Hua Kuo-feng
Hua (1921-), formann i det kinesiske kommunistpartiet etter Maos død i 1976 og samtidig statsminister. Hua har tidligere først og fremst vært aktiv som jordbruksekspert og politisk administrator pålokalplanet. Han ble medlem av sentralkomiteen 1969 og medlem av Politbyrået i 1973, første vise statsminister og minister for offentlig sikkerhe1975-76.
Det er atskillig uklarhet om Huas politiske holdninger i fraksjonskampene i perioden før og etter Maos død. Hua ser ut til å ha fulgt Maos linje både under det store spranget i slutten av 1950-åra og under kulturrevolusjonen som var rettet mot Liu Chao-thi og Teng Hsiao-pings politikk. I 1975 og 1976 ser det ut til at Hua harhellet til den kulturrevolusjonære gruppe. Han gikk inn for å avsette Teng i april 1976 og ble samtidig utnevnt til statsminister og første viseformann i sentralkomiteen. I en tale umiddelbart etter Maos død fremholdt han at det var nødvendig å utvide kampanjen som kritiserte Teng og å gå mot høyrekreftenes politikk.
Da den kulturrevolusjonære gruppen ble arrestert i oktober 1976, ble Hua utnevnt til formann for sentralkomiteen. Hva som egentlig skjedde i denne perioden er uklart, men det ser ut til at Hua svingte over til å støtte de moderate og høyrefraksjonen. I juli 1977 ble Hua offisielt utnevnt til formann, og Teng ble rehabilitert og fikk alle sine tidligere stillinger tilbake.
Alliansen mellom Hua og Teng har etter den kulturradikale gruppens fall stabilisert den kinesiske politikken, men det er antydninger til en viss uenighet i toppledelsen. Hvis Liu Chao-shi skulle få gjenoppreisning, vil det være et tegn på at det er Tengs linje som har seiret.
E. No.

Se også: Kina, Mao Tse-tung.

Human-Etisk Forbund
Statskirkens monopolstilling raste sammen på midten av 1800-tallet. I 1842 ble konventikkelplakaten opphevet. Den forbød religiøse sammenkomster som ikke soknepresten stod ansvarlig for. Dissenterloven av 1845 ga fri religionsutøvelse for kristne, ikke-lutherske trossamfunn, og jøder fikk adgangtil Norge i 1851. At jesuitter først etter 1956 fikk bosette seg her, er kanskje verdt å notere seg. Men den positivistiske og darwinistiske vitenskap fra ca. 1870 av og den antikirkelige og materialistiske arbeiderbevegelsen, skapte mange ikke-troende som verken følte seg hjemme i statskirke eller dissentersamfunn. For dem var alternativene til de religiøse livs- og dødsritualer dårlig utviklet. I 1918 ble det riktignok åpnet adgang for borgerlig ekteskapsinngåelse, men sosialt press og alternativets seremonielle fattigdom førte til fullstendig religiøs dominering på dette området.
Det var Kristian Horn (1903-) som tok på seg den krevende oppgaven å endre disse forholdene. Han skapte respekt for behovet for alternative livs- og dødsritualer, og fikk i 1956 gjennomført den første borgerlige konfirmasjon i Oslo. 9. april 1956 ble Human-Etisk Forbund stiftet. Ordet ”humanetikk” er utviklet av Kristian Horn selv for å skape en avgrensning mol det nærmest altetende begrep ”humanisme”. Human-etikk står for en lære som vil løse etiske oppgaver ”med støtte i rasjonal tenkning og vitenskapelig erkjennelse, uavhengig av religiøs og metafysisk dogmatikk.” Foreningen har utført et kjempearbeid med informasjon om hvilke rettigheter og muligheter mennesker har som ikke ønsker religiøse seremonier i forbindelse med konfirmasjon og begravelse. Foreningen arbeider også for at det skal gis plass til alternativ livssynsorientering i skoleverket, og motarbeider lover og regler som virker diskriminerende overfor ikke-troende. Foreningen har ca. 5 500 medlemmer pr. 1978.
E. Re.


Humanisme
”Humanisme” var nemninga for ei tidleg-borgarleg kulturell rørsle, ei rørsle i renessansen (14.-16. hundreåret). Dei som fok del i henne, arbeidde særleg med gresk språk, litteratur, kunst og kultur. Arbeidet deira hadde brodd mot mellomalderskolastikken og den katolske kyrkja, indirekte også mot føydalismen. Dei meinte at folk skulle lære å tenkje med si eiga fornuft i staden for å halde seg til autoritets-bestemte dogme (sjå art. Dogmatisme). Humanistane prøv de å bryte ned den kyrkjelege autoriteten. Vendings i retning av den antikke verda var samstunder ei vending i retning av det dennesidige. Humanistane gjekk imot dei asketiske ideala og oppvurderte det sanselege.
”Humanisme” har etter kvart vorte nemninga for det å gå inn for ”humane prinsipp” så som: respekt for menneskeverdet, aksept av mennesket, ikkje herre som middel, men som mål i seg sjølv, oppfatninga om at alle har telt til fridom, oppfatninga om at alle menneske kan danast og utviklast i moralsk og politisk forstand.
I ”Humanisme og terror” (Paris 1947, tysk omsetjing 1966) seier Merleau-Ponty at marxistane har gjort telt i å halde seg frå å vurdere liberale og humane prinsipp som idear aleine. Dei har gjort noko han finn meir viktig. Dei har granska kva slags samfunnsmessige ordningar silke prinsipp er funksjonelle i forhold til. Merlege-Ponty finn det interessant at dei liberale og humane prinsippa har vorte til i land som har ført ei mengd krigar, og som har halde oppe imperialistisk kolonistyre. Det sistnemnde har ført med seg meir blodspille og undertrykking enn nokon revolusjon.
Med uttrykket ”den liberale mystifikasjonen” meiner Merleau-Ponty ein bestemt bruk av liberale og humane prinsipp, ein bruk som har inhumane og illiberale ordningar som sitt praktiske resultat. Han inneber dyrking av prinsippas heilage himmel. Han inneber tagnad om dei historiske og samfunnsmessige sjansane prinsippa har til å finne si verkeleggjering, i ulike land og under ulike samfunnsmessige føresetnader. ”Den liberale mystifikasjonen” er i følgje Merleau-Ponty eit kjennemerke ved ei aggressiv form for liberalisme og humanisme. Han er dogmatisk og fungerer ofte som krigsideologi, og han motiverer imperialistiske straumdrag og overgrep.
Straks nokon forsvarer ideen om fridom og humanitet i staden for å forsvare folks fridom, forvandlar fridomsideen seg til eit emblem for valdsmaktas høgtiding, meiner Merleau-Ponty. På bakgrunn av drøftinga si seier han noko som kanskje fell mane tungt for brystet: Det er mogeleg at eit regime som faktisk vedkjenner seg valdsbruk er meir humant enn det som høgtidar humanismen.
Å gjennomskode ”humanismen” er sjølvsagt på ingen måle det same som å forkaste humaniteten som praktisk verksamt prinsipp. I det som er sagt ligg det snarare eit skilje mellom ”humanisme” som ideologi og humanisme som praktisk forplikting overfor humanitet. Dermed vert følgjande spørsmål meiningsfullt: Har ”humanismen” i dag vorte eit trugsmål mol humaniteten?
Som Marx sterkt framheva, er kapitalismen ei si­vilisatorisk utviklingskraft og ikkje berre eit undertrykkingsåk. Det er truleg eit mistak einsidig å identifisere kapitalismens progressive karakter med evna til å utvikle produktivkreftene. Ein må og rekne med utviklinga av humane og liberale prin­sipp og borgarlege idear om fridom, likskap og soli­daritet. Humanitet og liberalitet er truleg noko som ikkje kan avhendast utan at barbariet er neste sta­sjon. Ideologi-kritikk av ”humanismen” er praktisk nødvendig, men ein ideologi-kritikk som samstun­der inneber ei forkasting av humaniteten som praktisk prinsipp, destruerer seg sjølv som kritikk. Dessutan opnar han for barbariet.
J. H.


Humanøkologi
Humanøkologi er læren om menneskets økologi. Emnet kan være vanskelig å avgrense, og det brukes forskjellig av Ulike forskergrupper og interesseorganisasjoner.
i sin snevreste betydning omfatter humanøkologi det naturvitenskapelige studium avmenneskets energi- og stoffveksling med naturen. Et sentralt spørsmål er hvilke energi- og materialkilder mennesket utnytter. De begreper og forskningsmodeller som anvendes innenfor denne rammen, er identisk med de som brukes i studiet av dyresamfunn.
Et videre perspektiv åpner seg dersom det også spørres etter hvordan forholdet mellom menneske og natur er, hvilke sosiale systemer dette innbefatter, hvilken teknologi som brukes osv. Dette igjen fører til at en må ta stilling til hva som motiverer eller styrer menneskets (kollektive) handlinger.
I besvarelsen av dette spørsmålet har det utkrystallisert seg retninger som følger de tradisjonelle ideologiske skillelinjens i samfunnspolitikk og vitenskapssyn.
Innenfor den borgerlig orienterte humanøkologien er det en tendens til å opplatte humanøkologi som en overordnet vitenskap som også omfatter de tradisjonelle samfunnsvitenskapene. Menneskets sosiale forhold og bearbeiding av naturgrunnlaget blir forstått som ren adferd. Adferden er betinget av naturlover som dels er nedlagt i menneskets arvemasse, dels kommer til uttrykk gjennom rigide skranker i våre omgivelser som ikke kan overskrides uten at vår eksistens trues. De mest ekstreme utslag av denne forståelsesrammen gir opphav til påstander som at det naturlige samfunnssystem er hierarkisk ordnet og at de sosiale motsetninger skyldes patologiske (sykelige) forhold som er oppstått fordi mennesket har overskredet de naturgitte mulighetene ved hjelp av kulturfrembrakte virkemidler. Det ideologiske grunnlaget for disse påstandene er sterkere enn den vitenskapelige.
Mot denne retningen innenfor humanøkologien har ortodokse marxister reagert overømfintlig. Det er selvsagt riktig å gå i mot forsøk på å tilbakeføre sosiale forhold og vilkår til naturforhold og dermed unndra dem fra menneskelig inngripen og forståelse. Men påstanden om menneskets "naturgine skranker" har vært så tung å svelge at humanøkologien som vitenskap totalt er blitt avvist på ideologisk grunnlag.
En forståelse av humanøkologien må knyttes til den historiske situasjon vitenskapen er vokst fram i. Produktivkreftenes muligheter er nå så store at det også avdekkes ødeleggende elementer ved dem. Det nødvendige naturgrunnlaget for menneskets reproduksjon er i ferd med å ødelegges. Humanøkologien kan gjennom studiet av menneskets stoffskifte med og energiuttak av naturen, forcelle om de skranker som mennesket må reprodusere seg innenfor. Hvordan mennesket organiserer sine samfunn innenfor disse rammebetingelsens, faller utenfor denne vitenskapens rammer.
S. E. Sk.

Se også: Etologi.

Husarbeid
Husarbeid er det arbeid som må gjøres i et hus for at innvåneren(e) skal føle at deres standarder med hensyn til orden, hygiene og ernæring er ivaretatt.
Alle gjør husarbeid. Ifølge Statistisk Sentralbyrås undersøkelse fra 1971/72 om tid brukt i husholdningen, brukes det gjennomsnittlig 2,5 timer pr. dag til husarbeid av voksne personer mellom 15 og 74 år. Til sammenlikning kan nevnes at til inntektsgivende arbeid brukes 3,6 t. pr. dag.
Selve husarbeidet er bare en del av arbeidet i et hjem. Vedlikeholds- og reparasjonsarbeid av bolig, innbo og annet utstyr, omsorg for barn eller pleietrengende og kjøp av varer og tjenester er andre arbeidsoppgaver, som sammen med husarbeid kan kanes ulønnet produksjon. Gjennomsnittlig brukes 4 t. pr. dag til dette arbeid.
Arbeidet i et hjem kan deles i følgende oppgaver: 1. Produksjon av mat, klær og andre gjenstander. 2. Reparasjon og vedlikehold av klær og andre gjenstander i huset. 3. Rengjøring og rydding. 4. Innkjøp. 5. Administrasjon. 6. Omsorg for og pleie av barn, syke og gamle. 7. Oppdragelse av barn. 8. Personlig tjenesteyting til voksne i husholdningen.
Bare de tre første oppgavene er i streng forstand husarbeid. Men i husmorens hverdag er det vanskelig å skille dem fra hverandre, fordi hun ofte må gjøre flere arbeidsoppgaver på en gang. Vi skal derfor heller ikke her skille husarbeidet fra det andre hjemmearbeidet, men behandle det under ett. Hjemmet kan betraktes som en bedrift. Ved hjelp av arbeidsinnsats og teknologi blir råvarer forvandlet til ferdige produkter. Produktene er tildels konkrete og håndgripelige som mat og klær, eller de er tjenester som vask, stell og pleie. Mange av "produktene" er svært lite målbare og konkrete som omsorg, varme og barneoppdragelse.
Men produksjonen i hjemmet skiller seg fra produksjonen i bedrifter ved at det produseres ut fra behov og ikke for et anonymt marked, hvor motivet er profitt og økonomisk vekst. En arbeider vet ikke hvem han produserer for eller om det virkelig dekker et reelt behov. Han får et fremmedgjort forhold til sitt produkt. En husmor kan følge sitt produkt fra innkjøp av råvarer til det er forbrukt. Men til gjengjeld har hun liten makt i forhold til de ytre økonomiske prosesser i samfunnet som bestemmer hennes arbeidssituasjon. Det er hennes "fremmedgjøring". Hvis man skal kunne si noe om husarbeid i forhold til annet arbeid og i forhold til kvinnefrigjøring, er det derfor nødvendig å se alle sidene ved den ulønnete produksjon i sammenheng.

Endringer over tid
Vi har ikke data som gjør det mulig å analysere husarbeidets endring over tid. Men undersøkelser fra USA tyder på at husarbeidet har blitt mindre tidkrevende, mens barnestell og innkjøp har økt. Total tid brukt i ulønnet produksjon har ikke endret seg de siste femti år. Total tid brukt varierer også lite med samfunnssystemene. En husmor i London bruker like lang tid på husarbeid som en husmor i Tanzania. Men de gjør forskjellige ting. Den første er en anonym forbruker i vestens supermarked, den andre produserer varer, ofte sammen med andre husmødre.
Det er vanlig å påstå at hjemmet ikke lenger er noe produksjonsfellesskap, men et forbruksfellesskap. Dette er riktig sett med sosialøkonomers øyne. En vare er pr. definisjon forbrukt i det øyeblikk den er solgt til en privat husholdning. Det foregår ikke lenger så mye produksjon av varer fra grunnen av i hjemmene, men tingene vi omgir oss med har blitt flere og standardkravene har økt. Forbruk er tidkrevende, fordi det krever arbeid til vedlikehold, innkjøp og administrasjon. Hjemmet som forbruksfellesskap er en konsekvens av at naturalhusholdningen er forsvunnet og at pengeøkonomien dominerer. Det er ikke mulig ut fra dette å logisk trekke den konklusjon at fordi familien er et forbruksfellesskap, vil forbruket bli mindre hvis den tradisjonelle familie (og husmoren) forsvant slik enkelte radikalere har vært finne på.
Det er riktig at hjemmet ikke lenger er noe produksjonsfellesskap, for kvinnene er alene om husarbeidet. Hjemmet har blitt en ensom arbeidsplass, med sosial isolasjon. Husarbeidet har blitt rasjonalisert, ved flere tekniske hjelpemidler og ved at arbeidet har blitt overført til industrien. Dette er arbeidssparende og gjør arbeidet mindre fysisk krevende. På den armen side har "husarbeiderne" minket i antall. Det er derfor ikke selvfølgelig at husarbeidet har blitt mindre tidkrevende enn før. Arbeidsbyrdene vil imidlertid være svært ulikt fordelt mellom ulike grupper husmødre. Det er også vanskelig å vurdere arbeidstempo og effektivitet i arbeidet. Vi vil likevel bruke tidsnyttingsdata som uttrykk for arbeidsbyrde.
Antall barn og barnas alder er mest utslagsgivende for arbeidsbyrden i et hjem. Ektepar med yngste barn på 7 år eller større bruker 5,7 timer pr. dag til husarbeid. I perioder med barn i huset vil vanligvis arbeidet i et hjem ta en fult arbeidsdag. Halvparten av alle kvinner som har arbeid utenfor hjemmet og som har førskolebarn, har over 11 timer arbeidsdag.
61 % av gifte kvinner uten hjemmeboende barn er husmødre på heltid (1970). Gjennomsnittlig bruker gifte kvinner uten barn 4 timer pr. dag til husarbeid. Dette tallet kan synes urimelig høyt. Men ifølge Parkinsons lov vil alle jobber ta den tid man har fått til rådighet. Mange av disse kvinnene vil kanskje representere en ressurs for sitt miljø, sin slekt m.v. ved å ha tid, selv om det neppe kan sies at selve husarbeidet er heltidsarbeid.

Kvinnearbeid
Husarbeid er og har alltid vært kvinnearbeid. Selv i de familier hvor kvinner har tatt sin del av forsørgeransvaret, har ikke mannen til gjengjeld tatt sin del av husarbeidet og omsorgsarbeidet. Menn bruker ca. 1/2 time pr. dag til husarbeid, mens kvinner bruker over 4 timer. Menns husarbeid blir lite påvirket av antall barn eller om kvinnen har yrkesarbeid eller ikke. Imidlertid gjør menn noe mer vedlikeholdsarbeid enn husarbeid. Dvs. at menn gjør mer av det "husarbeid" som synes og gir varige resultater. Kvinnen gjør det arbeid som må gjentas og der resultatene er mer usynlige.
Landbrukere og menn i tradisjonelle arbeideryrker finnen industri, bygg og anlegg, bruker minst tid til husarbeid. Dette er yrker som ofte har lang arbeidstid (og arbeidsvei), men forklaringen må sannsynligvis også søkes i en tradisjonell kjønnsrolleoppfatning.
Yrkesaktive kvinner er også husmødre. 80 % av de deltidsarbeidende kvinnene sier de føler seg først og fremst som husmødre, og svært mange av de heltidsarbeidende. Siden lønnet arbeid utenfor hjemmet og husarbeid er konkurrerende aktiviteter hva angår tid, må de 4,3 timer pr. dag som disse dobbeltarbeidende kvinnene bruker til hjemmearbeidet betraktes som nødvendig tid til dette arbeidet. Kvinner er altså i virkeligheten bare ledig for halv dag på arbeidsmarkedet, og dette må det tas hensyn til i likestillingspolitikken. Så lenge ikke menn endrer sin rolle, vil bare de som har råd til å kjøpe seg fri fra husarbeid, ha mulighet for likestilling med mannen på hans premisser.
Det er også påfallende at enslige kvinner bruker 3 timer pr. dag til husarbeid. Det er tre ganger så mye som enslige menn bruker. Det ser ut til at kvinner heller gjør denne type arbeid selv enn å kjøpe de tilsvarende tjenester på markedet, slik menn gjør i langt høyere grad.
Tallene som her er fremlagt, viser variasjonen i kvinners arbeidsbyrde i forbindelse med husarbeid, men de viser også at kvinner har felles arbeidserfaringer gjennom arbeidet i hjemmet - en "kvinnekultur".
Hvis vi ser på innholdet av arbeidet, har mange kvinner "husarbeid" som lønnet arbeid. Som en konsekvens av at et økende antall kvinner går ut i yrkeslivet, vil behovet for "erstattere" på hjemmefronten øke - og disse er også kvinner. Det er hjemmehjelpere, husmorvikarer, dagmammaer og rengjøringshjelper, men det er også de tusenvis av "usynlige" arbeidere som fyller fabrikker og kontorer etter arbeidstidens slutt. Felles for dette lønnete "husarbeidet" er at det er lavtlønnet og har lav status. Det er derfor problematisk å si at kvinner slipper unna det "nedbrytende, barbariske og sløvende" husarbeidet (Lenin) om de tar lønnet arbeid.
Husarbeid er uten faste grenser for arbeidet, uten standarder og belønninger. Enhver må selv definere arbeidet. Man er sin egen arbeidsherre på godt og ondt. Undersøkelser fra England viser at husarbeidet er den mest mislikte delen av husmorrollen. Det oppleves som monotont, oppstykket og ensomt. Det er rutinearbeid med svært få utfordringer. På denne måten har det mye til felles med dagens industri- og kontorarbeid. Denne opplevelsen er felles for kvinner i de ulike klasser. En kan si at middelklassens kvinner har opplevd en prosess av "proletarisering". Hushjelper og teselskaper er nok en saga blott for de aller fleste. Hvor stor tilfredshet det gir å være husmor er imidlertid mer klassebestemt. For kvinner med utdannelse er husmorrollen et fall i status, og de er ofte misfornøyd med sin situasjon. Arbeiderkvinnene identifiserer seg sterkere med husmorrollen.
Husarbeid er lavstatus-arbeid. "Bare en husmor" , "hjemmeværende", "støv på hjernen" er uttrykk som viser forakten og selvforakten! Hvorfor har husarbeid status av "ikke-arbeid"? 1. Det er ulønnet. I vårt samfunn er det penger som gir status. 2. Det er personlig tjenesteyting og som oftest ufaglært arbeid. 3. Det er "usynlig". Det merkes ikke før det ikke blir gjort. 4. Mange gjør det på fritid, og det får status av fritidsbeskjeftigelse. 5. Det er ikke effektivt, målt med effektivitetsmål fra produksjonen.

Alternative beskrivelser
Dette er det kapitalistiske mannssamfunns syn på husarbeid. En alternativ beskrivelse er at husarbeid er omsorg og fornuftig ressursforvaltning. "Støv på hjernen" er ambisjoner når det gjelder kvalitet, og husmoren forvalter verdier som uegennytte og ivaretagelse av andres behov. Når husmødre beskrives som usikre, passive og uinteressante, kan en alternativ tolkning være at de er varsomme, antiautoritære og Tite selvhevdende.
Det finnes ingen skikkelig samfunnsvitenskapelig analyse av hjemmearbeidet. Den kapitalistiske økonomiske teori tar utgangspunkt i at arbeid er lønnet arbeid, og bruttonasjonalproduktet som skal måle landets rikdom utelater husarbeidet. I statistikken og i dagligtale deles den arbeidsføre befolkning i tre hovedkategorier - yrkesaktive menn, yrkesaktive kvinner og husmødre. Således usynliggjøres det både at yrkesaktive kvinner er husmødre og at kvinners tjenerrolle overfor mannen og barm ikke bare gjelder for arbeid i familien, men også er hermes lodd i yrkeslivet.
Også marxistisk teori tar utgangspunkt i analysen av arbeid på markedet og kan derfor heller ikke gi konkrete løsningsforslag på hvordan kvinner skal likestilles med menn uten å bli dobbeltarbeidende. Kvinnefrigjøring blir nokså uproblematisk knyttet sammen med kvinners rett til lønnet arbeid. A. Kollontaj ser husarbeid som en levning fra føydaltiden, underforstått som en bremse på den moderne utvikling. Lenin omtaler husarbeid som slavearbeid. Konklusjonene er at hjemmearbeidet må overføres til samfunnsstyrte institusjoner. Erfaringer fra Sovjetunionen og Øst-Europa tyder på at det er vanskelig å utføre omsorgsarbeid og husarbeid på rasjonell storbedriftsbasis. Skal smidigheten og standardene beholdes, viser det seg at det er like arbeids- og ressurskrevende å utføre dette arbeidet på arbeidsmarkedet som i hjemmene. Det har derfor gått tregt med å dekke behovet for tjenesteyting til husholdningene også i sosialistiske land. Tidsnyttingsdata viser at tid til husarbeid viser liten variasjon uansett samfunnssystem.
Den nye kvinnebevegelsen finner løsningen på kvinners dobbeltarbeid ved å hevde at "halve arbeidsbyrden i hjemmet er mannens". For at dette skal bli en realitet for menn, ikke bare forventninger som stilles til dem, må det svære endringer til på arbeidsmarkedet. I de fleste yrker har ikke menn i dag noen mulighet for smidige arbeidsforhold tilpasset familielivet, og de vegrer seg for å bli dobbeltarbeidende. De fleste kvinner vegrer seg også for å bli dobbeltarbeidende og tilpasser derfor sin yrkesaktivitet til hjemmearbeidet. Forandringer må til på mange fronter samtidig for at likestillingen skal bli en realitet. Det er derfor viktig å analysere hjemmearbeidet som arbeid og ikke undervurdere "kvinnekulturen" (som å føle ansvar, ha god tid osv.) når dette kommer i konflikt med de verdier som gjelder i produksjonen og politikken. Hvordan man skal finne midler som ikke virker slik at verdigrunnlaget for kvinnekampen forsvinner underveis må diskuteres.

Løsningsforslag
I et kapitalistisk samfunn blir det viktigste arbeid dårligst betalt eller ikke betalt - f.eks. det som har med omsorg for medmennesker å gjøre. Når det gjelder husarbeid og omsorgsarbeid må dette forstås ut fra at myndigheter og næringsliv regner med at dette vil bli gjort likevel, fordi kvinner ikke svikter sine barn og vil føle mistrivsel med å la skitten ta overhånd. Familiene kan derfor presses langt uten at det er nødvendig å ta opp hjemmearbeidet som et politisk problem. I dag blir det imidlertid gjort forsøk på å beregne hjemmearbeidets verdi i forhold til den totale samfunnsmessige produksjon. Levekårsundersøkelsen kom til at i det "virkelige" nasjonalprodukt går 60 % av varer og tjenester gjennom markedet, og 40 % utenom markedet. I forhold til denne realitet har det vært fremmet ulike løsningsforslag for å bedre de økonomiske og sosiale forhold i ulønnet produksjon.
1. Den ulønnete produksjon må overføres til lønnet. Mye av husarbeidet kan overføres til lønnet produksjon eller effektiviseres ved hjelp av teknologi. Det er imidlertid et samfunnsmessig ressursspørsmål som all annen rasjonalisering, hvor husarbeidsplasser må vurderes mot omkostninger og vinninger ved teknifisering - økonomisk, økologisk og hva angår trivsel for den enkelte. Omsorgsarbeidet kan imidlertid ikke rasjonaliseres. Tilsynsordninger for barn løser ikke omsorgsproblemet, barn har flere behov enn tilsyn. Å snakke om barns behov er politisk viktig; ikke bare om foreldres behov for tilsynsordninger, fordi det kan være et middel i kampen mot et fremmedgjort arbeidsmarked. Vi kan ikke lukke øynene for at omsorg og likestilling kommer i konflikt med hverandre i dagens samfunn.

2. Den ulønnete produksjon blir lønnet, men foregår i privat regi. Dette kan skje ved en husmorlønn eller omsorgslønn. Det vil oppheve skillet mellom lønnet og ulønnet produksjon og stadfeste at også hjemmearbeidet er samfunnsnyttig arbeid. Men det vil komme i konflikt med likestillingskravene. Det vil også bryte med prinsippene om at lønn gis etter ytelse og reguleres etter klare regler. Denne "profesjonalisering" av ulønnet produksjon vil by på så store problemer at den er urealistisk hvis lønnsbegrepet skal ha noen virkelig mening. Det er fremmet forslag fra Norges Familieråd om miljølønn for arbeid som ikke er hjemmearbeid, men som skal jvareta oppgaver i nærmiljø hvor naboforhold, deltagelse i frivillige aktiviteter som dugnad, organisasjonsarbeid, bedringer for barn og eldre osv., i dag ikke blir godt nok ivaretatt.

3. Den ulønnete produksjon forblir ulønnet og selvorganisert i Ulike typer familie- og kollektivdannelser. Bak denne linjen ligger en tankegang om at det viktigste i forholdet mellom hjem og samfunn ikke er en ny økonomisk fordeling mellom de to områdene, men en vurdering av innholdet av det arbeidet som foregår i de viktige institusjoner familie og arbeidsmarked. Institusjonene selv må vurderes kritisk med henblikk på nye organisasjonsformer som skaper nye samlivsformer, samværsmåter, ny materiell struktur og teknologi. Det viktigste er altså ikke omfordeling verken av arbeid mellom kjønnene eller av økonomiske midler, men endring av arbeidets innhold, og hvordan vi vurderer arbeidets verdi.

Hvis vi legger markedsøkonomiske kriterier på hjemmearbeidet og lønner det, er det fare for at produksjonslivets normer og verdier vil gjennomtrenge alle områder av livet. Vi vil bli kalkulerende og økonomisk bevisste også i mellommenneskelige forhold, og ingen vil gjøre arbeid uten å få betalt. Alt arbeid måtte komme inn under et likt regelverk, og dermed gjøre ulike tilpasningsmåter umulig. Det er et bedre alternativ å prøve å gjøre arbeidslivet mer likt hjemmelivet hva angår prinsipper om selvorganisering av arbeidet, antiautoritært lederskap, hensynstaken til de Ulike forutsetninger enkeltmennesker har osv. Dette vil både lette kvinners tilpasning til yrkeslivet og menns tilpasning til familielivet, fordi det ville legge større vekt på de "myke verdier". Men det må også legges vekt på å analysere hjemmearbeidet slik at det kvinner gjør i dag ikke utelukkende blir sett på gjennom "elendighetens briller". Hvis det ble like sosialt uakseptabelt å "være bare lønnsarbeider" som det i dag er "bare å være husmor" , er det ikke utelukket at også menn kunne tenke seg å være husarbeider. Og om det bare ble kvinner som fikk forbedret sine arbeidsforhold i ulønnet produksjon, kan vi da si at ulikhet (i arbeidsdeling mellom kjønnene), men rettferdig fordeling av ressurser er undertrykkende?

R. G.

Se også: Bruttonasjonalprodukt, Husmorlønn, Omsorgslønn.
Litteratur: Statistisk sentralbyrå: Tid nyttet til egenarbeid, Oslo 1975. R. Grenness (red.): Hvis husmoren ikke fantes, Oslo 1978. M Botithius: Hjemmehusmoren -har vi råd til henne? Oslo 1971. A. Oakley: The sociology of housework, London 1975.

Husbanken
Se statsbanker.

Husbråk
"Husbråk" er politiets betegnelse på bråk og konflikter som skjer på privat grunn, dvs. I hjemmet, og der politiet blir bedt om assistanse. "Husbråk" er i dag en sekkebetegnelse. Det nesten gemyttelige navnet brukes ved klager over all slags støy, fra nyttårsfester til alvorlig kvinne- eller barnemishandling i hjemmet. Navnet nøytraliserer og ufarliggjør på den måten den ofte alvorlige kriminaliteten som skjer i familien.
Fra Oslos 6 politistasjoner blir det årlig rykket ut til tusener av klager på husbråk. Det totale antallet kan variere, fra 5 til 40 pr. døgn. Av politiets journaler går det dessuten fram at registreringen under "husbråk" er tilfeldig. Det viser seg at fleretilfelle av kvinnemishandling har fått andre betegnelser, som f.eks. " legemsbeskadigelse", "brutal mann", " trusler m.m." og lignende. Denne måten å registrere på fører til at flere tilfelter av vold i familien blir usynliggjort. Antallet tilfelter av bråk og konflikter i hjemmet der politiet har vært tilkalt, blir større enn det som kommer fram av politiets årlige opptellinger av husbråk-utrykningene.
Polititjenestefolk sier selv at husbråk er en av deres vanskeligste oppgaver - ja, egentlig litt på siden av det som burde være politiarbeid. Betjentene føler seg ofte hjelpeløse når de i husbråksituasjonen uforberedt havner i store familiekonflikter. Det er vanskelig å få oversikt over den opphetede situasjonen som ofte kan være farlig.
De fleste husbråksakene blir "oppgjort på stedet", uten videre forføyninger. Politiet har da forsøkt å dysse ned den voldsomme, kanskje forsøkt å megle. Politiet drar gjerne sin vel hvis han lover å roe seg, ikke forbryte seg mot kone, barn eller rasere leiligheten.
Det skjer også at politiet fjerner den ene parten, oftest mannen. Noen ganger blir han bare kjørt rundt hushjørnet, eller han kan bli kjørt til kameraten eller familie for å bli der resten av natten. Svært ofte er dette bare midlertidige og dårlige løsninger. Ikke sjelden blusser konflikten opp igjen samme nett, og politiet blir tilkalt på nytt. Som siste alternativ kan mannen innbringes, enten til avrusning, fyllearrest eller ventecelle på politistasjonen.
Kvinner som har henvendt seg til "Krisetelefonen for mishandle og voldtatte kvinner" i Oslo, har vært fortvilet fordi politiet heller har trodd på mannen enn på dem. Dette gjelder særlig dersom hun har tatt en drink for å berolige nervene etter slag eller trusler fra mannen. Kvinnen er redd for å bli tolket som hysterisk av politiet, ja, til og med som uegnet til å ha barm. Ikke sjelden har politiet forlatt stedet - etter egne utsagn i god tro. Mannen har spalt rolig og behersket, og kvinnen har blitt overlatt til mannens forgodtbefinnende igjen.
Politiet sier det alltid blir rykket ut ved melding om husbråk, bl.a. fordi det er vanskelig å bedømme alvoret over telefonen. Krisetelefonen for kvinner har imidlertid andre erfaringer, der kvinner i krisesituasjonen ikke har fått den politiassistanse som de har bedt om.
Når kvinner ut over det å tilkalle politiet for å få hjelp i krisesituasjonen også vil anmelde mannen, blir hun i Oslo henvist til Kriminalavdelingen, Victoria Terrasse. Anmeldelsen kan bare skje ved personlig frammøte og bare i kontortide om dagen.
Meget få kvinner anmelder mannen sin i forbindelse med politiutrykningen, og flertallet av de anmeldelser som tross alt inngis, trekkes tilbake. Frykten for represalier er nok meget tungtveiende når kvinnen velger ikke å anmelde forholdet. Det er også forståelig siden hun jo er gift med og avhengig av ham, og de kanskje har flere barn sammen. Anmeldelsen kan føre til bot eller fengsel, og begge straffene vil føre til tap av husholdningspenger. Det forekommer at kvinner til og med må betale av egne penger for å dekke mannens bot.

Hjelpetiltak?
Bydelspolitiet blir fra politisk (og fra eget) hold ofte framstilt som politiets menneskelige ansikt utad. Dette skal være den forebyggende instans innen politiet, og den arbeider først og fremst med ungdom. I diskusjoner om bydelspolitiet får forventningene til denne instansen ofte overdimensjonerte og litt vel optimistiske former. I hele Oslo er det bare 16 ansatte i bydelspolitiet, og fremtide er usikker pga. store rekrutteringsvansker. Den som ønsker assistanse fra bydelspolitiet, må selv ta initiativet til det. I praksis blir det svært få husbråktilfeller bydelspolitiet har kapasitet til å ta seg av i kontortide blant alle sine andre oppgaver.
Etter hvert som familievolden er blitt mer synlig (jfr. opprettelsen av krisesentrer), har en enkelte steder i andre land forsøkt å bedre politiets tilbud til partene i husbråksaker. Foruten krav om at politiet er grundig kjent med hjelpeapparatet i sitt eget distrikt, har en forsøkt med informasjonskort som politiet legger igjen. Ved hjelp av dette kan partene bli kjent med instanser hvor de kan søke hjelp, som f.eks. krisesentrer, sosialkontor, juridisk veiledning o.l. I USA har det også vært forsøkt med egne patruljer som har husbråk som sitt spesialfelt. (i Norge i dag sitter gjerne 2 politibetjenten og ende en yngre aspirant i patruljebilene, og det er gjerne den nærmeste patruljebilen som over politiradioen blir dirigent til det stedet der det er meldt om husbråk.) Det er også foreslått patruljer sammensatt av folk både fra politi og helsetjeneste.
Når politiet blir tilkalt i en husbråksak, er det et nødrop fra den svakeste parten, et roe om hjelp til å få slutt på en mer eller mindre langvarig mishandling. Politiet er ikke særlig villig til å rykke ut i slike saker, spesielt dersom adressen er kjent fra tidligere utrykninger. Det er vanskelig for en kvinne å anmelde mannen til politiet, og politiets inngripelsesform og øvrige opptreden vil i de færreste tilfellene oppfordre til anmeldelse. Det er også svært ofte en motvilje å spore mot å forfølge saken, og en domfellelse fører som regel til en relativt mild reaksjon, selv i grove tilfelle av mishandling.
Det må nå kreves at politiet fører en egen statistikk over tilfelle av kvinne- og barnemishandling. Dette fordi det er alvorlige tilfelle av vold som det er viktig å få fram i lyset. Politiets oppgave er blant annet å gjenkjenne kriminelle handlinger og reagere på dem som lovens håndhever. Denne formen for kriminalitet må ikke lenger bli nøytralisert eller usynliggjort slik tendensen er i dag. Det er også viktig at omfanget og arten av familievold som registreres, blir videreformidlet til offentligheten, bl.a. gjennom den offisielle kriminalstatistikken. Kravet om registrering og videreformidling av kunnskap om hvor utbredt kvinne- og barnemishandling er, må ikke rettes bare mot politiet, men mot alle instanser som har befatning med problemet. Synliggjøring av den mishandling som finner sted er nødvendig for at politisk handling og end
H. F.

Se også: Juridisk Rådgivning for Kvinner, Krisesenter, Mishandling av kvinner.
Litteratur: H. Fodstad og K. S. Steen: Det skjulte martyrium, stensilserre, nr. 26, institutt for kriminologi og strafferett, Oslo 1978. E. Pizzey: Scream quietly or the neighbours will hear, Harmondswon 1974. R. J. Genes: The violent home - a study of physical aggression between husbands and wives, Beverly Hills 1972. M. D. Pagelow: Preliminary report on battered women, Riverside 1978.

Husflid
Se statsbanker.

Ordet husflid kom til Norge fra Danmark tidlig i forrige århundre. Det er et konstruert ord, for husfliden som fenomen er like gammel som den første bosettinga i landet. Nesten alt en trengte av klær, redskaper og ting til nytte og pynt, ble i tidligere tider lagd på boplassen.
Eilert Sundt ga i 1867-68 ut ei gransking som het: "Om Husfliden i Norge. - Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris." Der definerer han husflid som "allmenn ferdighet på bygdene". Han har som de fleste andre, vanskeligheter med definisjonen: "Der er noget usikkert og svævende i husflidens navn og begreb". Grunnen til dette er at overgangen til folkekunst, kunsthandverk, handverk og småindustri er hesten umerkelig.
Det var store geografiske variasjoner i samfunnsstruktur og sosiale forhold på landsbygda i Norge i forrige århundre. På Østlandet, hvor bondeklassa levde under forholdsvis trygge vilkår, utvikla det seg spesialiserte yrkesgrupper i form av bygdehandverkere som ble rekrutten fra husmannsklassa. Husfliden derimot var bare beregnet ril eget bruk. På Vestlandet og langs kysten fant en få med handverk som eneste næring, men en stor gruppe som dreiv husflidsproduksjon beregna på bytte eller salg. I 1801 var antall handverkere i forhold til antall voksne mennesker som 1:7 Akershus og Oppland, mens det var som 1:200 i Hordaland.

Organisering av husfliden
Da Sundt begynte sine undersøkelser om husfliden, var allerede det økonomiske grunnlaget for bygdehandverk og husflid i ferd med å forsvinne. Industrialiseringa førte til at en del av befolkningsoverskuddet på bygdene flyttet til byene og tok arbeid i industri og handel- eller servicenæringer. På landsbygda ble landbruket gradvis mekanisert og naturalhusholdninga mista fotfestet. Det samme gjaldt den opprinnelige husfliden til hjemmebruk. Landhandlene fikk hyllene fulle av industriproduserte klær, redskap og verktøy. Det var også meningsløst å lage ting for band som maskinene gjorde billigere.
Samtidig, og som en reaksjon på dette, vokste den organisme husfliden fram. Det direkte initiativet her i landet kom fra kunstindustrimuseene. De hadde som program å fremme handverk og industri på et kunstnerisk og økonomisk grunnlag. I løpet av den siste delen av forrige århundre vokste tallet på husflidsforeninger og husflidsutsalg. Det tilsi også starta skoler som hadde husflid på programmet. Først I 1910 blei det danna et landsomfattende organ for husflid, "Norges Husflidsforbund". Sitt nåværende navn fikk foreningen i 1952, "Norges Husflidslag".
Formålsparagrafen til landslaget har denne ordlyden: "Norges Husflidslag er eit landslag som arbeider for å fremje husflid, kulturelt, sosialt og økonomisk på sunn norsk grunn." Organisasjonen er bygd opp av fylkeslag, og som medlemmer av disse blir det bl.a. taft opp lokale husflidslag, kontorer, utsalg, skoler og museer. Dette har ført til at Norges Husflidslag har tilift en sprikende organisasjon med en vidtfamnende formålsparagraf og med til dels helt ulike interesser representert. Når både produsenter, innkjøpere/selgere og hobbykursvirksomhet skal fungere sammen, vil det nødvendigvis være vanskelig å bygge opp en slagkraftig organisasjon.
Norges Husflidslag har 36 husflidsutsalg som i 1976 hadde en samla omsetning på 60,5 millioner kroner. De fleste produsentene arbeider hver for seg i hjemmene sine og i mange tilfeller er husflidsarbeidet attåtnæring. Stor sett må en nok dessverre si at situasjonen i dag, spesielt for yngre folk, er svært lik den Eiler Sundt beskrev for 120 år siden: "Husflidsarbeid kan likevel være noe for folk omkring på landsbygdens, kunde de enda stå seg på at arbeide for en ringe løn, efter regelen: Noget er bedre end intet. Men i samme grad som dette noget nærmer seg til fintet, går der alt for naturligt så at modet og lysten taber sig."

Situasjonen i dag
For mange har motet og lysten tapt seg. Det gjelder lysten til å produsere varer som krever en så stor arbeidsinnsats at det er umulig å oppnå noe i nærheten av en skikkelig arbeidsfortjeneste. I tillegg til dette er motet og inspirasjonen til videreutvikling og eksperimentering delvis blitt borte, og en opplever ofte en resten tragikomisk kopiering av gjenstander med en forelda bruksfunksjon og et stivt formspråk.
Husflidens situasjon i dag er vanskelig og oppleves av mange som frustrerende. Interessen for mange av arbeidere, f.eks. bunader, har sjelden vært større. Som en reaksjon på det teknokratiske samfunnet og forbrukerpresset, har flere og flere begynt å interessere seg for opprinnelige framstillingsmåter, for selvforsyning og hjelp til selvhjelp. Gleden ved å skape nos, det være seg ei hjemmesydd bukse, el selvsnekra postkasse eller ei ny lue oppleves kanskje sterkere enn roen gang. Likevel står den organisere husflidsbevegelsen i en vanskelig situasjon. Den er ikke nevnt i de offentlige utredninger som har kommet i det siste, som dreier seg om organisering og styrking av kulturlivet her i landet.
Det er i dag resten umulig å leve av husflidproduksjon som næring. Antakeligvis vil det urinske utgiftene på trygdebudsjettet hvis staten støtta husflids- og handverksprodukter med subsidier. Skikkelig husflidsproduksjon er et trivelig arbeid som skaper næringsgrunnlag og ikke minst kvinnelige arbeidsplasser i utkantstrøk. Det utfordrer arbeideren til selv å ta aktivt del i produksjonsprosessen, til både å fornys former og materialer. Produksjon og bruk av gode husflidsprodukter vil styrke folks kvalitets- og formsans og demme opp for den ressursødeleggende bruk- og kast-mentaliteten som reklame og kapitalisme fører med seg.
S. Aa.

Litteratur: E. Sundt: Om husfliden i Norge 1967-68, Oslo 1975. Referat fra Norsk Kulturråds konferanse 1977: Husflidens plass i offentlig kulturarbeid på landsplan og regionalt.

Hushjelp
Se Rud, Sofie.

Hushjelploven
Lov om arbeidsvilkår for hushjelp av 31. mai 1963 gjelder for arbeidstakere som er ansatt av en privat arbeidskjøper til å utføre husarbeid eller pleie i et privat hjem. Foruten vanlige hushjelper og husholdersker omfatter loven også barnepleiersker, dagmammaer o.l. som ikke bor på arbeidsstedet. Kommunale hjemmehjelpere og husmorvikarer samt offentlig godkjente sykepleiere faller derimot utenfor loven. Hushjelpene er ikke beskyttet av arbeidsmiljølovens regler, men har telt til ferie etter bestemmelsens i ferieloven.
Hushjelploven gir visse regler om arbeidstid, barnearbeid, overtidsgodtgjørelse, fridager, oppsigelse m.m., som ikke kan fravikes hvis det er til skade for arbeidstaksten. Den alminnelige arbeidstiden må ikke overstige 9 timer og arbeidsdagen skal slutte senest kl. 19. Arbeid ut over dette regnes som overtidsarbeid, og skal godtgjøres enten med fritid eller betaling etter spesielle regler. Arbeidstids- og overtidsbestemmelsens gjelder ikke for arbeidstakere over 18 år som bor på arbeidsstedet og passer barn under 16 år, dersom enslig forsørger eller begge ektefellene har arbeid utenfor hjemmet. Bestemmelsens gjelder heller ikke for de over 18 år som passer spedbarn, syke eller gamle. Arbeidstakere som arbeider mindre enn 5 hele dager i uken er også unntatt. Hushjelpen skal ha fri annenhver søn- og helligdag, samt én ettermiddag i uken fra kl. 13. Det rom hushjelpen bor i, skal være låsbart og ordentlig utstyrt. Hvis arbeidskjøperen har bad, har hun telt til ett bad i uken. Hun kan ikke pålegges å sove i samme rom som familiens barn, med mindre hun er salt til å passe spedbarn. Lønnen skal utbetales hver 14. dag, huls ikke annet er avtalt. Den alminnelige oppsigelsesfrist er 14 dager for begge parter. Ved svangerskap og fødsel, samt for langvarige arbeidsforhold, gjelder lengre oppsigelsesfrister. Dersom hushjelpen blir arbeidsudyktig på gruen av sykdom (bortsett fra sinnssykdom) eller ulykke, har hun krav på forpleining i én måned hvis hun bor på arbeidsstedet. Hushjelpen har krav på attest. Begge parter kan kreve skriftlig arbeidsavtale.
Den historiske forløperen til hushjelploven finnes i tidligere tiders tjenerlovgivning. Fram til 1854 hadde folk av bondestanden, som ikke var tilknyttet gård eller husmannsplass, plikt til å ta seg tjenestearbeid. Tjenestefolk sto i et utpreget underordnings- og avhengighetsforhold til arbeidskjøperen. Etter Christian den Femtes Norske Lov 6-5-5 hadde husbonden rett til å refse sitt ". . . Tyende med Kæp, eller Vond, og ei med Vaaben. . . ". Denne lovregelen sto ved makt til 1891. Det fantes ingen arbeidervernregler for hushjelper før en midlertidig hushjelplov ble innført i 1948. Hvilke interesser denne loven skulle tjene går fram av proposisjonen, der det beter at et av de viktigste formålene med loven var å sikre rekrutteringen til yrket ved å innføre ordnede arbeidsforhold.
Statistisk Sentralbyrå kunne legge fram følgende tall i en undersøkelse fra 1938: Over halvparten av hushjelpene oppga at de hadde en arbeidsdag på mer ene 13 timer, mens en fjerdedel hadde en arbeidsdag på mellom 12 og 13 timer. Årsaken til at silke arbeidsforhold kunne eksistere lenge etter at 8-timersdagen var innført for andre arbeidstakere, ligger delvis i at hushjelpene nesten ikke var organisert. Hushjelpenes Fagforening, som ble stiftet i 1930, klarte ikke å organisere mer ene 400 av de ca. 80 000 hushjelpene som da var i arbeid. De spredte og isolerte arbeidsplassene og det personlige underordningsforholdet var til hinder for et sterkt arbeiderfellesskap som ellers kunne tvunget fram bedre arbeidsvilkår. De aller fleste arbeidstakerne var dessuten kvinner med få alternative yrkesmuligheter. Hushjelpene har fått liren støtte av den borgerlige kvinnebevegelsen. Både Norske Kvinners Nasjonalråd og Norsk Kvinnesaksforening har gått i mot reformtiltak, og protestene før hushjelploven av 1963 ble vedtatt, blant annet mot senkningen av den alminnelige arbeidstid til 9 timer.
Hushjelploven er en av de få norske lover som har vært gjenstand for vitenskapelige undersøkelser med sikre på å finne ut hvordan den virker i praksis. To undersøkelser fra 1950 og 1956 viser at innføringen av hushjelploven hadde så godt som ingen virkning på de taktiske arbeidsforholdene. En rekke av lovens regler ble brutt. Flertallet av hushjelpene fikk ikke overtidsgodtgjørelse og fridagsreglene ble ikke overholdt. Halvparten av hushjelpene hadde lengre ordinær arbeidstid ene 10 timer, som var lovens maksimumsgrense I 1956. Tidligere var det straff for overtredelse, men ingen ble tiltalt eller straffet etter loven, og straffetrusselen ble opphevet i 1963.
T. Sv.

Se også: Rud, Sofie.