Guinea
Hovudstad: Conacry
Sjølvstende: 1958 (Frankrike)
Politisk system: Eittpartisystem
Største språkgruppe: Fule 39,0 %
Flateinnhald: 245 857 km²
Folkemengd i 1973: 4 208 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,4 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 137 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 1,5 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg 92 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyer: 3,6 %
Lese- og skrivekunne: 5-10 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 4,55 $

Guinea-Bissau
Hovedstad: Bissau
Sjølstendighet: 1974 (Portugal)
Politisk system: Ettpartisystem
Flateinnhold: 36 125 km²
Folkemengde i 1973: 509 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,4 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 275 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 0,3 %
Energibruk pr. innbygger: Meget lav 66 kke
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 1

Guinea-Bissau het tidligere Portugisisk Guinea, og var den minste av de tre portugisiske koloniene i Afrika. Guinea-Bissau ligger i Vest-Afrika, og grenser til Guinea og Senegal. Med i underkant av 1 mill. innbyggere på 36 125 km², blei landet under kolonitide ikke betraktet som så strategisk viktig og ressursrikt som Angola og Mosambik. Det finnes noen mineralrikdommer, slik som bauxitt (og muligens olje); men dette er ikke utnyttet ennå. Jordbruket er den viktigste levevei for praktisk talt hele folket, men landet er likevel ikke sjølforsynt med matvarer. En av grannene til dette er at deler av jordbruket under kolonitide blei lagt om til eksportproduksjon av jordnøtter for portugisiske handelsselskaper. Eiendomsforholdene i jordbruket er i hovedsak bygd på landsbyfellesskap.
Guinea-Bissau bles formelt kolonisert av portugiserne for mer enn fem hundre år siden, men kontrollen over innlandet blei ikke fullstendig før langt inn i dette århundret. Landets historie er preget av de mange motstandskampene og opprørshandlingene mot koloniveldet. En mer organisert nasjonalistbevegelse blei stiftet i 1956, med Amilcar Cabral i spissen. I begynnelsen av 1960-åre gikk PAIGC (Partido Africano da Independencia da Guinee Cabo Verde) over til væpnet frigjøringskamp, etter at alt fredelig arbeid for avkolonisering ikke førte fram. Gjennom politisk mobilisering, oppbygging av basiskomiteer og forsterket geriljakamp, bles stadig større områder av Guinea-Bissau frigjort. Med kontroll over 3/4 av landsbygda utropte en folkevalgt forsamling den selvstendige staten Guinea-Bissau høsten 1973, etter at den fremstående teoretiker og geriljaleder Amilcar Cabral var myrdet av portugisiske agenter tidligere på året. Nederlaget i krigen mot folket i Guinea-Bissau, der Antonio Spinola var den siste koloniguvernør, var en av drivkreftene bak omveltningene i Portugal i april 1974. Seinere samme år ble også Guinea-Bissaus sjølstendighet anerkjent av Portugal.
Selv om Guinea-Bissau er et lite område, knytter det seg stor interesse til landets utviklingsstrategi og den anti-imperialistiske utenrikspolitikken. Sammen med Angola og Mosambik representerer Guinea-Bissau tilløp til en sosialistisk orienten utviklingsmodell som skiller seg ut fra det nykolonialistiske mønster som dominerer i Afrika. Mens MPLA og FRELIMO i 1977 blei omdannet til marxist-leninistiske partier med arbeiderklassen som den førende sosiale kraft, omtaler PAIGC seg fortsatt, etter sin tredje kongress i november 1977, som ”en nasjonal frigjøringsbevegelse ved makten”. De nasjonale gjenoppbyggingsoppgavene er enorme etter kolonivelde og krig; statsadministrasjon og finanser var brun helt sammen da den nye regjeringa overtok. Den viktigste oppgaven er å bygge videre på den brede folkelige forankringen, i første rekke hos bøndene, som vokste fram gjennom frigjøringskampen. Et konkret mål er sjølforsyning med matvarer, i første rekke ris, men det er vanskelig å omdanne et lokalt jordbruk som i liten grad har vært rettet inn not overskudd og salg. Mobiliseringen i de frigjorte områder har på andre områder, slik som helse- og utdanningsvesenet, skapt god grobunn for framgang. På samme måte er grunnlaget for en demokratisk folkemakt lagt gjennom landsby- og bydelskomiteer. Politisk er det imidlertid et problem at oppslutningen i hovedstaden Bissau er svak.
Utenrikspolitisk fører Guinea-Bissau en alliansefri kurs, med Sverige og Sovjet som de viktigste bistandsgivere. Samarbeidet er nært med Angola og Mosambik, og Guinea-Bissau bistod Angola med personen under invasjonen fra Sør-Afrika og Zaire i 1975/76. Enheten med Kapp Verde tillegges stor betydning. Kapp Verde er en selvstendig stat av ti Atlanterhavs-øyer, med ca. 300 000 innbyggere. PAIGC er regjeringsparti i begge land. PAIGCs øverste leder, Aristides Pereira, er president på Kapp Verde, mens nestlederen, Luiz Cabral, er president i Guinea-Bissau. Det langsiktige mål er en sammensmeltning eller union mellom de to statene.
T. L. E.

Se også: Cabral, Portugal.
Litteratur: L. Rudebech: Guinea-Bissau, Folket, partiet och staten, Uppsala 1977. A. Cabral: Frigjøringskamp i teori og praksis, Oslo 1973.

Gulag
Gulag er en språklig nyskapning - laget av forfatteren Alexander Solsjenitsyn - satt sammen av forbokstavene i den russiske betegnelsen for ”Hovedstyret for arbeidsleirene” (Glavnoe Upravalenie Lagerej) under Stalin.
For Solsjenitsyn betegner Gulag et samfunnssystem der undertrykking, det hemmelige politiet og fangeleirene danner både rammen og kjernen. Koblet sammen med ordet Arkipelet (øyhavet) betyr det også et geografisk område der fangeleirene er øyer og de mellomliggende landområdene danner havet mellom disse øyene. ”Gulag-arkipelet” er da også tittelen på Solsjenitsyns hovedverk om Sovjetunionen fra 1914 og framover. (Norsk utgave 1974-76.)
Verket ”Gulag-arkipelet” kom som en overraskelse på venstrefløyslesere som i forfatterens tidligere verker, særlig ”En dag i Ivan Denisovitjs liv” og ”Kreftavdelingen” hadde sett en sosialistisk, men antistalinistisk forfatter i kjølvannet av liberaliseringen etter 1956. ”Gulag-arkipelet” var imidlertid allerede påbegynt før publiseringen av ”En dag i Ivan Denisovitjs liv” og fullfører den tese som også der antydes: Det eksisterer en fundamental sammenheng i Sovjets historie fra 1917; sosialismen er en umulighet og marxismen fører uunngåelig til Gulag.
Solsjenitsyns uttalte antikommunisme og seinere offentlige uttalelser om politikk (særlig hans ”Åpent brev til de sovjetiske ledere,” 1973) har ført til at Gulag er blitt satt likt med sosialisme i borgerlig propaganda, noe som har ført til at venstregrupperinger har tatt avstand fra Solsjenitsyn og unngått konfrontasjonen med Gulag-begrepet. Men Gulag er også blitt brukt i angrep på marxismen fra venstre, særlig fra den franske filosofen Andre Glucksman, som sammen med andre franske filosofer hevder at marxismens totaliserende karakter uunngåelig vil føre til Gulag og at Sovjet er sinnbildet på en marxistisk stat.
Demografiske beregninger har anslått tallet på omkomne som følge av utrenskningene i Sovjet i 30-åra til mellom ni og ti millioner mennesker. Fremdeles lever den sovjetiske befolkning i et samfunn der det hemmelige politiet setter premissene for dagliglivets utfoldelse. I så måte er Gulag en realitet som ikke har noen forbindelse med sosialisme, men i motsetning til Solsjenitsyn og Glucksmanns idealistiske forklaringer, som går ut på at terroren er et resultat av den marxistiske filosofi og ide, må utviklingen i Sovjet forklares og analyseres ut fra de særegne forhold som rådet i Sovjet forut for revolusjonen i 1917 og de problemene som oppstod like etter.
Det betyr ikke å fornekte terroren, undersrykkingen og fangeleirene, men å overskride Gulags ideologiske karakter. Det betyr å forstå utviklingen i Sovjet materielt, hvordan russisk historie, økonomisk tilbakeliggenhet, den samfunnsmessige arbeidsdelingen, borgerkrig og intervensjon, kvit terror og hungersnød åpnet Vejen for en herskende elite i Sovjet, en elite som ikke var istand til å uttrykke og møte interessene og behovene til de samfunnsklasser som gjennomførte Oktoberrevolusjonen. Fra marxistisk side er det gjennomført en rekke analyser med dette perspektivet, fra Trotskijs ”Forrådte revolusjon” i 1930-åra til Rudi Dutschkes ”Fangelejrenes politiske økonomi” i 1970-åra.
P. H.
Guldberg, Cathinka
Guldberg (1840-1919), regnes som vårt lands første sykepleier og grunnleggeren av diakonisseutdanningen i Norge. Hun ble forstanderinne ved Norges første diakonisseanstalt på Grønland i Christiania i 1868, et verv hun innehadde i mer enn femti år.
Guldberg arbeidet for at sykepleien skulle bli faglært og rekrutteres fra de bedrestilte lag i befolkningen. Sykepleien skulle gjøres til et respektert yrke for unge, ugifte kvinner fra ”gode og dannede Hjem”. Disse kvinnene skulle ikke lenger sitte uvirksomme, men utdannes for sykepleiens kristelige kjærlighetsgjerning.
Hennes læremester var den tyske presten Th. Fliedner, som hevdet at sykepleien skulle være både et fag og et ledd i kirkens barmhjertighetsarbeid. Dermed trådte sykepleien ut av sin tidligere funksjon som ufaglært omsorgsarbeid i hjemmene og i hospitalene. Datidas sykepleiere i hospitalene, ”gangkonene”, var vesentlig gamle kvinner, ofte enker og rekruttert fra arbeiderklassen. Omkring 1850 dominerte gangkonene norsk sykepleie. I ulike kretser begynte en nå å kritisere denne sykepleien. I 1853 kom overlegene ved Rikshospitalet med et forslag til omlegging av sykepleien. De foreslo at det skulle ansettes overgangkoner. De skulle være ”Fruentimmer af større Dannelse og bedre Opdragelse, hos hvem man kan vente ikke blot større kyndighet i deres Forretninger, men fremfor Alt det christelige Sind og den høiere Opfatning af deres ansvarsfulde Kald . . . ” For av gangkonene, som hørte til de minst ansette i samfunnet og var sett på som ulærte og ukultiverte, kunne en ikke vente noen nøyaktig pliktoppfyllelse uten med tilsyn fra overordnede. Det forsøksarbeid en her la opp til gikk imidlertid forholdsvis fort i oppløsning. Men etter hvert begynte kjennskapet til utlandets diakonisseanstalter å bli mer alment utbredt. ”Christiania Indre Mission” ble en formidler av denne kunnskap her i landet rundt midten av 1860-årene. På oppfordring fra denne forening ble Cathinka Guldberg bedt om å bli forstanderinne ved en påtenkt norsk diakonisseanstalt. Dette var i 1867, mens hun var prøvesøster ved Fliedners diakonisseanstalt i Kaiserswerth. Diakonisseanstalten ble åpnet med henne som forstanderinne i 1868. Christiania Indre Mission, som hadde utført omtrent alt forarbeidet, lok også i stor grad på seg den økonomiske belastning for driften. Flere kvinneforeninger bidro med å skaffe utstyr til institusjonen og økonomiske bidrag kom fra byens ”rige Kjøbmænd” og fra velstående kristne venner.
Diakonisseanstalten med Cathinka Guldberg som leder hadde som formål å utdanne ”christelige Sygepleiersker”. Gangkonene ble utelukket fra denne utdanning. De skulle nå bare gjøre ”forefallende arbeid”, og dette var en klar degradering av deres tidligere arbeidsoppgaver. I et sykehusreglement fra 1844 står det bl.a. om gangkonenes ansvarsområde: ”Hun eller de skulde nøie lægge Mærke til hvad Lægen bestemmer i Henseende til de Syges Pleie, efter hans Forskrift uddele Lægemidler til de Syge, tilberede de forordnede Omslag, . . . samt efter Evne gaae Lægen tilhaande ved Forbinding . . . . De skulde efter Evne overholde den paa enhver Sygestue nødvendige Roe og Orden, vise de Syge Ømhed og Omhyggelighed, . .. De skulde rede de Syges Senge, saa ofte som det magtte gjøres fornødent, idetmindste Eengang daglig,
Ledetråden i Guldbergs arbeid var å få en ny sosial rekruttering til yrket. I 1882 ble det fra skolen rettet en kraftig appell til prestefamilier og andre dannede hjem om å bidra med rekrutteringen til diakonissesykepleien. En var bekymret for at den noe ensidige sosiale bakgrunn til skolens første elever skulle fortsette. Disse kom vesentlig fra småkårshjem og landdistrikter. For hvis sykepleien skulle rekrutteres fra småkårshjem, ville økonomiske og sosiale motiver komme til ved siden av kapstankens rene og oppofrende idealisme. Denne idealisme skulle være drivkraften for sykepleien som en kristelig kjærlighetsgjerning.
For å fremme dette syn på sykepleien innad overfor elever og søstre, kom Cathinka Guldbergs personlige egenskaper til å bety meget. Det var først og fremst som ”mor Guldberg” - dette ble hun kalt av sine egne - at hun ble oppdrageren og sjelesørgeren. Med sitt personlige forbilde som ”åndshøvding” viste hun er mors omsorg overfor disse. I tillegg kom de disiplinære forføyninger som ”Regler for Eleverne”, der det bl.a. heler: ”Eleven indskjærpes indstendigt at vise alle sine Foresatte Lydighed og Fortrolighed. Hendes Ønsker og Klager bliver der taget tilbørligt Hensyn til, naar hun fremsætter dem med Beskedenhed . . . .Hun erindre i alt sit Forhold, at hun er kaldet til Tjeneste . . . . Derfor være hun oprigtig og tro for Herren . . . . Al egenvillig Selvtillid mag være hanlyst . . . . Ønsker en af Eleverne at gag ud, mag hun indhente Forstanderindens Tilladelse dertil hver Gang.”
Institusjonens rent arkitektoniske utforming var heller ikke tilfeldig med henblikk på denne disiplin og oppdraging, for pådytting av sykepleleideologien. Den utgjorde med sine romlige inndelinger en maktens ”fysikk” som skulle få ideologien på ulike plan til å virke - Gjennom regler, talemåter, levemåter. Det var viktig at søstrene opplevet at de tilhørte institusjonen. Institusjonen skulle være søstrenes hjem - et moderhus - for resten av levetida i og med at diakonisse Bjerningen var et livskall og ikke bare yrke. ”Mor Guldberg” forsterket denne tilhørighet, som i tillegg ble holdt oppe med god hjelp fra presteskapet. For de verdige, geistlige herrer i styret for Christiania Indre Mission oppfattet sin gjerning som en faderlig oppgave overfor diakonissene. Tydeligere - mer konkret, autoritært og undertrykkende - kan ikke det patriarkalske mønster uttrykkes i sykepleien. Med patriarkatet som organisatorisk og ideologisk forbilde kom ”Mor Guldberg”s og søstrenes morsrolleomsorg til å representere en undertrykt kvinnerolle i helsesektoren.
Det var først og fremst prestene i Indremisjonsforeningen som grunnla og utformet den første sykepleieutdanning i Norge. Cathinka Guldberg ble mer et lydig redskap for deler av den norske prestestand, og denne var igjen formet av og bidro til å forme den borgerlige ideologi i sin alminnelighet. Godt hjulpet av prestene var hun med på å uttrykke sin samtids herskende tanker - og omsatte disse i praksis.
K. M.

Litteratur: N. Bloch-Hoel: Diakonissehusets første hundre år 1868-1968, Oslo 1968. A. Ekenvall: Kvinnan i Norden, Stockholm 1976. C. Thue-Ebbell: Cathinka Guldberg: banebryter, Oslo 1940. I. Wyller: Sykepleiens historie i Norge, Oslo 1974.

Gule fagforeninger
Uttrykket ”gule foreninger” eller ”gule forbund” ble tidligere nyttet i arbeiderbevegelsen om foreninger som var opprettet av arbeidskjøperne, ofte for å utføre streikebryteri (se art. Streikebryter). Foreningens hadde gjerne både lønnsarbeidere og arbeidskjøpere som medlemmer, og var rettet mot den organiserte arbeiderbevegelsen og preket en klassesamarbeidspolitikk. Betegnelsen ble opprinnelig brukt av de ”gule” foreningens sjøl. Den stammer visstnok fra opprettinga av en av de første sliks foreningens i Frankrike i 1887. Streikende arbeidere hadde da kastet inn rutene i den bygnings der streikebryterorganisasjonen holdt til, og vinduene ble klistret igjen med gult papir.
Borgerskapet i Norge har ved flere høve opprettet foreninger med klasseforsonende siktemål. De første arbeidersamfunnene ble stiftet som reaksjon på Thrane-rørsla (se art. Arbeidersamfunn). I den første fasen av den moderne arbeiderbevegelsen i 1880- og 1890-års oppstod enkelte konservative arbeiderorganisasjoner. Sjølve uttrykket ”gule foreninger” ble imidlertid helst nyttet om organisasjoner som ble dannet i mellomkrigstida, særlig finnen handel- og kontoryrkene og blant skogsarbeidere. På indre Østlandet gikk flere sliks foreninger i 1931 sammen i organisasjonen ”Arbeidets frihet”, ledet av folk med fascistiske sympatier.
Innen Kommunistiske Internasjonale stemplet en også de sosialdemokratiske fagbevegelsene som ”gule”. Verken faktisk eller taktisk var dette velvalgt: Reformismen finnen arbeiderklassen hadde helt andre røtter enn de borgerlige inspirerte forsøkene på fagforeningsfiendtlige sammenslutninger blant arbeidsfolk (se art. Reformisme).
I dag nyttes ”gult forbund” på to vis. I den vanligste betydninga, ”forbund som ikke er tilsluttet LO”, vil det omfatte f.eks. Norges Lærerlag og Norsk Sykepleierforbund. Disse organisasjonene omfatter hele yrkesgruppa. En snevrere, men politisk mer formålstjenlig definisjon er ”forbund som konkurrerer med tilsvarende LO-forbund”. Trass i at LO i dag er sammenvevd med staten på toppplanet, er den uttrykk for den organisme arbeiderklassen i Norge. Gule foreninger som Kommunale Funksjonærers Landsforbund, Norsk Funksjonærforbund og splittelsesorganisasjonen Sosiale Etaters Fagforening i Oslo står utafor dette fellesskapet og må bekjempes.
K. K.

Litteratur: Sosialistisk opplysningsforbund: Studie­kurs i faglig politikk, avd. 1, Oslo 1975.

Gulfen
”Gulfen” nyttes som betegnelse på området omkring den arabiske eller persiske gulfen. De dominerende statens ved Gulfen er Saudi-Arabia i vest, Irak i nord og Iran i øst. De øvrige statens rundt Gulfen er fra nord til sør på den vestre sida: Kuwait, Bahrain, Qatar, De forente arabiske emirater, Dubai, Abu Dhabi og Oman.
Området rommer 65 % av de oljereservene som hittil er kjent på jords. Oljekildene var kjent allerede under antikken. Først i 1908 startet kommersiell utvinning av olje i Masjed i Sør-Iran.Fram til 2. verdenskrig hadde oljeselskapene nærmest frie hender. De betalte ingen skatt. De hadde konsesjon på vidstrakte områder og drev en direkte og aktiv innblanding i produksjonslandenes indre forhold. Fra 1945 til midten av 60-tallet opplevde de imperialistiske selskapene i Gulfområdet en boom. Olja var billig å produsere og kunne selges til høye priser. Produksjonskostnadene utenfor kysten av Skottland er sammenlikningsvis 20-25 ganger større.
Fra og med dannelsen av OPEC i 1960, har de oljeproduserende landene omkring Gulfen tiltvunget seg en større del av oljeinntektene (se art. OPEC). Men de rikdommene som dermed disponeres av regimene i området, har i liten grad kommet folket til gode. Import av luksusvarer, investeringer i europeisk industri, plassering av penger i europeiske og amerikanske banker samt innkjøp av moderne vestlig våpenteknologi, bidrar til at den delen av oljeinntektene Gulfstatene legger beslag på i høy grad tilbakeføres til de imperialistiske statens. Samtidig som OPEC-samarbeidet har medført større inntekter for produksjonslandene, har den kapitalistiske verdens avhengighet av olja fra Gulfområdet økt. Importen av olje fra Gulfen utgjorde i 1970 50 % av Europas totale behov for olje.
På grunn av områdets økonomiske betydning for imperialismen, er Gulfen også et militærstrategisk knutepunkt. Fram til 1971 hadde Storbritannia stasjonert tropper i området. USA har baserettigheter i Oman og Bahrain. I Indokina rykket USA inn etter franskmennene. Men etter nederlaget her valgte USA å ikke fylle tomrommet etter britene i Gulfen med egne stasjonære tropper. I overensstemmelse med USAs nye imperialistiske strategi, Nixondoktrinen, satses det på opprustning av lojale regimer i området. Sjah-regimet i Iran har gjennom sin styrke og stabilitet kunnet påta seg rollen som garant for imperialistisk kontroll i Gulfen. For å kontrollere innløpet til Gulfen, besatte iranske tropper I 1971 tre strategisk viktige øyer i Hormuz-sundet. Siden 1973 har iranske styrker deltatt på sultanens side i kampen mot frigjøringsbevegelsen i Oman. Det opprustede Saudi-Arabia bidrar også til å opprettholde imperialistisk dominans på den sørlige delen av den arabiske halvøya. 1976 ble det innledet forhandlinger mellom Gulf-statene om å operette en sikkerhetspakt i Gulfen. Gjennom sikkerhetspakten skulle hensikten med Nixondoktrinen virkeliggjøres: Kampen mot de folkelige og revolusjonære kreftene blir samordnet, uten at USA deltar direkte. Men den imperialistiske offensiven lykkes ikke i første omgang. Iran og Saudi-Arabia kjemper om lederposisjonen i Gulfen, Saudi-Arabia forsøker å operette en blokk av reaksjonære arabiske regimer og utnytter prissettingen på olje til å svekke Irans posisjon.
Det siste tiåret har klassekampen i Gulf-statene vært mest utviklet i Bahrain og Oman (se art. Oman). Folket i Bahrain har lange tradisjoner i å bekjempe utenlandsk dominans. På 50- og 60-tallet var Bahrain frontlinjen i kampen mot imperialismen. I 1956 og 1965 var det omfattende streiker og demonstrasjoner. Etter sammenstøtene i 1956 ble det erklært unntakstilstand; denne ble først opphevet i 1974. Politiske partier og uavhengige fagforeninger er fremdeles forbudt. Kommunister fra den underjordiske fagbevegelsen har, sammen med nasseristiske krefter, dannet Bahrain National Liberation Front. Det har ikke vært en tilsvarende politisk utvikling i de øvrige mindre Gulf-statene. Det skyldes dels at de har en langt kortere historie som oljeprodusenter, dels at det er utenlandsk arbeidskraft som hovedsakelig er sysselsatt i oljeproduksjonen. Britene lanserte tanken om en føderasjon av de mindre Gulf-statene, bl.a. for å kunne stå imot territorielle krav fra Iran. I 1972 ble De forente arabiske emiratene opprettet. Bahrain og Qatar inngikk ikke i føderasjonen. De reaksjonære sultanene i Emiratene opprettholder sin makt gjennom å undertrykke all opposisjon og gjennom å bestikke den innenlandske befolkningen med materielle goder. 213 av emiratenes befolkning består av utenlandsk arbeidskraft. Dette systemet er enda mer utviklet i Kuwait. Et godt utbygget helse-, sosial- og skolevesen kan benyttes gratis av den kuwaitiske befolkningen, men er stengt for de utenlandske arbeiderne som utfører storparten av kroppsarbeidet. Olja har skapt forutsetningen for en midlertidig politisk stabilitet i Gulf-området. En utvikling av klassekampen som skulle rykke Gulfstatene ut av imperialismens kontroll, ville få store konsekvenser for hele den industrialiserte verden.
A. Hal. / B. N.

Se også: Bahrain, Forente arabiske emirater, Iran, Kuwait, Qatar, Saudi-Arabia.
Gulf Oil
Data fra 1975:
Omsetning: $ 14 628 millioner
Rangering: 6
Overskudd: $ 760
Hovedaksjonærer: Mellon-familien
Hovedkontor: Pittsburgh
Engasjement i Norge: Markedsandel på ca. 3 %, blir nå overlatt til Shell på kontinentalsokkelen (Statfjord)
Tilgang på råolje: 98 millioner tonn
Produksjonssteder: USA, Indonesia, Kuwait, Nigeria
Gassinteresser: Omsatt: 24 milliarder m³, mest i USA (Texas, Oklahoma, Louisiana)
Videreforedling: Raffinerier i USA, Det karibiske havet, Europa (Nederland)
Egenfinansiering: 91,4 %
Interesser i andre energikilder: kull, uran

Gulf Oil er et amerikansk oljeselskap, som ble stiftet etter oljefunnet ved Spindletop i Texas i 1901, i det vesentlige kontrollert av Melion-familien fra Pittsburgh. Gulf var med på å bryte Standard Oils monopol i første del av dette århundre. Lave produksjonskostnader i Texas, Oklahoma og Louisiana var vesentlige fortrinn. Selskapet er nå engasjert i produksjon og markedsføring av olje i store deler av den vestlige verden, bl.a. i Norge.
Ø. No.
Gull
Gull er et grunnstoff som finnes i begrensete mengder i naturen. Det er et bløtt, seigt, glansfullt og tungt metall med særdeles stor holdbarhet overfor kjemiske stoffer. Disse spesielle fysiske egenskapene bidro til at gull allerede i oldtiden ble anvendt til smykker og som byttemiddel (se art. Penger).
Gullet har opp gjennom tidene hatt en spesiell plass i folks oppfatning. Dette skyldes delvis metallets egenskaper og dets knappe forekomst. Men dets særstilling er også blitt utviklet gjennom gullets plass i religion, religiøse symboler, sagn, mytologi; altså av psykologiske og irrasjonelle forhold.
Fra å være et byttemiddel i handel med varer gjennom flere tusen år, fungerte gullet som en ”garantist” for verdien til pengesedler som kom i omløp på 1600-tallet. Gullet ble oppbevart hos gullsmeder. Eieren fikk en kvittering som etter hvert ble forløperen til vår tids pengesedler. Gjennom 1600- og 1700-tallet delte gullet rollen som verdimål og garantist med sølvet. På 1800-tallet ble imidlertid gull etter hvert enerådende. England etablerte en såkalt gullstandard i 1816. Med England som det dominerende handels- og finanssenter og pundet som den dominerende internasjonale valuta, fulgte de fleste land mellom 1870 og århundreskiftet Englands eksempel, deriblant Norge (1875).
Den klassiske gullstandarden var i kraft opp til 1. verdenskrig. De enkelte lands valutakurser var definert, med et lite slingringsmonn, i forhold til gullet. Den økonomiske politikken var i sterk grad siktet inn mot å opprettholde de etablerte kursene. Langt på vei ble dette ansett som en nasjonal æressak, og dessuten som et spørsmål om tillit til det økonomiske systemet. Utlevering av gull mot innlevering av sedler var et system som i vid utstrekning var basert på tillit, idet den totale seddelmengden som oftest var langt større enn gullbeholdningene. Gullets psykologiske rolle var grunnleggende. En "panikk" eller en tillitskrise blant folk der alle ville ha gull for pengesedlene ville føre til at systemet brøt sammen. Innvekslingen måtte oppheves eller kaos oppstå.
Det endelige sammenbrudd for den klassiske gullstandarden kom med 1. verdenskrig. De fleste land opphevet da plikten til å utlevere gull mot sedler. Bindingen til gull ble også I vid utstrekning løsnet ved at seddelomløpet i de fleste land ble økt kraftig, bl.a. for å finansiere krigsvirksomhet. Etter 1. verdenskrig forsøkte de fleste land igjen å knytte sine valutaer til gullet. Dette gjaldt også Norge, som gjennom en hard deflasjonspolitikk (se art. Deflasjon) i 1928 igjen etablerte ”normale” valutaforhold. Den store depresjonen i den kapitalistiske verden etter 1929 førte igjen til sammenbrudd for gullstandarden.
Ingen land har idag en ren, klassisk gullstandard. Indirekte spiller imidlertid gull fortsatt en viss rolle for den internasjonale valuta, idet USA har forpliktet seg til å innfri alle krav som valutamyndighetene i andre land måtte ha for omgjøring av dollar til gull for ”legitime monetære hensikter”. Nøyaktig hva som ligger i dette har imidlertid aldri blitt klargjort. Gull har således fortsatt en slags guddommelig rolle i det internasjonale pengesystemet. Gull eksisterer som roe å tro på eller å ha tillit til, samtidig som dets reelle egenskaper er begrenset til å være et metall med en vakker glans som kan formes til vakre smykker.
O. G.
Se også: Paripolitikk.

Gullkysten
Se Ghana.

Gullsmedarbeiderforbund, Norsk (NGAF)
Forbundet ble stiftet 1909, og gikk inn i LO 1911. Det organiserer gullsmeder, gravører, tarmteknikere, bijouteri-, plett- og tinnarbeidere. 950 medlemmer (1.1.78) - stabilt. 16 % kvinner. Forbundet er bygd opp med landsmøte, landsstyre, forbundsstyre og har 2 ansatte tillitsfolk. formann: Kåre Dalberg. Nestformann: Øystein Garby. Utgir Gullsmedarbeideren”. Adresse: Torggt. 10, Oslo 1.
Det har innen LO vært på tale å slå NGAF sammen med Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Forslaget ble klart avvist ved en uravstemning i 1974 og er inntil videre lagt til side.
E. So.