NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Handel og Kontor i Norge (HK)

Forbundet ble stiftet i 1908 og gikk inn i LO i 1931. Det organiserer funksjonærer i handel, industri, handverk, bank og forsikring og annen privat omsetnings- og kontorvirksomhet. 53 281 medlemmer (1.1.1978). Tallet stiger raskt, om lag 62% er kvinner. Forbundet består pr. 1.1.1977 av 212 avdelinger og ledes av et landsstyre med 19 medlemmer og et forbundsstyre med 11. Av 48 heltidstilsatte i forbundet sentralt er 3 landsmøtevalgte og 21 ansatte ttilitsmenn. Tre av disse er kvinner. HK er delt i seksjoner, son ledes av seksjonsledere en for handel, en for industri, en for forbundets organisasjons- og opplysningsvirksomhet og en for økonomi og kontorforvaltning. Innafor HK finnes landsomfattende fagforeninger innen spesielle organisasjonsområder (feks. luetfarten, vmmonopolet). Formann: Otto Totland, nestformann: Kåre Hansen. Utgir bladet ”Handel og Kontor”. Adresse: Youngsgt. 2, Oslo 1. Tilsluttet: Statstjenestemannskartellet, Norsk Luetfartskartell (NLK), Funksjonærinternasjonalen for handel, industri, bank- og forsikring (FIET) og internasjonale Transportarbeiderfødfrasjon (ITF).

Historie De første foreningene innen handelen ble stiftet på 1840- og 1850-tallet og var felles for ansatte og ”prinsipaler”. I 1870-åra dannet de ansatte egne sammenslutninger, som imidlertid først og fremst hadde selskapelig preg. Etter århundreskiftet fikk disse en klarere, om enn forsiktig faglig karakter. Da ”Den Underordnede Handelsstands Landsforbund” ble stiftet i 1908, var formålet å arbeide for bedre lønn, arbeidstid og ansettelsesvilkår. Men midlene var petisjoner, bønnskrifter, til sjefer og stat. Under 1. verdenskrig vokste medlemstallet i landsforbundet eksplosivt. Forbundet ble radikalisert, uttalte seg prinsipielt for faglige kampmidler som streik og boikott. Det vart enkelte seirer, bla. ble en minstelønnslov for varehandelen vedtatt i 1918. Denne tidlige historia til HK visen hvordan det gamle småborgerskapet ble opplost og de moderne mellomlaga vokste fram og ble en viktig sosial gruppe: i 1894 var tre fjerdedeler av menn i 50-60 års alderen i varehandelen sjølstendige. Omkring 1910 var flertallet i næringa ansatt bos andre. Samtidig var innslaget av kvinner stadig stigende. Den tradisjonelle småborgerideologien hang lenge fast, også etter at fagforbundet var dannet. De handelsansatte understrekte at de var forskjellige fra, ”finere” enn arbeiderklassen. Karrieremuligheter og personlig hand til arbeidskjøperen bidro til å opprettholde en egen kultur innen handelsstanden, ulik normer og levevis i arbeiderklassen.

På 20-tallet falt medlemstallet drastisk, i 1930 var det en fjerdedel av hva det var i 1919. Blant forbundets ledende tillitsmenn dannet det seg i denne perioden en fraksjon son gikk inn for mer radikale metoder og for tilmelding til LO. Agitasjonen og den objektive ”proletariseringa” av folk i butikk og kontor gjorde at synspunktet vart fram og fikk flertall ved en uravstemning om saka i 1929. Innmeldinga ble gjennomført ved nyttår 1931. Tida fram til krigen ble vekstår for HK, medlemstallet ble femdoblet. Funksjonærene i privat virksomhet måtte - som skog- og landarbeiderne slåss for organisasjonsretten. Arbeidskjøperne i handelsnæringa strittet imot tariffer og anerkjente tillitsvalgte for de ansatte, lenge etter dette var godtatt i storindustrien av de mer framskredne delene av kapitalen. Utover 30-taliet kjempet HK en rekke konflikter for å få overenskomster. På slutten av tiåret hadde fire femdeler av forbundets medlemmer oppnådd tariff. I landsmøteperioden 1936-38 ble det inngått egen hovedavtale med Norsk Arbeidsgiverforening (NAF).

Under krigen ble forbundet omdannet til et naziforbund under kommisarisk ledelse og fikk navnet Norsk Forbund for Handel- og Kontorvirksommhet. Dette ble tvangssamnenslått med flere gule forbund. NHKF var et av de forbund son ble hardest rammet i okkupasjonsårene. Mange av de ansatte og valgte tillitsmenn måtte tilbringe en del av krigstida i konsentrasjonsleirer og fengsler, både her hjemme og i Tyskland. Mange av funksjonærene ved forbundskontoret fikk også dele denne skjebne.

I 1946 ble den første landsomfattende overenskomsten med Handelens Arbeidsgiverforening (HA) inngått, og en hovedavtale med Den Kooperative Tarifforening (DKT) ble også undertegnet det året. Hovedavtalene og overenskomstene gjorde sitt til at oppbygginga av avtaleverket ble mer ensartet. I løpet av krigsåra sakket funksjonærlønnene akterut, fra å ligge over til å ligge under gjennomsnittlig inntekt for industriarbeider. HK godtok stort sett den tilbakeholdne tariffpolitikken som LO og regjeringa la opp til etter krigen. Men mai 1952 gikk HK til streik ved tariffoppgjøret. NAF nektet å godta krava, om bla. Innregulering av dyrtidsttilegg i lønnssatsene og heving av minstelønn. Forbundet tok 2 500 medlemmer i sentrale virksomheter ut i konflikt. Riksmeklingsmannen greip inn, og etter en snau ukes streik ble et meklingsforslag vedtatt.

Lønnsnivået for funksjonærene fortsatte imidlertid å henge etter. På 50-tallet la forbundet seg derfor på kravet om at individuell arbeids- og personvurdering skulle danne grunnlaget for å fastsette lønnene. Denne avlønninga etter ”dyktighet, praksis, utdannelse, ansettelsestid, arbeids- og ansvarsområde” som det het, har nok gitt en viss lønnsglidning. Men samtidig har systemet skapt betydelige lønnsulikheter. I de seinere åra har forbundet derfor ønsket å rette opp disse skjevhetene ved å kreve rett til lokale forhandlinger om tillegg og større innflytelse for de tillitsvalgte når lønnene skal fastsettes. HK har på 50- og 60-tallet måttet slåss mot et stadig press for utvidet åpningstid i butikkene. I 1961 ble den første landsomfattende streiken i varehandelen gjennomført.

HK har skiftet navn en rekke ganger, i 1921 til ”Norges Handelsfunksjonærers Forbund”, i 1925 til ”Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund” og i 1977 til det nåværende navnet.

Forbundets virksomhet HK har i de seineste åra vært på offensiven, med vellykkede organisasjons- og vervekampanjer. Medlemstallet er raskt stigende og passerte i 1976 50 000. Likevel er det langt igjen: Det er stor gjennomstrømming i forbundet, medlemsstokken fornyes på 8 år. Organisasjonsprosenten er fortsatt lav: 25-30% i varehandelen. Årsakene til dette er flere: De deltidsansatte er vanskeligere å organisere (se art. Deltidsarbeid). I varehandelen er det fortsatt et stort innslag av småbutikker, gjerne med et personlig forhold mellom sjef og ansatte. I 1970 arbeidet omtrent halvparten av de ansatte i de fleste bransjer med under fem ansatte. Og ennå er kampen for organisasjonsretten aktuell, noe ”Krysset-saka” 1976 viste. For å øke organiseringsgraden, har HK bla. gått inn for organisasjonsplikt eller tariffavgift for uorganiserte. HK star i en strategisk stilling i forhold til store deler av mellomlaga, funksjonærene i privat virksomhet. Forbundets utvikling vil bety mye for fagbevegelsens forhold til mellomlaga, som både absolutt og forholdsmessig er en voksende sosial gruppe.

HK er et av LO-forbundene med flest kvinner, og kvinner utgjør flertallet av medlemsøkinga. Likevel ligger kvinnelønnene i forbundsområdet på gjennomsnittlig to tredjedeler av mennenes. Men de siste åra har det vært tilløp til en kvinneopposisjon i forbundet. På landsmøtet i 1976 ble det fremmet en rekke kvinnekrav. Mange av forslagene om kvinnespørsmål på LO-kongressen 1977 kom fra foreninger innen HK. Og tillitskvinner innen HK var aktive i danninga av Oslo Faglige Kvinnebevegelse.

HKs politiske profil er også ellers litt spesiell. Tilknytninga til DNA er mindre direkte enn i de fleste andre forbund. Dels kommer dette av innslaget av borgerlig innstilte, ”upolitiske” folk i medlemsmassen. Men i HK finnes også venstrestrømninger. HKs landsstyre gikk inn for EF-medlemskap. Men forbundet fører en progressiv tariffpolitikk. Det insisterer på forbundsvise oppgjør og er skeptisk til kopling av avstemninger.

Blant HKs viktige saker er fem dagers uke med lørdagsfri i handelen, kravet om streikerett i alle avtaler for de ansatte i kooperasjonen og arbeiderbevegelsens foretak, lovfestet rett til tariffavtaler, arbeid for at fagbevegelsens virksomhet får en naturlig plass i skolens pensum. Forbundet har vært og er sterkt engasjert i problemene rundt bruken av EDB, planlegging og styringssystemer, blant annet gjennom forskningsprosjektet ”Fagorganiserte funksjonærer og datateknologi”.

K. K.

Se også: Detaljhandel, Ekspeditrise, Funksjonær, Olsen, Eva Egge.

Handelsbalanse

Se Utenriksregnskap.

Handelskapitalisme

Handelskapitalisme kan brukast som eit samlande namn på alle slag økonomisk verksemd som blir styrd av kjøpmenn. Det særmerkte er at kjøpmannen har eller rår over så mykje pengar (handelskapital) at han kan kjøpa størstedelen av produkta frå den økonomiske verksemda og organisera salet vidare, vanlegvis til einfjernmarknad. Ikkje produsenten, men kjøpmannen blir dermed det sentrale leddet i framstillinga og omsetninga av varene, frå råstoffet fram til kjøparen eller brukaren.

Ut frå denne definisjonen kan ein avgrensa handelskapitalisme, på den eine sida mot handverk, både i og utafor laug, vanlegvis for ein lokal marknad, og på den andre sida mot industrikapitalismen eller den industrielle produksjonen. Det nyskapande ved handelskapitalismen ligg ikkje i produksjonsmåten, men i organisering av tradisjonell produksjon og i utbygging av fjernmarknader.

Handelskapitalisme i Noreg I norsk historie har vi to eksempel på handelskapitalisme. Det eldste er salet på den europeiske marknaden av tørrfisk frå Lofoten, organisert av tyske kjøpmenn frå 1100-1200-talet. Det er innlysande at lofotfisket i seinmellomalderen (og norsk fiske og busetting langs ishavskysten i det heile) ikkje kunne ha nådd sitt store omfang utan ein effektiv salsorganisasjon. Det er like klart at ingen einskildkjøpmann kunne ha organisert denne omsetninga. Det måtte skje gjennom den sterkaste kjøpmannsorganisasjonen nord for Alpane, den tyske Hansaen med sitt kontor på Tyskebryggen i Bergen. På 1500- og 1600-talet fekk tyske og andre framande kjøpmenn innfødsrett i Bergen. Dei førte vidare omsetninga av Lofotskreien i si handelskapitalistiske form til andre halvdel av 1800-talet.

Det andre dømet er den norske trelasthandelen frå 1660-åra av (sjå art. Trelasthandel). Tidlegare hadde nederlandske skipperar og kjøpmenn kome til sørlandskysten og kjøpt tømmer direkte av bøndene. Frå andre halvdel av 1600-talet voks det fram ein norsk trelasthandlarklasse, i nær kontakt med kjøpmenn i England og Nederland. Trelasthandlarane avtala med bønder i innlandet om tømmerleveransar, eller dei handla til seg allmenningar. Dei organiserte fløyting ned mot kysten, stod for skur og vidare transport og for eksport til England og Nederland, gjerne på eigne skip. Det er full grunn til å kalla dette kapitalisme. Det trongst t.d. ein veldig kapital for å stå som eigar av trelasta i tre år. frå første tømmerkjøpet til plankane var selde i England.

Derimot er det ikkje treffande å kalla koparverka i Trøndelag eller jernverka sørpå for handelskapitalisme. Her ligg tyngdepunktet i sjølve produksjonsanlegget, her var kapitalen investert. Men produksjonsmåten var for tungvinn og urasjonell til å fortena namn av industri. For koparverka kunne ein kanskje seia at dei faste avtakarane i Amsterdam representerte kjøpmannsleddet eller handelskapitalismen, men det er vel så naturleg å sjå det slik at dei verkelege makthavarane var partseigarane og eksportørane i Trondheim. Når det gjeld norsk

skipsfart fram til slutten av seglskutetida, er det heller ikkje rimeleg å snakke om handelskapitalisme. Reiarar og skipper delte vanlegvis investeringar og forteneste på skuta. Handelskapitalismen kjem vel inn på befraktar-sida.

Nederlanda og England Handelskapitalismen høyrer særleg europeisk 1500-1700-tal til. Men ein må ikkje gløyma at det fanst velutvikla handelskapitalisme også i mellomalderen, t.d. I den engelske ullhandelen (London-kjøpmennene), i kledefabrikasjonen i Firenze og i dei flamske byane, i det italienske doble bokhalderiet og hos dei italienske bankierane forutan som nemnd i den tyske hansaen. Det gir god meining å seia at der det fanst internasjonal handel, der fanst det vanlegvis også handelskapitalisme.

Det som særmerker 1500-1700-talet er at denne internasjonale handelen utvida seg kraftig, med Nordvest-Europa eller Nederlanda og England som sentrum. Dette vart det økonomiske tyngdepunktet i Europa, og her finn vi handelskapitalismen i tallause variantar.

Nederlanda og England greidde på ulike vis å skaffa seg eller sine kjøpmenn store mengder av edelmetall og pengar. Dermed kunne det også organisera produksjon for internasjonal og jamvel interkontinental handel. Karakteristisk nok fekk ein dei første europeiske hankane i Amsterdam (Amsterdam hank 1609, Lånehanken 1614). Her tok dei imot alle slags pengar som depositum. Dei gav ikkje renter, men garanterte på den andre sida absolutt at pengane kunne hevast på flekken. Såleis vart det mogleg å organisera betalinga ved den internasjonale handelen, over hanken i Amsterdam. Utlånshanken tok låg rente, berre 4 %, slik at det var lettvint å finansiera lønnsame tiltak. Den låge rentefoten har ingen ting med religiøs frigjering frå ågerforbodet å gjera.

Andre viktige institusjonar vart Sjøassuransekammeret frå 1598 og Kornbørsen frå 1616. Slik vert Amsterdam det prismessige, finansielle og betalingsmessige sentret i Europa gjennom heile 1600-talet og eigentleg heilt til franskmennene okkuperte Nederland i 1794. Like viktig var det veldige hollandske Aust-India-kompaniet (frå 1602). Etter portogisarane tok nederlendingane over handelsherredømet i Søraust-Asia og handelsvegane dit (Kapplandet, slavefort i Vest-Afrika) og organiserte produksjon, oppkjøp og omsetning av orientalske varer. Orientalsk handverk stod mykje høgare enn det europeiske, slik at det ikkje nytta med bytehandel. Nederlendingane måtte kjøpa orientalske varer med sølv, europeiske sølvmyntar eller vekslar på solide europeiske kjømannshus. Runde-skatten, som vart funnen sommaren 1972, med dei uhorvelege sølvmyntmengdene frå det hollandske skipet Akerendam som forliste ved Runde natta til 8. mars 1725, er just ein leivning av denne varianten av nederlandsk eller europeisk handelskapitalisme. Det meste av sølvet fekk nederlendingane ved handelen i vest, organisert gjennom det nederlandske Vestindiakompaniet frå 1621. I forhold til alle varene dei frakta og selde, produserte nederlendingane svært få varer sjølve. På lang sikt var det ein veikskap for Nederland.

Stat og kyrkje Handelskapitalismen har utvikla seg i nært samhand med avgiftene til stat og kyrkje, altså offentlege finansar. Dette sambandet var ein snarveg til kapitalakkumulasjon (opphoping) i det heilt store format. Vi talar difor gjerne om finanskapitalisme. Eit slåande eksempel er handelshusa Bardi og Peruzzi frå Firenze i første halvdel av 1300-talet. Dei var bankierar for paven (da i Avignon) og skulle kassera inn dei pavelege avgiftene frå England, mellom anna Peterspengar. Dei gjorde det slik at dei tok inn avgiftene frå England i form av ull, den avgjort beste i Europa. Dei let frakta ulla til Flandern for framstilling av kjede eller jamvel til Firenze for å laga luksusproduktet purpur- og skarlagensklede. Pavestolen, eller det pavelege kammer kunne på si side lett og enkelt anvisa utgifter til betaling hos Bardi og Peruzzi. På denne måten skaffa

Bardi og Peruzzi seg tredobbel forteneste: 1. ved kommisjon for oppkrevjing og framsending av pengar frå det fjerne England til Avignon, 2. ved sjølv å setja kursen for veksling frå engelsk til italiensk mynt, 3. ved pavens pengar som gratis kreditt til handelen med ull og klede.

Tilsvarande fordelar, men i større format, hadde huset Medici i Firenze som pavens bankierar på 1400-talet. Eit anna døme er Fogger-huset. Gjennom heile 1400-talet hadde dei forpakta toll og skatt for habsburgarane og lånt dei pengar. I vederlag fekk dei rett til å driva sølv, kopar- og jerngruver i Austerrike og Ungarn. Dette hadde dei såpass store fordelar av at dei lånte bort 500 000 florinar for å sikra at habsburgaren Karl V vart vald til tysk-romersk keisar i 1519.

Frå norsk-dansk historie kan vi peika på det nære sambandet mellom trelasthandel og offentlege kassar i Christiania på 1700-talet. Særleg klart er dette forholdet for svograne Peder Holter og Jacob Juel. Båe styrde Zahlkassen i Christiania, som tok imot all skatt og toll sør for Dovre og aust for Lindesnes (Holter 1760-74, Juel 1774-83). Dermed nådde dei til topps mellom trelasthandlarane i Christiania. Holter vart landets rikaste mann (Ljansbruket, Hafslund. Borregaard). Men hos Juel vart det i 1783-84 påvist ein kassamangel så stor som omtrent eit halvt års statsinntekter av Norge.

Av enda større format var Heinrich Carl og Ernst Schimmelmann, som styrde dansk-norske finansar 1762-1813. Dei førte utmerka rekneskapar og gjorde på ingen måte underslag. Men dei hadde nesten uavgrensa tilgang på kapital, slik at dei t.d. kunne kjøpa sukker- og slaveøya St. Croix i Vestindia og dominera sukkerproduksjonen i København og slavehandelen frå Gullkysten. Ernst Schimmelmann var mesen for Friedrich Schiller frå 1791.

Merkantilisme og manufaktur Ein kan gjerne sjå det slik at handels- og finanskapitalisme er Marx sitt namn på det same økonomiske systemet som Adam Smith nedlatande kalla merkantilisme i 1776 (sjå art. Merkantilisme). 1600-1700-talets kjøpmenn har sett at ved hjelp av pengar kunne dei organisera produksjon og sal i stor stil. Statsmennene frå same tid har meint at med ein gunstig handelsbalanse ville staten ha dei nødvendige reiskapar til å føra ein sterk politikk. Difor galdt det å organisera produksjon og omsetning i landet, slik at ein kunne eksportera mest mogleg og importera minst mogleg. Dette vart ei læresetning for større territorialstatar. For bystatar som Firenze, Venezia eller provinsen Nederland med Amsterdam var det i lengda ikkje nok å ha rikeleg med pengar. Statane Spania og Portugal slo ut dei italienske bystatane i den store handelen, på same vis som England og Frankrike tok førarskapen frå Nederland i den interkontinentale handelen mot slutten av 1700-talet.

I handelskapitalismens store tid, altså på 1500-1700-talet, var europeisk og jamvel interkontinental økonomi meir organisert og integrert enn i mellomalderen, enda vår generasjon nok ville synast at skilnaden var liten. Enno galdt denne produksjonen og handelen helst luksusvarer, i alle fall berre i liten grad daglegdagse varer til masseforbruk. Og den store veikskapen ved handelskapitalismen som økonomisk system, var nok at dersom etterspurnad og sal steig, så vart ikkje produksjonen billegare, men tvert om dyrare. Råstoff, arbeidslønner og transport kosta meir. Elt svar på dette frå kjøpmannens side var forlagssystemet, at kjøpmannen heldt ull, rokkar og vevstolar for fleire landsbyar. Det gjorde nok produksjonen sikra, men slett ikkje billegare. Eit anna svar var manufakturane, altså å samla t.d. råstoff, rokkar og vevstolar saman med arbeidsfolk under eitt stort tak. Men kjøpmannen kunne like gjerne risikera at denne investeringa gjorde masseproduksjonen dyrare enn handverksproduksjonen rundt om i heimane.

På denne bakgrunnen kan vi lettare forstå kvifor industrikapitalismen kunne sigra i eit par sektorar alt på 1700-talet. Det galdt bomullstekstilar og jern; altså produkt med uavgrensa etterspurnad. Her kunne betre teknologi og meir rasjonell organisering av produksjonen gjera at produsenten - eller eigaren av produksjonsmidla - fekk eineherredøme over marknaden. Det gav ei heilt anna slagkraft enn den kjøpmannen hadde.

Merkantilismen på si side, som politisk system, brukte aktivt og med overlegg privileg og diskriminering for å styra det økonomiske livet. Dermed vart systemet stendig meir sårbart for åtak både frå likskapsfilosofar og frå middelsjiktet av borgarar. Ein kan difor sjå forfatningane frå revolusjonstida og utover på 1800-talet som liberalistiske reaksjonar på merkantilistisk og handelskapitalistisk teori og politikk.

G. Sa.

Sjå også: Hank, Handverker. G.Sa.
Litteratur: H. Heaton: The Economic History of Europe, New York 1948. W. K. Ferguson: Europe in Transition 1300-1520, London 1962. G. Sandvik: Det gamle veldet. Norske finansar 1760-79, Oslo 1975.

Handelspolitikk

Handelspolitikk betegner de prinsipper som ligger til grunn for landenes utenrikshandel. Ytterpunktene i en slik politikk, er på den ene siden å avskjære alt handelssamkvem med utlandet; på den andre siden å la handelen over landegrensene foregå uhindret. Norges handelspolitikk overfor omverdenen plasserer seg nært opp til fullstendig frihet i det internasjonale varebyttet. I all hovedsak er det norske handelssamkvemmet med utlandet bygd på frihandel.

Liberalisme/frihandel Målsettingen med å liberalisere handelen å tvers av landegrensen er flere ganger i etterkrigstida kommet klan til uttrykk i stortingsdokumenter. I 1951 ble de generelle beveggrunner for frihandel formulert slik: ”De argumenter som er ført i marken for liberalisering av den mellomfolkelige handel er i alminnelighet at produksjonen, og dermed utenrikshandelen, vil øke, samtidig som en mener å få en bedre arbeidsfordeling landene imellom med derav følgende større spesialisering. Den større spesialisering fremmer effektiviteten i næringslivet, skjerper konkurransen og medfører at stordriftens fordeler kan utnyttes i større skala.” (St.meld. nr. 59, 1951). Også etter at den første liberaliseringsepoken var gjennomført, ble de samme argumentene benyttet i forbindelse med ytterligere liberaliseringstiltak i det internasjonale varebyttet: ”i etterkrigstiden har det funnet sted et utstrakt mellomfolkelig samarbeid med sikte på å øke utvekslingen av varer og tjenester landene imellom og dermed legge grunnlaget til rette for en økning av produksjonen og produktivitet under best mulig utnyttelse av fordelene ved en rasjonell internasjonal arbeidsdeling.” (St.meld. nr. 45, 1957). Argumentene for denne politikken kan trekkes ut i stikkordsform, og da står vi igjen med begrep som ”arbeidsdeling”, ”spesialisering”, ”konkurranse”, ”effektivitet” og ”produktivitet”. Alt dette skal tilta, samtidig som det skal resultere i en bedre utnytting av ”stordrift”.

Argumentene for liberalisering er hentet fra teorier som sen markedet som den institusjonelle rammen for økonomisk virksomhet. Ideen går tilbake til Adam Smith (1776). Frihandel vokste fram som en praktisk tillemping av den liberalistisk-økonomiske teorien, og som en kritikk av merkantilismen. Merkantilismen hadde søkt å legge forholdene til rette for en sterk stat, og produksjonen ble styrt med dette for øye. Denne økonomiske politikken var et viktig ledd i statsdannelsen i Europa, og utenrikshandelen var et sentralt element. Det var så å si avgjørende å få positiv handelsbalanse med utlandet, og alle skulle eksportere mer enn de importerte.

Den liberalistiske kritikken av merkantilismen gikk ut på at den var ineffektiv. Dersom samfunnets velstand - og ikke statens rikdom - ble satt i forgrunnen, ville statens inntekter likevel kunne bli større. Men da måtte forbruket få forrang framfor produksjonen. Med frie markeder vil allmenninteressen være tjent med at alle vil forfølge sine egne mål og særinteresser. Samfunnets totale produksjon vil øke og bli så stor som det teknologiske nivået gjør mulig. Produsentene søker profitt, og uten salg, ingen inntjening. Hvis kjøperne kan bestemme hvem de vil kjøpe hos, og produsentene får etablere seg fritt, vil konkurransen tvinge produsentene til å spesialisere seg, slik at de tilveiebringer det de relativt sett har best forutsetninger for. På den måten øker produktiviteten, og hver enkelt får forholdsvis flere midler til disposisjon, som kan byttes mot det andre relativt sett framskaffer mer effektivt enn de selv.

Adam Smith frambevet at markedets utstrekning var bestemmende for arbeidsdelingens omfang. Siktemålet med frihandel i handelssamkvemmet landene imellom kan derfor forstås ut fra elementær markedsteori: Forholdene legges til rette for å drive fri økonomisk virksomhet. Internasjonal liberalisering innebærer større markeder, som gjennom tiltakende spesialisering og arbeidsdeling skal gi økte produktivitetsgevinster som resultat.

Frihandel ble det forende prinsippet under liberalismens blomstringstid på 1800-tallet. Men det ble aldri helt satt i system, og det ble snart avløst av mer proteksjonistiske tiltak.

I 30-årene foregikk det en omfattende debatt om markedsstyring kontra planstyring av økonomien. Sosialistene satte fullstendig statsplanlegging opp mot fullstendig markedsstyring. Men den økonomiske krisen fant dengang sin løsning i at markedet kunne styres og planlegges av politiske organer.

Først etter 1945 ble det virkelig børstet støv av frihandelstanken igjen. Frihandel var en bærende idé for mye av det arbeidet som munnet ut Bretton-Woods-avtalen i 1944. Formelt sluttet Norge seg til frihandelsprinsippene i 1948 - først og fremst gjennom medlemskapet i OEEC (Organization for European Economic Cooperation), det senere OECD. Frihandel måtte aksepteres dersom en skulle oppnå Marshall-hjelp fra USA. Arbeidet i OEEC ga senere støtet til markedsdannelsene EF og EFTA.

Frihandel er ikke noe universelt prinsipp for all mellomstatlig handel. I bunn og grunn er den et vestlig fenomen. En rekke land i den tredje verden er imidlertid med på dette gjennom tilslutning til den internasjonale handelsavtalen GATT. Den internasjonale arbeidsdelingen, som delvis er et resultat av frihandelen, innebærer at størstedelen av verdenshandelen går mellom industrialiserte land i den vestlige verden. Her er det særlig bearbeidete industrivarer som omsettes. U-landene er råvareeksportører og importører av industrivarer fra de industrialiserte landene, og de handler lite seg imellom.

Det er lite handelssamkvem mellom statshandelslandene og andre land i verden. De fleste u-landene gir da også uttrykk for at deres posisjon i den internasjonale arbeidsdelingen er hemmende for deres økonomiske utvikling, og har satt fram krav om en ny økonomisk verdensordning. Dette kravet er ført fram med tyngde på FNs konferanser om internasjonal handel, UNCTAD. Men kravene er ikke ensartet utformet. Disse går fra ønsker om sterkere innvevning i den vestlige økonomi til arbeid for kollektiv selvberging u-landene imellom.

Nasjonal/internasjonal politikk En endret organisering av det internasjonale varebyttet vil ventelig stille alle land overfor store utfordringer. Handelssamkvemmet landene imellom innvirker nemlig også på nasjonale forhold. Organiseringen av den internasjonale handelen preger utformingen av samfunnsforholdene i de enkelte landene, og frihandelsorganiseringen innebærer at statene på vesentlige områder er fratatt styringen av de nasjonale økonomier.

I virkeligheten har det vist seg at markedsøkonomien gjør det nødvendig med et kollektivt organ som kan styre markedet om det skal fungere som tilsiktet. Fellesgoder - goder som ale får nyte godt av når de først foreligger - kan ikke frambringes på et marked; monopolisering - som er et resultat av markedet - reduserer effektiviteten i markedet og gjør at en ikke uten videre klarer å utnytte alle ressursen. Bl.a. er arbeidsledighet en stadig trussel. Den keynesianske anvisningen for å hanskes med arbeidsledighet, gikk ut på at staten skulle stimulere etterspørselen. Større etterspørsel ville være en spore til større produksjon og dermed høyere sysselsetting. Staten skulle kunne pense markedet inn på rett spor. Det er imidlertid ikke en, men flere stater som skal styre det markedet som frihandelen etablerer.

I en situasjon med arbeidsledighet vil etterspørselstiltak i et land ”lekke ut” til andre land. Tiltakene kommer flere til gode enn dem som bærer kostnadene med å frambringe dem. Situasjonen motiverer med andre ord alle land til å vente på at de andre skal stimulere sine økonomier: de kan høste sysselsettingsgevinster uten egne omkostninger. Det er ikke noe overnasjonalt organ som kan styre det internasjonale markedet.

Frihandel skaper en spenning mellom statenes politiske jurisdiksjon (domsmyndighet) og markedets internasjonale rekkevidde. En kan også si det slik at det oppstår et misforhold mellom markedets geografiske utstrekning og landenes myndighetsområde. Og de styringsproblemene som dette misforholdet er opphav til, har skapt et press i to retninger: 1. Internasjonalisering av kollektive styringsorganer, og 2. nasjonalisering av markedet gjennom proteksjonistiske tiltak. Begge disse tendensene gjør seg gjeldende i den aktuelle politikken. Nasjonale varemarkeder lukkes, som når Norge fastsetter kvoteordninger på tekstilimport fra Hong Kong, eller når Garantiinstituttet for skip og borerigger søker å sette det internasjonale markedets krav om å slå rederne konkurs, ut av kraet. Hver for seg er disse eksemplene uttrykk for ulike proteksjonistiske tiltak. Men det er også en tendens i retning av internasjonalisering: Overnasjonale elementer gjør seg gjeldende når OECD (Organization for Economic Cooperation and Development) fremmer forslag om hvilken økonomisk politikk de enkelte land bør føre. Og nye markeder internasjonaliseres når valutakursene blir ”flytende”. Styringsproblemene i handelspolitikken er forholdsvis lite påaktet. De nasjonale styringstiltakene sen ut til å begrense seg til forsøk på å oppnå konkurransedyktige prisen på det internasjonale markedet. Dels skjer dette ved tiltak som skal bringe den innenlandske kostnadsutviklingen under kontroll, dels ved valutakursjusteringer, for å korrigere kostnadsutviklingen som har funnet sted. Tapte markedsandeler skal gjenvinnes og nye erobres - gjerne med politikerne som ”handelsreisende” for norsk industri. Sosialistiske opponenter anviser stort sett hare gjeninnføring av toll og kvoter, kombinert med tosidige, mellomstatlige avtaler, som alternativ til denne politikken. Dette skal sikre større grad av kontroll med adgangen til det nasjonale markedet, men selv om et slikt opplegg skaper bedre samsvar mellom markedets utstrekning og landenes politiske myndighetsområde, er det likevel et spørsmål om det ivaretar arbeiderbevegelsens gamle parole om internasjonalisme.

P. He.

Se også: Fellesmarkedet, Frihandel, Frihandelsforbundet, OECD.

Hndikap

Handikappedes - eller funksjonshemmedes livsvilkår - er avhengig av hvordan samfunnet og sosiale forhold er organisert. Som gruppe er de særlig følsomme overfor positive og negative virkninger av generelle samfunnsforhold.

Begrepene handikap og funksjonshemming nyttes om samme fenomen. Handikap nyttes vel mest av ”folk flest”. Funksjonshemming er det mer offisielle begrepet, som nyttes både av myndigheter og funksjonshemmedes egne organisasjoner. Handikap ble brukt i den første norske utredningen om hele gruppen - i ”Innstilling om omsorgen for handikapte” av 1965. Seinere forkastet Sentralrådet for yrkesvalghemmede (nå oppløst) handikapbetegneisen i det den angivelig virket diskriminerende, og innforte ”funksjonshemning” og ”funksjonshemmet”.

Omfanget Omfanget av funksjonshemminger er vanskelig å angi nøyaktig. Tallene er bla. avhengig av hvordan en definerer begrepet og avgrensen tilstander. Mye tyder på at kjente tall og undersøkelsen fanger opp for få. Særlig er det vanskelig å få fram sikre tall for personer som er funksjonshemmet på grunn av mentale lidelsen - mange skjuler disse fordi de er lite sosialt godtatt. Vi skal likevel antyde noen tall:

Om lag hver femte husholdning i Norge har medlemmer med fysisk funksjonshemming. Om lag 12 000 personer er psykisk utviklingshemmet i en slik grad at de er avhengig av omsorg eller tilsyn fra andre. Ytterligere 48 000 antas å være lettere psykisk utviklingshemmet, dvs. ha vansker i forhold til utdanning og arbeid bla. Uførepensjonsstatistikken visen videre (1977) at 47 750 (dvs. 1/3 av alle uførepensjonerte) er sterkt hemmet i forhold til arbeid pga. psykiske lidelsen ol. Helseundersøkelsen tyder på at 10-20 00 av befolkningen har mer eller mindre omfattende psykiske plager. Vi kan altså anta at minst hver fjerde husstand er direkte berørt av en eller annen form for funksjonshemning.

“Funksjonshemmet” nyttes hyppig som merkelapp på enkeltmennesker eller grupper, og da med underforstått vekt på negative egenskaper eller ”mangler”. Sentralrådet definerte en funksjonshemmet som ”den som på grunn av lang sykdom, skade eller lyte, eller på grunn av avvik av sosial art, er vesentlig hemmet i sin praktiske livsførsel i forbold til det samfunn som omgir ham. Dette kan bl.a. gjelde utdanning, yrkesvalg og yrke, fysisk og kulturell aktivitet.” Definisjonen er den mest brukte og antyder noe om det relative, nemlig at funksjonshemning opptrer i forhold til noe.

Tradisjonelt opereres det med hovedgruppene fysisk, psykisk og sosialt funksjonshemmede. Utgangspunktet for inndelingen er hovedårsakene eller hvordan funksjonshemning kommer til uttrykk i daglig livsførsel eller atferd. Rekkefølgen avspeiler den sosiale status eller akseptering de gis eller møtes med i samfunnet. Den avspeiler også den historiske, tidsmessige rekkefølgen for når de forskjellige tilstandene ble omfattet av begrepet (eller tilsvarende begreper). Enklest har forholdet vært for lett synbare tilstander og problemer som tilsynelatende er enkle å forstå. Mer problematisk er det for tilstander eller avvik som oppfattes som mer personlige egenskaper eller som noe det enkelte mennesket sjøl er skyld i. Oppfatninger om egen skyld virker i seg sjøl funksjonshemmende på den som møter dem.

Funksjonshemning kan også defineres slik: ”som et uttrykk for svikt i samsvar mellom de krav en funksjon setter og de forutsetninger et menneske har for å mestre kravene. Samsvaret kan bedres på to prinsipielt ulike måter: enten ved å forandre på en persons forutsetninger eller ved å endre eller justere de krav funksjonene stiller. Funksjonshemninger kan bygges ned ved å tilpasse de fysiske omgivelsene og/eller de sosiale normene. A fjerne fortauskanter og erstatte trapper med heisen eller skråplan gjør en med gangvansker mindre bevegelseshemmet, framstille nyhetsstoff og bøker på lydbånd (eller punktskrift for blinde) øker blindes og andre lesehemmedes delaktighet i felles kulturgoder og muligheten til å ta del i samtalen omkring dagsaktuelle hendelsen. Allmenn godtaking av ulike levemåter reduserer antallet sosiale avvikere. Om døvespråk læres og beherskes av hørende, vil flere døve kunne utvide sitt sosiale kontaktnett. Tilrettelagt undervisning i varlig skole kan øke den sosiale funksjonsevne og kjennskap til det nære samfunn hos mange med psykisk utviklingshemning.

Funksjonshemmede i samfunnet Samfunnsmessige forhold påvirker og forsterker altså de problemer og åndninger en funksjonshemmet møter. Som helhet er gruppen klart underprivilegert: Mange funksjonshemmede har ikke inntektsgivende arbeid, har svak økonomi, bor i gammeldagse, kalde og tungvinte boligen, har svak utdanning, sjelden ferie, deltar lite i foreningsliv, tar lite del i kulturelle og andre fritidsgoder og er sosialt isolerte.

Levestandard kan sees som de ressursen et menneske rår over og som det kan nytte til å forme sitt eget liv og sine egne livsvilkår med. Sentralt står helse, utdanning, bolig, arbeid, inntekt, familieliv, rekreasjon, politisk makt (av en eller annen grunn han ingen av de varlige definisjoner intelligens med som komponent). Sammenstillingen - helheten - er avgjørende. Mangler eller belastninger på ett område kan i prinsippet erstattes av sterke ressursen på et annet område. Funksjonshemning innebærer vanligvis lav levestandard med svake ressursen på flere områder. Funksjonshemmede har små. muligheten til å forme sine egne livsvilkår. Deres mulighet til å velge er innskrenket; det gjelder bla. arbeid, utdanning, bolig, fritid og omgangskrets. Nedenfor skal vi kort se på tre ressursområder; økonomi, arbeid og utdanning/opplæring.

Økonomi er samtidig et middel og et resultat av ressursen eller ressursanvendelse på andre områder En rimelig økonomi øker den enkeltes muligheter for valg og minsker avhengighet av øremerkede tiltak. Kontanter kan nyttes til å kjøpe tjenester eller produkter - dvs. ressursen - som kan oppveie følgene av funksjonshemningen eller kompensere for svake ressursen. I dag nyttes ofte lappverkpregede løsninger for å kompensere svak betalingsevne. Et eksempel er honnørbilletten (som ikke gjelder alle dager/tiden) på offentlige kommunikasjonsmidler og spesielle transportordninger med egne kjøretøyer. Liknende tiltak finnes på andre områder.

Midlene stilles ikke direkte til disposisjon for de funksjonshemmede som i tilfeile kunne velge hvordan hun/han ville nytte sine samlede ressursen. Mange opplever øremerkede tiltak som ”smulen fra de rikes bord” og som uttrykk for en formynderholdning fra samfunnets side.

Ett eksempel på hvordan økonomiske konjunkturer rammer enkelte gruppers livssituasjon er regjeringens innstramningstiltak vinteren 1977/78. Disse forsinket en lovet nivåheving og nedbygging av store institusjoner og avdelinger for psykisk utviklingshemmede. Flere institusjoners budsjetter ble redusert. Situasjonen for den enkelte psykisk utviklingshemmede ble klart forverret. Medikamenter nyttes langt ut over det behandlingsmessig nødvendige for å skape ro i avdelinger som han utilfredsstillende boforhold, for lite personale og mangel på skikkelig og meningsfull aktivitet. Denne gruppen en blant dem som ikke kan forhandle om anstendige livsvilkår.

Arbeid anses i vår kultur som en verdi i seg sjøl. Samfunnets (inklusive næringslivets) tiltak for dem som støtes ut eller stenges ute fordi krav og forutsetninger ikke faller sammen, omfatter 4 hovedgrupper: 1. En yrkeshemmet arbeidstaker flyttes over til mindre krevende - og ofte dårligere betalt - arbeid. 2. Samfunnet tilbyr attføring - dvs. tiltak for å endre individets forutsetninger - trening, opplæring o.l. som kan styrke konkurranseevnen i forhold til funksjonsfriske arbeidssøkere. 3. Vernet arbeid (vanligvis tidsbegrenset) organiseres i spesielle bedrifter eller som øremerkede jobber i offentlig virksomhet med statlig tilskott til lønn. 4. Den siste løsningen - uførepensjon - omfatter i dag nærmere 150 000 - derav 80 % over 50 år. Mange uførepensjoneres pga. mangel på arbeidsplassen nær bostedet - geografisk betinget uførhet. De som aldri har vært i arbeid - som uførepensjoneres som unge - henvises resten av sitt liv til å leve på folketrygdens minstepensjon, i dag rundt kr 20 000 i året.

Både innholdet i utdanningen og måten den er organisert på, påvirker funksjonshemning. Som eksempel kan en se på den periodevis oppdukkende diskusjon om spesialundervisning etter grunnskoleloven. To aktive leire befinner seg på hver sin side av en stor, flytende, nærmest passiv gruppe. Motstanderne av undervisning i varlig skole mener at funksjonshemmede barn og unge bør beskyttes i egne skoler/institusjoner, fordi de ikke vil bil tatt tilstrekkelig hensyn til i varlig skole, og at spesialundervisning krever en spesiell og differensiert ekspertise som hare kan utvikles og vedlikeholdes i spesielle miljøer av en viss størrelse. Tilhengerne hevder alle barns rett til å ta del i det samme sosiale fellesskap, at et varlig skolemiljø i seg sjøl byr på viktig læring, og at norsk skole bør revurdere sin organisering og sine pedagogiske mål.

Politisk makt og innflytelse I februar 1978 offentliggjorde Sosialdepartementet ”Pensjonsutredningen” (NOU 1978:12). Utvalget foreslo bl.a. en opptrappingsplan for 1978-81 for minstepensjonene etter folketrygden. Høsten 1978 stilte LO-formannen spørsmålstegn ved - men gikk ikke imot - om det var riktig at en gruppe får sine levekår forbedret gjennom en politisk vedtatt opptrappingsplan, mens andre grupper må forhandle fra år til år. Denne problemstillingen er lite reell for gruppen funksjonshemmede. Forhandlinger forutsetter at man har noe å forhandle med - at man kan tilby noe til gjengjeld for krav Forhandlingsrett blir ellers langt på vei en illusjon.

En forutsetning for politisk makt er organisasjon. Stadig flere funksjonshemmede organiserer seg i ulike interesseorganisasjoner (må ikke forveksles med humanitære organisasjoner). Hovedmassen av medlemmene er sjøl funksjonshemmet, eller er foreldre/nære pårørende til funksjonshemmede som ikke makter å organisere seg eller drive en organisasjon (f.eks.: Norsk Forbund for psykisk utviklingshemmede). De fleste større organisasjonene samarbeider gjennom Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Hovedoppgavene er: 1. Å representere sin gruppe ovenfor myndigheter og samfunnet for øvrig som sosialpolitisk pressgruppe, 2. å drive som serviceorganisasjon for sin egen gruppe, 3. å formidle kontakt og dermed gjensidig støtte mellom mennesker i samme båt.

Tradisjonelt avgrensen organisasjonene sin virksomhet til grupper som forholdsvis klart lar seg avgrense. Dermed er et stort antall funksjonshemmede uten mulighet til å bli representert gjennom egne organisasjonen. Særlig de psykisk og sosialt funksjonshemmede har ikke etablert egne organisasjoner.

De fleste interesseorganisasjonene ansen at det offentlige har ansvar for å utvikle og bære utgiftene til spesielle tiltak. Men det finnes også mange som ønsker å ha hånd om tiltakene sjøl. I Stortingsmelding nr. 23 (1977-78) om ”De funksjonshemmede i samfunnet” blir det sagt at alle konkrete tiltak skal overtas av det offentlige. I stortingsmeldingen går departementet mot å formalisere samarbeidet med interesseorganisasjonene. Disse ønsker formalisert samarbeid og rett til representasjon i styringsorganer.

Likestilling i forhold til menneskelige og medborgerlige rettigheter og i forhold til sentrale levekårsressursen forutsetter - som for andre underprivilegerte - at funksjonshemmede får visse særrettigheter.

G. Gr.

Se også: Trygd.

Handling

Handling (fransk og engelsk: ”action”), en avgrensbar, kortvarig vinksomhet, særegen for menneskearten, i det ingen andre levende vesener (organismen) kan sies å handle. Denne forskjell fremheves iblant ved at organismer tillegges atferd, mennesker handlinger, men i dagligtalen brukes disse betegneisen om hverandre.

Læren om handlingen (handlingsteori, praksiologi) drøfter mange viktige sider ved menneskets tilværelse, hvorav her skal nevnes de følgende:

Frihet og determinisme Spørsmålet om mennesket er fritt (har ”fri vilje” el.) fremstår innen handlingsteorien som et spørsmål om handlinger lar seg forutberegne, dvs. forutsi ut fra menneskekunnskap, eller ikke. Er svaret ja, sies handlinger å være determinerte; er svaret nei, sies de å være indeterminerte, eller ”frie“ (se art. Determinisme, Frihet). Hvor vidt et menneske har følelsen av eller vissheten om å velge egenrådig (vilkårlig, ”fritt”) mellom flere muligheter når det handler, behøver ikke innvirke på handlingenes forutsigbarhet. Selv om et handlende menneske - en ”aktør” - utfører en handling etter omhyggelige overveielsen, kan handlingen likevel være forutsigbar for en iakttager med god kunnskap om vedkommende aktør eller om aktører i alminnelighet.

Fra dette synspunkt kan alle handlinger plassenes mellom to ytterpunkter: Gjentagelseshandlinger og nye handlinger. Alle varemessige handlinger lar seg forutsi med høy grad av sannsynlighet, likeså handlinger som fremstår som nødvendige i en gitt situasjon (f.eks. stanse blødning ved bandasje).

Dette gjelder også handlinger som ut fra erfaring gjerne utføres på bestemte trinn i livet (f.eks. at barn ber om slikkerier i frukt- og tobakksbutikken).

Nye handlinger er slike som ut fra iakttagerens (eller også aktørens egne) begreper og forestillinger ikke lot seg forutsi, fordi disse handlingene overskred disse begreper om forestillinger. Et sjakktrekk, f.eks., kan komme ikke hare som en overraskelse på motspilleren, men som noe han merker at han ikke ville ha kunnet forutse, fordi det overgikk hans dyktighet og fantasi som sjakkspiller. Alle mennesker gjør mer eller mindre tydelig et slikt skille mellom handlinger som de i grunnen kunne ha forutsett dersom de hadde vært mer omtenksomme eller ivrige, og slike som de vet med seg selv at de ikke hadde begreper eller fantasi til å forutsi, dvs. tenke eller forestille seg før de virkelig ble utført. Men siden fatteevne og fantasi er forskjellig hos alle, til det som er en ny handling for en, være en handling som kan forutsies for en annen. Som yttertilfelle av nye handlinger star alle slags oppfinneisen og oppdagelsen: Einsteins relativitetsteori, det kubistiske maleri, Roger Vadims kvinnetype osv. er på hvert sitt område noe nytt, disse frembringelsen lar seg ikke avlede av kunnskap om fortiden, samtidig som de setter preg på vår forståelse av fortiden - kort sagt, de skaper historie.

Fra et politisk synspunkt en det viktig at handlinger kan være og svært ofte er forutsigbare fordi de en tvungne handlinger. Det tydeligste eksempel på dette er forbedringsanstalten slik den oppsto i Europa i begynnelsen av forrige århundre. De innsattes daglige liv skulle fastsettes nøyaktig fra morgen til kveld, slik at de kunne innøve nye handlingsmønstre og bli gagns samfunnsborgere igjen, dvs. bli forutsigbare igjen. Men forbedringsanstalten er ikke enestående blant vårt samfunns institusjoner - militærkasernen, skolen, sykehuset, fabrikken, kontorbygget har mye av det samme preget. Sosiologer som Max Weber pekte på dette tidlig i dette århundret (se art. Weber), og Foucault har nylig tatt opp denne tanken med styrke: Disiplinen som en teknikk for herredømme og sosial kontroll særkjenner Vestens samfunnsform de siste par hundre årene, sammenlignet med tidligere århundrer (se art. Fengsel). Befolkningen får ikke streife ukontrollert omkring, får heller ikke danne uoversiktlige mengder og møljer, får ikke arbeide ujevnt og med ujevne avbrudd. Registre holder rede på hvor enhver befinner seg, og arbeidslivet foregår etter strenge tidsskjemaer - arbeidsfolket skal innfinne seg til rett tid og forlate arbeidsplassen til fastsatt tid. Tilsvarende gjelder for skoleeleven, sykehuspasienter, hærens befal og menige styrker. Enhver skal holde seg på plassen sin og holde disiplin over andre og seg selv - hvilket innebærer høy grad av forutsigbarhet med hensyn til samfunnsdeltakernes handlinger. Handlinger er altså mer eller mindre forutsigbare som en virkning av det disiplinære herredømmets utbredelse.

Hensikt og mening Det som skiller handlingsforløp fra naturens hendingsforløp, en at handlinger visen hen til hensikter, hva naturforløp ikke gjør. Naturens forløp og begivenheten forstås ut fra begrepene om årsak og virkning (eller som funksjonsforhold), mens handlingsforløp forstås ut fra begrepene om grunn og følge, om uttrykk, tegn, symboler. Handlingen er meningsbærende atferd, de forskjellige hensikter visen hen til forskjellige menings- eller betydningsinnhold. En politisk handling (”aksjon”) som f.eks. en streik eller demonstrasjon, forstås ut fra den mening situasjonen han for aktørene, de har sine grunner for å streike eller demonstrere. Men disse gruppene en ikke av en slik art at de nødvendigvis vil føre til denne streiken eller demonstrasjonen. Handlingsspråket en nemlig bygd opp slik at ingen handling følger av sine grunner på samme måte som et naturforløp følger sine årsaker (f.eks. mildværet får snøen til å smelte). Eller med et annet eksempel: At 2 + 2 = 4 følger med nødvendighet. Men at et menneske trekker den slutning at 2 + 2=4, er ingen nødvendighet, for vedkommende kan trekke en feil slutning.

På dette teoretiske planet er handlinger som meningssammenhengen bygd opp slik at deres beskrivelse unndrar seg en streng kausal (årsaks) funksjonell beskrivelse (se art. Funksjonalisme). Handlingsteorien vil derfor aldri få sin Newton eller Galilei. Men gjennom innsatsen til Hegel, Marx, Rickert, Bergson og mange nyere forskere (som Schütz, Sorokin, Parsons, Sartre) er handlingsteorien i store trekk avklart på en annen måte, nettopp ved å erkjenne tydelig på hvilken måte handlinger skiller seg fra de kausal-funksjonelle forløp. Forenklet kan det sies at handlinger tolkes og tydes og er selv tolkninger av meningsbærende handlingssituasjoner.

Formålsrasjonalitet og nytte En klasse handlinger som har fått mye oppmerksomhet innen handlingsteorien, er de såkalt formålsrasjonelle handlinger, dvs. de handlinger som kjennetegnes ved at aktøren har et forholdsvis klart mål, som han (hun) prøver å oppnå ved å anvende midler som anses å være egnete. Da et egnet middel kan forårsake målet som sin virkning, er altså mål/middeltenkning anvendt kausal-funksjonell tenkning. Teknologien som anvendt naturvitenskapelig kunnskap, er det klareste eksempel på formålsrasjonell handling som sosial institusjon (innretning).

I mer dagligdagse ordelag kan de formålsrasjonelle handlinger betegnes som nyttepregete handlinger: Hensikten er å oppnå et gode, handlingen skjer for dette godes skyld, og kan være en byrde eller et onde man underkaster seg fordi en avverning synes å vise at handlingen lønner seg.

Sosialøkonomisk teori omhandler slike nyttehandlinger, drøfter grensenytte ol. emner. En nyere språkbruk går ut på å tale om en aktørs preferansen (dvs. hva en gir forrang), og det antas at enhver aktør søker å maksimere eller optimere disse, dvs. søker å oppnå disse mest mulig eller best mulig.

Det handlingsteoretiske standpunktet som hevder at alle handlinger kan behandles som nyttehandlinger (formålsrasjonelle handlinger), betegnes som utilitarisme (av ”utili”: nytte) og henger idéhistorisk sammen med den engelske liberalisme (se art. Liberalisme). Utilitarismen sen ut til å være en nokså utbredt oppfatning, kanskje særlig blant sosialøkonomisk interesserte mennesker, men er blitt kraftig angrepet fra flere kanter, og må anses som uholdbar - dvs. det finnes minst ett slag handlinger ved siden av de rene nyttehandlinger. Her er det synlig lett å peke på forskjellige slags symbolske handlinger - f.eks. estetiske handlinger - som det ville være urimelig å tolke fra et nyttesynspunkt. Likeså en det lett å vise til ekspressive handlinger - dvs. handlinger som først og fremst er uttrykk for aktørens følelsen, ønsker, hensikter, og hevde at slike handlinger ikke er midler i streng forstand for å vise følelsene, men at de virkeliggjør det de uttrykker.

Det slag handlinger som kalles arbeid (se ant. Arbeid), belyser skillet mellom nyttehandlinger og uttrykkshandlinger godt. Det er sikkert at arbeid i alminnelighet er nyttig gjerning, et uomgjengelig middel til å overleve. Men gjennom arbeidet lærer også menneskene å kjenne seg selv og omverdenen, ved å forandre seg, utfolde og utvikle seg under arbeidet, ved at arbeidet forandrer omgivelsene. Denne vekselvirkningen mellom den som arbeider og omgivelsene som bearbeides, en det ikke treffende å kalle nyttig. For det nyttige er noe relativt, som står i forhold til et formål (En ”preferanse”), mens denne gjensidige påvirkning mellom arbeidet og omverdenen berører våre aller dypeste anliggender.

Tilsvarende betraktninger kan også gjøres om slike handlinger som ikke er arbeidsvirksomhet. Gjennom handlingene virkeliggjør menneskene sitt vesen, preger og preges av omverdenen og lærer den å kjenne, og dermed seg selv. Dårlige former for handling er slike hvor denne dobbeltbevegelsen ikke kommer i stand, og gjør aktørene fremmede for seg selv. På dette tidspunkt fører handlingsteorien over i det politisk viktige emnet fremmedgjøring.

I dagligtalen skilles det gjerne mellom tanke og handling, drømmere og dådsmenn. ”Tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det, nei, det forstår jeg ikke.” (Peer Gynt). Innen handlingsteorien en det derimot viktig at handlingen danner et formidlende ledd imellom bevissthet og omverden. Vår tenkning skjer i nær tilknytning til vårt handlingsliv og vår kropp som virksomt legeme - hvis ikke er den skinntenkning eller fantasi.

D. Ø.

Se også: Arbeidsdisiplin, Disiplin, Fremmedgjøring.

Handverker

Handverkere som profesjonell yrkesgruppe kjennes i Norge fra middelalderen. I Magnus Lagabøters bylov fra 1276 finnes bestemmelsen om hvor de ulike handverkerne skulle bo, en ordning muligens overført fra England. I den eldste tida fantes ikke noen laugsorganisasjon eller bestemmelsen som regulerte adgangen til å bli handverker. Men at handverkere innen samme fag var henvist til å drive sin produksjon i samme gate, innehar nok en faktisk begrensning på rekrutteringen.

Et landsomfattende laugsvesen ble utviklet i Norge først etter 1560 og fikk sin blomstringsperiode på 1600-tallet. I Bergen, med de hanseatiske handverkerne på Bryggen her, finnes imidlertid tilløp til laug tidligere, parallelt med laugsvesenets rike utvikling ellers i Vest-Europa. En rettarbot fra 1295 forbyr imidlertid både norske og tyske laug i Bergen. Bakgrunnen for dette var kongemaktens frykt for laugenes voksende makt, slik forholdet hadde utviklet seg i andre land. Tyskerne i Bergen lot seg likevel ikke knekke. Dette skjedde først under Christoffer Valkendorfs tid som lensherre fra 1556, som innehar hansaveldets slutt i Norge.

Laugene Fra nå av vokste laugsvesenet fram. Et laug var en sammenslutning av handverkere i samme fag til vern om felles interessen. Først og fremst skulle den regulere tilgangen på handverkere til det enkelte fag, ta seg av fagutdannelsen ol., slik at det ikke ble flere enn det var marked for. Dernest skulle lauget beskytte imot ufaglærte ”fuskere”, særlig bygdehandverkere. For det tredje fungerte laugene som økonomiske hjelpekasser. Og endelig var de forum for sosial omgang og selskapelighet.

Laugene ble på 1600-tallet eksklusive sammenslutninger som i kraft av sine privilegier hadde stor makt i samfunnet. Statsmakten søkte gang på gang å løse opp i dette. Særlig hadde laugsforordningen av 1681 til formål å gi den lokale myndighet i byene - magistraten - større kontroll over laugene.

Omkring 1680 kjenner en 26 laug fordelt på 13 fag i norske byer. Ikke alle handverksfag hadde laug og ikke alle byer heller. Best utbygd var laugsvesenet i Trondheim, Bergen og Kristiania.

Hvis vi ser bort fra ufaglærte bygdehandverkere, kan handverkerne deles inn i tre grupper: mestere, svenner og læredrenger. Svennene og drengene var utestengt fra de egentlige mesterlaugene. Men også svennene hadde sin laugsorganisasjon, som hadde et selvstendig liv. Men samtidig var de på visse felter underlagt mesterlaugene. Det var oldermannen i mesterlauget som holdt kro den svennelauget holdt sine samlinger. På denne måten var svennene under kontroll.

Å bli laugsmester var svenners og drengers mål i livet. Men fram hit var veien lang. Først måtte en gjennom ei lang læretid som dreng. Det var siltsomt å være læredreng - han måtte først på verkstedet om morgenen og gjøre klar til dagens arbeid, likeledes stå for rydding om kvelden. Vanligvis var arbeidstida fra 5 om morgenen til 7-9 om kvelden. I dette tidsrommet skulle drengen gå alle til hånde. Mellom læredrenger, svenner og mestere hersket en voldsom statusforskjell.

Under laugsvesenets glanstid var det et krav at handverkerne skulle være ”ektefødt” og ha foreldre med ”ærlige” yrker. Videre ble det krevd at svenner var ugifte, og at både de og drengene bodde hos sine mestere. En svenn som giftet seg, hadde store vansker med å få arbeid. Mot slutten av 1700-tallet kom en oppmykning i dette. Men som Edvard Bull har vist, var fortsatt en stor del av svennene i Kristiania ugifte i 1801, og en enda større del bodde som medlem av mesterens husholdning.

For å bli svenn måtte en også i enkelte fag avlegge svenneprøve. Først etter 1800 ble dette vanlig i alle fag. Etter prøven fulgte svennedåpen, som var en smertefull seremoni. Velkjent er f.eks. den såkalte behøvlingen som snekkersvennene måtte gå gjennom. Deretter fulgte et kraftig drikkelag. At dette ble forbudt, fikk liten virkning i praksis.

Det var også et krav under laugstida at svenner skulle vandre på sitt fag noen år før de ble mestere. Også denne skikken holdt seg lenge til tross for at 168l-forordningen fastsatte at dette ikke lenger var nødvendig. Norske handverkssvenner dro særlig til Sverige, Danmark og Tyskland. I disse landene hadde en vandrende svenn ikke store språkvansker. Dette gjaldt også i Tyskland, da tysk var fagspråk blant laugshandverkere. Mange utlendinger kom også til Norge som svenner og slo seg til her.

Svennevandringene er lite undersøkt. Ikke desto mindre må de ha hatt stor betydning ved at kunnskap om fag sirkulerte internasjonalt, noe som igjen ga høy faglig standard. Men også når det gjelder formidling av kulturelt og ideologisk tankegods i sin alminnelighet, er det grunn til å tro at svennevandringene var viktige. Gjennom vandringene fikk handverkerne følelsen av å tilhøre et internasjonalt ”Zunftwesen” og dermed høy standsbevissthet. Først i sisle halvdel av 1800-tallet mistet svennevandringene sin betydning.

Etter å ha vært svenn i noen år, kunne en søke lauget om godkjennelse som mestersvenn. Ofte drøydde det lenge med å bli godkjent. Etter ett år som mestersvenn fulgte så mesterprøven. Før en svenn kunne avlegge mesterprøven, måtte han ha lagt seg opp økonomiske midler. For det første hadde han utgifter i forbindelse med mesterprøven (til borgeruniform, avgift til magistraten og borgerkorpsets kasse o.l.) og til kalaset etterpå. Dernest kostet det ikke så lite å. anskaffe verktøy, utstyr og lokale. På det tidspunktet mesterprøven ble avlagt, hadde svennen også valgt seg ut sin vordende ”Madam”. Å bli mester med egne arbeidsfolk uten å ha kone til å styre husholdningen var umulig. Ugifte mestere forekom ikke.

En ny mester begynte med små midler og få eller ingen ansatte. Det tok tid å etablere et godt renommé og å få kunder. Ofte fortsatte mesteren med et lite verksted hele sitt liv. Det å ha mer enn en svenn og dreng hørte til sjeldenhetene. Likevel ga det høy sosial status å være mester. I tillegg til at han selv eide sine produksjonsmidler, var en mester borger av byen. Ved sida av næringsprivilegier, hadde innehavere av borgerskap rett til kommunale ombud. Fra 1814 var de stemmerettskvalifiserte. Deres sønner slapp militærtjeneste og konene fikk rett til tittelen ”Madam” - som ytre sett viste seg ved at de har hatt i motsetning til arbeiderkonene med skaut. Men borgerskapsinnehavere hadde også plikter. Tyngst var trolig tjenesten i Borgervæpningen til fylte 50 år.

Som nevnt var det vanlig at læredrenger og svenner bodde hos sine mestere. Over disse og øvrige medlemmer av husholdningen hadde mesteren absolutt autoritet og rett til hustukt. Denne mesterens paternalistiske autoritet (dvs. personlige herredømme over og ansvar for sine underordnede), kommer klart til uttrykk i en forordning av 1682.

Til tross for stor sosial avstand mellom mestere, svenner og drenger, var det under laugstida ikke egentlig tale om de sistnevnte som noen arbeiderklasse med motsatte interesser av mesteren. Dette henger sammen med den mulighet for sosial mobilitet som lå innebygd i handverkeryrket. Tilværelsen som svenn og dreng var tidsbegrensede aldersroller, som naturlig forte fram til mesterrollen. Dette endret seg på 1800-tallet. Særlig etter 1850 vokste det fram et proletariat av handverksarbeidere uten utsikter. Dermed kom også for alvor klassemotsetninger fram i dagen.

Men det var motsetninger også før denne tid. Særlig var det misnøye med den strenge reguleringen av adgangen til laugene for å hindre flere mestere enn det var marked for. For å bli mester, var det ikke uvanlig at svenner giftet seg med mesterenker, som de overtok bedriften for. At ledige mesterskap ofte ble besatt med sønner eller svigersønner av mestere og således ga lauget et slags kastepreg, var også grobunn for misnøye.

Det var også motsetninger mellom svenner og mestere når det gjaldt arbeidstida, særlig i striden om ”Blåmandagen”. Etter gammel skikk var mandagen svennenes hvile- og badedag, noe mesterne mislikte. ”Blåmandagen” ble da også forbudt. Likevel holdt skikken seg lenge.

Som nevnt forsøkte statsmakten gjennom 1681-forordningen å få bedre kontroll over laugsvesenet. Samme siktemål hadde spesielle forordninger for de enkelte laug som fulgte i åra 1682-86. Det gjaldt å bli kvitt ”selvgjorte Vedtægter” som laugene hadde etablert. I hvor stor grad dette lyktes, er uklart. Stadig nye bestemmelser utover på 1700-tallet må imidlertid ha økt myndighetenes kontroll betydelig.

Omkring 1800 begynte nye næringsøkonomiske tanker å få innpass o Norge - merkantilismen med sin privilegiepolitikk kom på vikende front til fordel for liberalisme og frihandel. Grunnloven av 1814 preges av dette ved bestemmelsen om at ytterligere innskrenkninger i næringsfriheten ikke måtte finne sted. Dette prinsippet ble i de følgende år utgangspunkt for angrep på laugene.

Diskusjonen om laugenes skjebne kom opp i Stortinget allerede i 1815-16 gjennom et forslag som prinsipielt gikk inn for opprettholdelse av laugsvesenet, samtidig som fagutdannelsen ble foreslått lagt til håndverksskoler. I åra framover ble laugenes rettigheter i økende grad undergravet av konkurranse. Særlig tile var det i Kristiania. Bakerne her sendte i 1821 et forslag til Stortinget om at laugsbestemmelsene fra 1683 igjen måtte gjøres gjeldende for å slippe konkurransen fra bygdehandverkere og kjøpmenn. Liknende forslag kom fra andre fag. Særlig var situasjonen kritisk for skreddere og skomakere som var utsatt for konkurransen fra de militære manufakturverkstedene på Akershus festning.

Fra de fleste av landets byer presset handverkerne på for å bevare laugsvesenet. Til Stortingets lovkomité i 1830 ble det sendt inn et forslag som gikk ut på å fastslå laugsvesenet for all framtid. Særlig viktig var det at mesterprøve kontrollert av laugene skulle beholdes for å oppnå borgerskap. Hensikten var å unngå at store kjøpmenn med leiet arbeidskraft skulle overta produksjonen.

Handverksloven av 1839 Handverksloven av 1839 ble kjempet gjennom Stortinget mot håndverkernes vilje av en allianse av bønder og embetsmenn som ellers på denne tida i andre saker sto steilt mot hverandre. For embetsmennene var det prinsipiell økonomisk liberalisme som lå bak, for bøndene var motivet snevre landsbygdinteresser forkledd som frihandelsvennlighet. Både handelskapitalistene og småkårsfolk i byene gikk dessuten inn for opphevelse av laugene. Her kjempet håndverkerne en isolert tofrontskrig, nedad mot småfolk som ble hindret i å stige yrkesmessig og oppad mot kjøpmenn og ”fabrikører” som kom med et nytt produksjonssystem organisert etter kapitalistiske prinsipper.

Det viktigste i handverksloven av 1839 var at laug ikke skulle opprettes i framtida, og at hvert enkelt som eksisterte, skulle opphøre når mesterne ble enige om opphevelse, var døde eller hadde gått ut av lauget. Videre var enhver mannsperson i byene fra nå av berettiget til borgerskap og til å holde svenner og drenger i fag som ikke hadde laug. Alt som forlangtes var attest om faglig dyktighet av to pålitelige menn. I laugsfag ble det imidlertid fortsatt krevd mesterprøve. I Kristiania innehar dette i praksis krav om mester prøve i hare seks fag, nemlig for skreddere, skomakere, snekkere, smeder, gullsmeder og hattemakere. Så undergravet var allerede laugsvesenet i hovedstaden før 1839. Til de øvrige nærmere 40 handverksfagene som ikke hadde laug, var det med visse modifikasjoner fri adgang så sant en altså hadde dogelighetsattest.

1839-loven innehar videre at enhver utenfor byene kunne drive med alle typer handverk (med unntak av produksjon av kompasser og produkter som innehar smelting av gull og sølv). Dermed var bygdehandverkernes virksomhet, som lenge hadde pågått, endelig lovfestet. Byhandverkerne mistet med dette sitt gamle monopol. All innførsel av handverksprodukter til byene var nå fri, med unntak av produkter fra fag som fortsatt var undergitt laug.

Konkurransen med handverksprodukter fra landsbygda og forstedene skapte store problemer for byhandverkerne fra 1840-åra. Dette var produkter som i kvalitet var dårligere enn byproduktene, men som lett fikk avsetning på grunn av lavere priser. I tillegg fikk byhandverkerne etter hvert også konkurranse fra industrivarer fra utlandet. Importen fra utlandet steg som følge av nye tolltariffer. Andre forhold som bød på konkurranse, var straffearbeidsanstalter, militære, vektere og andre som hadde lov til å drive handverk, og kjøpmenn og høkere som med hjelp av svenner og læregutter drev ulovlig handverksproduksjon. Dette siste kunne få karakter av ganske omfattende manufakturdrift.

Den åpne adgangen til handverksdrift førte til stor vekst i tallet på handverkere. I Kristiania økte tallet med 60 % i perioden 1840-65. Dette skapte dårligere levevilkår for mange. Sær1ig vanskelig var forholdene for skomakere og skreddere.

Vanskelighetene førte til nye organisasjonsformer blant handverkerne. Allerede under motstandskampen mot ny handverkslov ble Kristiania Handverkerforening dannet i 1838. Her var alle fag representert. Foreningen arbeidet først og fremst for å hindre ulovlig konkurranse. Enkelte fag som bakerne, malerne og andre stiftet også foreninger med dette mål for øye.

Oppløsning av handverkerstanden Den frie næringslovgivningen og utviklingen av nye produksjonsmåter etter 1840 førte til oppløsning av handverkerstanden. Fra å utgjøre den ene av borgerskapets to store stender (kjøpmannsstanden var den andre) ble handverkerne flest henvist til arbeiderklassen. En god del, men langt færre, havnet i den framvoksende middelklassen. Noen ganske få ble dessuten eiere av kapitalistiske storbedrifter og som sådanne tilhørende overklassen.

Tidligere er nevnt at tilværelsen som dreng og svenn under laugstida var aldersroller, som for de fleste endte med mesterskap. Til tross for de store statusforskjellene mellom drenger, svenner og mestere, ga dette handverkerstanden en såkalt vertikal (”loddrett”) sosial struktur, dvs. at lojalitetsbåndene gikk oppover og nedover i systemet, noe som dempet motsetningene. En egenskap ved dette var paternalisme, som kom til utslag i mesterens ubestridte autoritet overfor svenner og drenger, bofellesskapet i mesterens husholdning, og regelen om at ansatte skulle være ugifte. Dette forsvant som følge av laugsvesenets oppløsning. I stedet oppsto etter hvert en horisontal (”vannrett”) klassestruktur, som mer var basert på økonomisk likhet og plassering i forhold til produksjonsmidlene.

Den nye sosiale strukturen innehar at de aldersbestemte handverker rollene forsvant, og rollene som svenner og drenger ble i stor grad avløst av livstidsbestemte arbeiderroller. Dette skjedde til tross for at lovgivningen formelt gjorde det lettere å bli selvstendig handverker. Videre forsvant paternalismen i forholdet mellom mester og ansatte og ble erstattet med et moderne arbeidskjøper-arbeiderforhold. Skikken med at ansatte skulle tilhøre mesterens husholdning og være ugifte opphørte. I Kristiania i 1865 bodde hare 15 % hos sine mestere og nå var hele 59 % gifte.

Oppløsningen i handverksfagene førte til motsetninger mellom mestere og svenner, som etter hvert fikk karakter av klassekonflikt. Dette skjedde for alvor med fagforeninger og streikekamper fra begynnelsen av 1870-åra. Men også tidligere kom det til sporadiske sammenstøt. Dels dreidde det seg om uenighet angående arbeidstida. Men dels gjaldt det også organisert kamp mot lave lønninger og ugunstige betalingsformer.

Utgangspunktet for svennenes kamp mot mestrene var de gamle svennelaugene som lenge hadde fungert som understøttelseskassen. Fra 1838 eksisterer en usikker beretning om en murerstreik som følge av lønnsnedslag, ledet av den senere thranitterleder, murersvennen Bernhard Hansen. Denne visstnok første organiserte svennestreik i Kristiania, ble finansiert gjennom understøttelseskassa.

I 1848 var skomakersvennene i Kristiania i konflikt med skomakerlauget om lønna, en strid svennene vant. Konflikter angående lave akkorder forekom også i bygningsfagene. Dannelsen av en forening for boktrykkersvenner i 1849 hadde også sin bakgrunn i krav om ny lønnstariff. Boktrykkerforeningen og Haandværkssvendernes Centralforening (også dannet 1849), kan sees på bakgrunn av økende motsetninger til mestrene. I 1851 sendte sentralforeningen sine krav til Stortinget i et forslag til endringer i handverksloven.

Et hovedkrav fra svennene var opphevelse av bade mesterprøve og borgerskap for å drive handverk. Derimot ville de beholde svenneprøven for å hindre konkurranse fra ufaglærte. Et annet og meget radikalt krav var 10-timers arbeidsdag. På det tidspunktet var arbeidstida daglig på 13-16 timer Et tredje krav var opphevelse av mestrenes rett til hustukt overfor sine svenner. Forslagene kan sees som mottrekk mot beslutninger som ble fattet på mestrenes landsmøte i Kristiania året før.

Forslagene fra svennene preges av innflytelse fra Thranitterbevegelsen i Kristiania (se art. Thranitterbevegelsen), hvor medlemmene først og fremst var handverkssvenner. Blant disse igjen dominerte handverkere i bygningsfagene, særlig snekkere, tømmermenn og murere (40%).

Det sterke innslaget av bygningshandverkere kan ses i sammenheng med at det var i disse fag at oppløsningen av den gamle standsstrukturen hadde kommet lengst. I stedet var disse fagene mer preget av et moderne arbeider-arbeidskjøperforhold, hvor arbeidskjøpers kontroll begrenset seg til det som gjaldt arbeidet. I tillegg kommer at bygningshandverkerne hadde forholdsvis høye lønninger, som kan ha gitt dem ressurser til å være organisasjonsaktive. Dessuten hadde murerne erfaring fra arbeidskamp. Kanskje enda viktigere var det at de arbeidet på store anleggsplasser. Dette ga muligheter for kommunikasjon og samhold. At flere må ha vært vandrende svenner med politiske erfaringer fra andre land, betydde nok også en del.

Sett slik blir det også forklarlig at fagene som lengst bevarte den gamle strukturen, skomakere, var minst representert i Thranitterforeningen i forhold til sitt antall. I disse fagene varte bofellesskapet hos mester og ordningen med ugifte svenner lengst. Her var dessuten lønningene lavest og arbeidsplassene små.

Thranitterbevegelsens nederlag ble et alvorlig slag for handverkssvennene i Kristiania. Med unntak av bakersvennenes kamp mot søndagsarbeid, som endte med forbud i 1857, og boktrykkersvennenes kamp for ny tariff som kom i 1855, fant ny organisert aktivitet fra svennenes side ikke sted før i 1870-åra. Boktrykkerforeningen og sentralforeningen gikk i oppløsning. I det hele tatt var 1860-åra ei mørk tid, noe som dempet organisasjonsevnen. For det første var de økonomiske konjunkturene dårlige i disse åra. Dernest kom en ny handverkslov som fullstendig gjorde handverksnæringen fri.

Handverksloven av 1866 bestemte at enhver myndig mannsperson kunne få handverksbrev. Svenneprøven ble opphevd, likeledes kravet om dugelighetsattest for å bli mester. Heller ikke krevdes lenger kyndighet i å skrive og regne eller tegne. Det ble også tillatt at en og samme person kunne få borgerskap i flere fag, også i kombinasjon med handelsborgerskap. Endelig fastsatte loven at laugene skulle oppheves fra utgangen av 1869.

Arbeid og kapital Perioden 1866-90 preges som helhet av store vansker for handverksnæringen. For en del skyldtes dette 1866-loven. Men også økende industrialisering og kapitalisering av handverkerne, statens frihandelsvennlige tollpolitikk som begunstiget utenlandske varer som erstattet handverksprodukter, og dessuten generelt dårlige tider med unntak av åra 1870-75, må ta sin del av skylda.

For det første førte 1866-loven til at en rekke svenner forlot sine mestere og begynte for seg selv. Noen tok borgerskap, men de fleste arbeidet uten, på egen hånd. For å få seg arbeid, solgte de sine produkter eller tjenester svært billig, noe som førte til betydelige prisfall.

For det andre fikk handverkerne økt konkurranse ved at kjøpmenn i enda større stil enn tidligere begynte å drive handel med varer som erstattet handverksprodukter. Ofte var slike varer importert fra utlandet.

En siste faktor som forverret kårene for handverkere i mange fag, var ”nye mekaniske Opfindelser”. For å skaffe seg det som ofte var nødvendig for å kunne konkurrere, krevdes kapital i langt større utstrekning enn tidligere. I tilegg krevdes også bedre teknisk innsikt. Hare få maktet å bli handverkskapitalister.

Til tross for konkurranse fra industri og kjøpmannshandel økte tallet på handverkere sterkt etter 1865. I Kristiania var økningen på hele 141 % i åra 1865-85. Mange av handverkerne levde i stor fattigdom. Eilert Sundt fant at av mannlige fattigunderstøttede i Kristiania i 1868 var nær 30 % handverkere. Videre skjedde en omfattende deklassering av mestere og svenner Til handverksarbeidere og ren arbeidsledighet. Mange handverkere utvandret til Amerika. Særlig dro mange bygningsarbeidere etter krakket i byggevirksomheten i de fleste av landets byer i 1879.

Den store okningen i tallet på handverkere kom særlig under høykonjunkturen 1870-75. I disse åra dannet handverkerne med typografene som de første en rekke fagforeninger som senere har vist seg levedyktige (se art. Grafisk Forbund, Norsk). Det er verdt å merke seg - som Edvard Bull understreker - at den moderne arbeiderbevegelsen i Norge ikke oppsto blant industriarbeiderne. De kom sjelden med før mange handverkssvenner alt hadde 20 års tradisjoner bak seg i fagforeninger og sosialdemokratiske foreninger. I de fleste andre land forholdt det seg på samme måte. De handverksfagene hvor organisasjonstanken fikk best grobunn, var typisk nok de mest ”moderniserte” fagene med høyest lønnsnivå. I 1890-åra hadde f.eks. typografene i Kristiania en organisasjonsprosent på 60-70, mot hare 7-14 % for skomakerne, som lå lavest.

På dette tidspunkt hadde handverkernes plass i striden mellom arbeid og kapital blitt klar - de fleste var nå blitt lønnsarbeidere tilhørende arbeiderklassen. Industrialisering, maskiner og kapitalistiske organisasjonsformer med reduserte krav til fagutdannelse var bakgrunnen for dette. I stedet for faglærte handverkere foretrakk arbeidskjøperne billig ufaglært arbeidskraft. Motsetningene mellom faglærte og ufaglærte svekket den unge fagbevegelsen og ble i stor grad utnyttet av bedriftseierne.

I typograffaget førte dette også til ren kjønnskamp helt fram til 1908 mellom faglærte typografer og ufaglærte kvinnelige settersker, som eierne av trykkeriene foretrakk fordi disse var langt billigere arbeidskraft (se art. Setterskene). Også i boktrykker-, skomaker-, buntmaker-, hattemaker- og hanskemakerfagene ble kvinner brukt som billig arbeidskraft - ofte kun engasjert på ukebasis.

Handverkslovene åpnet for øvrig adgangen Til å drive handverk også for kvinner. Fra 1839 fikk enker og ugifte kvinner over 40 år som ikke var i stand til å forsørge seg på annen måte, rett til å drive handverk uten ansatte. Fra 1866 kunne enker, skilte og ugifte over 21 år få næringsbrev. Få kvinner benyttet seg imidlertid av dette. De fleste ble som setterskene ufaglærte arbeidere.

I det hele tatt førte utviklingen i siste halvdel av 1800-tallet Til en svekkelse av den faglige handverkerstandard. Innen de fleste fag ble det klagd over dette. I 1881, 1894 og 1913 kom nye handverkslover som innehar aftenskole, innføring av fagprøver igjen, regulering av forholdet mellom mester og svenner/ læregutter osv. Dermed kom utviklingen inn i det spor som har ført fram til i dag. Forholdene innen handverksfagene har i økende grad fått preg av at de fleste nå har blitt service- og reparasjonsfag.

T. P.

Se også: Fagarbeider, Laug, Lærling.
Litteratur:H. Grevenor (red.): Det norske håndverks historie bd. I og II, Oslo 1938. A. Schou: Håndverk og industri i Oslo 1838-1938, Oslo 1938. E.Bull: håndverkssvenner og arbeiderklasse i Kristiania, Historisk Tidsskrift 1966. T. Hegna: Oslo Typografiske forening 100 år, Oslo 1972.

Hanrei

Ordet er avledet av det tyske ”hahnrei” eller ”hahnreh” (”hanerådyr”) som er betegnelsen på en kastrert hane som har fått sine sporer avskåret og kammen gjennomstukket på en slik måte at det kunne se ut som om den hadde horn.

På norsk blir ordet brukt i nedsettende betydning om en ektemann som blir ”bedratt” av sin kone. Ordet anvendes relativt sjelden, i motsetning til f.eks. I latinske land hvor det er meget vanlig forekommende skjellsord. Man kan også se ordet symbolisert ved at det holdes en finger opp på hver side av hodet for å etterlikne den kastrerte hanens ”horn”.

Som man ser, avspeiler ordet hanrei typiske holdninger og fordommer i kjønnsrolle-mønsteret. Hanen, og spesielt kamphanen, er bærer av en rekke egenskaper som settes høyt også hos mannen. En kastrert hane, derimot, har mistet både sin aggresjon, sin virilitet og sin potens. Den er latterliggjort, slik ektemannen latterliggjøres idet han ”blir satt horn på”.

Når kona går til sengs med en annen, trekkes ektemannens virilitet og potens i tvil - hvorfor skulle hun ellers gå til andre? Dessuten har han avslørt for all verden at han er en mann andre menn ikke frykter mer enn at de tør forgripe seg på hans ”eiendom”, og på toppen av det hele har han latt seg lure av sin kone. Hanreiens skjebne er derfor tragisk: han mister ubønnhørlig sin plass på den maskuline rangstigen.

Ikke overraskende griper mange menn i slike situasjoner til desperate voldshandlinger overfor kona eller elskeren for ikke å degraderes ytterligere. Om det ikke styrker potensens omdømme, viser det i alle fall mandig aggressivitet og vilje til å hevne angrep på egen eiendom.

Kvinnen, derimot, verken eier sin mann eller forventes å vise aggressivitet og potens. Dessuten er mannens utroskap gjerne mer eller mindre akseptert i tradisjonelle mannskulturer. Det finnes derfor ikke i språket noe tilsvarende begrep for den bedratte kvinne.

E. Br. / L. Lø. / M. B. / T. R.-K.

Hansen, Arvid Gilbert

Hansen (1894-1966), norsk kommunistisk politiker og journalist, født i Kristiansand. Hansen ble i 1910 medlem i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) og fikk der fort ledende tillitsverv: først ble han NSU-sekretær for Vestlandet, i 1916 redaktør av NSU-avisa ”Klassekampen” og i 1917 formann i NSU (se art. Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund). I 1918 ble han redaktør av ”Akershus Social-Demokrat” og fra 1922 til 1923 var han redaktør av DNAs teoretiske tidsskrift ”Det 20. Aarhundrede” og lærer ved partiskolen.

Allerede på det tidspunkt markerte Hansen seg på venstrefløyen innen DNA.

Ved partisplittelsen i 1923 sluttet han seg til NKP, hvor han alt fra stiftelseslandsmøtet framtrådte som en av de ideologiske lederne. Han ble medlem i NKPs sentralstyre og Polit.-byrå, i 1924 sekretær av den skandinaviske føderasjonen for kommunistpartiene, kandidat til Eksekutivkomiteen i Kommunistiske Internasjonalen og medredaktør av det teoretiske NKP-tidsskrietet ”Proletaren”. At han solidariserte seg med det ytterste venstre i det tyske kommunistpartiet (Fischer, Maslow) i 1926, og gjorde motstand mot planene om et “Labour-Party” i Norge, dvs. en organisatorisk overbygning over alle arbeiderpartiene, resulterte i en midlertidig degradering innen NKP. Men fra 1927 var han igjen den fremste representant for

Korninterns ultra-venstre kurs i Norge. Som redaktør av ”Norges Kommunistblad” og ”Arbeideren” i 1929 og 1930, og som den ledende partiteoretiker, var han hovedtalsmann for sosialfascismetesen i Norge. NKPs sterke tilbakegang førte i 1931 til utskiftninger i partiledelsen, og fra 1931 til 1935 oppholdt Hansen seg i Sovjetunionen. Etter tilbakekomsten til Norge, ble han i 1936 redaktør av NKP-avisa i Bergen, ”Arbeidet”, men gjenvant aldri den rollen han hadde hatt i 1920-åra. I 1949 ble han som Furubotn-tilhenger ekskludert av NKP.

Hansen har skrevet en lang rekke brosjyrer, dessuten NKP-historien ”Fra Lassalle til Lenin” (1929), NSU-historien ”Den røde ungdom i kamp og seier” (1923) sammen med Olaussen og Zachariassen, ”Arbeideren i norsk diktning” (1960), en forbundshistorie og tallrike artikler i den internasjonale kommunistiske presse.

E. Lo.

Se også: NKP.

Hansteen, Kirsten Moe

Hansteen (1903-1974), norsk politiker og kvinnerettsforkjemper. Hun ble født i Lyngen og vokste opp i typisk embedsmannsmiljø. Faren var distriktslege, men døde tidlig og familien kom til Kristiania der Moe Hansteen ble student (filologi) i 1921. Hun kom inn i det radikale studentmiljøet og ble i 1927 sammen med søsteren Gerda (Evang) en av de første kvinnelige medlemmene av den helt mannsdominerte Mot Dag-gruppa. Kirsten Moe Hansteen viste seg snart ikke å nøye seg med noen halehengtilværelse i Mot Dag - hun kom med i organisasjonens styre og karakteriseres som dens absolutt betydeligste kvinnelige medlem. Hun gikk ut av Mot Dag da hun i 1930 giftet seg med Viggo Hansteen, som i 1927 var gått inn i Norges Kommunistiske Parti.

Da Viggo Hansteen ble dømt til døden av tysk standrett og skutt i 1941, satt Kirsten Moe Hansteen ensom alene igjen med tre mindreårige barn. Hun var derfor i nødtvungen politisk passivitet i noen tid, men tok snart initiativet til og ledet redaksjonen av det illegale bladet ”Kvinnefronten”, et arbeid hun holdt på med helt til 1945. Frigjøringssommeren ble hektisk, det slo helt klart for Moe Hansteen at arbeidet med et politisk kvinneblad måtte fortsette også i fredstid, og da høsten kom, var en redaksjonskomité samlet og i gang med det som kom til å hete ”Kvinnen og Tiden” og som i ti år ble ledet av Kirsten Moe Hansteen og Henriette Bie Lorentzen.

”Kvinnen og Tiden” skulle vekke norske kvinner opp til den politiske virkelighet i et ruinenes Europa. Det gikk aktivt inn i fredsarbeidet og den politiske debatten mot slutten av 40-åra. Bladet var intellektuelt, men likevel med et visst allmennmenneskelig preg, og en rekke av tidas mest kjente navn på venstresida leverte bidrag. ”Kvinnen og Tiden” kom ut til og med 1955. Motbør hadde bladet møtt før fordi en tok opp ømtålige emner som abort og ugifte mødre - det var imidlertid den kalde krigen som til slutt knekket bladet.

I den samlingsregjeringa som fungerte fra frigjøringa til stortingsvalget i oktober 1945, hadde NKP to plasser. Kirsten Moe Hansteen var den ene av disse representantene, og ble som eneste kvinne i regjeringa, ”konsultativ statsråd med spesielle oppgaver i forbindelse med Sosialdepartementet”. I perioden 1945-49 var hun dessuten stortingsrepresentant (NKP) for Akershus. Det var hele tida etter krigen fredssaken som telte mest for henne - hun gjorde ”desperat motstand mot å se krig som en naturkatastrofe”, som hun skrev en gang. Hun var medlem av styret i Verdensfredsrådet og satt i en årrekke i den norske avdelingen av rådet, ”Fredens forkjempere”.

Hun deltok på en rekke av de store fredskongressene etter krigen og skrev inntrengende i artikkel etter artikkel om behovet for kamp mot ny opprustning.

Moe Hansteen arbeidet ved Universitetsbiblioteket i Oslo, og var på det tidspunktet hun døde førstebibliotekar på Katalogavdelingen, der hun nedla et stort og krevende arbeid. Hun hadde et klart intellekt og store lederegenskaper ved siden av en sterk personlig utstråling, og gjorde en banebrytende innsats for kvinnesak og fredsarbeid i årene under og etter siste krig.

K. S.