Hansteen, Viggo
Hansteen (1900-1941), sosialistisk advokat, I 1920- og 30-årene kjent som forsvarer i klassejustissaker, bla. I Menstadsaken. I 1936 overtok Viggo Hansteen etter Trygve Lie som juridisk konsulent i LO. Tidligere hadde han vært sentralt engasjert i studentpolitikken gjennom Mot Dag og tilhørte i noen år NKP. Til LO kom han i Hovedavtalens, den solidariske lønnspolitikkens og den nye arbeidsfredens periode og ble snart kjent som en skarp og forstandig rådgiver for sekretariatet.
Den store prøven kom med det tyske overfallet på Norge i 1940. Etter å ha fulgt med regjeringen på dens flukt nordover, vendte Hansteen sommeren 1940 tilbake til Oslo og gjenopptok virksomheten under de kaotiske økonomiske og politiske forhold som rådet. Det gjaldt å hindre at det faglige arbeidet skulle revne helt. Vankelmotet i egne rekker var omfattende, særlig på grunn av kommunistenes lojalitet mot Hitltler-Stalin-pakten. Fra London oppfordret norske myndigheter til en sivil motstand som det ikke var grobunn for i fagbevegelsen. Det tyske presset var omfattende og førte til utskifting i LO-ledelsen, skjønt noen nazifisering ennå ikke var aktuell. Tysker-jobbingen trakk til seg skarer av tidligere arbeidsledige. Tariffer og overenskomster fløt. i dette første krigsåret var Hansteen det faste punkt i Landsorganisasjonens ledelse, omstridt, men likevel samlende i sin balansering mellom de forskjellige hensyn. Tyskerne endret sin politikk etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941. Norges ressurser skulle utnyttes, og dette medførte større kontroll over fagbevegelsen. Under melkestreiken i Oslo høsten 1941, som Hansteen forgjeves advarte mot, bød anledningen seg for Reichskommissariat til å gjennomføre en nøye planlagt skremselsaksjon. Unntakstilstand med standrett ble innført i Oslo-området, radioapparatene inndratt, og Hansteen ble stilt for standrett sammen med klubbformann Rolf Wickstrøm på Skabo. De ble skutt 10. september 1941.
Denne maktdemonstrasjonen lyktes i første omgang over all forventning. henrettelsen av Hansteen og Wickstrøm virket lammende på opinionen, og folk avleverte radioapparatene i god orden. Likevel var aksjonen et misgrep. Den sivile motstand økte, og Hansteens død fikk stor symbolsk betydning for hjemmefronten. For ettertiden står han som den annen verdenskrigs fremste martyr i Norge og den eneste sentrale arbeiderleder som ble offentlig henrettet av okkupasjonsmakten.
H. F. D.

Se også: Administrasjonsrådet, Fagopposisjonen av 1940.

Hansteen, Aasta
Hansteen (1824-1908), en av pionerene i den borgerlig-liberale kvinnebevegelsen i Norge. Ved sitt originale vesen og ofte voldsomme framferd, skilte hun seg klart fra de fleste andre pionerene, som i langt sterkere grad holdt seg innenfor de gjengse regler for borgerlige kvinners oppførsel. Hun utdannet seg som portrettmaler, både i Kristiania der hun var født som datter av professor Chr. Hansteen, og i København og Düsseldorf. Allerede i denne tidlige perioden av sitt liv var hun tydelig preget av egne psykiske vansker og av andre menneskers reaksjoner på disse. Senere skulle disse vanskene tilta under trykket av dårlige økonomiske kår og av den motstand hun møtte som kvinnesakskvinne.
I 1870 ble hun provosert til sitt første engasjement i kvinnesaken av en artikkel i Morgenbladet, der kirkens krav om kvinnenes underordning ble forsvart overfor den engelske filosofen John Stuart Mills teorier (se art. Mill, John Stuart). Fra da av og inntil sin dødsdag skrev Hansteen et utall polemiske artikler i aviser og tidsskrifter og utgav en rekke brosjyrer og skrifter om kvinnesak. Sentralt i dette forfatterskapet sto problematikken rundt kvinnens stilling i forhold til de kristne kategoriene skapelse, syndefall og frelse. Hansteen rettet skarpe angrep på det gammeltestamentlige og paulinske syn på kvinnen som kirken forfektet. Kvinnens underordning var ifølge Hansteen ikke en opprinnelig gudevillet tilstand som var gitt ved skapelsen, men en seinere tilkommet straff for synden.
Hun anklaget kirken for å holde kvinnen fast i en syndefallstilstand som nå var opphevet. Tydelig påvirket av tidas utviklingsoptimisme hevdet hun at Guds straffedom over synden endelig var oppfylt, og at de opprinnelige gode tilstander fra før syndefallets tid var i ferd med å vende tilbake. Kvinnen måtte nå få komme opp på det nivå som hun opprinnelig var blitt skapt for. Hansteen understreket sterkt at også kvinnen var skapt i den treenige Guds bilde som fullt og helt menneske, mannens like og dermed hans sideordnede medhjelp. Sitt hovedverk fra 1878 gav hun også den karakteristiske tittel ”Kvinden skabt i Guds Billede”. Som foredragsholder over samme emne hadde hun allerede en tid møtt mye hån og forakt. I tillegg bidro hennes sterke forsvar for en ugift mor til at forholdene ble vanskelige for henne i Norge.
Utledd og forpint dro hun til Amerika i 1880. I Boston var hun i kontakt med et utpreget feministisk miljø som kom til å bety mye for hennes videre utvikling. Under inntrykk av kvekerne og ”Christian Science” videreutviklet hun sine tanker til en feministisk teologi, med vekt på det kvinnelige element i religionen. I artiklene ”Prestevældets Aand” og ”Kvinden og Kirken” som hun sendte hjem til Nylænde i 1888, anklaget hun statskirken for å undertrykke dette element. I de 9 årene hennes Amerika-opphold varte, reiste hun mye rundt og propaganderte i tale og skrift. Hun var svært vanskelig stilt økonomisk, og utallige konfrontasjoner med enkeltpersoner i det aristokratiske Boston-miljøet var nok en medvirkende årsak til at hun valgte å reise hjem til Norge i 1889.
Her hjemme opplevet hun at den borgerlige kvinnebevegelsen var i sterk vekst, og ved sitt mot og sin uavhengighet ble Hansteen snart et samlingsmerke for denne. Hun ble valgt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening (se art. Kvinnebevegelsen) og senere også hyllet av en samlet presse. Inntil sin død fortsatte hun å være en flittig skribent, ikke minst i Nylænde.
Hansteens forfatterskap er ikke av den største verdi. Hennes originale tanker fikk ikke særlig gjennomslagskraft og ble neppe tatt alvorlig verken i den offentlige debatt eller i kirkelige kretser. De filosofiske og teologiske spekulasjonene var til dels uklare og framføringen av dem for spesiell. I tillegg var hun vel for tidlig ute. Ikke desto mindre presenterte Aasta Hansteen en alternativ teologisk tenkning om kvinnen som man seinere finner spredte paralleller til hos andre kvinnesaksforkjempere, og som man på dette hold kunne anvende i kampen mot kirken dersom man ønsket å argumentere på teologiske premisser. Hansteens sterke betoning av kvinnens religiøse og sosiale likeverd og av det kvinnelige element i religionen forble en inspirasjon som kunne påvirke andre og som seinehar fått en klarere utforming i moderne feministisk teologi. Såvel til denne som til Hansteen er det imidlertid nødvendig å stille spørsmål ved berettigelsen og nytten av å legge en så stor vekt på det såkalt særegne kvinnelige element i tilværelsen. Hansteen leverte en nødvendig korreksjon til Stuart Mills sterke vekt på likheten mellom mann og kvinne. Men hun kom muligens derved til å understreke forskjellen mellom kjønnene i for sterk grad og ende opp med en mystifisering av kvinnen og det kvinnelige.
Hansteen viste også spirer til å gå ut over sin typisk borgerlige miljøbakgrunn. Allerede tidlig sluttet hun seg til den nasjonale og frisinnede bevegelse. Hun utgav en rekke dikt og skrifter i tilknytning til målsaken, bl.a. en av de eldste landsmålsbøker i vår litteratur ”Skrift og Umskrift i Landsmaalet” i 1862.
Hansteen sympatiserte tydelig med Venstre da dette vokste fram. I Amerikatiden pleiet hun vennskap med Marcus Thrane og var medarbeider i avisa ”Den Nye Tid” som Thrane hadde overtatt. Hun viste interesse for Garibaldi og stilte seg kritisk til pengeveldet i Amerika. I enkelte artikler viste hun spredte glimt av en gryende forståelse for arbeiderklassen. Men Aasta Hansteen var framfor noe opptatt av en åndelig frigjøring av kvinnen og stilte ikke i særlig grad praktisk-økonomiske krav. Hun arbeidet for en ny oppfatning og vurdering av kvinnen på religiøst grunnlag.
B. N. L.

Se også: Key.

Hardangervidda
Hardangerviddo, Hardangerviddi, Ålmanviddi, Viddi eller vår form Hardangervidda, er avgrensa av Ustevassdraget og Hardangerjøkulen i nord, Eidfjord, Sørfjorden og Odda-dalføret i vest, Røldal, Vinjedalføret, Totak og Møsvatn i sør og Tinn-dalene, Uvdal, Dagali og Skurdalen i aust. Vi kan òg avgrense Vidda med E 76, RV 362, RV 37, RV 8 og RV 7.
Området ligger i hjertet av Sør-Norge, og danner fjellovergangen mellom Østlandet og Vestlandet. Det dekker deler av Buskerud, Telemark og Hordaland fylke og kommunene Hol, Nore-Uvdal, Tinn, Vinje, Odda, Ullensvang, Eidfjord og Ulvik. Hardangervidda er Europas største høgfjellsplatå. Det ligger på 1100-1300 meter over havet og har arktisk karakter. Området er som naturtype enhetlig, men det sorterer forvaltningsmessig under tre fylker.
Fra 1960 har NVE (Norges Vassdrags- og Elekt og Statskraftverkene vært i gang med kartleggings- og planleggingsarbeider på Hardangervidda. De siste planene som gjelder regulering av Veig og Dagali, blei lagt fram 16.11.77 og representerer en produksjon på 2 TWh i året, fordelt med 0,7 TWh på Veig og 1,3 TWh på Dagali. Dette svarer til et halvt års produksjonsøkning av elektrisk kraft i Norge. Fra før er det utbygd 10 TWh på vidda. I underkant av 2 TWh er verna varig.
Ved kongelig resolusjon 20. august 1971 blei det oppnevnt et utvalg som hadde som mandat å kommed en samordna plan av Hardangervidda. Utvalget leverte sin innstilling 30. mai 1974 (NOU 1974:30), kjent som Hardangerviddaplanen. Utvalget skulle se på ulike sider ved landbruk, naturvern, vitenskap og friluftsliv som kan ha betydning i landssammenheng, men skulle ikke ta stilling til om kraftutbygginga burde gjennomføres eller ikke. Utvalget la fram to forslag til nasjonalpark på Hardangervidda, der forskjellen mellom dem er den planlagte kraftutbygging.
Hardangervidda er en ressurs. Vi kan bruke den på forskjellige måter: Utnytte den biologiske pro(landbruk, jakt, fiske, bærplukking), utnytte naturen til rekreasjon, utnytte vassdraga til kraftproduksjon eller bruke den for å tilegne oss kunnskap. De ymse bruksmåtene kan ikke alltid kombineres. Ei utnyttingsform kan ødelegge for andre. Den klassiske konflikten gjentar seg også på Hardangervidda: Kraftutbygging - naturvern. Hvilke brukergrupper skal prioriteres? Hardangerviddautvalget er av Stortinget gitt mandat til å utrede andre utnyttinger av Hardangervidda som tjener landet som helhet. Utbygging av Veig og Dagali er uforenlig med forslaget om nasjonalpark.
Som bakgrunnsmateriale har utvalget også fått uttalelser fra kommunene som blir berørt av utbygginga. Eidfjord kommune blir bare berørt av Velg-utbygginga og går klart inn for denne. I likhet med de andre kommunene tar de ikke stilling til den utbygginga de ikke blir berørt av. I Ullensvang blei det med 8n stemmes overvekt vedtatt å gå inn for Veig-utbygginga. Nore-Uvdal og Hol går begge klart inn for Dagali-utbygginga.
Brukerne av Hardangervidda kan deles inn i: Grunneiere, fjellturister, bygdefolk og nordmenn generelt. Hvordan vil disse at vidda skal brukes og forvaltes? Grunneierne meiner landbruket må prioriteres høgest i arealdisponeringa. De vil drive et godt vilt- og fiskestell og ønsker et så stort økonomisk utbytte på så lang sikt som mulig. Av fjellturistene ønsker bare 5 % prosjekta Eidfjord og Dagali gjennomført. De prioriterer landbruk og forskning foran all anna utnytting og turisme framfor vassdragsregulering. 36 % vil frede hele vidda.
Lokalbefolkningen kan i likhet med grunneierne opptre som forskjellige brukere. De kan både utnytte den biologiske produksjonen på vidda, og de kan utnytte området til naturoppleving. Generelt stiller 70 % seg negativt til vassdragsregulering.
Hardangervidda er det mest besøkte fjellområdet i Norge. Nordmenn generelt er skeptiske til flere bilturister, privathytter, flere veger og flere vassdragsreguleringer på Hardangervidda. Hardangervidda prioriteres høgere enn noe anna fjellområde i Norge.
Vi ser en klar forskjell mellom grunneiere og andre brukere når det gjelder styringsretten. Grunner redd for å bli fratatt sine rettigheter hvis området skal forvaltes fra høgere hold. De ser også oppretting av en nasjonalpark som en trussel mot deres bruk av vidda, og går derfor i mange tilfelle inn for kraftutbygging. Lokalbefolkningen meiner at styring av jakt og fiske bør ligge hos kommunale nemnder, mens større prosjekter bør reguleres av et fellesorgan. Fotturister, som spesielt bruker vidda, og nordmenn generelt setter begge sin lit til en offentlig forvaltning.
L. Y.



Harmoni
Ordet harmoni kommer av gresk ”harmonia ” og betyr samstemmighet, sammenføyning av motsetninger eller forskjeller til et hele. Ifølge et gresk sagn var Harmonia datter av Ares (krigsguden) og Afrodite (gudinne for kjærlighet og ynde). Harmoni er et grunnbegrep i de fleste høykulturer og er ofte forbundet med forestillingen om at verden skapes av og opprettholdes ved at motsatte kosmiske prinsipper holder hverandre stangen.

Harmoni som kosmisk prinsipp
Begrepet harmoni anvendes innenfor ulike felter og vitenskaper. Hos enkelte førsokratiske filosofer (500-400 f.Kr.) forstås virkelighetens innerste lovsom et vekselspill mellom motstridende krefter. Av det motstridende fremgår den skjønneste harmoni (Heraklit). Pythagoréerne kom fram til at grunnlaget for de musikalske harmonier (intervaller, skalaer), nemlig tall og tallforhold, bestemte alle naturens forløp og var uttrykk for de kosmiske lover. Fra pythagoréerne stammer læren om ”sfærenes harmoni ”: Planetene frembrakte gjennom sine regelmessige bevegelser klingende harmonier. Det ble både i oldtid og middelalder diskutert om disse var hørbare for det menneskelige øret eller ikke. I middelalderen var ”musica mundana ” betegnelsen på verdensaltets harmoniske orden, som man mente den konkrete, menneskefrembrakte musikk var en avglans av.
I renessansen ble spekulasjonen om harmoni og tallforhold forbundet med den nye naturvitenskapen. Tall, proporsjon, harmoni ble satt lik med ratio eller fornuften selv. Den orden, lovmessighet og harmoni som den nye naturvitenskap fant i universet og naturen, ble også overført til samfunn og politikk. De franske opplysningsfilosofers ideer om folkestyre baserte seg på overbevisningen om at når de forskjellige maktsentra fikk virke fritt, holdt de
hverandre i balanse og slik fremkom en demokratisk harmoni. Denne teorien ble også overført på forholdet mellom stater og lever i dag i en betegnelse som ”terrorbalanse ”.

Harmoni som musikalsk begrep
Harmoni er imidlertid først og fremst et allment estetisk grunnord, ikke minst et nøkkelbegrep innenmusikken. Som musikalsk term kunne harmoni i den greske oldtid bety musikk overhodet, men også toneskala, oktav, toneart og tonekjønn. Man la vekt på at harmoni i alle disse betydninger var basert på tall og tallforhold. I middelalderens enstemmige musikk betydde harmoni den vellydende melodiske rekkefølge mellom to eller flere toner. Med fremveksten av den flerstemmige musikk i vår kulturkrets, fikk harmoni betydning av vellydende samklang av toner. Etter hvert ble begrepet mer og mer knyttet sammen med konsonans (samklang)/dissonans. Oppfatningen om hva som er dissonant har forandret seg sterkt i århundrenes løp: ”Gårsdagens disharmoni blir til morgendagens harmoni ”. Fra det 19. århundre av brukes harmoni som oftest ensbetydende med akkord og akkordenes funksjoner. Harmonilæren er viet studiet av akkordenes oppbygning og funksjoner.

Det klassisistiske harmoni-ideal
Harmoni er et sentralt begrep i den tradisjonelle klassiske og klassisistiske oppfatning av skjønnhet. Det velproporsjonerte, balanserte og regelmessige ble av grekerne og i middelalderen oppfattet som godt og edelt i seg selv. Men mens harmoni-idealet i den greske klassiske kunst gikk sammen med kravet om umiddelbarhet og naturlighet, ble i de senere klassisistiske retninger harmoni ofte pålagt kunstverket utenfra. Harmonien mellom helhet og deler, mellom det allmenne og det særskilte, fremkom her ikke som tilkjempet resultat, men som pålagt regel. Harmoni blir noe spenningsløst og ”harmonistisk ”, noe glatt og utvendig utlignende - falsk forsoning. Vi ser da også at det klassisistiske idealet i høyrenessansen var et formidlet uttrykk for tidens autoritetsprinsipp, absolutismen og det statiske livsideal. Ideen om en tidløs, ren og uforgjengelig klassisk kunst kunne bare utformes hos dem som hadde interesse av å forevige en bestemt historisk tilstand. Enda tydeligere ble dette i Frankrike på 1600-tallet. Når kongens bragder fremstilles i maleriet, er det ikke som en bestemt historisk handling utført i en bestemt sammenheng. Det er en seremoniell hendelse hinsides tid og rom som fremvises.

Modernismens opprør mot harmonien
Den klassiske kunstens stilisering og krav om absolutt renhet, er uttrykk for dens avstand til det historisk konkrete og samfunnsmessig bestemte. Innføringen av begrepene om det ”maleriske ” og det ”opphøyde ” som estetiske kriterier ved siden av det skjønne, slik dette skjedde på 1700-tallet; forsøkene på ikke lenger å se disproporsjon (uoverensstemmelse, misforhold) som antitese til det skjønne og endelig de senere bestrebelser på å trekke det groteske, det deformerte, selv det heslige (Baudelaire) inn i kunsten - kan alt betraktes som forsøk på en frigjøring fra det tradisjonelle harmonibegrep. For modernistisk kunst blir en slik friøring maktpåliggende. Modernistisk kunst gir avkall på den fullkomne forsoning mellom det allmenne og det særegne som var klassisismen ideal, den legger av seg det skjønne skinn og gjør krav på å erkjenne virkelighetens motsetninger. Den moderne kunstens erfaring er at i kunsten såvel som i realiteten, skjedde en slik forsoning på det særskiftes bekostning, den rene harmoniske form fikk herredømmet.
Harmonibegrepet er uholdbart dersom det får karakter av noe absolutt. Det peker derimot mot noe riktig ved at det fremhever kunst som form, som organisert helhet forskjellig fra dagliglivets erfarte virkelighet. Dissonansen i den moderne kunst representerer langt på vei kunstens uttrykkskraft (lyst, smerte). Den uproblematiske konsonans og harmoni undertrykker uttrykket. Settes det dissonerende absolutt, blir kunsten derimot spenningsløs. Harmoni og dissonans står slik i et dialektisk forhold til hverandre.
A. B.-R.


Se også: Bildende kunst, Kunstverk, Skjønnhet.
Litteratur: R. Ambjörnsson, A. Elzinga og A. Turngren: Tradition och revolution. Huvuddrag i det europeiska tänkandet, Stockholm 1968. T. W. Adorno: Ästhetische Theorie, Frankfurt am Main, 1970. A. Hauser: Konstarternas sociala historia, 1 og 2, Stockholm 1968.

Harrington, Michael
Harrington (1928-), nordamerikansk sosialistisk aktivist, skribent og teoretiker, mest kjent i Norge for sin bok ”The Other America ” (1962) som satte USAs fattigdomsproblem i fokus. Harrington har markert seg som den mest betydelige teoretiske og organisatoriske nyskaper innen amerikansk sosialsiden Norman Thomas' epoke på 30-tallet (se art. Thomas). Hans politiske virke er blitt del av den amerikanske venstrefløyens politiske historie i etterkrigstida.
Harrington kom tidlig med i sosialt hjelpearbeid i New Yorks slum og redigerte avisa ”Catholic Worker ” fra 1951-53. Møtet med dette ”andre Amerika ” gjorde ham til en aktiv borgerrettskjemper og sosialist. I McCarthy-periodens verste år satt han i ledelsen for The League for Industrial Democracy som i 60-åra skulle stå som fadder til SDS, Students for a Democratic Society, den viktigste orgafor USAs nye venstre, inntil splittelsen i 1969. Harrington spilte også fremtredende roller i The Socialist Party, E. V. Debs og Norman Thomas' parti, grunnlagt i 1901, American Civil Liberties Union, Workers Defense League, New Democratic Coalition og andre organisasjoner på venstrefløyen. Da Harrington i 1972 trakk seg tilbake fra Socialist Party i protest mot partiets lunkne holdning til Nixons Vietnam-politikk, hadde han sittet fire år som formann. Fra de første borgerrettsdemonstrasjoner i Selma, Alabama i 1955, var han aktivt med i Martin Luther King juniors bevegelse inntil ropet om svart makt tvang ham til å opptre mindre offentlig sammen med King.
Harringtons største politiske skuffelse har vært at den alliansen han hadde vært med på å skape i begynnelsen av 1960-åra mellom studentene, borgerog deler av fagforeningsbevegelsen falt sammen under trykket av Vietnamkrigen. Fredsbevegelsen vekket arbeiderklassens tradisjonelle mistro mot det den så som de privilegerte østkyst-liberale. Den fagforeningsstøtten som var bygd opp for et bredt innenrikspolitisk reformprogram under Johnson, falt dermed ut.
For Harrington ble sammenbruddet av denne koalisjonen utgangspunktet for en omorganisering av det demokratiske venstre. Høsten 1973 tok han initiativet til dannelsen av Democratic Socialist Organizing Committee (DSOC). Mot slutten av 70tallet arbeidet DSOC med å gjenopplive alliansen fra Roosevelts tid mellom arbeidere, svarte og østkyst-liberale, men denne gang med tilskudd fra USAs voksende kvinnebevegelse.
Harrington har utgitt en rekke viktige bøker om sosialistisk teori: ”The Accidental Century ” (1967), ”Towards a Democratic Left ” (1968), ”Socialism ” (1972) og ”The Twilight of Capitalism ” (1976). Særlig de to. siste er betydningsfulle som forsøk på å gjennomtenke på nytt den sosialistiske idéarv og Marx' rolle i den. Han ser i Marx fullbyrdelsen av demokratiske og humanistiske tradisjoner, og bruker i ”Twilight of Capitalism ” marxistisk teori på en original måte for å forstå 70-åras økonomiske krise. I boka ”The Vast Majority: Journey to the World's Poor ” (1978) gir Harrington en analyse av den rike verdens, og særlig USAs, ansvar for opprettholdelsen av økonomisk og sosial fattigdom i den tredje verden.
B. Ha.



Hat
Hat, en hensikt om å tilintetgjøre noe eller noen. Som følelse betraktet er det ubehagelig til det smertefulle å hate. Grunnen er at mennesket utgjør en helhet med sin omverden, og at enhver tilintetgjørelse derfor, til syvende og sist, innebærer et tap elen adskillelse for den som hater og tilintetgjør. Siden ethvert menneske bestemmes ved sine forhold til omgivelsene, er ethvert hat også et selvhat, enhver tilintetgjørelse en selvamputasjon. Et menneske som hater hele verden, vil lide usigelig, og neppe kunne makte å leve videre selv fordi hatet må hente sin kraft fra en eller annen bejaelse av verden. Det er forresten et omstridt spørsmål fra gammelt av om hatet kan nære seg selv. Det er gjerne drøftet i form av spørsmålet om den Ondes eller Djevelens vesen. Trenger Djevelen Guds kjærlighet for å kunne være til? Protestantismen har vært mer tilbøyelig enn katolisismen til å gi Djevelen selvstendig eksistens, som et vesen som er utelukkende hat og annen negativitet.
Strid og hat behøver ikke opptre sammen. Som det ene ytterpunkt har vi det tyskeren Karl Jaspers kalte ”elskende strid ”, hvor partene kjemper med hverandre for å fremme hverandre. I mellomleiet har vi stridigheter hvor partene kan gå så langt som til å skade hverandre, men ville bli forferdet dersom konflikten endte med at den annen part ble tilintetgjort. I det andre ytterpunktet har vi det hatet som nyter tilintetgjørelsen, altså grusomheten, som kan utarte like til vellyst over at andre lider, såkalt sadisme (etter marki de Sade).
D. Ø.



Hauge, Hans Nielsen
Hauge (1771-1824), foregangsmann for den kristne lekmannsbevegelsen i Norge. Betydning også for norsk økonomi og politikk.

Historisk situasjon
Hauge-bevegelsen har sin bakgrunn i de økonomiske, politiske, sosiale og ideologiske brytningene i Norge på 1700-tallet. Forholdet mellom bondestand og embetsstand (statsadministrasjon) utviklet seg i mange tilfeller til åpen kamp, bl.a. knyttet til striden om avgifter og import- og eksportprivilegier. Eksempler på dette er Strilekrigen og Lofthusbevegelsen. Uår og urolige internasjonale økonomiske konjunkturer forsterket konflikten. Den tiltakende industrialiseringen fra 1750-tallet av (knyttet til jernverk, sagbruk m.m.) skapte også uro enkelte steder der den rådende kultur og sosiale struktur ble truet. I tillegg kom også brytninger på det åndelig-kulturelle området: Fra slutten av 1700-tallet slo rasjonalismen gjennom i betydelige deler av presteskapet og skapte bl.a. grobunn for opposisjonelle ortodokse sekter som de pietistiske herrnhuterne. Konflikten på dette området kom tydelig fram i striden om gjennomføringen av forordningen av 1739 om allmueskoler på landet og i striden om den nye salmeboka av 1798.
Hauge for sin del fikk viktige impulser gjennom pietistiske herrnhutere på sitt hjemsted, og han kom også klart til å stille seg på den konservative reaksjonslinjen i den aktuelle kulturkampen. På det politiske plan kom hans viktigste bidrag til å være at han i betydelige kretser innenfor bondestanden førte den politisk-sosiale uro og spenning over i et åndelig og religiøst spor. Det kan i den forbindelse være illustrerende at samtidig som Hauge startet sin bevegelse, døde Christian Lofthus i fengsel uten at Hauge synes å ha viet det noen oppmerksomhet.

Religiøs betydning
Utgangspunktet for Hauges virksomhet var en pietistisk preget vekkelsesopplevelse som bl.a. fikk ham til å legge hovedvekten på det subjektive trosforhold og fromhet framfor de embetskirkelige ordninger. Han kritiserte imidlertid Ikke statskirkeordog embetsstanden i og for seg. Hans kritikk mot prestene gikk ut på at de var for lunkne og rasjonalistiske, at de ikke var ortodokse nok verken i lære eller liv.
Med utgangspunkt i sin egen vekkelse i hjembygda Tune i Østfold 1 1796, ble Hauge foregangsmann for en langt på vei landsomfattende religiøs vekkelsesbevegelse innenfor statskirken. Selv tilbakela han på sine reiser i sakens anledning flere tusen kilometer, hvorav en stor del til fots. I denne forbindelse ble Hauge arrestert en rekke ganger. Det skjedde først og fremst under henvisning til den såkalte løsgjengerparagrafen. Men hans økonomiske transaksjoner i forbindelse med oppbygningen av bevegelsen kom også snart i offentlighetens søkelys. Bak motstanden mot Hauge lå også embetsstandens indignasjon over at en lekdro rundt som offentlig forkynner. Man kunne her vise til Konventikkelplakaten av 1741 (konventikkel = samling, møte), som satte strenge restriksjoner for rene lekmannsmøter. Det var imidlertid ikke knyttet noen straffebestemmelse til denne forordningen.
Hauge tok i første omgang selv ikke arrestasjonene særlig tungt. Han var sikker på at øvrigheten ville gi ham rett når det ble appellert til dens forståelse og rettferdighetssans. Han kunne dessuten anføre at det var øvrighetens egen religion han kjempet for. I 1804 ble han arrestert for 11. gang, og denne gang førte det til 7 års fengsel. Appeller og benådningsansøkninger førte Ikke fram. Først i 1814 falt den endelige dommen, etter at Hauge var sluppet ut av fengselet tre år før med ødelagt helse. Den fengselstraff som ble idømt, ble etterpå omgjort til en bot som Hauges venner betalte. De gjenstående ti år av sitt liv tilbragte Hauge stort sett i ro. Han ble snart en aktet og populær mann i de respektable kretser i Christiania, og hadde i den forbindelse også flere prester i sin omgangskrets. Hans sønn ble senere prest og prost i statskirken, uten at dette kan sies å representere noe brudd med farens generelle syn.
Det var først og fremst den tradisjonelle bondestanden Hauge nådde fram til med sin religiøse bevegelse. Denne befolkningsgruppen befant seg på flere måter i en krisesituasjon. Hauges virksomhet kom her til å ha en dobbelt og til dels selvmotsigende funksjon: Dels en sosialpsykologisk ”progressiv ” funksjon, ved at det ble skapt større selvbevisshet hos lekfolket overfor det kirkelige embetsverket. Og dels en ideologisk ”reaksjonær ” funksjon, representert ved en konservativ konsolidering og styrking av den religiøse ideologi og praksis. Opp gjennom 1800-tallet kunne noen av de kulturpolitisk mest konservative kretser i Norge påberope seg Hauge som ”kirkefar ” - bl.a. i kampen mot verdslige innslag i skolens lesebøker.

Økonomisk og politisk betydning
Særpreget for Hauge-bevegelsen var den sterke sammenkobling av religiøs og økonomisk virksomhet. Hauge tok bl.a. selv handelsbrev i Bergen i 1801, idet han hevdet å ha fått bekreftelse for sine forretningsplaner i Bibelen.
Hauges praktisk-økonomiske virksomhet hadde flere forutsetninger: Dels må den betraktes som uttrykk for en frigjørende strategi for de kretser han identifiserte seg med; bondestanden generelt var ikke bare presset av en mektig embetsstand, men også av en framvoksende forretningsstand. ”Det kan ikke nektes at Hauge må ha vært drevet av en nokså bevisst trang til å oppnå egen vinning i sine praktiske sysler. Han forstod snart at det var nødvendig å skaffe seg kapital, dersom en skulle bli regnet med i samtidens sosiale mønster. ” (Aarflot).
Den økonomiske virksomheten var samtidig også uttrykk for en strategi for å sikre bevegelsen solide støttepunkter rundt omkring i landet. Hauge hjalp flere av sine tilhengere til å overta eller bygge opp bedrifter. På dette området kom Hauge til å danne et mønster for mye av den eiendommelige lavkirkekapitalismen i Norge i ettertiden. Den har helt fram til i dag spilt en betydelig rolle for det kristne organisasjonsliv, både på det tradisjonelle religiøse plan og politisk (Kristelig Folkeparti). Det har skjedd både i form av lederrekruttering, gjennom økonomiske bidrag og gjennom sentral styrerepresentasjon. På visse måter har norsk lavkirkekapitalisme spilt en tilsvarende rolle for det kristne organisasjonsliv som statskassa har for statskirken.
Ideologisk har Hauge ellers kunnet begrunne sin praktisk-økonomiske virksomhet i den bibelske forvaltertanke. Via pietismen synes Hauge å ha fått visse impulser fra kalvinistisk tankegang, der religiøs frelse (utvalgthet) og jordisk framgang (velsignelse) ble satt i nær sammenheng med hverandre (jfr. Max Weber: ”Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd ”, (norsk oversettelse 1972).
Endelig synes Hauge å ha vært utstyrt med uvanlig praktisk sans og evner rent personlig. Som en kuriositet fortelles det bl.a. at han utnyttet sine lange vandringer på kryss og tvers av landet til å strikke - mens han gikk. Ved arrestasjonen i 1804 var Hauge en velholden mann, men hans formue ble ved denne anledning konfiskert. Etter løslatelsen ble han ved tilhengernes hjelp igjen sikret en aktverdig samfunnsposisjon, først ved å kjøpe Bakke gård ved Akerselva, seinere storgården Bredtvedt i Østre Aker.
Tross arrestasjoner og motgang forble Hauge trofast mot det bibelske prinsipp om respekt og lydighet overfor øvrigheten, såvel på det kirkelige som på det verdslige området. Dette formante han også sine tilhengere til, bl.a. i sitt åndelige testamente. Til tross for uroen omkring Konventikkelplakaten kom Hauge snarere til å befeste enn å utfordre de bestående samfunnsforhold på de ulike plan. Bibelens patriarkalske (farsstyrte) og autoritære idealer synes også å ha blitt gjort gjeldende i stor utstrekning innenfor bevegelsen, og har også kommet til å prege det meste av kirkeliv og politikk i Hauges spor. F.eks. ble enkelte av bedriftene i bevegelsen organisert som paternalistiske familiesamfunn som innebar at ledelsen hadde full kontroll over arbeiderne også utenom selve arbeidet.
Tross enkelte biografiske paralleller på det ytre plan, vil en sammenligning mellom på den ene siden Hauge og på den andre siden Lofthus og Thrane, først og fremst måtte framvise en kontrast. Fra et sosialistisk synspunkt vil Hauge-bevegelsen i denne forbindelse måtte betraktes som en avsporing av den folkelige klassekampen. På samme måte som sosialistpartiene i Norge på mange måter kan sees som historiske arvtakere etter Lofthus og Thrane, vil Kristelig Folkeparti her langt på vei kunne betraktes som den historiske videreføring av Hauges ånd på det politiske plan.
H. Vi.


Se også: Lekmannsbevegelsen, Lofthus-reisninga, Strilekrigen.
Litteratur: A. Aarflot: Hans Nielsen Hauge. Liv og budskap, Oslo 1971. A. C. Bang: Hans Nielsen Hauge og hans Samtid, Christiania 1874. E. Molland: Kristen tro og økonomisk aktivitet hos Hans Nielsen Hauge, Norsk Teologisk Tidsskrift 1958.

Hav
Hav dekker vel 70 % av jordas overflate. De største havene er Stillehavet, Atlanterhavet og Det indiske hav. Undersjøiske rygger skiller verdenshavene fra større eller mindre bihav som Middelhavet eller Norskehavet. Havene er vanligvis grunne i nærheten av kystene; en taler om landets kontinentalsokkel. Hele Nordsjøen består av enslik grunne. Overgangen til større havdjup kulles eggen. Denne kan bestå av bratte stup og avgrunner som dels er skapt ved forskyvninger i jordskorpa. Alle verdenshavene har sammenhengende lengre sprekkdannelser. Jordskorpas sprekker skyves fra hverandre enkelte steder og mot hverandre andre steder. Disse områdene er utsatt for vulkanutbrudd og jordskjelv. De største djup finnes i Stillehavet og måler over 11000 m.
Saltinnholdet i havvannet er avhengig av temperatur og tilførsel av ferskvane. I gjennomsnitt er saltinnholdet 3,5 % målt i vekt, men kan variere mellom 3 og 4 %. Viktige grunnstoffer i sjøvann er klor, natrium, magnesium, svovel, kalsium, kalium og brom. Det er lønnsomt å utvinne magnesium, brom og jod direkte fra sjøvann. Oksygen, kulldioksyd og nitrogen er viktige gassamer oppløst i vannet. Overflatevannet tilføres oksygen fra lufta. Stillestående bunnvann, som finnes i noen norske fjorder der en terskel hindrer utveksling, vil ikke tilføres oksygen og vil derved ”råtne ”. Temperaturen i vannet i overflaten varierer mellom 27°C i tropene til omkring 0°C i polområdene. På større djup holder vannet en forholdsvis stabil temperatur på 24°C. Med en saltholdighet på 3,5 % er frysetemperaturen for havvann 1,9°C. En rekner med at større mengder varm er bundet i isbreer og drivis ved polene ene verdens totale mengde av rennende ferskvann i elver og sjøer.
Foruten at strømmer kan skyldes tidevann, dannes de ofte av et samspill mellom vind og jordrotasjonen. Dette er tilfelle for Golfstrømmen, Brasilstrømmen og Den japanske strøm. Jordrotasjonen vil trekke ting som flyter i sjøen til høyre for vindretningen på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige. Kraften er sterkest ved polene og ser ut for å forsvinne helt ved ekvator. Strømmene ved innløpet til Middelhavet skyldes bare forskjeller i saltinnhold i Middelhavet og Atlanterhavet.
Planteproduksjonen skjer stort sett bare i de øverste 50 m hvor både grønne, blå, gule og røde lysstråler når fram. Ved kystene og i grunnere hav blir overflatevannet utvekslet med djupvann rikt på fosfater og nitrater. Dette er av stor betydning for planteveksten og dyrelivet. Områder med størst planteproduksjon er derfor kystområdene og forholdsvis grunne banker.
Havforurensninger regnes å ha bare lokal karakter. Havforskerne har ikke til nå funnet noen påvislige virkninger av forurensninger i åpne farvann. De lokale virkningene kan være utslipp av tungmetaller fra industrien eller oksygensvikt som følge av kloakkutslipp. Oljeforurensninger er foreløbig funnet å ha bare lokale og tidsbegrensete effekter.
J. Hå.


Se også: Fiske.

Havbunn
Bunnen på de store havdyp er en mørk og kald verden uten lys og med temperaturer knapt over frysepunktet. Trykket er enormt, og det er mindre liv i denne verdenen enn det er i ørknene på landjorda.
Men på disse dypene, fra 3 000 meter og mer, finnes det enorme mineralrikdommer i form av noduler (noduluz (lat.) ”en liten knute ”) som ligger på havhunnen og inneholder bl.a. mangan, kobber, nikkel, jern, kobolt og bly. Mot slutten av 1970åra står en foran gjennombrudd i teknologien som gjør det mulig å utvinne disse mineralene.
Rettighetene til virksomhet på havhunnen utenfor kontinentalsoklene, den såk. havenes frie undergrunn, som utgjør 75 % av havenes samlede havbunn, vokste fram som et internasjonalt stridsspørsmål i slutten av 1960åra. Bakgrunnen var forestillingen om de store mineralrikdommene som fantes der, men også stormaktenes militære brak av disse områdene. Konflikten ble spesielt tydelig da FN i 1970 erklærte havenes frie undergrunn med alle dens ressurser for menneskehetens felles arv.
Fra 1970 har havenes frie undergrunn vært ett av hovedproblemene på FNs 3. konferanse om havets folkerett som har strakt seg gjennom hele tiåret og som inntil 1978 har hatt 7 sesjoner. Det har utspilt seg en internasjonal maktkamp på disse konferansesesjonene omkring utnyttelsen av ressursene. Grovt sett kan en si at stormaktene og de viktigste industrialiserte land som disponerte den teknologien mineralutnyttelsen krevde, sto samlet mot utviklingslandene (og noen industrialiserte land, deriblant Norge), som kjempet for å skape en mellomstatlig organisasjon som kunne følge opp 1970resolusjonen.
Den foreløpige forhandlingstekst til en Havrettstraktat forelå på Havrettskonferansen i 1978 og går ut på at det skal opprettes en internasjonal, verdensomfattende organisasjon. Det høyeste organet blir en generalforsamling, med et råd og et eget driftsselskap for gravedrift på havenes frie undergrunn.
Striden står om hvordan disse organene skal settes sammen, hvordan driftsselskapet selv skal kunne drive mineralutvinning, og en lang rekke problemer knyttet til kontroll av den mineralutvinning som settes i verk av enkeltstater, private selekaper og eventuelle enkeltpersoner.
Mineralforekomstene på havhunnen finnes Ikke overalt under de frie hav. Fram til 1978 er det bare foretatt begrensete undersøkelser av hvor disse forekomstene finnes. Det er foreløpig regnet ut at drivhare forekomster finnes på mellom 200 og 500 steder i verden. Forekomstene overstiger hvert sted 75 millioner tonn manganklumper.
Det kan utvinnes mineraler av disse manganklumpene 1 lønnsom drift når de består av omkring 30 % mangan, 1,4 % nikkel, 1,2 % kobber og 0,3 % kobolt. (Tall fra ”Financial Times ”, offentliggjort i ”Information ” 8. august 1978). Selv om mengden av mineraler er betydelig, tyder undersøkelsene på at forekomstene er mer begrenset enn forestillingen om nærmest uendelige rikdommer som mange hadde da forhandlingene om utnyttelsen av disse råvarene startet.

Stormaktenes motstand
Det er antatt at det vil bli etterspørsel i industrien etter mineraler utvunnet fra havbunnen mot slutten av dette hundreåret. Men allerede høsten 1978 erklærte USAs delegasjon på Havrettskonferansen at amerikanske firmaer vil starte gruvedrift på havhunnen midt i 1980åra. Det rettslige grunnlaget for driften blir, så lenge en ikke har en gyldig havrettstraktat, nasjonal lovgivning. Hvis flere land følger de amerikanske intensjonene, vil det kunne skape en de factohavrett, langt fra vedtaket om havenes frie undergrunn som menneskehetens feltes arv.
Stormaktenes motstand mot Havrettskonferansens arbeid skyldes bl.a. at utviklingslandene har koplet utnyttelsen av disse siste uutnyttede mineralforekomstene sammen med arbeidet for en Ny økonomisk verdensorden. Utviklingslandene vil at utvinningen skal skje under internasjonal kontroll og i balanse med andre råvareproduserende land, og at fortjenesten av driften skal brukes til å jevne ut forskjellen mellom de industrialiserte landene og det ikkeindustrialiserte flertallet.
Denne tenkningen er møtt med heftig motstand fra de flernasjonale storselskapene, som har støtte hos regjeringene i de viktigste industrilandene USA, Japan, VestTyskland, Storbritannia og Frankrike. De flernasjonale selskapene som allerede har dannet sammenslutninger for å drive mineralutvinning på havdypene, ønsker mest mulig fri adgang til slik utvinning, koplet sammen med garantier for at utnyttingen kan fortsette under kontroll av selskapet selv, når det har foretatt de enorme investeringer som trengs til denne driften.
Det er i dag bare disse flernasjonale selskapssammenslutningene som rår over den teknologien som kreves for å utvinne mineraler fra havbunnen. Det vil bil de samme økonomiske interessene som utover i 1980åra også klarer å få til de teknologiske gjennombrudd som er nødvendig for å kunne drive oljeutvinning på de store havdypene utenfor kontinentalsoklene og kyststatenes 200mils økonomiske soner.
Den støtte de flernasjonale selskapene har fått fra Industrilandenes regjeringer i bestrebelsene på å kikre seg retten til havbunnen, samsvarer godt med de samme landenes motstand mot virkningsfulle tiltak i arbeidet for en Ny økonomisk verdensorden og mot opprettelse av et råvareprogram med en internasjonal prisstyring og et fond til å stabilisere verdensprisene på råvarer.
I tillegg til de rent økonomiske interessene som knyttet til havenes frie undergrunn, bidrar stormaktenes militære virksomhet til å vanskeliggjøre sessen fram mot en havrettstraktat. Et hovedmelement i våpenkappløpet er kampen for å utvikle våpensystemer som ligger utenfor fiendens rekke og som kan ”slå tilbake ” selv om den andre skulle angripe først. I dag er det mest effektive våi denne sammenheng flåter av havgåenatomundervannsbåter med interkontinentale (mellom)raketter. Havenes frie undergrunn kan enten brokes til å plassere våpen som skal bekjempe slike undervannsbåter, eller til å plassere våpenbærere som skal brokes til et gjengjeldelsesangrep. Jo flere bruksområder havenes frie undergrunn får i militær sammenheng, desto vanskeligere vil det bli å nå fram til et rettferdig internasjonalt styresett i pakt med resolusjonen om at dette området med alle dets ressurser er ”menneskehetens feltes arv ”, og skal utnyttes som det.
H. E.



Havrett
Mer enn 5/7 av jordens overflate dekkes av hav. Fra år 1000 og fram til 1700tallet proklamerte statsoverhoder, med Kong Edgar den fredsommelige av England i spissen, at de hadde eiendomsretten til alle verdens hav der deres krigsskip og handelsskip kunne nå fram. Da denne lære om eiendomsretten til verdenshavene kom i veien for statsoverhodenes sjømilitære og økonomiske interesser i fri sjøferdsel, erklærte dronning Elisabeth i 1625, som den første i historien, prinsippet om havets frihet for alle.

Havets folkerett
Havretten omfatter de skrevne og uskrevne folkerettslige og nasjonale regler som fastsetter staters og personers rettestilling ved bruk og utnyttelse av havet, havhunnen og dens undergrunn. Med forankring i havets folkerett har statene delt opp havområdene mellom seg og bestemt yttergrensene for den enkelte stats bruk av havet, havhunnen og dens undergrunn. Disse yttergrenser er grensene for det indre farvann, for sjøterritoriene og for den økonomiske sone på 200 mil mot det frie hav og kontinentalsokkelenes grenser mot havhunnens frie undergrunn. Det frie hav utenfor kyststatenes 200 mils grenser står, på de vilkår som er fastsaft i havets folkerett, til rådighet for alle stater og personer hva angår bl.a. retten til fri sjøferdsel, fri overflyving, fritt fiske og fri forskning m.v.
Den frie havbunn utenfor kontinentalsokkelenes yttergrenser kan utnyttes og brokes av alle stater og personer på de vilkår som er eller blir fastsaft i havets folkerett. Det frie havs folkerett omfatter således bare vannmassene over havhunnen og luftrommet utenfor de økonomiske soner på 200 mil, mens den frie havbunn utgjør den del av havhunnen som ligger utenfor kontinentalsokkelenes yttergrenser når denne yttergrense strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten. All havbunn som ligger innenfor 200 mil vil i prinsippet alltid tilhøre kyststaten uten hensyn til havets dybdeforhold.
I slutten av 1960årene ble spørsmålet om den folkerettslige status for havhunnens undergrunn utenfor kyststatenes kontinentalsokkelgrenser et internasjonalt problem. Man hadde nå oversikt over de enorme mengder mineraler som ligger på havhunnen. Samtidig spilte havhunnens frie undergrunn en viktig sjømilitær rolle for stormaktenes undervannsflåter, forskningsvirksomhet m.m.
Nasjonenes maktkamp om havhunnen ble ratt dramatisk på spissen i 1970 da FNs generalforsamling erklærte at havhunnen og dens undergrunn utenfor nasjonal jurisdiksjon (utenfor kontinentalsokkelgrensene) samt havbunnområdets ressurser er å anse som menneskehetens felles arv.
En av de største og vanskeligste oppgaver FN står overfor nå er oppfyllelsen av FNresolusjonen av 1970 som angir at havhunnens frie undergrunn skal underkastes forvaltning av en mellomstatlig global havbunnorganisasjon. Denne organisasjon skal styre bruken og fordelingen av de mineralressursene som finnes på de 75 % av havhunnen som ligger utenfor kyststatenes kontinentalsokkelgrenser.
FNs Havrettskonferanser har nådd fram til en ”uformelt samordnet forhandlingstekst” for en Havrettstraktat der del XI har regler for etableringen av en mellomstatlig global havbunnorganisasjon bestående av Generalforsamling, Råd og et eget Driftsselskap som på vegne av menneskeheten skal drive gruvedrift på verdenshavenes frie undergrunn. Skal FN lykkes i å opprette denne havbunnorganisasjon, må vesentlige stridsspørsmål mellom verdens nasjoner løses, f.eks. hvordan havbunnorganisasjonens Råd skal sammensetter, hvilke metoder en skal bruke for å finansiere driftsselskapet, hvorvidt og hvordan driftsselskapet skal drive selvstendig gravedrift og på hvilken måte havbunnorganisasjonen selv kan delta i og kontrollere gravedrift som drives av enkeltstater, private firmaer eller personer.
Den internasjonale maktkamp om havbunnorganisasjonens oppbygning og myndighet må en vente blir skjerpet i nær fremtid, når det er blitt teknisk mulig å utvinne olje på den frie undergrunn på ca. 3 000 meters dyp gjennomsnittsdybden på alle hav i verden er i dag ca. 3 800 meter. Den globale bekjempelsen av forurensningen av havet står fram som en av hovedpilarene i utviklingen av moderne havren ved siden av etableringen av økonomiske soner på 200 mil og opprettelsen av en havbunnorganisasjon for gruvedrift og oljeutvinning. I del XII i FNs havrettskonferanse, den ”uformelle samordnede forhandlingstekst ” for en Havrettstraktat, finnes bestemmelser om samarbeidsformer og forpliktelser for stater i kampen for vernet om og beskyttelse av havets levende ressurser mot forurensninger fra land (f.eks. industrivirksomhet), fra luften, fra skip, fra dumping av avfall m.v. og fra gravedrift og oljeutvinning på kontinentalsokkelen og havhunnens frie undergrunn.

Interessemotsetninger

De interessemotsetninger som vanskeliggjør og forsinker Havrettskonferansens arbeid med ajourføring av forslaget til Havrettstraktat ligger særlig i:
Verdens 53 innlandsstater (kystløse stater) krever dels opprettholdt sitt tradisjonelle fiske og dels etablert nytt fiske innenfor de inntil 200 mils økonomiske soner der verdens kyststater i dag hevder sin eneren til fiske. På bakgrunn av den skremmende matmangel i verden, særlig på proteinholdig mat som fisk, er det forståelig at særlig utviklingslandene stadig står steilt på sine krav overfor kyststatene om en fast andel av fiskeressursene i de økonomiske soner. I dag fiskes ca. 60 millioner tonn. En kan fiske minst 40 millioner tonn i tillegg på den sørlige halvkule uten at fiskebestanden trues.
Blant de 80 kyststatene som har ”eiendomsrett ” til kontinentalsokler, er det mange som krever utvidelse av soklene og grensene forskjøvet lengst mulig ut mot verdenshavenes undergrunn, noe som vil føre til at verdenshavenes såkalte ”frie undergrunn skrumper tilsvarende inn. Verdens 53 innlandsstater går samlet imot en utvidelse av kontinentalsoklene og krever faste grenser for soklenes ytterkant, f.eks. 200 nautiske mil. Denne maktkampen om kontinentalsoklenes yttergrense og størrelsen på havhunnens frie undergrunn, er en internasjonal strid om eiendomsretten til alle gjenstående ressurser i verden av olje, gass og mineraler som nikkel, kobolt, kobber, mangan m.m.
Sovjetunionen og USA avsto fra å stemme over viktige FNresolusjoner som i 1960årene la grunnlaget for Havrettskonferansens mandat som bl.a. omfatter å gjøre havhunnens frie undergrunn internasjonal. Bakgrunnen for at Sovjetunionen og USA, men også Japan, Storbritannia, Canada og Frankrike ikke ønsket noen fortgang i Havrettskonferansens arbeid med havrettsspørsmål, skyldes at disse stormaktens har fordeler av sin kapasitet til å utnytte det frie hav og i sine muligheter til å sette i verk gravedrift i overskuelig fremtid. Den negative holdning fra stormaktenes side til FNs havrettskonferanser er en viktig årsak til at FNs 3. konferanse om havets folkerett fikk en dårlig start, og at løsningen på havrettspolitiske spørsmål stadig lar vente på seg.
Hvorvidt FNs havrettskonferanser når fram til en endelig Havrettstraktat, vil bero på om stormaktens er villige til å vente med å sette i verk statlig og privat gruvedrift på havhunnens frie undergrunn inntil Havrettskonferansen har rukket å opprette en mellomstatlig global Havbunnsorganisasjon.
USA gjorde det klart under FNs havrettskonferanse høsten 1978 at amerikanske firmaer vil starte gravedrift på havhunnens frie undergrunn, antakelig fra og med 1985. En hel verden har reist motstand mol USAs beslutning om gravedrift særlig var motstanden sterk fra de I 19 utviklingsland (77gruppen), Sovjetunionen, Kina, de østeuropeiske stater, Canada, New Zealand, Australia, Finland og Norge. Man slår her overfor en internasjonal maktkamp som kan føre til at stormaktens koloniserer de 75 av verdens havbunn som FN høytidelig erklærte som menneskehetens felles arv til egen vipning og profitt.
Norge har lenge spilt en avgjørende rolle som melder ved FNs havrettskonferanser.
K. N. D.

Litteratur: Norges havretts og ressurspolitikk, Oslo 1976.