Kapitalkontroversen
Kapitalkontroversen er betegnelsen på en teoretisk debatt innenfor den del av sosialøkonomien som gjerne betegnes som "kapitalteori". Debatten hadde sitt tyngdepunkt fra 1953 til 1967, og har ført til at kapitalteoretikere i dag står mot hverandre i to skarpt atskilte skoler. På den ene siden står de såkalte "nyricardianske" økonomer ved universitetet i Cambrigde i England, på den andre siden de "nyklassiske" økonomer som har en teoretisk høyborg ved Massachusetts Institute of Technology i Cambridge ved Boston i USA. (Dette sammentreffet har ført til at debatten undertiden omtales som "Cambridge-kontroversen".)
I den nyricardianske retningen er Joan Robinson og Piero Sraffa sentrale; blant nyklassikerne Paul Samuelson og Robert Solow. Den nyklassiske skolen er dominerende i det vestlige sosialøkonomiske miljøet. Den nyricardianske skolen står tallmessig langt svakere. Den nyricardianske skolen er i houtbredt innenfor den marxistiske tradisjonen, til tross for enkelte ultra-radikale forsøk på å karakterisere den som borgerlig. Den er i dag det beste - og langt på vei det eneste - eksemplet på et gjennomtenkt og intellektuelt gjennomarbeidet marxistisk alternativ innen samfunnsvitenskapene.
Innholdet i kapitalkontroversen har dels analytiske, dels normative og dels kunnskapssosiologiske sider. Analytisk dreier spørsmålet seg om man kan tale om "kapital" som en produksjonsfaktor på linmed arbeid og jord. Den normative siden tar opp problemet om kapitaleierne har en rett til belønning for sin kapital. Kunnskapssosiologisk kan man spørre om hvor kapitalbegrepet stammer fra, hvilken ideologisk opprinnelse eller ideologisk virkdet kan tillegges. De tre sidene er i høy grad vevd inn i hverandre, med det analytiske problesom den viktigste tråden.

Den analytiske siden
I de konkrete økonomiske produksjonsprosessene finnes det åpenbart ikke "kapital", bare kapitalgjenstander av ulike slag: verktøy, maskiner, bygninger. For mange formål ville det være ønskelig om man kunne slå sammen (aggregere) alle disse kapitalgjenstandene til ett overordnet begrep "kapital". Slik aggregering foregår på alle områder av sosialøkonomien. Når man skal analysere prisutviklin ville det f.eks. være tungvint å følge prisene på alle forbruksvarer. I stedet konstruerer man en prisindeks som et aggregert uttrykk. I nyklassisk økonomisk teori har denne sammenslåingen eller aggregeringen blitt foretatt ved å legge sammen kapriser.
I teorien inngår det videre en forestilling om at produksjonsprosessen lar seg beskrive gjennom en produktfunksjon, som sier hvor mye man kan produsere med gitte mengder av de to innsatsfaktorekapital (aggregert i priser) og arbeid. Hver av disse to faktorene tilskrives så en grenseproduktivitet, et mål på hvor mye produksjonen øker hvis man tilfører en ekstra enhet av denne faktoren mens den andre holdes konstant. Hvis bruken av faktorene i produksjonsprosessen bestemmes av kapitalister som søker høyest mulig profitt i en frikonkurranseøkonomi, kan man vise at de vil finne det lønnsomt å bruke nøyaktig så mye av hver faktor at grenseproduktiviteten er lik den såkalte "faktorbelønning": lønn for arbeid, profitt for kapitalen. Under visse forutsetninger gjelder det også at når begge faktorene lønnes etter sin grenseproduktivi vil belønningene nøyaktig uttømme den totale produksjonen. Begge faktorer "får hva de har skapt".
Den grunnleggende analytiske innvendingen mot denne teorien går ut på at begrepet "aggregert kapital" ikke kan inngå som faktor i en produktfunksjon. Fire hovedproblemer kan kort nevnes. 1. Prisene på kapitalvarer (relativt til prisene på forbruksvarer) avhenger av fordelingen av nettopromellom lønn og profitt, og da kan man ikke bruke aggregert kapital i en produktfunksjon som bl.a. skal gjøre det mulig å bestemme denne fordelingen. 2. Aggregert kapital oppfører seg ikke alltid slik en innsatsfaktor "bør" oppføre seg. Man kan bl.a. vise at under enkelte (ikke urimelige) betingelser, har kapitalen stigende grenseproduktivitet. Det vil si at hver enhet kapital gir større profitt jo mer kapitalintensiv produksjonen er. Dette er helt i strid med hva som forutsettes i nyklassisk teori. 3. Man kan ikke rangere teknikker etter deres grad av kapitalintensitet, og si at kapitalintensive teknikker er mest lønnsomme der arbeidslønnen er høy. Tvert om kan det tenkes at en og samme teknikk er den mest lønnsomme både i USA (med høye arbeidslønninger) og i India (med lave), mens en annen teknikk er den beste i land med middels høye lønninger (Spania eller Jugoslavia). Dette er også i strid med de advarsler nyklassiske økonomer har gitt utviklingslandene mot å etterlikne vestlig teknologi. 4. Selve begrepet "produktfunksjon" bryter sammen, fordi man ikke entydig kan tilordne en bestemt mengde ferdig produkt til bestemte mengder arbeid og kapital.
Til grunn for alle disse innvendingene ligger en rekke moteksempler, som i hovedsak har følgende mønster: For å gjøre problemet mest mulig oversiktlig, tenker man seg at økonomien bare produserer to varer; en forbruksvare og en kapitalvare. Kapitalvaren produseres med seg selv og arbeid som innsatsfaktorer, forbruksvaren produseres med kapitalvaren og arbeid. Man antar videre at den samme forbruksvaren kan produseres med to ulike kapitalvarer som mellomledd. De to kapitalproduseres med ulike mengder innsatsfaktorer og brukes sammen med ulike mengder arbeid i forbruksvareproduksjonen. Vi spør så: hvilken av de to produksjonsteknikkene er den mest lønnsomme? Svaret vil avhenge av arbeidslønnen: når man lar lønnsnivået variere, vil snart den ene, snart den andre av de to teknikkene være den mest lønnsom Nyklassiske teoretikere har gått ut fra at hvis en teknikk blir den mest lønnsomme når arbeidslønnen stiger til et visst nivå, vil den forbli den mest lønnsomme ved alle høyere lønnsnivåer. Nyricardianernes innsats var å vise at dette bare er riktig under meget spesielle forutsetninger, og at man under andre forutsetninger kunne få paradoksom 2. og 3. ovenfor.
Ironisk nok viser disse spesielle forutsetningene seg å være identiske med Marx' antakelse i første bind av "Kapitalen" om lik organisk sammensetning i de to hovedsektorer av økonomien. Det vil si at hver av de to produksjonsteknikker har like mye kapital per arbeid i kapitalvaresektoren som i forbruksvaresektoren. Borgerlige økonomer har tradisjonelt kritisert Marx for denne antakelsen, til tross for at den oppheves i tredje bind av "Kapitalen" og til tross for at deres egen teori viser seg å hvile nettopp på denne forutsetningen. Det bør tilføyes at en del nyklassiske økonomer mener at teorien kan "reddes" også med andre og mindre spesielle forutsetninger. Forsøkene kan nærmest sammenliknes med de astronomer som ville vise at det ptolemeiske system - der sola gikk rundt jorda - også kunne reddes ved innføringen av hjelpehypoteser.

Den normative og kunnskapssosiologiske siden
Når det aggregerte kapitalbegrepet oppløses, blir det også mindre naturlig å betrakte kapital som en produksjonsfaktor på linje med arbeid og med samme rett til belønning som arbeid. Den politiske kritikken av den kapitalistiske teori om inntektsfordeling stammer fra kapittel 48 i tredje bok av "Kapitalen", og er logisk uavhengig av kapitalkontroversen. Marx viser her at siden kapital er et produkt av tidligere arbeid, finnes det bare arbeid i produksjonen, sett i lengdesnitt over tid. Når kapitalen forsvinner fra analysen av produksjonsprosessen, forsvinner også illusjonen om kapitalens rett til belønning. Denne kritikken er fullt gyldig slik den står, men får større sosial gjennomslagskraft når man også kan vise at kapitalbegrepet i seg selv er usammenhengende. Hvis man så spør hvordan begrepet "agkapital" har kunnet oppstå, er det naturlig å anta en forbindelse med klassen av kapitalister. I analogi med arbeidere som "har" arbeidskraft, var det naturlig å anta at det fantes noe - kapital - som kapitalistene "hadde". Her som ellers viser det seg at illusjonene i den borgerlige økonomien skyldes at produksjonsprosessen betraktes fra det snevre standpunktet til den "praktiske kapitalist".
J. E.

Se også: Arbeidsverditeorien, Marxistisk økonomi.

Litteratur: J. Elster: Om utbytting, Oslo 1977. G. C. Harcourt: Some Cambridge controversies in the theory of capital, Cambridge 1973.


Kapp Verde-øyane

Hovudstad: Praia
Sjølvstende: 1975 (Portugal)
Politisk system: Eittpartisystem
Flateinnhald: 4 033 km²
Folkemengd i 1973: 284 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,8 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 336 $
Yrkesaktivitet: 52,8 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 57,6 %
Viktigaste handelspartnar 1973: Portugal, 53,1 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 118 kke
Lese- og skrivekunne: 27 %
Kapp Verde-øyane oppnådde sjølvstende i 1975, men innbyggjarane har bestemt at landet skal tilslutte seg Guinea-Bissau.


Karakterer
Se Evaluering.


Karavanehandel
Se Fjernhandel.


Karikatur
Se Politisk illustrasjon.

Karneval
Karneval er en form for folkelig festival som særlig var utbredt i det førindustrielle Europa. Ordet karneval settes vanligvis i forbindelse med det latinske carne-vale, "farvel kjøtt", en henvisning til den kristne fasteperiodens forbud mot bl.a. kjøttspising og kjønnsliv. En henspilling på det samme er "fastelavn" - aftenen før faste.
I Norge i dag brukes ordet vanligvis for å betegne en dansefest der deltakerne bærer maske og har kledd seg ut. Tidligere kunne også ordet "faste" brukes friere - som i den svenske Peder Swarts "Chrinika" (1561), der det står at biskop Brask ved en anledning "giorde sigh selff til fastelaghen" for å more kongen.

Førindustrielt samfunn
Karneval og fastelavnsfester er uttrykk for den sosiale rytme som finnes i alle førindustrielle samfunn: regelmessige vekslinger mellom arbeidsperioder og perioder med fest og høytid, nøye knyttet til skifte av årstid, til de religiøse merkedagene og til markeringen av individenes overgang fra barn til voksen, fra ugift til gift osv. I samfunn uten kapitalistiske begreper om produktivitet, investering og vekst, kan slike høytider preges av store opphopav verdigjenstander, som så ødelegges i løpet av festen. Denne ødeleggelsen - sammen med de religiøse myter som viser tilbake til samfunnets opprinnelse - blir en slags ny start, en forsterking av fellesskapet og gruppens fortsatte eksistens.
Det er vanlig å anta at det først er i moderne tid at virkelig "fritid" er oppstått, men alt tyder på at menneskene før har brukt mye mer tid og krefter på fest og høytid enn det som den kapitalistiske samfunnsform tillater. Et klart eksempel på dette er karnevalet.
Karnevalslignende fester finnes over hele verden. I Latin-Amerika har sammenfletningen av katolske og indianske skikker skapt spesielt levende karnevalstradisjoner, selv om også disse i høy grad blir fordreid og utnyttet kommersielt.

Europeisk karneval
Det europeiske karneval har sin bakgrunn i middelalderkirkens langfaste 40 dager før påske. Denne fastepraksis ble drevet fram av eremitt- og munkevesenet, med dets sterke behov for å sette skiller mellom det hellige og det verdslige. Fasteperioden skulle være en åndelig og kroppslig renselse og forberedelse før påskehøytiden. Men i denne utskillingen av en egen fasteperiode lå selve kimen til dens rake motsetning: en høyst vellystig utladning før langfasten satte inn. I Norden innskrenket man seg til en ukes fastelavnsfeiring, men i Italia f.eks. begynte karnevalsperioden allerede i slutten av desember eller i januar, og fortsatte med økende styrke fram til fasten.
Fastetidens magre diett og forestillinger om seksuell urenhet (innbefattet menstruerende kvinners "urenhet") gjorde at karnevalet ble selve innbegrepet av overdådighet i matveien og kroppslig utfoldelse. Ikke for ingenting ble grisen og hanen karnevalets fremste dyresymboler. Alle slags lokale symboler og skikker som henspilte på det frodige og fruktbare ble etter hvert knyttet til karnevalsfeiringen; den varierte derfor mye fra sted til sted.
Det ser ut til at noen av de eldste karnevalstradisjonene fra middelalderen har sammenheng med innlemmingen av ungdommen i samfunnet, særlig de snart gifteklare unge menn. Disse får noen dager eller uker hvert år til å komme med sine "siste sprell" innen de trer inn i den ansvarlige familiefars rolle. Den tradisjonelle norske russefeiring er en avlegger av denne skikken, noe som allerede ligger i den latinske opprinnelsen til ordet "russ": cornua depositurus, "den som skal legge av seg hornene" (symbol på det dyriske, ukultiverte, uansvarlige).
Russen var det "laug" som satte og setter hele feiringen i scene, det velger sin leder som holder russetalen, med rett til å drive blodig gjøn med de lokale myndigheter. Det arrangeres russetog, et uryddig opptog med vogner og utkledde mennesker og lattervekkende, ofte obskøne figurer, grovkornede sanger og plakater osv. Det vises russerevy med tilsvarende virkemidler. Grytidlig en bestemt morgen (17. mai) forekommer larmende besøk hos sentrale personer i det sosiale systemet - rektor og lærerne. En effektiv straff overfor upopulære lærere er ikke å larme ekstra mye, men å unnlate å vise vedkommende oppmerksomhet. Omkring det hele er det spunnet et nett av symboler (rødfarge, bambusstokker, russelue med knuter) og lokale skikker (skolemerker, russerop, russefrokost osv.).
Alle disse elementene fra "de unge menns karneval" er velkjente fra europeisk kulturhistorie, og de ble altså overført til Norge i en meget begrenset akademisk form. Fra 1500-tallet i Europas byer synes karnevalsskikkene å omfatte alle aldersgrupper. I landsbyer og byer kunne hovedgater og plasser nærmest bli en stor scene for maskerte opptog, parader, spill, leker, konkurranser av alle slag, julebesøk, revyer og farser - med fastei Nürnberg etter 1450 som de mest berømte. Selvfølgelig var dette tid for de store marog for folketilstrømning fra fjern og nær. Til karnevalet i Venezia i 1687 kom det 30 000 tilreisende.
I det europeiske karnevals "klassiske" periode (ca. 1500-1750) kan vi forestille oss karnevalet som en "happening" eller spontant teater i stor skala: alle menneskene i landsbyen eller bydelen inngår i flere roller som planleggere/arrangører/utøvere/tilskuere ved en rekke forskjellige aktiviteter. I dette mylderet av barn og gamlinger, rike og fattige, hunder og katter og rotter, utspant det seg en sydende, sanselig folkelighet - når det ikke var uår.

Opprør eller sikkerhetsventil
Myndighetenes innstilling til denne folketilstrømningen og uordenen varierte. Det var lenge svært vanlig å se på karneval som en helt nødvendig sikkerhetsventil, et utslipp for folkemassenes oppdemmede aggresjoner og begjær. Karneval betydde sprengning av hverdagens grenser, men ikke grenseløshet. Noen ganger var det likevel vanskelig for myndighetene å bevare kontrollen - som da Peder Palladius i 1556 brennemerker "Fastelaffuens Diefher inden Københaffns Porte".
Det europeiske karneval er særpreget nettopp ved at det fungerte som noe mer enn en sikkerhetsventil. Nehru skriver i sin "Verdenshistorie" at de brede folkemassers politiske organisering og deltakelse allerede på 15-1600-tallet er typiske for Vesten (i motsetning til f.eks. India). Denne massemobiliseringen viser seg i karnevalet. For ikke sjelden slo karnevalets latterliggjøring av den herskende orden rett over i åpent opprør, slik som ved bondeopprøret i Bern i 1513. Selve sammenstimlingen av folk under karnevalet åpnet muligheter for kommunikasjon og politisk rådslagning; at martiltrakk seg de forhatte skatteoppkreverne, la grunnlaget for spontane konfrontasjoner - særlig hvis stemningen ellers var opphetet. Drikkegilder og rene slagsmål kunne under slike forhold få vidtrekkende konsekvenser.
Men karneval var naturligvis ikke først og fremst en kanal for politisk opposisjon, like lite som en hårreisende russerevy var ment som en tilspissing av forholdet mellom elever og lærere. Tvert imot, karnevalets mange anledninger til åpen og ærlig kritikk må i mange tilfeller ha bidratt til å skape mer personlige forhold, også mellom mennesker med interessekonflikter, jamfør "firmafester" i dag. Den folkelige kritikken var som regel entydig når det gjaldt presteskapet og kirkens hykleri. Men det spottende opptog var svært ofte myntet på å opprettholde tradisjonell moral, innbefattet kjønnsroller. Den mann som hadde en for selvstendig kone, for ikke å snakke om den mann som ble "bedratt", var et yndet mål for landsbyens latterliggjørende kritikk. (Han burde ha tuktet henne!)
Nettopp karnevalet som et bilde på "verden snudd opp-ned", med kvinnen på toppen, viser dets sanne tvetydighet. På den ene siden var framstillingen av kvinner som de dominerende ment å være en kritikk av renessansekvinnenes nye selvstendighet; på den andre siden ga dette spillet, denne leken, mange kvinner blod på tann. Også her var veien mange ganger kort fra karneval til politisk hverdag. Karnevalets gjøgleri med kvinner som de ledende slo over i reelle opprør, dvs. opprørerne maskerte seg som rasende kvinner: i 1629 ledet "kaptein" Alice Clark en gruppe kvinner og menn (utkledd som kvinner) i Essex i England i et kornør. I 1630 var det noen menn i Dijon i Frankrike som kledde seg ut som kvinner og kalte seg "Gale-mor"; de drev vekk noen skatteoppkrevere og latterliggjorde deres kunngjøringer ved å kunngjøre grove vitser isteden. I 1631 gjorde "Lady Skimmington" opprør i Wiltshire - en gruppe kvinneutkledde menn som protesterte mot kongelige inngrep i deres almenningsrettigheter. Denne dobbeltbunnen i karnevalet var myndighetene klar over: I det store revolusjonsåret 1647 forbød makthaverne i mange italienske byer det årlige karneval. Opprørskarnevalet var unntaket snarere enn regelen, men denne innebygde protestmuligheten ble en viktig antiautoritær kraft mot kirkens og adelens makt.

Protestantisme og puritanisme
Etter de store politiske og sosiale omveltningene på 1600-tallet ("1600-tallets generelle krise") finner det sted en holdningsendring i den europeiske overklassen: Det legges sterkere vekt på detaljert kontroll og disiplinering. Protestantene hadde allerede på 1500-tallet innvarslet det nye ved å ville forby karneval helt og holdent. Også katolske ledeble mer opptatte av "skadevirkningene", men de la større vekt på måtehold enn på forbud. Innenfor de lavere klasser selv oppsto det kraftige bestrebelfor økt selvdisiplin og orden: De engelske puritanere på 1600-tallet var sterkt imot karnevalsfor Tilsvarende alvorsmenn var selvsagt de norske haugianere på 1800-tallet. Karnevalets voldsomme gjøgleri var ikke noe for de målbevisste, de som så en vei ut av folks elendighet gjennom hardt arbeid, gudfryktighet og organisering.
I den protestantiske kapitalismens modernisering av samfunnet i Nordvest-Europa ble det ikke plass for noe så uforutsigelig, uregjerlig og spontant som karneval. Det overlevde i nye, kommersialiserte former i Sør-Europa og som maskeball i den europeiske overklassen. Et eksempel i Norge er Bernt Anker som var en spirituell vert og som arrangerte kanefart fra sine eiendommer i Oslo til nye festligheter på Collett-familiens Fladeby i Enebakk ved nyttårstider.
Ennå finnes små rester av folkelig karnevalsfeiring enkelte steder i Danmark. I Norge finnes hovedsakelig to rester: fastelavnsboller og fastelavnsris. Håndverkernes skikk med å ta seg fri dagen etfastelavnssøndag ("blåmandag") og ellers "holde blåmandag" også på en del andre mandager var et typisk uberegnelig karnevalselement som ble avskaffet ved håndverksloven av 1839. Om blåmandager skrev ellers en bergensk avis i 1837: "Denne Dag var fordums en Glædeskabsdag i Bergen (...). Om Eftermiddagen saaes hele Corporationen af Unge og Ældre at spille Langbold (...). Unge Kjøbmænd, Skippere, Styrmænd, Studerende, Haandværkere, Huusbonder, Geseller m.fl. spillede der Bold til langt ud paa Aftenen. Nu er denne Fastelavns-Lystighed længst forsvunden fra de Ældres Cirkler, og kun blandt Smaabørn finder den endnu Sted."
I det disiplinerte samfunnet har det på flere måter skjedd en åpenbar forarming av folkelivet. Fester enten blitt helt private arrangementer for den nærmeste krets eller offentlige feiringer gjennom massemediene, slik at man kan sitte med god mat og drikke og følge TV-programmene i anledning Kong Olavs 75-årsdag og andre begivenheter.

Oppblomstring av sosiale behov?
For den nye arbeiderbevegelsen på 1800-tallet kunne det være nødvendig å markere avstand til det gamle håndverkerlivets større sans for frodige høydepunkter uten politiske mål. På samme måte var det for den nye studentbevegelsen i slutten av 1960-årene naturlig å forakte dansefestene i Unge Høyre, lulladilullakosen i AUF og russefeiringens foreldede tåpeligheter. Men i denne politiske sakligheten og selvdisiplineringens navn ble behovet for å oppleve noe annet enn hverdager eller sterile sammenkomster undertrykt.
I løpet av 1970-årene har en motstrømning begynt å gjøre seg gjeldende: arrangementer i borettslag har tatt seg opp, gatefester og festivaler av forskjellige slag har stukket hodet fram. Hele ideen om levende lokalsamfunn og nabolag har fått forskjellige politiske bevegelser til å legge større vekt på fester og varierte sammenkomster. De nye sosiale behovene for fellesskap og utenomhverdagslig utfoldelse er også fanget opp av restauranter og foreninger som på ny inviterer til "karneval". I denne utviklingen blir det en sentral politisk oppgave å opprettholde et historisk karnevalsperspektiv hvor festen blir noe mer enn en sikkerhetsventil: en anledning til å utforske og utdype samhørigheten mellom folk som har felles grunnleggende sosiale interesser.
E. R.
Litteratur: P. Burke: European Popular Culture in Early Modem Europe, London 1978. Y.M. Berte: Fete et Revolte. Des mentalités populaires du XVIe au XVIIIe siècle Paris 1976. C. Bregenhøj: Helligtrekongersløb på Agersø. Socialt, statistisk og strukturelt, København 1974. N. Z. Davis: Society and Culture in Early Modem France, London 1975. TroelsLund: Dagligt Liv i Norden i det 16. Aarhundrede, København 1903. M. Bakhon: Rabelais and His World, Cambridge, Mass. 1968.


Kartell
Kartell er et samarbeid mellom ulike selvstendige foretak i samme bransje for å begrense konkurransen. Formålet kan være å ta samme pris, å dele markeder, å utnytte et patent eller en lisens, å opptre sammen overfor arbeidere og fagforeninger eller å forlange like vilkår fra felles leverandører. Hensikten er å oppnå en økonomisk gevinst, en merfortjeneste, som uten samarbeid ville tilfalle andre. Alle deltakerne i kartellet fortsetter som selvstendige enheter, og som regel er det et minimum av felles administrasjon. Karteller kan beskrives som en form for funksjonell kapitalkonsentrasjon, dvs. at ulike enheter opptrer som om de var slått sammen uten å være det, men med omtrent de samme resultater i praksis.
Kartelldannelse strider mot konkurranseprinsippene i den klassiske frimarkedsøkonomien, og i flere land er det politiske hindringer for kartelldannelse. Særlig er dette tilfelle i USA, der det finnes en betydelig antitrustlovgivning og der konkurransehindrende tiltak på mange måter er ulovlige. I mindre tydelig grad finnes tilsvarende hindringer i Storbritannia. I andre kapitalistiske industri-land, først og fremst Tyskland og Japan, blir kartelldannelser tradisjonelt oppmuntret og aktivt understøttet av de politiske myndighetene. Hensikten har vært å forsere industrialiseringen og å danne store slagkraftige nasjonale enheter i industrien, og å begrense den innenlandske konkurransen.
I realiteten blir nå kartelldannelser, ofte i form av uspesifiserte samarbeidstiltak, understøttet av myndighetene i mange industri-land og ansees som naturlige ledd i en aktiv nasjonal industripolitikk. Mange karteller fordeler produksjonen på de ulike medlemmene. Dette kan føre til strid om produksjonsdeling og kvoter, og er en viktig årsak til at mange karteller har en forholdsvis kort levetid. Særlig har karteller av råvareprodusenter tradisjonelt hatt en kort levetid, fire til åtte år. Årsaken ligger både i sterkt svingende markedsforhold og i vansker med produksjonsbegrensning. Oljekartellet OPEC synes her på mange måter å være et unntak. I industri-land har karteller i mange tilfeller en betydelig lengre levetid. I Tyskland og Japan har karteller hatt en levetid på ett hundre år eller mer, avbrutt av en kort periode like etter 1945 da amerikanske okkupasjonsmyndigheter prøvde å oppløse kartellene.
De første karteller av betydning på nasjonale markeder oppsto i Tyskland og Japan i siste del av forrige århundre, ofte med statlig hjelp, i forbindelse med rask industrialisering. Senere er karteller blitt et mer vanlig fenomen i de kapitalistiske industri-landene. Typisk for kapitalismens internasjonalisering i det 20. århundre er dannelsen av internasjonale karteller. Det mest kjente eksempelet er oljekartellet 19281931 og fra 1934 og utover, der sjuåtte store internasjonale oljeselskaper samarbeidet om å dele markedet, holde felles priser og ikke å underby hverandre.
Andre karteller er mindre kjente, og en del karteller opptrer selektivt, bare på bestemte markeder. For eksempel er det grunn til å anta at det finnes et hemmelig nordisk papirkartell for leveranser av papir på det norske markedet, betinget av gammel og lite konsentrert kapital i norsk papirindustri og tilsvarende høye produksjonskostnader; den mer effektive finske og svenske papirindustrien underbyr ikke på det norske markedet. Kartelldannelser er typisk for den "modne" kapitalisme, for økende konsentrasjon og korporativisering og for forsøkene på å fjerne usikkerhetsfaktorer ved å kontrollere markedene. Slik er karteller et godt uttrykk for at frikonkurransen i kapitalismen er et historisk stadium.
Ø. No.



Kaste
Betegenelsen kaste (casta på spansk og portugisisk) ble første brukt av portugiserne for å beskrive den lagdelingen de fant i India. Betegnelsen står både for de utallige yrkesgruppene (jati) som finnes i India og for de fire hovedgruppene (varna) som de over 2 000 yrkesgruppene kan kategoriseres innen. De mange kastene (jati) kan kanskje best sammenliknes med laugene i europeisk middelalder. Kastene fungerer som lukkete yrkesgrupper, med nedarvet tilknytning til kasten, ekteskapsinngåelse innen kasten og minimal samhandling mellom kastene. Karakteristisk for kastene i India er at de tillegges forskjellig grad av rituell renhet.
Forestillingen om rituell renhet har sin ideologiske bakgrunn i hinduismen og brukes som en forklaring på de mange, og ofte nitide, regler som finnes om samhandling mellom og innen kastene. Reglene om overordning og underordning blir imidlertid også opprettholdt ved hjelp av langt mer effektive midler enn de ideologiske, nemlig økonomiske og fysiske. Voldelige konfrontasjoner mellom høyere og lavere kaster er ikke uvanlig.
Graderingen av yrkesgrupper og av mennesker i høyere og lavere kaster som har svært ulike plikter og rettigheter, forutsetter bestemte økonomiske og politiske forhold. Kastesystemet har sin bakgrunn i en forholdsvis stabil økonomi der jorda, som var det viktigste produksjonsmiddelet, var monopolisert, og der pengeomløpet var begrenset. Av denne grunn er kastevesenet i dag best bevart på landsbygda og i utkantstrøk.
Med industrialisering og kapitalistisk produksjonsmåte brytes det flere årtusen gamle kastesystemet ned, og i dag berører kanskje klassesamfunnet langt flere indere og på langt flere måter enn hva tilfellet er med kastesystemet.
Tidligere var nesten hver eneste tenkelige yrkesgruppe en kaste, avgrenset sosialt og politisk, men på ingen måte økonomisk. På toppen av kastepyramiden befant de skriftlærde seg, brahminene. Mennene fortolket og formidlet hinduismen, sikkert stimulert og hjulpet av de ofte velutdannete kvinnene i denne kasten. Kasten eide også jord og hadde således både ideologisk og økonomisk makt, makt til å gjøre bruk av andre kasters ekspertise og arbeidskraft innen rammen av det såkalte "patronklient"systemet (jajmani).
En "patron" fra de høyere kaster kunne ha en lang rekke "klienter", og enkelte "klienter" hadde også flere "patroner" eller herrer de tjente. "Patron"status hadde også andre varnakaster som Kshatriya, hvor mennene var herskere, hærførere og høyere embetsmenn, og Vaisya, hvor mennene var godseiere, kjøpmenn og finansfolk. Til sammen eide disse tre kastene nesten all jord. Kvinnene her var som mennene lite produktive, men de administrerte husholdningen, en administrasjon som også berørte de "klient"familier de måtte ha.
Den fjerde og siste kastegruppen var Sudra. Denne var langt den største og innbefattet utallige håndverkerkaster, småbønder, folk i tjenesteyrker og også løsarbeideme. Familien utgjorde ofte en produksjonsenhet slik at kvinnene i tillegg til å stå for den daglige husholdningen, også gikk ektemenn og fedre til hånde i deres yrkesutøvelse. I motsetning til kvinnene fra de høyere kastene hadde (har) Sudrakvinner ofte liten eller ingen utdanning og ganske begrensete utfoldelsesmuligheter. I alle de fire kastegruppene var kvinnene økonomisk avhengige av menn, noe som blant annet ga seg uttrykk i medgiften.
De kasteløse stod utenfor kastesystemet rent ideologisk, men var en viktig del av det både sosialt og økonomisk. De ble også kalt lavkaste, urene, " pariah" eller "harijan" (Guds barn), en betegnelse Mahatma Gandhi innførte i sitt iherdige arbeid for å bedre denne utstøtte og særlig utbyttete samfunnsgruppens kår. Sosialt og politisk har de kasteløse vært svært isolert, men økonomisk har de spilt en viktig rolle, særlig som landarbeidere. Tungt og lite attraktivt arbeid har også vært overlatt denne gruppen hvor menn og kvinner står omtrent likt i produksjonen. Kvinnene har også hatt ansvar for reproduksjonen, og i tillegg var det forventet at de skulle yte seksuelle tjenester til de høyere kasters menn.
Under "patronklient"systemet kunne imidlertid selv de kasteløse ha krav på en viss materiell og sosial beskyttelse fra de høyere kastene, selv om den ofte var minimal. Med oppløsningen av kastebåndene og overgangen til klassesamfunnet er imidlertid slike rettigheter en saga blott. Nå søker stadig flere å selge sin arbeidskraft på det åpne markedet, uten å finne kjøpere. I forsøket på å bedre lavkastenes kår har de indiske myndighetene innført omvendt diskriminering med bl.a. kvoteordninger ved opptak til skoler. Men det er svært langt fram.
Denne femdelingen av det indiske samfunnet har sitt Ideologiske grunnlag i de gamle hinduskriftene, Rigveda, som ble nedtegnet for 34 000 år siden. Men selv om kastesystemet er gammelt, har det antakelig aldri vært statisk. Kaster har skiftet plass i hierarkiet, bl.a. ved å anta høyere kasters levesett (sanskritisering). For enkeltmennesket har det vært mulig å slutte seg til en annen kaste enn den man var født til, men en slik overgang er forbundet med individuelle kostnader og er forholdsvis uvanlig. Gjennom de tusener av år systemet er blitt holdt ved like, har det nødvendigvis måttet tilpasse seg endrete økonomiske, politiske og økologiske forhold. Det gir en kort og skjematisk fremstilling som denne begrenset verdi.
Kastesystemet utviklet seg og blomstret på det indiske subkontinentet og innen den indiske kultursfæren. Men også blant buddhistene i Sri Lanka finnes en rekke av kastesystemets særtrekk. Selv om enkelte anser hinduismen og ideologien om renhet som et vesenskjennetegn ved kastesystemet, har samfunnsforskere pekt på at det finnes nesten tilsvarende lagdelingssystem i andre kulturer. Den hierarkiske sosiale oppbyggingen av Hellas og Roma i antikken er ett eksempel. Forholdet mellom stammene i Burundi, mellom hvite, farvete og svarte i Sør-Afrika, mellom ladinos og indianere i Guatemala og mellom hvite og svarte i sørstatene i USA er andre eksempler. Spørsmålet om kastesystemet er et særindisk fenomen eller ikke, vil i siste omgang være et spørsmål om de forskjellige definisjonene og ulike perspektivene en velger å se det ut fra.
E. Sk.



Katastrofehjelp
Katastrofehjelp blir satt inn mot virkningene av store ulykker og hendinger i naturen, der følgene er blitt katastrofale for dem som ikke har midler til å beskytte seg.
Katastrofehjelp i denne betydningen blir derimot ikke satt Inn mot den største, mest varige og uavbrutte katastrofen som er at 650 millioner mennesker lever under eksistensminimum. Dette betyr at 650 millioner barn, kvinner og menn ikke har nok mat, klær og hus til å leve, men for mye til å dø umiddelbart. I stedet dør de langsomt. De aller fleste av disse 650 millioner døende finnes i land der utviklingen blir forsinket, hindret og delvis ødelagt av den rike delen av verden der menneskene har for mye mat, klær og hus. Målet for industri-landenes politikk har hele tida vært å bevare de økonomiske forhold som er hovedårsak til at 650 millioner mennesker holdes fast i den uavbrutte katastrofen de er født inn i.
Mot denne bakgrunnen blir katastrofehjelpen i ordets vanlige betydning liten. Hendinger med katastrofale følger som flom, jordskjelv, tørke, vulkanutbrudd, orkaner, eksplosjoner osv., trekker til seg stor oppmerksomhet på grunn av dramatikken og den plutselige volden de ofte fører med seg. Skildringene ! massemediene gjør at mange mennesker, fjernt fra katastrofeområdene, får noe kunnskap om det som er skjedd. Denne kunnskapen er et viktig grunnlag for katastrofehjelpen. Det gjelder både når den er statlig og når den er organisert av frivillige organisasjoner. I Norge kombineres denne hjelpen ofte. Det er spesielt den norske avdelingen av Røde Kors og Kirkens Nødhjelp som har organisert katastrofehjelp de siste årene. Det økonomiske grunnlaget er en kombinasjon av statlige bevilgninger og frivillig innsamlede midler.
Katastrofehjelpen er kortvarig. Den er en hjelp i den akutte situasjonen, men setter ikke ofrene bedre i stand til å møte neste flom, orkan eller jordskjelv. Dessverre har det vist seg at den store oppmerksomheten om de akutte katastrofesituasjonene ikke følges opp med informasjoner om årsakene som ligger bak. En effektiv og virksom forandring av de økonomiske forholdene i verden ville føre til færre akutte katastrofer. En omfordeling av verdens rikdom ville sette katastrofeotrene i stand til å forberede seg på naturens skiftninger og derved unngå å bli katastrofeofre. Det er rønnene og skurene som faller sammen og dreper beboerne under et jordskjelv, ikke de gode husene. En kan forsøke å tenke seg hvilken katastrofe en vanlig norsk vinter ville være, hvert år, dersom en vesentlig del av landets befolkning bodde i uisolerte skur og rønner uten tilgang på varme klær.
Ordet katastrofehjelp bør utvides til også å omfatte det arbeidet som gjøres for å fjerne den uavbrutte katastrofen at 650 millioner mennesker er i ferd med å dø langsomt.
H. E.

Kautokeino-opprøret
Kautokeinoopprøret blir vanligvis brukt som betegnelse på hendingene på Kautokeino kirkested 8. november 1852 da handelsmannen og betjenten ble drept og prosten pisket av samiske opprørere. Men dette var kun toppunktet i et kompleks av sosiale og religiøse opprørske handlinger over en lengre periode, ledet av flyttsamer fra Kautokeino-området.

Hendingene
Den første større episoden foregikk 6. og 7. juli 1851 i Skjervøy kirke, rettet mot prest, statskirke og nordmenn i kirka. Allerede da ble de første arrestasjoner foretatt og etterforskning innledet. Da flyttsamene samme høst vendte tilbake fra sommeroppholdet ved kysten, fortsatte de sine læstadianskinspirerte aksjoner mot de norsksvenske undertrykkerne: De trengte seg inn hos handelsmann Carl Johan Ruth og dennes betjent Lars Johan Bucht (begge svenskfødte), og forlangte at de straks skulle slutte sitt ødeleggende brennevinssalg og forandre sitt levesett. Den tidligere samemisjonær, N. J. V. Stockf7eth ble av biskop D. B. Juell ekspedert til åstedet for å få bukt med oppstanden, men motsetningene ble bare ytterligere skjerpa. Samene ville ha Storkl7eth omvendt ill sin verdensanskuelse, og Stockfleth fikk sendt politifolk og arrestordre fra fogden i Alta.
I begynnelsen av november 1851 kom samene til en gudstjeneste i kirka og retta sterke angrep på geistligheten, den lutherske tro og brennevinshandlerne; med andre ord på hele den lokale, norske øvrighet. Politifolkene, presten og brennevinshandlerne arresterte seks av de samiske lederne. Men andre ledere som ikke ble arrestert, særlig Elen Skum, fortsatte iherdig sine aksjoner mot presten og kirka i de kommende par månedene, mens etterforskningen pågikk, og de andre satt i varetekt.
Den første av de to rettssakene mot opprørerne ble holdt i Kautokeino i slutten av februar 1852, med 22 tiltalte. Dommene ble på opptil 2 1/2 års fengsel, og alle de dømte ble pålagt i fellesskap å betale samtlige utgifter ved etterforskning og rettergang. Dette ruinerte dem økonomisk. De fleste meinte seg å være uskyldig dømt, anka saka til Høyesterett og venta frifinnelse, men Høyesterett stadfesta dommen.
I sin andre og siste dom konstaterte Høyesterett om den første: "Da det viste sig, at de tiltaltes Rener og øvrige Gods vilde blive medtaget til Dækkelse af de idømte Sagsomkostninger, reiste sig et fanatisk Had især mod Lensmanden, Bucht." (Brennevinshandleren var nå innsatt som lensmann.)
Den 8. november 1852 dro ca. 30 samer, med flere av de tidligere dømte i spissen, til Kautokeino kirkested. De drepte handelsmann Ruth og Bucht
og brente Ruths hus med privatbolig, butikk og prestekontor. Den nylig ankomne sokneprest Hvoslef ble piska sammen med drenger og tjenestejenter. Opprørerne ble til slutt overmanna av andre samer. Under den påfølgende rettssak ble 33 samer tiltalt og endelig dom falt i Høyesterett 6. mars 1854: Mildeste dom var 5 og 8 dagers vann og brød for 2 personer. 2 fikk 8 måneders fengsel, 6 fikk 1 års fengsel, 1 fikk 6 år, 3 fikk 12 år, 8 fikk livsvarig og følgende ble dødsdømt: Aslak Hætta, Mons Somby, Elen Skum, Lars Hætta og Henrik Skum. De tre siste ble benåda tit livsvarig fengsel. Aslak Hætta og Mons Somby ble henretta i Alta 14. oktober 1854. De fengsla ble etter hvert som åra gikk og delvis etter benådning, løslatt fra Trondhjems og Akershus Festnings Straffeanstalter. Siste løslatte var Lars Hætta, i 1867. I 1884 fikk han æresoppreising av staten, og Kautokeinoopprørernes historie ble formelt avslutta.
Utenom de to henretta mista ytterligere syv samer livet under eller som følge av hendelsene. Ei ung kvinne (Marit Hætta) ble slått i hjel da opprørerne ble overmanna den 8. november 1852. En ung mann (Ole Somby) døde et par dager seinere på grunn av skader han fikk under arrestasjon og fangetransport. En av lederne (Rasmus Spein) ble smitta av tuberkulose i fengsel og døde der i 1852. Ytterligere fire døde under fengselsoppholdene, og i hvert fall for et par av dem oppgis dødsårsaken av legen i noen grad å være "hjemve og brystsvaghed."

Årsakene
Årsakene til opprøret er mange og kompliserte, og her skal bare noen antydes: I første halvpart av 1800-tallet økte både antallet rein og reindriftssamer sterkt i Kautokeinoområdet. På samme tid intensiverte nasjonalstatene utbyttingen av området og samene der. Den lovlige og ulovlige handelen med brennevin som handelsmenn og prester dreiv, undergravde samenes helse, samfunnsordning og materielle livsgrunnlag og gjorde dem enda lettere til ofre for utbytting. Utover på 1800-tallet økte derfor behovet for et massivt, samisk nasjonalt opprør mot utbytterne. Imidlertid hadde samene verken i sin kultur, sitt språk eller sin verdensanskuelse noen forklaring på de radikalt nye forholdene.
Den samiskætta svenske presten Lars Levi Læstadius reagerte også mot undertrykkelsen. Han mente å finne en ideologisk veiviser til forandring av forholdene i den kristne religionen. Etter en personlig krise begynte han i et saftig språk å rase mot brennevinshandlerne og prestene og nasjonalstatenes øvrighet i det hele. Unge samer fra Kautokeinoområdet, hvorav de fem seinere dødsdømte var noen av lederne, tok opp deler av hans lære og forsøkte å omsette den i praksis. Gjennom dette fikk de imidlertid en ubrukbar ideologisk rettledning til den revolusjon av samfunnsforholdene som de ville oppnå. En kan kanskje trekke ut av dette at Kautokeinosamenes opprør måtte mislykkes fordi ideologien de hadde var ubrukbar til å lede opprøret etter. Marcus Thrane her hjemme i Norge og Karl Marx ute i Europa brukte andre retningslinjer for sine opprør. De oppnådde også andre resultater, selv bm heller ikke de så sine mål virkeliggjort i sine levedager.
Bare ytterst få prosent av det tilgjengelige primære kildematerialet i saka er trykt. Veldokumentert, faglig forskning om emnet eksisterer praktisk talt ikke. På norsk foreligger trefire halvt dokumentariske, halvt skjønnlitterære bøker: Andreas Markussons "Hyrdene som for vill" (Oslo 1938) bør leses sammen med hans "Han som kjempet mot mørket" (Oslo 1937). Olav Nordrås "Rød høst" (Oslo 1970) og Idar Kristiansens "Korstog mot Kautokeino" (Oslo 1970) bringer ikke vesentnytt, verken av fakta eller synsmåter, i forhold til Markusson.