NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Jord

Jord er betegnelsen for alt løsmateriale som dekker berggrunnen. Den produktive øverste delen, jordsmonnet, er en av våre viktigste ressurser. Sammen med luft og vann, danner det grunnlaget for all plantevekst som gir livsvilkår for mennesker og dyr. Jordsmonnet framskaffer de viktigste næringsstoffene som nitrogen, fosfor, svovel osv, foruten en lang rekke andre næringsstoffer som plantene trenger.

Bare 3 % av Norges overflate, eller ca. 10 millioner dekar, er dyrka mark. Norge er det land i Europa som har minst produktivt jordareal til dyrking av mat pr. innbygger. Trass i en god del nydyrking, bl.a. av myrområder, blir landets dyrkete areal redusert med ca. 20 000 dekar i året. Det er noen av de beste og mest lettdrevne arealene som tas ut av jordbruksproduksjonen og legges ut til veger, boliger, industriformål o.l. Jordvern er derfor et viktig politisk spørsmål i dag, spesielt med bakgrunn i vår lave sjølforsyningsgrad av matvarer.

Jordsmonnet er det levende øvre jordlaget hvor sammensatte kjemiske, fysiske og biologiske prosesser stadig pågår. Det tilpasses ytre forhold som klima, terreng og vegetasjon. Jordsmonnet består både av uorganiske (inneholder ikke karbonforbindelser) partikler skapt ved forvitring av fjell- og bergarter og organisk materiale eller humus som består av levende og nedbrutte planter og dyr, som f.eks. planterøtter, sopp, bakterier, mark og insekter. Jordvannet er en betingelse for de kjemiske prosessene i jorda, som igjen er helt nødvendige for at plantene skal vokse. Røttene er også avhengig av oksygen gjennom jordlufta. Utveksling av luft mellom jorda og atmosfæren pågår stadig.

De tjukkeste jordlag i Norge finnes på Jæren, på Sørøstlandet og i Trøndelag, der hvor strandkanten var ved siste istid. Jord under denne grensa er rik på leire og finkornet sand, mens jord i grenseområdene (ra-områdene) er sammensatt av både fine partikler og mindre og større steiner. Et vertikalt (loddrett) snitt i jorda viser ofte tydelig lagdeling som henger sammen med jordsmonnstype. Podsoljorda, som er mest vanlig i nordiske barskoger og lyngheier, har øverst et tydelig råhumuslag. Dernest følger et utvasket bleikjordslag hvorfra næringsstoffer er oppløst og ført nedover til utfellingslaget. Andre jordsmonnstyper her i landet er leirjord, brunjord, sumpjord og myrjord. Felles for alle jordsmonnstypene, er at deres evne til å fremme planteveksten kan økes ved ulike jordforbedringer som kan være: blanding av jordtyper, drenering, kalking, gjødsling o.1. Ved kalking og bruk av kunstgjødsel er det viktig at en tilfører de stoffer som jorda mangler og i riktige mengder.

Jordsmonnet er et effektivt rensemedium, selv om dette varierer sterkt med hvilken type forurensning det blir utsatt for. En er redd for at enkelte tungmetaller, som f.eks. bly, i noen tilfeller kan forurense plantevekstene som nyttes til menneske og dyreføde. På grunn av blyinnholdet i bensin advares det således mot vekster dyrket nær beferdete veier, men en antar at risikomomentene i dag ikke er særlig store i Norge.

J.Hå.

Se også: Erosjon, Jordbruk, Jordreform.
Litteratur: J. Låg: Jordsmonnet som vi lever av, Oslo 1965.

Jordan

Hovudstad: Amman
Sjølvstende: 1946 (Storbritannia)
Flateinnhald: 97 740 km²
Folkemengd i 1973: 2 537 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,3 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 4,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 340 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1960-70: 3,5 %
Inflasjonsrate i 1975:12,1 %
Yrkesaktivitet: 23,1 %²
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 5,6 %²
Største eksportvaregruppe: Gjødsel, 20,6 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 54,4 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 349 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 13,3 %
Lese- og skrivekunne: 32 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb. 1972: 24
Døyingsprosent for spedbarn: 2,26
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 6,7
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100000 innb.): 0,1
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 3,9
Militærutgifter pr. innb. 1972: 50,66 $
Tilslutning til militærallianse: Arabiske liga
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band

Jordbruk

Jordbruket i Noreg produserer om lag 40 % av matforsyninga i landet, rekna i kaloriar. Næringa blir for det meste driven på små gardsbruk som familien eig og driv utan leigd arbeidskraft. Om lag 7,5 % av yrkesfolket har arbeidet sitt i sjølvbruket, men enda fleire har arbeidet sitt i industri eller tenestenæringar som nyttar råvarer frå bruket eller leverer driftsmidlar, kapitalvarer eller tenester til jordbruket.

Storparten av produksjonen går føre seg på der brukaren har jordbruk som eineyrke (heiltidsbruk), men ved dei fleste bruka hentar brukaren eller ektemaken ein del av inntekta si utanfor i (deltidsbruk). Yrkeskombinasjon med skogbruk eller fiske var det vanlegaste før. Sidan har kombinasjon med anleggs-, bygnings- eller industriarbeid vorte vanlegare. Jordbruk er grunnlaget for ein vesentleg del av busettinga i dei fleste bygdekommunane.

Bøndenes samyrkeorganisasjonar eig dei fleste foredlingsbedriftene og har hand om hovudtyngda av engrossalet av husdyrprodukt. Vanlege kapitalistiske føretak står for det meste av produksjonen av drifts- og innsatsmidlar og delar av foredlinga. Samyrkebedriftene blir sterkt prega av at dei arbeider under kapitalistiske rammevilkår: medlemsstyring er på vikande front for direktørstyring. Staten har hand om korn- og kraftfôromsetninga. Produktprisar, kredittvilkår og økonomiske og sosiale vilkår i det heile, blir i stor mon fastsett i jordbruksavtalene - etter tingingar mellom staten og jordbruksorganisasjonane eller statsdiktat ved skilsdom (voldgift). Næringa arbeider for den norske marknaden og er verna av importregulering. Tradisjonelt er næringa arbeidskrevjande med lite kapitalinnsats, men strukturrasjonalisering og "industrialisering" er i ferd med å endra dette.

Storleik, bruk, arbeidsinnsats Jordbruksarealet er naturgrunnlaget i næringa. Av om lag 9 mill, da (9 000 km²) jordbruksareal, er 8 mil fulldyrka, resten kulturbeite. Dette svarar til kring 2,5 % av Noregs flatevidd. I tillegg er ein del utmarks og fjellbeite i bruk. Det kan dyrkast opp 34 mill da meir - særleg til grasproduksjon i fjellet.

Noko over halvdelen av det fulldyrka arealet er åker, og på 3 mill. da veks det korn. Den andre halvdelen er eng til grasproduksjon. Halvdelen av jordbruksarealet ligg på Austlandet, som har det meste av kornproduksjonen saman med Trøndelag. I dei andre landsdelane dominerer grasproduksjonen som grunnlag for husdyrbruk. Dei beste jordbruksområda er å finna på flatbygdene på Austlandet, på Jæren og delvis i Trøndelag.

Noreg er eit småbruksland. Gjennomsnittsbruket er på om lag 75 da, Av i alt 112 000 bruk (1978) er berre vel 500 på over 500 da, det som svarar til eit middels bruk f.eks. i Tyskland. Om lag 90000 bruk er på under 100 da. Berre om lag 8000 bruk er på over 200 da. Storleiken skifter mykje frå landsdel til landsdel: medan bruka i Nord-Noreg og på Vestlandet (utanom Jæren) jamt over er på 50 da, er gjennomsnittsbruket på Austlandet dobbelt så stort.

Om lag 130000 årsverk blir sett inn i jordbruket - altså om lag 1,2 årsverk pr. bruk, om lag kvar tredje brukar har jorda som einaste leveveg, kvar i femte brukar har ho som viktigaste leveveg, men med anna inntekt utanfor bruket. Resten - noko under halvdelen av brukarane - har hovudinntekta utanfor bruket. Om lag 95 % av bruka har registrert ein mann som brukar, men undersøkingar syner at nærare 30 % av arbeidet i jordbruket blir utført av kvinner. Da er husarbeid halde utanfor. Men kvinnenes arbeid er stort sett usynleg i skatte- og lønsoppgåver o.1.

Det vanlege er at familien eig all jorda dei driv (79 % av bruka), men somme bruk har noko leigejord attåt (15 %). Berre 6% av brukarane leiger all jorda dei driv. Leigejord er vanlegast kring Oslo og på Sørlandet der 20-25 % av jorda er bortleigd, medan gjennomsnittet for landet er om lag 15 %. (Tala er frå 1969.) Vanlegaste leigeform for ein heil gard er forpaktning. Eigar og leigar set opp ei avtale for eit visst tal år. Leigaren skal driva garden for eiga rekning og betala ei årleg leige og eventuelle materielle ytingar i tillegg.

Lønsarbeid har minka sterkt i jordbruket heilt til det aller siste. Berre 7 % av dagsverka i 1976 vart utført av leigd arbeidshjelp utanfor familien (14 % av lønna famillemedlemmer).

I all hovudsak gjeld prinsippet: "Den som dyrkar jorda skal eige henne". Berre om lag 15000 årsverk vart i 1976 utført av folk som ikkje åtte den jorda dei dyrka, og ikkje tilhøyrde huslyden til eigaren. Godseigedom finst berre unntaksvis. Leiglendingsstell spelar ei minimal rolle som kjelde til inntekt. Leigeforholda oppstår helst når ein brukar vel seg anna yrke for kortare eller lengre tid og leigar ut jorda til grannen. Dei faste gardsarbeidarane er få.

Produksjon og inntekter Kornproduksjon dominerer på Austlandet og i Trøndelag medan husdyrbruket er hovudtyngda i dei andre landsdelane. Svært mange bruk driv med fleire produksjonar - både fleire husdyrslag og husdyr saman med planteproduksjon. Spesialiseringa har vore sterk, men framleis er norsk jordbruk relativt allsidig. Om lag 40 000 bruk har korn, om lag 90 000 bruk har husdyr - om lag 40 000 bruk har kyr, kring 45 000 driv med sau, kring 23 000 med svin, om lag 17000 med høns og kring 1 800 med geiter.

Av dei inntektene brukarane har på sal av produkt, kjem om lag 27 % frå planteprodukt (korn, poteter, hagebruk m.m.), resten av husdyrprodukt - om lag like mykje frå mjølk som frå kjøt. Inntekta kjem altså i hovudsak frå husdyrbruket.

Dei totale inntektene til jordbrukarane frå denne næringa vart for 1977 rekna til 12,619 milliardar kroner - medrekna om lag halvannan milliard i statstilskot. Av dette gjekk 6,673 milliardar til å betale drifts- og innsatsmidlar, kapitalslit og renter på lånt kapital, slik at det vart 5,946 milliardar til vederlag for arbeid og eigenkapital. Det svarar til om lag 45 000 kroner pr. årsverk (om lag 38 500 dersom vi reknar frå rentene på eigenkapitalen).

I jordbruksforhandlingane blir det no nytta ein del "modellbruk" - dvs. at det blir rekna ut korleis typiske bruk med eit visst tal dekar innan ulike produksjonar tener og vil tena med dei tillegg avtala gjev. Godtgjersle for arbeid og eigenkapital pr. årsverk på 12 slike modellbruk i 1977 varierte mellom 50 000 på middels store mjølkeproduksjonsbruk (kring 10 kyr) til om lag 70000 på større kornbruk på Austlandet og større husdyrbruk på Jæren. Gjennomsnittet for modellbruka var 5 400 kroner pr. årsverk i 1977. Men inntektene varierer altså mykje. Enda meir ville dei variera om tyngda av små bruk og dei største kom med. Modellbruka er stort sett mellomstore heiltidsbruk. I desse utrekningane blir det tatt lite omsyn til dei eigentlege små- og deltidsbruka. (Gjennomsnittsinntekta i industrien var i 1977 64 000 kroner pr. årsverk.)

Den samla kapitalen i jordbruket blir sett til om lag 19 milliardar. Da er både jord, maskiner, bygningar, dyr osv. rekna med. Av det er fem milliardar lånt kapital - resten eigenkapital.

Strukturrasjonalisering og industrialisering Utviklinga i jordbruket dei siste tiåra kan kjenneteiknast ved desse to stikkorda. Strukturrasjonaliseringa har ført med seg ei massenedlegging av små bruk heilt til det siste, slik at brukstalet er blitt om lag halvert sidan i femtiåra (om lag 200 000 bruk i 1959, om lag 112000 i 1977). Prosessen nådde eit høgdepunkt kring 1970 da opp til 10 000 bruk gjekk ut av produksjon årleg. Da var det ikkje lenger berre små bruk og kombinasjonsbruk som fall bort, men mellomstore og større familiebruk. I røynda stod næringa oppe i ei krise som nærma seg eit samanbrot, og denne situasjonen tvinga fram ein viss snunad med "opptrappingsplanen" for inntektene i jordbruket i 1975.

Føremålet med strukturrasjonaliseringa var å frigjera arbeidskraft frå jordbruket til industri- og kontoryrket. Dessutan var det eit føremål å auka produktiviteten i jordbruket med tanke på betre inntekter for brukarane og rimelegare varer for forbrukarane. Tanken var å leggja ned dei minst rasjonelle bruka slik at jorda kunne tilfalla andre bruk så dei kom til å bli større og meir rasjonelle einingar. Yrkesspesialisering var òg eit mål: deltidsbruka skulle bort til fordel for større bruk som gav full sysselsetting for brukaren og ektemaken helle året. Bruka skulle spesialiserast på produksjonar: korn i dei gode korndistrikta på Austlandet og i Trøndelag, mjølk og kjøt i fjord- og fjellbygdene. (Dette er òg kalla kanaliseringspolitikken.)

Dette lykkast berre delvis, inntektene i jordbruket vart liggjande langt etter inntektene i andre næringar - tidvis sakka dei akterut. Det vart ikkje fleire fulltidsjordbruk - tvert imot auka innslaget av deltidsbruk etter kvart som inntektene i andre næringar lokka fleire brukarar ut på lønsarbeidsmarknaden.

Etter kvart gjekk prosessen så langt at han skapte krise og mismot i heile næringa og måtte bremsast. Ei fylgje vart dessutan at jordbruksarealet minka med over ein million dekar etter 1950, trass i nydyrking på nærare to millionar dekar i same tidsrom. Det vil seia at om lag tre millionar dekar gjekk ut av produksjon - kring 30 % av jordbruksarealet.

Det meste fall ut ved at jord vart liggjande brakk på dei gardane som la ned. Det slo ikkje til at jorda på dei nedlagte bruka alltid kom andre bruk til gode. Det var gjerne dei gardane som låg lengst unna som vart fråflytta - ofte i grender der jordbruksmiljøet alt var i oppløysing og få var interesserte i å utvida. Eller så kom berre den beste jorda i bruk medan resten vart liggjande unytta. Brakklagd jord voks snart til med kratt og buskar, grøftene kom i forfall og jorda vart ubrukeleg.

I sekstiåra vart det såleis lagt ned om lag 50 000 bruk med kring 1,4 mill, da. Berre kring 50% av denne jorda kom i bruk som tilleggsjord for andre, medan om lag 1/3 vart liggjande brakk.

Om lag ein halv million dekar dyrka jord har i etterkrigsåra blitt bygd ned til tomter, vegar, flyplassar osv. På 1960-talet vart somme år over 20 000 da bygd ned, svært ofte var det av den aller beste jorda som gjekk med: byar og tettstader skulle utvida, og mange av dei ligg midt i dei beste jordbruksområda, t.d. Stavanger.

Jord som blir lagt under betong er for alltid tapt som jordbruksland. Sidan dei dyrka og dyrkbare områda til saman utgjer berre kring 3 % av flatevidda, og sidan Noreg importerer det meste av maten sin i ei verd med for lite mat, var denne nedbygginga ein tvilsam politikk som møtte aukande kritikk. Spørsmålet om jordvern vart eit viktig spørsmål på syttitalet.

I prinsippet er dyrkingsjorda godt verna av lovverket: berre unntaksvis kan slik jord takast i bruk til andre føremål, og i så fall skal ei rekke instansar heilt opp til departementet spørjast fyrst. Men andre interesser var sterkare: kapitalinteresser kravde industritomter, og det drog med seg bustadtomter. Fråflyttinga frå bygdene skapte utbyggingspress på byane og tettstadene. Utbygging er dyrt, og den kommunale økonomien var dårleg og vart verre. Svært ofte var det billegast å byggja i åkeren. Så måtte jordbruket vika - trass lovvernet. Industrifattige utkantkommunar lokka med sentrale matjordtomter berre ein industrikapitalist viste den minste interesse: han måtte få den tomta han ville, sjølv om det var beste åkeren i bygda - elles kunne han gå til ei anna bygd med fabrikken. Det kunne bli eit val mellom jordvern og vidare avfolking. Jordvernet måtte vika.

Men den politiske motstanden mot slik nedbygging auka på syttitalet da ressursspørsmåla vart politiserte. Strengare lovgjeving og sterkare ressursmedvet er truleg viktige årsaker til at nedbygginga no årleg kostar under 10 000 da dyrka jord - framleis altfor mykje, men berre halvdelen av jordøydinga da nedbygginga var på det verste. Samtidig er strukturrasjonaliseringa bremsa opp, slik at jordbruksarealet auka for fyrste gong på mange år i 1976.

Overføring av arbeidskraft frå jordbruk til industri og andre yrke var òg ein viktig lekk i strukturrasjonaliseringa. Såleis minka arbeidsforbruket i jordbruket med 100000 årsverk frå 1959 til 1977. Det kom fyrst og fremst av at bruk vart lagde ned, slik at brukaren eller den som skulle overta bruket, gjekk over i eit anna yrke. Men prosessen gjorde òg nesten slutt på lønsarbeidet i jordbruket.

Industrialiseringa av jordbruket Fråflyttinga frå jordbruket er ikkje noko reint etterkrigsfenomen, sjølv om tempoet vart større da og truga sjølve jordbruksnæringa. Alt statsminister Christian Michelsen gav ved hundreårsskiftet uttrykk for stor otte for fylgjene av at folk gjekk frå jordbruk til industri. Han ottast framvoksteren av eit stort "ulykkeligt proletariat".

I det meste av førre hundreåret var fleirtalet i dette landet sysselsette i jordbruket, og kring fyrste verdenskrigen hadde framleis kring tredjedelen av yrkesfolket arbeidet sitt der. I dag er dette talet nede i kring 7,5 %. Likevel har jordbruksproduksjonen totalt auka sterkt i denne tida. Dette var mogleg fordi maskiner tok over arbeid på åker og eng og i fjøs. Slåmaskina kunne løysa av minst fem slåttekarar. Traktoren kunne avløysa minst to hestar, om ikkje fleire. Fôrhaustaren gjer unna slåttunna på nokre dagar - før tok det kanskje ein månad, kanskje meir. Han kom for alvor i sekstiåra. Kring 1950 vart mjølkemaskina vanleg. I 60-åra kom røyrmjølkanlegg og gjorde fjøsstellet lettvint - godt hjelpt av talje og grabb som fører fôret frå silo til fôrbrett utan tunge tak for rygg og arm.

Husmannen kunne vandra ut til fabrikken eller til Amerika fram til fyrste verdskrigen. Dreng og tenestejente kunne dra etter andre verdskrigen. Søner og døtre kunne ta seg arbeid utanfor garden eller gå på skule. Brukaren og ektemaken greidde jobben sjølv - om dei fekk litt hjelp i onnene.

Den fyrste traktoren kom alt like etter hundreårsskiftet, men han vart ikkje vanleg før etter andre verdskrigen. På sekstitalet vart han obligatorisk: talet auka frå 55000 i 1960 til om lag 140000 i dag.

Men også andre faktorar dreiv produktiviteten opp: det kom meir høgtytande planteslag saman med sterk innsats av kunstgjødsel: korn- og grasavlingane pr. da er om lag dobla sidan 1920-åra. Innsatsen av kunstgjødsel har auka enormt i dei siste åra - med kring 50 % frå 1966 til 1976 (frå 128000 tonn til 176000 tonn). Det kom nye høgtytande dyreslag: telemarksku, raudkolle, målselvku og alle dei andre laut vika for den høgtytande standardblandingskua Norsk Raudt Fe (NRF) som mjølkar tre gonger så mykje som gjennomsnittskua i tjueåra. 400 000 kyr produserer monaleg meir mjølk i dag enn 800 000 i tjueåra.

Prosessen har endra jordbrukets karakter på mange måtar. Næringa har blitt langt meir kapitalkrevjande: å modernisera ein gard som skal gje ei familieinntekt i dag, inneber gjerne ei millioninvestering. Jordbruket nærmar seg industrien i kapitalintensitet.

Medan jordbruk tidlegare stort sett var matproduksjon bygd på ressursar som var å flnna på garden, held gardsbruket meir og meir på å bli ein foredlingsstasjon for råvarer utanfrå - med innsatsvarer utanfrå: kraftfôr frå USA og Afrika avløyser norsk gras og beite. Traktorar frå USA og Storbritannia avløyser dølahest og fjording. Bensin frå Saudi-Arabia kjem i staden for havre og gras til hesten i hamnehagen.

Energirekneskapen endrar seg: etter kvart blir garden tilført meir energi enn energi-innhaldet i den maten garden produserer. Jord går ut av produksjon fordi dei tunge maskinene ikkje greier seg i sterkt kupert terreng. Samtidig blir dei tungdrivne gardane enda meir tungdrivne jamført med dei lettdrivne gardane med dei store flatene som kan nytta ut dei største maskinene. Skilnadene i inntektsvilkår aukar, og det må jamt større særtiltak til om dei meir tungdrivne og dei mindre bruka ikkje skal sakka enda lenger etter.

Dei høgtytande kyrne reiser problem som veterinæren må ta seg av. I dag er det like mange veterinærbesøk på storfe pr. år som det er kyr - for tjue år sidan var talet halvdelen av ku-talet. Stressjukdomar har avløyst gamle epidemiske sjukdomar som tuberkulose og kalvekasting.

Innsatsen av kunstgjødsel og store mengder plantevernmiddel kan ha verknader på natur og miljø, menneske og dyr, som berre framtida kan fortelja om. Somme søkjer andre vegar med "biodynamisk" og "biologisk" jordbruk - matproduksjon utan kunstgjødsel og kjemiske plantevernmiddel. Faresignala er der, og utradisjonelle former for jordbruk kan bli viktige impulsar til eit meir økologisk forsvarleg jordbruk i framtida, sjølv om jorda neppe kan gje mat nok til alle utan nokon tilførsel av kjemisk framstilt gjødsel og noko bruk av kunstige plantevernmiddel.

Industrialiseringa av jordbruket har auka produksjonen, frigjort arbeidskraft til andre næringar og redusert slitet i jordbruket. Men samtidig har matproduksjonen vorte meir avhengig av tilførslar av energi, råvarer og innsatsmidlar utanfrå og skapt større økologiske problem, også som ureiningskjelde.

Bruttoinntekta på gardane har vorte radikalt mykje større, men ein større del enn før går ut att - til produsentar og leverandørar av maskiner, drivstoff, kraftfôr, kunstgjødsel, plantevernmiddel osv. Arbeidsinntekta har auka dei siste åra, men også gjelda: på bruk under utbygging kan ho nærma seg millionen medan inntektene er små i utbyggingsperioden. For somme har stresset teke den plass slitet hadde før.

Prosessen rommer altså positive trekk som mindre slit og betre utnytting av arbeidskraft og andre ressursar - men også trekk som er farlege frå økologisk synsstad og når det gjeld trivnad og ressursbruk. Det er vanskeleg å seie akkurat kvar prosessen sluttar å vera positiv og nærmar seg sin karikatur, men på somme felt har han tydeleg kome for langt. Det store forbruket av kraftfôr medan norske fôrressursar blir liggjande unytta, er teikn på det. Ei viss oppbremsing av effektivitetsjaget er jamvel offisiell jordbrukspolitikk i dag. På fleire felt må nok kursen justerast, og på somme felt må ein gå eit steg tilbake til eit jordbruk som tek meir omsyn til dei lokale ressursane.

Den offentlege jordbrukspolitikken Den offentlege jordbrukspolitikken har offisielt hatt fire mål:

1. Produksjonsmålsettinga - å dekka trongen for husdyrprodukt, poteter og grove grønsaker fullt ut, og å dekka trongen for korn til fôr og mat, frukt og finare grønsaker så langt som råd.

2. Effektivitetsmålsetting - at produktiviteten (produksjonen pr. årsverk) skal auka på line med andre næringar ved større innsats av maskiner, sterkare drift og større gardar.

3. Busettingsmålsettinga - at jordbruket skal tena til å halda oppe busettinga i strok der det er lite arbeidsplassar i andre yrke.

4. Inntektsmålsettinga - at inntekta pr. årsverk skal koma opp på industriens nivå dersom bruket er rasjonelt drive og stort nok til å gje full sysselsetting for ein øvd vaksen person.

I det siste har ei femte målsetting vorte teken med: å nytta ut og ta vare på naturressursar, ei ressursmålsetting.

Problemet er at desse målsettingane kjem i konflikt med kvarandre: nedlegging av små gardar i utkantar kan fremja effektivitetsmålsettinga, men kjem lett i konflikt med busettingsmålsettinga og ressursmålsettinga, for å nemna eitt eksempel. I mange år har effektivitetsmålsettinga gått føre dei andre. Omsyna til busetting, produksjon og ressursvern måtte vika for massenedlegging av bruk for å auka effektiviteten. Berre dei største og mest effektive bruka gav inntekter som kunne måla seg med andre større yrkesgrupper.

Verkemidla i jordbrukspolitikken er svært mange og dannar eit komplisert mønster. Berre visse hovudtrekk kan takast med her: staten spelar ei avgjerande rolle og organisasjonane spelar ei viktig rolle i utforminga og gjennomføringa av jordbrukspolitikken.

Dei faglege organisasjonane er Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Den siste organiserer fyrst og fremst småbrukarar og deltidsjordbrukarar. Småbrukarlaget, som vart skipa i 1913 med støtte av Venstre, nærma seg i mellomkrigstida arbeidarrørsla og var i 1960-åra konsekvent mot EF-medlemskap. Norges Bondelag er den største av dei to og står sterkt over det meste av landet. Mange småbrukarar er med, men organisasjonen er heilt dominert av fulltidsjordbrukarar, og toppleiarane er gjerne bønder med etter måten store bruk. Bondelaget vart til i 1896, og skipa i 1921 Bondepartiet (seinare Senterpartiet) som sidan har stått Bondelaget nær, sjølv om organisasjonane no formelt er skilde. Eit viktig krav for Småbrukarlaget har vore å få overført dyrkingsjord til dei små bruka frå større grunneigarar. Bondelaget har i større mon vore ein grunneigarinteresseorganisasjon.

Desse to organisasjonane har forhandlingsrett med staten (med grunnlag i Hovudavtala for jordbruket) og tingar regelmessig med staten om jordbruksavtaler som fastset inntektsrammer, prisar og tilskot til jordbruket. Blir partane samde, strør Stortinget sand på. Blir dei ikkje samde, dikterer staten ramma ved lønsnemnd - slik han har gjort to gonger i 1970-åra.

Dei økonomiske organisasjonane er viktige reiskapar til å setja jordbruksavtalene i verk. Dei fleste er samanslutningar av produsentar. Dei regulerer tilførslane til marknaden for å halda prisane på det nivå jordbruksavtala fastset, dei har hand om heile eller delar av engrosomsetninga av det produktet dei arbeider med, og dei driv lager, omsetning og foredling på samvirkebasis. Den største er Norske Melkeprodusenters Landsforbund (NML) som byggjer på seks regionale mjølkesentralar. Meieria, som bøndene formelt eig som samyrketiltak, er med i mjølkesentralane. Organisasjonen regulerer marknadstilførslane av mjølk, smør og ost og jamnar ut prisane til produsent. Gjennom Norske Meieriers Salgssentral blir salet av mjølkeoverskotet organisert, idet det går til utlandet som smør, ost og tørrmjølk.

Norges Kjøtt og Fleskesentral har samyrkeslakteria (med bøndene som eigarar) som medlemer og kontrollerer gjennom det over 70 % av kjøtomsetninga. Resten har private slakteri hand om. Gartnerhallen har hand om kring 40 % av omsetninga av frukt, bær og grønsaker - resten går gjennom private grossistar og direktesal frå produsent. Det finst liknande sentralar eller produsentorganisasjonar for andre produkt óg - som egg, honning m.m.

Felleskjøpa er kooperative innkjøpsorganisasjonar for driftsmiddel og kapitalvarer til bøndene. I tillegg finst det andre produsentorganisasjonar som helst har til føremål å yta service for medlemene, auka det faglege nivået og fremja miljøet. Dei største er alslaget Norsk Rødt Fe og Norsk Svinealslag som m.a. leverer alssæd til medlemene for å få fram meir høgtytande dyr på gardane. Desse organisasjonane saman med ein del andre meir spesielle samyrketiltak (som t.d. potetbrenneria) er samla i Landbrukets Sentralforbund. Ei rekke mindre spesialorganisasjonar står utanfor Sentralforbundet.

Staten har eit omfattande rettleiingsapparat under Landbruksdepartementet med heradsagronomar, fylkesagronomar og andre ekspertar - samla i fylkeslandbruksselskap med fylkeslandbrukssjefar og -styre med representantar frå staten, frå bonde og småbrukarlag. Ein tradisjonsrik "opplysningsorganisasjon" byggjer delvis på dette apparatet - det halvstatlege Kongelige Selskab for Norges Vel (skipa 1809), den eldste landsomfattande organisasjon i landet.

Jordbruket arbeider på ein skjerma marknad. Importforbod og importreguleringar er føresetnaden for det meste av jordbrukspolitikken.

Marknadsordninga for mjølk byggjer på marknadsregulering og prisutjamning i regi av Norske Melkeprodusenters Landsforbund. Staten syter for pristillegg i strok med høge produksjonskostnader, og for pristillegg som aukar prisen noko for dei mindre produsentane.

Marknadsordninga for kjøt og flesk byggjer på importreguleringa, avtalte prisar med sesongvariasjonar, pristilskot for visse distrikt og visse grupper småprodusentar, og tilskot til lagring av sesongens overskot.

For poteter, frukt og grønsaker er marknadsordningane mindre utbygde. Prisane svingar mykje og avsetningsvilkåra er gjerne usikre. Importen er regulert - med fri import bl.a. frå EF-landa i visse periodar. Visse pengemidlar blir løyvde til reguleringskjøp og lagring for å motverka serleg store prisfall.

Statens kornforretning har kjøpeplikt for alt norsk korn dei får tilbod om og betalar dei prisar jordbruksavtala fastset. Er importkornet billegare, betalar Kornforretninga mellomlegget. På importert kraftfôr er det gjerne ei avgift som gjev staten inntekter og tener til å halda kraftfôrbruken i sjakk, slik at det ikkje skal bli ulønsamt å bruka norsk grasfôr. Ei komplisert rabattordning syter for billegare kraftfôr til elt visst tal dyr i kvar buskap.

Til marknadsordningane knyter det seg ei rekke tilskotsordningar for å nå landbrukspolitiske mål og for å halda matvareprisane for forbrukarane lågare enn produksjonskostnadene. Dessutan finst det tilskotsordningar på ei rekke driftsmiddel. Det finst investeringstilskot til driftsbygningar, silo, nydyrking, grøfting, jordbruksvegar m.m. Staten dekker ein del av kapitaltrongen ved lån i Statens Landbruksbank. Driftstilskot blir ytt etter ein skala som er uavhengig av produksjonen, slik at tilskotet minkar di større og meir lettdriven garden er. Det skal tena til å jamna ut inntektene.

Dei samla offentlege tilskot til produksjonen i 1977 vert rekna til 1,463 milliardar kroner. Til det kjem 950 millionar som går inn i produktprisane på plante- og husdyrprodukt. Dei reine forbrukarsubsidiane over budsjettet til Forbrukar- og administrasjonsdepartementet er ikkje tekne med her.

Sidan matvaresituasjonen i verda er slik at Noreg ikkje kan basera seg på matvareimport i framtida i same mon som no, er det rimeleg å sjå desse utgiftene som middel til å halda oppe ein naudsynleg matvareproduksjon der forbrukarane betalar noko av produksjonskostnadene over skattesetelen og noko i kolonialbutikken. Sidan kring halvdelen av bruttoinntektene i jordbruket går til ymse slag driftsmiddel, er det grunn til å kalkulera med at halvdelen av desse statsmidlane går til industri som leverer slike middel, og ikkje til bøndene.

Strukturrasjonaliseringa førte jordbruket inn i ei krise kring 1970 da massenedlegginga av bruk truga framtida for næringa. Folkets nei til EF skapte vilkåra for ei omlegging av jordbrukspolitikken: det var ikkje lenger naudsynt å tilpassa seg stordrifta i EF-landa. Dessutan måtte Arbeidarpartiet tevla med SV som stod fram med ein jordbruksvennleg politikk - serleg for småbrukarane. Skulle DNA koma seg av krisa etter nederlaget ved folkerøystinga om EF, måtte partiet retta opp den tilliten det hadde mist på bygdene. Det kom dessutan til direkte sosial uro i jordbruket med tillaup til skattestreik (Hitra-aksjonen).

Dette var bakgrunnen for eit vedtak i 1975 av eit nesten samrøystes Storting om å auka inntektene pr. årsverk på vanlege gardsbruk til gjennomsnittsnivået i industrien over ei tid på seks år. Dette vedtaket har blitt fylgt av ei sterk "opptrapping" av inntektene, serleg på dei mellomstore bruka. Fråflyttinga frå slike bruk har dermed stoppa opp, og næringa har kome ut av den mest akutte krisa, men for dei mange mindre bruka og kombinasjonsbruka er nok framtida framleis usikker. Strukturrasjonaliseringa er bremsa, men ikkje stoppa.

Sentrale problem og stridsemne i norsk jordbruk Kor langt skal inntektsutjamninga gå innanfor jordbruket? SV meiner at eit årsverk på om lag 2000 timar i prinsippet skal betalast likt, anten garden er stor eller liten, lett eller tung å driva. Høgre står på motsett side og vil at dei større bruka skal kunna utnytta stordriftsfordelar og kapitalinnsats til sterk inntektsauke. Dei andre partia ligg imellom. I praksis blir dette fyrst og fremst ein kamp om innhaldet av jordbruksavtalene: går det meste av inntektene over vanlege prisar til produsent, aukar stordriftsfordelane. Dei små bruka har fordel av tiltak og tilskot som ikkje er avhengige av produktmengd, og produktprisar som er høge for små produsentar og som minkar med aukande produktmengd.

Sjølvforsyningsgraden er låg. Om lag 40 % av kaloriane blir produserte i Noreg, berre kring 30 % om ein trekker frå dei husdyrprodukta som er produserte på importert kraftfôr. Sjolvforsyninga kan aukast med bruk av norsk fôr, ved meir nydyrking, meir dyrking av kveite, eventuelt sukkerdyrking i Noreg og redusert forbruk av sukker og andre importerte matvareemne. SV og dei borgarlege partia vil gå lenger enn Arbeidarpartiet for å auka sjølvforsyninga.

Styring av produksjon og investeringar har vorte større problem med aukande inntekter i jordbruket: for ein gardbrukar kan det vera nærliggjande å auka investeringar og produksjonseffektivitet i staden for å auka levestandarden når han tener betre. Det kan t.d. slå ut i overproduksjon av husdyrprodukt på importen kraftfôr - altså produksjonsauke på feil område - og i overmekanisering, som er sløsing med ressursar. Her vil det vera strid om kor langt ein skal gå med offentlege inngrep.

Utviklinga dei siste åra har òg vist korleis statens politikk er heilt avgjerande for levekåra i jordbruket: likesom statens politikk skapte auka inntekter og tru på næringa frå 1975, inneber den nye politikken nye problem som ikkje er løyste. Kva garanti har i grunnen jordbruket mot at staten i ei økonomisk krisetid slår retrett og skrur klokka tilbake til 1972 dersom sterke nok krefter reiser krav om det?

Interessemotsetningane mellom dei større veletablerte bruka og dei vanlege småbruka slår ut i omsetnings- og foredlingsorganisasjonane: direktørar og større brukarar kan ha ei felles interesse av å driva fram storproduksjon ved å gje pris- og servicefordelar til dei største produsentane. Spørsmålet om nasjonalisering av omsetnings- og foredlingsapparatet har vore reist på småbrukarhald med tanke på å sikra større rettferd for dei små og sikra betre styring av produksjonen. Slike tiltak vil politisera inntektsfordelingsspørsmåla i jordbruket meir enn i dag, men samtidig vil venteleg staten bli enda sterkare herre over jordbrukspolitikken. Vil det vera ein fordel?

Dyrkingsjord vil dei små bruka trenga - medan større grunneigarar gjerne vil halda på sitt. Sterkare inngrep i eigedomsretten for å fordela jorda betre og skaffa småbruka jord, er stridsemne.

Kombinasjonsbruka er eit omstridd emne. Sterke krefter, serleg i Bondelaget og på borgarleg side, men også i Arbeidarpartiet, vil gå vidare med å fremja spesialisering og utvikling av heiltidsbruk og favorisera dei på kostnad av kombinasjonsbruk (deltidsbruk). Fleire viktige tilskots- og støtteordningar når ikkje fram til kombinasjonsbruka. Stort sett kan ein seia at produktiviteten er høgare på fulltidsbruka, men kombinasjonsbruka er naudsynlege både for busettinga i mange bygder og for ei god ressursutnytting. Dei utgjer faktisk eit fleirtal av bruka, og dermed ligg det ei diskriminering av fleirtalet i norsk jordbruk i dei ordningane som held kombinasjonsbruka utanfor, ei diskriminering av "halvproletarane" på landsbygda.

Masseflukt frå jordbruket på seksti- og syttitalet hadde årsak ikkje berre i låge inntekter, men også i dårlege sosiale vilkår, i husdyrbruket var det mest uråd å ta ferie. Sjukdom kunne vera ein katastrofe. Kvinnene var grovt diskriminerte. Både staten og organisasjonane bygde tilskotsordningar m.v. på at det var ein brukar på kvar gard. Kvinnene hadde i praksis ikkje stemmerett i organisasjonane.

Frå 1971 kom det eit ferietilskot til kvar brukar, og seinare på syttitalet vart det sett inn store summar til å finansiera avløysarordningar: for kvart årsverk får brukaren 6 300 kroner (for 1978) til å betala avløysar. Mange har gått saman i avløysarringar som tilset ein avløysar på full tid. Andre ordnar dette ved å tilby ekstrajobb for folk utanfor yrket eller for slektningar. Fulltidsavløysarane har blitt ei ny lønstakargruppe i jordbruket med et noko usikker stilling overfor avløysarringen der brukarane står som "kollektive" arbeidskjøparar. I det aller siste har ei sjukelønsordning vorte påbyrja.

Gardbrukarkona har framleis ei diskriminert stilling. Arbeidet hennar er stort sett usynleg når det gjeld inntekt og sosiale og økonomiske rettar, Dette blir noko motverka ved at det no blir rekna ut kor mange årsverk det blir utført på garden (fyrst og fremst på grunnlag av dyretalet), som grunnlag for m.a. avløysartilskot. Dermed kjem begge ektemakar sitt arbeid til syne på nokre område, men det er langt fram til lik verdsetting av begge ektemakars arbeid i jordbruket.

Kva er sosialistisk jordbrukspolitikk? Tilhøva i land der godseigedom var ei viktig kjelde til makt og kapitalakkumulasjon, har bestemt mykje for den sosialistiske teorien og debatten for den sosialistiske jordbrukspolitikken. I mange land som har avskaffa kapitalismen vart løysinga kollektivisering med store samvirkebruk og statsbruk. Revolusjonen på landsbygda gjekk gjerne gjennom to fasar: fyrst vart jorda stykka opp og delt ut til leiglendingane ved ei jordreform - deretter bestemte staten seg for å samla jorda inn att i store kollektivbruk for å få opp produktiviteten. Det lykkast stundom - der stordrift hadde tradisjon frå godseigartida. Verst gjekk det mest alltid der jordbruket frå gamalt var bygd på små sjølveigande familiebruk: kollektiviseringa vart tvang og ei kjelde til innbiten motstand mot sosialismen. Sabotasje av produksjonen, dårleg utnytting av ressursane eller likesæle i ein meir framandgjort produksjon, gav sviktande produksjon, matmangel og misnøye i arbeidarklassen. Jordbruket vart ein akilleshæl for mange land som gjekk gjennom revolusjonen i sosialismens namn.

Vanskane førte til ymse omleggingar: Jugoslavia og Polen vende stort sett tilbake til småeigedomen. I Sovjetunionen ser det ut til at statsbruka avløyser mange samvirkebruk. Andre land i Aust-Europa satsar på at samanslåing av samvirkebruk til enda større einingar saman med meir mekanisering etter kvart skal løysa problema.

I Noreg vart tanken om kollektivisering av jorda stort sett borte saman med den aller eldste generasjon av sosialdemokratar som hadde lite kjennskap til småkårsfolket på bygdene. Men tidleg slo arbeiderrørsla rot på landsbygda blant småbrukarar som kombinerte litt jord med lønsarbeid i skog og anlegg, industri og fiske. Samhaldet mellom småkårsfolket på bygdene og industriarbeidarane vart ei kjelde til styrke og eit serkjenne ved norsk arbeidarrørsle serleg for venstresida og dei revolusjonære kreftene.

Klassekravet på bygdene vart ikkje å ta jorda frå småbrukarane, men å skaffa småbrukarane meir jord ved å ekspropriera frå dei største jord- og skogeigarane. Eigedomsspørsmålet vart viktig - om rettferdig fordeling av jorda mellom sjølveigande brukarar.

Alminneleg nasjonalisering av jorda vart meiningslaus som sosialistisk politikk, fordi godseigedom mest ikkje fanst og fordi utbytting gjennom lønsarbeid minka sterkt da husmannsstellet og drengestovene tømdest. Småbrukarane, halvproletarne og skogsarbeidarane reiste aldri noko slikt krav bortsett frå når det gjaldt dei større skogeigedomane. Småeigedomen hadde dessutan ein serleg plass i småkårsfolkets sosiale posisjon: lønsarbeidet kom og gjekk med konjunkturane i skog, fiske og anlegg. Det var småbruket som gav tryggleiken: der hadde ein i alle fall maten, livberginga, om lønsarbeidet svikta. Den som dyrkar jorda, skal eiga ho" er eit sitat etter Rertolt Brecht, men det vart formulert i norsk arbeidarrørsle lenge før den tyske kommunisten skreiv dei orda. Den eigedomsretten som sikrar folk fruktene av eige arbeid, treng ikkje stå i strid med sosialistisk politikk. Det er den eigedomsretten som sikrar dei få fruktene av arbeidet til dei mange, som sosialistar vil ha bort.

Sjølve topografien i mange landsdelar med små dyrka teigar spreidde mellom fjell og sjø og skog, gjer dessutan at stordrift vanskeleg kan sameinast med rasjonell utnytting av knappe arealressursar - anten eigedomsforma er privat eller kooperativ.

Samvirkeproduksjon har etter kvart spreidd seg frå omsetning og foredling til sjølve jordbruksproduksjonen fellesbeite og fôrproduksjonslag har vorte vanlege, somme stader kjem det felles fjøs og nokre skigardar blir borte mellom bruk. Det er naturleg for sosialistar å stø og stimulere denne utviklinga og passa på at ho ikkje tek galne vegar slik at strukturrasjonaliseringa aukar og nødvendige arbeidsplasar blir borte. Dei største fjøsa skaper òg økologiske problem, anten dei har ein eller fleire eigarar vegen til beite blir så lang at kua heller blir stående på båsen heile året og eta kraftfôr ("nullbeiting"), og det blir vanskeleg å bli kvitt gjødsla. Eit ureiningsproblem oppstår.

Ressursomsynet har stilt eigedomsspørsmålet på ein ny måte: når alle i samfunnet er avhengige av grunneigedomen til matproduksjon, til rekreasjon og til mange andre felles føremål, må arealdisponeringa bli ei felles sak for alle i samfunnet - ikkje ei sak for den einskilde grunneigaren. Langt frå berre sosialistar deler det synet. Difor er jordbrukarens eigedomsrett til jord langt på veg blitt avgrensa til ein bruksrett, som fyrst og fremst gjev rett og plikt til matproduksjon, medan retten til bruksendring og sal er sterkt avgrensa. Denne prosessen er langt frå konfliktlaus. Småbrukarlaget har gått lenger enn Bondelaget i å godta prinsippa og innhaldet i prosessen.

Hovudtrekk i sosialistisk jordbrukspolitikk i Noreg er altså mellom anna meir jord til dei som har for lite, meir inntekt for dei små bruka, slik at årsverket etter kvart blir like godt betalt der som på store gardar, billege lån og lette i gjeldstrykket, trygge, stabile avsetningsvilkår, større råderett for lokalsamfunnet over dei økonomiske vilkåra, stabile forsyningar til rimelege prisar for forbrukarane, styring av teknologi, produksjon og omsetning for å unngå overproduksjonskriser - og etter kvart: jordvern og auka sjølvberging i ei verd med lite mat og knappe arealressursar. Kravet om ferie og fritid driv fram ei gruppe heiltidsavløysarar som også må sikrast makt over sin arbeidssituasjon - slik at dei ikkje blir dei nye husmenn.

B.F.

Sjå også: Biologisk jordbruk, Korn.

Jordbrukskollektiv

Jordbrukskollektiv er blitt karakterisert som:

1. Midlertidigreservat for tilbake - til - naturen- svermere inntil de til sin forskrekkelse oppdager at de må arbeide for å leve av det jorda kan gi, hvorpå de skynder seg tilbake til universitetet.

2. Motkulturelt eksperiment der mennesker kan praktisere nye samlivs- og samarbeidsformer, og finne fram til en livsstil basert på sjølberging og respekt for naturen.

Så forskjellige kan vurderingene være av strømmen tilbake til landsbygda og unge menneskers søken etter et nytt fellesskap. Selv om de aller fleste av disse er venstreorienterte, rår det høyst ulike oppfatninger av fenomenet også på venstresida. Mens noen ser det som positivt og riktig at miljøbevisste folk i størst mulig grad prøver å leve i pakt med det de tror på, mener andre at det hele smaker av apolitisk flukt.

Men uenigheten går dypere enn som så, for i virkeligheten har vi å gjøre med sterkt motstridende syn på "utviklingen" og "framskrittet". De fleste jordbrukskollektivistene og tilhengerne deres er ikke bare motstandere av det overteknifiserte og forpestede bymiljøet, men kritiske og avvisende til selve industrisamfunnet. Deres idé om det enkle, naturlige fellesskap har mer til felles med Willlam Blake og romantikken enn med Marx og sosialismen. Det ser man også av de sterke innslagene av naturmystikk og skepsisen til det naturvitenskapelige verdensbildet. Det må imidlertid understrekes at det som kalles jordbrukskollektivisme, slett ikke er noen entydig ideologisk "isme".

Den siste store "grønne bølgen" oppsto i Vest-Europa og USA sist i 60-åra, i Norge i begynnelsen av 70-åra. De fleste som søkte tilbake til jorda var tidligere studentopprørere, hippies og intellektuelle, og det har rimeligvis vært vanskelig for mange av dem å omstille seg til livet på landsbygda og bli akseptert i bygdesamfunnet. Ikke få har måttet gi opp. Her til lands har dessuten lovverk og land- bruksbyråkratl skapt store vansker for kollektivtaken. Organisasjonen "Alternativt Jordbruk" som ble startet i 1971 for å organisere formidling og omsetning av gårdsbruk til jordsøkende, erfarte raskt at de møtte liten forståelse blant rasjonaliseringskåte politikere og byråkrater, og at det var nødvendig å arbeide for en endring av norsk jordbrukspolitikk.

For tida er det under 50 jordbrukskollektiver spredt over hele landet. Det er forholdsvis sett færre enn i en del andre vestlige land. De fleste av dem er dessuten ganske små og omfatter vanligvis 4-8 voksne. Likevel har flere av de norske jordbrukskollektivene gjort seg sterkt gjeldende i den politiske og kulturelle kampen. Et eksempel på det er kollektivsamfunnet på Karlsøy i Troms, som i en årrekke har utgitt tidsskriftet "Vannbæreren", og som gjennom forlaget "Regnbuetrykk" har publisert en rekke andre motkulturelle skrifter.

Selve kollektiv - tanken er etter hvert kommet mer i bakgrunnen innenfor bevegelsen. Delvis er dette en følge av at den intime kollektivtilværelsen har vist seg å være en krevende og vanskelig livsform som noen ganger har ført til mer konflikt enn fellesskap. Delvis kommer det av at en har mottatt stadig sterkere impulser fra en annen bevegelse, nemlig det biologiske jordbruket. Her har "avhopperne" funnet en tradisjon de på mange måter kan identifisere seg med, og som har gitt konkret innhold til deres ofte temmelig luftige idéer om sjølberging. Derfor er det ikke lenger så vesentlig å skille mellom familiebruk og kollektiver. Langt viktigere er skillet mellom det harde, industrialiserte og kjemikaliserte landbruket og det alternative, naturlige landbruket, grunnlagt på mjuk teknologi og en visjon av vennskap og Samliv mellom mennesker, dyr og planter.

Dette betyr ikke at drømmen om et utvidet fellesskap er oppgitt eller glemt. Men det egentlige kollektivet har ikke lenger den samme magiske tiltrekningskraften, og er kanskje i ferd med å utspille sin rolle. Det mest aktuelle alternativet er såkalt samtun. Samtunet er tenkt som en større og løsere form for bo- og arbeidsfellesskap, og er et forsøk på å ta vare på det beste både fra det tradisjonelle familiebruket og fra det kommunistiske jordbruks - kollektivet.

H. Wi.

Se også: Biologisk jordbruk.

Jordbrukskollektivisering Sovjetunionen

Kollektivisering (russisk kollektivizatsija), betegnelse for den radikale omformningen av sovjetisk landbruk i perioden 1929-34, som samlet hoved massen av Russlands 25 millioner bønder i 250 000 kollektivbruk (kolkhozy). Skjønt kollektivist lenge hadde stått på bolsjevikenes program, ble det etter borgerkrigen nedlagt lite arbeid fra parties side på å støtte opp under de spontane tendensene til produksjonssamvirke i landsbyene. Et forslag fra det statlige planleggingsorganet, Gosplan,om å oppmuntre forskjellige former for produksjonfellesskap innenfor landsbykommunene, ble ikke lisert. De statsbruk (sovkhozy) som etter revolusjonen var blitt opprettet på gamle adelige jordeiendommer, var ved midten av 1920-årene i en forfatning og kunne ikke bevise den sosialistiske driftsformens overlegenhet. Den sterke salgskooperasjonen, hvor også kulakene deltok aktivt, ble betraktet som mistenkelig, noe som ikke hindret at det innenfor denne oppstod lokale produksjonsamvirke, særlig såkalte "enkle produksjonsfelleskap" eller "fellesskap for kollektiv jorddyrking" (TOZI).

Det var her tale om en relativt svakt organisert form for samvirke, som ikke nødvendigvis innebar felles eiendomsrett til jord og redskaper. Det oppstod også "ville" kolkhozer som stod utenfor den organiserte kooperasjonen. Likevel var i 1928 bare 5 % av bondebefolkningen samlet i kolkhozer og sovkhozer. De få kolkhozene besto hovedsaklig av fattigbønder og virket ikke forlokkende verken på de mellomstore bøndene eller storbøndene. Disse var de eneste som med sine jorder og redskaper kunne gi kolkhozene et solid driftsgrunnlag. Lenin hadde stadig advart mot å bruke selv indirekte press på bøndene i dette spørsmålet, og så sent som i mai 1929 fortonte en sosialistisk omforming av jordbruket seg fremdeles bare som en fjern mulighet. Stalins beslutning, bare et halvt år senere om å starte en fullstendig kollektivisering straks, kom som en overraskelse på det store flertallet innenfor partiets ledende sjikt.

Kornrekvisisjonen Det var den alvorlige kornkrisen høsten 1927 som for alvor vendte Stalins oppmerksomhet mot kolkhozene, som tross sine mangler, markedsførte en brukerne. Kornhøsten dette året var i virkeligheten langt større del av sin avling enn de individuelle god; problemet besto i å få brakt kornet på markedet. Bøndene hadde oppdaget at de hadde lite å vinne ved å avsette sine varer. Industriproduserte forbruksvarer var en mangelvare, og det var lite byene kunne tilby bøndene i bytte for maten. De foretrakk derfor å lagre kornet i påvente av bedre tider og spise mer selv. Forsyningssituasjonen ble nå vurdert som så kritisk, at regjeringen besluttet å sette i gang regelrett rekvisisjon av korn for første gang siden borgerkrigen.

Anvendelse av tvangsmidler overfor bondebefolkningen ble først mulig etter at Stalin var blitt mindre avhengig av høyrefløyen i partiet. Den ble ledet av Bukharin og anbefalte å importere forbruksvarer for å oppmuntre bøndene til å selge og motvirke den lave produktiviteten i jordbruket, som skyldtes oppsplittingen i individuelle bruk. De driftige bøndene ville bli ansporet til å "berike seg selv". Dette programmet som minnet for mye om Stolypins reformer, ble avfeid som "kulak"-vennlig, og i januar 1928 startet Stalin sin operasjon mot de velstående bøndene. Kornrekvisisjonen var meget vellykket, og enorme kornreserver ble beslaglagt. Men dette var en suksess som ikke kunne gjentas, for bøndenes spontane reaksjon var å redusere sitt dyrkingsareal. Året etter slo rekvisisjonskampanjen feil, og hele den storstilte industrireisingen sto i fare. Rekvisisjonspolitikken hadde brakt Sovjetstaten inn i et uføre som, ifølge Stalin, bare enda mer radikale tiltak kunne bringe den ut av.

Tvangskollektivisering Allerede i 1928, da Stalin var i Sibir for å overvåke kornoffensiven, ble han klar over nødvendigheten av å tilby kadrene et prosjekt som var mer langsiktig og optimistisk enn slike "hånd-til-munn"-aksjoner. Det var i dette området den første tvangskollektiviseringen startet, sommeren 1929, og i november brukte Stalin resultatene av sin "uralsibirske metode" for å overbevise partiets sentralkomité om at det var inntrådt et viktig vendepunkt, "en bevegelse i den store masse av fattige og mellomstore bondehusholdninger henimot kollektive driftsformer". Mens den pågående industrialiseringen var vel planlagt gjennom femårsplanen, hadde denne intet svar på hvordan man skulle løse matleveranseproblemet. Stalin mente at en massekollektivisering ville kunne løse både denne aktuelle oppgaven og mer langsiktige problemer. Den ville lette statens kontroll med avlingene og samtidig muliggjøre en mekanisering av landbruket, som på lengre sikt ville legge grunnlaget for produksjonsøkning.

En grunnleggende svakhet ved kollektiviseringskampanjen, som da var i full gang, var dens forhastede karakter og mangelen på planlegging. Først i desember 1929 ble det nedsatt en kommisjon som skulle vurdere mål og metoder for kollektviseringen. Den leverte en rask innstilling som med unntak av enkelte regioner, anbefalte en trinnvis kollektivisering, og denne skulle være avsluttet i løpet av den første femårsplanen. Disse forslagene ble skjøvet til side av Stalin og Molotov, som forlangte kollektivisering gjennomført i løpet av vinteren - før vårsæden skulle i jorda, slik at matproduksjonen ikke ble hindret.

På dette tidspunktet var landsbyene i full krigstilstand, og den konstruktive oppbyggingen av de nye kolkhozene var kommet helt i bakgrunnen for "likvideringen av kulakene som klasse". "Avkulakiseringen" innebar deportasjon av kulakene, en uklart definert gruppe av velstående bønder, og konfiskasjon av deres eiendommer, I operasjonen deltok lokale partitjenestemenn, kadre fra byene, soldater og representanter for det hemmelige politi (OGPU) - og fattigbønder som ville ta igjen for mange års undertrykkelse.

Denne "oppmuntringen av klassekampen" på landet hadde flere formål; den skulle skaffe de nye kollektivbrukene et materielt grunnlag og advare de mellomstore bøndene mot å forsøke å bli "kulaker". De skulle bare levnes en eneste mulighet - å slutte seg til kolkhozene. Samtidig var "kulak"-begrepet så vagt definert at det kunne anvendes på alle som motsatte seg kollektiviseringen, enten de ble fordømt som "ideologiske kulaker" eller som "kulak-lakeier" (podkulatsjniki).

Like ødeleggende som kravet om et hesblesende tempo i kollektiviseringen, var direktivet om at TOZ, den relativt løse form for samvirke som bøndene foretrakk, ikke kunne tillates, og at kolkhozene skulle organiseres i en langt mer kollektivistisk driftsform. Det var ikke klart hva som skulle skje med buskapen, men av frykt for å bli anklaget for høyreavvik, gikk kadrene i gang med å kollektivisere alle husdyr, helt ned til kaniner og høns. Dette var et feilgrep som sovjetisk landbruk ennå i dag merker ettervirkningene av. Fast besluttet på å gå inn i kolkhozet "naken som en falk" (gol kak sokol), slaktet de mellomstore bøndene ned buskapen sin og åt til magen var i ferd med å revne.

Tilbaketog og stabilisering Den 2. mars 1930 var allerede 15 millioner bondehusholdninger organisert i kolkhozer, dvs, knapt 60 % av det totale antall. Men forholdene på landet var så kaotiske at våronna sto i fare, og Stalin måtte blåse til retrett. I en artikkel med tittelen "Svimmel av suksess" la han ansvaret for overdrivelsene på de lokale kadre og toet sine hender. Bøndene trodde ham gjerne, og i landsbyene paraderte de med Stalins Pravda-artikkel på bannere, mens de lokale partitjenestemenn holdt seg innendørs. Bøndene fikk igjen tillatelse til å forlate kolkhozene, og i løpet av få uker var antallet kollektiviserte bønder redusert til en tredjedel. Høsten samme år ble imidlertid presset gjenopptatt, men nå i mer organiserte former. I løpet av 4 år var hovedmassen av de russiske bøndene kollektivisert.

For å lette mekaniseringen av de nye kolkhozene ble det opprettet "motor- og traktorstasjoner" (MTS), men det var altfor få av dem til at de kunne få noen betydning. De første årene gikk de nye traktorene med til å erstatte tapet av de nedslaktede hestene. Kornproduksjonen sank fra 73,3 millioner tonn i 1928 til 68,4 millioner tonn i1933. Samtidig økte staten sin rekvisisjon av korn fra 10,8 millioner tonn i1928 til 22,6 i 1933. På denne måten ble industrialiseringsprogrammet likevel sikret, men landdistriktene ble i 1932-33 rammet av en hungerkrise som sannsynligvis krevde millioner av menneskeliv.

Etter at regjeringen hadde gitt kolkhozbøndene viktige innrømmelser, stabiliserte forholdene seg, og i 1935 nådde kornproduksjonen nivået fra 1928. Bøndene fikk tillatelse til å omsette sitt overskuddskorn på det frie marked, dvs. det korn som var igjen når staten hadde tatt sitt. Den enkelte bonde fikk lov til å dyrke sin egen lille jordlapp og holde noen husdyr for egen regning. Stalin lovte endog å hjelpe til med å skaffe bøndene kyr, men de fleste måtte til å begynne med ta til takke med geiter, som de ironisk kalte "Stalins små kuer".

På grunn av vanskjøtsel og formangel, men først og fremst som en følge av nedslaktingen, var husdyrbestanden i Sovjet blitt mer enn halvert fra 1928 til 1933. Dette faktum lar seg vanskelig forene med den karakteristikk Stalin selv gav av kollektiviseringen i sin partihistorie (1938); "En revolusjon ovenfra, på statsmaktens initiativ, med direkte støtte nedenfra." Det siste ledd av denne karakteristikken blir i dag også bestridt av sovjetiske historikere.

J.P.N.

Se også: Femårsplan, Kollektivisering, Krigskommunisme, Stolypins reformer. Litteratur: M. Lewin: Russlan Peasants and Soviet Power, London 1968. A. Nove: An Economic History of the USSR, Harmondsworth, 1972.

Jordnøtter

Jordnøtter er i Norge mest kjent under det amerikanske navnet peanøtter, og er en rotvekst som anvendes til mange formål. Den inneholder rikelig med proteiner, B- og E-vitaminer. Nøttene kan presses til olje, males til mel eller ristes og saltes til "Snacks" for selskapsbruk eller trøstespising i ensomhet. Oljen brukes bl.a. i margarin- og såpeproduksjon, eller som salat- og matolje. Restene etter oljepressingen (pressrester eller grakse) inneholder også mye protein, og importeres til Norge som dyrefôr. Det viktigste forbruket av jordnøtter i vårt land skjer i form av peanøtter, som omsettes gjennom storselskaper som f.eks. St. Michaels. Derimot har det amerikanske pålegget peanøttsmør aldri slått an på det norske markedet. Økningen i salget av peanøtter i 1950- og 60-åra møter nå skarp konkurranse fra annen kostbar og fetende luksusmat som potetgull, chips, saltstenger osv.

Verdensproduksjonen av jordnøtter er i 1976 anslått til ca. 20 millioner tonn. Godt over halvparten av dette dyrkes og forbrukes lokalt i Asia (India\ Kina) og USA. Mesteparten av jordnøttene på det vesteuropeiske markedet - som er den egentlige "verdenshandel" - blir eksportert fra vestafrikanske land som Senegal, Gabon, Mali, Nigeria og Niger. Her foregår dyrkingen som oftest med enkle redskaper på småbruk. I USA skjer produksjonen på store farmer, og enkelte storselskaper har avgjørende innflytelse på omsetning og prisfastsetting. President Jimmy Carters familiebedrift bygger på kapital- og energikrevende peanøttproduksjon som i vanlig "agri - business"- stil også omfatter engroshandel, kunstgjødsel osv. Gjennomsnittlig produksjon pr. hektar i USA er 2 500 kg, mot ca. 750 kg i Vest-Afrika.

Ensidig og eksportrettet produksjon av næringsrike jordnøtter fra afrikanske land med underernærte og fattige småbønder, er et typisk eksempel på "proteinimperialisme" hvor mat og ressurser slukes av mennesker og dyr i vår del av verden. Historisk ligger forklaringen i den omdanningen av det lokale jordbruk som ble tvunget gjennom under kolonitida. Senegal og Gambia er særlig utsatt for virkningene av en slik monokultur, ettersom jordnøtter her svarer for henholdsvis 80 % og 95 % av de totale eksportinntekter.

Gjennom statssentraler og internasjonale storselskaper er prisene til bøndene i u-landa utsatt for et forverret bytteforhold. I følge beregninger av Samir Amin (se art. Amin) kan en jordnøttsdyrker i Senegal i 1970 bare kjøpe 1/7 så mye industrivarer for samme mengde jordnøtter som i 1870. I den vestafrikanske "jordnøttsregionen" har alt nærings- og samfunnsliv blitt innsnevret til et eneste eksportprodukt, på bekostning både av en allsidig økonomi og dyrking av matvarer til lokalt forbruk. Det vanlige under kolonitida var at selskaper som f.eks. Unilever (se art. Unilever) hadde hånd om alle ledd i oppkjøp, transport og videreforedling, og oljeprosessene lå for det meste i Vest-Europa. I dag er det i tillegg statsselskaper som tilegner seg en større del av fortjenesten på bøndenes bekostning, og som på denne måten skaffer seg økonomisk grunnlag for overklassens luksusimport og statens prestisjeprosjekter.

I store deler av Vest-Afrika er jorda blitt utpint gjennom stadig mer ekspansiv jordnøttsproduksjon, noe en omfattende erosjon er vitnesbyrd om. Dyrking av jordnøtter suger særlig ut kvelstoff og fosfater fra jorda. Utvidelsen av produksjonen til nye - og økologisk mer sårbare områder - er med på å forklare Sahel-katastrofen i begynnelsen av 1970-åra. Fra 1966 til 1972 ble f.eks. arealet med jordnøtter i Mali fordoblet. Bønder og storselskaper trenger dessuten inn på områder som nomader tidligere hadde råderett over, og sammen med tørke skapte dette utrydding av kvegflokker, sult og massedød. Statens valutainntekter ble under tørken rammet av svikten i jordnøttavlingene og økte den utenlandske avhengigheten i form av lån og mat- varebistand.

T.L.E.

Jord- og steinvareindustri

Jord- og steinvareindustri i Norge omfatter produksjon av et forholdsvis begrenset antall produkter, som for en stor del er halvfabrikata innen bygg- og anleggsvirksomheten. De viktigste produktene er sement, betong, betongvarer og andre bygningsartikler. Inn under bransjen hører også glassvarer, keramiske produkter og teglvarer. Større deler av bransjen er preget av lav foredlingsgrad og av prosessindustri. På sementområdet er bransjen inne i en utvikling som gir utsikter til hardhendt strukturrasjonalisering av hele sementproduksjonen i Norge.

Historie Glasstilvirkning og teglvareproduksjon var de områder innen bransjen som først utviklet en industriell produksjonsmåte i Norge. I industrialiseringens barndom i Norge, omkring år 1800, var jord- og steinvarebransjen en viktig industri, med teglverksindustrien i en særstilling.

Fra 1840-åra gikk Industrialiseringsprosessen inn i en ny fase i Norge. Utviklingen gikk raskere, og industriproduksjonen fikk et større omfang og mer differensiert sammensetning enn tidligere. Den sterke industrielle ekspansjonen fram mot århundreskiftet forklarer at antallet arbeidere i jord- og steinvarebransjen ble nesten tredoblet i samme tidsperiode. Nesten 5 000 hadde sin arbeidsplass innen bransjen ved århundreskiftet.

Fra århundreskiftet fram til første verdenskrig fortsatte ekspansjonen innen jord- og steinindustrien, men den lå likevel godt under gjennomsnittet i industrien. Den internasjonale økonomiske krisa i kapitalismen i mellomkrigstida rammet også jord- og steinvareindustrien. Det harde tilbakeslaget i eksportindustrien medførte mindre etterspørsel etter investeringsvarer og produkter til bygg- og anleggsvirksomhet.

Jord- og steinvareindustrien har vært en bransje med moderat vekst i produksjonen i etterkrigstida. I perioden 1949-69 var vekstraten gjennomsnittig på 5,4 %, som er nær gjennomsnittet for industrien som helhet. Den generelle økonomiske krisa i kapitalismen har imidlertid ført til stagnasjon også i denne bransjen fra midten av 70-tallet.

Produkter med grunnlag i sement har utviklet seg til å bli de dominerende innen bransjen. Nesten 70 % av arbeiderne var i 1973 ansatt i bedrifter som produserte sement, betong og betongvarer.

Gjennom flere tusen år har en form for betong blitt brukt ved oppføring av byggverker. Grunnlaget for metoden som brukes i sementproduksjonen i dag, har sin bakgrunn i en patent av engelskmannen Joseph Aspdin fra 1824. Han satte navnet "Portland-sement" på patenten fordi fargen var lik en spesiell bygningsstein som brytes på Portland Bill-halvøya i Sør-England.

Den første sementfabrikken i Norge ble etablert i 1892 på Slemmestad utenfor Oslo. Den er i dag en av de tre fabrikkene innenfor Norcem - konsernet som produserer all sement i Norge (se art. Norcem). De to andre fabrikkene ligger på Dalen i Brevik i Telemark (etablert i 1916) og i Kjøpsvik i Tysfjord kommune i Nordland (etablert i1918). Produksjonen har i 1970-åra ligget på omkring 2,7 millioner tonn pr. år. Det er mer enn en fordobling av produksjonen i l0 - årsperioden fram til 1970. Omkring 40 % av produksjonen går til eksport.

Bedrifter og sysselsetting Tabellen viser bedriftsstrukturen i jord- og steinvareindustrien i 1975. Sett under ett har bransjen relativt små og mange bedrifter, men variasjonene er store. De største bedriftene finner vi innen produksjon av sement og keramiske produkter, mens betong og betongvareproduksjon er preget av små enheter.

                                      
                                Bedrifter Ansatte    Ansatte pr. bedrift

Keramiske produkter              9        1602       178         
Glassvareindustri                35       2129       61
Teglvareindustri                 15       597        40 
Sement og kalk                   12       1385       115
Stein og betong ellers           378      6736       18
Jord - og steinvareindustrien    449      12 449     25
 
Kilde: NOS, industristatistikk 1975 .

Konsentrasjonen av arbeidsplasser og realkapital er helt tydelig: 7 % av foretakene sysselsatte bortimot 70 % av arbeiderne og kontrollerte over 80 % av realkapitalen i1963. Antallet ansatte har gått litt tilbake siden 1952. Da hadde 12637 mennesker arbeid i bransjen, mens det var 12 449 i 1975. Industrien som helhet økte sysselsettinga med vel 10 % i samme tidsrom.

Plassering Bedriftene ligger forholdsvis spredt i landet, med et lokaliseringsmønster dels bestemt av marked, dels av råstoffkildene. Sementindustrien ligger nær råstoffuttakene (kalksteinsbruddene) på grunn av de store kostnadene som er forbundet med transport av kalkstein. Videreforedlingsbedriftene, betong- og byggvareindustrien, ligger nær markedene.

Bransjen har en viss konsentrasjon av sysselsettingen til det sentrale østlandsområdet: Oslo/ Akershus, Buskerud og Østfold. Til hele Østlandet hører 2/3 av de ansatte. Når det gjelder sysselsettingen er Sørlandet klart underrepresentert i denne bransjen.

Kapitalinnsats og eierforhold Jord- og steinvareindustri sett under ett er kapitalkrevende, men variasjonene innen bransjen er betydelige. Kapitalinnsatsen er ca. 0,4 millioner kroner pr. arbeidsplass.

Sementproduksjonen er allerede av den mest kapitalkrevende innen bransjen, men den forestående strukturrasjonaliseringa vil medføre en kapitalinnsats av en helt annen størrelsesorden enn tidligere. Første utbyggingstrinn av den nye fabrikken i Levanger/Verdal i Nord-Trøndelag vil sannsynligvis kreve en kapitalinnsats på 5-6 millioner kroner pr. arbeidsplass. Påfølgende utbyggingstrinn vil øke kapitalintensiteten.

Eierforholdene i bransjen er preget av norske interesser, det utenlandske innslaget er av mindre betydning. Statens eierinteresser er utbetydelige. Men innen sementproduksjonen kan dette engasjement bil betydelig utvidet i sammenheng med struktur-rasjonaliseringa og de enorme kapitalbehov som melder seg ved gjennomføring av den. Det er tale om milliardinvesteringer. Noen statlig eierkontroll av sementindustrien er det imidlertid ikke snakk om verken fra Norcem - konsernets eller de sentrale politiske myndigheters side.

Arbeidsforhold Arbeiderne i bransjen har ei timelønn som ligger nær gjennomsnittet for bergverk og industri. Tallene viser imidlertid at kvinner tjener betydelig mindre enn menn, og forskjellen er størst i keramisk industri. Timelønna er høyest i mineralsk produksjon (sementproduksjon) hvor det kvinnelige innslaget er ubetydelig.

Lønn pr. time
	                Menn    Kvinner
Keramisk industri	25,18	19,22
Glassindustri	    24,75	21,45
Mineralske prod.	25,70	-

Kilde:	NOS, industristatistikk 1975.

Mens timelønna ligger på gjennomsnittet for bergverk og industri, har bransjen en bearbeidingsverdi pr. ansatt som er blant de høyeste innen bergverk og industri.

De ansatte i bransjen er organisert i flere forbund. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund organiserer sementindustrien, keramisk industri og glassverkene. Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund og Norsk Transportarbeiderforbund organiserer arbeiderne innen betong- og betongvareindustrien. Teglverkindustrien hører også under Bygningsindustriarbeiderforbundet. Når det gjelder arbeidsmiljøet i bransjen, har støv, støy, trekk, tunge løft og monotont produksjons- og skiftarbeid vært kjennemerker for sementindustrien så lenge den har eksistert, og det er først i den siste tida at de verste arbeidsmiljøproblemene har blitt utbedret. Til tross for Norcem- konsernets solide økonomiske overskudd i en årrekke, og gjentatte krav om bedring både av det ytre og det indre miljø, har f.eks. fabrikken på Slemmestad mange uløste miljøoppgaver. Særlig gjelder dette støvplagen, som er det framtredende problemet sammen med støynivået i mange av bedriftens avdelinger.

Ressursforbruk De viktigste råvarer bransjen bruker i produksjonen er kalkstein, sand, grus og leire. På tross av at dette er råstoffer som finnes i store mengder, blir det stadig mer problematisk å finne drivverdige og tilgjengelige forekomster. Bakgrunnen er både at flere av de gode forekomstene er i ferd med å uttømmes og at mulige råstoffuttak bygges ned av industri, boliger og andre tiltak.

Sementindustrien er den største ressursforbruker innen bransjen. Kalkstein utgjør det viktigste råmateriale. Begrensede råstoffreserver ved de eksisterende produksjonsstedene hindrer storstilte produksjonsutvidelser på disse stedene. De flere milliarder tonn store kalksteinsforekomstene som er kartlagt i Verdal, har imidlertid i Norcem-ledelsens øyne åpnet for meget lovende framtidsperspektiver innen sementindustrien. For arbeiderne på fabrikken i Dalen, på Slemmestad og i Kjøpsvik, betyr det utrygge framtidsutsikter.

Sementproduksjon er også meget energikrevende, og energibehovet utgjør den viktigste ressurs- skranken. Energiintensiteten (energimengden som går med til hver produsert verdienhet) overskrider klart de mest energikrevende produksjonsprosesser, som f.eks. produksjon av ferrolegeringer, aluminium og jern og stål. Oljeforbruket er svært stort, ca. 300 000 tonn pr. år. Det gjør Norcem til den nest største oljeforbruker i landet. I tillegg kommer et betydelig forbruk av elektrisk kraft.

I forbindelse med den planlagte strukturendringen av sementindustrien, er det fra Norcem - ledelsens side forespellet overgang fra bruk av olje til kull ved den nye fabrikken i Levanger/Verdal. Med den nåværende årsproduksjon av sement i Norge ved den framtidige fabrikken i Levanger/Verdal, 2,7 millioner tonn, vil det bli behov for ca. 450 000 tonn kull pr. år, eller hele den nåværende årsproduksjonen i Longyearbyen på Svalbard.

Miljøpåvirkninger Bransjen sett under ett har betydelige utslipp av svoveldioksyd (S02) og støv i atmosfæren, av mineralslam i avløpsvannet og av støv og stein til fyllplass. I 1970 ble det sluppet ut 10 430 tonn S02 og 6 460 tonn uorganisk støv i luft, 178 180 tonn uorganisk støv og slam, 20 tonn syrer og 300 tonn diverse organiske stoffer ble sluppet i avløpsvann og 65 400 tonn diverse avfall og 460 tonn spillolje ble helt ut på søppelfyllinger. (Kilde: St.meld. nr. 71, 1972-73).

De mest dominerende utslipp til luft kommer fra de tre sementfabrikkene, som i 1970 slapp ut 5 000 tonn støv og 8 000 tonn svoveldioksyd til betydelig sjenanse for omgivelsene. Bedre renseutstyr vil redusere utslippene ved en ny fabrikk i Levanger/ Verdal-området, men likevel vil det hver dag falle ned 12-13 tonn støv og svovelforbindelser i fabrikkens forholdsvis nære omgivelser, som er tett befolket. Overgang fra olje til kull vil sannsynligvis øke faren for utslipp av store mengder svoveldioksyd.

Utviklinga framover Jord- og sementvarebransjen hører til den industrien som har utviklet seg mest stabilt, uten dramatiske svingninger i sysselsetting og produksjon. Stabilitet vil sannsynligvis også i framtida karakterisere betydelige deler av bransjen.

Etterkrigstida har også for sementindustrien vært en stabil vekstperiode. Fra midten av 1970-åra har imidlertid en ny situasjon avtegnet seg. Fra konsernledelsen i Norcem og de sentrale politiske myndigheter har det blitt slått fast at hele sementindustrien står foran en gjennomgripende strukturendring og strukturrasjonalisering. Denne vil over tid få drastiske konsekvenser for både de mange arbeiderne i sementindustrien, og for de enkelte lokalsamfunn som hver sementfabrikk er en viktig del av.

Framtidsutsiktene er at de tre nåværende produksjonsenhetene på Slemmestad, i Dalen og i Kjøpsvik legges ned og erstattes av og erstattes av én fabrikk som skal etableres i Verdal/Levanger-området i Nord- Trøndelag. Planen er at den skal få et produksjons- volum som langt overskrider den nåværende kapasitet på 2,7 millioner årstonn i Norge. For Norcem- konsernet betyr første byggetrinn i strukturomleggingen at det vil få behov for 1 000 færre arbeidere til å produsere det samme kvantum sement, eller en nedskjæring fra ca. i 400 til ca. 300 arbeidere. Gjennom en voldsom satsing på teknologi oppnår dermed Norcem - konsernet at produktiviteten i sementindustrien fire-femdobles.

Bakgrunnen for strukturrasjonaliseringa er at Norcem - ledelsen derigjennom ser muligheten for en drastisk senkning av kostnadene og en tilsvarende økning av profitten. Råstoff-forholdene i Verdal, med de usedvanlig store kalksteinsforekomstene av høy kvalitet, muliggjør strukturendringen. Bak hele prosessen ligger Norcem - ledelsens ærgjerrige plan om å gjøre sementproduksjonen i Norge til en stor eksportindustri med en ledende rolle på verdensmarkedet. Dette perspektivet forklarer både den hardhendte rasjonaliseringa og det planlagte enorme framtidige produksjonsomfanget.

M.St.

Litteratur: Miljømagasinet 10/1975.

Jordreform

Betegnelsen jordreform dekker vidt forskjellige tiltak som innenfor ulike samfunn og til ulike tider har vært gjennomført med sikte på å endre jordeiendomsforholdene, gjennom lovendring eller andre politiske virkemidler. Oftest vil det dreie seg om konfiskasjon og utstykking av store jordeiendommer til mindre driftsenheter. Disse tildeles produsentene (f.eks. tidligere livegne, leilendinger eller jordløse landarbeidere). Jordreformer kan også ta sikte på å endre eiendomsstrukturen i jordbruket og råderetten over produksjonsoverskuddet uten at størrelsen på driftsenhetene endres.

Jordreformer er kjent fra vidt forskjellige tidsrom, både fra Grekenland i 6. århundre f.Kr. og fra Roma i 2. århundre e.Kr. Moderne jordreformer kan sies å strekke seg tilbake til den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet og frigivelsen av de livegne i Russland i1861. I moderne tid har jordreformer utgjort et vanlig element i forsøket på å få i stand økonomisk og sosial endring til beste for jordbruksbefolkningen. Krav om jordreform har også vært stilt med økende styrke, spesielt av bønder med så lite jord, at de ikke er i stand til å ivareta de behov som den tradisjonelle produksjons- og forbruksenheten innenfor jordbruket (familien) stiller.

Ulike holdninger til jordreform Når ulike klasser og lag har inntatt ulik holdning til spørsmålet om jordreformer, og ulike bevegelser og partier har utformet ulike teorier og programmer, må det sees på bakgrunn av at jordbrukssektoren har ulik betyding innenfor forskjellige samfunn, at produksjonsformene er forskjellige og at de ulike klasser og lag har ulikt syn på de "drivkrefter" og "lover" som gjør seg gjeldende. Fysiokratene (ser kilden til nasjonal rikdom i jorda og jordbruket) argumenterte i 2. halvdel av 1700-tallet for kamp mot den føydale utnytting av jordbruket, ut fra en teori om jordbruket som den virkelig produktive sektor i samfunnet. Jordbruket gir et nettooverskudd som utgjør det samfunnsmessige overskudd. I stedet for å komme samfunnet til gode ble imidlertid dette overskuddet under føydalismen direkte overlevert grunneierne som tributt. Ifølge fysiokratene skulle jordbruket kunne legge grunnlaget for samfunnets velstand gjennom beskatning, mens handel og industri burde fritas for skatt.

Blant de klassiske økonomene utviklet D. Ricardo teorien om grunnrenten (se art. Grunnrente) og mente dermed å ha "avslørt" inntektskilden til jordeierne, som han mente bestandig ville ha motsatte interesser i forhold til alle andre samfunnsklasser. Jordbruket lå under for loven om stadig avtakende utbytte av den kapital og den arbeidskraft som ble satt inn, mens dette ikke var tilfelle med industrien, i praktisk politikk ville Ricardo imøtegå jordeierne og fremme industrien ved hjelp av frihandel, særskilt på omsetningen av korn, og ikke ved andre reformer. Hans samtidige, T. R. Malthus, delte imidlertid ikke Ricardos syn på jordeierne, og hevdet at deres interesser var nært knyttet til hele samfunnets velstand. Han støttet riktignok frihandelstanken, men ikke innenfor jordbrukssektoren.

Innenfor marxistisk tenkning finnes det ulike synspunkter på jordreformene. Dette henger sammen med ulike analyser av den befolkningen som er sysselsatt i jordbruket og ulike syn på spørsmålet om å opprettholde et mønster i jordbruket som er grunnlagt på sjøleiende bønder med privat eiendom. På den ene siden betraktes arbeiderklassen som den ledende klasse som skal gå i spissen for oppbyggingen av sosialismen, noe som bl.a. innebærer utvikling av kollektive eiendomsformer og opphevelse av privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. På den andre siden betrakter mange bondestanden - i hvert fall en del av den - som en nødvendig alliert for arbeiderklassen. Dette gjelder særlig de bøndene som i liten grad benytter fremmed arbeidskraft. Et stadig tilbakevendende stridsspørsmål i debatten om forholdet til bøndene er hvordan man skal analysere de forskjellige bøndenes samfunnsmessige stilling; om det skal gis innrømmelser til privat eiendomsrett og eventuelt til hvilke type bønder og for hvor lenge.

Det endelige målet innenfor "klassisk" marxistisk tankegang er kollektive eiendoms- og driftsformer. De skal ved å høyne produktiviteten, sikre teknologisk fremskritt i jordbruket slik at ikke "produktivkreftene blir hemmet". Retninger som søker å kombinere marxistisk og populistisk tankegang bestrir imidlertid dette. Den faktiske utvikling i sosialistiske land synes å ha fulgt et mønster hvor bøndene, etter å ha eid jorda sjøl i noen tid, blir mer eller mindre hardhendt kollektivisert. (Fra parolen "jord til bøndene", gjennom forsøk på å fjerne privateiendom, med midlertidige tilbaketog under NEP-politikken - fram til kollektiviseringen i Sovjetunionen. Gradvis overgang fra såkalte "gjensidige hjelpelag", kooperativer og kollektivbruk i Kina i 1950-årene.) Enkelte moderne jordbruksteoretikere som har studert utviklingen i land i Asia, Afrika og Latin-Amerika, har vært mindre opptatt av spørsmål om arbeidsproduktiviteten i jordbruket, men mer konsentrert seg om spørsmålet om økning av produktiviteten pr. arealenhet, ved at arbeidsintensiteten økes, dvs. at det settes inn flere arbeidstimer pr. arealenhet.

Heller ikke ifølge dette synet blir jordreformer og eventuell tilgang på mer dyrkbar jord noen løsning som i seg selv sikrer bedring for jordbrukerne. Vel så viktig er det at det finnes muligheter for nyinvesteringer i jordbruket, som kan gi plass for mer arbeidskraft, og dermed øke produktiviteten pr. arealenhet. Dette er nødvendig for å kunne holde tritt med befolkningsøkningen. Hensiktsmessige kredittordninger kan f.eks. være en viktig forutsetning for dette, men er eiendomsformene og driftsformene av en slik karakter at de stenger for nyinvesteringer, vil spørsmålet om jordreformer melde seg.

Jordreformer etter 1900 Etter 1900 ble det gjennomført jordreformer flere steder: I Mexico etter 1910, i mellomkrigstida i Sovjetunionen og en lang rekke europeiske land, umiddelbart etter annen verdenskrig I øst-Europa og en rekke land i Asia og Afrika og I 1950-åra særlig i Latin-Amerika. Disse reformene varierer sterkt både mht. former, innhold og omfang.

Gjennomføringen av jordreformer avhenger av hvilken eiendomsstruktur som foreligger på forhånd, hvilke målsettinger ulike klasser eller grupper innenfor samfunnet har, om de er resultat av dyptgripende endringer i samfunnet og hvilken stilling jordbrukerne vil få etter gjennomføringen. Jordbrukerne som skal tilgodeses kan være av forskjellige jordbrukstyper: Livegne, leilendinger, fattige selveiende bønder med en liten jordlapp eller jordløse landarbeidere. De kan være integrert i ulike systemer: føydale gods, storgodsdrift med produksjon for kapitalistiske markeder, selvforsyningsjordbruk - eventuelt med delvis produksjon for salg osv.

Formålet med reformen kan være utstykking og regulering av størrelsen på driftsenhetene, eventuelt sammenkoblet med eller løsrevet fra en overføring av eiendomsretten/disposisjonsretten til brukerne. Dette kan skje individuelt, ved at hver produsent eller familie tilkjennes eiendomsretten til en enkelt driftsenhet, eller det kan skje kollektivt, i form av opprettelse av kooperativer eller kollektiver. Eiendomsretten eller disposisjonsretten kan også legges til et overordnet forvaltningsorgan (kommune, folkekommune, stat), som i større eller mindre grad representerer produsentenes interesser. Dette kan skje selv om jorda stykkes ut i en rekke mindre driftsenheter. Alt etter hvilke løsninger som benyttes vil jordbrukerne etter reformen stå frem som sjøleiere, samarbeidende sjøleiere i et kooperativ, kollektivbønder, jordarbeidere på statsbruk eller leilendinger/forpaktere på statseide bruk.

I forholdet til jordeierne kan en følge flere fremgangsmåter. Hele bruk kan eksproprieres, eller en kan sette en øvre grense for hvor stor del det skal være tillatt å beholde. Ekspropriasjonen kan skje med eller uten noen form for betaling eller kompensasjon. Kompensasjon brukes kanskje mest i samfunn hvor de tidligere jordeierne fortsatt sitter med store deler av samfunnsmakten - dette for å sikre legitimitet for overføringen. Som kompensasjon har en lang rekke løsninger vært anvendt: Utlegg fra statens side med inndriving av beløpet fra bønder over en lang årrekke (Russland etter 1861), utstedelse av statsobligasjoner til de tidligere jordeierne (Kina inntil 1957), direkte kjøp av jorda fra produsentenes side osv.

Målsetting med jordreformer Jordreformene kan utgjøre isolerte tiltak innenfor jordbrukssektoren, eller de kan inngå som ledd i en bredere anlagt politikk overfor samfunnsøkonomien som helhet. Men selv om målsettingen er å opprettholde et mer oppstykket, individuelt mønster, er det mange faktorer som bør legges til rette for at jordreformene skal ha ønsket effekt: Muligheter for kreditt, anskaffelse av nye redskaper, levering av produksjonen (marked) osv. Det må understrekes at ulike klasser og grupper i samfunnet som helhet kan ha vidt forskjellige og motstridende interesser knyttet til en jordreform. Alt avhengig av styrkeforholdene i samfunnet som helhet kan derfor jordreformene få konsekvenser som ikke var tilsiktet av forkjemperne, eller som ikke innebærer noen vesentlig bedring i jordbruksarbeidernes stilling.

Særlig kan dette skje i samfunn hvor det ikke har foregått noen grunnleggende endringer i maktforholdene. Her kan jordreformer være en utvei jordeiende klasser tyr til, for tross alt å beholde noen av sine posisjoner, og som derfor ikke blir fulgt opp av andre tiltak som er nødvendige hvis reformen skal kunne bedre jordbrukernes kår. Et eksempel på dette er opphevelsen av livegenskapet i Russland i 1861. Det førte til at de tidligere livegne mot betaling fikk overdratt eiendomsretten til den halvparten av landets jord som de dyrket, noe som på lengre sikt førte til forgjelding og utarming. Eiendomsretten førte heller ikke til at brukerne kunne disponere jorda fritt, men bare innenfor de rammer som landsbyfellesskapet satte.

Der det er store interessemotsetninger blant jordbrukerne, kan resultatet bli skjevt, selv om det skjer grunnleggende endringer i maktforholdene. Det viser den franske revolusjonen, hvor en samlet bondestand protesterte mot føydalherrenes rettigheter i forbindelse med jorda og spesielt mot de føydale avgiftene. Motsetningene innenfor den franske bondestand var imidlertid store, og revolusjonen ivaretok stort sett interessene til de mer velstående bøndene, i og med at den jorda som var blitt konfiskert fra kirken og fra emigrerte jordeiere, ble solgt til høystbydende. Samtidig ble det innført en rekke restriksjoner på de tradisjonelle, kollektive sedvanerettene som særlig de fattigste bøndene hadde nytt godt av (felles beiteretter, obligatorisk skiftebruk osv.)

Jordreformer kan også fremme kapitalistiske metoder innenfor områder av økonomien hvor det har hersket føydale eller ikke-kapitalistiske produksjonsmåter. Stolypins reformer i Russland 1906-11 kan tjene som eksempel på dette. De skulle løsrive bøndene fra landbyfellsskapets dominans og fremme den frie omsetningen av jord. Reformene kom imidlertid for sent til å få noen praktiske konsekvenser.

L. I. H.

Se også: Jord, Jordbruk, Kollektivisering. Litteratur: Ester Boserup: Jordbruksutveckling och befolkningstilväxt, Lund 1973. Philip M. Raup: Land Reform, International Encyclopedia of the Social Sciences, vol 8, 1968. Eric R. Wolf: Bønder. En socialantropologisk oversigt over bondesamfundets udvikling, København 1973.

Jotungruppen AS

Data for 1976:
Hovedkontor: Sandefjord
Bransje: Lakk, plast, glassfiber
Antall ansatte: 1 780
Omsetning: 662 millioner kroner
Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak: nr. 25
Eksportandel: 33 %
Totalkapital: 380 millioner kroner
Egenkapital: 37 millioner kroner
Aksjekapital: 34,2 millioner kroner
Styret kontrollerer: Ca. 30 % av aksjene. Gleditsch-familien har ca. 24 % av aksjene
Hovedbankforbindelse: DnC
Forsikringsforbindelse: Storebrand
Viktigste konsernselskaper: AS Byrox, Corro-Coai AS, Euroclean AS, Penguln Air Service i Norge (sameid). Utenlands har konsernet produksjonsforetak i Libya, Thailand, Malaysia, England, Spania, Forente arabiske emirater (Dubai) og Singapore.

Dagens konsern er resultatet av en lang rekke fusjoner innen maling - og lakkbransjen. Jotunnavnet stammer fra det produksjonsforetak fargehandler Odd Gleditsch startet i 1926. Takket være store, langsiktige kontrakter på malingleveranser, kunne foretaket ekspandere. Utbyggingen gikk særlig raskt etter siste krig, takket være de gode tider for skipsfarten, og gode kontakter både med rederstanden og de politiske myndigheter.

I 1972 ble 80 % av maling - og lakkbransjen i Norge fusjonert under Jotuns dominans. Fusjonspartnere var Alf Bjercke, Jotun, Fleischer og De- No-Fa. Fusjonen ble karakterisert som nødvendig "for å få slutt på en urealistisk konkurranse på det innenlandske marked". De finansielle kostnadene ved fusjonen var relativt høye, men i kraft av monopolstillingen kunne Jotun dekke dette ved kraftige prisøkninger.

15. september 1976 eksploderte produksjonsanlegget i Sandefjord. Seks arbeidere mistet livet, mens flere ble alvorlig skadet. Det viste seg at byggene hvor produksjonen fant sted, var ulovlig oppført og heller ikke i samsvar med sikkerhetsforskriftene. Jotun ble tiltalt for dette og saken tatt opp til doms i april 1978, men dom vil ikke falle før i 1979. Straffesaken er ikke omtalt i foretakets årsrapporter for 1976 eller 1977. Forsikringsselskapet har utbetalt alle erstatninger til Jotun.

I den senere tid har Jotungruppen fått alvorlige finansielle vansker. DnC har påtatt seg å refinansiere foretaket på den betingelse at Odd Gle ditsch jr. (administrerende direktør) settes utenfor foretakets ledelse. Jotungruppen besluttet i mai 1978 å legge ned fabrikkanlegget på Alnabru (tidligere Alf Bjercke) i Oslo, med 270 arbeidsplasser. Planene om nedleggelse kommer samtidig som konsernet øker produksjonen ved utenlandske anlegg.

D. T.

Journalistikk

Journalistikk (av fransk "journal": avis, dagbok) er brukt som fellesbetegnelse på arbeid som består i å samle og formidle fakta og meninger (nyheter) gjennom massemedia. Noe alment godtatt prinsipp for utvalg og gjengivelse av fakta og meninger fins ikke - noe enhver kan forvisse seg om ved å kikke nærmere på den journalistikk som er toneangivende i så forskjellige media som f.eks. ukebladet "Allers", avisen "Klassekampen" eller radio- og fjern- synsmonopolet Norsk Rikskringkasting.

Journalistikk utøves av journalister som vanligvis har fast tilknytning til redaksjonen i avis, ukeblad, tidsskrift, nyhetsbyrå eller kringkasting. Journalister som ikke har slik fast tilknytning, bedriver frilans - journalistikk.

Journalistikk som yrke er gammelt, men faget er relativt nytt, noe som understrekes ved at Norsk Journalistlag - norske journalisters fagforbund - først ble stiftet i 1946. Den sene yrkesorganiseringen har flere forklaringer; viktigst er journalistenes tvetydige posisjon som både lønnstaker og ideologiprodusent. Dessuten ble avisene startet ut fra idealistiske motiver, og journalistene skulle derfor også være mer idealister enn lønnsarbeidere. Myten om at journalistikk ikke er et yrke, men en livsform, har også i alle år blitt underbygget både av redaktører, aviseiere og myndigheter.

Journalistikk utøves i dag innen fem medier: dagspresse (dvs, alle aviser som kommer ut en gang eller mer i uka), ukepresse /tidsskrift, nyhetsbyråer, radio og fjernsyn. Samtidig har journalistikken fire formidlingsmåter: tekst, lyd, film og stillbilde. En journalist i fjernsyn har dermed muligheten til å benytte alle fire formidlingsmåter, mens en kollega i radio bare kan bruke lyd. Det må imidlertid understrekes at fjernsynsjournalistens fordeler bare er tilsynelatende, blant annet fordi mediet er tungvint og krever store enheter (journalist, fotograf, teknikere osv.) for å få fram en nyhet.

Objektiv journalistikk Et gjennomgangstema i debatten om massemedia er diskusjonen om den såkalte objektive journalistikk. Denne debatten går mer på objektivitet som retningsviser for journalistikken, og mindre på objektivitetsidealet som eneste norm for informasjonsformidling. Karakteristisk for debatten er likevel at kriteriene for "objektivitet" ikke kan defineres mer presist enn at den enkelte journalist skal prøve å være hederlig, behandle leser og kilde på en anstendig måte og forsøke å motstå egne begrensninger og press fra utenforstående.

Nyhetsformidling kan ikke være nøytral. Den er uttrykk for flere sett av vurderinger av hva som er viktig å formidle, og den er en konsekvens av formidlerens måte å se seg selv, andre og samfunnet på. Bildet nyhetsmediet gir av verden, er også resultat av en uhyre komplisert og mangeleddet utvalgs-, tolknings- og formidlingsprosess, hvor det endelige bildet alltid vil avvike fra det enkeltpersoner og grupper oppfatter som sitt virkelighetsbilde.

Når objektivitetsdebatten likevel fenger, skyldes det et behov hos journalister, redaktører og aviseiere for å definere og legitimere (gi gyldighet) den borgerlige journalistikken. En slik legitimering blir også stadig mer nødvendig i kraft av den påviste nedgangen i folks tiltro til dagspressen - både i Norge og utlandet.

I kjølvannet av objektivitetsdebatten dukker det stadig opp krav om bedre journalistiske metoder, dvs, metoder som skal gjøre journalisten i stand til å sette nyheter inn i sammenhenger, analysere dem og gjøre dem mer begripelige for leserne - altså en slags "objektiv subjektivitet". Disse metodene har flere navn, mest kjent er analyserende og undersøkende journalistikk.

Den "objektive", analyserende og undersøkende journalistikken krever mye både av den enkelte journalist og hans arbeidsplass. Bl.a. på grunn av norsk presses små enheter og ressurser står den undersøkende journalistikk svakt. I norsk presse foregår det likevel en langsom profesjonalisering (profesjon: yrke) i form av bedre yrkesutdanning, større tilgang på velutdannete journalister og bruk av mer vitenskapelige metoder i journalistikken.

At pressen er et ideologisk uttrykk for de rådende klasse- og maktforhold, betyr ikke at kontroversiell og "avslørende" journalistikk er umulig. Men en slik journalistikk vil bli møtt med ulike former for inngrep og press. Årsaken til norsk journalistikks forsiktige og tannløse holdning må bl.a. søkes i det faktum at journalistene produserer en vare (avisa) for salg. Denne varen må tilpasses markedet i første rekke, mens idealene om en fri og uavhengig presse kommer i annen rekke.

Også den sosiale strukturen i avisene kan ha betydning for hvor "fri og uavhengig" journalistikken blir. Journalist - redaksjonssekretær - redaktør er en hierarkisk struktur med muligheter for karriere. Journalistens sosialisering til den redaksjonelle linjen, og muligheter for forfremmelse kan føre til en journalistisk "selvjustis" som gjør undersøkende, kontroversiell journalistikk til mangelvare. Også annonsørenes innflytelse gjør seg gjeldende i disse sammenhengene.

Arbeidsforhold Det første tilløp til yrkesutdanning i journalistikk kom i USA i 1860-åra, mens den første utdanning av noen varighet i Norge kom i stand gjennom Journalistakademiet i 1951. I dag er Norsk Journalistskole toårig, og i tillegg fins det en serie videreutdanningskurs i regi av Institutt for Journalistikk.

Det har i alle år vært et paradoks at journalister både har hatt dårlig lønn, dårlig gjennomsnittlig utdanning, samtidig som det fra alle hold har vært pekt på pressens viktige samfunnsfunksjon (jamfør festtaleformuleringen om pressen som den fjerde statsmakt).

Norsk journalistikk lider spesielt under norske avisers ekstremt sterke partitilknytning. I Norge står de aviser som anbefaler sine lesere å stemme på et bestemt politisk parti, for nær 90 % av det totale avisopplag. Norske aviser står generelt fram som verdens mest homogene og lojale partipresse. For journalistikken er dette en tung belastning, og ofte ødeleggende. Særlig under EF-debatten så en eksempler på at journalister plutselig framsto som rendyrkede politiske emissærer, mens andre fikk skriveforbud. Mest utilslørt er partipisken blitt svingt i Arbeiderpartipressen. Sommeren 1978 tok nestformannen i Arbeiderpartiets Presseforbund bladet fra munnen og hevdet offentlig at "AP-avisene var styrt som føydale fyrstedømmer". Samtidig karakteriserte disponenten Arbeiderpressens Samvirke A - presse - journalistene som "en bande politisk suspekte og upålitelige individer", fordi tallet på DNA-medlemmer blant journalistene i A-pressen var synkende.

Det kan fastslås at partitilknytningen virker hemmende på den frie og selvstendige journalistikk, samtidig som den også medfører forbigåelser ved ansettelser. Dette er forøvrig noe av bakgrunnen for at Norsk Journalistlag har krevd, men hittil ikke fått, medinnflytelse ved ansettelser.

C.V.K.

Se også: Avis, Nyhet.