Juche
Juche er et koreansk ord som betegner den selvstendighetslinje som Nord-Korea har valgt i sin oppbygning av landet. Ordet er ikke direkte oversettelig, men forklares av nordkoreanerne som "å holde fast på sin selvstendighet, å anvende marxismen - leninismen på de spesielle forholdene i eget land uten ukritisk kopiering av andre." Begrepet står for sjølberging i økonomien, selvtilstrekkelighet i det militære forsvaret og uavhengighet i utenrikspolitikken. Prinsippet ble utformet av Kim Il Sung og uttrykker et sentralt trekk i den politiske tenkning i mange fattige land i den 3. verden som har gjennomført en nasjonal frigjøringskamp og som søker å bygge et sosialistisk samfunn.
J.P.K.



Jugoslavia
Hovedstad: Beograd
Sjølstendighet: 1918 (Østerrike)
Politisk system: Folkedemokrati
Største språkgruppe: Serbokroatisk 73,2 %
Flateinnhold: 255 804 km²
Folkemengde i 1973: 20 956 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,0 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 7,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 060 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 5,5 %
Sysselsatte i primærnæring: 44,6 %
Sysselsatte i industri: 27,1 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 19,9 %
Yrkesaktivitet: 62,3 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 36,2 %
Eksportensidighet: Skip, 7,3 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 52,1 %
Energibruk pr. innbygger: Middels, 1 774 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 18,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 77 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 89
Spedbarnsdødelighet: 4,44 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 39,92 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

De sydslaviske folkeslag (jug: syd) innvandret til Balkan i det 7. århundre. I det 9. århundre ble de kristnet. I kamper med bysantinske, frankiske, bulgarske, venetianske og ungarske stater skapte de i middelalderen uavhengige føydalsamfunn som besto i kortere eller lengre tid. I begynnelsen av del 16. århundre befant alle de sydslaviske folkeslag seg innenfor det østerrikske, tyrkiske eller venetianske rike. Bondeoppstander, væpnede opprør og plyndrende frigrupper var i århundrer utslag av motstand mot fremmedmaktene.
Fra midten av 19. århundre tok den illyriske bevegelsen opp tanken om en forening av de sydslaviske folkeslagene. Serbia ble gitt indre selvstyre i 1829 etter russernes seier over tyrkerne, og i 1878 fikk Serbia og Montenegro full statlig uavhengighet. Utfallet av første verdenskrig førte til at Serbia og Montenegro ble forenet med de vestlige områder. 1. desember 1918 ble den serbiske prinsregent Alexander konge for "Kongedømmet av Serbere, Kroater og Slovener".
Nyere historie
Jugoslavia har i dette århundre hatt en rekke ulike politiske systemer. Fram til 1918 var sydslavernes områder dels selvstendige kongedømmer, dels underlagt fremmede land. Noen områder hadde lange tradisjoner med et visst selvstyre (som Kroatia), andre var uten slike erfaringer (som Makedonia). Da landet i 1918 ble samlet til ett rike, fikk det et sentralistisk monarki, dominert av en etnisk gruppe, serberne. De folkevalgte organer var ineffektive, og de kontrollerte ikke de utøvende organer. Partier som representerte arbeidere og bønder ble undertrykt. Partisystemet satte regioner, etniske og religiøse grupper opp mot hverandre.
Etter skarpe konflikter med tilhengere av føderalisering, demokratisering og etnisk likestilling, tok kongen eneveldig makt i1929, og all partipolitisk virksomhet ble nedlagt. Kommunistpartiet levde under jorden fra 1921 til 1941. Under annen verdenskrig sluttet regjeringen seg til aksemaktene. I løpet av to dager ble regjeringen avsatt og en koalisjonsregjering innsatt. Kort etter, 6. april 1941, ble Jugoslavia angrepet av tyske, italienske og bulgarske tropper uten forutgående krigserklæring. Regjering og konge flyktet til London, og erklærte at den fortsatte krigen på britisk side. Landet ble delt mellom Tyskland, Bulgaria, Italia, Ungarn og Albania.
Annen verdenskrig artet seg som et tredobbelt oppgjør: 1. Mellom storparten av de jugoslaviske folkeslag og okkupantene, 2. som et innbyrdes oppgjør mellom flere av de etniske gruppene, særlig serbere og kroater, og 3. som en klassekamp mellom arbeiderklassen og tilhengere av det kongelige, serbiske fåmannsveldet.
Kommunistene klarte å forene og organisere store deler av folket til kamp mot okkupantene, fascismen og etnisk undertrykking. Partisanene holdt frie territorier under hele krigen. 29. november 1943 deltok 208 delegater fra hele landet i det 2. møte i Det Anti-Fascistiske Råd for Nasjonal Frigjøring av Jugoslavia, der de avsatte kongen og vedtok å etablere landet som en føderasjon med likhet mellom nasjonsgruppene.
Josip Broz Tito, som hadde ledet Jugosiavias kommunistparti (JKP) siden 1937 og frem til 1941, dannet provisorisk regjering i 1945. Fram til 1948 forsøkte kommunistene å realisere proletariatets diktatur etter stalinistisk forbilde. I 1946 ble en føderativ grunnlov vedtatt. Jugoslavia skulle ha 6 republikker og to autonome (selvstyrte) provinser. Denne grunnloven betydde likevel at landet ble mer sentralstyrt nå enn det hadde vært selv under det monarkiske eneveldet.
Etter krigens slutt sto Jugoslavia sentralt i sosialistlandenes samarbeid. Men i 1948 kom det brått til brudd mellom Jugoslavia og Sovjetunionen, og Jugoslavia ble isolert fra østblokken så vel politisk som økonomisk. En rekke konflikter førte til at Komintern vedtok å ekskludere Jugoslavia. Konfliktene med Sovjetunionen begynte med at Tito forlangte å lede JKP fra Jugoslavia, ikke fra eksil i Moskva. Konfliktene økte med jugoslavenes irritasjon over Stalins lunkne assistanse til partisanene under deres desperate kamper i 1942 og 1943, og over Den rede armés overgrep mot befolkningen da den deltok i frigjøringen av Beograd. Det hele kulminerte med motstanden mot å bli gjort til en brikke i Sovjetunionens planøkonomiske system for øst-Europa. Tito ville vise at staten verken var høyre - eller venstreavviker og fortsatte oppbyggingen etter stalinistisk mønster. Men i 1950 kom loven om arbeiderselvstyret. Den påbød at alle bedrifter skulle ledes av arbeiderkollektivene på samfunnets vegne, og som befolkningens eiendom. Arbeiderrådene ble etablert. Dermed innledet Jugoslavia utviklingen av en ny og særegen samfunnsordning: "selvstyresosialismen". Fra da av har det foregått en gradvis, men høyst ujevn, utvikling av det jugoslaviske samfunn langs følgende linjer: fra statlig detaljplanlegging mot selvstendige økonomiske enheter på et fritt marked, fra statskapitalisme mot arbeiderstyre og samfunnseie, fra kommissarisk partistyre mot delegatstyring under kontroll av grunnplanet, fra sentral statsmakt mot rendyrket føderalisme, fra blokktilhørighet mot alliansefrihet, fra undertrykking mot ytringsfrihet.

Den føderative republikken
I den provisoriske regjeringen som Tito dannet i 1945, var det noen få ikke-kommunistiske regjeringsmedlemmer. Foran valgene ble alle andre partier enn kommunistpartiet utmanøvrert. Den Grunnlovgivende Nasjonalforsamling vedtok 29. november 1945 å oppløse monarkiet og danne Den Føderative Folkerepublikk Jugoslavia. 31. januar 1946 ble en ny grunnlov godkjent, etter mønster av den sovjetiske grunnlov fra 1936. Rettsvesenet var underlagt politisk kontroll.
I løpet av 1946 ble de fleste opposisjonsledere dømt og fengslet. Dragoljub Mihajlovic, som var lederen for de serbiske kongetro tsjetniker under krigen, fikk dødsstraff. Erkebiskop Stepinac i Zagreb ble dømt til 16 års straffearbeid.
Kommunistenes mål var å skape likevekt mellom de forskjellige etniske gruppene. Makedonia ble etablert som egen republikk, og makedonsk godkjent som egen nasjonalitet og eget språk.
Folket i Montenegro ble kalt montenegrinere i stedet for serbere. Bosnia-Hercegovina ble etablert som egen republikk, ikke minst for å unngå problemene med å dele området mellom Serbia og Kroatia, og for å tilfredsstille muslimene, som i 1948 utgjorde ca. 1/3 av befolkningen i denne delen av landet. Vojvodina, med sine store innslag av ungarske og andre minoriteter, og Kosovo-Metohija, med sin store albanske befolkningsgruppe ble gitt spesiell status som autonome provinser innenfor republikken Serbia.
Kollektivisering av jordbruket ble satt i gang, og i 1948 var Jugoslavia kommet lenger i kollektiviseringen enn øst-Europa forøvrig. All industri og større næringsvirksomhet forøvrig kom etter hvert på statens hender. Den første 5-årsplan ble vedtatt i 1947, to år før noe annet land i øst-Europa. Tungindustrien ble prioritert. Men den økonomiske hjelp fra Sovjetunionen ble langt mindre enn lovet, og det ble lagt press på Jugoslavia for å levere jordbruksprodukter og malm til Sovjetunionen for lave priser, til gjengjeld for industriprodukter til høye priser. Fra 1955 ble kommunen den viktigste lokale enheten. Den fikk utvidet myndighet over bedriftene i takt med den reduserte statlige innflytelsen. Denne desentraliseringen innebar også en desentralisering innen JKP, med større frihet for lokalavdelingene. Ved den 6. partikongressen i 1955 ble partiets navn endret til Det Jugoslaviske Kommunistforbund.
Med sin ideologiske uavhengighet både av Sovjetunionen og USA ble Jugoslavia et eksempel for en rekke uavhengige utviklingsland i Afrika og Asia. En gruppe av alliansefrie land oppsto med Tito, Nasser, Nehru og Sukarno som de ledende skikkelser. Denne grupperingen skulle etter hvert få stor betydning i verdenspolitikken.
Etter Stalins død i 1953 ble forholdet til Sovjetunionen bedret. I 1955 kom Khrustsjov og Bulganin til Beograd, og en erklæring som inneholdt prinsippet om ikke-innblanding i andre lands indre anliggender ble vedtatt. Avtalen representerte et brudd med den overordnede stilling som SUKP hadde påberopt seg overfor alle andre kommunist- partier, og åpnet veien for en langt mer differensiert utvikling i kommunistpartine i verden. Men Sovjetunionen inngikk ikke denne avtalen uten på forhånd å ha sikret seg retten til militær intervensjon i de andre øst-europeiske landene. Warszawa- pakten var blitt inngått få dager i forveien, i1956 ble oppstanden i Ungarn knust av denne paktens tropper, og Tito ga Warszawa-pakten støtte til dette.
De interne forhold i Jugoslavia har som regel svingt i takt med forholdet til Sovjetunionen. Når dette var godt, skjedde det innstramminger i Jugoslavia, når det var dårlig og behovet for støtte fra vestmaktene økte, ble det friere forhold. I 1960 ble forholdene til de romersk-katolske, gresk ortodokse og islamittiske kirkesamfunn betydelig bedret, med utstrakt adgang til fri religionsutøvelse. Dette hadde også til hensikt å skape bedre forhold til land der disse kirkesamfunnene var offisielt anerkjent.
Republikkene har hatt ujevn økonomisk vekst, Slovenia, med sin historiske tilknytning til Vest- Europa, hadde i midten av 60-årene samme nasjonalprodukt pr. innbygger som Italia, mens Kosovo lå på Thailands nivå. Disse økonomiske forskjellene har ført til politiske konflikter. De mest utviklingsdyktige regionene har gått sterkest inn for desentralisering og økonomisk liberalisering, mens de svakeste regionene har holdt på et system som har gjort økonomisk styring og finansielle overføringer mulig.
I 1965 ble det gjennomført en omfattende økonomisk reform, samtidig med at konservative grupperinger med etterretningssjefen Aleksandar Rankovitj i spissen, ble satt utenfor. Reformene innebar en kraftig devaluering av dinaren, friere import, reduserte subsidier, friere overskuddsanvendelse for bedriftene, sterk reduksjon i den statlige økonomiske styring av bedriftene, med tilsvarende økning i bankenes og lokale myndigheters disposisjonsrett. Privat næringsdrift i mindre skala ble ikke lenger møtt med restriksjoner. Privat jordbruk fikk bedre økonomiske betingelser. I bedriftene måtte politiske kvalifikasjoner vike for profesjonelle, særlig i bedriftsledelsen var dette nødvendig. Partisangenerasjonen ble etter hvert erstattet av yngre krefter, oppdratt i selvstyreideologien. I 1967 ble visumtvangen fjernet, og turismen begynte å bli en viktig næringsgren. Samtidig begynte Strømmen av jugoslaviske arbeidere til Vest-Europa. Den kulminerte i 1970-årene, da om lag 1 million jugoslaver arbeidet midlertidig i utlandet.
Den økonomiske liberaliseringen fikk også politiske følger. Med større økonomisk frihet for republikkene kom også bedre mulighet for å uttrykke de etniske motsetningene, som ennå var store. I løpet av de første 10 år etter den økonomiske reformen, gikk både kroatiske, slovenske og serbiske grupper i partiet lenger i sin selvhevdelse enn partiet ville tillate. Det har vært omfattende motsetninger mellom større grupper i partiet. Teoretisk kritikk av den politiske hverdag, på et marxistisk grunnlag, har kommet fram i tidsskrifter som Praxis, Gledisjta og Knizjevne Novine. Jugoslavia hadde fått en løpende, om ikke offisielt velsett, kritikk av sitt eget system. Men ethvert forsøk på å skape en uavhengig politisk gruppe utenfor partiet er blitt slått ned.
I de ulike republikkene har det vært reist sterke krav om større nasjonal selvstendighet. For serberne var situasjonen annerledes. En større del av serberne bor utenfor "sin" republikk, og de har ikke ønsket å gi større selvstendighet til republikkene på bekostning av føderasjonen. I 1968 og 1969 var det alvorlige uroligheter i Kosovo, den autonome provinsen i Serbia, mot grensen til Albania. Ca. 850 000 albanere utgjør ca. 3/4 av befolkningen i denne økonomisk sett mest tilbakestående delen av Jugoslavia. Albanerne ville ha Kosovo og den vestlige del av Makedonia utskilt som en egen republikk. I 1968 ble en del hittil rent føderale anliggender gjenstand for desentraliseringen: republikkene fikk egne utenrikskomit6er og 1/5 av rekruttene fikk avtjene verneplikten i sin egen region. I den føderale administrasjon ble alle stillinger besatt etter en etnisk "nøkkel". Økende selvstyre - ambisjoner i republikkene er blitt utnyttet av antikommunistiske emigrantgrupper av ulik etnisk bakgrunn, og det er å vente at denne tendensen vil bli sterkere etter Titos død. Da Warszawa-paktens tropper 21. august 1968 gikk inn i Tsjekkoslovakia følte Jugoslavia seg truet. Jugoslavia hadde støttet reformbevegelsen under Dubcek. Tito fordømte innmarsjen som et slag mot sosialismen. Forsvaret ble styrket, og det ble lagt særlig vekt på lokalforsvaret. I dag produserer Jugoslavia 80 % av sine egne våpen. 1970-årene har vært preget av ujevn økonomisk vekst, åpnere politiske konflikter og omfattende politiske reformer. En ny grunnlov ble vedtatt i 1974, og i 1976 kom en lov om "arbeidsfellesskap" som i sin omstendelighet understreker hvor sterkt det jugoslaviske samfunnssystemet er knyttet til den politiske teorien om selvstyre og arbeid som grunnlag for den økonomiske og sosiale utviklingen.

(Tallene er fra 1972)
Andel i prosent av Befolkning Nasjonalprodukt
Slovenia 8,4 16,1
Kroatia 21,6 26,9
Bosnia og Hercegovina 25,6 12,1
Serbia uten Kosovo og Vojvodina 25,6 25,8
Den autonome provins Kosovo 6,2 1,8
Den autonome provins Vojvodina 9,5 10,4
Montenegro 2,6 1,7
Makedonia 8,0 5,2

Jugoslavia er i dag en forbundsstat med 6 republikker med utstrakt selvstyre. Landet er en kommunistisk ettpartistat, som fører en alliansefri politikk uten å være tilsluttet noen av de store maktblokkene. De borgerlige friheter er store, men det blir utøvd politisk sensur og undertrykking, om enn i mer begrenset omfang enn i andre østeuropeiske land. Landets grenser er åpne, og en stor del av den mannlige befolkningen har midlertidig arbeid i Vest-Europa.
En regner med 5 sydslaviske nasjoner: serbere, kroater, slovenere, makedonere og montenegriner. I tillegg kommer en rekke minoritetsgrupper. Alle nasjonaliteter og minoriteter har fulle språklige og kulturelle rettigheter. Det er fire sydslaviske språk: slovensk, makedonsk og de to nesten like språkene serbisk og kroatisk, vanligvis kalt serbokroatisk. De tre viktigste religionene, som alle får arbeide fritt når de ikke blander seg inn i politikken, er den romersk-katolske i nord og vest, den ortodokse i syd og øst, og islam i de midtre og søndre områder. Den religiøse aktiviteten er ikke høy. I vest brukes det latinske alfabetet, i øst det kyrilliske. Det er i tråd med de historiske erfaringer landets ledere har gjort at Jugoslavia heller ikke i slutten av 1970-årene er et fast tømret politisk system. Det er fortsatt å ligne med et laboratorium for et risikofylt eksperimentelt utviklingsarbeid, der det hersker strenge sikkerhetsregler mot uforsiktigheter, hvor rasktvirkende krisetiltak ligger klare.
"Selvstyre" er det mest anvendte ord i jugoslavisk politikk. Det betegner alle former for selvstendig beslutningsmyndighet som gis til økonomiske enheter, territoriale politiske organer, etniske grupper, politiske organisasjoner, religiøse samfunn, og det er stikkord for jugoslavisk utenrikspolitikk. Selvstyret er grunnlagt på et prinsipp om at det er den personlige arbeidsinnsats som gir rettigheter, plikter og ansvar i styringen av arbeidsplassene, ikke kapitalinnsats, som i privat- eller statskapitalistiske land. Folket skal gi staten makt, ikke omvendt. Men siden arbeid alltid er sosialt organisert eller avhengig, og skjer som en forenet innsats av flere, skal arbeidsplassen være den enheten som fatter vedtak på demokratisk vis, både om interne spørsmål og om de standpunktene som delegatene til de høyere styringsorganene skal representere. Makten smuldres ikke opp som i et anarki, men skal samles nedenfra, i en omvendt maktpyramide.
På et meget viktig område er imidlertid den sentralistiske maktutøvelse i behold: selvstyrets utvikling er ikke blitt bestemt innenfor systemet selv, men utenfor det av kommunistpartiet. I kommunistpartiets maktområde møter selvstyresystemet et motsatt prinsipp for maktutøvelse, demokratisk sentralisme. Siden de fleste personer i viktige tillitsverv og ledende stillinger i selvstyre- systemet er partimedlemmer, støter de to maktprinsippene sammen på alle trinn i selvstyresystemet. Når ulike tendenser i selvstyresystemet blir for sterke, tas de inn ved aksjoner gjennom partiet. De vanskeligste politiske situasjoner i Jugoslavia har oppstått når aspirasjonene i selvstyresystemet faller sammen med nasjonalistiske aspirasjoner i regionale partigrupper. Da har landets partiledelse grepet korrigerende inn også i partiapparatet.
De to maktsystemene holdes sammen i den kombinerte partileder, president og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Personen Josip Broz Tito utgjør et viktig subjektivt element i det ellers så formelt konstruerte politiske system. Partiet legitimerer sitt politiske maktmonopol og den nasjonale enhet med henvisninger til seieren i annen verdenskrig og løsrivelsen fra Stalins overherredømme. Tito er det personliggjorte symbol på landets enhet og styrke. Maktutøvelsen på det føderale plan har derfor visse udefinerte trekk.
Alle endringer som er gjort i det lovgivende og utøvende regjeringsapparat har gjort det vanskelig å skape tradisjoner i det føderale beslutningsapparatet. Den aktive reformpolitikken, selvstyresystemet, den føderale regjeringsstrukturen i det fler-et- niske landet, partiets lave profil, landets utsatte geo-politiske situasjon og den alliansefri utenriks- politikken, alt dette gjør at uforutsette konflikter og kriser oppstår nokså regelmessig. Løsningen på dette har vært å beholde en sterk, personliggjort presidentmakt med stor myndighet og handlekraft.

Elementer i selvstyret
For at den "omvendte maktpyramide" skal fungere, må det skapes institusjoner på grunnplanet som kan erstatte de sentrale institusjonene og ta over deres samordnende rolle. I grunnloven av 1974, den 4. siden 1946, er flere slike nye selvstyreinstitusjoner innført, og noen tidligere modifisert. Forfatningens utgangspunkt er at all produksjonskapital er samfunnseiendom. Produksjonsmidlene eies verken av private eller av staten, men er samfunnseiendom. De er forvaltet og styrt av de som i felles- skap gjør produksjonsmidlene til økonomiske goder med sitt eget arbeid. Denne eiendomsformen skal sikre forfatningens hovedmål: bare eget arbeid og resultatet av eget arbeid skal bestemme menneskenes materielle og sosiale Status. Det er forbudt å utnytte andres arbeid til egen fordel.
Det politiske grunnplanet består av tre komponenter: 1. Arbeidere i alle arbeidsorganisasjoner. 2, Befolkningen i lokalsamfunn i by og bygd. 3. Medlemmene i de samfunnspolltiske organisasjoner. Alle arbeidsorganisasjoner er selvstyrte. På arbeidsplassen har alle arbeidere like rettigheter i styringen. Arbeiderne selger ikke sin arbeidskraft til en arbeidskjøper, men inngår i et lovregulert arbeids- forhold, med de samme rettigheter som alle andre, og med garantert minimumsinntekt. To sentrale begreper er "arbeidsfellesskap" og "grunnorganisasjoner for arbeidsfellesskap". Et arbeidsfellesskap betegner alle former for arbeid med samfunnseide ressurser, når det er organisert som et selvstyre. En grunnorganisasjon for arbeidsfellesskap er den minste enhet som arbeidsfellesskapet kan organiseres i. Der utøver arbeiderne direkte sine styringsrettigheter over et felles arbeidsresultat, som enten kan måles på markedet, ved intern avregning i bedriften eller ved avtalte verdimålere.
Ingen grunnorganisasjon kan stå alene, de er knyttet til "arbeidsorganisasjoner", som utad er den selvstendige enhet i det økonomiske og politiske system, og innad er den overbygning som samler grunnorganisasjonene til rasjonelt arbeidende enheter. Det er et skille mellom "styring" og "ledelse". Styringsfunksjonen består i å fastlegge politikk og retningslinjer for alle økonomisk-teknisk-administrative forhold, og å fastlegge de sosiale og økonomiske vilkår for arbeidet. Styringsfunksjonen er det demokratiske elementet. Ledelses- funksjonen består i å lede iverksetting av de vedtak styringsorganene har fattet. Ledelsesfunksjonen er organisert på tradisjonell, hierarkisk og autoritær måte.
Det høyeste styringsorgan i arbeidsorganisasjonene er "arbeiderrådet". Hver grunnorganisasjon har sitt råd, hvis de ikke er så små at hele arbeidssamfunnet danner rådet. Ingen ledende personer I ledende stillinger kan velges til arbeiderrådet eller dets eventuelle utøvende organer. Delegatenes funksjonstid er to år. Ingen kan sitte mer enn fire år i sammenheng. Det er arbeiderrådet som velger bedriftsledere, og disse velges for 4 år etter offentlig utlysing av stillingen.
Undersøkelser av maktfordelingen i bedriftene viser imidlertid at de profesjonelle bedriftslederne har størst reell makt. Dette synes ikke å ha endret seg vesentlig frem til midten av 1970-årene. Bedriftslederne innehar også mange andre maktposisjoner i samfunnet. Maktforholdene i bedriften gjenspeiler maktforholdene i samfunnet. Det er for tidlig å si om de store reformene i selvstyresystemet i grunnloven av 1974 og loven om arbeidsfellesskap fra 1976 vil gi store forandringer i dette.
Lokalsamfunnene er territorielle organisasjoner som kan sammenliknes med velutviklede velforeninger eller bydelsorganisasjoner. De er grunnlovsfestede organisasjoner med en rent lokal orientering I sitt arbeid. Gjennom lokalsamfunnene deltar alle stemmeberettigede borgere i valg på delegasjoner til politiske forsamlinger. I 1974 var det valgt 11 583 slike delegasjoner fra lokalsamfunnene med i alt 156 837 medlemmer. Av disse var 14 111 kvinner.

Samfunnspolitiske organisasjoner
De viktigste samfunnspolitiske organisasjoner er Kommunistforbundet, med 1,3 millioner medlemmer i 1975, Fagforeningsforbundet (4,3 millioner), Ungdomsforbundet (3,4 millioner) og Krigsveteranforbundet (1,0 millioner). De har en felles overbygning, masseorganisasjonen Det sosialistiske Forbund, med 12,5 millioner medlemmer i 1975. Denne organisasjonens viktigste oppgaver er å organisere nominasjonsprosesser og valg i alle deler av selvstyresystemet. Siden arbeidskjøper-arbeids- selger - rollene er opphevet, fungerer ikke fagforeningene som part i arbeidskonflikter. Forbundet har hatt en lav profil i utviklingen av selvstyresystemet, men har hatt en noe mer selvstendig rolle etter 1968. Lokalt har det sjelden tatt initiativ til å rette på forhold medlemmene har vært misfornøyd med, og i maktfordelingen i bedriftene har fagforeningene i mange år rangert lavt, også i medlemmenes øyne.
I selvstyret i storsamfunnet, dvs, utenfor arbeidsplassene og lokalsamfunnene, er de såkalte "forsamlingene" de høyeste organer. De finnes i kommuner, republikker og i selve føderasjonen, dessuten i de såkalte "selvstyrte interessesamfunn". I arbeidsorganisasjoner, lokalsamfunn og samfunnspolitiske organisasjoner velges "delegasjoner" som sender representanter til de politiske forsamlingene. Grunnplanet overlater ikke stemmeretten sin til en representant, men til en slags kollektiv representasjon som gjenspeiler grunnplanets sosiale sammensetning.
Delegasjonene peker ut Sin delegat til de ulike politiske organer. Delegatene kan være faste, men i noen republikker kan delegasjonene midlertidig erstatte delegaten med en annen i delegasjonen som har bedre kjennskap til de saker som behandles. Delegasjonene og delegatene velges for 4 år, med 8 år som maksimal sammenhengende funksjonstid. Delegasjonene kan tilbakekalle delegaten og grunnplanene kan gjøre det samme med delegasjonene. I 1974 eksisterte ca. 62 500 delegasjoner med ca. 800 000 medlemmer, derav ca. 187 000 kvinner.
Kommunene er den grunnleggende politisk-territoriale (områdemessige) enhet. I 1974 var det i alt 510 kommuner. Kommuneforsamlingene har tre kammer eller "råd", sammensatt av delegater fra arbeidsorganisasjonene, det såkalte "arbeidsfellesskapets råd", "lokalsamfunnenes råd" og det "samfunnspolltiske råd". Arbeidsfelleskapets råd skal godkjenne alle bevilgningssaker. I 1974 var det 53 371 delegater i kommuneforsamlingene, derav 7 475 kvinner, og de fordelte seg med 24 793 i arbeidsfellesskapets råd, 15 222 i lokalsamfunnets råd og 13 356 i det samfunnspolitiske råd. I kommuneforsamlingenes eksekutivråd, en slags formannskap, med i alt 4 889 medlemmer i 1975, var det bare 221 kvinner representert. Kommuneforsamlingene velger delegater til republikkenes forsamlinger, kammer for kammer.
Den raske endring i den formelle delen av det politiske system er en del av en plan for å utvikle en politisk praksis som peker forbi og bort fra proletariatets diktatur. Tesen om statsmaktens hendøen har stor betydning i jugoslavisk politisk tenkning. I den siste grunnloven kan det pekes på flere nye eksempler på grunnplankontroll som skal erstatte sentrale maktutøvende organer i kommuner og republikker: 1. Selvstyrte interessesamfunn, 2. fri utveksling av arbeid, 3. selvstyreavtaler og samfunnskontrakter. Fra før har en folkeavstemninger i begrensede områder og allmøter innenfor arbeidsorganisasjonene.
"Selvstyrte interessesamfunn" er et felles organ for de som yter offentlige tjenester og brukerne av disse tjenestene. Brukerne har flertall i det høyste organet, forsamlingene. I stedet for å være underlagt politiske forsamlinger i kommune og republikk, er altså det vesentligste av styringen med offentlige tjenester lagt i hendene på et grunnplankontrollert organ. I undervisnings-, kultur- og forskningssektorene og helse- og sosialvesenet, trer forsamlingene i disse interessesamfunnene inn som et kammer eller råd i kommunenes og republikkenes forsamlinger, og deltar på lik linje med dette eller med de ordinære rådene i behandlingen av saker som vedrører deres saksområde. Det er dannet interessesamfunn også for idrett, arbeidsformidling, boligbygging og - drift, kommunalvesen, energi- og vannforsyning, transport o. l. i alt 123 432 delegater deltok i disse forsamlingenes arbeid i slutten av 1975. Da var det dannet i alt 3 427 slike interessesamfunn, 3 112 på kommunenivå, 84 på republikknivå og resten interkommunale.
De selvstyrte interessesamfunn er et eksempel på "fri utveksling av arbeid", i dette tilfelle mellom arbeidere i offentlige tjenester og brukerne av disse tjenestene. Universitet, skole og helsevesenet selger ikke sine tjenester på et marked, og for å få et økonomisk grunnlag å utøve sine selvstyrerettigheter på, utveksler de selvstyrte interessesamfunnene i disse sektorene tjenester med f.eks. arbeiderråd, kommuner osv.
"Selvstyreavtaler" er samarbeidsavtaler som er inngått mellom arbeidsorganisasjoner, lokalsamfunn og/eller selvstyrte interessesamfunn, Disse kan dekke de fleste forhold innenfor økonomi og arbeidsliv. De vedtas med alminnelig flertall i partenes forsamlinger eller arbeiderråd. "Samfunns- kontrakter" er mer omfattende avtaler om økonomiske forhold mellom næringsliv, arbeidslivets organisasjoner, samfunnspolltiske organisasjoner og politiske organer. De erstatter pålegg fra føderasjonen eller republikkene.

Føderasjonen
Den føderale regjering, den sentrale statsmakt, fikk sitt myndighetsområde betydelig innskrenket ved siste grunnlovsrevisjon, til fordel for republikkene og de to provinsene. Føderasjonen har nå i første rekke som oppgave å ivareta den nasjonale frihet, suverenitet og territoriale integritet; militært forsvar og utenrikspolitikk; harmonisering av den økonomiske og sosiale utvikling og bevaringen av det samfunnsøkonomiske og politiske system. De føderale organer er Nasjonalforsamlingen, Presidentskapet og Eksekutivrådet. Nasjonalforsamlingen har to kammer.
Det føderale kammer, med 30 delegater fra hver republikk og 20 fra de selvstyrte provinsene, i alt 220, har delegater fra arbeidsorganisasjoner og samfunnspolitiske organisasjoner. Republikkenes og provinsenes kammer har 12 delegater fra hver av republikkene og 8 fra hver av provinsene, i alt 88 delegater.
Presidentskapet er den kollektive statssjef. Det har 9 medlemmer, 8 av dem er valgt for 5 år av republikkenes og provinsenes forsamlinger, mens Kommunistforbundets formann er det 9. medlem. President- og visepresidentverdigheten skal formelt rotere mellom medlemmene hvert år, men Josip Broz Tito er i medhold av grunnloven valgt til president på livstid. Regjeringen velges av Nasjonal- forsamlingen.

Borgerlige rettigheter
Grunnloven gir jugoslaviske statsborgere de borgerlige rettigheter som er vanlige i sosialdemokratiske land. I tillegg kommer de rettigheter på arbeidsplassene som følger av en arbeidsinnsats. Ingen skal i følge loven kunne miste sitt arbeid. Det er lagt særlig vekt på beskyttelse av minoritets- gruppenes kulturelle, språklige og religiøse rettigheter.
Det skjer allikevel regelmessige inngrep i ytringsfriheten. Kjente eksempler er Milovan Djilas fra 50- og 60-årene og Praxis-gruppen fra 70-årene. Det heter i grunnlovens paragraf 203 at ingen kan benytte de borgerlige friheter til å ødelegge den sosialistiske, selvstyrte og demokratiske samfunnsorden, sette landets uavhengighet i fare, spre nasjonal, rasemessig eller religiøs uro eller støte den offentlige moral. Gjennom denne lovfestede beskyttelsen av den bestående samfunnsordenen beholder Kommunistforbundet sitt politiske monopol. Landets utsatte militære situasjon nødvendiggjør dessuten en nokså handlekraftig etterretningstjeneste, og konfliktene mellom nasjonalitetene må holdes i tømme av hensyn til bevaringen av landets enhet og dets militære styrke. Ved forsvaret av den offentlige moral kan en blant annet slå ned på harselas over fremstående politiske ledere. Det har hendt at myndighetene har grepet inn i de borgerlige frihetene til advokater som har forsvart opposisjonelle.
Innenfor partiet er det regelmessige utrenskninger, med oppgjøret med de sterke nasjonalistiske elementer i den kroatiske parti- og regjeringsledelsen i begynnelsen av 1970-årene som det siste store oppgjør.
D. So.



Julirevolusjonen
Julirevolusjonen fant sted i dagene fra 26. til 29, juli 1830 i Paris. Den umiddelbare årsak til juli- revolusjonen lå i de såkalte "ordonanser" som kongen, Karl 10, utstedte 25. juli, og som blant annet innebar en vesentlig innskrenking av trykkefriheten samt oppløsning av det nyvalgte liberale deputertkammer. Det hadde imidlertid vært langvarig misnøye med det bestående regime, sterkt preget av adel og geistlighet. Bourbonene hadde dessuten den vesentlige ulempen at de hadde vendt tilbake til Paris i 1815 i bagasjen til fremmede seierherrer etter Frankrikes nederlag. De manglet derfor både nasjonal og militær legitimitet. Den første av restaurasjonskongene, Ludvig 18, hadde i noen grad forstått at det ikke gikk å stille klokken tilbake til tiden før revolusjonen; en innsikt som imidlertid hans bror, Karl 10, fullstendig manglet.
Fiendtligheter brøt ut 26. juli, og regimets dager var talte da det ikke lenger kunne stole på sine egne soldater. Tre dager etter var Paris i opprørernes hender. Både arbeidere og borgerskap kjempet sammen på barrikaden. Men det var borgerskapet, spesielt det høyere finansborgerskap, som kom til å prege det nye regimet; et styre som først og fremst ble symbolisert av den småtekkelige, fantasiløse og fete Borgerkongen, Ludvig Filip, og som varte til februarrevolusjonen - atten år senere (se art. Februarrevolusjonen).
Julirevolusjonen var av avgjørende betydning fot, Belgias løsrivelse fra Holland, og ble også fulgt av stemmerettsutvidelse i England, samt et omfattende, men mislykket opprør i Polen.
J.A.C.



Junta
Det spanske ordet junta er på mange språk blitt betegnelsen på et militærregime som er kommet til makten ved et statskupp. På spansk har ordet fortsatt en mer nøytral betydning, og det benyttes nokså allment om mindre administrative, politiske eller økonomiske grupper, styrer, råd og utvalg. Egentlig viser ordet til noe som er samlet, forbundet og sammen. Det vil derfor vise til sosiale grupper som er sammen om en oppgave, hvor samholdet gjerne skyldes felles yrke, status eller posisjon. Samholdet innen gruppen vil skille den fra andre sosiale grupper, både på tilsvarende sosiale nivå og fra underordnede grupper i en sosial lagdeling.
På norsk brukes juntabegrepet i forskjellige sosiale sammenhenger. Det har et klart negativt innhold og viser til utilbørlig maktbruk fra en gruppe som styrer i kraft av medlemmenes posisjon eller andre egenskaper (f.eks. professorjunta, mannsjunta). Det mest nærliggende og på alle måter viktigste begrepet er militærjunta, som f.eks. i Chile etter 1973.
Det er i første rekke i Sør-Amerika at militærjuntaer har preget den politiske utviklingen. Men militærregimene har stadig økt i antall i Afrika, og fra Europa kan nevnes eksempler som Spania og Hellas. I mange u-land er de militære den best organiserte gruppen i samfunnet og det indre samholdet i den militære profesjon er gjerne høyt. De militære kontrollerer også de nødvendige maktmidler til å gripe den politiske makten og de har ofte vært fristet til å overføre sin egen "orden" til det sivile samfunnets "uorden".
Militærjuntaer har imidlertid ingen direkte forankring i produksjonsforholdene og de militære har en uklar klassemessig tilhørighet. De er derfor i stor grad politisk og sosialt isolert fra andre grupper i samfunnet. Deres makt vil hovedsakelig være basert på kontrollen med samfunnets voldsapparat og allianser med andre sosiale grupper. Slike allianser med nasjonale økonomiske eliter og utenlandske kapitalinteresser, er nødvendig for å sikre regimet en økonomisk basis. Regimet vil på sin side skape såkalt stabile politiske forhold for den økonomiske virksomheten. Resultatet er som oftest en undertrykkelse av krav om økonomiske reformer og en mer rettferdig fordeling av det økonomiske overskuddet. Den politiske opposisjon som følger av voksende sosial misnøye, må også undertrykkes. Militærjuntaer har derfor som regel tydd til vold, tortur og undertrykkende terror for å beholde makten og opprettholde "ro og orden".
K.H.H.



Juridisk Rådgivning for Kvinner
(JURK)
JURK ble startet i 1974 og består til enhver tid av 25-30 jusstudenter og ferdige jurister som ønsker å bruke sitt kjennskap til lovverket til å bedre kvinnens rettslige stilling. Grunnlaget for denne virksomheten er at kvinnens rettslige situasjon er viet liten oppmerksomhet, og at lovverket er blitt utformet i og for et samfunn med tradisjonelle kjønnsroller.
Formelt og på papiret diskrimineres ikke kvinner. Men når reglene praktiseres, viser det seg at de virker forskjellig for kvinner og menn, nettopp fordi deres livssituasjon er så forskjellig. I praksis privilegeres menn, fordi deres samfunnsmessige posisjon er så mye sterkere, fordi kvinner stort sett har lite greie på sine formelle rettigheter, og fordi kjønnsnøytrale regler oftest ikke slår ut til kvinnens fordel. I tillegg til de problemer som er felles for begge kjønn, får kvinner ofte problemer med svangerskap, abort, mishandling, voldtekt osv. Dessuten har kvinner ofte dårlig råd, nettopp fordi de har ansvaret for barna, og fordi de har vanskeligheter med å få jobb.
Rettshjelpsvirksomheten i JURK er basert på skriftlige henvendelser fra søkende kvinner over hele landet. Dessuten har JURK fast kontortid i Kvinnehuset i Oslo. Ved siden av å gi konkret råd og veiledning, har JURK helt siden starten vært engasjert i kvinnepolitisk arbeid. Det føres ikke saker for retten. Dels har enkelthenvendelser fra rådsøkende kvinner dannet utgangspunkt for prinsipielt arbeid, dels har gruppa selv tatt opp emner til mer prinsipiell belysning. Dessuten har JURK også tatt opp nye lovforslag til debatt og avgitt uttalelser om disse. JURK har drevet informativ virksomhet, skrevet artikler i aviser og blad og holdt foredrag i forskjellige foreninger.
De fleste henvendelser angår familie-/skifterett og trygde-/sosialrett, men det finnes også saker innenfor områder som f.eks. arbeidsrett, erstatningsrett, husleierett, arverett, strafferett osv. JURKs medlemmer har taushetsplikt, og de rådsøkende kvinner har anledning til å være anonyme.
Arbeidet med de konkrete sakene foregår i små- grupper. Sakene blir fordelt mellom medlemmene. Saksbehandleren legger frem saksforhold, og en diskuterer problemene og hvordan de kan løses i gruppa. Den kollektive arbeidsmåten sikrer en grundig saksbehandling og gir den enkelte saks- behandler trening i å arbeide sammen med andre. Dessuten gir den grunnlag for å sette seg inn i hvordan kvinnens rettslige stilling er i samfunnet.
I tillegg til de enkelte gruppene har JURK to organer; Fellesmøtet og Arbeidsutvalget. Fellesmøtet er gruppens høyeste organ. Her avgjøres de retningslinjer virksomheten til enhver tid skal drives etter og andre prinsipielle spørsmål, Arbeidsutvalget består av en representant for hver av gruppene. Dessuten møter en universitetslektor og JURKs daglige leder. Arbeidsutvalget har ansvaret for det daglige koordineringsarbeid.
Arbeidet i JURK er lønnet gjennom bevilgninger fra stat og kommune. Selv om både Stortinget og Justisministeren har stått fram og støttet virksomheten, har gruppa store problemer med å få de bevilgende myndigheter til å gi de nødvendige penge- midlene.
JURK



Jury
Ordet jury brukes i forskjellige sammenhenger, f.eks. i betydningen "bedømmelseskomité". Men ordet har først og fremst en rettslig betydning. Jury i rettslig forstand er de ti legmenn ("lagretten") som i straffesaker for lagmannsrett avgjør skyldspørsmålet, f.eks. om tiltalte har begått det drap han er tiltalt for. Minst syv av de ti må stemme for fellelse, for at tiltalte skal finnes skyldig. Det er de tre lagdommere - juridiske dommere ("retten") - som avgjør straffen for den som er funnet skyldig ("straffespørsmålet"). Lagdommerne har myndighet til å sette juryens kjennelse til side, dersom de er overbevist om at den er uriktig. I så fall må saken opp igjen for ny lagmannsrett.

Historie
Juryordningen ble innført hos oss etter engelsk mønster ved straffeprosessloven av 1887 etter stor politisk strid. Det ble ansett som en viktig demokratisk sak å få overført mest mulig av doms- myndigheten til folket selv. Tanken var at legdommere hadde de beste forutsetningene for å avgjøre skyldspørsmålet, mens de juridiske fagdommere best kunne avgjøre straffespørsmålet fordi de kjente rettspraksis.
Bruk av jury ble forbeholdt mer alvorlige straffesaker, fordi man fant at det ville være for kostbart og tungvint med jury i vanlige straffesaker. Slike saker behandles enten av en juridisk dommer i forhørsrett (behandlingen forutsetter at siktede har tilstått) eller av herreds- eller byrett med én fagdommer og to legdommere ("meddomsrett"). I meddomsretten er fagdommere og legdommere sammen om å avgjøre både skyldspørsmålet og straffespørsmålet.
En straffesak som er avgjort av meddomsretten i første instans, kan i en viss utstrekning bringes inn for lagmannsretten til overprøvelse "fornyet behandling"). Særlig alvorlige straffesaker, f.eks. forsettlig drap, går direkte til lagmannsretten.
Visse saker er etter den gjeldende ordning (1978) unntatt fra jurybehandling. Det er saker om landssvik, f.eks. spionasjesaker og saker om overtredelse av prisloven. Unntaket for landssviksaker ble innført av den norske regjering i London under okkupasjonen. Begynnelsen var at det vilje bli for tungvint og tidkrevende med jury i det store antall alvorlige landssviksaker man ventet. Man fikk isteden ordningen med Stor meddomsrett. Den består av tre fagdommere og fire legdommere, som sammen avgjør både om skyld og straffespørsmålet. Denne særordningen for landssviksaker ble gjort permanent ved en lov av 1947. Loven, som i første rekke tok sikte på en mulig fremtidig krigssituasjon, ble tolket slik av Høyesterett at den også fikk anvendelse på spionasjesaker i fredstid. Når ordningen med stor meddomsrett ble innført i prissaker, skyldtes det at man mente en jury ville ha vanskelig for å forstå de innviklede spørsmål som kan oppstå i slike saker.
Jurysaken var den viktigste enkeltsak da straffeprosessloven av 1887 ble vedtatt. Likevel er det bare ca. 6 % av straffesakene som behandles av jury, og det er bare når tiltalte nekter seg skyldig. Jury som hos oss bare brukes i straffesaker, brukes i enkelte land også i sivilsaker.
Internasjonalt sett har juryordningen vært i tilbakegang. I de angelsaksiske land har den fremdeles et solid feste, selv om visse begrensninger er innført.

Diskusjonen om ordningen
I vårt land har juryordningen lenge vært omstridt, og uenigheten har ikke alltid fulgt vanlige politiske skillelinjer. Under trontaledebatten i 1922 tok representanten Olav Scheflo fra kommunistpartiet opp spørsmålet om ikke juryordningen burde revideres. Han uttalte bl.a.: "Det som var ment å være en folkedomstol, er i mange byer blitt en ren og skjær klassedomstol. Jeg for min del vil aldri kunne betro min sak - hvis den var av politisk art - til en lagrett i Kristiania. Jeg skulle meget heller betro min sak til et kollegium av fagdommere, folk som dommer ut fra fullt personlig ansvar, som er utnevnt fordi de har dommeregenskaper, og som har en dommerære å vareta".
Da straffeprosessloven av 1887 skulle revideres, var det et hovedspørsmål for den oppnevnte komité ("Straffeprosesslovkomitéen") om juryordningen skulle bevares. Åtte av de ni medlemmene av komiteen, som var tverrpolitisk sammensatt, gikk inn for at juryordningen skulle erstattes av stor meddomsrett (tre fagdommere og fire legdommere) som sammen skulle avgjøre både skyldspørsmålet og straffespørsmålet. Det dissenterende medlem (en høyesterettsadvokat) ville beholde juryen som førsteinstans i særlig alvorlige straffesaker.
I de første år etter at Straffeprosesslovkomitéen hadde avgitt sin innstilling (1969), syntes stemningen hos oss å gå i retning av å oppheve juryen. En opinionsundersøkelse viste at flertallet av folket foretrakk stor meddomsrett framfor jury. Det samme viste en senere undersøkelse blant dem med erfaring som legdommer.
Det er flere grunner til at så mange ønsket å oppheve juryordningen. Bl.a. har man opp gjennom årene fått en del meget omtvistede frifinnelser. Mange mente at man ville få en sikrere garanti for riktige avgjørelser dersom disse ble truffet av legdommere og fagdommere i fellesskap. Da spørsmålet om juryordningen ble behandlet tidlig i 1970-årene av den daværende Arbeiderpartiregjering, ble det vedtatt å fremme et lovforslag for Stortinget som var basert på stor meddomsrett. Pga. regjeringsskifte ble proposisjonen ikke fremmet. Den borgerlige samlingsregjering som overtok, sluttet seg til forslaget om å oppheve juryen, men heller ikke denne regjering rakk å fremme noen proposisjon før den måtte gå av. Da Arbeiderpartiet på ny fikk regjeringsmakten, og lnger Louise Valle ble justisminister, ombestemte Arbeiderpartiet seg. Omslaget må antakelig ses i sammenheng med den "grasrotbevegelse" som vokste opp under og etter striden om norsk deltagelse i Fellesmarkedet. Det ble en økende skepsis mot "ekspertstyre". Forslaget om å oppheve juryordningen ble av mange sett på som et forsøk på å styrke ekspertenes rolle i strafferettspleien. Man fryktet for at fagdommerne ville få for stor innflytelse på avgjørelsen av skyldsporsmålet dersom de satt sammen med legdommerne i en stor meddomsrett. På den måten ville den folkelige rettsfølelse bety mindre.
Høsten 1978 fremmet regjeringen Nordli proposisjon om en ny straffeprosesslov. Den bygde på juryordningen og ble foreslått å være generell, slik at den også omfattet landssviksaker og prissaker. Videre ble det foreslått at fire av de ti jurymedlemmene skal tiltre retten når den avgjør straffespørsmålet. Dette innebærer en viktig styrking av legdommerne i lagmannsrettssaker. Ordningen med at fagdommerne kan sette juryens kjennelse til side når de er overbevist om at den er gal, foreslås opprettholdt.
Det er forutsetningen at forslaget om en ny straffeprosesslov skal behandles av Stortinget før valget 1981. Det vil antakelig gå et par år etter vedtakelsen før den nye loven kan settes i kraft.
A.Br.



Juss-Buss
I strevet etter å gjera noko progressivt med faget sitt sette ei gruppe juristar i gang med noko nytt i dei fyrste 1970-åra. Planar og voner om at det skulle vera mogeleg å gjera noko med faget, bygde delvis på røynslene i studentrørsla i midten og slutten av 1960-åra. Men delvis g på at det var gode tider. Rettshjelp er det midlet progressive juristar kan stilla til rådvelde når del vil gjera nytte for seg som juristar. Slik med Fri rettshjelp i 1880-90-åra, i 1920- og 30-åra og i vår tid. Juss-Buss, eit tiltak som stort sett har vori knytt til universitetsmiljø, har gjennom 7 år, frå 1971, gjevi juridisk hjelp i rundt 6 600 saker. Om lag 230 juristar har hatt arbeidsplassen sin i tiltaket.
Føremålet med tiltaket er for det fyrste å gjeva juridisk hjelp til grupper som elles ikkje, eller vanskeleg, får slik hjelp. Det er grupper som av økonomiske eller andre årsaker ikkje maktar å kjøpa seg juristane sine tenester til del prisar som vert kravde. Juss-Buss gjev for det fyrste råd i ulike juridiske spørsmål. Det vert óg ført saker, t.d. for husleigeretten eller for namsretten. Juss-Buss arbeider ôg med å gjeva tenester til ymse grupper, lag og organisasjonar. Det vert lagt vinn på å føra røynslene frå prosjektet attende til del som treng råd av ymist slag. Eit døme på dette er "Håndbok for leieboere" (Pax 1977).
Stundom reiser juristane rundt i ei brakke eller ein buss, stundom gjev dei tenestene sine t.d. til utlendingar, leigebuarar, sigøynarar, funksjonshemma, medlemer av ymse klubbar for unge folk eller fangar. Stundom slår del seg ned i distrikta og tilbyd hjelp til dei som bur der.
I somme slag saker er det turvande å leggja fram saka for styresmaktene på ein måte som juristar skjønar. Mykje av det arbeidet Juss-Buss gjer i einskildsaker og i meir ållmenne spørsmål, har gått ut på å omsetja krav og problem til juristane sitt språk, for på den måten å få betre grunnlag til å koma fram til del reelle usemjene. I dette strevet gjer Juss-Buss bruk av både vanleg brevskriving, tingingar og av aviser o.l. for å få offentleg interesse kring del problem som vert lagde fram for juristane. Men med Juss-Buss sitt budsjett - på rundt 550 000 kroner 11978 - er det sjølvsagt ikkje mogeleg å møta all den trong for hjelp som vert lagt fram for Juss-Buss.
Det har óg vori elt foremål med Juss-Buss å granska korleis etterspurnaden etter juridisk hjelp gjorde utslag. På dette området veit vi framleis lite. Utvalet av saker i Juss-Buss er lite representativt for del problem juristar kan løysa, og - kan henda ikkje minst - for del problem dei skapar for folk flest.
Det Juss-Buss greier best, er å vera ein skule for dei juristane som er med i tiltaket. Dette heng ikkje minst i hop med at del studentane som til kvar tid er med - rundt 25-30 personar - i stor mon styrer tiltaket sjølve. Rett nok har tiltaket ei form for leiing som skal tryggja mot at det vert gjort for mykje feil. Men hovudtrygdinga mot feil er at del som er med i tiltaket styrer tiltaket sjølve, og at allmøtet i røynda har all styring. All den tid det støtt er nye krefter i tiltaket, vil arbeidsmåten skifta frå å leggja serskild vekt på rettshjelp i eitt semester, til å leggja meir vekt på prinsipiell eller fagleg skjerping i eit anna. Det er denne skiftinga som har ført til at Juss-Buss stundom er blitt møtt med motstand og åtak frå ulike hald, slik som Advokat - foreninga, styresmaktene i Oslo kommune og Det juridiske fakultet.
Juss-Buss er óg elt belte for ulike politiske retningar som ynskjer å gjera tiltaket til ein reiskap for sin politikk. Juss-Buss står difor på den eine sida i fåre for å verta ei fjør i hatten til eit juridisk fakultet og eit universitet som i røynda ikkje er så liberalt, men som gjerne vil sjå slik ut, på hi sida i fåre for å verta eit stridseple i striden mellom ulike fraksjonar på venstresida.
Alt arbeidet i Juss-Buss vert betalt av offentlege løyvingar. Dermed er det óg sett ei politisk ramme for kor mykje politisk opposisjon som kan kanaliserast gjennom prosjektet.
Som eit sosialpolitisk, forskingspolitisk og utdanningspolitisk framkast er Juss-Buss eit tiltak som best kan leva dersom det stendig er utsett for åtak frå dei såkalla "lliberale" og "humanitære" kreftene innanfor universitetsmiljøet og juristane sitt faglege miljø, og så lenge tiltaket er eit saftig eple i striden mellom fraksjonar på venstresida. Den dagen nokon vinri, er tiltaket sett ut av spelet og kapsla inn i den sigrande sitt nett.
G. d. C.



Jute
Jute er en av de mindre kjente råvarene i verdens- industrien, men likevel en viktig vare. De mest dagligdagse former for anvendelse er som underlag for gulvtepper og som sekkestrie.

Verdien av verdenshandelen med jute varierer med prisene som betales, men lå i tidsrommet 1971-72 på rundt 150 millioner dollar. Det meste av produksjonen foregår i Bangladesh, India, Indonesia og Thailand. Bangladesh, som er ett av verdens absolutt fattigste land, fikk i begynnelsen av syttiårene, det vil si sine første år som "selvstendig" stat, hele 80 % av sine eksportinntekter fra jutesalget. Dette salget har vært stadig dårligere grunnet konkurransen fra syntetiske fibre, spesielt polypropylen, og krisen i den kapitalistiske verden, som avtar omtrent alt juteprodusentene leverer. USA alene står for 25 % av juteimporten.
Det meste av førsteomsetningen av jute fra de asiatiske produsentlandene skjer fra statlige produksjons- og salgsselskap. En regner at rundt 20 % av denne del av omsetningen kontrolleres av flernasjonale selskap. Deres kontroll øker imidlertid jo lengre opp i produksjonskjeden en kommer, som følge av at selskapene ofte sitter med kapitalen og teknologien som skal til for å skape mer foredling i produsentlandene.
En del av juten de produserer, foredles i dag lokalt, til striesekker og andre forholdsvis enkle produkter. I Bangladesh, som i begynnelsen av 70-åra stod for 35 % av verdenseksporten (India for over 40 %), er minst 2 millioner småbønder og landarbeidere grunnstammen i juteproduksjonen, ifølge offisielle tall. Men det virkelige tallet kan godt være langt større. Deres årsinntekt varierer fra under 200 til over 400 dollar, også ifølge offisielle tall. I tillegg kommer 150 000 arbeidere i jutefabrikkene.
Etter krigen mot Pakistan, som førte til løsrivelsen av Øst-Pakistan og opprettelsen av den nye staten Bangla Desh (se art. Bangladesh), er den del av jorda som brukes til juteproduksjon sterkt redusert. Dermed er også produksjonen falt drastisk, ettersom bøndene ikke har råd til å kompensere mindre dyrkingsareal med mer bruk av kunstgjødsel og andre innsatsvarer som kan heve produktiviteten. De fallende verdenspriser og synkende etterspørsel har bidratt ytterligere til å redusere produksjonen i Bangladesh. Dette er en av årsakene til at landet i 1977 i realiteten ble satt under administrasjon av Verdensbanken.
Land som tidligere ble benyttet til juteproduksjon, er blitt overtatt til matproduksjon eller ligger rett og slett brakk. Skulle etterspørselen etter jute mot formodning ta seg opp igjen, kan mange produsenter kommer til å forlate matproduksjon til fordel for nydyrking av jute, dersom en ikke kan skape økt produksjon ved å høyne produktiviteten. Jutebøndene i Bangladesh og India selger produksjonen til mellommenn som igjen selger til de statlige selskapene. Offisielt får bøndene markedspriser. Det vil si at prisoppgang internasjonalt eller en stabilisering av juteprisene som forhandlingene om et nytt råvareprogram i UNCTAD, FNs verdens- handelskonferanse, forutsetter, vil komme bøndene til gode. En har imidlertid ikke sikre opplysninger om disse forhold.
Utviklingen i etterspørselen vil i stor grad avgjøres av to forhold. For det første hvorvidt utbyggingsplanene for den petrokjemiske Industrien i de kapitalistiske land og i OPEC-land vil bli gjennomført. Petrokjemien er basis for produksjon av syntetiske fibre. Den andre avgjørende faktor er Kinas importpolitikk. Kina kan komme til å øke importen av jute ganske betydelig som følge av nye industrialiseringsplaner. Det kan bety et nytt viktig marked for juteprodusentene i Asia.
De to største produsentlandene har tradisjonelt konkurrert om markedene, et forhold som har fortsatt også etter at Bangladesh ble løsrevet fra Indias "arvefiende", Pakistan. Det har imidlertid vært gjort forsøk på å skape en viss enhet. Organisasjonen Jute International, som de største produsentlandene opprettet i 1976-77, har hittil langt fra vært noe effektivt samordningsinstrument, men kan utgjøre en kime til et slikt.
H.Hv.



Jæger, Hans Henrik
Jæger (1854-1910) norsk forfatter, anarkist og bohem, kom til å øve stor innflytelse på den borgerlige intelligentsia i 1880-årene. Han dannet midtpunktet i en gruppe av studenter og kunstnere, den såk. bohemen - et slags ungdomsopprør innen samfunnets toppsjikt som vendte karrieren og korsettstilen ryggen.
Herostratisk berømt ble Jæger for to innlegg i Kristiania Arbeidersamfunn der han karakteriserte ekteskapet og den sosiale urettferdigheten som samfunnets to onder. Uten fri kjærlighet og sosialisme vil det heller ikke være mulig å avskaffe usedeligheten, og spørsmålet må derfor være i hvilken form en ønsker å bevare den, hevdet han.
Ekteskapet - som ikke er bygd på kjærlighet, men på et økonomisk grunnlag, hindrer menneskene i å leve et rikt liv. Disse holdningene kom til uttrykk i den selvbiografiske romanen "Fra Kristiania-bohemen" (1886). Den angrep "de tre gigantiske granitkolosser som bærer den gamle kultur og det gamle samfund og holder al aandsfattigdom oppe: kristendommen, moralen og det gamle retsbegrep".
Inspirert av naturalismen, dvs. deterministisk diktning, ville Jæger beskrive de sosiale forholdenes innflytelse på enkeltindividet ut fra det selvopplevde. Boken ble straks beslaglagt og Jæger ble idømt en større pengebot og en lengre fengselsstraff. I og med at beslagleggelsen skjedde under Sverdrups radikal-liberale regjering, førte dette til diskusjon, spesielt innen radikale kretser, om kunstens plass i samfunnet og om pressefrihetens grenser.
I begynnelsen av nittiårene tapte den ytterliggående borgerlige radikalismen terreng og nyromantikken vant fram. Jægers siste litterære verk var trilogien "Syk kjærlighet", "Bekjendelser" og "Fængsel og fortvilelse" (1893-1902) som ble beslaglagt i hele Norden. Ved siden av å forklare sin egen kjærlighet, håner han sine tidligere kampfeller for å ha gitt opp enhver samfunnsmessig virksomhet. I trilogiens sluttkapittel står det: "Fred og forsoning paa alle kanter, hej, hyp! inn i borgerskabet".
Selv om Jæger ikke skapte kunstneriske monumenter, så var i alle fall det han skrev menneskelige dokumenter, og kunstnerisk ble han en foregangsmann for mange (f.eks. for Munch og Bjørneboe). Som person var han hensynsløst ærlig, behersket ironien, var dialektisk skolen og sannhetssøkende, men dog en idealist som ofret hele sin borgerlige eksistens for sine meninger. Etter at han var fratatt sitt arbeid som stortingsstenograf og nektet studierett i Norge, dro han desillusjonert til Paris hvor han fortsatte sine filosofistudier.
Etter "Kants fornuftskritikk" (1878), hvor han påpeker at Kants filosofi fører til praktisk idealisme: selvmord eller metafysikk, nærmer Jæger seg ved århundreskiftet anarkismen. I 1906 kom hans bok med den ironiske tittelen "Anarkiets bibel". Påvirket av marxismen analyserer han østens sprang inn i kapitalismen, kapitalismens krise og den sammenhengen dette har med agrarkrisen. Selv om boken er logisk bygd opp og interessant, svekkes den av å være teoretisk svak. I 1907 startet Jæger "Korsaren": "et kamporgan mot den sosialdemokratiske alliansepolitikk og statsparlamentarisme". Bladet hadde tilknytning til en anarkistisk organisasjon. Andre verk: "Olga" (1883), "En intelektuell forførelse" (1884), "Kristiania - Billeder" (1888), "Novelletter" (1889) og "Socialismens ABC" (1911). Han hadde også planer om et verk om Rousseau-Proudon-Marx, en "Metafysikk" og "Bibelens anarki", men han døde av kreft før disse var ferdige.
E.Bro.



Jøde
Den jødiske nasjonalitetsbetegnelsen er ved siden av den egyptiske den eldste nasjonalitetsbetegnelsen en kjenner (ca 4 000 år). Jødene ble gjennom babylonsk og romersk okkupasjon spredt i Sørøst-Asia og seinere til Europa. Med tapet av det nasjonale territoriet ble jøde etter hvert en religiøs-etnisk betegnelse.
Hvem som er jøde avgjøres av "Schulchan Aroch" og Halacha, den tradisjonelle rabinske teologien. Den som er født av jødisk mor, eller som har konvertert til jødedommen, er å regne som jøde. En rasemessig definisjon av jøde blir avvist i en større undersøkelse av jødenes biologiske historie. Variasjonene fra gruppe til gruppe, f.eks. mellom øst- og vest-jøder (sepharder og azkenazer) er så store at raseteorien klart må avvises. Naziideologlens raselære plasserte jødene blant "die untermenschen", og begrunnet utryddelsesaksjonene med henvisning til raseurenhet. Jean Paul Sartre har behandlet jødeidentiteten som et eksistensielt dilemma. Det finnes åpenbart en "indre", dvs, en jødisk egenforståelse av hvem som er jøde, men også en "ytre", "de andres", definisjon av jøde og jødiske "egenskaper". Jødene har vært ofre for grov stereotypisering og er tilskrevet egenskaper som i sin tur har begrunnet overgrep.
I den indre jødiske egenforståelsen er definisjonen knyttet til en erkjent gruppetilhørighet, og en viss lojalitet overfor atferdsregler som gjelder i de jødiske samfunn. Gjennom opprettelsen av staten Israel har Igjen "jøde" blitt en klar nasjonalitetsbetegnelse. Jøde er nå både israeler og et hvert annet lands borger som er født av jødisk kvinne.
B.Å.S.