NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

”Hele folket i arbeid”

”Hele folket i arbeid” ble lansert som politisk slagord av Det norske Arbeiderparti foran valget i 1933. Kravet må sees på bakgrunn av en lang periode med økonomisk krise og arbeidsløshet. Forholdene ble forverset etter krakket i 1931, og ved årsskiftet 1932/33 var det mellom 150 og 200 000 arbeidsløse.

Det borgerlige regimets talsmenn mente det var lite som kunne gjøres før konjunkturene bedret seg. Det borgerlige slagordet var ”Vente på bedre bør”, og den økonomiske politikken bygde på prinsippet om at staten og kommunene skulle spare. Dermed ville byrdene på det private næringsliv bli mindre og virksomheten større, ble det hevdet.

Arbeiderpartiet var inntil 1932 preget av den samme forskremte sparelinjen i sin kortsiktige politikk. Fra tidlig i 1932 skjedde det en kursendring. Initiativet kom fra en outsider i partiet, Ole Colbjørnsen. Inspirert både av russisk planøkonomi og av nye tanker som den britiske sosialøkonomen John Maynard Keynes hadde presentert, startet han i 1932 en serie artikler i Arbeiderbladet. Hovedpoenget her var påstanden om at krise og arbeidsløshet var unødvendig og kunne unngås ved effektive inngrep i samfunnsøkonomien fra statens side.

Sammen med Axel Sømme utga Colbjørnsen i begynnelsen av 1933 boks ”En norsk 3-års plan” der en såk. ekspansjonistisk anti-krisepolitlkk ble presentert mer sammenhengende. Samtidig spilte han en avgjørende rolle ved utformingen av Arbeiderpartiets program for valget i 1933 både for og på landsmøtet. Diskusjonene i partiet forte til at en i valgkampen kunne stå fram med en politikk som på kort sikt kunne lempe kraftig på krisa i den kapitalistiske økonomien. Partiets standpunkt tidligere var i prinsippet at en revolusjon måtte til, og at det var lite en kunne oppnå innenfor rammene av kapitalismen. Noen revolusjonær situasjon forelå imidlertid ikke, og i konkret politikk kom Arbeiderpartiet inntil 1932 å stille seg like oppgivende overfor krisa som det borgerlige regimet.

Colbjørnsens store bidrag var at han viste vei for ei offensiv linje, midt i all håpløsheten. Han pekte på det gale i at et land som ennå var ganske fattig, kunne la hundretusener av innsatsvillige arbeidere gå ledige. ”Vi kan ikke bli fattigere av å arbeide!” var et sentral budskap. Med all den håpløsheten som preget det politiske miljøet på dette tidspunktet fikk en noenlunde troverdig offensiv linje en stor styrke.

Ideen til selve slagordet ”Hele folket i arbeid” kom fra et mening partimedlem fra Flekkefjord. Alle grep slagordet begjærlig, og det ble et mektig redskap for Arbeiderpartiet i valgkampen 1933. Ved valget fikk Arbeiderpartiet vel 40 % av stemmene, mens Høyre gikk tilbake til 20 %. Mens disse to partiene ved valget i 1930 hadde vært nesten jevnstore, var Arbeiderpartiet nå blitt nesten dobbelt så stort. Det fascistiske framstøtet gjennom Nasjonal Samling ble en fiasko.

Det er ikke for sterkt sagt at slagordet ”Hele folket i arbeid” markerer et tidsskille i norsk politikk. Den kortsiktige anti-krisepolitikken ledet det norske økonomiske systemet mot blandingsøkonomi og korporativt samarbeid. Den makroøkonomiske planleggingen fant sitt første politiske fundament. Etter hvert fikk ekspansjonismen også et langt sikrere faglig grunnlag, takket være økonomiprofessoren Ragnar Frisch’ teoretiske bidrag. Norge ble på dette felt et foregangsland.

T. H.

Se også: Finanspolitikk, Frisch, Keynes.

Hellas

Hovedstad: Aten
Sjølstendighet: 1830 (Tyrkia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Gresk 97,7 %
Flateinnhold: 131 944 km²
Folkemengde i 1973:8 972 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,7 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 10,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973:1 780 $
Årlig veksl i NP pr. innb. 1970-74: 5,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 13,7 %
Sysselsatte i primærnæring: 40,6 %
Sysselsatte i industri: 26,5 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 30,9 %
Yrkesaktivitet: 53,7 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 28,1 %
Eksportensidighet: Frukt, grønnsaker 20,5 %
Viktigste handelspartner 1975: i-land 71,0 %
Energibruk pr. Innbygger: Middels 2 066 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 27,5 %
Lese- og skrivekyndighet: 82 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 77
Spedbarnsdødelighet: 2,39 %
Døde i trafikkulykker pr. 100000 innb.: 15,1
Sjølmordsrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 3,0
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 2,3
Militærutgifter pr. Innb., 1973: 60,56 $
Tilslutning til militærallianse: NATO

Oberstene som lok makten i Hellas 21. april 1967, lovet soldatene 100 års militærstyre. Så ille gikk det ikke. Etter sju års militærdiktatur med terror, angiveri, tortur og politiske mord ble de tvunget til å gi fra seg styret. Men Hellas er et land hvor de militære står sterkt - det ser man av det milde rettsoppgjøret etter juntatiden. Bare noen av juntaens tilhengere er straffet eller fjernet fra sine stillinger.

Nyere gresk historie viser at landet har vært styrt av kongehuset, de militære og den økonomiske overklassen. Denne treenighet har ført en ofte hensynsløs kamp mot venstresida.

Verdenskrig og borgerkrig Hellas ble trukket inn i 2. verdenskrig da Mussolinis soldater angrep fra Albania 28. oktober 1940. General Joannis Metaxas, som var Hellas' militærdiktator, kjempet mot invasjonshæren trass i sine fascistsympatier. Hitler kom imidlertid Mussolini til hjelp, og med forente krefter klarte nazistene å besette Hellas.

Motstandsbevegelsen ble organisert og drevet av folkefronten EAM, som bestod av forskjellige politiske grupperinger fra progressive liberale til kommunistene. Dens hær ELAS førte en effektiv kamp mot okkupasjonsmakten, og hedde i desember 1944 70 000 geriljasoldater. EAM fikk 6 av 15 statsrådsstillinger i George Papandreous eksilregjering.

Den 12. oktober 1944 dro tyskerne seg ut av Alen, og fire dager seinere kom George Papandreou til landet som leder for regjeringen. Dermed startet den kritiske etterkrigsperioden i Hellas' nyere historie. Papandreou erklærte at geriljastyrkene ikke lenger hedde noen oppgave å fylle, og gav ordre om at de finnen 10. desember skulle ha levert inn våpnene. Geriljahæren ELAS, som på dette tidspunktet var kommunistdominert, nektet å etterfølge ordren. De fryktet at høyrekreftene igjen skulle sikre seg makten i landet. Kommunistene regnet med støtte fra kommuniststatene hvis det skulle komme til et oppgjør. De var ikke klar over at Stalin og Churchill i oktober var blitt enige om at Hellas skulle tilhøre Storbritannias interesseområde (seinere USAs). Papandreou fastholdt sitt krav om innlevering av våpnene og opprettelse av en ny nasjonalgarde. Dette førte til at EAM-statsrådene forlot regjeringen, som så gikk i oppløsning.

Like etter organiserte EAM et stort demonstrasjonsmøte på konstitusjonsplassen i Aten den 1. desember 1944. På hotell Grande Bretagne hadde britene sitt hovedkvarter. Da en gruppe demonstranter nærmet seg hotellet, åpnet de britiske vaktene ild. 15 grekere ble drept og over 100 såret. Skytingen førte til tre ukers blodige sammenstøt i hovedstaden. Dette ble opptakten til borgerkrigen, som startet året etter og varte til 1949. EAM-lederne hadde ventet hjelp fra Sovjet, men ble i stedet fordømt av Stalin som overholdt avtalen med Churchill.

Etterkrigstid Borgerkrigen førte til at bitterheten fra okkupasjonstida ble ytterligere forsterket. De som hadde samarbeidet med nazistene, samarbeidet nå med greske myndigheter, mens store deler av motstandsbevegelsen fortsatte kampen. Da borgerkrigen var over, var fengslene fylt og nye konsentrasjonsleirer opprettet på øyene. Det første valget etter borgerkrigen ble holdt i mars 1950 og gav de sentrumsliberale en klar seier over de konservative. General Plastiras fikk i oppdrag å danne regjering. Han fikk bare sitte en kort tid og ble felt fordi han ønsket å gi politiske fanger amnesti. Det ble holdt nyvalg, og høyrekreftene under ledelse av general Papagos kom til makten. Da Papagos døde i 1955, fikk den unge og ukjente Konstantin Karamanlis i oppdrag å danne en ny regjering. En valgreform som utelukket de små partiene, gav Karamanlis' parti - Den nasjonalradikale union - et klart flertall ved valget i 1956. Det økte sitt flertal( ved neste valg i 1958.

Under hele Karamanlis' regjeringstid var landet sterkt preget av borgerkrigens ettervirkninger. Motstandere av regjeringen ble forfulgt og mistenkeliggjort som ”kommunistsympatisører” hvis de lå til venstre for sentrum. Vilkårlige arrestasjoner var vanlige og antallet politiske fanger høyt. Alle forsøk på amnestier, frigivelser av fanger, ble avvist. Ved valget i 1961 måtte det til et omfattende press og bruk av valgfusk for å sikre gjenvalg for Karamanlis. Det var mordet på pasifisten og parlamentsmedlemmet Lambrakis i Salonild som førte til Karamanlis' fall. Mordet var satt i scene av høytstående militære og politioffiserer som stod Karamanlis-regjeringen nær. Mordet udøste en internasjonal proteststorm, og Karamanlis rådet det greske kongehus fra å gjennomføre en planlagt tur til England. Dronning Frederika og kong Paul ville ikke høre på Karamanlis råd, og han gikk av i protest.

Ved valget 3. november 1963 vant Sentrumsunionen under ledelse av George Papandreou en klar seier over det konservative ERE-partiet. Men Sentrumsunionen fikk bare 42 prosent av stemmene. For å unngå spekulasjoner om at partiet måtte styre på det radikale EDA-partiets nåde, ble det holdt nyvalg allerede 16. februar 1964. George Papandreou fikk da et flertall på 53 prosent.

Kong Pauls død førte Konstantin til makten. Han viste seg snart å være lite demokratisk og fullstendig dominert av sin konservative mor, enkedronning Frederika. Kongehuset og de militære så på Sentrumsunions-regjeringen som en trussel mot sin maktstilling. Da Papandreou i juli 1965 krevde å få overta forsvarsministerstillingen for å kunne rydde opp i offiserkorpset, nektet Konstantin å gå med på det, og Papandreou gikk av. I strid med grunnloven begynte Konstantin å utnevne den ene statsministeren etter den andre - uten å skrive ut nyvalg. De to første regjeringene ledet av Novas og Tsirimokos fikk kort levetid, den tredje under Parrhenon. Sentrumsunionspolitikeren Stefan Stefanopoulos fikk noe lengre levetid før den ble felt takket være fellesopptreden fra høyrelederen Kanellopoulos og sentrumslederen Papandreou. De krevde nyvalg høsten 1966 og tidspunktet ble fastsatt til våren 1967. Det kom aldri til noe nyvalg.

Militærdiktatur To militærkupp ble forberedt i tida fram mot valget. Bak den ene planen stod generalstaben og kongehuset, bak den andre en gruppe lavere offiserer ledet av Papadopoulos. Begge de to gruppene ventet valgseier for Sentrumsunionen, og det ville de forhindre. De såkalte ”oberstene” var først ute, og den 21. april 1967 tok generalene Papadopoulos og Patakos og oberst Makarezos makten ved hjelp av 150 stridsvogner og 3 000 soldater. Papadopoulos satt i en posisjon som gjorde at han kunne følge generalstabens planer og komme den i forkjøpet. Samtidig hadde han nær kontakt med CIA og kunne sikre seg amerikanernes støtte. Papadopoulos hadde også adgang til NATOs mobiliseringsplan Prometheus. Planen inneholdt navn og adresser på alle kommunister og venstreradikale som skulle arresteres i tilfelle angrep østfra. Kuppmakerne fulgte NATO-listen og arrestene tusenvis.

Konstantin var forståelig nok misfornøyd med oberstenes kupe fordi de kom ham i forkjøpet, men han samarbeidet med dem og undertegnet deres dekreter fra første dag. Hans såkalte motkupp i desember 1967 var en stor farse. Det var så dårlig forberedt at juntaen kjente planen i detalj. Sannsynligvis forsøkte ikke Konstantin å ta makten, men å ”redde ansikt”. Det tyktes ikke. Etter juntatiden ble det holdt folkeavstemning om kongen skulle få komme tilbake. Folket avviste ham. Hans rolle i juntatidens første fase var avgjørende for folkets avvisning.

Militærjuntaen under ledelse av Papadopoulos varte i sju år. Den ble støttet av amerikanerne, noe som gjorde at den ble sittende så lenge. Det måtte en internasjonal skandale til før USA innså at militærjuntaen burde fjernes. Papadopoulos-regimet fikk i stand et knep mot Makarios på Kypros, noe som førte til tyrkisk invasjon og deling av øya. Etter denne mislykte innblandingen i Kypros' affærer, bestemte en gruppe offiserer seg for å fjerne juntaen og be Karamanlis komme hjem fra sitt eksil i Paris. Ved det første valget etter militærdiktaturet (november 1974), fikk Karamanlis 54 % av stemmene.

Sosiale og politiske motsetninger i dag Hellas er et fattig land i europeisk sammenheng. 35 % av folket er sysselsatt i jordbruket, som er lite produktivt fordi enhetene er så små. Gjennomsnittsstørrelsen på brukene er 35 mål, og inntektene fra jordbruket utgjør bare 20 % av landets inntekter. På grunn av mangel på arbeidsplasser i industrien er 400 000 grekere i arbeid som fremmedarbeidere i Vest-Tyskland og andre EF-land. I 1975 var gjennomsnittslønnen i Aten-området, hvor 62 % av industrien ligger, 18 000 kroner, mens gjennomsnittslønnen i Nord-Hellas var 10 500 kroner.

Hellas har verdens største handelsflåte hvis man tar med den tonnasjen som seiler under liberiansk flagg. Greske skipsredere har 22 millioner tonn under liberiansk flagg og 24 millioner tonn under gresk flagg. Skipsfanen skaper noen arbeidsplasser, men legger lite igjen i form av skatter og avgifter. Utenlandske selekaper eier en stor del av gresk industri; juntaen åpnet dørene på vidt gap for uten landske Investeringer, og de multinasjonale selskapene rykketinn.

Et av de største problemene for enhver gresk regjering er militærutgiftene. De utgjør en fjerdedel av statsbudsjettet. Det er høyere enn i noe NATO-land. Så lenge halve Kypros er okkupert av tyrkerne og så lenge Hellas og Tyrkia strir om rettighetene i Egeerhavet, vil det være et sterkt press på regjeringen for å opprettholde det kostbare forsvaret.

Det er slutt på kongehusets innflytelse, men Hellas styres fortsatt av den økonomiske overklassen, støttet av de militære. Så lenge de folkevalgte ikke utfordrer de militære, kan vel demokratiet fungere, men hvis venstrekreftene skulle få flertall i landet, kan de militære igjen komme til å overta.

J.T.

Hellige allianse

Den hellige allianse er det romantiske navnet tsar Alexander I ga til et forbund som ble opprettet i 1815. Den østerrikske keiser, den prøyssiske konge og Alexander lovte hverandre å styre sine land som ”fedre etter kristne prinsipper for kjærlighet og tukt.” Senere sluttet en lang rekke andre europeiske fyrster seg til alliansen. Tiltaket var et forsøk på å befeste kontrarevolusjonen etter Napoleonskrigene. Ved å reise en åndelig og politisk grunnvoll ville ikke de rystelser Europa hadde sett under den franske revolusjon gjenta seg. Avtalen av 1815 fikk imidlertid titen praktisk betydning og regnes som gravlagt med tsarens død i 1825.

Uttrykket ”en hellig allianse” blir brukt om avtaler mellom suverener eller ledere som søker å støtte hverandre på tuers av lande- eller organisasjonsgrenser for å unngå indre uro. Den internasjonale reaksjon på 1917-revolusjonen i Russland og den intervensjon - under britisk ledelse - som fulgte, kan i noen grad ses som en uformelt hellig allianse.

Også under den spanske borgerkrig 1936-39 hadde vestmaktenes manglende støtte til den lovlige spanske regjering visse trekk av kontrarevolusjonær konspirasjon på statsplan. En åpen stillingtaken til den pågående klassekrig i Spania, ville ha økt den indre spenningen i vestens samfunn. Vestmaktenes ledere lovet hverandre derfor ”nøytralitet” i den spanske konflikten, over hodet på opinionen og til påtakelig ulempe for den lovlige regjering i Madrid.

H.F.D.

Helse

På tross av at helse er en betegnelse som brukes ofte i dagligspråket - både alene og i utallige kombinasjoner - lar uttrykket seg vanskelig definere. I medisinen har heller ikke begrepet fått noe presist eller gjennomtenkt innhold.

Gruppen til dette er enkel: helse er først og fremst definert ved sin motsetning: sykdom. Vi tenker ikke over helsa vår når vi har den, men merker den først når vi har mistet den. Når vi snakker om helsa i dagligtalen, blir den nærmest et samlebegrep for kroppens tilstand. Den omtales sjelden når den er god; først når den er vond eller mangelfull. Det samme gjelder på det kollektive plan. Når vi snakker om befolkningens helse, mener vi vanligvis dens sykdommer. Alle mål på helsetilstand tar utgangspunkt i sykdomsfenomener. Helse er ikke et fenomen med selvstendig og avgrenset status og med klare kriterier som angir når den er til stede eller ikke.

En berømt og omstridt definisjon av helse er gitt av Verdens helseorganisasjon: ”Helse er en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter”. I dette utsagnet har en forsøkt å gi helsebegrepet et selvstendig, positivt innhold ved å knytte det til velvære på alle plan i menneskelivet. Dette stemmer dårlig med bruken av ordet i dagligspråket. Utsagnet har heller ikke grunnlag i noen teori eller i teknikker som angir hvordan en skal nå dette målet.

Verdens helseorganisasjons helsedefinisjon er ikke så mye en begrepsavklaring som en helsepolitisk programerklæring. Den tilkjennegir først og fremst ønsket om å fremme et offensivt helhetssyn på medisinens og helsetjenestens oppgaver. Erklæringen ble i sin tid laget med brodd mot den dominerende tendensen i moderne medisin: den teknologisk orienterte, reparerende virksomheten. I en slik sammenheng har erklæringen hatt en viktigoppgave. Den leder tanken hen på at sykdom og helse både kan ha årsaker i og viktige følger for flere sider av menneskelivet. Indirekte sier den også at helsearbeidet bør være konstruktivt forebyggen de og ikke bare reparere skader som alt har skjedd. Disse synspunktene har i dag en viss gjennomslagskraft. Det som imidlertid mangler, er enteoretisk og praktisk avklaring av hvilke konsekvenser en bør trekke av dem.

Som en ferdig utformet helsepolitisk målsetting virker Verdens helseorganisasjons erklæring i dag både naiv og villedende. Den er naiv i den forstand at den gir assosiasjoner i retning av at livet kan bli en slags konfliktfri form for nytelse. Den er villedende i den forstand at den kan komme til å tillegge helsevesenet oppgaver som det verken er mulig eller ønskelig at det skal løse.

Når folk blir spurt, medgir de fleste at de setter helsa høyt, at de anser den som en sentral verdi, en viktig livskvalitet. I politiske utredninger har den status som et sentralt sosialt gode, en ”levekårskomponent” på linje med arbeid, utdanning, bolig osv. Det er et paradoks at noe så etterlengtet og omtalt er så lite erkjent, og at så få er opptatt av å utvikle det.

T. I. R.

Se også: Behandling, Medisin, Sykdom.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet er både en del av Sosialdepartementet og en selvstendig institusjon. Det har to hovedfunksjoner. For det første skal det gjennomføre politiske beslutninger fra regjering og departement som angår helsesektoren. For det andre er det høyeste faglige og administrative myndighet finnen helsesektoren. I denne funksjonen har det en selvstendig rolle og ansvar. Skillet mellom helsedirektoratets politiske og faglige rolle er imidlertid uklart, både formelt sett og i praksis.

Helsedirektoratets øverste ledelse består av helsedirektøren og hans to nærmeste medarbeidere: medisinalråd og ekspedisjonssjef. Helsedirektør og medisinalråd er leger. Helsedirektoratet er oppdelt i 10 kontorer. 8 av dem har ansvar for ulike fagfolk, pasientgrupper og sektorer innen helsevesenet (legekontoret, tannlegekontoret, sykepleierkontoret, apotekkontoret, kontoret for sosialmedisin, kontoret for psykiatri, hygienekontoret, sykehuskontoret). Ansvaret omfatter organisasjon, ledelse og kontroll innenfor de ulike områdene. I tillegg kommer to kontorer som steller med økonomi, planleggings- og utredningsoppgaver for helsesektoren. Helsedirektoratet er en dominerende del av Sosialdepartementet, like stort som resten av departementet til sammen.

Helsedirektoratet ble et selvstendig direktorat med medisinsk ledelse i slutten av forrige århundre. Under første del av 1800-tallet var ledelsen av helsevesenet utenfor legenes direkte kontroll, i skiftende departementer. Legestanden var svært misfornøyd med dette. Legene krevde at medisinaldirektoratet måtte bli legestyrt og dessuten faglig og administrativt selvstendig i forhold til departementet. Etter mye kritikk og tautrekking ble begge disse kravene innfridd med noen års mellomrom.

Helsedirektoratets utvikling til den organisasjonen det er i dag, skjedde under Karl Evangs tid som helsedirektør (1939-72). Denne epoken faller sammen med en sterk utvikling av mengden helsetjenester, særlig de som foregår på sykehus og i andre institusjoner. Det var nå både politisk vilje og økonomiske muligheter til å gjennomføre denne utviklingen uten særlige problemer. Utviklingen var på de fleste felter også sammenfallende med fagfolkenes interesser. I en slik situasjon kom konflikter og Ulike maktsentra finnen helsevesenet Tite til syne. Helsedirektoratet kunne spille en sterk og ledende rolle.

Utover i 1970-åra er det blitt tydelig at helsevesenet er kommet inn i en uholdbar situasjon. Hovedproblemene kan oppsummeres i tre punkters 1. En voldsom ressursbruk uten tilsvarende bedring i resultatene, 2. en overvekt av sykehus- og institusjonsorienten medisin på bekostning av vanlig helsetjeneste i lokalsamfunnet (”primærhelsetjeneste”), 3. en sterk geografisk skjev fordeling av ressursene, særlig legetjenestene. Denne situasjonen har Helsedirektoratet hatt Titen kontroll over og innsikt i. Samtidig har både politiske og profesjonelle interesser utenfor Helsedirektoratet gjort seg sterkere gjeldende for å vinne herredømmet over utviklingen. Etter Karl Evangs avgang har organisasjonen dessuten vært preget av sterke indre motsetninger.

I en situasjon hvor landets helsevesen befinner seg i en krise, står derfor Helsedirektoratet i dag svakere enn på lenge.

T. I. R

Se også: Evang, Helsevesenet.

Helsekost

Med helsekost mener helsekostbevegelsen vegetabilske næringsmidler. Bevegelsen arbeider for at grønnsaker, rotvekster, korn, belgfrukter, nøtter og bær samt produkter med grunnlag i disse hovedemner, skal danne grunnlaget i kostholdet sammen med melk og melkeprodukter. Helst skal produktene være dyrket uten kunstgjødsel og sprøytemidler; biologisk eller biologisk-dynamisk. Man tilstreber naturlige konserveringsmetoder; uten konserveringsmidler og andre tilletninger (kjemikalier, aroma- og fargetilsetninger).

Denne målsettingen er idealistisk men akseptabel nok, sett både fra ernærings- og ressursmessig standpunkt. Det finnes en mengde litteratur om emnet, til dels med meget forskjellige beveggrunner for valg av denne typen kost.

Helsekost markedsføres i Norge (pr. 1978) via 4 hovedgrossister: Bios, Jonassen & Co., Dagens Kost og Vitalia. I tillegg til egne helsekostbutikker som kun forhandler varer fra disse, finnes det egne hyller for helsekost i flere og flere dagligvareforretninger. Ser man på vareutvalget i forretningene og i spesialhyllene, blir det klart at det har skjedd en kraftig inflasjon i bruken av ordet helsekost. Her virker den forutgående definisjon tildels meningsløs. I tillegg til tørrvarene (erter, bønner, helkornsprodukter, uraffinert sukker og havsalt) og frisk frukt og grønnsaker, finner man en rekke næringstilskudd (vitaminer og mineralpreparater), proteinkonsentrater, slankemidler, hermetikk og såkalte frie apotekervarer. Mange av disse varene virker villedende og bortforklarer det faktum at i et variert kosthold basert på den opprinnelige definisjon, burde ingen slike tilleggspreparater være nødvendige. Forbrukeren ledes ofte til å tro at enkeltprodukter, som f.eks. en spesiell vitaminblanding eller et særskilt pollenpreparat, kan sikre sunnhet og helse, i stedet for skikkelig informasjon om at det er sammensetningen av all maten som teller. Helse kan ikke, slik mange ledes til å tro nå, oppnås ved hjelp av enkelte produkter. Således har ordet helsekost i dag fått en meget uheldig tone fordi det i så stor grad tilknyttes enkeltvarer.

I mange dagligvareforretninger finner man, i tillegg til helsekostgrossistenes varer, en rekke vanlige safter og bl.a. et stort utvalg såkalte frokostblandinger. ”Helsen” i mange av disse er høyst diskutabel: Sukkerinnholdet er ofte svært høyt, likeledes prisene. Helsekosttilhengerne har med andre ord dannet grunnlaget for en temmelig kommersiell bransje, hvor spekulative profittinteresser preger deler av salget.

Til slutt bør nevnes at den etablerte ernæringsforskningen, slik den drives på universiteter og høyskoler, stiller seg meget skeptisk og tildels uforstående til teoriene som helsekosttilhengerne ofte bygger på. Fagfolk har til nå vist Titen imøtekommenhet overfor nye tenkemåter og mer ukjente forskningsresultater som helsekostlitteraturen kan henvise til.

H. M. M.

Se også: Ernæringslære, Kosthold, Mat.

Helsevesenet Helsevesenet er en serviceinstitusjon de fleste kommer i kontakt med en rekke ganger, både for forebygging av sykdom, behandling og pleie. Hver nordmann går gjennomsnittlig 4 ganger til lege i året, og ca. 15 av 1000 innbyggere er til enhver tid innlagt på sykehus eller sykehjem. Helsevesenets tjenester er ikke begrenset til bestemte aldersgrupper, selv om bruken varierer. Gamle mennesker har oftest bruk for behandling og pleie, mens barn og ungdom hyppigst er i kontakt med helsevesenet i forebyggende øyemed.

Organisasjon Lov om psykisk helsevern av 1961 omhandler psykiatriske institusjoner og dessuten omsorg for pasienter som ikke er innlagt, såk. forvern og ettervern. Sykehusloven av 1969 omhandler såk. somatiske sykehus, sykestuer, fødehjem og sykehjem dos. institusjoner som behandler legemlige problemer. Sammen med Vanføreloven av 1958 omfatter disse lover i alt vel 900 institusjoner med til sammen 57 000 senger. Av disse er ca. 110 somatiske sykehus med til sammen vel 21 000 sengen, og 29 psykiatriske sykehus og klinikker med til sammen ca. 9 000 sengen Det største an tall institusjoner og sengen finnes i gruppen somatiske og psykiatriske sykehjem.

Helsetjenesten utenfor sykehus, den primære helsetjeneste, eller distriktshelsetjenesten, har vært definert som en del av helsevesenet som ikke dekkes av de nevnte lover og innbefatter en rekke oppgaver, bl.a. helsestasjonsvirksomhet, hjemmesykepleie, legetjeneste (distriktslegen, almenpraktiserende leger og privatpraktiserende spesialister), tannhelsetjeneste, fysioterapi, bedriftshelsetjeneste.

Svært mye har vært sagt og skrevet om den primære helsetjenesten de siste år, og gjentatte ganger er det blitt lovet at det spesielt er denne del av helsevesenet som nå skal prioriteres. Til nå er lire gjort, og mange problemer er uavklart, bl.a. finansiering av helsevesenets førstelinjetjeneste og hvorledes bedriftshelsetjenesten skal innlemmes.

Stortinget har gitt sin tilslutning til et såk. regionaliseringsprinsipp i helsetjenesten. Landet skal oppdeles i helsedistrikter som stort sett tilsvarer primærkommunens (distriktshelsetjenesten), sykehusfunksjonene skal være et fylkeskommunalt ansvar (fylkeshelsetjenesten). For mer spesialiserte oppgaver skal landet inndeles i 5 helseregioner, med hvert sitt regionssykehus (regionhelsetjenesten). Her skal Østlandet og Agderfylkene utgjøre 2 regioner, Vestlandet 1, Trøndelagsfylkene 1 og Nord-Norge 1.

Av offentlig godkjent helsepersonell hadde vi i 1974 6 996 leger, 3 667 tannleger, 15 529 sykepleiere i Institusjon, 885 helsesøstre, 1 953 sykepleiere utenom institusjon, 706 jordmødre, 1 863 fysioterapeuter og mensendieckgymnaster, 538 arbeidsterapeuter og 6 580 hjelpepleiere. Helseprofesjoner er utpregete kvinneyrker, bortsett fra de to med akademisk utdannelse som har tiest inntekt og høyest status, nemlig leger og tannleger. Om en innbefatter mer teknisk preget personelt, som først og fremsi er tilknyttet helseinstitusjonene, finner en at knapt 6 % av vår yrkesaktive befolkning arbeider i helsevesenet, og denne andel er stigende. Av legene arbeider nesten halvparten i institusjoner, mens knapt 25 % arbeider i distriktshelsetjenesten som distriktslegen, almenpraktiserende leger eller turnuskandidater.

Mangel på kvalifisert personelt er et hovedproblem finnen helsetjenesten, Sosialdepartementet mener imidlertid at behovet for de fleste kategorier langt på vel vil være dekket finnen 10-15 år.

Av våre institusjonsplasser er færre enn en av tre sengen i private institusjoner. Det er først og fremst mange sykehjem som er i privat eie. Selv private institusjoner får imidlertid dekket hovedmengden av sine driftsutgifter over offentlige budsjetter. Det finnes i Norge i dag ikke lengen sykehus som gir spesiell service til folk som ønsker og har råd til å betale ekstra.

I helsetjenesten utenfor sykehus er det en sterkere privat dominans. De fleste leger, tannleger og fysioterapeuter arbeider privat og har selv investert i driftsmidler (lokaler og utstyr) og selv ansatt eventuelle medhjelpere. Spesielt legenes og tannlegenes fagorganisasjoner (se an. Lægeforening, Den norske) har kjempet for å opprettholde privat praksis. På grunn av en betydelig bedret tannlegedekning flere steder i landet og økonomiske problemer med å etablere seg privat, har tannlegene skiftet standpunkt og arbeider nå for å få flere offentlig ansatte tannleger. Det samme er i ferd med å skje når det gjelder legene, og den store motstand mot å få leger på fast lønn er i ferd med å forsvinne.

Finansiering Befolkningen er med på å finansiere helsevesenet, først og fremst gjennom folketrygdavgiften, men også gjennom kommune- og statsskatt. Den enkeltes utgifter er derfor avhengig av skattbar inntekt. For nullskatteyteren (enten det gjelder den reelt ubemidlede eller skipsrederen) er helsevesenets tjenester derfor stort sett gratis.

Helseinstitusjonene driver en sterkt arbeidskraftskrevende virksomhet, og ca. 70 % av driftsutgiftene går til lønninger. Folketrygden refunderte i 1974 vel 70 % av netto driftsutgifter ved institusjonene. Denne andelen som tilbakebetales, skal imidlertid reduseres, og større del av utgiftene skal overføres til fylker og kommuner. For helsetjenesten utenfor sykehus gjelder mer kompliserte finansieringsordninger, med mindre refusjon fra Folketrygden og større privat andel. Samfunnets utgifter til helsestell har de siste år økt kraftig og utgjorde i 1975 vel 7 % av brutto nasjonalproduktet, dette er til sammenligning mer enn jordbruk, skogbruk, fangst og fiske til sammen.

For den enkelte er all behandling og pleie i institusjon gratis. Utgifter til helsetjeneste for ikke innlagte pasienter dekkes bare delvis. Store deler av befolkningen må betale alle utgifter til tannhelsetjeneste, og pasientens utgifter til fysikalsk behandling er store. Folketrygden dekker en nos større andel av utgifter til legehjelp. Mange viktige legemidler må pasientene betale selv. Samlet vil dette si at utgifter til helsestell kan beløpe seg til anselige summer for mange. Gjennom ulike refusjonsordninger dekker Folketrygden mye ved kroniske (varige) sykdommer, akutte sykdommer er oftest ”dyrest” for pasientene. I praksis vil dette si at særlig småbarnsfamilier ofte får store utgifter til helsestell.

Skjevheter Den del av helsevesenet der Folketrygden yter minst, tannhelsetjenesten, er også den del av helsevesenet der det er lettest å påvise en marken sosialt skjev fordeling når det gjelder forbruk. Folk med lave inntekter bruker mindre på tannlegehjelp enn folk med høyere inntekter, og det er påvist at tannhelsen hos folk med lave inntekter er betydelig dårligere enn i de høyere sosiale lag.

Folketrygdavgiften er som nevnt avhengig av skattbar inntekt, men ikke avhengig av bosted. På den armen side varierer helsetilbudet i Norge sterkt geografisk. Oslos innbyggere får vesentlig mer igjen fra Folketrygden enn innbyggerne i de fleste andre deler av landet. Selv om helsetjenesten i Oslo er dyr, med mye personen og mange institusjoner, er det mye som tyder på at den ikke er tilsvarende god. Dette skyldes dårlig utnyttelse av ressursene i Oslo, med uoversiktlige administrative forhold og mye privat virksomhet.

De største skjevheter finnen helsetjenesten er ikke sosiale, økonomiske eller geografiske, men basert på ulik prioritering av pasientgrupper. Høyest prioritert er akuttsykehus basert på behandling. Omsorg og pleie av kroniske, ikke arbeidsdyktige pasienter prioriteres lavere. Dette gjelder f.eks. åndssvakeomsorgen, eldreomsorgen og store deler av psykiatrien. Den engelske epidemiolog A. L. Cochrane har lansen dette slagordet om prioriteringsproblemet: ”Behandling er omsorgens fiende” (Cure is the enemy of care).

Offisiell statistikk kan fortelle oss at hjerte-karsykdommer er årsaken til rundt halvparten av alle dødsfall i Norge, knapt 20 % skyldes kreft. Ulykker er bare årsak til ca. 5 % av alle dødsfall, men de rammer yngre mennesker, og de fleste vil være enige om at det er viktigere å hindre at en 20-årsng blir drept i trafikken enn at en 85-årsng dør av hjerteinfarkt.

Det er også andre årsaker til at dødsstatistikken ikke uten videre sier oss hva som er de største helseproblemer. Den sier hva vi dør av, men ikke nødvendigvis hvilke sykdomsplager vi har mens vi lever. Undersøker vi hva det feiler de mennesker som oppsøker almenpraktiserende leger, finner vi at lettere nervøse plager, belastningssykdommer, hjerte-/karsykdommer og forkjølelsessykdommer forekommer hyppigst. Vi vet dessuten at svært mange ikke oppsøker helsevesenet på tross av sykdommer, og at disse ofte er like syke som de som regelmessig benytter seg av helsevesenets tilbud.

Sykdomsbildet og således de oppgaver helsevesenet er stillet overfor er totalt forandret de siste SO-100 år, først og fremst ved at de alvorlige infeksjonssykdommene nå vesten er utryddet som dødsårsak. Hjerte-/karsykdommer, kreft, nervøse lidelser, belastningssykdommer og forkjølelsessykdommer er alle lidelser der helsevesenet har forholdsvis lite å stille opp rent behandlingsmessig. Likevel er den medisinske utvikling de siste årtier konsentrert om spesialisering og teknifisering med henblikk på behandling, forebyggelse er skjøvet i annen rekke.

Kritikk Helsevesenet har de siste år vært utsatt for en økende kritikk. Årsakene til dette har vært mange, først og fremst manglende evne til å løse de dominerende helseproblemer, på tross av sterkt økte ressurser. Dessuten har helsevesenet vist seg lite egnet til å ta opp nye helseproblemer som har oppstått, f.eks. i arbeidslivet. Befolkningen, brukerne av helsevesenet, har også følt en økende fremmedgjøring overfor det medisinske serviceapparat, ikke minst grunnet umenneskeliggjøring gjennom spesialisering og teknifisering.

Dette har føn til at enkelte har reist spørsmål om hvorvidt helsevesenet i det hele tatt har noen positiv innflytelse på befolkningens helsetilstand. Tilgjengelig statistikk viser at det ikke bare er helsevesenet som har æren for at de alvorlige infeksjonssykdommer nå er utryddet, men at dette først og fremst skyldes generelt bedrede sosiale forhold. Filosofen Ivan Illich har gått lengre enn å påpeke helsevesenets forholdsvis beskjedne innvirkning på de helsemessige forbedringer som er oppnådd. Han påstår at helsevesenet ved sine undersøkelser og behandling og ved å frata det enkelte individ ansvar for egen helse, gjør mer skade enn gavn.

Dagens dominerende helseproblemer kan ikke ses isolert fra samfunnsutviklingen. Helsevesenets forslag til forebyggende tiltak har imidlertid stort sett vært individ- og ikke samfunnsorientert. Vi vet f.eks. at 5-10 % av den voksne befolkning har for høyt blodtrykk. Forskningen har i luen grad vært rettet mot å finne ut hvorfor så stor del av befolkningen har denne sykdommen, og hvorvidt den er et resultat av de rådende samfunnsforhold. Det er imidlertid påvist at høyt blodtrykk og andre risikofaktorer når det gjelder hjerte-/karsykdommer finnes hyppigere hos arbeidere enn hos funksjonærer og folk i mer overordnede stillinger. Likevel legges det opp til enorme undersøkelser med henblikk på å oppspore pasientene slik at de kan behandles. Dette vil kunne hindre komplikasjoner senere, men bidrar også til å gjøre en stor del av befolkningen til livstidspasienter. Samtidig bidrar det ikke til å løse problemet med hvorfor så mange har høyt blodtrykk.

Helsevesenet blir av mange oppfattet som en upolitisk del av samfunnet. En blindtarmsbetennelse er en blindtarmsbetennelse i USA, Norge og Kina. Politikken kommer imidlertid klart fram når det gjelder å administrere tilbud om helsetjenester. I alle sosialistiske land er det lagt stor vekt på å utbygge et desentralisert helsevesen med like tilbud til alle, i så henseende er det allesteds nærværende kinesiske helsevesen det mest avanserte (se art. Barfotlege). I det norske helsevesen eksisterer det fortsatt sosiale og geografiske skjevheter, og det har vært klare tendenser til å trekke helsevesenet vekk fra befolkningen, både geografisk ved sentralisering og i mer overført betydning gjennom spesialisering.

Sentraliseringen av det norske helsevesen har vært et viktig politisk stridstema. Sentralisering har vært begrunnet med at dette har vært en forutsetning for å bedre helsevesenets kvalitet. Men helsevesenet kan kun i begrenset utstrekning innvirke på utgangen av de mest alvorlige sykdommer. Helsevesenets kvalitet er derfor i stor utstrekning avhengig av i hvilken grad det makter å gi omsorg, pleie og trygghet. En vurdering av disse forhold verken kan eller må overlates til fagfolk alene.

Hvorvidt en gravid kvinne røyker eller ikke, har mye større innflytelse på hermes fødsel enn hvor fødselen måtte foregå. Likevel er det opp til kvinnen selv å avgjøre hvorvidt hun ønsker å røyke, mens krav om å opprettholde fødestuer avvises med en argumentasjon der omsorg og trygghet tillegges liten vekt.

Erkjennelse av at hovedoppgaven til den behandlingsmessige medisin er å gi omsorg og trygghet, må resultere i en bedre demokratisk kontroll med helsevesenet, både når det gjelder helsepolitikk generelt og når det gjelder innflytelse på egen behandling.

Samfunn og helse Som nevnt kan ingen av våre store helseproblemer ses isolert fra de rådende samfunnsforhold, og et sentralt spørsmål er hvorvidt helsevesenet virker til å dekke over samfunnsproblemer. Narkomaniomsorgen skjuler de samfunnsmessige årsaker som ligger bak, eldreomsorgen gjør at vi med god samvittighet fraskriver oss ansvar for de gamle, og helsepersonellets forvaltning av uføretrygden skjuler arbeidsløshetsproblemer. Gjennom ulike former for omsorg og trygd er helsevesenet ved siden av skolevesenet den samfunnsinstitusjon som mest aktivt bidrar til å utelukke stadig større grupper av befolkningen fra produktivt arbeid.

I Kina er ansvaret for omsorg et samfunnsansvar, mens omsorg i de høyindustrialiserte kapitalistiske land i Vesten er overlatt til spesialinstitusjoner, som kriminalvesenet og helsevesenet. Dette har medført at helsevesenet i stor utstrekning virker tilslørende. Arbeid med å finne sammenheng mellom sykelighet og samfunnsforhold er lavt prioritert. Helsevesenet, som burde være en sentral samfunnskritisk innretning, virker i stedet konserverende.

Progressiv kritikk av helse- og sosialvesenet har ofte endt med krav om mer penger og personell. Et dyrt og omfattende helsevesen er ikke nødvendigvis et godt helsevesen. Oppmerksomheten må i større utstrekning rettes mot hvorledes de økte bevilgningene til helsevesenet benyttes og hvilke krefter som påvirker utviklingen.

Helheten, pasienten som menneske i forhold til sine omgivelser, er for komplisert for dagens helsevesen, og de metoder for problemløsning som nyttes, er ensidig rettet mot behandling. Nytt helseproblem krever ny behandling, ny spesialomsorg og nye ressurser. Omsorg for kronisk pleietrengende og forebyggende samfunnsrettet arbeid er forsømt.

Helsevesenet er viktig når det gjelder å registrere tilstander av menneskelig og samfunnsmessig svikt, dette er imidlertid ikke det samme som at helsevesenet nødvendigvis skal behandle dem. I sin iver etter å vokse må ikke helsevesenet påta seg å løse problemer som burde vært tatt hånd om på andre måter. Eldreomsorg og helseproblemer i arbeidslivet er ikke bare medisinske problemer.

D.B.

Se også: Behandling, Bedriftshelsetjeneste, Sykdom, Sykehus, Sykepleier.

Helvete

Helvete kommer fra gammelnorsk hel-viti, som betyr ”Hels straffer”. Ordet er en uheldig oversettelse av det bibelske ord ”Gehenna”, som er navnet på en dal sør for Jerusalem. I denne dalen ble det til året 622 f.Kr. ofret til en gud kalt Molok. Både piker og gutter ble slaktet og brent til ære for denne guden. Da en konge (Josias) forbød å dyrke andre guder enn Israels Jahve, ble dalen gjort religiøst ”uren”. Det stod for fremtiden skrekk av stedet, og dalen ble brukt som søppelplass - et sted ”ilden ikke slukker og makken ikke dør” som det heter i Bibelen.

Jødene tenkte seg at Jahve ved tidenes ende ville samle alt ondt og urent i Gehenna og brenne det opp med ild, slik at verden igjen skulle bli ren og fullkommen. De fleste ord i Det Nye Testamentet om helvete forutsetter en slik tanke, men kristne tolker dem ofte som utsagn om en tidløs pine. Denne oppfatningen er farget av andre bibelord. Særlig har liknelsen om ”Den rike mann og Lasarus” hatt stor betydning. Innflytelse fra andre religioners fantasier om tilstanden etter døden har også gjort seg gjeldende - noe det norrøne begrep ”helvete” i seg selv røper.

I de fleste religioner finnes forestillinger om et dødsrike i jordens indre der de dødes ”skygger” visner bort i et trøstesløst liv etter hvert som de glemmes. Grekerne hadde sitt Hades med forskjellige avdelinger, jødene kalte det Sjeol og i norrøn mytologi var Hel navnet på herskerinnen i dødsriket. For grove forbrytere finnes det ofte straffer i dødsriket. I Hades' avdeling Tartaros ruller som bekjent Sisyfos forgjeves på sine steiner som er en straff sendt av gudene. Det er en slik dødsriketanke som ligger til grunn for liknelsen om ”Den rike mann og Lasarus”. Sammen med tanken om djevelen som guds motpol, førte dette etter hvem til forestillingen om et underjordisk helvete der djevelen hersket med ild og svovel og pinte de fortapte. Mest kjent er vel Dantes beskrivelse av helvete i ”Den guddommelige komedie” fra 1300-tallet. Det bilde av helvete en slik har fått, er helt ubibelsk. Selv forfatteren av skriftet ”Johannes Åpenbaring”, som er den i Bibelen som har de mest utviklede tanker om en ”evig pine” i ild, tenker seg denne ulykke som noe djevelen selv først og fremst rammes av. I Gehenna har djevelen ingen makt ifølge Bibelen. ”Helvete” eksisterer heller ikke i dag, men er tenkt som en mulighet etter dommedag hva nå enten ”helvete” står for en total utslettelse slik Bibelen vanligvis forutsetter, eller er tenkt som en ”evig pine” , noe bare to bibelsteder synes å antyde.

I Jesu munn brukes alvorsord om dommen som en advarsel til hans egne disipler og til jødenes religiøse ledere. Ordene uttrykker den troendes alvor fremfor sin gud. Det er ikke ”vantroende” som ifølge Jesus skal si på dommedag: ”Herre, Herre. Har vi ikke talt profetisk ved ditt navn og utdrevet onde ånder ved ditt navn og gjort kraftige gjerninger ved ditt navn?” Men det er slike som ifølge Jesus risikerer å høre: ”Vik bort fra meg, dere som gjorde uren.” Læren om ansvar utover tiden og døden uttrykker det ufrakommelige alvor den troende mener seg å stå med overfor sin gud, - en gud en ikke kan flykte fra i dag, verken ved å stole på en fjern fremtid eller ved å sette sin lit til døden.

Jesu og Bibelens ord har i kirkens historie blitt brukt til å utvikle en detaljert lære om hvordan det vil gå ikke-troende etter døden. Etter som troen ifølge kirkens lære skapes av forkynnelsen, ble alle midler tillatt for å sikre denne forkynnelse. Å frelse mennesker fra de evige pinsler i helvete ble viktigere enn andre kjærlighetsgjerninger. Derfor godtok kirkefaderen Augustin ca. 410 e.Kr. at kjettere ble forfulgt med verdslige midler. Utover i middelalderen ble forkynnelsen fremmet med tvangsdåp og sverdmisjon. På midten av 1200-tallet ble det godtaft at den kirkelige inkvisisjon benyttet tortur under forhør av mistenkte kjettere, og både katolikker og protestanter godtok at hekser ble brent i tusenvis. Ingen jordiske pinsler kunne måle seg med de evige straffer i helvete - alle midler som kunne ”frelse” menneskene ble godtaft.

Kirkens lære om evig pine for vantro ble et velegnet middel i makthavernes hender til å forfølge motstandere med den verste tortur og grusomhet under et tynt dekke av fromhet. Selv den moderne misjonsbevegelse har rettferdiggjort sin mangel på respekt for andre kulturer og religioner ved å henvise til at bare kristendom kan fri folk fra evig pine. Da blir nesten enhver påtrengende og hensynsløs misjonsmetode unnskyldt. Hvilke psykiske lidelser som har fulgt i kjølvannet på ”vekkelsespredikanter” og prester som har brukt helvetesforestillingene som omvendelsesmotiv, vil ingen kunne få pålitelig kunnskap om. Men der forestillingene om ”evig pine” er sterk, blir vanlige anstendighetsnormer og dagligdags hensynsfullhet lett satt til side av religiøs fanatisme. Kristendommen, som skulle være kjærlighetens religion, har ikke minst på grunn av denne lære om ”evig pine” for de vantro fått en historie som er et mareritt av grusomheter.

I Norge ble helvete det store teologiske samtaleemnet etter en radiopreken professor Ole Hallesby holdt 25. januar 1953. Han brukte hemningsløst tradisjonelle oppfatninger av helvete for å skremme tilhørerne til å ”omvende sag”. Biskop Kristian Schjelderup rykket ut mot Hallesby, og dermed var en ny kirkestrid i gang. Bispen følte sag til slutt så presset av de rett-troende, at han anmodet Kirke- og Undervisningsdepartementet om å avgjøre om han ved å benekte ”evige helvetesstraffer” hadde satt sag utenfor kirkens bekjennelse. Departementet behandlet saken på vanlig måte, innhentet uttalelser fra kompetente hold og erklærte til slutt at det hadde bispen ikke. Alle sakens dokumenter ble i 1954 utgitt i bokform: ”De evige helvetesstraffer og bekjennelsen”, men striden fortsatte, med det resultat at Norge er selvforsynt med litteratur om helvete.

E. Re.

Se også: Djevel.
Litteratur: N. A. Dahl: Ratt lære og kjetterske meninger, Land og Kirke 1953. S. og L. Aalen: Bakenfor Inferno, Oslo 1955. L. Berg: Ingen evig pine, Land og Kirke 1962. N. A. Dahl: Guds Helvete. Norsk Teologisk Tidsskrift 1957.

Hemmelige tjenester

Til begrepet ”hemmelige tjenester” kanen knytte stikkord som etterretning, spionasje/kontraspionasje og overvåking. Velkjente hemmelige tjenester på verdensbasis er organisasjoner som CIA, NSA og FBI (USA), KGB og GRU (Sovjet), DINA (Chile), MI 5 og MI 6 (England) og BND (Vest-Tyskland). De hemmelige tjenester er en del av maktapparatet til statsledelsen i de enkelte land, og som sådan et apparat innrettet mot såvel indre som ytre fiender. For mange lands vedkommende er disse tjenester ganske omfattende. Bare i USA er f.eks. langt over 150 000 mennesker sysselsatte i etterretningsvirksomhet.

De hemmelige tjenestenes virksomhet skjer i det skjulte. Omfang, oppbygging og virkemåte skal holdes skjult for offentligheten, og naturligvis dg de enkelte aktiviteter og operasjoner som gjennomføres. På grunn av de mange personer som er involvert kan systemet rimeligvis ikke være vanntett, og spesielt i 70-årene har en fått en god innsikt i hvilket enormt maktapparat de hemmelige tjenester har vært. Til disse organisasjoners aktiviteter hører statskupp, drap på statsoverhoder, planting av pressefolk i massemedier, finansiering i det skjulte av organisasjoner, sabotasjeaksjoner, spionasjetokter, spionsatellitter, overvåking av opposisjonelle gjennom telefonavlytting, skygging, brevåpning o.l.

Over landegrensene er det et nært samarbeid mellom de hemmelige tjenester i land som står hverandre politisk nær. Opplysninger selges/gjenytelser gis, opplysninger utveksles, vennetjenester gjøres. Innenfor NATO er det nært samarbeid mellom medlemslandenes hemmelige tjenester. Sjefene for det norske Overvåkingspoliti, etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten deltar regelmessig på møter i NATO-regi. I NATO-sammenheng er det spesielt de hemmelige tjenester i USA og Storbritannia som er de viktigste.

I hemmelige NATO-vedtak er den amerikanske elektroniske etterretningsorganisasjonen NSA (National Security Agency) gitt et spesielt ansvar når det gjelder elektronisk etterretning for hele NATO-alliansens territorium. Som et ledd i NSAs verdensomfattende nett av elektronisk spionasjeanlegg, er det bygd en rekke lytte- og peilestasjoner bl.a. på norsk territorium.

Hemmelige tjenester i Norge De hemmelige tjenester i Norge er tredelt: overvåkingspoliti, etterretningstjeneste og sikkerhetstjeneste. Den første er sivil, de to siste er militære.

Framtvunget av kritikken mot overvåkingspolitiet oppnevnte regjeringen i 1972 et såkalt ”Kontrollutvalg for overvåkings- og sikkerhetstjenesten”, med høyesterettsdommer Jens Chr. Mellbye som formarm og stortingsrepresentant Margit Tøsdal og banksjef Gunnar Hellesen som medlemmer. Utvalget må ikke forveksles med Mellbye-utvalget fra 1967, som hadde til oppgave å fremme forslag til organisasjon og arbeidspraksis for overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Det er viktig å merke sag at etterretningstjenesten i forsvaret er unntatt fra ”kontrollen”.

Kontrollutvalget består av trofaste tilhengere av den rådende forsvars- og sikkerhetspolitikk, og har som sådan vært uegnet til - på fordomsfritt grunnlag - å føre en kritisk kontroll med overvåkingstjenesten. Gjennom sin praksis har det vist sag at ”kontrollutvalget” i stor grad har saft det som sin oppgave å forsvare tjenesten mot kritikk. Det er vel heller ikke å vente at dommer Mellbye, som selv gjennom Mellbye-utvalget er ansvarlig for Overvåkingspolitiets nåværende oppbygging og praksis, skal være særlig kritisk til systemet. Typisk i så henseende er at da utvalget våren 1978 foretok en kontroll av hvor mange medlemmer av NKP som var registrert i Overvåkingspolitiets arkiver, ble utvalgets konklusjon at det ikke var foretatt overvåking av ”lovlig politisk virksomhet”. Dette på tross av at kontrollen viste at 65 % av NKPs stortingskandidater var registrert.

Det har vært reist krav om at ”kontrollutvalgets> skulle suppleres med en person som er kritisk til den rådende forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er fare for at vedkommende lett vil fungere som et gissel, og at myndighetene vil vite å håndplukke denne personen.

Etterretningstjenesten Denne tjenesten er en del av forsvaret, og virksomheten ledes fra Forsvarets overkommando/etterretningsstaben. E-tjenesten er mer sentralisert enn de andre hemmelige tjenestene, men det finnes og e-avdelinger ved Forsvarskommando Sør-Norge og Forsvarskommando Nord-Norge. Spesielt den siste er stor. I tillegg har FO/E elektroniske lytte- og peilestasjoner, samt personer plassert i utlandet. Totalt sett beskjeftiger norsk etterretningstjeneste i overkant av 600 personer, hvorav et flertap er engasjert I elektronisk spionasje.

E-tjenestens offisielle oppgave er å samle opplysninger om eventuelle fiendtlige makters militære og strategiske ressurser og analysere hva disse tenkes brukt til. Hele virksomheten er innrettet mot Sovjetunionen og Øst-Europa. FO/E har et meget nært samarbeid med NATO-organer og NATO-landenes e-tjenester. Spesielt gjelder dette de amerikanske og britiske.

Norsk etterretningstjeneste har i hele etterkrigstida vært en god hjelper for vestlige stormakters e-tjenester, og faktisk er det også disse som har bygd den opp. Det var britene som bygde opp norsk e-tjeneste, og apparatet ble i stor grad sammenvevd med britenes eget. Norge utførte en rekke operasjoner for britene, og store deler av de økonomiske midlene kom fra dem. En rokke personer i e-tjenestens stab fikk sin lønn direkte fra britene. Slik var det f.eks. fra 1947 og utover da norsk e-tjeneste i all hemmelighet, I samarbeid med høyreorienterte folk innenfor den tidligere Milorg-ledelsen, bygde opp et etterretnings- og sabotasjenett med bl.a. hemmelige våpenlagre og geriljagrupper over hele landet. Gjennom en hemmelig avtale ble det fastslått at Storbritannia (MI S) og USA (CIA) og Norge i felleskap skulle finansiere dette. På slutten finansierte CIA størsteparten av virksomheten.

Urover i 50-åra overtok USA britenes rolle finnen norsk e-tjeneste, og Norge har etter hvert blitt en forlenget arm av amerikanske e-tjenester. Da den finske regjering i begynnelsen av 50-åra stoppet CIAs spionasje- og sabotasjevirksomhet mot Sovjetunionen fra finsk territorium, tok norsk e-tjeneste på seg jobben.

Tidligere ble e-tjenesten drevet med tradisjonelle spioner. I dag har elektronikken i stor grad overtatt gjennom spionfly, spionsatellitter og elektronisk tjeneste. I midten av 50-åra bygde den amerikanske etterretningsorganisasjon NSA flere avanserte elektroniske lytteanlegg i Norge, -rettet mot Sovjetunionen. Stasjonene ble bygd på flere steder i landet og er en del av en verdensomfattende kjede, drevet av USA og for amerikanske midler. Den fysiske drift av stasjonene skjer Innenfor rammen av norsk e-tjeneste og med norsk personell, men den hemmelige avtalen som foreligger mellom Norge og USA fastslår trolig at CIA/NSA har ansvaret for vedlikehold og opplæring av personell. Ved at norske myndigheter krevde norsk bemanning, fikk anleggene karakter av å være norske, men all informasjon som blir samlet inn går til USA, og driften blir også i hovedsak finansiert av CIA/NSA.

Det finnes i dag lytte- og peilestasjoner på Jessheim, Randaberg på Jæren, i Fauske (2), Namsos, Vadsø og Kukenes (2). De 2 siste er de klart største. Det sentrale kvotepunktet for informasjonene ligger på Sæter i Oslo.

Sikkerhetstjenesten Også denne er en del av Forsvaret og ledes fra Forsvarets Overkommando/Sikkerhetsstaben, som sentralt har en 94-100 ansatte. Ut over dette skal hver eneste militære avdeling/enhet, stor eller Titen, ha en eller flere sikkerhetsoffiserer. Totalt er det beskjeftiget 700-800 personer i S-tjenesten.

Offisielt sett har S-tjenesten 3 hovedoppgaver: 1. Personellkorntroll/sikkerhetsklarering, 2. sikring av dokumenter og bygninger, 3. sambandssikkerhet. FO/S har ansvaret for disse feltene ikke bare innenfor forsvaret, men dg innenfor statsforvaltningen og for bedrifter som har leveranser til forsvaret. Innen næringslivet finnes det 300 såkalte ”sikkerhetssjefer” som samarbeider med FO/S, og som samordner sin virksomhet gjennom Industrivernet (et organ tilknyttet Norges Industriforbund).

Det er spesielt personellsikkerhet/personkontroll/sikkerhetsklarering som har vært kritisert ved FO/S' virksomhet. Denne virksomheten går ut på å foreta undersøkelser av de personer som skal ha adgang til hemmeligstemplete/gradene informasjoner, dvs. sikkerhetsklarere dem. FO/S er dermed et organ som avgjør hvilke personer som skal få sentrale stillinger i forsvaret og statsforvaltningen. Gjennom FOs kontroll skal en sile ut dem som kan komme til å bli en sikkerhetsrisiko. Hvem utgjør en sikkerhetsrisiko, ifølge dem? I boks ”Den trojanske hest”, utgitt av Sikkerhetsstaben for internt bruk i forsvaret, finner vi beskrevet hvordan undergravingsvirksomhet angriper oss overalt: - Undergraverne søker å overbevise oss om at vårs system er urettferdig, og at våre myndigheter og ledere ikke har våre sanne interesser for øye. (Dermed er alle radikale sosialister og andre som mener kapitalismen er utbyttende og urettferdig, kommet i søkelyset.)

Undergraverne ønsker at vi internasjonalt isolerer oss og oppgir våre sikkerhetspolitiske forankringer. (Det henger bjella på alle NATO-motstandere.)
Undergraverne forsøker å rive ned vår forsvarsvilje. (Den er til ikke-voldstilhengere og militærnektere.)
Undergraverne søker å forstyrre arbeidslivet ved ulovlige streiker og konflikter. (Folk som oppfordrer til streik går fremmede makters ærend.)
Men det verste ved disse undergraverne er at de søker å rive ned slike verdier som religion og moral, samfunnslojalitet og nasjonalfølelse. (Er man altså kritisk til dette er man en sikkerhetstrussel.)

Som et ledd i den defensive sikkerhetstjeneste oppfordrer boka til generelt rapportering og angiveri av alt som tyder på undergraving. Alle borgere bør hjelpe sikkerhetsspesialistene.

Sikkerhetstjenesten har et nært samarbeid med Overvåkingspolitiet, spesielt når det gjelder innhenting av informasjoner om enkeltpersoner i forbindelse med sikkerhetsklarering. Det er politiets oppgave å foreta undersøkelser om personen, og da kommer naturligvis Overvåkingspolitiets politiske kartoteker og dets kontaktnett blant sivilbefolkningen til god nytte.

FO/S driver dg en selvstendig vurdering av hvilke grupper og organisasjoner som skal anses å ha en sikkerhetsmessig interesse. FO/S kartlegger og samler opplysninger om progressive organisasjoner og deres aviser, trykksaker og publikasjoner. I sikkerhetsstaben finnes det egne saksmapper for de enkelte politiske organisasjonene på venstresida.

Forsvarets Brevskole har et utdanningskurs i ”etterretnings- og sikkerhetstjeneste ved avdeling”. Kurset er internt og spesielt merket ”Må ikke offentliggjøres”. Her framgår det at Sikkerhetstjenesten også tar i bruk andre metoder: ”Infiltrasjon titant sivilbefolkning, fiendtlige e-organisasjoner og andre organisasjoner av sikkerhetsmessig interesse blir gjennomført av kontakter ledet av våre egne spesielle organer.” I kapitlet: ”politiske organisasjoner av sikkerhetspolitisk interesse” defineres arbeidets art:

”Innhente opplysninger om politiske partiers aktivitet, personer tilsluttet m.v.
Politiske partiers reaksjon på visse viktige tiltak.
Aktivitet fra organisasjoner tilknyttet politiske partier som har sikkerhetsmessig interesse. Ungdomsorganisasjoner, fagforeninger og økonomiske organisasjoner kan tas med her dersom de er under innflytelse av politiske partier av sikkerhetsmessig interesse.”

Kartlegging og oversikt over progressive organisasjoners aktivitet overlapper til en viss grad av Overvåkingspolitiet, og det er primært deres ansvar å innhente informasjoner.

Overvåkingspolitiet Dette er et sivilt apparat og en del av det totale politiapparat. Dermed ligger det under Justisdepartementet. Overvåkingspolitiet er organisert gjennom en landsomfattende Overvåkingssentral som ligger i Oslo, 5 landsdelssentraler og har spesielle folk på alle landets 52 politikamre. Antall ansatte er 260, hvorav halvparten i Oslo.

I den instruksen som gjelder for Overvåkingspolitiet, sist endret 25. november 1977, beter det bl.a.: ”Overvåkingstjenesten har til oppgave å forebygge og motvirke alle forbrytelser i den utstrekning disse kan medføre fare for rikets sikkerhet, spesielt forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet (straffelovens kapittel 8), mot statsforfatningen og statsoverhodet (straffelovens kapittel 9), mot den offentlige myndighet (straffelovens kapittel 12), mot den alminnelige orden og fred (straffelovens kapittel 13), allmennfarlige forbrytelser (straffelovens kapitlet 14) og straffbare handlinger etter lov av 28. april 1899 om eneren for staten til befordring av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer o.l. anlegg, jfr. tilleggslov av 24. april 1914, etter lov av 18. august 1914 om forsvarshemmeligheter og lov av 14. desember 1856 om forsynings- og beredskapstiltak, samt armen virksomhet som går ut på etterretningsvirksomhet, infiltrasjon, sabotasje og attentater m.v. som kan medføre fare for rikets sikkerhet.”

Denne nye instruksen som kom i 1977, er atskillig mer diffus enn alle tidligere instrukser for overvåkingstjenesten. Dermed gir den i virkeligheten politiet utvidede fullmakter. Den tidligere instruksen slo fast at femtekolonne-virksomhet skulle være gjenstand for overvåking, og hadde en definisjon av hva som lå i dette begrepet: ”Med femtekolonne-virksomhet forstås i denne instruks virksomhet fra enkeltpersoner, grupper eller organisasjoner som går ut på etterretningsvirksomhet, propaganda, infiltrasjon, sabotasje og attentater m.v. for å svekke landets forsvar og alminnelige forsvarsevne.” (Min uthevning.)

Den nye instruksen inneholder et meget viktig ”m.v.” som slår fast at det som myndighetene definerer som ”propaganda for å svekke landets forsvar og alminnelige forsvarsevne” skal være gjenstand for overvåking. Og i den kategori plasserer en en meget stor del av de politiske aktiviteter på venstresida i norsk politikk. Og av denne grunn er det derfor også slått fast i den hemmelige del av innstillingen fra Mellbye-utvalget (regjeringsoppnevnt utvalg for å vurdere de hemmelige tjenester) 1967: ”For norske borgere skal det opprettes egne saker for fremtredende ledere innenfor kommunistiske organisasjoner - sentralstyret, landsstyret, distriktsstyrene, lagene, medlemskap eller i arbeid for organisasjoner, grupper eller liknende som rettsstridig vil motarbeide landets lovlige myndigheter.”

Tatt i betraktning Overvåkingstjenestens brede definisjon av hva som er ”kommunisme” og hva som er ”rettsstridig”, betyr dette at det i ”tanke-politiets” arkiver finnes kartoteker over alle sentrale personer innenfor den politiske venstresida. Reserveoffiserenes Forening har i sitt blad (”Pro Patria” 4/75) gjort oppmerksom på 51 organisasjoner som undergraver det norske samfunn og bør overvåkes. Blant disse er: Folkereisning Mot Krig, Kvinnefronten, Norges Kommunistiske Parti, Norsk Forfattersentrum, Pax forlag, Trafikkaksjonen, Populistiske Arbeidsgrupper og Sosialistisk Venstreparti.

Det er opprettet egne kartoteker i Overvåkingssentralen som nettopp har slik registrering som formål. I sikkerhetsarkivet finnes det detaljerte opplysninger om over 250 000 nordmenn. Her finner en alle informasjoner som har vært av betydning ved sikkerhetsklarering: bakgrunn, omgangskrets, seksualliv, politiske sympatier og aktivitet m.m. I tillegg til dette finnes det såkalte ”saksarkivet” som inneholder tilsvarende opplysninger, men enda mer detaljen, om omkring 7 500 personer. Dette er personer som skal holdes under spesiell oppsikt av Overvåkingstjenesten.

I sine arbeidsmetoder opererer politiet på et vidt felt: lesing av aviser og publikasjoner, fotografering ved demonstrasjoner, møter o.l., spaning, telefonavlytting og brevåpning. Infiltrasjon forekommer også enten ved verving av kontakter som allerede er innenfor organisasjonen eller ved å plante kontakter der. Således har Overvåkingstjenesten gjennom etterkrigstida bygd opp et omfattende kontaktnett i pressemiljøer, i organisasjoner på venstresida og ikke minst på arbeidsplassene. Dette er personer som har løpende kontakt med de hemmelige tjenester. Det dreier seg for eksempel om fagorganiserte som har påtatt seg å angi arbeidskamerater som står for en faglig kamplinje.

Dette er viktig informasjon for politiet bl.a. i forbindelse med sikkerhetsklarering. De informasjoner som på denne måten kommer i politiets kartoteker, går videre til arbeidsgivere over hele landet. Våren 1977 avslørte en tidligere personalsjef på Norsk Hydro det nære samarbeidet mellom denne bedriften og Overvåkingspolitiet. Ved ansettelser konferere personalkontoret med Overvåkingspolitiet for å få informasjoner om søkerens politiske sympatier og aktiviteter. På den måten kunne Hydro hindre ansettelse av personer som kunne være aktive og drivende i den faglige kampen på arbeidsplassen. Det er påpekt at slikt samarbeid finner sted mellom alle storbedrifter og Overvåkingspolitiet. I dette spillet har det norske sosialdemokrati spalt en sentral rolle - ikke minst Arbeiderpartiets mangeårige generalsekretær Haakon Lie.

I instruksen fra 1977 er det presisert at ”medlemskap i lovlig politisk organisasjon eller lovlig politisk virksomhet kan ikke i seg selv danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger”. Dette er en lite forpliktende formulering. Samtlige justisministre i etterkrigstida har understreket at slik registrering har vært praksis hele tida, selv om den hemmelige delen av Mellbye-utvalgets innstilling hevder at dette ikke er korrekt. Det er dg verd å merke seg at ansvarlige myndigheter aldri har gitt presiseringer ut over dette. I et intervju 18. 9. 1977 svarte Mellbye benektende på spørsmål om folk havner i Overvåkingspolitiets arkiver pga. sitt politiske syn. Imidlertid legger han til at det må en ”politisk handling til” for at man skal bli registrert. Intervjueren tier da, rimelig nok, om et eksempel på en slik politisk handling, men da blir høyesterettsdommeren meget fjern, smiler og sier at, nei, det er fryktelig vanskelig. Og det er forståelig, for under definisjonen ”politisk handling” faller mesteparten av den politiske aktiviteten til progressive.

Indre eller ytre fiender Det må aksepteres at Norge har en defensiv overvåkingstjeneste som ivaretar Norges sikkerhet i forhold til fremmede stater, ytre fiender. Dette er en virksomhet som folk flest forbinder med avsløring av fremmed spionasje i Norge, men som naturligvis i stor utstrekning på defensivt vis også er å hindre muligheten for slik virksomhet gjennom dokumentsikring, fysisk sikring av bygninger, sikkerhetsrutiner m.m. Fra 1948 og fram til i dag er i underkant av 30 personer dømt for spionasje i Norge. Ytterst få av disse har blitt oppdaget/avslørt gjennom Overvåkingstjenestens egen virksomhet, men på grunn av tips fra andre personer/organer. I det hele er det antakelig grunn til å slå fast at når det gjelder rikets ytre sikkerhet, har Overvåkingstjenesten gjort et ytterst slett arbeid. Det viser f.eks. Lygren/Haavik-sakene, hvor politiet først arresterte feil person. Som ansatt i norsk utenrikstjeneste hadde Gunvor Haavik gjennom 28 år hele 259 møter med sine KGB-kontakter, uten at Overvåkingstjenesten oppdaget det.

Dette har rimeligvis å gjøre med hvem Overvåkingstjenesten anser som en sikkerhetsrisiko, hvem som potensielt vil kunne gå i ledtog med en fremmed stat. Erfaringene viser, med noen ytterst få unntak, at det ikke er politiske motiver som får folk til å selge gradene informasjoner til fremmede stater, men pengeproblemer, alkoholproblemer, m.m. Om derfor Overvåkingen hadde tillagt dette motivet den faktiske vekt det har, ville Norge hatt et sterkere forsvar mot spionasje fra fremmede stater. Kanskje Overvåkingspolitiet i 60-åra burde ha konsentrert sag mer om det som foregikk i nabohuset - i Utenriksdepartementet -Istedenfor å fotografere demonstranter ved den amerikanske ambassaden. Da ville vi kanskje vært spart for det Riksadvokaten har definert som den alvorligste spionasjesak i Norge i etterkrigstida.

Norge trenger et overvåkingspoliti mot ytre fiender, men ikke et politi til å overvåke det som i dag defineres som indre fiende: politisk opposisjonell virksomhet og personer og grupper som stiller sag kritisk til den rådende samfunnspolitikk.

I. J.

Se også: CIA, Etterretningstjeneste, KGB, Overvåking.
Litteratur: V. Marchetti og J. D. Marks: CIA and the Cult of Intelligence, New York 1974, J. E. Andersson og E. Borgen: Storebror ser deg, Oslo 1973.

Hermansson, Carl-Henrik

Hermansson (1917-), svensk kommunistisk politiker og skribent, riksdagsrepresentant og leder av SKP (Sveriges kommunistiske parti), det seinere Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), i åra 1964-74.

Hermanssons fremste innsats har vært forsøket på å fornye svensk kommunisme både politisk og teoretisk. Som redaktør av kommunistpartiets hovedorgan ”Ny Dag” i 50-åra, sto han fram som talsmann for en åpnere linje overfor andre venstrekrefter og kritiserte forsiktig den østeuropeiske og sovjetiske kommunismen. I boka ”Vänsterns väg” (1965) tok han konsekvensen av denne linja og sluttet sag til den nye strømningen i europeisk venstrebevegelse, som på dette tidspunktet begynte å bli synlig, og som i de øvrige nordiske landene resulterte i dannelsen av radikale sosialistiske folkepartier.

På SKPs kongress i 1964 ble Hermansson valgt til partileder etter den avtroppende Hilding Hagberg. Valget av Hermansson markene en politisk svingning bon fra avhengigheten av Sovjetunionen, men innebar samtidig at partiet ble delt i to fløyer: en uavhengig og åpen og en ortodoks og sovjetvennlig. Gjennom den nye strømningens seier og Hermanssons smidige manøvreringer som partileder lyktes det SKP å unngå både en splittelse mellom de to fløyene og en dogmatisk forsteining. Hermanssons anstrengelser for å holde partiet sammen kunne imidlertid ikke holde i lengden. Sovjetunionens innmarsj i Tsjekkoslovakia og en rekke andre tilbakeslag for demokratiseringsforsøkene i Øst-Europa, førte i løpet av 70-åra til økende polarisering mellom partiets ortodokse og uortodokse fløy. Foran kongressen i 1977 ble stillingen uholdbar for den ortodokse minoriteten. Heller enn å lide et avgjørende nederlag i organisasjonen, valgte den å bryte ut. På grunn av Hermanssons politiske og taktiske manøvreringer i sin periode som partileder, hadde imidlertid den ortodokse grupperingens posisjoner blitt så svekket at partisplittelsen ikke endret den stillingen VPK hadde som den dominerende kommunistiske organisasjonen i svensk arbeiderbevegelse.

Hermanssons fremste teoretiske innsats har bestått i kartleggingen av strukturen i den moderne svenske kapitalismen. I bøker som ”Koncentration och storföretag” (1959) og ”Monopol och storfinans” har han gjort en banebrytende innsats når det gjelder å vise det svenske samfunnets økonomiske og maktmessige oppbygning. Hermansson viser i disse arbeidene den raske konsentrasjonen av kapital og eiendomsforhold i Sverige etter andre verdenskrig.

H. A.