Jacobiner

Under den store franske revolusjon (1789-99) utkrystalliserte det seg i kampens hete forskjellige ledergrupper som med hver sin linje kjempet om innflytelse og makt over de verdenshistoriske omveltninger som alle følte pågikk. En av disse gruppene var jacobinerne, så kalt fordi de holdt til i en klubb i et gammelt jacobinerkloster i Paris.
Jacobinernes program var å føre revolusjonen til den ytterste konsekvens: aldri stoppe eller bremse de sosiale bevegelser som var kommet i gang, men utnytte dem til videre framstøt for å realisere de demokratiske og borgerlige friheter. Her skilte jacobinerne seg fra andre i hvor langt de var villig til å tolerere ekstraordinære og voldelige midler som revolusjonære. Slike midler måtte uunngåelig bli aktuelle i den skjerpete sosiale spenning som videreføringen åpnet for. Den nådeløse henrettelse av revolusjonens fiender, terroren, var konsekvensen, og den ble forfektet under full bevissthet om det mål - middel - problemet som forelå.
Jacobiner har etter dette vært betegnelse på en ytterliggående, nærmest selvødeleggende radikalisme, som en kan treffe på i mange skikkelser gjennom de siste hundreårs historie. Et jacobinsk element kan for eksempel spores i Norge i det vi kaller slekten fra 1814, spesielt hos den unge grev Herman Wedel. Det kan, som en mer generell ytterliggående opposisjon, påtreffes i enhver revolusjonær situasjon som det hyper - radikale element Lenin ble beskyldt for å tilhøre av Rosa Luxemburg. Med politisk kløkt klarte Lenin selv å brennmerke sine senere motstandere som smittet av en revolusjonær "barnesykdom".
Jacobinerfenomenet har i denne forstand alltid fascinert de som har forsøkt å lære av andres revolusjonære prosesser, ikke minst bolsjevikene. Ganske særlig står Maximilian Robespierre, den siste store jacobiner fra den franske revolusjon, som en historisk skikkelse med stor tiltrekningskraft.
H.F.D.



Jahre, Anders

Data for 1975:
Hovedkontor: Sandefjord
Innehavere: Anders Jahre, Jørgen Jahre, Bjørn Bettum
Tonnasje registrert i Norge: 2 545 227 dvt
Andel av utenrikstonnasjen: 5,7 %
Ansatte:960
Selskap som inngår i gruppen: AS Kosmos, AS
Hvalfangerselskapet Kosmos II, Skibs AS Jaris,
Bulls Tankrederi AS, Anders Jahres Rederi AS
Eiertype: Familiedominans med sterke minoritetsgrupper i AS Kosmos
Bankforbindelse: Den norske Creditbank
Betydelige eierinteresser: Jahres Fabrikker AS,
Norteknik, Kaldnes Mek. Verksted AS,G. ( Mathiesen Spedisjon AS, Saga Petroleum AS & Co, Norwegian Oil Consortium AS
Fraktinntekter: 520 millioner kroner
Daglig leder av selskapet: Bjørn Bettum

Anders Jahres rederiforetak har i likhet med flere andre Vestfold-rederier sin opprinnelse i hvalfangsten. Rederiet ble etablert i 1922 og går for å være en av pionerene i pelagisk hvalfangst (bearbeider råstoffet på flytende kokerier). Det var det første bygde store flytende kokerier med rasjonalisert drift.

AS Kosmos er det sentrale selskapet i konsernet. Det er det største rederiselskap som noteres på Oslo Børs. Jahrefamilien er hovedaksjonær i selskapet, men andre kapitalsterke familier har store eierinteresser. Sammensetningen av styre og representantskap viser at det er sterke forbindelseslinjer i første rekke til foretak dominert av familiene Astrup, Grieg Tidemand og Stove Lorentzen (Fearnley & Eger og Belstoverederiene).
Jahres enkelte selskaper eier skip som går både tank- og tørrlastfart. De driver imidlertid også i passasjerfart mellom Norge og kontinentet. Jahre Line er et interessentskap hvor andre norske rederigrupperinger er medeiere, bl.a. Fred Olsen- konsernet
Den overveiende delen av rederiets tonnasje befraktet på langvarige kontrakter, og gruppen har en inntjeningsevne som få andre norske selskap kan vise maken til.
Hovedselskapet, AS Kosmos, har en solid likviditet og en etter norske forhold høy egenkapitalandel. Det hevdes at Kosmos med sin store beholdning av betalingsmidler i kasse og bank, er en av de aller største låneyterne på det grå pengemarkedet. (Markedet betegnes som grått når lån formidles utenom de etablerte finansinstitusjoner, se art. Grått pengemarked.)
Jahres Fabrikker ble bygd i 1935 for å ta seg foredling av hvalolje. Bedriften er fortsatt i virksomhet, men med annet råstoffgrunnlag. Fabrikken, som er datterselskap til Kosmos, leverer i dag herdet fett, fettsyrer og andre tekniske produkter. Jahres Fabrikker kjøpte i 1976 opp Vera Fabrikken Sandefjord som driver produksjon av vegetabilske oljer. I 1975 hadde fabrikkene en omsetning på 126 millioner kroner, en eksportandel på 70% og 270 ansatte. Kosmos har videre en betydelig eierandel Kaldnes Mek. Verksted AS i Tønsberg.
Detaljerte oversikter over Jahres øvrige interesser i norsk næringsliv foreligger ikke. Det er imidlertid på det rene at Jahreselskapene har viktige forbindelser med de største norske finanssentra. Styre- og representantskapsmedlemmene i Kosmos har en lang rekke verv i de største kredittinstitusjonene (bl.a. Bergen Bank, Vesta, Hygea, Investa, Den norske Creditbank, Storebrand, Idun, Custos, Norske Folk, Gjensidige, Andresens Bank, Assuranceforeningen Skuld), i store oljeselskap (Saga Petroleum, Saga Petrokjemi), i industriforetak (Elkem-Spigerverket, Dyno Industrier, Saugbrugsforeningen, Orkla Industrier) og i Det Norske Luftfartsselskap.
Jahreselskapenes solide økonomi har også kommet til uttrykk ved at Anders Jahre har stått for betydelige donasjoner. Det begynte med opprettelsen av Anders Jahres fond til vitenskapenes fremme, som har ført til opprettelsen av flere institutt ved Universitetet i Oslo. Den mest kjente donasjonen i senere tid er de 40 millioner kroner som Jahre ga til byggingen av Sandefjords nye rådhus midt på 1970-tallet.
A.F.-N.



Jamaica
Hovudstad: Kingston
Sjølvstende: 1962 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 10 962 km²
Folkemengd i 1973: 1 976 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,9 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 2,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 868 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,0 %
Inflasjonsrate i 1975: 16,6 %
Sysselsette i industri: 18,6 %
Sysselsette i primærnæring: 27,4 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 46,1 %
Yrkesaktivitet: 40,1 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 44,8 %
Største eksportvaregruppe: Bauxitt, 64,2 %
Viktigaste handelspartnar 1975: USA, 37,9 %
Energibruk pr. innbyggjar: Middels, 1 706 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 23,1 %
Lese- og skrivekunne: 82 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 100
Døyingsprosent for spedbarn: 3,88
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 8,0
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 1,5
Militærutgifter pr. innb., 1972: 3,85 $
Tilslutning til militærallianse: OAS
Forklaringar og fotnotar står framme i kvart band


Japan
Hovedstad: Tokyo
Sjølstendighet: Lang sjølstendighet
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 372 313 km²
Folkemengde i 1973: 108 346 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,3 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 0,6 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 3 812$
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 5,5 %
Inflasjonsrate i 1975: 12,2 %
Sysselsatte i primærnæring: 12,8 %
Sysselsatte i industri: 36,4 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 49,2 %
Yrkesaktivitet: 70,4 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 39,5 %
Eksportensidighet: Motorkjøretøyer, 14,4 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 41,9%
Lese- og skrivekyndighet: 98 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 519
Spedbarnsdødelighet: 1,13 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 17,7
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 2,4
Militærutgifter pr. innb., 1973: 26,31 $
Tilslutning til militærallianse: USA
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

Japan er et land så forskjellig fra landene i vest at det bare kan forståes på sine egne premisser, noe som ikke betyr at man behøver å godta disse premissene. Landet har i de siste hundre år vært en utfordring til Vesten, ikke bare økonomisk (98 % av det engelske motorsykkelmarked beherskes nå av japanerne), politisk/militært (annen verdenskrig og historien forut for den), men også kulturelt. Japan framstår som det første landet utenfor den vestlige kulturkrets som ble i stand til å konkurrere med Vesten på Vestens egne vilkår: hvordan kunne det være mulig? Litteraturen om dette er omfattende; det følgende står for forfatterens egen regning.
Det er et vanlig - men ukorrekt syn at Japan ble åpnet etter 250 års isolasjon under Tokugawaføydalismen da amerikaneren Commodore Perry kom med sine skip i 1853-54. For det første var ikke landet helt stengt: Nederlenderne, som hadde en stasjon på Deshima - øya i Nagasaki-bukten, informerte japanerne om det som skjedde i Vesten mot å få visse handelsfordeler (studiet av Vesten het derfor "Dutch studies"). Japanerne var ganske godt orientert - da som nå. For det annet satte de bare døren på gløtt, og gjør det fortsatt: importen av vestlige industriprodukter er helt ubetydelig i dag som tidligere; mennesker kan fritt reise inn og ut, og japanerne viser dem sitt vestlige ansikt og tar imot gjestene i sitt "Western room" (møblert med vestlige møbler å la 1930) og snakker om vestlige ting. Utlendingen som behersker japansk og spiser og går kledt og lever på tradisjonelt japansk vis, virker dels komisk, dels frastøtende som en som trenger seg inn på lukket område. Avstanden mellom gai-jin (utenfor - mennesker, altså utlendinger) og nihon-jin (solens utspring - mennesker, altså japanere) er stor og varig. Hadde Ieyasu (den første Tokugawa, som "stengte" landet) vært i live i dag, ville han vært fornøyd.

Internasjonal politikk
Et fundamentalt trekk ved Japans internasjonale politikk er at verden deles i to: utland og Japan. Skillet er temmelig skarpt selv om det selvsagt er sterkere identifikasjon med de øst-asiatiske land som Japan inntil nylig har oppfattet seg selv som en slags pater familias overfor. Utlandet er ikke nødvendigvis bedre eller verre enn Japan, vennlig eller fiendtlig - det er en ressurs som Japan kan bruke, og bør bruke, med forsiktighet. Det som skjedde etter "Perrys' ankomst" og den såkalte Meiji restaurasjonen i 1868 (som i virkeligheten var en revolusjon, en delvis overgang fra føydalisme til kapitalisme for å bruke et vestlig tankeskjema), var en aktiv bruk av utlandet, et genialt spill for makt og profitt, uten å la utlandet få kontroll over Japan. Metoden var: Utlandet - gai-koku - ble delt i to, Vesten og øst/Sydøst-Asia: resten eksisterte ikke i første omgang. Fra Vesten hentet Japan teknologi, i bytte for f.eks. silke. Fra Øst-Asia hentet Japan råvarer, i bytte for "militær beskyttelse" altså den føydale, internasjonale formel som også er kjent som kolonialisme. En serie kriger er som hentet ut av en vestlig lærebok i imperialisme: mot Kina i 1894-95 for å legge under seg Formosa; mot Russland 1904-O5 først og fremst for å nøytralisere Russland i Østen; mot Korea 1910-11, en okkupasjon som varte til 1945; mot Kina igjen over Manchuria (Japan kalte det Manchukuo) fra 1931 - et grusomt felttog som på mange måter minnet om nazismens herjinger i Russland.
Den første betingelsen for Japans utrolige økonomiske vekst var at de unngikk å bli kolonisert av Vesten - og her ble de hjulpet av å være råvarefattige og et lite marked sammenliknet med Kina litt lenger vest. Den andre betingelsen var at de koloniserte andre. I denne prosessen kom landet uunngåelig inn i en kollisjonskurs med andre imperialistiske land som opererte i området: England, Frankrike, Nederland og USA. Disse startet en økonomisk boikott av Japan som la grunnlaget for angrepet på Pearl Harbor desember 1941. Den japanske ledelsen hadde neppe noen illusjoner om å vinne denne krigen; den foretrakk å bli slått i krig framfor å bli økonomisk kvalt. Det er neppe tvil om at denne holdningen til krig henger sammen med den gamle samurai-ånd (bushide). Den er stikk i mot vestlig rasjonalitet som tilsier at man ikke skal gå til krig med mindre "maktbalansen" er til ens fordel.
Økonomisk utvikling
Japan ble altså slått militært, men det tok dem bare ti år å gjenetablere de økonomiske kretsløpene på en måte som førte til stadig vekst og overskudd på handelsbalansen. Metoden var den samme som tidligere, men denne gang klart innenfor kapitalistiske, mer enn maktpolitiske spilleregler. Fra Vesten ble det fortsatt innført teknologi (patenter, lisenser), men motytelsen ble i stadig større grad stadig mer avanserte industriprodukter. Fra den tredje verden kom råvarene, særlig fra Sydøst-Asia, men også fra land som USA, Australia og Sovjetunionen som til gjengjeld fikk litt mindre avanserte industriprodukter. Intet land i verden har praktisert den gamle britiske liberalismes regel "bare råvarer inn, bare ferdigvarer ut" bedre enn Japan. Resultatet kjenner alle: i stadig flere land ser butikkene mer og mer ut som japanske varemesser.
Det har ikke manglet på aggressive reaksjoner mot den japanske inntrengingen på andre markeder og mot utkonkurrering av vestlige firmaer (fotoapparater, elektronikk i sin helhet, motorsykler, til dels biler og skip). De vanligste argumenter har vært at dette skyldes at: - japanske produkter er etterlikning (dette var sant, men i dag er japansk industriell forskning, om ikke alltid grunnforskningen, helt på høyden med andre land) - produktene har dårlig kvalitet (har muligens en gang vært riktig, men i dag er japanske varer stort sett bedre enn de som lages i vest) - de har lav pris fordi japanske arbeidere betales dårlig (japanske arbeideres lønnsnivå er i hvert fall på britiske arbeideres nivå) - de har lav pris på grunn av dumping (det er riktig at japanske business-konglomerater har kapasitet til dette - Mitsubishi, Mitsui, National, etc. men intet firma eller land kan drive slik politikk over lang tid) - det er veldige forurensninger, som f.eks. den grusomme minamata-forgiftingen (kvikksølvutslipp) (også sant, men neppe verre enn i de vestlige land).
Når slike ideer slår an i Norge og andre vestlige land, er årsaken antakelig først og fremst rasistisk: Det kan ikke ganske enkelt være at japanerne er dyktigere enn oss, når de i tillegg også er japanske! Det må være en hemmelighet skjult i Japan, og det er det forsåvidt, men den er ikke nødvendigvis avslørende for Japan.
Sosial struktur
Selve grunntrekket i den japanske sosiale struktur er, sagt i en enkel formel, kollektivisme og vertikalitet; I hvert fall var den det inntil helt nylig. Kollektivismen gir seg uttrykk i den berømte japanske gruppe-ånd; en solidaritet med sin familie, bedrift, firma, institutt, ministerium og med Japan selv. En japaner oppfatter seg som representant utenfor gruppen, og som en del av et "corpus mysticum" innenfor gruppen. Målsettingen i en diskusjon er å komme fram til enighet - dette oppnås gjennom en lang og innviklet prosess (sett med vestlige øyne) hvor ingen går for langt for ikke å bryte gruppesolidariteten og for ikke å komme i en posisjon hvor det blir vanskelig å etterleve beslutningen etterpå. Dette gir en voldsom styrke til gruppen og til den enkelte som er med, og som kan stole på at gruppens medlemmer vil støtte og hjelpe i livets vanskelige situasjoner.
Vertikaliteten gir seg uttrykk i en sterk kaste snarere enn klasseinndeling, og i at japanere synes å bevege seg meget mer i vertikale enn horisontale forhold, i Tokugawa-perioden var det fire grupper under føydalherrene: shi (også kalt samurai, krigere, lavadel); no (bønder); ko (håndverkere) og sho (kjøpmenn). Dette er den samme inndelingen som i Kina, men der kaltes de shik, nung, kung, shang (se art. Konflikt). Kjøpmennene har kommet seg opp fra en status ikke så forskjellig fra jøder/sigøynere i Europa; bøndene er blitt behandlet bedre enn i Europa, for ikke å snakke om i India, håndverkerne er blitt arbeidere og samuraiene intellektuelle. Men selve grunnlaget for det moderne japanske kastesamfunn er ikke lenger fødsel, men utdannelse. Høyest står de som greier å komme inn ved de to topp-universitetene Tokyo Daigakku og Kyoto Paigakku - de er den nye adel. Så kommer en rekke universiteter i streng rang-rekkefølge, men stort sett med de statlige, pluss noen private eliteuniversiteter først, og resten i annen klasse. Det japanske samfunn er i dag organisert rundt de gruppene som er utdannet ved disse universitetene - å komme inn ved et eliteuniversitetet er derfor det viktigste mål i et ungt menneskes liv (opptakelsene finner sted i mars-april, som er de månedene hvor det skjer flest selvmord).
Kombiner vertikalitet med kollektivisme og man får et samfunn som med voldsom energi vil gjøre det som ledelsen mener det skal gjøre. Hvis ledelsen vil krig, blir det krig; vil ledelsen ha fred, blir det fred. De samme japanere som med glød hadde ofret sitt liv i kampen mot amerikanerne som kamikaze-flygere og styrtet seg ned med fly mot krigsskip, ble de lydigste og snilleste okkuperte noen okkupant kan ønske seg. Fordi de ikke lenger gikk til krig, oppfattet ledelsen alt de gjorde, selv den mest skrikende økonomiske aggresjon mot land i Sydøst-Asia som "fred". Raseringen av skoger i Malaysia, av øyer i Indonesia, utbytting av arbeidere som sliter under umenneskelige betingelser i Sør-Korea i japanskeide firmaer, ligger stort sett utenfor den japanske samfunnsdebatt - slik det også gjør i mesteparten av det kapitalistiske Vest-Europa og Nord-Amerika.
Vertikaliteten er en makt-vertikalitet mer enn privilegie-vertikalitet. Bortsett fra restaurantbesøk m.m. på firmaets bekostning og svart bil med blondegardiner og sjåfør med hvite hansker, er det ikke så stor forskjell på en japansk direktør og en fagarbeider. I arbeidet går de f.eks. likt kledd og spiser gjerne i samme kantine. Men maktkonsentrasjonen er enorm, langt større enn i Vesten. Lønnsnivået er en dårlig indikator på levestandard fordi et japansk firma tar seg langt mer av sine ansatte enn vestlige firmaer gjør - f.eks. arrangerer de ofte giftemål, turer, lunsjer, skaffer meget billige leiligheter, har feriesteder o.l. På den annen side er det gjennomgående en forutsetning at man blir i det firma/universitet/ministerium etc. man en gang har begynt i. Å forlate det er et forræderi mot alle de som har tatt seg av en. Det er også uøkonomisk: lønnen øker langt sterkere med ansienniteten der enn i Vesten. Den regnes ikke etter eksamensår, men etter ansettelse i firmaet. Man er også stort sett garantert mot arbeidsløshet: forpliktelsen til å beholde en arbeider ansees som absolutt når han eller hun først er ansatt.

Føydalisme, kapitalisme, sosialisme
Både kollektivismen og vertikaliteten peker sterkt i føydal retning, selv om visse trekk ved eiendomsforholdene minner om kapitalisme. Men samtidig har Japan også sterke trekk til felles med de sosialistiske land i øst-europeisk betydning, altså "sentralt planlagt": det er et statskapitalistisk samarbeid mellom private firmaer og statlige ministerier langt ut over det som finnes i Vesten, bedre gjennomtenkt, mer langsiktig og man kunne nesten si: langt mer intelligent. En grunn til det siste er at i Japan går første sortering fra universitetene til staten, andre til næringslivet og den tredje blir ved universitetet (noe som merkes); i Vesten (inkludert Sovjetunionen og de øst-europeiske land) er det motsatt (noe som også merkes). En viktig forhandling mellom statlige delegasjoner fra Japan og et land i vest er derfor et møte på ulik fot: japanerne vil som regel ikke bare være overlegne, men dessuten være overlegne nok til å makte å skjule dette.
Som velferdssamfunn fungerer Japan godt for den som er sikret i et firma etc, og har familie; meget dårlig for den som faller utenfor dette mønsteret, særlig de eldre. Selvmordshyppigheten er da også spesielt høy hos eldre kvinner. Og kvinnenes stilling minner sterkt om f.eks. Norge på den tiden da Ibsen skrev "Et Dukkehjem" - men med en meget viktig forskjell: de har stor makt i hjemmet. Det er f.eks. vanlig at kvinnene får lønningen utlevert og gir mannen lommepenger - som han da går på bar for (med bar-piker). Ekteskap arrangeres fortsatt gjennom en tredje part. Initiativet kan komme hvor som helst fra, så lenge det ser ut som om den tredje parten - gjerne en direktør, en professor - er den som står bak. Det er vanlig i Japan å si: "Våre ekteskap begynner "arrangert" og utvikler seg til kjærlighetsekteskap; i Vesten er det omvendt.">

Fremtidsutsikter
Et system, som slik forener føydale, kapitalistiske og sosialistiske trekk for å bruke vestlige kategorier igjen, har både styrke og svakhet. Styrken er klar, den har vi sett. Svakheten er blant annet en viss blindhet, en mangel på indre kontroll fra befolkningen fordi den fortsatt er sterkt lojal overfor ledelsen, dvs. den konservative regjering. Den er utgått av partiet med det misvisende navn Det liberalt demokratiske parti og har regjert nesten uavbrutt siden krigen. En annen svakhet er at japanere selv ser ut til å miste noe av entusiasmen for modellen og blir stadig mer interessert i å være mindre flinke, produktive og kollektivistiske. De blir mer interessert i å finne sin egen stil, mer i kontakt med natur og kunst og med hele den strenge og enkle, men krevende estetikk som preger all japansk kunst. En slik omstilling av livsstil framstår som langt mer sannsynlig enn noen arbeiderrevolusjon i sosialistisk retning.
Utenrikspolitisk, det vil for Japan først og fremst si utenrikshandelspolitisk, er det også klart at modellen har sine svakheter. Hvordan ville det være om resten av verden (gul-koku) en dag kom sammen til et møte og sa: Nå får det være nok! Den Første verden har fått nok av japansk konkurranse, den Andre verden er blitt lurt nok av en planøkonomi i kapitalistisk forkledning, og den Tredje verden er utbyttet nok etter klassisk kapitalistisk mønster! Kort sagt: Hva skjer hvis de første stenger sine markeder gjennom proteksjonisme og de siste sier at de vil bearbeide råvarene selv? Her skal man merke seg at Japan ikke har noe annet grep enn det økonomiske over andre land. Det er meget liten interesse for japansk kultur, meget få rundt i verden drømmer om å sitte på en bar i Shinjuku, men mange drømmer om å sitte på en bistro i Latinerkvarteret; ingen siterer japanske forfattere eller nynner japanske melodier, men hele verden er fylt av engelsk/amerikansk litteratur og pop.
Det som skjedde i tretti-årene kan skje igjen: en utfrysing av Japan. Japans motpolitikk går ut på å søke kontakt i alle leirer: handle med Israel og med arabere, med vest og øst (men ikke så mye med Sovjetunionen på grunn av de øyene Japan ikke har fått tilbake) og med Kina. Det siste er kanskje nøkkelen: et arrangert ekteskap mellom et land som har en teknologi uten noe budskap og et land med et budskap uten teknologi. Japan må da gi slipp på sin "pater familias"-rolle i Østen - fremtiden vil vise om de er villige til det, eller om de har andre planer med det enorme militærapparatet de har bygd opp de siste årene.
J. G. /F. Ni.
Litteratur: C. Nakane: Japanese Society, Berkeley 1972.


Jaurès, Auguste Marie Joseph Jean
Jaurès (1859-1914), fransk sosialist. En av samtidas største talere, kjempet for å hindre utbruddet av første verdenskrig ved det europeiske proletariatets felles aksjon.
Jean Jaurès kom fra en borgerlig middelklassefamilie i småbyen Castres, øst for Toulouse i Sør-Frankrike. I 1883 blei han dosent i filosofi ved universitetet i Toulouse.
Jaurès var utsending til deputertkammeret i 1885-89 som moderat republikaner, seinere som sosialist fra 1893 til 1898 og fra 1902 til 1914.
Jaurès arbeidet for å forene de franske sosialistene som i begynnelsen av 90-åra var splitta i minst fem forskjellige grupper. I 1901 forentes de i to partier, "Det franske sosialistparti" (jauressister, possibilister, uavhengige) og "Frankrikes sosialistiske parti" (guesdister, blanquister, kommunistisk allianse), og i 1905 lyktes det Jaurès, etter påtrykk fra Andre Internasjonale, å forene de to partiene i ett: "Det sosialistiske parti. Fransk seksjon av arbeidernes Internasjonale (SFIO). Avisa "l'Humanité", grunnlagt av Jaurès året før, blei partiets hovedorgan.
I slutten av 90-åra gikk Jaurès sterkt inn i kampen for frifinnelse av den uskyldig dømte kaptein Alfred Dreyfus. Dette engasjementet gav opphav til stor strid mellom de franske sosialistene. Strid vakte også spørsmålet om "ministersosialismen" som dukka opp da sosialisten Millerand trådte inn i den borgerlig-radikale regjering Waldeck-Rousseau i 1899. Jaurès støtta Millerand og forsvarte dette syn overfor Internasjonalen i 1900 (Paris) og 1904 (Amsterdam). Etter en prinsipiell fordømmelse av "ministersosialismen" på Amsterdam-kongressen, gikk Jaurès med på å endre sitt syn.

Politisk syn
Jaurès gav aldri sin fulle tilslutning til marxismen. Han trodde på en idealistisk og humanitær sosialisme, sosialismen som virkeliggjørelsen av rettferdigheten og demokratiet. En slik oppfatning kom allerede fram i en av hans avhandlinger til doktorgraden i filosofi (1891), "Om den tyske sosialismens opprinnelse", hvor han satte den tyske sosialismen i samband med Luther, Kant, Fichte og Hegel. Jaurès så også sosialismen som en fullendelse av republikken og den franske revolusjon.
I sitt historiesyn forsøkte Jaurès å forene den historiske materialismen med idealistiske elementer. Han anså ideen om rettferdighet som en drivkraft i den historiske utvikling ved sida av de materielle faktorer. Det store verk "Histoire socialiste de la France", som Jaurès tok initiativet til i 1901, er lagt an etter et slikt perspektiv.
Jaurès var tilhenger av en udogmatisk kristendom, men bekjempa kirken som han så som et redskap for reaksjonen. Han arbeidet for en konfesjonsløs skole og bidro sterkt til innføringen av skillet mellom kirke og stat i 1905.
I kampen mot den franske monarkismen, klerikalismen ("presteveldet"), militarismen og den nasjonale sjåvinismen var han ikke uvillig til å støtte seg på borgerlig-radikale krefter.

Kamp mot storkrigen
Jaurès ante tidlig at en krig mellom stormaktene i Europa var i emning. I 1910 la han fram sine militærpolitiske tanker i boka "Den nye hær". Her gikk han inn for "våpen til hele folket", en omorganisering og desentralisering av den gamle "kasernehæren" i retning av et heimevernsforsvar. Dette ville etter Jaurès mening styrke Frankrikes forsvar, samtidig som det umuliggjorde bruk av troppene innad eller til angrep på fremmede land. Reformen tenkte han seg gjennomført ved parlamentsvedtak.
Samtidig gjorde Jaurès et formidabelt arbeid i skrift og tale for å hindre utbruddet av krigen. Ved Andre Internasjonales kongress i Stuttgart 1907 la han fram forslag om samtidig generalstreik i alle berørte land i tilfelle krig (se art. Generalstreik). Kongressen avviste forslaget, men uttalte at det var arbeiderklassens plikt "med alle hensiktsmessige midler" å forhindre krigen og utnytte krigens økonomiske og politiske krise til å framskynde kapitalismens fall. På kongressen i København 1910 kom forslaget opp igjen, men blei ikke vedtatt. Heller ikke den store fredskongressen i Basel 1912 kunne enes om konkrete aksjonsplaner. Ved en ekstraordinær fransk sosialistkongress mot krigen 14.-19. juli 1914 fikk imidlertid Jaurès vedtatt en resolusjon om generalstreik.
På grunn av sitt engasjement mot krigsforberedelsene, blei Jaurès forfulgt i den franske pressa og utskjelt som "landsforræder" og "tysk agent". Den 31. juli 1914- dagen før krigsutbruddet - blei Jaurès skutt på en restaurant i Paris av en nasjonalist som ønska fransk gjenerobring av Alsace Lorraine, områder avstått til Tyskland i 1871. Morderen blei i 1919 frifunnet, da juryen fant at han hadde handla ut fra "patriotiske motiver".
S.B.
Litteratur: M. Auclair: La vie de Jean Jaurès, Paris 1954 (dansk oversettelse 1965). L. Rapport: Jean Jaurês, Paris 1915. S. Ranuy: Jean Jaurès og sosialdemokratiet i Frankrike, København 1925. G. Hirdmann: Jean Jaurès, Stockholm 1934.


Jazz
Jazz er en musikkform hvis opprinnelse er knyttet til de amerikanske negerslavene. Til jazzens forløpere regnes blues, arbeidssanger, religiøse spirituals, populær omstreifermusikk ("minstrels"), men også hornorkestrenes marsjform. Grunnleggende for jazzen er den sterkt markerte rytmen og synkoperingen (forskyvning av taktartens naturlige betoning).

Historie
Jazzen oppsto omkring århundreskiftet i sørstatenes handelssentrum New Orleans. Jazzen var i begynnelsen knyttet til de såk. "losjene", som organiserte byens laveste sjikt, negerbefolkningen, slavenes etterkommere. Losjene sto for alle slags sosiale begivenheter: dåp, giftemål, parader, begravelser, etc. Hver losje hadde sitt orkester, som besto av amatører. Besetningen varierte omkring trompet, basun, klarinett, banjo, tuba, trommer. Melodi-instrumentene improviserte kollektivt over ensartede, skjematiserte harmonier i en enkel, ofte marsjinspirert rytme. Etter hvert ble det vanlig å bruke jazz som underholdnings-musikk i barer, bordeller og andre lyssky forlystelsessteder (Storyville - kvarteret i New Orleans). Her finner man de første profesjonelle jazzmusikere, som pga. sitt arbeidssted ofte ble stemplet som tvilsomme personer ("outlaws"). Musikalsk sett benyttet man seg her nesten bare av pianoet. ("Ragtime"- musikken er en formalisert og komponert utløper av denne musikken.)
Innen losjene var jazzen ennå knyttet til negrenes isolasjon fra andre grupper av befolkningen, en etterlevning fra slavetiden. Den gamle sosiale rangordningen brøt imidlertid sammen i og med sørstatenes synkende økonomiske betydning. Den industrielle utvikling fant sted i nordstatene, og stadig mer av arbeidskraften ble trukket nordover. På 1920-tallet flyttet til slutt også jazzen med: Chicago ble det nye sentrum for dens utvikling. Underholdningssiden ved musikken ble helt dominerende, og jazzmusikernes "outlaw"-posisjon ble forsterket i og med at brennevinsforbudet tvang musikerne til å søke jobber hos dem som hadde overtatt skjenkerettighetene, nemlig gangsterne. Musikalsk sett ble det vanlig å bruke kontrabass og piano ved siden av trommer i rytmegrupper. Soloinstrumentene framsto etter hvert enkeltvis i improvisasjonen (f.eks. trompeteren Louis Armstrong). Den kollektive improvisasjonen (det hierarkiske (rangordnete) sørstatsmiljøet) erstattes av individuell improvisasjon (storbyens isolering av enkeltindividet). Fra dette punkt blir jazzens utvikling også en utvikling av den individuelle spillestil og teknikk.

Del av kulturindustrien
I sammenheng med dette begynte den voksende kulturindustrien å fatte interesse for den nye underholdningsmusikken. Dette ga muligheter for sosial anerkjennelse av visse musikere. Jazzen ble herved renset for diverse usiviliserte elementer, musikken ble "glattere", spillet ble preget av teknisk perfeksjonisme. Selv om raseskillene fortsatt var skarpe i den tidens USA, var det ikke lenger bare fargede, men også hvite musikere som utviklet jazzen (f.eks. klarinettisten Benny Goodman). Disse tendensene samlet seg i swing-jazzen eller swing and sweet" (ca. 1930-45), hvorav jazzen fikk almen utbredelse og ble den dominerende populære dansemusikk. De store orkestrene ("bigbands,") ble dominerende (f.eks. Duke Ellington, Count Basie, Goodman). Slike består gjerne av rytmegrupper (trommer, bass, piano, gitar), trombonegruppe, trompetgruppe og saksofongruppe. I forhold til smågruppene betød storband-formen en innskrenkning av musikernes muligheter til individuell utfoldelse. Dansemusikken krevde en glatt og polert stil, det hele måtte være arrangert. Improvisasjonen var sterkt standardisert, de som drev jazzens utvikling videre var unntak (f.eks. tenorsaksofonisten Lester Young, vokalisten Billie Holliday). Swing-jazzen fikk en voldsom utbredelse via radio og plater, noe som på lengre sikt bidro til å utviske raseskillelinjer både innen publikum og orkestre. Sent på 30-tallet kan man sågar spore tendenser til at noen storband spiller rene konserter. Herfra kan man si at "populærmusikken" (den "lette musikken") får en selvstendig utvikling, basert på swing-storbandene og deres vokalister (f.eks. Frank Sinatra), samt andre elementer som operette- og film-musikk.

Bebop-jazzen
Videreutviklingen av jazzen fant så å si sted i skyggen av storbandene: musikerne la seg for vane å komme sammen i barer om natten etter spillejobbene for å improvisere i fellesskap ("jam"). Ut av disse lukkede miljøene oppsto bebop-jazzen, som først sto fram for publikum etter krigen. Denne jazzformen brøt med mange av kulturindustriens og populærmusikkens forventninger og ble delvis møtt med avsky og fordømmelse. Musikerne hadde imidlertid ingen sosial bevissthet og reagerte oftest individuelt på forakten: desperasjon, fortvilelse og rusgift.
Musikalsk sett representerte bopen en videreføring av tendenser som swing-musikken etter hvert undertrykte: selve det individuelle uttrykk i improvisasjonen ble forsterket. Man gikk tilbake til smågruppen og dens frihet. Typisk besetning var saksofon, trompet, piano, bass og slagverk. Rytmegruppen ("kompet") var ikke lenger bare ledsagende, men utviklet i likhet med melodi-instrumentene mer individuelle spillemåter. Variasjon og dristighet i forhold til harmoniene ble typisk for improvisasjonen (f.eks. altsaksofonisten Charlie Parker). Tonaliteten var ikke lenger så bestemmende: eksempelvis spilte pianistene gjerne høyere oppe i akkorden og unngikk derved grunntonen, noe som ga musikken et mer flytende og ubestemt preg. I bop-perioden ble det rendyrket et musikalsk forløp som etter hvert er blitt en sedvane innen jazzen: en melodisk linje, et tema (gjerne en såk. standard-melodi) spilles og deretter improviserer solistene (spiller chorus, "kor") over det akkordskjemaet melodien er bygd på. En rekke forskjellige akkordskjemaer og akkordsammensetninger, varierte rytmer, etc, ble utviklet i denne perioden. Mye av det glatte fra swingen ble rensket ut. Bebopen var ingen dansemusikk og heller ikke ren underholdning: den krevde en mer lyttende og engasjert holdning hos publikum enn tidligere jazz. Framføringen fant sted i klubber og hadde en konsertpreget form. Utover på 50-tallet utviklet bopen delvis avarter og utviklingsformer som hard-bop, neo-bop og cool, delvis ble den i mer utvannede former sugd opp av kulturindustrien.

Frijazz og opprør
På overgangen til 60-tallet preges jazzens utvikling av et stadig mer problematiserende forhold til akkordene. "Siden bop-perioden har det pågått en krig mot akkordene" (George Russell). En av hovedeksponentene for denne utvikling var tenorsaksofonisten John Coltrane. I sine komposisjoner prøvet han ut de forskjelligste akkordsammensetninger, i sine improvisasjoner forsøkte han å gjennomspille ikke bare de harmoniegne tonene, men hele skalaer rundt akkordene. Coltrane utviklet dessuten en stil der man improviserer over samme eller bare få harmonier gjennom mange takter. Utover på 60-tallet preges Coltranes musikk av et stadig mer aggressivt forsøk på å tvære ut alle akkordenes muligheter. Disse muligheter er nærmest bestemt av den kromatiske skala (halvtonerekken), og den jazzen som streber mot en maksimal utnyttelse av denne kalles frijazz (avantgardejazz). Sammen med oppløsningen av en fast tonalitet går oppløsningen av en regelmessig rytmikk. Mens Coltrane var den som mest dramatisk kjempet kampen med akkordene, var altsaksofonisten Ornette Coleman den som mest uhemmet beveget seg i de nye atonale omgivelsene. Med en tidsforskyvning når altså også jazzen til det samme standpunkt som den europeiske musikken: atonalitet. Men jazzen nådde til atonaliteten gjennom improvisasjonens utvikling, den europeiske atonalitet var konstruert.
Frijazzen kan betegnes som det absolutte høydepunkt i utviklingen av musikernes individuelle frihet. Alle instrumenter er likeverdige, improvisasjonen er spontan og kollektiv. Den mest ekstreme frijazz forsøker å bryte med ethvert skjema, både rytmisk og harmonisk. Instrumentenes klangmuligheter utnyttes maksimalt (overtoner, overblåsing) og med veldig intensitet (jfr. særlig Coltranes etterfølgere Pharoah Sanders, Archie Shepp og Albert Ayler). Dette brakte musikerne på kant med det etablerte samfunn, som de konkret støtte sammen med i form av stadig dårligere arbeidsbetingelser innenfor platebransjen. Musikerne prøvde seg derfor delvis med ulike slag av selvstendig organisering (Jazz Composers Orchestra, Association for the Advancement of Creative Musicians).
Men frijazzen inngikk også i en større sosial bevegelse: det er ingen tilfeldighet at den utviklet seg parallelt med militant orienterte frigjøringsbevegelser blant de amerikanske negrene ("Black Power"). Frijazzen er den første jazzform som generelt og åpent trosser de "hvite" (dvs. egentlig borgerlige) forestillinger om musikk. Til tross for sin moderne, atonale karakter ble frijazzen også ansett som en tilbakegang til det opprinnelige: musikerne hentet inspirasjon fra klassiske ikke-europeiske - afrikanske og asiatiske - kulturer. Den musikalske protest skilte seg imidlertid fra den politiske ved at den var innvendig i musikkutøvelsen (Ayler: "We play peace"). De undertrykte amerikanske negrer virkeliggjorde innen musikken en frihet som samfunnet ikke ga dem. Siden protesten var innarbeidet i selve musikkutøvelsen, behøvde dens sosiale karakter ikke være bevisst for den enkelte utøver. Tvert om ble protesten svært ofte opphøyet til religion: musikerne sluttet seg til islam eller indisk mystisisme og fremmet budskap om "kosmisk kjærlighet", osv. Som en videreutvikling av bluesen har jazz alltid hatt elementer av kompensasjon, (erstatning for noe man ikke har), men aldri er dette så klart som i frijazzen. Dens kompensatoriske karakter var i tillegg aggressiv: musikerne ante at den frihet de virkeliggjorde i musikken burde gjelde for hele samfunnet.

Mot jazzrock og integrering
Via Miles Davis' forsøk på å integrere frijazzen med elementer fra rock-musikken går det en utviklingslinje vekk fra frijazzen. Davis selv fulgte aldri denne utvikling helt, men gjennom hans medarbeidere fra den tiden (gitaristen John McLaughlin, pianistene Joe Zawinul, Chick Corea, Herbie Hancock) utvikles jazzrocken. Man videreutviklet her frijazzens bruk av stadig gjentatte, ensartede bassfigurer (ostinatrytme), tok opp elementer av rockens spillestil på trommer og gitar og gikk helt over til å bruke elektriske instrumenter. Det ble utviklet en flora av nytt teknisk avansert utstyr, særlig blant tangent-instrumentene. Instrument-teknologien var medvirkende til at jazzrocken i stor grad ble tvunget inn i den "show-business" som allerede eksisterte omkring rocken, med kjempekonserter og stjernedyrking.
Frijazzen var et "høydepunkt" som av musikalske og sosiale grunner ikke kunne vare særlig lenge. På 70-tallet har jazzen henfalt til forskjellige "tilbakegripende" varianter. Man forsøker å videreutvikle forskjellige tidligere former og spillestiler. Delvis søker man tilbake til akkordene. Ikke minst jazzrocken blir skjematisk og frasepreget. Jazzen er fullstendig internasjonalisert, habile jazzmusikere finnes over hele verden, og de er som regel godt innpasset i samfunnet: ofte kombineres jazzen med arbeid som studiomusiker o.1. I dag forefinnes jazzens historie i samtiden som en rekke forskjellige stilarter: trad-jazz, swing, bop, moderne akustisk jazz, elektrisk jazz og jazzrock.
L.Mj. /S. W.



Jdanov
Se Zdanov.


Jeppesen, Carl
Jeppesen (1858-1930), dansk sosialist, virket i Norge som journalist og politiker.
Den sosialistiske arbeiderpolitikken kom til Norge som en impuls fra utlandet. Særlig to dansker sto sentralt i å bringe sosialismen hit: Sophus Phil, som kom til Bergen i 1885, og Carl Jeppesen, som slo seg ned i Christiania i 1878. Begges innflytelse var stor, og knytter utviklingen av arbeiderbevegelsen i Norge direkte til den danske, og videre til den tyske sosialdemokratiske tradisjon fra 1870- og 80-årene.
Carl Jeppesen var opprinnelig sigararbeider, senere børstebinder: representant for den faglærte, håndverkspregete arbeidskraften som ved utstrakte svennevandringer gjorde den nye arbeiderpolitikken internasjonal. Straks Jeppesen var kommet til Norge, startet han en intens agitasjon. Han redigerte det nystartete arbeiderbladet "Social-Demokraten" (1887-1891 senere også 1906-12), og deltok ved stiftelsen av DNA i 1881. Han organiserte også flere aksjoner, blant annet den berømte fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. Han talte, administrerte, skrev sanger og ordnet møter som en klassisk partibygger; inntil DNA fostret sin egen prinsippdebatt skrev han også partiets programmer. I 1890-årene var han partiets formann, bortsett fra perioden 1892-94. Marxist var han ikke, men journalist med sans for det som rørte seg og derfor mottakelig for tidens idéer. Politisk må han regnes som moderat, og vant berømmelse for sitt forsvar for opportunismen som prinsipp.
Etter 1905 dalte hans innflytelse. Partiet ble i disse årene sterkt påvirket av svensk syndikalisme, og den nye retning bød ham på alle måter imot. Jeppesen tok sin tilflukt til kommunalpolitikken, satt i alle Christianias bystyrer fra 1898 til 1925 og var ordfører 1917-20. Noen egentlig prinsipiell konfrontasjon mellom ham og Tranmæl kom aldri på tale, annet enn i alkoholpolitikken. Da den puritanske Tranmæl-fløyen fikk drevet totalforbudet igjennom på landsmøtet i 1912, nedla Jeppesen i protest sitt verv som hovedorganets redaktør. Utviklingen ga ham rett. Forbudslinjen ble ingen god sak for arbeiderbevegelsen i Norge. Partiledelsen ble snart vant til å manøvrere utenom forbudsspørsmålet. Ved partisamlingen i 1927 var Jeppesen til stede som en hyldet æresgjest.
H. F. D.


Jern
Se Industrielle revolusjon.


Jernbaneforbund, Norsk (NJF)
Forbundet ble stiftet i 1892 og gikk inn i LO i 1919. NJF organiserer lønnsmottakere fra topp til bunn (arbeidere, lavere og høyere funksjonærer) innafor Norges Statsbaner, med unntak av lokomotivpersonalet som er organisert i Lokomotivmannsforbundet. Blant teknikere/ingeniører og administrativt personell konkurrerer NJF med henholdsvis NITO og STAFO. Organisasjonsprosenten er meget høy: 98. Medlemstall: 15000 (1.1.78), synkende. Ca. 10 % kvinner.
Landsstyret er øverste myndighet mellom landsmøtene. 6 valgte og fastlønte tillitsfolk står for den daglige driften. Forbundet er delt i 8 distriktorganisasjoner. Dessuten finnes foreninger med egne landsråd for de ulike tjenestegreinene og for "mestergruppene" (dvs. mestre og arbeidsledere) innen tjenestegreinene. Hver tjenestegrein og "mestergruppe" har i regelen en representant i landsstyret. Kombinasjonen av distriktorganisasjoner og foreninger for tjenestegreinene er et kompromiss mellom to organisasjonsprinsipper som har stått mot hverandre i forbundets historie. I dag spiller foreningene den viktigste rolla.
Formann: Sverre Kortvedt. Nestformann: Leif Thue. Utgir "Jernbanemanden". Adresse: Storgt. 23 C, Oslo 1. Tilsluttet Statstjenestemannskartellet og Internasjonale Transportarbeiderføderasjon.

Forbundets virksomhet
NJF er et etatsforbund og har fortsatt enkelte trekk fra den tida jernbanefolk oppfattet seg som en "stand": En sterk sjølbevissthet, en mengde særorganisasjoner bl.a. av kulturell art, aktivt studiearbeid og en usedvanlig høy organisasjonsprosent preger NJF. Jernbanepersonalet lønnes, som andre statsansatte, atter lønnsregulativ, slik at mye av lønnskampen består i drakamp om plassering av stillinger i regulativet, regler for opprykk m.m.
NJF har vært intimt knyttet til DNA, noe som viste seg da avtalen om "Linjegods" ble inngått. Denne avtalen betydde at stykkgodstransporten ble ført over på private hender, og at i 400 arbeidsplasser i NSB på lengre sikt skulle forsvinne. I 1970 gikk landsstyret i NJF mot avtalen, og i januar 1971 vedtok det å gå til streik dersom avtalen ble iverksatt. I mars dette året overtok DNA regjeringa. Med minimale endringer og mot sterk motstand fra grunnorganisasjonene godtok nå forbundsstyret planene i full fart.
Ledelsen i NSB har med tilslutning fra NJF i de siste tiåra kjørt gjennom en kraftig rasjonalisering i alle avdelinger utenom hovedadministrasjonen. Nedgangen i antall ansatte har ført til høy gjennomsnittsalder. I 1973 var 7 av 10 mellom 41 og 60 år. Nedlegging av tidligere betjente stasjoner har ført til pendling for store grupper av jernbanefolk.
NJF gikk inn for EF-medlemskap og har vært for kombinerte, samordnete oppgjør. Et viktig faglig krav er videreføring av Nord-Norge-banen. Grupper innen forbundet har engasjert seg sterkt i lokale trafikkpolitiske spørsmål. Tanken om jernbanen som kollektivt transportmiddel og kravet om at all person- og godsbefordring skal være statlig, står sterkt i organisasjonen.
Se også: Lokomotivmannsforbund.
K.K.