NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Kampanjen Norge ut av NATO

Kampanjen Norge ut av NATO ble stiftet i januar 1968. De første forberedelsene hadde startet våren 1967 med utspring i den del av atomprotestkampanjen (se art. Atomprotestkampanjen ) som tok standpunkt mot NATO. Drivkraften bak starten av Kampanjen Norge ut av NATO var først og fremst den formelle muligheten Norge fra 1969 hadde til å melde seg ut av NATO med ett år varsel.

Kampanjen startet i en tid da NATO-motstanden var på frammarsj. Nytt i bildet var at AUF og Norges Unge Venstre gikk mot NATO, og enkelt personer fra disse to organisasjonene var knyttet til kampanjen. Men mer skulle den bli preget av og reflektere striden innenfor SF, som i februar 1969 førte til at SUF(m-l) brøt ut av partiet. Arbeidsstilen til SUF(m-l), forløperen til AKP(m-l), vanskeliggjorde samarbeidet i kampanjen. Etter en kraftmobilisering til årsmøtet i Oslo-Akershusutvalget September 1969, fikk SUF(m-l) valgt inn et flertall av sine folk og vedtatt resolusjoner, som ga klart uttrykk for ml-bevegelsens politiske linje. Den tverrpolitiske linjen var dermed brutt. Flertallet i den såk. Hovedkomiteen nedla en stund etter sine verv. Før Kampanjen Norge ut av NATO ble belt oppløst, tilbrakte den en tid en temmelig anonym til værelse innenfor ml-bevegelsen.

T. Bj.

Kamp og Kultur

"Kamp og Kultur" - tidsskrift som ble utgitt av Sosialistisk Kulturfront mellom 1935 og 1937.

Etter oppløsningen av Mot Dag i 1935 følte mange intellektuelle innafor arbeiderbevegelsen behov for en ny organisasjon som på det politisk-kulturelle området kunne utføre et planmessig opplysningsarbeid. 9.10.1935 ble derfor Sosialistisk Kulturfront dannet. Med økonomisk støtte fra Folketeaterforeningen ble også tidsskriftet "Kamp og Kultur" dannet med Arne Stai som redaktør."Kamp og Kultur" skulle være et "uavhengig tids skrift på marxistisk grunn" og skulle ta del i utviklinga av en "marxistisk litteraturkritikk med støtte samfunnsvitenskapene og psykoanalysen". Selv om fronten bare ble et Oslo-fenomen, ble den et viktig forum for radikale borgerlige intellektuelle og kulturarbeidere, som stort sett følte seg hjemme på arbeiderbevegelsens venstrefløy.

De 17 numrene som "Kamp og Kultur" kom hadde stor tematisk spennvidde. Selv om langt fra alle bidragene befant seg på "marxistisk grunn", var tidsskriftet preget av kampen mot borgersamfunnets ulike ytringsformer. En særlig stor plass fikk kampen mot fascismen. I tillegg til artiklene om litteratur, film og teater, gikk mange av bidragene inn i kulturkampen også i en videre forstand. Temaer som familie og samfunn, religion, Moskvaprosessene, sosialistisk teori og artikler om psykoanalyse og pedagogikk fikk alle plass.

Den pedagogiske tonen i tidsskriftet viser hvordan en hadde som mål å nå ut over de intellektuelle sjikt. Blant bidragsyterne finner en mange av de fremste deltakerne i kulturkampen i 30-åra, f.eks. Sigurd Evensmo, Helge Krog, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Ingeborg Refling Hagen, Olav Dal-gard, Håkon Meyer og Nic Hoel (Waal).

Etter hvert ble "Kamp og Kultur> mer og mer engasjert i den dagsaktuelle politikken og markerte snart en klar opposisjon til den "kompromissets tidsalder" det mente regjeringsansvaret medførte for DNA. Av konfliktstoff finnes f.eks. kritikken av utenriksminister Koht for hans handtering av Ossietsky-saken, og utfall mot regjeringas holdning til asylretten for Trotskij og Reich. Den direkte årsaken til at kulturfronten sprakk, var lederartiklen i "Kamp og Kultur" 1. mai 1937: (Vi står og vipper mellom uklar radikalisme og skjendige kompromisser med de borgerlige partier ... Det vi trenger er dette: Klarhet." Dette styrket Martin Tranmæls mistanke om at fronten var en fordekt fortsettelse av Erling Falks Mot Dag. Gruppa rundt "Kamp og Kultur" ble angrepet for å være en trotskistisk gift plante, for at den besto av en krets intellektuelle og fordi den hadde etablert seg utafor partiet med sitt eget organ (Tranmæl i Arbeiderbladet). Etter press fra Tranmæl og partiledelsen trakk derfor Folketeaterforeningen sin støtte, med den følge at "Kamp og Kultur" gikk inn og fronten ble oppløst.

Det er ikke riktig å si at "Kamp og Kultur" var en fortsettelse av Mot Dag eller et trotskistisk organ. Tidsskriftet var snarere forum for ei rekke ulike tankeretninger som florerte blant intellektuelle i arbeiderbevegelsen. Forsøkene på å sette forhold fra privatsfæren inn i en politisk sammenheng var snarere preget av en forenklet psykoanalytisk forståelse enn av forsøk på å utvikle en marxistisk forståelse av disse sammenhengene. Mangfoldet vises ikke minst gjennom deltakernes politiske utvikling etter nedlegginga av tidsskriftet i 1937: Noen forble på arbeiderbevegelsens venstrefløy, andre flyktet inn i privatiserte sjelsproblematikker eller endte opp på ytterste høyrefløy.

I januar 1938 dannet kulturfrontens partitro fløy Sosialistisk Kulturlag av DNA, med Aase Lionæs som formann. Laget endte raskt som en liten isolert kulturcelle.

Y. F.

Litteratur: T. Alsvik m.fl.: Proletær kultur i Norge i 1930-åra, i Poetik 23, København 1975. S. Evensmo: Kulturfronten som raknet, i O. Eidem (red.): Injurier, Oslo 1965. Y. Finslo: Kulturkamp, sosial organisering og de intellektuelle I 30-Ara, i Kontrast 69, Oslo 1977.

Kampuchea (tidl. Kambodsja)

Hovedstad: Phnom Penh
Sjølstendighet:1953 (Frankrike)
Politisk system: Ettpartisystem
Flateinnhold:181 035 km²
Folkemengde i 1973: 7670000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73:3,0 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 3,9 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 81 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1960-70: 0,6 %
Yrkesaktivitet:43,6 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 42,0 %
Eksportensidighet: Rågummi, 40,0 %
Viktigste handelspartner 1972: i-land, 48,4 %
Energibruk pr. innbygger: Meget lav, 30 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 6,2 %
Lese- og skrivekyndighet: 41 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 10
Militærutgifter pr. innb., 1972: 14,69 $

Perioden fra år 900 og fram til 1400-tallet var det kampucheanske rikes storhetstid. Khmerfolket, som utgjør det store flertall i Kampuchea, hadde skapt den mektigste staten i det sørlige Asia. De kontrollerte et område fra Burma i vest til SørKina-havet i øst. Saigon er grunnlagt av khmerene. Men gradvis smuldret dette riket bort i langvarige kriger med nabostatene Vietnam og Thai-land. Khmerene søkte å bevare sitt rike ved vekselvis å støtte seg til Thai-land og Vietnam.

Kolonitid og frigjøring Den franske koloniale ekspansjonen i Sørøst-Asia. fra midten av 1800-tallet hindret at Kampuchea ble utslettet av Thai-land og Vietnam. Kampuchea, Laos og Vietnam ble franske kolonier. De grensene som den gang ble trukket opp av den franske kolonimakten, er stort sett de grenser som gjelder i dag. Under den andre verdenskrig okkuperte Thai-land de vestlige provinser I Kampuchea, men ble etterJapans nederlag tvunget til å gi dem tilbake.

Kampucheas historie er derfor i første rekke preget av kampen for å bevare den kulturelle identitet og for å overleve som selvstendig enhet. Khmerene så på Frankrike som en garanti mot vietnamesisk og thai-landsk press. Det er karakteristisk at mens Vietnams historie er preget av en lang rekke opprør mot den franske kolonimakten, var det fram til den andre verdenskrig bare et mindre opprør mot kolonistyret i Kampuchea.

Spenningen mellom Kampuchea og Vietnam er også en konflikt mellom to ulike sivilisasjoner. Mens Vietnam er preget av den kinesiske sivilisasjonen og kampen mot kinesisk overherredømme, er Kampucheas historie preget av den indiske sivilisasjonen og kampen mot vietnamesisk og thai-landsk overherredømme.

Under kolonitiden importerte franskmennene vietnamesiske arbeidere til gummiplantasjene. Vietnamesiske innvandrere fikk også stillinger i den lavere koloniadministrasjonen, slik at den vietnamesiske befolkningen i etterkrigstida utgjorde nærmere en halv million. Samtidig skjedde det også en sterk kinesisk innvandring. Den kinesiske og vietnamesiske befolkningen utgjorde flertallet byene. På denne måten vokste det fram ikke bare en spenning mellom den khmerske befolkningen kineserne og vietnameserne, men også en skjerpet spenning mellom by og land. Kampuchea har aldri hatt en virkelig overklasse av godseiere. Storparten av jorda eies av småbønder. Men bøndene te seg utbyttet av byene, der kineserne og vietnameserne dominerte handelen.

Kampen mot det franske koloniveldet i etterkrigstida overskygget de historiske motsetningene mellom khmerer og vietnamesere. Men kampen mot Frankrike ble aldri en virkelig massebevegelse. motstandsbevegelsen i Indokina ble ledet av vietnameserne. På grunn av den vanskelige militære situasjonen innrømmet Frankrike Kampuchea selvstendighet allerede i 1953, et halvt år før det franske nederlaget i Vietnam, som førte til Genève-avtalen av mai 1954.

I 1951 var det indokinesiske kommunistpartiet blitt oppløst og erstattet av tre selvstendige kommunistpartier, ett for Vietnam, ett for Laos og ett for Kampuchea. Alle partiene bygde opp bredere frontorganisasjoner i kampen mot Frankrike. Da Kampuchea ble selvstendig i 1953, ble de franske troppene trukket tilbake.

Genève-avtalen i 1954 forutsatte en umiddelbar tilbaketrekning av de franske troppene i Vietnam Laos, men det skjedde bare omgrupperinger, og frigjøringsbevegelsene fikk kontrollen over Nord-Vietnam og to provinser i Laos.

Genève-avtalen bestemte at de vietnamesiske frigjøringsstyrkene skulle trekkes tilbake fra kampuchea. Dette ble gjort, samtidig som store deler av den kampucheanske frigjøringsbevegelsen la ned våpnene.

Ved valget i 1955 vant prins Sihanouks parti alle plassene i nasjonalforsamlingen. Franskmennene hadde satt Sihanouk på tronen i 1941, men han abdiserte i 1954 og kom tilbake som landets leder gjennom sin valgseier.

Det er neppe tvil om at så vel Kina som Sovjetunionen øvde et press på Ho Chi-Minh for å få ham til å godta Genève-avtalen.

Amerikansk intervensjon Sihanouk førte en nøytral politikk og utviklet et godt forhold til Vietnam og Kina. Men den økende amerikanske intervensjonen i 1960-åra skapte problemer. Sihanouk tillot at grenseprovinsene til Vietnam ble brukt som baser og forsyningslinjer for frigjøringsbevegelsen i Sør-Vietnam. Disse områdene ble i realiteten kontrollert av de vietnamesiske frigjøringsbevegelsene.

Samtidig som Sovjetunionen og Kina støttet Sihanouks regime, vokste det i 1960-åra fram en geriljabevegelse - Røde Khmer. Bevegelsen sto under ledelse av Pol Pot, som nektet å samarbeide med Sihanouk. Sihanouk på sin side førte en begrenset krig mot dem.

I 1970 ble Sihanouk styrtet av en militærjunta. De nye makthaverne, som var støttet av USA, for langte at de vietnamesiske troppene skulle trekke seg ut av landet. Dette førte til en forsoning mellom Sihanouk, nå i eksil i Kina, og de vietnamesiske styrkene på den ene siden og Røde Khmer, som fortsatte sin geriljakrig, på den andre siden. Militærjuntaen overlevde bare på grunn av massiv innsats fra USA og Saigon-regimets side.

Nixons besøk i Kina i 1972 åpnet åpning for fred i Indokina og tilbaketrekning av de amerikanske styrkene. Etter dette er det mye som tyder på at så vel Kina som Sovjetunionen øvetpress på Nord Vietnam for å få dem til å innlede forhandlinger med USA og Saigon-regimet. Muligens ønsket de også at Røde Khmer skulle innlede forhandlinger med militærjuntaen i Phnom Penh.

Paris-avtalen av 1973 mellom FNL, Nord-Vietnam, USA og Saigon-regimet bestemte blant annet at alle parter skulle trekke sine militære styrker vekk fra Laos og Kampuchea og innstille våpenleveranser til disse landene.

Fra 1973 er Røde Khmer imidlertid på offensiven og i april 1975 ble den endelige seier vunnet med erobringen av hovedstaden Phnom Penh.

Prins Sihanouk vendte tilbake fra Kina, men gikk av som statssjef i 1976, og lederne for Røde Khmer, Khieu Samphan og Pol Pot, ble henholdsvis president og statsminister.

Pol Pot-regimet

De nye makthaverne sto overfor enorme oppgaver.Kampuchea var ødelagt og uten noen organisering på grunn av krigen. Hovedstaden var svulmet opp til en by på flere millioner mennesker som bare hadde blitt holdt i live ved massive amerikanske forsyninger luftveien. Skulle en unngå en hungerkatastrofe måtte befolkningen flyttes ut på landet for å delta i matproduksjonen. Men et annet for hold spilte også inn. Røde Khmers motstandskamp ble utviklet på landsbygda. De hadde liten kontakt med bybefolkningen - i motsetning til frigjørings-evegelsene i Vietnam. Bybefolkningen ble betraktet som en gruppe utbyttere.

I september 1977 opplyste statsminister Pol Pot at det i 1960 var dannet et kommunistparti hvor han var generalsekretær. Det er klart at det var dette partiet som var kjernen i frigjøringsbevegelsen Røde Khmer.

Det er vanskelig å vite hva som egentlig har foregått i Kampuchea i tida fra 1975 til januar 1979. I motsetning til Vietnam har landet praktisk talt vært lukket. Men det ser ut til at Pol Pots bevegelse i første omgang har satset på at nesten hele folket skal settes inn i jordbruksarbeid, og at det skal bygges opp et nytt samfunnssystem hvor såvel penger som markeder er avskaffet.

En hardhendt omstillingspolitikk har ført til masseflukt til Thai-land og Vietnam. Over 100 000 flyktet til Vietnam og over 30 000 til Thai-land (Tallene er fra 1 juni 1978.) Mange av dem som ha flyktet er veteraner fra frigjøringskampen. Det ser ut til å ha vært strider innen toppledelsen i partiet i 1977, og at Pol Pot midlertidig trakk seg tilbake. Det har også vært en hardhendt utrenskning inne: de pro-vietnamesiske gruppene og de gruppene som ble bygget rundt prins Sihanouk. Sihanok fortsatte å bo i Kampuchea, men ifølge offisielle kampucheanske kilder ba han om å få reise ut av landet.

Forholdet til Vietnam Etter at den endelige seier var vunnet i hele Indokina våren 1975, slo de historiske motsetningen mellom Kampuchea og Vietnam ut igjen. Store de ler av den vietnamesiske befolkningen ble tvunget til å forlate Kampuchea. Det ser også ut til at dette gjaldt den kinesiske befolkningen.

Det hersket fortsatt stor usikkerhet om forholdet mellom de to land inntil januar 1979, da en vietnamesisk militær offensiv støttet av en indre motstandsbevegelse, i løpet av noen uker fikk kontro1len over hele Kampuchea. Pol Pots regjering flyktet, og motstandsbevegelsen opprettet ny regjering.

Pol Pots regjering hevdet at vietnamese ville innlemme Kampuchea i en vietnamesisk union mens Vietnam anklaget Kampuchea for stadige grensekrenkelser og uvillighet til å bli med på forhandlinger for å løse grenseproblemene.

Konflikten ble skjerpet ved at Sovjetunionen og Kina hadde ulike interesser i dette området Etter hvert som motsetningen mellom Vietnam og, Kina økte, knyttet Vietnam seg nærmere til Sovjetunionen og de inngikk i 1978 en vennskaps- og støtte pakt. Kampuchea på sin side knyttet seg nærmere til Kina. Her slo igjen de historiske motsetningene ut. Vietnam så på Kina som sin farligste historiske fiende, og Kina ønsket ikke at vietnamesere skul le få større innflytelse i Indokina. Khmeren på sin side så på Vietnam som sin historiske fiende. og sluttet seg nærmere til Kina som motvekt mot Vietnam.

Det ser ut til at Kina var i tvil om Pol Pot-regimets stabilitet og støtte i den khmerske befolkning. Det var karakteristisk at Pol Pot under krigen i januar 1979 henvendte seg til Sihanouk, som han hadde avsatt og internert, og ba han tale regimets sak i FN. Sihanouk ble mottatt med all mulig hedersbevisning i Kina på sin gjennomreise til New York. På en pressekonferanse kritiserte Sihanouk pol Pots regime meget sterkt. Dette tydet på at kina hadde oppgitt sin støtte til Pol Pots regime og satset på nasjonalisten Sihanouk som det samlende symbol for en mulig motstandskamp mot det nye regimet i Kampuchea.

Det er i dag (januar 1979) lite som tyder på at det vil være lett å bygge opp en motstandsbevegelse av betydning mot det nye regimet som ledes av Heng Samrin.

Det nye regimets stilling vil uten tvil avhenge av om det vil makte å fremstå som et nasjonalt styre. Den khmerske nasjonalismen og skepsisen mot vietnameserne er sterkt historisk forankret. Heng Samrin må klare å gjennomføre en lang rekke proklamerte reformer for å få den massebasisen som pol Pots styre ikke maktet med sin hardhendte politikk. En annen forutsetning er at Vietnam viser stort måtehold i sitt forhold til sin nye allierte i Indokina. Motsetningene mellom khmerer og vietnamesere har så dyptgående historiske røtter og er i dag så innvevet i stormaktskonflikten at det vil ta lang tid å overvinne dem.

E. No.

Se også. Ho Chi-Minh, Vietnam, Vietnam-krigen.

KANAL

KANAL er navnet på ei gruppe av arkitekter og planleggere, dannet i Oslo høsten 1968 og oppløst 3-4 år senere. Gruppas politiske utgangspunkt ble klarlagt i et manifest fra april 1970. Her ble det påpekt at det økonomiske systemet fremmedgjerde planleggerne og umuliggjorde en faglig virksomhet i overensstemmelse med reelle samfunnsmessige behov. Arkitekter og planleggere hadde ved å defiseg som politisk nøytrale fagfolk, ensidig latt seg dirigere av økonomiske interesser. Gruppa oppfordret andre planleggere til å ta avstand fra oppdrag som ikke var forenlige med vanlige folks interesser og til å arbeide for en demokratisk samfunnsutvikling. KANAL var åpen for alle som på et faglig grunnlag kunne solidarisere seg med undertrykte grupper her og i den tredje verden.

Innen gruppa skulle virksomheten konsentreres om:

å fremme samarbeid mellom forskjellige faggrupper for å utvikle og demonstrere modeller for en demokratisk samfunnsutbygging,
å avsløre den bestående maktstrukturen ved å informere om på hvilket grunnlag eksisterende planfungerte,
å basere kritikk og informasjon i større grad på sosiale bruksverdier, enn på formale og estetiske vurderinger.

I de årene KANAL var aktiv fant virksomheten sted i løst organiserte grupper. Noen av disse drev interne studiesirkler for å klargjøre forholdet melfag og politikk, og noen drev kursvirksomhet om beboerdemokrati innen boligkooperasjonen og dessuten fagpolitisk virksomhet i Oslo Arkitektforening.

Sterkest markerte KANAL seg utad i kampen mot Den norske Creditbanks Vaterlandsprosjekt, bl.a. gjennom kritiske artikler i dagspressen, og ved informasjonskampanjer på ungdomssenteret "Et sted å være" på Vaterland skole. Den planlagte gigantutbyggingen av butikker og kontorer i Oslo sentrum ble ikke utført, og KANALs virksomhet bidro utvilsomt til at prosjektet ble skrinlagt.

I KANAL deltok yngre arkitekter og planleggere med forskjellige politiske holdninger. Alle var kritiske til eksisterende planleggingspraksis, men på forskjellig grunnlag. Stort sett kan en skille mellom 4 ulike motiver for å delta:

ønsket om å gjennomføre aksjoner sammen med beboere,
opprette marxistiske studiegrupper,
få i stand en faglig diskusjonsklubb,
drive konsulentvirksomhet i forskjellige bystrøk (på linje med Juss-Buss).

Disse ulike motivene, kombinert med ideologiske motsetninger og svak organisatorisk oppbygging, bidro sammen med konjunkturendringer og et strammere arbeidsmarked, til at gruppa ble oppløst i begynnelsen av 1970-åra.

S. E. S.

Kanalsonen

Hovudstad: Colón
Sjølvstende: Avhengig område (USA)
Største språkgruppe: Spansk
Flateinnhald: 1 432 km²
Folkemengd i 1973: 44 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,6 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 2 910 $
Yrkesaktivitet: 42,9 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 21,5 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært høg, 8 155 kke
Lese- og skrivekunne: 98 %
Døyingsprosent for spedbarn: 1,43

Kapital

Kapital eksisterer i mange former. Den finnes i bankkapital, handelskapital, ågerkapital og indukapital. Den kapitalistiske produksjonsmåten bygger på industriell produksjon. Historisk oppådte derfor kapitalen, f.eks. som handelskapital, før den kapitalistiske produksjonsmåten var utviklet.

Kapitalens historiske utgangspunkt er varesirkulasjonen, dvs. omsetning eller bytte av varer. Produksjon av varer og handel i kapitalistisk forstand går tilbake til dannelsen av verdenshandelen i det 16. århundre. Kapitalens første historiske form er penger, som er et resultat av varesirkulasjonen, handels- og ågerkapitalen.

Den enkle formen for sirkulasjon kan uttrykkes: Vare-Penger-Vare, dvs. en har en vare som en selger for å kunne kjøpe en annen vare. Hensikten med varebyttet er her å få andre bruksverdier enn dem en hadde i utgangspunktet (se art. Varepro. Denne formen uttrykker formålet med varebyttet for f.eks. en bonde i en ikke-kapitalistisk økonomi.

Den kapitalistiske formen for handel, varesirkulasjon, kan uttrykkes: Penger-Vare-Penger. Formålet er her ikke å skaffe seg andre gjenstander i bytte for dem en selger, men ved prosessens slutt å sitte igjen med penger. Ettersom det ikke kan ha noen hensikt å kjøpe varer for å selge dem for samme mengde penger, er det åpenbart at hensikten må være å oppnå mer penger. Det er altså verdi i form av penger som blir satt inn i en prosess for å øke i verdi. Når pengene settes inn på denne må er pengene kapital. Kapitalen opptrer snart som penger, snart som varer, men verken penger eller varer er i og for seg kapital. Det blir de bare når de inngår som verdier i en prosess.

Dette gjelder kapitalen innenfor omsetningen (sirkulasjonssfæren). Først når en betrakter kapitalen innenfor den kapitalistiske vareproduksjonen, kan det forklares hvordan kapitalens verdi stadig kan øke. I sirkulasjonssfæren ser det jo ut som om kapitalens prinsipp er å kjøpe billig og selge dyrt, men det skulle være klart at den samfunnsmessige rikdom ikke kan økes ved at noen "lurer" andre på markedene. Rikdommen framtrer jo som en samling varer, dvs. som resultat av en produksjonsprosess som har gått forut.

Det som gjør en bestemt verdisum til kapital er at verdien forvandles til den gitte verdi pluss en merverdi. Og dette - merverdiproduksjon - er da også kapitalistens formål med produksjonen. Forålet er ikke å produsere bruksverdier som sådan, men verdi (som riktignok må ta "bolig" i de produserte bruksverdier, se art. Verdi).

Konstant og variabel kapital Kapitalistens opprinnelige verdisum brukes til innkjøp av varer, nærmere bestemt til kjøp av arbeidskraft, råstoffer og produksjonsredskaper. Dette beskrives ved penger - vare i formelen ovenfor. Disse varer har bestemte bruksverdier. Den del av kapitalen som brukes til å kjøpe råstoffer og produksjonsredskaper, kalles konstant kapital. Den delen som brukes til kjøp av arbeidskraft kalles variabel kapi Pengene blir først til variabel kapital i og med at de byttes mot arbeidsevnen (arbeidskraftens bruksverdi). Disse pengene (verdier) brukes av arbeiderne til kjøp av forbruksvarer, til reproduksjon, gjenskaping av arbeidsevnen, slik at arbeideren kan være fysisk og psykisk opplagt til på ny å la seg bruke i produksjonen.

I denne sammenhengen fungerer ikke pengene som kapital. Den variable kapitalen er imidlertid mindre enn den verdi som skapes av arbeiderne i produksjonen: Arbeiderne arbeider lenger enn det som skal til for å produsere nok varer til å reprodusere dem selv. Denne merarbeidstiden - merverdien - er produksjonens formål. Ut av produksjonen kommer altså varer med større verdi enn verdien av de innskutte varer, som er arbeidskraft, råstoffer og produksjonsmidler. Kapitalen har økt sin verdi. Med uttrykket "variabel" siktes det til at det som kjøpes for denne kapitalen, nemlig arbeidskraften, har den egenskapen at den kan skape ny verdi, ny kapital og altså få kapitalen til å øke, variere.

Konkret og abstrakt arbeid En vare er en umiddelbar enhet av bruks- og bytteverdi. På samme måte er kapitalens produksjonsprosess en enhet av arbeidsprosess og en prosess som øker verdien. Kapitalen framstår i produksjonsprosessen fra en side sett, som bruksverdi. Det konkrete arbeidet forvandler de stofflige egenskapene ved råvarer o.l. til varer med nye bruksverdier. Men samtidig skjer det en tilførsel av verdi, dvs. en verdiøkningsprosess. Disse to sidene i den kapitalistiske produksjonen er viktig å holde fra hverandre, selv om de foregår samtidig.

Arbeidet må betraktes fra to vinkler: Det konkrete arbeidet består av de faktiske arbeidsoperasjonene, som er ulike fra arbeider til arbeider og fra bedrift til bedrift. Arbeidet har også, når en ser bort fra det konkrete, spesielle innholdet, et fellestrekk ved å være menneskelig arbeid - eller abstrakt arbeid. Konkret og abstrakt arbeid foregår altså samtidig, som to sider av samme sak. Mens det abstrakte arbeidet, dvs. alle former for arbeid i kapitalistisk produksjon "setter", dvs. skaper ny verdi, overfører det konkrete arbeidet verdien av råstoffer og maskiner til de nye varene som blir produsert.

Fordi formålet med den kapitalistiske produksjonsprosessen er verdiøkning, ikke bruksverdipro er arbeidsprosessen underlagt verdiøkningen. Kapitalen er derfor et sosialt forhold, et utbyttingsforhold hvor kjøp og salg av arbeidskraft utgjør grunnlaget. En klasse - kapitalistklassen - har monopolisert eiendomsretten til produksjonsmidlene, mens den eiendomsløse klassen - arbeiderklassen - blir nødt til å selge sin arbeidskraft for å kunne leve. Kapitalen er altså ikke ting, men en bestemt måte som produksjonen er organisert på. Kapitalens epoke er derfor begrenset historisk.

Borgerlige økonomer forveksler kapitalen som verdi som skal forøkes, med de former som kapitalen framstår i under produksjonsprosessen. De kaller således produksjonsmidler (maskiner) for kapital, og ofte brukes også kapital om en sum penger. Produkter som ikke inngår i noen verdiøkningsprosess, blir også kalt kapital. Eksempler på dette er sykehus og skoler i Norge. Når kapital oppfattes som ting, f.eks. maskiner, blir følgen at kapitalens tidsalder framstilles som evigvarende, fordi produksjonsutstyr m.v. er nødvendig i ethvert samfunn.

I de seinere årene har det innen borgerlig økonomi vært en debatt om hva som skal forstås med "kapital". Denne såkalte Cambridge-kontroversen dreier seg først og fremst om muligheten for å konstruere et prisuttrykk for "kapitalen", uavhengig av fordelingen av lønn og profitt i samfunnet. Fra et marxistisk synspunkt har imidlertid denne kontroversen begrenset interesse. Få av debattantene har kommet ut av de former for bevissthet som kapitalen skaper, og som gjør at de borgerlige økonomene oppfatter kapitalen som ting, ikke som et sosialt forhold. (Se art. Kapitalkontroversen.)

Å. C.

Kapitalintensiv produksjon

Kapitalintensiv produksjon er produksjon som benytter forholdsvis mye realkapital (maskiner, trans produksjonsutstyr o.l.) og forholdsvis lite arbeidskraft. Det motsatte er arbeidsintensiv produksjon: Her benyttes lite realkapital pr. arbeider.

Hvor kapitalintensiv produksjonen er, avgjøres dels av rent tekniske forhold, noen ganger er det uunngåelig at produksjonen blir kapitalintensiv. I de fleste tilfeller har en rent teknisk sett atskillig valgfrihet, siden kapitalintensiviteten avgjøres av forholdet mellom prisen på arbeidskraft (lønna) og prisen på kapital. ("Prisen" på kapital er det det koster å bruke realkapital, som bestemmes av prisen ved nyinnkjøp, av hvorvidt utstyret slites og av renten på lån en bruker til slikt innkjøp.) Mangel på arbeidskraft kan også påvirke dette forholdet.

Et lavt rentenivå gir lav pris på realkapital. Kapitalintensiv produksjon har derfor hatt en stor fordel framfor annen produksjon i andre land (kapitalintensiv produksjon har hatt et komparativt fortrinn). I Norge har vi hatt en tendens som har gått i retning av kapitalintensive virksomheter. I dag (1975) kan en antydningsvis si at det står 200 000 kroner i realkapital pr. sysselsatt i industrien.

A. Se.

Kapitalisme

Ordet "kapitalisme" ble praktisk talt ikke anvendt før 1850. Det kom ikke i vanlig bruk i faglige framstillinger og offentlig debatt før i 1860-åra. I perioden fram til første verdenskrig ble ordet særlig benyttet av den framvoksende arbeiderbevegelse, slik at bare det å gjøre bruk av betegnelsen signaliserte en negativ holdning til det bestående samfunn. Fra mellomkrigstiden fikk ordet en større utbredelse og også en mer beskrivende karakter, slik at det å bruke det ikke nødvendigvis uttrykte noen bestemt holdning til samfunnet. Ordet har blitt benyttet i et stort antall forskjellige betydninger.

For det første har man referert til et økonomisk system av en spesiell karakter. En vanlig måte å karakterisere dette på er å si at produksjonsfaktorene (jordarealer, produksjonsmidler og arbeidskraft) er i privat eie, og at eierne ikke er selvforsynte, men vevet inn i et markedsnett av kjøp og salg. Markedsaktørene konkurrerer med hverandre og deres hovedmotivasjon er å øke sin inntekt mest mulig. De fleste eier ikke produksjonsmidler, og må derselge sin arbeidskraft for å få en inntekt. De eiendomsløse står fritt til å selge sin arbeidskraft til de sektorene og foretakene der de får mest igjen for den, et forhold som gjør at det ikke er meningsfullt å snakke om noen "antikk kapitalisme" basert på slaveri.

For det andre har betegnelsen blitt brukt for å referere til et helhetlig samfunnssystem, hvor økonomien bare er ett av samfunnets undersystemer. Det blir ofte forutsatt at samfunnet kan forstås som bygd opp av tre omfattende arenaer: en økonomisk, en politisk og en sosial og kulturell. Disse områdene kan i den teoretiske forståelsen skilles fra hverandre, men er i det virkelige livet knyttet sammen i gjensidig avhengighetsforhold. De andre systemene har en relativ selvstendighet i forhold til økonomien, men må samtidig i stor grad tilpasses til dette dominerende systemet.

I denne artikkelen skal denne andre bruksmåten utdypes. Framstillingen er konsentrert om kapitalismen som et nasjonalt system og det tas ut to tidsavsnitt, nemlig frikonkurransekapitalismen midt i forrige århundre og den statlig regulerte kapitalmidt i dette århundret.

Kapitalismens oppkomst Det lange tidsrommet i europeisk historie som strekker seg fra det romerske imperiets oppløsning (vanligvis datert til omkring år 500) til 1500-tallets geografiske "oppdagelser" og vitenskapelige revolusjon, kalles vanligvis for "middelalderen". Periolengde og det store geografiske området gjør det meget vanskelig å si noe generelt om samfunnsforholdene i middelalderen. Ifølge vanlig tradisjon var denne perioden i hovedsak preget av en føydal samfunnsform. Denne samfunnsformen gikk i oppløsning i løpet av et tidsrom på flere hundre år, fra omkring år 1000 til 16-1700-tallet. I samfunnsforskningen er det fortsatt langt igjen før en får en tilfredsstillende analyse av den føydale samfunnsformen, av overgangen til den kapitalistiske og av det særegne ved den kapitalistiske sam

Den typiske territorielle enheten i det føydale samfunnssystemet var godset eller landsbyen. I disse små lokalsamfunnene var de økonomiske, politisk-administrative og kulturelle virksomhetene flettet inn i hverandre. Økonomisk sett var samfunnet nærmest en selvforsynt enhet, hovedsakelig basert på jordbruksarbeid. Bøndene var bundet til stedet gjennom juridiske ordninger, fysisk makt og tradisjonens sterke bånd. Teknologien var stillestående og tradisjonell som resten av samfunnslivet. Bøndene var underlagt den landeiende godsherres herredømme. Godsherren hadde ansvar for en rekke forskjellige funksjoner, funksjoner som ble skilt fra hverandre i det kapitalistiske samfunnet. Han administrerte f.eks. arbeidet, var godsets dommer og ledet de lokale militære styrkene. Den militære funksjon var ikke minst viktig, da perioden var preget av både invasjoner av fiendtlige folkeslag og av stridigheter mellom de enkelte lokalsamfunn.

Forholdet mellom godseieren og bøndene var hovedsakelig karakterisert av sterk utbytting. Men det inneholdt også en viss form for gjensidighet: Godsherren skulle f.eks. stille sine matvarelagre til disposisjon for bøndene i uår. Den kulturelle virksomheten var preget av religionens sterke stilling. Religionen ble båret oppe av middelalderens sterog rikeste organisasjon, den katolske kirken. Sentralt i den religiøse forståelsen lå en rettferdiggjøring av den bestående samfunnsordenen. Religionen var positiv overfor selvforsyning og treller, og negativ overfor pengeøkonomi (som handel og renter) og mobil arbeidskraft.

Ved overgangen til det kapitalistiske samfunnet omformes økonomien fra lokal omsetting av produkter og stedsbundne treller, til omsetting av produkter gjennom omfattende markeder og en bevegelig arbeiderklasse. En rekke faktorer bidro til denne omformingen, f.eks. de store korstogene og utviklingen av kolonisystemet i forbindelse med europeernes geografiske oppdagelser. En viktig fakvar utvidelsen av handelsvirksomheten, fra de første omstreifende kjøpmenn til den fast organiserte langdistansehandelen.

Handelsvirksomheten virket nedbrytende på den lokale naturalhusholdningen. Denne utviklingen kan sies å ha fulgt to veier. Den første besto i at kjøpmenn tok direkte hånd om produksjonen, og dermed ikke lenger bare var mellomhandlere uten ansvar for produktiv virksomhet. Et eksempel var engelske kleshandlere på 1600-tallet, som brakte selvstendige vevere under sin kontroll ved å selge ull til dem og kjøpe ferdige tøyer. Denne formen bidro også til å forvandle "selvstendige" håndvertil "uselvstendige" lønnsarbeidere. Den andre "virkelig revolusjonerende vei" (Marx), besto i at noen produsenter ble kjøpmenn. Etter hvert ble de i stand til å produsere i stor målestokk med sikte på handel og uavhengig av håndverksbedriftenes føydale restriksjoner når det gjaldt teknologiutvikling.

På det politiske og administrative området ble overgangen til det kapitalistiske samfunnet preget av at de politiske områdene vokste. Byborgere og kongemakt sto mot godsherrene og dannet nasjoner og statsapparater. Det foregikk en overgang fra lokale godsherrer til nasjonale konger. En viktig oppgave for den nye statsmakten var å etablere et felles pengevesen for å effektivisere handelen. En annen oppgave var å bygge opp en nasjonal militær styrke, bl.a. for å beskytte egen handel og for å opprette og opprettholde kolonier.

På det sosiale og kulturelle området foregikk det en overgang fra kollektivisme og religiøse forestillinger til individualisme og sekulære (vitenskapelige) forestillinger. (Her skal vi framheve endringer i dat religiøse klima som kom til å få betydning for en ny kapitalistisk arbeidsmoral.) På 15- og 1600-tallet spilte kalvinismen en viktig rolle. Denne var preget av en streng lære om forutbestemmelse, hvor bare noen få var utvalgt til å komme til det kristelige himmeriket etter døden, mens den store hop var forutbestemt til å tilbringe evigheten i kristendommens helvete. Ingen kunne gjøre noe for å endre på sin bestemmelse eller vite noe om den på forhånd.

Disse forestillingene førte ikke til fatalisme og håpløshet hos de troende. Det oppsto etter hvert en tro på at selv om det ikke var mulig å vite noe sikkert på forhånd, så kunne man i alle fall kjenne til tegn som kunne tyde på at man hørte til de utvalgte. Særlig i kalvinistiske sekter i Nederland og England ble det metodiske og flittige arbeidet sett på som et slikt tegn. Arbeidet ble sett på som et hellig kall, ikke som noe verdslig og "forfengelig", som innenfor den katolske forestillingsverden. Etter hvert ble suksess i det økonomiske tolket som et tegn på gudelighet, og det ble et kall å søke verdslig rikdom. Ikke for å forbruke den, det var en dyd å være sparsommelig, og heller ikke for å gi den bort, for det kunne friste andre til dovenskap. Rikdommen skulle settes inn i ny produktiv virksomhet (reinvesteres).

Frikonkurransekapitalismen Det føydale samfunnssystemet utviklet seg gradvis over i et førindustrielt, handelskapitalistisk system og fram til de industrielle revolusjonene. Virksomheter som bare vanskelig kunne skilles fra hverandre i de tradisjonelle, tette lokalsamfunnene ble nå skilt fra hverandre i de moderne, anonyme nasjonalsamfunnene. Et "offentlig", politisk-administrativt system (med oppdeling av forskjellige funksjoner som politi, militærmakt, utdannelse og lovgivning) ble utskilt fra en "privat sfære". Innenfor det private området ble familielivet atskilt fra arbeidslivet.

Omformingen av det føydale samfunnet preges ikke bare av at det utskilles relativt selvstendige aktivitetsområder som står i et avhengighetsforhold til hverandre. Man får også en så grunnleggende omforming av aktivitetene at det er treffende å beskrive overgangen som "revolusjonær". Uttrykket brukes for å framheve det fundamentale i omformingen, ikke at den var plutselig. Man kan henvise til en økonomisk, politisk og sosial og kulturell revolusjon.

Den første industrielle revolusjonen fant sted i England og tok til fra slutten av 1700-tallet. Denne omformingen av økonomisk aktivitet representerer en epoke i menneskeslektens utviklingshistorie. I betydning kan den sammenliknes med overgangen til jordbruk og husdyrhold (jordbruksrevolusjonen) som tok til 10 000 år før. På lengre sikt virkeliggjorde denne revolusjonen en dramatisk forbedring av befolkningens levestandard.

Den politiske revolusjonen satte det liberale, demokratiske prinsipp på dagsordenen, som forutsatte at alle samfunnsborgere skulle delta i den offentlige styring. Dette var noe nytt i nordatlantisk his der den sentrale politiske tradisjonen siden antikken hadde vært prinsipielt antidemokratisk. Styre ved flertallet hadde vært betraktet som styre av de fattige, uvitende og inkompetente. Slik det var sett fra de øvre lag i samfunnet, hadde demokratiet vært forstått som styre ved gal klasse.

Omformingen av den sosiale og kulturelle samhandling kan beskrives som en familie- og utdanningsrevolusjon. Den moderne kjernefamilien forutsatte fritt valg av ektefelle på grunnlag av kjærlighet. Utviklingen innenfor utdannelse og vitenskap frambrakte for første gang et samfunn hvor den store majoriteten av befolkningen ikke var analfabeter. Og utdannelsen ble på lengre sikt basert på et diskuterbart, vitenskapelig grunnlag og ikke på dogmatiske, religiøse forutsetninger. Resultatet av den historiske omdanningsprosessen var det moderne kapitalistiske samfunnet.

Det økonomiske systemet: Et forenklet bilde av økonomien, som treffer noen sentrale trekk, men som ikke på noen måte er fullt realistisk, er det som følger: Det økonomiske systemet fungerer som et økonomisk kretsløp hvor alle aktører er avhengig av hverandre. Alle produksjonsfaktorer er i privat eie. Bedriftene er ledet av eiere som permanent tar sikte på å øke bedriftens overskudd mest mulig. Husholdningene prøver å få så store inntekter som mulig for å opprettholde og forbedre sin levestan Intet foretak og selvsagt ingen husholdning er stor nok til å påvirke prisene på de varer og tjenester som omsettes i de forskjellige markedene. Markedet, som ingen har kontroll over, samordner produksjonen og fordeler inntekter. De uorganiserte arbeidstakere og arbeidskjøpere mottar de belønninger som markedet gir dem. Det råder altså en perfekt konkurranse.

Omdanningen av økonomisk virksomhet fra føydal naturalhusholdning til kapitalistisk markedshusholdning, fører til at det blir dannet en rekke nye økonomiske fenomener og problemer. To av de viktigste er den stadige effektivisering av arbeidsprosessene og klassekonflikten mellom arbeiderklasse og borgerskap. Mange andre fenomener kunne - med like stor rett - vært trukket fram, såsom de regelmessige økonomiske "bølgebevegelser" med oppgang og nedgang (konjunkturbølger) og motsetningsforholdet mellom profittmaksimering og naturomgivelser.

Hovedmotivasjonen for ledelsen av et foretak er å gjøre overskuddet så stort som mulig (profittmaksimering). Den stadige effektiviseringen av arbeidsprosessene er et av de sentrale hjelpemidler for å virkeliggjøre denne målsettingen. For å opprettholde sin konkurranseposisjon og inntjeningsevne søker foretaket hele tiden å effektivisere produksjonsmidlene (som maskiner, energikilder, hjelpestoffer og bygninger) og arbeidskraften (gjennom spesialisering av arbeidsoppgaver). Dette gjør den kapitalistiske økonomien langt mer dynamisk enn tidligere tiders mer stillestående systemer. Opplevelsen av dette har få steder blitt beskrevet mer anskuelig enn i "Det kommunistiske partis manifest" av Karl Marx og Friedrich Engels, midt i forrige århundre: "Borgerskapet har under sitt ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende, kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner tilsammen ... Hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå gjemt i samfunnets skjød."

Denne stadige effektiviseringen har preget kapitalistiske økonomier fram til i dag. Utviklingen av produksjonsmidlene etter den industrielle revolukan f.eks. sies å ha passert gjennom tre teknologiske revolusjoner. Omdannelsen av energiteknikken er hele tiden det dynamiske elementet. Den første teknologiske revolusjonen tok til midt på 1800-tallet og var preget av maskinell framstilling av dampdrevne motorer. Lokomotiver og dampbåter spilte en viktig rolle. Den neste tok til mot slutten av samme århundre, og karakteriseres ved maskinell framstilling av elektriske motorer og for Produkter som dynamoen, elektriske kabler, bilen og telekommunikasjonssystemer fikk en avgjørende innflytelse på økonomien. Den tredje teknologiske revolusjonen tok til midt i vårt århundre og preges særlig av elektronikk. Sentrale produkter er datamaskiner, fjernsyn, radar og satelittsystemer. Elektronikken muliggjør en radikal automatisering av arbeidsprosessene.

Det økonomiske systemet er basert på en svært skjev fordeling av eiendomsrettigheter og styringsrettigheter. En liten gruppe i befolkningen eier det vesentlige av produksjonsmidlene, og har i kraft av dette også rett til å styre bedriftene eller delegere denne retten til ansatte ledere. Den store gruppen av arbeidstakere eier ikke produksjonsmidler og "har ikke noe å si" i styringen av foretakene. Denne skjeve fordelingen av ressurser er en sentral befor en rekke andre skjeve fordelinger, som fordeling av inntekter, politisk makt, utdannelse og sosial prestisje. Disse fordelingsforholdene er grunnlaget for den sentrale konflikten i de kapitalistiske samfunnene mellom borgerskap og arbeiderklasse.

Denne systembetingede konflikten utspilles på en rekke plan, fra det overnasjonale (Første Internasjonale ble opprettet for å motvirke internasjonalt streikebryteri), via det nasjonale og det lokale til det enkelte foretaket. I moderne kapitalisme er det nasjonale nivået og foretaksnivået særlig viktige, mens den lokale klassekampen hadde størst betydning i kapitalismens første faser. Konfliktformene i det enkelte foretaket kan anskueliggjøres på følgerede måte: I forhold til de underordnede arbeiderne framtrer kravene om maksimal effektivitet og lønnsomhet som umettelige og ensidige. Det er ledelsens mandat å representere disse kravene i bruken av produksjonsfaktorer. Men produksjonsarbeidskraft er samtidig et menneske som har begrensede fysiske og psykiske ressurser, og som også har behov for en mangfoldig utfoldelse. På denne bakgrunnen oppstår det en systembetinget konflikt mellom ledelse og arbeidere, som fører til dannelsen av et forsvarsverk innenfor foretakets rammer (et arbeiderkollektiv). Foretaket er ikke bare en uhyre dynamisk produksjonsprosess som tilstreber maksimal effektivitet og lønnsomhet, men også en fundamentalt konfliktfylt prosess med ledelse og eiere og underordnede arbeidstakere som partene i konflikten.

Det politisk-administrative systemet: Etter at det kamarkedssystemet var etablert, var det forutsetningen at staten i så liten grad som mulig skulle gripe inn i det private området (foretak og familie). Men allerede den klassiske borgerlige økonomiens første store representant, Adam Smith, var klar over at privateiendommen ikke ville bestå en "eneste natt" uten en stat. Staten måtte beskytte eiendom, påse at kontrakter ble holdt og opprettholde et felles system for mål, vekt og penger. Staten skulle være en nattvekterstat.

Det er en rekke nødvendige betingelser for de ulike markedsaktivitetene, som bare en institusjon utenfor markedet kan opprettholde. F.eks. vil det vanligvis ikke være mulig for noen enkeltaktør eller en gruppe av slike, å bygge og vedlikeholde veier. Samtidig er dette en helt sentral betingelse for at markedene skal fungere godt. De enkelte markedsaktørene kan heller ikke opprettholde politi- og militærvesen. Det er statsapparatet som får monopol på lovlig bruk av voldelige tvangsmidler. Den statlige administrasjonen skal være bundet til generelle normer, som vil gjøre det mulig for privatmenneskene å beregne de statlige reaksjonene. Staten er i denne forstand en borgerlig rettsstat i samsvar med behovene i markedet. I tilknytning til Weber kan det hevdes at beregning av profittsjansene forlanger et samkvem som foregår etter beregnbare forventninger.

Med den demokratiske ideen ble prinsippet om alle statsborgeres like rett til å innvirke på statsfunksjonene gjennom innvirkning på lovgivningen, innført. Stemmeretten var imidlertid fra begynnelsen av svært begrenset og først etter hvert slapp arbeidere og kvinner inn i den borgerlige offentlig Den klassiske liberale demokratiforståelsen var preget av en fundamental tvetydighet. Det ble forutsatt politisk likhet i et klassedelt samfunn, hvor de politiske ressursene ut fra selve klassestrukturen var ulikt fordelt. Det er gode grunner til å hevde at det er en systembetinget umulighet å håpe på alle samfunnsborgeres effektive og likeverdige politiske deltakelse samtidig som de klassemessige ulikhetene opprettholdes. Dette er en grunnleggende tvetydighet som har preget de politiske ideene om liberalt demokrati siden den industrielle revolusjonen.

Det sosiale og kulturelle systemet: I økonomien og etter hvert i politikken ble det etablert nye roller som forutsatte stor selvstendighet og bevegelighet fra individenes side. Den politisk-økonomiske endringsprosessen forutsatte endringsprosesser og forandringer i den kulturelle tradisjonen og i de instisom befestet denne tradisjonen hos individene gjennom oppdragelse (sosialisering) og utdannelse (profesjonalisering). Det dreier seg altså om forskjellige typer samhandling i familie og vennskapsforhold, utdanning, forskning og kunstnerisk virksomhet. Svært viktig er den patriarkalske kjernefamilien som ble etablert som dominerende i borgerlige sjikt. Denne familieformen var ikke typisk i befolkningen som helhet i perioden.

Den borgerlige familien introduserte en ny form for individualitet. Her var stedet for en psykologisk frigjøring, som tilsvarte den politiske og økonomiske. Kjernefamilien skulle gi rom for utvikling av en intimsfære hvor medlemmene kunne møte hverandre "som mennesker". Kjernefamilien besto strengt tatt bare av ektefellene og deres barn, og normen var at denne lille kjernen skulle være nært og vedvarende knyttet til hverandre. Familien skulle gi mulighet for konsentrasjon om enkeltmenneskenes frie personlighetsutvikling.

Ideen om den borgerlige familien som arnested for psykologisk frigjøring, forutsatte en ny form for "privathet". Den skilte seg for det første fra adelens liv, hvor det ikke var noe entydig skille mellom offentlig og privat, og hvor det ikke ble forventet at ektefeller bodde sammen eller skulle stå hverandre nær psykologisk. En annen kontrast representerte landsbygdas storfamilie, der fellesskapet omfattet hele husholdet, dvs. også "tjenerne". Det særegne ved den nye intimiteten i familielivet blir kanskje tydeligst illustrert når en sammenlikner med det "private" i antikken. I de greske bysamfunnene var det offentligheten, bestående av de mannlige borgerne, som så å si var frihetens sfære. Det private området i husholdningene var stedet for livsnødvendig, tvangspreget arbeid. Husholdningen var et ufritt område hvor kvinner, barn og slaver holdt til.

De nye familieverdier pekte mot individuell selvrealisering i et fritt og kjærlighetsfylt samliv. Familielivet ble et mål i seg selv. Familieidealene ble på denne måten også avgjørende for forståelsen av meningen med de økonomiske og politiske frihetene. Det var først og fremst "som menneske" og ikke som vareeier eller statsborger at den enkelskulle realisere seg selv. Den økonomiske effektiviteten og den politiske likheten var snarere midog betingelser for å nå dette målet.

Men i den borgerlige familien ble det ikke bare introdusert verdier som selvstendighet og kjærlighetsfellesskap. I sin patriarkalske form ble den også preget av systembetingede motsetninger mellom menn og kvinner og mellom voksne og barn. Den kjønnsbestemte arbeids- og rettighetsfordelingen kom i konflikt med likhetsverdiene. Det samme gjorde den autoritære disiplineringen av barn. Dessuten slo økonomiske og politiske forhold inn i familielivet. Familieverdiene kolliderte så å si med den politisk-økonomiske virkeligheten, noe som ble et viktig tema i den borgerlige kunsten. Fornuftsekteskapet, som bygger på økonomiske og statusmessige betraktninger, brøt med kjærlighetsfellesskapet og frivilligheten. Familielivet ble i stor grad formet av de økonomiske imperativene og klassekonfliktene. Den borgerlige familien ble mer formet av det økonomiske og politiske systemet enn den selv hadde formende kraft.

Men selv om de nye familieverdiene ikke ble eller kunne bli virkeliggjort, så var de allikevel virk Forhåpninger om likeverdighet og kjærlighetsfellesskap fikk feste i en konkret institusjon og var ikke lenger bare knyttet til metafysiske og religiøse systemer eller til enkeltmenneskers forhåpninger. Dette kommer særlig tydelig til uttrykk i kjærligheten mellom kjønnene og i morskjærligheten. "I dette fellesskap vil man den andres lykke og utvikling ... I denne forstand fører den borgerlige familie ikke bare til borgerlig autoritet, men til anelsen om en bedre menneskelig tilværelse" (Habermas).

Den statlig regulerte kapitalismen Perioden etter den andre verdenskrigen kan kalles for den statlig regulerte kapitalismen. Det har vært foreslått en rekke andre betegnelser for å karakterisere dette tidsrommet (som monopolkapitalisme, senkapitalisme, statskapitalisme og velferdssamfunn). Dette litt mer tungvinte uttrykket markerer to ting: For det første at en fortsatt har med kapitalistiske samfunnssystemer å gjøre, og for det andre at dette systemet i stigende grad preges av statlige reguleringer. I 1920-årene utgjorde de offentlige budsjetter om lag 10 % av nasjonalproduktet. I 1950-årene utgjorde de 20 % og i 70-årene har de steget til 35-45 % av nasjonalproduktet. (En vesentlig del av disse utgiftene er omfordeling av ressurser, som gjennom trygder og subsidier.) Men selv om grensene mellom stat og økonomi har blitt mer utvisket i forhold til frikonkurransekapitalismen, er de allikevel neppe så utvisket at stat og kapital har smeltet helt sammen, noe som uttrykket "statskapitalisme" gir assosiasjoner om.

Det kan være problematisk å avgjøre hvor stor betydning de statlige reguleringene har hatt for pevelstandsutvikling og politiske stabilitet, f.eks. i forhold til utvidelse av verdenshandelen og den raske teknologiutviklingen. Men det kan ikke være noen tvil om at den sterke økningen av offentlige tiltak og reguleringer har spilt en stor rolle når det gjelder å sette preg på denne fasen. Det dreier seg både om tiltak overfor det økonomiske systemet og overfor det sosiale og kulturelle. Mange av tiltakene har betydning for begge systemer, f.eks. undervisning, forskning, trygder og subsidier.

Utviklingstendensene i de tre tiårene med statlig regulert kapitalisme står i en voldsom kontrast til de tre foregående tiår. Den historiske bakgrunnen var så dyster som den vel kunne bli. Bak lå to verdenskriger, utløst med bakgrunn i spenninger og konflikter mellom de imperialistiske maktene, den voldsomme økonomisk-politiske krisen i 1929-32 (med arbeidsløshet og produksjonssvikt) og den russiske revolusjonen, som hadde gitt ny næring til en radikal og revolusjonær arbeiderbevegelse. Mot denne bakgrunnen er særlig de to første tiårene etter den andre verdenskrigens avslutning preget av en enestående utvikling og stabilitet. Den vesteuroøkonomiske gjenoppbyggingen tok omtrent 5 år. I perioden 1950-62 ble industriproduksjonen fordoblet.

Tiåret før utbruddet av første verdenskrig kalles ofte i økonomisk historie for "la beile epoque", men i perioden 1901-13 økte industriproduksjonen med "bare" 50 %. Den sterke og vedvarende økonomiske veksten la grunnlaget for en tilsvarende velstandsutvikling. Midt i 60-årene framsto de mest avanserte kapitalistiske samfunnene som rikere og med en mer jevn velstandsfordeling enn noe tidligere samfunn. Det kan ikke være tvil om at denne faktiske velstandsutviklingen var perioviktigste politiske legitimasjon, tegnet på at man levde i et "godt samfunn". Perioden var også preget av framskritt på det sosiale og kulturelle området, der kanskje forskningsrevolusjonen framstår som det viktigste, når man ser tilbake.

Fra slutten av 60-årene ble de kapitalistiske samfunnene igjen preget av mer omfattende og åpenbare problemer. Det begynte med forskjellige typer av protestbevegelser som studentbevegelse, miljøog antiimperialistiske bevegelser. 1970-årene har i stor grad blitt preget av sosiale og kulturelle og økonomiske problemer (som rotløshet og anonymisering, kronisk inflasjon og stigende arbeidsløshet).

Det økonomiske systemet: Næringsstrukturen har gjennomgått store endringer i forhold til tidligere faser i den kapitalistiske utviklingen. Naturnæringene (jordbruk og fiske) har avtatt sterkt i betydning, Industrisektoren har sluttet å vokse mens den tjenesteytende sektoren (privat og offentlig) har økt sterkt. I 1930 var det i Norge en like stor andel (36-37 %) av de sysselsatte i naturnæringene som i de tjenesteytende næringene. I 1973 var det derimot sysselsatt fem ganger så mange i tjenesteyting (55 % mot 11 %).

Innenfor de enkelte sektorene er utviklingen preget av at stadig færre enheter leverer sektorens samlede produksjon. Industriproduksjonen har i stor grad blitt vitenskapsbasert "intelligensindustri", avhengig av en stadig strøm av nye forskningsresultater for å kunne ekspandere. Konkurranse gjennom utvikling av nye produkter og prosesser (teknologisk konkurranse) har fått økende betydning i forhold til den tradisjonelle priskonkurransen. Produksjon, varemarkeder og arbeidsmarhar blitt internasjonalisert. Dette gir seg uttrykk i dannelsen av multinasjonale storforetak, økning i verdenshandelen og et stort antall fremmedarbeidere i mange land.

Storforetakene er de dominerende enhetene i økonomien. De bruker en meget stor andel av de samlede ressursene (som energi eller forskningsmidler), sysselsetter en meget stor andel og tegner seg for betydelige deler av den årlige produksjonen. I det største av de kapitalistiske landene, USA, lef.eks. 1000 storforetak halvparten av den samlede produksjonen av varer og tjenester. Storforetakene har en viss kontroll med prisdannelse og etterspørsel. Denne kontrollen skjer ved samordning av priser med andre foretak (administrerte priser) og systematisk påvirkning av forbrukerne (gjennom reklame). Disse foretakene forsøker også å få direkte innflytelse over den offentlige politik f.eks. for å fremme reguleringer eller innkjøp av varer og tjenester. Tendensen til økende planlegging innenfor det økonomiske systemet er delvis teknologisk bestemt.

Storforetakenes tiltak for å øke sin kontroll svekker betydningen av de tradisjonelle markedene. I stedet får man en form for "planlegging" på storforetakenes premisser, gjerne samordnet med deler av den offentlige politikken. Men foretakenes sentrale handlingspremisser er fortsatt maksimal lønnsomhet og effektivitet.

I sektorer som er preget av at få selskaper kontrollerer markedet, står foretakene ikke overfor en uorganisert arbeiderklasse, men overfor sterke fagforeninger. Heller ikke lønnsdannelsen foregår ved en tradisjonell "fri prisdannelse", men er et resultat av bransjemessige og nasjonale forhandlinger melsterke organisasjoner, hvor også staten spiller en viktig rolle. De tradisjonelle eierkapitalistene har forsvunnet som ledende aktører fra den økonomiske scenen og blitt erstattet av profesjonelle ledere ("lederrevolusjonen"). Fortsatt finner en grunnlaget for den karakteristiske skjeve fordelingen av ressurser innenfor det økonomiske systemet, betinget av en ulik fordeling av eier- og styringsrettigheter. Klassekonflikten mellom ledere og underlønnstakere er ikke løst, men ført inn i et nett av lover og avtaler. Klassekonflikten har blitt institusjonalisert.

Det politisk-administrative systemet: Grenselinjen mellom den offentlige og private sektoren er uklar i den statlig regulerte kapitalismen. Staten regulerer ikke bare visse rammebetingelser for virksomheten i den private sektoren, men griper aktivt Inn både i det økonomiske og det sosiale og kulturelle systemet. Det offentlige er ikke lenger en passiv nattvekter, men en aktiv intervensjonsstat. Situasjonen preges samtidig av at private organisasjoner (som bransjeorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjo søker å få direkte innflytelse på offentlige beslutninger. Denne samordningen har blitt karaktesom korporatisme eller blandingsadministra(se art. om dette).

Med bakgrunn i mellomkrigstidas økonomiskekriser og krigsøkonomien under den andre verdenskrigen, har staten i stigende grad grepet regulerende inn i det økonomiske systemet. Fenomenet har vært karakterisert som den "keynesianske revolusjonen". Gjennom den økonomiske politikken har staten søkt å stabilisere og stimulere det økonomiske kretsløpet. Man kan således motvirke en beøkonomisk nedgangsperiode ved å stimulere etterspørselen etter varer og tjenester i samfunnet. En slik stimulering kan skje gjennom å minske skatter og avgifter og øke det statlige oppkjøpet av varer (som militært utstyr).

At den nye økonomiske politikken kom samtidig med en enestående økonomisk vekst, fikk mange til å anta at den keynesianske revolusjonen representerte en varig løsning på vekst- og likevektsproblemene i det økonomiske systemet (se art. Keynes). Men 1970-årenes store arbeidsløshet og inflasjon viste at den nye økonomiske poliikke virket i alle situasjoner, og at den derheller ikke kunne representere hele forklaringen på 1950- og 60-årenes velstandsutvikling.

Når mange økonomiske problemer i stor grad skyves inn i det politisk-administrative systemet, fører det til økende styringsproblemer for dette systemet. Dette fører lett til overbelastninger, noe som bl.a. kan gi seg uttrykk i nærmest kronisk pengemangel og underskudd i de offentlige budsjetter.

Det politiske systemet bygger på prinsippet om likeverd i og med at alle voksne statsborgere har de samme formelle muligheter til å påvirke de politiske beslutningsprosessene. Men i praksis kan dette systemet mest treffende karakteriseres som et elitedemokrati. Det er små elitegrupper som er politisk Informert og aktive, og som fatter de viktigste pobeslutningene. Flertallet i befolkningen er forholdsvis uniformert, passivt og deltar bare med lange mellomrom ved valget mellom konkurrerende politiske eliter. De politiske elitegrupperingene (de sentrale personer i de største partiene) fungerer i nær kontakt med andre eliter i samfunnet, som embetsmenn i det administrative systemet og direktører og ledende fagforeningsfolk i det økonomiske systemet.

Forholdene i et av de mest avanserte kapitalistsamfunnene illustrerer den utbredte politiske passiviteten. I Sverige har selvsagt alle statsborgere ytringsfrihet, men hvor mange forsøker å påvirke den politiske beslutningsprosessen gjennom skriftlig argumentasjon? Undersøkelser har vist at 90 % aldri har skrevet noe i aviser eller tidsskrifter. 75 % av den svenske befolkningen har aldri tatt ordet på noe slags møte. En rekke slike indikatorer gjør at en sammenfattende kan si at bare 1,5 % tilhørte det politisk aktive sjiktet. 60 % var politisk passive, mens de resterende bare bidro sporadisk og nokså lite.

Det politisk-administrative systemet må rettferdiggjøre sine inngrep eller mangel på inngrep i det økonomiske og sosiale og kulturelle systemet. Det har blitt vanskelig eller umulig å henvise løsningen av sysselsettingsproblemene eller urimelig lav levestandard blant pensjonister til et upolitisk marked hvor enhver får sin rettmessige del basert på egen innsats. Rådende forhold og problemløsninger må gis en politisk begrunnelse og løsning.

Med økningen av de offentlige inngrep og støttetiltak får man i stigende grad legitimasjonsproblemer. Klassestrukturen utgjør det fundamentale legitimasjonsproblemet i den statlig regulerte kapitalismen. Denne strukturen og andre systembetingede skjevheter vil neppe i lengden kunne begrunnes med politisk overbevisende argumenter når de, som følge av statlige inngrep, blir brakt inn på den politiske dagsordenen. Slike problemer vil kanskje kunne bli så sterke at de utvikler seg til en legitimasjonskrise. En slik krise kan true samfunnets stabilitet og sette spørsmålstegn ved ønskeligheten av at samfunnssystemet fortsatt eksisterer.

Det sosiale og kulturelle systemet: En rekke utviklingstendenser gjør seg gjeldende i det sosiale og kulturelle systemet. Eksempler på dette er økningen i utdanningsnivået, framveksten av en kommersiell massekultur og anonymiseringen av livsmiljøet.

Befolkningens opplysningsnivå er hevet gjennom en omfattende utbygging av videregående skoler. Opplysningsnivået har også blitt fremmet gjennom massemedier som radio og fjernsyn. Men også på dette området er den klassemessig skjeve fordelingen av ressurser beholdt. Norge er et av de land som har satset sterkest på en mer rettferdig, fordeling av utdanningsressursene. Allikevel var det i 1960- og 70-årene fortsatt slik at mens snaue 10 % av arbeiderungdommen tok artium, så var det tilsvarende tallet i gruppen akademikere og overordnede funksjonærer 60-70 %.

Massemediene representerer en ny type forretningsvirksomhet, en kulturindustri. Gjennom medier som kino, fjernsyn og ukeblader utvikles det en kommersiell "massekultur". I kapitalismens første faser var det et sosialt framskritt at kulturproduktene ble varer. Det gjorde det økonomisk mulig for langt større grupper enn tidligere å få tilgang til kulturgodene. Men i den statlig regulerte kapitalismen blir også innholdet gjort til vare. Tilegnelse av kulturindustriens produkter krever vanligvis lite av den enkelte og setter tilsvarende få spor.

Den raske urbaniseringen og den store mobiliteten på arbeidsmarkedet skaper problemer i de lokale bomiljøene. Stabile nettverk svekkes og brytes ned, og individene i lokalmiljøet anonymiseres og isoleres i forhold til hverandre. Et slikt sosialt fattigere livsmiljø skaper problemer for den grunnleggende formingen av barna i deres første leveår (primærsosialiseringen). Isolasjonen er også mye av bakgrunnen for den store utbredelsen av psykiske problemer.

De motivasjoner som utvikles innenfor det sosiale og kulturelle systemet, kan karakteriseres som privatistiske. Gjennom oppdragelse, opplæring og underholdning tilegner individene seg en holdning som gjør dem til passive statsborgere og disiplinerte arbeidstakere. Denne type motivasjon er i samsvar med elitedemokratiets spilleregler og med de økonomiske kravene. 1960-årenes protestbevegelser representerer den mest aktive kritikk av en rekke av disse holdningene. Deler av disse protestbevegelsene utviklet så forskjellige verdisystemer at noen "droppet ut" av det etablerte samfunnet og forsøkte å bygge egne underkulturer (som hippiene). Studentbevegelsen reagerte på avpolitiseringen i et samfunn hvor de enkelte delene ble knyttet stadig tettere sammen, og krevde at mange spørsmål igjen måtte gjøres politiske. Studentbevegelsen var også en reaksjon mot at utdanningssystemene i så stor grad var tilpasset det økonomiske systemets behov for spesialisert arbeidskraft, på bekostning av det "danningselementet" som er særegent for det sosiale og kulturelle systemet. Kvinnebevegelsen reen reaksjon på at kvinner avpolitiseres og privatiseres ved sin ensidige binding til husholdningene. I denne fasen kan man si at deler av det sosiale og kulturelle systemet var preget av en motivasjonskrise.

Kapitalismens framtid Industrikapitalismen har brakt med seg store forandringer i løpet av et, historisk sett, kort tidsrom. Det er ikke mer enn 200 år siden den første industrielle revolusjonen tok til. Og i de fleste kapitalistiske landene trenger man ikke å bevege seg lenger enn to til fire generasjoner bakover i tiden før man befinner seg i føydale jordbrukssamfunn. Hva kan skje med de kapitalistiske samfunnene to til fire generasjoner framover i tiden?

De kapitalistiske samfunnene er preget av problemer i sine undersystemer og i forholdene mellom dem. Således kan økonomiske problemer skape styringsproblemer, og motivasjonsproblemer kan skape økonomiske problemer. Det er ikke urimelig å anta at disse problemene er så alvorlige og store at de kan framtvinge grunnleggende omforminger av selve samfunnssystemet.

Den økonomiske veksten (kapitalakkumulasjonen) har så å si rullet som en snøball over det økologiske grunnlaget. For å opprettholde den samme farten, må man stadig skille ut større mengder avog bruke større deler av naturressur-sene. F.eks. er det anslått at lagrene av aluminium i jordskorpa er store nok til 68 000 års forbruk med det nåværende forbruksnivå. Men hvis den nåvæveksten på 6,4 % pr. år skal opprettholdes, vil lagrene bare strekke til for 140 år. En rekke slike antakelser gjør det ikke urimelig å anta at den økonomiske veksten må stoppe opp i løpet av en hundreårsperiode. Hvis den økonomiske veksten stopper opp, vil dette etter all sannsynlighet føre til omfattende og grunnleggende endringer i det økonomiske systemet og i de to andre systemene som er tilpasset til en kapitalistisk vekstøkonomi og klassedeling. Et nytt samfunnssystem vil kunne utvikles.

Hva slags samfunnssystem vil avløse det kapitalistiske? Den mest sannsynlige utviklingen er kanskje en gradvis omforming i retning av et teknokratisk "1984-samfunn". Problemene i det kapitalistiske samfunnet vil kunne utvikle seg i en stadig mer alvorlig retning, slik at man bare kan oppnå en viss stabilitet gjennom autoritær, sentral styring og utstrakt sosial manipulering. Men muligheten er også til stede for at den elitepregede forretningssivilisasjonen utvikles i retning av et deltakerdemokratisk samfunn som fungerer i balanse med sitt økologiske grunnlag. En slik utvikling forutsetter en radikal nedbygging av klassestrukturen og en organisering av de sentrale aktivitetene i samfun(arbeid, styring og sosialisering) på premisser som ikke strider mot menneskelige hensyn og økologiske prinsipper.

R. K.

Se også: Industrielle revolusjon, Industrisamfunn.

Litteratur: J. Habermas: Borgerlig offentlighet, Oslo 1971. R. Heilbroner: Industrikulturens forfald, København 1977. S. Lysgaard: Arbeiderkollektivet, Oslo 1977. E. Mandel: Seinkapitalismen, Oslo 1976. K. Marx: Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd, København 1975.

Kapitalist

En kapitalist er en person hvis viktigste virksomhet er knyttet til å eie eller forvalte kapital. Kapitalgjenstander omfatter vanligvis bankinnskudd, verdipapirer, fast eiendom, varelager eller produksjonsutstyr, og er kjennetegnet av å gi utbytte til eieren. Disposisjonsrett over produksjonskapital innebærer ofte også styringsrett over andres arbeidskraft.

Selve eierformene har endret seg betydelig siden kapitalismens framvekst. I den tidlige fasen var kapitaleiendom personlig eiendom. Utbyttet var umiddelbar belønning for risikofylte økonomiske transaksjoner. De største kapitaldannelsene vokste fram i tilknytning til store handelshus og private banker. Både varemarkedene og kredittmarkedene var preget av sterke svingninger, noe som ga store muligheter for spekulasjonsgevinster, men som også medførte store risikoer for den enkelte kapitalisten. I perioder med lavkonjunktur var konkursen en truende realitet for den økonomiske overklassen. Rundt 1820 ble f.eks. store deler av den norske plankeadelen radert bort, mens en rekke handelshus og skipsredere gikk over ende i de hardeste kriseårene rundt 1880. I skjønnlitteraturen var dette et fremtredende motiv hos forfattere som Kielland og Bjørnson ("Fortuna", "En fallitt").

Aksjeselskap Behovet for å spre risikoen ved investeringer var en viktig grunn til at aksjeselskapene fikk større utbredelse, særlig fra slutten av 1800-tallet.Aksjeselskapsformen innebærer at foretakene skilles ut som selvstendige juridiske personer i forhold til eierne. Det betyr at den enkelte kapitalist kan spre sin formue på flere foretak. Eventuelle tap i ett foretak må ikke dekkes av andre deler av eiernes formue. I tillegg blir det mulig gjennom aksjeselskapene å reise store kapitaler ved at mange små eiere går sammen som partshavere i ett selskap. Detvar en forutsetning for å finansiere den storstilte Industrireisingen på 1900-tallet.

Aksjeselskapsformen fører lett til at det utvikles et klart skille mellom store og små aksjeeiere. I mange storforetak er aksjene spredt på mange hender, slik at det store flertall av aksjonærer har små aksjeposter. Deres interesse ligger i å få en sikker avkastning på pengene de har skutt inn, mens de sjelden er direkte interessert i selskapets drift. Dermed kan de store aksjonærene i et selskap få styringsretten over det, selv om de har aksjeposter på langt under 50 %.

Gjennom koalisjoner og holdingselskap har enkeltkapitalister eller grupper av kapitalister eierinnflytelse over gigantiske kapitalmengder (se art. Holdingselskap). Fram til ca. 1976 har trolig den største eierkonsentrasjonen i norsk økonomi vært samlet på Astrup-gruppens hender. Gjennom ulike forgreninger har denne gruppen hatt innflytelse i foretak som til sammen bl.a. disponerte ca. 40 % av forvaltningskapitalen i forretningsbankene, hadde ca. 22 % av sysselsettingen i industrien og eide ca. 32 % av tonnasjen i norske skip. Andre betydningsfulle kapitalistgrupper i Norge finner en i tilknytning til rederfamilier, som til dels er inngiftet med hverandre. Det er likevel i forretningsbanker og forsikringsselskaper en finner de største kapitalkonsentrasjonene, fordi deres viktigste aksjonærer har vært storforetak i industri og shipping.

Spesialiseringen av teknologisk og administrativ ekspertise har ført til at den ansatte ledelsen i store aksjeselskap skilles ut fra foretakets eiere. Eieriner representert gjennom foretakets styre, men dette kan vanskelig holde oversikt over de mange løpende disposisjonene. Den daglige ledelsen, som ofte ikke er eiere, har vidtgående fullmakter innenfor de rammene som styret trekker opp. At ansatte ledere får økt makt, ble først understreket i mellomkrigstida, og ble da kalt "bedriftsledernes revolusjon" ("the managerial revolution"). Den er blitt tatt som tegn på en uthuling av eiendomsretten til produksjonsmidlene. Selv om eierne må dele makt med ansatte eksperter, rokker det likevel ikke ved selskapets karakter av å være kapitalistisk bedrift, så lenge selskapet opprettholder den interne maktfordelingen mellom kapitalforvaltere og øvrige arbeidstakere, opererer i konkurranse med andre foretak og har bedriftsøkonomisk lønnsomhet som mål for driften.

Aksjeselskapsformen er i dag den dominerende. Samtidig finnes det mange foretak i handel og industri som har andre eierformer (se art. Kommandittselskap) eller er personlig eide. De fleste av disse er små, men noen av Askeladdene i norsk næringsliv er blitt eneeiere av bedrifter med mange hundre ansatte. Slike entreprenører gir ofte et fornyende bidrag til kapitalismens utvikling, mens de store aksjeselskapene går i retning av å bli byråkratiske og satse på langsiktig stabilitet framfor forandringer og høy profitt på kort sikt.

Offentlig kapitalforvaltning Etter andre verdenskrig er statens økonomiske styring blitt sterkere i Norge, som i andre kapitalland. Gjennom finans-, kreditt- og industripolitikken har statens embetsmenn fått større mulighet til å påvirke kapitaldannelsen enn noen enkeltstående kapitalist. Foruten at staten påvirker rammene for den øvrige næringsvirksomheten, er det også samlet store kapitalmengder på det offentliges hender, ikke minst knyttet til transport-, hel skole- og militærvesen. Denne kapitalen forventes ikke å gi avkastning, og kalles derfor "offentlig konsumkapital". Likevel har disposisjonene innen den offentlige sektoren stor betydning for den øvrige kapitaldannelsen i landet. I tillegg kommer statens forretningsdrift, som særlig har fått økt omfang etter 1970. Brutto investeringer i disse to sektorene utgjorde i 1977 ca. 37 % av samlete brutinvesteringer.

Overgangen mellom kapitalister i privat virkog offentlige kapitalforvaltere er til dels flytende. Innen industri- og energisektoren ser det ut til at kontakten mellom dem er tettest og opplevelsen av felles målsettinger sterkest. Her ser en også eksempler på at embetsmenn eller politikere i kraft av sin ekspertise får toppstillinger i det private næringsliv.

Ser en derimot på alle de som eier eller disponerer kapital i den utviklete kapitalismen, utgjør de flere løst sammenkjedete grupper: Personlige eiere i mindre og mellomstore foretak, små investorer, store aksjeeiere, ansatte bedriftsledere og offentlige embetsmenn og politikere. Til dels eksisterer det store interessemotsetninger mellom dem, og de har plassert sin politiske lojalitet over hele partispekteret. Ut fra deres virksomhet og til dels deres inntektsforhold kan de med en viss rett betraktes som en klasse. Men det gir dårlig mening om en ser på rekrutteringen og de interessebestemte handlingsvalgene de treffer. I dette perspektivet kommer motsetningene mellom de som disponerer kaklarere fram enn likhetene mellom dem.

F. E.

Se også: Aksjeselskap, Blandingsadministrasjon, Borgerskapet, Eiendomsrett, Klasser.

Litteratur: E. H. Albrechtsen: Om eierforhold i større norske konserner, i Sosialistisk Årbok, Oslo 1975. D. Tangen: Makt og eiendom, Oslo 1975. T. Hjellum: Bergenskapitalismen, Kontrast nr. 26, Oslo 1971.

Kapitalkonsentrasjon

Ordet kapitalkonsentrasjon betegner at kapitalen som står bak produksjonsvirksomheten i den enbransje, kommer på færre og færre hender; det betegner den utvikling som ender i at noen få selskaper dominerer i hver enkelt bransje - og at et lite antall selskaper med bedrifter i mange ulike bransjer dominerer næringslivet totalt sett. Et resultat av denne konsentrasjonen har vært at konmellom selskapene er blitt regulert og har tatt nye former.

Historie Historisk sett har en i kapitalistiske markeder helt fra starten av sett tendenser til monopolisering: dvs. til å dempe den frie priskonkurransen ved mer eller mindre vellykkede prisavtaler og avtaler om produksjonsregulering og f.eks. ved regulering av utenrikshandelen. Det har ofte vært de sterkeste land og kapitalgrupper som har arbeidet for frihandel og fri konkurranse. Dette har egentlig betydd krav om frie muligheter til å overta herredømmet på stadig nye markeder.

Satt på spissen kan en si at fri konkurranse snarere har vært unntak begrenset til korte tidsperioder (i forrige århundre) og til visse bransjer. Der kapitalkonsentrasjonen ikke er sterk nok har en til gjengjeld ofte fått pris- og produksjonsregulering, slik som i jordbruket.

Framskrittene i kommunikasjonene utover i siste del av forrige århundre gjorde at man for flere og flere varer kunne snakke om landsomfattende og verdensomfattende markeder. Parallelt med dette skjedde det en rekke tekniske nyvinninger som svarte til den økte størrelsen på markedene og mer enn det: Stordriftsfordeler (fordelene ved å produsere i store fabrikker) gav rom snarere til færre enn flere produsenter, trass i den økte størrelsen av markedene. Selve farene ved en hard priskonkurranse på de brede markedene, gjorde fordelene ved samarbeid, sammenslutning og størrelse betydelige.

Trass i veksten i markedene økte konsentrasjonenav kapital i de fire-fem siste tiåra fram til 1. verdenskrig i de fremskredne industri-land.

Konsentrasjonen skjedde raskest i industrien, noe seinere i handel (kjeder) og andre næringer. I industrien kan en si at konsentrasjonsutviklingen langt på vei hadde løpt linjen ut alt før 1. verdenskrig. Lovgivningen var stort sett ingen nevneverdig hindring, til nød vred den litt på de former konsentrasjonen tok: I USA og England der kartelldannelser fra "gammelt av" var misbilliget i lovgivningen, skjedde konsentrasjonen i form av storselskaper, f.eks. i form av holdingselskaper (tillatt i USA i 1890). I Tyskland derimot var også kartelldannelser mulig. Mens en i flere land forsøkte å hindre rene monopoler, kan det ikke sies at lovgivningen overhodet har bremset den utviklingen som har gått i retning av at et fåtall selskaper (oligopoler) dominerer den enkelte bransjen.

Men det fins eksempler på (tildels berømte) tilfeller der en har slått ned på overdreven monopoli og der selskapenes nåværende form har sitt opphav i trustmyndighetenes aktivitet overfor selskapene. Oppløsningen av Rockefellers gamle Standard Oil Company i 1911, medførte bare at det oilgopol som oppsto nasjonalt og internasjonalt besto av litt andre selskaper enn det gamle Standard Oil.

Konsentrasjonen (eller monopoliseringen dvs. at oligopoler eller rene monopoler dominerer den enkelte bransje), har fortsatt i industrien i hele dette århundret. Bransje-konsentrasjonen har holdt tritt med veksten i markedene. Med den økte spesialiseringen innen hver bransje, betyr det at mange selskaper har fått stadig mer fredede markeder for sine produkter.

Etter annen verdenskrig og spesielt i 60- og 70-åra økte tendensen til "konglomerat-selskaper": Storselskapene etablerte virksomheter i stadig flere bransjer, dels ved oppkjøp og sammenslutninger, dels ved nystarting. Det er tegn som tyder på at dette har økt den generelle konsentrasjonen i næringslivet: Færre og færre selskaper dominerer større og større deler både av industri og annen virksomhet. Dette er en utvikling som myndighetene i mange land, inklusive Norge, har oppmuntret til: Bare store, allsidige selskaper kan møte tidens utfordringer.

Den reelle konsentrasjon Næringslivets generelle konsentrasjon går lengre enn det storselskapmønsteret vitner om. Over de store "holdingselskapene" som f.eks. i USA kan eie hundre- eller tusenvis av selskaper, finner en "finansimperiene" eller "superkontroll-gruppene". Dette er nett av selskaper og banker, med de samme eiere eller gjensidige eierforhold og med de samme menneskene i styrer og ledelse.

I USA i trettiåra hadde 4 slike imperier mer eller mindre hand om en sjudel av all formue i industriaksjeselskapene totalt sett. To av de fire var duPont-gruppen (kjemisk industri, General Mo U.S. Rubber, en storbank) og Rockefellergruppen (6 oljeselskaper, en storbank blant annet). Disse to imperiene kontrollerte alene en fjerdedel av de hundre største selskapene i USA.

Også andre land har slike finansimperier. I Japan har familiegrupper utgjort slike superkontroll-grupper; om de, tre største har det vært sagt at de kontrollerer 40 % av Japans "big business". I Sverige fant Konsentrationsutredningen i 1968 at Wallenberg-gruppen dominerte over 10-15 % av landets industriproduksjon og Enskilda banken. Tar vi med de to neststørste bankgruppene (Custos og Industrivärden), kommer den andel disse tre sammenlagt kontrollerer opp i 20-25 %.

Norge har også en del sentrale knuter i veven av eierforhold, samarbeidsforhold og finansielle forbindelser via banker og forsikringsselskaper som binder selskaper sammen. Ett eksempel er Astrupsom har hatt herredømme i et av landets største rederier, Fearnley & Eger-konsernet, betydelig innflytelse i Orkla Industrier, Dyno Industrier og Elkem-Spigerverket og et nært samarbeid med Andresen-familien i Andresens Bank og med Hansson-familien i forsikringsselskapet Storebrand. I forbindelse med skipsfartskrisen i annen halvdel av syttiåra er Astrup-familiens innflytelse (bl.a. i Orkla) redusert.

Kapitalkonsentrasjonen har de siste tiåra blitt mer og mer internasjonal: Flernasjonale gigantselskaper har i stadig større utstrekning vokst fram, og et fåtall slike er i stand til å dominere de kapitalistverdensmarkeder for en rekke varers vedkom Ikke minst u-landenes produksjon både for hjemmeforbruk og for eksport domineres av slike selskaper, og det har gjort det svært vanskelig for u-land å komme inn på markedene med egen uavhengig produksjon. I mange vestlige land er 10-20 % av industriproduksjonen kontrollert av utenlandske selskaper, mens de i mange u-land kontrollerer halvdelen eller mer av produksjonen.

Kapitalistiske markedsforhold og konsentrasjon Stordriftsfordelene som de større selskapene nyter godt av ligger dels i det tekniske: fordelen ved å produsere i store serier eller store enheter, dels i selve størrelsen hva angår forskning, administrasjon, transport, lager osv., osv. Men konsentrasjonen har for det meste gått mye lenger enn rent tekniske forhold skulle tilsi, og dette skyldes trekk ved de kapitalistiske markedsforhold.

På et marked med plass til få selgere kan et stort selskap stort sett fastsette prisene selv eller i samarbeid med de andre selgerne. Slike monopoliserte selskaper har da bedre høve - enn andre bransjer - til å få en høy profitt (skaffe seg superprofitt i marxistisk ordbruk) på bekostning av andre selskaper og forbrukerne, spesielt i de perioder da konsentrasjonsutviklingen skjer, eller vekstmuliger store. Monopoliseringen har oftest skjedd i teknisk avanserte industrier, der også markedenes vekst har vært størst.

Et selskap på et monopolisert marked rår over en rekke virkemidler: Det kan lage et marked "bare for seg" ved produktutforming, ved formene for markedsføring, service- og vedlikeholdstilbud og reklame. Det kan drive prisdifferensiering (ulike priser til ulike kunder), velge leverandører og spille disse ut mot hverandre, presse prisene på alt som inngår i selskapets kostnader o.l. Det kan forsøke å forutsi og tilpasse seg etterspørselsendringer, det kan planlegge på lang sikt, og være raskt ute med egne og innkjøpte tekniske nyvinninger. Det kan delvis dekke kundetypenes ulike smak eller behov ved nyanser i produktutformingen. Storselskaper er bedre i stand til å oppnå fordelaktige kreditter, utnytte kontakter med toppsjiktet i næringslivet og med det offentlige for å få kontrakter. De kan øve direkte press på andre selskaper, plassere folk i andre selskapers styrer osv., osv.

Det fins en rekke statistiske undersøkelser som viser konsentrasjonen i næringslivet og dens utvikling gjennom tida. Spesielt tallrike er disse i USA. I 1950-åra, sier en oversikt, hadde de åtte største selskapene innenfor områder som stod for halvdelen av industriproduksjonen, mer enn 1/3 av produksjonen i sektoren de opererte i. I små land som Sverige og Norge blir disse trekkene enda mer utpreget: Et fåtall selskaper dominerte nesten halvparten av 450 varesektorer i Sverige i 60-åra; tilsvarende hadde fire til åtte selskaper i Norge over halvdelen av omsetningen i 1/4 av industrisektorene på det tidspunktet. Konsentrasjonen er særlig sterk i kapitalintensive bransjer, som slår ut i at konsentrasjonen ter seg ennå sterkere når en ser på realkapitalen: I 1963 hadde f. eks. tre foretak mer enn førti prosent av realkapitalen i vedkommende sektor i nær halvdelen av alle industrisektorer i Norge.

Konkurranse/planlegging Alle marxister har understreket at konkurransen i kapitalismen ikke faller bort i og med monopoliseringen. Kampen om markedene, om å vokse raskest er en del av systemet. Selv om storselskapene ofte har tydd til tidsbegrensede priskriger, har prisene i gjennomsnitt vært holdt høye, slik at profittnivået i monopoliserte deler av næringslivet i lange perioder har vært høyere enn i andre deler av næringslivet.

Svært mange marxistiske teoretikere av ulike avskygninger (som Lenin eller Hilferding) har fram til 1920- og 30-åra og dels enda lenger, vært fascinert av den interne effektiviteten som konkurransen presset fram i selskapene. De så på den som en slags fullbyrdelse av det progressive i kapitalismen hva angår dens muligheter til å utvikle produktivkreftene, og de betraktet den planlegging i samfunnsmålestokk som selskapene kunne drive, som en teknisk og administrativ forberedelse av en sosialistisk samfunnsplanlegging. Denne kunne i stor monn bare overtas og dermed redusere de tekniskadministrative overgangsproblemene.

I en noe annen forstand, som har betydning ideologisk sett, har de kapitalistiske storselskaper blitt "samfunnsgjort": Eierne (dvs. aksjonærene) kan mindre enn noen gang sies å ha skapt selskapet, slik det f.eks. kan sies om et lite firma med en arbeidende eier. I den allmenne opinion står selskapene som institusjoner med en landsomfattende betydning, men uten en tilsvarende samfunnsmessig styring. De er rendyrket kapitalistiske fordi dagens selskapsstyrer har en oppgave: Å forvalte selskapets kapital for de passive eierne, slik at den vokser fortest mulig.

Fordi målsettingen er slik, har marxister stadig skarpere gjentatt at storselskapenes strategi i dag går på tvers av samfunnshensyn, på tvers av hensyn til indre og ytre miljø, til distrikts- og nasjonale hensyn og til arbeidskraftdisponering. Strategien innebærer ressurssløsing og feilaktig produktutvalg. Både fra et demokratisk og et sosialistisk synspunkt er det derfor langt fra at storselskapenes planleggingsapparat kan overtas uten videre.

De vestlig-kapitalistiske land har alle hatt en eller annen form for trustkommisjoner som skulle overvåke for grove utslag av monopolprissetting, og som i enkelte land i visse perioder også skulle opprettholde konkurransen ved å beholde et visst antall konkurrenter innen hver sektor. Fri-konkurvar en ideologi, en arv etter oppgjøret med tidligere privilegie-samfunnssystemer. Fra ulike befolkningslag i og utenfor borgerskapet har denne ideologien vært brukt i politisk kamp mot "big business", bl.a. i USA, uten at det, som nevnt, har påvirket monopoliseringen. Også progressive har imidlertid kunnet dra nytte av den oppmerksomhet og de undersøkelser som har vært gjort omkring storfinansen (f.eks. den store TNEC-undersøkelsen under Roosevelt i trettiåra).

Mulighetene for allianser mellom arbeiderklassen og større lag i borgerskapet i en demokratisk antimonopolistisk kamp er derimot vurdert for "opti" av en del marxister (bl.a. kommunister i tradisjonell forstand). Sammenflettingen av monopoliserte og ikke-monopoliserte sektorer er for det første meget omfattende. For det andre vil nok veiene skilles når demokratiseringen skal gis et innhold, avhengig av om de "allierte" har former for eierinteresser ut over interessene til den sjølsysselsatte eller ikke.

A. Se.

Se også: Holdingselskap, Monopol.

Litteratur: P. A. Baran og P. M. Sweezy: Monopolkapitalen, Oslo 1971. Sosialistisk Årbok 1975, Oslo 1974. A. Seierstad m.fl.: Norge og den internasjonale storkapitalen, Oslo 1970.