Hjørnesteinsbedrift
Uttrykket hjørnesteinsbedrift brukes i regional- og distriktspolitisk sammenheng for å karakterisere bedrifter som har stor betydning i et samfunn, økonomisk og sysselsettingsmessig. Hjørnesteinsbedriften vil være den dominerende arbeidsplassen i lokalsamfunnet ved at den har nesten all sysselsetting i sekundærnæringen, og at aktivitetens i tertiærnæringen er avhengig av denne bedriften. Hele bosettingen slår og faller på hjørnesteinsbedriften.
I Norge ble det etablert mange hjørnesteinsbedrifter i den store industrialiseringsfasen rundt århundreskiftet. Det dreier seg om samfunn bygd opp omkring gruver (Kirkenes, Malm, Rødsand m.fl.) eller elektrokjemiske og elektrometallurgisk industri (Glomfjord, Høyanger, Odda, Sauda, Rjukan m.fl.). Felles for alle disse etableringene er at plasseringen skjedde nær råstoff- eller energikildens, slik at det ble skapt samfunn i avsidesliggende områder.
Utviklingen i vårt århundre har gått i retning av et mindre råvareorientert anleggsmønster. Bedrede transportmuligheter, både når det gjelder råstoffer og energi, har ført til at bedriftene fortrinnsvis har etablert seg i mer allsidige industrimiljøer og nærmere markedene. Dette har føn til en konsentrasjon i pressområder og en tilsvarende stagnasjon i utkantene. Dette er bakgrunnen for distriktsproblemene og den aktive politikken som har vært ført med sikte på å spre bedrifter til de næringsfattige områder.
Når det gjelder industrietablering, har distriktspolitikken i Norge i stor grad gått ut på å bringe nye hjørnesteinsbedrifter til svake regioner. Tanken har vært å danne vekstsentra, der etableringen av et større industriforetak skulle føre til ringvirkninger i andre næringer. I etterkrigstida har vi derfor fått flere politisk bestemte etableringer av hjørnesteinsbedrifter med en distriktspolitisk motivasjon (Årdal, Sunndalsøra, Mo i Rana, Mongstad). I den sosialdemokratiske propagandaen har begrepet ” hjørnesteinsbedrift” vært sterkt positivt ladet, men de siste års kritikk av denne politikken har gitt ordet en noe mer tvetydig klang.
Kritikken mot hjørnesteinsbedriftene har flere sider: Den viktigste Innvendingen er at det skapes svært ensidige samfunn, sårbare for endringer på markedet. Dette merkes 1 dag særlig sterkt innen gruve-, råmetall- og treforedlingsindustrien. Hvis hjørnesteinsbedriften må innstille eller permittere arbeidere, fins det ikke alternative sysselsettingsmuligheter på stedet. Samtidig vil de generelle rasjonaliseringstiltakene føre til at arbeidsstokken på slike bedrifter kuttes ned, og lokalsamfunnet får dermed vanskeligheter med å opprettholde bosettingen.
En annen sentral kritikk går ut på at hjørnesteinsbedriftene ikke støtter, men motvirker annen næringsaktivitet, kanskje særlig primærnæringene. De ensidige industristedene skapes ofte gjennom en anleggsperiode, gjerne kraftutbygging. Den stedlige befolkningen søker seg da arbeid på anlegget, og får et lønnsnivå som ligger over det de hadde i de tradisjonelle næringene, jordbruk og fiske. Dette fører til sterk tilbakegang 1 primærnæringene i områdene rundt hjørnesteinsbedriftene.
En tredje kritikk går på at de ringvirkningene en får i sekundær- og tertiærsektoren tross alt er nokså begrensede. At hjørnesteinsbedriftene gjennomgående er høytlønnsbedrifter, betyr at andre bedrifter kvier seg for å etablere seg på ensidige industristeder, da de ikke kan ta opp konkurransen om arbeidskraften. Disse stedene forblir da ensidige, selv om målsettingen var en annen. Det er også påvist at ringvirkningene i varehandel og tjenesteyting ofte blir begrenset, fordi disse stedene ligger så isolert til at en ikke har noe større omland for de ulike funksjonene det her kunne være snakk om.
De siste års distriktspolitikk har delvis fanget opp denne kritikken. Dagens sjargong er ikke ”hjørnesteinsbedrifter” og ”vekstsentra”, men ”basisområder” og ”allsidige industrimiljøer”. En har derfor forsøkt å styre etableringen av større industribedrifter til områder hvor det allerede er industri. Samtidig er arbeidsplassene i jordbruk og fiske, varehandel og tjenesteyting blitt viet økt oppmerksomhet, og på industrisektoren forsøker en å stimulere de små- og mellomstore bedriftene.
T. S.

Se også: Bergverksdrift, Ensidige industristeder, Kjemisk industri.

Hobbes, Thomas
Hobbes (1588-1679), engelsk filosof, naturforsker og politisk teoretiker. Hobbes var av borgerlig her­komst, men var hele sitt voksne liv knyttet til ade­len, i egenskap av lærer, sekretær o.l. Gjennom sitt verk fra 1650 ” Leviathan” (tittelen henspiller på det ene av de to mektige dyr som beskrives i Job; bok i Bibelen) ble Hobbes en av naturretten; grunnleggere. Hans naturrett er egenartet: Ut gangspunktet er at menneskene i naturtilstanden e. som ulver mot hverandre (homo hominis lupus) De befinner seg I en tilstand av alles krig mot alle Denne tilstand kan bare overvinnes ved at individene gir opp sin naturlige rett til å sørge hensyns løst for sin egen selvbevarelse, og oppretter er øvrighet med ubetinget myndighet (”Leviathan”) Denne form for individualisme og liberalisme slår altså over i sin motsetning, den allmektige stat.
D. Ø.


Hobby
Hobby, fra engelsk ”hobin”, liten ridehest, også brukt I betydning - en kjepphest, og da både som leketøy og i overført betydning som noe man er opptatt av og gjør med glede, særlig i fritiden. Det er den siste betydningen som har gått inn i språket med ordet hobby.
Skal man forsøke å analysere hobbyvirksomhet i et samfunnsmessig perspektiv, er det nyttig å skille mellom to ulike former for hobby: 1. Virksomheter der samlegleden er det viktigste, frimerker, insekter, kunst osv. 2. Virksomhet der skapergleden er det viktigste, teppeknytting, amatørmaleri, treskjæring, snekring osv.
”Samlernes” hobby tilfredsstiller et læringsbehov og gir en spesiell glede ved at samleren har følelsen av å eie noe som er spesielt og særegent. Et element av glede ved det eksklusive er ofte til stede.
En verdifull samling av ett eller annet kan også gi eieren en tilfredsstillelse av å ha ”skapt” samlingen mer eller mindre gjennom sin egeninnsats.
Den form for hobbyvirksomhet som ter sikte på å lage et eller annet produkt, kan tilfredsstille noen av de samme behov som nevnt ovenfor. Men det ser ut til at denne form for hobby mer direkte har sammenheng med utviklingen av den moderne industrikultur. Et hovedtrekk i denne utviklingen er at flere og flere operasjoner blir automatisere og spesialisert. Dette betyr at færre og færre arbeidere får noen direkte føling med hele arbeidsprosessen fra råstoff til ferdig produkt. De mister dermed gleden ved å skape. Tidligere produksjonsmåter som håndverk og ikke-industrielt jordbruk, ga utøverne mer av denne tilfredsstillelsen. Parallelt med denne utviklingen er fritiden blitt mer atskilt fra arbeid. I denne fritida føler mange behov for å drive med noe der de kan følge prosessen fra råstoff til ferdig produkt. Derfor ser vi at flere håndverk som er i ferd med å dø ut i samfunnsøkonomisk forstand, lever videre som hobbyvirksomheter. Eksempler er tegefletting, garnfarging, møbeltapetsering osv.
Folk flest ser på hobbyvirksomhet som en positiv ting, en kan fylle fritiden med noe meningsfylt. Innenfor arbeiderbevegelsen har man sett det som en hovedoppgave, gjennom f.eks. Arbeidernes Opplysningsforbund, å stimulere til hobbyvirksomhet. Men sett i det perspektiv som er brukt her, kan en også se på visse sider ved hobbyvirksomheten som et sykdomstegn i samfunnsutviklingen. I alle fall er både fenomenet og begrepet hobby fremmed for de aller fleste kulturer utenfor den vestlige industrikultur. Dette kan selvsagt delvis skyldes at store lag av befolkningen ikke har den fritid som skal til, men det er også mye som tyder på at behovet ikke er så påtrengende der de faktisk har fritid. I hobbyvirksomheten i de moderne samfunn er det mye som tyder på at hovedsaken ikke er å fremskaffe et resultat i form av et produkt; det viktigste synes å være selve arbeidsprosessen. Mange hobbyprodukter har luen bruksverdi og havner på loft og i kjellere. Inntekt av salg av hobbyprodukter er også innenfor visse grenser skattefrie.
Hobbyvirksomhet - særlig av samlertypen - kan også avspeile sosial status. Å samle på gammelt sølv, fornemt glass fra 1700-tallet og persiske tepper forteller ikke det samme som en frimerkesamling eller en samling sommerfugler.
Samlervirksomheten kan også være et element i økonomisk spekulasjon. I det moderne samfunnet er kunst og antikviteter meget sikre investeringsobjekter, ved siden av at de er statussymboler. I denne sammenhengen kan det være verdt å nevne at museer i moderne forstand er sprunget ut av konger og fyrsters private samlinger av statussymboler og eksotiske gjenstander.
A. M. K

Se også: Fremmedgjøring, Fritid.

Ho Chi-Minh
Ho Chi-Minh (1890-1969), stifteren av det vietnamesiske kommunistparti og Nord-Vietnams leder til sin død, en av det 20. århundres fremste revolusjonære ledere. Ho førte en mer omflakkende tilværelse enn de fleste revolusjonære ledere. Han forlot Vietnam i 1911 som kokk på en fransk båt, oppholdt seg i England 1915-17 og i Frankrike fra 1917 til 1923. Under Versaillesforhandlingene i 1919 sendte han en henvendelse til konferansen, hvor han forlangte at vietnameserne skulle få samme rettigheter som franskmennene. Det kom ikke noe svar fra Versailleskonferansen, men Ho etablerte seg på denne måten som samlingspunktet for de vietnamesiske nasjonalistene.
Ho sluttet seg til det franske kommunistparti i 1920. Fra 1923 var han aktiv i Den kommunistiske internasjonale. I et Innlegg på internasjonalens femte kongress rettet han kritikk mot det franske kommunistpartiet for dets holdning til kolonispørsmålet, og understreket allerede på dette tidspunktet betydningen av de undertrykte bønders revolusjonære rolle. I slutten av 1920-åra var han aktiv som Den kommunistiske internasjonales representant i Sørøst-Asia.
Ho var den ledende kraft bak dannelsen av det vietnamesiske kommunistpartiet i 1930. Etter opprøret i 1930 ble Ho dømt til døden in absentia av de franske kolonimyndigheter. Han ble arrestert i Hong Kong, men klarte å unnslippe til Moskva. I 1938 vendte Ho tilbake til Kina hvor han i en kort tid oppholdt seg hos de kinesiske kommunistene i Yenan. I 1941 dannet han Viet Minh sammen med sine nære medarbeidere Giap og Phan van Dong (se art. Vo Nguyen Giap).
Etter den japanske kapitulasjon proklamerte Ho Vietnams uavhengighet 2. september 1945. Han søkte forgjeves å komme til en avtale med Frankrike, og viste stor moderasjon. Men Frankrike var motstandere av vietnamesisk uavhengighet, og den langvarige kolonikrigen brøt ut. Helt til sin død i 1969 stod Ho Chi-Minh frem som den dominerende lederen i Vietnams frigjøringskamp.
Få kommunistledere har hatt en slik bred internasjonal erfaring som Ho. Hans fremragende lederegenskaper gjorde det mulig å samle storparten av den nasjonalistiske bevegelsen. Hans dype sans for det muliges kunst gjorde at han i avgjørende situasjoner godtok vanskelige kompromisser - således på Genevekonferansen i 1954, hvor han på grunn av den internasjonale situasjonen måtte godta en midlertidig deling av Vietnam. Han maktet også holde Vietnam utenfor den sovjetisk-kinesiske striden som for alvor tok til i 1960-åra. Han forsøkte forgjeves å mekle mellom de to kommunistiske stormakter og maktet å hindre at denne striden vanskeliggjorde den økonomiske og militære hjelpen til frigjøringskampen. I motsetning til de kommunistiske ledere i Kina og Sovjet maktet Ho å skape en solidaritet i det kommunistiske ledersjiktet, som uten vansker overtok makten da Ho døde.
Hans popularitet hos den vietnamesiske befolkning var enorm. Dette symboliseres av det tilnavnet han fikk: Onkel Ho. Ho levde et meget enkelt liv og etterlot seg ingen familie. Hele Hos liv var en kamp for Vietnams frihet. I motsetning til Mao fikk han aldri en tilstrekkelig lang fredelig periode til å bygge opp et sosialistisk system hvor fredelige sysler dominerte. Men han var den første av de betydelige kommunistiske lederne som skapte alliansen mellom en sosialistisk målsetting og den nasjonalistiske bevegelsen. Denne sterke forankringen gjorde det mulig for ham å hindre at det vietnamesiske kommunistpartiet ble splittet opp på grunn av striden mellom Sovjetunionen og Kina. Han var også den første som påpekte de undertrykte bønders betydning for en revolusjon. På samme måte som Mao gjorde det for Kina, bygde Ho opp en sosialistisk revolusjonær bevegelse basert på bøndene. På denne måten kan Vietnam, som Kina, gi Inspirasjon til revolusjonære bevegelser i andre fattige land.
E. No

Se også: Vietnam, Vietnam-krigen.

Hoechst AG
Data for 1976:

Operettet: 1863
Hovedkontor: Frankfurt am Main, Vest-Tyskland
Rangering: 21 (Fortune)
Omsetning: DM 23,485 milliarder
Netto-overskudd: DM 580 millioner
Ansatte: 182 980 hvorav 103 750 i Vest-Tyskland
Bransje: Kjemisk industri
Hoechst AG og tilknyttede selekaper har eierinteresser i disse produksjonsselskapene: Messer Griesheim GmbH, Vest-Tyskland, Casella Farbwerke Mainkur AG, Vest-Tyskland, Dr. Kurt Herberts & Co. GmbH, Vest-Tyskland, Friedrich Uhde GmbH, Vest-Tyskland, Behringwerke AG, Vest-Tyskland, Wacker-Chemie GmbH, Vest-Tyskland, Roussel Uclaf SA, Frankrike, Berger, Jenson & Nicholson Ltd., England, Hoechst Italia S.p.A., Italia, Hoechst Holland N.V., Nederland, American Hoechst Corp., USA, Hoechst do Brasil Quimica e Farmaceutica SA, Brasil, Hoechst Pharmaceuticals Ltd., India, Hoechst South Africa (Pty.) Ltd., Sør-Afrika, Norske Hoechst A/S, Oslo (salgsselskap)
Viktige selekaper som inngår i Hoechet-koneernet: Behringwerke AG - produsent av farmasøytiske preparater. Friedrich Uhde GmbH - leverandør av anlegg for kjemisk industri. Dr. Kurt Herberts & Co. GmbH -produsent av maling. Ernst Michalke GmbH & Co. - fiberproduksjon. Messer Griesheim GmbH -produsent av gasser. Casella Farbwerke Mainkur AG - produsent av fargestoffer

Hoechst AG ble grunnlagt som Meister Lucius & Co. I 1863. Selskapet inngikk i i. G. Farbenindustrie AG i 1925 sammen med bl.a. Bager og BASE. I. G. Farbenindustrie ble oppløst i 1951. Etter en rekke oppkjøp og nyetableringer av selskaper består Hoechstkonsernet i dag av over 400 selekaper.
Sammen med Bager og BASE utgjør Hoechst grunnpilarene i den tyske kjemiske industri. I Frankfurt am Main, Vest-Tyskland, ligger de største produksjonsenhetene (Werk Hoechst; ca. 31000 ansatte).
Konsernet dekker hele det kjemiske produksjonsområdet av uorganiske og organiske kjemikalier. Viktige produktområder for Hoechst er bl.a. farmasøytiske preparater, plantevernmidler, kosme­tikk, fargestoffer og pigmenter, fiberproduksjon, maling og plast. I de utenlandske produksjonssel­skapene er også produksjonen konsentrert om far­masøytiske spesialiteter, fiber og maling. I Norge er Norske Hoechst AS etablert i 1957 som et salgs­selskap. Selskapet har 95 ansatte, omsetningen er på 147 millioner kroner og aksjekapitalen er på 1,6 millioner kroner.
4,1 % av Hoechts totale omsetning var kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekter i 1976. Nes­ten 40 % av disse kostnadene skjedde innenfor den farmasøytiske sektoren, særlig på områdene biokje­mi og immunologi. Hoechst har her etablert egne forskningslaboratorier både i India og Egypt. Andre forskningsprogrammer er konsentrert om utvikling av nye fargestoffer og pigmenter.
I. Sa.


Holdingselskap
Holdingselskap er et aksjeselskap hvis viktigste formål er å være aksjonær i andre selekaper. Ordet kommer fra engelsk ”hold”: ha hånd om, dvs. rå over aksjer. En kan skjelne mellom tre hovedtyper holdingselskap:
1. Rene holdingselskap: Holdingselskapet eier en bestemt beholdning av aksjer i ett, eller i et lite antall, aksjeselskap i lang tid. Formålet her vil være å motta aksjeutbyttet, men kan ofte også være å samle eierinteresser i en blokk for å sikre f.eks. styrerepresentasjon eller styreflertall i vedkommende selskap. F.eks. er det ikke uvanlig at aksjene i en familiebedrift eies av et familieholdingselskap der dettes aksjer igjen er spredt på familiemedlemmene. Ved en slik ordning kan en konflikt mellom aksjeeierne begrenses til holdingselskapet uten å forstyrre den egentlige familiebedriftens virksomhet. Men også storkonserner kan være organisert med et holdingselskap som den sentrale enhet, der produksjonsbedriftene i konsernet er aksjeselskap. F.eks. er Borregaard AS et rent holdingselskap for de øvrige enhetene, dvs. et såk. morselskap for konsernets ulike datterselskap.
2. Rene utviklingsselskap: Holdingselskapet trer inn og deltar som aksjonær i et eller flere selskap som trenger tilføring av eierkapital (og gjerne også av andre ressurser, f.eks. bestemte typer fagkunnskap) for å mestre en problemsituasjon, dvs. holdingselskapet bidrar til å ”utvikle” selskapet. Når problemene er løst, kan aksjene selges med fortjeneste. De to mest kjente utviklingsselskap i Norge ble etablert under strukturrasjonaliseringsbølgen midt i 60-årene. Det ene, AS Securus, som flere av landets største foretak står bak (bl.a. Norsk Hydro og Borregaard), har bidratt til omstrukturering og modernisering i bl.a. skiproduksjonen. Et annet, AS Incentive, som særlig Astrupinteresser og den svenske Wallenberg-familien lok initiativ til (sammen med Den norske Creditbank og flere andre storforetak), ble avviklet med store tap i 1973 etter få års drift.
3. Rene investeringsselskap: Holdingselskapet er uten bestemte, varige aksjonærinteresser. Her trer spekulasjonsformålet sterkere i forgrunnen, hensikten er å kjøpe og selge aksjer der gevinstmulighetene er best til enhver tid. Et stort antall slike selskap ble stiftet under spekulasjonsbølgen i begynnelsen av 70-årene. Her deltok folk med forretningsbakgrunn, oppkomlinger, jus-studenter osv. Men det åpne aksjemarkedet i Norge er lite, så grunnlaget for en slik virksomhet er begrenset. En variant av denne typen selskap ble forbudt i 1970, da internasjonale spekulantselskap vervet innskytere i Norge.
I praksis vil en finne uklare grenser mellom de tre typene holdingselskap. En del slike selskap har dessuten kombinert virksomheten som aksjonær med andre formål, særlig finansinvesteringer i verdipapirer, eiendommer, skip o.l., men ofte også finansieringsvirksomhet (se art. Finansieringsselskap). Eksempler er AS Investe i forsikringskonsernet Vesta og AS Custos i Storebrandkonsernet. Disse har store eierinteresser i flere bransjer. Mange større aksjeselskap, som først og fremst driver annen virksomhet (banker, industriforetak osv.), eier gjerne flere aksjeposter i fremmede selskap ved siden av at de er morselskap innen eget konsern. Eksempler er Elkem-Spigerverket AS og Norsk Hydro AS.
Noen oversikt over antall holdingselskap i Norge finnes ikke, men det er grunn til å tro at tallet ligger på flere fusen. Formuestatistikken for 1970 viser at 0,4 % av landets husstander (nemlig de med over 1/2 million kroner i skaftbar formue) eier over 50 % av den samlete personlige aksjeformue. Siden holdingselskap har vært en fordelaktig måte å organisere eierinteresser på, er holdingselskap derfor mest utbredt blant de store kapitaleierne, men også blant andre høyinntektgrupper, dvs. visse typer personlig næringsdrivende (f.eks. advokater) og toppfunksjonærer finnen den private sektor. I slike kretser kan aksjeposter være fordelt både på flere familiemedlemmer og på flere holdingselskap, slik at eierinteressene delvis skjules samtidig som antallet formelle aksjonærer økes.
Blant familie-holdingselskap er kanskje Astrupfamiliens interesser best kjent: Inntil 1977 hedde familien en lang rekke store aksjeposter i norsk finansvesen og industri, i tillegg til familierederiet Fearnley & Eger. Hovedtyngden av aksjeinteressene var organisert gjennom flere holdingselskap, med AS Fidelitas som det viktigste; høsten 1974 utgjorde verdien av disse holdingselskapenes kjente aksjeposter godt over 100 millioner kroner.
Det er likevel først og fremst i tilknytning til de store bank- og forsikringskonsernene en finner de mest lovende holdingselskapene. F.eks. står Den norske Creditbank og Norske Folk bak AS Commodum. Liksom Investe og Custos har dette selskapet kombinert et bredt spekter av andre finansinvesteringer og -transaksjoner med holdingvirksomheten og har eierinteresser i flere større norske foretak.
Det er grunn til å regne med at holdingselskaper fikk innpass i Norge for alvor i 20-årene, og at etableringen av slike selskap har skutt fart siden slutten av 50-årene. I begge tilfelter var bakgrunnen endringer i skattelovgivingen. For å begrense aksjespekuleringen, ble det gift en lov i 1921 som slo fast at aksjeutbytte bare skulle inntektsbeskattes (til staten) dersom mottakeren var personlig aksjonær. Aksjonærer som var aksjeselskaper, slapp altså slik skatt. Dessuten ble formueskatten for aksjeposter som aksjeselskaper eide, såk. fondsskaft, saft lavere enn ellers. Fondsskattesatsen ble redusert i mellomkrigsårene, ikke uten politisk kamp. Som ledd i tiltak for å lette konkurranseevnen og strukturrasjonaliseringen i norsk næringsliv, ble fondsskatten fjernet i 1961, samtidig som gevinstbeskatningen ved salg av store aksjeposter ble lettet.
Disse reglene gjorde det fordelaktig å organisere aksjeposter gjennom holdingselskap. Særlig dersom et holdingselskap ikke betalte utbytte til eierne, kunne det brukes til å samle opp utbytte og gevinster fra sine aksjeposter og dermed bygge opp en aksjeformue lettere enn om en saft med disse postene som personlig aksjonær.
Loven fra 1921 ble opphevd i 1969 pga. de mulighetene for spekulasjon som den ga anledning til. Ifølge likningsfolk er det ikke lenger vesentlige skattefordeler ved å organisere aksjeinteresser gjennom holdingselskap. Pga. dette, og også som en følge av de høye arveavgiftene, kan en vente at det i framtiden blir vanligere å opprette såk. allmennyttige stiftelser der aksjeposter utgjør fondskapitalen, og stifterne eller deres arvinger utøver stemmeretten som er knyttet til aksjene. Eksempler på slike stiftelser er Jahre-fondet og Ths. Fearnleys legat, som begge er betydelige aksjonærer i flere selskap.
Et morselskap er et aksjeselskap som eier så mye av aksjekapitalen i et annet at det har stemmeflertallet innenfor det siste; dette er da det førstes datterselskap. Morselskap og datterselskap er eksempel på en enkel eierpyramide og utgjør et såk. konsern. Ofte vil et konsern bestå av flere silke ledd i pyramideformasjon. Somme tider, men ikke alltid, vil et eller flere av leddene være et holdingselskap.
Gjennom forgreinete eierpyramider kan aksjonærer via holdingselskaper med forholdsvis liten kapital, skaffe seg innflytelse i store aksjeselskaper. Særlig i børsnotene aksjeselskaper der de fleste aksjonærene bare har små eierandeler hver. Astrupfamiliens eierinnflytelse i norske storforetak har vært bygd opp på dette viset.
Dersom flere selskap eier større andeler av hverandres aksjekapital, kan den faktiske eierstrukturen mellom selskapene bli nokså uoversiktlig. I slike tilfelter utgjør selskapene et konglomerat. Et konglomerat vil inneholde eierpyramider, gjerne i sirkelformasjon.
Etter norsk lov vil en trolig bare finne konglomeratdannelser der en gruppe aksjonærer sammen har forholdsvis store personlige aksjeposter (og eventuelt i tillegg også disponerer store poster gjennom et eller flere holdingselskaper) 3 en rekke aksjeselskaper som igjen har gjensidige eierandeler i hverandres aksjekapital. Grunnen til dette er at det er forbudt etter aksjeloven for et aksjeselskap å eie aksjer i egen aksjekapital og også for datterselskap å eie aksjer i morselskapets kapital.
Det mest betydningsfulle konglomeratdannelsene i norsk næringsliv fins trolig blant rederiene, der rederen ofte er hovedaksjonær 3 flere av rederiets Ulike skipsselskap og har et personlig firma (disponentfirma) som gir rederiet dets navn. Et eksempel er Fred. Olsen-gruppen, der gruppens eierinteresser strekker seg videre og omfatter Akergruppen.
E. H. A.

Se også: Aksjeselskap.

Hollywood
Hollywood er en bydel i Los Angeles som har nær 1 million innbyggere. Den er stadig sentrum for den amerikanske filmindustrien, selv om det produseres atskillig færre filmer der nå enn i glansperioden like før siste krig.
Den egentlige "grunnleggingen” av Hollywood som filmsentrum, skjedde i 1912. Da dro en rekke filmprodusenter, som hittil hadde laget sine filmer i New York, vestover. Det var for å unngå de restriksjonene som en film-trust, med Edison som leder, satte opp for de produsentene som ikke var medlemmer. Alle filmer som ble solgt til de ennå ganske fåtallige kinoene ble belagt med en spesiell avgift til denne trusten. Dermed ble nye, uavhengige produsenter effektivt stanset. At Hollywood ble valgt som sentrum hadde flere grunner - stedet lå like ved den meksikanske grensa slik at en raskt kunne flykte dersom trusten skulle skape problemer, en var sikret solskinn mesteparten av året, noe som var svært viktig for vellykte eksteriørscener, tomteprisene var lave og arbeidskraften billig. Da antitrustloven ble vedtatt i 1914, ble trusten opphevet, og veien lå dermed åpen for alle som ville satse penger på dette spennende, nye industriproduktet.
Inntil begynnelsen av 1950-tallet var Hollywood filmens Mekka - filmselskapene grodde opp som paddehatter, men bare et dusin av dem holdt. stand etter som årene gikk. Biograph Company var det første viktige selskapet, ikke minst fordi selskapet fikk en regissør som snart demonstrerte et talent helt utenom det vanlige: David Wark Griffith. Han utviklet filmspråket slik vi kjenner det i dag med veksling mellom nær- og helhetsbilder, bevegelig kamera og nitid instruksjon av skuespillerne. Dessuten strebet Griffith høyere enn sine kolleger når det gjaldt innholdet i de historiene som skulle Portelles. Han basene ofte sine filmer på verker av forfattere som Tennyson, Poe og Shakespeare. Hans eget victorianske moralsyn var en sterk faktor i flere av filmene, og et element av rasisme kan spores enkelte steder, ikke minst i hans hovedverk ”The Birth of a Nation” (”En nasjons fødsel”), som midt i sin storhet idealiserer en Ku-Klux-Klan-bande.
D. W. Griffith var temmelig enerådende innenfor det kvalifiserte filmdrama til et stykke ut på 1920-tallet. Da ble filmene hans både færre og dårligere. Den virkelige gullgruven for Hollywood ble de mange komediene, laget av kunstnere som Chaplin, Keaton, Lloyd og Langdon, med Mack Sennett som den viktigste produsenten. Hollywood på denne tids omtales ofte som ”drømmefabrikk” og filmene som ”samlebåndsprodukter”, mens de før nevnte komediekunstnerne sto for personlige verker. Konkurransen produsentene imellom var imidlertid så sterk at det satte visse krav til produktene. Først i de siste par årene før andre verdenskrig og de første par årene etter, var markedsforholdet slik at produsentene kunne lage nesten livs det skulle være uten å tape penger.
Da lydfilmen gjorde sitt inntog i 1927, ble filmbyen snudd opp/ned - en rekke selskaper greide ikke overgangen, og karrierene til flere framtredende regissører og skuespillere gikk i grøfts. De første par årene var kunstnerisk sett magre, noe som også skyldtes at finansieringskilder utenfor filmbransjen begynte å gjøre seg gjeldende. Stjernedyrkelsen ble større og større, og filmene fikk gradvis preg av uforpliktende eskapisme (virkelighetsflukt), noe pengefolkene ikke hadde det minste imot. Filmen fikk folks tanker vekk fra hverdagen, som var preget av stor elendighet for de fleste i 1930-års.
De største og viktigste filmselskapene den gang var de samme som fører an den dag i dag: MetroGoldwyn-Meyer, Warner Brothers, Columbia Pictures, Twentieth Century-Fox, Universal Pictures, Paramount Pictures, United Artists (som ble stiftet av Chaplin, Griffith, Mary Pickford og Douglas Fairbanks) samt RKO (Radio Keath Orpheum) sistnevnte selskap ble overtaft av superkapitalisten Howard Hughes, men måtte innstille sin virksomhet i midten av 1950-åra.
Da fjernsynet gjorde sitt inntog, spådde mange at Hollywood ville gå nedenom, men filmbyen slo tilbake. Den sikret sin posisjon blant annet ved å innføre mer markskrikerske lanseringsformer og å ”pynte” lift på det innarbeidede filmformatet i form av utvidet lerret (Cinemascope). I 1950-åre begynte tyngdepunktet å flytte seg noe fra Hollywood - den umenneskelige heksejakten på kommunister, ledet av senator McCarthy, drev flere store talenter ut av filmbyen og til Europa, og flere av de store studioene begynte å selge studioplassen til uavhengige produsenter (se art. McCarthyisme). Man begynte å producere filmer ”skutt på location” -filmet i marken - istedenfor i et atelier. Helt til langt ut i 1960-åre var det stort sett bare rutineprodukter og TV-filmer som ble innspilt i Hollywood, men i 1970-åre har vi opplevd en tilbakevending til byen oppe i åsene rundt Los Angeles. Publikumssmaken er Igjen gått mer i retning av eskapisme, nostalgi og dyre produksjoner med mye materiell ødeleggelse (”katastrofefilurer”), og Hollywood står som alltid klar til å innrette seg etter publikums smak.
Stadig er det mektige bedrifter som står bak flere av de største Hollywood-selskapene - United Artists har Transamerica Corporation i ryggen, Universal har MCA Company, Paramount har Gulf og Western og så videre. Pengefolkene i New York gir grønt lys for filmprosjektene, men det er lite som tyder på at den ”kunstneriske” innblandingen er særlig stor, selv om en vins selvsensur nok alltid vil være til stede hos regissører og manuskriptforfattere. I alle fall har Hollywood de siste to-tre åre igjen fått en dominerende plans på filmkartet. Selv om en i de beste amerikanske filmene kan merke et og annet kompromiss både kunstnerisk og tematisk, er det mange som oppfatter amerikansk film som den mest interessante akkurat nå (1978/79). Det er f. eks. amerikansk film som for tide høster de fleste prisene på Internasjonale filmfestivaler.
B. G.

Se også: Chaplin, Film.

Holm, Gro
Holm (1878-1951), norsk forfatter. Gro Holm vokste opp på et småbruk i Hardanger (Odde). Går­dene i området var små; fattigdommen og slitet stort. Utvandringa av menn til USA førte til kvin­neoverskudd, og den lette tilgangen på mer ellermindre gratis kvinnelig arbeidskraft (til kone eller taus), gjorde levevilkåra for kvinnene særlig barde. Kvinneforakten var stor, slitet ikke mindre. Gro Holm ble oppdratt til mannsarbeid fordi hun seinere skal overta gården. Det er forskjellen mellom hermes egne arbeidsvilkår som odels”gutt”, med bl.a. rett til hvilepauser, og kvinnenes uoppholdelige slit, som gjør henne bevisst kvinneundertrykkinga.
Hun giftet seg med en ingeniør og bodde noen år i utlandet før hun overtok morsgården hjemme og ble småbruker. Men hele tids, like fra hun var ungjente, samlet hun på uttrykk og episoder som viser hvordan kvinneundenrykkinga artet seg i dagliglivet. Dette dannet grunnlaget for den første romanen hermes, bøkene om kvinna i jordbruket ”Løstølsfolket” (”Sut”, ”Odelsjord” og ”Kår”, 1932-34, ny utgave 1978). I 1937 kom ”Takk så var det ikke mer”, et innlegg for hushjelpene i striden om den nye hushjelploven. ”De butte kull” (1936) far for seg sjokkindustrialiseringa av Odda. Boka har interesse som bidrag til historien om kapitalismens framvekst, men ende mer som ei avdekking av hvordan småborgerens bevissthet kan formes når industrialiseringa truer og ødelegger livsgrunnlaget hans. Etter krigen kom Gro Holm med to nye romaner.
I samtida ble Gro Holm delvis et offer for den type kritikk som rammer arbeiderforfattere og kvinnelige forfattere: Bøkene hermes er ikke stor nok ”kunst”, er ikke ”dype” nok, er ”partiske” og ikke ”allmenngyldige”. Men fra deler av arbeiderpressen og også fra en del borgerlige organer får hun ros nettopp for sin ”paniskhet”; for at hun så konsekvent står på de undertryktes side. Gro Holm selv og også enkelte anmeldere framhevet særlig kvinneperspektivet i forfatterskapet: Bøkene hennes vil avsløre kvinneundertrykkinga.
T. St.


Holt, Kåre
Holt (1917-), norsk forfatter med stor og allsidig produksjon av romaner, noveller, skuespill, barnehøker, kronikker og journalistisk stoff. Mest kjent er han for sine historiske romaner. Vanligvis plasseres han litteraturhistorisk i tradisjonen fra de store fortellerne som Undset, Duun og Falkberget.
Kåre Holt har vært knyttet til arbeiderbevegelsen helt fra ungdommen. Under EF-kampen var han en ivrig EF-motstander i Arbeiderpartiet. Holt er født i Vestfold, er sterkt knyttet til dette fylket og er aktivt med i det lokale kulturlivet der.
Kåre Holt debutene med en ungdomsbok i 1939, men da hedde han allerede fått inn noveller i ”Arbeidermagasinet”. Han leverte stoff der helt til ”Magasinet for alle” gikk inn i 1970. I 1949 kom romanen ”Det store veiskillet” som førte til at Holt virkelig ble lagt merketil. Denne romanen føyer seg inn blant de mange bøkene norske forfattere skrev i åra etter krigen for å forklare hvorfor nordmenn valgte ”riktig” eller ”gal” side under 2. verdenskrig. Holt legger i sin roman stor vekt på det personlige valget og konsekvensene av det. Han har gitt dette stoffet en spesiell utforming idet han skildrer tre mulige veier for en unggutt fra vanskelige sosiale kår: svartebørshai, nazistisk angiver eller lokal hjemmefrontleder.
I 1956 kom første bind i en trilogi med stoff fra arbeiderbevegelsens historie. Tittelen ”Det stolte nederlag” sikter til Thrane-bevegelsens korte blomstring rundt 1850. Hovedpersonen er en ung gutt fra en Østlandsbygd. Han kjenner husmennenes og fattigfolks tilværelse fra sin oppvekst, og derfor blir han med som en av de ledende i Thrane-bevegelsen. Marcus Thrane selv skildres bare som en biperson, og vekten i romanen er lagt på å vise de store klasseforskjellene og deres utslag i et lite norsk bygdesamfunn. I neste bind, ”Storm under morgenstjerne” 1958, er det begynnende arbeidskonflikter og streiker i 1880-åra som skildres. Barna til hovedpersonen i ”Det stolte nederlag” er blitt industriarbeidere og opplever de harde kåra som arbeiderne levde under i den første industrialiseringsperioden i Norge. Det tredje bindet, ”Opprørere ved havet” 1960, er svært løst knyttet til de andre to. Boka handler om en streik nordpå i begynnelsen av dette århundret og er nok den svakeste av disse tre romanene.
I tre av romanene sine har Holt hentet stoff fra Finnmark. I ”Mennesker ved en grense” fra 1954 skriver han om nordmenn som er bosatt langs grenseelva i Pasvik. Han bruker stoffet til å drøfte svik og lojalitet mot fedrelandet for folk som lever i grenseområder. ”Den kalde krigen” og konflikten øst/vest gjorde boka aktuell idet en av hovedpersonene er en kommunist med kontakter til Sovjetsamveldet fra krigens tid. I ”Perlefiskeren” (1963) og ”Folket ved Svansjøen” (1973) har Holt skrevet om samene. ”Perlefiskeren” handler om den lille gruppa med skoltesamer. ”Folket ved Svansjøen” er en slags samenes historie, men ved siden av det historiske stoffet inneholder den stoff som minner om myter og sagn. Formen minner også om myten.
Fra 1965 til 1969 kom trilogien ”Kongen” ut. Den handler om kong Sverre, men jeg-personen i bøkene er en oppdiktet, nær venn av kongen. Fortellinga om kong Sverre er lagt i vennens munn, og bøkene inneholder også brede folkelivsskildringer. Hops frie bruk av kong Sverres liv, hans tanker og ideer vakte stor debatt da bøkene kom ut.
I de seineste historiske romanene sine har Holt valgt kjente historiske personer som hovedpersoner. Den første av disse romanene, ”Kappløpet” 1974, er blitt betegnet som en dokumentarroman, men både i den boka og enda mer i de seinere romanene er forholdet til kildene mye uklarere enn det var vanlig i dokumentarromaner fra begynnelsen av 1970-åra. ”Kappløpet” handler om Amundsens og Scotts ekspedisjoner til Sørpolen. Holt prøver å vise hvorfor disse to helt ulike personlighetene henholdsvis lyktes og mislyktes i sine forsett. Men de grunnene han trekker fram som medvirkende årsak til at det ble Amundsen som plantet flagget på polpunktet, var så lite sympatiske for Amundsens del at boka vakte stor debatt. Det var mange som oppfattet romanen som utilbørlig nedrakking av en av våre nasjonale helter. Andre forsvarte at Holt brøt ned den myten som hadde oppstått om personen Amundsen.
Seinere har Holt tatt for seg Tordenskjold (”Sjøhelten” 1975) og Hans Egede, Grønlands ”apostel” (”Sønn av jord og himmel” 1978). Også i disse bøkene blir det den psykologiske forklaringa av hovedpersonen som kommer i forgrunnen framfor en skildring av tids, folks levevilkår og de sosiale motsetningene i samfunnet. Selv i høker der han legger forholdsvis stor vekt på å skildre samfunnsforhold, klassemotsetninger og sosial uren, velger Holt å forklare personene psykologisk istedenfor å vise at deres ”skjebner” er bestemt av sosiale og økonomiske forhold.
K.R.


Holter, Harriet
Holter (1922-), norsk forsker og politiker, særlig opptatt av forskning om kvinner og kjønnsroller.
Harriet Holter tok sosialøkonomisk embetseksamen i 1946 og arbeidet deretter med oppgaver for fagbevegelsen i Nord-Norge. I 1950 ble hun knyttet til Institutt for samfunnsforskning. I 1969 ble hun utnevnt til dosent i arbeidspsykologi og i 1973 til professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo.
Harriet Holter har vært en pioner i studiet av kjønnsrollenes utforming i vårt samfunn. Hun tok på et tidlig tidspunkt oppde problemstillinger som i dag er blitt de sentrale i kvinnebevegelsen, og som i det siste har fått uttrykk i forsøkene på å etablere en egen ”kvinneforskning”. Gjennom en serie av empirisk-sosiologiske arbeider har hun kastet nytt lys over kvinnenes kår i familien og i arbeidslivet.
Utgangspunktet for Holters forskning var spørsmål innenfor industrien, spesielt arbeidstaker- , representasjon og medbestemmelse, problemer som i de siste årene har fått stor aktualitet. Resultatene av de empiriske undersøkelsene ble lagt fram i et fellesarbeid: ”Attitudes and perceptions of representatives and representees in industry” I-III 1952-53, og senere i en rekke artikler i norske og utenlandske tidsskrifter. I 1961 offentliggjorde Holter en kort, men vesentlig avhandling om ”Kjønnsforskjeller i skole- og arbeidsprestasjoner”. I ”Kvinners liv og arbeid” (1962) bidro hun med 4 kapitler. Holters hovedverk på dette området er doktoravhandlingen fra 1970: ”Sex roles and social strutture”. I 1975 ga hun ut ”Familien i klassesamfunnet”, som var resultatene av et empirisk teamarbeid.
Harriet Hofter har vært politisk aktiv i Det norske Arbeiderparti, der hun bl.a. bidro med utredningen ”Kvinnens plass er hvor?” Under EF-kampen deltok hun aktivt i AIKs arbeid og senere i dannelsen av SV.
Harriet Hofter er nå oppnevnt som forskningsveileder i kvinneforskning under NAVF, hvor hun også, er medlem av ”Sekretariat for kvinneforskning”.
Gjennom de forskningsprosjekter Harriet Hofter har ledet, har hun inspirert mange yngre samfunnsforskere, og særlig kvinner, til å underkaste kjønnsrollene en vitenskapelig analyse. Med sin utpreget empiriske holdning har hun lagt grunnen for en nøktern og vitenskapelig analyse av flere av tidens mest brennende samfunnsspørsmål.
I. Ei.