Jønsson, Gitta
Jønsson (1869-1950), politiker og agitator for Arbeiderpartiet. Gitta Hagerup var født i Tromsøysund og arbeidet først som trise ombord i Troms Amts lokalbåter. Til Kristiania kom hun i 90-årene, hvor hun var aktiv i IOGT. Hun giftet seg med den danske salmakeren Andreas Jønsson. Begge reiste til Tromsø og slo seg ned der i 1903. Gitta Jønsson sluttet seg til den organiserte arbeiderbevegelsen i 1909, stiftet 1911 Arbeiderpartiets Kvinneforbund i Tromsø og ble i 1913 valgt til representant for Arbeiderpartiet i Tromsø bystyre. Fra første stund arbeidet hun for kvinnenes frigjøring gjennom politisk virksomhet og opplysning. Hun ble en av arbeiderbevegelsens og Arbeiderpartiets mest kjente agitatorer i nord. I 1918 stiftet hun sosialistisk barnelag i Tromsø. Hun reiste på kryss og tvers i landsdelen og fikk startet parti- og kvinneforeninger. Over hele landet ble hun kjent gjennom foredrag og avisartikler. Under den russiske revolusjonen var hun og mannen kontaktledd for organiseringen av ruter som de revolusjonære fulgte til Russland over Finnmark og Sverige. Jønsson ble valgt som representant til Arbeiderpartiets landsstyre 1923. Etter partisplittelsen ble hun stående i Arbeiderpartiet. Hun kjempet mot at kvinneforbundet skulle oppløses og kvinnene stå direkte tilsluttet partiet. Jønsson var vararepresentant til Stortinget fra 1938 og satt i partiets landsstyre til 1945. De Siste årene av sitt liv var hun først og fremst aktiv for fredsarbeidet i Kvinneligaen for Fred og Frihet.
D.Sk. /A.Sy.



Jaabæk, Søren
Jaabæk (1814-1894), norsk politiker, en av de mest fremtredende representanter for bondeopposisjonen på Stortinget i det nittende århundre. Jaabæk var født i Holum Sokn i Mandalen og var i hele sitt politiske liv representant for Lister og Mandals fylke. Han var dermed geografisk tilknyttet "den sørvestlandske tradisjon" i norsk politikk. Jaabæk var blant stifterne av Venstre i 1884, men ble siden tilknyttet Det moderate Venstre etter splittelsen i 1888. Det er likevel vanskelig å plassere ham som enten typisk "moderat" eller "ren" venstrepolitiker. Som personlighet var han helt spesiell, en av de mest originale politikere i norsk historie.
Av bakgrunn var Jaabæk lærer og bonde og satt i de fleste år av sin stortingstid samtidig som ordfører i Halse og Harmark kommune. Dette er en helt klassisk profil for norske stortingsmenn som viser oppfostring via kommunepolitikken til Stortinget, med solid forankring i norsk bondemiljø. Jaabæk har hatt den lengste sammenhengende stortingskarriere (1844-1891) som noen norsk stortingsmann hittil har hatt, og var med på å prege norsk politikk i en tid da store fundamentale endringer fant sted, Jaabæk arbeidet omtrent i hele denne perioden med å samle den moderate og radikale opposisjon i Stortinget til ett parti. I 1848 forsøkte han å organisere de politikerne som krevde en ny regjering bygd på Stortingets tillit og som var mot det sittende Vogt/Løvenskioldske ministerium. Like etter i forbindelse med Thranitterbevegelsen, ga han uttrykk for at han kunne tenke seg å melde seg inn i arbeiderforeningene. ønsket om partisamling gjentok han forut for møtene i det nye Storting i 1851, og da det ble fart i forsøkene på å danne Reformforeningen i 1859, kom Jaabæk med i 12-manns- komitéen som dannet kjernen i denne organisasjonen på Stortinget. Selv om han kom på kant med de andre i foreningen og meldte seg ut, fortsatte han forsøkene på samling.
I 1865 utsendte han innbydelse til abonnement på bladet "Folketidende". Han grunnla først bladet og kort etter dannet han den første lokalforening av "Bondevenner" i Mandal. Etter thranitterbevegelsen ble dette den første landsomfattende partiorganisasjon med et fast program og med lokale underavdelinger. Bladets opplag, som er et uttrykk for medlemsmassens størrelse, var i 1868 på 17 000. Bondevennforeninger hadde man over hele landet, unntatt i Finnmark. I 1871 fantes 250 foreninger som alle lå under hovedstyret i Mandal, og i juni 1868 ble det første landsmøte holdt på Hamar under Jaabæks ledelse.
Bondevennforeningene hadde skapt noe nytt i norsk politisk historie, og det organisatoriske grunnlaget så ut til å ligge vel tilrette for en langsiktig utvikling av et norsk bonde-, og kanskje også bonde- og arbeiderparti. Imidlertid gikk bondevennbevegelsen tilbake etter 1870 og gled etter hvert over i Venstres organisasjon. Dette skyldtes særlig at Jaabæk selv sto for et politisk syn som kanskje ikke kunne deles av en bevisst bondeklasse. Hans eget politiske syn forandret seg ikke nok til å innfange de interesser som den stadig voksende bevegelsen syntes å kreve.

Sparepolitikken
Søren Jaabæk er for ettertiden ofte blitt kjent som Søren Nei - bæk. Dette henspiller på at han alltid var negativ til bruk av offentlige midler. Det første hovedpunktet i Bondevennenes program var "Sparsommelighet i Statshusholdningen og Forsiktighet hjemme i kommunene". Grunnsynet hos Jaabæk var strengt liberalistisk. Han mente at individene enkeltvis burde få utfolde seg friest mulig fordi dette var best for dem selv. Staten skulle derfor ikke pålegge for store skatter fordi det ville hemme den enkeltes økonomiske frihet. Jaabæk var også imot de indirekte skattene fordi disse gjorde det vanskeligere for den enkelte å få oversikt over konsekvensene av økonomiské disposisjoner.
Sparing og redusert skatteinngang ble derfor en hovedsak som Jaabæk forsøkte å gjennomføre i en rekke saker. Han gikk imot hevning av embeds-mennenes gasjer, imot bevilgning til distriktsleger, imot lønn til skoleinspektørene, imot diktergasjer til Bjørnson og Kielland, imot enhver økning i bevilgning til militærvesenet, imot bevilgning til Ivar Aasens forskning i nynorsk språk. Han ville stryke hele landbruksbudsjettet fordi han mente at bøndene kunne klare seg best selv, og han var imot statsbevilgninger til jernbaneanlegg. Det mest dramatiske var likevel at han gikk imot årlige Storting (inntil 1869 møttes det én gang hvert 3. år), imot oppheving av den unionstilknyttede posten (fordi det skulle komme en dyrere norsk statsministerstilling i stedet) og imot innføring av jury (fordi staten skulle bære utgiftene med legdommere).

Syn på demokratiske rettigheter
Jaabæk var sterkt opptatt av folkeskoleundervisningen og stemte for forslag om å øke bevilgningene til skolene og lærerlønningene. Folkebibliotekene og Universitetsbiblioteket støttet han også fordi dette ville komme alle til gode. Men han motarbeidet statsbevilgninger til de høyere skoler (middels - og realskoler) fordi disse var "overklasseskoler" som kunne klare seg best selv. Han var også interessert i utvidelse av stemmeretten og foreslo så tidlig som i 1885 at den skulle bli alminnelig for alle menn. Han viste stor omtanke for arbeiderbevegelsen og var bl.a. den eneste som i "Folketidende" trykte opp Olaus Fjørtofts oversettelse av Første Internasjonales program som hadde stått i "Fram". Jaabæk ønsket også å lovfeste en normalarbeidsdag. I det hele tatt viser hans politiske linje en merkelig dobbelhet i forholdet mellom liberalisme og solidaritet. Når sparelinja hos Jaabæk ble kjørt til sin ytterste konsekvens kunne den både bli latterlig (Jaabæk kunne bl.a. sitte og regne ut hvor mye trykking av referatet av stortingsmennenes innlegg kostet og holdt selv korte innlegg for å spare papir og arbeid for stortingsreferentene), men også ødeleggende og kynisk.
Hans liberalistiske teori som skulle tjene den enkeltes frihet og velferd holdt ikke i konfrontasjon med den virkelighet den frembrakte.
S.U.L.
Se også: Bondevennbevegelsen, Thranitterbevegelsen.
Litteratur: D. Slettan: Søren Jaabæk og Bondevennbevegelsen i Lister og Mandals amt, Oslo 1974.