Kabinettspørsmål
Når regjeringa sier frå at ho vil gå av dersom ho ikkje får fleirtal for eit framlegg i Stortinget, stiller ho kabinettspørsmål. Dersom regjeringa får fleirtalet mot seg i mindre viktige saker, kan ho ta nederleget og retta seg etter fleirtalet i Stortinget. Men dersom regjeringa meiner saka er viktig, vil ho setja hardt mot hardt.
Kabinettspørsmål er eit pressmiddel regjeringa har mot Stortinget. Særlig gjeld det når ei mindretalsregjering vil pressa eitt av opposisjonspartia over på si side. Trugsmålet om å gå av er eit maktmiddel for ei mindretalsregjering fordi opposisjonen kan stå saman i ei enkeltsak, men ikkje vera i stand til å skipa regjering saman. Mot parti som til vanlig stør regjeringa, er kabinettspørsmål eit særlig effektivt trugsmål.
A. Ho.



Kader
Kader, av fransk cadre. Opprinnelig betegnelse på den profesjonelt utdannede militære organisasjon som i krisetider skulle være i stand til å overta kommandoen over større hærstyrker. Uttrykket er i dag forbeholdt revolusjonære som helt vier seg den politiske kampen, utfører betrodde oppgaver og som har særlig politisk og teoretisk trening.
Kaderparti er et kommunistisk parti i den bolsjevikiske tradisjon som i det alt vesentlige består av kadre og som er bygget opp etter samme retningslinjer som en militær organisasjon. I dag er det særlig mindre marxist-leninistiske grupper og partier som er slik organisert. De tradisjonelle kommunist partiene er enten på vei vekk fra disse organisasjonsprinsippene, eller de praktiseres i liten grad. (Se art. Demokratisk sentralisme.)
Kadervurdering er en institusjon innen partier av denne typen, opprettet for å vurdere eller korrigere den enkelte. Kadervurderingen kan foregå uten den vurdertes viten, ved at ledelsen vurderer om vedkommende er skikket til å fortsette sitt verv eller er egnet for nye og mer framskutte oppdrag. Men vurderingen kan også foregå åpent. Den enkeltes (feilaktige) oppfatning av partiets linjer eller ledelse, av motstandere eller allierte blir da konfrontert med andre kaders oppfatning. Disse kaderne har klart høyere status og antatt bedre politisk innsikt og skolering.
Gjennom kadervurderingen skal den vurderte lære å innse at de tvil og innsigelser som vedkommende opprinnelig hadde, enten skyldtes a ) lav politisk bevissthet, b) galt klassestandpunkt eller i verste fall - c) at vedkommende uten å vite eller ville det, er objektiv representant for borgerskapet. Om det usannsynlige ikke skulle inntreffe (at den vurderte holder på sitt og går ut av partiet) er resultatet usikkerhet, skyldfølelse og redsel for å tjene fienden og ikke folket. Ledelsens kontroll og politiske linje forblir urokket.
Oppbyggingen av kaderpartier forutsetter et særlig syn på den politiske kampens mekanismer, nemlig at de lar seg bestemme etter militære mønstre. Både borgerskap og parti ses på som generalstaber som disponerer sine styrker og ut fra vurdering av felten bestemmer framrykking eller tilbaketog. At det er andre mekanismer enn de som lar seg definere militært som gjør at klasseherredømmet består, har hiten gjennomslagskraft i partier og organisasjoner av denne typen.
P. H.



Kaffe
Kaffe er kanskje den råvaren i internasjonal handel som sysselsetter flest mennesker. Nesten 25 millioner mennesker er direkte sysselsatt I kaffeproduksjonen i over 60 land. Og ikke all kaffe produseres på store plantasjer: Halvparten av verdens kaffe kommer fra middels store bruk, 1/6 fra småbruk. 15 land har kaffe som sin viktigste utførselsvare. Men forholdene på verdensmarkedet kan slå forskjellig ut for plantasjeøkonomien i Brasil og småbruksøkonomien i Uganda.
Verdens kaffeindustri har fortsatt kolonistyretstrekk ved seg. Så godt som all produksjon skjer i u-land og blir utfort til de rike land. Kaffearbeideren i Brasil eller Colombia har knapt råd til å drikke den selv. Verre er det at kaffeproduksjonen, som ble innfort med kolonistyret, har fortrengt matproduksjonen, og at eksportinntektene oftest I liten grad brukes til å opprette andre næringer.
Den brasilianske kaffeindustrien har lenge vært toneangivende ettersom Brasil er den største produsent og eksportør. I begynnelsen av dette århundret kunne en faktisk si at kaffeprisen i verden ble administrert fra Sâo Paulo, ved et samarbeid mellom lokale byråkrater, som representerte plantasje-eierne, og utenlandske oppkjøpere.
Etter hvert som også kaffeindustrien er blitt samlet internasjonalt i noen få store selskaper som står for omsetning og den foredling som foregår (produksjon av pulverkaffe), er den "produsentmakten" Brasil hadde også butt sterkt redusert. Selskap som General Foods og Nestlé er i dag de dominerende. Selskapene kontrollerer kanskje 70 % av kaffeomsetningen i den kapitalistiske verden.
Under den kalde krigen drev den amerikanske regjering selv aktiv regulering av kaffemarkedet ved å stå som garantist for Den internasjonale kaffeavtalen. Denne sikret de Sør-Amerikanske produsentlandene noenlunde stabile inntekter, noe som igjen stabiliserte regimene overfor det som ble ansett som den kommunistiske trusel. Prisen ble den gang oppfattet som kunstig boy av mange som på uavhengig grunnlag analyserte markedet.
I dag er priskravet basert på andre forhold, blant annet en mer nasjonalistisk økonomisk politikk fra u-lands side. Mulighetene for å bruke kaffeprisen utenrikspolitisk er noe mindre for amerikanerne. Samtidig har oppbyggingen av en pulverkaffeindustri, særlig i Brasil, ført til konflikter med General Foods og andre storselskap, og disse har fått de amerikanske myndighetene, spesielt under Nixon, til føre en noe hardere linje overfor kaffelandene.
Kaffelandene har på sin side store vansker med å holde en enhetlig front overfor selskaper og importland. I 1950- og 1960-åra bygget europeiske selskap opp produksjon i Afrika, og den har stadig sterkere konkurrert med den Sør-Amerikanske produksjonen. En grunn til det er at den afrikanske kaffen stort sett er av den grovere typen. robusta. som brukes til å lage pulverkaffe, mens Sør-Amerikanerne særlig produserer arabica, den mildere typen som bl.a. norske kaffedrikkere bruker.
Overproduksjon og konkurranse produsentlandene imellom har svekket dem og gjør det fortsatt. I øyeblikket går kaffeprisene opp fordi kaffelagrene er mindre enn på lenge og en del av avlingen i Brasil er frostskadet. Nå kan det derfor være importlandene som har størst interesse av en prisstabilisering, som den UNCTAD-opplegget innbyr til og som de kaffeavtalene en har hatt i visse perioder, har til strebet.
I USA er det en forbrukerkampanje i gang for å redusere kaffeforbruket som for øvrig har gått litt ned de siste åra. USA star likevel fortsatt for 36 prosent av kaffeforbruket i verden. Mest øker forbruket i Japan, Øst-Europa og England. Mens amerikanerne ser ut til å prøve te, skifter engelskmenn og japanere altså til kaffe ...
Men hvem tjener på kaffen? Som for andre råvarers vedkommende, er det ikke først og fremst selve produsentene, kaffearbeiderne. Undersøkelser viser at deres kår er butt forverret i flere mellom og Sør-Amerikanske land i løpet av de siste åra. På den annen side har flere afrikanske land statlige innkjøpsordninger som sikrer kaffebøndene garanterte minstepriser uansett verdensprisene. Selv i Idi Amins Uganda ser dette systemet, som hans forgjengere innførte, ut til å fortsette.
H. Hv.



Kakao
Kakao er et av de mest typiske eksportproduktene i den underutviklede verdens landbruk. Det dyrkes av klimatiske grunner omtrent bare i tropiske strøk, i u-land. Omtrent hele produksjonen eksporteres. Mer enn 80 % av den eksporteres uforedlet, som kakaøbonner. Bare i liten grad skjer det foredling på stedet, i form av pulverproduksjon eller produksjon av kakaosmør.
De største produsentlandene er Ghana (27 % avverdensproduksjonen i begynnelsen av 1970-åra), Nigeria (17 %), Elfenbeinskysten (14 %), Brasil (12 %) og Kamerun (80%). Organiseringen av produksjonog salg er høyst varierende. I Vest-Afrika skjer mye av produksjonen på mindre bruk, men bruksstørrelsen og dermed bøndenes inntektsevne er svært forskjellig. I de fleste av de vestafrikanske landene har en også statlige oppkjøps- og eksportorganer. Om lag 50 % av all kakaøbonne-eksporten en således underlagt et system (Marketing Board) hvor et organ opptrer som monopol, garanterer prisene til produsent og sentraliserer salget utenlands. Resten selges enten gjennom private firmaer eller gjennom visse statlige prisgarantiordninger (Elfenbeinskysten). Prisene på verdensmarkedet avgjøres på råvarebørsene i London, Paris og New York. De prisene som betales til produsent varierer en del fra land til land og vil også svinge noe med svingningene i prisene på verdensmarkedet, selv om dette avhenger av den politiske ledelsen i de enkelte land.
Svingningene i kakaoprisene på verdensmarkedet har vært kraftige. Dette er dels en følge av avlingssvikt i produsentlandene, dels av spekulativ virksomhet fra oppkjøperes side. Fallende kakaopriser var en viktig grunn til at president Nkrumah ble styrtet ved et statskupp i Ghana i 1966. Kakao er Ghanas klart viktigste eksportvare og har stått for mellom 55 og 75 % av landets samlede eksportinntekter i 60- og 70-åra.
Kakaoindustrien u-landene er nært knyttet til sjokoladeindustrien i den rike verden, ettersom det er denne industrien som avtar det meste av kakaoproduktene. Sjokoladeindustrien er preget av forholdsvis få store konserner, som ikke driver priskonkurranse seg imellom, og som kontrollerer de fleste produksjonsledd, fra råvareproduksjon til omsetning av ferdigvarer. Det er anslått at 7-8 selskaper kontrollerer 80% av sjokoladeproduksjonen i Nord-Amerika og Vest-Europa. De største er Nestlé , det sveitsiske selskapet som opererer i 13 land og har 120 000 ansatte, og de amerikanske Cadbury-Schweppes, W. R. Grace og Hershey Foods. Alle disse hadde en årlig omsetning på kakaoprodukter på mellom 300 og 600 millioner dollar i begynnelsen av 1970-Ara. Deres markedsandel og omsetning er stadig økende. Flere av disse selskapene, særlig Nestlé og W. R. Grace, driver i andre industribransjer og/eller andre deler av matvaresektoren. Kakaobransjen er imidlertid fortsatt en av de mest lønnsomme innen denne sektoren.
De kakaoproduserende landene har sluttet seg sammen for å bedre sin stilling overfor selskapene og de store forbrukerlandene. COPAL, eller Kakaoprodusentlandenes allianse, ble dannet allerede i 1962 og har sete i Lagos i Nigeria. Hittil har imidlertid ikke organisasjonen kunnet øve særlig innflytelse. En av grunnene er indre splittelse som i desiste åra har vist seg ved at Elfenbeinskysten og Brasil har gått egne veier.
I 1973 ble det etter flere års forhandlinger laget en avtale mellom kakaoproduserende og - importerende land, Den internasjonale kakaoavtalen (ICA). Her har det vært oppnådd en viss enighet om holde prisene på verdensmarkedet innenfor maksimums- og minimumsrammer. Avtalen har likevel ikke virket og rammene har vært sprengt. Prisrammen ble hevet da kakaoavtalen ble fornyet i 1975, men fortsatt synes avtalen ikke å fungere. Den har ingen ordning med lagre som kan brukes til å støtte opp om prisene. Den klart største kakaoimportøren, USA, har ikke vært medlem av kakaoavtalen, men synes (1977) å være på vei inn.
H. Hv.



Kalde krigen
Den kalde krigen som begrep ble tatt i bruk for å karakterisere det spente forholdet som oppstod etter andre verdenskrig mellom vestmaktene, ledet av USA, og kommunistlandene, ledet av Sovjet-unionen. Den kalde krigen kan anses som avsluttet etter Cubakrisen høsten 1962.
Den kalde krigen skiller seg fra andre perioder med spent forhold mellom stormaktene ved at det aldri kom til væpnet sammenstøt mellom disse. Faren for slike sammenstøt var størst under innledningen av Berlinblokaden sommeren 1948, under første fase av Koreakrigen i 1950 og under Cubakrisen i oktober 1962. At internasjonal politikk ble dominert av bare to makter, er et annet særtrekk ved den kalde krigen. Et tredje særtrekk er den raske utviklingen av ødeleggelsesvåpen av et helt nytt omfang, som atom- og hydrogenbomber.
Begrepet kald krig (Cold War) ble antakeligvis første gang brukt av Bernard Baruch - rådgiver for president Truman i atomspørsmål - i en tale han holdt 16 april 1947. Uttrykket ble tatt opp av den kjente spaltist Walter Lippmann og kom I løpet av meget kort tid i vanlig bruk som en karakteristikk av forholdet mellom øst og vestmaktene.
Et dårlig forhold mellom USA og Sovjetunionen var i og for seg ikke noe nytt i 1945-46. Det amerikansk-sovjetiske forholdet hadde vært dårlig gjennom det meste av mellomkrigstida. Dette hadde imidlertid hatt liten politisk betydning, siden USA og Sovjetunionen i denne perioden stod utenfor do internasjonale stridsspørsmålene. Forholdet endret seg drastisk under og etter andre verdenskrig. Tysklands og Japans nederlag forte til et maktvakuum såvel i Europa som i Asia. Inn i dette vakuumet rykket de allierte under ledelse av USA og Sovjetunionen. Da krigen sluttet, kom amerikanske og sovjetiske styrker til å stå rett overfor hverandre i begge verdensdeler. Avstanden mellom de to statene ble således sterkt redusert, men skulle snart bli større enn noen gang tidligere.

Øst -Europa
Etter andre verdenskrig kom USA til å delta for fullt i internasjonal politikk. Amerikansk utenriks politikk var ikke lenger konsentrert om Latin-Amerika og Stillehavsområdet. Washington kom nå til å hevde politiske, økonomiske og militære interesser over størstedelen av kloden. Sovjetunionens operasjonsfelt var geografisk sett langt mer begrenset. Stalin viste bare interesse for hva som foregikk i områdene i Sovjetunionens nærhet. Den sovjetiske politikken var i særlig grad konsentrert om utviklingen i Øst-Europa. Til gjengjeld for kontroll over utviklingen i størstedelen av dette området var Moskva rede til å gjøre store innrømmelser overfor vestmaktene utenfor Øst -Europa.
USA og Storbritannia var imidlertid ikke villig til å gi Sovjetunionen tilnærm et frie bender i Øst Europa. Den sovjetiske politikken i Øst - Europa kom i løpet av kort tid til å viske ut det positive bildet av Sovjetunionen som fellesskapet under andre verdenskrig hadde skapt i USA og Vest-Europa.
Motsetningene angående Øst-Europa forplantet seg i løpet av 1945-46 også til holdningen overfor Tyskland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen var spesielt uenige om størrelsen på de erstatningene Tyskland skulle betale. Denne uenigheten, ved siden av Frankrikes ønske om å svekke Tyskland mest mulig, førte til at det felles okkupasjonsregimet brøt sammen.

Vest-Europa og NATO
Fra Øst-Europa og Tyskland bredte den kalde krigen seg til Vest-Europa. Av politiske og økonomiske grunner hadde USA allerede i 1945-46 gitt betydelige lån til flere land i Vest-Europa, mens landene i Øst-Europa, og da særlig Sovjetunionen, fikk liten eller ingen bistand. Denne politikken ble trappet opp overfor Hellas og Tyrkia gjennom Truman-doktrinen av mars 1947 og overfor Vest-Europa generelt gjennom Marshall-planen av juni samme år. På dette tidspunktet ble også kommunistene utelukket fra koalisjonsregjeringene i Frankrike og Italia, noe som i sin tur bidro til en mer pågående politikk fra kommunistpartienes side.
Ledende politikere på kontinentet og særlig Storbritannia ivret for at USA skulle engasjere seg militært i Vest-Europa ut over deltakelsen i okkupasjonen av Tyskland, Italia og Østerrike. En økende villighet i amerikansk opinion og i Kongressen til å la seg binde militært til Vest-Europa, Storbritannias svekkete stilling og utviklingen i Tsjekkoslovakia, Finland, Italia og Norge (varsler om a Sovjetunionen kunne komme til å foreslå en sikkerhetspolitisk avtale med Norge) forte i mars 1948 til at Truman-administrasjonen innledet militære drøftinger med Storbritannia og Canada. Disse tok sikte på et atlantisk militært samarbeid, og drøftingene, hvor andre land etter hvert kom med, ble avsluttet i april 1949 med opprettelsen av NATO.

Asia og Afrika
USA satset kolossale summer på å fremme sine interesser i Vest-Europa, men var langt mer tilbake holden i Asia. Den hjelp som ble gitt til Chiang Kai-shek under borgerkrigen i Kina, hadde i europeisk perspektiv et beskjedent omfang. Var den amerikanske deltakelsen på det asiatiske fastlandet lenge begrenset, var dette i enda høyere grad tilfelle for Sovjetunionen.
I 1949-50 skulle likevel den kalde krigen for alvor bre seg fra Europa til Asia. Kommunistenes seler i Kina forte til en kraftig okning i det sovjetiske engasjementet med et, i det minste på overflaten, nært samarbeid mellom Sovjetunionen og Kina. Kommunistenes framgang i Indo-Kina bidro også til okt amerikansk interesse i Asia. Viktigst for forskyvningen av den kalde krigen fra Europa til Asia var likevel Nord-Koreas angrep på Sør-Korea i juni 1950. Den amerikanske politikken overfor det asiatiske fastland ble nå revurdert. Store styrker ble sendt til Korea og hjelpen til Frankrike i Indo-Kina ble kraftig okt. Holdningen til Maos Kina ble fullstendig frosset fast. særlig etter at Kina kom med i Koreakrigen i oktober-november 1950. I løpet av få år ble det amerikanske forsvarsbudsjettet tredoblet.
I 1950-årene forsøkte USA å bygge opp et nett av sikkerhetspolitiske avtaler i Stillehavsområdet og Asia. I 1951-52 normaliserte USA forholdet til Japan og sikret seg langvarige baserettigheter. I 1954 ble SEATO (South-East Asia Treaty Organization) etablert med USA, Storbritannia, Frankrike, Filippinene, Thai-land, Pakistan, Australia og New Zealand som deltakere. I 1955 ble Bagdadpakten opprettet mellom Pakistan, Iran, Irak, Tyrkia og Storbritannia, med USA som uoffisiell deltaker.
Etter Stalins død i 1953 kom Sovjetunionen til å føre en aktiv Asia-politikk, også overfor de land som ikke var styrt av kommunistiske ledere. Stalin hadde stort sett betraktet India og andre nøytrale land som dominert av vestmaktene og derfor vist liten interesse for et nærmere samarbeid med dem. Khrustsjovs reise til India, Afghanistan og Burma 1955 kom for alvor til å endre denne politikken.
Under Khrustsjov endret denne sovjetiske politikken innhold også i forhold til Midtøsten. Fra 1955 forsøkte Sovjetunionen aktivt å vinne innflytelse i de arabiske land og prøvde å minske den vestlige dominansen i området. De første signalene om dette var Tsjekkoslovakias våpensalg til Egypt, Sovjetunionens finansiering av Aswandammen og Moskvas politikk under Suezkrisen i 1956.
Avkoloniseringen ga Sovjetunionen større muligheter enn tidligere til å svekke vestmaktenes innflytelse også sør for Sahara. De første alvorlige forsøk fra sovjetisk side på å øke sin innflytelse kom i 1960, under Kongokrisen. Med denne kan en si at den kalde krigen var kommet også til Afrika sør for Sahara.
Størstedelen av verdens land var på dette tidspunktet trukket inn i rivaliseringen mellom øst- og vestmaktene. Latin-Amerikas status var lenge spesiell. Med Castros revolusjon på Cuba og Sovjetunionens økende innflytelse der, kunne imidlertid Latin-Amerika ikke lenger betraktes utelukkende som USAs interessesfære. Stasjoneringen av sovjetiske mellomdistanseraketter på Cuba kan ses på som den kalde krigens toppunkt. Spenningsnivået mellom USA og Sovjetunionen var også høyere under Cubakrisen enn vel noen gang tidligere.

Avspenning
Likevel kan en si at Cubakrisen på mange mater kom til å markere slutten på den kalde krigen. Selv om det hadde vært spente perioder og selv om rivaliseringen mellom Sovjetunionen og USA fortsatt består, har forholdet mellom de to supermaktene vært mindre spent etter Cubakrisen. Det faktum at verden hadde stått på randen av en atomkrig, fikk USA og Sovjetunionen til å øke samarbeidet for å hindre at en slik fare igjen skulle oppstå. Den politiske og økonomiske kontakten mellom de to blokkene ble også utvidet.
Men Cubakrisen var ikke noe absolutt vendepunkt i den kalde krigen. Avspenningen var en prosess som dels var begynt lenge for og dels fortsatte også etter Cubakrisen. I 1962-43 hadde det likevel skjedd store endringer. Begge blokkene var ferd med å slå betydelige sprekker. I Vesten korn særlig Frankrike under president de Gaulle til å stå for en mer uavhengig politikk overfor USA enn tidligere. I 1962-63 økte de sovjetisk-kinesiske motsetningene slik at det bare var et tidsspørsmål før forholdet mellom de to kommunistiske statene ville bli mer anstrengt enn forholdet mellom USA og Sovjetunionen.
Utover i l960-årene økte forståelsen mellom USA og Sovjetunionen mht. hvilke områder i Europa som var av sentral betydning for den andre parten. Dette forte til en stabilisering av situasjonen i Europa, som igjen førte til et bedret forhold mellom supermaktene, selv om det var områder, særlig i Afrika, hvor interessefordelingen fremdeles var uklar. I Afrika og Asia var flere og flere land blitt stående som nøytrale. Etter hvert brakte de underutviklete landene i den tredje verden også fram spørsmål som gjorde skillet mellom de to stormaktsblokkene av mindre betydning. Utover 1960-årene ble internasjonal politikk på denne måten mindre preget av konfrontasjonen mellom øst- og vestmaktene.
G. L.

Litteratur: J. L. Gaddis: Russia, the Soviet Union and the United States. An Interpretive History, New York 1978. W. LaFeber: America, Russia and the Cold War, 1945-1975, New York 1976. A. 13. Ulam: The Rivals: America and Russia since World War II, New York 1971. 5. F. Ambrose: Rise to Globalism. American Foreign Policy Since 1938, London 1971. B. Ponomaryov, A. Gromyko og V. Khvostov; History of Soviet Foreign Policy, 1945-1970, Moskva 1974.


Kalecki, Michal
Kalecki (1899-1970), polsk sosialøkonom, en av de mest framstående i vårt århundre.
Han begynte på en matematisk-teknisk utdannelse, men måtte avbryte denne pga. familiens økonomiske forhold. Sosialøkonomi kom han i kontakt med dels gjennom journalistisk virksomhet der han behandlet konjunkturutviklingen for forskjellige bransjer i Polens næringsliv, og gjennom å delta i sosialistisk virksomhet. I den sistnevnte forbindelse studerte ban bla. Karl Marx og Rosa Luxemburg.
Tidlig i 1930-årene utviklet Kalecki en ny og selvstendig teori for konjunkturutviklingen som på flere måter foregrep noen av hovedtankene i den teori som senere ble lagt fram av J. M. Keynes (seart. Keynes). Kaleckis første arbeider var imidlertid offentliggjort bare på polsk, og de første arbeidene han publiserte på engelsk var holdt i en kompakt matematisk form og nådde ikke ut til bredere kretser. Kalecki kom til England I 1930-årene og oppholdt seg der til verdenskrigen var over. Hans arbeider kom I skyggen av Keynes', men i de senere årene er betydningen av originaliteten av hans tidlige arbeider blitt vidt anerkjent.
På flere måter er Kaleckis tidlige arbeider mer avanserte enn Keynes'. Dette henger bl.a. sammen med at Kalecki mer direkte studerer tidsforløpet av konjunkturutviklingen, ikke bare forskjellige mulige likevektstilstander. Med sin matematiske analyseform ligger Kalecki også nærmere opp til den senere konjunkturforskning, som i høy grad bygger på matematisk utformede systemer i kombinasjon med statistiske data. Innholdsmessig bærer Kaleckis konjunkturteorier tydelig spor av hans kjennskap til klassisk marxistisk teori. Inntektsfordelingen, monopoliseringsgrad og produksjonstekniske forhold spiller en langt større rolle hos Kalecki enn bos Keynes.
Et særlig interessant trekk ved Kaleckis arbeider er at ban på et tidlig tidspunkt forutså en type konjunktursvingninger som har sammenheng med at myndighetene veksler mellom å prioritere å motarbeide inflasjon eller motarbeide arbeidsløshet, slik en har sett i mange kapitalistiske land i de senere årene.
Etter krigen arbeidet Kalecki i noen år for forskjellige FN-organisasjoner. Han arbeidet da delvis med utviklingslandenes problemer. Senere vendte han tilbake til Polen og arbeidet både med forskning, undervisning og med aktuelle planleggingsproblemer, spesielt planlegging på lengre sikt. I sammenheng med det siste arbeidsfeltet utviklet han en økonomisk vekstteori for en sosialistisk økonomi.
L. J.



Kalheim, Ragnar
Kalheim (1926-74), norsk fagforeningsleder og revolusjonær sosialist. Hans far var anleggsarbeider,og familien fartet omkring i store deler av Sør-Norge inntil den slo seg ned i Tønsberg kort tid for andre verdenskrig. Mot slutten av krigen deltok Kalheim i den illegale motstanden i Milorg. Etter frigjøringen sluttet han seg til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) og ble valgt inn i NKUs sentralstyre i 1949, men ble ikke medlem av NKP. Kalheim var sterkt påvirket av Peder Furubotns nasjonalkommunistiske linje, og ble ekskludert fra NKU under oppgjøret med ."det annet sentrum" I NKP i 1949 (se art. Furubotn).
Fra 1949 arbeidet Kalheim som tømmermann ved Akers mek. Verksted i Oslo og fikk etter kort tid faglige tillitsverv. Siden 1957 var han medlem av forbundsstyret i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Han var fellestillitsmann ved Akerkonsernet 1960-69. I 1973 ble han valgt til formann for Avd. 1 av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norges største fagforening.
Kalheim var blant initiativtakerne til de store utenomparlamentariske bevegelsene fra 1960 og utover: Først atomprotestkampanjen i 1960, deretter "Aksjon mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet de 143" i 1962, "Kampanjen Norge ut av NATO" i 1968 og "Folkebevegelsen mot EEC" i 1970, hvor han var nestformann. Kalheim var medlem av DNA fra 1959 til 1973 da en rekke av partiets EF-motstandere, organisert i AIK, forlot partiet. I en årrekke hadde Kalheim vært den fremste talsmannen for en organisatorisk samling av venstrekreftene. Etter EF-seieren ble tanken virkeliggjort ved at SV ble opprettet i 1973.
Personlighetens betydning i historien undervurderes ofte på venstrefløyen Det var ganske sikkert ingen annen som i så sterk grad bidro til EF-seieren i 1972 som Kalheim. Likeledes ville SV knapt blitt opprettet uten Kalheims person - bare han hadde autoritet til å forene gamle motstandere. At Kalheim døde midt under samlingsprosessen til ett parti, ble også skjebnesvangert for SV og venstrefløyens stilling.
I alle år var Kalheim opptatt av å utvikle en norsk sosialisme. Bare en slik politikk ville gjøre "den unorske og uverdige problemstillingen Moskva, Brussel eller Washington (...) hjemløs i vår politiske tenkning" (1963). Den revolusjonære politikk må knytte an til de sterke demokratiserende krefter i norsk historie: "Vi kan ikke basere vår tenkning på at vi i grunnen er litt lei oss for at vi ikke har Sør-Amerikanske tilstander i Norge, slik at vi kunne få litt mer vingefang i vår eventuelle radikalisme." (Tale i Det Norske Studentersamfund 1968.)
Kalheim så i det stadig utvidete demokratiet, som f.eks. bedriftsdemokratiet, en langsomt samfunnsomformende prosess. I de ulike sarnarbeids-organene som etter hvert ble etablert mellom bedriftsledelse og arbeidere, så han i første rekke en innsnevring av kapitaleiernes tradisjonelle styrings rett. Seinere, på 1970-tallet, kom han imidlertid til sterkere å betone de passiviserende sidene ved slike ordninger, sett fra fagbevegelsens posisjon.
I denne sammenhengen hører også Kalheims synspunkter på produktivitet og effektivitet med. Overgangen til sosialismen vil ikke skje ved å bryte ned det kapitalistiske produksjonsapparatet, men ved gjøre det stadig mer effektivt og moderne. Bare et slikt produksjonsapparat ville være et tjenlig redskap i det sosialistiske samfunnet. Men forutsetningen er økt deltaking fra arbeiderne i styringen av bedriften - i dens investeringsplaner, dens produksjonsmetoder, dens framtidige struktur osv.:"En aktivisering av de ansatte med utgangspunkt deres produksjonserfaringer og produksjonsinnsikt, betyr en forsering av en skole, av livets skole. Etter hvert som disse erfaringene gjør seg gjeldende, ser man en rekke ting mye klarere enn der hvor passivitetens slør hviler."
For Kalheim betød ikke dette en "avblåsing av klassekampen", selv om han mente at tiden tilsa en sterk betoning av det nasjonale i motet med den ekspanderende internasjonale storkapitalen. Kalheims synspunkter har vært sterkt omstridt på venstrefløyen. Men de spiller ikke lenger den samme rollen, da de ikke lenger har noen talsmann av samme politiske og intellektuelle format som Kalheim.
Framfor alt var Kalheim preget av rallarmiljøet som i tidligere tiår hadde satt sitt preg på den radikale arbeiderbevegeisen i Norge. Det ga ham en klasseidentitet som gjorde ham til en dyktig forhandler med bedriftsledelse og arbeidskjøper. Det ga ham også en politisk bevegelighet som kunne få ham til å ta ett skritt tilbake for å ta to skritt fram. Og ikke minst viste rallaren seg i Kalheims frodige og billedrike språkbruk, i hans fordomsfrie og nysgjerrige marxisme og i hans humørfylte og henrivende kampånd.
R. S.

Litteratur: M. Thorsen: Ragnar Kalheim - et liv i strid, Oslo 1977. R. Kalheim: Om faglig-politisk kamp, i Kontrast nr. 47.


Kambodsja
Se Kampuchea.


Kamerun

Hovudstad:Yaoundé
Sjølvstende: 1960/1961 (Frankrike/Storbritannia)
Politisk system: Eittpartisystem
Flateinnhald:475 442 km²
Folkemengd i 1973: 6 167 100
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,9 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 26,9 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 232 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 2,0 00
Inflasjonsrate i 1975: 15,2 %
Yrkesaktivitet:38,5 %
Største eksportvaregrupper: Kaffe, kakao, 55,1 %
Viktigaste handelspartnar 1975: Frankrike,37,9%
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 93 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 3,3 %
Lese- og skrivekunne: 10-15 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 3
Militærutgifter pr. innb., 1972: 3,87 $
Tilslutning til militærallianse: Frankrike


Kampanjen mot atomvåpen
Organisasjon ble stiftet i Oslo våren 1962 for å fortsette det arbeidet Atomprotestkampanjen av 1960 hadde begynt: hindre norsk deltakelse i atomopprustningen. Kampanjen arrangerte bl.a. påskemarsjer i 1963 og i 1964, men døde ut etter hvert som atomprotestbevegelsen ble ført inn i partipolitikken, noe som skjedde i og med SFs tilsynekomst på Stortinget fra og med 1961.
H. F. D.

Se også Atomprotestkampanjen.