Gustavsen, Finn
Gustavsen (1926-), bodde i Drammen til 1936, i Horten til 1942, og så i Botne ved Holmestrand. Etter realskolen jobba Finn Gustavsen som industriarbeider, det meste av tids ved Valseverket ved Nordisk Aluminiumindustri i Holmestrand. Han tok artium som privatist på ett år våren 1945, og gikk deretter tilbake igjen til Valseverket. Gustavsen meldte seg inn i AUF høsten 1945, begynte med sportsjournalistikk i fritids, og ble ansatt som journalist i Vestfold Arbeiderblad i 1947. Han gikk over i Telemark Arbeiderblad året etter, og jobba deretter i Fritt Slag (AUFs avis) fram til 1953.
Da den utenrikspolitiske opposisjonen i DNA samlet seg om å gi ut Orientering fra januar 1953, ble Gustavsen knytta til redaksjonen som fast medarbeider helt fra starten. Høsten 1953 ble han sagt opp i Fritt Slag på grunn av engasjementet i Orientering. Fra 1.1.54 ble Gustavsen ansatt som redaksjonssekretær i Orientering - som eneste ansatte. I 1955 var Gustavsen formann for Oslo AUF, men ble kastet på neste årsmøte etter mobilisering fra høyrefløyen.
Finn Gustavsen ble ikke bare den effektive redaksjonssekretæren, han ble etter hvert også den politiske journalisten. Utover i 50-åra ble Gustavsens kjappe og pågående journalistikk et stadig klarere varemerke ved Orientering til fortrengsel for den akademiske omstendeligheten og forsiktigheten som preget mye av artikkelformen de første årgangene. Fra 1.1. 1959 var Gustavsen redaktør av avisa også formelt.
Det var utenrikspolitikken som preget Orientering i 50-åra, kampen mot NATO-medlemskapet og blokkpolitikken i øst og vest, kampen mot opprustning i Vest-Tyskland, og mot atomopprustningen. Men gradvis fikk Orientering også en Innenrikspolitisk profil med kritikk mot DNAs unnfallenhet i den økonomiske politikken. 1. mai-nummeret i 1959 ble den endelige markeringen av at Orientering hadde utvikla leg fra å være et utenrikspolitisk opposisjonsorgan til å bli organet for den sosialistiske opposisjonen finnen DNA.
DNA-ledelsen svarte med eksklusjonstrusler og eksklusjoner. Etter at DNA-landsmøtet i april 1961 åpnet dørg på gløtt for atomvåpen på norsk jord, ble SF stifta. I september 1961 ble Gustavsen valgt inn i Stortinget med over 18 000 Oslo-velgere bak seg.
Det har vært Gustavsens styrke som politiker og i visse sammenhenger hans svakhet - at han ikke har villet ty til overfladiske, ideologiske formuleringer for å dekke over saklig uklarhet eller uvitenhet. Gustavsen krevde av leg sjøl og sine rådgivere at det saklige grunnlaget holdt, men da nølte han heller ikke med å kjøre aggressivt ut om nødvendig. Utover i 60-åra var Gustavsen den som i forhold til massemedia nærmest fikk monopol på å uttrykke SFs politikk i alle spørsmål som sto sentralt for partiet både utenriks- og innenrikspolitisk. SF ble oppfattet som ”Gustavsens parti”, og Gustavsen ble sinnbildet på det SF som sprengte roen og sjølgodheten i norsk politikk, og som åpnet nye perspektiver og muligheter for den politiske utviklingen i Norge.
Klar tale, skarp form og intenst engasjement var uvante egenskaper blant norske politikere, og Gustavsen gjorde inntrykk langt ut over SF og SFs velgergrupper. Han ble den mest forhatte - og den mest populære: En Mefistofeles som forførte norsk ungdom - og en uredd David i kamp mot Goliatene i norsk politikk.
Økonomi og faglig politikk var likevel pliktløpet for Gustavsen, engasjementet lå på det globale planet for Gustavsen såvel som for SF. Det var NATO-motstand og atommarsjer som skapte SF, og det var utenrikspolitikk som rekrutterte ungdom til SF i 60-åra: først kampen mot atomopprustning og NATO-medlemsskap, deretter kampen mot EF-medlemsskapet og fra 1965 Vietnamkrigen og den amerikanske imperialismen.
På ett viktig felt gikk Gustavsen ikke i brodden for SF: i utviklingen av den nye distriktspolitikken, som ble lansert av Ottar Brox i 1964/65. Den ble kjempet gjennom mot Gustavsens vilje, og det tok år før han kunne gjøre SFs distriktspolitikk til sin politikk.
Den sterke identifikasjonen mellom partiet SF og personen Finn Gustavsen var klan uheldig for partiets utvikling på lengre sikt. Gustavsen trakk leg etter to perioder på Stortinget, og gikk sjøl aktivt inn for at det ble innføn rotasjonsparagraf i vedtektene i forbindelse med ledende tillitsverv.
I 1969 stilte SF til valg uten Gustavsen, og ble ikke representert på Stortinget. Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia i august 1968 og alt oppstyret omkring bruddet med SUF på det dramatiske landsmøtet i februar 1969 hadde fått store velgergrupper til å tvile på partiet. I denne situasjonen ble det et tilleggsmoment for mange velgere at SF ikke lenger var det samme som Finn Gustavsen.
SF-organisasjonen arbeidde tungt det første året etter valgnederlaget, men blant de aktive var viljen stor til å bygge et parti som kunne tre inn i klassekampen på en armen måte enn før. Da EF-spørsmålet ble aktuelt på ny fra sommeren 1970, ble det et nytt oppsving i partiarbeidet. På landsmøtet i 1971 ble Gustavsen valgt til formann for SF etter langvarige og intense overtalelser.
SF var på nytt i aktiv kamp med Gustavsen i lederstilling - men han fant leg ikke like vel til rette i lederstillingen nå som i 60-åra. Årsakene er flere: Ungdom og studenter i stadig konfrontasjon med ”marxist-leninistene” i SUF (seinere AKP(m-l)) stilte krav om marxistisk skolering finnen SF - og reiste debatter som for Gustavsen var abstrakte og ufruktbare. De nye kvinneaktivistene stilte krav til form og innhold i politikken som Gustavsen ikke klarte å identifisere seg med. - Og aller viktigst: Det stadig sterkere ønsket om partisamling med NKP og EF-motstandere i DNA som en følge av det nære samarbeidet under EF-kampen.
Gustavsen var for første gang formelt leder for SF; men ønsket ikke å lede SF i disse retningene. Samtidig så han klart at det var i disse retningene utviklingen gikk. Gustavsen hadde aldri noen tro på en partisamling som omfattet NKP. En slik samling ville før eller siden føre til et brudd - og i mellomtida skape tvil om samlingspartiets utenrikspolitiske orientering. Gustavsen klarte derfor ikke - og ønsket vel heller ikke - å framstå som en samlende lederskikkelse i den samlingsprosessen som fulgte.
Gustavsens styrke var den utadvendte kampen i situasjoner der politikken var klar - og partiet samlet bak politikken. I situasjoner der det å lede partiet besto i å megle mellom stridende fløyer og samordne stridende synspunkter omkring midlertidige og kanskje halvgode kompromisser, var Gustavsen sårbar for angrep og lite villig til å gå på akkord med egne meninger for kompromissets skyld.
Etter valget i 1973 rykket Sosialistisk Valgforbund inn på Stortinget med 16 representanter, og Finn Gustavsen ble valgt til SVs parlamentariske leder. Gustavsen definerte seg likevel stadig som en ”outsider” i forhold til samlingsprosessen i Valgforbundet. Hans stilling innen SV ble sterkt svekket etter ”Alcan-saken” i desember 1974. Da stemte Gustavsen som eneste SVer subsidiært for regjeringens avtale om hjemkjøp av ÅSV-aksjer fra Alcan. Flertallet i SV-gruppa hadde kommet til at avtalen var ufordelaktig for Norge - og vedtok å stemme mot avtalen tross kabinett-spørsmål fra regjeringen.
Gustavsen trakk seg som parlamentarisk leder for SV i august 1975 etter at hovedstyret overraskende vedtok at Berit Ås (som da var partileder) og ikke Gustavsen - skulle stille for SV i den avsluttende TV-debatten før kommunevalget.
Gustavsen markerte tidlig at han ikke stilte til gjenvalg ved stortingsvalget i 1977. Han ble likevel en forgrunnsfigur i denne valgkampen da han sammen med Berge Furre på et stormøte i Oslo brøt sitt taushetsløfte som stortingsrepresentant ved å referere fra en hemmeligstemplet rapport (Scheirapporten) som viste hvordan regjeringen og Forsvarsdepartementet i slutten av 50-åra førte Stortinget bak lyset ved opprettelsen av Loran C-anleggene som ledd i USAs atomubåtstrategi.
Furre og Gustavsen ble truet med riksrett under valgkampen, men etter valget ble truslene ikke fulgt opp. Høsten 1977 ble Gustavsen tilsatt som NORADs stedlige representant i Mosambik.
D. Se.

Se også: Sosialistisk Folkeparti.

Guyana
Hovudstad: Georgetown
Sjølvstende: 1966 (Storbritannia)
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhald: 214 969 km²
Folkemengd i 1973: 758 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,8 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 36,0 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 380 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 1,9 %
Inflasjonsrate i 1975: 7 %
Sysselsette i primærnæring: 29,6 %
Sysselsette i industri: 24,4 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 34,5
Yrkesaktivitet: 31,2 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 27,4 %
Største eksportvaregrupper: Bauxitt, sukker 79,3 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land 66,6 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg 1 149 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 26,4 %
Lese- og skrivekunne: 80 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 54
Militærutgifter pr. innb., 1973: 4,73$

Gå-sakte-aksjon
Å gå sakte, engelsk: ”go-slow”, innebærer at en setter ned arbeidstempoet, men for så vidt fortsetter arbeidet. Som faglig kampmiddel er gå-sakte-aksjoner historisk blitt reknet som en variant av sabotasjen.
Gå-sakte-aksjoner er, sammen med f.eks. kollektiv overtidsnekting, en mer begrenset kampform enn streiken og kan være formålstjenelige i flere situasjoner. Sjøl en moderat senking av tempoet (”handbrems”) kan virke sterkt, dersom bedriften er bundet av frister for levering av produktene og risikerer dagbøter hvis kontrakten ikke overholdes. Slik sett er gå-sakte-aksjoner mest effektive under høykonjunktur. Dersom overenskomsten er en blanding av minstelønn og akkord, kan slike aksjoner også virke kraftig. En arbeider da i samsvar med minstekravet og overholder dette nøyaktig: Ikke mer - ikke mindre. Ofte vil dette bety at nesten ikke noe blir produsert, siden så mye vanligvis er basert på akkord.
Også når en har fryktet oppsigelser, har gå-sakte vært anvendt. En har søkt å hale ut det arbeidet som har vært for handa i påvente av nye ordrer. Foran streiker kan en søke å hindre at bestillinger blir ferdig ekspedert før konflikten starter, eller at det arbeides for lager som kan tømmes under konflikten.
K. K.

Se også: Direkte aksjon, Sabotasje.