Institusjon
Ordet har i hvert fall to betydninger som må holdes klart fra hverandre. I dagligtale er kanskje det vanligste å bruke uttrykket institusjon om en slags anstalter som fengsel eller sykehus. I sosiologien har institusjon vært definert som et sett av normer eller regler som knytter seg til en bestemt oppgave eller funksjon i samfunnet. Familien har vært betraktet som en institusjon. Men strengt tatt kan en ikke si at familien har en bestemt oppgave. I alle fall skaper henvisningen til oppgaver og funksjoner mange problemer. Det vi kan slå fast, er at det fins et sammenhengende sett av regler, for en stor del rettsregler, som tilsammen bygger opp en modell, en anvisning på en bestemt samlivsform. Modellen gir regler om hvordan denne samlivsstrukturen kan etableres ved ekteskap og oppløses ved skilsmisse og død, hvilke rettigheter og plikter ektefeller og barn har overfor hverandre, samt forhold til en rekke ytre instanser, skattemyndigheter, skole, helsevesen, trygdeetaten m.m.
At en sosial ordning blir institusjonalisert, betyr at den blir omgjerdet av et regelverk, skjønt ikke nødvendigvis med juridisk gyldighet. I de politiske partiene fins en mengde regler om medlemskap, valg av tillitsmenn osv. som, sammen med uformelle normer om partilojalitet o.l., bygger opp en ramme for det politiske parti som institusjon. Men her fins det lite av rettsregler som direkte gjelder partiene. De er ikke engang omtalt i Grunnloven.
I sosiologien har en brukt begrepet i en nokså omfattende og løs betydning for å inndele samfunnet i sektorer, ikke så helt ulikt en departementsinndeling. En snakker om økonomien som en institusjon, politikken, utdanningen, helsevesenet, religionen, forsvaret, rettsvesenet, kunsten, ja, endog fritidssyslene som institusjoner. Om klassestrukturen skal sies å være en institusjon i denne vide betydning, er tvilsomt. Den var det den gang Christian Vs norske by av 1687 ga detaljerte regler om forholdet mellom stendene. I dag er det ikke uttrykkelig offisielt anerkjent at det fins klasseforskjeller og motsetninger. Samfunnsklasse er et begrep som ikke har noen plass i jussen. Men i mange rettsregler, særlig i arbeidsretten, selskapsretten og i deler av strafferetten, er nedslag av klassemønsteret merkbart. Det er kanskje det mest naturlige å se på klasseforholdene som noe som ligger bak institusjonene, preger dem, samtidig som den bevisste politiske, rettslige og forvaltningsmessige utformingen av institusjonene virker tilbake på klasseforholdene.
Et alternativ til å betrakte samfunnet som et nettverk av institusjoner, inndelt etter oppgaver eller funksjoner, er å betrakte det som sammensatt av mindre geografiske enheter, lokalsamfunn. I internasjonal målestokk er dette det vanlige utgangspunkt. Verdenssamfunnet består av en samling av nasjoner eller stater. Internasjonal rett består -i den grad den fins - av regler og traktater som fastsetter staters gjensidige rettigheter og plikter i krig og fred. Den nasjonale rett omhandler stort sett rettigheter og plikter mellom borgerne - og mellom borgerne og det offentlige - definert ut fra funksjonelt avgrensete posisjoner, som kjøper og selger, arbeidstaker og arbeidsgiver, huseier og leieboer, kreditor og debitor, lærer og elev, pasient og lege osv.
Også vårt nasjonale lovverk og forvaltningsapparat er noe preget av inndelingen i mindre territoriale (områdemessige) enheter, først og fremst kommuner og fylker. Men, i likhet med klassebegrepet, er heller ikke lokalsamfunn noe rettslig begrep, selv om det blir mye brukt i politisk retorikk. Vi kan betrakte kommunene som forsøk på en institusjonalisering av de geografisk og økologisk betingete bånd som skaper lokalsamfunn. Imidlertid er det ikke alltid - kanskje egentlig nokså sjelden - godt sammenfall mellom grensene for et levende, samvirkende og solidarisk lokalsamfunn og de administrative kommunegrensene. Om kommunene blir lokalsamfunn, avhenger til dels av hvor store og omfattende oppgaver kommunestyret og den kommunale forvaltningen blir pålagt eller tar på seg.
Den politiske strid om sentralisering og desentralisering, i den grad den ikke bare er en strid om ord, kan også uttrykkes som en motsetning mellom institusjonssynet (eller sektorsynet) på samfunnet og lokalsamfunnssynet. I valget mellom disse to syn, eller snarere ved å legge vekt på hvert av dem, kommer mange hensyn inn. Ett spørsmål er hvordan medbestemmelsesretten som generell demokratisk rettighet bør utvikles, på territorialt eller funksjonelt grunnlag. Bør det lokale selvstyre prioriteres, eller bedriftsdemokrati og andre former for bredere deltakelse i styringen av yrkesorganisasjoner og andre funksjonelle sammenslutninger? Andre spørsmål gjelder effektivitet og koordinering (samordning) ved gjennomføringen av planer og programmer.
Vi kan se på institusjonalisering som en bred samfunnsmessig utviklingstendens. Slektskap og territorium har vært et hovedgrunnlag for samfunnsdannelse. Disse bånd har løsnet. Arbeidsdelingen og utviklingen av kommunikasjonsmidlene stiller i store deler av verden den enkelte friere i forhold til territoriet. Desto sterkere blir avhengigheten av de institusjonelt utformete bånd. Det er vel i dette perspektivet at institusjonsbegrepet har sin viktigste anvendelse.

V. A.


Institutt for fredsforskning
Institutt for fredsforskning startet i 1959, som en avdeling av institutt for samfunnsforskning. Den første engelske betegnelsen Peace Research Institute, Oslo, ga opphav til den forkortelsen som ennå brukes: PRIO. I 1964/65 ble instituttet omdøpt til International Peace Research Institute, Oslo, og 1966 ble det gjort til en selvstendig institusjon.
Dannelsen av PRIO sprang ut av en kombinasjon av flere faktorer: en samfunnskritisk tradisjon innenfor norsk samfunnsforskning, misnøye med konservativ og tradisjonell forskning i internasjonal politikk, et ønske innen fredsbevegelsen om å formulere en fredspolitikk på et bedre faglig fundament og endelig en viss tradisjon ved Institutt for samfunnsforskning for forskningsfelter som nasjonalisme og konflikt. De første årene besto PRIO av en liten kjerne stipendiater og med noen løsere tilknyttede universitetsansatte. Finansieringen skjedde dels gjennom Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd (NAVF), dels gjennom det den gang stort sett privatfinansierte Institutt for samfunnsforskning. Erik Rinde, drivkraften i moderinstituttet, har vært formann for PRIOs styre helt siden opprettelsen.
Etter at det i flere år hadde vært drevet lobbyvirksomhet til fordel for fredsforskningen, opprettet regjeringen i 1963 Rådet for konflikt- og fredsforskning (RKE). I de påfølgende årene fikk PRIO den vesentlige delen av sine bevilgninger gjennom rådet, men midlene formidles nå direkte over Kirke- og Undervisningsdepartementets budsjett. For 1978 er PRIOs totalbudsjett ca. 2,5 millioner kroner, hvorav vel 90 % er norske offentlige midler fra forskjellige kilder.

Styringsstruktur
I begynnelsen var instituttet relativt uformelt organisert omkring lederen Johan Galtung. Ved sin omfattende virksomhet i disse årene og gjennom sine mange viktige bidrag til et stort antall prosjekter, kom Galtung til å spille en helt avgjørende rolle for utviklingen av fredsforskningen, ikke bare Norge, men også på internasjonalt plan. I 1969 ble Galtung professor i freds- og konfliktforskning ved Universitetet i Oslo, en stilling han innehadde til 1977.
Samtidig med at Galtung gradvis forflyttet sin virksomhet til Blindern og til utlandet, fikk instituttet en helt ny styringsstruktur, med allmøtevalgt bestyrer og forskningsleder. Instituttet er en selveiende stiftelse. I styret for instituttet sitter representanter for NAVE, Universitetet i Oslo og Institutt for samfunnsforskning, foruten bestyreren. Styret er instituttets høyeste organ. Det overvåker økonomien og har vetorett ved valg av bestyrer og forskningsleder, men griper i liten grad inn i den daglige driften av instituttet. Allmøtet har betydelig selvstendighet i de fleste saker. Siden 1972 har instituttet praktisert en likelønnsordning for alt ansatt personale (omfatter ikke hovedfagsstudenter, sivile tjenestepliktige og korttidsgjester). Ordningen innebærer ikke lik lønn for alle til enhver tid, men er bygd på en felles lønnsskala med opprykk utelukkende på grunnlag av ansiennitet og med samme topplønn for alle. De totale lønnsutgiftene er ikke større enn de ville ha vært om statens vanlige regulativ hadde vært benyttet. Selv om også PRIO er preget av det individualistiske karrierejaget innenfor forskningen, tilstreber instituttet tverrfaglighet og kollektiv orientering, både i selve forskningsprosessen, i publikasjoner og i disponeringen av inntekter av forskningsarbeidet.

PRIOs fredsbegrep
PRIO har alltid anvendt en vid definisjon av ”fred” og har ved siden av konflikter, rustning og krig, fra starten av tatt opp problemer omkring utvikling og tilfredsstillelse av menneskelige behov og rettferdskrav. En faglig begrunnelse for denne sammenkoblingen er gitt i Galtungs definisjon av fred som fravær av vold, der vold både kan være direkte (med en person eller gruppe som avsender) og strukturell (dvs. innebygd i et sosialt system), både fysisk (rettet mot menneskelivet eller bevegelsesfriheten) og psykologisk (terror, trusler, indoktrinering m.m.).
Sultedød på grunn av skjev fordeling blir et voldsproblem på lik linje med dødsfall i krig og andre blodige gruppekonflikter. Tyngden i forskningen har svingt noe fram og tilbake mellom forskjellige former for vold, men for tiden (1978) er det større forskningsprosjekter i gang både om utviklingsproblemer og om kapprustning. I mange år var studier av strukturen (mønsteret) i det internasjonale samfunnet, med vekt på hvordan en kunne bygge opp en ”fredsstruktur”, en hovedoppgave for PRIO. Større opinionsundersøkelser har også vært foretatt, bl.a. om holdninger til nedrustning, til vesteuropeisk integrasjon og til uhjelp.
I tillegg til de direkte fredsrelevante forskningsoppgavene har PRIO tatt opp en del problemer av mer metodologisk art, som matematiske modeller, databehandling og informasjonssøking. PRIO har vært sterkt påvirket av den empiriske og kvantitative samfunnsforskningen, men har samtidig forsøkt å utvikle en generell teori for konflikt, fred og utvikling. I de senere år har PRIOs forskning fått sterke impulser fra marxismen og har i større grad vært preget av samtidshistoriske og dagsaktuelle politiske studier.
Forskningen ved PRIO har alltid hatt sterke verdiinnslag, både ved at fred har stått som et overordnet mål og ved at forskerne har forsøkt å la sitt arbeid munne ut i fredspolitiske forslag. Instituttet har også forsøkt å leve opp til indre og ytre forventfinger om popularisering av forskningen. Instituttet tar som sådant ikke politiske standpunkter, med unntak for forsknings- og personalpolitiske spørsmål, der PRIOs eget arbeid er direkte berørt. PRIO har hatt en del offentlige oppdrag, bl.a. for Utenriksdepartementet, men de fleste prosjektene er satt i gang på instituttets eget initiativ.

N. P. G.

Se også: Fred, Fredsforskning, Vold.
Litteratur: Journal of Peace Research og Bulletin of Peace Proposals (kvartalstidsskrifter utgitt av Institutt for fredsforskning). J. Galtung: Essays in Peace Research og Essays in Methodology (i alt 7 bind), København 1975-.

Institutt for samfunnsforskning
Institutt for samfunnsforskning ble opprettet som en uavhengig stiftelse i 1950 på initiativ av Erik Rinde. Formålet var fra starten å organisere og fremme norsk samfunnsforskning. Samfunnsfagene, delvis med unntak for sosialøkonomi, var på denne tid meget svakt utviklet i Norge. ISF ble samlingsstedet for norsk samfunnsforskning i etableringsfasen og preget den på en helt avgjørende måte.
I en reaksjon mot mellomkrigstidens ofte spekulative tilløp til samfunnsforskning, kom miljøet ved ISF til å legge betydelig vekt på empiriske undersøkelser. Sentralt sto kartlegging av atferd og holdninger i samfunnet, bl.a. i arbeids- og familielivet. Viktige navn i denne forbindelsen er V. Aubert, H. Holter, S. Lysgaard og E. Grønseth. Denne orientering ble forsterket ved det nære samarbeidet med nordamerikansk sosiologi og psykologi. Kjente forskere fra universiteter i USA deltok også aktivt i oppbyggingen av ISF.
ISF drev i 50- og 60-årene forskning på en lang rekke felter. Blant de viktigste er en rettssosiologisk og kriminalsosiologisk retning, som har fått internasjonal anerkjennelse og betydning også for den sosialpolitiske debatt i Norge (bl.a. et nytt syn på forbrytelse og straff). Mange av ISFs medarbeidere var knyttet til den pasifistiske bevegelsen 50-årene og dette ledet til ”fredsforskningen”. Denne del av ISF ble siden skilt ut som eget institutt, PRIO (se art. Institutt for fredsforskning). Senere norsk administrasjonsteoretisk og industrisosiologisk forskning har også i meget stor grad sitt utspring i prosjekter fra ISFs tidlige historie. Grunnlaget for de senere sosiologiske arbeider om kjønnsbestemt arbeidsdeling og sosialisering til ulike kjønnsroller ble også lagt av miljøet ved ISF.
Miljøet ved ISF har hele tiden vært preget av venstreradikale strømninger. Kontakten med USA ledet ikke her som ved en del andre nordiske institutter til fornektelse av politiske og sosiale motsetninger. Da utbyggingen av samfunnsfagene ved universitetene for alvor skjøt fart i 60-årene, kom forskere fra ISF til å danne grunnstammen i lærerstaben. Denne spredningen og veksten i det totale forskermiljøet kom samtidig til å innebære at ISV måtte reorganiseres.
Fra midten av 70-årene står ISF som en uavhengig institusjon i grenselandet mellom universitetenes institusjoner og de ulike statlige forskningsinstitutter som er opprettet. Arbeidet er mer konsentrert om avgrensede forskningsområder enn tidligere. Miljøet i ISF består av sosiologer og statsvitere som legger vekt på teoretisk nydannelse som et viktig grunnlag for krav om politisk og sosial endring. Den vekt som legges på grunnforskning i forhold til anvendt forskning, leder til hva en kunne kalle tilbaketrukket samvirke med statlige organer og interesseorganisasjoner.

T. H.

Se også: Aubert.

Intellektuell
Ordet intellektuell (av latin intellectualis: forstandsmessig) brukes på ulike måter. Som betegnelse på et politisk selvbevisst sjikt av mennesker opptrer betegnelsen intellektuell første gang 14. januar 1898, da Paris-avisen ”L’Aurore” offentliggjorde et opprop med krav om å omgjøre dommen mot kaptein Dreyfus fra 1894. Manifestet var undertegnet av de fremste i fransk åndsliv og vitenskap, med Emile Zola, Marcel Proust, Leon Blum og Anatole France i spissen. Gruppen fremsto som nasjonens samvittighet på vegne av prinsippene om rettssikkerhet og rettferdighet, og redaktøren, Georges Clemenceau, som ante at man sto overfor et nytt fenomen i fransk samfunnsliv, satte selv overskriften over oppropet: ”Manifeste des Intellectuels”. Ordet har siden levd en omflakkende tilværelse, dels som skjellsord (en doktrinær, skriftlærd type), dels som æresbetegnelse med forventning om et særlig ansvar for sannhet og redelighet i politikken.

De intellektuelle og intelligentsiaen
De intellektuelles sosiologiske plassering reiser en rekke problemer. Det er fruktbart å skille mellom grupper intellektuelle og det sosiale sjiktet intelligentsiaen. Begrepet intelligentsia (av latin intelligentia: å gripe mentalt, forstå) kan ha forskjellige betydninger.
Ordet stammer opprinnelig fra Øst-Europa, der det ble vanlig omkring 1860 som navn på gymnas- og universitetsutdannede. I Russland kom ordet til å referere til personer som a) var opptatt av offentlige spørsmål, b) som følte personlig ansvar for landet og dets problemer, c) var tilbøyelige til å se politiske problemer som moralske utfordringer, og d) følte en forpliktelse til å la intellektuell innsikt munne ut i handling. Ordet intelligentsia kom etter hvert til å bety den som tenker kritisk om samfunnet. Denne bruk av ordet peker framover mot dagens definisjon av intellektuelle, som en gruppe mennesker som særlig beskjeftiger seg med kulturelle symbolytringer av mer almen karakter.
Gradvis kom ordet intelligentsia til å omfatte det lag av høyt utdannede mennesker som utfører spesifiserte og spesialiserte oppgaver innen undervisning, teknikk og administrasjon. I vestlige samfunn oppstår intelligentsiaen som gruppe parallelt med industrialiseringen. Og selv om den ofte stiller seg skeptisk til den middelklasseholdningen som den omgis av, er det vanskelig å skille intelligentsiaen ut fra den øvrige middelklasse. Av og til dreies ordet i retning av å bety eliten innen sjiktet av høyt utdannede, men det bevarer i hovedsaken sitt preg av å være en nøytral betegnelse på folk med langvarig udannelse i ikke-manuelle yrker. Således operer f.eks. fransk befolkningsstatistikk i dag med følgende medlemskategorier innen intelligentsiaen: skapende bildende kunstnere, forfattere, skuespillere, musikere, helsepersonell, jurister og andre i frie yrker, journalister, ingeniører og teknisk personale, undervisningspersonale, folk i offentlig og privat administrasjon og studenter.
I før-industrielle land, f.eks. u-land i dag, er intelligentsiaen primært et imitasjonsfenomen. Den skapes for å dra nytte av eller konkurrere med vestlig teknologi eller administrasjon (Sovjet, Japan) eller er en følge av vestlig kolonialistisk ekspansjon (India, Indokina). Intelligentsiaen oppstår forut for industrialiseringen eller i dens tidligste fase. Kontrasten mellom det gamle samfunnets tilbakeliggenhet og de progressive ideer som fulgte med utdannelse, ga intelligentsiaen dens kritiske preg og følelse av isolasjon, og førte til at medlemmer av intelligentsiaen ble ledende innen anarkistiske og revolusjonære bevegelser (Lenin og Ho Chi-Minh er nærliggende eksempler).
I offisiell språkbruk i Sovjetunionen brukes ordet ”arbeidende intelligentsia” om det tekniske og administrative mellomsjikt som ikke er bønder eller arbeidere. I 1950-åra ble det offisielt beregnet at om lag 15 millioner mennesker tilhørte dette sjiktet. Med familiemedlemmer er tallet mer enn det dobbelte. Denne gruppen omfatter også de akademiske profesjoner, og ordet ble valgt fordi det ga progressive assosiasjoner og var derfor mer velegnet enn ord som statsbyråkrati eller statsborgerskap, som i sosiologisk forstand ville være mer dekkende.
Innen den marxistiske tradisjon både i øst og vest er det vanlig å si at verken de intellektuelle eller intelligentsiaen utgjør en egen klasse, fordi de ikke inntar den samme stilling i forhold til produksjonen, eller mer presist: fordi det enkelte medlem av disse gruppene har forskjellige forbindelser til produksjonsmidlene. En ingeniør står f.eks. i et helt annet direkte forhold til produksjonen enn en kunstner, skjønt begge to formelt må regnes til intelligentsiaen. En presis sosiologisk bestemmelse av disse gruppene gjøres enda vanskeligere ved at intelligentsiaens medlemmer kan være spredd på forskjellige klasser, og at det forekommer uklare overganger.
Ifølge Marx kan intelligentsiaen omfatte medlemmer av ulike sosiale klasser, og han nevner som eksempel de ”tekniske mentalarbeidere”, ingeniører, teknikere o.l. Under kapitalismen tilhører de arbeiderklassen, selv om den type arbeid disse gruppene utfører gjør det naturlig å regne dem til intelligentsiaen. Som følge av de forskjellige posisjoner intelligentsiaen inntar i forhold til produksjonsmidlene er det i dag vanlig å si at gruppen intellektuelle og intelligentsiaen utgjør et sjikt i samfunnet, ikke en særegen sosial klasse. Dette er imidlertid et kontroversielt standpunkt. Kritikere av politisk praksis i sosialistiske samfunn, som f.eks. jugoslaven Milovan Djilas, bruker nettopp begrepet ”den nye klasse” om de nye hvitsnippsjikt som har vokst opp i ly av partiapparatet i disse landene.

Legning, funksjon, rolle
Selv om ordet intelligentsia og intellektuell har en felles opprinnelse i Øst-Europa, er det i dag vanlig ikke å knytte betegnelsen ”intellektuell” til bestemte yrkeskategorier. Å være intellektuell er mer et spørsmål om legning. Det er en sosial rolle som svært ofte, men ikke alltid, er knyttet til høyere utdannelse. Medlemmer av intelligentsiaen kan derfor fremvise atferdstrekk som gjør dem til intellektuelle, men det eksisterer ingen nødvendig forbindelse mellom disse to gruppene. Folk i ikke-intellektuelle yrker opptrer ofte i intellektuelle roller. Det avgjørende kjennetegn ved et intellektuelt menneske er at det i særlig grad er meningssøkende og har en særlig sans og legning for behandling av symboler som går ut over de enkelte yrkesperspektivers grenser. De er, som Georg Lichtheim har uttrykt det, ”spesialister i det almene” og har derfor en særlig tilbøyelighet til å se det prinsipielle og langsiktige i enkeltstående hendelser. De er også, som følge av denne tendensen, preget av en særlig utålmodighet når det faktiske ikke samsvarer med det ideelle.
Et annet viktig kjennetegn ved den intellektuelles legning er tendensen til å utvenddiggjøre sitt behov for å beskjeftige seg med prinsipper og begrunnelser som går ut over hverdagslivets konkrete erfaring. Dette behov for å meddele sin søken finner uttrykk i skriftlig eller muntlig kommunikasjon, i poetiske eller plastiske former, i historisk tilbakeblikk eller forskning, i rituelle handlinger eller gudsdyrkelse. Dette indre behov for å trenge gjennom den umiddelbare erfaringens slør kjennetegner de intellektuelles eksistens i alle samfunn.
Fra flere hold har det vært fremhevet som utilfredsstillende å bestemme gruppen intellektuelle etter deres psykiske egenart. Dels har kritikken rettet seg mot forestillingen om at de intellektuelles tenkning er løsrevet fra deres situasjon i samfunnet. Marxister har f.eks. en tilbøyelighet til å utlede de intellektuelles politiske profil, ikke fra måten de tenker på, men fra den sosiale sammenheng de intellektuelle står i mens de tenker. Andre påpeker at de intellektuelles virksomhet i høy grad er påvirket av de behov de tilfredsstiller i samfunnet.
Om en understreker de intellektuelles funksjoner, tar en utgangspunkt i deres interesse for samfunnets kjerneverdier. De intellektuelle veileder, fremkaller og former samfunnets samlede uttrykksbehov. Gjennom de oppgaver de ivaretar på denne måten er de intellektuelle i dag etterkommere etter geistlige beskyttere av hellige tradisjoner, men de er også arvtagere etter de bibelske profeter og de inspirerte eksentrikere, som sto fjernt fra den ritualiserte gudfryktighet ved hoffet og i de offisielle gudshus.
Det er en grunnleggende tvetydighet i de intellektuelles funksjoner: de har dels fordømt maktens menn for deres ondskap, dels tatt de svakes parti ”jamfør middelalderens hoffnarr, som i spottende form hadde en slags offentlig sanksjonert oppgave i å fortelle herskeren hvordan folket så på hans styre). Et gjennomgående trekk ved intellektuelle er at de aldri synes å være tilfreds med forholdene slik de er. De betviler konvensjonelle sannheter, og Katedralen i Chartres bygges. Tegning etter glassmaleri fra 13. århundre. de møter henvisninger til hva som er praktisk mulig ved å foretrekke det ”upraktiske bør”. De oppfatter seg som spesielle voktere av abstrakte ideer som rettferd og sannhet, og som beskyttere av moralske mål som ofte ignoreres på markedsplassen og i maktens korridorer. Sivilt mot, ansvar for hva produktene av ens arbeid brukes til og handleevne, i tillegg til tendensen til å tenke almengyldig - dette er avgjørende trekk ved de intellektuelles sosiale rolle og utgangspunktet for å forstå de funksjoner de fyller.
Det er innlysende at en slik rolleoppfatning har klare politiske implikasjoner. Og det er særlig radikale intellektuelle som har fremholdt det sær1ige ansvar som påhviler enhver som har fått del i de privilegier fritid og utdannelse gir. For intellektuelle samfunnskritikere er intellektuelle våpen et middel til å avkle makten dens uangripelighet, å avsløre sannheten bak fordreininger, ideologi og klasseinteresser (Noam Chomsky). Det er å ha mot, vilje og evne til å tenke rasjonelt uansett hvor det måtte føre og underkaste alt som eksisterer en nådeløs kritikk, nådeløs i den forstand at den ikke viker tilbake verken for egne konklusjoner eller for noen eksisterende maktinstans. Bare på denne måten er det mulig å identifisere og analysere de hindringer som står i veien for en mer menneskelig og fornuftig sosial orden (Paul A. Baran). Makten som fullbyrder av fornuften vil alltid være en umulighet for radikale intellektuelle. Uansett regime eller økonomisk system vil den intellektuelle utelukkende ha en oppgave: etter beste evne å søke sannheten. De som går i makthavernes tjeneste som deres scribes, sekretærer, er ikke intellektuelle, men mandariner.
En av vårt århundres fremste kritikere av den intellektuelles politiske rolle, franskmannen Julien Benda, hevder at enhver befatning med politikk med nødvendighet vil medføre en underordning av sannheten under dagsaktuelle politiske krav. Benda angrep de intellektuelle og snakket om ”Klerkenes forræderi” (1927) fordi de intellektuelle forrådte sin bestemte oppgave som frie tenkere.

Intellektuelle tradisjoner
De intellektuelles særlige uttrykksbehov av tankemessig, moralsk eller kunstnerisk art påvirkes i sterk grad av rådende intellektuelle tradisjoner.
De viktigste tradisjonene for den intellektuelle produksjonens form og innhold i Vesten har vært den vitenskapelige tradisjon, den romantiske tradisjon, den revolusjonære tradisjon, den populistiske tradisjon og den anti-intellektuelle tradisjon.
Den vitenskapelige tradisjon tar avstand fra all overlevert sedvane og forlanger utprøving og kontroll av ethvert utsagn for å avgjøre om det er overensstemmelse med erfaringen. Denne tradisjon bærer i seg sterke anti-autoritære drag og er kritisk mot det irrasjonelle og vilkårlige.
Den romantiske tradisjon med sin understrekning av det lidenskapelige, det umiddelbare og det mystiske er ofte blitt sett på som vitenskapelighetens rake motsetning. Den romantiske tradisjonens utgangspunkt er den enkelte og hans individualitet. Denne tradisjon verdsetter originalitet, det særpregede (i bestemte folkeslag eller i personlighetsytringer), og bekjemper alle institusjoner (som den borgerlige familie, kommersialisering og/eller institusjonalisering) som setter grenser for spontanitet og ekthet. Den er i sitt vesen opprørsk, men kan også utarte til sentimentalitet og sivilisasjonsforakt.
Den revolusjonære tradisjon har i særlig grad tiltrukket intellektuelle. Den henter næring både fra den vitenskapelige og den romantiske tradisjon, men har et felles opphav i apokalyptisk visjon (en visjon om verdens undergang) eller i drømmen om tusenårsriket (millenarisme). Grunntemaet i den revolusjonære tradisjon er en lengsel etter en bedre verden hinsides denne verdens synd og ufullkommenheter. En annen fortolkning er bevisst antimetafysisk: den sier det lar seg gjøre å skape en bedre verden her og nå uten overnaturlig hjelp eller evighetsperspektiv. Marxismen kan med en viss sies å være en del av denne tradisjonen, ved siden av å ha røtter i vitenskapelig tradisjon. Eksempel på den apokalyptiske visjon er profetenes samfunnskritikk og varsler i Det gamle testamente.
Den populistiske tradisjon har særlig virket tiltrekkende på intellektuelle det siste halvannet hundreår. Dens grunnlag er troen på det jevne folks moralske forrang framfor den høyt utdannede folkningen. Ved sin enkelhet og ekthet er folket kilden til sann innsikt og deres oppfatninger mindre kunstlet og mer moralsk høyverdige enn den urbaniserte verdens kultur. Populistiske tenkemåter innvevd i flere av de andre tradisjonene: i romantikkens forakt for det rasjonelle og kalkulerende i borgerskapets verdensbilde; i de revolusjonæres hat til overklassens tradisjonelle autoritet og i den apokalyptiske tradisjonens avstandtagen fra offisiell bibelfortolkning og institusjonalisert kristenliv. Den tyske anti-modernisme på 1800-tallet så f.eks. vitenskap, kapitalisme og demokrati som det verste uttrykk for den beregnende ånd og søkte alternativet i det uplettede folk og dets visdom. Det pupulistiske element er også tilstede i marxismen: Marx romantiserte naturligvis aldri proletariatets kår, men arbeiderklassen ble i hans trekning selve drivkraften i arbeidet for å skape et menneskeverdig samfunn.
Den populistiske tradisjonen har sterk tiltrekningskraft overfor intellektuelle i ikke-vestlige samfunn. Den vestlige kultur har vært til voldsom inspirasjon for de intellektuelle fra den tredje verden, men den har samtidig utløst sterke motreaksjoner. Intellektuelle har ofte søkt å finne stedbundne tradisjoner til motvekt mot den vestlige kultur de selv er så sterkt påvirket av. De har derfor ofte prist den lokale kultur som noe mer opprinelig, sannere og mer ekte enn den utenlandske, og brukt denne oppdagelsen som en vei ut av til dels smertefulle personlige dilemmaer. Eksempler på slike kulturelle motreaksjoner med klare populistiske islett er negritude-bevegelsen i Afrika, Gandhis motstand mot industrialisering i India og hans selvhjelpstanke, ”indianisme”-strømningen i Brasil og Julius Nyereres afrikanske sosialisme i Tanzania.
Den anti-intellektuelle tradisjonen finnes alt hos Platon i hans motstand mot å la dikterne få for fritt spillerom i sin idealstat. Kjerneideen er at for mye intellektuell analyse og dikterisk frihet kan virke undergravende på orden og stabilitet. Bokbrenningene under Ch’in dynastiet i Kina (221-206 f.Kr.) som ble iverksatt av intellektuelle konfusianere, Hobbes’ analyse av de intellektuelles undergraving av den gamle orden forut for den engelske borgerkrig, Taines og Tocquvilles fremheving av den intellektuelle kritikk av det gamle regime før 1789 - alt er eksempler på at intellektuelle går i bresjen for å stekke intellektuell kritikk. Den antiintellektuelle tradisjon av orden utfyller bildet av den intellektuelle som nådeløs gjennomskuer av autoritet. Historisk har de intellektuelles rolle som rettferdiggjørere av makt, vært minst like sentrale, jamfør den utpreget intellektuelle krets ledet av den økonomiske historiker W. Rostow rundt presidentene Kennedy og Johnson, som leverte den teoretiske begrunnelsen for USAs krigføring i Indokina på 1960-tallet.

Marx, arbeiderbevegelsen og de intellektuelle
Det har alltid eksistert et spenningsforhold mellom de intellektuelle og arbeiderbevegelsen. Problemet kan stilles slik: Teori er nødvendig for å skape politisk endring og gi bevegelsen en klarere bevissthet om sin historiske oppgave, men teoriens bærere, de intellektuelle, er upålitelige. Dels kommer det av at de gjennomgående er rekruttert fra andre klasser enn arbeiderklassen, dels skyldes spenningen det teoretiske arbeidets natur, særlig dets uforutsigbarhet. Intellektuelles uklare sosiale opprinnelse og deres interesse for prinsipielle begrunnelser fører ofte til at de heller viser lojalitet overfor det de holder for idemessig korrekt, enn overfor organisasjonen som sådan. Denne tendensen understrekes ved at de fleste intellektuelle ikke er vokst organisk opp med arbeiderklassens organisasjoner.
Marx forble hele sitt liv en trofast forsvarer av det teoretiske arbeidets rettmessige plass innen arbeiderbevegelsen. Da spørsmlet om å utelukke intellektuelle fra medlemskap i Første Internasjonale kom opp i 1864, var Marx den første til å angripe proudhonistene, som sto bak. Året etter vedtok Internasjonalen en uttalelse hvor den fastslo at også andre enn kroppsarbeidere kunne bli medlemmer. Marx hadde møtt problemet før. Så tidlig som 1846 var Marx blitt nødt til å forsvare den intellektuelles plass mot dem som så med mistenksomhet på de ”lærde”, og saken fortsatte å være varm så lenge Første Internasjonale eksisterte.
Samtidig som Marx innså at ”å tale til arbeiderne uten vitenskapelige ideer”, var, som han sa, ”å forvandle propaganda til en absurd lek”, forsto han også sin naturlige plass i bevegelsen. Da han i 1868 ble tilbudt formannsstillingen i Internasjonalen, følte han seg diskvalifisert fordi han, i hans egne ord, ”var en arbeider med hodet, og ikke med hånden”. Marx’ teori om intellektuelle kan sammen - fattes slik: Overlatt til arbeiderne vil arbeidet for arbeiderklassens frigjøring få et kortsiktig og spontanistisk preg, sterkt påvirket av proudhonistiske og blanquistiske tradisjoner innen den sosialistiske bevegelsen. (Se art. Proudhon, Blanqui.) Arbeiderne ville innta barrikadene før tiden var moden og resultatet ville bli katastrofe: småborgerlige reformer i tilfelle seier og tilintetgjørelse i tilfelle tap.
De intellektuelles oppgave i vestlige samfunn er å gi arbeiderne de nødvendige kritiske og analytiske redskaper for å forstå det rette handlingsøyeblikk og hindre ukritisk entusiasme. De intellektuelle skal gi bevissthet om bevegelsens retning, historisk innsikt, lederskap, moderasjon og tålmodighet. Ifølge Marx er situasjonen imidlertid annerledes i underutviklede land. Der oppstår faren for at intellektuelle blir generaler uten hær, ledere uten støtte og uten kontakt med den sosiale virkelighet. De kan derfor komme til å overføre sine synspunkter til et proletariat som bare er i sin vorden, og som er både uvillig og ute av stand til å bli noen handlefør enhet.
De intellektuelles enorme betydning som skapere av legitimitet, bekreftes av Marx’ analyse av forutsetningene for revolusjonen. I ”Det kommunistiske manifest” varsler de borgerlige ideologenes overgang til den proletariske bevegelsen at klassekampen nærmer seg avgjørelsen, og at oppløsningsprosessene innenfor den herskende klasse er blitt akutte.

Gramsci og de ”organiske” intellektuelle
Den som mest omsvøpsløst har diskutert problemet intellektuell i arbeiderbevegelsen, er den italienske teoretiker Antonio Gramsci (1891-1937). Gjennom hele sitt forfatterskap var Gramsci opptatt av å ta vare på de impulser de intellektuelle kunne gi arbeiderbevegelsen, og han anså deres rolle som uvurderlig i kampen for en revolusjonær omdanning av de vestlige land. Hans metode var å analysere til bunns de motsetninger en intellektuell som søker den proletære bevegelse vil stå overfor.
Gramsci nærmer seg drøftelsen av de intellektuelles oppgaver i arbeiderklassens strategi med å trekke et skille mellom ”organiske” og ”tradisjonelle” intellektuelle. De organiske intellektuelle er del av en klasse. Deres oppgave er ”å gi gruppen homogenitet og bevissthet om egen funksjon, ikke bare på det økonomiske område, men også sosialt og politisk”. Borgerskapet har vist en enestående evne til å frembringe egne organiske intellektuelle. For å kunne utvikle en liknende fast bevissthet om politiske oppgaver og sentrale økonomiske funksjoner, er det like viktig for proletariatet å frembringe organiske intellektuelle.
De ”tradisjonelle” intellektuelle er ifølge Gramsci kjennetegnet ved en virkelighetsfjern bevissthet om egen uavhengighet. De kunstnere, forfattere, filosofer og vitenskapsmenn som tror de er frittsvevende, er ofre for en feiltagelse. For Gramsci eksisterer det ikke et eget sjikt av intellektuelle. Her er det en meget viktig forskjell mellom Gramsci og kunnskapssosiologiens grunnlegger, Karl Mannheim (se art. Ideologi). Mannheim mente av de intellektuelle i økende grad blir rekruttert fra forskjellige sosiale klasser. De er derfor ”frittsvevende” i den forstand at deres horisont i mindre omfang enn andre gruppers blir bestemt av et ensidig klasseperspektiv. Deres relative selvstendighet i forhold til sosialt bestemte tankesystemer blir også forsterket ved at de alle deler en felles horisontutvidende erfaring: utdannelse. De er derfor del av en fellesmenneskelig kultur som ikke er direkte preget av å være sosialt bestemte feiloppfatninger. De intellektuelle er ”almene” i en forstand som ingen andre grupper er det, og derfor best i stand til å søke ”ideologifri” kunnskap, dvs. som er direkte tilbakeførbart til samfunnsmessige interesser, og hva som er felles i de forskjellige verdensbilder.
Gramscis standpunkt er det motsatte. For ham er den intellektuelle en ekspert i legitimering av maktforhold dvs. helt spesielt utrustet til å presentere sin klasses interesser som representative for hele samfunnet. I den grad dette lykkes, vil denne klassens krav fremstå med en egen kraft. For Gramsci kan den intellektuelle således ikke bestemmes etter den type arbeid han driver. Alle mennesker er for Gramsci intellektuelle i den forstand at alle tar del i en eller annen form for åndelig aktivitet. Det som skiller den intellektuelle ut som egen type er hans funksjoner, og det som bestemmer disse funksjonene er den helhet av sosiale forhold han står i. Den mest sentrale av den intellektuelles funksjoner, foruten å gi sin klasse bevissthet om egenverd og retning, er å føye sammen ulike grupper til handlekraftige enheter, såkalte historiske blokker. I sine analyser av italiensk historie viser han hvordan intellektuelle var medvirkende til å skape en historisk blokk bestående av bønder og landeiere i sør i allianse med industriborgerskapet i nord mot den fremvoksende italienske proletariat. Denne alliansen hindret at det vokste fram en blokk av bøndene og arbeiderklassen og forlenget den italienske agrare og kommersielle overklassens dominans fra midten av 1800-tallet og fremover.
I sin partiteori gir Gramsci de intellektuelle en særlig oppgave som formidlere mellom topp og grunnplan. De er i særlig grad tiltenkt rollen som ”kollektive” intellektuelle. Gramsci tegner bildet av et treleddet parti: en massebasis, et lederskap og ”et mellomliggende sjikt som artikulerer både grunnplanets og elitens interesser og holder kontakten mellom dem, ikke bare fysisk, men også moralsk og intellektuelt”. Dette er mulig fordi de organiske intellektuelle som arbeiderklassen opp - drar i sin midte vil ha et dialektisk forhold til grunnplanet: de er følelsesmessig bundet til sin opprinnelse, men får gjennom sin utdannelse mulighet til å fortolke grunnplanets interesser i nær kontakt med det og likevel ut fra en bredere politisk horisont. Det er bare når denne følelsesmessige basis mangler, at forholdet mellom intellektuelle og grunnplan blir ”byråkratisk og formalt”, som Gramsci skriver i sine fengselsnotater (han ble fengslet av Mussolini 1927).
Poenget er ikke å bibringe proletariatet en bevissthet som står i motstrid til dets ”spontanistiske ”handlinger, men å. utlede en teoretisk bevissthet fra denne spontanismen, en teoretisk bevissthet som allerede er til stede, men i ufullstendig form. Den organiske intellektuelle har derfor som sin fremste oppgave ”å organisere reformen av det moralske og intellektuelle liv” innen proletariatet, og ”å tilpasse kulturen til den praktiske sfære. Den intellektuelle kan påskynde den historiske prosess mot større selvbevissthet som alt er i gang, og gjøre den mer homogen. Og kanskje viktigere: Den fremste oppgaven er å utkjempe en kulturell kamp for å innlemme massene i en revolusjonær og nasjonal popu1ær kultur.
Gramscis løsning på det dilemmaet arbeiderklassen står overfor i kontakten med intellektuelle, er kanskje hans viktigste teoretiske bidrag til marxistisk teori. Sterk anti-intellektualisme har ofte redusert debattnivået i arbeiderbevegelsen og gitt fritt spillerom for sjablon-tenkning og autoritære organisasjonsformer. Det er ofte blitt fremhevet at den norske arbeiderbevegelsen er mer anti-intellektuel f.eks. den svenske. Dette avspeiles bl.a. i den lave prioritering kultur- og opplysningsarbeidet er blitt gitt innen DNA, særlig i sammenlikning med Sverige, der ”bildningsarbete” kom meget tidlig på dagsordenen. Arbetarnas Bildningsforbund (ABF) ble f.eks. startet i 1912, AOF i 1934. ABF har hele tiden hatt en langt større aktivitet og vaært mer innrettet mot debatt av langsiktige og prinsipielle spørsmål.
Stridighetene omkring Moskvatesene på 20-tallet og eksklusjonen av Mot Dag i 1925 skapte en dyp skepsis til intellektuelle innad i partiet, en holdning som etter manges mening ble forsterket av bl.a. Martin Tranmæl og Haakon Lie.
Sosialistisk Kulturfront fra 30-årene er illustrerende for holdningen til kulturarbeid på. sentralt hold innen DNA dengang. Tiltaket ble felt ved hjelp av to skjellsord: Kultur-fronten var dels en ”trotskistisk giftplante”, og hva verre var: ”en intellektuell krets” som hadde ”etablert seg utenfor partiet med sin egen organisasjon og sitt eget skrift”. Avgjørende for den manglende støtte arbeiderbevegelsens kulturarbeid fikk fra ledende partihold innen DNA i tredveåra var, som Sigurd Evensmo skriver i ”Observasjoner” fra 1970, ”at denne uavhengige kretsen av kulturarbeidere påkalte all den anti-intellektuelle mistenksomhet som har rådd innen norsk arbeiderbevegelse gjennom årtier og vært et særnorsk fenomen ved sin stedige styrke”.

B. Ha.

Se også: Hegemoni, Mandarin.
Litteratur: M. Adler: Der Sozialismus und die Intellektuelle, Wien 1923. L. Coser: Men of Ideas, New York 1970. R. T. Enerstvedt. Den intellektuelles dilemma, Oslo 1971. B. de Huszar: The Intellectuals: A Controversial Portrait, Glencoe 1960. E. Shifs: The Intellectuals and the Powers and Other Essays, Chicago 1972.

Intelligens
Ordet intelligens er avledet av latin (”intelligentia”: forståelse, innsikt) og brukes i dagligtalen omtrent på samme måten som ”vett”, ”forstand” o.l. Det er vanlig å skille mellom praktisk intelligens, sosial intelligens og teoretisk intelligens. Mest undersøkt er den teoretiske intelligens som antas åt være viktig for intellektuelle ferdigheter (ferdigheter i teoretiske fag). Ofte er det slik at en person som er flink i en intellektuell ferdighet også er flink i et flertall andre slike ferdigheter (generell intelligens), men det finnes også mange som er flinke i noen ferdigheter og forholdsvis svake i andre (spesifikke evner). Det har ikke vært mulig å fastslå hvor mange spesifikke evner det finnes; forslagene varierer fra noen få til over hundre.
Intelligensbegrepet er problematisk. Kjernen i problemet er at en tenker seg intelligens som en (skaper-)evne som ytrer seg i intellektuelle ferdigheter, samtidig som det eneste grunnlag for a si noe om en persons intelligens nettopp er slike ferdigheter. Moderne forskning har vist at intellektuelle ferdigheter er et resultat av et innviklet samspill mellom sosiale og personlige faktorer, og det kan være vanskelig å finne ut i hvilken grad en persons intellektuelle ferdigheter er et resultat av intelligens og i hvilken grad andre faktorer kommer inn.
Miljøet er av stor betydning; barn som har skiftet miljø har vist til dels betydelige forbedringer i intellektuelle ferdigheter. Slike funn tyder på at stimulering av barnet er en viktig forutsetning for intellektuell utvikling. Det er f.eks. kjent at barn som har vokst opp isolert fra andre mennesker blir sterkt tilbakesatt intellektuelt (også følelsesmessig og sosialt). Trangboddhet, hard arbeidsbelastning for foreldrene, dårlige bomiljøer o.l. kan føre til mildere grad av mangel på stimulering.
Feilernæring (spesielt proteinmangel), skader og sykdommer i nervesystemet (slike faktorer er særlig viktige i u-land), arvemessige lidelser, f.eks. mongolisme, kan også føre til sterkt nedsatt intellektuell prestasjonsevne.
Når det gjelder forskjeller mellom sosiale og etniske grupper (raser), vil også kulturforskjeller kunne være av viktighet. Forskjellige grupper (klasser) vil gjerne legge vekt på forskjellige ferdigheter, og disse trenger ikke falle sammen med de ferdighetene som regnes som tegn på intelligens i dette samfunnet. Forskjeller mellom grupper med hensyn på intellektuelle ferdigheter trenger da ikke bety at det er intelligensforskjeller mellom dem; det kan godt bety at de bruker sin intelligens på forskjellig mate. Det har da også vist seg at forskjellene mellom grupper (f.eks. svarte og hvite) avtar når kultur- og miljøforskjellene blir mindre. I praksis betyr dette at en må være ytterst forsiktig med å bruke en bestemt oppfatning av hva intelligens er overfor grupper med en annen kultur og andre leveforhold.
Mye av forskningen omkring intelligens er blitt inspirert av intelligenstestene. Den første brukbare intelligenstesten ble laget av franskmennene A. Binet og T. Simon i 1905. Denne testen ble laget for rent praktiske formål, nemlig å skille ut de barna som ikke kunne forventes å ha fullt utbytte av vanlig undervisning. Også intelligenstester som er laget mye senere, har i hovedsak hatt praktiske siktemål; generelt sett er de instrumenter som brukes til seleksjon (utplukking) og klassifisering (inndeling) av individer. En intelligenstest består av en rekke oppgaver (problemer) som skal besvares (typen oppgaver vil avhenge av en rekke faktorer, bl.a. alderen på de som skal testes). En persons prestasjon på en intelligenstest uttrykkes ofte med en intelligenskvotient (IQ), som er et relativt tall; dvs. at personens prestasjon sees i forhold til resten av gruppen vedkommende tilhører.
Det har oppstått en god del myter om IQ: 1. IQ måler den ”rene intelligens”. Dette er feilaktig; IQ er et mål på prestasjon på et begrenset antall intellektuelle ferdigheter, og disse er påvirket av en rekke faktorer (se ovenfor). 2. IQ forteller det meste om en persons intellektuelle prestasjonsevne. Dette er heller ikke riktig; undersøkelser tyder på at IQ i hovedsak er et mål på analytiske ferdigheter, og at den sier lite eller ingenting om en persons skaperevne. 3. IQ er en konstant egenskap ved personen (myten om den uforanderlige intelligens). Vi vet i dag at IQ kan forandre seg betydelig, bl.a. med alder. Særlig store er forandringene i de første 7 - 8 åra; forandringer skjer også senere, men de er som regel noe mindre. Det mest holdbare syn på IQ er at den er et uttrykk for en persons ferdigheter på et begrenset utvalg oppgaver i en begrenset periode av individets liv.
Ideologien bak bruken av intelligenstester i skolen, bedrifter og ellers i samfunnet kan sammenfattes i slagordet ”rett mann på rett plass”. Sjøl om tanken bak dette er god, så har bruken av intelligenstestene i virkeligheten ført til at oppmerksomheten er blitt ledet bort fra skjevheter i samfunnet, I stedet for å ordne samfunnet slik at menneskelige behov er blitt tilgodesett, har man lett etter individer som passer inn i det allerede eksisterende systemet. På denne måten har bruk av intelligenstester hatt en konserverende virkning i samfunnet. I tillegg blir forskjeller i IQ mellom sosiale og etniske grupper ofte brukt som argument for at makthaverne i et samfunn fortsatt bør være makthavere fordi de er født mer intelligente enn andre, og at forskjellene i materielle, sosiale og utdannelsesmessige forhold således er begrunnet i en ”naturlig” rangorden. (Dette synspunktet henger sammen med den feilaktige forestillingen at intelligenstester måler ”medfødt” intelligens.) På denne måten har intelligenstestene åpenbart hatt en undertrykkende funksjon. Dette er spesielt tydelig i USA hvor resultater av intelligenstester bar inngått som en del av argumentasjonen for å diskriminere de svarte utdannelsesmessig, sosialt og politisk.
Det vitenskapelige grunnlaget for påstander om intelligensforskjeller mellom sosiale og etniske grupper er imidlertid meget tynt, det er vel så god grunn til å tro at forskjeller i IQ kommer av miljøforskjeller.

J. M. S.

Se også: Arv.

Interesse
Interesse (latin: å være mellom) kan oversettes med ”mellomværende”, ”anliggende”, ”oppmerksomhet”. Det tales både om å ha interesser og å være interessert, interessere seg (for noe eller noen), henholdsvis å mangle interesser, være uinteressert og desinteressert, og om at noe er interessant, av interesse osv.
Helt allment oppfattes interesser som grunnene til menneskers virksomhet, og omvendt tolkes vår virksomhet som uttrykk for våre interesser. Om en mann som spiller fotball, leser referater av fotballkamper og ser de fleste fotballkamper som vises i fjernsynet, vil vi i hoveddelen av tilfellene kunne slutte at hans interesse for fotball er stor, og omvendt: Om en mann som erklærer å være interessert i fotball, kan det med føye forventes at han enten selv spiller eller følger godt med i det som skjer i fotballverdenen.
Men vi kan også handle uten å være interesserte. Enten fordi vi mangler interesse, eller miskjenner vår interesse eller tvinges til å handle i strid med vår interesse. Dette er tilstander ingen fornuftigvis kan ønske å være i, og i denne almene betydning kan det sies at politikken dreier seg om interesser og fravær av interesser.
Det skilles iblant mellom subjektiv og objektiv interesse: Det førstnevnte er et menneskes følelse, opplevelse eller oppfatning av at noe er viktig for det selv, mens det sistnevnte betegner det som virkelig er viktig for vedkommende. Og på samme måte som man kan ta feil av farge, telefonnummer og alt mulig annet, kan man også ta feil av sine objektive interesser, dvs. den subjektive og objektive interesse faller ikke nødvendigvis sammen i ethvert tilfelle. Av almene kunnskapsteoretiske grunner er det imidlertid rimelig å anta at subjektiv og objektiv interesse stort sett faller nokså godt sammen.
Subjektiv og objektiv interesse brukes også i følgende betydning: Opplevelsen av at noe fengsler, kalles subjektiv (indre), mens det som fengsler (noe ytre), kalles objektiv. Når det f.eks. heter at et land ser sine (objektive) interesser truet, siktes det til (la oss si) fabrikkanlegg I utlandet som kanskje vil bli nasjonalisert. Her er den objektive interessen selve fabrikkanlegget i sin materialitet. Den subjektive og objektive interesse kan spaltes fra hverandre (som når det foreligger fremmedgjøring, se art. Fremmedgjøring), men kan og bør vise gjensidig hen til hverandre.
Et gammelt spørsmål er om sannheten kan tenkes å være uten enhver forbindelse med det som gavner eller er godt for oss, eller om det tvert om en et kjennetegn på sannhet at den er til det gode for oss. I det aller siste har Habermas på ny tatt opp denne spørsmålsstillingen, ved å drøfte forholdet mellom erkjennelse og interesse (se art. Habermas). Han hevder at til grunn for de forskjellige kunnskapsformer ligger forskjellige interesser, såsom interessen for kontroll og herredømme (som ligger til grunn for de tekniske naturvitenskaper), interessen for forståelse (som ligger til grunn for de humanistiske vitenskapen) og interessen for frigjøring (som ligger til grunn for vitenskapene om mennesket). Hvorvidt disse interesser lar seg erkjenne uavhengig av enhver interesse, er så et spørsmål som følgeriktig melder seg, dvs. spørsmålet om hvordan interesser kan begrunnes, rettferdiggjøres eller gjøres fornuftig.
Samfunnsmotsetninger kan ut fra det ovennevnte beskrives som interessemotsetninger. Tre tilfeller kan her skilles ut: I første tilfelle finnes det (minst) to interessegrupper som prøver å hevde eller forsvare sin(e) interesse(r), f.eks. jordbrukets og lønnstakernes organisasjoner i en strid med bedriftseiernes organisasjoner og staten om fordelingen av nasjonalproduktet. Her vil alle parter prøve å sikre seg en størst mulig andel av samme gode (økonomiske verdier, penger osv.). I det andre tilfellet står interessegruppene mot hverandre i synet på hva som overhodet en goder - f.eks. står den sosialistiske arbeiderbevegelse mot de liberale organisasjoner og partier i synet på hvordan samfunnsøkonomien skal organiseres, og dermed i synet på hva slags samfunn vi overhodet skal ha. I det tredje tilfellet består det en motsetning mellom på den ene side en interessegruppe, og på den annen side grupper uten noen bestemt interesse, og som lider under sin interesseløshet. Slik en forholdet mellom herskere og underkuede, f.eks. mellom kapitaleierklassen og det forkomne proletariatet, slik Marx beskriver forholdene i ”Kapitalen I”. Delen av den engelske lønnsarbeiderklassen i forrige århundre beskrives her som nedsunket i elendighet, ute av stand til å stille noen motinteresse opp mot den herskende klasse. Forholdet mellom de med og uten interesse arter seg som et forhold mellom de sikre og de usikre, og dette er en motsetning, fordi ethvert menneske må forutsettes å ønske å ha interesser, slik at interesseløsheten må oppfattes som en berøvelse eller en beskadigelse. Hvordan interesseløshet forvandles til interesserthet er et (strategisk og taktisk) spørsmål det kan sies lite om i almene vendinger, men organisering av de interesseløse en hovedveien ut av interesseløshetens uføre.
Det skjelnes også mellom særinteresser og allmenninteresser i samfunnslivet, slik at de førstnevnte næres eller forsvares av særlige interessegrupper, mens de sistnevnte er slike interesser som alle samfunnsdeltakere har. Om sommeren kan f.eks. bøndene og feriefolket ha særinteresser med hensyn til været, den ene part ønsker sol, den annen mer regn. Mens det er en allmenninteresse at det verken blir så tørt eller vått at det blir uår. I en viss utstrekning godtas det, ja forventes det, at grupper i samfunnet hevder særinteresser. Betegnelsen interesseorganisasjon betegner en sammenslutning hvor medlemmene prøver å hevde sine særinteressen overfor andre slike organisasjonen. På et teoretisk plan flyter likevel særinteresse og allmenninteresse over i hverandre, fordi den som hevder en særinteresse, må hevde at denne interesse også er allmennhetens, fordi det å fremme særinteressen ellers ikke ville sies å være rettferdig. (Rettferdiggjørelser forutsetter henvisningen til felles, almene oppfatninger av sannhet og rett.)

D. Ø.


Internasjonal arbeidsdeling
Internasjonal arbeidsdeling er nært knyttet til internasjonal handel og kan defineres som den spesialisering av produksjonen som foregår i to eller flere land i forbindelse med handel mellom landene.

Årsakene til internasjonal arbeidsdeling
Handel over landegrensene (fjernhandel) har foregått til nær sagt alle tider i alle samfunn, og det har følgelig også alltid vært en viss internasjonal arbeidsdeling. Men det er særlig med spredningen av den kapitalistiske produksjonsmåten og framveksten av et kapitalistisk verdensmarked at internasjonal arbeidsdeling har fått stort omfang.
Den kapitalistiske varehandelen videreutviklet den tidligere handelen og utnyttet systematisk de prisforskjellene som kunne oppnås for varene i forskjellige land. Nye handelsruter ble åpnet, og nye områder ble (ofte uvillig) trukket inn i handelen.
Framveksten av en kapitalistisk produksjonsmåte, karakterisert ved produksjon for salg og konkurranse mellom produsentene, skapte et behov for utvidete markeder (vareeksport) og billigere varer som kunne holde kostnadene nede (vareimport). Gjennom kolonisering og kapitaleksport ble enda flere områder tvunget til å produsere for det kapitalistiske markedet. Den internasjonale arbeidsdelingen ble utvidet, og handelen økte med bedre transport - og kommunikasjonsmuligheter, lavere toll og reduksjon av andre handelshindringer.
I den internasjonale konkurransen vil det være privatøkonomisk lønnsomt å konsentrere produksjonen om de varer som kan oppnå et bedre bytteforhold på verdensmarkedet enn innenlands. Resultatet blir dermed en internasjonal arbeidsdeling der de relative prisforskjellene basert på landenes absolutte eller komparative fortrinn avgjør hvordan spesialiseringen foregår. (Med komparativ menes at det er fortrinn sammenliknet med andre land.)
Under kapitalistiske produksjonsforhold vil landenes konkurransemessige fortrinn være basert på lavere priser og større tilgang på særlig slike produksjonsfaktorer som råvarer og andre ressurser, arbeidskraft, kapital og teknologi. Noen fordeler kan være naturlige som mineralforekomster, klima. osv., mens andre vil være skapt og formet bevisst eller være et resultat av tidligere økonomisk virksomhet.
Den økonomiske strukturen i koloniene og de ny-koloniale landene (u-landene) er et godt eksempel på at det er blitt dannet produksjonsforhold som gir disse områdene kunstige komparative fortrinn. Deres produksjonsbetingelser er et resultat av kolonimaktenes og de tidlige imperialistenes virksomhet; eksisterende samfunn ble nedkjempet, bøndene ble fratatt sin jord, både jordbruk og gruvedrift ble ensidig orientert mot produksjon for eksport til de imperialistiske sentra, nye forbruksbehov ble skapt, eksisterende håndverk ble utkonkurrert, mens utviklingen av nye industrier og andre næringer ble blokkert. (Se art. Imperialisme, Kolonialisme.)

Internasjonal arbeidsdeling i dag

Resultatet er den karakteristiske arbeidsdelingen mellom kapitalistiske i-land og u-land, der over 80% av u-landenes eksportverdi består av matvarer, råvarer og brenselstoffer, mens rundt 70 % av i-landenes eksportverdi består av bearbeidede varer. (Alle tall i artikkelen er fra 1973-74.) Denne arbeidsdelingen er imidlertid ikke statisk, men i stadig forandring og utvikling.
I u-landene fører kapitalismens raske utvikling til en omforming og rasering av ikke-kapitalistiske produksjonsmåter. Større deler av produksjonen skjer for et marked, antallet jord- og arbeidsløse stiger, og det vokser fram et lokalt borgerskap. Samtidig vokser de flernasjonale selskapene og trekker stadig flere områder inn i sin verdensomspennende produksjonsstrategi. Industrigrener og -prosesser som er spesielt arbeidsintensive, blir lagt til u-land for å utnytte den billige arbeidskraften der (se art. Arbeidskraftintensiv produksjon). Det er også en tendens til å flytte forurensende industrier til u-land fordi det der stilles færre krav til rensing og miljøvennlighet. I noen land foregår det en mer omfattende kapitalistisk industrialisering i forbindelse med dannelsen av et mer selvstendig nasjonalt borgerskap (som f.eks. i India), eller med utviklingen av såk. subimperialistiske (”underimperialistiske”) sentra (bl.a. I Brasil).
I i-landene foregår en fortsatt akkumulasjon (opphoping) av kapital, som sammen med et økende teknologisk nivå gjør det mer lønnsomt å videreutvikle den mest kapital- og teknologikrevende produksjonen, herunder selve teknologiproduksjonen, forsknings- og utviklingsarbeidet, informasjonsinnsamlingen og -bearbeidingen, markedsføringsarbeidet m.v.
Arbeidsdelingen mellom (kapitalistiske) i-land på omtrent samme utviklingsnivå er langt mer komplisert og omfattende. Særlig innen frihandels- og fellesmarkedsområder (som EFTA og EF) fører den frie bevegelighet for varer, kapital og arbeidskraft til at den internasjonale arbeidsdelingen innen området blir bestemt av de samme faktorer som arbeidsdelingen mellom distrikter innen hvert land. Det skjer en sentralisering av produksjonen både geografisk og organisatorisk. Etablerte industrier og bedrifter får et fortrinn framfor nyetableringer. Det skjer en utstrakt spesialisering for å oppnå monopolstillinger på markedet, utvikling av nye varer, reklame og varemerker får stor betydning for arbeidsdelingen i tillegg til ressursgrunnlaget og teknologiske fortrinn. Den internasjonale arbeidsdelingen mellom i-land foregår ikke så mye mellom næringer som mellom bransjer, enkeltprodukter og mellom ulike varemerker av samme produkt.
Land der sosialistiske krefter har overtatt, er ofte blitt boikottet av det kapitalistiske verdensmarkedet, eller de har selv redusert forbindelsene med dette verdensmarkedet for å frigjøre seg økonomisk. De sosialistiske landene forsøker likevel å øke handelen seg imellom og med de kapitalistiske landene.
Innen CMEA (ofte kalt COMECON) har handelen innbyrdes økt sterkt (se art. COMECON). Storparten av denne blir regulert av tosidige handelsavtaler. Men de økonomiske planene søkes samordnet og spesielt blir industriutbyggingen i de mindre industrialiserte medlemslandene stimulert. Bare Sovjets eksport består nå av mest råvarer og brensel, for de andre medlemslandene er over 50 % av eksporten bearbeidde varer. Det er utarbeidet planer for produkt- og bransjespesialisering for å utnytte stordriftsfordeler og videre utbygge den internasjonale arbeidsdelingen mellom landene.
Omtrent 30 % av utenrikshandelen til de sosialistiske landene i Øst-Europa foregår med de kapitalistiske i-landene. Det kapitalistiske verdensmarkedet blir bl.a. benyttet for å balansere overskudd eller underskudd i egen produksjon i forhold til etterspørselen, både av mat, visse råvarer og forskjellige forbruksvarer. De sosialistiske landene importerer også avansert teknologi og kapitalutstyr fra ilandene.
Handelen mellom de sosialistiske landene og de kapitalistiske u-landene er svært liten og konsentrert om få land. Strukturen i denne handelen er svært lik den mellom i-land og u-land. Men handelen bygges ut, særlig i forbindelse med mer omfattende handels- og bistandsavtaler. Det arbeides for å få i stand en mer planlagt internasjonal arbeidsdeling med industrielt samarbeid, produkt- og bransjespesialisering etter mønster av CMEA-samarbeidet. Dessuten ønsker CMEA å få dekket et økende råvareunderskudd ved import fra u-land. Prisene i denne handelen er avtalt og kan avvike sterkt fra verdensmarkedets.
Det er i-landene som dominerer verdenshandelen i dag, nær 90 % av varehandelen (etter gjeldende priser) har sin opprinnelse eller sitt bestemmelsessted i et i-land, og nær 50 % er handel mellom iland innbyrdes. U-landene står for bare 25-30 % av verdens eksport. Hele 75 % av denne går til i-land, mens bare 20 % går til andre u-land. De sosialistiske landene deltar bare i begrenset grad i den internasjonale arbeidsdelingen og står for under 10 %. av verdens eksport. Omtrent halvparten av denne er innbyrdes handel.

Konsekvensene av internasjonal arbeidsdeling
De økonomiske følgene av internasjonal arbeidsdeling og handel blir ujevnt fordelt på de nasjoner og klasser som deltar i eller blir berørt av denne. Allment kan en ikke si at et land har fordel av en internasjonal arbeidsdeling selv om enkelte produsenter vil ha fordeler. Ser en bare på de direkte pengeinntektene, vil som regel begge parter i en handel ha umiddelbare fordeler av denne, selv om gevinstfordelingen avhenger av prisene og det forholdsvise styrkeforhold mellom partene. Handelen vil imidlertid også få konsekvenser for andre, som kan få lavere priser, bli utkonkurrert, måtte legge om sin produksjon m.v. Den innenlandske fordelingen av gevinsten avhenger derfor av kapitalens bevegelighet og den nasjonale klassekampen.
Ser en på arbeidsverdiene, finner en at handel som regel innebærer overføring av verdier (i form av merverdi) fra ett land til et annet (se art. Ulikt bytte). Dette skyldes dannelsen av internasjonale produksjonspriser som vil avvike fra varenes verdier særlig pga. forskjeller i merverdiraten. Spesielt u-landene er sterkt utsatt for ulikt bytte i handelen med i-landene; lønningene der er langt lavere enn i i-landene selv i bransjer der produktiviteten tilnærmet er den samme, hvilket betyr langt større merverdirate. Når profittraten tilnærmet er utlignet pga. kapitalens bevegelighet, innebærer dette at ulandenes produkter selges til produksjonspriser langt under deres verdi, og at den internasjonale arbeidsdelingen derfor innebærer store merverdi - overføringer til i-landene.
Internasjonal arbeidsdeling har også sterkt påvirket det enkelte lands muligheter til økonomisk vekst og utvikling. De sterke og dominerende i-land har kunnet utnytte internasjonal arbeidsdeling til videre økonomisk vekst, mens koloniene/u-landene er blitt og blir underutviklet. Internasjonal arbeidsdeling skaper også avhengighet og sårbarhet overfor internasjonale konjunkturer, økonomisk maktbruk m.m.

A. O.

Se også: Arbeidsdeling, Frihandel, Ny økonomisk verdensordning, Spesialisering, Utbytting.

Internasjonale pengefond
Internasjonale pengefond, på engelsk International Monetary Fund, IMF, også kalt internasjonale valutafond, er et sentralt organ for det internasjonale pengesystem og den internasjonale økonomi. IMF ble opprettet i 1944 av de allierte ved konferansen i Bretton Woods for å. sikre internasjonal pengepolitisk og økonomisk stabilitet i etterkrigstiden. Prinsipielt kan alle land delta, men Sovjetunionen, Kina og noen østeuropeiske land, samt Sveits, står utenfor. IMF er et sentralt ledd i det system av internasjonale institusjoner som i stor utstrekning ble satt gang av USA ved utgangen av den andre verdenskrig, og som i betydelig grad bygget på amerikansk dominans i internasjonal økonomi og politikk. I 1970-irene bar svekkelsen av den amerikanske dominansen gjort dette systemet av institusjoner mindre funksjonsdyktig. IMFs rolle er blitt sterkt påvirket av dollarens problemer.
Det opprinnelige formål med IMF var å sikre faste valutakurser og unngå spekulasjoner og sterke svingninger på valutamarkedet, samt å pålegge de enkelte medlemsland en viss disiplin i økonomisk politikk gjennom kontroll med utenriksøkonomien. De enkelte medlemsland måtte erklære en gitt pariverdi med bestemt gullfot for sin valuta. Hvert land måtte sørge for at de reelle valutakurser på markedet ikke avvek mer enn 1 % fra den erklærte pariverdi, men kursendringer ved devaluering og revaluering var tillatt med visse begrensninger. Medlemslandene måtte betale et innskudd til fondet, normalt 25 % i gull og resten i egen valuta. Stemmeretten var betinget av innskuddskvotene, og disse fastsatte også de enkelte lands kredittverdighet fra fondet. Fondet kunne låne ut midler til land med vansker i utenriksøkonomien og med dårlig valutalikviditet.
Til gjengjeld kunne fondet forlange en betydelig kontroll med låntakerlandets økonomiske politikk. Disse sider ved IMFs virksomhet har fortsatt betydning. IMFs evne til å regulere valutamarkedet brøt i praksis sammen 15. august 1971 da president Nixon devaluerte den amerikanske dollaren og opphevet dollarens konvertibilitet i gull (dvs. at den kan veksles i gull). Som erstatning ble det innført et system med en fiktiv valuta, en regneenhet kalt spesielle trekkrettigheter, på engelsk Special Drawing Rights, SDR, sammensatt av en rekke ulike valutaer.

Sammenbrudd
Bretton Woods-systemet forutsatte at to institusjoner, IMF og Verdensbanken, sammen skulle fungere som sentralbank for verdensøkonomien, med den amerikanske dollaren som verdensvaluta. Det er tre hovedårsaker til at dette systemet brøt sammen i 1970-årene: Problemene i USAs økonomi, rivalisering mellom USA og andre viktige kapitalistiske industriland, og presset fra utviklingslandene. Bruk av en nasjonal valuta som verdensvaluta forutsetter at vedkommende land har et visst betalingsunderskudd, slik at det kan skapes internasjonal likviditet. Men dette gir samtidig vedkommende land enestående muligheter til å ha et stort betalingsunderskudd, fordi vedkommende va luta er gyldig betalingsmiddel over hele avtaleområdet.
Fra midten av 1960-årene har USA hatt et økende betalingsunderskudd, forårsaket av militære utgifter i utlandet, ikke minst i Vietnam, og av kapitaleksport, som ved investeringer i Vest-Europa i utviklingsland. USA kunne finansiere Vietnam krigen og oppkjøp av utenlandsk industri ved å la seddelpressen gå. Det akkumulerte amerikanske betalingsunderskuddet ga etter noen år en raskt økende internasjonal likviditet, med betydelige mengder dollar i omløp i utlandet uten dekning i amerikansk eller andre lands produksjon. Denne økende internasjonale pengemengden virket sterkt inflatorisk og stimulerte valutaspekulasjonen presset på valutamarkedet. Det var dette IMF skulle forhindre.
I siste del av 1960-årene begynte mange land, Frankrike mest åpenlyst, å bevisst foretrekke å holde sine reserver i gull framfor dollar. Fra 1968 til 1971 var sentralbankene ute av stand til å kontrollere valutastrømmene og det ble en økende flukt fra dollaren, med tiltakende press på USAs gullreserver. Siden 1971 har den amerikanske dollaren falt i forhold til de fleste andre industrilands valuta ikke minst under dollarkrisen høsten 1978. I forhold til viktige europeiske valutaer, som den vesttyske mark og den sveitsiske franc, har den amerikanske dollaren fra 1971 til 1978 mistet over halvparten av sin verdi. Dette kan ansees som handelspolitisk gunstig for USA, amerikanske varer blir relativt billigere og mer konkurransedyktige på verdensmarkedet, importvarer blir dyrere og mindre konkurransedyktige.
Samtidig innebærer dette at Bretton Woods-systemet i realiteten ikke lenger fungerer, at dollarens internasjonale betydning er sterkt svekket, hvilket igjen reduserer USAs dominans i internasjonal økonomi og politikk. For eksempel fører dollarens fall til et økende press på OPEC-landene til å gå bort fra dollar som betalingsenhet. På denne måten kommer USA i samme stilling som andre industriland i forhold til internasjonal økonomi, ved at den nasjonale valuta ikke uten videre godtas sorn internasjonalt betalingsmiddel. Dette betyr også at de internasjonale institusjoner som bygget på dollaren, blir mindre funksjonsdyktige.
Det tidligere systemet, som tillot USA å finansiere investeringer i utlandet ved seddelpressen, ble i 1960-årene sett på med økende misnøye i andre kapitalistiske industriland, først og fremst i Vest-Europa. Den åpenlyse franske motstand mot dollarens dominans var på mange måter et uttrykk for mer generell vesteuropeisk misnøye, ikke minst i Vest-Tyskland. Omstruktureringen av det internasjonale pengesystem sist i 1970-årene gir både Vest-Europa og Japan større internasjonal betydning, gjennom bruken av en foreslått vesteuropeisk valutaenhet og av japanske yen.
Utviklingslandene var ikke med da Bretton Woods-systemet ble grunnlagt. I 1960-årene ble det stadig tydeligere at IMFs regler satte meget snevre grenser for utviklingslandenes mulighet til å akkumulere gjeld, og dermed til å finansiere egen økonomisk utvikling gjennom utenlandsk opplåning. Politisk har IMF virket for liberalisering av utenrikshandelen og valutahandelen også i utviklingslandene, og dermed søkt å motvirke virkemidler som valutakontroll, importregulering og differensierte valutakurser. Denne laissez-faire ideologien gjenspeilte USAs dominans i IMF, men var ikke særlig egnet til å løse utviklingslandenes problemer.

Betydning

Gjennom sin rolle som internasjonal långiver har IMF kunnet opptre som økonomisk politimann overfor utviklingslandene og enkelte industriland. Dette har også hatt viktige politiske konsekvenser. IMF har, alene eller sammen med Verdensbanken, kunnet påtvinge en økonomisk liberalisering, dvs. ukontrollert innlemmelse av den nasjonale økonomien verdensøkonomien, på land som Filippinene, Indonesia, Brasil, India, til dels Jugoslavia, Ghana, osv. I mange tilfeller har dette ført til klar politisk høyredreining, eller til sterkt autoritære høyreorienterte regimer.
I 1976 kunne IMF tvinge den britiske Labourregjering til å omlegge den økonomiske politikken i forbindelse med et valutalån. I 1977, i forbindelse med et større valutalån, påtvang IMF Portugal en grunnleggende revisjon av den økonomiske politikken som også innebar en klar politisk høyredreining. IMF har derimot ikke benyttet sin kontrollmulighet overfor mer høyreorienterte regimer.
I navnet er IMF en del av FN-systemet. Regelen om at ett land har en stemme, gjelder imidlertid ikke og stemmeretten etter innskudd innebærer at fondet er dominert av rike land, først og fremst USA. For viktige vedtak kreves 85 % flertall, hvilket i realiteten gir USA en vetorett. USAs andel var opprinnelig 36 %, den er nå ca. 20 %, det samme som EEC-landenes felles andel. Plasseringen i Washington D.C. gjør IMF særlig følsom overfor amerikanske ønsker og krav. USA har i løpet av 1950- og 1960-årene gått over fra å være et kreditorland til å bli et debitorland overfor IMF.
I 1960-årene var IMF en vesentlig finansieringskilde for USAs betalingsunderskudd, og det antas at IMF finansierte 10 % av USAs betalingsunderskudd i perioden 1960-1967. På denne bakgrunnen kan det hevdes at IMF i det vesentlige ikke har bidratt til å hjelpe de fattige land til å løse sine problemer, men snarere har gitt fordeler til det rikeste medlemslandet, paradoksalt nok det medlemslandet hvis finansielle problemer kunne undergrave IMF-systemets stabilitet. Dette viser i hvilken grad IMF har vært dominert av USA, og i hvilken utstrekning IMFs funksjon er historisk betinget.

Ø. No.


Internasjonale kvinnedag
Se Åttende mars.

Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet
Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (I.K.F.F.) ble stiftet under første verdenskrig. Organisasjonen samler kvinner av forskjellig politisk oppfatning og livssyn i arbeid for total og verdensomspennende avrustning, fredelig oppgjør i alle konflikter, vern om demokratiske rettigheter og menneskerettigheter og samarbeid med og styrking av De forente nasjoner.
Kvinner fra Den internasjonale stemmerettsallianse var initiativtakere til en fredskongress for kvinner i Haag i 1915. 1 000 kvinner fra Nederland og 136 fra andre land, deriblant 40 fra USA og 9 fra Norge, kom sammen i protest mot krigshandlingene og i et forsøk på å formulere betingelser for fred: Ikke noe landområde må bli avstått uten folkets samtykke. Alle må ha rett til selvstyre på demokratisk grunnlag. Alle internasjonale tvister skal løses ved megling eller voldgift, og det skal anvendes sosialt, moralsk og økonomisk press på land som griper til våpen. Det må være demokratisk kontroll av utenrikspolitikken og like politiske rettigheter for kvinner og menn.
Kongressen sendte delegasjoner til 14 ulike regjeringer med anmodning om at nøytrale land måtte megle mellom de krigførende. En internasjonal Kvinnekomite for varig fred ble dannet, og det ble etter hvert opprettet komiteer i 16 land. I Norge besto denne komiteen av Emily Arnesen, Valentine Dannevig, Ellen Gleditsch, Martha Larsen Jahn og Louise Keilhau. I alle land, nøytrale såvel som krigførende, fortsatte disse kvinnekomiteene å presse sine lands regjeringer til å ta initiativ for fred.
I 1919 ble det igjen sammenkalt til en kvinnekongress for fred. Denne kvinnekongressen ble det første internasjonale forum som drøftet - og sterkt kritiserte Versaillestraktaten. Organisasionen tok nå navnet Women’s International League for Peace and Freedom (W.I.L.P.F.), opprettet hovedkontor i Genève og valgte Jane Addams (USA) som president og Emily Greene Baich til generalsekretær. I årene som fulgte ble det jevnlig arrangert kongresser, konferanser og seminarer. På tvers av konfliktlinjene i Europa og Midtøsten søkte kvinnene å utforme sin fredspolitikk. Kolonimaktene ble kritisert for undertrykking og utbytting, og kvinnene krevde at Folkeforbundet og Den internasjonale domstol skulle være fora for konfliktbehandling.
Opprustningen og fascismen måtte bli hovedtemaet for arbeidet i 30-årene. Kvinneligaens mange aktiviteter hadde etter hvert vakt så stor oppmerksomhet at Jane Addams i 1931 ble tildelt Nobels fredspris, som hun så skjenket til organisasjonens fortsatte arbeid.
De aktive kvinnene ble mange steder selv offer for fascismen. Organisasjonen ble flere steder forbudt og mange medlemmer havnet i fengsler og konsentrasjonsleire. Da annen verdenskrig var et faktum, opprettholdt man likevel virksomheten via hovedkontoret i Genève og gruppene i de ikke-okkuperte landene. Etter krigen ble organisasjonen raskt gjennoppbygd. Ønsket om en varg fred fikk mange til å slutte opp om arbeidet. Oppslutningen gikk imidlertid tilbake da de nye militæralliansene ble dannet, fordi det ble klart at I.K.F.F. både internasjonalt og i de enkelte land gikk imot blokkdannelse og ny opprustning.
På tross av at Kvinneligaens grupper i Øst-Europa ikke lot seg opprettholde under det kommunistiske styret, søkte organisasjonen å gjenskape kontakten med kvinneorganisasjonene i disse landene. I vestlige land førte dette til anklager om kommunistsympatier - særlig da Marie Lous Mohr, mangeårig leder av I.K.F.F. i Norge, og senere organisasjonens internasjonale president, reiste til Kina 1950. I.K.F.F. har rådgivende status B ved organer i ”FN-familien”: ECOSOC, FAO, UNICEF og UNESCO, og er faste observatører ved FNs hovedkvarter i New York.
Utviklingen i etterkrigstiden gjorde det stadig klarere at det måtte satses på systematiske studier av konflikter og fred. I.K.F.F. fremmet derfor krav om fredsforskning i ulike land og i internasjonale organisasjoner. I flere år utga I.K.F.F., ved Elise Boulding (USA), “Newsletter on Peace Research” som hadde stor betydning for organiseringen av dette nye forskningsfeltet i 60-årene. Kvinneligaen har aktive grupper både i Israel og Libanon, og har nedlagt mye arbeid for å skape en gjensidig forståelse for konflikten i Midtøsten.
I etterkrigstiden har særlig aktive grupper oppstått i India og Japan. I 1977 holdt I.K.F.F. sin 20. internasjonale kongress i Japan. Grupper fra 28 land deltok, og alle verdensdeler var representert. Internasjonal president er i 1978 Kay Camp (USA) og visepresident er Prabha Rai (India). Generalsekrettær er Edith Ballantyne (USA). Hovedkontoret er fortsatt i Genève og adressen er W.I.L.P.F, 1 rue de Varembe, Case Postale 28, 1211, Genève 20. Det internasjonale medlemsblad er ”PAX ET LIBERTAS”. I de enkelte land utkommer egne medlemsblad. I Norge, Sverige og Danmark utkommer ”Fred og frihet”.
På tross av lavt medlemstall i Norge (ca. 500) har I.K.F.F. opprettholdt en jevn aktivitet preget av et sterkt og bredt internasjonalt engasjement. Hovedlinjene i arbeidet har i mer enn 60 år vært de samme: Kvinner må engasjere seg i arbeidet for fred, utvikle egne former for forståelse av konflikter og konfliktadferd. Organisasjonen bygger på at solidariteten mellom kvinner går på tvers av konfliktlinjene i verdenssamfunnet. Å bygge freden blir sett på som et langsiktig og mangesidig praktisk arbeid som krever kunnskap, prinsippfasthet og internasjonal organisasjon. Internasjonale nettverk av frivillige grupper og organisasjoner skal påvirke regjeringene med egne fredspolitiske forslag. Ikkevold er en bærende ide. De dagsaktuelle hovedoppgavene er nedrustning og verdens fattigdomsproblem.

J. S. G. / I. Ei.

Litteratur: Ingerid Borchgrevink: Jane Addams Kvinneligaens president 1915-1929, ærespresident til sin død 1935, Oslo 1939.