Habermas, Jürgen
Habermas (1929-), marxistisk filosof og samfunnsteoretiker. Habermas var professor i filosofi og sosiologi i Frankfurt am Main 1964-71. Siden 1971 har han vært direktør for Max Planck-instituttet Starnberg i Vest-Tyskland. Habermas er den mest framtredende teoretiker i annen-generasjonen av ”Frankfurterskolen”. Mens den eldre generasjonen la vekt på den politiske kritikken av vitenskapen, har Habermas også betont den annen side: ”Vitenskapeliggjøringen” av den politiske kritikken. Habermas’ teoretiske program er en reformulering av marxismen i lys av moderne samfunnsteori. Habermas må i dag anses som den kanskje ledende teoretiker innen revisjonistisk marxisme.
Habermas’ forfatterskap har tre sentrale problemfelt: vitenskapsteori, kapitalismens strukturendring og revisjon av marxismen. Habermas’ vitenskapsteoretiske undersøkelsen (bl. a. ”Samfunnsvitenskapenes logikk”, 1967) er framfor alt rettet mot positivismens tanke om at all vitenskap følger ett og samme mønster, nemlig naturvitenskapenes. Habermas skiller mellom tre forskjellige typer av vitenskapelig erkjennelse: teknisk- naturvitenskapelig, praktisk- åndsvitenskapelig og kritisk-samfunnsvitenskapelig. Gjennom inngående drøftinger av særlig Freuds psykoanalyse og Marx’ samfunnskritikk, har Habermas utdypet særtrekkene ved den samfunnsvitenskapelige forståelsesformen (”Erkjennelse og interesse”, 1968).
I ”Strukturwandel der Öffentlichkeit” (1962, norsk utgave: ”Borgerlig offentlighet”, 1971) ettersporer Habermas framveksten av den liberale offentligheten (bl. a. parlament og presse) i det borgerlige samfunnet og denne offentlighetens forfall under seinkapitalismen (se art. Offentlighet). Ikke minst to trekk skiller i følge Habermas seinkapitalismen fra den liberale kapitalismen: For det første den økende grad av statlig regulering for å sikre det økonomiske systemets stabilitet og vekst, og for det andre den stadig tettere sammenflettingen mellom forskning, teknologi og statsadministrasjon. Mens sammenfiltringen av stat og samfunn, politikk og økonomi, ”overbygning” og ”basis” river grunnen under den klassisk marxistiske lære om basis - overbygning, innebærer det andre punktet at vitenskapen blir den fremste produktivkraften under seinkapitalismen.
Habermas foreslår en handlingsteoretisk nyformulering av marxismen rundt begrepsparet ”teknisk, instrumentell handling” (arbeid) og ”kommunikativ handling” (samhandling). Habermas’ poeng er å skjelne mellom to størrelsen som Marx blandet sammen. Riktignok skilte Marx mellom ”produktivkrefter” og ”produksjonsforhold”. Men han forutsatte at det ville være en automatisk sammenheng i utviklingen mellom de to, for så vidt som produktivkreftene på et bestemt nivå nærmest ville framtvinge sosialistiske produksjonsforhold.
Avskaffing av fattigdom (og utbytting) frigjør ikke nødvendigvis mennesket fra fornedrelse og undertrykking. Gjennom begrepet om samhandling eller kommunikativ handling vil Habermas utvikle en teori om samfunnsinstitusjonene (”produksjonsforholdene”), som utgjør en hvit flekk hos Marx. Det som mangler i følge Habermas er marxistisk teori om politikk, dvs. om moral.
Habermas var en viktig teoretiker for den tyske antiautoritære studentbevegelsen på 60-tallet. Han advarte imidlertid allerede i 1967 mot tendensen ”venstre- fascisme”: Den romantiske oppfatning av vold kunne lett slå over i terrorisme.
R. S.

Se også: Frankfurterskolen, Kritikk.
Litteratur: J. Habermas: Vitenskap som ideologi, Oslo 1969. J. Habermas: Legitimationsprobleme i senkapåalismen, København 1976. J. Habermas: Zur Rekonstruktion des Åstorischen Materialismus, Frankfurt am Main 1976.

Hafslund AS
Data for 1976:
Hovedkontor. Oslo/Skjeberg
Bransje: Ferrosilisium, produksjon og salg av vannkraft, drift av Hafslund Gods
Antall ansatte: 568
Omsetning: 232 millioner kroner
Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak: nr. 83
Gjennomsnittlig årlig omsetningsøkning 1970-75 (inflasjonskorrigert): 1,7 %
Eksportandel: Ca. 35 %
Total kapital: 540 millioner kroner
Egenkapital: 204 millioner kroner
Kapitalstrukturen: Høy egenkapital, stort overskudd pr. krone omsatt (15,7 % - høyest blant de 200 største foretak i Norge). Dette har muliggjort høy egenfinansiering og store avskrivninger
Aksjekapital: 90 millioner kroner
Antall aksjonærer: 6564
Styreformann: Alf Sanengen
Administrerende direktor: Fredrik Stang Heffermehl
Styret kontrollerer: 1 % av aksjene
Store aksjonærer: Fredrikstad kommune 9 %, Nils J. Astrup 5 %, skipsreder Holtha 4,5 %
Hovedhankforbindelse: Kreditkassen
Viktigste datterselskaper: AS Kykkelsrud, AS Vamma Fossekompagni, AS Norelektro & Co. KS
Viktigste interessen: Konsernet er knyttet til ferrosilisium, petroleumsvirksomhet og energiforsyning: AS Fesil & Co. KS, AS Fesil-Nord & Co., Scanpower AS, AS Hydro Power and Industrial Company of Norway, Saga Petrokjemi AS & Co., Norwegian Petroleum Consultants AS
Kontaktpunkter til viktige beslutningssentre i norsk samfunnsliv: Direktør Sanengen har vært ledder for Sentralinstituttet for Industriell Forskning. I styret sitter tidligere stortingsmann og utenriksminister Svenn Stray. I bedriftsforsamlingen sitter Gunnar Randers og Kreditkassens direktør Sven Viig.

AS Hafslund er morselskapet i et konsern av samme navn. Grunnlaget for dagens konsern var eiendomsretten Hafslund Gods hadde til 50 % av Sarpsfossen. Den andre halvparten eide Kellner- Partington (se art. Borregaard). Kellner- Partington forsøkte å få kjøpt Hafslund i 1893, men regjeringen stoppet dette salget. Man forsøkte å finne industriell utnytting for fossekraften på annen måte, og en stund så det ut til at det i samarbeid med Mellonfamilien (Alcoa) skulle bli bygget et aluminiumssmelteverk ved Hafslund. Det viste seg siden at dette var et taktisk spill fra Alcoas side. Konsernet brukte en eventuell utbygging ved Hafslund som en trussel i sine hemmelige forhandlinger med det sveitsiske foretak Schaffhausen. Da Alcoa hadde fått en gunstig avtale med dette foretaket, ble Hafslund og dets direktor Knud Bryn (også telefondirektor i Kristiania) tvunget til å selge til Siemens- Schuckert & Co. I Tyskland.
Ved århundreskiftet ble det bygd en karbid- og en sinkfabrikk i tilknytning til kraftverket. Disse gikk over på sveitsiske hender, mens kraftverket ble beholdt som eget foretak. På denne måten kunne man omgå konsesjonslovene, og ved hjelp av intern prisfastsettelse, kunne norske ressursen selges til utlendinger for spottpris. Hafslunds eiere tjente grovt på 1. verdenskrig ved å selge til sentralmaktene. I 1916 ble Hafslund overtatt av norske interesser, og tre år senere ble karbid- og sinkfabrikken innlemmet i Hafslund. I 1931 tok Hafslund opp fabrikasjonen av ferrosilisium.
Alle konsernets produkter har vært solgt til prisen fastsatt i internasjonale kartellavtaler, noe som har sikret konsernet høy profitt gjennom de siste 50 år. Som en følge av dette er Hafslund i dag et av de finansielt mest solide konsern i Norge. Ekspansjonen innenfor tradisjonelle produktgrupper (ferrosilisium, elektrisk kraet) har vært relativt svak, men konsernet har benyttet sine ressursen til å gå inn i petroleumsutvinning, petrokjemisk industri og konsulentvirksomhet.
Hafslund spiller en betydelig rolle i kraftforsyningen i Østfold fylke, og driver på fylkets vegne Borgund kraftverk i Lærdal. Konsernets egen kraftproduksjon foregår ved kraftverkene Hafslund, Kykkelsrud - Fossumfoss (sameie med Oslo Lysverker), Kykkelsrud og Vamma.
Hafslund eier 20 % av Scanpower AS som er et selskap som er i ferd med å bygge opp stor teknisk viten om kjernekraet. Foretaket har gjennomført oppdrag både i Europa og USA gjennom datterselskapet Scanpower Inc. I påvente av grønt lys for bruk av disse kunnskapene på hjemmemarkedet, har foretaket solgt en del beslektete tjenester som prosesskontroll, sikkerhetsarbeid, risikoanalysen mm. til petroleumsvirksomheten i Nordsjøen.
D. T.


Hagerup, Inger
Hagerup (1905-), norsk lyriker. Inger Hagerup ble født i Bergen som Inger Halsør. Hun tok eksamen artium i Volda i 1924. I slutten av 20-åra flyttet hun til Oslo, hvor hun tok forskjellig kontorarbeid - og begynte å skrive dikt. Det første ble trykt i ukebladet Vor Tid (redaktør Rachel Grepp). I 1931 giftet hun seg med lektor Anders Hagerup; sammen flyttet de til Trondheim. Der kom de begge inn i kretsen rundt Mot Dag.
I 1936 var de tilbake i Oslo der de har bodd siden, bortsett fra et par år under krigen da de var flyktninger i Sverige.
Hagerup begynte å studere filologi, men ble avbrutt i studiene da krigen kom. I 1939 kom endelig den litterære debuten på Aschehougs forlag. Etter krigen ble Hagerups litteratur- og teaterkritiker i det kulturradikale tidsskriftet ”Kvinnen og Tiden” (1946-56) der Kirsten Hansteen var redaktør, og i noen år hadde hun det samme arbeid i kommunistpartiets avis ”Friheten” (1946-49). Parallelt med den sentrale lyrikkproduksjonen har Hagerup utfoldet stor virksomhet som oversetter, særlig av lyrikk og drama (Emely Dickinson, Halvdan Rasmussen, Shakespeare, Brecht m.fl.), og hun har skrevet hørespill for NRK (tre av dem utgitt i 1953: ”Hilsen fra Katarina”). Endelig er hun en populær og ofte benyttet oppleser av egne dikt og sen ut til å ha fått en renessanse gjennom kjente viseartister som har satt melodi til mange av diktene hennes. I de senere år har Hagerup gitt ut tre bind erindringer, samlet i ett under tittelen: ”Det kommer en pike gående” (1974).
Framfor alt er det lyrikerer Inger Hagerup som er kjent og har satt spor. Den modne debuten i 1939 hadde ikke stor gjennomslagskraft, men under krigen verserte motstandsdikt med linjer som ”De brente våre gårder. De drepte våre menn.” (Aust-Vågøy), som for alltid festet seg i det norske folk. Men først i 1945 kunne Inger Hagerup stå fram med krigsdiktene sine (riktignok trykt i Sverige i 1944) i samlingen ”Videre”. Og med den kom det store gjennombruddet. Her star hun også fram som en brennende fortolker av kvinnelig erotikk, og særlig på dette feltet fikk hun (gjennom en jevn produksjon fram til 1964) en framtredende plass i norsk lyrikk. Hennes sosialistiske standpunkt kom klart til syne i annen kulturell virksomhet (Den norske forfatterforening, pressearbeid), mens det særlig er den kvinnelige synsvinkel - den kvinnelige røst - som voksen seg sterk gjennom lyrikken. Den har en følelsesstyrke som får en intens effekt i kontrast til den handlingslammelsen diktene ofte skildrer. Lenge før kvinnebevegelsen lanserte ordene og begrepene, finner en her lidenskapelig artikulert kvinnelig bevissthet, særlig som den svakere part i kjønnskampen. Ambivalens og manglende selvfølelse får sitt uttrykk her: Ikke så mye kampdikt som vitnesbyrd, ofte i en gjennomtrengende meislet form av bundne rim og rytmer. I blant utnytter hun en nærmest scenisk framstiling i bunden form. For mer mollstemte følelsesutbrudd er viseformen brukt. Dødssymbolikk kan hun veve inn i klassiske mønstre som f.eks. sonettens.
Motivkretsen spenner ellers vidt. Den anti-fascistiske lyrikken fra debutsamlingen får sin fortsettelse i en politisk diktning som tar stilling, snart til atomopprustning, snart til kristne moralbegrep. I leilighetsdiktningen hennes finnes portretter og kantater som også gir et bilde av forfatterens rolle i det norske kulturliv. Med årene utvides identitetsproblematikken, og dødstematikken får også en sentral plass i diktsamlingene (som f.eks. I ”Den syvende natt”, 1947 og ”Strofe med vinden”, 1958).
Fra 1950 står den rim- og rytmesterke lyrikerer dessuten fram med en ny genre og formgir slik den annen side av Inger Hagerup: nonsens - preget barnelyrikk. Først kom hun med ”Så rart” og siden med ”Lille Persille”, 1961 og ”Den sommeren”, 1971. Hagerup bringer forløsende humor inn i norsk barnelitteratur med dette, og flere lyrikere har siden fulgt i hennes fotspor.
Til slutt må prosaskribenten Inger Hagerup nevnes slik vi finner henne i novellene i ”Allers”, ”Hjemmet”, ”Urd”, ”Arbeidermagasinet”/”Magasinet for alle”. Her forenes humor, sosial indignasjon og psykologisk innsikt i lett tilgiengelig formspråk. Mange fine studier i kvinnelig martyrium som har sin grunn i uforløste evner og livsutfoldelse, finnes her.
I 1976 kom ”Samlede dikt” (også med barnelyrikken og løse dikt), og året etter kom artikler og noveller i utvalg ”Østenfor kjærlighet, vestenfor drøm”.
K. B. V.


Haiti
Hovedstad: Port-au-Prince
Sjølvstende: 1804 (Frankrike)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhald: 27 750 km²
Folkemengd i 1973: 4440000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,6 00
Jordbruksareal pr. Innbyggjar: 2,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. Innb. 1973: 143 $
Årleg vekst i NP pr. Innb. 1970-74: 1,7 %
Yrkesaktivitet: 79,8 00
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 50,2 %
Største eksportvaregrupper: Kaffe, bauxitt, 53,8 %
Viktigaste handelspartnar 1974: USA, 54,1 %
Energibruk pr. Innbyggjar: Svært låg, 25 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 6,0 %
Lese- og skrivekunne: 10 %
Dagsavisen, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 16
Militærutgifter pr. Innb., 1973: 1,22 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten

Halimi, Gisèle
Halimi (1927-), advokat, engasjert i motstandsbevegelsen i Tunis, Algerie og Vietnam, kvinnerettsforkjemper i Frankrike. Gisèle Halimi er født i Tunis og hennes barndom var preget av en tradisjonell holdning til kvinnerollen: brødrene skulle ha utdannelse, hun giftes bort i 15-16-års alderen. Med utrolig energi klarte hun alt som barn å bryte med mønsteret, hun arbeidet seg fram til toppelev og fikk stipend. Etter fransk artium i Tunis ville hun til Paris for å studere. Hun sjokkerte familien ved å komme seg av gårde i et militærfly som fraktet ”prioriterte” passasjerer. Andre verdenskrig var så vidt slutt, og hun måtte argumentere hardt for å bli tatt alvorlig og endelig få en plass.
I Paris fikk Gisèle Halimi jobb som sentralborddame og arbeidet på nattskift. All tid for øvrig ble brukt til studier. Hun bestemte seg tidlig for å bli advokat: de undertryktes forsvarer. Som ferdig advokat arbeidet hun i Tunis under frigjøringsfasen der. Medlemmer av motstandsbevegelsen fikk ofte en nokså partisk rettssak, og behovet for bevisste advokater var stort.
Halimi fikk i denne tiden føle at kvinners biologi kan gripe skjebnesvangert inn i arbeidsprosessen. Hun var midt i en rettssak da hennes første barn ble født, og da hun ble gravid igjen, 13 måneder senere, var hun opptatt med en alvorlig politisk prosess, kalt Moknine-prosessen i Tunis. Kolonimakten var på defensiven, og justisen var hard.
Dødsdommer var en realitet. De anklagete snakket hare arabisk, og Halimi som behersker både arabisk og fransk, måtte være på vakt hele tiden. Et svangerskap nå kunne få skjebnesvangre følger for dem hun skulle forsvare. Med sonde i livmoren for å fremkalle abort, stod hun i retten en uke til hun besvimte. Etter et døgn på sykehus var hun tilbake i retten, der dommeren hadde rukket å utstede flere dødsdommer - den ene var på en av hennes klienter. En desperat tur til Paris fulgte, og hun oppnådde at presidenten benådet den dødsdømte.
Under Algerie-krigen var Giséle Halimi på plass for å forsvare algerierne mot den franske kolonimakten. Her vakte hun oppsikt ved å dokumentere bruk av tortur. Boken om Djamila Boupacha (1962), den unge kvinnen i den nasjonale frigjøringsbevegelsen (FLN - Front de Libération Nationale) som ble voldtatt og torturert av franskmennene, ble en politisk vekker. Intellektuelle i Frankrike støttet algeriernes kamp for frigjøring, og Simone de Beauvoir skrev forord til boken (se art. Beauvoir). Halimi deltok også i Russel-tribunalet om Vietnam-krigen.
Gisèle Halimi ble advokat for å støtte de svake. Tidlig følte hun at verden var delt i to, de med makt og de ”andre”, ofrene, de undertrykte. Hennes erfaring er at blant de undertrykte, er kvinnene alltid de mest undertrykte. Selv om hun personlig har klart å komme ut av et bastant undertrykkende mønster, eksisterer undertrykkelsen fortsatt - også for henne. I de siste årene har Halimi engasjert seg sterkt i kvinnekampen i Frankrike. Hun hadde i sin tid lykkes i kampen mot biologien, men en middelalderlig utført abort glemmes aldri. En kvinne har krav på selv å velge når hun vil føde sitt barn og på å få skikkelig behandling om hun velger abort. ”Choisir” (A velge) er en kvinnebevegelse som ble stiftet i 1971 på Gisèle Halimis initiativ. Simone de Beauvoir var med fra starten. I april 1971 kom ”Manifestet fra de 343”, der 343 kvinner - bla. flere kjente navn - erklærte at de hadde fått utført abort og stilte krav om prevensjon og fri abort. På grunnlag av dette manifestet ble ”Choisir” stiftet. I tilfelle rettsforfølgelse av en av de 343, skulle alle stille seg solidarisk.
”Choisir” har fått tusenvis av henvendelsen og ført flere rettssaker, den mest kjente er ”L’Affaire Bobigny” (Bobignysaken) om Marie-Claire. 15 år ble hun voldtatt av en i gjengen, den 18-årige Daniel. Marie-Claire ble gravid, og moren, alene med tre barn og dårlig betalt jobb på undergrunnen, hjalp henne til abort. Daniel, som senere ble tatt for biltyveri, anmeldte Marie-Claire til politiet, og hun og moren ble arrestert. To kolleger av moren som hadde hjulpet til med aborten, ble også stilt for retten. Rettsaken ble en politisk kvinnesak med Gisèle Halimi som forsvarer og en Nobelprisvinner i medisin som støtte og vitne i retten. Frankrikes strenge abortlov av 1920 med fengsel opptil fem år kunne ikke fungere etter dette. I 1974 ble loven om fri prevensjon og om adgang til abort vedtatt, den siste som en proveordning for fem år. Halimi har skrevet om denne kampen i ”La Cause des Femmes” (Kvinnenes sak).
”Choisir” arbeider fortsatt politisk, og ved valget i 1978 stilte de med eget program, ”Le programme commun des femmes” (Kvinnenes fellesprogram) som skal være arbeidsprogram for ”Choisir” i årene framover.
E. Aa.


Halvorsen, Tor
Halvorsen (1930-), norsk fagforeningspolitiker, formann i LO. Tor Halvorsen var utdannet som rørlegger. I 1966-68 var han formann i Herøya Arbeiderforening, i 1969 sekretær i LO, 1973-75 miljøvernminister, 1975-76 sosialminister og siden 1977 formann i LO.
Tor Halvorsen ble valgt til formann i LO etter en seig drakamp bak kulissene med LOs daværende nestformann Odd Høydahl. Det striden i siste instans gjaldt, var hvilken politisk funksjon LO skulle ha. Med bakgrunn i funksjonærorganisasjonen Norsk Tjenestemannslag, stod Høydahl som eksponent for den ”moderne” avideologiserte fagforeningsretning - tydelig inspirert av amerikanske forbilder. Arbeiderpartipolitilærer og Herøya-tillitsmannen Halvorsen derimot, stod for en videreføring av tradisjonen med LO og DNA som ”siamesiske tvillinger”.
En annen viktig årsak til at Halvorsen ble valgt, var hans rent personlige egenskaper. Han forener en robust, folkelig omgiengelighet og sjarm med betydelige organisatoriske evner. Evnen til hurtig å sette seg inn i et saksområde og raskt ta avgjørelsen er særlig påfallende. Hans arbeidsform kan imidlertid undertiden bli noe vel spontan og hastverkspreget. Landsorganisasjonens størrelse og samfunnsmessige betydning fordrer en langsiktighet og systematikk som det er grunn til å anta vil kunne skape visse problemer for ham (jfr. f.eks. tilbaketoget i forbindelse med lønnstakerfondet - ”Gjest Baardsenfondet”).
Politiske merkesaker har vært bedriftsdemokrati, lavtlønnsspørsmålet og ”kvalitative” forbedringer i samfunnet. Hans fleksibilitet og personlige åpenhet vil antakelig bidra til å modernisere og demokratisere Landsorganisasjonen.
F. Ho.


Hammerfestkommunen
Hammerfestkommunen er betegneisen på Hammerfest-arbeidernes spontane organisasjonsform for og under storstreiken 1921. Betegneisen er gitt av en sein ettertid. De samtidige deltakerne talte heller om streik og streikeledelse. Det er imidlertid på det rene at samorganisasjonen i Hammerfest i 2-3 uker utøvde faktisk ordensmyndighet, og hadde kontroll med den viktigste varedistribusjon og med alle kommunikasjoner i byen. Annen administrasjon eller produktiv virksomhet forsøkte ikke arbeiderne å overta.
Hammerfest var ingen industriby, men et handels- og sjøtrafikksentrum. Transportarbeiderne var en dominerende gruppe i samorg. For sjømanns- og transportarbeiderstreiken starta 9.5. I 1921, hadde et samorgmøte valgt en streikekomité med 3 og en streikevakt med 45 medlemmer. Sig. Siemensen var streikeleder til og med 26.5. Streiken var landsomfattende, men ble særlig effektivt gjennomført i Hammerfest. Hurtigrutene stanset i løpet av de første par dagene. Lokalubåtene stanset pga. fylkesrederiets sympatilockout med rederne. Trafikken med (fiske-) skipperveide private skøyter fikk nok fortsette og likeså postgangen på statsfeide skøyter, til erstatning for hurtigrutas postbefordring. Men etter vedtak fra samorganisasjonen ble det fra og med 11.5. Innfort streng kontrollering, med dispensasjonsbevis utstedt av streikekomiteen for transport av helt nødvendige varer (f.eks. mel til brødløse småsteder i omlandet). Samme dag kom også det første sammenstøt mellom streikevakter og et skøytemannskap som ville trosse kontrollen. Nye større sammenstøt fant sted 13., 18., og 24.5. Det siste hadde støtte fra politiet. Hele styrken på 4 mann sto på streikebryternes side, mens massedeltakelsen - 3-400 personer - sto på streikevaktenes side. Samtlige sammenstøt endte med seier for de streikende.
Fra ca. 14.5. ble også persontransporten underlagt arbeiderkontroll. Streikekomiteen utstedte nå også reisetillatelser (pass) til nødvendig personbefordring, f. eks. sjuketransport. Passutstedelse er e gammelt offentlig prerogativ (rettighet). Den spontane arbeiderkontrollen vakte stor oppmerksomhet i borgerlig presse landet over. Også Hammerfests lokale storborgerskap ble skremt og provosert. Mye tyder på at flere av de nevnte sammenstøt ble utløst av bevisst borgerlig provokasjon mot kontrollen. Streikeleder Siemensens bakgrunn i arbeiderrådsbevegelsen og på DNAs venstre fløy ga ekstra næring til engstelsen. På sentralt borgerlig hold (bl. a. I regjeringa), kom reaksjonen seint, etter flere sinte henstillinger fra lokale borgerledere. Storkjøpmann konsul Ch. Robertson spilte en særlig aktiv rolle og tok direkte kontakt med justis- og provianteringsdepartementet, antakelig også forsvarsdepartementet og via fylkesmannen med statsministeren personlig 15.5. Den seinere handelsministeren (1926-28) og pioneren for fiskekjøpernes organisering hadde gode kontakter, bl. a. slekt og partifeller som daværende eller tidligere regjeringsmedlemmer.
På regjeringssjefens ordre gikk marinefartøyet ”Farm” straks fra Bergen og ankom Hammerfest 20.5. Besetningen nektet å gripe inn i sammenstøtene. Store deler av mannskapet fraterniserte åpent med de streikende - de arrangerte fotballkamper og dansetilstelning. Etter ny lokal borgerlig henstilling ble det større marinefartøyet ”Heimdal” beordret fra Vardø til Hammerfest hvor det ankom 25.5. Troppene herfra lot seg bruke. De gikk geværtroppmarsj gjennom byen, noe som skal ha utløst spontan motdemonstrasjon fra byens arbeiderkvinner som marsjerte parodisk mot de militære - med skurekoster.

Oppløsning
Visse tegn til indre opposisjon mot kontrollen kom 20.5., og fra omtrent samme tid ble den noe mindre effektivt praktisert. Men spenningen i byen steg fortsatt mot et klimaks 26.5.- dagen for den tillyste storstreiken - da Robertson startet en innsamling av byens våpen og ammunisjon og deponerte det på ”Heimdal”, og visstnok fikk væpnet vakt ved sin bolig.
I sin tale etter sammenstøtet 24.5. uttalte Simensen at arbeiderne ”hadde vist hvem som hadde makten”. To dager etter var han reelt satt til side som streikeleder. Samorganisasjonen oppnevnte en mer sentrumsorientert komité til å forhandle med politiet og de militære. Man aner indre motsigelsen mellom en ”venstre-eventyr”-fløy og en større ”vi-skal-fortsatt-leve-sammen-i-byen”-fløy. Sistnevnte tok nå over og aksepterte lokale alliansen. Etter en rolig start på storstreiken, slo det lokale borgerskap helt om, beroliget av den nye arbeiderledelsen. Robertson, sammen med politimesteren, tok initiativ til å unngå videre troppeforsendelsen til byen. De foreslo i stedet offisielt å overlate ordensoppgavene til samorganisasjonens ordensvern (streikevakt). Dette fungerte et par dager, men måtte oppløses etter direkte pålegg fra regjeringen.
30.5. ankom 50 soldater pluss befal fra Alta bataljon. Arbeidernes kontroll med situasjonen var dermed i realiteten brutt. ”Heimdal” forlot byen dagen etter. Med militær avsperring av kaiene kom sjøtransporten nå langsomt i gang igjen; med ”Samfundshjelp”-mannskap på hurtigrutene. Det kom ikke til våpenbruk eller blodige sammenstøt, sjøl om de militære etter eget utsagn var forberedt på alt.
Slutten på Hammerfestkommunen ble markert med et stort demonstrasjonstog av streikende og arbeidsløse 2.6. Storstreiken ble avblåst 10.6. og sjømannsstreiken 3.7.
Hammerfestkommunen fant sted under vårfiskets høysesong. Men både tilreisende og fiskerbønder fra omlandet forboldt seg mest passive, og unntaksvis negative, til streiken. De streikendes ideologi var for lengst gjort kjent gjennom A. Eriksens og A. Egede Nissens agitasjon. De første produksjonskooperativ av fiskere var under stiftelse. Passiviteten kan skyldes den økte avhengigheten av norsk melforsyning etter pomorhandelens bortfall. De nevnte sammenstøtene visen i tillegg en viss klassemessig nærhet, ikke hare til transportarbeiderne, men også til de små sjølstendige i sjøtransport. Etter streiken ble det reist tiltale mot 15 deltakere. 7 fikk straff, hvorav 3 betinget. Simensen som ”hovedmann” fikk strengest straff - 120 dager fengsel.
Noen ord hovedmotstanderne Simensen og Robertsons videre liv hører med til historien: Robertson gikk i praksis om ikke i navn konkurs etter sin statsrådtid og måtte avvikle nesten hele sin forretningsvirksomhet. Han var fortsatt aktiv i organisasjonsarbeid og til dels i politikk (Frisinnede Venstre). I 1940-45 var han tilknyttet London-regjeringa. Han arbeidet bl. a. med ”den kritiske gjennomgåelse av kartoteket over pålitelige og upålitelige” i Nord-Norge. I 1945 kom han heim som kapteinløytnant - på gamle ”Heimdal”. Simensen tilbrakte krigsårene bl. a. som tysk tvangsarbeider på militæranlegg i Finnmark. Han dro nytte av sin montørpraksis og klarte å skjule at han var kommunist. Alt før krigen var han flyttet til Harstad hvor han arbeidet som redaktør, kommunalpolitiker og standhaftig stiftelsesmedlem av NKP.

Se også: Storstreiken 1921.
Litteratur: A. Kristensen: Rød mai, Oslo 1977.

Hammerverk-konflikten
Hammerverk-konflikten var en konflikt ved Norsk Hammerverk i Stavanger 1975-1977. Bakgrunnen var den usaklige oppsigelsen av Geir Sundet. Han ble i mars 1975 oppsagt i provetiden. Oppsigelsen ble ikke begrunnet med arbeidsmessige forbold. Bedriftsledelsen hevdet at Sundet ikke så ut til å kunne tilpasse seg miljøet på bedriften. Seinere ble oppsigelsen også begrunnet med at Sundet hadde vist seg så interessert i vernearbeidet at dette hadde gått ut over produksjonsresultatene hans.
I protest mot denne usaklige oppsigelsen gikk alle arbeiderne på avdelingen til en spontan sitdown-aksjon. Bedriftsledelsen møtte dem med trusler om oppsigelsen dersom de ikke tok arbeidet opp igjen. Omkring halvparten av dem ga etter for presset. Åtte arbeidere fortsatte aksjonen, og de ble kollektivt oppsagt.
Klubben ved bedriften stilte seg belt fra starten av på bedriftsledelsens side. Formannen begrunnet dette med en husavtale om ansattes prøvetid, som ga bedriften frie hender til å si opp ansatte uten at klubben overhodet kunne ta saken opp. Husavtalen ga ikke arbeiderne beskyttelse mot oppsigelsen og stred klart mot den nye arbeidsmiljøloven som hadde trådt i kraet to uker for oppsigelsen fant sted. Ledelsen i bedriftsklubben nektet ikke hare å ta saken opp, men motarbeidet de streikende og førte ”bevis” for bedriftsledelsen. Uten klubbens aktive medvirkning hadde aldri bedriftsledelsen kunnet kjøre sin linje helt ut. Som bedriftsklubben stilte også ledelsen i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund seg på bedriftledelsens side. Først etter at de ni arbeiderne hadde gått arbeidsløse i over en måned, var forbundet villig til å gå til rettssak for Geir Sundet for å prøve styrken i oppsigelsesvernet for unge arbeidere. For de øvrige åtte var forbundet ikke villig til å gjøre noe som helst.
Sundet og arbeiderne som hadde solidarisert seg med ham, besluttet derfor å ta ut felles rett. Saken gikk helt til Høyesterett og ble en av de klareste avsløringene de siste åra av hvordan borgerskapet strekker sitt eget lovverk for å beskytte interessene sine. Byrettens flertall ga bedriftsledelsen medhold på alle punkter. Arbeidsmiljølovens § 43 gir arbeiderne beskyttelse mot usaklige oppsigelsen i prøveperioden. Første gang denne ble prøvd for en domstol, ga den ikke arbeideren noen form for støtte. Det var opp til den oppsagte å bevise sin egen uskyld. For bedriften var det nok å påstå at oppsigelsen skyldtes arbeidsmessige årsaker. Arbeidstvistlovens § 6.2 sier at dersom bedriften ønsker å gå til kollektive oppsigelsen (lockout) mot en streik, må streiken først dømmes ulovlig i retten; etter fire dager kan det kreves oppsigelse, som så skal avgjøres i retten. Byretten avviste at en kollektiv oppsigelse hadde funnet sted, fordi arbeiderne ble meddelt oppsigelsene med øyeblikkelig virkning i brev stilet til og levert til hver enkelt av dem, sjøl om de fikk dem samtidig. Av byrettens øvrige begrunnelse kan en ta med følgende: ”Det var påtrengende nødvendig for bedriftsledelsen av hensyn til produksjonsvirksomheten å få i gang igjen arbeidet på sveise- og lakkavdelingen”. Klarere kunne domstolen neppe fortelle hvilke interessen den forsvarte. Mindretallet i byretten, en industriarbeider, fant oppsigelsen av Sundet usaklig og ulovlig. Han kunne heller ikke finne at bedriftsledelsen hadde rettsgyldig grunnlag for å gå til avskjedigelse av de streikende.
Det tok det norske rettsvesenet to og et halvt år å komme fram til en endelig dom i Hammerverksaken. Lagmannsretten kom i oktober fram til samme konklusjon som byretten. I Høyesterett ett år etter, ble oppsigelsen av Geir Sundet kjent ulovlig. og han ble tilkjent 25 000 kroner i erstatning. Bedriften måtte betale alle saksomkostningene. De åtte arbeiderne som hadde gått til sitdown-aksjon for å støtte Sundet, fikk derimot ikke medhold. Sundet fikk heller ikke arbeidet tilbake. Begrunnelsen for dette var at han i mellomtida hadde funnet seg annet arbeid, og at han hadde en utdannelse som kvalifiserte til annet arbeid.
Støttearbeidet for Hammerverkarbeiderne fikk enormt omfang. Over 450 støtteerklæringer kom inn fra klubber, avdelinger, samorganisasjoner, politiske og andre foreninger. Et omfattende politisk og økonomisk støttearbeid ble organisert gjennom tallrike streikestøttekomiteer over hele landet. Arbeidet ble grunnet på forsvar av streikeretten og avvising av politiske oppsigelsen.
Dommen i Hammerverksaken var en klassedom som rettet seg entydig mot arbeiderklassen og for borgerskapet. Samtidig som oppsigelsen ble kjent ulovlig, ble arbeiderne frakjent retten til å streike og aksjonere for å forsvare seg mot slike overgrep fra arbeidskjøperne. Sitdown-aksjonen var ifølge retten et så grovt mislighold av fredsplikten, at bedriften var i sin fulle rett til å sparke de åtte arbeiderne. Arbeiderne kan kun gå veien om fagapparatet og domstolene, sjøl om tillitsmennene ikke er villige til å ta saken opp, og sjøl om domstolene skulle bruke to og et halvt år på å komme fram til en konklusjon. Heller ikke den nye arbeidsmiljøloven gir arbeidene beskyttelse mot usaklige oppsigelsen. Hammerverksaken er et godt eksempel på at arbeiderne aldri kan regne med støtte fra det borgerlige rettsapparatet i kampen for sine økonomiske og politiske rettigheter.
A. M.


Hamskiftet
Det store hamskiftet er fellesbetegneisen på de store og innbyrdes sammenvevde økonomiske, sosiale og kulturelle omdannelsene som begynte i det norske bondesamfunnet en gang nær midten av 1800-tallet. Prosessen førte til at bygdebefolkningen i økende grad tapte sin uavhengighet og sin tilknytning til garden, nabolaget og bygda, og i stedet ble inndratt i, og avhengig av, storsamfunnet. Opprinnelig ble betegneisen brukt av dikteren Inge Krokann, men ble etter hvert også tatt i bruk av historikerne.
Mange sider ved hamskiftet er uavklarte og gjenstand for motstridende synspunkter. Først og fremst har økonomiske spørsmål ved hamskiftet vært diskutert - særlig spørsmålet om overgangen fra sjølforsyning til pengeøkonomi (her er det særlig Sverre Steens og Stein Tveites synspunkter som er blitt stilt opp mot hverandre). Også tidspunktet for når hamskiftet satte inn, er det uenighet om. Dels skyldes dette at vekten har blitt lagt på ulike sider av hamskifteprosessen og dels at forskerne har undersøkt hamskiftet i vidt forskjellige områder av landet.

Bakgrunn for hamskiftet
Utgangspunktet for hamskiftet er de store tekniske oppfinneisene, den industrielle revolusjon og overgangen til den kapitalistiske produksjonsmåten. Denne utviklingen startet England omkring 1800 og spredte seg gradvis til de vesteuropeiske og skandinaviske landene omkring midten av 1800-tallet. Frihandel som dominerte økonomisk politikk, slo gjennom i Norge fra ca. 1840 (nye lover innen handverk, handel og tollpolitikk 1839-42). Omkring 1850 oppsto den første spede industrien i landet (særlig tekstilindustri).
Industriell vekst, nye næringer og økende handel skapte flere arbeidsplassen og større tettsteder og byer. Befolkningspresset på landsbygda fikk nå et avløp. Fra byene foregikk utbyggingen av kommunikasjonene; veier, jernhane, post og telegraf. De første dampskipene kom i drift langs kysten alt fra ca. 1830. Jernhanen er særlig viktig i forbindelse med hamskiftet. Den første jernhanen i Norge kom i trafikk mellom Kristiania og Eidsvoll i 1854.
Med bedre kommunikasjoner ble det mulig for bøndene nå nye markeder for sine varer. Den kraftige befolkningsveksten i byene gjorde at behovet for landbruksprodukter økte sterkt. Dermed kom overgangen fra overveiende sjølforsyningsøkonomi til markedsøkonomi; også i bondesamfunnet.
Den kapitalistiske produksjonsmåten slo først gjennom i strøkene nær byene, der avstandene til markedene var kortest og forbindelsesårene ble utbygd først. Her kom også moderne kredittinstitusjoner tidlig.

Det førkapitalistiske samfunnet
Det er liten tvil om at overgangen til en kapitalistisk produksjonsmåte innehar en kvalitativt ny måte å tenke og handle økonomisk på for bøndene. Det forekom utvilsomt en relativt utstrakt bruk av penger i det gamle bondesamfunnet (til salt, jern og særlig til skatter).
Det er også klart at de enkelte landsdelene spesialiserte produksjonen etter næringsgrunnlaget og etter hva som var lønnsomt; kyststrøkene satset på fiske, fjellbygdene på kjøtt- og mjølkeprodukter, flatbygdene på korn og poteter, skogdistriktene på tommer osv. Varebyttet mellom områdene foregikk for en stor del med penger som betalingsmiddel. Men likevel var bondesamfunnet førkapitalistisk den forstand at bøndene ikke satset på profittoverskudd for kapitalakkumulasjon og reinvesteringer på lengre sikt.
Hovedhensikten var å tilfredsstille behovene fra år til år, ikke å skaffe et overskudd som kunne settes inn i en ny produksjonsprosess. Poenget var å skaffe det daglige brød, ikke kapital. Bondeøkonomien var først og fremst en husholdsøkonomi hvor formålet var å dekke daglige behov. Men markedet kunne være en strategisk faktor, som ble utnyttet i den grad det var lønnsomt. Det er her snakk om en dobbelt orientering mot både marked og sjølforsyning, hvor det avgjørende var hva som lønte seg. For bønder flest var markedet kun en marginal institusjon knyttet til lokale handelssteder, sesongbetont og med hovedvekt på varebytte. Sjølforsyning knyttet til garden og grannelaget var langt viktigere.
Viktigere i bondeøkonomien enn markedsøkonomisk tankegang var prinsippet om gjensidighet i ytelsen. I tillegg til det rene varebyttet og et utstrakt bytte av tjenester, kan en nevne uformelle ordninger innen nabolaget som arbeidsfellesskapet, dugnaden, bedalaget osv.; ordninger som spilte overmåte stor rolle ved å sørge for arbeidskraet og kapital som folk ellers ikke ville makte å skaffe til veie i en sjølbergingsøkonomi.
Dette gjensidighetsprinsippet hadde også stor betydning for samholdet og fellesskapsfølelsen i lokalsamfunnet. I det gamle bondesamfunnet var samspillet mellom økonomiske og sosiologiske forbold intimt. Mye av dette gikk i opplosning med hamskiftet, som førte bøndene over i den kapitalistiske produksjonsmåten.

Drivkreftene
Utbyggingen av kommunikasjonsvesenet førte også andre verdier og behov fra byene inn i bygdene, både materielle og kulturelle. Folk på bygdene fikk ”byvaner”. Urbanisering i vid forstand oppsto. Først skjedde dette omkring de nye kommunikasjonssentra, som etter hvert utviklet seg til nye tettsteder.
Flere andre faktorer påvirket også hamskiftet. Sjølve konjunkturutviklingen hadde stor betydning. Under de gode tidene i 1850-årene med store avlinger og økende prisen på korn og jord - ikke minst som følge av stopp i korntilførselen fra Svartehavsområdene på grunn av Krimkrigen - hadde mange bønder pådratt seg gjeld til investeringer i nye redskaper og driftsmåter. Framveksten av nye kredittinstitusjoner som sparehanker og Hypotekhanken (1851) gjorde det lettere å få lån enn tidligere.
Det var framfor alt bønder som hadde foretatt dyre innvesteringer som fikk alvorlige problemer under de dårlige vekstårene fra omkring 1860 og utover. Situasjonen ble ikke bedre med krise i skogbruket mot slutten av 1860-årene. I tillegg kom lønnsstigning for arbeidshjelp og voksende skattekrav. For å greie seg, måtte mange nå rasjonalisere drifta med ny teknologi og nye metoder. Dette krevde igjen kapital og problemene økte.
I flatbygdene på Østlandet tvang dessuten det billige russiske kornet, og senere amerikansk importkorn, fram en betydelig driftsomlegging fra kornproduksjon til fedrift og mjølkeproduksjon. I fedriften ble det satset på bedre dyr; sultefôring ble det slutt med. Også dette krevde store kapitalressursen.
Omstillingsproblemene og de dårlige tidene var mye av bakgrunnen for utvandringen til Amerika og innflyttingen til byene. Dette skapte igjen arbeidsknapphet på bygdene og dermed et ytterligere behov for arbeidsbesparende maskiner og driftsmåter. Treskeverk, slå - og meiemaskiner, separatorer osv. ble etter hvert varlig på landsbygda, likeledes skikkelig gjødsling, grøfting og kunsteng. Viktigst var kanskje slåmaskinen, fordi fôrproduksjonen nå var økende og fordi den sparte folk i den aller travleste tida. I kornbygdene tok treskemaskinen mye av vinterarbeidet fra husmannsfolkene.
Arbeidsbesparende teknologi førte i sin tur til at menneskelig arbeidskraet ble overflødiggjort. Dessuten lokket byene og nye yrker i industri, anlegg og i de voksende tertiærnæringene med høyere lønninger. Dette vekselspillet mellom fraflytting og teknologi, som fikk ulike utslag i fjell- og kystbygder og på flatbygdene, førte til at sjølforsyningssamfunnets arbeidssystem - husmannsvesenet - begynte å gå i oppløsning. Kapitalismens arbeidssystem med pengelønnede arbeidere - proletarer i moderne forstand - kom isteden.

Nye sosiale sjikt
Fraflyttingen fra bondesamfunnet gjorde det lettere å få kjøpt jord. Dette åpnet veien for et nytt sosialt mellomsjikt - småbrukerne - som det stadig ble flere av etter hvert som husmennene fikk kjøpe plassene sine. Særlig etter 1880 fikk småbrukerbevegelsen dimensjoner.
Andre yrker gjorde også sitt inntog i bygdene. Utviklingen kjennetegnes i det hele tatt av økende spesialisering og sosial differensiering (oppdeling i forskjellige grupper). Foruten kontorister og betjenter knyttet til handel og omsetning, vokste det også fram en mellomklasse av funksjonærer knyttet til den offentlige og private service-virksomhet innen kommunikasjonssektoren, hank- og forsikringsvesen, helsevesen osv. Nevnes må også lærerne - seminaristene - som til tross for et beskjedent antall, ble en sosial gruppe av stor betydning, Ikke minst i det lokalpolitiske livet. Seminaristene var blitt nødvendige fordi et mer komplisert næringsliv krevde bedre utdannelse av dem som skulle ut i arbeidslivet.
I det hele tatt oppsto etter hvert en helt ny sosial struktur i bondesamfunnet. Gamle former for sosial organisasjon gikk i opplosning. Primærgrupper som slekt, familie, gardsfellesskap og grannelag med sine mangesidige og altomfattende funksjoner, fikk mindre betydning. Særlig etter utskiftningsloven av 1857 kom det fart i oppløsningen av det gamle fellesskapet. I stedet ble de gamle primærgruppene erstattet Av sekundærgrupper; formelle organisasjoner av forskjellige slag med særfunksjoner. Disse overtok mange av de fellesskapsfunksjonene som de gamle primærgruppene tidligere hadde hatt i arbeidsliv og fritid. Slike sekundærgrupper var organisasjoner av faglig/økonomisk art (meierier, felleskjøpslag osv.), så vel som religiøse og politiske foreninger. Dette var gruppedannelsen som på sine felter ofte gikk på tvers av bygdegrensa og over hele landet.

Fra standssamfunn til klassesarnfunn
Hamskiftet i den sosiale strukturen kan beskrives som en overgang fra standssamfunn til klassesamfunn.
Det gamle bondesamfunnet var et typisk standssamfunn. Avhengighets- og solidaritetsbåndene mellom folk gikk i stor grad vertikalt, eller på tvers av klassesktilene.
Et typisk trekk ved standssamfunnet var paternalismen mellom arbeidskjøper og arbeidere. Dette er tydelig i avhengighetsforholdet mellom bonden og hans husmenn og tjenestefolk; et forbold som i alle fall vis-á-vis omverdenen førte til solidaritet mellom medlemmene av gardsfellesskapet. Bonden hadde ansvar for dem han gav bolig og arbeid. Til gjengjeld forventet han arbeidskraet og lojalitet. Både bonden og arbeideren ble således avhengig av hverandre. Igjen sen en at prinsippet om gjensidighet i ytelsen, både i sosiale og økonomiske forbold, gjennomstrømmer samfunnsordningen.
Paternalismen førte til at det sjelden kom til felles opptreden av arbeidsfolk med front oppover mot arbeidskjøperne i det gamle bondesamfunnet. Dette skjer først med Thranebevegelsen i 1850-51, sjøl om paternalisme også her var en faktor av betydning, noe ikke minst bøndenes lederposisjoner i bevegelsen visen (se art. Thranitterbevegelsen).
Under hamskiftet forsvinner paternalismen som et dominerende trekk. Som følge av overgangen til lønnsarbeidersystemet, blir avstanden mellom bonden og hans arbeidsfolk større. Den fysiske nærhet og bofellesskapet som eksisterte i standssamfunnet, forsvinner også. I stedet går nå solidaritets- og avhengighetsforholdene i økende grad horisontalt etter klassesktilene i samfunnet. Fra nå av bygger de mer på felles plassering i forbold til produksjonsmidlene, felles inntektsplassering o.l., som er det karakteristiske for klassesamfunnet.
Et annet hovedtrekk ved standssamfunnet var de små mulighetene for sosial mobilitet som eksisterte. Folks plass på samfunnsstigen var i høy grad basert på nedarvet sosial status; hvem ens foreldre var og hva slags bakgrunn en ellers hadde kulturelt. Faktisk var dette ofte viktigere enn økonomiske forbold. Det var fullt mulig å være fattig, men likevel tilhøre en bedre stand i det gamle samfunn.
Også dette endret seg med overgangen til klassesamfunn. Nå blir i økende grad økonomiske forhold bestemmende for sosial status. Son følge av overgangen til pengeøkonomi, blir mulighetene for sosial mobilitet større, både oppover og nedover. Småkårsfolk som svinger seg opp til gardsbruk eller et småbruk, eller til nye yrker i bygda innen handel eller annen tertiærvirksomhet, er eksempler på dette. Enda mer typiske er de langt flere som arbeidet seg opp gjennom utflytting til byene eller utvandring til Amerika, hvor mulighetene til å stige sosialt var større enn i hjembygda. Men mange fikk også redusert sosial status, f. eks. gardbrukersønner som ble deklassert til industriarbeidere.

Kulturskifte
Som følge av de økonomiske og sosiale endringene oppsto også et kulturelt hamskifte i bondesamfunnet. Verden utenfor trengte inn på bygdene, bl. a. gjennom avisene som det stadig ble flere av etter som leseevnen økte, ikke minst som følge av den nye skoleloven av 1860. Anleggsfolk som bygde veier og jernhaner ut over landet, var også viktige formidlere av nye verdier og behov. Dette gjaldt også folk som var sysselsatte i de voksende tertiærnæringene. Økt kunnskap om forbold utenfor bygda bidro til å øke oppløsningen i bondesamfunnet.
En side ved dette var økende generasjonsmotsetninger mellom ungdommen som lett tok inn over seg de nye verdiene, og de eldre son fortsatt holdt på normene fra gammel tid. Ungdommen fant ikke lenger foreldrenes verdier og aspirasjoner (målsettinger) tilfredsstillende. Fraflyttingen fra bygdene til byene og Amerika må også sees i et slikt lys.
Avholdsbevegelsen, lekmannsbevegelsen og særlig målbevegelsen, som fikk vind i seilene på bygdene på slutten av 1800-tallet, er blitt sett som reaksjoner på den oppløsningen som den nye bykulturen skapte. Disse bevegelsene kom særlig til å stå sterkt på Sørlandet og Vestlandet.

Tidspunkt for hamskiftet
I det hele tatt preges hamskiftet både økonomisk, sosialt og kulturelt av store områdemessige variasjoner. særlig gjelder dette tidspunktet for når gjennombruddet kon for alvor. I de sentral dal- og fjellbygdene på Østlandet og i Sør-Trøndelag kom det sannsynligvis så tidlig som i 1860-Arene. Dette var trolig tilfellet også for Romerike (hvor jernbanen alt fra 1854 spilte stor rolle), Sogne ved Kristiansand og andre sentrale strøk på Sør- og Østlandet. Kanskje kom gjennombruddet for bygder nær byene til og med et tiår tidligere? i mer fjerntliggende bygder, f.eks. Selbu og Snåsa i Trøndelag, er tidspunktet for gjennombruddet butt satt til 1880-90-årene. I fjordbygda Stranda på Sunnmøre og i Vefsn på Helgeland var trolig også 1890-årene gjennombruddsårene. Omkring 1900 fulgte så mange fjordbygder på Vestlandet, i Nordland og Troms og dels også fjellbygdene. Men for mange avsidesliggende strøk må vi langt inn i vårt århundre for hamskiftet satte inn for alvor.
I Lyngen i Troms kom skillet først etter 1914. For Finnmarks vedkommende er tidspunktet satt så sent son til 1920-30, kanskje bor det settes enda seinere.
De ulike dateringene ovenfor er først og fremst bestemt av gjennombruddet for ny teknologi og nye økonomiske organisasjonsformer. Andre tidspunkter ville kanskje vært mer passende dersom hovedvekten legges på de sosiale eller kulturelle sidene ved hamskiftet. Utviklingen på disse områdene gikk seinere.
Det er også viktig å understreke at hamskiftet i bondesamfunnet på ingen måte er avsluttet, men er en endringsprosess son har fortsatt også etter gjennombruddsårene og son pågår den dag i dag. 1950-årene, med gjennombrudd for traktøren, setter her kanskje et nytt skille. Økende mekanisering av gardsdrifta, større driftsenheter, nedleggelse av småbruk, stadig overforing av arbeidskraet fra primær- til sekundær- og tertiærnæringer, pendlerproblemet, fraflyttingen fra utkantstrøk osv., er viktige trekk ved utviklingen i dag.

Politiske konsekvenser
De økonomiske, sosiale og kulturelle endringene som hamskiftet innebar, fikk politiske konsekvensen som gikk langt ut over bondesamfunnet. Allerede småkårsfolks organisering til felles opptreden i Thranebevegelsen visen trekk som peker framover imot det nye klassesamfunnet. Men hamskiftet var knapt påbegynt i 1850, og Thranebevegelsen ble kun en episode. Viktigere var det som skjedde i 1860-70-årene. Bondebevegelsen i 1860-årene, ledet av Søren Jaabæk, kan på mange måter sees som en direkte refleks av de økonomiske problemene hamskiftet medførte for jevne gardbrukere.
At bøndene nå mer og mer ble integrert i en markedsøkonomi, førte til at bondekommunalsimen ble forlatt til fordel for en økende interesse for den sentrale politikk utformet av storting og regjering. Lokal autonomi og minst mulig innblanding i lokale saker fra statens side, ble ikke lenger idealet for bondepolitikken. Tilnærmingen på stortinget mellom Jaabæk og Johan Sverdrup omkring1870, markerer et begynnende omslag på det nasjonale plan i bondepolitikken, i overensstemmelse med de nye økonomiske og sosiale realiteter som hamskiftet medførte.
I det hele tatt visen politikken nye alliansen både på det lokale og nasjonale plan. Storbøndene, særlig de på Østlandet, går over til å alliere seg med embetsmenn og storborgerskap, til forsvar av embetsmannsstaten, mens mindre og middels velstående bønder knytter seg til de nye middelklassegruppene; sakførere, lærere, funksjonærer ol. til kamp mot det gamle regimet. Dette visen utviklingen mot klassesamfunnet, der storbønder, rikmenn i næringslivet og embetsmenn finner hverandre i en overklasse, mens mellomgruppene blir en ny middelklasse. Samlingen av middelklasseelementer i bygd og by skapte partiet Venstre og gav embetsmannsstaten nådestøtet. 1884 var fullbyrdelsen avmiddelklassens ”revolusjon” i Norge.
Stemmerettsutvidelsen son regjeringen Sverdrup fikk i stand etter seieren i 1884, visen dette. Innføringen av censusprinsippet (stemmerett betinget av en viss skatt) innehar stemmerett hare til menn over et visst inntektsnivå, slik at så godt som alle arbeidere og småkårsfolk ble holdt utenfor.

Arbeiderklassens framvekst
Hamskiftet skapte i grove trekk en moderne overklasse, mellomklasse og arbeiderklasse også på bygdene. Og mellomklassen, representert ved jevne bønder og funksjonærer med herrene i spissen, dominerte lenge det lokalpolitiske liv. Til tross for allmenn stemmerett for menn fra 1898, tok det lang tid for arbeiderklassen på bygdene fikk noen politisk innflytelse av betydning. Dette skjedde først etter første verdenskrig. Det drøyde lenge for arbeiderklassebevissthet oppsto. Thranebevegelsens skjebne skremte mange. De filantropiske arbeider- og husmannsforeningene som dukket opp på bygdene på Østlandet og i Trøndelag i 1880-årene, som resultat av Sjur Fedjes og andre velmenende mellomklassefolks virke, hadde heller ikke noe sosialt preg, men støttet gjerne Venstre og seinere Arbeiderdemokratene (se art. Arbeiderdemokratene).
Etter hvert som de nye anlegg-, gruve- og fabrikksentra spredte seg utover bygdene, fikk imidlertid sosialismen og fagforeningsbevegelsen grobunn. Arbeidsmannsforbundet var det første fagforbund arbeiderungdommen på bygdene ble kjent med. Den økonomiske krisa i mellomkrigstida skjerpet motsetningene på bygdene og ga økende klassebevissthet her, noe oppslutningen om Arbeiderpartiet og kommunistene visen. Opprettelsen av Norsk skog- og landarbeiderforbund 1 1927 markerer et organisasjonsmessig gjennombrudd for arbeiderklassen på bygdene.
T. P.

Se også: Embetsmannsstaten, Husmannsvesen, Jaabæk.
Litteratur: i. Krokann: Det store hamskiftet i bondesamfunnet, Oslo 1942 og 1975. S. Steen: Det gamle samfunn, Oslo 1957. S. Tveite: Jord og gjerning, Oslo 1959. F. Valen-Sendstad: Norske landbruksredskaper 1800-1850-årene, Lillehammer 1964. H. Try: Gardsskipnad og bondenæring, Oslo 1969. Ø. Østerud: Nytt perspektiv på det store hamskiftet, historisk Tidsskrift 2/1975. K. Haarstad: Bondenæringen i støpeskjeen, Oslo 1976. J. Sandnes: Det store hamskiftet og det gamle samfunnet, slik en dikter og noen historikere sen det, Heimen 1/1977.

Handarbeid
Handarbeid er arbeid med hendene i motsetning til arbeid med maskiner.
I daglegtalen vert ordet brukt om tekstilarbeid som stort sett har vore gjort av kvinner, t.d. hekling, strikking, broderi. Det er arbeid som ein ikkje treng større reiskap til, og som kan gjerast kvar som helst, ofte medan ein gjer andre ting der hendene ikkje vert brukte, t.d. ser på fjernsyn, høyrer på radio eller foredrag, sit i møter eller på transportmiddel. Det er mykje brukt i ulike slags kvinneforeiningar, og vert ofte sett på som fordummande eller lite utviklande arbeid som ikkje krev større teoretisk kunnskap, jfr. uttrykket ”strikkeklubb”. Det vert og nytta om produktet under tilverking og etter at det er ferdig.
I dag vert det gjort lite handarbeid samanlikna med før. Det finst ulike rørsler som freistar retta på dette, t.d. Norsk Husflidslag og krinsen rundt det danske tidsskriftet ”Hønsestrik”. ”Hønsestrik” har som målsetjing å skapa respekt for strikking som nyttig og skapande arbeid, freistar få folk til å laga plagga sine sjølve for på det viset å frigjera seg frå den forflatinga av smak og fantasi son moteindustrien skaper. Folka bak tidsskriftet arbeider for å gjera kvinner stolte av den strikketradisjonen dei har bak seg, og freistar å få fleire menn til å strikka.
I skulen var handarbeid den vanlege termen for tekstilopplæring og opplæring i tresløyd, innført som obligatorisk fag i byskulen i 1889, i landsfolkeskulen fyrst i 1936 ut frå ei dels praktisk, dels estetisk og dels etisk motivering. I dag vert termen forming meir brukt.
A. S.