Hermeneutikk
Hermeneutikk kommer av det greske ordet ”hermenevein”: forkynne, fortolke, oversatte. I gresk mytologi formidler Hermes gudenes budskap til de alminnelig dødelige; det dreier sag ikke bare om å meddele, men om å oversatte de guddommelige befalingene til de dødeliges eget språk. I dag betyr hermeneutikk læren om å fortolke teksters mening.
Opprinnelig var hermeneutikk en teologisk disiplin som oppsto ved reformasjonen. Den fremvoksende historiske bevissthet skapte distanse til de bibelske tekstene og vanskeliggjorde forståelsen av dem. I det 20. århundret er hermeneutikken kommet helt i sentrum av teologien, særlig gjennom den tyske eksistensteologen R. Bultmanns program om å avmytologisere Det nye testamentet for å tilpasse det til det moderne samfunnets verdenstilde.
Den tyske historiefilosofen W. Dilthey overførte hermeneutikken fra teologien til filosofien. Hos Dilthey ble hermeneutikken en allmenn teori om åndsvitenskapene som en type vitenskap som er grunnleggende forskjellig fra naturvitenskapene: Mens naturvitenskapene søker å årsaksforklare fenomenene ut fra allmenne lovmessigheter, søker åndsvitenskapene (historie, litteratur m.fl.) ifølge Dilthey å forstå de enkelte fenomenenes mening ut fra deres kontekst (sammenheng, omgivelser). Nå delte Dilthey den historisistiske misoppfatning at f.eks. en historiker så å si kunne hensette seg i en tidligere epoke og forstå den på dens egne premisser, helt uavhengig av egne forestillinger og begreper (se art. Historisisme). I ”Væren og tid” (1927) har den tyske eksistensfilosofen M. Heidegger radikalisert Diltheys hermeneutiske filosofi og utviklet en generell lære om mennesket. Heideggers synspunkt er at et historisk fenomen overhodet ikke kan forstås om ikke fortolkerens subjektive forutforståelse spiller med. Enhver forståelse følger ifølge Heidegger en sirkelstruktur - ”den hermeneutiske sirkel”: Enhver som fortolker en tekst (f.eks. et historisk dokument eller et dikt), fullbyrder denne sirkelen; delene i en tekst kan bare forstås ut fra en foregripelse - om enn aldri så uklart - av helheten, og denne helhetsforståelsen kan bare korrigeres ved å forklare delene. Ved en fortolkning kan en ikke, slik den såkalte eksakte tekstfortolkning har ment, bare vise til hva som ”slår der”. Tekstutleggerens helhetsforståelse i videste forstand vil bestemme i hvilken sammenheng hun vil se teksten, hvordan hun vil fortolke det som ”slår der”. Valget i denne forbindelse slår slik ikke mellom subjektiv forutforståelse eller ikke, men mellom å være seg sin forutforståelse bevisst eller ikke.
Heideggers elev H.G. Gadamer har utgitt ”Sannhet og metode” (1960), standardverket om den moderne hermeneutikken, mens J. Habermas (bl.a. ”Erkjennelse og interesse”, 1968) har diskutert hermeneutikkens betydning for psykoanalysen og samfunnsvitenskapene.
R. S.

Se også: Tradisjon.
Litteratur: R. Slagstad: Filosofisk hermeneutikk, i Norsk Filosofisk Tidsskrift 2/1967.

Hermetikkarbeiderske
Se Vigedal, Jakobine.

Herøyaaksjonen
Herøyaaksjonen i 1948 er en av de hardeste og mest omfattende arbeidskonflikter som har funnet sted i Norge i hele etterkrigstiden. Det konkrete utgangspunktet for aksjonen var at de helkontinuerlige skiftarbeiderne ved Eidanger Salpeterfabriker på Herøya stilte krav om en reduksjon av den gjennomsnittlige ukentlige arbeidstiden fra 48 til 42 timer. NKP engasjerte seg sterkt på Herøyaaksjonistenes side, og understreket det rettferdige i arbeidernes krav. Aksjonens hovedmotstandere DNA/LOapparatet - beskyldte på sin side aksjonistene for å være brikker i et landsforrædersk spill, i tillegg til at det ble sult spørsmålstegn både ved deres moralske kvalitet og deres evne til rent fornuftsmessige overveielser. Still overfor dette massive forsøket på kriminalisering av aksjonen, avslørte NKP alvorlige svakheter som kommunistisk parti. Aksjonen førte da også til nederlag, både i den konkrete forstand at den ble avblåst uten at det opprinnelige kravet var innfridd, og i den mer omfattende forstand at det sosialdemokratiske ideologiske hegemoni innenfor arbeiderklassen ble styrket. Det er likevel grunn til å tro at Herøyaaksjonen indirekte bidro til den reduksjon av arbeidstiden for rundskiftarbeidere som ble gjennomført i 1950 (til 45 1/3 time). Det opprinnelige kravet ble innfridd i 1957.

Konflikt mellom to tradisjoner
Konflikten var uttrykk for en kollisjon mellom to forskjellige tradisjoner innenfor arbeiderbevegelsens historie, en syndikalistisk og en sosialdemokratisk. Herøyaaksjonistene og deres tilhengere representerte en syndikalistisk tradisjon, de var for en tanke om grunnplansaktivisme og fagforeningssuverenitet, mens aksjonens motstandere innenfor arbeiderbevegelsen viste til et behov for samordning gjennom overordning, altså et behov for at de ulike interessene i samfunnet ble formet gjennom inngrep ovenfra, dvs. fra DNA/LOapparatet selv. Kampens preg av prinsipiell motsetning mellom klassekamp nedenfra og beordring om velferd ovenfra skulle imidlertid raskt bli skjøvet i bakgrunnen av den kalde krigens atmosfære.
Herøya Arbeiderforening (HAF) var en fagforening med kamptradisjoner, det er nok å nevne stikkord som Menstadslaget i 1931 (se art. Menstadslaget) og Spaniasaken i 1946 (se art. Spaniasaken). I 1946 var kravet om 42-timers uke blitt still ved tariffrevisjonen, og foran den påfølgende tariffrevisjon i 1948 regnet man i HAF med at kravet kunne innfris. Innenfor LOs ledende organer gikk man imidlertid inn for prolongasjon (forlengelse) av tariffene, under henvisning til regjeringens økonomiske politikk i gjenreisningsperioden etter krigen, stabiliseringslinjen (se art. Stabiliseringslinjen). Etter forgjeves forsøk på å få kravet behandlet som særkrav, vedtok HAF sommeren 1948 at skiftarbeiderne fra 19. september skulle gå til sitt arbeid etter en ny skiftplan - utarbeidet av dem selv som ville gi 42-timers uke. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund (NKIF) besvarte denne beslutningen med trussel om eksklusjon av hele HAF fraforbundet. På tross av dette ble aksjonen iverksatt 19. september, noe som førte til at bedriftsledelsen (under henvisning til Arbeidervernloven!) dagen derpå ga skiftarbeiderne sparken. LOs representantskap støttet bedriftsledelsens handlemåte bl.a. ved å nekte en delegasjon fra HAF adgang til sitt møte 21. september. Det samme representantskapsmøtet stadfestet NKIFs eksklusjonsvedtak og vedtok etter innledningsforedrag fra Konrad Nordahl, mot få stemmer, at Herøyaaksjonen var ”organisasjonsskadelig”, ”usolidarisk” og ”et ledd i den kommunistiske politikk.”

Kriminalisering
HAF vedtok på sin side i medlemsmøte 23.24. september å gå til streik for skiftarbeidernes krav. Streikevedtaket ble fattet med 831 mot 525 stemmer, i et møte som av HAFs viseformann, E. M. Johansen, ble betegnet som det største i HAFs historie. Opptrappingen av aksjonen til streik innvarslet en ny fase i Herøyaaksjonen, en fase som i tillegg til selve opptrappingen er kjennetegnet dels av at det ble tilkjennegitt en sterk sosialdemokratisk orienten opposisjon innenfor HAF, dels av at HAFs handlemåte ble gjenstand for sterk fordømmelse i en noe nær samlet presse her i landet. Arbeidsrettens enstemmige domsslutning av 25. september, som i hovedtrekk var identisk med påstanden fra Norsk Hydro og NAF, bidro ytterligere til å befeste et inntrykk av aksjonistene som lovbrytere.
Kriminaliseringen av aksjonen løp parallelt med en omfattende pressehets, der de streikende arbeiderne og de som støttet dem, spesielt NKP som parti, ble betegnet som ”kominformene” (fra Kominform) desperados, fjernstyrte politiske spekulanter, ynkelige slaveagenter, jesuitter og lignende. Statsminister Einar Gerhardsen kom i en tale 8. oktober 1948 inn på Herøyaaksjonen, og mime sine tilhørere om at man ikke kunne ”legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder menneskelig hederlighet”. Talen ble holdt i gymnassamfunnet på Ris skole i Oslo, og ble ifølge Verdens Gangs referat mottatt” med voldsomt bifall”. Denne talen kan måle seg med Gerhardsens mer beryktede Kråkerøytale vel et halvt år tidligere (se art. Kråkerøytalen) og er - ved siden av at den illustrerer noe av dimensjonene ved Gerhardsens statsmannskunst - etter all sannsynlighet et temmelig representativt uttrykk for den antikommunistiske stemning som rådet på dette tidspunktet.

Politisk innhold
På denne bakgrunnen kan Herøyaaksjonens historie fram til avblåsningen 1. november beskrives som en utvikling der aksjonen ble druknet i et hav av antikommunistisk bets. Det er imidlertid også grunn til å peke på at HAFs aksjonsledelse, hvor organisme kommunister var godt representert, i sin begrunnelse for hele aksjonen var sterkt preget av legalistisk og økonomistisk tankegods. I hvilken grad dette kan ha vært taktisk betinget, skal ikke fas opp her. Derimot skal det påpekes at det oppsto en motsetning mellom argumentasjon og handling som ga sosialdemokratiet gode kort på hånden: HAFs aksjonsledelse hevdet nemlig sterkt at en gjennomføring av deres krav var lovlig, at det ville være lønnsomt for bedriften og at det ville øke arbeidsgleden. Her argumenterte man altså ut fra premisser som var sosialdemokratiets egne, og i kampen om opinionen måtte dette slå ut i DNA/LOapparatets favør: Stadig flere må ha oppdaget at prinsippet om samordning gjennom overordning var mer i samsvar med målsettingen om økt produksjon enn med arbeidsnedleggelse. På denne bakgrunn blir det forståelig at HAFs offensiv for å tvinge gjennom sitt krav med støtte fra andre arbeidsplasser ikke lyktes. Aksjonsledelsen innså dette ca. 20. oktober, og HAFs medlemsmøte vedtok 1. november med 1349 mot 38 stemmer å gå tilbake til arbeidet. De forsøk som ble gjort på å unngå suspensjon av aksjonsledelsen førte heller ikke fram. Tvert om ble hele aksjonsledelsen på NKIFs landsmøte i 1949 utelukket fra å inneha tillitsverv innenfor fagorganisasjonen for en periode på tre år. Dette gjaldt bl.a. HAFs tidligere formann Edvard Støland som med sprengningen av NKP kort tid etter også skulle oppleve å bli kastet ut av sitt eget parti.
P. K.

Litteratur: P. Knutsen: Statsbærende og opposisjonell reformisme, Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 2/1977.

Heteroseksualitet
Heteroseksualitet er den dominerende variant av menneskelig seksualitet i alle samfunn. Vanligvis er det også den eneste tillatte form for seksuell aktivitet. Samtidig er heteroseksualitet en meget regulert form for seksuell atferd ved at den over alt er underlagt samfunnets interesser og normer.
Selve fenomenet heteroseksualitet kan defineres som seksuell tiltreknig og omgang mellom personer av forskjellig kjønn, mellom menn og kvinner. En slik definisjon blir imidlertid altfor snever når det gjelder å forstå både den samfunnsmessige rolle som heteroseksualiteten spiller og dens monopolstilling overfor andre seksuelle varianter.
Heteroseksualitet er historisk sett forbundet med forplantningen. Siden det å sette barn til verden har en samfunnsmessig betydning og konsekvens langt ut over det enkelte menneskets ønske om å formere seg, har utøvelsen av heteroseksualitet foregått innenfor visse institusjonelle rammer.
I vårt samfunn er heteroseksualitet blitt institusjonalisert (gjort til institusjon) gjennom ekteskapet og kjernefamilien. Den kristne ideologi, som fortsatt er enerådende som offisiell samlivslære, har stemplet all seksualitet - også heteroseksualitet utenfor ekteskapet som uønsket (syndig). Ekteskapet som sosial og økonomisk institusjon er igjen avhengig av et fastlagt kjønnsrollemønster som setter klare grenser for hva som er menns og kvinners sosiale roller og arbeidsoppgaver. Mannen har rollen som familieforsørger, med arbeidsfelt i den offentlige sfære. Skal han fylle denne rollen, kreves det at han opplæres til å tro at egenskaper som pågåenhet, aggressivitet og styrke er medfødte biologiske egenskaper knyttet til hankjønnet. Kvinnen på sin side holdes i et økonomisk avhengighetsforhold til mannen og har hovedansvaret for stell og pleie av felles barn. Til å fylle denne rollen kreves det tålmodighet, ømhet og nøysomhet. Den kjønnsmessige arbeidsdelingen forutsetter således at begge kjønn gis (gjennom læring) klart definerte karakteregenskaper som passer til rollen. Det samme rollemønstret setter samtidig sitt preg på det seksuelle forholdet mellom menn og kvinner. Uttrykk som aktiv/passiv, jeger/bytte, er velkjente begreper og avslører hvordan seksuallivet oppleves forskjellig av de to kjønn.
Utviklingen av prevensjonsmidlene i dette århundret har hatt en revolusjonerende virkning for heteroseksualiteten - og da særlig for kvinner. Seksualiteten har ikke lenger barnefødsel som automatisk konsekvens. Men fordi kjønnsrollemønstret og menns makt over kvinner fremdeles eksisterer, har ”den seksuelle revolusjon” også ført til ny utnytting av kvinners seksualitet. Kvinnene stiller ennå ikke på egne premisser og stiller ikke egne krav i sitt seksualliv med menn, og har møtt en økt brukogkastholdning fra menns side.
Situasjonen i dag hvor den automatiske heteroseksuelle praksis og barnefødsel langt på veg er opphevet, har ført med seg en ny oppfatning av seksualitetens betydning - som riktignok bekjempes av kristelige og andre puritanske krefter - nemlig at seksualitet er et gode i seg sjøl og ikke alltid trenger ekteskapet som institusjonell ramme. Dette betyr igjen at det er blitt vanlig i store deler av befolkningen å utforske selve seksualiteten og kildene til seksuelt nytelse. Og dette betyr igjen en viss åpning for en seksuelt pluralisme (som for flere synspunkter) hvor også heteroseksualitetens grenser utprøves - om enn svært forsiktig foreløpig. Fremdeles eksisterer skillet heteroseksualitet/homoseksualitet med verdiladningene god/dårlig. Dette skillet fastholdes gjennom en ideologi som ble dannet da sammenkoplingen seksualitet/ekteskap/barnefødsel var en plikt. Når plikten framstår som urimelig og unødvendig for heteroseksuelle, og når heteroseksuelle ikke lenger finner seg i slik begrensning av sin seksualitet, mister også fordømmelsen av homoseksualitet og biseksualitet noe av sin moralske tyngde og gjennomslagskraft.
E. Lu.

Se også: Homoseksualitet.

Hierarki
Hierarki er ei ordning der makt, myndighet, autoritet og prestisje er systematisk ulikt fordelt mellom folk. Det er elt system med klare reglar for kven som skal bestemma og kven som skal lyda. Eit hierarki kan framstillast som ein trekant eller eir pyramide. Øverst er det få som har mye maki, lenger nede er det færre som har mindre makt, og på botnen er det mange som ikkje har makt.
Gode eksempel på hierarkisk oppbygde organisasjonar er militærvesenet, det leninistiske partiet og Landsorganisasjonen. Motsetninga til hierarkisk organisering er flat organisering, der alle medlemme i ein organisasjon er likestilte, og ingen organ kar treffa vedtak som bind lågare organ.
Hierarkiet kan vera formalisert med klare reglar men det treng ikkje vera det. Sjøl om det ikkje stå skrive noen stad at det skal vera slik, kan det like vel bli slik at folk som arbeider, bur eller har andre ting saman kan fordela makt systematisk ulik mellom seg: Far er over mor, mor er over Per, Per er over Kari, Kari er over katten osv.
System eller samanslutningar kan vera hierark fiske same kor store eller små del er. Ein kan såleis tala om ei hierarkisk rangordning av alle verdenland, om at statsordninga i elt land er hierarkisk oppbygd, om at organisasjonar slår i elt hierarkisk forhold til kvarandre, eller om at forholdet mellom del som er med i same formelle eller uformelle organisasjon er hierarkisk.
I mange ordbøker er hierarki forklart med ”prestevelde”, men eigentlig er det namnet på den indre rangordninga mellom englar, erkeenglar og andre medlemmer av det himmelske system.
A.Ho.

Sjå også: Flat organisering.

Hilferding, Rudolf

Hilferding (18771941), forfatter av boka ”Finanskapitalen” og ledende representant for austromarxismen. Hilferdings første teoretiske bidrag var et svar på den østerrikske kapitalteoretiker Böhm Bawerks kritikk av ”Kapitalen”; svaret er like uklart som den kritikk det imøtegår. I 1910 kom boka ”Finanskapitalen,” der Hilferding la fram sin teori om at kapitalismen ble stadig mer preget av bankenes og kredittinstitusjonenes innflytelse. Marx hadde skrevet om kapitalismens sentraliserlngs- og konsentrasjonstendenser, som ifølge Hilferding fikk salt mest tilspissede uttrykk i finanskapitalens herredømme over den industrielleproduksjon. Finanskapitalens herredømme førte naturlig til kapitaleksport og (særlig i Lenins videreføring av Hilferdings teori) til imperialisme. Når hjemmemarkedene i de mindre utviklede land ble beskyttet gjennom tollbarrierer, kunne finanskapitalen omgå hindringen ved å eksportere kapital snarere enn varer og på den måten realisere en høy profitt i ly av tollbeskyttelsen.
Hilferding var blant de få sosialister som stemte mot de tyske krigskredittene i 1914. (Han hadde flyttet fra Wien til Berlin i 1907.) Etter krigen ble han en ledende skikkelse i det sosialdemokratiske parti i Tyskland (SPD). I 1938 flyktet han fra Tyskland til Paris. Der ble han funnet hengt i en celle i et fengsel i Paris, etter å ha blitt arrestert av Gestapo.
J.E.


Hinduisme

”Sanatana dharma” - ”den evige lov eller orden” kaner hinduene sin religion. Begrepet dharma ”orden” eller ”kosmisk og sosial lovmessighet” - slår sentralt for vår forståelse av indernes nasjonalreligion. Dharma refererer nemlig både til en lære om frelse og indre frigjøring og til en lære om menneskets sosiale plikter. Hinduismen er ikke misjonerende og hindu blir man, i streng forstand, bare ved å fødes inn i en hindukaste. Hinduismen har ingen religionsstifter, men har funnet sin form i en ubrutt utvikling fra de ariske innvandringer i Induslandet en gang i det 2. århundre f.Kr., fram til i dag. Hinduismen har en religiøs litteratur av et veldig omfang. I teorien ser alle hinduer Vedaskriftene som et felles grunnlag. Hinduismen har imidlertid ingen fastlagt dogmatikk, ingen autoritet i religiøse spørsmål som alle lytter til, ingen felles regler for kult. De ca. 400 millioner hinduer i India i dag hører til ulike retninger eller sekter med egne tradisjoner, lære og kult.
Hinduismen er polyteistisk (tro på flere guder), samtidig finner vi klam monoteistiske (en gud) tendenser hvor gudene sees som ulike fremtredelsesformer for den høyeste virkelighet. Hinduismen har her to hovedretninger: Vishnuisme og Shivaisme. Disse er igjen delt inn i en lang rekke innbyrdes ulike samfunn. Hinduismen har også halt en rekke betydelige religionsfilosofiske skoler, enkelte med utløpere i moderne tid. De viktigste er Vedanta og Yoga.
På tross av en veldag variasjon i religiøse uttrykksformer, kan man likevel peke på enkelte trekk som typiske for hinduismen. Det gammelindiske samfunnet hadde en klasseinndeling som ble rendyrket gjennom historien. Kastesystemet, med alle sine lokale varianter, er hierarkisk (preget av over- og underordning) i sin oppbygning og forutsetter klare regler for sosial kontakt mellom kastene. De viktigste er regler for ekteskapsinngåelse og spiseregler. Opprinnelig hadde også hver kaste sitt tradisjonsbestemte yrke, og systemet forutsetter en arbeidsdeling mellom kastene.
De tre trekkene, hierarki, adskillelse og arbeidsdeling, kan sammenfattes i to grunnleggende motsetninger: rent/urent. Dvs., noen grupper menes å ha en høyere grad av rituell renhet enn andre og har følgelig krav på en høyere sosial og religiøs status. På tross av at kastesystemet offisielt ble opphevet i 1947, lever det videre i dagens India, sammen med en rekke av de rituelle og rettslige forordninger som hindusamfunnet bygger på. Den teologiske begrunnelsen for kastesystemet finner vi i forestillingen om sjelevandringen (samsara) og handlingens konsekvenser (karma). Her er menneskesyn og synet på samfunnet knyttet nært sammen. Ethvert menneske har en udødelig sjel, en fri vilje og er alene ansvarlig for sin skjebne. Karma bestemmer bare gjenfødelsens art, Ikke hvilke handlinger den enkelte kommer til å utføre. Den som handler i overensstemmelse med religionens krav, har enten håp om en bedre tilværelse i neste liv eller, i unntakstilfeller, håp om frelse fra alle gjenfødelser. De som har elendige kår her og nå, har fortjent dette som straff, de som har gode kår har fått sin rettmessige belønning. Skjebnen er altså ikke en dunkel urakt, men et rettsprinsipp, og den sosiale orden er en rettferdig og god orden fordi den avspeiler en åndelig rangorden.
Kvinner, uansett kastetilhørighet, har en lavere grad av renhet enn mannen, først og fremst pga. sine biologiske funksjoner. En slik oppfatning har fått en rekke sosiale, juridiske og religiøse konsekvenser. Kvinner av den høyeste kaste, prestekasten, har f.eks. alltid vært utelukket fra Vedastudiet på linje med den laveste kastegruppen. Hinduismen har både holdt ”det kvinnelige” guddommelig gjennom sine gudinner og sin gudinnekult og samtidig praktisert en ytterliggående underordning av kvinner som sosiale og religiøse individer.
Gjennom hele Indias historie finnes en lang rekke religiøse og politiske bevegelser som enten har levet i utkanten av dette systemet eller som aktivt har ønsket å bryte med det. Samtidig er det en like klar linje som går inn for akseptasjon, etterlikning og videreføring av hinduismens tros- og samfunnsform.
K. V.


Hiroshima

”Kl. 8.15 - atombomben utløst, 43 sekunder senere, kraftig lysglimt, sjokkbølge, flyet rister, kjempemessig atomsky.” Slik lyder en del av loggboka for B29 flyet som slapp uranbomben ”Lillegutt” (Little Boy) over Hiroshima.
          Det var aldri noen tvil om at USA utviklet atombomben for å bruke den mot sine fiender. Under den atmosfære krigen skapte, var den et legitimt våpen å bruke mot aksemaktene. Roosevelt etterlot seg en meget klar beskjed om dette, og Truman lok den aldri opp til ny vurdering. Vitenskapsmenn ved Chicagouniversitetets Metallurgiske Avdeling (som deltok i det såk. Manhattenprosjektet), anbefalte riktignok at det bare burde foretas en teknisk demonstrasjon av bomben som en advarsel til Japan (Franckrapporten). Anbefalingen ble vurdert av et vitenskapelig råd av framstående kjernefysikere (Compton, Fermi, Lawrence og Oppenheimer) som konkluderte med at en slik demonstrasjon ikke ville gjøre slutt på krigen, og at de ikke så noe alternativ til direkte militær bruk av bomben. Rådet visste imidlertid særdeles lite om den militære situasjon i Japan, og konklusjonen var først og fremsi en gjentakelse av det som hele tiden hadde vært en underliggende forutsetning. Få amerikanere hadde moralske, politiske eller militære innvendinger mot bombingen, og i noen byer ble det danset i gatene da nyheten om Hiroshima kom.
Hadde bomben blitt tidsnok ferdig til å framskynde den tyske kapitulasjonen, ville den ganske sikkert blitt brukt også i Europa. Allerede i 1944 syntes det imidlertid klart at Japan ville bli målet. Fire japanske byer ble blinket ut for bombing: Hiroshima, Nagasaki, Kokura og Niigata. Etter en prøvesprengning ved Alamogordo, New Mexico, ble den første atombomben sluppet over Hiroshima 6. august 1945. Den andre fals over Nagasaki 3 dager etter, mens den tredjesprengningen - som opprinnelig var fastsats til 24. august - ble stoppet.
Som krigsminister Stimson senere oppsummerte det, var seier det dominerende motivet bak bombingen. Hvis bomben kunne framskynde seieren, ville den bli brukt. Den kunne dessuten spare amerikanske soldaters liv. Hiroshimabomben bidro antakelig også til en raskere kapitulasjon, mens utslettelsen av Nagasaki synes unødvendig fra dette synspunktet. I bombingen lå det dessuten et element av hevn for Pearl Harbour, og det var trolig lettere å bruke bomben mot mennesker med gul hudfarge enn med kvit.
En FN-rapport fra 1968 beregnet antall døde i Hiroshima til 78 000, mens japanske kilder alt fra begynnelsen hevdet at tallet var mye høyere. En gruppe naturvitenskapsmenn som i 1977 undersøkte spørsmålet på initiativ fra det Internasjonale Fredsbyrå (International Peace Bureau) i Geneve, konkluderte med 140 000 døde ved utgangen av 1945 (usikkerhetsmargin 10 000). I tillegg kommer ettervirkningene for dem som i første omgang overlevde, men som ble utsatt for alvorlige stråleskader. Det dreier seg her om svære lidelser for et stort antall mennesker, og ofte om en langsom og særdeles pinefull død.
En annen viktig side ved Hiroshimabombingen gjaldt forholdet til Sovjetunionen. Roosevelt valgte ikke å informere russerne om atombombeprosjektet. Truman holdt det også skjult, og skjerpet sine krav da han i Potsdam fikk vite at prøven ved Alamogordo var vellykket. I de kommende måneder forsøkte han å presse russerne til konsesjoner med atombomben som brekkstang. Utenriksminister Byrnes ”følte vi kunne bruke bomben som en pistol for å oppnå det vi ønsket i det internasjonale diplomati” (Oppenheimer om Byrnes, oktober 1945).
Atomdiplomatiet slo feil. Formodentlig gjorde det også den kalde krigen mer intens enn den ellers ville vært. Franckkomiteens rapport hadde vært meget klar på dette punkt, men ble dessverre lite påaktet: ”Hvis vi går ut fra en internasjonal avtale om totalt forbud mot kjernefysisk krigføring som den overordnede målsetting, og tror at det kan oppnås, kan denne måten å introdusere atomvåpnene på lett ødelegge alle sjanser for suksess. Russland, og endog allierte land som har mindre mistro til vår atferd og våre intensjoner, for ikke å snakke om nøytrale land, vil bli dypt sjokkert. Det vil bli svært vanskelig å overbevise verden om at en pasjon som har vært i stand til å utvikle et slikt våpen i all hemmelighet, og som uten forvarsel bruker det i krig, fortjener troverdighet for sitt påståtte ønske om å eliminere (fjerne) slike våpen ved internasjonal avtale”.
S.L.


Historie

Kunnskap om fortiden er et elementært behov for alt sosialt liv. Behovet strekker seg ut over den innsikt hvert individ bærer med seg som sin erfaring, og som på det kollektive plan blir til hele generasjoners felles oppfatning av fortiden. Historien er tvert om den forståelse av fortiden som ikke bygger på muntlige overleveringer og egne opplevelser, men på saumfaring av skriftlige og andre varige spor fra fortiden. Historisk kunnskap drives fram av en interesse for fortiden utenom og gjerne på tross av historien i betydningen tradisjon. Det er ikke ved selvsyn, og ikke som familiekrønike, at mennesker i vår tid danner seg forestillinger om fortiden. Det er ved innsikt i den rådende historiske oppfatning, som er skapt av faghistorikere, popularisere gjennom skolen og levendegjort i den løpende offentlige debatt, der den blandes med tidens politiske strømninger.
Historie er kampen om fortiden. Historiske framstillinger har ideologisk karakter i dobbelt forstand: de skrives ut fra bestemte standpunkter, og tjener bestemte interesser. Mangfoldet av standpunkter og interesser fører til et tilsvarende mangfold av motstridende fortolkninger av fortiden. Den som ser tilbake på fortidens tolkninger av historien, blir umiddelbart slått av at de er utformet som begrunnelser for bestemte gruppers posisjon akkurat da. Som regel er dette også klart erkjent. De fleste som har skrevet historie, har gjort det for å lære av historien. Lære av den kan vi bare ved å tolke den om til våre egne begreper, forstå den i vårt eget språk, med alt hva det betyr av vold på fortiden. -Men det finnes heller ingen jomfruelig fortid.
Et eksempel: Vestlige skolebøker i historie har siden midten av forrige århundre systematisk framhevet fedrelandet og kongemakten som sentrale motiver i menneskelig handling. Dette er en åpenbar forvrengning. Fedrelandet i nasjonal betydning er en 1800talls oppfinnelse, og kongemakten som naturlig autoritet hører først 1700tallet til. Likevel leses hele verdenshistorien i lys av disse verdier naturligvis for at de skal fremmes i vår egen samtid - eller fordi de avspeiler denne samtiden.
Er all historisk kunnskap relativ? Det er den ikke. Både enkelte resultater og større tolkningsmønstre kan ha gyldighet i generasjoner framover, selv om de også inngår som en del av fortidens ideologi. Tysk historieforskning i forrige århundre kan for eksempel leses som en systematisk forherligelse av det nye fedrelandet (Tyskland ble samlet i 1860årene), som helt klart peker fram både mot 1914 og 1939. Samtidig finnes det resultater her som enhver ny forsker må ta alvorlig. Ernst Sars skrev Norges historie som en begrunnelse av Venstres vei til makten i hans samtid. En rekke av hans resultater, og særlig hans resonnementer og teorier, er likevel interessante den dag i dag. Det skjer et framskritt i historieforskningen, både i den forstand at vi stadig lærer å stille nye spørsmål og i den forstand at noen av svarene har en mer permanent gyldighet ene den ideologiske helhetsforståelse de ble framsatt innenfor.
Den historiske materialisme er en helhetsoppfatning av historien som både vil forklare hvorfor andre oppfatninger er ideologiske, og hvorfor den selv ikke er det. Andre oppfatninger er ideologiske fordi de er skrevet ut fra bestemte klassestandpunkter, marxismen selv er det ikke fordi den er skrevet ut fra det klasseløse samfunnets standpunkt. Denne korrekte innsikten forhindrer ikke at marxistisk historieskrivning ofte har hatt klart ideologisk karakter, f.eks. I de tilfellene der historikerne har knyttet sin forskning til løpende politiske oppgaver. I denne betydning finner man ideologiske trekk ved Edvard Bull d.e. og Halvdan Kohts analyser av norsk historie, og for den saks skyld ved Friedrich Engels' av den tyske og ved Marx' av den engelske og franske historie. Ikke bare bygger de på tidligere, ideologisk farget kunnskap, men de bærer selv sin egen hensikt til skue. Bull ønsket å vise at middelalderens kristendom var en primitiv overtro og ikke en fromhetskilde å la Sigrid Undset. Koht ville begrunne Det norske Arbeiderpartis regjeringsmakt som den siste klassens endelige overtakelse av samfunnet, Marx skrev for å begrunne sitt århundres ”store sosiale revolusjon”, som aldri kom i den form han tenkte seg.
Til historiefaget blir det ofte knyttet forventninger om at det skal gi rettledning for framtidig handling (”lære av historien”). Dette er en berettiget forventning, men den har visse grenser. Historie er i buen og gruen ingen generaliserende samfunnsvitenskap. Historien bruker generaliseringer, men producerer dem ikke. Generaliseringer kan riktignok ikke tenkes uten innsikt fra historien, men historiefaget selv er ikke - slik sosiologien er det - siktet inn mot almengjøring av de felter og problemer den utforsker. Sosiologiens kjerne er studiet av gjensidige årsakssammenhenger i sosiale systemer alment, mens historien er innrettetmot enveis sammenhenger i konkrete historiske situasjoner. Historiens sentrale emne er kronologien, sosiale begivenheters sammenheng i den konkrete historiske tid. Hvis noe kan kalles historisk metode, er det reglene og rutinene i studiet av hvordan data grupperer seg etter hverandre i tid. Årsaksforklaringer deler historien med andre fag og låner av dem. Kronologianalysen er derimot historiens eksklusive felt. Det er her den har utarbeidet raffinerte teknikker og framskaffet hjelpedisipliner fra numismatikk (vitenskap om mynter og medaljer) til pollenanalyse.
I en forstand er historieskrivning som å forfatte en roman, med ett enkelt hendelsesforløp i sentrum. I en armen forstand er historieforskning anvendt samfunnsvitenskap, med vekt på teoretisk forklaring. Historikernes tradisjonelle fremstillingsform har vært preget mer av det første ene av det andre. De har brukt hverdagsspråkets ord for å forklare hverdagslivets - eller søndagslivets - historie. Hos de gode historikerne finner man gjerne en skjult teori innebygd i fremstillingen, omhyggelig fjernet - som stillaset etter at huset er bygget - for å sikre en flytende og lesverdig stil. Andre historikere foretrekker å bruke hverdagslivets språk fordi det er så mangetydig og uklart at man kan si vesten hva man vil uten å risikere noe. Disse teoriløse - og teorifiendtlige - fremstillinger er nå på vei ut av historiefaget, og lever nå mest i den populære ”dokumentariske” genre. Allikevel er det fortsatt en del historikere som ser med uvilje på ”den nye” økonomiske eller sosiale historie som hviler på kvantitative analyser med eksplisitt bruk av avansert teori. Denne uviljen far seg høyst begrunne gjennom estetiske kriterier, ikke gjennom vitenskapelige. Like ubegrunnet er historikernes motvilje mot ”kontrafaktiske hypoteser”, det vil si spørsmål om hvordan alternative utviklingsforløp i fortiden kunne ha vært. Hvis man vil si noe om hvilke årsaker som er de viktigste i et historisk forløp, må man også være villig til å si noe om hvordan det ville ha gått dersom de var fraværende. Å si at en årsak er ”viktig”, betyr nettopp å si at dens fravær ville ha betydd en stor forskjell.
H. F. D. / J. E.

Se også: Anealesskolen, Historisk materialisme.
Litteratur: P. Veyne: Comment on écrit l'historie, Paris 1971. Studier i Historisk Metode, Oslo 1965. M. Bloch: Le Metier de l'Historien, Paris 1946 (engelsk oversettelse: The Historien's Craft).

Historisisme

Historisisme (eller ”historisme”) brukes i dag i minst tre ulike sammenhenger, med forskjellig og til dels motsatt betydningsinnhold:
1. Opprinnelig betegnet historisisme en intellektuell bevegelse som dominerte tysk åndsvitenskap i siste halvdel av 1800tallet. Den bærende grunntanken er at historiens utvikling ikke er underlagt allmenne lover, men må forstås som variasjoner av individuelle uttrykk. Ethvert historisk fenomen er enestående og må ses på bakgrunn av sin tids ideer, prinsipper, vaner og institusjoner. Historievitenskapen, som åndsvitenskapene for øvrig, representerer ikke bare en egen type vitenskap, en særskilt metodologi, i forhold til naturvitenskapene; det dreier seg om to grunnleggende forskjellige måter å erkjenne verden på, to konkurrerende ”verdensanskuelser”. De to fremste historiefilosofiske representantene for historisismen er W. Dilthey og E. Troeltsch, mens nykantianismen (bl.a. H. Rickert) og fenomenologien (E. Russerl og M. Heidegger) er forsøk på å løse de filosofiske problemene som historisismen stilte. En sentral problemstilling er hvorvidt det lenger er mulig å opprettholde et begrep om absolutt, sene erkjennelse, når all kunnskap er underlagt historisk endring, eller om den historiske relativisme nødvendigvis innebærer erkjennelsesteoretisk skeptisisme. K. Mannheim har overført historisismen til sosiologien: Enhver tanke kan bare forstås som uttrykk for en bestemt sosial posisjon.
2. Historisisme har seinere fått en helt armen betydning hos den positivistiske vitenskapsfilosofen Karl R. Popper. I Poppers betydning er historisisme en fellesbetegnelse for teorier som hevder at det finnes utviklingstendenser eller lovmessigheter i historien, og som ut fra disse vil forutsi fremtiden. Poppers eksempler på historisister er Comte, Regel, Marx, Spengler og Toynbee. Nå bruker imidlertid Popper - som i andre sammenhenger nærmest mener en bør være begrepsmessig finsmed for å uttale seg om filosofiske spørsmål - så vidløftige og slafsete begreper i sin kritikk (”Historisismens fattigdom”, 1957) at det er vanskelig å anse den som mer ene et polemisk innlegg av en teoretiker som ellers har ytt meget betydelige bidrag i filosofiske spørsmål (se art. Popper).
3. Historisisme er nylig blitt brukt av den strukturalistiske retning finnen marxismen (bl.a. L. Althusser og L. Sebag) for å karakterisere en konkurrerende marxistisk retning. Med den ”historisistiske marxisme” siktes det til tradisjonen fra Georg Lukács og Karl Korsch som seinere er blitt ført videre av ”Frankfurterskolen”. Ifølge denne ”historisistiske” tradisjonen danner mennesket/klassen som historisk, handlende subjekt sentrum i den marxistiske teorien. Strukturalismen hevder, derimot, at subjektet må oppgis som samlende midtpunkt: Det er ikke subjektet som handler, men strukturen som handler gjennom subjektet.
R.S.