Historisk materialisme
Historisk materialisme (en armen betegnelse er ”den materialistiske historieoppfatning”) er den teori om historisk endring som ble utarbeidet av Karl Marx. I denne teorien er tre elementer særlig viktige: teknologi, klassekamp og revolusjon. De fleste av de påstander som inngår i den historiske materialismen, framstår i dag som uklare eller uholdbare. Det er allikevel mulig å holde fast ved de fleste av Marx' innsikter hvis vi gir dem en annen og ofte mer generell utforming.
Marx la fram grunntrekkene i den historiske materialisme i ”Den tyske ideologi”, skrevet i 1845/46. Dette verket er en polemikk mot en del tyske filosofer i samtiden, og inneholder ingen systematisk framstilling av Marx' historiesyn, som bare skisseres som relieff eller kontrast til de syn han kritiserer. Allikevel er dette arbeidet den beste kilde vi har til den historiske materialisme som teoretisk system, selv om det bærer preg av å være skrevet på et tidspunkt da Marx' konkrete historiske kunnskaper ikke var så store. Manuskriptet til ”Den tyske ideologi” ble først trykket i vårt århundre. Inntil da var ”Forordet til Kritikk av den politiske økonomi” (1859) den eneste sammenhengende framstilling av teorien. Dette forordet er svært kort og åpent for mange fortolkninger. En nærmere analyse må gå til Marx' konkrete historiske arbeider, først og fremst de historiske kapitlene i ”Kapitalen” og arbeidene om fransk politikk.
Etter Marx har mange arbeidet videre med den historiske materialismen. Friedrich Engels skrev mot slutten av sitt liv en rekke brev om den materialistiske historieoppfatning, der han - bare delvis med hell - forsøkte å presisere noen av Marx' påstander. Georghi Plekhanov ville la den historiske materialisme inngå som en del av den mer omfattende dialektiske materialisme. Dette er også det rådende syn i de kommunistiske land i dag. Utenfor denne ”ortodoksien” har mange andre marxister forsøkt å revidere eller generalisere teorien. Særlig viktige er György Lukács (”Historie og klassebevissthet”) og Jean-Paul Sartre (”Kritikk av den dialektiske fornuft”).
Det er i dag et stort antall historikere som i mer eller mindre streng forstand arbeider innenfor rammene av den historiske materialismen: Christopher Hill, Eric Hobsbawm, E. P. Thompson, Joseph Needham og Moses Finley i England; Albert Soboul, Pierre Vidal-Naquet og Jean-Pierre Vernant i Frankrike; Eugene Genovese i USA. I dagens internasjonale marxisme er disse kanskje det mest vitale elementet. Deres arbeid står i en klar motsetning til den ofte statiske og typologiserende tenkning hos marxistiske samfunnsforskere som Poulantzas, Altvater o.a. Paradoksalt nok har marxister vist seg å være bedre til å forstå fortiden enn til å analysere nåtiden, til tross for at deres overordnete målsetting er å forstå nåtiden for å forandre den. I Norge har den historiske materialisme hatt stor betydning for historieforståelsen, først og fremst gjennom Edvard Bull d.e. og Halvdan Koht. Jens Arup Seips oppgjør med denne marxismens dogmatiske utvekster og Ottar Dahls kritiske analyse av marxistisk metode, har tvunget norske marxistiske historikere til å skjerpe sine teorier, men den historiske materialisme står fortsatt sterkere blant norske historikere enn blant deres kolleger i de andre nordiske land.

Hovedtrekk
Teorien er hos Marx organisert omkring to begrepspar: Produktivkrefter og produksjonsforhold, basis og overbygning. Disse begrepene omfatter de tekniske, økonomiske og institusjonelle rammer for klassekampen. I tillegg inneholder den historiske materialisme en bestemt periodeinndeling av historien i ulike produksjonsmåter. Produktivkreftene omfatter i hovedsak teknologi: verktøy, maskiner og i nyere tid også naturvitenskapen. Produksjonsforholdene omfatter de institusjonelle rammer for produksjon og fordeling av goder og tjenester. Det viktigste produksjonsforholdet er utbyttingsformen, det vil si formen for overføring av et merprodukt til den herskende klasse fra den arbeidende klasse. Andre produksjonsforhold er formene for arbeidsdeling og for bytte av produkter. Produksjonsmåten omfatter helheten av produktivkrefter og produksjonsforhold. Et annet navn for det samme er den økonomiske basis, som står i motsetning til den politisk-ideologiske overbygning.
Med grunnlag i disse begrepene søker Marx å forklare historisk endring på følgende måte: Innenfor hver historisk produksjonsmåte kan man skjelne mellom to faser. I en første fase er det samsvar mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, men i den senere fase blir det en motsigelse mellom de to elementene. De gamle produksjonsforhold blir da til ”lenker” for produktivkreftenes utvikling. Produktivkreftene er her det dynamiske element, produksjonsforholdene det statiske eller trege. Det er fordi historisk endring i siste instans springer ut fra endring i de materielle produktivkrefter at man kan tale om historisk materialisme. Marx' teori er altså noe mer enn en økonomisk historieoppfatning, for man kan gi økonomien forrang framfor det ikke-økonomiske, uten at man dermed giv produktivkreftene forrang finnen det økonomiske felt.
Motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold tar konkret form i klassekampen, det den herskende klasse identifiserer seg med de gamle produksjonsforhold og den stigende klasse med de nye produktivkrefter. Klassekampen blir igjen avspeilet i overbygningen: Politisk og ideologisk utvikling svarer til den herskende klasses forsøk på å avgjøre klassekampen til sin fordel. (En viktig tanke hos Marx i denne sammenheng er at overbygningen ikke har noen selvstendig historie, men bare forandrer seg som et svar på endringer i basis.) Til slutt slår allikevel de økonomiske motsigelser gjennom, og det inntrer en epoke med sosial revolusjon som skaper nye produksjonsforhold og en ny produksjonsmåte. De nye produksjonsforhold er nå bedre i samsvar med produktivkreftene, inntil de igjen kommer i et motsigelsesforhold til hverandre. Marx skjelner mellom fire produksjonsmåter som hviler på utbytting i en eller armen form: den asiatiske produksjonsmåten, der motsetningen gikk mellom despoten og hans byråkrater på den ene side og bøndene (organiser i landsbykommuner) på den annen side; den antikke produksjonsmåte, preget av motsetningen mellom slaveeiere og slaver; den føydale, med skillet mellom slottsherre og livegen; og den kapitalistiske med skillet mellom kapitalist og lønnsarbeider. Etter den kapitalistiske produksjonsmåten - og skilt fra den gjennom en overgangsform som Marx katte ”proletariatets diktatur” - kommer den kommunistiske produksjonsmåte, der klasseskiller og utbytting ikke lenger skal eksistere.

Misforståelser
Senere teoretikere, både i og utenfor den sosialistiske bevegelsen, har tillagt Marx en rekke syn han ikke hadde. 1. Marx begrunner ikke sin historiske materialisme gjennom en filosofisk materialisme. Man finner ikke i hans skrifter roen analogi (samsvar, overensstemmelse) mellom forholdet basisoverbygning og forholdet materie-bevissthet. Noen slik analogi lar seg heller ikke begrunne, ettersom Marx tillegger overbygningen en evne til kausal (årsaks-, årsaksbestemt) innvirkning på basis som ikke har roen parallell i forholdet bevissthet-materie. 2. Marx var nemlig klar over, og understreket ofte, at overbygningen kan virke inn på basis og forandre den, eller forhindre en forandring som ellers ville ha kommet. Det han benektet var at det kunne komme roen selvstendig impuls til endring fra overbygningen, uten en forutgående endring i basis. 3. Marx mente ikke at alle samfunn hadde to og bare to klasser. Begrepet om en produksjonsmåte er formulen på et abstraksjonsnivå som er høyere enn begrepet ”samfunn”. Marx' betegnelse for det siste var ”samfunnsformasjon”, et uttrykk han ikke definerer, men som kan tolkes som en situasjon der flere produksjonsmåter eksisterer side om side, slik at en av dem vokser på bekostning av de andre. 4. Marx mente ikke at alle samfunn måtte gjennomløpe alle faser eller produksjonsmåter. Han mente sannsynligvis heller ikke at roe enkeltsamfunn hadde gjennomløpt alle faser. Hans periodeinndeling av historien er mer en slags ”stafett-teori”, der det på ulike tidspunkter er ulike land som fører utviklingen videre.

Innvendinger
Marx' formulering av den historiske materialismen inneholder mange uklarheter og har til dels vist seg vanskelig å anvende på historisk materiale.
1. Begrepene ”produktivkraft” og ”produksjonsforhold” defineres og forklares på mange ulike måter, noen av dem slik at teorien blir lite interessant. I noen sammenhenger blir produktivkreftene taft med blant produksjonsforholdene, i andre sammenhenger omvendt.
2. Begrepene om ”samsvar” og ”motsigelse” mellom produktivkrefter og produksjonsforhold blir aldri definert og er åpne for flere uforenlige tolkninger. Spesielt er det uklart om motsigelsen består i at produktivkreftene blir for dårlig utnyttet eller for dårlig utviklet; dersom det siste er tilfellet, er det uklart om de blir for dårlig utviklet i forhold til den tidligere utvikling eller i forhold til den utvikling de kunne ha hatt under andre produksjonsforhold.
3. Når Man; understreker at det er en vekselvirkning mellom produktivkrefter og produksjonsforhold og mellom basis og overbygning, blir det vanskelig å forstå i hvilken forstand det første elementet i hvert av disse to forholdene er ”viktigere enn” det andre.
4. Det er vanskelig å forstå hvorfor naturvitenskapen hører hjemme i den økonomiske basis og ikke i den tankemessige overbygning. Spesielt er det vanskelig å forstå i hvilken forstand vitenskapen er en materiell faktor i historien.
5. Marx viser ikke hvordan den abstrakte motsigelsen mellom produksjonsforhold og produktivkrefter blir formidlet til konkret klassekamp. I det som kanskje er den rimeligste fortolkning av denne motsigelsen (lavere utvikling enn hva som kunne he vært mulig) blir det spesielt vanskelig å forstå hvordan den kan motivere til revolusjonær handling.
6. Det er dårlig samsvar mellom Marx' almene teori og hans konkrete historiske analyser. Hans analyse av overgangen fra føydalisme til kapitalisme går snarere ut på at de gamle politiske institusjoner blir til !enker for de nye produksjonsforhold, enn at de gamle produksjonsforhold blir til !enker for de nye produktivkrefter.
7. Skillet mellom basis og overbygning synes ikke å være uttømmende for helheten av samfunnsmessige forhold. Det er uklart hvor man skal plassere fenomener som familieliv, seksualitet, forbrytelser og andre avvik, utdanning o.l.
8. Skillet mellom basis og overbygning har dessuten en langt mindre almen anvendelse enn hva Marx trodde. I mange før-kapitalistiske samfunn er det umulig å trekke et skille mellom økonomiske og ikke-økonomiske virksomheter. En og samme handling kan både være religiøs og økonomisk (en offerhandling som også er redistribusjon) eller både politisk og økonomisk (som i den asiatiske produksjonsmåte, der Marx selv påpeker at grunnrente og skatt faller sammen).
9. Dessuten er Marx' anvendelser av teorien på før-kapitalistiske samfunn uhyre skisseaktig. Sammenlignet f.eks. med Max Webers ”Økonomi og samfunn” blir den historiske materialisme bare en samling strøtanker. Derimot er Marx' analyse av den kapitalistiske produksjonsmåte i perioden 1750-1850 langt mer borende enn noen av Webers arbeider. Marx vil bli stående for sin analyse av kapitalismen, ikke for sin almene historieteori.
10. Marx har ikke fått rett i sine spådommer om den kommunistiske revolusjon. Det har vist seg at de politiske betingelser for en vellykket revolusjon ikke er de samme som de økonomiske betingelser for det kommunistiske samfunn. Revolusjonen har kommet i de tilbakestående land som ikke har halt muligheter for å utvikle det materielle grunnlag for kommunismen.

Generaliseringer
Det er mulig å ta brodden av de fleste av disse innvendingene ved å vise hvordan den historiske materialisme kan generaliseres og ajourføres.
1. Begrepet om materielle faktorer i historien kan tolkes ut fra begrepet om irreversibilitet: det som er ugjenkallelig, som ikke lar seg gjøre om. Teknologisk endring er irreversibel og derfor materielt, likeledes ny vitenskapelig kunnskap. Politiske institusjoner og tankesystemer oppstår, forgår og kommer tilbake; de er ikke irreversible og derfor ikke materielle i denne forstand (eller ikke i samme grad).
2. En følge av dette blir at den irreversible ødeleggelse av naturen også blir en materien faktor i historien, som Marx kanskje undervurderte og som senere marxister har underslått. Marx var klar over at ”kulturen trekker ørken etter seg”, men hans tro på framskrittet i historien var for stor til at han kunne sidestille irreversibel ødeleggelse og irreversibelt framskritt.
3. De to begrepsparene produktivkrefter-produksjonsforhold og basis-overbygning kan forenkles til ett: skillet mellom menneskets forhold til naturen og dets forhold til andre mennesker. Den historiske materialisme sier da at det første forholdet er viktigere enn det andre, fordi det i større grad nedfelter seg i materielle (irreversible) virkninger. Sartre bruker betegnelsen ”det praktisk-trege felt” om dette materielle grunnlag for historien.
4. Begrepet ”motsigelse” kan (i samsvar med hva Marx skriver i andre sammenhenger) tolkes som ”produksjon av utilsiktede virkninger”. Slik forstått får begrepet en sentral stilling i teorien om historisk endring. I stedet for å tale om motsigelse mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, kan vi nå tale om motsigelse finnen en sosial gruppe når dens medlemmer systematisk produserer utilsiktede virkninger, eller systematisk handler på en måle som er til skade for gruppen som helhet. Kapitalistene har sine motsigelser, som når alle vil spare og bare oppnår å spare mindre. Likeledes har arbeiderklassen sine indre motsigelser, som når ingen vil organisere seg og alle likevel håper å dra fordeler av de andres lønnskamp.
5. Innholdet i klassekampen blir da for hver klasse a) å organisere seg for å overkomme sine indre motsigelser og b) å forhindre de andre klasser i å organisere seg for å overvinne sine motsigelser.
6. Denne prosessen - dannelsen av solidaritet eller klassebevissthet - hemmes eller fremmes av objektive og strukturelle betingelser. Marx la særlig vekt på at gruppens medlemmer måtte være nær hverandre i rom for at klassebevissthet kunne oppstå. Industriarbeidere ble sammensveiset av selve fabrikkproduksjonen, mens bøndene ble splittet og isolert av sin geografiske spredning. I moderne kapitalistiske samfunn er det viktigere å legge vekt på den høye gjennomstrømningshastighet som kjennetegner mange sosiale grupper, også arbeiderne, som en følge av den høye yrkesmessige, geografiske og sosiale mobilitet (bevegelighet).
7. I stedet for eiendom blir makt et stadig viktigere grunnlag for klasseskiller. Arbeidernes utbytting består i dag ikke først og fremst i at andre lever høyt på deres bekostning, men i at de slår utenfor de investeringsbeslutninger som former samfunnets utvikling.
8. I avanserte kapitalistiske samfunn har ikke spørsmålet om en voldelig revolusjon den samme betydning som for 100 år siden. Det er mulig å innføre sosialismen med fredelige midler, og det er knapt ønskelig å innføre den med vold.
J. E.

Se også: Antikk produksjonsmåte, Asiatisk produksjonsmåte, Basis og overbygning, Dialektikk, Føydalisme, Kapitalisme, Marx, Marxisme, Produksjonsmåte, Produktivkrefter og produksjonsforhold.
Litteratur: K. Marx: Verker i Utvalg, bd. 2, Oslo 1970. D. Østerberg: Makt og materielt, Oslo 1971. G. Lukács: Historie og klassebevissthet, Oslo 1971. J. Elster: Logic and Society, London 1978.

Hitachi, Ltd.
Data for 1977:

Opprettet: 1910
Hovedkontor: Tokyo, Japan
Rangering (1976): 42 (Forlune)
Omsetning: $ 8,022 milliarder
Netto-overskudd: $ 253 millioner Ansatte: 140 493
Antall aksjonærer: 335 000
Noen av de viktigste prodnksjonsselskapene som inngår i konsernet: Hitachi Cable, Ltd., Japan, Hitachi Metals, Ltd., Japan, Hitachi Construction Machinery Co., Ltd., Japan, Hitachi Denshi, Ltd., Japan, Japan Servo Co., Ltd., Japan, Hitachi Kiden Kogyo, Ltd., Japan, Hi Specialny (America), Inc., USA, Hitachi Magna-Lock Corp., USA, HitachiLine Industrig Eletrica S.A., Brasil, Hitachi Electronica Centroamericana S.A., Costa Rica, Hitachi Semiconductor (Malaysia) Sdn. Bhd., Malaysia, Hitachj Cable Singapore Pte. Ltd., Singapore, Hitachi Chemical (Singapore) Pte. Ltd., Singapore, Hitachi Consumer Produos (S) Pte. Ltd., Singapore, Singapore Foundry & Machinery Co. Pte. Ltd., Singapore, Hitachi Chemical Co. (Taiwan) Ltd., Taiwan, Hitachi Maxell (Taiwan) Ltd., Taiwan, Hitachi Television (Taiwan) Ltd., Taiwan, Kaohsiung Hitachi Electronics Co., Ltd., Taiwan, Taiwan Hitachi Co., Ltd., Taiwan
Hitachi er sammen med Nippon Steel, Toyota Motor, Nissan Motor og Mitsubishi Heavy Industries et av de største japanske industrikonsernene.
Selskapet ble grunnlagt i 1910, og har ca. 335 000 aksjonærer (1977) som igjen eier i gjennomsnitt 7 725 aksjer.
Hitachikonsernet består i dag av over 400 selskaper.
Hitachis opprinnelige virksomhet var basert på reparasjoner og vedlikehold av elektrisk utstyr for bergverksbedrifter. Senere utviklet selskapet motordrevet maskineri for industri og produksjon av utstyr for kraftindustrien. Produksjon av husholdningsapparater og kommunikasjonsutstyr ble deretter satt igang. Selskapet framstiller også elektrisk materien, kobber og andre metallprodukter som brukes i egen produksjon. Hitachi ble reorganisert etter 1945 og ekspanderte særlig kraftig ved å bygge ut sin produksjonskapasitet av utstyr for elektrisk kraftindustri, industrielt maskineri og elektrisk utstyr for armen tungindustri. Det økonomiske mirakel i Japan i etterkrigstiden førte til økt etterspørsel etter elektriske husholdningsapparater. Senere har elektroniske hjelpemidler kommet til på Hitachis produksjonsprogram. Konsernets sterke side er fremdeles utstyr for elektrisk kraftproduksjon; vane-, varme- eller atomkraftverk. Hitachi har inngått en samarbeidsavtale med General Electric (USA), Toshiba (Japan) og Ansaldo Mecanica Nucleare (Italia) innenfor kjernefysikk og -teknikk.
Konsernets omsetning er i dag fordelt på: elektriske apparater og utstyr (20 %), konsumentvarer (apparater og produkter for husholdninger) (22 %), kommunikasjons- og elektronisk utstyr og måleinstrumenter (16 %), maskiner for industrien (18 %), rullende materiell, andre produkter (23 %).
Hitachi har etablert en rekke produksjonsbedrifter i utlandet - særlig konsentrert til Nord- og Sør-Amerika og Asia. 18 % av konsernets totale omsetning blir eksportert.
Sammen med den finske regjering har Hitachi etablert Valco Oy. I USA eier Hitachi selskapet Hydraulic Turbines Inc. sammen med General Electric. Videre har Hitachi etablert en lang rekke salgs- og serviceselskaper over hele verden. Et slikt selskap er Hitachi Sales Norway AS, Fredrikstad, som ble etablert i 1972 og som har en aksjekapital på 400 000 kroner. Selskapet har 15 ansatte.
I. Sa.


Hjelpearbeider
Innen industrien skjelner en ofte mellom hjelpearbeidere, spesialarbeidere og fagarbeidere. Skillene mellom de ulike gruppene går etter faglige kvalifikasjoner og arbeidets art. Er en under 18 år, reknes en enten som ”ung arbeider” eller en går på en lærekontrakt (se art. Lærling).

Fagarbeider
blir en enten etter gjennomgått læretid eller ved at en enten får et fagarbeiderbevis fra bedriften eller krever å få avlegge og består en dyktighetsprøve i faget - vanligvis etter tre år. Mellom en tredjedel og en fjerdedel av industriarbeiderne er fagarbeidere. Andelen er synkende, særlig i dårlige tider er bedriftene uvillige til å slutte lærekontrakter, som binder dem til å ansette folk i tre-fire år.
Ifølge Verkstedsoverenskomstens § 2 mellom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Mekaniske Verksteders Landsforbund, må en for å bli anerkjent som spesialarbeider ha ”fått slik øvelse, at vedkommende selvstendig og under eget ansvar kan betjene maskiner eller utføre annet spesialarbeid som er et nødvendig ledd i produksjonen”. En spesialarbeider kan med andre ord utføre et avansert og krevende arbeid. En cellulosekoker i treforedlingsindustrien, f.eks., vil ofte inneha et fond av yrkeserfaring og faktisk faglig innsikt, uten formelt å være fagarbeider.
Arbeidstakere som ikke fyller vilkårene for fag- eller spesialarbeider, samt arbeidstakere som ”utfører enklere arbeid i produksjonen hvor øvelse som nevnt ovenfor ikke er nødvendig”, definerer Verkstedsoverenskomsten som hjelpearbeidere. Men hvor skarpt skillet mellom spesial- og hjelpearbeidere er, varierer fra bransje til bransje. Innen f.eks. elektromontasje blir mange gitt betegnelsen spesialarbeider, sjøl om arbeidets art likner jobbene til hjelpearbeidere i andre virksomheter. Betegnelsen spesialarbeider innebærer ingen særlige rettigheter, men kan lett gi skinn av en forholdsvis trygg stilling. Innen kjemisk prosess- og tungindustri utgjør hjelpearbeiderne en stor del av arbeidsstokken. Hjelpearbeiderne finnen grafisk industri arbeider ofte som handlangere, dos. assisterer fagarbeideren. En stor del av hjelpearbeiderne er yngre folk, som etter ei tid går over til å bli spesial- eller fagarbeidere. Kvinnene utgjør mange steder et stort antall av hjelpearbeiderne, ettersom de ikke har hatt høve til å skaffe seg en fagutdanning. Hjelpearbeidere har ikke, som lærlingene, krav på opplæring. Men de kan kreve å få avlegge dyktighetsprøve -vanligvis etter om lag fire år.
Skillet mellom de ulike gruppene viser seg på flere områder: i overenskomstene er det forskjeller på hvilken lønn de har krav på: Fagarbeidere har mest, hjelpearbeidere minst. Aktiviteten i klubb og fagforening er ofte større blant fagarbeiderne, noe som støttes av et krav i Hovedavtalens § 5 om at tillitsvalgte skal velges blant såk. ”anerkjent dyktige arbeidere” med erfaring og innsikt. Den mindre fagforeningsstyrken og bedriftenes ønske om å holde på fagfolk gjør at hjelpe- og spesialarbeiderne står svakere i konkurransen, og at de lettest rammes ved rasjonaliseringer og ved innskrenkninger i krisetider.
L. T. R. / K. K.

Se også: Fagarbeider.

Hjem
Et hjem er et sted der en person bor, inntar måltider og sover. I tillegg har ordet hjem et psykologisk innhold, hjemmet skal være det sted der vi hører til, ”føler oss hjemme”. Sjøl om det ikke skal mer enn en person til for å gjøre et hjem til et hjem, tar vi oftest de hjemmene som inneholder en familie, mest alvorlig. Den vanlige familieenheten i hjemmet i dag er kjernefamilien, dvs. far, mor, barn. I jordbrukssamfunnet var og er det mer vanlig at hjemmet inneholder flere generasjoneri alle fait i de øvre lag i samfunnet. I det førindustrielle samfunnet holdt nære og fjerne familiemedlemmer og eventuelt leid arbeidskraft til i samme hjem (se art. Handverker). Hjemmet i dag omfatter færre personer. Dette henger sammen med industrialisering og byvekst. Jordbrukssamfunnet er splittet opp, kjernefamilieenhetene må flytte dit det er arbeidsplasser, ofte langt fra øvrig slekt. Denne avgrensninga av hjemmet forsterkes også av at boligene er beregnet på å huse en kjernefamilie og ikke mer. Hvilke arbeidsoppgaver som blir ivaretatt i et hjem er også blitt innskrenket. Tidligere foregikk det meste av barn og ungdoms utdanning og tilpasning til voksen tilværelse i hjemmet. Sjøl om en del av opplæringa til voksen fremdeles foregår i hjemmet - jentene begynner tidlig å hjelpe til hjemme som innføring i den tradisjonelle kvinnerollen - er mye overtatt av offentlige skoler. Likeledes foregår omsorg for eldre og uføre i mindre grad i hjemmet nå enn før. Det som produceres i hjemmet, er også mindre omfangsrikt. Familien er ikke lenger en produksjonsenhet, men har mer og mer blitt en enhet som bare forbruker.
I en tid da flere generasjoner og mange mennesker delte hjem, kunne en snakke om privatlivets fred bare for dem som hadde hest råd og størst plass, dvs. borgerskapet. Begrepet ”privatlivets fred” er med andre ord sprunget tit av en klasses muligheter og erfaringer. I våre dager anses nettopp muligheten for å holde privatlivet i fred som en av de viktigste oppgaver for hjemmet. Hjemmet gjør det mulig å holde livet innafor de fire veggene privat, usynlig for dem som er utafor. Dette ses vanligvis som noe ettertraktelsesverdig, som en ikke setter spørsmålstegn ved.
Begrepet ”privatlivets fred” forutsetter et skarpt skille mellom privatlivet og det utadvendte samfunnsmessige livet, et skille mellom privatlivet og det livet som er politisk. Den nye kvinnebevegelsen har påpekt at vi må offentliggjøre og gjøre politiske de private erfaringene vi har, om vi skal oppnå en frigjøring. Bare ved å snakke med andre er det mulig å formulere politiske krav som omhandler det som vanligvis omtales som vårt privatliv. Og den undertrykkinga som foregår i privatlivet, er like viktig å bekjempe som den mer samfunnsmessige, mer synlige undertrykkinga. En insistering på kravet om privatlivets fred kan hindre oss i å politisere erfaringene fra privatlivet, kan med andre ord hindre oss i å se årsakene til privatundertrykkingas årsaker og mulighetene for endring. Den lojaliteten som familiemedlemmene føler overfor hverandre, hindrer offentliggjøring av privatlivserfaringene. Et forsvar av privatlivets fred gir dessuten større muligheter for å undertrykke dem som står svakest i familien, kvinner og barn. Hustrumishandling, voldtekt i ekteskapet og barnemishandling er bitre realiteter som skjules bak privatlivets fred.
Uttrykket ”My home is my castle” (mitt hjem er min borg) kan henspille på menns urakt i hjemmet. Ute i samfunnet kan menn ha underlegen posisjon i forhold til andre menn, hjemme er de i alle fal sikret makten. Kvinner og menns tilknytning til hjemmet er forskjellig. En vesentlig del av kvinners liv er knyttet til hjemmet og det arbeidet som utføres der, dvs. det vi kan kane husholdningssfæren eller privatsfæren. Ofte har kvinner sin arbeidsplass i hjemmet, og sjøl om hun har arbeid utafor hjemmet, hviler ansvaret for hjemmearbeidet på henne. Menns arbeid foregår oftest i det vi kan kaffe den offentlige sfæren, ute I samfunnet. Hjemmet er en dårlig arbeidsplass sammenliknet med andre arbeidsplasser. Den er isolert, har ikke fastsalt arbeidstid, ingen ferie, dårlige trygdeordninger og er ikke lønn.
Når hjemmet er kvinnens arbeidsplass og ansvaret for det hviler på henne, fører det til at hjemmet betyr noe annet for kvinnen enn for mannen. Hjemmet representerer på en måle henne sjøl, hun setter sin (husmor)ære i at det er rent og pent. Kvinner beskyldes ofte for å ha ”støv på hjernen”. Dette må forstås på bakgrunn av at det er gjennom hjemmet kvinner skal skaffe seg identitet og oppnå anerkjenning. Hjemmet er en utakknemlig arbeidsplass i så måle, fordi det arbeidet som utføres for en stor del er usynlig. Det synes ikke at vinduene er vasket, i alle Pall legger ikke mann og barn merke til det, maten blir fortært på mindre enn den tida det lok å tilberede den . . . For mannen er hjemmet først og fremst et sted der han slapper av og samler krefter til ny innsats i arbeidslivet utafor hjemmet. Han får utført en rekke serviceytelser og har et frasted borte fra arbeidslivets krav og mas.
Hjemmet ivaretar viktige representasjonsoppgaver for familien, det skal representere den overfor utenforstående som kommer på besøk. De tingene vi omgir oss med, har bl.a. den funksjon at de representerer oss, viser andre hvem vi er. Mange bøker i stua f.eks. forteller at vi er beleste. 
Slagordet om å politisere det private har også ført til at sosialister lar politikken få konsekvenser for hvordan de ordner privatlivet. Utviklingen av mer kollektive boformer må ses som et resultat av dette - kollektivet kan gjøre det lettere å delta i politisk organisering og politisk arbeid og det river ned forsvaret av privatlivets fred.
K.Me.

Se også: Bolig, Familie, Kollektive boformer.

Hjemforsikringssaken
Fra slutten av 1950-tallet kom samordning av og begynnende statsinngrep i tariffoppgjørene. Dermed oppstod det, slik sentrale faglige ledere så det, behov finnen fagbevegelsen for nye ”laker” å rekruttere og mobilisere medlemmer på. Forsikring ble trukket fram som en slik ”sak”. Dette var for så vidt en tradisjonell virksomhet finnen norsk fagbevegelse, for det meste i form av forskjellige slags hjelpekasser, men sporadisk hadde det også eksistert kollektive ulykkesforsikringer. Nå var tanken å utvikle dette videre som ledd i en plan om å omdanne fagbevegelsen til mer av en serviceorganisasjon for medlemmene. Den skulle ikke lenger ”bare” ta seg av forhold som hadde med arbeidslivet å gjøre, men med alle sidene av medlemmenes tilværelse: hjem, fritid osv.
             En kollektiv hjemforsikring var første konkretisering av denne planen. Det hadde sammenheng med LOs engasjement i det kooperative forsikringsselskapet Samvirke (se art. Forsikring) og dette selskapets produktutvikling. Det hadde lenge arbeidet med å utvikle billigere og mer rasjonelle forsikringsordninger nettopp med sikte på arbeiderklassen. Dette hadde igjen sin bakgrunn i konkurransesituasjonen finnen bransjen. Bransjeavtaler - den såkalte tariffringen - regulerte storparten av det eksisterende markedet, og et file selskap som Samvirke hadde små muligheter til å ekspandere på tradisjonelle felter. Selskapet øynet imidlertid sin sjanse i det nye marked arbeiderklassen etter hvert utgjorde som følge av velstandsutviklingen. Arbeiderklassen hadde fått noe å forsikre og råd til å gjøre det.
             På grunn av fagbevegelsens organisasjonsstruktur kunne forsikringstiltak ikke gjennomføres samlet for hele LOs medlemsstokk. Det måtte skje i hvert enkelt forbund for seg. Først ute var Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF). Forbundets landsmøte i 1965 vedtok å lette i verk en kollektiv hjemforsikring for medlemmene i regi av Samvirke og ga landsstyret fullmakt til ”å justere kontingenten fra det tidspunkt den kollektive hjemforsikringen blir gjort gjeldende, slik at forsikringspremien inngår 1 fagforeningskontingenten”.
             Dette vedtaket skapte uventet skarp reaksjon blant noen av grunnorganisasjonene. Tre medlemmer anla sak mot forbundet, fikk medhold i Byretten og fikk i slutten av 1967 også Høyesteretts kjennelse for at vedtaket var ugyldig for deres eget vedkommende. Dommen førte til at NKIF opprettet en reservasjonsordning også for de øvrige medlemmene, uten at den skulle gjelde for folk som ble nyinnmeldt deretter. Rettssakene vakte stor offentlig oppmerksomhet.
    I utgangspunktet hadde den faglige ledelsen ventet motstand mot forsikringsplanen fra to hold: fra de andre forsikringsselskapene og fra de mest venstreorienterte eller radikale grunnorganisasjonene. Tradisjonelt hadde venstrefløyen stift seg noe avvisende til fagbevegelsens forsikringsvirksomhet. Fagopposisjonen av 1911 hadde til og med en tid hitt programfeltet å sløyfe det hele (se art. Fagopposisjonen av 1911). Bl.a. hadde man fryktet at fagbevegelsen gjennom forsikringsvirksomheten skulle miste salt preg av klassekamporganisasjon.
             Den ventede opposisjon langs disse linjer søkte den faglige ledelsen å komme i forkjøpet ved å presentere tiltaket som framstøt overfor forsikringskapitalen og som en slags opptakt til sosialisering. De var dermed i god overensstemmelse med en spesiell tradisjon i norsk arbeiderbevegelse: å skjule politisk høyredreining bak venstreorienterte fraser.
Denne presentasjonsmåten kunne på den andre siden tenkes å virke overbevisende nettopp 1 kraft av den øvrige motstanden man ventet mot forsikringsplanen: fra de private forsikringsselskapene. Det kunne til og med tenkes at den ville nøytralisere den interne motstanden man regnet med - noe som innebar en strategisk ønskesituasjon for planens foregangsmenn.
Regnestykket gikk imidlertid ikke opp. Hovedmotstanden mot forsikringsengasjementet innen fagbevegelsen viste seg å komme fra mer høyreorienterte kretser. De indre og ytre motstandsgruppene fant hverandre, virket sammen og brukte stort sett samme argumentasjon. Den gikk på tradisjonelle borgerlige verdier som privatlivets fred og individets rett og knyttet an til mellomkrigstidens høyreradikale hets mot ”fagforeningstyranniet”. Da rettsavgjørelsen i saken forelå, ble den i store og representative deler av arbeiderbevegelsen betegnet som en politisk dom eller en klassedom og tatt som tegn på rettsapparatets borgerlige karakter.
Denne utviklingen gjorde at tradisjonelt venstreorienterte grupperinger innen fagbevegelsen kom noe i villrede i denne saken. I og med protestene mot NKIFs landsmøtevedtak og opplegget av saken kom debatten hovedsakelig til å dreie seg om demokratiet innen fagbevegelsen. Et stykke på ves deltok da også tradisjonelle venstregrupperinger i kritikken mot de faglige lederne og mot saksbehandlingen i spørsmålet. De snudde imidlertid etter som debatten ble hissigere. Ledernes opprinnelige presentasjon av saken som sosialiseringstiltak ble vendt mot dem selv, og vedtaket om kollektiv hjemforsikring framstilt som et kommunistisk og diktatorisk inngrep i individets frihet. - Dermed måtte imidlertid venstrefløyen også slutte opp om selve engasjementet i forsikringssaker. I og med det sluttet de paradoksalt nok også opp om den omleggingen av fagbevegelsen fra kamporganisasjon til serviceinstitusjon.
Med de nye problemstillingene på 1970-tallet: miljøproblemer, ”ulovlige” streiker og økonomisk krise, ble omleggingen iallfall foreløpig uaktuell.
J. Bi.

Litteratur: J. Bjørgum: Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund gjennom 50 år, Oslo 1973. S. Bogstad: Samvirke gjennom 50 år, Oslo 1973.

Hjemmefronten
Ordet ”hjemmefront” fikk under første verdenskrig hevd som betegnelse på sivilbefolkningens, også kvinnenes og husmødrenes, produksjon og moral i krig. I beredskapstiltakene i 1930-årene ble denne ”hjemmefronten” ansett som særs viktig, fordi utviklingen av bombeflyet pekte ut sivilbefolkningen som sårbare mål i neste storkrig.
Den hjemmefronten som utviklet seg i Norge da krigen kom i 1940, ga imidlertid begrepet en helt ny betydning på norsk. Hjemmefronten ble navnet på den sivile motstand mot okkupasjonsregimet og dets norske støtte NS.
Denne motstanden var opprinnelig spontan, uorganisert og desentralisert. Først langsomt vokste det fram ledergrupper med krav på noe annet enn lokal og saksbestemt autoritet. Hjemmefrontens Ledelse som sentralt koordinerende og ledende organ ble formelt ikke skapt før våren 1944. Til da hadde det vært mange og tildels skiftende ledelser utkrystallisert i det illegale sambandet mellom motstandsgrupper og ulike departementer og organer i den norske eksilregjering i London. Svak formell sentralisering var overhodet en av den norske hjemmefrontens særtrekk inntil krigens siste år. Og uten en ansvarlig sentralledelse ble motstandsbevegelsen også mindre politisk, og mer administrativ, i mål og innhold enn hjemmefronten i andre land.
Hjemmefronten ble som regel oppfattet som en organisasjon som man kunne tilhøre eller ikke opptre på vegne av eller på annen måte representere. Det var den ikke. Man kan derfor ikke si hvor mange som ”deltok” i dens arbeid. Den eneste del av motstandsbevegelsen som var formelt organisert, var den militære delen. Militærorganisasjonene, forkortet Milorg, sto under alliert ledelse gjennom innordningen under forsvarsdepartementet i London, og var oppbygd som en vanlig organisasjon. Men den var ytterst beskjeden av omfang, og ble effektivt holdt i sjakk av det tyske sikkerhets politi inntil krigens siste år, da antallet milorgsoldater (”jegere”) vokste fra noen tusen til ca. 40 000 alt. Det vesentligste bidrag fra Milorg var organisering og sending av militære etterretninger til England.
Ved siden av Milorg var kommunistenes motstandsvirksomhet grunnlagt på en fast organisasjon, nemlig på partiet NKP, som drev både væpnet og sivilt motstandsarbeid. Hvordan rekrutteringen til denne organisasjonen foregikk, og hvilke partimessige forpliktelser som hvilte på de illegal medarbeidere, er imidlertid ukjent.
En tredje form for organisasjon, født av motstandsarbeidet selv, var de såkalte ”eksportorgansasjoner” som holdt fluktrutene til Sverige åpne. Rundt 60 000 nordmenn krysset i krigens løp grensen mot øst i hemmelighet. Bak denne folkevandring sto omfattende kontakt- og ledsagerledd (”loser”). Også denne virksomheten var strengt desentralisert, som regel hadde hvert motstandsmiljø av betydning ”sin” rute til Sverige.
Den egentlige sivile motstand på hjemmefronten hadde i hovedsak to former. Dels var den en informasjonskrig, der det tyske nyhets- og informssjonsmonopol ble forsøkt brutt gjennom oppretting av ulovlige kanaler. Dels var den en interessemotstand, der ulike yrkesorganisasjoner så seg truet av okkupasjonsmaktens framferd og mobiliserte medlemmene til motstand mot overgrep. En tredje form som var mye omtalt, men som ble Tite aktuell, var produksjonsmotstanden - den bevisste sivile sabotasje mot den produksjon som kom tyskerne til gode. Slik sabotasje forekom bare i begrenset grad, og ble fullt oppveid av det frivillige tyskerarbeid som pågikk i meget stor stil. Arbeids- og ordrebøker viste seg i det hele talt lite egnet som utgangspunkt for motstand mot okkupasjonsmakten. Så mye mer effektiv var da de andre formene som gikk ut på å prege opinion og moral i Norge 1940-45.
Informasjonskrigen besto i å opprettholde kontakten med regjeringen i London og den vestlige nyhetsformidlingen overhodet. Dette ble for alvor aktuelt fra høsten 1941, da tyskerne som følge av den ugunstige opinionsutviklingen, kombinert med behovet for et egnet terrormiddel (se art. Hansteen) beslagla alle radiomottakerne i landet, og dermed utelukket befolkningen fra å lytte til den norske sendingen fra BBC og andre kilder som kunne gi tilnærmet saklig informasjon om storkrigens gang. Illegale aviser, dvs. stensilene nyhetssammendrag basert på ulovlig avlytting av London, ble distribuert i meget høye opplag og sendt fra hånd til hånd. Man kan faktisk tale om en fullt effektiv motoffentlighet gjennom de illegale avisene og den ulovlige radiolyttingen som pågikk. Dette bandt mennesker sammen i et hemmelig og meget effektivt fellesskap, kanskje særlig på grunn av truslene om dødsstraff. 50 000 radioapparater var i ulovlig bruk i krigsårene. Arbeidet med den illegale presse er beregnet til å omfatte rundt 20 000 mennesker. Dette var nerven i hjemmefronten, idet mange som. ble rekrutten til pressearbeid senere kom med i andre oppgaver. Ved siden av rekrutteringen, hadde informasjonskrigen den konsekvens at hele befolkningen var klan orienten om de tyske nederlag fra og med 1942, noe som ytterligere svekket okkupasjonsmaktens legitimitet.
Yrkesmotstanden var bygd over en formaljuridisk rettighetsstrategi: okkupasjonsmakten hadde ikke rett, i henhold til norsk lov eller internasjonale avtaler, til å gå slik fram som den gjorde. Hjemmefrontens virksomhet artet seg som en serie store prosesser om hvor langt tyskernes ”Reichskommissariat” hadde rett til å gå i sin forvaltning av landet overfor norsk konstitusjon (konflikten om Høyesterett 1940), sedvane (yrkesorganisasjonenes motstand 1941-42) og lov og rettefølelse mer alment (læreraksjonen, kirkekampen m.m.). Denne strategien var helt spesiell for motstanden i Norge. Den var politisk naiv og strengt moralistisk. Samt1dig var den også preget av kompromiss forsåvidt som den tyske ”urette hele tiden måtte defineres etter det som i følge det samme resonnement var okkupasjonsmaktens rett. Dette fikk uttrykk i at den norske hjemmefrontledelsen var sterkt preget av jurister, prester og lærere, dvs. av tradisjonelle elitegrupper, ved siden av mange leger: representanter for den best organiserte og mest profesjonaliserte av alle yrkesgrupper i det norske samfunnet.
Rettighetsstrategien førte til at en stor del av hjemmefrontvirksomheten ble rettet ikke direkte mot Reichskommissariat, men mot tyskernes mislykte støttespillere i Norge, partiet NS, og dets forsøk på å ”nyordne” samfunnslivet etter korporativt mønster. Dette var ”ulovlig”, og kunne derfor bekjempes av samfunnets autoriteter, som høyesterettsjustitiarius, Oslo-biskopen og andre høye embetsmenn.
Et interessant trekk ved hjemmefrontens motstandskamp var at den i så luen grad kunne støtte seg til de politiske partiene (utenom NKP) og deres organisasjoner. I noen grad kan dette forklares ved at det Illegale fotarbeidet først og fremst krevde anonymitet. Viktigere var imidlertid at det politiske systemet var brutt sammen i 1940, og at en sterk anti-partipolitisk stemning gjorde seg gjeldende i hele hjemmefrontens arbeid. Tydeligst kom dette til uttrykk i synet på Stortinget. Det Stortinget som hadde forhandlet med tyskerne i 1940 (se art. Riksrådsforhandlingene) ble i lang tid ikke funnet verdig til å bli sammenkalt på ny etter krigen. Dette skjedde først etter at konflikten mellom en aktivistisk fløy ledet av kommunistene, og en forsiktig og ansvarlig ledelse rundt det som etter hvert ble Hjemmefrontens Ledelse i Oslo, gjorde det konstitusjonelle apparatet uunnværlig som tredjemannsinstans. Striden ble stadig mer opprivende, kongen og regjeringen i London - og dermed også Stortinget - mer og mer uunnværlig. Stortinget ble derfor innkalt uten ytterligere diskusjon etter frigjøringen, og regjeringen ble en parlamentarisk regjering med en viss deltakelse av hjemmefrontfolk - ikke den ”motstandsbevegelsens regjering” under ledelse av Paal Berg som så ofte forutsagt under krigen.
Som en samlet vurdering må man si at den sivile hjemmefront i Norge var en av krigens mest skjellsettende begivenheter. Følelsen av at motstanden grodde, spontant og uimotståelig, i så å si hver krok av landet, ga en nesten berusende følelse til de impliserte. Lederskapet oppfattet seg som redskap for uforklarlige kollektive krefter, som var grunnlagt på talløse individuelle enkelthandlinger ytt i offer og forsakelse. Det ga lederskapet en følelse av at menneskene i Norge, tross konflikter og ulikheter, fundamentalt sett er preget av lojalitet og oppslutning. De etterfølgende 15-20 års politiske idyll, med almen oppslutning om Arbeiderpartiets ettpartistat ledet av konsentrasjonsleirfangen Einar Gerhardsen, kan overhodet ikke forklares uten gjennom den erfaring de norske elitegrupper tok med seg fra årene 19405.
H. F. D.

Litteratur: T. Gjelsvik: Hjemmefronten, Oslo 1977. O. K. Grimmes: Hjemmefrontens ledelse, Oslo 1977. M. R. D. Foot: Resistance, London 1976. H. F. Dahl: Dette er London, Oslo 1977.

Hjemmeindustri
Hjemmeindustri betegner den industrielle virksomhet som foregår i arbeiderens eget hjem. En bedrift kan basere seg fullstendig på hjemmeindustri eller sette ut deler av produksjonen. Hjemmeindustrien utviklet seg parallelt med den industrielle revolusjon og med innføringen av symaskinen og strikkemaskinen. Hjemmeindustrien var fordelaktig for arbeidsgiveren. Den innebar billig arbeids kraft og krevde ikke investeringer til produksjonslokaler og maskiner. Systemet var særlig utbredt i England i tilknytning til tekstil- og bekledningsindustrien. Også i Norge var de fleste hjemmearbeiderne syersker. Lønningene var presset ned til det minimale, og arbeidsdagen var lang (14-16 timer). Arbeiderne var kvinnelige forsørgere, som ikke hadde mulighet til å livnære seg på andre måter. Ofte ble arbeidet formidlet gjennom mellommens som tok store deler av fortjenesten.
Rundt århundreskiftet begynte kvinneorganisasjoner og sosiale organisasjoner å ta opp forholdene i hjemmeindustrien. De innhentet opplysninger ore lønnsforhold og levekår ved å gå rundt i hjemme ne; de arrangerte ustillinger og sendte henvendelse til myndighetene. Hensikten med utstillingene vag å rette søkelyset mot bedriftenes utnytting av arbeidstakere som ikke var beskyttet gjennom organisering eller av arbeidervernlover. Det ble også gjort forsøk på å organisere forbrukerne til å boikotte de forretningene som betalte dårligst.
Arbeidervernlovgivning omfattet ikke hjemmearbeid, men etter hvert grep myndighetene inn med lovreguleringer også på dette området. Lovgivningen gjaldt først og fremst fastsettelse av minstepriser på produktene, for den lave lønn ble ansett som hovedproblemet i hjemmeindustrien. Norge fikk ”Lov om industrielt hjemmearbeid” i 1918. Det var opprinnelig en midlertidig lov, tenkt å gjelde inntil hjemmearbeiderne opprettet sin egen organisasjon som kunne ivareta deres interesser. Men fra 1933 ble loven gjort permanent og gjelder ennå (1978). Samtidig med loven ble det opprettet et Hjemmearbeidsråd med representanter for arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene.
Fagbevegelsen har alltid bekjempet hjemmearbeidet fordi det har fungert på tuers av arbeiderbevegelsens prinsipper: individuelle avtaler og stor konkurranse som presser lønnene ned. Hjemmeindustrien har derfor utgjort en trussel mot lønnsnivået og sysselsettingen finnen bekledningsindustrien. I begynnelsen av århundret ble forholdet mellom hjemmearbeiderne og kvinnelige industriarbeidere anslått til 1:3. I dag utgjør hjemmearbeiderne en ganske luen gruppe i forhold til de organiserte arbeiderne (fabrikkarbeiderne) og ansees ikke lenger som en trussel. Men i Bekledningsarbeidsforbundets formålsparagrafer inngår fremdeles at hjemmeindustrien må avskaffes. Ingen forbund har vist interesse for å organisere hjemmearbeiderne, bl.a. fordi de ikke har forhandlingsrett, men får minstepriser fastsatt av lønnsnemnd.
I 1912 ble antallet hjemmearbeidere i Norge anslått til ca. 10 000. De fleste av dem tiodde i hovedstaden, og hoveddelen av de øvrige tiodde også i byer. Først i 1939 ble det pålagt arbeidstilsynet å føre lister over antallet hjemmearbeidere. Dette gjør at en vet lite om omfanget i forhold til endringer i konjunkturene. I 30-åra økte husflidsproduksjonen sterkt i enkelte bygder og ble en viktig biinntekt. Under krigen lå hjemmeindustrien nede pga. mangel på materialer. Hjemmeindustrien tok seg opp etter krigen og fikk stor betydning pga. mangel på arbeidskraft til industrien. I de seinere åra har antallet hjemmearbeidere ligget på omkring 3 000, men registeringa er mangelfull. Den tradisjonelle hjemmeindustrien, konfeksjonssøm, er i tilbakegang pga. innskrenkninger finnen bransjen og omlegging til kjedesøm. Men nye bransjer har tatt over, som monteringsarbejder for elektro-, plast- og fiskeredskapsindustrien og sortering og pakkearbeid. Husflid, strikking og brodering utført på visse vilkår regnes også som hjemmeindustri. Få bedrifter er fullstendig basert på hjemmearbeid. De fleste benytter hjemmearbeid til å ta unna topper i produksjonen og for å spare inn på lønnsutgifter til arbeidskrevende rutinearbeid. En annen grunn er mangel på kvalifisert arbeidskraft.
Hjemmearbeiderne har sjelden annet enn muntlige avtaler. Arbeidsmengden varierer og arbeidet kan opphøre uten varsel. De lønnes etter stykkpris, og timelønna ligger på omkring 60 % av gjennomsnittslønn for ansatte i tilsvarende bransjer. For strikking og brodering er timelønna 1-2 kroner. Få hjemmearbeidere har rett til sykepenger, helligdagsgodtgjørelse o.l.
Det er kvinnene som utgjør det store flertallet av hjemmearbeidere, husmødre i alle aldre. De fåtallige mannlige hjemmearbeidere er stort sett pensjonister og trygdede. Mens det tidligere var ren økonomisk nød som tvang kvinner til å ta hjemmearbeid, er motivet i dag som oftest å skjøte på familieøkonomien og å tjene penger sjøl. Men grunnen til at kvinner arbeider hjemme, er den samme i dag: de er bundet av omsorgsplikter. En annen årsak er at de ikke får annet arbeid der de bor eller at de ikke føler seg sterke nok, fysisk eller psykisk, til å gå ut i vanlig lønnsarbeid. Husmødre påtar seg også andre typer hjemmearbeid enn det som går inn under loven om hjemmeindustri, f.eks. maskinskriving, punching, oversetting, dagmammavirksomhet o. 1.
Hjemmearbeiderne utgjør en svak, uorganisert gruppe. Men også de kan samle seg og kjempe for egne interesser. I 1972 gikk 22 kvinnelige hjemmearbeidere ved Hildre fiskevegnfabrikk i Brattvåg til streik for høyere lønn. De streiket i 3 måneder og fikk full støtte fra kvinneorganisasjoner og fagforeninger over hele landet. Resultatet av streiken ble nye priser som lå over det de hadde krevd. Dessuten fagorganiserte både de hjemmearbeidende og de ansatte på bedriften seg og valgte hver sine tillitsrepresentanter til et felles klubbstyre.
M. L.


Hjemmenes Vel
Den første Hjemmenes Vel-forening ble dannet i Kristiania i 1898, og i 1915 ble Hjemmenes Vels landsforbund stiftet. I 1933 ble navnet forandret til Norges Husmorforbund. Hjemmenes Vel var blant Initiativtakerne til Nordens husmorforbund i 1920.
Hjemmenes Vel startet som en interesseorganisasjon for bedrestilte husmødre og var en motorganisasjon til Tjenestepikeforeningen, som ble reorganisert i 1897. Da Hjemmenes Vel straks etter dannelsen opprettet eget festekontor for tjenere og tok initiativ til å forandre tjenerloven, ble det åpen konflikt mellom de to foreningene.
Ifølge formålsparagrafen skulle Hjemmenes Vel ”befordre hjemmenes vel i hygienisk, økonomisk og sosial henseende.” De første årene la de særlig vekt på økonomiske forhold, og sørget for billige innkjøp m.v. til sine medlemmer. Seinere ble opplysningsarbeidet det dominerende, slik det har vært det opp til vår tid. En sentral oppgave i dag er drift av barnehager og arbeidsstuer for barn. Organisasjonen utgir medlemsbladet ” Husmorbladet.”
M. To.

Se også: Christensen, Hushjelploven, Kvinnebevegelsen i Norge, Tjenestepikenes forening.

Hjerneflukt
Innenfor rammen av den store strømmen av arbeidskraft fra u-land til imperialistiske sentra, er det vanlig å skille ut høyt utdannete fagfolk som en egen gruppe. Det gjelder ikke minst teknisk-naturvitenskapelige forskere, leger og ingeniører. En slik hjerneflukt (av engelsk: bram dram) bidrar til opphopingen av vitenskapelig ekspertise i Vest-Europa og USA og er et viktig tilskudd til den økonomiske og teknologiske ekspansjonen. Samtidig betyr det at u-lands tappes for menneskelige ressurser, uten at det gis noen erstatning for de høye utgiftene til utdanning.
En FN-beregning har anslått at hjerneflukten til land som USA, Storbritannia og Canada omfattet ca. 300 000 personer i perioden 1960-72. Økonomisk betydde dette en besparelse for mottakerlandene på ca. 50 milliarder US $, dvs. i overkant av det som de samlet ytte i ”bistand” til u-landene 3 samme periode. Tilflyttingen av leger og ingeniører fra Samveldeland til Storbritannia overgår langt den tilsvarende utsending av ”bistandspersoner” til de samme landene. Det finnes u-land som har utdannet flere leger som praktiserer i vestlige land enn i hjemlandet. Samlet er det derfor tale om en ”omvendt teknologioverføring” av betydelig størrelse.
Bakgrunnen for hjerneflukten må særlig søkes iden tiltrekning som avanserte industriland yter, bl.a. i form av høgere lønn bedre karrieremuligheter og lettere tilgang til forskningsressurser (laboratorier, bevilgninger, team-arbeid osv.). Dette skjer ikke tilfeldig, men må sees i sammenheng med den systematiske rekrutteringen som skjer gjennom multinasjonale selekaper og deres datterselskaper, de vestlige landenes stipendpolitikk og unntak fra reglene om innreise- og arbeidstillatelse. Et grunnlag legges også gjennom den vestlig-dominerte, teoretiske og elitepregede oppbygning som den høgere utdanning har i de fleste u-land, og som verken står i forhold til landets behov eller til den enkelte akademikers muligheter til å få arbeid innenfor sitt spesialfelt. Hjerneflukten er særlig omfattende fra stater som haret meget sterkt avhengighetsforhold til utlandet, f.eks. Filippinene, Pakistan, India og Iran. Minst hjerneflukt har land som Kina, Cuba og Den Demokratiske Republikken Korea. Her finnes et nært samarbeid mellom egen forskning og produksjonen innenfor landbruk og Industri, og utdanningen av f.eks. leger fastlegges etter det innenlandske behovet.
T. I. E.


Hjerte-/karsykdommer
Hjerte-/karsykdommer er en samlebetegnelse for alle sykdommer som rammer kretsløpet, med unntak av selve blodet og dets bestanddeler. Selv om hjerte-/karsykdommene er mange og forskjellige, er det Imidlertid et fåtall sykdommer som dominerer gruppen: Hjertekrampe (angina pectoris), hjerteinfarkt, hjerneslag (hjerneblødning og hjerneinfarkt) og høyt blodtrykk. Hjertekrampe, hjerteinfarkt og hjerneslag skyldes vanligvis større eller mindre svikt i blodtilførselen til et vevsområde. Sykdommene har en del felles årsaksfaktorer, en av dem er for høyt blodtrykk gjennom lengre tid. Denne sykdommen merkes imidlertid sjelden i seg selv, men utøver sine skadevirkninger på hjerte- og karsystem når den har virket en tid.
Samfunnsmessig sett er hjerteinfarkt den viktigste av disse sykdommene. Den er for tida årsaken til nær halvparten av alle dødsfall i Norge og er nå 3-4 ganger hyppigere som dødsårsak enn for 50 år siden. Hovedgrunnen til dette er at andre dødsårsaker (særlig infeksjonssykdommene) har gått tilbake, og at mange av de som rammes i dag er eldre og meget gamle mennesker. Imidlertid har sykdommen i løpet av de siste 20 åra halt en særlig sterk økning blant middelaldrende og yngre menn. Selv om denne tendensen nå ser ut til å aula, er dette grunnen til at hjerteinfarktet 1 dag er et av største helseproblemene i de industrialiserte land ne.
Det er ikke bare pga. sin hyppighet at sykdommen har en så sentral betydning. Den har også noe spesielt dramatisk og rammende over seg og gir seg derfor særlig sterkt tilkjenne. Hjertet er dessuten av de organer som slår mest sentralt i vår bevissthet og våre fantasier. Et vitnesbyrd om dette er al de bilder og sammenstillinger hvor det er med å karakterisere viktige følelser og verdier (”ømhjertet”, ”åpenhjertet”, ”hjertevarm”, ”hjertebro” osv.). De største frivillige organisasjonene på helsesektoren har hjertesykdommene som sine merkesaker. Interessegrupper utgått fra pasienter med hjertesykdom er særlig aktive og sterke. Alt dette er med å gi hjertesykdom, og særlig hjerteinfarkt, en særskilt posisjon blant de mest utbredte sykdommene i vårt samfunn.
Hjerteinfarkt oppstår når blodforsyningen til en del av hjertemuskelen tilstoppes. Dette skjer når en av hjertets egne blodårer lettes igjen pga. skader i åreveggen. Hjertet svekkes ved at en del av hjertemuskelen dør og etter hvert erstattes med bindevev. I sykdommens akutte fase kan det oppstå en del komplikasjoner, som kan være dødelige. Dette gjelder vanligvis en fjerdedel av pasientene. De fleste vil imidlertid ha lite mén av et gjennomgå infarkt i første omgang. Sykdommen har imidlertid en tendens til å komme igjen, og over halvparten av pasientene dør i løpet av de fem første åra etter sitt første infarkt. Dette skyldes vanligvis at det oppstår nye infarkter og/eller at hjertet gradvis svekkes.
Hjerteinfarkt har ingen enkelt-årsak. Det er blitt vanlig å snakke om risikofaktorer, dus. forhold som hver for seg øker sjansene til å få sykdommen. Selv om mange detaljer ennå ikke er klarlagt, regnet vi I dag med fire sikre risikofaktorer: røyking, feilaktig kosthold (for mye felt), høyt blodtrykk og for iste mosjon. Dersom vi ser bort fra en arvelig komponent som en også må regne med, er alle kjente årsaker til hjerteinfarkt å finne i livsvaner innenfor en bestemt samfunnsform.
De tire risikofaktorene gjør seg gjeldende på forskjellige måler i ulike samfunnslag. Undersøkelser fra 1970-åra viser at folk med høg utdanning og stor inntekt både røyker mindre, har mindre felt i blodet og nos lavere blodtrykk enn folk med file utdanning og lav Inntekt. Betydningen av mosjon i arbeidet er iste undersøkt. Men på fritida mosjonerer nå akademikerne mer enn de lavere funksjonærene. Disse sosiale ulikhetene gjør seg spesielt sterkt gjeldende for røyking og felt, de to forholdene som vi i dag mener veier tyngst blant årsakene.
Medisinens bidrag til kampen mot hjerteinfarkt hat fulgt to utviklingslinjer. Den ene ved hjelp av avansert teknisk utstyr og medikamenter. Den andre har i økende grad tatt i bruk forebyggende metoder.
Den teknisk-medikamentelle linjen slo tidlig igjennom. Den er i dag representert ved de aller fleste norske sykehus. Den består i å behandle hjerteinfarktpasienter raskest mulig på spesialutstyrte avdelinger, såkalte overvåkingsavdelinger. Sliks avdelinger er utstyrt med moderne elektronisk apparatur og har en stor personalstab. Forestillingens om hvor raskt og effektivt sliks avdelinger fungerer, avviker nokså mye fra det som er riffelle i virkeligheten. Store undersøkelser har da også vist at forskjellen i resultater ved slik behandling og behandling i hjemmet ikke er særlig merkbar. Men det slår betydelige faglige og industrielle interesser bak overvåkingsavdelingene, og de bygges stadig ut. Slik de fungerer i dag, har de først og fremst betydning som et slags seremoniell - både overfor pasient, pårørende og det medisinske personellet.
Den forebyggende linjen er av nyere dato. Den sprang ut av en stadig sterkere klarlegging av risikofaktorens ved hjerteinfarkt. Etter tiden som det viste seg at dette ikke bare kunne skje i laboratoriene, ble forskere og sykehusleger tvunget til å undersøke nærmere hvordan sykdommen henger sammen med levemåler og samfunnsforhold. Dette har på mange måler skapt en renessanse for den forebyggende medisinen. Resultatet av dette har foreløpig vært en konsentrasjon om den klassiske borgerlige opplysningsideen: Bare tilstrekkelig mange mennesker blir fortalt om hvor galt de lever, vil de nok forandre seg, og sykdommen vil gå tilbaks.
Nå viser det seg imidlertid at effekten av vanlig opplysningsvirksomhet har samme sosiale skjeve fordeling som risikofaktorene ved sykdommen. Det er først og fremst folk med høgutdanning og inntekt som reagerer positivt på denne metoden for forebyggende arbeid. Skal en komme videre, må det utvikles metoder som i høgere grad far utgangspunkt i de ulike klassenes kultur og levesett. En vil da ikke longer kunne lukke øynene for hvordan denne sykdommen henger sammen med grunnleggende samfunnsforhold. Samtidig vil begrensningene ved dagens forebyggende medisin tre klart fram.
Selv om hjerteinfarkt sannsynligvis vil komme til å vise en synkende tendens, kommer den med dagens forebyggende metoder i økende grad til å bil en sykdom som rammer menn i yngre og midlere alder, med lite utdanning og lav inntekt.
T. I. R.

Se også: Kosthold.