Homoseksualitet
Homoseksualitet er en variant av menneskelig seksualitet som ennå ikke er akseptert i vår kulturkrets. Den kristne ideologi har gjennom sine moralske påbud regulert og innsnevret vårt seksualliv, Særlig har dette gått i retning av å fordømme all homoseksuelt atferd. Homoseksualitet er stemplet som syndig fordi det avviker fra det tradisjonelle kristelige synet på seksualitet - fordi det har en annen målsetting, fordi det ikke er rettet mot forplantning. Psykiatrien har senere overtatt meget av kristendommens rolle i sin negative holdning til homoseksualitet. I store deler av psykologisk og medisinsk forskning blir homoseksualitet fortsatt stemplet som avvik, sykdom, mangelfull kjønnidentifisering osv. Mytene om homoseksuelles ”annerledeshet” er blitt pleiet og forsterket opp gjennom tidene i hele den kristne kulturkrets, og fordommene har fått fritt spillerom.
Forfølgelse og drap på homoseksuelle av begge kjønn hører ikke bare historien til, men finner sted den dag i dag. Sjøl om homoseksuelt atferd ble avkriminalisert i Norge i 1972, er det langt fra slutt på alvorlige overgrep. Homoseksuelle er ennå ikke rettslig beskyttet mot forfølgelse og diskriminering i vårt samfunn. Direkte undertrykking og religiøse fordommer er fremdeles virksomme og har føn til en rekke sosiale og økonomiske sanksjoner som tap av bolig, tap av sosial anseelse, usaklige oppsigelser osv. Homoseksualitet oppfattes som noe farlig og noe frastøtende. Frigjøring av homoseksuelle følelser sidestilles med moralsk forfall og uthuling av alle de normer og verdier vår kulturkrets er bygd
Fortielsen omkring homoseksualitet er et annet viktig undertrykkelsesmiddel. Skolen tar ikke opp homoseksuelle samlivsformer i sin undervisning. Homoseksuelle elever får ingen informasjon om at det er mulig å organisere livet sitt på en armen måte enn gjennom det tradisjonelle ekteskapet. Homoseksuelle lærere presses Inn i konformitet og forstillelse. Å propagandere for homoseksualitet blir møtt med represalier. Den massive forfølgelsen og til sine tider likvidering av homoseksuelle er fortiet i historieundervisningen. Hva er det ved homoseksualiteten som fører til slike voldsomme re
Homoseksualitet er ganske enkelt forelskelse og seksuelt tiltrekning mellom personer av samme kjønn, mellom kvinner og mellom menn. Det betyr at to kvinner eller to menn ønsker et fellesskap som også innbefatter seksualitet. Men det faktum at homoseksualitet eksisterer, viser samtidig at kjønnsrollemønstret med sine normer for hva som er feminin og maskulin atferd, er tillærte mønstre, at arbeidsdelingen mellom kjønnene ikke er naturgitt, men kulturelt betinget. Det viser at kvinner kan leve og handle som sjølstendige personer og at menn kan leve sammen i kjærlighetsforhold.
Rokker en ved kjønnsrollemønstret og arbeidsdelingen mellom kjønnene, så rokker en også ved det kristne familieidealet. En offisiell akseptering av homoseksualitet vil bety slutten på disse idealenes monopolstilling. Ekteskapet og kjernefamilien vil ikke lenger være den eneste mulige samlivsform. Andre samlivsformer kan bli et reelt alternativ - innenfor de rammer den økonomiske og politiske struktur trekker opp. En utvikling i retning av større likestilling mellom homofile og heterofile samlivsformer er ikke utenkelig under kapitalismen. Undertrykkingen av homoseksualitet og av homoseksuelle er mer et resultat og en videreføring av patriarkalske og kristelige krefter enn av økonomiske interesser. Men et samfunn bygd på profitt og økonomisk utbytting, vil samtidig søke å kanalisere en homoseksuell frigjøring til å bli en frigjøring på kapitalens premisser.
Den homoseksuelle frigjøringsbevegelsen daterer seg fra begynnelsen av vårt århundre. Kampen for fjerning av straffeparagrafer sto sentralt i første omgang, sammen med spredning av opplysningsmateriell. Denne kampen er langt fra avsluttet. I en rekke land - bl.a. i Sovjetunionen, Cuba, flere stater i USA, Irland, Spania - er homoseksualitet fremdeles kriminalisert. Nyfascistiske organisasjoner går til åpen kamp mot homoseksuelle. I USA har aksjoner ledet av den fanatiske Anita Bryant ført til at tilkjempede rettigheter igjen blir feid vekk. Den århundregamle bruken av homoseksuelle som syndebukker kommer tilbake - homoseksuelle blir brukt i et splitt-og-hersk-spill.
I Norge arbeider den homoseksuelle bevegelsen særlig for å få vedtatt en lov mot diskriminering nå. En slik lov vil gi en viss beskyttelse mot å bli oppsagt fra arbeid og bolig på grunn av homoseksualitet, men den vil ha Titen virkning mot den mer fordekte form for diskriminering og vil neppe avlive alle myter og fordommer. Derfor satses det også på økt informasjon og utadrettede aksjoner slik at homoseksuelle samlivsformer kan bli kjent og dermed bli reelle alternativ.
E.Lu.


Honduras
Hovudstad: Tegucigalpa
Sjølvstende: 1821/1838 (Spania)
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhald: 112 088 km²
Folkemengd i 1973: 2 781 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,5 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 15,2 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 291 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: - 0,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 6,2 %
Sysselsette i primærnæring: 56,8 %
Sysselsette i industri: 15,2 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 28,0 %
Yrkesaktivitet: 51,2 %
Største eksportvaregruppe: Frukt, 44,0 %
Viktigaste handelspartnar 1973: USA, 47,5 %
Energibruk pr. Innbyggjar: Svært låg, 234 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 8,2 %
Lese- og skrivekunne: 45 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 42
Døyingsprosent for spedbarn: 3,65
Militærutgifter pr. Innb., 1973: 3,97 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten

Honduras, El Salvador, Guatemala og Nicaragua utgjorde fram til 1839 Den sentral-amerikanske føderasjon. Honduras trekte seg ut i 1838.

Hongkong
Hovudstad: Victoria
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia)
Største språkgruppe: Kinesisk, 98,2 %
Flateinnhald: 1 045 km²
Folkemengd i 1973: 4 160 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,7 %
Jordbruksareal pr. Innbyggjar: 0,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1435 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,6 %
Sysselsette i primærnæring: 3,9 %
Sysselsette i industri: 52,2 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 39,7 %
Yrkesaktivitet: 67,2 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 32,9 %
Største eksportvaregrupper: Klede, tekstil, 48,6 %
Viktigaste handelspartnar 1975: i-land, 62,7 %
Energibruk pr. Innbyggjar: Låg, 1040 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 100 %
Lese- og skrivekunne: 77 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 368
Døyingsprosent for spedbarn: 1,64
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 10,3
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 12,1
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 2,4

Hordaland
Denne artikkelen tek i hovudsak opp tilhøve som gjeld Hordaland utanom Bergen. Men byen og resten av fylket sine vilkår er så sterkt filtra inn i kvarandre at det ville vera urett å gjennomføra elt heilt absolutt skilje.
Med sine 14 961,5 km² landareal (medrekna Bergen) er Hordaland det niande største fylket i landet. Etter at Hordaland og Bergen vart slegne saman til eitt fylke frå 1.1.1972, er det berre Oslo av fylka som har flerre innbyggjarar. 1.1.1978 budde det 389 164 innbyggjarar i Hordaland.

Folkemengd og busetnad
Det er 34 kommunar i fylket. Bergen er størst, med 211 719 innbyggjarar 1.1.1978. Modalen er minst, med 285 innbyggjarar.
Frå 1950 til 1970 auka den delen av folketalet (medrekna Bergen) som var busett i byen og tettstader elles i fylket frå 54,5 % til 68,8 %. Størst relativ folketalsauke i perioden 1960-1970 hadde tettstadene indre Arna (225,6 %), Leirvik (113,7 %) og Osøyri (113,0 %). Odda, Tyssedal, Tysse, Dale, Fedje, Ålvik og Salhus gjekk attende i folketal. Tettstadene som hadde nedgang er alle, med unnatak av Fedje, såkalla einsidige industristader, med el eller nokre få industriverksemder (sjå art. Ensidige industristeder). Husnes, Rubbestadneset og Leirvik har vakse fram som nye slike einsidige industristader del siste åra. Meir enn ein tredel av viktige sentra i fylket har elt einsidig næringsgrunnlag. I utkastet til Fylkesplan for 1978 hefter det om desse stadene: ”Med få unntak har del gjeve lite grunnlag for spreiing av andre arbeidsplasstilbod i distrikta.”
I Bergens-området har busetnaden i svært stor grad vorte flytta mot del gamle grannekommunane (Arna, Fana, Laksevåg og Åsane), Os, Askøy, Sotra-kommunane og nokre av Nordhordlands-kommunane. Berre i åra 1970-1975 auka talet på pendlarar til Bergen frå 8 av grannekommunane frå vel 4 400 i 1970 til nær 6 100 i 1975 (38 %). Talet på pendlarar frå Lindås auka frå 231 til 766 (232 %) og frå Fjell frå 566 til 1 164 (106 %).

Nærings- og arbeidsliv
Yrkesaktive fordelte seg såleis på næringar i 1970: 8 % i jordbruk, skogbruk og fiske, 39 % i industri, bygg og anlegg og 53 % i handel, administrasjon, transport og anna tenesteyting. I 1970 var 81,4 % av mennene mellom 16 og 69 år i inntektsgjevande arbeid, og 31,8 % av kvinnene. Yrkesdeltakinga ligg litt under landsgjennomsnittet for menn, og litt over for kvinner. Talet på sysselsette i industri og bergverk har halde seg på vel 35 000 (medrekna Bergen) frå midten av 60-åra. Somme bransjar har gått attende frå 1965 til 1976: tekstilindustrien med 2 573 personar, ”bekledning” med 1 080, kjemisk med 508, grafisk med 353 og treforedling med 151 personar. Størst auke i talet på sysselsette var det i maskinindustri med 2 284, primær jern- og metall med 626, og transportmiddelindustrien med 560 personar. Om lag 60 % av den samla sysselsetjinga i industrien ligg innan Bergen kommune sine grenser.
Del nasjonale og internasjonale problema for industrien kring midten av 70-åra har særleg råka bransjar som er sterkt representerte i Hordaland. Det er t.d. dette fylket som har flest sysselsette innan skipsbyggingsindustrien, med om lag 7 000 personar (1978). I alt 35 verksemder, spreidde over del ytre delane av fylket, høyrer til denne bransjen. 16 av desse hadde under 20 tilsette i 1975. 2 verft har over 500 tilsette: Bergens Mekaniske Verksteder AS og Stord Verft AS. På Stord har ein i det alt vesentlege lagt om frå bygging av store tankskip til oljeretta aktivitet. Elles driv verfta i Hordaland i hovudsak med reparasjonsarbeid og bygging av mindre fartøy.
1.1.1978 var 5 112 personar sysselsette i oljeverksemd (medrekna Bergen). Det gjeld 70-80 verksemder, både innan industriproduksjon og tenesteytande næringar. Del er i det vesentlege lokaliserte til Bergen, Sotra og Stord.
Nedgangen innan teko-industrien har vore større i Hordaland enn i landet elles. I 50-åra hadde fylket bortimot 40 % av sysselsetjinga i tekstilindustrien her i landet, mot om lag 25 % i 1978. Tidlegare utgjorde denne bransjen om lag 25 % av industrisysselsetjinga i Hordaland, mot om lag 12 % i 1978. Framleis er teko-industrien nest største industrigreina i fylket, med 4 600 tilsette 1.1.1978. I 1975 var vel 2 000 personar sysselsette i den primære jern- og metallindustrien. Bransjen er dominert av 5 verksemder - 3 i Odda, ei i Ålvik i Kvam og ei på Husnes i Kvinnherad.
Landarealet i Hordaland er for ein stor del fjell og vidde, 71 % ligg over 300 meter. I 1973 var det 0,8 da dyrka mark pr. Innbyggjar - under halvparten av gjennomsnittet for landet. Frå 1965 til 1975 gjekk 9 641 da dyrka mark ut av bruk - det meste til bustadbygging. Talet på bruk vart redusert frå 12 500 til 10 000 i perioden 1969-1977. Den årlege avgangen av dyrka mark til utbyggingsføremål er om lag halvert den siste 10-åreperioden. Nydyrkinga har auka, og ligg på rundt 2 000 da i året (1977). Det er små reservar av utmark som let eeg dyrka. 16 % av landarealet er skog. Fram til byrjinga av 70-åra heldt skogreisingsarealet eeg på frå 22 000 til 26 000 da årleg. Skogreisinga har seinare gått mykje attende. I 1975 vart det planta vel 17 000 da, men berre vel 12 000 da i 1976. Avvirkinga er svært låg. I 1976 vart det hogge vel 43 000 m3 for sal og industriell utnytting. I tillegg kan ein rekna med 20 000-30 000 m3 til eige bruk. Dette utgjer berre vel 40 % av det som burde hoggast.
Rundt 4 000 personar er knytta til fiskerinæringa i Hordaland (1976) - fordelt med 1150 på industrielle fiskeri, 1125 på heimefiske, 1500 i tilverknadsindustrien og 200 i oppal. I 1976 var samla førstehandsverdi til hordalandsfiskarane om lag 330 millionar kroner. Ringnotfisket stod for vel 83 % av dette, kystfisket for berre 4,5 %. I 1977 var det i drift 4 slidoljefabrikkar i fylket (140 tilsette), 13 større hermetikkfabrikkar (750 tilsette) og 7 fryse- og fileteringsanlegg (350 tilsette). SL Hordafisk driv rundt 14 mottaksstasjonar. Desse er sære viktige for heimefiskarane.
I Fylkesplanen 1977 helter det at ”oljeindustrien har teke i bruk fiskarane sitt hevdvunne ”åkerland” utan at del konsesjonsgjevande styresmaktene til no har teke omsyn til del langsiktige skadeverknadene for fiskarane.”
Hordaland har relativt fleire arbeidslause over 50 år enn landsgjennomsnittet (30,7 % av de! arbeidslause i denne gruppa, mot 26,4 % for landet 1.1.1978). Periodane med arbeidsløyse varer ag lenger for den einskilde i dette fylket. Jamført med yrkesdeltakinga i Oslo og Akershus er det ei undersysselsetting i Hordaland som varierer mellom handelsdistrikta frå vel 2 % til nær 6 % av talet på personar over 16 år. I Fylkesplanen 1977 hefter det: ”Fleire ulike undersøkingar synes å stadfeste at Hordaland vantar mange tusen arbeidsplassar for at ein skal kunna tilfredsstilla alle ønskje om arbeid. Skorten er særleg stor i utkantane, der kvinner, ungdom og eldre er vanskelegast stilt m.o.t. arbeid.”
Det er vanskeleg for kvinnene å få arbeid m.a. fordi det er bygd få barnehagar. Dekningsprosenten gjekk opp frå 7,3 pr. 1.1.1977 til 10,8 pr. 1.1.1978 (14 % i Bergen og 7 % i fylket elles 1.1.1978). Oslo hadde ein dekningsprosent på 26,7 i 1975, landet 11,8 1.1.1978.

Politiske tilhøve
Fylkesadministrasjonen ligg i Bergen. Fylkestinget har 85 medlemmer, og ved fylkestingsvalet i 1975 vart det sett saman slik: A: 26, H: 22, Kr.F: 15, SP: 8, DNF: 5, SV: 4, ALP: 2. Ved EF-røystinga i 1972 var valdeltakinga 79,9 %. Resultatet varierte frå eit ja-fleirtal på 59,3 % i Bergen til elt nei-fleirtal på 81,9 % i Modalen.
Hordaland har no 15 representantar til Stortinget. Før hadde Bergen 5 og Hordaland 10. Ved dei siste vala har røystene og mandata falle slik:

  Berre Hordaland Hordaland med Bergen
 
1965
% mand.
1969
% mand.
1973
% mand.
1977
% mand.
A 33,3 (3) 36,7 (4) 28,3 (5) 33,3 (6)
H 19,2 (2) 16,5 (2) 17,8 (3) 27,6 (5)
V 17,5 (2) 15,6 (1) 3,8 4,1
Kr.F 14,8 (2) 17,1 (2) 18,4 (3) 17,8 (3)
SP 10,2 (1) 11,2 (1) 8,1 (1) 6,3 (1)
DNF --- --- 6,4 (1) 3,7
SF 4,4 2,2 --- ---
SV --- --- 9,2 (1) 3,7
K 0,7 0,7 --- 0,3
ALP/FRP --- --- 6,5 (1) 3,3
RV --- --- --- 0,7


Nynorsk står sterkt i fylket. 29 kommunar har nynorsk som administrasjonsmål, 2 er nøytrale og 3 har ikkje gjort vedtak i saka. I Bergen by nyttar berre 8,7 % av elevane i grunnskulen nynorsk, mot 86,9 % i resten av fylket.
E. Fo. / M. V.

Sjå også: Bergen.

Hore
Begrepet hore kan brokes likt med begrepet prostituert. En prostituert kvinne vil alltid være en hore. Men den kvinnen som får begrepet hore slengt etter seg, behøver ikke alltid være prostituert i den vanlige betydningen av ordet. Begrepet hore er også et skjellsord som menn kan benytte mot kvanner som bryter rammene for kvinnerollen ved at de lever ikke-monogamt.
En kommer galt av sted hvis en forsøker å bestemme horebegrepets innhold, eller forsøker å finne ut hva en hore er; hvor mye seksualitet med hvor mange som skal til før en kvinne er en hore osv. Dette kommer av at ordet ikke har noe reelt innhold, men er mer et språklig begrep. Det er ikke noe som er en hore, men hore kan brokes som skjellsord om alle kvanner som har hatt mer enn én seksualpartner i livet.
Hore er et av språkets mest nedsettende ord om kvanner. En skulle umiddelbart tro at ordet horebukk var det tilsvarende for menn. Dette begrepet kan imidlertid godt være positivt, det har noe visst ”råflirende” over seg, noe ”oss-menn-imellom”. Menn kan godt slå hverandre på skulderen og si med et glimt i øyet ”å, du din gamle horebukk”.
K.Me.

Se også: Prostitusjon.

Horkheimer, Max
Horkheimer (1895-1973), tysk samfunnsfilosof og grunnlegger av den såkalte ”Frankfurterskolen”. Horkheimer kom fra en meget velstående jødisk fabrikkeierfamilie i Stuttgart. Han valgte imidlertid filosofien, og ble i 1930 professor i sosialfilosofi i Frankfurt am Main og ett år seinere direktør for ”institut für Sozialforschung”. Frankfurt var på denne tiden et sentrum for samfunnskritisk tenkning i Tyskland, med bl.a. sosiologen Karl Mannheim og teologen Paul Tillich. Horkheimer samlet en rekke unge, radikale filosofer, psykoanalytikere og samfunnsteoretikere omkring seg, og han opprettet og redigerte ”Zeitschrift für Sozialforschung” (1932-41), som ble ”Frankfurterskolens” organ. Horkheimer tok initiativet til og ledet flere banebrytende forskningsprosjekter, bl.a. ”Autoritet og familie” (1936) og seinere i USA ”Studier om fordommer”, om den sosiale, psykologiske og historiske bakgrunnen for rasefordommer. I emigrasjonsårene etter at Hitler var kommet til makten, oppholdt Horkheimer seg først i Genève og Paris, og seinere i New York og Los Angeles. Etter krigen vendte Horkheimer tilbake til Frankfurt hvor han var professor inntil 1965.
Det var Horkheimer som først lanserte termen ”kritisk teori” i artikkelen ”Tradisjonell og kritisk teori” (1937). Horkheimer ville redde marxismens radikalisme fra Stalins linje, som gikk ut på å forsvare terror. Samtidig valgte Horkheimer betegnelsen ”kritisk teori” for å distansere seg fra en tendens i marxismen til å bli et lukket, dogmatisk system. Det hører til den kritiske teoris program å være åpen, uferdig og eksperimenterende. I tråd med dette var Horkheimers form essayet eller aforismen, og ikke monumentale avhandlinger i klassisk tysk stil. Hovedanliggendet for Horkheimer er å utarbeide særtrekkene ved den teori som sikter mot en revolusjonær samfunnsendring (kritisk teori), til forskjell fra den teori som vil forklare hvorfor det som er, må være som det er (tradisjonell, positivistisk teori).
Horkheimers skrifter fikk på 40-tallet en stadig mer dyster tone; han fryktet at fascismen og stalinismen hver på sin måte innvarslet en ny, autoritær, statsdirigent samfunnsepoke, uansett om samfunnet ble kali kapitalistisk eller sosialistisk. ”Fornuftens formørking” var tittelen på Horkheimers bok fra 1947. Seinere tok Horkheimer definitivt front mot marxismen og så som den viktigste samfunnsoppgave å verne om restene av den politiske liberalisme mot de totalitære tendensens. På slutten av sitt liv vendte Horkheimer tilbaks til sin ungdoms filosofer, Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche. Han så i deres pessimisme en mer dekkende beskrivelse av framoden enn i Marx' utviklingsoptimisme.
R. S.

Se også: Frankfurterskolen, Kritikk.
Litteratur: M. Horkheimer: Kritische Theorie I & II, Frankfurt am Main 1968.

Hornsrud, Christopher
Hornsrud (1859-1960), en av norsk arbeiderbevegelses fremste parlamentarikere, statsminister i den første Arbeiderpartiregjeringa i 1928. Christopher Hornsrud var av bondeslekt fra Eiker. Han arbeidde i ungdommen som handelsbetjent og handelsmann før han i 1891 slo seg ned som gardbruker på Modum.

Politisk profil
I 1880 var han med å stifte Buskerud amts venstreforening. Han kom til å stå på partiets ytterste radikale fløy og stod bl.a. bak det første grunnlovsforslaget om allmenn stemmeren for menn og kvinner. Han stiftet i 1888 Buskerud amts arbeiderforening. Sammen med bl.a. Gunstein Andersson og Torgeir Vraa fulgte han denne forenings over i DNA i 1893.
I 1890-åra deltok han på partilandsmøtene. Hornsruds arbeid med jordbruksspørsmål førte fram til DNAs nye jordprogram i 1902. I sine førstetiår hevdet Arbeiderpartiet kollektiv eiendomsrett til jords. Jordprogrammet av 1902 satte privat småeiendom i sentrum, uten å gjøre dette til den enerådende formen. Det har vært vanlig å se dette som en av betingelsene for at Arbeiderpartiet i Norge - i motsetning til arbeiderbevegelsene på kontinentet - klarte å få oppslutning fra småbrukere og småbønder. Hornsrud og Vraa innførte standpunktet til det de kalte ”arbeiderbøndene”, småprodusentene i jordbruket. Dette standpunktet uttrykte Hornsrud i en rekke artikler og brosjyrer, bl.a. ”Fram til jorden” (1918) og ”Veien fram” (1933). I en særegen stil, med retoriske gjentakelser, bibelske bilder og stor agitatorisk kraft, utvikler han en analyse av kapitalismen sett ut fra den enkle vareprodusent: Arbeider og bonde er én klasse, som gjennom gjeldsrenter og høye varepriser utsuges av kapitalen, som ses som en snyltemakt utafor produksjonen. Hornsrud representerer slik en før-marxistisk tenking som ikke griper den særlige verdiskapende rolls som lønnsarbeidet har i den kapitalistiske produksjonsmåten.
Fra 1902 til 1909 var Hornsrud bosatt i Kristiania, hvor han bl.a. var medlem i bystyret, nestformann i partiet og 1903-1906 formann. Han ledet partiet etter det som ble kalt en ”opportunistisk” linje, dvs. satset på samarbeid med Venstre ved valg. I 1905 styrte han klart unna nasjonalistiske strømninger. Etter å ha nektet gjenvalg som formann, vikarierte han for Vraa som redaktør av ”Fremtiden” i Drammen. I 1912 ble han valgt til stortingsrepresentant for Buskerud og beholdt denne plassen til 1936.
Som parlamentariker arbeidde Hornsrud på et vidt felt: Som DNAs representant i Provianteringskommisjonen under 1. verdenskrig, var han den første DNA-representant i et offentlig utvalg. I 1921 var han parlamentarisk leder og fra 1928-1934 visepresident i Stortinget. På Stortinget konsentrerte Hornsrud seg om jordbruksysaker og finans- og skatteshaker. Han var bl.a. medlem av en rekke sentrale parlamentariske kommisjoner, som valutakommisjonen av 1926 og gjeldskommisjonen av 1928. I sitt parlamentariske arbeid med finansspaker i 1920-åra hevdet Hornsrud et syn på sjåk. motkonjunkturpolitikk som, før den ”keynesianske revolusjonen” på 30-tallet, var blant de mest avanserte i samtids: Bedriftene skulle pålegges å legge opp fonds i gode tider; i nedgangstider kunne disse lettes inn for å motvirke sviktende etterspørsel.

Hornsrudregjeringa
Ved stortingsvalget i 1927 ble DNA største parti med 59 mandater, men uten rent flertap. DNA dannet regjering med Hornsrud som stats- og finansminister, men ble felt etter 18 dager (15.2.1928). Historien om regjeringa Hornsrud i 1928 er på flere vis paradoksal: Den var dels et resultat av en voksende moderasjon finnen DNA, bl.a. som følge av sammenslutninga med Norges Socialdemokratiske Parti 1927. Hornsrud, var, trass i at han opprettholdt medlemskapet i DNA under partisplittelsene i 1921 og 1923, ”ministersosialist”, dvs. parlamentarisk reformist og ivret for regjeringsdanning. Dels mente han visse reformer kunne oppnås, dels var han redd for å skuffe de nye velgerne som hadde brakt partiet valgseieren i 1927. Men partiets sentralstyre, med Edvard Bull i spissen, utformet en ”antiparlamentarisk” regjeringserklæring ved å erklære at regjeringa var utgått fra DNA, ikke fra Stortinget slik parlamentarisk skikk og bruk krevde. De borgerlige partiene, som hadde søkt å hindre DNAs tiltreden, ble utspilt av kong Haakon VII, som valgte å henvende seg til DNA med regjeringsoppdrag. For de borgerlige var erklæringa både en provokasjon og et velegnet påskudd til å felle Hornsrud-regjeringa. Den djupere beveggrunnen lå i utenomparlamentarisk press: Representanter for bankkapitalen hevdet at flere banker var i ferd med å gå konkurs fordi folk trakk ut midlene pga. mistillit til regjeringa. Dette ble gjennom direktøren i Norges Bank, Nikolai Rygg, framført overfor Venstres parlamentariske leder Mowinckel, som satte fram mistillitsforslaget mot Hornsrud. Innad i DNA ble hendingene sett som bevis på det umulige i en parlamentarisk strategi. Denne oppfatninga var en av grunnene til at partiet i 1930 igjen radikaliserte programmet i antiparlamentarisk retning.
Hornsrud var politisk aktiv i nesten tre mannsaldre. Noe av det mest karakteristiske ved ham, som ved flere av de gamle sosialdemokratene, som f.eks. Kaare Fostevoll og Olav Oksvik, var stødighet. De grunnleggende synspunktene fra århundreskiftet bevarte han til sin død. Dette forklarer det paradoksale i at den gamle reformist etter hvert kom til å stå til venstre i Arbeiderpartiet: Han var skeptisk til kriseforliket med Bondepartiet i 1935 fordi han syntes det innebar konsesjoner til storbøndene. Han var i 1953 med på stiftelsen av opposisjonsorganet ”Orientering”. I et intervju fra 1960, rett før han døde, konkluderte han: ”i partiets politikk er det ingen sosialisme tilbake... trygder og god lønn er ikke sosialisme, og velferdsstaten har ikke avskaffet den kapitalistiske utbyttingen og den grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital”.
K. K.

Litteratur: H. Amundsen: Christopher Hornsrud, Oslo 1939. I. A. Roset: Det norske Arbeiderparti og Hornsruds regjeringsdannelse i 1928, Oslo 1962.

Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF)
Forbundet er stiftet 1931 og gikk inn i LO 1932. Samme år gikk det ikke-LO-tilsluttete ”Norsk Kelnerforbund” inn i HRAF. Forbundet organiserer ansatte i hotell- og restaurantbransjen. 12 621 medlemmer (1/1-78). Medlemstallet er stigende, men gjennomstrømningen er ganske stor. Om lag 70 % er kvinner. HRAF har 65 lokale avdelinger, landsmøte, landsstyre, forbundsstyre. 17 ansatte. Kontorer i Oslo, Bergen og Trondheim. Formann: Eivind Strømmen. Nestformann: Arne Løken. Utgir ”Hotell- og restaurantfunksjonæren”. Adresse: Storgt. 49, Oslo 1. Tilsluttet: internasjonale Union for levnetsmiddel, tobakk, hotell og restaurant (IUL).
Forbundets virksomhet
De fleste i hotell- og restaurantnæringa arbeider i små bedrifter. Organisasjonsprosenten er lav. HRAF legger derfor stor vekt på verving av medlemmer. Forbundet arbeider for innføring av tariffavgift for uorganiserte. Et viktig arbeidsfelt er fagutdanninga. HRAF ønsker å verne de ulike fagene i bransjen og samarbeider bl.a. med Hotellfagskolen. Arbeidskjøperne i bransjen har tatt inn mange fremmedarbeidere, særlig i de dårligst betalte yrkene. Svært få av dem er organiserte. HRAF går inn for streng håndheving av innvandringsstoppen, så lenge fremmedarbeiderne ikke blir tilbudt skikkelige leveforhold. Lønningene ligger lavt, for mange rundt 80 % av gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt. Skiftarbeid og uregelmessig arbeidstid er vanlig. Mange hotell- og restaurantarbeidere må arbeide i sterk støy. Forbundet krever derfor at det innføres en øvre støygrense på arbeidsplassene.
E. So.


Hovedavtalen
Hovedavtalen er inngått mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening. Den inneholder visse grunnprinsipper for forholdet mellom partene i arbeidslivet. Lønnsspørsmål er holdt utenfor. Hovedavtalen inngår som første del av tariffavtalene.

Hovedavtalens innhold
Hovedavtalen er sterkt preget av samarbeidsideologi: ”For det enkelte menneske er det av den største betydning at samfølelsen mellom ham og bedriften er sterk og levende, og dette er også en nødvendig forutsetning for en effektiv produksjon.” (§ 9) En viktig side ved avtalen er de praktiske bestemmelser som søker å sikre fagorganisasjonen gode arbeidsmuligheter i bedriftene.
Organisasjonsretten er sikret i § 1. Fredsplikten (§ 2) betyr at bruk av kampmidler i tariffperioden er forbudt. Sympatiaksjoner er under visse vilkår tillatt (§ 21). Regler om forhandlinger står i § 2. Strid om tolking av tariffavtale avgjøres i siste instans av Arbeidsretten. Tillitsmannens stilling er regulert i flere paragrafer. Tillitsmennene skal velges blant ”anerkjent dyktige arbeidstakere” (§ 5) og ”gjøre sitt beste for å vedlikeholde et rolig og godt samarbeid”. Det er ”uforenlig med tillitsmennenes plikter å tilskynde eller medvirke til ulovlig konflikt” (§ 6). Tillitsmennene har et noe sterkere oppsigelsesvern enn andre arbeidstakere (§ 11). Den praktiske utøvelsen av tillitsmannsarbeidet er behandlet i §§ 7 og 8.
I § 9 pålegges bedriftsledelsen en viss informasjonsplikt overfor tillitsmennene om økonomiske, produksjonsmessige og lønnsmessige forhold, samt om sysselsetting og innskrenkninger.
Etter Hovedavtalen har ikke arbeidstakere plikt til å arbeide sammen med folk som har opptrådt på en spesiell utilbørlig måle (§ 13). Det tenkes her bl.a. på streikebrytere, uten at det er nevnt direkte.
Permitteringer er behandlet i § 14. I § 20 fastslås det at kollektive plassoppsigelser er gyldige ved tariffrevisjoner. Regler for avstemninger over tarifforslag finnes i § 22, bl.a. er det pålagt stemmeplikt. I § 24 behandles regler om lønnsutbetaling (bl.a. over bank) og trekk av fagforeningskontingent.
En rekke samarbeidstiltak er samlet i en egen del av Hovedavtalen, del B (§§ 25-47). Her er regler om bedriftsutvalg (obligatorisk for bedrifter med minst 100 ansatte), Samarbeidsrådet LO/NAF, årlige informasjonsmøter for ansatte, samt konsernutvalg. I bedriftsutvalget er det lik representasjon bedriftsledelse/ansatte (inkludert arbeidsledere). Hovedoppgaven er ”gjennom samarbeid å virke for en mest mulig effektiv produksjon og for størst mulig trivsel” (§ 32). Utvalget har krav på orienterende og fortrolige meddelelser fra bedriftsledelsen om økonomiske og produksjonsmessige forhold, og har rett til å uttale seg om en rekke saker. Utvalget har ingen avgjørelsesmyndighet.
I del C av Hovedavtalen bestemmes at tvister om tolking av avtalen kan innbringes for Arbeidsretten (§ 48). I § 49 bestemmes avtalens varighet. Ved revisjonen i 1977 ble den fastsalt fra 1. februar 1978 til 30. juni 1981.

Historikk
Da den første landsomfattende tariffavtalen ble vedtatt i 1907 (jernindustrien), omfattet den også noen ”alminnelige bestemmelser” om forhandlinger, organisasjonsfrihet, tillitsmannens stilling osv. Liknende bestemmelser kom inn i andre tariffavtaler. En omstridt bestemmelse gjaldt arbeidsgivernes rett til å lede og fordele arbeidet (styringsretten). Fagbevegelsens forsøk på å få strøket dette i 1911 førte ikke fram. Striden fortsattetil ut i 1920 åra uten resultat. Med Hovedavtalen av 1935 skjedde en samordning av de ”alminnelige bestemmelsene” i ulike tariffavtaler. De viktigste nye innslagene i 1935 gjaldt fredsplikt i tariffperioden, begrensninger av sympatiaksjoner, avtalefestede avstemningsregler, samt formell stadfesting av retten til kollektive plassoppsigelser.
Den nye avtalen var noe mer enn en praktisk samordning. Bakgrunnen var de skjerpede arbeidskampene i 20-åra. Lovgivningen vedrørende ulovlige konflikter og beskyttelse av streikebrytere ble skjerpet. Bondepartiet og Høyre var de ivrigste. I Venstre gikk mange inn for å styrke samarbeidet i bedriftene, for slik å forebygge konflikter. Paal Berg var en hovedmann bak denne politikken. De første komitédrøftingene i denne retning 1930-32 (bl. a. med utkast til en hovedavtale) ble avbrutt da Bondepartiet fikk regjeringsmakta og i 1933 gikk inn for en boikottlov som langt på vei kriminaliserte et av fagbevegelsens viktigste kampmidler, nemlig muligheten til å boikotte bedrifter ved faglige konflikter. Samtidig presset Høyre og Bondepartiet på for å tukte fagbevegelsen ytterligere. Uorganiserte skulle gis stemmeren i tariffspørsmål, og det offentlige skulle kontrollere arbeidernes avstemninger. Da Venstre overtok regjeringen i 1933, ble samarbeidspolitikken talt opp igjen. For å sikre retten til kollektive oppsigelser, en gammel praksis som NAF med Høyesteretts velsignelse nå hadde gått mol, gikk LO-ledelsen med på at det skulle komme en lov om avstemningsregler, men mer moderat enn Høyre og Bondepartiet ønsket. Grunnplanet i LO reagerte på denne ”handelen”. Følgen var at LO-formannen (Halvard Olsen) og flertallet i sekretariatet ble kastet på fagkongressen i1934.
Loven var i mellomtida vedtatt (”kneblingsloven”). For å få den opphevet ble det innledet forhandlinger om en hovedavtale med NAF. I avtalen fikk LO tatt inn sine egne, nye avstemningsregler (som på forhånd var klarert med NAF). Avtalen ble vedtatt i mars 1935, og ”kneblingsloven” opphevet straks etter. Da hadde Johan Nygaardsvold overtatt som statsminister.
Tilblivelsen av Hovedavtalen kan sees i flere perspektiver. Dels var det en praktisk samordning av eksisterende bestemmelser, dels en måte å komme ut av dilemmaet med avstemningsreglene på. Avtalen er også et uttrykk for LOs og Arbeiderpartiets ideologiske nyorientering i begynnelsen av 30-åra. Arbeiderpartiet prøvde å få regjeringsmakten selv om det var i mindretall på Stortinget og ønsket seg arbeidsfred og økt produksjon i stedet for bitre kameer om fordelingen av utbyttet i en vedvarende økonomisk krise. Et samarbeid med Venstre ble godtatt for å isolere de mest organisasjonsfiendtlige borgerlige politikerne. Dette var spesielt viktig i en tid med sterk fascistisk framgang i Europa. Borgerskapet måtte godta at organisasjonene var kommet for å bli, mens arbeiderbevegelsen avfant seg med kapitalismen.
Hovedavtalen ble revidert første gang i 1947, seinere hvert tredje eller fjerde år. Den sterkeste utbygging har skjedd med hensyn til samarbeidstiltak. Den sentrale erklæringen om samarbeid i § 9 kom inn i 1957 (seinere noe revidert). I 1966 ble del B om bedriftsutvalg m.m. føyd til. Den erstattet en tidligere avtale om produksjonsutvalg. Til forskjell fra del A, som bare gjelder arbeidstakere tilsluttet LO (f.eks. deltakelse ved tillitsmannsvalg), gjelder samarbeidstiltakene i del B alle ansatte.
De ulike bestemmelser i Hovedavtalen suppleres ofte av lovbestemmelser, f.eks. arbeidstvistloven, arbeidsmiljøloven, lov om bedriftsdemokrati. LO utgir en hendig kommentarutgave etter hver revisjon av avtalen.

Andre hovedavtaler
Etter hvem har det også blitt vedtatt andre hovedavtaler, bl.a. for handelsnæringen, kooperasjonen og de statsansatte. Den sistnevnte ble vedtatt i 1973 og bygger på de samme prinsipper som hovedavtalen i det private næringsliv. På enkelte punkter går avtalen for de statsansatte enda lenger i å avtalefeste indre organisasjonsforhold. Det gjelder særlig tillitsmannsapparatets oppbygging.
J. Se.

Se også: Arbeidsfred, Arbeidstvistloven, Avtaleverket, Bedriftsdemokrati, Fredsplikt.
Litteratur: J. Seim: Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til, Oslo 1972. Studiekurs i faglig politikk, bok ii, Sosialistisk Opplysningsforbund, Oslo 1975.

Hoxha, Enver
Hoxha (1908-), fra 1941 leder av Albanias kommunistiske parti (AKP) som i 1948 tok navnet Arbeidets parti i Albania (APA).
Hoxha ble født i Gjirokastër i Sør-Albania som sønn av en muhammedansk godseier. Han fikk sin grunnleggende utdannelse på det franske lycée i Korçë. I mellomkrigstiden fikk Hoxha som mange andre unge albanere statsstipend for å studere i Vest-Europa, og i 1930 reiste han til universitetet i Montpellier. Etter et år mistet han sitt stipend siden han angivelig ikke passet sine studier, og dro til Paris. Her kom han i kontakt med en gruppe albanske kommunister. To år senere reiste han videre til Brussel hvor han arbeidet i Den kongelige albanske legasjon samtidig som han studerte jus. I 1936 vendte han hjem til Albania uten å ha tatt noen endelig eksamen. Her fikk han arbeid som lærer på sin gamle skole i Korçë.
I tyve- og trettiårene spilte hjemvendte utenlandsstudenter en betydelig rolle i opperettelsen av kommunistgrupper rundt om i Albania. Gruppen i Korçë var den eldste og best organisme. Den var også den eneste som hadde en viss kontakt med folk fra arbeiderklassen, og blikkenslageren Koçi Xoxe (uttales dsodse) var et fremtredende medlem sammen med intellektuelle som Hoxha og Nako Spiru. Hoxha ble pga. sin politiske aktivitet i Korçë utelukket fra statstjenesten, måtte slutte som lærer og slo seg ned i Tirang som tobakkselger.
I november 1941, da utsendinger fra Tito tok initiativ til å få dannet en samlende organisasjon av de splittede albanske kommunistgruppene, ble Hoxha valgt til provisorisk generalsekretær i det nye partiet. Hoxha var også en ledende skikkelse i Den nasjonale frigjøringsbevegelsen LNC (Levizja National Çlirimtare) som AKP dommene politisk. En provisorisk regjering som sprang ut av LNC ble etablert i mai 1944 med Hoxha som statsminister. Samtidig ble han generaloberst og øverstkommanderende for LNC. I oktober samme år hadde LNC kontroll over hele landet. Knappe tre år etter det var blitt dannet, hadde AKP gjennom LNC tatt makten i landet. Tre fjerdedeler av partiets medlemsmasse bestod av intellektuelle med småborgerlig klassebakgrunn, og som hovedsakelig var utdannet i utlandet. Hoxha var en typisk representant for disse intellektuelle.
Allerede før AKP hadde tatt makten, brøt det ut harde fraksjonskamper i partiet mellom de intellektuelle ledet av Hoxha og de mer proletære medlemmene ledet av Koçi Xoxe. Hoxha ble kritisert av Xoxe for å favorisere de intellektuelle og diskriminere de proletære Medlemmene. Hoxha ble også kritisert for å være vestorienten siden han hadde opprettet diplomatiske forbindelser med italia, øyensynlig fra hans side tenkt som en motvekt mot den sterke jugoslaviske innflytelsen i landet. Jugoslavia, som på den tiden var mønsterstaten blant folkedemokratiene, var sterkt på vakt overfor den intellektuelle ledelsen i AKP og støttet Xoxe og den proletære fløyen. Meget tyder på at Xoxe som sjef for sikkerhetspolitiet prøvde å isolere Hoxha og de intellektuelle i partiets ledelse i tiden frem til Jugoslavias brudd med Sovjetunionen (SSSR) i 1948. Xoxe gikk også sterkt inn for opprettelsen av en Balkanføderasjon hvor Albania skulle være med. Stalin hadde opprinnelig også støttet denne planen. Hoxha var nok motstander av Balkanføderasjonen, men gikk ikke åpent mot den slik som Nako Spiru. Hadde ikke Jugoslavia blitt utstøtt av Kominform, er det meget sannsynlig at det ville vært Xoxe som likviderte Hoxha og ikke omvendt. Jugoslavias brudd med SSSR i juni 1948 gav Hoxha med sovjetisk støtte anledning til å kvitte seg med Xoxe og knekke den proletære fløy. Xoxe ble arrestert i 1949, dømt i en hemmelig rettssak som agent for Tito og skutt. Utrenskningene fortsatte imidlertid frem til 1951. I 1954 gikk Hoxha av som statsminister og oversot stillingen til Mehmet Shehu. Hoxha beholdt stillingen som førstesekretær i sentralkomiteen.
Khrustsjovs tilnærmingsforsøk overfor Jugoslavia i 1955 innebar stor fare for Hoxha personlig, særlig ettersom Khrustsjov presset på for å få Xoxe rehabiliter og siden Hoxhas sterke stilling i APA var et resultat av bruddet med Jugoslavia. Denne nye linjen fra SSSR, som Albania var nært forbundet med og som det hadde mottatt stor hjalp fra siden 1948, styrket opposisjonen i APA mot Hoxha. Men Hoxha var ikke villig til og kunne heller ikke forandre sin politiske linje uten å sene sin stilling på spill. De politiske motsetningene i partiet ble løst med utrenskninger i 1955 og 1956 og med henrettelser av Hoxhas politiske motstandere.
Mot slutten av femtiårene avtok den sovjetiske hjelpen, og Albania begynte å motta økonomisk bistand fra Kina. I 1960 støttet albanerne kineserne åpent på det rumenske kommunistpartiets kongress i Bucuresti, og forholdet mellom SSSR og Albania forverret seg stadig. SSSR prøvde på denne tiden å støtte en pro-sovjetisk fraksjon i APA, og var innblandet i forberedelser til et væpnet kupe mot Hoxha. Dette ble avverget, og i mai 1961 fant det sted en offentlig prosess i Tirana hvor en rekke fremtredende politikere og offiserer var anklaget for å ha tatt del i en sammensvergelse mot ledelsen i APA. Alle tilstod og ble funnet skyldig. Fem ble henrettet. På kommunistmøtet i Moskva i november 1960 tok Hoxha åpent avstand fra SSSR. Etter den tid har Hoxhas posisjon i Albania ikke vært truet, og han har klart tatt stilling for Kina i striden med SSSR.
Mens kulturrevolusjonen pågikk i Kina, satte Hoxha i gang revolusjoneringskampanjer i Albania, om enn i langt mindre omfang enn i Kina og uten at partiet mistet kontrollen over utviklingen. Hoxha ble også gjenstand for en betydelig persondyrkelse selv om den aldri antok de dimensjoner som dyrkelsen av Mao i Kina. I forbindelse med en ateistisk kampanje på denne tiden uttalte Hoxha at den eneste tro for en albaner var ”albanianismen”. En uttalelse som også er egnet til å karakterisere den politikk Hoxha har ført i over 35 år som ledet for landets eneste politiske parti. Hoxha har fulgt en ekstrem nasjonalistisk linje som særlig har gift seg utslag i forholdet til Jugoslavia, og det er nettopp forholdet til Jugoslavia som har vært bestemmende for de økonomiske og politiske forbindelsene som Hoxha har inngått med andre stater.
J. I. B.

Se også: Albania.