt samarbeid mellom Kuomintang og Sovjetunionen. Den kommunistiske internasjonales strategi gikk ut på at den borgerlige revolusjonen først måtte gjennomføres under Kuomintangs ledelse den sosialistiske revolusjon skulle komme i neste omgang.

Denne linjen utløste motstand hos de kommunistiske lederne. En fløy ønsket at Kuomintang alene skulle gjennomføre den borgerlige revolusjonen, en annen fløy mente at bare proletariatet var i stand til å gjennomføre en revolusjonær aksjon. Kommunistpartiet var nå i ferd med å bli et masseparti. I 1927 hadde det 60 000 medlemmer, og fagforbundet hadde 3 millioner medlemmer. Samtidig økte bondeoppstandene mot godseierne, og streikebølger rullet over landet.

Denne utviklingen vakte uro i den konservative delen av Kuomintang. Det kommunistiske partiets sentralledelse klarte å dempe den revolusjonære bevegelsen noe Mao var uenig i. Men den forsiktige holdningen hjalp ikke, og i 1927 slo Chiang Kai shek til med massakre av kommunister i Shanghai Kommunistpartiet svarte på denne utfordringen med et opprør i Nanchang 1. august 1927, senere i Kanton og med bondeopprør i flere sentrale provinser. Bruddet med Kuomintang var nå blitt endelig.

Fra nå av gikk kommunistpartiet inn i sin vanskeligste periode. Det kjempet for å overleve. Kommunistene var fordrevet fra byene og måtte konsentrere seg om landsbygda. En rekke sovjetrepublikker ble opprettet her. Den første og viktigste i 1931 i Kiangsi, med Mao og Chu Te i ledelsen. Det var på denne tiden at Maos strategi om å bygge revolusjonen på bondebefolkningen vant fram.

Den kommunistiske teorien fra Marx til Lenin hadde bygd på industriarbeiderne som den revolusjonære kraft. De fleste kinesiske kommunistene hadde også vætt tilhengere av denne teorien. Men byene i Kina hvor industrien var, befant seg nå under Chiangs kontroll. Mao var klar over den revolusjonære muligheten i de kinesiske bondemassene. Bondeopprørene på 1800-tallet hadde vært revolusjonære og antikonfusianske. De forfektet likhet, gikk inn for kvinnenes frigjøring og en total omveltning av samfunnet. Mao hadde også selv gjort omfattende studier i bondebefolkningens forhold. I sovjetrepublikkene fikk kommunistene anledning til å eksperimentere med jordreformer, og sikret seg på denne måten tilslutning fra de fattige og middelsrike bøndene.

Men alle disse republikkene måtte oppgis i 1934 da Chiang satte inn sin avgjørende offensiv. Den lange marsjen mot den fattige og avsidesliggende Yenanprovinsen tok til. Dette var en av de mest heroiske begivenheter i kommunistpartiets historie. Marsjen tok ett år. Av de 130 000 som forlot Kiangsi, kom bare 30 000 fram til Yenan hvor kommunistlederen Kao Kang hadde opprettet en geriljabase. I 1935 ble Mao valgt til formann for partiet en stilling han beholdt helt til sin død.

Kommunistenes innflytelse hadde nå sunket til et minimum. Men det var to faktorer som snudde utviklingen. Under den lange marsjen hadde den kommunistiske hæren fått utstrakt kontakt med bondemassene og i motsetning til Chiangs arméimponerte de med sin disiplin og sin hederlighet. I Yenan fikk kommunistene anledning til å utprøve sin politiske, sosiale og økonomiske modell og til å bygge opp en varig administrasjon. Yenan var fattig. En stor grad av likhet var nødvendig. Soldatene måtte ikke bare kjempe, de måtte selv sørge for å produsere sin mat og sine forsyninger. En omfattende ideologisk skolering fant sted. Det politiske og administrative apparatet som ble bygd opp i Yenarv skulle bli kjernen i samfunnsoppbyggingen etter at seieren var vunnet i 1949.

Den andre viktige faktoren som snudde kommunistpartiets innflytelse, var krigen mot Japan. Japan hadde allerede i 1931 okkupert Manchuria og hadde gradvis begynt erobringen av NordKina i 1937 var det full krig mot Japan. I 1936 ble Chiang tvunget til å avblåse kampen mot kommunistene og konsentrere seg om kampen mot Japan. Denne borgerfreden varte til 1945, da Japan kapitulerte.

Chiang førte kampen mot Japan uten energi, for ham var fortsatt kommunistene hovedfienden. Det var kommunistene som infiltrerte bak de japanske linjene og organiserte geriljaen. Mange av de største godseierne hadde flyktet til det området som Chiang kontrollerte da japanerne rykket fram. I det området som kommunistene befridde, gjennomførte de reformer, og økte derfor sin innflytelse hos bøndene. Med sitt reformprogram var kommunistene blitt katalysatoren for den permanente misnøyen på landsbygda. Det ble bygd opp et fellesskap mellom kommunistene og bøndene.

På grunn av sin innsats i krigen mot Japan ble kommunistene også lederne for den nasjonalistiske bølgen som hadde preget Kina helt siden midten av 1800-tallet. For kommunistene var Japan hovedfienden, og partiet var villig til å samarbeide med den reaksjonære Chiang for å styrke kampen mot Japan. Her ser en igjen en markert forskjell fra den russiske revolusjon. For Lenin gjaldt det å styrte tsarismen og slutte fred med Tyskland. Det var ikke spørsmål om å inngå en allianse med tsarismen for å venne over Tyskland.

Kommunistene tok således ledelsen både i den sosiale/revolusjonære bevegelsen og i den nasjonalistiske bevegelsen. På tross av at Chiang hadde en større arm og bedre våpen og også fikk atskillig støtte fra USA, led han og de samfunnsklasser han representerte et fullstendig nederlag i 1949. Den kinesiske folkerepublikken ble opprettet 1. oktober 1949.

Etter generasjoners forfall, kaos og borgerkrig var igjen Kina samlet under en ledelse som hadde som mål å skape et nytt Kina, et sosialistisk Kina. En av de viktigste begivenheter i moderne historie var fullbyrdet.

Folkerepublikken Kina Da kommunistene kom til makten i 1949, sto de overfor en gigantisk oppgave. Kina var et av verdens fattigste land. Det dyrkbare arealet var lite i forhold til befolkningen på 500 millioner. Landet hadde vært hjemsøkt av kaos og krig i en menneskealder. Det gamle systemet var brutt sammen. Den viktigste oppgaven var i første omgang å få en administrasjon til å fungere og å få gjenreist økonomien. Matproduksjonen kom i første rekke. I 1950 brøt Koreakrigen ut og tvang det fattige og utarmede Kina til en ny kraftanstrengelse for å hindre at Nord-Korea ble besatt av USA og Sør-Korea.

Gjennoppbyggingsperioden var preget av en forsiktig liberal politikk, uten store strukturendringer. De kapitalister som ikke var for kompromittert av samarbeid med Chiang, fikk fortsette sin virksomhet. Noe av grunnen til dette var vel at kommunistene ikke hadde noen erfaring med å administrere større byer og industri. Men godseierherredømmet ble avskaffet. Jorda ble fordelt til de fattige og mellomstore bøndene. Kommunistene hadde rik erfaring å bygge på fra de sovjeter som var opprettet i 1930-årene og senere fra de befridde områdene. Disse jordreformene var allerede fra Japans kapitulasjon så omfattende at ethvert kompromiss med Chiang hadde vært utelukket. Denne kinesiske politikken i gjenreisningsfasen har mange likhetspunkter med den sovjetiske politikken under NEP-perioden umiddelbart etter den russiske revolusjons seier.

I 1952 var gjenreisningen fullført, og den første femårsplanen ble lansert 19531957. Kina skulle nå gå i gang med å legge grunnlaget for et sosialistisk samfunn. I denne perioden vokste det fram en viss uenighet i ledergruppen om hvilken strategi som skulle følges. Alle de kinesiske lederne var enige om at en hurtig økonomisk vekst og en hurtig industrialisering var nødvendig. De to ulike strategiene som utkrystalliserte seg kan forenklet beskrives som: 1. en sentralisert byråkratisk linje, hvor den umiddelbare økonomiske vekst skulle ha høyeste prioritet, 2. en mer umiddelbar revolusjonær og politisk linje, hvor stikkordene var å stole på massenes innsats og å legge stor vekt på den politiske bevisstgjøring.

Den første femårsplantillempning Den første femårsplanen var på mange vis bygd opp etter sovjetisk mønster. Selv om det kinesiske kommunistpartiet under Maos ledelse alltid hadde hatt sin selvstendige politikk, ofte på tvers av Stalins ønsker, fremsto Sovjetunionen etter krigen som et mønster til etterfølgelse. Stalin hadde bygd opp Sovjetunionen til en stormakt og gått seierrik ut av krigen mot Hitler. Kinas forhold til den dominerende vestmakt, USA, var preget av alvorlig konflikt. Kina kunne derfor bare regne med støtte fra Sovjetunionen.

Den stalinistiske utviklingsstrategien hadde følgende grunnelementer: Jordbruket skulle tjene den industrielle oppbygging. Det vil si at ressurser måtte overføres til industrien fra jordbruket. Tungindustrien skulle prioriteres fremfor forbruksindustrien. Først når tungindustrien var høyt utviklet, kunne forbruksproduksjonen økes. Industrien ble konsentrert i store enheter. Den økonomiske planlegging og gjennomføring av planene ble sterkt sentralisert og byråkratisk ledet. Materielle stimulanser ble understreket som det viktigste middel til å fremme produktiviteten. Tvangskollektiviseringen av jordbruket var et viktig middel til å fremme denne politikken.

Denne sentraliserte politikken fant klangbunn i den kinesiske embetsmannstradisjonen. Tilpasningen av den sovjetiske utviklingsstrategien til Kina ble ledet av Kao Kang som hadde sin politiske base i Manchuria, et område som under den japanske okkupasjonen var blitt det eneste store industrialiserte område i Kina. Kao hadde nær kontakt med de sovjetiske lederne, og Kina fikk etter krigen omfattende økonomisk og faglig hjelp fra Sovjetunionen.

Men de kinesiske kommunistene hadde også sine egne erfaringer fra administrasjonen av de frigjorte områder, erfaringer som gikk i en annen retning enn den sovjetiske modellen. I disse områdene hadde en lagt hovedvekten på massemobilisering av folk til arbeidsinnsats, politiske stimulanser for å øke innsatsen og massekampanjer for å øke den politiske bevisstheten. Noenlunde lik fordeling av produksjonen og desentralisering var bærende prinsipper.

Når det gjaldt jordbrukspolitikken, fulgte Kina aldri den sovjetiske linje. Det var i første rekke bøndene som hadde båret de kinesiske kommunistene fram til seier. En sentraldirigert tvangskollektivisering var utenkelig i Kina. Den kollektivisering som fant sted i Kina i midten av 1950-åra, sprang ut av de tidligere jordreformene, og vokste i stor grad naturlig fram av de lokale forholdene.

Jordbruksproduksjonen i Sovjetunionen var så høy at et overskudd kunne presses ut av bøndene. I Kina var produksjonen så lav at det ikke var noe å hente fra de fattige bondemassene. Skulle landsbygda skape det overskuddet som var nødvendig for industrireisning, måtte bøndenes produktivitet øke.

Selv om Kina gjorde store økonomiske framskritt under den første femårsplanen, skapte utviklingsstrategien nye spenninger og vansker som truet med å underminere både den politiske stabiliteten og den økonomiske veksten. Den sentraliserte økonomien førte til en sterk vekst i byråkratiet. Samlingen av industrien i store enheter førte til en voldsom befolkningsøkning i byene. Dette skapte enorme problemer både med hensyn til å skaffe boliger og yte sosiale tjenester.

80 % av den kinesiske lettindustrien er avhengig av råvarer fra landbruket for sin produksjon. Når jordbruksproduksjonen sviktet, fikk dette umiddelbare følger for industrien. Den industrielle konsentrasjon (samling på få steder) skapte også store transportproblemer.

Den utviklingsstrategien som ble fulgt, førte til maktkonsentrasjon hos byråkratiet, som også sikret seg materielle fordeler. Dette førte til at det oppsto en stadig større kløft mellom lederne og folket. På grunn av at det ble gitt materielle stimulanser, ble det også skapt nye motsetninger innen massene. På tross av massekampanjer for å utrydde byråkrati og korrupsjon, økte kløften mellom det kommunistiske partiet og massene.

Under frigjøringskampene hadde den kommunistiske armeen vært en geriljaarme hvor likhet og demokrati var sterkt forankret. Men i 1950-åra var de kinesiske hærstyrkene i ferd med å bli organisert etter det hierarkiske sovjetiske mønsteret, samtidig som en satset på avansert militært utstyr, som i denne perioden bare kunne skaffes fra sovjetunioner. Det var forsvarsminister Peng Tehuai som ledet denne politikken. Et varsel om en viss motsetning innen partiet kom da Kao Kang ble avsatt i 1954.

Det store spranget 1958-60 Det store spranget representerte en ny utviklingsstrategi som tok sikte på å overvinne de vanskene som var oppstått. Det var den radikale fløyen som drev gjennom denne politikken. Den nye politikken tok sikte på å skape en bedre balanse mellom industri på den ene siden og jordbruk og forbruksproduksjon på den andre. Kollektiviseringen i seg selv var ingen garanti for økt jordbruksproduksjon. Bøndene bar i for høy grad industrialiseringensbyrder. Industrireisningen måtte I større grad også tjene jordbruket.

Materielle stimulanser i form av høyere lønner og bedre jordbrukspriser førte ikke fram i et så fattig land som Kina. En annen mulighet for å øke produksjonen var å satse på den politiske bevisstheten slik at folk arbeidet mer ut fra sosial og politisk ansvarsfølelse. En tredje mulighet var å satse på en ny organisering av produksjonen og på økt disiplin. Det store sprangets strategi var å satse på de to siste faktorene.

Det Kina hadde nok av var mennesker; det landet hadde for lite av var kapital. På landsbygda, hvor 80 % av befolkningen bodde, var arbeidskraften dårlig utnyttet. Folk arbeidet stort sett bare når de sådde og høstet. Under den første femårsplanen ble det f.eks. satt i gang store arbeider for å få kontroll over elvene, men dette var ledet og finansiert sentralt.

Den nye politikken gikk ut på å mobilisere den lokale arbeidskraften og det lokale initiativet. Lokalsamfunnet skulle selv ta ansvaret for og finansiere elvekontroll, skogplantning og bygging av mindre bedrifter, slik at arbeidskraften kunne være beskjeftiget året rundt. En slik politikk ville gjøre de lokale enhetene mer selvforsynt, transportvanskene ville bli mindre og tilstrømningen til byene ville bli mindre. Bøndene ville opphøre med bate å være jordbrukere, de ville også bli industriarbeidere og administratorer. Denne politikken innebar en tilknytning til det samfunnet som var bygd opp under borgerkrigen.

Folkekommunene var den organisatoriske rammen rundt denne nye politikken. Fremveksten av folkekommuner var delvis en spontan prosess, delvis en prosess som ble drevet gjennom av det lokale og sentrale partiapparatet. Allerede i 1958 var det opprettet folkekommuner over hele landet, ca. 26 000. Grunnstammen i folkekommunen var arbeidslaget som besto av 2030 familier. Arbeidslaget disponerte jorda og utarbeidet sin egen produksjons og salgsplan.

Over arbeidslaget sto brigaden som tok seg av større jordbruksarbeider, vanningsanlegg, kanaler og mindre industrielle virksomheter. Brigaden besto av 150300 familier.

På toppen var folkekommunen som tok seg av de større administrative oppgavene, større industri og større skoler og sykehus, og som samordnet større oppgaver med andre folkekommuner. På denne måten skulle ikke bare produksjonen kunne økes betraktelig, men den økte produksjon ville også komme lokalsamfunnet direkte til gode. I løpet av 1958 vokste det på landsbygda fram over 7 millioner småindustrier, som bl.a. produserte stål, kull, sement, kunstgjødsel og forbruksvarer. Opprettelsen av folkekommunene representerte en reaksjon mot ekspertvelde og byråkrati.

Til å begynne med var forventningene skrudd voldsomt i været. Kina begynte å snakke om mangel på arbeidskraft, en industriell produksjonsvekst på 25 % årlig, og en talte om å gå forbi England i industriell vekst på 15 år og forbi USA noen år etter dette. For Kina var dette en gjennomgripende politisk, sosial og økonomisk revolusjon.

Men disse optimistiske målene ble ikke nådd. Delvis skyldtes dette naturkatastrofer, noen av de verste i Kinas historie, som førte til et uunngåelig fall i jordbruksproduksjonen. Urealistiske produksjonstall etter den gode høsten i 1957 førte til at jordbruksarealer ble lagt brakk og beplantet med skog. Mistroen til eksperter førte til at mange damanlegg ikke holdt mål, med det resultatet at oversvømmelsene ble verre. Dårlig organisering førte til at arbeidskraft ble trukket vekk fra jordbruket, slik at en manglet folk til ugressbekjempelse og innhøsting.

Mange av de små industrielle tiltakene som ble opprette, førte til sløsning med ressurser, eller til at det ble produsert ubrukbare produkter. Den hodekulse organiseringen av folkekommunene som innebar en helt ny arbeidsform skapte mange steder kaos og forvirring. Krisen ble forverret ved at Sovjetunionen i 1960 trakk all sin hjelp og alle sine eksperter tilbake fra Kina.

En historisk vurdering av det store spranget er vanskelig. At det i første omgang hadde en negativ virkning på økonomien, er åpenbart. Men på den annen side ble det foretatt en lang rekke grunnlagsinvesteringer, som skogplantning, kanalbygging og overrislingsanlegg, som først på lang sikt ga resultater. Det store spranget mobiliserte unyttet arbeidskraft, og bøndene fikk innsikt i enklere industriell virksomhet og lærte i større grad å administrere sitt eget lokalsamfunn.

Stabiliseringsperioden 1961-65 Allerede i 1957 på Lushankonferansen hadde forsvarsminister Peng rettet et sterkt angrep mot den strategien som lå bak det store spranget. Han kalte den for småborgerlig fanatisme, og at den gikk ut på å erstatte realisme med mirakeltro. Peng var tilhenger av å gjøre armeen profesjonell og av å innføre moderne våpen. Peng ble avsatt fra sin stilling.

På et sentralkomitémøte i 1962 summerte Liu Chaochi opp lærdommene fra det store spranget, som inneholdt mye av den samme kritikken som Peng tidligere hadde kommet med.

Liu og Teng Hsiaoping fikk nå hovedansvaret for å gjennomføre den nye politiske stabiliseringslinjen.

Den faglige ekspertisen kom igjen i høysetet. Den sentrale administrasjon fikk større kontroll over utviklingen. Utdannelsessystemet tok igjen sikte på å gi den rent faglige utdannelse. Byråkratiet økte sin innflytelse også på det lokale nivået. Materielle stimulanser ble gjenninnført. De private jordlappene som var avskaffet under det store spranget, ble sammen med det private marked for jordbruksprodukter, gjenninnført. Men selv om folkekommunenes antall ble økt fra 26 000 til 70 000, ble den grunnleggende strukturen på landsbygda opprettholdt. Jordbruket ble oppprioritert i forhold til den første femårsplanen og større vekt ble lagt på vitenskapelige metoder for å øke jordbruksproduksjonen. Det ble også lagt vekt på å begrense befolkningsveksten.

Den nye politiske linjen førte til at den økonomiske veksten igjen kom i gang, og en gikk i gang med å utarbeide en ny femårsplan for 1966-70.

Kulturrevolusjonen 1966-69 Denne femårsplanen ble aldri satt ut i livet. Stabiliseringsperioden hadde økt produksjonen, men den hadde skapt nye spenninger og motsetninger i det kinesiske samfunnet. Kina hadde fjernet seg mer og mer fra de maoistiske idealene. Byråkratiet skaffet seg mer makt og privilegier på bekostning av massene. Utdannelsessystemet skapte nye privilegerte eliter. De bedrestilte bøndene styrket sin stilling på bekostning av de fattigere bøndene. Den økonomiske ulikheten mellom de forskjellige distriktene økte. Bonusordninger og materielle stimulanser i form av høyere lønn til de mest effektive arbeiderne, skapte nye motsetninger.

Kulturrevolusjonen, som delvis var spontan, delvis organisert av Mao, tok sikte på å snu denne utviklingen. Den maoistiske linje den revolusjonære masselinje understreket massenes initiativ og politiske bevisstgjøring som den avgjørende faktoren både for den økonomiske veksten og for realiseringen av et sosialistisk samfunn.

Linjen ble knyttet tilbake til det store spranget. Kulturrevolusjonens formål var å bryte ned det sentraliserende byråkratiets makt og privilegier, og den økonomiske ulikheten mellom grupper og regioner som var i ferd med å oppstå.

Kulturrevolusjonen ble derfor i første rekke et frontangrep på de etablerte institusjonene, i første rekke partiet, fagorganisasjonene og administrasjonen. Kulturrevolusjonen ble derfor ikke et dyptgånde forsøk på en bred politisk, økonomisk kulturell og sosial endring.

Det var uunngåelig at en slik masseaksjon måtte føre til atskillig kaos og forvirring. Den formelle enighet innen partiledelsen ble slått i stykker. Presidenten Llu Chaochi som var utsett til Maos etterfølger, og Teng Hsiaoping som var partiets generalsekretær, og en lang rekke fremtredende partifolk ble fjernet fra sine stillinger. Liu ble utskjelt for å være Kinas Khrustsjov og for å ville innføre kapitalismen i Kina.

Det er i dag for tidlig å foreta en historisk vurdering av kulturrevolusjonen. Takket være hærens inngrep for å holde både produksjonen og administrasjonen i gang, og ikke minst statsminister Chou Enlals dyktighet, ser det ut til at den klarte å sikre den økonomiske stabiliteten.

Kulturrevolusjonen utløste oppladet misnøye, og perioden var preget av intoleranse og forfølgelse og likvidering av de grupper som ble definert som kulturrevolusjonens motstandere. De nye gruppene som kom i maktposisjon, Maos kone, industriarbeideren Wang og en rekke fremtredende teoretikere, førte en heksejakt på motstanderne som bare overgås av den forfølgelse de kulturrevolusjonære senere ble utsatt for etter Maos død. Den kulturrevolusjonære fløyen var også innbyrdes uenige og maktet ikke å legge opp en felles politikk.

Det er klart at kulturrevolusjonen ikke nådde alle de mål den satte seg. Mao måtte selv gripe inn for å avblåse kampen. Dette førte til en lang rekke kompromisser med " høyrefløyen", som tok sikte på å stabilisere noen av de grunnleggende endringene som kulturrevolusjonen hadde ført til. Men Mao kom også med en profeti for fremtiden: Nye kulturrevolusjoner var nødvendig for å hindre en uønsket utvikling i revisjonistisk retning.

Stabilisering/kamp innen kommunistpartiet På samme måte som etter det store spranget gikk Kina i 1969 inn i en konsolideringsfase. Den desentraliserte økonomiske strukturen ble i stor grad opprettholdt, men materielle stimulanser vokste igjen fram. Undervisningssystemet ble lagt om slik at de akademiske prestasjonene fikk større betydning. De politiske kadrene i parti og administrasjon ble fornyet. De mest kritiserte kadrene i parti og administrasjon ble sendt til omskolering. Studenter og ungdom ble sendt på landsbygda for å arbeide der en viss periode, men gradvis ble de gamle kadrene rehabilitert. Forholdsvis få av de aktive ungdommene som deltok i kulturrevolusjonen som dens avantgarde, fikk ledende stillinger. Et av unntakene var industriarbeideren Wang Hongwen fra Shanghai.

Denne stabiliseringsperioden var i høy grad preget av økte motsetninger innen det kommunistiske partiets ledelse. Etter den niende partikongressen i 1969 dominerte de militære i toppledelsen (ca. 40 %), og Lin Piao ble nummer to i partiledelsen etter Mao. I september 1971 omkom Lin Piao i Mongolia i en flyulykke etter et mislykket kuppforsøk. Det er fortsatt uklart hvordan Lin Piao skal plasseres i det politiske bildet. Spørsmålet om han var en høyre eller venstreavviker, har dominert den politiske debatten i Kina. I perioden 197173 ble Lin oppfattet som venstreavviker. Senere offisielt som høyreavviker, mens Teng Hsiaoping i 1975 fordømte Lin som venstreavviker.

En rekke massekampanjer ble satt i gang i denne perioden: I 1971 kritikk av Lin og korrigering av arbeidsstilen, i 1973 kritikk av Lin og Konfusius. I 1975 kampanje for studiet av proletariatets diktatur og de borgerlige rettigheter. I korte perioder fant det sted en gjenopptaking av kulturrevolusjonens temaer og arbeidsmetoder. Allerede i 1966 uttalte Mao at det var nødvendig med en ny kulturrevolusjon om 67 år for å lede Kina i riktig retning. I 1969 fremholdt han at det avgjørende var at kulturrevolusjonen ble fortsatt.

Det er uklart I hvilken grad motsetningene innen kommunistpartiets ledelse avspeiler en strid mellom den gruppen som ønsket en ny og moderat form for kulturrevolusjon og den gruppen som gikk inn for den "revisjonistiske linje". I alle fall var det en motsetning mellom den gruppen som for enkelthetsskyld ble kalt "den kulturrevolusjonære gruppe" på grunn av at den fikk sin innflytelse under kulturrevolusjonen, og som etter Maos død ble kalt "firerbanden" (den besto av Maos kone og tre fremtredende politikere fra Shanghai) og en gruppe av mer moderate politikere. Den kulturrevolusjonære gruppen dominerte kulturlivet og propagandaapparatet og var også det dynamiske elementet i de massekampanjene som ble satt i gang. Helt til Maos død ble det imidlertid opprettholdt en balanse mellom disse to fraksjonene.

I 1975 ble Teng, som ved siden av Liu var gjenstand for den hardeste kritikken under kulturrevolusjonen og fratatt alle sine verv, valgt inn i den øverste partiledelsen. Men hver forfremmelse av Teng var ledsaget av en tilsvarende forfremmelse av representanter for "den kulturrevolusjonære gruppe".

I januar 1975 lanserte statsminister Chou Enlai en omfattende økonomisk plan om modernisering av landbruk, forsvar, industri og vitenskap. Under Chous sykdom ble det Teng som fikk hovedansvaret for statsadministrasjonen og gjennomføringen av planen. Hvordan denne planen skulle gjennomføres, ble et sentralt tema i den politiske debatten. Her gikk de samme spørsmålene igjen som hadde preget kulturrevolusjonen. Hva er ekspertenes rolle, utdannelsessystemets rolle? Hvordan er forholdet mellom materielle og ideologiske motiveringer for innsats? Det var den kulturrevolusjonære gruppen som særlig brakte denne spørsmålsstillinge inn i debatten, og deres kritikk rettet seg i første rekke mot Teng.

Chou døde i januar 1976 og Teng holdt gravtalen. Etter Chous død økte kritikken mot Teng og han ble avsatt fra alle sine verv i april. Hua Kuofeng var i mellomtiden blitt midlertidig statsminister. Mao døde i september 1976. Hua holdt minnetalen. I oktober ble "den kulturrevolusjonære gruppe" arrestert, og en kampanje ble satt i gang mot dem. Den balansen som til nå var opprettholdt, var definitivt brutt, og en omfattende utrenskning ble satt i gang for å fjerne tilhengere av de fire. Denne utrenskningen rammet flere av Maos slektninger. I juli 1977 ble Teng rehabilitert for annen gang og overtok alle sine tidligere politiske, militære og administrative verv. Anklagene mot de fire overgikk alt som tidligere hadde funnet sted.

Situasjonen i dag De fires politiske grunnlag ser ut til å ha vært forholdsvis snevert. I dag er det Teng som er Kinas sterke mann. Han fører Kina inn i en omfattende endringsprosess, hvis konsekvenser det er vanskelig å ha oversikt over.

Det er neppe tvil om at det er store motsetninger mellom den politikk Mao i sin tid sto for og den politikken Teng i dag fører. Motsetningene slår igjennom såvel på det ideologiske som på det praktiske planet.

Mao så på kulturrevolusjonen som en like viktig begivenhet som kommunistenes makterobring i 1949. I dag ser det ut til at de nye lederne ser på kulturrevolusjonen som en parentes i historien, og endog som et feilgrep. Men omskrivingen av historien går lenger tilbake. Peng Thehuai, som var visestatsminister og forsvarsminister i 1950-åra, og som ble styrtet fordi han kritiserte det store spranget og ønsket å bygge opp en moderne profesjonell arme, er blitt rehabilitert. Dette kan tyde på at det store spranget blir oppfattet som et feilgrep.

Den politikken som Teng i dag er den fremste talsmann for, knytter trådene tilbake til politikken under den første femårsplanen, og stabiliseringspolitikken etter det store spranget. Men det var nettopp mot utviklingen under den første femårsplanen at det store spranget ble satt inn, og kulturrevolusjonen ble startet for å bryte den utviklingen i revisjonistisk retning som stabiliseringspolitikken var uttrykk for.

Politikerne som ble fjernet under det store spranget og kulturrevolusjonen, er i stor utstrekning blitt rehabilitert, mens den kulturradikale gruppen stadig blir utrensket og forfulgt. Dette gjelder også aktive rødegardister fra 1966 som senere aldri har fått ledende stillinger.

Den maoistiske linjen understreket to viktige faktorer: For det første skulle Kina stole mest mulig på egne krefter og være minst mulig avhengig av de kapitalistiske land. Hver enkelt region skulle også være mest mulig selvhjulpen. For det andre skulle geriljaarmeen være grunnlaget for forsvaret, sannsynligvis også fordi oppbyggingen av en profesjonell armé med moderne våpen ville være en hard belastning for landets økonomi.

Den nye politikken bryter på vesentlige felter med denne politikken. Avansert teknologi både til sivile og militære formål skal i stigende utstrekning importeres fra de kapitalistiske industri-landene. Teng ser ut til å betrakte den kapitalistiske utviklingen i Japan (som har gjort Japan til verdens tredje industrimakt) som et mønster for Kina. Kinesisk presse nevner også kapitalistiske utviklingsland som har gjennomført industrialisering i samarbeid med store internasjonale selskaper, som et eksempel en kan høste lærdom av.

Selv om det politiskøkonomiske systemet fortsatt er på eksperimentstadiet, er mange trekk forholdsvis tydelige. Økonomisk vekst, ro, disiplin og ekspertstyre har forrangen. Teng nevner nesten ikke klassekampen i sine store taler.

Den nye politikken reiser to spørsmål som det i dag er vanskelig å svare på. For det første: I hvilken grad er det enighet innen toppledelsen om denne politikken. For det andre: Hvilke spenninger vil denne politikken utløse i det kinesiske samfunnet.

Såvel før som etter Maos død har sentralledelsen vært preget av fraksjonsstrider, som bare av og til som under kulturrevolusjonen og den tiden som fulgte må ha skapt usikkerhet hos massene og i byråkratiet. I en periode ble Lin Piao hyldet for deretter å bli støtt ut i mørket. I en periode ble Maos kone hyldet for deretter å bli stemplet som kapitalist og forræder. I en periode ble Teng fordømt for i dag å hyldes. I slike situasjoner kan det være fornuftig ikke å ta standpunkt til strider innen toppledelsen. Situasjonen blir enda mer komplisert fordi de nye lederne ikke har foretatt noen analyse av motsetningene under og etter kulturrevolusjonen, men nøyd seg med en generell fordømmelse av de kulturradikale.

Den nye hurtige industrialiseringspolitikken vil sette samfunnet på en hard prøve. En rask mekanisering av jordbruket vil skape spenninger på landsbygda. Den kan føre til en masseutvandring til byene, med alle de problemene dette fører med seg. Den forserte utdanningen av eksperter vil skape nye privilegerte grupper. Direktørstyret vil utfordre arbeiderne, og materielle stimulanser vil kunne splitte dem. Såvel bøndene som arbeiderne og studentene har erfaringer som sier at det er mulig å sette seg opp mot makthaverne.

Den økte avhengigheten av de kapitalistiske landene gjør Kina mer sårbart enn før for svingninger i den internasjonale økonomien. Kina vil i lengden måtte betale den økte importen av utenlandsk teknologi med eksport av egne produkter. Dette kan skape problemer for massenes levestandard, og reiser spørsmålet om de kapitalistiske landene vil kunne absorbere en økt import av kinesiske varer, ikke minst industrivarer.

Den epoken som Mao dominerte i Kinas historie er slutt. Den var preget av mange overraskelser. Den epoken som Teng nå har innledet, kan føre med seg nye overraskelser og omveltninger.

Utenrikspolitikk Kina har alltid betraktet seg som en stormakt. Helt til forfallet satte inn i midten av forrige hundreåret hadde Kina en dominerende innflytelse i sin del av verden. I koloniseringsperioden unngikk Kina å bli fullstendig kolonisert ved å spille stormaktene ut mot hverandre.

Etter at republikken var innført i 1911, søkte de nye lederne, f.eks. Sun Yatsen forgjeves støtte fra vestmaktene. Han knyttet så forbindelser med det nye Sovjetunionen som hadde fraskrevet seg de rettighetene tsarRussland hadde sikret seg i Kina. Under borgerkrigen støttet USA kommunistenes motstander Chiang Kaishek, og nektet å anerkjenne det nye Kina etter 1949. Maos Kina ble nærmest betraktet som en sovjetisk satelitt av amerikanske politikere. På denne bakgrunnen var det naturlig at de kinesiske kommunistene sluttet en nær allianse med det stalinistiske Sovjetunionen.

Koreakrigen, som førte til at kinesiske armeer intervenerte for å hindre at de amerikanske styrkene rykket helt opp til den kinesiske grensen, presset de to kommunistiske landene nærmere sammen. Den franske kolonikrigen i Indokina i begynnelsen av 1950-åra og den massive amerikanske intervensjon fra begynnelsen av 1960-åra, hadde den samme virkningen. USA ble betraktet som en alvorlig militær trusel mot Kina.

Men heller ikke de kinesiske forbindelsene med Sovjetunionen har vært uten problemer. Stalin hadde helt til kommunistenes makterobring i 1949 en helt annen vurdering av den kinesiske situasjonen enn Mao. Så sent som i 1948 hadde Stalin gått inn for et kompromiss mellom Mao og Chiang.

Denne historiske bakgrunnen er nødvendig for å forstå de kinesiske kommunistenes utenrikspolitiske linje. Men enda en faktor spiller inn, og den blir tydelig hvis en sammenlikner med den russiske revolusjon: Mens den kinesiske revolusjon nærmest fant sted i isolasjon, hadde bolsjevikene utstrakte internasjonale kontakter, og ga ut omfattende analyser av andre land. Den russiske revolusjon skapte omfattende ringvirkninger i mange andre land, hvor kommunistiske partier ble dannet. Den kinesiske revolusjon har i så henseende hatt liten virkning. Det er hele tiden vært forholdet til Sovjetunionen som har stått i sentrum for kinesisk utenrikspolitikk.

Fra slutten av 1950-åra til ut i 1960-åra kritiserte Kina Sovjetunionen for å søke samarbeid med USA og for ikke å gi tilstrekkelig hjelp til revolusjonære bevegelser. Den amerikanske krigen i Vietnam hindret imidlertid en åpen splittelse. Så sent som i 1962 forsikret daværende president Liu Chaochi og Teng Hsiaoping albanerne om at den antiimperialistiske fronten absolutt måtte omfatte Sovjetunionen. Fra slutten av 1960-åra betraktet de kinesiske lederne USA og Sovjetunionen som likeverdige imperialistiske land, og fra 1970-åra blir Sovjetunionen gradvis betraktet som den farligste imperialistiske makt. I 1979 ble endelig forbindelsene mellom Kina og USA normalisert, og det ser ut til at Teng går inn for en omfattende vennskapsavtale med USA. I løpet av 30 år har de kinesiske kommunistene fundamentalt endret sine allianseforhold.

Bakgrunnen for denne endrede kinesiske holdningen ligger både på det ideologiske og maktpolitiske plan. Både det store spranget fra slutten av 1950-åra og kulturrevolusjonen fra midten av 1960-åra var Maos forsøk på å hindre at de revisjonistiske kreftene slo igjennom i Kina på samme måte som Mao mente de hadde tatt makta i Sovjetunionen. Sovjetunionens forsiktige avspenningspolitikk overfor USA, som førte til at Khrustsjov nektet Kina støtte til å bygge opp atomvåpen, Khrustsjovs kompromiss i Cubakrisen i 1963 og avtalen om prøvestans med USA, markerte det avgjørende vendepunktet i det kinesisksovjetiske forholdet. Den sovjetiske intervensjon i Tsjekkoslovakia i 1968 skjerpet krisen.

Det avgjørende vendepunktet i forholdet til USA var president Nixons besøk i Kina i 1972, som forberedte den amerikanske tilbaketrekningen fra Indokina. Det er neppe tvil om at Kina etter 1972 søkte å presse de vietnamesiske lederne til å vise kompromissvilje både overfor USA og Saigonregimet.

Den maoistiske maktovertakelse i 1949 bygget på to historiske bevegelser. På den ene siden fanget kommunistene opp den latente sosiale misnøyen, og ville på dette grunnlaget bygge opp et egalitært og antibyråkratisk nytt Kina. På den andre siden fanget Mao opp den kinesiske nasjonalismen som ble forsterket gjennom krigen mot Japan. Nasjonalismens mål var å gjenreise Kinas stormaktsstilling og gjennomføre en hurtig industrialisering, slik at Kina på ny kunne hevde seg i det internasjonale maktspillet. I dag ser det ut til at det er denne retningen som iallfall midlertidig har seiret, med Teng som den viktigste talsmann. Men en slik hurtig industrialisering er avhengig av avansert utenlandsk teknologi, som bare de kapitalistiske i-land kan skaffe, av lån fra kapitalistiske land og samarbeid med de store internasjonale selskapene.

Denne utviklingen har ført til at Kina i dag fører en utenrikspolitikk som landet tidligere kritiserte Sovjetunionen for. Kina søker et mer intimt samarbeid med USA, og har innstilt sin hjelp til tidligere vennligsinnede land som Albania og Vietnam, på en like brutal måte som Sovjetunionen innstilte hjelpen til Kina i 1960. Albania og Vietnam har nektet å følge den nye kinesiske utenrikspolitiske linje. Albania ble så sent som i 1969 av Chou En-lai hyldet som sosialismens fyrtårn i Europa.

Kina er i dag først og fremst opptatt av å støtte alle antisovjetiske krefter uansett deres politiske karakter. Dette gjelder sjahens regime i Iran, Pinochets militærjunta i Chile og de mest ekstreme konservative NATO-tilhengere i Vest-Europa og USA.

Den teoretiske rammen for den nye utenrikspolitiske linjen er i første rekke utarbeidet av Teng Hsiaoping, med utgangspunkt i en kon uttalelse av Mao til en utenlandsk statsmann i 1974. Denne teorien er basert på en tredeling av verden. Den første verden er supermaktene USA og Sovjetunionen. Den andre verden utgjøres av de kapitalistiske industri-landene og den tredje verden er utviklingslandene. Teoriens hovedpilar er at USA stadig svekkes og at Sovjetunionen øker sin innflytelse. Med den kinesiske vennskapsavtalen med Japan fra høsten 1978 og normaliseringen av forbindelsene med USA er det ikke usannsynlig at denne tredelingen vil vike plassen for en todeling: Sovjetunionen mot resten av verden.

Kina er i dag kommet inn i internasjonal stormaktspolitikk med full tyngde. Dette har betydd at Kina har avskrevet tidligere samarbeidspartnere som Vietnam og Albania. Kina øver i dag et sterkt press på Vietnam for å destabilisere regimet der. Denne nye politikken vil også skape problemer for de radikale bevegelser som rundt om i verden har hentet støtte og inspirasjon fra Kina. Den nye kinesiske utenrikspolitiske linje er i høy grad pragmatisk og betinget av å forsvare kinesiske nasjonale interesser, og vil også derfor kunne svinge med endringer i internasjonal maktpolitikk.

E. No.

Se også: Chou Enlai, Folkekommune, Hua Kuofeng, Koreakrigen, Kuomintang, Lin Piao, Liu Shaochi, Maoisme, Mao Tsetung.

Litteratur: E. Snow: Rød stjerne over Kina, Oslo 1972. K. S. Karol: Kina den andre kommunismen, Oslo 1967. J. Robinson: Kulturrevolutionen i Kina, Stockholm 1969. J. Galtung og F. Nishimura: Kan vi lære av kineserne? Oslo 1975. C. Bettelheim: Kina etter Mao, Århus 1976. J. Gittings: The World and China, London 1974.