NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Indianer

Columbus kom til de vestindiske øyer 30-40 år etter at indianerne hadde vandret over Beringstredet og bosatt seg på de to amerikanske kontinentene. Columbus mente han hadde funnet sjøveien til India, og kalte derfor befolkningen for indianere. Fra de vestindiske øyer skrev Columbus til kongen og dronningen av Spania: ”Herfra kan vi, i den Hellige Treenighets navn, sende alle de slaver som kan bli solgt”. Og de som ikke ble solgt, mente han, skulle bli ”tvunget til å arbeide, og overta vår levemåte”.

Dette var opptakten til europeernes kolonisering av Nord- og Sør-Amerika og den kultur- og folkemordspolitikk som blir praktisert den dag i dag vis-à-vis indianerne. Med utstrakte myrderier og medbrakte sykdommer som indianerne ikke hadde noen motstandskraft overfor, la europeerne de to kontinentene under seg. Det er anslått at fra 1800 til 1870 ble indianerbefolkningen i USA redusert til fra noe over 1 million til 340 000 mennesker. Flere indianersamfunn ble fullstendig utryddet. Indianerne ble oppfattet som ville, barbariske hedninger uten rettigheter i eget land. De hvite så det som sin soleklare rett å fordrive indianerne fra alt fruktbart land. Alle midler var tillatt: For å knekke prærieindianernes motstand og fordrive dem fra de fruktbare slettene, satte den amerikanske regjering gang en total nedslakting av bisonen. Denne politikken var så vellykket at i 1910 var bisonbestanden totalt utryddet etter å ha talt ca. 60 millioner i 1850.

I dag er også indianerne (og eskimoene) i det nordlige Canada i ferd med å miste sine jaktområder og sitt eksistensgrunnlag fordi industrisamfunnet krever de ressurser som finnes der, først og fremst olje, mineraler og vannkraft.

I Nord-Amerika er de fleste indianerne trengt sammen på små, tørre og karrige reservater som er lite egnet for jordbruksproduksjon. Frarøvet det økonomiske grunnlaget, er nesten alle avhengige av forskjellige former for sosial forsorg.

I Sør-Amerika sitter mange indianere fremdeles på sine gårdsbruk, men den mest fruktbare jorden er overalt lagt inn under store plantasjer hvor indianerne arbeider som fattige leilendinger eller som lønnsarbeidere. Store masser av jordløse indianere har også strømmet til byene hvor de lever i den fattigste slum.

I Amazonasområdet har de hvite drevet en systematisk jakt på indianerne med våpen og spredning av sykdommer helt inn i 1970-årene. Siktemålet er også her å knekke eller utrydde indianerne for å få tak i landet.

Resultatet av de hvites imperialistiske politikk er at indianerne både i Nord- og Sør-Amerika er den fattigste og mest underprivilegerte del av befolkningen, med stor arbeidsløshet, alvorlige sykdommer, lav levealder og stor selvmordshyppighet.

En alvorlig følge av denne utryddelsespolitikken er at den sosiale og kulturelle orden delvis er brutt ned i mange indianersamfunn.

”Gjenreisning” Til tross for de hvites systematiske forsøk på kultur- og folkemord, er indianerne ikke knekket. Uansett hvilke livsbetingelser de i dag lever under, har de fleste av indiansk avstamning opprettholdt sin indianske identitet. Dette skyldes nok blant annet den isolasjon fra del hvite samfunn som har vært en del av undertrykkelsespolitikken.

Det er på grunnlag av denne identitetsfølelse at indianerledere i dag søker å mobilisere sine folk i kampen for å bedre sine kår og for å oppnå selvbestemmelsesrett. I første rekke kjemper de for å beholde og utvide rettighetene til landområder som de betrakter som sine. For indianerne betyr landet ikke bare en økonomisk ressurs, men er et vesentlig grunnlag for deres identitet og selvfølelse.

Nettopp for å forsterke indianernes etniske identitet og å fostre ideologisk fellesskap, har de unge indianerlederne gjennomført politiske aksjoner som okkupasjonen av øya Alcatraz i 1969, okkupasjonen av hovedkontorene til BIA (Bureau of Indian Affairs) i Washington i 1972 og okkupasjonen av landsbyen Wounded Knee i 1973 - og en hel rekke lignende aksjoner.

Disse aksjonene har også tjent til å vekke en opinion ute i verden. De har vært et forsøk på å tvinge verden til å se hvilke enorme lidelser som er blitt påført deres folk.

Til tross for den vold som indianerne stadig blir utsatt for, er deres egen kamp særpreget ved sine ikkevoldelige metoder. Bl.a. gjennom egne jurister går de i dag rettens vei for å utvide sine rettigheter vis-à-vis de hvites samfunn. Gjennom sine organisasjoner står indianerne i dag knyttet til ”World Council for Indigenous People” som er en kamporganisasjon for minoriteter fra den såkalte ”fjerde verden“.

G. H.

Se også: Fjerde verden.

Individualitet

Med individualitet menes det som særskilt kjennetegner et individ framfor andre individer, spesielt slike kjennetegn som den enkelte selv har tilegnet seg og uttrykker seg gjennom. Det består også en nær sammenheng mellom menneskets individualitet og dets muligheter, evne og vilje til å ta selvstendige avgjørelser: jo mindre alt dette er til stede, desto mindre er også sjansen for individualitet. Individualitet er dessuten avhengig av evnen til å kunne holde fast ved avgjørelser, la dem prege en, trass i at man aldri kan være sikker på at man gjør det rette.

En viktig tanke i moderne samfunnsvitenskap er at moderne samfunn i større grad tillater at menneskene fritt skaper seg en individualitet enn tidligere samfunn. En viktig begrunnelse for dette er at moderne samfunn i høyere grad bygger på rolledeling enn tidligere samfunn. Dette betyr ikke først og fremst at moderne samfunn oppviser flere roller enn tidligere samfunn. Moderne samfunn bygger i mindre grad på faste og foreskrevne rollekombinasjoner enn tidligere. Et før-moderne samfunn av primitiv type kan f.eks. ha sosiale regler som automatisk tilskriver alle fedre en rekke roller som sjef for en husholdning, lærer for sine barn, arbeidsleder, rådgiver. ”eldre person”, utøver av ritualer, tilskuer ved dans og sport, mens alle sønner automatisk har en underordnet rolle i familien, er elever, arbeidere, vanlige samfunnsborgere, menighetsmedlemmer, aktive i dans og sport. Ingen av de tilsvarende kombinasjoner som kunne komme på tale, er i dag faste i denne foreskrevne forstand; de fleste av ”farsrollene” og noen av ”sønnerollene” forutsetter et visst valg, selv om klasseforskjeller og tradisjon også betyr mye. I dag er det med andre ord blitt vanskeligere å slutte fra ett kjennetegn ved et menneske til en serie roller ved det: utformingen av rollekombinasjoner er blitt gjort til privatsak, overlatt individenes private avgjørelse og innsats.

”Gjensynets lov” Vokser et menneske opp i et samfunn med faste rollekombinasjoner, da vokser det samtidig inn i et liv med foreskrevet løpebane, ”karriere”. Om dette samfunnet er stabilt, betyr det at sjansene for at det oppstår forskjeller mellom vedkommendes egen selvoppfatning og andres oppfatning av ham, er re lativt små: alle vet hvem han skal bli og derfor hvem han er; han trenger ikke selv velge sin framtid og sin egen identitet, men overtar i stor grad et sosialt foreskrevet selvbilde. På denne måten synes han å ha det lettere enn moderne mennesker. Men skulle det vise seg at han på et eller annet område ikke lever opp til sitt foreskrevne selvbilde, blir situasjonen gjerne vanskeligere enn i moderne samfunn. Moderne samfunn er i flere betydninger større og mer sammensatte enn tidligere samfunn Et uttrykk for dette er det økende antall rollekombinasjoner som oppløsningen av de faste kombinasjonene innebærer. Et annet er at man i før-moderne samfunn i større utstrekning møter de samme personer i forskjellige roller: går man over fra en rolle til en annen, bytter man ikke dermed univers av relevante personer, men omgås fremdeles de samme personer, om enn også de i andre roller. En følge av dette er at sosial kontroll her utøves mer via det den vesttyske samfunnsteoretikeren Niklas Luhmann har kalt ”gjensynets by”: Ta alltid hensyn til dine egne andre roller når du handler, for samhandlingspartneren din glemmer ikke fra rolle til rolle det du gjør mot ham!”

Følgen er at sosiale avvik i slike samfunn, selv om de er begrenset til ett eller få områder, lett får følger som kan true hele avvikerens selvbilde som samfunnsmedlem. Skuffede rolleforventninger på ett område smitter lett over på andre områder i form av mistro, f.eks. slik at den som ikke klarer å oppdra sine sønner effektivt, heller ikke får tiltro i rollen som ”eldre person” eller kriger.

Såvel negativt som positivt virker altså slike samfunnsforhold i retning av å begrense menneskenes muligheter til å skape seg en individualitet. Positivt ved at man vokser inn i et univers av stabile og oversiktlige forventninger; negativt ved at disse forventninger på en selvfølgelig og fullstendig måte beskriver din bestemmelse her i livet, slik at avvik fra dem mindre oppfattes som uttrykk for individualitet, enn som tegn på at du har sviktet ditt egentlige jeg.

Rolletolkning som grunnlag for individualitet Med overgangen til moderne samfunnsforhold oppløses det foreskrevne ved individenes rollekombinasjoner. Roller som tidligere var sammenhengende, blir nå spaltet, og kombinasjonen av roller overlates til den enkeltes private avgjørelse og innsats. Samtidig spaltes også den gruppe personer man før møtte i alle rollesammenhenger. I stedet har man nå en rekke forskjellige personer eller sett av personer, som veksler om å spille de utfyllende rollene til de forskjellige roller en selv spiller, og som ofte ikke kjenner hverandre. Når utformingen av rollekombinasjoner blir til privatsak, blir det som nevnt vanskeligere å slutte fra ett kjennetegn til en serie roller ved et menneske. Jo mindre det å delta i en krets av personer i seg selv henviser til at man også deltar i en annen, desto mer individuelt kjennetegnes personen ved at han står i skjæringspunktet for dem begge.

Jo større forskjellene mellom personer på denne måten blir, desto mer øker dessuten forskjellene sosial erfaring. Siden økende forskjeller i sosial erfaring innebærer økende forskjeller i personers forventninger om sosial atferd, fører dette til at mennesker i det moderne samfunn stilles overfor forventninger som strider mot deres egen rolleforståelse. Dermed blir det mer nødvendig enn for at menneskene tolker sine roller for de handler i den. Men dette betyr at rollene antar en mer abstrakt karakter: de knyttes mer til generelle regler som først må tolkes for de kan anvendes i en konkret situasjon, og mindre til detaljforskrifter. Men dette øker menneskenes muligheter til å handle individuelt innenfor sine roller. Dette innbærer at egensindige tolkninger ikke så lett blir betraktet som avvik lenger. Tvert i mot: har et menneske tilegnet seg evnen til å tolke sine roller, da er det så å si ikke lenger slave i forhold til sine roller.

Dermed øker sjansene for at dette mennesket identifiserer seg med de roller og normer det tolker. Tolkningen tillater individet å gjøre sine handlinger delvis til uttrykk for egen individualitet. Har man derimot liten evne til individuell tolkning av roller, synes man mer henvist til enten å identifisere sag med sine roller uten å uttrykke seg i dem individuelt, eller til avvik: til et mer eller mindre fullstendig brudd med rollen. Siden moderne samfunn som nevnt krever at den enkelte tolker sine roller mer enn før, vil livet her bli vanskeligere for de som ikke klarer dette.

I tillegg til økte muligheter for individualitet skaper det moderne samfunn slik økende identitetsproblemer for de som ikke greier å nyttiggjøre seg disse mulighetene. Man får et økende antall nevrotikere, som fulle av tvang, tilpasser seg andres antatte forventninger, og et økende antal1 psykotikere, som neglisjerer andres forventninger og lukker seg inne i en privatverden. Jo mer begge deler gjelder for en person, og særlig jo flere roller han oppnår et tolkningsforhold til, desto mer øker sjansene for at denne personen skal rette sin tolkende evne mot seg selv. Sjansene øker for at han danner seg en generell oppfatning av sitt selv som noe individuelt - et felles grunnlag for alle de fortolkninger som de enkelte roller krever.

I samme retning virker to andre faktorer. Når de faste rollekombinasjonene oppløses, øker sjansene for konflikt mellom de forventningene som stilles til de enkelte roller en person spiller. Det å oppløse faste rollekombinasjoner betyr å redusere de sosiale ”forskrifter” for hvilke roller som kan kombineres i en person. Men dermed øker også sjansene for konflikter mellom de forskjellige rollene i en rollekombinasjon. Særlig vil dette gjelde konflikter som ikke har klart utarbeidete, sosialt aksepterte løsninger. Med andre ord: Jo mer individuelt personen kjennetegnes ikke bare ved sin rollekombinasjon, men også ved de konflikter som denne kombinasjonen innebærer, desto mer nærliggende blir det for ham å tolke disse konflikter som generelle livsproblemer for hans egen individualitet, og ikke bare som sosiale problemer samfunnet så å si har latt stå åpne.

Med spaltningen av den gruppe personer man for møtte i alle rollesammenhenger, følger en annen og viktigere faktor som bidrar til en generell oppfatning av eget selv. Denne spaltningen fører nemlig til at den enkelte i større grad skifter sosial verden fra rolle til rolle, hans forskjellige rollepartnere er nå ofte ukjente for hverandre. Dermed svekkes også ”gjensynets lov”, den sosiale kontroll via hensynet til egne andre roller. Det overlates dermed i større grad til den enkelte - tolke forbindelsen mellom sin atferd i de forskjellige rollesammenhenger. Som nevnt motvirker ”gjensynets lov” muligheten for avvikende atferd selv i begrensede sammenhenger. Når det å finne en sammenheng mellom den enkeltes roller blir overlatt til ham selv, øker også muligheten til å foreta seg uventede, kontroversielle og/eller skuffende ting, uten å bli stemplet som avviker. Dette forutsetter selvsagt at denne atferden ikke er et kjennetegn ved personen i alle sammenhenger. I stedet regnes atferden gjerne som uttrykk for personens individualitet, i alle fall hvis man er i stand til å tolke og presentere en slik selvoppfatning på en troverdig måte. Er denne evnen først til stede, vil mer generelle avvik kunne bli oppfattet som uttrykk for individualitet, i alle fall om en kan sannsynliggjøre at avvikene er uttrykk for usedvanlige og verdifulle egenskaper.

Individualitet og mangfoldighet

Når ”gjensynets lov” svekkes, øker dessuten den enkeltes muligheter til å utvikle forskjellige, ja motstridende sider ved seg selv. De sider som et sett personer ikke setter pris på, kan en i stedet dyrke i en annen rollesammenheng. Dette innebærer en fare for utvikling av dår1ig integrerte, ”flyktige” personer. Til de flittigst beskrevne persontyper i moderne litteratur og samfunnskritikk hører den som ikke våger å bli noe bestemt, velge seg en enhetlig og ansvarlig identitet, men i stedet haster rastløst fra rolle til rolle uten å komme tilbake til ”seg selv”, uten å gjøre sine skiftende masker om til integrerte deler av et ansvarlig selv. Like klart som at slike personer ikke er oppkonstruerte tilfeller, like klart er det at de hører ti1 blant dem som ikke har greid å nyttiggjøre seg de økte mulighetene for individualitet som opphevelsen av ”gjensynets lov” fører med seg. For de som har mot og evne til selvtolkning vil de økte muligheter til mangfoldighet ikke nødvendigvis komme i strid med kravene til enhet og identitet, men kan nyttes til å nyansere identiteten; gjøre den mer individuell.

H. Hø.

Litteratur: G. Simmel: Uber sociale Differenzierung, Berlin 1890. E. Durkheim: De la division de travail social, Paris 1893. N. Luhmann: Rechtssoziologie, Hamburg 1972. L. Krappmann: Soziologische Dimensionen der Identitat, Stuttgart 1969. F. Goffmann: Vårt rollespill til daglig, Oslo 1976.

Indoktrinering

Indoktrinering brukes i en vid og en snever betydning. Snevert sett betyr det innpodning gjennom en læreprosess av et sett sentrale læresetninger, teser eller doktriner. I en videre og mer vanlig bruk betyr det en villet og ensidig påvirkning som forutsettes å være vanskelig å verge seg mot. Makthaverne på sin side vil bruke positivt ladete ord om den samme påvirkningen, f.eks. ”undervisning”, ”oppdragelse,” ”opplysning” eller informasjon”.

”Indoktrinering” er et negativt ladet ord, fortrinnsvis brukt av undertrykte grupper for å karakterisere og ta avstand fra en maktelites ensidige og usaklige påvirkning av befolkningen, særlig gjennom massemedia og skoleverket. Vellykket indoktrinering fører til at folk tenker, mener og handler sånn som makteliten ønsker - i strid med egne interesser. At ordet i det hele tatt eksisterer og brukes, er i seg sjøl et bevis på at indoktrinering ikke alltid er vellykket, idet det viser at noen forstår betydningen av å stille seg kritisk til påvirkningen.

Indoktrinering er nær beslektet med en rekke andre ord, som f.eks.” forkynnelse”,” reklame” ,”propaganda”, ”agitasjon” og ”hjernevask” som alle bar med ensidighet i påvirkning å gjøre. Ordene brukes i ulike sammenhenger, men sier alle noe om påvirkningsprosesser som kan ha stor samfunnsmessig betydning ved å virke bestemmende inn på menneskers handle- og tenkemåte

Indoktrinering kan skje gjennom skoleverket, massemedia, familien, kirken, politiske partier og andre organisasjoner, så vel som gjennom mer uformelle kontakter. Noen partier, grupper og enkeltpersoner vil kjempe mot indoktrinering ved å arbeide for ”bevisstgjøring”, dvs. klargjøring av indoktrineringens vesen og virkemidler, avdekking av reelle saksforhold og utforming av alternativ tenkning om samfunnssporsmål, alt med sikte på å frigjøre folk slik at de kan tenke og handle ut fra egen situasjon og egne vurderinger.

”Proletariatets diktatur” er bl.a. å oppfatte som en omskoleringsperiode for befolkningen. Ethvert sosialistisk parti må ta stilling til hvorledes dette kan gjennomføres på en måte som bidrar til en utvikling i sosialistisk retning uten at en tar i bruk uakseptable påvirkningsmetoder.

H. T.

Se også: Ideologi.

Indonesia

Hovustad: Jakarta
Sjølvstende: 1949 (Storbritannia)
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhald: 1 904 282 km²
Folkemengd i 1973: 125 561 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,8 00
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 1,4 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 115$
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,9 %
Inflasjonsrate i 1975: 19,1 %
Yrkesaktivitet: 57,8 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 32,6 %
Største eksportvaregruppe: Råolje, 46,9 %
Viktigaste handelspartnar 1974: Japan, 45,2 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg, 134 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 9,7 %
Lese- og skrivekunne: 60 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 7
Døyingsprosent for spedbarn: 7,5 1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 2,59 $

Indonesia er ein republikk i Søraust-Asia. Landet består av fleire tusen øyar, av dei er ca. tusen folkesette. Øyane er fjellrike; berre Aust-Sumatra og Kalimantan (Borneo) består for ein stor del av lågland, helst sumplandskap dekt med skog. Klimaet er tropisk, med nokre månaders regntid pr. år. 70 % av landet er dekt med tropisk regnskog; på Java og Madura 23 %. Grunn-næringa er risdyrking (i dei austlegaste delane av landet sagodyrking). Omtrent 10 % av landet er oppdyrka. Intensiv risdyrking på våt mark er avgrensa til Java og Bali, der dei bar utnytta arealet særs godt ved å bygge terrassar som blir overrisla ved hjelp av avanserte vatningsanlegg. På dei andre øyane dyrkar dei på tørr mark, noko som kastar langt mindre av seg og dessutan piner ut jorda så ho må ligge brakk med eit par års mellomrom.

Java og Bali har kunna fø ei langt større folke mengd enn landet elles; i 1971 budde 80 millionar der av 120 millionar i heile landet. Viktige jord bruksprodukt ved sida av ris er kaffi, sukker, to bakk, te, gummi, palmeolje, kopra o.a. Andre viktige næringar er fiske, skogbruk (m.a. teak og bambus) og gruvedrift (særleg tinn, også m.a. nikkel og bauxitt). Industrien er lite utvikla; i hovudsak han basert på innanlandske ressursar (gummi, to bakk, treforedling). Tekstilindustrien er viktig, og etter 1970 er det gjort rike oljefunn i havet rundt øyane.

Det blir snakka mellom 100 og 200 ulike språk nesten alle hører til den austronesiske språkfamlien. Eitt av dei, malayisk, er gjort til offisielt nasi naispråk under namnet Bahasa Indonesia. Det har opphavet sitt på Aust-Sumatra og den malayiske halvøya, men har i hundrevis av år vore eit sams kommunikasjonsmiddel over heile øyriket. Om lag 90 % av folket er muslimar. Andre religionar er kristendom, hinduisme og animistiske (tru på besjeling) religionsformer.

Historie Våtrisproduksjonen i terrassar på Java og Bali går eit par tusen år attende i tida. Han gav mellom 700 og 1500 grunnlag for ei rekke sterkt sentraliste kongedøme, basert på hinduistisk religion kultur, som tidvis gjorde seg militært gjeldande også elles i øyriket. Ein annan type kongedøme blømde på same tid på Aust-Sumatra og (på 1400 talet) på den malayiske halvøya, med sentrum i byen Malakka. Desse var basert på kontroll med Malakka-sundet, viktigaste handelsvegen mellom India og Kina. I tida 1300-1600 trengte islam inn i området, og hinduismen måtte vike overalt bortsett frå på Bali.

Samtidig tok europearane til å gjere seg gjeldande. Deira mål var å skaffe seg monopol på krydder handelen med Molukkane. Kryddervarer som muskat og nellik vart berre produsert der og hadde tidlegare nådd Europa gjennom mange mellomledd. Der var dei svært etterspurt og kostesame. Portugisarane var dei som først fann sjøvegen til India og vidare til Indonesia. I 1511 hærtok dei Malakka, og deretter sikra dei seg ein del støttepunkt rundt om i øyriket for å kunne kontrollere krydderhandelen.

Men etter 1600 vart dei raskt trengt ut att av nederlendingane. Dei lykkast etter kvart i å fordrive alle konkurrentar ved å okkupere Sør-Molukkane der kryddertrea voks, og sikre seg ei rekke støttepunkt elles i øyriket, m.a. Jakarta, som dei kalla Batavia, og Malakka. Dei representerte ikkje staten Nederland, men eit privat selskap, det nederlandske Aust-India-kompaniet, som hadde monopol på landet og militære aktivitetar i Asia. På 1700-talet kom gradvis heile Java under deira herredøme. I 1799 vart Aust-India-kompaniet opployøst og alle interessene i Indonesia overtatt av den nederlandske staten. Etter eit stutt engelsk mellomspel (1811-1816) delte England og Nederland i 1824 området i interessesfærer stilk at England fekk den malayiske halvøya og Nederland øyane. (Borneo vart delt opp på liknande måte seinare i hundreåret.)

Kolonistyret tok no til med ei meir aktiv utbytting av naturressursar og arbeidskraft: I tida 1830-1870 vart dei javanesiske bøndene pålagt å avstå ein viss del av jorda si til å dyrke eksportprodukt for den nederlandske staten, særleg sukker og kaffi. Dette tiltaket tvinga fram ei sterk utbygging av koloniadministrasjonen. Ein satsa da på eit indirekte styre: det eksisterande aristokratiet i dei indonesiske småstatane (som tradisjonelt hadde fungert som eit byråkrati) vart innlemma i koloniadministrasjonen mot å få ein del særrettar som styrka den tradisjonelle autoriteten deira. Etter 1870 vart tvangsdyrkinga oppgitt og dørene sett vidopne for privatkapitalen. Ein kraftig økonomisk vokster vart resultatet. På Nord-Sumatra og Java (særleg) voks det fram ei storstilt plantasjedrift der sukker, kaffi, te, tobakk og gummi var hovudprodukta. Også skogbruket og gruvedrifta (tinn) fekk eit kraftig oppsving. Samtidig tok Nederland til å legge under seg heile landet, til dels gjennom blodige krigar. Verst var krigen mot sultanatet Atjeh på Nord-Sumatra, som det tok tretti år (1873-1903) å underkue.

Etter 1900 tok den nederlandske staten til med meir aktive utviklingstiltak i Indonesia: samferdsel, helsestell og skolestell vart utbygd. Medlemmer av den indonesiske eliten fekk no betre høve til europeisk utdanning. Meininga var at dei skulle bli betre i stand til å fylle dei krava ein stadig meir innfløkt koloniadministrasjon sette til dei og dessutan utvikle ei kulturell binding til Nederland. Men raseskiljet i kolonien var absolutt: både den politiske makta og høvet til å drive eksportproduksjon og utanrikshandel var reservert for dei kvite.

Dette førte til nasjonalistiske og anti-koloniale straumdrag både i funksjonærsjiktet og mellom indonesiske småkapitalistar, særleg på Sumatra og Java. Desse var sterkt islamittisk orientert, og reagerte sarleg på at den kinesiske minoriteten stod så sterkt i lokalhandelen (sjå nedanfor). Med desse gruppene som førarskap voks den første nasjonalistiske masseorganisasjonen, Sarekat Islam, fram i åra kring første verdskrigen. I 1921 vart venstrefløya av Sarekat Islam tvinga ut og danna eit nytt parti, Indonesias Kommunistiske Parti (PKI). Dei rekrutterte på denne tida særleg mellom byproletarane, men og mellom fattigbønder og jordlause på landsbygda. I 1920- og 1930-åra vart Indonesia herja av økonomiske depresjonar som øydela mange av småkapitalistane og pressa ned arbeidslønnene til nesten ingen ting. Dette var ei medverkande årsak til at det braut ut opprør på Vest-Sumatra og Vest-Java i 1926 under leiing av PKI. Opprøret vart knust og PKI forbode.

Ein meir moderat nasjonalisme i den nederlandsk-utdanna eliten vart også hardt undertrykt og leiarane fengsla heilt fram til den japanske invasjonen i 1942. Ein av desse leiarane var den seinare president Sukarno. Det japanske herredømet varte til krigen slutta i 1945. Det førte med seg ei enda hardare utbytting, til fordel for den japanske knigsinnsatsen, enn den nederlendingane hadde stått for. Men somme indonesiske nasjonalistar, mellom dei Sukarno, nytta dei utvegane japanarane gav dei til å propagandere mot det gamle regimet og såleis styrke den indonesiske nasjonalkjensla. Ein annan del, både vestonienterte demokratar og kommunistane, gjekk under jorda for å drive motstandsarbeid. Men mot slutten av knigen gjekk dei to partane saman om å erklære Indonesia for sjølvstendig (17. august 1945) og sette opp ei grunnlov som gav presidenten, Sukarno, stor makt.

Nederland hadde ikkje tenkt å finne seg i dette utan vidare, og sette i land væpna styrkar etter få månader. Fire år med kampar, avbrote av tingingsrundar følgde. Nederland prøvde å isolere den nyskipa republikken (som hadde kjerneområda sine på Java og Sumatra) ved å skape ei rekke ”statar” i område der dei sjølv hadde makta. Når dei til slutt laut gi seg, kom det av at dei vart heilt isolert internasjonalt, m.a. tok USA (ei av hovudimportørane av indonesisk tinn, gummi og olje) parti for republikken. Dette kom ikkje minst av at det i 1948 kom til eit brott mellom kommunistane og resten av motstandsfronten: ein PKI-revolt mot republikken vart da slått blodig ned. Rett før nyttår 1950 laut Nederland anerkjenne Indonesia som ein sjølvstendig stat - mot at Indonesia godtok ei føderativ statsform: republikken Indonesia skulle berre vere ein av seksten ”statar” i ein stor indonesisk sambandsrepublikk, der dei andre statane vart styrt av marionettar for Nederland. Men desse hadde verken militaærmakt eller folkestønad bak seg da den nederlandske hæren vart trekt ut or landet, og etter berre nokre få månader kunne einskapsstaten Indonesia proklamerast.

Den politiske utviklinga etter 1950 Den nye Staten fekk ei parlamentarisk statsform etter vesteuropeisk mønster. Regjeringsmakta låg dei første åra hos den vestorienterte og ”modernistiske” delen av eliten, som gjekk inn for ei teknologisk utvikling etter kapitalistiske prinsipp. I 1955 vart det første allmenne parlamentsvalet halde. Det synte ei tilnærma jamvekt mellom dei fire største partia: Nasjonalistpartiet (PNI), Masjumi (”modernistisk” islamittisk, sterkast utanfor Java), Nahdatul Ulama (tradisjonelt islamittisk, sterkast på Java) og PKI. I åra etter auka dei indre motsetnadene og gjorde samansmeltinga av den nye staten særs vanskeleg. På Sumatra og Sulawesi (Celebes) var det sterk misnøye med at Java dominerte så sterkt politisk, jamvel om økonomien i landet for ein stor del kvilte på eksporten av råstoff frå dei andre øyane. I 1957-58 braut det ut opprør på begge desse øyane mot sentralregjeringa i Jakarta. Opprøret vart slått ned med militærmakt. Den indonesiske hæren hadde til da halde seg utanfor politikken, men mot slutten av femtiåra tok dei militære til å gjere seg stadig sterkare gjeldande som ei sjølvstendig politisk makt.

I 1959 sette Sukarno parlamentarismen ut av kraft og vende attende til den opphavlege grunnlova frå 1945, som sikra eit sterkt presidentstyre. Den nye statsforma vart kalla ”det styrte demokratiet”. Ho var klårt autoritær: Somme parti vart forbodne (mellom dei Masjumi), andre måtte finne seg i at det vart sett snevre grenser for verksemda deira. Dei skulle først og fremst mobilisere folk til stønad for presidentens politikk. Dei millitære støtta Sukarno fullt ut.

For å dekke til motsetnadene og dei alvorlege økonomiske problema satsa Sukarno no på ein aggressiv utanrikspolitikk. Vest-Ny Guinea var framleis nederlandsk, jamvel om Indonesia hadde gjort krav på det heilt sia landet vart sjølvstendig. Ein hard diplomatisk offensiv mot Nederland (støtta av militære aksjonar på Ny Guinea) resulterte i at dette området vart overført til Indonesia i 1963, mot lovnad om at innbyggarane skulle få uttale seg om framtida si i ei folkerøysting innan 1969. Deretter følgde ein hard konfrontasjon mot den nyskipa staten Malaysia frå 1963, også den delvis diplomatisk, delvis militær. Denne politikken styrka dei militære både materielt, sosialt og politisk.

Men også PKI følgde med på ferda. PKI var på denne tida det største kommunistpartiet i verda utanfor Sovjetunionen og Kina, med 3 millionar i organisasjonar partiet kontrollerte. Hovudmassen av medlemmer og sympatisørar var småbønder og landarbeidarar på Sentral-Java og Aust-Java. PKI støtta internasjonalt Kina i striden med Sovjetunionen, men stod innanlands på ei ”nasjonal front”line: ved å innordne seg under Sukarnos politikk vona partiet å styrke stillinga si i folket og dermed med tida å kunne overta makta på konstitusjonelt vis. Dessutan var Sukarno deira viktigaste vern mot dei sterkt antikommunistiske militærleiarane. Likevel greidde dei ikkje å gjennomføre denne frontpolitikken heilt. I 1960 hadde Sukarno kunngjort ei jordreform som sette ein maksimumsstorleik for private bruk. Denna lova gjekk det tregt å gjennomføre, i og med at ho vart sabotert av lokale jordeigarar og byråkratar. I 1964 tok småbønder og jordlause landarbeidarar mange stader til å okkupere jord med stønad frå PKI og (særleg) den kommunistiske bondeorganisasjonen BTI. Denne rørsla førte til alvorlege samanstøytar mellom jordeigarar og fattigbønder mange stader på Java, og ho ebba ut mot slutten av 1964.

Dette vart opptakta til det som skjedde hausten 1965. Den 30. september det året vart sju høgare offiserar myrda av ei gruppe lågare militære, truleg med stønad frå delar av PKI. Dette skulle vere byrjinga på ein oppstand mot det militære toppsjiktet, men opprøret vart knust etter nokre timar av generalmajor, seinare general og president, Suharto. Denne hendinga var signalet til ei allmenn forfølging og massenedslakting av verkelege og innbilte kommunistar. Truleg vart over ein halv million drepne på nokre få månader, dei fleste på den javanesiske og balinesiske landsbygda. Langt på veg var dette hemnaksjonar for jordokkupasjonane året før. PKI og alle andre venstreorganisasjonar vart no forbodne, og Sukarno gradvis skuva til sides.

Suharto tok over den reelle politiske makta i mars 1966, vart ”fungerande president” i 1967 og einepresident i 1968. Sidan har dei militære kontrollert all lovleg politisk verksemd i Indonesia, heilt ned på landsbynivå. Det har vore parlamentsval to gonger, i 1971 og 1977. Til desse vala har regjeringa kjørt fram sitt eige valapparat, Golkar, som kvar gong har mønstra over 60 % av røystene. Dei andre partia vart nøye kontrollert av dei militære, både når det galdt kandidatane og kampanjane. I 1971 fekk ni slike stille til val; seinare har dei, under sterkt press, slått seg saman til eitt islamittisk og eitt ikkje-islamittisk parti. Etter 1965 har Indonesia hatt verdsrekord i talet på politiske fangar. Over 200 000 vart arrestert da; i dag sit mellom 50000 og 100 000 i konsentrasjonsleirar og fengsel spreidd over heile øyriket.

Økonomi Nederlendingane delte den indonesiske økonomien i ein ”tradisjonell” og ein ”moderne” sektor. All vokster skjedde i eksportnæringane (dvs. råstoffutvinning, berre i liten grad vidareforedling), og fortenesta av det gjekk til storkonserna (nederlandske, britiske, amerikanske og andre). Dette skiljet eksisterer langt på veg enno. Suharto-regieringa har sett døra på vidt gap for dei internasjonale storkonserna, som nettopp har satsa på råstoffutvinning som kan gi ein rask profitt - ein profitt som altså blir sogen ut or landet. Dei to viktigaste maktane i denne samanhengen er USA og Japan. Særleg Japan står sterkt og er i dag Indonesias handelspartnar nummer 1. Japanarane er blitt sterkt upopulære på grunn av den omsynslause framferda si, m.a. snauhogging av store skogsområde på Kalimantan og eit industrielt fiske i indonesiske farvatn, som utgjer eit stort trugsmål mot det lokale kystfisket. I januar 1974 var det store anti-japanske demonstrasjonar i Jakarta. I oljeutvinninga dominerer amerikanske storkonsern. Statsoljeselskapet Pertamina har monopol på all vidareforedling av olje. Dette selskapet utvikla seg til eit finansimperium med interesser i alle greiner av næringslivet, men måtte innskrenke kraftig etter ein finansskandale i 1975-76. Ellers blir økonomien dominert av eit sjikt på nokre få hundre høge offiserar, som er alliert med amerikanske og japanske interesser og såleis utgjer eit komprador borgarskap.

Korrupsjon er vanleg - også i embetsverket, der funksjonærane (med unntak av toppsjiktet) er så dårleg lønna at dei knapt kan forsyte ein familie med dei ordinære inntektene sine. På Java og øyane austanfor er presset på jorda sterkare enn nokon gong, og landet er ikkje lenger sjølvforsynt med ris. Ein freistnad på å auke risproduksjonen gjennom ein såkalla ”grøn revolusjon” (betre kornsortar, nye maskiner o.l.) kring 1970 slo feil. Han utdjupa klasseskilja i bondesamfunnet ved den styrka stillinga til dei rikare bøndene og førte til auka arbeidsløyse pga. mekanisering av jordbruket. Dette auka presset på byane, som i førevegen var enormt. (m.a. tekstilindustri, og turisme, bygningsindustri, oljeindustri og elektrisk industri) og turisme, men denne utbygginga er kapitalintenog bidrar lite til å skape arbeidsplassar. Landet har el kolossal og stadig aukande gjeld til utlandet.

Indre spenningar Det er herskareliten i Jakarta som dominerer alt samfunnsliv, og det er framleis mye misnøye med dette på dei andre øyane. Dei militære har likevel stoda stort sett under kontroll. På Vest-Kalimantan og Vest-Irian (Vest-Ny Guinea) blir det drive gerilmot regimet. Vest-Irian vart definitivt Inni Indonesia ved ei «folkerøysting» i 1969 der utvalde landsbyhøvdingar måtte røyste ved handsopprekking, men dei anti-indonesiske kjensi folket der er sterke. Dei lokale innbyggarane er papuanarar og skil seg etnisk klårt frå indonesa Nasjonalistrørsla der orienterer seg mot den austlege halvdelen av øya, den sjølvstendige staten Papua Ny Guinea, med tanke på å samle helle øya til ein stat. Indonesia prøver å knyte området til seg ved å organisere el folkeflytting dit frå det overfolJava.

Eit problem for regimet er dei ortodokse mus som er misnøgd med den stillinga islam har i landet. Dei går prinsipielt inn for ein teokrat(«gudsstyrt») stat der Koranens lover skal gjel- ei målsetting dei har stridd for både mot nederlendingane og Sukarno. Dei kjenner seg også truga av dei kristne, som pga. at dei har dei beste utdanningsinstitusjonane i landet, står langt sterkai eliten enn dei etter folketalet skulle gjere.

Ein spesiell minoritet er kinesarane, som det er 3 millionar av. Dei hadde ei privilegert stilling l kolosom lokale handelsmenn og småkapitalistar og var eit hinder for utviklinga av ei indonesisk kapitalistklasse. Etter at landet vart sjølvstendig, har dei måtta tole både diskriminering og sporadiske forfølgingar. Ikkje minst måtte dei unngjelde under massenedslaktingane i 1965-66.

Kvinna si stilling I dei tradisjonelle indonesiske risdyrkingssamfunna hadde dei gifte kvinnene ei meir sjølvstendig stilling enn i det meste av Asia elles. Dei hadde sine oppgåver i produksjonen på like fot med mennene, men hadde samtidig hovudansvaret for husarbei Formelt var dei underordna mennene: i dei postyringsorgana på landsbynivå og over, var dei såleis ikkje med. Desse påstandane gjeld med stort atterhald, ettersom Indonesia er så rikt på ulikultur- og samfunnstypar at ein vanskeleg kan generalisere. Islam forlangte ei langt meir total underkasting av kvinnene, noko som ofte førte til konfliktar med tradisjonell sed og skikk. Innanfor eliten var nok kvinneundertrykkinga meir gjenørt.

Men i dette hundreåret har vi fått ei aktiv kvinørsle nettopp i eliten. Ho har lagt hovudvekta på krav som betre høve til ei fullverdig utdanning, rett til å gifte seg med den ein sjølv vil ha, rett til å vere med i samfunnslivet på like fot med menne Kvinnene har spela ei viktig rolle både i Nasjoørsla og i dei ulike politiske rørslene etter at landet vart sjølvstendig.

I dei lågare sosiale laga er kvinnene derimot kome under hardare press enn før. Både planøkonomien og dei småindustriane som har utseg i dette hundreåret (t.d. tekstil- og tobakkindustrien) har for ein stor del basert seg på kvinarbeidskraft. Mekanisering, folketilvekst og utvikling av kapitalintensiv storindustri konkurreut den lokale småindustrien og skapar eit sterkt press på arbeidsplassane i jordbruket og industriane på Java. Det har gjort at kvinnene i dei fattige laga i folket er blitt meir avhengige av mennene (som er under eit tilsvarande press) enn dei var.

Utanrikspolitikk Indonesia har alltid vore formelt alliansefritt. I femtiåra hadde landet ei viktig stilling i blokka av alliansefrie land, og det var vertskap ved den såkalla Bandung-konferansen mellom desse landa i 1955 (sjå art. Alliansefrie stater). Under "det styrte demokratiet" nærma landet seg Sovjetunionen og særleg Kina, og kjørte ein skarpt anti-britisk og anti-amerikansk kurs (jamvel om mange høge offiserar heldt oppe kontaktane med USA). Etter 1965 har landet vore svært pro-vestleg. Konfrontasjonen med Malaysia vart avblåsen straks etter maktskiftet. I 1967 vart den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) skipa. Den er ikkje militær, men økonomisk, kulturell og politisk. Medlemmer er Indonesia, Malaysia, Singapore, Thailand og Filippinane. Gjennom ASEAN prøver desse landa no å samordne den økonomiske politikken sin, m.a. ved å trekke til seg investeringar frå EF (særleg Vest-Tyskland) og Australia som motvekt mot den einsidige japansk-amerikanske dominansen.

Indonesia får omfattande militærstønad frå USA, som ser landet som ein av sine viktigaste støttespei Søraust-Asia. Sist i 1975 gjekk Indonesia til militært åtak på den tidlegare portugisiske kolonien Aust-Timor, som nett var blitt sjølvstendig under frigjeringsrørsla Fretilin. Fretilin har sidan ført ein aktiv geriljamotstand mot indonesarane og kontroli dag storparten av området. Men Indonesia har sett seg fast m.a. på kysten og i byane og gjenører ein total blokade av Fretilin. Den interreaksjonen på dette overgrepet har vore spak, enda mellom 50 000 og 100 000 aust(av eit folk på 600 000-800 000) har mista livet etter invasjonen.

L. S. V.

Litteratur: M. Caldwell: Indonesia, Oslo 1972. P. E. Jensen: Indonesien, København 1971. L. S. Vikør: Politiske og økonomiske problem i Indonesia, Syn og Segn 6/1976.

Indre kolonialisme

Indre kolonialisme er en særlig form for kolonialutøvd av en sterkere stilt folkegruppe innen en stat for å tilegne seg økonomiske og/eller sosiale fordeler ved utbytting av en eller flere svakere stilte folkegrupper (se art. Minoriteter) innen samme stat. Begrepet anvendes av en rekke minoritetsbevegelser, særlig i Europa, der bl.a. tapet av de oversjøiske koloniene har fått statenes indre kolotil å bryte fram. I Vest-Europa er indre kolonialisme særlig tydelig i Frankrike, England og Spania, men eksempler på indre kolonialisme fins i alle verdensdeler.

Sett som et sentrum-periferi-forhold innebærer indre kolonialisme at sentrum og periferi i utgangsutgjør ulike etniske og geografiske grupper, og at sentrum dominerer periferiens økonomiske, politiske og/eller sosiale liv og søker å gjøre dette til en innordnet del av det samfunnsmønster sentselv er tjent med. Dette kan komme i stand på mange vis og med ulike grader av - eller former for - vold eller tvang:

1. Konvensjonell krigføring eller liknede volds Det skjedde f. eks. på Sardinia etter at befolki 1820-åra motsatte seg at eiendomsretten til jorda skulle bli privat, og skjer i dag i Sør der indianere jaktes med skytevåpen og napalm.

2. Kommersiell handel med ulikt bytte mellom tidligere økonomisk sett isolerte områder innen staten (se art. Ulikt bytte). Derved skapes bl.a. eksportavhengighet, slik f. eks. en rekke stammer bl.a. på Borneo, er blitt avhengige av å produsere krydder for markedssalg.

3. Folkeflytninger fra sentrum til periferien. Det var f. eks. bevisst politikk i Østerrike-Ungarn å flytte tyske bønder ut i erobrede områder. I Amaog andre steder der jungel nå gjøres til åkereller industriland, skjer tilsvarende på den stedlige befolkningens bekostning.

4. En industripolitikk som gir sentrum de økoringvirkningene, mens periferien blir leveør av råvarer, halvfabrikata og/eller profitt til sentrum. Det gjelder f. eks. i forholdet mellom Skottland og Wales og England.

5. Oppbygging av en effektiv, sentralisert stats I Frankrike kan f. eks. fylkesmann- le préfet - nærmest sammenliknes med en brikoloniguvernør: han utpekes av presidenten personlig og har full reell kontroll over all admii sitt område.

6. En kulturpolitikk som begunstiger sentrums kultur. En kan forhindre at minoriteten først får undervisning i sitt eget språk og sin egen kultur før den lærer statsspråket og «statskulturen», og/eller at minoritetens egen kultur kan brukes i alle livs- altså ikke-diskriminering på sentrums premisser. Et eksempel på slike utslag av indre kolonialisme er forholdene i Sameland.

Felles for såvel de harde som de «myke» formefor indre kolonialisme er at de på kortere eller lengre sikt fører til fysisk, sosialt eller kulturelt folkemord (genocid) slik dette defineres og forømmes av bl.a. FN i 1948 og UNESCO i 1967. Folkemord skjer ved at man langsomt eller raskt fjerner

- minoritetens egenart («uniformisering»),

- minoritetens bevissthet om sin egenart («mental kolonisering») og

- minoritetens muligheter for å opprettholde sin egenart.

Konsekvensene for staten som helhet av indre kolonialisme ser ofte ut til på kortere eller lengre sikt å være: Staten blir mer ensartet («nasjonal»). Man oppnår et større marked, både med hensyn til varemengde, geografisk utbredelse og vareslag og dermed økt økonomisk vekst. Kontrolover rikdommene konsentreres geografisk inen eller få etniske grupper. Utkantområder (særlig innen minoritetene) avfolkes og «forgub». Arbeidskraftens bevegelighet blir større (bl.a. fordi lokaltilhørighet svekkes). Store befolkstigmatiseres (dvs. får molbostem slik f. eks. bretonerne, oksitanerne og korsikai Frankrike har ord på seg for å være hendumme, dorske og hissige). Psykiske pro manglende innsikt i samfunnet og politisk passivitet øker. Ressursutnyttelsen blir dårligere ved at tradisjoner og tilpasningsformer går tapt.

Generelt sett er de fleste ovennevte virkninger følger av svekkede lokalsamfunn og styrkede stor Det særegne ved indre kolonialisme, er at alle disse virkningene går ut over i n etnisk grupog er til beste for en annen.

Indre kolonialisme og marxismen I marxismen fins det ikke noen etablert teoretisk forståelse av indre kolonialisme, selv om emnet ofte er behandlet, først og fremst under etiketten «nasjon» (se art. Nasjon). Bare sentrumsorienterte partier (som de eurokommunistiske) og enkelte av de stalinistiske minoritetsbevegelsene (som f. eks. enkelte fraksjoner av ETA I Baskerland) ser imidpå opphevelse av klassemotsetninger og innøring av demokratisk sentralisme som nødvendig og tilstrekkelig drivkraft til å få fjernet indre kolo Ellers velger de langt fleste minoritetså se indre kolonialisme og klasseunsom i prinsippet uavhengig av hverand man fjerner ikke nødvendigvis indre kolonialved å fjerne klassemotsetninger. Den strategsituasjon må derfor avgjøre om en nasjonallinje, en klassekamplinje eller en kombinaer riktigst i den gitte situasjon. Uenigheten om hvilken motsetning man skal legge hovedvekpå, likner således meget på uenighetene melfrigjøringsbevegelsene i den tredje verden. Felmålsetting for bevegelser som kjemper mot indre kolonialisme, er selvstyre og selvbestemmelsesrett, enten på begrensede felter og innen staten (slik f.eks. Parti Québécois i Canada definerer sine mål), eller på alle felter, dvs. full løsrivelse.

E. F.

Se også: Etniske grupper, Indianer, Kolonialisme, Sameland.

Indremisjonen

Ordet brukes om flere forhold: 1. Organisert kristelig misjonsvirksomhet i Norge som omfatter ca. 15 organisasjoner innen Den norske Kirkes ramme. Ytremision betegner misjonsvirksomhet utenfor landets grenser. 2. De tre organisasjonene Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Det Vest landske Indremisjonsforbund og Oslo Indremisjon. 3. Indremisjonen som en særegen kulturell, religiøs og moralsk tradisjon i norsk historie de siste hundre år.

Indremisjonen i Norge har tre historiske kilder: 1. Den folkelige lekmannspredikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824) utløste en bevegelse med brodd mot både verdslig og kirkelig embetsverk. Hauge-bevegelsen var en bondebevegelse med klart puritanske trekk og en omfattende næringsvirksomhet. Kampen mot Konventikkelplakaten av 1741, som forbød legfolket å samles til religiøse møter på egen hånd, sto sentralt. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842. 2. Den teologiske professor Gisle Johnson (1822-94) ledet fra 1851 av en omfattende vekkelse i Kristiania, bl.a. med møter i Enerhaugens Samfunn, en kristelig arbeiderforening stiftet av Honoratius Halling som motvekt mot Marcus Thranes virksomhet. Vekkelsen omfattet allikevel stort sett bare borgerskapet. 3. Den tyske kirkeleder Johan Heinrich Wichern grunnla i revolusjonsåret i 1848 ”Innere Mission”. Han tok bl.a. utgangspunkt i en analyse av proletariatets elendige stilling spesielt i de tyske storbyer, og la opp et program for total fornyelse både av stat og kirke gjennom lekmannsaktivitet og foreningsarbeid. For Wichern sto særlig det sosiale aspekt i forgrunnen.

Historie Den første indremisionsforening ble stiftet i Skien i 1853. Foreningen i Kristiania som startet i 1855, har senere utviklet seg til en selvstendig organisasjon, Oslo Indremisjon , med hovedvekt på sosiale oppgaver. Oslo Indremisjon er i dag ingen typisk indremisjonsorganisasjon i kulturell forstand. I årene etter 1853 ble det stiftet en rekke indremisionsforeninger over hele landet. I 1868 ble det forsøkt dannet en sentralledelse med navnet Den norske Lutherstiftelse. Indremisjonfolket på Vestlandet, som også stort sett var radikale venstrefolk, motsatte seg dette. I denne sammenhengen spilte både ulike syn på de kirkelige embetene og tradisjonelle motsetninger mellom Østland og Vestland inn. I 1890 ble det gjort nye forsøk på samling med begrunnelse i at litteratur og framskrittstro undergravet kristendommen, at moralen var synkende at hjemmene spilte falitt og at en broket og ukontrollert skare av predikanter - ja endog ”Prædikant inder” - for over landet. Samlingsforsøket mislyktes, og Det norske lutherske indremisjonsselskap ble stiftet i 1891 og Det Vestlandske Indre misjonsforbund i 1898.

Sin kraftigste ekspansjon hadde spesielt Indremisjonsselskapet etter 1910. På dette tidspunkt trådte Johan Martin Wisløff (1873-1944) og Ole Hallesby (1879-1961) inn i ledelsen. Gjennom seks artikler med overskrift ”Indremissionen og den nye tid trakk Hallesby opp programmet for en rekke nye initiativ: Alt barmhjertighetsarbeid som ble utført av det offentlige skulle overtas av den frivillige kristelige tjeneste. Arbeiderklassen og de dannede måtte nås med forkynnelse. Skolevirksomheten måtte utvides til å omfatte folkehøyskoler, gymnas, landbruksskoler og lærerskoler. Han siktet mot å gjøre de kristelige organisasjoner til en samlet og sterk åndelig maktfaktor i landet. Resultatet var at det private innslag i sosialpolitikken ble styrket. Det samme kan og sies om skolesektoren. Men arbeiderklassen lot seg ikke prege av Indremisjonen.

Omfang i dag En oversikt over de viktigste tall for de tre indremisjonsorganisasjonene i 1977 gir følgende bilde 1. Det norske lutherske Indremisjonsselskap: 2 700 foreninger, 500 kor og musikklag, 250 ansatte forkynnere, ca. 1 000 bedehus, 25 leirsteder, 18 folkehøyskoler, 2 fagskoler, bibelskole, 10 sosiale institusjoner, hoteller, restauranter, trykkeri og ca. 25 blader. Budsjettet er når folkehøyskoler og hotellvirksomhet er holdt utenfor: 66 millioner kroner. 2. Det Vestlandske Indremisjonsforbund: 1 300 foreninger, ca. 100 ansatte forkynnere, en rekke bedehus, 15 leirsteder, 8 folkehøyskoler, fagskole, bibelskole, trykkeri. Budsjett for ordinær virksomhet: 10 millioner kroner. 3. Oslo Indremisjon: ca.20 ulike sosiale institusjoner, kirkelig nybrottsarbeid, 350 ansatte.

Indremisjonstradisjonen er kjennetegnet ved sterk vekt på lekmannsforkynnelse og aktivisering av kristenfolket. I de første årtiene sto det strid om det såkalte ”nødprinsippet” som aksepterte lekmannsaktivitet som noe ekstraordinært bare fordi presteskapet ikke strakk til. Dette prinsippet er helt forlatt. Indremisionen har alltid stått for en konservativ, ortodoks teologi og har vært sterkt opptatt av kampen mot liberal teologi og for rett lære i kirken. Den har vært forkjemper for en pietistisk livsstil og har vært til skeptisk til fornøyelser og frihet i kulturlivet. Den sosiale sammensetning av medlemmene er stort sett jordbrukere, småborgerskap med et visst innslag av industriarbeidere og noen toppfolk i næringslivet. De politiske utspill kalles for åndskamp og faller stort sett sammen med Kristelig Folkepartis hjertesaker: Abort, kristne formålsparagrafer, private skoler, økte ressurser til kristelig arbeid. Indremisjonen har alltid forsvart et tradisjonelt kvinnesyn. Det har alltid vært en viss skepsis til stede mot å arbeide politisk, og spesielt mot å være fagorganisert eller delta i arbeiderbevegelsens partier, som har vært sett på som anti-kristelige. Muligens vil en her finne forskjeller mellom ledelse og grunnplan. Et flertall av medlemmene var sannsynligvis motstandere av EF-medlemskap.

O. H.

Se også: Kirken, Den norske, Lekmannsbevegelson, Misjon.
Litteratur: A. Aarflot og C. F. Wisløff: Norsk kirkehistorie, bind II og III, Oslo 1967-1971. Årbok for Den norske kirke, Oslo 1978.

Industridesign

Se brukskunst.

Industrielle revolusjon

Det har funnet sted to grunnleggende økonomiske omveltninger i menneskehetens historie. Den første var jordbruksrevolusjonen fra omkring år 8000 f.Kr. som besto i at menneskene lærte å dyrke jord og holde husdyr for å livnære seg. I løpet av noen tusen år førte den det meste av jordens befolkning fra jeger- og samlerstadiet til jordbrukssamfunnet. Den andre omveltningen var Den industrielle revolusjon som tok til i siste halvdel av 1700-tallet. Etter vel 200 år med en samfunnsomforming uten sidestykke i styrke og omfang, er overgangen fra jordbrukstil industrikultur ennå ikke fullført i verdensmålestokk.

Flere mennesker og bedre levekår En avgjørende forskjell mellom de ulike samfunnstyper ligger i antallet mennesker de gir rom for på jorda. Jeger- og samlersamfunnet ga plass for høyst 1 person pr. km i de fruktbare områdene, og den samlede verdensbefolkning før jordbruksrevolusjonen var antagelig mellom 5 og 10 millioner mennesker. Befolkningstaket i de rene jordbrukssamfunn var under gunstige forhold 30-40 mennesker pr. km. Økte antallet i korte perioder over dette, ble befolkningsoverskuddet raskt sanert gjennom hungerkatastrofer og pest. Verdensbefolkningen før den industrielle revolusjon var anslagsvis på 750 millioner. Grenseverdien for industrisamfunnets befolkningstetthet kjenner vi ikke med sikkerhet, men en vet at det over store områder gir plass for 300 individer pr. km, og det er sannsynlig at vår klode kan bære en samlet befolkning på 10 milliarder under industrialismen.

Like viktig, men vanskeligere å gripe, er omveltningen i levekår fra den ene samfunnsform til den andre. I et nøtteskall dreier den industrielle revolusjon seg om overgangen fra subsistensøkonomi, der det store flertall bruker den overveiende del av tiden og kreftene på å skaffe seg mat, til et forbrukersamfunn der en stadig skyver behovsgrensen foran seg.

Et tallmessig uttrykk for endringene gir gjennomsnittig levealder. I det førindustielle samfunn var den sjelden over 30 år, i industrisamfunnet stiger den raskt til det dobbelte. I hovedsak er dette et resultat av at tilgangen på materielle goder til det store flertall av befolkningen øker radikalt.

Selv om lykke omfatter andre størrelser enn de som her er nevnt, og det åpenbart finnes negative poster i regnskapet, er det ikke tvil om at den industrielle revolusjon i sum har gitt opphav til en verden der mange flere mennesker kan leve mye bedre mye lenger enn før.

Samfunnsomforming med teknologisk kjerne Omveltningen begynte på De britiske øyer ved midten av 1700-tallet. Omkring 1850 hadde den spredt seg til Belgia, Frankrike, Tyskland, Sveits og USA. I 1900 var den i gang i Skandinavia, Italia, Russland, Japan og Argentina. I vår tid er den i ferd med å trenge seg igjennom i India, Kina og enkelte steder i Afrika. Overgangen fra jordbrukstil industrisamfunn har tatt ulike former i de forskjellige land i løpet av den tid prosessen har pågått, avhengig av den historiske og geografiske sammenhengen. Men mange grunntrekk går igjen.

Kjernen i den industrielle revolusjon er av teknologisk art. Den består i at man på bred front utnytter naturgrunnlaget og andre produksjonsfaktorer på nye måter med store og kumulative (opphopende) produktivitetsøkninger som resultat. Endringene kan her skjematisk samles i fire kategorier:

1. Muskelkraft fra dyr og mennesker og varmeenergi fra planter erstattes av livløs energi fra enorme, tidligere ubrukte kilder.

2. Nye råvarer tas i bruk i stor målestokk, mineralske i stedet for organiske.

3. Maskiner overtar en rekke arbeidsoperasjoner mennesker tidligere utførte.

4. Store deler av produksjonen organiseres samlede enheter (fabrikker) under overvåking og med en helt ny arbeidsdisiplin.

Foruten klare sprang i form av sterk befolkningsøkning, forlenget levealder og sammenhengende betydelig vekst i produksjon pr. innbygger, er produktivitetsveksten i jordbruket et av de best synlige resultater av den industrielle revolusjon. Det har redusert jordbrukssysselsettingen fra 70-80% til omkring 10% av den yrkesaktive befolkning uten at den samlede jordbruksproduksjon har minket. Bosettingsmønsteret forandrer seg tilsvarende ved at hovedtyngden av befolkningen samles i byer og tettsteder. Industrialismen omformer samfunnsstrukturen, gjør det meste av befolkningen til lønnsarbeidere og gir noen få, strategisk plasserte beslutningstakere makt til å fatte avgjørelser med stor virkning for alle. Samtidig blir samfunnet mer uoversiktlig, sammensatt og fleksibelt (smidig). Men industrirevolusjonen er også en kulturrevolusjon, som innebærer avgjørende endringer i folks vaner, tenkemåte og tro.

Det historiske brudd den industrielle revolusjon skaper, berører de fleste sider ved den menneskelige eksistens. Den gir opphav til en helt ny verden. Tross de betydelige endringer som hadde funnet sted i løpet av mer enn halvannet årtusen, ville en romer uten større vanskelighet ha følt seg hjemme i London omkring år 1700. Hundreogfemti år senere var denne sammenhengen brutt. En norsk vikingtidsbonde kunne tilsvarende ha drevet gård de fleste steder her i landet på midten av 1800-tallet uten store overraskelser verken teknologisk eller sosialt. Hundre år senere ville han knapt ha kjent seg igjen.

Hvordan begynte det? Selv om den industrielle revolusjon betegner et historisk brudd, har den røtter langt bakover. Det går an å trekke perspektivet tilbake til 1000-tallet da en økonomisk oppgangstid tok til i Vest-Europa, og byene begynte å vokse med de første spirer til kapitalisme. Mye av det vi i ettertid betrakter som økonomiske, sosiale og kulturelle forutsetninger for industrialismen, ble utviklet fra 14-1500-tallet av. Europeerne trengte da inn i fremmede verdensdeler, rasjonalismen (tenkning bygd på fornuft) ble i større grad rettesnoren for folks forhold til omgivelsene og handelskapitalismen vokste fram.

Sammenhenger som disse er viktige for å forstå bakgrunnen for det som fant sted. Men den industrielle revolusjon slik den begynte i England, var ikke noe nødvendig resultat av disse utviklingslinjene. Historien går ikke på jernbaneskinner, og det finnes mange eksempler på at slike utviklingslinjer ble brutt. Andre kulturområder som det kinesiske, hadde tidligere nådd tilsvarende utviklingstrinn som Europa på 1400-tallet og deretter stagnert. Andre land som Spania, Nord-Italia, Frankrike og Nederland hadde tidligere innehat den ledende posisjon i Europa som Storbritannia fikk omkring 1750, uten at det førte til noen videre ekspansjon. I England på 1700-tallet var ikke bare alle forutsetninger til stede, de ble også utnyttet.

Teknologien omformer samfunnet og menneskets vaner og livsmønstre, men den er ingen selvstendig virkende kraft som bestemmer den sosiale strukturen. Årsaksstrømmen går i hovedsak den andre veien. De viktigste grunnene til at industrialismen oppsto må finnes på det sosiale og menneskelige plan.

Klasser, mentalitet og marked En hovedforutsetning for den industrielle revolusjon i England var et sosialt system der de to produksjonsfaktorene arbeid og kapital i stor utstrekning var blitt skilt fra hverandre. Det eksisterte på den ene siden i byene og på landsbygda en lønnsarbeiderklasse som var henvist til å selge arbeidskraften sin og kjøpe forbruksvarene sine for penger. Arbeidskraften var dermed blitt vesentlig mer bevegelig enn for og kunne lett dirigeres med økonomiske midler, samtidig som den ga grunnlag for et massemarked. På den andre siden fantes det en klasse kapitaleiere og forretningsmenn som relativt fritt disponerte store deler av samfunnets produksjonsressurser. De var innstilt på og trenet i å utnytte sin kapital slik at den ga størst mulig avkasting, og de hadde makt til å sette sin vilje igjennom. De som sto for den praktiske organiseringen av produksjonen, hostet dermed selv de fleste fruktene av teknologiske forbedringer og kunne bruke overskuddet som de ville.

Men dette løser bare en del av problemet. En må også søke svar på hvorfor de første industrialister brøt med tradisjonene og brukte sin frihet og sin profitt til å sette i verk nye tekniske og organisasjonsmessige løsninger i produksjonslivet. De kulturelle faktorer - mentalitetsaspektet - var åpenbart av stor betydning. Britene levde i et samfunn der en praktisk-teknisk innstilling sto høyt i kurs. Landevinninger på det vitenskapelige område ble sett sammenheng med konkrete og nyttige formål. Produktiv virksomhet ble ikke ansett som sosialt mindreverdig slik den tidligere hadde vært og fremdeles var i mange samfunn. Sammen med en særegen årvåkenhet overfor forretningsmessige muligheter er den britiske praktikerånden en viktig forutsetning for den industrielle revolusjon. Disse holdningene var blitt utviklet i nær sammenheng med at markedsøkonomien fikk en dominerende plass, og det var i samspillet med kravene fra et ekspanderende (som utvikler seg) marked de fikk sin betydning.

Den britiske økonomi var kjennetegnet av et stort, åpent nasjonalt marked med få institusjonelle hindringer. Kjøp og salg av varer og tjenester for å dekke hverdagens behov var vanlig for en stor del befolkningen. Storbritannia hadde dessuten en dominerende stilling på et internasjonalt marked som trass i store transportomkostninger, ga tilførsel og avsetning for varer ut over de nasjonale begrensninger i tilbud og etterspørsel. Begge disse markedene var dessuten omkring 1750 blitt noe elastiske, det vil si at en for mange varers vedkommende kunne øke avsetningen ved å senke prisen og utvide tilførselen ved å betale mer.

Etterspørselspress og flaskehalsforsering Omkring 1750 var det britiske samfunnet relativt rikt. Gjennomsnittsinntekten var antakelig dobbelt så høy som i våre dagers India, og levestandarden for arbeidsfolk vesentlig høyere enn ellers i Europa på den tid. Det var dessuten et samfunn i økonomisk framgang alt før den industrielle revolusjon. Det økende innenlandske forbruket, koblet sammen bølger av høy utenlandsk etterspørsel etter engelske varer, satte produksjonssystemet i en press-situasjon. Kapasiteten ble mange steder for liten med de gamle produksjonsmetodene. Flaskehalser oppsto slik at kostnadene økte sterkt ved utvidelse av produksjonen, og store fortjenestemuligheter gikk tapt.

Det var som svar på denne type press-situasjoner som andre førindustrielle produksjonssystemer hadde vært utsatt for før med stagnasjon og tilbakegang som resultat - at engelske forretningsfolk fra 1750 og utover fant fram til og utnyttet teknologiske nyvinninger, som økte produksjonskapasiteten og senket kostnadene. Gjennom sterkt stigende produktivitet og utnyttelse av nye råvare- og energikilder, ble varene billigere. Dette skapte større etterspørsel samtidig som den opprinnelige hensikt, økt fortjeneste, ble oppnådd. Nye flaskehalser oppsto og tvang gjennom nye stimulerende ringvirkninger. Gjennom stadige vekselvirkninger av denne typen kom det i gang en selvforsterkende prosses av teknologisk endring og økonomisk vekst Den industrielle revolusjon var utløst.

Prosessen kom igang på flere felter omtrent samtidig. Kull, jern og tekstilproduksjon sto sentralt i det vekselspill som foregikk, med utvikilngen av en helt ny og kunstig energiomformer - dampmaskinen - som et nøkkelfenomen.

Kull og damp Energitilgangen var en av de viktigste flaskehalsene i det førindustrielle produksjonssystemet. Bortsett fra en viss utnyttelse av vind og vann, var en henvist til menneskers og dyrs muskler som trekkkraft og kilde til bevegelsesenergi og i hovedsak til træer og andre planter som kilde til varme-energi. Tilgangen på energi var dermed på lang sikt begrenset av jordarealet som skulle til for å få mennesker og dyr og reprodusere skog.

I Storbritannia var allerede grensen mht. brennstoff overskredet tidlig på 1700-tallet. Forbruket av ved til oppvarming og trekull til framstilling av jern, glass, teglstein og malt var, sammen med forbruket av trematerialer, alt fra 1500-tallet av mye større enn gjenveksten. Avskoging og voldsom prisøkning på tre og trekull var resultatet.

Forekomster av steinkull som hadde vært kjent lenge, ble langsomt tatt i bruk som brensel i hjemmene og i en del varmekrevende produksjonsprosesser utenom jernframstilling. Men omkring 1700 var mange kullgruver tilsynelatende uttømt. Man hadde gravd så dypt at grunnvannet hindret en videre utnyttelse av kullforekomstene. Ved et gruveanlegg ble 500 hester satt til å drive forskjellige anordninger for å holde vannet unna. Bevegelsesenergien som skulle til for å få fram varme-energien ble en ny flaskehals.

Løsningen på denne energikrisen var dampmaskinen. Den ble utviklet på 1700-tallet for å drive gruvepumper og senket prisen på kull radikalt ved å åpne for utvinning av dette brennstoffet i en helt ny målestokk.

Hovedpoenget var imidlertid at dampmaskinen selv ble drevet med kull, og dermed var den gamle begrensning i tilgang på bevegelsesenergi opphevet. De enorme forekomster av varme-energi som maskinen gjorde det mulig å utnytte, kunne den selv omforme til drivkraft. Grensene de biologiske energiomformere - mennesker og dyr - hadde satt, var sprengt.

Behovet for drivkraft av denne typen vokste samtidig meget raskt, bl.a. som følge av utviklingen i tekstilframstillingen.

Tekstilindustri Etterspørselen etter tøyer - en vare britene hadde spesialisert seg på og laget mye av - økte både ute og hjemme på 1700-tallet. Dette presset kapasiteten i det desentraliserte produksjonssystemet (forlagssystemet), der spinning og veving i stor grad foregikk spredt utover landsbygda i håndverker-arbeidernes hjem. De produserte på oppdrag fra handelskapitalister som forsynte dem med sine råvarer og tok imot det vevde produkt, som de så lot viderebehandle før de solgte det. Med den sterke utvidelsen av produksjonen som fant sted, økte transportomkostningene uforholdsmessig fordi arbeidet ble spredt over stadig større områder. Teknisk sett var det også vanskelig å drive opp produksjonsvolumet. I tillegg kom handelskapitalisten i knipe på grunn av sin manglende kontroll med arbeiderne. Når tidene var gode, økte de sin inntekt på bekostning av hans profitt ved å arbeide en del for egen regning, og svinnet økte faretruende.

For å komme ut av den profittklemmen de var havnet i, satset forretningsfolk på utvikling av nye tekstilmaskiner, og de organiserte arbeidet i store, sentralt plasserte fabrikker under streng overvåking og med hard disiplin.

Anlegg med stor arbeidsstokk var kjent fra før f.eks. i skipsbygging og gruvedrift, dessuten fantes det samlinger av håndverker-arbeidere under oppsyn i såkalte manufakturer. Dette var imidlertid unntakene, og maskinene i fabrikken tilførte arbeidet en helt ny dimensjon.

Selve organisasjonsformen innebar en regulering av arbeidet til en fast og hard rytme i kontrast til det typiske leilighetsarbeid i den førindustrielle tid. Det var det nye produksjonsutstyret som bestemte denne rytmen, og som gjorde en slik organisasjonsform uhyre lønnsom. Dampmaskindrevne spinne- og vevemaskiner erstattet rokk og vevstol. Tekstilarbeiderne som skjøttet dem fikk høyere daglønn, men langt mindre selvstendighet og fritid enn de gamle spinne- og veverfamilier hadde hatt.

Det industrielle gjennombrudd fant først sted i framstillingen av bomullstøy fordi denne fiberen egnet seg best til maskinell bearbeiding, og fordi både tilbud av råvarer og etterspørsel etter ferdige produkter var mest elastisk her, slik at produktivitetsøkninger ga rask og stor gevinst. Veksten var ujevn og var preget av stadig nye teknologiske spenninger. Effektiviseringen av veveteknikken gjorde at det ble vanskelig å skaffe nok garn med de gamle spinnemetodene. Mekaniseringen av spinningen drev igjen fram forbedringer av vevemaskinen for at denne kunne ta unna garnet som hopet seg opp, og så videre. Bare i løpet av et drøyt tiår omkring 1780 ble produktiviteten mer enn 20-doblet og samtidig var kvalitetsforbedringene meget store. Prisen på bomullstøy sank drastisk, og det som tidligere hadde vært luksusklær ble snart allemannseie. Millioner som til daglig hadde gått med grovt ulltøy inn på kroppen (vi snakker fremdeles om striskjorta) kunne skaffe seg fint bomull undertøy for første gang.

Jern De første tekstilmaskinene var laget av tre, som fleste andre førindustrielle redskaper. Jern var svært dyrt, fordi framstillingen var arbeidskrevende og fordi det trengtes store mengder trekull til å smelte malmen og viderebehandle råjernet. Det ble derfor bare brukt til helt spesielle deler av redskapene og i små kvanta.

Men dampmaskinene som skulle drive gruvepumpene og det nye produksjonsutstyret, krevde mye jern. En videre utvikling av industrimaskinene forutsatte også jern som konstruksjonsmateriale. Behovet for jern var altså sterkt stigende, men tilgangen på trekull ble stadig knappere og prisene steg i faretruende grad. Utover på 1700-tallet satte engelske jernprodusenter i gang en intensiv leting etter nye produksjonsmetoder for å forsere den flaskehalsen som var oppstått.

Hovedproblemet var tilgangen på brennstoff. De store forekomster av steinkull som dampmaskinen hadde gjort tilgjengelig til en lav pris, kunne ikke uten videre brukes til jernframstilling, bl.a. fordi urenheter fra steinkullet blandet seg i jernet under smeltingen og ødela kvaliteten på det. Gjennom en rekke forbedringer av smelteovnene og bruk av nye metoder for forbehandling av malm og kull, som for jernsmeltings- og etterbehandling, lyktes det gradvis å løse disse problemene. Fra omkring 1800 kunne steinkull brukes til framstilling av de fleste typer jern. En rekke produktivitetsøkninger både m. h. t. energi, råstoff og arbeidskraft var en bivirkning av endringsprosessen. Disse gjennombruddene førte til at jern ble mye billigere og kunne framstilles i tidligere ukjente mengder. Fra 1780 til l840 økte den engelske produksjonen av råjern fra 40 000 til 2 millioner tonn pr. år eller med nesten 5 000 %. Storbritannia, som hadde måttet dekke en stor del av sitt jernforbruk ved import, ble storeksportør av jern.

Parallelt med forbedringene i framstillingsmetodene for jern foregikk det en rivende utvikling av selve jernproduktene. Denne utvikling var en følge av økte krav til presisjon, formbarhet og styrke som konstruksjonen av de nye maskinene og da spesielt verktøymaskinene førte med seg.

I 1770 brukte en fremdeles de samme redskaper i bearbeidingen av jern som hadde vært kjent siden middelalderen. Omkring 1850 var de fleste av de moderne verktøymaskinene oppfunnet. James Watt brukte i 1740-årene pakninger av filler og fett for at den håndslepne sylinderen skulle slutte tett nok om stempelet til at dampmaskinen hans kunne virke. Utviklingen av bore-, slipe-, dreie- og fresemaskiner gjorde at en hundre år senere kunne oppnå millimeternøyaktig tilpasning av svære metalldeler og skape helt nye jernkonstruksjoner.

En kjedereaksjon uten automatikk Den industrielle revolusjon blir ofte beskrevet som en kjedereaksjon, og bildet kan ha noe for seg. Da prosessen først var kommet i gang, spredte den seg i stadig videre kretser, innen industrisektoren og til jordbruks- og transportsektorene. Endringene kje det seg også her sammen i selvforsterkende spiraler.

Prosessen frigjorde selv ressurser som gjorde en videre ekspansjon mulig. Det aller meste av den første industriveksten ble nemlig finansiert gjennom reinvestering av overskudd fra driften, både innad i de enkelte bedrifter og i industrisektoren som helhet. Produktivitetsgevinstene var så store i forhold til de små kapitalkrav som ble stilt i begynnelsen at utbyggingen kunne foregå skrittvis uten betydelige kapitaltilførsler utenfra.

Men bildet av den industrielle revolusjon som en kjedereaksjon er også misvisende. Spredningen av industrielle framstillingsmetoder og utviklingen av ny teknologi gikk ikke av seg selv etter startfasen. Nye problemer meldte seg stadig, og det har aldri vært gitt at de skulle løses på en måte som åpnet videre ekspansjon.

Like lite som den britiske industrielle revolusjon var noen selvfølge, like lite automatisk har den geografiske spredningen av den vært. En kan i ettertid forklare den utviklingen som har funnet sted, men ikke på forhånd si hvilken vei den ville ta. På vesentlige punkter har industrialiseringen i resten av verden fulgt andre spor enn i England. I motsetning til den desentraliserte, spontane og i hovedsak selvfinansierende startfasen på de britiske øyer, ble industrirevolusjonen i Tyskland ledet av et fåtall storbanker og finansfyrster som planmessig overførte kapital til industrien fra andre sektorer. I Russland var det statsmakten som helt fra starten midt på 1800-tallet var den drivende kraft i industrialiseringen, og ikke markedspresset som i Storbritannia. Mens frihandel var av stor betydning for det land som tok spranget, bar beskyttelse av hjemmemarkedet i startfasen vært avgjørende for dem som kom etter. De fleste land går inn i industrialiseringen fra et mye lavere utgangspunkt m. h. t. inntekt pr. hode enn Storbritannia gjorde, men prisen på ”inngangsbilletten” i form av kapitalkrav og teknologisk ekspertise har vist seg å bli stadig høyere. Samtidig er disse ressursene nå lettere å få tak i enn de var før. Hvert trinn i utviklingen forandrer den sammenhengen det følgende går inn i, og det er ikke bare formene for industrialisering som en av den grunn ikke kan forutsi. Også i mer fundamental forstand er industrialismens framtid uviss.

Perspektiver Den industrielle revolusjon var i utgangspunktet et vest-europeisk fenomen. Den ga europeerne - hvor på kloden de nå slo seg ned - et enormt teknologisk og økonomisk forsprang og gjorde dem til verdens herskere. Utviklingen de satte i gang og ledet, har ført til gjennombrudd for industrialismen på bred front. Mange ikke-europeiske nasjoner er nå industrialisert, og flere står på terskelen til å bli det. Men den økonomiske verdensordning som den industrielle revolusjon har gitt grunnlag for, innebærer også alvorlige hindringer for en videre spredning av denne sivilisasjonsformen. Den undertrykking og utbytting den historisk sett har gitt opphav til og forbindes med, bremser i dag de frigjørende mulighetene som er dens viktigste kjennetegn.

Spenningene som oppstår i den ubalanserte veksten industrirevolusjonene skaper, har ofte vært fruktbare stimulanser - fødselshjelp for videre teknisk og økonomisk framgang. Men dette århundrets kriger og tilløp til økologikatastrofer viser at de ødeleggelsesmidler den industrielle revolusjon har frembrakt, er like formidable som de produktive.

Jordbruksrevolusjonen innebar det første brudd med den underkastende tilpasning til naturforholdene som jeger- og samlermennesket hadde levd under. Den industrielle revolusjon har definitivt vendt styrkeforholdet mellom menneske og natur i menneskets favør. Den har satt menneskeheten i en situasjon med svimlende perspektiver som det ikke går an å flykte fra.

E. L.

Se også: Bank, Grunder, Handelskapitalisme.
Litteratur: J. Hicks: En teori om økonomisk historie. Oslo 1976. C. M. Cipolla: Befolkning og økononil gjennom 10 000 år, Oslo 1971 og Before the Industrial Revolution, London 1976. D. S. Landes: The Unbound Prometheus, Cambridge 1969. The Fontana Economic history of Europe vol. 3: The Industrial Revolution, London 1975.

Industrisamfunn

Industrisamfunnet er et produksjonssystem som er organisert rundt store industrielle enheter med sikte på masseproduksjon av goder. Det er regulert gjennom prinsippet om økonomisk vekst: produksjonsoverskuddet går først og fremst til reinvestering, til ny produksjon og vekst, og ikke til luksus og forbruk. Industrisamfunnet betyr: konsentrasjon av arbeidsstokken i store fabrikkanlegg; atskillelse av arbeidsplass og hjem; teknologisk arbeidsdeling innen den enkelte bedrift; økt anvendelse av teknologi og vitenskap i produksjonen. Industrisamfunnet er et økonomiserende samfunn; det gjelder å få ”mer for mindre”, å nå. et mål på den billigste og mest effektive måten.

Saint-Simon, industrialismens store entusiast, sammenliknet industrisamfunnet med det førindustrielle, militære samfunn. Det militære samfunn, skrev Saint-Simon i tidsskriftet ”L´Industrie” som han begynte å gi ut i 1816, var et samfunn bygd på utplyndring og rov og med rikdommens parasitter og forbrukere - føydalherrer, prester og krigere - i hovedrollene. Det nye industrisamfunnet, derimot, var grunnlagt på den teknologiske og økonomiske fornuft og styrt av den nye tids menn - ingeniørene, kapitalistene og planleggerne. Den militære ånd skulle erstattes av den industrielle ånd: ikke parade, sløseri og heroisme, men arbeid, produksjon og fornuft.

Selv om industrisamfunnet historisk sett har vokst fram innen en kapitalistisk institusjonell ramme, må en ikke forveksle industrisamfunn med kapitalisme. Også et ikke-kapitalistisk land som Sovjetunionen er i dag et industrisamfunn. Termene ”industrisamfunn” og ”kapitalisme” vedrører to forskjellige problemstillinger. Mens føydalisme/kapitalisme/sosialisme er et knippe av begreper som beskriver ulike samfunnstyper ut fra eiendoms- og produksjonsforhold, dreier begrepssettet før-industrielt/industrielt/post-industrielt samfunn seg om en analyse ut fra produktivkrefene, dvs. ut fra hvilken type teknologisk kunnskap som er framherskende innen et samfunn.

Den industrielle revolusjon: teknologi og energi Den industrielle revolusjon er ikke en bestemt historisk hendelse, men igangsetting av en prosess - vedvarende teknologisk endring - som har pågått med akselererende tempo de siste to hundre år. Den industrielle revolusjon kan best betegnes som den verdenshistoriske nyhet at den teknologiske endring og ekspansjon institusjonaliseres, innebygges i systemet, og blir permanent. Ut fra den teknologiske utvikling er det rimelig å skjelne mellom fire faser av den industrielle revolusjon: Første fase markeres gjennom nytt maskinelt utstyr i tekstilproduksjonen, forbedrete metoder for kull- og jernindustrien, oppfinnelse av dampmaskinen og Glomfjord med Norsk Hydros fabrikker under anlegg i 1912 og slik der ser ut i 1978. (Arbeiderbevegelsens Arkiv) ny landbruksteknologi. Den andre fasen - fra midt på 1800-tallet - dreier seg i hovedsak om forbedrete metoder for kull- og jernindustrien: jernbane og dampskip og utvikling av kjemisk industri. Begynnelsen av de 20. århundre betegner det tredje trinn ved bilen (forbrenningsmotoren) og omfattende anvendelse av elektrisitet. Endelig er den fjerde fasen markert ved andre verdenskrig og utviklingen av atomkraft, elektronisk industri og automasjon (arbeidsprosessen foregår så å si uten inngrep av mennesker).

Industrisamfunnet skiller seg fra det før-industrielle bondesamfunnet bl.a. ved dets evne til å mobilisere energi. Folk, dyr, vind og vann bondesamfunnets hovedkilder for energi - utgjorde i 1850 87 % av all energi brukt til å utføre arbeid i USA. I dag utgjør disse energikildene mindre enn 1 %. Industrisamfunnets energikilder er i stedet kull vannkraft, petroleum, naturgass og atomkraft. Med unntak av kull var alle disse energikildene uutnyttet i 1850. Det amerikanske samfunnets ”drivkrefter” (menneskekraft, trekkdyr, dampmaskiner seilskuter o.l.) hadde i 1850 en kapasitet på mindre enn 10 millioner hestekrefter. I dag er det tilsvarende tallet mer enn 25 billioner hestekrefter. Pr. innbygger er dette mer enn en 250-dobling i løpet av vel ett hundre år.

Et annet mål på industrisamfunnets økte produktivitet ville være produksjon og forbruk av råvarer. Britisk produksjon av jern og stål økte f. eks. 7000 ganger i tidsrommet 1750-1970, mens den tilsvarende amerikanske produksjonen økte 12 000 ganger i perioden 1820-1974.

Det spesialiserte og tette samfunn Den industrielle teknologien har i radikal grad endret arbeidets karakter. Bondesamfunnets arbeid innebar allsidig fysisk aktivitet, utført aleine eller i små lag utendørs. Det forutsatte at alle behersket en rekke forskjellige arbeidsoperasjoner, samtidig som resultatet av arbeidet var lett gjenkjennelig. Industriarbeideren er derimot vanligvis bare trenet til å utføre en liten deloperasjon innen en uoversiktlig helhet. Om enn aldri så utmattende, så tar industriarbeidet i bruk bare en liten del av menneskets muskelkraft i form av gjentatte rutinebevegelser. Og i sluttproduktet kan den enkelte arbeider verken gjenfinne eller vurdere sitt eget bidrag.

Industrisamfunnet medfører en spesialisering innen arbeidslivet. Men spesialiseringen er ikke begrenset til den enkelte bedrift - den gjennomsyrer hele samfunnsøkonomien: Innen en nasjonalstat spesialiserer f.eks. bestemte regioner seg i stålindustri, andre i bilindustri og andre igjen i turisme, mens noen nasjoner på det internasjonale plan spesialiserer seg i produksjon av maskinelt utstyr, andre i olje og andre igjen i andre typer råvarer (se art. Internasjonal arbeidsdeling).

Industrisamfunnet er et tett samfunn. Stadig flere arbeider, bor og lever stadig tettere sammen. En stadig større del av befolkningen lever i stadig større byer. I bondesamfunnet har tradisjonelt ca. 90% av befolkningen bodd på landsbygda og ca. 10 % i byer. I de fleste høyt industrialiserte samfunn er tallene omtrent omvendt. I 1800 var det i alt 9 byer som hadde en befolkning på mer enn 500 000, og 1 (London) med mer enn 1 million. I dag er det ca. 125 byer med mer enn 1 million innbyggere og 17 med mer enn 5 millioner.

Et slående trekk ved industrisamfunnet er at det i enorm grad utdyper forskjellen mellom antallet personer en kjenner og en kjenner til. Gjennom jobb, skole, nabolag, organisasjonsliv o.l. kjenner den enkelte til hundrevis av personer, og legger en til de som lanseres gjennom massemedia, underholdningsindustrien osv., kommer tallet opp i tusener. Mens antallet personer som den enkelte har et dypt og varig forhold til, trolig er blitt langt mindre enn tidligere - ikke minst som følge av at folk flytter langt men i det moderne industrisamfunnet. Sammenlignet med tradisjonelle folkerike samfunn som f.eks. Tsar-Russland og Kina, er det moderne massesamfunn preget av omfattende samhandling og kommunikasjon. De tradisjonelle, folkerike samfunn var splittet opp og isolert i landsbyer og regioner med liten eller ingen gjensidig utveksling. Industrisamfunnet, derimot, er karakterisert ved et tett samhandlingsmønster: fysisk samhandling bl.a. i form av moderne massekommunikasjon. I løpet en typisk dag i USA er det mer enn 600 millioner telefonsamtaler og 250 millioner kommunikasjoner pr. brev.

Politikk og statsmakt Politisk sett er industrisamfunnet republikansk, demokratisk, byråkratisk og militaristisk. Kongedømmet som politisk styreform med omfattende politiske og økonomiske rettigheter er fjernet. Selv om kongedømmet i noen tilfeller fortsatt eksisterer som en maktesløs politisk overlevning (bl.a. i Skandinavia), har industrisamfunnet innstiftet republikken i en eller annen form som den moderne statsform. Ifølge den nye demokratiske ideologi er ikke statsapparatet lenger de herskende gruppers eiendom men folkets redskap, underlagt parlamentets styrende kontroll. På en helt annen måte enn i bondesamfunnet er massene deltakere i det politiske system. Massemobiliseringens politikk hører til den industrielle tidsalder. De politiske massepartiene er enestående historiske fenomener som er uløselig knyttet til industrisamfunnet eller til samfunn i ferd med å bli industrialisert. Massemobiliseringen har over tid etablert seg som omfattende byråkratiske organisasjoner (parti, fagbevegelse o.l.). Kombinasjonen av stadig utvidete folkelige krav og monopolisert økonomi har i særlig grad framtvunget et omfattende statsbyråkrati. Veksten i antall ansatte i statsbyråkratiet i USA illustrerer denne utviklingen: I 1821 7 000 ansatte, 1901 239000, i 1974 2866000. I samme tidsrom som befolkningen økte 20 ganger, økte antall statsansatte 400 ganger.

Statens rolle i selve industrialiseringen varierte fra land til land, med England og Sovjetunionen som to ytterpunkter. Mens industrialiseringen England skapte (for første gang i historien) et statsfritt økonomisk felt, bare regulert av markedet selv, var staten selve drivkraften i den sovjetiske industrialiseringen, som siktet mot en statsdirigert planøkonomi. Andre land, som f.eks. Frankrike og Tyskland, kan plasseres mellom disse to ekstreme variantene. (Se art. Stat.) Men uansett statsdeltaking i selve industrialiseringen, har statens oppgaven blitt radikalt mangedoblet i seinindustriell økonomi. Statsbyråkratiet ekspanderer uansett om det enkelte land har vært giennomsyret av en militant anti-statlig ideologi (som i USA), av en statsvennlig sosialdemokratisme (som i Skandinavia), eller av statskollektivisme (som i Sovjetunionen).

Den enorme utviklingen av produktiv teknologi i industrisamfunnet har blitt akkompagnert av en tilsvarende utvikling av destruktiv teknologi. Mens atombomben over Hiroshima tilsvarte 13 000 tonn TNT, vil en enkelt vannstoffbombe i dag tilsvare ca. 59 millioner tonn. Da den industrielle produksjon på en rekke felten er diktert ut fra rent militære behov, blir de destruktive kreftene like viktige for samfunnsutviklingen som produktivkreftene. Krigen gjennomsyrer det moderne industrisamfunnet - i vest som i øst - på en helt annen måte enn det tradisjonelle, før-industrielle samfunnet. Mens krig tidligere stort sett var overlatt til profesjonelle krigere og vanligvis berørte befolkningen forholdsvis lite, har industrisamfunnet siden første verdenskrig utviklet seg til en krigsstat: skillet mellom soldat og samfunnsborger viskes mer og mer ut til fordel for en mobilisering av hele befolkningen i kald og varm krig.

Det sekulariserte samfunn Industrisamfunnet har - med noen få unntak (bl.a. Norge) - ført til en atskillelse mellom stat og kirke. Dette er et institusjonelt uttrykk for religionens endrete rolle i industrisamfunnet. Det moderne teknisk-vitenskapelige verdensbildet har fortrengt det tradisjonelle religiøse verdensbildet. Dette har mistet sin posisjon som offentlig religion, som urokkelig tradisjon og som rettferdiggjøring av sosiale og politiske maktforhold. Industrisamfunnet er i denne forstand et sekularisert, verdsliggjort, samfunn. Den industrielle tidsalders ideologier er ved siden av troen på industrialismen selv - dyrkingen av teknikk og vitenskap - i første rekke liberalismen og sosialismen. Selv om disse to i mange henseender er politiske motpoler, har de i det minste ett trekk felles: De er begge forankret i den grunntanke at menneskets sosiale og politiske skjebne nå beror på menneskets egne handlinger. I kontrast til det tradisjonelle samfunnets religiøse ideologi som hevdet at samfunnsutviklingen avhang av krefter utenfor menneskets kontroll, skisserer liberalismen og sosialismen det aktive samfunn, samfunnet som menneskets eget verk.

Post-industrielt samfunn? Samfunnsteoretikere både på konservativt (bl.a. D. Bell) og på sosialistisk hold (bl.a. A. Touraine) har hevdet at de avanserte industrisamfunn egentlig befinner seg i en overgangsfase til et post-industrielt samfunn. Et argument for dette standpunktet er at den dominerende økonomiske sektoren ikke lenger er den såk. ”sekundære” industrisektoren (tungindustri, bergverksdrift, bygg- og anleggsvirksomhet o.l.), men den såk. ”tertiære” servicesektoren (offentlige og private tjenester av forskjellig slag). Statistisk oversikt over utviklingen av samfunnsklassene i industrilandene viser at antall personer knyttet til servicenæringene har økt enormt i løpet av det 20. århundre; i de fleste industrilandene er det i dag minst like mange ansatte i servicesom i industrisektoren. Det har derimot ikke, slik det ofte hevdes, foregått en tilsvarende utradering av industriarbeidet i disse landene: Antallet industriarbeidere i forhold til det totale antall arbeidstakere har holdt seg forholdsvis konstant gjennom årtier. Den viktigste forskyvningen har skjedd mellom primærnæringene (landbruk og fiske), som har skrumpet radikalt inn, og servicenæringene. En del av veksten skyldes at tidligere ubetalt husarbeid er blitt underlagt pengeøkonomien. Likevel er det uomtvistelig at servicenæringene kommer til å spille en stadig viktigere rolle i høyt utviklete økonomiske systemer, uansett om de er kapitalistiske eller sosialistiske. Arbeiderbevegelsen har tradisjonelt gitt arbeidstakere innen disse næringene en annenrangs politisk posisjon i forhold til det ”egentlige” proletariat. Denne holdningen samsvarer imidlertid ikke med den samfunnsøkonomiske betydningen av deres arbeid. I virkeligheten gjør veksten i servicenæringene samfunnsøkonomien mer sårbar for streik. En kan ikke hamstre serviceytelser, slik en kan med industriprodukter.

Et annet argument for det post-industrielle samfunn er at kunnskap blir et stadig viktigere organiserende element i det nye samfunn. Dette synspunktet har sin bakgrunn i de siste tiårs utdanningseksplosjon: at stadig større deler av befolkningen tilbringer stadig større deler av sitt liv i utdanningsinstitusjoner. Samtidig fører økt vekt på utdanning og kunnskap til at arbeidet endrer karakter. Arbeidet likner mer og mer på klasserommets oppgaver: snakke, skrive, regne, tegne etc. Framtidas arbeidsplass vil slik sett ha mer felles med forskningsinstituttet enn med fabrikken.

Gjennom den sentrale rollen som vitenskapeligteknologisk kunnskap vil spille bl.a. i form av nye elektrotekniske metoder for å styre, organisere og behandle informasjoner, vil det post-industrielle samfunn - enten det er kapitalistisk eller sosialistisk - bli et samfunn karakterisert av planlegging og programmering. Det post -industrielle samfunn vil være ”et samfunn hvor produksjonen av kunnskap, styringssystemene for produksjon, distribusjon og informasjon, og nettverket av politiske og økonomiske beslutninger vil forme en sosial og økonomisk organisasjon som er grunnleggende forskjellig fra det 19. århundrets samfunn” (Touraine).

Enkelte samfunnsteoretikere (bl.a. R. Dahrendorf og J. K. Galbraith) har ment at de vestlige industrilandene gradvis er blitt forvandlet fra kapitalistiske til post-kapitalistiske samfunn. Disse teoretikerne har gjerne forsvart den såk. ”konvergenstesen” som hevder at det tradisjonelle skillet kapitalisme/sosialisme ikke lenger er treffende, og at industriland som USA og Sovjetunionen mer og mer er stilt overfor samme type konflikter. Forutsetningen for dette synspunktet er på den ene side at den eiendomsbesittende klassen ikke spiller noen vesentlig rolle i de vestlige industriland og at bedriftsledelsen (teknokratene) har fratatt dem deres tradisjonelle makt. På den annen side vil det gamle sjiktet av sovjetiske industribyråkrater bli fortrengt av et nytt sjikt av teknisk velkvalifiserte bedriftsledere som handler ut fra sakkunnskap og ikke ut fra politiske direktiver. Den nye eliten blir slik sett verken den eiendomsbesittende kapitalistklassen eller de politiske byråkratene, men de velutdannete teknokratene som styrer økonomi og samfunnsliv ut fra rent saklige effektivitetshensyn, og ikke ut fra snevre økonomiske eller politiske motiver (se art. Teknokrati).

Konvergens-teoretikerne peker på et viktig utviklingstrekk som er felles for både USA og Sovjetunionen, nemlig at det trengs stadig mer teknisk og økonomisk ekspertise for å styre samfunnsutviklingen. Imidlertid må en ikke, slik disse teoretikerne gjør, forveksle dette forhold med hva slags institusjonell ramme kunnskapen virker innenfor. Den institusjonelle rammen er grunnleggende forskjellig i USA og Sovjetunionen. Mens amerikansk økonomi er organisert rundt den private eiendomsretten, er denne avskaffet i Sovjetunionen. Tilsvarende er det avgjørende kriteriet for en bedrifts disposisjoner i USA - uansett styrkeforhold mellom teknokrater og kapitaleiere behovet for profitt, mens sovjetiske bedrifter opererer innen en planøkonomisk ramme.

Men selv om privateiendommen er avskaffet Sovjetunionen, er det likevel ikke rimelig å anse de statsbyråkratiske industrisamfunn som et høyere utviklingstrinn i forhold til de borgerlig-kapitalistiske industrisamfunn. Snarere dreier det seg om to versjoner av det industrielle klassesamfunn. I denne forstand står industrisamfunnene i vest som øst overfor den samme oppgave: å skape sosialistiske produksjonsforhold under post-industrielle betingelser.

Den post-industrielle sosialismen En hovedkonflikt i det post-industrielle samfunn vil gå mellom et omfattende politisk-administrativt og økonomisk byråkrati på den ene siden og samfunosborgernes behov for politisk deltaking og demokratisk selvstyre på den andre siden. Dette vil ikke minst bli en konflikt mellom sentralisert kontra desentralisert kontroll over samfunnslivets viktigste beslutninger. Det sosialistiske perspektivet vil innebære en gjennomgripende og systematisk desentralisering av det politisk-administrative og økonomiske apparat. En slik politikk vil kreve både fantasi og vilje til eksperiment, for under post-industrialismen kan en ikke uten videre kopiere industrialismens institusjonelle og organisatoriske løsninger.

Mens industrialismen skapte en rekke nye organisasjoner som formidlet mellom individ og samfunn (bl.a. partier, fagforeninger og kooperativer), må det under post-industrielle forutsetninger utvikles nye organisasjoner og institusjoner (ikke nødvendigvis på bekostning av de tradisjonelle) som uttrykker og bestyrker den solidariske og kollektive handling. Et viktig problem som like fullt gjenstår å avklare, er hvilke beslutninger som best kan fattes gjennom sentraliserte organisasjoner, og hvilke som bør foretas gjennom mindre, desentraliserte organisasjoner, grupper eller enheter.

Venstrefløyen har tradisjonelt vært splittet i to fraksjoner i synet på industrisamfunnet: på den ene siden kommunistene og sosialdemokratene som ofte har stått for en kritikkløs industrisosialisme, på den andre siden anarkistene, populistene og de utopiske sosialistene som gjerne har forfektet en romantisk, anti-industriell sosialisme. Det stimulerende perspektivet i dag vil være det tredje standpunkt å forene den anarko-populistiske tanken om en kvalitativt ny politisk og sosial utviklingsmodell med post-industrialismen. En viktig problemstilling i den forbindelse vil f.eks. være om en mindre energikrevende ”mykteknologi” (eller ”folketeknologi”) kan forenes med et post-industrielt samfunn.

Det industrielle vekstsamfunnet har vært drevet av en grenseløs ekspansjonisme. Nå kan en imidlertid se at denne formen for vekst i det lange løp vil være selvødeleggende, og at den rokker ved Indianer og dyrefigurer. Vasemaleri. Oklahoma, 11.-13. århundre. selve naturgrunnlaget for samfunnet. Var ekspansjon et nøkkelord i industrisamfunnet, så vil grense være et nøkkelord for det post-industrielle samfunn. Naturen utgjør ikke et uuttømmelig reservoar av ressurser som kan tappes hemningsløst. Grenser for vekst vil si at samfunnet ikke ustraffet kan bryte ned naturens egen rytme. Det post-industrielle samfunn må derfor bygge på erkjennelsen av at også samfunnet har sin grense.

R. S.

Se også: Bondesamfunn, By, Industrielle revolusjon, Kapitalisme, Sosialisme, Teknologisk endring.
Litteratur: D. Bell: The Coming of Post-Industrial Society, New York 1973. J. K. Galbraith: Det nye industrisamfunnet, Oslo 1968. R. L. Helibroner: Business Civilization in Decline, New York 1976. G. Lenski: Human Societies, New York 1978. A. Touraine: The Post-Industrial Society, London 1971.

Inflasjon

Inflasjon er vedvarende stigning i det alminnelige prisnivå. Prisnivået blir i denne sammenheng ofte målt ved konsumprisindeksen, som bare omfatter slike varer som går til konsum (forbruk). Det skilles ofte mellom etterspørselsinflasjon og kostnadsinflasjon. Den første angir at prisene kan stige når samlet etterspørsel overstiger produksjonskapasiteten (tilbudet).

Kostnadsinflasjon angir at prisene stiger, fordi kapitalistene øker prisene når kostnadene øker. Kostnadene kan øke pga. økte lønninger, avgifter eller råvarepriser. Økt produktivitet trekker i motsatt retning.

En spesiell forklaring på kostnadsinflasjon finnes teorien om lønnspris-spiralen. Denne tar utgangspunkt i ett av kostnadselementene, nemlig lønna. Når prisen på arbeidskrafta øker, fører dette ifølge denne teorien til økte kostnader, som søkes oppveid gjennom økte priser. Marx mener at dette er å snu tingene på hodet. Økte lønninger er ifølge Marx en følge av prisøkninger på de varene som går med til å reprodusere arbeiderne, og er bare unntaksvis årsaken til økte priser.

I forklaringen av en nasjonal inflasjon er det nødvendig å trekke inn de nasjonale kapitalers avhengighet av verdensmarkedet. Den høye takten i prisstigninga i Norge må ses på bakgrunn av inflasjonen på verdensmarkedet fordi norsk økonomi er svært avhengig av dette. Det vil si at prisene på mange av de varene som inngår i konsumprisindeksen direkte eller indirekte er bestemt på verdensmarkedet. Men dette er ingen forklaring på inflasjonen, fordi dette sier jo ikke annet enn at prisene stiger fordi prisene stiger på verdensmarkedet, og at lønningene dermed må øke (med faste valutakurser) hvis ikke reallønna skal gå. ned. Denne lønnsøkninga kan igjen føre til at kapitalister som er skjermet fra konkurranse på verdensmarkedet, hever sine priser. Det er altså nødvendig å forklare inflasjonen på verdensmarkedet.

Særlig viktig er det å forklare den voldsomme økninga i inflasjonen fra ca. 1970. Denne kraftige inflasjonen inntraff samtidig med en stagnerende vekst i produksjonen, derav uttrykket ”stagflasjon”, som ofte nyttes for å betegne den nåværende situasjonen i verdensøkonomien. Disse fenomenene må forklares ut fra to synsvinkler: 1. Hva er det ved stagnasjonen som gjør at de enkelte bedrifter forsøker å øke sine priser? 2. Hvilke samfunnsmessige betingelser må være til stede for at disse ”inflasjonsønskene” skal kunne realiseres?

Sett fra den enkelte kapital tar det seg ut slik: Krisetendensene i kapitalismen ytrer seg bl.a. form av overkapasitet, dvs.: Bedriftene får ikke benyttet sine produksjonsmuligheter (den faste konstante kapitalen) fullt ut. Dette betyr at en del av produksjonsutstyret ikke tilsvarer et samfunnsmessig behov. Denne kapitalen skulle således ha blitt verdiforminsket enten ved fysisk ødeleggelse eller ved prissenkninger. De virksomheter hvor den realiserte merverdi, profitten, er svært liten i forhold til den investerte kapital, dvs. der profittraten er liten, har to muligheter: Enten kan de gjennomføre en faktisk nedskrivning av den faste kapitalen eller så kan de øke prisene for å øke profitten. Enhver bedrift vil åpenbart søke å unngå det første alternativet i det lengste. Når den faste konstante kapitalen utgjør en stor del av det det koster å produsere en vare, vil kostnadene pr. vare øke ved fallende etterspørsel. Hvis profittraten da skal opprettholdes, må dette kompenseres ved økte priser. Inflasjonen kan altså forklares med de kapitalistiske foretakenes ønske om å opprettholde en ”normal” avkastning på kapitalen. En annen sak er at mindre bedrifter ikke alltid har mulighet for dette, fordi de konkurrerer på et marked med mange produsenter. De kan ikke vilkårlig legge på prisene, da blir de undersolgt av andre. Store monopolistiske foretak kan lettere kontrollere og sette prisene, fordi priskonkurransen kan overvinnes f.eks. i form av åpne eller skjulte avtaler konsernene imellom. I samfunnet under ett er det altså en stagnerende varemengde som en skal forsøke å omsette til høyere priser enn før. Dette motsvarer en høyere pengemengde og/eller en raskere omløpshastighet.

Økt bankkreditt og forbrukerkreditt vil være med å finansiere betalingsdyktig etterspørsel. I tillegg kommer den statlige finansierte etterspørsel. Når staten øker sin etterspørsel for at ikke krisa skal manifestere seg i for stor arbeidsledighet og i konkurser, vil den i stor grad bli finansiert ved lån. Derfor øker statsgjelden i de fleste kapitalistiske land. Lånene opptas f.eks. ved økt utstedelse av statsobligasjoner. Disse kan kjøperne innløse i penger. Slik øker pengemengden idet statsobligasjonene har økt kreditten. En retning innenfor borgerlig økonomi, ”monetaristene” med bl.a. Nobel-prisvinneren M. Friedman i spissen, har trukket den konsekvensen av dette at staten må begrense veksten i pengemengden.

Dette lar seg neppe gjøre så lett som monetaristene tror. Dessuten ville en slik politikk, hvis den ble vellykket, resultere i at krisens skjulte konflikter kommer åpent fram i form av ytterligere arbeidsløshet o.l. For monetaristene er imidlertid dette noe av poenget, idet kapitalismen må ”renses” for at den skal komme ut av krisa.

Staten vil også kunne påvirke prisene mer direkte enn gjennom lånefinansiert etterspørsel. En del varer blir jo produsert av staten. Når prisen på de varer som går med til produksjonen øker, vil også ferdigvareprisene øke. Hvis produksjonen foregår etter et prinsipp om balanserte budsjetter, må dette resultere i prisøkninger. Også finansieringen av statlige aktiviteter mer generelt (byråkrati, voldsapparat o.l.) skjer i større grad enn før ved avgifter. Dette får betydning for prisene. I Norge var innføringa av MOMS i 1970 en viktig grunn til at prisene økte særlig mye det året.

I Norge har også økningen i prisene på landbruksprodukter bidratt til høy prisstigning i de seinere åra. Dette henger sammen med bøndenes jordmonopol og statens delvise kompromiss med bøndene med hensyn til å begrense import av billigere utenlandske landbruksprodukter. Høyere pris på matvarer fører til høyere reproduksjonskostnader for arbeiderne og svekker norske bedrifters konkurranse- og akkumulasjonsmuligheter.

Å. C.

Se også: Deflasjon, Pris, Prisstigning.