Jernbanestreiken 1920
Jernbanestreiken 1920 brøt ut natt til 1. desember og varte i 16 dager. Forholdet mellom de statsansatte jernbanefunksjonærene og Statsbanenes hovedstyre hadde vært spent siden 15. juni samme år. Da hadde en aksjonskomite sammensatt av representanter for Norsk Jernbaneforbund, Norsk Lokomotivmannsforbund og Jernbanens kontorpersonales Forbund sendt inn kollektiv oppsigelse av plassene fordi Gunnar Knudsens regjering nektet å imøtekomme funksjonærenes lønnskrav. Etter en del lokale streiker, som følge av suspensjoner og oppsigelser i slutten av juli, ble aksjonen landsomfattende. Dette skjedde fordi staten, gjennom et lønnsutvalg, hadde trenert spørsmålet om en revidering av funksjonærenes lønnsregulativ fra 1919.

Konsekvenser og konklusjoner
Streiken ble ledet av en streikekomité med representanter fra de nevnte organisasjonene. Den ble avblåst etter at de streikende gikk med på frivillig voldgift. Selv om streiken var effektiv i den forstand at Samfundshjelpen eller andre streikebryterorganisasjoner ikke hadde fått i gang noen togdrift av betydning, må utfallet likevel vurderes som negativt med hensyn til de økonomiske resultatene, årsakene til dette kan være flere. Sikkert er det imidlertid at konjunkturomslaget sommeren 1920, som førte med seg økende arbeidsløshet og lavkonjunktur, var gunstig for staten. Betegnende nok ble da også jernbanestreiken oppsummert som en aksjon som kom for seint.
Selv om Norsk Jernbaneforbund - som det første forbund av statsfunksjonærer - hadde gått inn i LO i 1919, og Lokomotivmannsforbundet like etter, ble de streikende stående merkelig isolert. Særlig gjaldt dette i forhold til andre grupper av statsansatte. Dette gjorde spørsmålet om LO-tilslutning fra disse gruppenes side aktuelt, og om det i det hele tatt var mulig å få en faglig organisasjon som omfattet samtlige som hadde staten som arbeidskjøper.
Blant de streikende var det uenighet om hvordan streiken skulle føres. Denne uenigheten gjenspeilte de motsetningene som allment var til stede i norsk arbeiderbevegelse når det gjaldt spørsmålene om de prinsippielle retningslinjene for arbeiderklassens kamp. Forsøket på å "politisere" aksjonen fra representanter for "den nye retning" under ledelse av Martin Tranmæl og avisa Social-Demokraten, møtte først og fremst motstand fra kontorpersonalet. Disse var ikke gått inn i LO, og sto for en holdning som Alfred Madsen i brosjyren "Efter jernbanestreiken" (1920) karakteriserte slik: " . . . det store gross av statsfunktionærer som ennu holder seg for at være litt bedre enn andre, alminnelige arbeidsfolk."
Streikeiedelsen ble etter streiken kritisert av talsmenn for Tranmæls syn for å ha ledet kampen inn i legalistiske (tro på lover og bestemmelser) og parlamentariske baner. Fra samme hold ble det hevdet at borgerskapet hadde forsøkt å mobilisere Samfundshjelpen for å bryte streiken. Dermed hadde altså borgerskapet "politisert" konflikten først.

Årsakene til streiken
Årsakene til jernbanestreiken var økonomiske. Fra 1915 hadde jernbanefunksjonærene i tillegg til lønnsaksjonene, kommet med en rekke lønns- og dyrtidskrav, men prisstigningen innhentet tilleggene så raskt, at funksjonærene hele tiden ble liggende etter i den galopperende inflasjonen. De kom dårligere fra det enn de fleste gruppene innen det private næringsliv, som på grunn av det stramme arbeidsmarkedet, var i løpende forhandlinger med arbeidskjøperne om kompensasjon og tillegg. Kravene fra de statsansatte skulle gjennom en langdryg byråkratisk prosess og i siste instans behandles i regjering og Storting.
Frykten for økonomisk og sosial deklassering blant de statsansatte var stor. Illusjonen om staten "som en god og rettferdig far for sine ansatte" var i ferd med å briste, etter hvert som krav som ble opplevd som rettferdige dyrtidskompensasjoner, ble avvist. Forbitrelsen over dette steg i takt med det økende arbeidspresset på jembanene mot slutten av verdenskrigen. Disse økonomiske forholdene førte til en allmenn radikalisering og en tilnærming til arbeiderklassens faglige og politiske virkemidler og mål. Anført av verkstedarbeiderne ved jernbanen, som hadde en arbeidssituasjon og en yrkesmessig bakgrunn som lå nærmest industriarbeiderklassens, utviklet Jernbaneforbundet seg gradvis til en moderne fagforening. Den ble det ledende forbundet for lavere funksjonærer innen etaten.
Uten denne radikaliserlngen, med LO-medlemskap fra 1919 som resultat, er det tvilsomt om de offentlig ansatte jernbanefunksjonærene hadde kunnet gå til det drastiske skritt å erklære krig mot staten. De var de første statsansatte som tok i bruk streikevåpenet i Norge, og de eneste som gjorde det under dyrtidskonjunkturen som nådde høydepunktet i 1920.
O.J.B.


Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk (NJMF)
Forbundet ble stiftet i 1891 og gikk inn i LO i 1905. NJMF organiserer arbeidere i verkstedindustrien og metallvareindustrien, bl.a. ved de store sklpsverftene. 108 128 medlemmer (1.1.78). Medlemstallet stiger. Ca. 11 % kvinner.
Forbundet har 217 avdelinger, landsmøte, landsstyre, forbundsstyre, 6 distriktskontorer. 25 fastlønte tillitsfolk. Tilsluttet Statstjenestemannskartellet med de medlemmene som er ansatt i staten. Formann: Lars Skytøen. Nestformann: Jan Balstad. Utgir: "Jern- og metallarbeideren". Adresse: Youngsgt. 11, Oslo 1. Tilsluttet internasjonale Metallarbeiderforbund og Europeiske Metallarbeiderføderasjonen.

Historie
De første mekaniske verkstedene i Norge kom i 1840-åra. Først femti år seinere ble det dannet en landsomfattende forening for jernarbeiderne. Initiativet stammet fra "Mekanikernes forening" - en slags sosial klubb i Kristiania. Smeder, platearbeidere, rørleggere og andre gikk sammen til NJMF i 1891. I storparten av sin historie har forbundet vært dominerende innenfor LO. En rekke ledende tillitsfolk, bl.a. LO-formennene H. Olsen, K. Nordahl, T. Aspengren og T. Halvorsen, kom opprinnelig fra NJMF.
Forbundet var imidlertid svakt de første åra. Fra århundreskiftet vokste det jamt. I 1918 kom medlemstallet opp i 20 000. Kravet om fastsatt minstelønn stod i sentrum. Dette ble gjennomført ved apriloverenskomsten av 1907 som omfatta halvparten av alle jern- og metallarbeiderne. Dette var den første helt gjennomarbeidede norske landstariffen - et vendepunkt i fagbevegelsens historie. I tillegg til minstelønna fikk NJMF anerkjent organisasjonsretten. Til gjengjeld godtok forbundet at arbeidskjøperne hadde retten til å "lede og fordele" arbeidet og dessuten til å anvende uorganiserte. Disse såkalte "allminnelige bestemmelser" ble utsatt for hard kritikk i arbeiderbevegelsen.
I 1909 var forbundet så sterkt at det kunne sende 150 000 kroner til svenske arbeidere under storstreiken der. Den femårige overenskomsten fra 1911 la grunnlaget for at Fagopposisjonen vant mange tilhengere blant jernarbeiderne (se art. Fagopposisjonen av 1911). Jernarbeiderne i Kristiania gikk i spissen for arbeiderrådsbevegelsen. Uten jernarbeidernes støtte er det tvilsomt om den "nye retning" (se art. Nye retning) ville vunnet flertallet i DNA i 1918. På forbundslandsmøtet samme året ble det vedtatt en sosialistisk formålsparagraf. NJMF gikk dessuten mot bindende skriftlige overenskomster. Opposisjonskandidaten Halvard Olsen samlet 40 % av stemmene ved formannsvalget. Aret etter fikk forbundet tariff-festa åttetimersdagen. En del steder hadde arbeiderne trosset forbundet og arbeidskjøperne og "tatt" dagen uten lov.
Jernstreiken i 1923/24 er den hardeste konflikten i forbundets historie. Alle arbeiderpartiene støtta streiken. Den dannet likevel bakgrunnen for den første konfrontasjonen mellom DNA og NKP. Som andre forbund gikk NJMF tilbake i 20-åra, men 30-åra brakte ny framgang. I 1939 var medlemstallet 30 000. Typisk for åra etter 1932 var den totale arbeidsfreden.
De fleste ansatte i forbundet fortsatte under okkupasjonen. Tyskerne arresterte dem som nektet. Formannen ble sendt i konsentrasjonsleir. NJMF var aktivt under melkestreiken som førte til at Hansteen og Wickstrøm ble skutt.
I åra etter krigen har forbundet hatt jamn medlemsframgang. Den første tida etter frigjøringa arbeidet NJMF med rasjonaliseringsspørsmål. I forbindelse med gjenreisningsarbeidet gikk forbundet inn for produktivitetsfremmende lønnssystemer. I 50-åra tok NJMF del i innføring av amerikanske samarbeidstiltak ved bedriftene - bl.a. felles skolering av tillitsmenn og arbeidsledeise. Dette møtte motstand blant mange av medlemmene. NJMF var blant de første som tok opp arbeidet for "demokrati i arbeidslivet". Forbundet satte i gang studieringer og utarbeidet materiell om spørsmålet. I 1968 fikk NJMF som første forbund tariff-festa retten til lokale lønnsreguleringer i perioden. Samtidig ble det innført en minstelønnsgaranti. Ingen bedrifter skulle kunne betale under 80 % av gjennomsnittet i verkstedindustrien. Dette er seinere hevet til 87 %. Lokale forhandlinger skal nå automatisk finne sted to ganger i året.

Virksomhet
NJMF er det nest største forbundet i LO. Organisasjonsprosenten er høy, men medlemsstokken er uensartet. Forbundet spenner over både store skipsverft med mange fagarbeidere og små metallvarebedrifter med rutineprega arbeid. Ved mange av de store bedriftene fins det sterke og radikale klubber som ofte handler på tvers av forbundsledelsen. Disse har flere ganger gått mot anbefalte tariffresultater. Skepsisen til kombinerte oppgjør er stor. Mange av de store klubbene motsetter seg forslag om sentralisering innen forbundet ved overgang til geografiske storavdelinger. Flere avdelinger (bl.a. avd. 1 i Oslo) har de siste åra sagt opp det kollektive medlemskap i DNA.
NJMF er det såk. tariffledende forbundet. På grunn av verkstedindustriens sentrale stilling og forbundets størrelse, blir resultatet for verkstedindustrien retningsgivende for andre områder.
Forbundet har vedtektsfesta (gjennomføring av sosialismen) som mål. Landsmøtet i 1974 vedtok å kreve at LO går ut av organisasjonen "Folk og forsvar". NJMF går dessuten inn for redusert tjenestetid i militæret. Landsstyret i NJMF tok i 1972 avstand fra norsk medlemskap i EF. De siste åra har arbeidsmiljøet og problemene i verftsindustrien stått sentralt. Mottoet for landsmøtet 1974 var "miljø i metall". Dette landsmøtet satte i gang en debatt om arbeidsmiljøet i jern- og metallindustrien. Debatten skal munne ut i konkrete vedtak på landsmøtet 1978.
E.So.
Se også: Jernstreiken.

Jernstreiken
Jernstreiken begynte i oktober 1923 og ble framkalt av striden om indeksbestemmelsene i den gjeldende tariffen. Det het her at hvis prisindeksen i september 1923 lå på 230 eller lavere, skulle arbeidskjøperne ha rett til å gjennomføre lønnsreduksjoner på 5 %. Hele sommeren lå indeksen over 236, men i september ble den liggende på indeksgrensen. Dette skyldtes skattelettelser som arbeiderbevegelsen hadde tilkjempet seg, og ikke en reell senking av leveomkostninger. Likevel gjennomførte arbeidskjøperne lønnsreduksjoner og kunngjorde dette med oppslag på arbeidsplassene. I Oslo og Fredrikstad førte dette til spontane arbeidsnedleggelser som Jern- og Metallarbeiderforbundet ikke godkjente fordi en ikke ville bli gjort ansvarlig i Arbeidsretten for en "ulovlig" streik.
Arbeiderne valgte sine egne aksjonsorganer (et stort aksjonsutvalg med 120 medlemmer fra bedriftene) hvor alle tre arbeiderpartier var representert. I det lille arbeidsutvalget (15 medlemmer) hadde kommunistene et flertall. Innsamlinger, streikevakter og solidaritetsmøter ble organisert, og de streikende fikk støtte fra inn- og utland, bl.a. også fra de russiske arbeiderne og Røde Faglige Internasjonale. Heller ikke streikebryternes innsats og dommene mot aksjonsutvalgets medlemmer kunne knekke kampkraften. Tvert imot ble stadig nye grupper trukket inn i streiken, og i 1924 gikk arbeidskjøperne til lockout uten å oppnå sin hensikt. I mars 1924 omfattet streiken ca. 60 000 arbeidere. Jernstreiken varte helt til den gamle tariffen utløp, og under nye forhandlinger etter 8 måneders streik ble det oppnådd lønnsforhøyelser på 5 %.
Jernstreiken ble utkjempet med stor utholdenhet og innsatsvilje og brakte lønnsforhøyelser for første gang siden 1921. Konflikten viste at streikevåpenet var et viktig kampmiddel i arbeiderklassens hender.

Følger og betydning
Streiken, som ifølge Komintern var en "prøvestein" for NKP, førte til et første oppgjør mellom de ulike fiøyene i partiets ledelse. Halvard Olsen, som både var formann i Jern- og Metallarbeiderforbundet og nestformann i NKP (se art. Olsen, Halvard), tok standpunkt for å avvikle jernstreiken og skapte dermed, støttet av andre framtredende NKP-ere, tvil om partiets holdning. Først etter en langvarig indre strid som lammet NKP, og etter press særlig fra NKU, kom NKP fram til et klart standpunkt, og skilte seg fra Olsen og en gruppe faglige tillitsmenn. Den uklare holdning i streikens første måneder fikk sin ettervirkning ved stortingsvalget høsten 1924, som ga dårlig resultat for NKP, særlig i Oslo.
Jernstreiken reiste en rekke problemstillinger for den faglige strategien. Fagbevegelsen, som hadde akseptert borgerlige lover, måtte gå inn for å avvikle jernstreiken for ikke å bli gjort økonomisk ansvarlig. Dette innebar muligheten for at kommunistiske grupper innen fagbevegelsen kunne overta streikeledelsen, og at de valgte tillitsmenn ville miste kontrollen over både streiken og de fagorganiserte. Da jernstreiken ble utvidet og utviklet seg til en storstreik, forlangte arbeidskjøperne at jernstreiken måtte avblåses før de ville gå til forhandlinger. Dette kunne bare oppnås hvis det ble felles avstemning for alle streikende. Men til tross for press fra LOs og forbundsledelsens side, var det fortsatt et flertall blant jernarbeiderne som ville fortsette streiken. Flertallet var imidlertid knapt, og jernarbeidernes aksjonsutvalg bestemte seg for å innstille kampen.
Selv om LO og forbundsledelsen motarbeidet de streikende, greide de likevel å beholde sitt lederskap i aksjonen. Dette hang i stor utstrekning sammen med NKPs uklare holdning og indre strid. Jernstreiken viste dermed at NKP var for svakt politisk og organisatorisk for å kunne bryte ned den reformistiske fagbevegelses herredømme.
Jernarbeidernes revolusjonære fagforeningsprogram (offentliggjort 1.7.1924 etter streikens avslutning) tok opp tradisjonene fra Fagopposisjonen av 1911. Som plattform for opposisjonsbevegelsen mot LO- og forbundsledelsen krevdes en revolusjonær fagbevegelse, kamp mot "det byråkratiske forfall" og "den hemmelig diplomatiske forhandlingspolitikk", samt opprettelsen av "revolusjonære bedriftsråd" og arbeidergarder. Retningslinjene som Røde Faglige Internasjonale vedtok seinere i juli var så nær beslektet med programmet at en felles opprinnelse kan antas (se. art. Røde Faglige Internasjonale). Mens NKP og NKU sluttet seg til programmet og oppfordret sine medlemmer og sympatisører til å arbeide etter det, fikk det bare støtte av et fåtall foreninger og samorganisasjoner - selv om sympatien for programmets krav antakelig var større.
For den framtidige utvikling betydde jernstreiken følgende: I NKP resulterte den i den oppfatning at de faglige ledere ikke var noe annet enn arbeidskjøpernes håndlangere. Erfaringene fra jernstreiken dannet dermed utgangspunktet for NKPs kamp mot "det faglige byråkrati og klasseforræderne i DNAs ledelse med Tranmæl i spissen" ("Proletaren"). Videre bidro jernstreiken og dens resultat til å vedlikeholde arbeiderklassens kampkraft (se art. Bygningsarbeiderstreiken). Et flertall av de faglige lederne følte seg oppmuntret til å forsterke kampen mot kommunistene. Jemstreiken hadde vist at kommunistiske tillitsmenn hadde innflytelse på arbeidsplassene, men at selve partiet sto svakere enn ventet. Endelig gjorde streiken det tydelig at staten sterkere enn tidligere engasjerte seg på arbeidskjøpernes side.
Kampen mot kommunistene ble innledet forholdsvis hurtig. Både Jern- og Metallarbeiderforbundets og LOs representantskap tok avstand fra at de politiske arbeiderpartier "ved fraksjoner, aksjonsutvalg, celler eller grupper innen fagorganisasjonen griper forstyrrende inn og opptrer i strid med organisasjonens lover, lovlig valgte organer og fattede beslutninger." Vedtakene medførte at jernarbeidernes aksjonsutvalg innstilte sin offentlige virksomhet. Seinere ble vedtakene brukt til å nedkjempe kommunistiske framstøt innen fagbevegelsen.
E.Lo.
Litteratur: I. Bjørnhaug: Jernstreiken og arbeiderbevegelsen, Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1975.


Jernverket
Se Norsk Jernverk.


Jesuitt
Jesuitt, medlem av jesuitterordenen (egentlig "Societas Jesu": "Jesu selskap"), grunnlagt i 1534 i Paris av Ignatius Loyola og godkjent av pave Paul 3. i 1540.
Målet med jesuitterordenen var opprinnelig dobbelt, dels en "indre" misjon: styrking av den kristne tro gjennom forkynnelse, innføring i meditasjon (de såk. "exercitia"), velgjørenhetsarbeid, oppdragelse av ungdommen og sjelesorg, - dels en "ytre" misjon: kristningen av de nyvunne europeiske koloniområdene i Amerika og Asia. Kirkesplittelsen i Europa var ikke den opprinnelige årsaken til at jesuitterordenen ble stiftet.
Jesuittenes lover inneholder mange nye ting i forhold til det tradisjonelle katolske ordensliv: De bærer ingen spesiell ordensdrakt, har ikke korbønn (tidebønn), ledelsen er sterkt sentralisert, og det er svært lang prøvetid for å bli opptatt som fullverdig medlem av jesuitterordenen. I tillegg til de tradisjonelle ordensløftene om å leve i fattigdom, lydighet og sølibat, avlegger jesuittene et særlig løfte om lydighet overfor paven.
Jesuittene ble, på grunn av den store utbredelsen som de etter hvert fikk, pavens håndgangne menn i kampen for å vinne tilbake de landene som var gått tapt på grunn av reformasjonen. Dette skjedde ikke minst gjennom det gode skolesystemet som de utviklet, og hvor mange elever, også fra protestantiske områder, ble sterkt påvirket av sine lærere. Dette gjorde at de ble sterkt fryktet blant protestantene. Men også i katolske land gjorde de seg etter hvert upopulære, og det gikk så langt at jesuittene ble forbudt i 1773 etter påtrykk bl.a. fra kongene i Spania og Portugal. Dette forbudet ble imidlertid opphevet igjen i 1814.
En norskfødt jesuitt, Laurits Nielsen (Laurentius Nicolai Norvegus, i Norden kalt "Kloster-Lasse" på folkemunne), født i Oslo ca. 1540 og utdannet ved det katolske universitetet i Louvain i Belgia, gjorde store anstrengelser for å få ført Norden inn under pavestolen igjen. Han påvirket mange av de skandinaviske studentene som oppholdt seg ved det berømte universitetet i Louvain, og mange av dem konverterte til katolisismen og levde resten av sitt liv enten i eksil eller som kryptokatolikker (hemmelige) i Norden. I 1575 reiste han til Sverige hvor han ble beskyttet av kongen og fikk viktige stillinger ved å skjule sin identitet. Bl.a. ledet han en stund en protestantisk presteskole i Stockholm. I 1580 ble han imidlertid utvist fra landet. En stund etter gjorde han et fremstøt i Danmark hvor han søkte om tillatelse til å reise til Norge, men i stedet ble han utvist fra tvillingrikene.
Det er sannsynligvis på bakgrunn av slike episoder og på grunn av jesuitterordenens alminnelige upopularitet, at den norske Grunnloven av 1814 satte forbud mot at jesuitter, sammen med jøder, skulle få adgang til riket. En grunnlovsendring som opphevet dette forbudet, ble vedtatt i 1956, etter sterk motstand fra Kristelig Folkeparti med Kjell Bondevik i spissen, og fra C. J. Hambro. Jesuitterordenen er i dag utbredt i de fleste ikke-sosialistiske land i verden og teller om lag 28 000 medlemmer. I Norge arbeider det fem jesuitter, alle av ungarsk opprinnelse.
P.B.H.
Se også: Klostervesen, Sølibat.


Jesus og hans tilhengere
Jesus levde og hadde sitt forholdsvis korte virke i det senjødiske Palestina. Han kom fra Galilea, en utkant som ikke var særlig ansett. Bosettingen var preget av små landsbyer og av mange ikke-jødiske innslag. Det religiøse, sosiale og administrative tyngdepunktet lå i Judea med storbyen Jerusalem som sentrum.
Palestina var på Jesu tid okkupert av romerne, men hadde stor grad av indre selvstyre og religionsfrihet. Jødene var til og med fritatt for keiserdyrkelsen som var en religiøs umulighet for dem. Skattebyrden var imidlertid hard, og den økonomiske utsugingen fra øvrighet og overklasse sterk. Den romerske militærmakt sto i landet, slik at den friheten jødene hadde, var avhengig av at de opprettholdt indre ro og orden og oppfylte sine økonomiske forpliktelser.

Indre motsetninger i Palestina
Samtidig var det senjødiske samfunnet preget av store indre motsetninger, etnisk, økonomisk, sosialt og religiøst. I sin målsetting var det et teokrati dvs. et samfunn hvor Guds lov er samfunnets lov og teologene jurister. Sentrum i jødedommen var ikke først og fremst dogmatikk (troslære), men etikk (morallære); forpliktelse til å leve etter Moseloven. Det religiøst målbare og fortjenstfulle var å leve det liv Loven påla både fellesskapet og den enkelte. Her var det selvsagt rom for uenighet når det gjaldt den konkrete lovanvendelse og -tolkning.
På Jesu tid hadde de skriftlærde, som ofte var fariseere, monopolisert fortolkningen som skulle gjøre loven praktiserbar. Dermed hadde de også fått nærmest enerett på den rettferdighet som måtte til for at Gudsriket og frelsen skulle komme. De hadde opprinnelig hatt sine støttepunkter i landsbyene i tilknytning til de lokale synagogene. Men deres innflytelse ble stadig sterkere også i sentrale maktorganer som "Det høye råd" i Jerusalem. Etter at templet og store deler av Jerusalem ble ødelagt av romerne under Titus i år 70 e.Kr., var fariseerne den gruppering som sto enerådende tilbake. Da var maktgrunnlaget rasert for sadduseerne, som hadde vært deres viktigste motpart og som var presteskapets og aristokratiets parti.
Sadduseernes posisjon var basert på den sentraliserte tempeltjenesten og på deres egen eiendom og rikdom. De avviste mye av framtids- og endetidsforestillingene hos andre jødiske grupper, det meste var for dem allerede realisert i det samfunn de dro fordel av. De representerte det mest konservative elementet, og de samarbeidet forholdsvis villig med romerne fordi det i en truet situasjon garanterte deres sosiale og økonomiske stilling best. Fariseerne var mer vaklende i sitt forhold til okkupantene. Noen godtok dem mer eller mindre motvillig, og la grunnlaget for situasjonen etter år 70. Andre hadde sympatier i zelotisk retning, og en del var aktive under den jødiske oppstand i 66-70 e.Kr.
Zelotene var den militante gruppering som gjorde aktiv, og noen ganger effektiv, motstand mot okkupasjonsmakten. De nektet å betale skatt til romerne, organiserte seg i mindre grupper ofte på utilgjengelige steder, gjorde utfall mot romerske forlegninger og anlegg og hadde til dels utbredt støtte blant folk flest. De rekrutterte best i lavere samfunnslag, særlig i Galilea, og blant ungdommen. Etter deres mening skulle Gud alene være hersker over Israel, og all fremmedmakt var blasfemisk og måtte utdrives om så med vold. Da de i en kort opprørstid var ved makten, gjennomførte de et revolusjonært sosialt program. De brente gjeldsarkivene og kunngjorde frigivelse av alle slaver. Men oppstanden ble brutalt slått ned, og zelotene ble fortrengt. De fortsatte imidlertid ennå lenge å være en trusel mot den etablerte rabbinisme (den jødiske religionslære) som vokste fram etter år 70.
Essenerne var en annen yttergruppe som holdt til i klosterliknende samfunn avsondret fra samfunnet forøvrig. Bot og renselse sto sentralt hos dem, og de så på det jødiske samfunn og tempeltjenesten i Jerusalem som uren. De tolket verden i motsetninger som lys - mørke, løgn - sannhet, og selv var de lysets barn, den rensede rest, som til slutt ville seire etter en voldsom apokalyptisk (åpenbaring, særlig om verdens undergang) skildret krig. I Det nye testamente finnes noen steder begrepsbruk og forestillinger som likner dem vi i dag kjenner fra essenersamfunnet i Quamran. Dette klostersamfunnet ble totalt ødelagt av romerne og gikk fullstendig til grunne etter den jødiske krig. Men det er ikke skikkelig klarlagt om det har vært nær forbindelse mellom essenerne og de siste zelotiske skanser i ørkenområdene. Essenerne har i hovedsak levd i pasifistisk isolasjon, og deres krigerske forestillinger har vært en framtidsvisjon.
Folk flest tilhørte ikke noen bestemt av de ideologisk dominerende gruppene og hadde nok med slitet for det daglige brød. Alle kvinner var dessuten prinsipielt utelukket fra det offentlige liv. Men mange menn sto nok under fariseisk innflytelse, alle gutter fikk sin religiøse opplæring i tilknytning til synagogen. Nå var fariseernes og de skriftlærdes pedagogiske praksis ofte kombinert med religiøs forakt for folk som ikke ville eller hadde mulighet til å følge deres omfattende forskrifter. Fariseismen var i hovedsak en middelklassebevegelse med et stort innslag av håndverkere.

Jesus i sin samtid
Dette er de kjente handlingsalternativer i Jesu palestinske samtid. Med glidende overganger hadde de alle sin særlige religiøse begrunnelse og sosiale plassering. Det er ikke uten videre lett å plassere Jesus i dette bildet, i jødisk historieskriving er han så vidt nevnt et par ganger, men tolkningen og verdien av disse stedene er omdiskutert. De kristne evangelier er derfor så godt som de eneste kilder vi har til Jesu liv og forkynnelse. De er skrevet tidligst en mannsalder etter Jesu død, og er en tilretteleggelse av muntlig tradisjon slik den levde i menighetene. Denne tradisjonen var preget av menighetens tro og forkynnelse og av evangelistenes egne teologiske synspunkter. Men litterær og historisk kritikk av kildene gjør det mulig å se omrisset av den historiske Jesus og bevegelsen rundt ham.
Det meste av Jesu virksomhet foregikk i Galilea, og han samlet de fleste av sine nærmeste tilhengere der. Selv var han håndverker, og disiplene hadde ulike bakgrunner. Mange av dem var fiskere fra området rundt Genesaretsjøen. Det virker som Jesus og hans følge har levd et omvandrende liv. I noen grad har de gitt avkall på fast bosted, eiendom og også familie, noe som var uvanlig og nesten uhørt i jødisk sammenheng.
Kildene tilsier at Jesu hovedmotstandere har vært representanter for den etablerte jødedom, sadduseere og særlig skriftlærde og fariseere. Det er de som har hatt det avgjørende religiøse lederskap, lokalt og i stigende grad sentralt. Jesu opptreden har rokket ved deres autoritet, både ved det han sa og gjorde, og ved den oppslutning han fikk. Han har opptrådt med selvfølgelig autoritet som Guds utsending i verden, den suverene fortolker av Guds vilje og lov. I og med ham forkynnes det at det framtidige Gudsriket er nærværende, og dette har gitt både personen og budskapet eskatologisk karakter (eskatologi: læren om de siste ting, døden og frelsen).
Jesu utleggelse av Guds vilje har vært et krast oppgjør med det fariseiske regelverk som har sett det som et dømmende mål mennesker i mellom, og som et rettferdiggjørende middel til frelse. Han utfordret med en barmhjertighet som skar gjennom alle regler, på tvers av vanlig ansett rimelighet. I dette har det ligget et religiøst og et sosialt opprør, fordi det sosiale liv fungerte etter religiøse normer, og fordi religionen var et spørsmål om skikkelig oppførsel, kollektivt og individuelt. Jesus har demonstrert ved å ha omgang med utgruppene i det jødiske samfunnet. En gjennomgående anklage er at han spiste og drakk sammen med tollere og syndere. Måltidet var en fellesskapshandling, og syndere var mennesker som ikke rettet seg tilstrekkelig etter Lovens forskrifter. De var religiøst og sosialt utstøtte, urene og forurensende, det være seg tollere eller horer. I et sterkt patriarkalsk mannsdominert samfunn har Jesus også hatt kvinnelige disipler i sitt følge. De tolv har nemlig aldri vært de eneste, selv om de er blitt dominerende i tradisjonen.
Helbredelsesundrene som evangeliene forteller om, er beskrevet som mirakuløse hendelser. På den tiden var ikke det mirakuløse omstridt som sådan, diskusjonen dreide seg om hvilke krefter som var i sving. Mot beskyldningene om djevelskap og mot kravene om kraftigere maktbevis understreker evangeliene at Jesu helbredelser var barmhjertighetsgjerninger. På samme måte som måltidsfellesskap og forkynnelse, var de en overskridelse av renhetsforskrifter, et hjelpende møte med mennesker som trengte dette mer enn de fortjente det.
Selv om Jesus sannsynligvis ikke direkte har brukt Messias-betegnelsen om seg selv, har hans virksomhet vakt messianske forventninger, og mye av tradisjonen om ham i evangeliene er utformet i lys av disse. Forventningene om Messias, en seierrik religiøs og nasjonal leder som skulle gjenreise Israel før frelsningens time, hadde sine åpenbare politiske sider. Flere av de zelotiske lederne gjorde krav på å være eller ble tillagt å være Messias, og i Jesu samtid må Messias-tittelen ha hatt zelotisk klang. Jesu død har satt punktum for denne tradisjonelle utnyttelse av Messias-tittelen, og når de kristne siden tar Messias-tittelen i bruk om ham, er den omdefinert ut fra Jesu liv, lidelse og død. Han er en lidende og derfor på mange måter en uantagelig Messias. De politiske sidene ved Messiasskikkelsen skyves ut i endetidsvisjonene og knyttes til Jesu gjenkomst.
I evangeliene er det ikke gjengitt noe som klart setter Jesus i forbindelse med zelotene. En av hans disipler har tilnavnet "zeloten", men det tyder på at det var noe spesielt ved ham. Enkeltepisoder kan peke i zelotisk retning, som at Jesus jager pengevekslere og kremmere fra tempelgården, eller at noen av disiplene griper til sverd under arrestasjonen i Getsemane. Men disse avveies av den pasifistiske tone som preger mange av Jesu ord, og også av det omdiskuterte utsagnet om å gi keiseren det som tilhører ham, men Gud hva hans er. Jesu svar på det brennbare skattespørsmålet er ikke entydig, men tolkes enklest som et betinget ja til å betale skatt.
Det er sikkert, særlig på grunn av straffemetoden (korsfestelse), at Jesus ble henrettet av romerne. Men domsgrunnlaget er ikke uten videre klart. I de overleverte tradisjonene spiller de jødiske lederne, muligens noe overdrevet, en aktiv og provoserende rolle under rettergangen. Etter at de har dømt Jesus til døden for blasfemi, og selv kunne ha henrettet ham ved steining, beskylder de ham for oppvigleri og opprør, politisk belastende forhold, og får ham dømt til døden av Pilatus, den romerske stattholder. Han korsfestes sammen med to "røvere", den vanlige betegnelsen på zelotiske opprørere.
Når Jesus ble kalt Messias, jødenes konge, ble det religiøst blasfemiske og det politisk farlige bundet sammen. For jødene var det ikke nødvendigvis bespottelig å tro seg å være Messias. Men det har vært det i Jesu tilfelle fordi han var en Messias utenfor kontroll, en fornektelse av deres foreliggende gudegitte autoritet. For romerne var enhver Messias en trusel mot den nødvendige ro og orden som det jødiske lederskap sto som lojale garantister for.

Urmenigheten i Jerusalem
 Jesus ga liv til en bevegelse som ikke døde med ham. Prosessen mot Jesus og henrettelsen har skremt disiplene på flukt, muligens tilbake til Galilea. Etter kort tid var de imidlertid tilbake i Jerusalem, og den første Jesus-troende menighet vokste fram. Den forkynte at Jesus var oppstanden, nederlaget i hans død føltes overvunnet, og de så på sin virksomhet som Jesu fortsatte virke i verden. Dette ble bekreftet gjennom ekstatiske opplevelser og gjennom skriftlærd arbeid og praktisk erfaring. Menigheten har ikke, som zelotene, organisert nasjonal-religiøse militante aksjoner, og den har heller ikke, som essenerne, trukket seg ut av samfunnet i isolasjon. De Jesus-troende, som først senere på gresk ble kalt kristne, har naturlig fortsatt forstått seg som jøder. Men de har skapt et alternativt religiøst og sosialt tilbud, delvis i protest mot det etablerte og med krav på å være altomfattende. Religiøst har de omformulert Jesu forkynnelse til en forkynnelse om ham, men slik at hans ord og gjerning ble anvendt. Sosialt og økonomisk har menigheten virket sammensveisende og utjevnende ved sitt krav om fellesskap også i det materielle.

Fra Palestina til Romerriket
På Jesu tid og i den første tid etterpå var hans tilhengere å regne for en gruppe innenfor jødedommen. Ved utgangen av århundret framsto de som en egen sosial størrelse, klart atskilt fra jødene. Dette skyldtes først og fremst misjonen, som førte til dannelsen av egne kristne grupper. Blant jødene var det hovedsaklig de som levde utenfor Palestina og som derfor sterkest opplevde religiøs, sosial og politisk isolasjon, som aktivt forsøkte å verve tilhengere. Også den kristne misjon sprang ut av isolasjon og konflikt med omgivelsene. Blant de første kristne jøder i Jerusalem oppsto det strid mellom dem som tilpasset seg det jødiske samfunn forøvrig og noen, storparten jøder fra andre deler av Romerriket, som var kritiske til mange jødiske institusjoner. Den siste gruppen virket utfordrende på de jødiske autoriteter, de ble jaget fra Jerusalem og vendte seg derfor til ikke-jøder. Selv tolket de dette som at de førte videre Jesu praksis når han forkynte for "yttergruppene" i Palestlna og ble forkastet av de politiske og religiøse ledere.
De første kristne misjonærer var jøder, og de brukte de jødiske forsamlingene som utgangspunkt for sin virksomhet. Ofte fikk de sine tilhengere blant ikke-jødiske sympatisører rundt synagogene. Dette økte konflikten med synagogen, idet den mistet velstående og sosialt ansette tilhengere som hadde hevet jødenes anseelse og beskyttet dem mot fiendtlige omgivelser. En annen konfliktgrunn var at de kristne tok ikke-jøder inn i sine grupper på 1ik linje med jøder, uten å kreve at de skulle gå over til jødedommen. Dermed oppsto "blandingsmenigheter". Den fremste forkjemper for dette var misjonæren Paulus (død ca. 67), som i sine brev gav en teologisk begrunnelse for at jøder og ikke-jøder hadde like rettigheter. Dette var en trusel mot jødisk nasjonal- og selvforståelse, og det betød at disse nye gruppene ikke lenger kunne regne seg som jødiske menigheter, men oppfattet seg som en egen størrelse, "kirke".
Selv om de i det første århundre var tallmessig ubetydelige i forhold til de store jødiske koloniene, oppsto det raskt kristne menigheter rundt store deler av indre Middelhavsområde, Egypt, Arabia og Lilleasia. Menigheten av kristne jøder i Jerusalem spilte en viktig rolle i den første tid. Men etter Jerusalems fall i år 70 og jødenes fullstendige fordrivelse fra byen i 135 ble de jøde-kristne redusert til en utkantgruppe uten videre betydning.

Sosiale grupper i urkristendommen
De første Jesus-tilhengere i Jerusalem var en protestbevegelse som samlet undertrykte i kritikk mot det monopol på "frelse" som den religiøse og sosiale overklasse hadde tillatt seg. I misjonen utenfor Palestina hadde denne protesten ikke samme appell. Der var det ikke en slik nær sammenheng mellom sosial og religiøs undertrykkelse. Økonomiske faktorer er derfor ikke tilstrekkelige til å forklare framgangen for den kristne misjon. Den populære teori om at urkristendommen var en proletarbevegelse (framsatt av bl.a. Friedrich Engels og Karl Kautsky) holder ikke stikk. Det er snarere grunn til å tro at de tidlige kristne grupper utenfor Palestina spente ganske vidt innenfor bysamfunnet, fra småborgerskapet og nedover. De hellenistiske synagoge-sympatisører som ble kristne, hørte ofte til den økonomiske middelklasse. Imidertid må det ha vært et sterkt innslag av grupper som var undertrykt eller underprivilegert på noe vis. Det viser den sterke utbredning blant kvinner (også av de høyere klasser) og slaver (særlig i 2. århundre). Årsaken til denne framgangen var at de kristne menigheter tilbød et nært fellesskap hvor personer av ulik sosial status ble innbefattet.
Både filosofiske skoleretninger og religiøse kultursamfunn forkynte likhet mellom mennesker, men den tidlige kristne bevegelsen satte i sterkere grad denne teorien om i praksis. Den var ennå en "ung" bevegelse, preget av ekstatiske opplevelser og begeistring, og dette gjorde det lettere å bryte med tradisjonelle sosiale mønstre. Dette gjenspeiler seg særlig i Paulus' brev til forskjellige kristne grupper, hvor han blant annet tar opp spørsmål som dreier seg om fellesskap og struktur i menighetene. I Galaterbrevet 3:28 summerer han sitt synspunkt opp på denne måten: "Her er det ikke jøde eller greker, ikke slave eller fri, ikke mann eller kvinne, dere er alle en i Kristus Jesus". Dette utsagnet var ikke et åndelig ideal, men et praktisk handlingsprogram for samlivet mellom kristne, som for Paulus sprang ut av evangeliet selv. Samtidig var hans ord også en kritikk av den eksisterende virkelighet i samfunnet og av de kristne som ville holde på religiøse og sosiale skiller.

De kristne og staten
I de første århundrer så mange utenforstående de kristne som en utfordring mot samfunnet. Dette gjaldt framfor alt den politiske makt - den romerske stat - som så de kristne som en trusel mot statens enhet. Imidlertid tok det tid før den fikk øye på de kristne som lenge levde i små grupper, delvis i ly av synagogene. De kristne på sin side var opptatt av forholdet til de nære omgivelser de var avhengig av: den jødiske synagoge og bysamfunnet. "Staten" kom sjelden innenfor synsvidden. Derfor finnes det i tidlig kristen litteratur ingen prinsipiell behandling av forholdet mellom "kirke" og "stat".
Dette gjelder også Paulus' utsagn i Romerbrevet, kapittel 13, som ofte er oppfattet som begynnelsen til en kristen "statsteori" med krav om lydighet mot øvrigheten som ble betraktet som innsatt av Gud. Dette kapitlet er snarere en praktisk forordning som sprang ut av en situasjon (ca. år 60) hvor den romerske stat ikke skapte noen problemer for de kristne - snarere var den en beskytter mot jødisk forfølgelse.
Hvordan situasjonen kunne skifte i løpet av en generasjon og variere i ulike miljøer, viser Johannes' Åpenbaring. Den ble skrevet ca. år 95 i Lilleasia under trykket av forfølgelser. Her blir den romerske stat, personifisert som keiseren, beskrevet som "udyret" i bilder preget av gammeltestamentlig polemikk. Konflikten med den romerske stat som førte til forfølgelsene, ble mer påtvunget de kristne enn framprovosert av dem. Framfor alt var forfølgelsene langt mer sporadiske enn ofte antatt, de var snarere et unntak enn en regel. Hovedårsaken var at de kristne nektet å delta i keiserkulten. Religiøs anerkjennelse av keiseren kom i konflikt med deres bekjennelse til Kristus som verdens herre.
Lenge var de kristne beskyttet av at de ble tatt for en jødisk gruppe, jødene var nemlig fritatt for kravet om keiserdyrkelse. Men situasjonen ble en annen da skillet mellom jøder og kristne ble synlig. Den romerske stat førte stort sett en tolerant religionspolitikk, men her dreide det seg om prinsipper, om anerkjennelse av staten. Det var derfor en politisk forbrytelse de kristne begikk ved å følge sin tro og nekte å delta i keiserkulten. Dette førte til konfrontasjoner som først tok slutt på 300-tallet da keiser Konstantin allierte seg med de kristne og anerkjente den kristne tro som basis for samfunnet.

Kirkens institusjonalisering
Selv om kristendommen begynte som en radikal protestbevegelse, hadde den elementer i seg som hindret den i å bli revolusjonær. Det gjaldt bl.a. selve den sosiale strukturen i menighetene. Som de jødiske synagoger, var de ikke så mye basert på enkeltindivider (som mange greske og romerske kultsammenslutninger) som på familier, dvs. "storfamilier" med slaver og andre avhenglge personer. De kristne overtok dermed i praksis en patriarkalsk modell som så i neste omgang ble teologisk begrunnet. Sammen med dette gikk en utvikling i retning av å knytte autoriteten i menighetene til bestemte embeter; biskoper og presbytere. Med dette var begynnelsen lagt til en samfunnsbevarende tendens i kristendommen. Dette skulle bli en viktig forberedelse til den rolle kristendommen senere skulle få som statsreligion.
Denne utviklingen blir ofte bedømt negativt, som et forfall. Men det var en uunngåelig utvikling. De første kristne representerte en radikal, religiøs protestbevegelse, og de ventet verdens ende i sin levetid. Stilt overfor et lengre historisk perspektiv måtte en slik bevegelse enten gå i oppløsning eller tilpasse seg en ny situasjon. De fleste kristne gjorde det siste, samtidig som mange av de opprinnelige idealer ble beholdt, men i en ny form. Kritikken av rikdom slo f.eks. ut i et stort sosialt hjelpearbeid (diakoni) som ble gjort mulig nettopp ved en sterk organisasjon.
Skulle kirken bli - og forbli - en folkebevegelse, var en slik tilpasning til samfunnet nødvendig. På den annen side har det fra den første tid og opp gjennom kirkehistorien stadig oppstått bevegelser - oftest kortvarige - som har representert den opprinnelige kritiske linjen med brodd mot institusjonalisering.
H.M./T.K.S.
Se også: Kirken, Kirkens kvinnesyn, Kristendom.


Johnston-øya
dvs ende: Avhengig område (USA) Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Jomfruøyane (Storbritannia)
Hovudstad: Road Town
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia)
Flateinnhald: 130 km²
Folkemengd i 1970: 10 000
Sysselsette i primærnæring: 7,5 %
Sysselsette i industri: 43,3 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 45,0%
Yrkesaktivitet: 41,0%'
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 27,1 %
Viktigaste handelspartnar 1973: USA, 41,5 %
Døyingsprosent for spedbarn: 5,26
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Jomfruøyane (USA)
Hovudstad: Charlotte Amalie
Sjølvstende: Avhengig område (USA)
Flateinnhald: 344 km²
Folkemengd i 1973: 65 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 0,5 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 5 910$
Yrkesaktivitet: 41,5 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 38,1 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg, 672 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0,0 %
Lese- og skrivekunne: 95 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb. 1972: 343
Døyingsprosent for spedbarn: 2,86'
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Jones, Mary Harris
Jones, (1830(?)-1930) amerikansk arbeidsleder, oftest kalt "Mother Jones". Mary Harris Jones var født i Irland og vokste opp i Canada. Som ung arbeidet hun flere forskjellige steder i USA som lærer og sydame. Hun giftet seg og fikk barn, men både mann og barn døde. Hun tok da arbeid i forskjellige bomullsspinnerier, senere også i andre industrier, og samlet opplysninger om arbeidsforholdene for kvinner og barn.
Etter hvert ble hun kjent for sin utrettelige innsats for gruvearbeiderne og deres familier, ikke minst under streik. I perioder ble hun lønnet av fagforbundet United Mine Workers. I noen år arbeidet hun for International Workers of the World. I 1903 skapte hun stor offentlig oppmerksomhet omkring barnearbeid gjennom å arrangere en flere dagers barnemarsj. Selv da hun var over nitti år gammel, fortsatte hun sin reise- og talevirksomhet.
"Mother Jones", hadde et temmelig tradisjonelt syn på arbeidsfordelingen mellom kjønnene. Hun mente at gifte kvinner ikke burde ha arbeid utenfor hjemmet og støttet ikke kravet om stemmerett for kvinner. Likevel nedla hun et stort arbeid blant kvinner, både blant husmødre og industriarbeidere, og hevdet at alle vellykte streiker blir vunnet av kvinner. Hennes hovedlnnsats var dels å gjøre offentligheten oppmerksom på de dårlige arbeidsforholdene for menn, kvinner og barn i gruver og industri, dels å hjelpe arbeiderne til å handle selv.
S.Ny.