NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Internasjonal organisasjon

Begrepet ”internasjonal organisasjon” kan brukes vid betydning om alle former for samarbeid over landegrensene. I den vide betydning vil det omfatte store deler av folkeretten som regulerer internasjonal samhandling. Det har skjedd en kraftig utvikling av folkeretten i løpet av etterkrigstida. Årsaken til dette ligger blant annet i den økonomiske og teknologiske utvikling som har ført til en sterk økning av internasjonal samhandling av ulike slag, f.eks. handel, transport og massekommunikasjon. På flere områder arbeides det for å opprette såkalte internasjonale regimer, dvs. regelverk for bruk av f.eks. havområdene og det ytre rom. Arbeidet går seint fordi statene er lite villige til å godta de begrensninger av selvstendig maktutøvelse som folkerettsregler og internasjonale regimer ofte innebærer. I mange sammenhenger er det små og svake land som ser seg best tjent med internasjonale ordninger som begrenser sterkere nasjoners maktutfoldelse. Når slike konflikter leder til kompromisser, kan det skyldes at ingen overenskomst er den dårligste løsning for alle parter. Ingen overenskomst vil kunne bety kaos, unødige konflikter og f.eks. skade på naturen ved overbeskatning av ressurser og forurensning.

I snevrere betydning brukes begrepet om verdens nettverk av internasjonale organisasjoner. Det vil ofte, men slett ikke alltid, være slik at man oppretter internasjonale organisasjoner for å administrere internasjonale avtaler og regimer. Det største antall internasjonale organisasjoner er likevel opprettet for andre formål, som f.eks. å øke internasjonal forståelse, drive forskning, utviklingshjelp, utdannelse, informasjonsvirksomhet, standardisering og mye annet.

Det er vanlig å regne Wiener-kongressen i 1815 som en forløper for moderne, internasjonale organisasjoner. I de påfølgende år trådte monarkene regelmessig sammen for å regulere de internasjonale forhold i Europa. Fra 1860 av kom de første tekniske organisasjoner, som f.eks. Den internasjonale telegrafunion. I årene før første verdenskrig ble det gjort forsøk på å bygge opp et system av voldgiftsavtaler for fredelig løsning av mellomstatlige konflikter. Etter krigen var det klart at verden trengte en fastere organisasjon av fredsarbeidet, og Folkeforbundet (se art. Nasjonenes Forbund) ble resultatet. Det ble også startet et stort antall andre internasjonale organisasjoner for ulike formål. Få av dem overlevde den andre verdenskrigen, men etter krigen har det vært en årlig tilvekst i antall organisasjoner på ca. 5 %, og svært mange av dem, innbefattet FN har opplevd en betydelig indre vekst og utvikling.

Internasjonale organisasjoner kan inndeles i flere ulike grupper. For det første er det vanlig å skille mellom (offentlige) interstatlige (mellomstatlige) og (private) transnasjonale (over- eller tverrstatlige) organisasjoner. I den første gruppen er det normalt regjeringer som utgjør medlemsmassen, og det finnes i dag over 300 slike organisasjoner av ulik størrelse og betydning. Det er ca. ti ganger så mange transnasjonale organisasjoner der medlemmene er enkeltpersoner, nasjonale foreninger, og i noen tilfelle nasjonale, offentlige organer. Dessuten finnes det ca. 100 paraplyorganisasjoner som har andre internasjonale organisasjoner som medlemmer, f.eks. International Council of Scientific Unions. De transnasjonale organisasjonene dekker et vidt spektrum av interesser. Det er fagforeninger, som Frie Faglige Internasjonale, religiøse organisasjoner som Kirkenes Verdensråd, sportsorganisasjoner, nærings- og yrkesorganisasjoner av mange slag og et meget stort antall vitenskapelige organisasjoner. En del av disse organisasjonene har et betydelig samarbeid når det gjelder f.eks. menneskerettigheter, utviklingshjelp eller forskning. Mange av de viktigste transnasjonale organisasjonene har konsultativ (rådgivende) status ved FN og noen av FNs særorganisasjoner. På den måten er de sikret informasjon om FNs arbeid og har i en del tilfelle rett til å komme med egne forslag i saker som FN behandler.

Det andre hovedskillet går mellom universelle og regionale organisasjoner. FN og de fleste særorganisasjonene er universelle; praktisk talt alle nasjoner er medlemmer. De fleste andre organisasjonene har et mye mer begrenset medlemskap, og en voksende andel er begrenset til en bestemt region. De fleste regionale organisasjoner er europeiske, men det finnes også viktige organer for Latin-Amerika, Afrika, osv. I en særstilling står NATO og Warszawa-pakten. Etterkrigstidens organisasjoner for regionalt, økonomisk samarbeid spiller også en særdeles viktig rolle. Opprettelsen av EF førte til dannelsen av Europa-komiteer innen en rekke mer omfattende transnasjonale yrkes- og næringsorganisasjoner.

Det tredje skillet går mellom diffuse og spesifikke organisasjoner dvs. mellom organisasjoner som har omfattende, ikke klart begrensede oppgaver og Tømmermenn. Glassmaleri. Katedralen i Chartes, 13. århundre. de som har klart definerte og begrensede formål. FN, med sitt mangfold av oppgaver, er en diffus organisasjon, mens International Federation of Library Associations har mer spesifikke funksjoner og har trolig lettere for å fylle sin rolle i forhold til mindre ærgjerrige målsetninger.

Et vesentlig trekk i de siste års utvikling er forsøkene på å lage supra-nasjonale (overnasjonale) organer, dvs. som har myndighet over de enkelte medlemmene. FN var tiltenkt en slik makt på det sikkerhetspolitiske området og EF på det økonomiske.

Det er de vesteuropeiske land som har flest medlemskap i internasjonale organisasjoner, mens Øst-Europa og særlig de mindre utviklingsland er svakt representert. Forskjellene er mest markert i de transnasjonale organisasjonene.

K. Sk.

Se også: de enkelte internasjonale organisasjoner, Folkerett.

Investering

Investeringer er de varer og tjenester som går med til å bygge ut og vedlikeholde realkapitalen (bygninger, anlegg, maskiner, transportmidler) i landet. De representerer den delen av et lands samlede bruk av varer og tjenester (produksjon pluss import minus eksport) som ikke nyttes til forbruk i samme periode. Investering brukes også om pengeplassering i finansinvestering (finanssparing) for å skille fra realinvestering.

Realinvesteringer skjer ved å utvide eller bedre produksjonsmidlene eller som ren lagerøkning av produkter. Samtidig vil forbruk av kapitalgjenstandene, svinn, foreldelse eller slitasje redusere kapitalen (kapitalslit). Vi skiller derfor mellom brutto- og nettoinvesteringer alt etter om kapitalslitet er trukket fra eller ikke. Realinvesteringene omfatter

- investering i fast kapital i offentlige og private foretak, herunder boliger

- investering i offentlig forbrukskapital, dvs. veger, sivile flyplasser, administrasjonsbygninger, skoler, sykehus og andre ikke inntektsgivende offentlige bygninger og anlegg (med unntak av militæranlegg som regnes som forbruk i det året de bygges)

- lagerendring hos produsenter og handlende.

Bruttoinvesteringene har i Norge i senere år utgjort om lag 35 % av bruttonasjonalproduktet. Få land har en høyere investeringsandel enn Norge. I tabellen gis det en oversikt over de norske bruttoinvesteringene i 1975.

Realkapital som produksjonsfaktor/formuesverdi

Nasjonalregnskapet er definert slik at nettoinvesteringene i en periode svarer til økningen i realkapitalen i perioden. Denne sammenhengen er imidlertid ikke helt enkel. Ved siden av beregningsmessige problemer er begrepet realkapital i seg selv problematisk og kan ha ulike betydninger. Dels kan kapitalen ses på som en produksjonsfaktor som rent teknologisk inngår i produksjonsprosessen og at nettoinvesteringene på denne måten øker mengden av denne produksjonsfaktoren. (Produksjonsfaktor er innen sosialøkonomien navn på de elementene som medvirker i produksjonen - i klassisk sosialøkonomi regner en med de tre produksjonsfaktorene arbeid, jord, kapital.) Dels utgjør realkapitalen en formuesverdi i form av framtidige produksjons- og forbruksmuligheter som forutsettes å øke når en foretar nettoinvesteringer.

Det vil ikke være noen enkel sammenheng mellom realkapitalens omfang som produksjonsfaktor og dens formuesverdi. En bestemt investeringssum kan f.eks. bestå av få solide maskiner eller mange mindre solide. Så lenge maskinene er i gang, vil de mindre solide maskinene gi størst virkning på produksjonen, men økningen i verdien av realkapitalen kan bli den samme i begge tilfeller. Det er også klart at framtidige produksjonsmuligheter kan endres ved annet enn investeringer: økt utdanning, oppfinnelser, funn eller uttømming av naturressurser og prisendringer for produktene etc. - som gjør deler av kapitalen mer eller mindre verdifull eller verdiløs (oljeprisøkningen i 1973, skipsfartskrisen fra midten av 1970-åra). I de fleste enkle økonomiske analyser er det likevel vanlig å la det være samsvar mellom nettoinvesteringer, økt produksjonskapasitet og økt kapitalverdi. Det kan begrunnes med at mange av de andre faktorene utvikler seg på samme måte som investeringene, og at varigheten eller soliditeten av kapitalgjenstandene i gjennomsnitt ikke endrer seg så mye over tid.

Tidligere økonomiske teoretikere (Böhm-Bawerk, Marx) var på hver sin måte særlig opptatt av å vurdere hvilken del av produksjonsresultatet som det er rimelig tilfaller kapitalen. De så på realkapitalen som en form for indirekte innsats av de opprinnelige produksjonsfaktorene jord og arbeid, (omveisproduksjon), slik at det egentlig er denne innsatsen som får sin belønning. Men verken be - tydningen av realkapitalen som teknologisk produksjonsfaktor eller verdien av realkapitalen, kan avgjøres ensidig ut fra det ”oppsparte arbeid” som ligger i den. Marx’ arbeidsverdilære betyr ikke at verdien av kapitalen svarer til verdien av oppspart (frosset) arbeid uansett hvor mye og hva slags kapital det er investert i. Dersom det f.eks. investeres svært mye oppspart arbeid i en produksjonsprosess i forhold til det direkte arbeidet som settes inn, kan produksjonsvirkningen, verdien pr. enhet oppspart arbeid, bli mindre enn for direkte arbeid. Arbeids verdilæren gjelder bokstavelig bare når samfunnet investerer ”fornuftig” og når det er i en likevekts - bane. For det første må det være like stor produksjonsvirkning pr. enhet av direkte og av indirekte arbeid og for det annet må investeringenes omfang (andel av produksjonsresultatet) være slik at denne likevekten opprettholdes.

*Nettoinvesteringer i fast realkapital etter næring*
	Millioner kroner	Volumvekst	Forholdsvise andeler
	1977	1970-77	1970	1977
Bedrifter i alt	59 985	8,1	83,2	86,6
Jordbruk	3 390	8,8	4,6	4,9
Skogbruk	262	1,5	0,6	0,4
Fiske og fangst	843	10,7	1,4	1,2
Utvinning og transport av råolje og naturgass	13 165	57,0	1,5	19,0
Industri og bergverksdrift uten oljevinning	8 625	5,7	16,1	12,4
Kraftforsyning	4 891	6,5	8,1	7,1
Bygge- og anleggsvirksomhet, uten oljeboring	1 087	5,6	2,0	1,6
Oljeboringstjenester	1 162	-	-	1,7
Varehandel m.v.	5 794	8,5	4,7	4,0
Forretningsbygg	1 740	12,1	2,0	2,5
Sjøfart	6 765	- 34,1	13,4	9,8
Annen samferdsel uten oljetransport med rør	4 346	7,8	7,1	6,3
Boliger	9 325	3,9	18,4	13,5
Øvrige bedrifter	1 599	7,0	3,2	2,3
Offentlig forvaltning	9 294	6,2	16,8	13,4
Statlig	3 128	5,3	6,0	4,5
Kommunal	6 166	6,7	10,7	8,9

Bruttoinvestering i fast realkapital i alt	69 279	7,8	100,0	100,0
Av dette: utenrikssjøfart, oljeutvinning, oljetransport og boretjenester	48 196	6,3	85,1	69,6

Svært mange av de oppgavene som gjennomføres I samfunnet forutsetter, eller fører til, investeringer bygninger, maskiner, transportanlegg mm. Det gjelder når en vil sikre framtidige produksjons- og forbruksmuligheter enten ved å opprettholde/øke omfanget av realkapitalen eller ved å ta i bruk nye og bedre produksjonsmetoder. Men også for å oppnå et bedre arbeidsmiljø eller for å spare energi og andre naturressurser, forutsettes det investeringer. Gjennom investeringene i dag legges det fysiske grunnlaget for virksomheten i morgendagens samfunn. Investeringsbeslutningene som tas i dag, vil få betydning langt inn i framtida.

Vest- og østlige industriland I de vestlige industrilandene er styringen av investeringene i næringslivet nært knyttet til eiendoms(styrings-)retten til kapital. For å sikre investeringsnivået må driftsresultat (eller rettere sagt: den delen av produksjonsinntektene som tilfaller kapitaleierne) forventes å bli så høye at de lokker til nye investeringer. I hovedsak forutsettes det også at driftsresultatet utgjør en viktig kilde til å finansiere nye foretaksinvesteringer. Dette fører til et dilemma for lønnstakerne. Dersom de presser lønningene opp og dermed driftsresultatet ned, kan dette føre til lavere investeringer og dermed lavere produksjonsvekst enn de selv vil være tjent med. En logisk løsning på dette dilemmaet kan være at arbeidstakerne bruker noe av sin forhandlingsstyrke til å skaffe seg styringsrett over investeringene fremfor å øke lønnsnivået.

I de østlige land med sentral planlegging har markedsbestemte priser og lønninger spilt en mindre rolle. Gjennom plansystemet fastsettes avkastningen på den investerte kapitalen. Et godt bedriftsøkonomisk resultat gir i seg selv ikke grunnlag verken for økte lønninger eller for spesielt høye investeringer i samme bedrift. I hovedsak går overskuddet inn i et sentralt investeringsfond. Men i flere av disse landene innføres nå markedsliknende systemer i planleggingen.

Investering og konjunkturer

Investeringene spiller en viktig rolle i de fleste konjunkturteorier. Det skyldes at investeringsomfanget kan stige eller falle så sterkt at samlet etterspørsel påvirkes betydelig. Om investeringene øker, vil den økte etterspørselen igjen ofte stimulere til en videre økning i investeringene. Dette skyldes at økte salgsmuligheter gir forventninger om økte inntekter, noe som i vårt samfunn betyr mye for investeringsbeslutningene. Offentlige myndigheter kan påvirke investeringene ved kreditt- og skattepolitikk og ved regler og bestemmelser som setter rammer for foretak (rensekrav, arbeidsmiljø, beliggenhet osv.).

Investeringsomfanget påvirkes også av prisen på investeringsvarer og av mulighetene for finansiering (omfanget av sparingen). Dersom investeringsnivået stiger raskt, vil knapphet og flaskehalser i produksjonen kunne presse prisene opp, silk at enkelte investeringsprosjekter blir ulønnsomme. Dermed oppstår en viss automatisk regulering av investeringsnivået. De fleste store investeringsprosjekter trenger lån til finansiering (kreditt).

I etterkrigstida har norske myndigheter søkt å styre investeringsomfanget gjennom regulering av kredittilgangen. Trass i fallende lønnsomhet er det tilgangen på kreditt mer enn investeringsetterspørselen som har bestemt investeringsomfanget. I tillegg har politiske myndigheter gjennom direkte støttetiltak, statsbanker og offentlig eide foretak direkte styrt eller påvirket en stor del av foretaksinvesteringene.

P. S.

Se også: Forbruk, Kapital, Nasjonalbudsjett, Produksjon, Sparing.
Litteratur: Statistisk sentralbyrå: Nasjonalregnskap 1865-1960, Oslo 1965. T. Haavelmo: A study in the Theory of Investment, Chicago 1960. International Encyclopedia of The Social Sciences: Investment, London 1968.

Irak

Hovedstad: Bagdad
Sjølstendighet: 1927 (Storbritannia)
Politisk system: Presidentstyre
Største språkgruppe: Arabisk, 79,2 %
Flateinnhold: 434 924 km²
Folkemengde i 1973:10 413 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,3 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 15,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 645 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 8,2 %
Inflasjonsrate i 1975: 9,6 %
Eksportensidighet: Råolje, 87,7 %
Viktigste handelspartner 1973: i-land, 48,1 %
Energibruk pr. innbygger: Lav, 701 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 21 ,3 %
Lese- og skrivekyndighet: 26 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 47,35 $
Tilslutning til militærallianse: Arabiske liga

Området som i dag utgjør staten Irak, er et urgammelt handels- og jordbrukssenter som har vært sete for flere store sivilisasjoner, senest for det arabiske storriket fra år 750 (rikets endelige sammenbrudd symbolisert ved Bagdads fall år 1258). Det var under tyrkisk-ottomansk styre fra 1500-tallet. Tross sterke arabisk-nasjonalistiske utbrudd ble Irak gjort til britisk mandatområde etter 1. verdenskrig.

Uavhengighet Landet fikk formell uavhengighet 1932, men med nære forbindelser mellom det innsatte kongehuset og Storbritannia, økonomisk og militært. På denne tida ble Irak vevd inn i den kapitalistiske verdensøkonomien: landets viktigste ressurs olja ble utvunnet av britiske, amerikanske, nederlandske og franske selskaper i 1920-åra. Jordbruket ble lagt om for å dekke Europas behov, og den overveiende kollektive (stamme-) bruken av jorda, ble brutt ned til fordel for private jordeiendommer på få hender. Dette gikk hardt ut over landbefolkninga, som mange steder gjorde opprør. Irak ble i 1955 med i Bagdadpakten, en forsvarsallianse av Storbritannia, Tyrkia, Pakistan og Iran, med solid USA-støtte, et imperialistisk framstøt som de nasjonalistiske ledere i Egypt og Syria tok skarpt avstand fra (se art. Egypt).

I 1958 ble monarkiet og kompradorstyret som representerte det borgerskapet som var avhengig av imperialismen, styrtet av nasjonalistiske offiserer med general Qassem i spissen. De brøt med det vestlige militærsamarbeidet og sluttet seg til den alliansefrie bevegelsen. Landet ble ledet av skiftende militærregjeringer fram til 1968, da det irakiske Baath-partiet (se art. Syria) med støtte i hæren, klarte å befeste sin makt.

Økonomisk og politisk utvikling I store trekk førte disse regimene en politikk tilsvarende den som ble ført av de nasjonalistiske lederskapene i Egypt og Syria: nasjonalisering av de viktigste sektorene I økonomien, jordreformer, planer for industrireising, tiltak som rettet seg mot de tidligere kolonimaktenes interesser, og mot den lokale godseier- og storkapitalistklassen. Men grunnpilaren for landets økonomi, oljeproduksjonen, var under kontroll av den vestlige imperialismen helt fram til 1970-tallet. Da forberedte Baath-regimet nasjonalisering av denne sektoren, ved å sikre seg avtaler om levering til Sovjetunionen og østblokklanda (en omfattende samarbeidsavtale kom i stand mellom Irak og Sovjet i 1972), ved å bygge opp et nasjonalt oljeselskap og ved å spille de vestlige selskapene ut mot hverandre. I juni 1973 nasjonaliserte Baath-regjeringa Irak Petroleum Company, i oktober mesteparten av Basrah Petroleum Company. Dermed var over 85 % av landets oljeproduksjon på statens hender. I 1975 fulgte ytterligere overtakelser som ga landet full kontroll med oljeindustrien. Dette har sikret Irak en stor grad av økonomisk og politisk handlefrihet.

En sammenhengende nasjonal industri- og jordbruksutvikling ser ut til å ta form: nye industrigrener etableres, jordbrukskollektiver og kooperativer er opprettet for effektiv utnytting av den dyrkbare jorda, som stadig utvides ved hjelp av nye vanningsanlegg. Sosialiserings-prosessen i Irak har gått raskt og har møtt mindre motstand enn i f.eks. Egypt og Syria. Dette skyldes ikke minst at det ikke var oppstått noe nasjonalt borgerskap av betydning bare et kompradorborgerskap som ble styrtet sammen med monarkiet i 1958. Baaths sosiale basis var og er småborgerskapet i byene, men det har også vunnet den militante landbefolkninga, samt store deler av industriarbeiderklassen gjennorn sin klart antiimperialistiske politikk. Disse lagene har igjen presset Baath til venstre.

Det irakiske samfunnet kan best karakteriseres som ”statskapitalistisk”, ut fra den statlige sektorens dominerende rolle i økonomien. Det er fortsatt fare for at byråkratene i statsapparatet og de militære lederne utvikler seg til et slags ”statsborerskap”, befester sine posisjoner og sikrer sine privilegier. I februar 1977 foregikk en ny maktkamp innen Baath visestatsminister Takriti søkte støtte fra kommunistene mot høyrefløyen i Baath, som står sterkt i hæren.

Det Irakiske Kommunistpartiet (grunnlagt 1934) har hatt stor oppslutning, men ble utsatt for blodig undertrykking i flere perioder, især under Baath-styre. Men fra 1972 tok Baath kommunister med regjeringa for å styrke den nasjonale enheten i oppgjøret med oljemonopolene. Kommunistpartiet er Moskva-orientert og støtter forsiktig den ”ikke-kapitalistiske vegen til sosialismen”. Det står fortsatt sterkt i fagbevegelsen.

Baath-regimet har markert seg med en militant utenrikspolitikk. Det har til nå gått kompromissløst mot anerkjennelse av den sionistiske staten Israel og støtter den marxistiske delen av den palestinske frigjøringsbevegelsen. Irak var lenge, ved siden av Sør-Yemen, den viktigste støtten for frigjøringskampen i Oman.

Indre motsetninger Irak er et uensartet samfunn med mange religiøse og etniske minoriteter. Motsetningene mellom folkegruppene ble bevisst utnyttet av kolonimaktene. I dag representerer spørsmålet om kurdernes stilling det største problemet. Kurderne utgjør 20 % av befolkninga i Irak. De hevder å tilhøre en kurdisk nasjon spredd over deler av Irak, Syria, Tyrkia, Iran og Sovjet, med krav på nasjonalt sjølstyre. Storparten lever i nomadiske eller jorddyrkende stammesamfunn og har som gruppe vært økonomisk og kulturelt undertrykt i alle de landa de lever i. Størst grad av indre sjølstyre har de oppnådd i Irak, gjennom avtaler i 1970 og 1974. Likevel er det i Irak at de hardeste kampene har stått mellom kurdiske frigjøringsstyrker og sentralregjeringas soldater. Denne striden kan best forståes på bakgrunn av den ene sida de kurdiske områdenes rike oljeforekomster og regjeringas frykt for å miste kontrollen over dem, på den andre sida den støtte som imperialismen (Iran og USA) har gitt de kurdiske opprørerne for å. svekke Baath-regimet. En overenskomst mellom Irak og Iran i mars 1975 gjorde slutt på den iranske hjelpen til den kurdiske geriljaen som måtte gi opp kampen. Kurderne er representert i regjeringa ved representanter for det Kurdiske Revolusjonære Parti og Kurdiske Demokratiske Parti (ikke general Barzanis parti med samme navn).

Kvinnens stilling i Irak er ennå svært tradisjonsbundet, dvs. at hun er ufri, underkastet og ”beskyttet” til tross for oppriktige tiltak fra regjeringa for kvinnenes deltaking i samfunnslivet. Det er i prinsippet lik utdanning for begge kjønn.

G. M.

Se også: Gulfen.

Iran

Hovedstad: Teheran
Sjølstendighet: Lang sjølstendighet
Politisk system: Kongedømme
Flateinnhold: 1 648 000 km²
Folkemengde i 1973: 31 298 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,0 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 5,8 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 762 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 20,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 13,1 %
Sysselsatte i primærnæring: 41,8 %
Sysselsatte i industri: 24,4 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 22,5 %
Yrkesaktivitet: 52,2 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 11,9 %
Eksportensidighet: Olje, oljeprodukter, 86,4 %
Viktigste handelspartner 1974: i-land, 56,5 %
Energibruk pr. innbygger: Lav, 1 050 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 17,4 %
Lese- og skrivekyndighet: 23 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 24
Militærutgifter pr. innb., 1973: 64,82 $
Tilslutning til militærallianse: CENTO

Under Kyros, ca. 500 før vår tidsrekning, trådte Iran fram som den dominerende stormakt i oldtiden. Iran ble senere erobret av Aleksander den store og på 600-tallet e. Kr. ble Iran erobret av araberne. Dette førte til at Iran ble en del av den islamske sivilisasjonen. På 1500-tallet ble den shiitiske grenen av islam dominerende i Iran. Det er i dag bare 23 millioner av innbyggerne som ikke ”tilhører” shiitsekten.

Nyere historie Irans historie på 1800-tallet og senere har vært preget av rivaliseringen mellom stormaktene. Iran lå spenningsfeltet mellom det engelske og russiske innflytelsesområdet. For første verdenskrig ble det inngått en avtale mellom England og Russland som nærmest delte Iran i tre områder; et nordlig område som skulle være russisk innflytelsessfære, et sydlig område som skulle være engelsk sfære og et midtområde. Irans strategiske betydning økte rundt århundreskiftet da det ble oppdaget olje i landet. Det korrupte iranske eneveldet, økonomiske vansker og stormaktenes manipulering gav støtet til en bred reformbevegelse som førte til forfatningen av 1907, som hadde et demokratisk og reformvennlig innhold. Den russiske revolusjon og særlig den tyrkiske revolusjon under Atatyrk fikk også umiddelbare virkninger i Iran.

I 1923 grep en tidligere kosakk-offiser Reza Khan makten og lot seg krone til sjah i 1925. Med diktatoriske midler søkte han å gjenreise Irans nasjonale uavhengighet og gjennomførte flere reformer for å modernisere landet. Undervisningssystemet ble lagt opp etter vestlige prinsipper, kvinnene skulle ikke lenger bære slør og all utenrikshandel ble underlagt et statsmonopol. Reza Khans tyskvennlige politikk førte til at Sovjetunionen og England besatte landet under annen verdenskrig, og Rezas sønn Muhammed ble sjah. Etter krigen ble de engelske og sovjetiske styrkene trukket ut, de sovjetiske styrkene først etter press fra vestmaktene.

Den sosiale og politiske uroen fortsatte, og i 1951 kom den nasjonale front under ledelse av Mossadeq til makten. Den umiddelbare årsaken var striden om de utenlandske oljeselskapers rettigheter. Mossadeq nasjonaliserte oljeselskapene. Denne politikken utfordret ikke bare engelske interesser, men også USA, som fryktet den nasjonale bevegelsen. De store oljeselskapene organiserte en effektiv blokade av oljeeksporten. Bare 40 skip trosset blokaden 1951-53. Det var neppe tvil om at Mossadeq hadde støtte fra den overveiende del av befolkningen, men han ble styrtet av et militærkupp i 1953, hvor den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA spilte en avgjørende rolle. Den amerikanske innflytelsen, såve1 politisk som økonomisk og militært, ble nå dominerende.

Økonomisk politikk Takket være amerikansk støtte maktet Muhammed Reza å konsolidere sin makt. All opposisjon ble undertrykt med de mest brutale midler av det hemmelige politiet (SAVAK), som ble bygd opp av CIA fra 1957. I midten av l960-åra anbefalte Bertrand Russell å bruke tyranniet i Iran som et studieobjekt for hva ”Vesten forstår med den frie verden”. Sjahen tok sikte på å gjennomføre en omfattende modernisering av det iranske samfunnet. Før jordbruksreformene i 1960-åra eide et lite antall godseiere over 70 % av den dyrkbare jorda. Sjahens reformer knekket godseieraristokratiet, men de nye selveiende bønder fikk ingen muligheter til å dyrke jorda effektivt. Sjahen satset på store statsgods, ofte i intimt samarbeid med de store vestlige jordbruksselskapene. Statsgodsene var grunnlagt på import av den mest avanserte vestlige teknologi. Mangel på planlegging og på fagfolk mange av de storstilte vanningsanleggene fungerte dårlig hindret en forbedring av jordbruksproduksjonen. Den voldsomme importen av utenlandsk teknologi var en belastning for betalingsbalansen.

Småbrukene forfalt fordi småbøndene ikke fikk lån til å forbedre produksjonen. Resultatet er blitt at Iran som tidligere eksporterte korn, i dag må importere korn for flere milliarder dollar hvert år. Ved siden av dette førte flukten fra landsbygda til en voldsom tilstrømming til byenes slumkvarterer.

Sjahens planer gikk ut på å gjøre Iran til et mektig industriland før år 2 000. Oljeinntektene, som ble mangedoblet etter 1973, skulle skape fundamentet for denne utviklingen. Men også på dette feltet slo planene feil. Oljeinntektene strakk ikke til for å finansiere importen av den avanserte vestlige industrien. Iran manglet fagfolk halvparten av befolkningen var fortsatt analfabeter. Sjahen søkte å omgå denne vanskeligheten ved å engasjere titusener av utenlandske fagfolk. Transportnettet sviktet, og den økende korrupsjon førte til at mange tiltak aldri så dagens lys. Arbeidsløsheten økte. Importen av utenlandske ferdigvarer knekket de tradisjonelle handelsfolkene og håndverkerne. Iran er i dag karakterisert som en gigantisk investeringsruin.

Den militære oppbygning Sjahens drøm var å gjøre Iran til en militær stormakt i Midtøsten. Nærmere en tredjedel av statsbudsjettet gikk til opprustning. Militærutstyr for flere milliarder dollar ble innkjøpt hvert år, i første rekke fra USA.

Fram til 1978 kjøpte Iran våpen for 18 milliarder dollar fra USA. I tillegg ble ikke mindre enn 11 025 iranske offiserer utdannet i USA i perioden 1950-76, foruten at 8 000 amerikanere nå arbeider i den iranske hæren. USA har satset stort på sjahens Iran som et viktig støttepunkt i Vest-Asia. Også handelen mellom de to landene har økt. Bortsett fra oljen, ble samhandelen mellom Iran og USA sjudoblet i perioden 1972-78, og USAs president Jimmy Carter har ved flere anledninger understreket betydningen av disse forbindelsene. Under opprøret mot regimet i september 1978 tok Carter bl.a. kontakt med sjahen og ”bekreftet det nære og vennskapelige forholdet mellom Iran og USA, og viktigheten av Irans fortsatte allianse med Vesten”. Dette kommer fram i et kommunike fra Det hvite hus. Men også under den arabiske oljeboikotten i 1973 spilte sjahen en viktig rolle for vestlige land. Iran boikottet boikotten. Sjahens militære styrker har også grepet inn for å bekjempe radikale bevegelser på den arabiske halvøya. F.eks. ble et par tusen soldater sendt for å slå ned opprøret i Dhofar.

Opprøret mot sjahen i 1978 Sjahens politikk hadde riktignok ført ill at nasjonalinntekten var blitt mangedoblet i 1970-åra. Men økningen var vesentlig kommet et lite mindretall til gode sjahen selv var blitt en av verdens rikeste menn storparten av befolkningen hadde ikke fått sin levestandard forbedret. Den forserte moderniseringen hadde skapt voldsomme kulturelle og sosiale konflikter. Regimet var blitt mer og mer avhengig av politiet og militærapparatet. I 1976 anslo Amnesty International antallet politiske fanger til et sted mellom 25 000 og 100 000. Sjahens stormaktsplaner og den sterke industrialiseringen hadde gjort Iran mer og mer avhengig av USA.

Opprøret mot sjahen tok for alvor til i begynnelsen av 1978. I hele 1978 var opprøret basert på fredelige demonstrasjoner og streiker. Med jevne mellomrom rykket mange hundretusener ut på gatene. Opprøret i Iran er nokså enestående i moderne historie, ikke bare ved den massive oppslutningen og langvarigheten, men også ved at masser av fredelige demonstranter i måned etter måned trosset et mektig militærapparat og et hemmelig politi som var beryktet for sin tortur og grusomhet.

Streikene og demonstrasjonene tvang sjahen i kne, og han forlot landet i januar 1979. Umiddelbart før sin avreise utnevnte sjahen en ny regjering som ble ledet av et tidligere medlem av opposisjonen, Bakhtiar. Men Bakhtiars regjering ble ikke godtatt av opposisjonen som krevde dens avgang. Voldsomme demonstrasjoner, som mer og mer antok karakter av væpnet opprør og mangel på støtte fra de militære, tvang Bakhtiars regjering til å gå av 10 februar 1979.

Opposisjonen mot sjahen besto av tre grupper. Den viktigste ser i dag ut til å være den religiøse opposisjonen som domineres av den shiitiske leder Khomeini. Den andre gruppen er Den nasjonale fronten, en politisk bevegelse som kan føres tilbake til Mossadeq. Dessuten finnes det ulike grupper på den radikale siden, som f.eks. de forbudte kommunistpartiene. Det som har bundet disse gruppene sammen, er fordømmelsen av sjahens politikk og kravet om en selvstendig og noytral utenrikspolitikk.

Disse tre opposisjonsgruppene er ikke skarpt adskilt. Ettersom all virkelig politisk aktivitet var forbudt under sjahens enevelde, søkte alle grupper utløp for sin aktivitet gjennom den religiøse bevegelsen. Men det er heller ikke samstemmighet mellom gruppene eller innen dem, om hvilken politikk som skal føres når opposisjonen kommer til makten.

Den shiitiske bevegelsen under ledelse av Khomeini har dominert opposisjonen. Denne bevegelsen har samlet opp både de nasjonalistiske strømningene og den sosiale og politiske misnøyen i det iranske samfunnet. Den shiltiske religionen er antiautoritær og reformvennlig. Men det er uklart hvilken samfunnsform den shiitiske bevegelsen tar sikte på. Det finnes både konservative og radikale shiitiske ledere.

Den nasjonale fronten har den samme splittelsen. Den statsministeren som Khomeini utnevnte i januar 1979, Bazarghan, hadde brutt med med Den nasjonale fronten i 1960-åra, fordi han syntes den var for konservativ. Bakhtiar var også medlem av denne fronten.

Den første fasen i den brede folkelige revolusjonen er avsluttet. Dette kan bety at Iran går inn i en ny revolusjonær utvikling. Kulturelle og sosiale motsetninger og det innbyrdes styrkeforholdet mellom klassene vil være avgjørende for hvilket samfunn som vil bli bygget opp på ruinene av sjahens Iran. Uansett den videre utvikling vil dette bety en indre radikalisering og en endring av Irans stilling i internasjonal politikk. Både USA og Kina ga i 1978 klar støtte til sjahen, mens Sovjetunionen var mer forsiktig og støttet Khomeini i januar 1979.

Et nøytralt Iran vil være et alvorlig tilbakeslag for USAs dominans i Midtøsten, og det vil også ha følger for konflikten mellom Israel og araberlandene. Den revolusjonære bevegelsen i Iran har klart gitt uttrykk for at den solidariserer seg med Palestina-arabernes kamp. En radikalisering i Iran vil også ha ringvirkninger i hele den islamske verden, og vil på lengre sikt også kunne få innvirkninger på det store muslimske mindretallet i Sovjetunionen.

E. No.

Se også: Gulfen.
Literatur: B. Nihrumand: Den frie verdens diktatur, Oslo 1967.

Irland

Hovudstad: Dublin
Sjølvstende: 1921 (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 70283 km²
Folkemengd i 1973: 3 029 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 0,9 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 15,4 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 2 165 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 2,9 %
Inflasjonsrate i 1975: 20,9 %
Sysselsette i primærnæring: 25,4 %
Sysselsette i industri: 31,3 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 42,5 %
Yrkesaktvitet: 59,8 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 25,8 %
Største eksportvaregrupper: Levande dyr, kjøtt, 27,5 %
Viktigaste handelspartnar 1975: Storbritannia, 51,2 %
Energibruk pr. innbyggjar: Høg, 3 472 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 27,4 %
Lese- og skrivekunne: 96 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 233
Døyingsprosent for spedbarn: 1,80
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 20,8
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 3,0
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 3,0
Militærutgifter pr. innb., 1973: 25,99 $

Ironi

Ironi (av gresk ”eironeia”), betegnelse for måte å være og især tale på, hvorved man gir uttrykk for ett betydningsinnhold, samtidig som det fremtrer at det er et motsatt betydningsinnhold som tilsiktes. Bemerkningen ”Nydelig turvær” sagt i silregn, er ironisk, dvs. den betyr: ”Dette er ikke nydelig turvær”. Ironi, oppfattet som sådan, kaller på smil og latter. Det forutsetter at ironien holder seg innen vennlighetens område. For det finnes også bitende og skjærende ironi. Sokratisk ironi henspiller på Sokrates’ samtalekunst i Platons dialoger: Sokrates snakker som om han vet mindre enn han gjør. Romantisk ironi vil si å innta en lekende holdning til sine dypeste anliggender.

D. Ø.

Se også: Latter.

Irrigasjon

Irrigasjon er kunstig vanning av jorda for å forbedre planteproduksjonen. Dels kan det være tale om å øke en avling, dels gi muligheter for flere avlinger i året. Irrigasjon er muligens like gammelt som åkerbruket selv. Det har lenge vært i bruk i store deler av verden; over 4000 år i Egypt og Babylon og flere hundre år Nord-Gudbrandsdal og Indre Sogn.

Den vanligste irrigasjonsmetoden er å samle opp og demme opp elvevann i store dammer. I SørøstAsia benyttes såkalte ”tanks” som kan betjene en eller flere jordbruksenheter. I mange deler av verden benyttes brønner som enten er gravd eller boret. I Vest-Asia er kareze-vanning utbredt. Det er utgravde sjakter og tunneler som leder grunnvannet ut til oaser i lavereliggende områder.

Ofte krever irrigasjon at vannet må heves. Fra gammelt av har man brukt vippestativ med hevarm, persisk hjul med en kjede av krukker eller en enkel beholder som fylles med vann og trekkes opp av mennesker eller dyr. I den senere tid er mekaniske pumper blitt stadig mer vanlig. Disse kombineres ofte med et forlenget rørsystem som leder vannet ut og overrisler plantene. Man kan også la vannet flomme ut gjennom åpne kanaler og enten sette hele åkeren under vann (risdyrking) eller lede vannet i furer til radvekster (grønnsaker, poteter o.1.) I Gudbrandsdalen ble vannet skvettet utover med en spesialspade (skjeltereka).

En rekner med at ca. 13 % av alt åkerland i verden er irrigert. Kina står for ca. 2/5 av dette og resten av Asia for en like stor del. Opplysninger fra Kina tyder på at det er gjort stor framgang med kunstig vanning de siste 30 årene, og Ten Shi-ørkenen, langs den kinesiske muren, er gjort fruktbar ved at 200 nye innsjøer er skapt. I løpet av de første 11 årene etter revolusjonen har kineserne, hovedsakelig ved håndkraft, flyttet jordmasser som tilsvarer gravingen av to Panamakanaler for å lage kunstige sjøer til sine irrigasjonsanlegg. Slike anlegg, kombinert med kraftforsyningsanlegg, er også bygd i bl.a. India, Pakistan og Egypt i de senere årene. Ved hjelp av moderne maskiner og store investeringer, er ørkenområder også gjort fruktbare i USA, Australia og Sovjetunionen.

Utbygging av irrigasjonsanlegg medfører både sosiale, økonomiske og naturmessige problemer. I klassedelte samfunn i utviklingsland ser en tendenser til at irrigasjonsanlegg gjør den gamle overklassen rikere og favoriserer de nye kapitalsterke jordbrukerne.

Irrigasjonsanlegg skaper ofte utviklingsmuligheter for vannavhengige parasitter og øker utbredelsen av malaria, schistosomiasis og leversykdommer. Anleggene kan også føre til forsumpning og saltanrikning i jorda. Alt naturlig vann inneholder små mengder salter som ved fordampning gjennom plantene eller direkte, avsettes og anrikes i den irrigerte jorda. På lengre sikt ødelegges jordbruksmulighetene med mindre en har overskuddsvann til rådighet som kan brukes til utskylling av salt gjennom drenering. Men drenering krever i de fleste tilfellene dyre pumpeanlegg og blir derfor lite brukt av den enkelte, private jordbruker.

Reguleringsdammer har ofte begrenset levetid pga. igjenslamming. Generelt medfører irrigasjon ved brønnboring og mekaniske pumper fare for senking av vannspeilet og tørrlegging. Dette har skjedd mange steder i India, spesielt i kjølvannet etter den grønne revolusjonen.

J. Hå.

Se også: Grøn revolusjon, Jordbruk.
Litteratur: M. Falkmark og G. Lindh: ”Vatten åt en svältande värld”, Stockholm 1975.

Ishavsimperialisme

De siste tiårene av 1800-tallet var preget av de europeiske statenes framstøt mot fremmede verdensdeler. Grunnlaget for denne imperialismen kan forklares som en ekspansjonstendens i økonomi og produksjonsliv, men den var også noe mer enn en intens jakt på lønnsomme råvarer og framtidige markeder. Imperialismen ble en motebevegelse som rev mennesker med i begeistring, ideologisk og psykologisk trolig på samme måten som under middelalderens korstog.

I Norge ga denne bevegelsen seg uttrykk i en intens interesse for polare strøk i tiden fra 1890-årene og fram til rundt 1930. Fridtjof Nansens og Roald Amundsens ekspedisjoner var altoppslukende begivenheter i disse årene, fra Nansens skiferd over Grønland i 1888-89 til Amundsens siste flytokter i Arktis i 1920-årene. Oppdagelsene ble koplet til ønsker om materiell utnyttelse som igjen ble knyttet til ønsket om anneksjon. Dette skjedde delvis i ly av tanken om visse nordområders status som ”gammelt norsk skatteland”.

Som et resultat av oppgjøret etter første verdenskrig fikk Norge suverenitet over Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen.

Områder i Antarktis kom likeledes under norsk suverenitet etter internasjonale avtaler. Som en avslutning av denne epoken kan en regne konflikten med Danmark om Øst-Grønland. I 1920-årene engasjerte nasjonalistiske kretser seg sterkt i denne. Regjeringen Kolstad-Hundseid stilte seg i 1931 bak en privat ”okkupasjon” av visse områder på Grønlands østkyst, men tapte i den etterfølgende prosessen ved den internasjonale domstol i Haag.

Den norske ishavsimperialismen danner en viss ideologisk forutsetning for det sterke norske engasjement i 1970-årene som går ut på å trygge norsk suverenitet på Svalbard og sikre innflytelse over andre nordområder. Den nye polarinteressen er likevel grunnlagt på andre økonomiske og strategiske interesser enn den tradisjonelle fangstorienterte imperialismen. Den har å gjøre med Norges interesser som kyststat i havbunnressursenes tidsalder.

H. F. D.

Se også: Havrett.

Islam

Islam betyr underkastelse eller overgivelse til en gud Allah. Det var slik Muhammad, religionsstifteren selv kalte den religion han grunnla. Den som bekjenner seg til Islam kalles en muslim (ord dannet over samme rot som Islam). Betegnelsen muhamedaner eller muhamedanisme unngår muslimene selv, bl.a. fordi man ønsker å poengtere at man ikke dyrker Muhammad slik som de kristne dyrker Kristus.

Islam betegner altså trosakten, det å overgi seg den ene gud. Samtidig betegner Islam selve det religionssamfunn Muhammad grunnla. Islam forutsetter med andre ord en individuell og en kollektiv bekjennelse av tilhørighet til et samfunn basert på nøye fastlagte forskrifter. Islam, den yngste av verdensreligionene, er en lovreligion, og loven (Sharia) omfatter både de religiøse forskrifter og de sosiale og juridiske forpliktelser. Et viktig trekk ved Islam gjennom historien er den uadskillelige forbindelse mellom politikk og religion. Muhammad selv grunnla et samfunn hvor han var både religiøs og politisk leder. Dette har preget Islam fram til i dag.

Den islamittiske verden omfatter trolig omkring 600 millioner tilhengere. For-Orienten med den arabiske halvøy, islams gamle kjerneområder, står nå tallmessig tilbake for Pakistan med Bangladesh (110 millioner), India (65 millioner), Indonesia (115 millioner) og Afrika. I Egypt har islam 30 millioner tilhengere, Sudan 15 millioner, i det øvrige Nord-Afrika er det 35 millioner. I Afrika syd for Sahara finner vi mer enn 30 millioner muslimer. Det finnes også mindre grupper i Europa og i USA. I Sovjetunionen kan man muligens regne med 2025 millioner muslimer.

Islam utgjør ingen kirke med et eget presteskap og har heller ikke noe sentralisert læreembete. Islam er, som de øvrige verdensreligioner, delt inn i en rekke religiøse samfunn. Det finnes tre hovedgrupper, sunitter, som omfatter de fleste muslimer (90 %), shiiter, som igjen er spaltet i en rekke mindre samfunn. En moderat utforming av Shia, imamittene, er i dag den offisielle religionsform i Iran. Spaltningen av Islam kom raskt etter Muhammads død. Hovedårsaken var uenighet i menigheten om hvem som var profetens rettmessige etterfølger. Karakteristisk for de ulike grener av Shia er at bare etterkommere av profeten godkjennes som det islamittiske samfunnets leder. Dette får en rekke læremessige og rettslige konsekvenser.

Kharidjittene må nevnes som en tredje gren, den gruppe som eksisterer i våre dager er ibadittene i Nord-Afrika, Oman og Zanzibar.

Stiftelsen Islam ble til på den arabiske halvøy i det 6. århundre e.Kr. Religionsstifteren, Muhammad (ca. 570632) ble født i Mekka hvor han sto fram som Allahs profet og forkynte læren om en gud og frykt for dommedag. Muhammads lære ble ikke akseptert i Mekka, og han ble tvunget til å flykte til Medina i 622. Dette årstall er utgangspunkt for den islamittiske tidsregning.

I Koranen, islams hellige skrift, er Muhammads åpenbaringer nedtegnet. Alt i profetens levetid begynte hans tilhengere å skrive ned det profeten forkynte. Dette ble samlet, og Koranen fikk sin endelige form omtrent 20 år etter profetens død. Alle muslimer godkjenner denne Koranversjonen. I følge ortodoks lære inneholder Koranen Allahs ord, slik de ble talt til menneskene gjennom profeten Muhammad. Kildene til islams troslære, etikk og rettslære er å finne her. Ved siden av Skriften, står Sunna (tradisjon). I vid forstand betegner Sunna praksis og lære i ortodoks (sunnitisk) islam, i snever forstand betegner Sunna de nedskrevne beretninger (Hadith) om profeten og hans første tilhengere. Hadith-samlingene er en norm for menighetens avgjørelse i aktuelle spørsmål. De situasjoner eller de spørsmål som ikke beskrives i tekstene, kan avgjøres ved at den viser likhet med tidligere omtalte avgjørelser (analogiprinsippet). Dette forutsetter menighetens (de rettslærdes) enighet (idjma). Her kommer de lokale rettslærde inn med sin forståelse av Koranen, tradisjonen og analogiprinsippet. Loven (Sharia), lovstudiet og kunnskap om loven er et av de mest typiske trekk ved islam. Loven, som bygger på Koranen og Sunna, er, i det minste i teorien, evig og urokkelig. I praksis er imidlertid Sharias uinnskrenkede makt redusert en rekke islamittiske land hvor f.eks. deler av sivil- og strafferett tillempes moderne forhold. Sunnittisk islam gir rom for fire forskjellige lovskoler som deler den islamittiske verden mellom seg og innbyrdes anerkjenner hverandre.

Religiøse plikter En viktig del av den praksis den religiøse lov pålegger de troende, kalles ”de fem søyler” og omfatter: 1. trosbekjennelsen, 2. den rituelle bønnen, 3. almissen, 4. fasten, 5. pilgrimsferden til Mekka ( det finnes varianter i denne oppregningen).

Før de religiøse plikter kan utføres, må den troende være rituelt ren. Tanken om rituell renhet/ urenhet har en viktig plass i islam. Alle menneskers biologiske funksjoner også de seksuelle - gjør mennesket urent og forutsetter renselser. Omskjæring av gutter som ikke nevnes i Koranen - er både et tegn på renhet og på tilhørighet til det religiøse samfunnet. Islam har dessuten en rekke bestemmelser som forbyr enhver kontakt med urene ting eller dyr: grisen er uren, og kjøttet må ikke spises. Islam har forbud mot vin (alkohol), og det praktiseres også forbud mot å spise kjøtt av dyr som ikke er slaktet på forskriftsmessig måte.

Den rituelle bønnen (til forskjell fra den private bønn) skal i prinsippet forrettes fem ganger daglig. Særlig betydning tillegges den felles fredagsbønn i moskeen. Almissen fungerte opprinnelig som en forpliktelse overfor de fattige, den har fått en rekke lokale utforminger og har flere steder form av en årlig skatt. Fastepraksis er knyttet til en bestemt måned i året (Ramadan), og i tredve dager skal man ikke spise, drikke eller ha samleie fra soloppgang til solnedgang. Avslutningen av Ramadanfasten markeres ved en fest, id-al-fitr, en av de to store årlige fester. Pilgrimsferden til Mekka er en forpliktelse for enhver muslim som er i stand til å foreta denne reisen en gang i løpet av sitt liv. Det er et like uttrykkelig forbud for ikke-muslimer å besøke den hellige by. Pilgrimsferden avsluttes med en fest som årlig feires over hele den islamittiske verden (id al kabir). Djihad ”hellig krig” omtales hyppig i Koranen og var nær ved å bli regnet med til de absolutte plikter. ”Hellig krig” er krig ført mot ikke-muslimer og er fremdeles vurdert som en solidaritetsplikt som kan påligge den enkelte islamittiske stat.

Islams trosbekjennelse lyder: ”Det er ingen gud uten Allah, og Muhammad er hans profet”. Her kommer to grunnleggende tanker i troslæren til uttrykk:

1. Den absolutte monoteisme, dvs. tro på en gud (de kristne betraktes som polyteister, tror på flere guder, med sin treenighetslære). Allah er allmektig, han er skaper og menneskehetens dommer. Tanken om guds absolutte allmakt og hans altomfattende barmhjertighet, har gitt opphav til et spørsmål som ble sterkt omstridt tidlig i islams historie: er mennesket forutbestemt til frelse eller fortapelse? (predestinasjonslære). Koranen gir ikke noe entydig svar her. Sunnittisk islam lærer at mennesket har en fri vilje, men har gitt en særegen utforming av dette i sin teologi. Islam lærer videre at både menn og kvinner kan frelses. Islam har ingen lære om en evig fortapelse. Helvete omtales flere ganger i Koranen, men betraktes som et midlertidig oppholdssted.

2. Profetlæren er det andre sentrale punkt. Allah har talt til menneskene gjennom sine profeter. Islam regner med en lang rekke profeter før Muhammad. Her er Abraham, Moses og Jesus viktige skikkelser som omtales i Koranen. De har alle forkynt den rette læren om en gud, men budskapet har senere blitt forvansket av jøer og kristne. Muhammad er den siste profet, sendt til araberne, og i Koranen har Allahs budskap fått sin endelige og fullkomne form.

Kvinnens stilling Grunnlaget for islams syn på ikke-muslimer, slaver og kvinner, finnes i Koranen. Hva kvinnesyn angår, representerer islam en bedring av frie muslimkvinners stilling hvis en sammenliknet med forholdene på den arabiske halvøy før Muhammad. Det er imidlertid vanskelig å se bort fra at islam har en tradisjon som klart forutsetter mannens overlegenhet og råderett over kvinnen. Diskusjonen i islamittiske land i våre dager om skilsmisselovgiving, mannens rett til polygami osv. antyder et viktig problemområde: nemlig at det i den religiøse loven finnes enorme forskjeller mellom frie menns og kvinners religiøse, sosiale og juridiske rettigheter. ”Menn er kvinner overlegne fordi gud han foretrukket den ene fremfor den andre”, heter det i Koranen (sure 4).

Islam har en mystisk tradisjon sufismen som gjennom historien har stått i et klart motsetningsforhold til de rettslærdes ortodoksi. Her har noen få kvinner gjort seg gjeldende i tidlig tid. Rabia fra Basra (død 801) er muligens den første muslim som ga litterær form til sine mystiske opplevelser. Fragmenter av hennes dikt er bevart. Ellers er det påfallende hvor få overleveringer som finnes om lærde, sosialt aktive eller hellige kvinner i islam. De eksempler som finnes er, med få unntak, hentet fra tidlig tid.

Islam er en viktig ideologisk faktor i hele den tredje verden, men vi står overfor et meget sammensatt bilde. Oppgjøret med kolonimaktene resulterte i en særegen sammensmelting av nasjonalisme, religion og politikk. I de enkelte islamittiske stater gjøres det også forsøk på å trekke klare skiller mellom stat og religion (eksempler: Tyrkia og Tunis). Samtidig lever fortsatt idealet om sammenfall og harmoni mellom politikk og religion i ”den islamittiske stat”. Dette idealet har vært klart uttrykt og debattert så langt tilbake man kan se i islams historie.

K. V.

Island

Hovedstad: Reykjavik
Sjølstendighet: 1944 (Danmark)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 103 000 km²
Folkemengde i 1973: 212 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,3 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 107,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 4 835 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 5,3 %
Inflasjonsrate i 1975: 50 %
Yrkesaktivitet: 38,8 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 27,4 %
Eksportensidighet: Fisk, 64,6 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land, 83,2 %
Energibruk pr. innbygger: Meget høy, 5 208 kke
Lese- og skrivekyndighet: 100 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 449
Spedbarnsdødelighet: 0,96 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 12,7 %
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 13,2
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 6,6
Tilslutning til militærallianse: NATO

Island og Norge skilte lag i 1814 etter å ha vært under felles kongedømme i 550 år. Island fortsatte som en del av det danske enevelde. Alltinget ble gjenopprettet i 1845 som en rådgivende forsamling av 20 folkevalgte og 6 kongevalgte tingmenn. I 1874 fikk tinget en begrenset lovgivende myndighet i landets indre anliggender. I 1904 fikk Island statsråd med sete i Reykjavik og med ansvar overfor Alltinget. Landet var med dette blitt et parlamentarisk demokrati. Stemmeretten ble gradvis utvidet til å gjelde alle voksne menn og kvinner. I 1918 ble Island en sjølstendig stat i union med Danmark. Island erklærte seg nøytralt i konflikter mellom stater og har ingen form for væpnet forsvar. Etter islandsk ønske tok Danmark hand om utenrikstjenesten. Det varte fram til Tysklands okkupasjon av Danmark i 1940. Unionsavtalen kunne sies opp etter 25 år, noe man for Islands vedkommende forberedte seg på.

I mai 1940 ble Island okkupert av England. Året etter gjorde Island en militær avtale med USA og de engelske styrkene ble erstattet med amerikanske. Ifølge avtalen skulle USA forlate Island ved krigens slutt. Under de alliertes velsignelse på tingvellir ble Island erklært republikk den 17. juni 1944.

Forholdet til USA Gjennom avtalen med USA ble det slutt på Islands nøytralitetspolitikk. USA var blitt oppmerksom på Island som en tjenlig militær base. Høsten 1945 satte USA fram ønske om varige militærbaser i landet. Dette ble avvist. Imidlertid fikk USA i 1946 rett til å bruke flyplassen i Keflavik i forbindelse med sine styrker i Tyskland. Kommunistene/sosialistene gikk ut av regjeringen i protest, og avtalen møtte motstand også fra annet hold.

Landet kom seinere med i flere av Vestens organisasjoner, først i Marshall-planen hvor landet fikk relativt større tildeling enn andre land. I 1949 ble Island med i NATO under forutsetning av at landet i fredstid ikke behøvde gi plass til militære baser. Imidlertid ble Keflavik-basen gjenopprettet allerede i 1951 etter en avtale med USA, vel å merke ikke en avtale med NATO. I det siste har basen ved hjelp av LORAN-stasjoner tjent til å holde oppsyn med ferdselen i Nord-Atlanteren.

Baseavtalen har vært et varig stridsspørsmål i Islands politikk, hvor det største partiet, Selvstendighetspartiet, har vært en sikker forsvarer av amerikanernes nærvær og sosialistene/kommunistene like sikre motstandere. Mellompartiene, som var ansvarlige for amerikanernes gjenkomst, har til sine tider vært vaklende. I 1956 og i 1971 erklærte regjeringen (i begge tilfeller en venstreregjering) at det var dens hensikt å få basen avviklet, men det ble det ikke noe av. Basen var av stor økonomisk betydning for Island i årene før 1956; den sysselsatte opptil 4 % av landets arbeidsstyrke, og 15 % av valutainntektene kom fra virksomheter tilknyttet basen. I 1956 skjedde det en stor forandring i basens betydning. Tallene for henholdsvis arbeidskraft og valutainntekter ble nå 11, 5 % og 4 5 %.

Det har vært vanskelig å anslå landets totale økonomiske avhengighet av USA. Avsetningen av islandske produkter i USA har skjedd uten medvirkning fra Washington. I lengre tid nøt Island godt av de amerikanske eksportprogrammene for utviklingsland, landet kom f.eks. ut av krigen med fortjeneste. Ulike forhold omkring de siste årenes store kraft- og industriprosjekter er uklare og reiser spørsmålet om amerikansk involvering (gjeldsettingen, valg av entreprenører). Mange utlendinger har en forestilling om at Island er sterkt økonomisk avhengig av USAs gunst. Dette har nok motivert enkelte til å godta amerikanske interesser i landet.

Basespørsmålet har helt fra 1940 vekket sterke nasjonale følelser. Islendingene hadde i løpet av en lang, men fredelig selvstendighetskamp utviklet en sterk nasjonalfølelse, noe landets største parti viser gjennom navnet sitt. Under krigen sysselsatte britene og siden amerikanerne mange islendinger anlegg og i tjenester. Førkrigsårenes trange kår ble avløst av en materiell velstand for folk flest. Nye redskaper som sparte arbeid, appellerte til nybyggerånden hos islendingene. Dette styrket en på forhånd vennlig innstilling til Amerika.

Enkelte politikere var innstilt på å tilfredsstille amerikanernes ønsker. Ledende folk i nærings1iv og handel som hadde de vanskelige avsetningsforhold før krigen i friskt minne, stilte store forventninger til USA.

Amerikansk påvirkning på folkeliv og kultur, på språk og holdninger, har vakt bekymring hos mange. Siden amerikanerne kom igjen, har de hatt sin egen radiostasjon som døgnet rundt sender programmer i stil med Radio Luxembourg. Den har hatt mange lyttere på Sørvestlandet. Omkring 1960 begynte amerikanerne fjernsynssendinger som, helt unødvendig, ble kanalisert mot Reykjavik. Det amerikanske fjernsynet ble et stridsspørsmål mellom de mange som satte pris på sendingene og som mente dette var en privatsak, og dem som ville at land og folk skulle få være i fred for en slik inntrengning. Disse var også mange. Høsten 1974 sørget regjeringen for at fjernsynssendingene ble begrenset til basen. Fiskerigrensen har i etterkrigstida vært et viktig utenrikspolitisk anliggende (se art. Torskekrigen).

Politiske partier Inntil 1918 var skillelinjene i islandsk politikk taktisk uenighet om løsrivelsen fra Danmark. Nye politiske skillelinjer oppsto da det i 1916 ble stiftet to politiske partier med innenrikspolitisk program på ideologisk grunnlag. Det ene partiet, Alþýðuflokkur (Folkepartiet), var et sosialistisk parti og henvendte seg til proletariatet som hadde vokst sterkt det siste tiåret i Reykjavik og i andre nyetablerte fiskevær. Det andre partiet, Framsóknarflokkur (Framstegspartiet), hadde på sosialradikalt grunnlag et program som ikke minst gjaldt styrking av kooperasjonen som hadde etablert seg i flere disrikter i konkurranse med kjøpmennene. Dessuten markerte det seg som et parti for jordbruket og for bygdene der flertallet av befolkningen bodde. I 1929 ble Sjálfstæðisflokkur (Selvstendighetspartiet) stiftet. I 1930 brøt kommunistene med Alþýðuflokkur og stiftet Kommúnistaflokkur Islands, tilsluttet Komintern. I 1938 omorganiserte kommunistene seg. De la ned partiet, og sammen med utbrytere fra Alþýðuflokkur stiftet de Sameiningarflokkur alþýðu Sósíalistaflokkurinn (Folkets enhetspartiSosialistpartiet). Forbindelsen med det sovjetiske kommunistpartiet ble opprettholdt av det nye partiet.

I etterkrigstida har det vært gjort forsøk på å forandre dette partimønsteret, uten varig resultat. I 1953 ble Þjóðvarnarflokkur stiftet. Dets hovedmål var å få amerikanerne vekk; partiet gikk dessuten inn for en sterk offentlig regulering av økonomien. Partlet hadde nok betydning for at mellompartiene erklærte at de ville si opp baseavtalen, men etter hvert mistet partiet helt oppslutning. I 1956 inngikk sosialistpartiet i en valgallianse der blant annet LO-formannen Hannibal Valdimarsson som da brøt med sosialdemokratene (Alþýðuflokkur) var med. Valgalliansen fungerte til 1968. Den ble da gjort om til ett parti, og sosialistpartiet ble lagt ned. Det nye partiet, Alþýðubandalag (Folkealliansen), har ikke hatt noen bånd til det sovjetiske Fisken er havets sølv, gull og olje for islendingene. (NPSAP) kommunistpartiet, men det har hatt et godt forhold til SF og SV i Norge. Hannibal Valdimarsson, sammen med blant annet sin seinere arvtaker i LO, Bjørn Jonsson, ble ikke med i det nye partiet, men stiftet sammen med sosialradikalerne og motstandere av baseavtalen et nytt parti, Samök frjalslyndra og vinstri manna (Liberale venstre). Partiet fikk i 1971 en del strøstemmer. Det var av betydning for dannelsen av venstreregjeringen, men viste seg å være en lite lojal partner.

Siden før krigen har alle valg vært hemmelige. Men så mange har likevel bekjent farge at en har kunnet beregne oppslutningen for de enkelte partiene. Det har nærmest vært en god folkeskikk å ta standpunkt og gi det tilkjenne. Dessuten har partitilknytning vært av betydning eller blitt antatt å være av betydning ved tildeling av politiske goder (bevilgninger, stillinger, lån osv.). En bevilgning gitt av et parti når det satt ved makten, har kunnet være nok til å vekke politisk sympati og legge grunn for politisk lojalitet, også om tildelingen var helt saklig begrunnet. Betydningen av partitlihørighet er nok blitt svakere etter hvert som politiske tildelinger gradvis er blitt erstattet av regelverk.

Partienes styrkeforhold blant velgerne og i tinget har vært stabile. (Dette gjelder fram til valget i 1978 som ikke er tatt med her.) Selvstendighetspartiet har ruvet over de andre, med basis i bedriftsledelsen i fiskerinæringen, i privat handel, handverk og industri og ikke å glemme i hovedstadens kommunale apparat. Partiet har spilt annenfiolin i jordbrukets organisasjoner, f.eks. i jordbrukets samvirkelag. Medlemmer av partiet har også tidvis hatt ledende stillinger i fagbevegelsen. I valg har partiet fått om lag 40% av stemmene på landsbasis, men dette varierer fra 50 % i hovedstaden til 20 % på Nordaust- og Austlandet. Selvstendighetspartiet har vært i regjeringsposisjon 26 år i etterkrigsperioden.

Samvirkelagene med sin omfattende virksomhet lokalt og på landsbasis (import, eksport, skipsfart, industri, forsikring, bank, skole) samt jordbruksbefolkningen har vært grunnlaget for Framstegspartiet. Mange ledende personer i partiet har i utgangspunktet hatt tillitsverv i de ideelle bygdeungdomslagene. På landsbasis har partiet ca. 25 % av stemmene. På Nordaust- og Austlandet har det hatt flertall, i Reykjavik og omegn har oppslutningen vært svakere. Framstegspartiet har vært med i regjeringen i 16 år i perioden 1945-1977.

I etterkrigstida har sosialistene/kommunistene hatt sin basis i fagforeninger, spesielt i Reykjavik. En god del intellektuelle og kunstnere støtter sosialistpartiet. I valg har de fått hver femte eller hver sjette stemme, flest stemmer i de større tettstedene.

Sosialdemokratene hadde i etterkrigstida lenge ledelsen i en rekke fagforeninger, men de er blitt stadig svakere der. De kontrollerte også en del små og store fiskevær, spesielt i vestre delen av landet, men har nå tapt flertallet i dem alle. Valgoppslutningen har gått sterkt ned i det siste. Folkepartiet har vært i regjeringen i 19 av etterkrigsårene. Sosialdemokratene har fått støtte i ulike former fra søsterpartiene i Skandinavia.

Interessemotsetninger Samvirkelagene ble i de fleste tilfeller opprettet for å fortrenge etablerte kjøpmenn. Gjennom Framstegspartiets spesielle engasjement i samvirkelagene ble partiet kjøpmannsstandens hovedfiende. Denne kampen ble knyttet til andre interessemotsetninger, slik som fiske/jordbruk og by/land. I etterkrigstida har disse motsetningene blitt mindre knyttet til partiene og spiller i det hele mindre rolle.

I den grad kommuner og stat begynte næringsdrift har det som regel skjedd når de private ikke strakk til. Dermed har ikke offentlige engasjement forårsaket en opprivende kamp mot konkrete private interesser. Heller ikke har det hatt til følge varig konflikt og konkurranse med private interesser, i motsetning til den konkurranse som stadig foregår mellom samvirkelagene og lokale kjøpmenn. Uenigheten om offentlig næringsdrift har først og fremst vært politisk og ideologisk. Næringsvirksomhet i statlig eller kommunal regi har sjølsagt hemmet privat næringsdrift. Men gjennom Selvstendighetspartiet fikk de næringsdrivende ofte sine representanter med i ledelsen for de kommunale eller statlige bedriftene. De samme lag ble enda sterkere representert i den omfattende offentlige styringen av næringslivet som er utviklet de siste årtiene.

Lønnskamp Streik var det viktigste våpen i kampen for å oppnå kollektive lønnsavtaler. Siden 1938 er avtaleformen regulert ved lov og streikeretten lovfestet (først i 1977 for offentlige tjenestemenn). Medlemskap i fagforeninger har etter hvert blitt en betingelse for å få arbeid. Krigsåra ble et gjennombrudd for lønnsarbeiderorganisasjonene, med sterk etterspørsel etter arbeidskraft. Til forsvar mot inflasjonen fikk en da bestemmelser om at lønningene skulle reguleres i forhold til levekostnader. Lønnsarbeiderorganisasjonene har i hele etterkrigstida kjempet for en slik indeksregulering. Den har fungert i en stor del av perioden, gjerne på tvers av svingninger i betalingsevnen hos eksportbedriftene. Når f.eks. oljeprisen steg sterkest i 1973/74, økte kostnadene i fisket sterkt, og dermed sank lønnsevnen, men samtidig gikk levekostnadsindeksen opp (bensin til bilen, oljefyring) og dermed lønningene. Om prisene går ned, går levekostnadene og lønningene ned.

I hele etterkrigstida har statsmakta nesten konstant strevet med å motarbeide disse bestemmelsene og redusere den alminnelige kjøpekraften ved å modifisere eller undergrave lønnsavtaler mellom arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner. Avtalene har bare på kort sikt forandret kjøpekraften hos lønnstakerne sett under ett, eller endret bedriftenes lønnsomhet. Fagforeninger ledet av sosialistene/kommunistene har gjerne gått i spissen med å kreve automatisk indeksregulering av lønningene. De får også oppslutning fra fagforeningsledere fra andre partier. De lavest lønte arbeiderne går i bresjen når det gjelder lønnsøkning, mens andre lønnstakere som regel har fulgt etter og fått samme prosentstigning.

Kapitalen Det finnes få land med en markedsøkonomi hvor eksportbedrifter har så liten egenkapital og så stor lånekapital som islandske bedrifter, særlig i fiske og fiskeforedling. Dette skyldes ikke at eierne tar ut relativt mer til eget forbruk enn i land med større egenkapital. Så å si all nyinvestering skjer med lånekapital. Nyinvesteringer i fiske og foredling skjer med kapital fra offentlige fonds som får inntekter ved produktavgifter, statlige lån fra utlandet eller direkte med bevilgninger fra staten. Det samme gjelder for industrien, om enn med prosentvis mindre dekning, og for jordbruket som i tillegg får direkte tilskudd til nybrudd. Driftskapitalen kommer fra bankene.

En overveiende del av lånekapitalen forvaltes i statsbanker som ledes av folk som har mer eller mindre åpenlys tilknytning til de enkelte partiene. Inflasjonen har som regel vært større enn lånerenten, og det har vært stor etterspørsel etter lånekapital. Dette har gjort den politiske kontrollen over låneinstitusjonene spesielt viktig. Frivillig innlånskapital er blitt sterkt redusert i det siste; målt som andel av nasjonalproduktet har den gått ned fra 45 % til 30 %, mot normalt 60 % i nabolandene, Den sterke offentlige medvirkningen i investeringer er ikke politisk begrunnet, men er en følge av at lønnsutgiftene er en så stor del av eksportbedriftenes inntekter.

Eierforholdene forøvrig er også et resultat av det samme presset. En stor del av fisket og fiskeforedling drives av bedrifter som helt eller delvis eies av det offentlige (kommunale) eller kooperasjonen. Dette er også bedrifter som trekker lite privatkapital til seg. Som et eksempel kan nevnes at landets største rederi er opprettet av Reykjavik kommune og kontrolleres av Selvstendighetspartiets kommunestyreflertal1. I den alminnelige fabrikkindustrien er kooperasjonen den viktigste grupperingen (de kooperative fabrikkene drives samordnet), kommunene gjør seg lite gjeldende her. De private fabrikkene sprer seg på mange ulike eiere og bransjer. Staten er eneprodusent av gjødsel og sement og har i det siste engasjert seg som medeier i enkelte større kriserammede fabrikker. Landets største produksjonsbedrift, en aluminiumsbedrift, eies av det internasjonale Alusuisse, mens Elkem-Spigerverket eier knappe halvparten av aksjene i en ny ferrosilisiumfabrikk hvor staten er medeier.

Detaljhandelen utenfor Reykjavik domineres av samvirkelagene som har sitt tyngdepunkt i omsetningen av driftsmidler til jordbruket og foredling av jordbruksprodukter. Reykjavik er derimot kjøpmannsstandens sterke festning. Eksporthandelen med fisk er fullstendig i hendene på lovbeskyttende landssammenslutninger av tilvirkerne. Derimot domineres importhandelen av privatgrossister, men kooperasjonens landsforbund har også stor import. Bedriftene i bygningsbransjen, som er av ganske varierende størrelse, er mest i privat eie. Boliger er som regel sjøleide, og mange er ”sjølbygd”. En sammenslutning av entreprenører, kooperasjonen og staten har hatt hand om militære anlegg og har fått oppdragene uten anbud. Både her og i importhandelen er det offentlig kontroll, og konkurranse har gjort seg lite gjeldende.

Den største konsentrasjonen av privateid kapital finnes i to store transportbedrifter. Den ene driver skipsfart utelukkende for landets egne fraktbehov, og fraktene er som regel underlagt priskontroll. Den andre er et flyselskap i internasjonal konkurranse. Det finnes ingen aksjebørs. Aksjer er en så uvesentlig del av bedriftskapitalen at låneinstitusjonene normalt har krevd personlig garanti hos styremedlemmene, ja, i enkelte tilfeller til og med av alle aksjeeierne. Folk uten egen bedrift, men med gode inntekter har gjerne plassert ledige midler i boliger i Reykjavik og omegn, i det siste også i statsobligasjoner som gir høy og sikker avkastning. For lønnsarbeiderorganisasjonene kan det være vanskelig å definere sin motpart i lønnsforhandlinger. Motstridende politisk lojalitet i lønnsarbeiderorganisasjonene gjør det heller ikke lettere å samles om en ansvarlig lønnspolitikk. Bare i ett tilfelle (1944-46) har landet hatt en regjering som samlet så å si alle de organiserte lønnsarbeidernes stemmer. Siden har prinsipiell uenighet i basespørsmålet utelukket en slik koalisjon, om ikke andre hindringer gjorde det. Under de to venstreregjeringene lyktes det Selvstendighetspartiet å vende lønnsarbeiderne mot regjeringens lønnspolitikk med den samme type agitasjon som venstrefløyen ellers står for. Dette var forresten gode år for lønnsarbeiderne. Etter begge regjeringene var det valgskred for Selvstendighetspartiet i Reykjavik (i 1958 og 1974).

Lønnskonfliktene har i noen tilfeller fått varig politisk betydning. Lov om arbeidsløshetstrygd er et resultat av den største streiken i landets historie (i 1955). I 1966 var staten mekler og for å unngå en storkonflikt ble det lovet en massiv boligbygging for arbeidsfolk i Reykjavik. I 1969 ble det avtalt å opprette pensjonsfond for medlemmene i de enkelte fagforeningene. Disse fondene forvaltes som låneinstitusjoner av fagforeningene og arbeidsgiverne i fellesskap. I 1973 krevde arbeiderne i filetindustrien noe fastere ansettelse enn de hadde hatt; dette fikk bedriftene til å planlegge jevn tilførsel av fangster. De siste årene har lønnsarbeiderorganisasjonene avtalefestet lønnsbetingelser. Disse hindrer at staten øker sine inntekter og derved offentlig engasjement i sin alminnelighet hvis dette går imot lønnsarbeiderpartienes program for statlige utgifter.

Økonomisk politikk For myndighetene har lønnsavtaler, valutamangel og betalingsevnen i fiskeriene vært stadig tilbakevendende problemer. Etterkrigstidens regjeringsepoker har likevel vært mer dominert av andre forhold. Perioden fram til 1959 var sterkt preget av offentlig detaljregulering. Fra 1959 til 71 hadde Selvstendighetspartiet og sosialdemokratene regjeringsmakten. Detaljreguleringene ble lempet på, og regjeringen var i 1962 innstilt på islandsk medlemskap i EF, noe de Gaulle torpederte. Med Islands medlemskap i EFTA fra 1969 og en frihandelsavtale med EF i 1972 er mulighetene for spesiell regulering av utenrikshandelen blitt betraktelig redusert. Storindustriplanleggingen fortsetter.

Som enehersker over fiskebankene rundt Island, ser man fram til stor utvidelse av fiske og foredling om fiskestammene får vokse til igjen. Men landet har i dag en kapasitet i fiskefartøy og foredlingsbedrifter som langt overstiger de mengder det er tilrådelig å fiske. De enkelte fiskevær har svært motstridende og kortsiktige interesser når det gjelder begrensning av fisket. Det er både et kinkig og et skjebnesvangert politisk problem å holde fiskerne i sjakk slik at ikke torsken blir utryddet som silda ble 10 år tidligere. Det stilles nå forventninger til en industri basert på fossekraft, eller på jordvarme som fortsatt er uutnyttet. Til de kraftkrevende industriprosjekt har det de siste årene skjedd stor import av utenlandsk lånekapital. Dette øker etterspørselspresset sterkt innenlands og driver inflasjonen oppover. Den sentrale økonomiske ledelsen som har ansvar for tiltak mot inflasjonen, har samtidig hand om de store industriprosjektene og går sterkt inn for dem. Men myndighetene har ikke klart å redusere de alminnelige investeringer til de store industriprosjektene. Følgen har blitt en sterk inflasjon og en stor gjeldsetting. Videre utbygging av fisket appellerer sterkt til dem som legger vekt på demokratisk og nasjonal kontroll over næringene. De foretrekker en utvikling som bygger videre på de yrkesfeltene som allerede finnes i landet, og som gir muligheter for en balansert utvikling av bosettingen.

Arbeidsmarked Det islandske arbeidsmarkedet har lenge vært enestående stramt. Stemningen på arbeidsplassene preges av dette, og en har forholdsvis stor frihet med hensyn til pauser og tempo. Bedriftsledelsen har i mange tilfelle hatt daglige tekniske forutsetninger for å lede arbeidet. Fiskere, arbeidere og nestemenn har derfor måttet lite på seg sjøl. Det har gitt dem styrke overfor ledelsen og forhindret mekanisk underordning. Samtidig er det islandske produksjonslivet dominert av årstidene: Sommeren utnyttes spesielt til utearbeid, om vinteren trekker fisket og skolene arbeidskraften til seg. Samfunnet er gjennomsiktig, og alle grupper ned til de minste og ut til de mest avsidesliggende samfunn, gjør krav på å få være med i bergingen av ressursene. Konkurransen mellom partiene om tilslutning og mellom privat kapital, kooperativ kapital, statskapital og kommunekapital om kontrollen over ressursene gir vanligvis plass til praktisk talt alle i produksjonen. Folk har hatt en nybyggerånd og vært innstilt på lang arbeidstid i hovedbergingstida. Ny teknikk har gjort det mulig å forsere en del av de hindringene som vær og vind tidligere utgjorde.

I konkurransen om arbeidskraften har lønnstakerne utnyttet sin stilling til å kreve overtid som tariffmessig har vært mye bedre betalt enn normal arbeidstid. Lønnsglidningen har gjerne fått form av overtid. Svak skatteprogresjon har motivert dette. Arbeidstida har gjerne blitt uhorvelig lang i bygg og anleggsvirksomhet, i fiskeforedlingen og for enkelte andre grupper, f.eks. leger. Disse spesielle gruppene av arbeidsfolk og en god del av fiskerne, som tradisjonelt har hatt lang arbeidstid, kunne på denne måten komme opp i ganske høye inntekter sammenliknet med ufaglærte lønnsarbeidere med normal arbeidstid. Lavtlønnsgruppene av ungdom, kvinner og eldre har hatt lett for å få arbeid, men av en art som for en stor del er industrialisert bort i Norge.

I det siste har en merket en viss motstand mot å la eldre over 70 år fortsette i arbeidslivet. De store bedriftene går i spissen for å skyve de eldre ut; på den måten kuttes de sammenvevde og vidtgrenete personlige forbindelsene folk flest tar del i. Dette, sammen med stramt arbeidsmarked, forklarer hvorfor mange delvis funksjonshemmede (alkoholikere f.eks.) har sluppet til i arbeidslivet. Det samme gjelder forhenværende fanger og forbrytere. I det hele tatt har toleranse mot avvikende individuell atferd (eksentrisitet, fyll og alkoholisme og anen nervøsitet) vært stor, sammenliknet med de mer undertrykkende skandinaviske samfunn. Folk har våget å krangle og vise raseri. Arbeidsfolk kan være ganske freidige i intervjuer i radio eller fjernsyn i sin kritikk av fjernere makter (”systemet”, "de i Reykjavik”). Her, som ellers i politisk debatt, gjelder det å være vittig.

Det finnes likevel sterke hemninger i offentlig kritisk diskusjon. Folk i høyere stillinger, og de er det mange av, eller de som aspirerer til slike stillinger, må ta hensyn til det sammenvevde samfunn de lever i, ikke bare de mangegrenete personlige forbindelsene i slekt eller kameratskap fra skoletid og på arbeidsplasser, men like mye det økonomiskpolitiske apparat. I den store gjensidige avhengigheten er det best å arbeide for sitt i det stille, om det ikke dreier seg om et legitimt eller foreskrevet offentlig konfliktstoff. Folk i slike stillinger holder derfor helst oppgjørene internt, på samme måte som sambygdinger eller ektepar. Forøvrig bør en generelt sett ikke blande seg i ”andres” saker. Det er viktig å huske på den store vekt æren tradisjonelt har hatt, og en kan regne med at æresbevisninger vil bli gjengjeldt på et eller annet vis. Den som viser ære er også villig til å motta ære. For ungdommen, spesielt guttene, er det en æressak å tjene mye penger, med mye overtidsarbeid om det trengs. For de eldre med stor forsørgelsesbyrde er intektssammenlikning mye et spørsmål om verdighet, både individuelt og gruppevis.

Husholdningene Kvinnene har som husmødre styrt forbruket i husholdningene, mens mennene har ledet produksjonen for markedet. Kvinnerollen preges av de raske omveltningene i samfunnet. De som vokste opp før krigen har mer enn virkeliggjort de materielle ønsker de hadde. Kvinnene kunne utstyre sine hjem skikkelig, mens mennene alene ble i stand til å forsørge sin husstand uten å måtte reise mye hjemmefra. Samtidig har husholdningenes stilling blitt endret. Det gjelder ikke minst husmødrenes nøkkelstilling innen slekten og blant naboer. Grunnlaget for dette var deres daglige gjøremål og uformelle kontakter og samkvem i kjøkken og stue, noe som sprang ut fra husarbeidet.

I dagens samfunn aktiviseres slike forhold sterkest når folk stifter bo (hjelpen kommer da helst fra spinnesiden) og i forbindelse med anskaffelse av bolig. Barnepass aktiviserer også kontakter, men andre huslige oppgaver skjer nå mest isolert eller automatisk gjennom markedet eller det offentlige regelverk.

Privat forsikring ble innledet i mellomkrigsåra, siden er det kommet offentlige trygder i stadig større omfang. Forsikringsvesenet, både det offentlige og det private, har nok hatt påfallende mindre betydning enn i Skandinavia, spesielt på landsbygda. Folks atferd og samkvem preges av tillit til fremmede og til at tingene nok vil ordne seg.

Holdninger Denne tilliten har hatt sin næring i sjølrådighet og tillitsskapende erfaringer helt fra barndommen. Det store antallet barn født utenfor ekteskap er i liten grad et uttrykk for løse forhold mellom foreldrene, men betegner mer at den herskende moral ikke er så nøye på tidspunktet for unnfangelsen i forhold til den, som regel kirkelige, ekteskapskontrakten. Menn og kvinner opptrer sjølsikkert overfor fremmede, og på mange arbeidsplasser omgås arbeidsfolk formelle autoriteter og regler noe uvørent. Folk spør seg gjerne først om situasjonen gjør det hensiktsmessig å følge reglene og avviker så fra regelen om det passer. Kvinner i tjenesteyrker er ikke overdrevent hensynsfulle og få av dem møter med et påklistret smil. På Island smiler en over det som morer eller gleder en; mindre for å be om unnskyldning eller be om gunst.

De tillitsfulle holdningene i folket kommer bl.a. til uttrykk i kirkelivet. Kirka er i formen den samme lutherske som i Norge. Det er derfor slående hvor lite plass synd, for ikke å tale om arvesynden eller annen fordømmelse, får i radioandakter og prekener hos de folkevalgte prestene.

Et u-land Islendingene ser på sitt land som et utviklingsland, men de sidestiller det ikke med det som normalt kalles utviklingsland. De har forbilder i andre land. Norge og norske eksempler er sterke argumenter i politiske diskusjoner. Landet har gradvis, som et resultat av fredelige samfunnsomveltninger, oppnådd akseptable standarder på flere områder. Samfunnet viser en slående livskraft og brei deltakelse i politikk, økonomi og offentlig kulturliv (teater, kor- og orkester-konserter, kunstmaling, utgivelse av bøker og pop-plater, språkrøkt, frodig dansemusikk og restaurantsamkvem). Ikke-offentlige samværsformer har gjennomgått store forandringer. Sangen i hjemmene, i fest og samkvem og på reiser, har gått tilbake i alle lag av folket, men mest hovedstaden. Ikke bare sangen, men også poesien får stadig mindre plass i folks samvær. Det har spesielt gått tilbake med det som har en tone av fornøyelse, forventning om ømhet. Samtaleformer har forskjellige monstre. Hos landsbyfolk og eldre mennesker preges samtalene av en fortellende og underholdende stil om opplevelser, av vendinger og versemål hos konkrete personer. I hovedstaden og blant yngre mennesker er monsteret mer preget av diskusjoner av problemer og analyser. Barn og ungdom som er preget av det industrielle levesettet, snakker fort og uklart som om de kjenner på seg at ingen er interessert i å høre på dem eller ta hensyn til det de sier. Eldre mennesker derimot taler gjerne klart og forutsetter at folk har tid til å høre på dem, de har tyngde i ordene og demper ikke nødvendigvis stemmen, sjø1 om uvedkommende er i nærheten. Yngre mennesker fra mellomlagene i hovedstaden er ofte genert overfor den klassisk folkelige talestilen.

Industriell kulturformidling har en lang tradisjon på Island, og boklesing har ofte preget samværet. Radioen har spilt en stor rolle siden før krigen. Det er likevel fjernsynet som i de siste 10 år har revolusjonert samværsformene i hjemmene, til tross for at sendetiden er mye kortere og programmene dårligere enn i Skandinavia. 1. juli stenger fjernsynet til almen lettelse, også for dem som 1. august setter seg foran apparatet for resten av året. Juli måned og de fjernsynsfrie torsdagskveldene føler folk som befrielse og utnytter de mulighetene ti1 samkvem som dette fører med seg.

Alkoholforbruket ligger et hakk etter Norge, for ikke å nevne de øvrige land i Norden. Men særlig menn drikker seg gjerne fulle. I hjemmene har det ikke vært normalt med alkohol som lett smertestillende middel i moderate mengder. Normalt drikkes kaffe i samværsstunder hjemme og ute. Her slår det tradisjonelle kvinnesynet gjennom, som i dette århundre har gitt Island den mest restriktive alkohollovgivning i hele den kristne verden (muligens med unntak av Færøyene). En helt annen sak er det at en del av mennene har sabotert lovene, gradvis moderert dem og at kvinnesynet på alkohol er blitt moderert.

Kvinner og barn Sammenlikner man lovgivning om kvinners rettigheter i Norden, blir man overrasket over hvor greit dette synes å ha ordnet seg for Islands vedkommende på tross av den mannsforsamling Alltinget har vært. Det nyeste eksemplet er lov om likestilling mellom kjønnene. Andre lovvedtak som bærer preg av del som oppfattes som typisk kvinnesyn, kan gå igjennom som smurt, f.eks. lovforbud mot boksing. Mannfolk har formelt stått i ledelsen for det meste av det som har skjedd utenfor hjemmet, men husmødrene har ikke hatt noen klar følelse av at deres stilling ble sett ned på. I det gamle husholdningssamfunnet ga det dem mye kontroll at mennene gjerne var borte på fiske, i nyere tid har den almene velstandsøkningen åpnet veien for kvinnene på arbeidsmarkedet. Det er i dag normalt at husmødre søker lønnet arbeid, både i arbeiderfamiliene og i mellomlagene.

Offentlig organisering av barnepass, i tillegg til skolene, er under oppbygging. Skiftet fra bygdesamfunn til bysamfunn og fra husholds- og slektssamfunn til det industrielle penge- og lønnssamfunn har gått så raskt at de middelaldrende og eldre, de som styrer, ikke riktig har villet innse den belastning som møter barna i de nye omgivelsene.

Sosialkapitalismen Islendingene setter seg stadig mer inn i forholdene i andre land og gjør sammenlikninger med eget samfunn. Den dominerende målestokken er: Pengelønn og offentlige sosiale trygder, kort sagt den sosiale kapitalismens belønninger, og det er dette en forsøker å utvikle videre. Så å si alle politiske saker med gjennomslagskraft fremmer den industrielle sosialkapitalismen, enten de kommer fra de politiske partiene til høyre eller til venstre eller fra lønnsarbeiderorganisasjonene. For fagbevegelsen er det pengene som samler i interessekampen. De ordninger de kjemper igjennom, øker derfor gjerne kapitalens (i første omgang den offentlige) betydning i samfunnet. Dette gjelder f.eks. arbeidsløshetstrygden. Den har akkumulert en enorm fondskapital til utlån; seinere har pensjonsfondene utviklet seg på samme måte. Disse fondene og avtalen av 1966 om boligbygging for arbeidere har kapitalisert og industrialisert husbyggingen og redusert husbygging basert på sjølbygging. Borgerskapet har vært noe nølende til å innfri kravene om flere barnehager i offentlig regi og foretrekker i stedet å basere dette på forbindelser som ikke krever kontant uttelling (husholdninger, slektskap).

I det gamle islandske samfunnet var idealet å være sjølstendig blant likemenn. I vår tid realiseres den personlige uavhengigheten i stigende grad. Det skjer i hjemmene ved at folk kjøper i vareform det man tidligere forsøkte å tilfredsstille ved felles innsats i husholdninger, eventuelt med hjelp fra naboer, sambygdinger eller slektninger. Det skjer dessuten gjennom de offentlige sosiale forsikringene hvor folk automatisk får erstatning og kompensasjon under vanskelige forhold. Det som samtidig har skjedd og ikke var tilsiktet, er at folk kjenner seg overlatt til seg sjøl (det er betegnende at en ser stadig mindre familiebilder i hjemmene) og satser derfor enda sterkere på det penger, industrielle goder og offentlige sosiale forsikringer tilbyr. De kraftigste framstøt for prinsippene om pengeøkonomi bar vært forberedt av embetsøkonomer med enten sosialistisk fortid eller med et sosialdemokratisk syn, folk som har vært uavhengige av det herskende nettverket av snevre direkte interesser. Slik har de utviklet et samfunn bygd på kontrakter og pengelønn.

Den tekniske omveltning og den industrielle sosiale kapitalismen har gradvis ødelagt betingelsene for daglig gjensidig givende samværsformer - økte muligheter for industriell musikk og liknende gjør samvær mer og mer gjensidig plagsomt. Omveltningen, med det som følger, har skjedd under ledelse av folk i politikk og embetsverk, bedriftsledelse og fagbevegelse som gjerne har satt pris på de tradisjonelle samværsformer og den folkelige muntlige kulturen; mange av dem har sjøl hatt mye å bidra med i den sammenheng. Det har sjølsagt variert hvor viktig det har vært for den enkelte å bevare denne kulturen. Uansett dette har den bærende politiske forestilling vært at del gjaldt å føre samfunnet mot internasjonale, gjerne skandinaviske standarder, ved å utnytte alle muligheter i teknikk og økonomisk og sosial organisasjon. For de forskjellige lederne har hovedstadsområdet satt standarden. Slik har en kombinert teknisk og økonomisk åpenhet med en noe konservativ omsorg for de ikke-materielle nasjonale kulturformene fra det gamle samfunn.

B. S. S.