Heartfield, John
Heartfield (1891-1968), tysk grafiker og fotomontør. Hellmut Franz Josef Herzfelde som i protest mot den tyske sjåvinisme under første verdenskrig forandret navnet sitt til John Heartfield begynte sin utdannelse som grafisk formgiver ved Kunsthåndverkskolen i München i 1908. I et år arbeidet han i Mannheim som emballasjedesigner, og et år seinere dro han til Berlin for å fortsette sin grafiske utdannelse. I Berlin ble han kjent med maleren og grafikeren George Grosz. Dette vennskapet førte tit et langvarig og fruktbart samarbeid.
Heartfields bror Wieland Herzfelde, seinere kjent forlegger ga i 1917 ut tidsskriftet ”Neue Jugend” av Heartfield og Grosz. Dette tidsskriftet ble en forløper for dadaismen i Berlin. I 1918 ble den fiktive - ”Club Dada” proklamert. Heartfield og Grosz var blant initiativtakerne, og Heartfield var med på en rekke utgivelser av dadaistiske tidsskrifter, delvis sammen med Raoul Hausmann, f.eks. ”Die Pleite” (1919) og ”Dada” (1920). Fra 1923 ble han fast medarbeider for ”Der Knüppel”, som var et satirisk tidsskrift utgitt av KPD. Men gjennombruddet som politisk kunstner begynte i 1925, da Heartfield startet sine serier med fotomontasjer for AIZ (Arbeiter-Illustrierten Zeitung). I dette tidsskriftet ble nesten alle hans berømte fotomontasjer trykt for første gang.
Ved siden av montasjene for AIZ laget Heartfield også en del bokomslag. Han var en fremragende bokgrafiker og en av de første som benyttet seg av fotografier på omslag av skjønnlitterære høker. Fram til fascistenes seler arbeidet han fast for det progressive forlaget Malik hvor Wieland Herzfelde var forlagssjef. Den kjente kritiker og dikter Kurt Tucholsky uttalte en gang: ”Om jeg ikke hadde vært Kurt Tucholsky, da ville jeg gjerne ha vært et bokomslag fra Malik forlag.”

En politisk kunstform
Heartfields store betydning i utformingen av en politisk kunstform lar seg ikke skille fra hans kunstneriske og politiske bakgrunn i 1920-årene. Slutten av første verdenskrig var et politisk vendepunkt for Europa. I Russtand seiret revolusjonen og i Tyskland ble borgerskapets idyll feiet bort. Arbeiderklassens politiske kamp var en realitet. Kunsten sto foran en skillevei, enten måtte den fortsatt følge borgerskapet eller den måtte slutte opp om arbeiderklassen. Dette betød at kunstnerne måtte forkaste den borgerlige kunstform og finne fullgode kunstformer som tjente sosialismen. Arbeiderklassen selv hadde ingen kunstformer å tilby.
Dette er bakgrunnen både for ekspresjonismen og dadaismen. Ekspresjonismen ville stille seg på folkets side, men fortsatte å benytte tradisjonen fra den borgerlige kunst: Kunstneren som symbol for folkets lidelser og kamp. Det som kjennetegnet dadaistene i motsetning til ekspresjonistene, var at de ikke abstraherte eller forandret tingene via en individuelt kunstnerisk omforming, men at de tok tingene for det de var.
For å konkretisere dette med et eksempel: Dersom man broderer en sovepute med et Stalinportrett istedenfor et idyllisk landskap, forblir det en sovepute og ingen sosialistisk kunst. Form og innhold er begge like nødvendig for enhver kunst. For dada var heller ikke den individuelle virtuositet (fremragende dyktighet) som en slags kunst-olympiade avgjørende, men dadaistenes evne til å formidle virkeligheten. Dette er selvfølgelig i og for seg ingen sosialistisk kunst. Men viljen til å formidle virkeligheten er forutsetningen for å kunne delta i virkelighetens forandring, dvs. å ta aktivt del i klassekampen.
Billedkunstens betydning som kommunikasjonsmedium hadde fått mindre betydning siden fotografiet, og i dens følge filmen, mer og mer ble dominerende i 20årene. I motsetning til billedkunst var både film og fotografi produkter av tekniske prosesser. Dette var avgjørende for Heartfield, som helt fra begynnelsen av unngikk å bruke pensler og oljefarger. Uten fotografiets tekniske forutsetning på den ene siden og dadaistenes antikunstneriske holdning på den andre siden, ville han ikke ha kunnet utvikle sin spesielle politiske uttrykksform: Fotomontasjen. Et fotografi, som følge av en upersonlig teknisk prosess, er bedre egnet til å formidle virkeligheten enn et individualistisk maleri. Men selv et fotografi virker bare objektivt, uten å være det i virkeligheten. Bak dets tekniske prosess skjuler fotografens subjektivitet seg, som bestemmer hvilket utsnitt av virkeligheten han velger. I den forstand er ethvert fotografi igjen en individuell virkelighetsamputasjon. Bare dersom dette faktum gjøres bevisst fra produsenten dvs. fotografen - for betrakteren, kan fotografiet benyttes som politisk våpen.
Dette er tilfelle for fotomontasjen. Som G. Lukács ellers ingen helhjertet tilhenger av Heartfield uttrykker det: ”Der montasjen i dens originale form, fotomontasjen, kan virke sterkt og til og med agitatorisk, fremkaner den sin spesielle virkning nettopp fordi den, på en overraskende måte, greier å sene sammen helt forskjellige fra deres sammenheng frigjorte deler av virkeligheten. ”
Det gjaldt for Heartfield å visualisere (fremstille i synlig eller forståelig form) dvs. å materialisere begreper og politiske konklusjoner med deler av reproduksjoner av virkeligheten som han satte sammen på en ny måte. Helt fra begynnelsen benyttet Heartfield fotomontasjen, ikke for å gjenspeile virkeligheten, men for å bevisstgjøre om den. Han gjør det når han f.eks. fremstiller et folkelig uttrykk ”Arsch mit Ohren” (Rumpe med ører). For å kunne uttrykke et konkret innhold måtte han finne en passende form. Fordi han fant en slik form kunne han formidle et konkret politisk innhold.
Heartfields fotomontasje far direkte parti i klassekampen idet den anskueliggjør sammenhengen mellom kapitalismen og krigen. Dette er ingen uforpliktende appell. Det å være mot krig betyr å være mot kapitalismen. Heartfield benytter seg aldri av sentimentaliteten Han vil bevisstgjøre andre om politiske mekanismer på den mest direkte måte.
De politiske informasjoner Heartfield alltid ga, viser at han ikke nøyde seg med å solidarisere seg med arbeiderklassens kamp for sosialismen mot kapitalismen og nazismen. Først når han greide å fremstille billedlig konkrete politiske prosesser på en direkte og overbevisende måte, kunne han overfor seg selv forsvare sine fotomontasjer som et kunstnerisk våpen i klassekampens tjeneste. Innholdet kunne han bare formidle med en fullgod revolusjonær form.

Flyktning
I 1932 måtte Heartfield flykte fra Hitler-Tyskland. Første stasjon var Prag (1932-1938). Her fortsatte han med fotomontasjene, som var bestemt for den illegale pressen i Tyskland. Mange av hans beste arbeider ble til i Prag. Men i 1938 måtte han fortsette flukten. Han slo seg ned i London. Sykdom og psykisk belastning pga. emigranttilværelsen på den ene siden og den engelske regjeringens restriksjoner for politisk aktivitet overfor tyske flyktninger på den andre siden, gjorde det vanskelig for Heartfield å arbeide like intensivt som i Tyskland og Prag. Han hadde vanskeligheter med å overleve rent fysisk. I 19431949 var han produksjonsleder i et engelsk forlag og lagde en rekke bokomslag, bl.a. for Penguins.
I årene 1947/48 ble han utnevnt til professor både ved ”Hochschule fur angewandte Kunst ” og ved Humboltuniversitetet i Berlin. I 1950 vendte han tilbake til Øst-Berlin og i 1956 ble han medlem av ”Deutsche Akademie der Künste”. Men til tross for alle ærestitlene, ble de siste årene en mager kunstnerisk tid for Heartfield. Han ble hedret som veteran, men han fikk ingen praktisk mulighet til å videreføre fotomontasjen som kunstform. Han arbeidet av og til som scenograf og laget en del teaterplakater.
I lange tider fantes det ingen egentlig videreføring av hans metode. Først i slutten av 1960årene ble den taft opp og videreført i BRD av en kunstner som Klaus Staeck. Som Heartfield hadde røtter i dadaistmiljøet i Berlin, hadde Staeck sine røtter i poparten.
P. Ha.



Hedmark
Hedmark er det største innlandsfylket i landet og med sine 27 335 km² er det herre Finnmark og Nordland som er større i utstrekning. Ved inngangen til 1978 budde det 185 398 menneske i fylket, som ut frå innbyggartalet er det bande største i landet.
Det er vanleg å dele Hedmark inn i tre hovudområde: Hedemarken med flatbygder, Glåmdalen eller Solør-Odal med blanda jord og skogbruksbygder og Østerdalane med dal og fjellbygder. Østerdalane er i plansamanheng gjerne delt i tre re Nord- og Sør-Østerdal samt Trysil/Engerdal. Fylkesnamnet Hedmark var såleis opphavleg knytt herre til området nord for Romerike og aust for Mjøsa. Namnet ”Heidmork” er typisk for namn gift utanfrå; det tyder folka som bur i grenselandet, utanfor sentrum. Dette var eit gammalt namn som utviklinga i etterkrigsåra på nytt har gjort til sanfor store delar av fylket.
I dag er fylket delt i 23 kommunar som med omsyn til utstrekning, folketal og sysselsetting syner stor variasjon. Størst folketal har Ringsaker med 30 016 innbyggarar, minst har Engerdal med herre 1 792 burette (tal frå 1.1.1978). To av kommunane, Hamar og Kongsvinger, er bykommuner, men elles er Hedmark, nest etter Sogn og Fjordane, det minst urbaniserte fylket i landet. I 1970 budde herre 38% i tettbygde strøk, men dette varierte frå 99% i Hamar til under 10% i Engerdal og Bendalen.
I 1950 og 60-åra var Hedmark eit fråflyttingsfylke med ein årleg folketalsauke på herre 0,2 %. I 70årg har dette endra seg: Medan talet frå 1960 til 1970 auka med mindre enn 2 000, var auken frå 1970 til 1978 nærare 7 000. Det meste av denne auken fin ein likevel i byområde sør i fylket (Hamar, Ringsaker, Elverum, Kongsvinger). Også i 70-åra har heile 11 kommuner hatt nedgang, dei fleste finn ein nord i fylket. Såleis viser Nord-Østerdalsregionen samla nedgang, medan Trysil/Engerdal herre har ein svak auke. Lokal busettingskonsentrasjon finn vi i alle kommunar. Særleg sterk regional konsentrasjon har det vore i Solør-Odal, der det suksessrike vekstsentret Kongsvinger i 70-åra auka sin del av folketalet frå 25,7 til 30,3%. Etter noverande grenser hadde kommunen i 1950 berre 22,4% av folketalet.

Nærings og arbeidsliv
Hedmark er det fremste jord og skogbruksfylket i landet. I 1970 delte yrkesbefolkninga seg slik på hovudnæringane: 21% i jord og skogbruk, 38% i industri/bygg og anlegg og 41% i andre næringar. Men variasjonane er store. I hedemarksregionen, som skil seg noko ut frå resten av fylket, finn ein 17% i primærnæringane, men heile 48% i sekundærnæringar. I NordØsterdalen har primærnæringane heile 41 % av yrkesbefolkninga, medan sekundærnæringane sysselset 31%. Ein stor del av sekundærnæringane her er jord og skogbruksindustri.
I 1970 var 82,5% av mennene og 27,4% av kvinnene mellom 15 og 69 år i lønna arbeid, dvs. at kvinnene har ein noko låg yrkesaktiv del sett i høve til landsgjennomsnittet.
I Hedmark er 3,3% av det samla arealet oppdyrka, medan 46,2% er produktiv skog. Det er grunnæringane, først og fremst skogen, som særmerker fylket. Dette set tilhøva i Solør-Odal og Østerdalen i brennpunktet. I Solør-Odal ligg dei typiske kombinerte jord og skogbruksbygdene. Jordbruket står sterkt og tyngde ligg i dag på kornbruk. Jorda er særleg rik og lettdriven. Det same gjeld for skogen, som er den beste i landet med høg bonitet (kvalitet) og gode driftstilhøve. Distriktet har samtidig ein godt utbygd sagbruksindustri.
Innan østerdalsregionane er det stor likskap i næringsgrunnlag. Det er skogbruket som dominerer; jordbruket blir mest drive som attåtnæring, om ein ser bort frå nokre av bygdene i Nordøsterdalen. Dal og fjellbygdene med stor høgd over havet, skil seg frå sørfylket med skrinnare jord, kortare vekstsesong og mindre bruk. Her er det mjølkeproduksjonen som dominerer. Heller ikkje skogbruket har dei same gode føresetnadene, her er lågare bonitet og vanskelegare driftstilhøve. Likevel sit distriktet inne med ressursar som kan gi gode utviklingsvilkår også i framtida.
Dei store næringsomveltingane bak den sterke og jamne veksten i den nasjonale økonomien har særleg ramme sysselsettingsgrunnlaget i dei tradisjonelle næringane. Dette har ikkje minst hedmarksbygdene fått merke. I tillegg fann endringane i skogbruket stad over ein svært kort periode. Frå midten av 50-åra har nye reiskapar og driftsmåtar gjort trongen for arbeidskraft langt mindre. Når samtidig store delar av busettinga nettopp var grunnlagt på kombinasjonsdrift mellom småbruk og skogsarbeid, skapte dette ei dramatisk næringskrise på bygdene. Her er årsaka til at Hedmark er elt utflyttings og pendlarfylke.
Ser ein fylket samla, var talet på skogsarbeidarar i 1950 heile 12 195. Ti år seinare er dette redusert til 9 663, og i 1970 var det herre 3 518 personar med hovudutkomme frå skogen. Bene i SolørOdal gjekk talet på syssellette i primærnæringane samla ned frå 14 053 til 4 314 i åra frå 1946 til 1970. Veksten innanfor andre næringar kunne på langt nær erstatte dette tapet. Eitt resultat av denne utviklinga var framveksten av bortearbeid. Store delar av dei arbeidsføre tok arbeid i Osloområdet. For skogsarbeidarar var ikkje bortearbeid ei heilt ny erfaring, men pendlartilværet må likevel seiest å ha skapt nye levemåter.
Det er Solør-Odal som er det store pendlardistriktet. I 1971 har ein rekna ut at talet på langpendlarar (som er borte ei veke eller meir) var heile 3 940, eller rundt tredjeparten av alle lønstakarar. Odalskommunane ligg på topp: I NordOdal var heile 60% av dei syssellette langpendlarar, i Sør-Odal var dette tilfelle for halvparten (tala er noko usikre). Det er grunn til å tru at talg har blitt noko redusert dei siste åra, mellom anna fordi kommunane har vore aktive i arbeidet med å sikre nye arbeidsplassar. Senterkommunen Kongsvinger slår her i ei særstilling, men også andre kommunar har hatt gode resultat.

Sosiale tilhøve i eit historisk lys
Det kan vere grunn til å seie litt om dei endringar i sosiale tilhøve som tala ovanfor ikkje får fram. Når uttynninga har vore sterk, er det nok rett å peike på at distriktet i nokon grad var overbefolka sett i høve til næringsgrunnlaget. Klart nok har flyttinga frå bygdene gjort ende på verdfulle sider ved levemåten, men i elt historisk lys er det viktig å legge vekt på ei omfattande betring i materiell levestandard. Det var ikkje minst naud og fattigdom som før sette merket sitt på bygdene. Grunnane til dette var fleire.
Det einsidige næringsgrunnlaget var ein grunn. Del store elvene, med Glåma som den fremste, gjorde distriktet til råstoffeksportør. Som gode fløytingselvar gav dei først og fremst Oslo og Østfoldbyane gode utviklingsvilkår. Derfor har også utanbygds eigarinteresser og lokale herrer hausta dei største fruktene av den gode skogen. Del gamle sagbruksprivilegia var andre historiske føresetnader for dette.
Dermed kan ein også gjere ende på ei vanleg forestilling om at ”utkantane” har vore sjølvberande og isolerte. Skogsnæringa, som dei aller fleste på ein eller annen måle var knytte til, var svært sårbar for marknadssvingingar. Dels på grunn av spekulasjon og jobbing frå eigarane og kjøparane si side, skapte stadige kriser naudår i distriktet. Særleg i førre hundreåret var dei hyppige og omfattande. Sjølv el så fjern hending som den franske revolusjonen i 1848 slo inn med krise for folket i skogsbygdene.
At det nettopp var småkårsfolket som blei ramme, heng samen med den sosiale strukturen skogbruket la grunnlaget for. Del store skilnadene mellom dei få rike og dei mange fattige er såleis eit anna særmerke for bygdene i Hedmark. Lar ein dei ulike gruppene av sysselsette i primærnæringane i Solør-Odal uttrykke den sosiale klassedelings ved hundreårsskiftet, finn ein at heile 4/5 var usjølvstendige (jord og skogsarbeidarar, leilendingar og husmenn). Når vi også velt at mange sjølveigarar sat med små og tunge bruk, og med attåtarbeid i skogen, gir dette eit godt inntrykk av situasjonen.

Politiske tilhøve
I politisk samanheng har Hedmark fått namnet ”det raude fylket ”. Dette er fordi dei sosialistiske partia har hatt sterk oppslutning. Heilt frå 1927 har desse partia hatt over 50 % av stemmene ved stortingsvals. I den sterke vekstperioden for arbeidarpartia fram til krigen ser ein også at oppslutninga i Hedmark auka relativt sterkare enn i landet elles. Også i dag er Hedmark fylket som har flest sosialiststemmer: 67 % ved siste stortingsval. Nærast kjem Finnmark med 65 % og Oppland med 59 %.

Stortingsval 1965-1977
  1965 % mand. 1969 % mand. 1973 % mand. 1977 % mand.
A 57,1 (5) 61,3 (5) 60,0 (4) 60,1 (6)
H 10,4 (1) 10,3 (1) 10,1 (1) 11,1 (1)
SP 19,4 (2) 17,7 (2) 20,3 (2) 13,4 (1)
Kr. F. - 2,1 - 5,7
V 2,5 2,4 - 1,2
DNF - - 0,1 0,5
SF 5,1 3,4 - -
SV - - 13,7 (1) 6,0
NKP 5,4 2,7 - 0,7
ALP/FrP - - - 0,8
RV - - - 0,2
Statistisk Sentralbyrå


Ser ein nærare på sosialiststemmene i fylket, finn ein at kommunistane har stått sterkt, sjølv om oppslutninga har gått i bølger. Etter splittings i 1923 fekk NKP ved valet i 1924 19,3 % av stemmene mol 24,7 % til Arbeiderpartiet (NKP fekk 6,1 % for landet samla). Dette, og at kommunistane heldt stillings betre her enn i resten av landet (hedmarkingen og småbrukaren Emil Løvlien var den siste NKPvalde stortingsrepresentant 1957-61), må ein sjå i samanheng med den sosiale strukturen og med skogsarbeidarane sin kamp for levekåra; det var her dei militante aksjonane i mellomkrigsåra gjekk føre seg (tal. Julussakonflikten i 1927/28). Interessant er det å merke seg at Hedmark NKP har vore elt typisk bygdeparti med skogsarbeidarar og småbrukarar som medlemmer; mellom industriarbeidarane har dei aktive tilhengarane vore få, noko som har gjort partiet meir pragmatisk og mindre tru mot tesene. Dette kom til uttrykk då NKP braut ut frå SV; dei fleste kommunistane i Hedmark følgde ikkje med. I dag sit SV med to ordførarar i Åmot og Åsnes men begge stader er det borgarleg varaordførar.
Ved siste val styrkte Arbeidarpartiet stillinga og med 60 % av stemmene tok partiet heile 6 av dei 8 representantane fylket sender til Stortinget. Dette er eitt mandat meir enn det partiet tradisjonelt har hatt. Partiet har no 18 av 23 ordførarar. Av borgerlege parti har Senterpartiet stått sterkast. Partiet får stemmer frå storbøndene i sør, men har størst tyngde i nordfylket. Dette er interessant også i ein nasjonal samanheng, fordi det er her vi finn tyngdepunktet for den ”grøne pol ” i partiet. Det er SPpolitikarane herifrå som er mest tilbakehaldne i forhold til samarbeid med Høgre. Jamt over har SP hatt to av fylket sine mandat, men fekk berre eitt ved siste val. Vi finn SPordførarar i Alvdal, Folldal, Tolga og Tynset, og varaordførarar i Os, Tolga, Tynset, Våler og Åmot. Høgre har, med størst oppslutning i byane, hatt jamt over tiandedelen av stemmene og eitt mandat. Partiet har likevel ingen ordførar eller varaordførar.
Meir finmaska kom styrketilhøvet mellom partia i dag til uttrykk ved valet til Fylkesting i 1975 (55 mandat); A: 31, SP: 9, H: 6, SV: 5, Kr.F: 3, DNF: 1. Fylkestinget og administrasjonen har sete i Hamar.
Eit anna uttrykk for politiske tilhøve i fylket gav EFavstemminga. Deltakinga var 80 % og 55,6 % stemte nei. Dette varierte frå eit jafleirtal på 68,8% i Hamar til elt neifleirtal på 74,9 % i Åsnes. Dei siste åra har også ”grasrotaktiviteten ” auka, mellom anna med aksjonar mol veg og reguleringsplaner, t.d. i Kongsvinger.

Andre tilhøve

Av offentlege tenester kan nemnast at daginstitusjonar for bom har vore lite utbygde i fylket men er no i sterk vekst. 1 1976 var det berre 32 barnehagar, og 14 av desse var private. Til saman gav del plass for berre 6,1 % av borna under 7 år. Elles kan nemnast at nynorsken ingen plass har i Hedmark. Berre ein kommune, Folldal, har nynorskklasser i grunnskulen. Dette gir ein nynorskprosent på 0,2.
A. Ha. / M. V.

Litteratur: S. Tønneson: Røde skoger, Oslo 1976. A. Vatnebryn og N. A. Rotheim: Landbruksressursene i Hedmark. Hedmark landbruksselskap, Hedmark fylkesskogkontor, 1973.

Hedning
Antagelig er grunnbetydningen av ordet hedning: en som bor på heden, men det må raskt ha fått betydningen: usivilisert person og ikkekristen. Kristendommen spredte seg fort i Romerrakets byer og ble etter år 380 fremmet av keisere og konger som hadde salt maktgrunnlag i teltbebyggelser. På landsbygda levde gamle religiøse forestillinger og skikker lengre enn i byene, noe også det engelske ord ”pagan” (hedning) er et språklig manne om. ”Pagan” kommer fra latin og betyr egentlig ikke-militær og bonde. At gammel tro, led og skikk lever lengre på landsbygda enn i byene, er en erfaring som vel også ligger til grunn for byuttrykket: ”et gudsord fra landet”.
Ordet ”goyim”, det hebraiske ord for hedning, ble brukt ved overlettelse av bibelske ord for ikke-israelitter og ble derfor fylt av den israelittiskkristne forakt for annerledes troende. Israelittene mente seg å være Jahves utvalgte folk som hedde fått kjenne Jahves vilje gjennom Moseloven og profetene. Ingen andre kunne behage denne eneste gud, for de kjente ikke hans vilje. Derfor var alle ikke-israelitter urene, uvitende og ulydige. Mellom israelitter og ”goyim” ble det reist en ”mur” som skulle hindre at israelitter ble urene og ulydige ved å pleie omgang med hedninger. Muren bestod ikke bare av seder og skikker, men også av voldsom forakt for andre folks religiøse forestillinger og sedvaner.
De første kristne var jøder og så på hedningene som jøder flest. Men da hedninger også ble troende kristne, oppstod en voldsom konflikt i urkirken. Skulle hedningene holde Moseloven for å bli godtalt som kristne eller skulle de fritak for alle renhetsbud, sabbatoverholdelse og tempelskatter? Paulus stols kompromissløst for frihet fra Moseloven for hedningekristne, mens Jakob, Jesu bror, ville at de hedningekristne også skulle overholde Moseloven. Han forlangte at hedningekristne skulle holde enkelte renhetsbud. Uten det ville det være umulig for jødekristne å spise sammen med hedningekristne. Feltes nattverd ville også bli umulig. Striden døde bort da de 12 apostlers jødekristne menigheter ikke greidde å overleve romernes ødeleggelse av Jerusalem og tempelet der i år 70. Det jødiske folk møtte ulykken med å pålegge seg enda strengere kulturelt og religiøs isolasjon og ville ikke lenger tåle at noen jøder også var kristne. Uten tilknytning til jødedommen, greidde ikke de jødekristne å overleve. Bare hedningekirken, eller Pauluskirken, fortsatte, og den opptok flere og flere av Moselovene, noe som ble forstått som guds evige vilje. Fra omkring år 800 ble søndagen sett på som en jødisk sabbatsdag og søndagsarbeid ble forbudt.
De hedningekristne så på seg selv som det sanne Israel, og alle bibelord om hedninger ble test som beskrivelse av ikkekristne folk. Ikkekristnes skikker og religion ble sett på som opprør mot den ene sanne gud og beskrevet av kristne som det rene åndelige mørke. Alliert med fremmedhat (noe som mennesker synes å ha svært naturlige anlegg for), rettferdiggjorde dette forfølgelser, korstog og grove misjonsmetoder. Respekt for andres kulturverdier fikk trange kår i den kristne misjonsbevegelse og har det til denne dag. Misjonærer som ikke greidde å se på andre religioner som den rene ugudelighet, ble mistenkt for å fornekte kristendommen og drive med religionsblanding. Ettersom misjonsvirksomhet ikke lenger kan fremmes i ly av kolonialisme, har den kristne misjon blitt mer tolerant og lydhør overfor andre religioner. Kirkehistoriers mørke kapitler viser tydelig at kristne aldeles ikke befinner seg utenfor det ugudelighetens mørke som bibelen beskriver. Tvert imot har møtet med andre kulturers toleranse og humanisme gitt de kristne en ubehagelig følelse av å være lenger borte fra nestekjærlighetens oppfyllelse ene såkalte hedejeger.
E. Re.



Hedningesamfunnet, Det Norske
Det Norske Hedningesamfunnet ble stiftet høsten 1974 av ca. 60 personer. Det kaller seg for en antireligiøs, humanistisk frigjøringsbevegelse, og mener at kirken har fått så stor urakt at det ikke nytter å bekjempe den med hensynsfull lovlydighet. Nettopp fordi kirkens innflytelse er beskyttet gjennom lovverket, vil brudd på blasfemiparagrafen, ulovlige demonstrasjoner og provokasjoner på religiøse møter, være brukbare midler til å kjempe mot kirkelig maktmisbruk. Mens Humanetisk Forbund først og fremst vil gi ikketroende et alternativ til kristent dominerte livsseremonier, vil hedningesamfunnet bekjempe den kristne tro fordi de mener den er umoralsk og psykisk skadelig. Ordet ”hedning” er brukt bevisst for å vise at man har erklært de kristne krig. Ordet er ikke brukt for å anbefale en armen religiøs eller fordi man ønsker å vende tilbake til gammel norrøn tro.
Hedningesamfunnet regner med å ha ca. 1 000 medlemmer ved utgangen av 1978. Foruten dagsaktuelle løpesedler utgis bladet ”tro Dets.
E. Re.



Hedtoft, Hans
Hedtoft (1903-55), dansk sosialdemokratisk politiker, minister i 1945, statsminister i 1947-50 og 1953-55.
Hedtoft het opprinnelig Hansen, men tok i 30-åra navnet Hedtoft-Hansen og het senere bare Hedtoft. Hedtoft var fra et fattig hjem i Århus. Etter alminnelig kommuneskoleutdannelse kom han i lære og ble litografisk trykker. 16 år gammel ble han formann for lærlingeforeningen i Århus og aktiv i den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen. Da denne i 1919 brøt med Sosialdemokratiet og sluttet seg til kommunismen, ble han i Sosialdemokratiet og var i 1920 med på å stifte Danmarks sosialdemokratiske Ungdom (DsU), hvor han ble sekretær og i 1927 formann. I begynnelsen av 20åra var han en periode på den sosialdemokratiske partihøyskolen Tinz i Thüringen i Tyskland.
I 1929 flyttet han til København, hvor han på Staunings initiativ ble assistent i partiet og sekretær for dets folketingsgruppe. I 30-åra ble det klart at han var Staunings kronprins (se art. Stauning), og i 1939 avløste Hedtoft ham som formann (”forretningsførere) for partiet. I 1935 var han også blitt medlem av Folketinget. I 1941-45 var han trådt tilbake som formann i partiet etter ordre fra tyskerne, men beholdt de fleste av sine andre stillinger, blant annet medlemskapet i Folketinget. I frigjøringsregjeringen Buhl i 1945 var han sosialminister, og etter venstreministeriet Knud Kristiansens fall i 1947 dannet han sin første regjering. Etter en borgerlig regjering fra 1950-53 ble han på ny statsminister og fungerte i denne stillingen fram til sin død.
Hedtoft var en glimrende taler og en dyktig skribent. På sitt vis var han en overgangsskikkelse i det danske Sosialdemokrati mellom Stauningtidas arbeiderførere og 60-åras strømlinjede økonomer og teknokrater. Politisk lå han før okkupasjonen helt på linje med Stauning, dvs. at han representerte en parlamentariskreformistisk oppfatning med front mot kommunistene og mot enhver såvel politisk som faglig opposisjon til Sosialdemokratiet innenfor arbeiderklassen. Fra 1935 var han hovedkraften bak ”Hovedorganisationernes Informations og propagandaavdeling”. (HIPA, senere AIO). Dette organets hovedoppgave var å drive antikommunistisk agitasjonsvirksomhet og å forhindre kommunistisk innflytelse på arbeidsplassene og i de faglige organisasjonene. Men under den tyske okkupasjonen representerte han likevel en mer nasjonal og demokratisk linje i Sosialdemokratiet enn Stauning og mange andre i partiledelsen. Uten å knytte Sosialdemokratiet direkte til motstandsarbeidet, arbeidet han for å unngå at partiet ble kompromittert i befolkningen som samarbeidsvennlig, og ved befrielsen viste denne holdning seg klart å være den heldigste for partiet.
Den mer forsvarsvennlige innstillingen som karakteriserte Sosialdemokratiet etter 2. verdenskrig, må til dels tilskrives Hedtofts innflytelse. Under den storpolitiske spenningen i 1948-49 arbeidet han for å opprette et skandinavisk forsvarsforbund. Da disse planene brøt sammen pga. Norge, som siktet mot NATO-medlemskap, gikk også Hedtoft inn for dansk tilslutning til NATO. I begynnelsen av 50-åra strandet også de forhåpninger Sosialdemokratiet hadde halt etter krigen om større planlegging av og kontroll med den danske økonomien.
Hedtofts politiske karriere ble således langt fra kronet med hell, noe han også til en viss grad erkjente selv. Han døde av et hjerteslag under et møte i Nordisk Råd i Stockholm i januar 1955.
C. B.



Hegel, Georg Wilhelm Friedrich
Hegel (1770-1831), tysk filosof som fikk avgjørende innvirkning på bl.a. marxismen og eksistensialismen. I ettertiden har Hegel virket på flere måter. Gjennom sitt abstrakte ”system” påvirket han mange filosofer i forrige århundre, særlig i England og USA. Det samme system frastøtte mange andre, som ved å definere seg mot Hegel også ble uatskillelig knyttet til ham, for å bruke en typisk hegelsk formulering. Dette gjelder særlig Søren Kierkegaard. I nyere tid har mange gjenoppdaget Hegels mer konkrete ungdomsverk ”Phänomenologie des Geistes” (”Åndens fenomenologi”), som bl.a. er utgangspunktet for fransk eksistensialisme. Et særlig komplisert forhold til Hegel hadde Karl Marx. På den ene side avviste han Hegels abstrakte og idealistiske tenkning, men på den armen side ble han varig påvirket av Hegels metode (”dialektikken”) og av Hegels ønske om å nå fram til en helhetsforståelse av tilværelsen. Hegelforskningen og hegelianismen i dag er preget av en rekke motsetninger og variasjoner, som svarer tilde nyanser og tvetydigheter man etter hvert har klarlagt hos Hegel selv. Han var den mest spekulative tenker i filosofihistorien, og samtidig den mann som sa at ”Lesningen av morgenavisen er en slags realistisk morgenbønn”. Hans verker gir et inntrykk av ugjennomtrengelig abstraksjon, men han var også som knapt roen armen besatt av det konkrete, med inngående kunnskap om sin tidsvitenskap og politikk. Sterkere enn noe annet gir han kanskje et inntrykk av en lidenskapelig natur, som ble hemmet snarere enn hjulpet av de systematiske tankerammens han påla seg selv.
Hegel var født i Stuttgart, men reiste i 1788 til Tübingen for å studere teologi. Her møtte han bl.a. dikteren Hölderlin og filosofer Schelling, som begge fikk stor betydning for hans utvikling. Han opplevde også som entusiastisk tilskuer Den franske revolusjon. Mellom 1793 da han forlot Tübingen og 1800 begynte han å utvikle sine egne filosofiske ideer. Hans ”teologiske ungdomsskrifter” ble først offentliggjort i 1907. De inneholder innslag av det vi i dag ville kalle en eksistensialistisk fortolkning av kristendommen. I 1801 dro Hegel til Jena, der også Schelling holdt til. Han kom etter hvert til å ta avstand fra Schellings betoning av den intuitive erkjennelse (som skyldes intuisjon og ikke erfaring/refleksjon) og til å legge større vekt på rasjonell forståelse. Hans forelesningsnotater fra Jenatiden er offentliggjort i vårt århundre. De omtales ofte som Hegels arbeidsfilosofi og kan sies å foregripe marxistiske tanker. I 1806-7 skrev Hegel ”Phänomenologie des Geistes”, hans første selvstendige arbeid og i manges øyne hans største verk. I 1807-8 var Hegel redaktør av avisen ”Bamberger Zeitung”, og mellom 1808 og 1816 var han rektor på et gymnas i Nürnberg. Her skrev han et annet av sine hovedverker, ”Wissenschaft der Logik”, som utkom i 1812-16. Deretter var han professor i filosofi, først i Heidelberg (1816-1818) og så i Berlin 1818-1831), der han hersket over hele den tysktalende filosofiske verden. I denne tiden publiserte han sitt endelige filosofiske system (”Encyclopädie der philosophischen Wissenschaften” fra 1817) og ”Philosophie des Rechts” (1821). Etter hans død var det elever av ham som utga hans forelesninger over historiefilosofi, filosofihistorie, estetikk og religionsfilosofi.
Hegel ble dypt preget av de to prosesser som doinmerte hans samtid, og som for ham var et tegn på at han levde i en verdenshistorisk epoke: Den franske revolusjon og den industrielle revolusjon. Til disse to prosessene kan vi knytte to nøkkelbegreper i Hegels filosofi: negasjon og arbeid. For Hegel var Robespierres terror nøkkelepisoden i Den franske revolusjon, den rene ødeleggelse eller negasjon som måtte til for at noe nytt skulle oppstå. Hele hans filosofi var preget av denne tanken om at utvikling og forandring skjer gjennom en serie negasjoner, gjennom kamp og konflikt. For å finne seg selv, må man først forlate seg selv og kjempe mot seg selv, i en form for fremmedgjøring: Hegel ga en ny mening og et nytt nedslagsfelt til denne gamle tanken fra mystisk filosofi, som også ble overtatt av Marx i hans forsøk på å gi en mening til historien. Samtidig var Hegel klar over at arbeid, den tålmodige forming av en gjenstridig materie i menneskets bilde, også var nødvendig for menneskets utvikling. I sin analyse av forholdet mellom herre og trell pekte han på at herren havner i en blindgate fordi han forholder seg rent abstrakt og nytende til den materielle natur, i motsetning til trellen som bearbeider den og former den.
Hegels analyser av de økonomiske motsetningene i det moderne samfunn (særlig bør revnes §§ 236-46 i ”Philosophie des Rechts”) foregriper mange av de teorier om overproduksjon, etterspørselssvikt og imperialistiske kriger som senere ble utviklet av Marx, Lenin og Keynes. Av sine analyser av motsigelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten trakk Hegel ikke den revolusjonære konklusjon at kapitalismen måtte oppheves, men den reformistiske slutning at den måtte under statlig kontroll. For ham var staten og mer spesielt den prøyssiske stat i hans samtid fornuftens konkrete uttrykk, den høyeste form for menneskelig liv. Han betraktet det politiske liv som en åpen og offentlig prosess, der enkeltinteressens skulle renses gjennom en formidlingsprosess som svarer til det vi i dag kaner den korporative stat. Denne organiske oppfatning av staten står i klar motsetning til den liberale statsoppfatning, som mer legger vekt på individenes beskyttelse fra meningspress i hemmelige valg.
Hegels historiefilosofi ble lagt fram i to versjoner. Den ”populære” versjon i ”Forlesningene over historiefilosofi” har i dag minimalt krav på vår interesse. Hegel forsøker her å passe inn verdenshistorien i sine logiske skjemaer, noe han uten vanskeligheter får til ved passende utvalg og misforståelser. Langt mer interessant og langt mer vanskelig tilgjengelig er den teori som utvikles i ”Phänomenologie des Geistes”. I dette verket forsøker Hegel å vise den indre sammenheng mellom de tankesystemer, praktiske holdninger og samfunnsordninger som har fulgt etter hverandre gjennom verdenshistorien. Denne rekonstruksjon har seg selv som mål, i den forstand at Hegel vil vise hvilke historiske betingelser som måtte foreligge før det ble mulig å tenke historisk; før menneskesinnet kunne overvinne sin naturlige tilbøyelighet til å forcape seg i det som eksisterer her og nå. Dette er åpenbart et prosjekt av stor betydning. Viktig er også den metode Hegel bruker i sin rekonstruksjon, som går ut på å følge de psykologiske og samfunnsmessige motsigelser som inngår i de ulike faser av utviklingen. Motsigelsene skaper en indre spenning og fører til endring gjennom stadig mislykkede forsøk på å oppheve dem. Som Aristoteles før ham (”Metafysikken” 1005 b) gjorde Hegel den feil å tro at slike motsigelser var i strid med kontradiksjonsprinsippet (motsigelsesprinsippet), det vil si det logiske prinsipp som sier at en påstand og dens negasjon Ikke begge kan være sanne. Mens Aristoteles på dette grunnlag benektet at psykologiske motsigelser kunne eksistere, og at en person ikke kunne tro. både på en påstand og på dens negasjon, trakk Hegel i ”Wissenschaft der Logik” den konklusjon at kontradiksjonsprinsippet måtte forkastes. Han ble ledet til den samme konklusjon i sin analyse av hvordan endring kunne være mulig; her ble han særlig påvirket av de såkalte "eleatiske paradokser” fra gresk filosofi. Når vi i dag har store problemer med å akseptere Hegels ”Logikk”, er det nettopp fordi den bygger på et brudd med kontradiksjonsprinsippet. Hvis to selvmotsigende påstander begge kan være sanne, blir det ikke mulig å si noe fornuftig i det hele tatt; ikke engang Hegels egen filosofi går fri i denne nedbrytningsprosessen. Det er beklagelig at denne berettigede kritikken av Hegels metode har fått mange til å overse hans uendelig fruktbare praksis. Selv om han i logikken trakk de gale metodekonklusjoner av sin egen praksis i ”Fenomenologien”, betyr ikke det at den siste er verdiløs; tvert om er dette verket fortsatt en kilde til innsikt i sosiale og psykologiske prosesser.
Blant de som har videreutviklet Hegels innsikter i ”Phänomenologie des Geistes” bør særlig nevnes Karl Marx og JeanPaul Sartre. Marx ble inspirert av Hegel i sine analyser av de samfunnsmessige motsigelser under kapitalismen. Sartre har videreført disse tankene (i ”Critique de la Raison Dialectique”) og bygger dessuten på Hegel i sine analyser av motsigelsene i bevisstheten (”L'Etre et le Néant”). Sammenligningene med Marx og Hegel viser allikevel store forskjeller. Mens Hegel mente at motsigelsene ville bli opphevet gjennom den fornuftige stat og den filosofiske tenkning, mente Marx at denne opphevelsen bare kunne skje gjennom en revolusjon som avskaffet staten fullstendig. Sartre avviker enda mer radikalt fra Hegels syn, idet han mener at menneskets situasjon er dømt til å være motsigelsesfull, både på det individuelle og på det sosiale plan. Som enkeltmenneske er individet preget av det selvmotsigende ønske om både å være en ting og en bevissthet, mener Sartre; samfunnet er på sin side dømt til å gjennomgå en uendelig rekke av ”revolusjoner som spiser sine egne” og til å skape grunnlag for nye revolusjoner.
J. E.


Se også: Dialektikk.
Litteratur: J. Elster (red.): Hegel, Oslo 1967. C. Taylor: Hegel, Oxford 1975.

Hegemoni
Hegemoni er opprinnelig et gresk ord, ”hegemonia”, som betegnet en stats ledende stilling innenfor et statsforbund. De enkelte stater i forbundet hadde indre selvstyre, og hegemoniet begrenset seg til førerskap i krig mot en felles fiende. Hegemoni var ideelt sett basert på samtykke og frivillig tilslutning. Sparta hadde under første perserkrig hegemoni over den greske hæren. Ved dannelsen av det attisk-deliske sjøforbundet gikk hegemoniet over til Aten, men ble på ny overtatt av Sparta etter peloponneserkrigene. Forsøket på å etablere hegemoniske forbindelser mellom de greske bystatene tok slutt med Makedonias overherredømme over det gamle Hellas.
Begrepet hegemoni har senere hatt en viktig plass i den marxistiske tradisjonen. Lenin understreket proletariatets hegemoniske rolle i den borgerligdemokratiske revolusjonen (1905). I 1920-årene oppfattet Bukharin ”Den nye økonomiske politikk” (NEP) i Sovjetunionen som proletariatets hegemoni i et system av klasseallianser: ”arbeiderklassen og bøndenes diktatur”.
Den italienske kommunistlederen Antonio Gramsci overtok Bukharins bestemmelse av hegemoni. I artikkelen ”Det sør-italienske spørsmål” (1926) definerer Gramsci proletariatets hegemoni som den sosiale basis for arbeiderstaten: Arbeiderklassen kan bare bli den herskende og ledende klassen i samfunnet om den ”lykkes i å oppnå bøndenes samtykke”. Følgelig forutsetter hegemoni ”at man tar hensyn til interessene og tendensene i de grupper som det utøves hegemoni over, at det etableres et bestemt likevektskompromiss.” Hos Gramsci åpner hegemonibegrepet også for en radikal utvidelse av den marxistiske statsoppfatningen. Staten er ikke bare et tvangsapparat eller en klasses diktatur, men består også av ”hegemoniske apparater” (kirken, skoler, aviser etc.) som sikrer borgerskapets intellektuelle og moralske hegemoni over andre sosiale klasser. Gjennom de hegemoniske apparater sikrer borgerskapet oppslutning og samtykke om sin politikk. Gramsci åpner på denne måten for en analyse av den institusjonaliserte folkelige støtten til kapitalismen i Vest-Europa - et tema som systematisk ble unngått i den dominerende kommunistiske tradisjonen.
I Gramscis perspektiv spiller de intellektuelle en sentral rolle som redskaper for hegemoniet og som ”overbygningens funksjonærer”: De intellektuelle fungerer som sement i en sammensatt sosial maktblokk. En klasses herredømme er slik sammensatt av tvang og hegemoni, der evnen til å skape enhet og samtykke er den normale garantien for klassens maktposisjon. Bare i en ekstrem situasjon med hegemonisk krise organiseres den herskende klassen rundt statens tvangsapparater (autoritære ”løsninger”, fascisme etc.).
N.G.

Se også: Dominans, Gramsci.
Litteratur: P. Anderson: ”The Antinomies of Antonio Gramsci”, New Left Review, nr. 100, 1977. P. Puig i Scotoni: Hegemoni og revolusjon hos Antonio Gramsci, Kontrast 7/1977.

Hegna, Trond
Hegna (1898), norsk politiker, pressemann og skribent. Cand. philol. 1923, fremtredende medlem av organisasjonen Mot Dag (1921-36) og redaktør av tidsskriftet ”Mot Dag” 1926-28. Han var Mot Dags første formann i Det Norske Studentersamfund 1924 og ble det påny i 1936. Medredaktør av Arbeidernes Leksikon og en av arbeiderpartipressens mest aktive skribenter (redaktør av Rjukan Arbeiderblad 1924-25, Vestfold Arbeiderblad 1939-40 og 1ste Mai, senere Rogalands Avis 1940-58).
Hegnas politiske og kulturelle virke har vært preget av en usedvanlig mangesidighet. Tre hovedarenaer peker seg ut: politikk, journalistikk og skribentvirksomhet.
Politisk har Hegna gjennomløpt flere faser. Fra å være plassert på arbeiderbevegelsens venstrefløy i Mot Dagtiden, med en kom periode i NKP (1927-28), ble han hurtig forsonet med Arbeiderpartiet etter Mot Dags oppløsning i 1936. Innen DNA spilte han en fremtredende rolle som partiets finanspolitiske talsmann på Stortinget etter krigen (Hegna var stortingsmann fra 1950 til 1965, fra 1954 som formann i finanskomiteen). Likevel beholdt han i store trekk sin ungdoms radikale samfunnssyn, f.eks. I EF-saken alle ganger den har vært aktuell: Trans i denne profilen er han den av motdagistene som har gjort seg sterkest gjeldende i klare partipolitiske sammenhenger. Tranmæl ville riktignok ikke ha Hegna som sin etterfølger i Arbeiderbladet dertil var han antakelig for ukontrollerbar. Men Hegna er blitt gitt tillitsverv finnen DNA i en utstrekning som er blitt få andre motdagister til del (han var medlem av DNAs landsstyre 1949-53 og nestformann i stortingsgruppa fra 1958). Også etter at han trakk seg som stortingsmann, har Hegna utført betydningsfulle oppdrag for partiet, bl.a. som medlem av den statlige skattekomiteen fra 1966.
Som journalist har Hegna innehatt en rekke viktige verv. Foruten å ha innehatt redaktørpostene i DNAs presse, var han i en kort periode i 1927 den faktiske redaktør av NKPs hovedorgan ”Norges Kommunistblad”. Stilistisk er Hegna en yndet bruker av Mot Dags kjente spesialitet: den antydende og lett malisiøse (ondskapsfulle) satire. I Studentersamfunnet gjorde Hegna seg bemerket for sin agitatoriske kraft, men også for sin hang til spissfindig teoretisering som var næret av sterke filosofiske interesser. Det var dette trekk Erling Falk hadde i tankene da han i godt vennelag en gang lot falle følgende karakterstikk: ”Det er to sjeler i Hegna: en praktisk og livsnær bondegutt, skåret like ut av Lifjell i Telemark, og en doktrinær Hegnarius som i sin innerste grunn er en teolog”.
Hegna skrev sin kanskje mest avgjørende artikkel som pressemann sommeren 1940 i egenskap av redaktør av lste Mai i Stavanger: lederen ”Ingen nordmann til salgs”. Den manet til fastbet overfor okkupasjonsmakten på et tidspunkt da frontene ennå var preget av uklarhet. Artikkelen førte til at Hegna ble fengslet. I alt satt han nesten 2 1/2 år i tysk fangenskap i Norge.
Hegnas intellektuelle profil har i høy grad tatt fange av hans Interesse for russisk kultur og samfunnsliv. Han har bak seg en omfattende oversettervirksomhet av skjønnlitteratur (bl.a. Ilja Ehrenburgs ”Gaten ved Moskvafloden”). I 1931 utga han brosjyren ”Stalin om SovjetRusslands politikk”, og i 1937 ”Sovjet, Stalin og generalene”. Særlig den siste viste at Hegna ikke var helt fri for en noe ukritisk Stalinbeundring på den tiden. Hegnas skribentvirksomhet omfatter også boka ”Bjørnstjerne Bjørnson og norsk samfunnsutvikling” (1933), ”Ådals bygdebok” (1957), en fagforeningshistorikk og andre politiske småskrifter, bl.a. om skattespørsmål. Hegna har lenge vært sterkt interessert i opplysningsarbeid. Alt i 1920 ble han lærer ved ”Arbeiderpartiets Dagskole”. Som motdagist ble han en forgrunnsskikkelse i gruppas arbeideropplysningsvirksomhet, noe han førte videre finnen DNA (han var bestyrer av arbeiderhøgskolen på Malmøya i 1937 og opplysningssekretær i Vestfold faglige samorganisasjon 1937-40). Til Hegnas politiske interessefelt hører også utenrikspolitikk. Han var medlem av Nordisk Råd fra 1953 og møtte som delegat ved FN i 1950 og 1957.
B. Ha.

Se også: Falk, Mot Dag.

Heimstaddikting
Nærskylde skandinaviske omgrep er folke og bondelivsskildring, heimbygdsdikting, hjemstavnsdigtning, skolelærerlitteratur, regionalism. I somme land kan vi tale om ei heimstadrørsle med grunnlag i den aukande industrialisering og urbanisering: ”den jydske bevægelse”, dei skånske dikterane med Ola Hansson i brodden, regionalisme i Frankrike, den keltiske rørsla i England, ”roman de la terre” i Canada. Særleg i Tyskland var denne ”Heimatbewegung” sterk, med slagordet ”los von Berlin” og Langbehns programskrift ”Rembrandt als Erzieher” (Rembrandt som oppdragar) i 1890. Trass i dei folkelege kulturelle verdiar denne nostalgien hjelpte fram, vart rørsla regressiv og iallfall i Tyskland reaksjonær; den tyske heimstaddiktinga førte utan vidare rett Inn i den nazistiske Blut und Bodendiktinga.
Med si interesse for lokalmiljø og detaljer, landsbygd og natur er heimstaddiktinga litterært avhengig av både naturalisme og nyromantikk. I Noreg er m.a. Bjørnsons bondeforteljingar litterære føresetnader. Men særleg naturalismen er hos oss utgangspunkt for heimstaddiktinga, som gjerne drøfter sosiale og mellommenneskelege tilhøve og konfliktar på bygdene. Eit velbrukt motiv er t.d. sosiale skilje som grunnlag for motstand mot giftarmål mellom gardjente og husmannsgut. Heimstaddiktinga er likevel meir optimistisk enn typisk naturalisme. Ho er lite merkt av dekadense og utviklar seg i hovudsak i realistisk retning utetter i 90åre (Seland, Løland).
Hovudgenren for heimstaddiktinga er heller einfeld tredjepersons forteljing (noveller eller kone romanar), i slekt med munnleg forteljekunst og oftast utan kunstlitterære forteljetekniske ambisjonar. Dei mest typiske heimstaddiktarane har skrive etter måler lite lyrikk. Innanfor dramatikken first det ei lang rad ”spelstykke for ungdomslag”, men dei er mindre knytte til visse geografiske miljø og ikkje så konkret avhengige av heimstaden som prosadiktinga. Ein del skodespel er også skrivne for institusjonsteater (Hoprekstad).
Samfunnsmessige føresetnader for heimstaddiktinga i Noreg er fyrst og fremst ”det store hamskiftet” i bygdesamfunnet i siste tredelen av det 19. hundreåret og alle dei dramatiske omskifte og motsetnader det førte til. Viktig var dg betre skule og bibliotekstell, aviser,, framvoksteren av organisasjonsliv på bygdene osv., slik at det vart meir naturleg og nødvendig for bondeungdom og andre frå lægre klasser både å lese meir og å uttrykkje seg skriftleg. For mange vart det avgjerande at folkemålet fekk skriftleg form i nynorsken. Det førte dg til at den dominerande delen av heimstaddiktinga vart ein del av den nynorske tradisjonen. Jens Tvedt (debuterte i 1885) er ”retningens grunnlegger her hjemme” (K. Elster d.y.) og også rekna for vår mest typiske naturalist. Somme av heimstaddiktarane som skreiv bokmål, har eit anna sosialt utgangspunkt, frå storbonde (Aanrud) eller embetsmannsklassen (Hj. Christensen), men også heimstaddiktinga på bokmål fekk ofte eit norskare språkleg preg enn den vanlege norskdansken.
Liksom målrørsla fungerte kulturelt frigjerande og for det meste politisk radikalt, var den nynorske heimstaddiktinga i utgangspunktet ei relativt progressiv dikting, knytt til småborgarskapet og delvis til proletariatet på bygdene under ”kapitalismens frigjørende fase” (E. Bull d.y.). Tilhøvet mellom eigande bønder og bygdeproletariatet (husmenn o.a.) blir ofte harmoniser i heimstaddiktinga (Aanrud), sjølv om motsetnader og kan vere sterkt framheva (Løland, Jaastad).
Etter at industrialiseringa for alvor set inn kring 1910, kjem mykje av heimstaddiktinga i eit tvitydig tilhøve til både industrien og arbeidarklassen som begge trugar strukturen i bygdesamfunnet. Men her og er det ein viss skilnad mellom ei moraliserande og ei meir arbeidarsolidarisk holdning til strukturendringar og klassekamp.
Mellom heimstaddiktarane som mellom andre dikterar er kvinnelege forfattarar ofte lite synlege, men mange kvinner skreiv dikt og stykke i blad og aviser (J. Arnesen (”Strilegjenta”), A. Lahgjord). Dette heng samen med utdanningssituasjonen for kvinner og med kvinna sin plans i bygdesamfunnet.
Innanfor den borgarlege bokmåls og sentrumsdominerte norske litterære institusjonen har heimstaddiktinga korne til å stå for ei provinsiell og mindreverdig dikting. Bene sjeldan har omgrepet vore brukt om typisk bydikting (Braaten). Heimstaddiktinga har skildre miljø og tilhøve som stod fjernt geografisk og sosialt for byfolk, og oftast var der på eit språk som ikkje var ”høveleg”. Den litterære institusjonen har hylle som ”allmenngyldig” litteratur med psykologisk eller eksistensielt samansette hovudpersonar som er uttrykk for er borgarleg urban livskjensle og sjølvforståing. Heimstaddiktinga har såleis sjeldan vorte skildre og forstått ut frå sine eigne føresetnader og har ofte hatt lett for å falle utanfor så vel fagleg interesse i form av forsking og undervisning, som produksjonslistene i forlaga.
Heimstaddikting som term har vore lite brukt om samtidig litteratur i etterkrigstida. Frå slutten av 1960års har lokalmiljø og utkantsamfunn atter vore utgangspunkt for ein meir omfattande litterær produksjon. Men termen har likevel vore lite brukt om denne litteraturen, som heller blir kalla utkant- eller lokaldikting eller blir nemnd etter område eller landsdel.
I. St.

Sjå også: Bygdekultur, Holm.
Litteratur: R. Thesen: Diktaren og bygda II-III, 1955-65. R. N. Nettom: Hjemstavnsdiktningen og B. Birkeland: Eit litterært miljø blir til, i E. Beyer (red.): Norges litteraturhistorie 4, Oslo 1975. LM. Greverus: Der territoriale Mensch, 1972.

Heks
Bål og brann, henging, all slags bestialsk tortur, dette vart lagnaden åt millionar av kvinner i Europa herre for nokre hundreår sis. Ein stad mellom 9 og 30 millionar, for det aller meste kvinner, vart gjennom godt og vel to hundreår torturerte og drepne, kanhende den største menneskefakta verda har sett. Dei store forfølgjingane reknar ein fok til ikring år 1500. Men historiebøkene har lite å fortelja om denne grusomste bolken av kvinnenes historie.
Hekseforfølgjingane var ein konsekvens av den katolske kyrkja sine dogmer og av ønske om auka makt. Kvinnene sat finne med kunnskap om sjukdomar, om prosessar i naturen og religiøse førestellingar som var trugande for kyrkjemakta.
Samstundes med den offisielle kyrkjereligionen, levde blant bonde og landsbyfolka i Europa lenge restane av ein gemal førkristen religion med røter i matriarkalske tradisjonar (sjå art. Matriarkat). Mykje av dette, truleg det meste, vart bore vidare av kvinnene, frå mor til dotter og doner på nytt. Noko var delar av den gamle religionen, ein kult med sterke islett av grøderikdomsritar. Det meste var likevel praktisk kunnskap om åtgjerder mot sjukdomar, om kvinnekroppen og korleis han fungerer, kanhende særleg om svangerskap, fødsel og abort. Tradisjonar som før hedde vore kollektive, gjekk etter kvart som kyrkja sin påverknad varm fram, over til å bli hugsa og brukt berre av nokre. Samanhengen mellom middel og mål forsvann då kyrkja sitt metafysiske syn på menneskekroppen, sjukdom og helse smått om senn sneik seg inn; eit dårleg byte for folk. Desse kunnige kvinnene som små ljosplettar i eit mørkt rom vart nett opp til, der vart beundre, frykta og hats. I folk sine augo var makta deira stor. Makt over liv og daude, evner som verka overnaturlege på folk, laut vera trolldom. Det vart ei lett sak for kyrkja sine menn å rydja grunn for hat og redde for desse kvinnene. Det som før var ei hjelp i dagleglivet, vart no stemple som antikristendom og djevelskap.
Men denne religionen var ikkje verket åt nokon kristen djevel. Religionen åt heksene hedde røter langt tilbake i tida, til tider før det vi i dag kallar antikken. Guddomen deira vert av nokre kalla ”Den Hornede Gud”. Men opprinneleg har guden herre vori partneren åt ei stor gudinne, den store livgjevande gudinna som vart dyrke under ulike namn i fleire årtusen i heile området kring Middelhavet og vidare austover. Kulten åt den europeiske hekse kan liknast med den gamle greske dionysoskulten som hedde sitt utspring i Trakia, eit område med sterke matriarkalske drag langt opp i antikkens Hellas. Dionysos vart dyrke i månelyse vårnetter av kvinner og herre kvinner. Dei såg på han som inkarnert (lekamleggjort) i ein liten geitebukk, og kulten toppe seg i fortæring av guddomen. Rituals var av ein sterk orgiastisk karakter og var ein hyllest til jords og grøderikdomen.
Mykje av dette er mest Identisk med heksekulten. Til desse små religiøse samfunna høyrde som oftast tolv kvinner og ein mann, til samen tretten, talet vi i dag har ein viss angst for, men for heksene var det eit heilagt tal. Den 13. deltakaren, mannen, spela rolla og vart sett på som inkarnasjonen av guddomen. Han var oftast kledd ut som geit, vanlegast ser det ut til med geitskinn og horn, altså som ein bukk. Hekseprosessane nemnar ulike slag forkledningar, men bukkefiguren står i ei særstilling. Dei møttest ute i naturen, kring gamle heilage tre eller i lundar. Å sjå på visse treslag som heilage eller som symbol for det heilage, er eit særdrag ein finn i religionane til flerre folk i Europa og den nære Orienten. Tydelegast er det kanhende i den keltiske kulturen, men vi finn det mellom anna og tydeleg i den gamle nordiske kulturen.
Sabbaten, som det store religiøse samkomet vart kalla, var i det heile sterkt knytt til spesielle stader og tidspunkt. Valborgsnatta og Jonsoknatta har vore to av der viktigaste samlingstidene. Kva som hende på sabatten er ikkje godt å sela heilt sikkert, anna enn at det har vore ein religiøs fest halden i løynd, med eit offermåltid til ære for guddomen. Heksene har hatt god kjennskap til ymse urter og deira verknad på kroppen. Visse giftige urter har medvete vorr brukt som middel til å koma guddomen nærane under dei kultiske festane, og for å kunna sjå Inn i framtida. Dette var den såkalla heksesalva. Ho vart smurd på delar av kroppen der huda er tynn og lett tek opp i seg væsker. Då hekseprosessane var komne i gang, og den katolske kyrkja sitt nye og sjuke hekseomgrep vart kjent hos folk, vart kulten nokre stader det han var skulda for å vera; Bit vrengebilete av den katolske messa. I dei protestantiske landa meinte dei geistlege at Sabbaten var ei blanding av katolsk messe og heidenskap. Etter kvart sveiv den gamle trug bort for det jamne folket. Berre av nokre få, på bortgøymde plassar, vart gamletrua haldi i live.
Men desse kvinnene var ikkje herre deltakarar i el religiøs sekt. Dei var fyrst og fremst berarar av ein tradisjon av gamle medisinske åtgjerder og eit livssyn der menneska var sterkt knytte til det sykliske i livet på jorda, i voksteren, årstidene, månefasane, kvinnas menstruasjonssyklus, flo og fjøre. Det er mykje som vitnar om at dei har hatt god kjennskap til kroppen, især kvinnekroppen og korleis han fungerer, både fysisk og psykisk. Dei har kjent veksestadene åt plantene, levevilkåra dei trong, kva dei inneheldt, korleis dei verka på kroppen åleine og samen med andre planter, og den rette tida å plukke dei på. Dei kjeldene vi har, fortel om ein høgt utvikla urtevitskap.
Dei europeiske heksene sin medisinske innsats har konsentrert seg om to ting: å verne om svangerskap og auke grøderikdom, og det motsette: å hindre fødslar. Dei var kunnige jordmødre for både kvinner og dyr, og sat finne med hjelperåder for sjukdom og andre problem under svangerskapet. Metodane deira har kombinert omsynet til den fysiske og psykiske helsa, og den psykiske helsa sin verknad på fosteret. Rettleiing i og bruk av ulike prevensjonsmiddel og middel til å framkalle abort har vore den andre hovuddelen av aktivitetane. Og her har plantene hatt mykje å sela, pluss eventuelle mekaniske teknikkar. Når ein les om hekseprosessane frå t.d. Frankrike og England, er det særleg to store ”synder” kvinnene blir klaga for: åtgjerder som gjorde kvinnene og dyra ufræve, og å ta livet av små horn. Dette var eit alvorleg trugsmål mot kyrkja og Guds orden. At kvinnene freista kontrollere eigen frævleik var for kyrkja sine menn ufatteleg, og ein stor styggedom. Kunne dei kontrollere seg sjølve, kunne dei sakte dg kontrollere annan produksjon i samfunnet. Andsynes desse kreftene kjende kyrkja og hennar ”lækjarar” seg makteslause. Melon det dei gamle lækjarkonene gjorde hadde grunnlag i ei praktisk forståing av korleis kroppen fungerer, var kyrkja sine metodar sørgjeleg mangelfulle.
Til Danmark-Noreg kom heksehysteriet nokre tiår etter dei fyrste store heksebrenningane på kontinentet. Fyrst i 1560åra kom den fyrste prosessen i Noreg. Dette har samanheng med at protestantismen vart offentleg og påboden religion. Folketrug og gamal katolsk tru og skikk vart sett på som ein stor fare for den nye kyrkja. Ein av dei som gjorde mest for at heksebåla skulle loge mot himmelen her i landet var Christian IV.
Dei som vart forfølgde som hekser i Noreg, skil seg på nokre punkt frå dei i det øvrige Europa. For det fyrste ser det ut til å ha vori kvinner med ein annan bakgrunn, dei har ikkje vori med i hemmelege religiøse samfunn av same slag. For det andre fortel prosessmaterialet for det meste om halvgamle, einlege og framfor alt utfattige kvinner. Nokre unntak frost det, som tal. Anna Absalon i Bergen, ei fornem frue, enkje etter magister Absalon Pedersøn Beyer. Men her, som elles, finn vi at berre ein særs liten del av dei klaga var menn, om lag ein sjettedel av dei 750 kjende prosessane. Det eigentlege talet på drepne kvinner frå denne tida er utan tvil mykje høgare.
Den protestantiske kyrkja sin angst for kvinner var om mogeleg større enn den katolske kyrkja sitt kvinnehat. Men det var langt dei same ”syndene” dei norske kvinnene vart skulde for. Sentralt i norske førestellingar om trolldom og derfor i dei norske prosessane står omgrepet ovund. Ovunda var ei farleg kraft, og det var henne kvinnene vart skulde for å bruke til eiga vinning og andres skades skuld. Ofte ser det ut til at dei som var kjende som gode lækjarkoner og jordmødrer, har vorti sparte. Folk har ikkje klart seg utan dei. Om dei norske heksene ikkje har vori organiserte i religiøse småsamfunn, har dei delt mykje av kunnskapane til sine europeiske systrer. Heksesalva har vori flittig brukt her i landet òg, likeeins andre urteblandingar.
Prosessen, rettssaka dei som vart skulda for hekseri vart utsette for, følgde om lag same mønsteret her som elles i Europa. Heile prosedyren alle prøver, torturmetodar for å få dei stakkars kvinnene til å tilstå finn ein i ”Heksehammaren” (Malleus Maleficarum), el bok utgitt av tyske dominikanarmunkar, Krämer og Sprenger, i 1487. Desse to har ikkje hatt noko betre syn på kvinner enn geistlege flest på deira tid, og har klart å stable på beina tallause prov på kor låkt eit vesen kvinna skulle vera. Ordet femina skulle tyde ”den som har mindre tru”, og derfor var kvinner eit lett byte for djevelskapen i verda. Å vera kvinne var i seg sjølv nok til å bli klaga og brend som heks.
Det vart trudd at heksene stod i pakt med Djevelen, og når dei gjekk inn i denne pakta, fekk dei eit merke på kroppen der han rørte ved dei. Dette merket vart sett på som eit prov på at kvinna var ei heks, og fann de! eit slikt merke var vegen til bålet ikkje lang. Merket var trudd å sitja på den venstre sida av kroppen. For å finne dette merket vart kvinnene stukne med nåler over heile kroppen, frå tå til isse. Det vart trudd å vera ein kjenslelaus plett, men nokre gongar taler kjeldene om ein plett på skap som ei lita brystvorte. Dette var ei sikker prøve, for slike merke har mest alle menneske. Ei anna bestialsk prøve var vassprøva. Hender og føter på kvinna vart bundne saman, og så vart ho kasta ut i eit vatn. Flaut ho var ho ei heks, sokk ho var ho uskuldig. Ofte vart det bundi eit tau kring livet på kvinnene, og på den måten var det ei lett sak å halde de! flytande. Gret ikkje kvinna under den fryktelege torturen ho vart utsett for, var det eit prov på skuld. Hekser var ikkje trudd å kunna gråte. Slo ikkje desse prøvene til, fanst det ei mengd andre.
Var ikkje syndene heksa vart skulda for av verste slaget, hende det ho vart hengd før ho vart brend, ein litt lettare måte å døy på. Etterpå vart ho brend, for elden var før trudd å reinse sjela for synder. Levande brenning var likevel den vanlegaste avrettingsmåten.
Kyrkje og kongemakt ser ut til å ha lykkast i krigen mot desse kvinnene. Den gamle religionen døydde heilt, og med han dei siste restane av kvinnestyre i Europa.
L. G.

Sjå også: Galskap.