Gründer
Gründeren er den aktive, initiativtagende kapitalist og bedriftsgrunnlegger. Som idealtype ivaretar gründeren minst to av kapitalens funksjoner i produksjonsprosessen: - entreprenør-funksjonen, dvs. han tar initiativ til å bringe sammen produksjonsmidler og arbeidskraft i ny virksomhet, samtidig som - han skaffer til veie og står som eier av den kapitalen som anvendes i virksomheten.
Gründeren blir gjeme forbundet med en tidligere fase av kapitalismen - med forholdsvis enkle produksjonsmidler, oversiktlig markedssituasjon og moderate krav til kapitalinvesteringer. Økende teknologisk kompleksitet og stadig større krav til investeringsstørrelse har medført en tendens til en «arbeids»- eller funksjonsfordeling mellom passive kapitaleiere og aktive, ansatte byråkrater, disponenter, direktører o.l. De krav som stilles til ekspertise og kapital ved nyinvesteringer i dag, krever ofte spesialisering og samarbeid mellom kapitalister og byråkrater. Det personlig eide firma, hvor både initiativ og kapital ivaretas av en person, gir plass for de store aksjeselskapene.
En rekke populære forestillinger og myter er knyttet til gründeren. Han framstilles ofte på linje med og like fortegnet som andre heltetyper fra den ekspansive før-monopolistiske kapitalismen, f.eks. oppdagelsesreiseren, oppfinneren, pioneren og polfareren. Gründeren hører med til «de store menn» som stort sett har fått sin historiske rolle betydelig overvurdert.
En av de mytene som er knyttet til gründeren er forestillingen om «the self made man» som har arbeidet seg opp med «to tomme hender». I USA har kanskje bildet av den arbeidssomme, forsakende og målrettede kapitalist som går veien fra «rags to riches», vært mest utbredt. Her har imidlertid også forskningen omkring rekrutteringen til forretningseliten vært mest omfattende. Denne har vist at det alltid har vært menn med overklasse- og middelklassebakgrunn som har utgjort den alt overveiende del av «the business elite». Det som er gjort av forskning på dette området her i landet tyder på det samme. Allikevel synes det ofte å ha vært interessante variasjoner mellom forskjellige bransjer. Det var bl.a. klare forskjeller mellom rekrutteringen til eiersjiktet i den første tekstilindustrien og til de første mekaniske verkstedene her i landet. Verkstedsindustrien krevde til å begynne med relativt små kapitalinvesteringer, men en viss mekanisk ekspertise av sine eiere. En god del håndverkere og mekanikere med en relativt beskjeden økonomisk bakgrunn ble framtredende gründere i denne bransjen. Tekstilindustrien satte mye større krav til investeringer. Relativt velstående kjøpmenn dominerte eiersjiktet i denne industrigrenen. I tekstilindustrien var også innslaget av passive kapitalister stort allerede fra de første bedriftene ble etablert.
Knud Graah og Adam Hiorth er kanskje de to mest kjente gründerne fra den første industrialiseringsfasen her i landet. Sammen med trelasthandler N. 0. Young grunnla Graah Vølens Spinneri. Hiorth var en av initiavtakerne til Nydalens Compagnie, som også ble anlagt 1 1846. Begge bedriftene lå ved Akerselva i Kristiania. Graah og Hiorth møttes tilfeldig i et Manchester-spinneri i 1845. Dette møtet har blitt en gjenganger i framstillinger av norsk industrihistorie, en slags parallell til møtet mellom Stanley og Livingstone i den europeiske imperialismens historie.
Et annet navn fra denne tida er Peter Jebsen. Han grunnla Arne Fabrikker ved Bergen i 1845. Dette var også tekstilfabrikker. Kjente grundere fra verkstedsindustriens første tid er bl.a. P. S. Steenstrup og Oluf Onsum. Den første tok initiativ til Akers Mek. Verksted i 1842, den andre grunnla Kværner Brug og Spigerværket i begynnelsen av 1850-åra.
Historien om den norske industrialiseringen er blitt «seierherrenes historie». Gjennom de store bedriftenes prektig utstyrte jubileumshistorier har vi blitt behørig presentert for den særlig vellykkede industriens grundere. Men mange tusen gründere har gjennom de siste hundre åra vært knyttet til små bedrifter med relativt kort levetid. Dette er borgerskapets «historieløse» - de som bare oppnår hederlig omtale i lokalavisenes nekrologer.
L. Th.

Se også: Industrielle revolusjon.

Grønland
Hovedstad: Godthåb
Sjølstendighet: Avhengig område (Danmark)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhold: 2 175 600 km²
Folkemengde i 1973: 51 000
Årlig veksl i folkemengden 1970-73: 3,2 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 2 780 $
Sysselsatte i primærnæring: 18,6 %
Sysselsatte i industri: 29,3 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 50,2 %
Yrkesaktivitet: 73,5 %
Kvinnedel av yrkesaktiv befolkning: 31,2 %
Energibruk pr. innbygger: Meget høy 5 319 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 31
Spedbarnsdødelighet: 2,95 %
Tilslutning til militærallianse: Avtale med USA
Forklaringer og fotnoter slår foran i hvert bind

Grønland er med sine 2 175 600 km² jordas største øy. Av dette arealet dekker innlandsisen 1 833 900 km².
Grønland er en del av Danmark. Den statlige administrasjon av landsdelen ligger i hovedsaken under Ministeriet for Grønland og de tilhørende direktorater som befinner seg i København. På Grønland er landshøvdingen statens øverste representant. Landsrådet, den øverste folkevalgte forsamling på Grønland, har sitt sete i Godthåb og samles normalt 2 ganger i året. Grønland er delt i 18 kommuner med kommunestyrene som folkevalgte organer.

Befolkning
Grønland har 49 666 innbyggere (1.1.77). Av disse er 40 601 eller ca. 82 % født på Grønland, mens de øvrige idet alt vesentlige er dansker. Som følge av bl.a. bedrede boligforhold og moderne helsetjeneste, har man siden 1950 hatt en nærmest eksplosiv befolkningsvekst. På det høyeste (ca. 1960) var den årlige tilvekst nesten 4 %. I de senere år har tilveksten vært mindre og er nå på ca. 1 %. Vesentlige årsaker til denne nedgangen er økt kunnskap om prevensjon i befolkningen og økt adgang til abort. I 1975 var det 1 abort pr. 2 levendefødte. Parallelt med befolkningsøkningen har man hatt en endring i bosettingsmønstret på Grønland, først og fremst som en følge av endringer i næringsgrunnlaget og den økonomiske politikken som er blitt ført. Mens man i 1960 fant 57 % av befolkningen i byene og 43 % i bygdene, bor i 1976 75 % i byene og 25 % i bygdene. En rekke mindre steder er blitt fraflyttet eller trues av fraflytting.

Næringsgrunnlag
Det tradisjonelle næringsgrunnlaget for den grønlandske befolkningen er fangst av sjøpattedyr. I dag drives fangst i varierende grad over hele Grønland, men som hovednæringsvei først og fremst i Thule-distriktet, Øst-Grønland og de nordligste kommuner på Vest-Grønland. Der er det ca. 1000 aktive fangstmenn og ca. 3 500 mennesker har dette som viktigste økonomiske grunnlag. I sørlige deler av Grønland har saueavl en viss betydning og gir økonomisk grunnlag for ca. 500 mennesker. Problemer med vinterfor og skiftende klimatiske forhold er en stadig trussel for denne næringen. I 1952 ble det innført en flokk tamrein fra Finnmark til områdene omkring Godthåb-fjorden. Forsøket har i luen grad fått ringvirkninger, og de ca. 2 500 dyrene er i dag på noen få private kunder.
Tidlig i dette århundret skjedde det en endring i det tradisjonelle næringsgrunnlaget i store deler av Vest- og Sør-Grønland. Et mildere klima med stigende havtemperatur forårsaket en drastisk nedgang i selbestanden og en sterk økning i torskebestanden. Gradvis overtok torskefisket selfangstens rolle i disse traktene. Da de danske myndigheter i slutten av 1950-årene for alvor begynte å planlegge utviklingen av Grønland, ønsket de å satse på en ekspansiv næring og med muligheter til produksjon av eksportvarer etter moderne metoder. Fisket fremstod som det eneste realistiske alternativ. Store, moderne industrianlegg ble reist i de viktigste byene på vestkysten, og det ble investert i utbygging av fiskeflåten som førte med seg større og mer effektive båter. Man ønsket å konsentrere hele befolkningen i fire byer hvor isforholdene tillater båtanløp hele året. Dette er ikke blitt gjennomført, dels pga. folks motvilje mot å flytte, dels fordi torskefiskets fremtid etter huen fortoner seg mer usikkert. Mange nasjoner med moderne redskaper har kommet til, og man slår i dag overfor et overbeskatningsproblem i farvannene utenfor Vest-Grønland. Svingninger i klima og havtemperatur utgjør en armen trussel mot torskefisket. I de senere år har rekefisket gått forbi torskefisket i økonomisk betydning, og ekspansjonsmulighetene i grønlandsk fiskerinæring ligger, med dagens forekomster, nesten utelukkende i utvidelse av den havgående rekefiskeflåten. Laksefisket har også en viss betydning, men senere års internasjonale avtaler om regulering av fangsten, har begrenset næringens utvidelsesmuligheter. Fiskeriene sysselsetter i dag ca. 2 500 personer. Dersom en regner med de som arbeider i foredlingsanleggene samt familiemedlemmer, er nærmere 15 000 mennesker, eller over 1/3 av den grønlandske befolkning, direkte økonomisk avhengig av denne næringen. På mange måter er grønfenderne blitt stående mer eller mindre som tilskuere til en utvikling de knapt hadde drømt om i begynnelsen av 1950-årene. En viktig årsak til dette er at det tempo man la opp til i utbyggingen ikke ga tid til å utdanne grønfendere til selv å overta ansvaret. Det Bitter dansker i de fleste ledende stillinger på Grønland, og det er en markert overvekt av dansker innenfor det private næringsliv.

Historie
Grønlands urbefolkning, eskimoene, har vandret inn fra vest i flere bølger. De eldste arkeologiske funn er datert til ca. 4000 år f.Kr. Omkring år 1200 spredte Thule-kulturen seg med sitt hvalfangerfolk over Arktis og nådde også nordlige deler av Grønland. Langs vestkysten utviklet mugsuk-kulturen seg parallelt og i gjensidig påvirkning med Thule-kulturen. Den baserte seg for en stor del på sel- og småhvalfangst og var i det 14. århundret nærmest enerådende i landet.
Eirik Raude var den første europeer som ”oppdaget” Grønland da han ca. år 982 kom ut av kurs med skipet sitt på vei fra Norge til Island. Vel hjemme på Island ivret han for utvandring til det nye landet som han kalte Grønland. Noen år etter dro det ut fra Island en ekspedisjon med 25 skip lastet med 6-700 kvinner, menn og barn samt husdyr. De slo seg ned og bygget opp sitt Austerbygd og Vesterbygd i det som i dag er Julianehåb og Godthåb distrikter med mellomliggende områder. Den norrøne bosetting på Grønland varte i ca. 500 år. Først fra tidlig i det 14. århundret kan sagaene fortelle om direkte kontakt mellom eskimoene og den norrøne befolkningen. Fra tidligere tider er det bare ruiner av forfatte boplasser. Men så forsvant folket sporløst og det finnes mange teorier om deres skjebne.
I hvalfangsttiden, det 17. og 18. århundret, seilte en sverm av skip fra mange land nordover på jakt etter grønlandshvalen. Mange hadde faste anløpssteder langs Grønlands kyst og handelen med eskimoene blomstret.
Den nyere kolonisering av Grønland startet med Hans Egedes ankomst til landet i 1721. Hans opprinnelige hensikt var å virke som prest blant de norrøne innbyggerne, men da disse var forsvunnet, så han det som sin oppgave å kristne grønfenderne. Snart vokste det frem en rekke kolonier langs vestkysten, og danske myndigheter følte etter hvem behov for en mer enhetlig administrasjon av landet. For å beskytte grønlenderne mot sivilisasjonens farer, ble det opprettet et monopol som bare tillot kongens embetsmenn å oppholde seg i landet og å ha kontakt med den opprinnelige befolkning. Monopolet overlot også alle handelsrettigheter til statsinstitusjonen Den Kongelige Grønlandske Handel. Handelsmonopolet ble opprettholdt frem til 1950. Kolonitidens økonomiske politikk bygget på det prinsipp at ingen profitt skulle trekkes ut av Grønland, og at det ikke skulle finne sted noen kapitaloverføring fra Danmark. Resultatet av dette ble at grønfenderne mange steder kom til å leve i stor fattigdom. Barnedødeligheten var høy, europeernes sykdommer herjet, og det oppstod en stadig stigende misnøye i befolkningen. Under siste verdenskrig ble alle forbindelser med Danmark brutt, og USA påtok seg forsyningen av landet. Kontakten med amerikanernes vareflom og teknologi gjorde grønfenderne mer oppmerksomme på omverdenen og de kom etter hvem til å sammenligne sine kår med de danske koloniherrers. Dette medvirket til kravet om en ny grønlandspolitikk. En grunnlovsendring i 1953 gjorde Grønland til en likeverdig del av Kongeraket Danmark. Dette ga løfter om likestilling i videste forstand mellom de to etniske grupper i landet. Disse løftene er til nå bare i Titen grad blitt innfridd, pga. manglende forståelse av særtrekkene ved det landet og den befolkningen man har planlagt for.

Nyere politisk utvikling
I de senere årene har det blitt mer og mer klart for grønlenderne at en likhet med danske forhold på alle felter ikke er gjennomførbart og heller ikke alltid ønskelig. Det har vokst frem en stadig økende bevissthet om betydningen av å opprettholde grønfendernes egenart som etnisk gruppe og å utvikle landet på grønlandske premisser. I tråd med dette har kravet om hjemmestyre blitt reist. Man ønsker at grønlandske politiske og administrative organer skal overta ansvaret for styring og administrasjon av viktige samfunnsoppgaver på Grønland, og at grønfenderne selv skal formulere oppgavene og fastsette de regler det skal administreres etter. En kommisjon til å utrede forholdene omkring et hjemmestyre er blitt nedsatt, og i april 1978 ble hjemmestyreordningen enstemmig vedtatt av Det Grønlandske Landsråd. Saken må så passere Folketinget, og det skal holdes veiledende folkeavstemning på Grønland tidlig i 1979. Hjemmestyret foreslåes innført fra 1.5.79. Dette vil gi Grønland en status I forhold til Danmark på linje med den Færøyene har.
Den økende etniske bevisstheten har ført til at grønfenderne i de senere år har knyttet stadig sterkere bånd til sine stammefrender i vest, eskimoene i Canada og Alaska. Foruten et språklig og kulturelt fellesskap har de også det til felles å være en minoritet underlagt mektige vestlige industrinasjoner, og de har kunnet gi hverandre verdifull inspirasjon og støtte i kampen for urbefolkningenes rettigheter. I juni 1977 møttes representanter for eskimobefolkningen i de tre land til den første ”Inuit Circumpolar Conference” I Barrow, Alaska. Det ble bestemt at det skulle dannes en permanent organisasjon med det formål å kjempe for eskimoenes selvbestemmelsesrett og å Ivareta eskimoiske interesser på det internasjonale plan.
B. I. S.

Se også: Fjerde verden.

Grønlandssaken
Se Ishavsimperialisme.

Grøn revolusjon
Så langt tilbake som under andre verdenskrigen vart ei gruppe vitskapsmenn engasjert av Rockefeller Foundation for å studere jordbruksspørsmål i Mexico. Dei viktigaste årsakene til denne interesse var nok for det første at Mexico var eit u-land med sterkt stigande folketal og aukande matvareproblem, for det andre at bondeaktivistar hedde begynt å tvinge fram ein jordreform som etter Rockefellers syn truga ”den frie næringsdrift”. Alt dette skjedde like utanfor USAs stovedør. Ein mot-strategi måtte arbeidast ut, og løysinga vart det som i slagordform blei kalla ”den grøne revolusjon”.
Ein av dei mest framgangsrike blant desse jordbruksforskarane var Norman E. Borlaug, amerikanar av norsk ætt, som fekk Nobels Fredspris i 1970, under Nobelkomiteens ”Lionæs-periode”. Han kryssa fram nye kveitesortar på følgjande måte: Tradisjonelle meksikanske kornsorter hedde stivt strå og var motstandsdyktige mot mange subtropiske plantesjukdomar, men dei gav lita avling. Nordamerikanske sortar var mindre resistente, men gav stor avling. Gjennom vellykte krysningar klarte Borlaug å kombinere dei ”gode” eigenskapane frå begge sortar til ein såkalla ”fantom-kveite”, som i gjennomsnitt førte til ei fordobling av avlingane.
Men det var ein viktig føresetnad for eit vellykt resultat: Tilført mengd av vatn måtte omtrent fordoblast, og gjødslinga måtte mangedoblast. Det siste var i praksis berre muleg gjennom tilførsler av kunstgjødsel. Og kunstgjødselfabrikasjonen var i hovudsak dominert av amerikansk kapital, bl.a. av Rockefeller.
Liknande forbetringar vart seinare gjort med ris, gjennom forsøk som i hovudsak vart gjennomført på Filippinane. - Dei nye sortane vart først og fremst introdusert I land der USA frykta sosial og politisk uro på grunn av matmangel: Mexico, Filippinane, Pakistan, India. Borlaug sjølv argumenterer nokså openlyst for å bruke maten i kampen for ”ro og orden”, og mot tendensar til antiamerikanisme og sosialistisk revolusjon. Det var vel også dette som førte til at Nobelkomiteen ville heidre Borlaug.
Ved at mengdene av korn blei auka, meinte Borlaug at svolten ville bli stogga, og folk ville i mindre grad sette spørsmålstegn ved eigarforholda i jordbruket. Og ettersom det nettopp var småbøndene og jordbruksproletariatet som hedde gjennomført revolusjonane i Kina og Vietnam, skulle altså ”den grøne revolusjonen” vene ei motgift mot den raude.
Borlaug og ”den grøne revolusjonen” skapte ein kortvarig optimisme hos kapitalen og overklassen i vest: Nå visste ein svaret overfor den radikale økopolitiske kritikken av kapitalismen, - ein kritikk som kapitalen frykta langt sterkare enn den tradisjonelle sosialistiske kritikken.
Men gleda var kortvarig, og i dag forsøker dei fleste å glømme Borlaug og hans ”fredspris”. Det viste seg nemleg at alle spådomer frå dei økopolitiske kritikarane slo til for fullt: Den ”grøne revolusjonen” førte ikkje til at dei fattige og svoltne fekk meir mat, herre til at dei rike kunne fråtse meir. Botemidla mot svolten låg ikkje på det landbruksteknologiske planet. Det er først og fremst samfunnsmessige endringar som kan lindre svolten og løyse matvareproblema.
Dei nye kornsortane kravde meir vatn. Men i ulande er det oftest den styrtrike jordeigarklassen som eig vasskjeldene. Skulle ein unngå dei, og bøndene skulle bygge ut vatningsanlegg sjølve, måtte dei sette seg i gjeld, og bli avhengig av jordeigarane da også. Kravet om kunstgjødsel var eit krav om kontantar, som dei rike hedde, dei fattige ikkje. For å henge med, måtte dei fattige sette seg ende meir i gjeld. Og utanlandsk kunstgjødselkapital stakk av med profitten. Auka avlingar førte nok til billegare korn. Men prisen på dei produkta dei fattige bøndene skulle selje, fall meir enn prisen på det dei skulle kjøpe. Alt i alt førte ”den grøne revolusjonen” til enda sterkare utarming av den fattige landbruksbefolkninga, og straumen av utpinte og rotlause menneske til storbyane vart enda større.
Den sørgjelege lagnaden til ”den grøne revolusjonen” har ført til at Borlaug har blitt ein av kapitalismens ”gløymde heltar”. Men det er sjølvsagt ikkje dermed sagt at det vitskaplege arbeidet hans var verdlaust. Dersom dei fattige landa får eit nytt politisk og sosialt system, kan dei tvert om komme til stor nytte. Truleg kan avlingane i mange område aukast med 60-70 % utan økologiske baksmellar, og dette fører til at vi får eit pusterom på 15-20 år når det gjeld å få kontroll over folketilveksten.
H. Sæ.

Litteratur: O. Aresvik: Mot sult for fred, Oslo 1971. Vardøger 9/77.

Grått pengemarked
Det grå pengemarked, ofte kult det ”frie kapitalmarked”, skal i hovedsak tjene to formål: Skaffe kapital i situasjoner der de tradisjonelle kredittinstitusjoner - banker og forsikringsselskaper - er underlagt utlånsbegrensninger, og betjene låntakere som ikke oppnår lån på det ordinære marked.
De vaktigste ingrediensene på det grå pengemarked er følgende: Kortsiktige, men avdragsfrie kreditter til høy rente, formidlet av private finansieringsselskaper fra kapitalkilder i næringslivet, med en bank, et forsikringsselskap eller et garantiselskap som kausjonist.
Det grå pengemarked har fått sitt navn fordi det ofte forbindes med pengetransaksjoner av mer eller mindre tvilsom karakter. Men i motsetning til det svarte pengemarked er det grå i utgangspunktet ikke ulovlig. Det føres høker over virksomheten og myndighetene har etter hvert skaffet seg et visst innsyn gjennom lovgivning. Men i forhold til det hvite pengemarked - den virksomhet banker og forsikringsselskaper driver - har det grå visse fordeler. Det kan f.eks. ikke legges noen restriksjoner på selve formidlingsvirksomheten, så om det finnes lånevillig kapital fra kilder som ikke rammes av myndighetenes kredittpolitiske tiltak, vil de private finansieringsselskapene kunne drive uhemmet. Men myndighetene kan dersom selskapet ikke ansees å være i samsvar med allmenne interesser etter gjeldende lov, nekte konsesjon.

Kapitalkildene
Blant de viktigste kapitalkildene spilte tidligere norsk shipping en betydelig rolle. Men svekket økonomi utover i 1970-årene presset rederne ut av markedet. Vanligere kilder i dag er bedrifter og selekaper med god likviditet (betalingsevne), uliketyper fonds og økonomiske stiftelser av forskjellige slag. Bankene vil også kunne tilføre dette marked visse midler, men da på helt kortsaktige vilkår.
Det grå pengemarked, slik vi kjenner det i dag, oppstod på bakgrunn av de kredittpolitiske virkemidler myndighetene tok i broki 1950- og 60-årene for å begrense den samlede kredittilgang i bestrebelsene på å unngå en overopphetning av økonomien. Den knapphet på kreditt disse tiltakene skapte, gjorde at renten på den kapital som kunne skaffes til veie fra andre kilder enn banker og forsikringsselskaper, steg. Disse kildene øynet dermed muligheter for høyere avkastning på sine midler enn det bankene kunne tilby, og finansieringsselskaper som kunne ta seg av formidlingen av denne type kapital, grodde fram som paddehatter.
De ”grå” kilder gakk ofte lenger enn bankene i risiko, de satset lettere på rene spekulasjonsobjekter og gav ofte sine lån mot svakere sikkerhet.
For dem som hadde kapital til rådighet åpnet det seg dermed muligheter for kvikke fortjenester, langt kvikkere enn om de skulle gå veien gjennom innskudd i bank.
Med de store mulighetene for fortjeneste som åpnet seg, lot mange seg friste. Et klassisk eksempel er den økonomiske misere fagbevegelsens egen bank, Landsbanken, i 1973 til slutt havnet i etter omfattende virksomhet på det grå pengemarked. Andre eksempler var den såkalte finanskarusellen Holter Terrasse som spekulerte I fast eiendom og Norges Kooperative Landsforening som blant annet formidlet et grått lån på 6 millioner kroner til Holter Terrasse.

Ny lovgivning
Utviklingen på det grå pengemarked tok til slutt slike dimensjoner at det truet med å undergrave regjeringens kredittpolitikk, og myndighetene tok etter hvert initiativet til en lovgivning som skulle legge restriksjoner også på denne delen av kapitalmarkedet.
I 1965 vedtok Stortinget Kredittloven som innførte oppgaveplikt for de private finansieringsselskapene. Men det viste seg raskt at bare få av selskapene lot seg registrere. Norges Bank måtte drive klappjakt på egen hånd. Men ut over oppgaveplikten ble det ikke lagt restriksjoner på selve virksomheten.
I 1970 kom det en kongelig resolusjon som tok sikte på å regulere omfanget av utlånsvirksomheten. Den innebar at også private finansieringsselskaper kunne komme inn under utlånsreguleringer på samme linje som bankene. Men selve formidlingsvirksomheten - som for mange var den vaktigste - ble ikke berørt.
Fortsatt var det likevel slik at hvem som helst kunne opprette et finansieringsselskap; det ble ikke krevet noen form for autorisasjon eller konsesjon. Ofte var det også slik at banker og forsikringsselskaper opererte med egne finansieringsselskaper på si, som overtok de lån institusjonene ikke kunne komme til syne i sine regnskaper, men som man uhindret kunne yte med bakgrunn i den aktuelle likviditet.
I 1976 kom så loven om finansieringsvirksomhet. Med visse unntak gjelder den all privat kredittformidling. Den harsærlig fått betydning for finansieringsvirksomhet som ikke er undergift konsesjonsplikt etter bank- og forsikringslovgivningen.
Et viktig punkt i denne loven er at private finansieringsselskaper beretter måtte ha konsesjon for å drive. På det tidspunkt loven trådte i kraft fantes det 210 registrerte selskaper, det vil si selekaper som myndighetene hedde kjennskap til. Av disse har omkring 30 fått konsesjon. De er alle underlagt Bankinspeksjonens tilsyn. Men fortsatt er det slik at selve formidlingsvirksomheten i prinsippet skal kunne foregå uhindret.

Det svarte marked
Lovgivningen har ført til dempet aktivitet på det innenlandske grå marked. Men samtidig har man opplevd en betydelig veksl på det svarte pengemarked - den del av kapitalformidlingen som foregår uten bilag, uten underskrifter. Syn for sagn fikk man da en Securitas-vakt i mars 1978 brøl opp en rekke bankbokser i en bankfilial i Oslo. Han kom seg unna med verdier for millionbeløp, verdier som antakelig aldri har figurert i noen pliktig oppgave til myndighetene.
Det synes også være på det rene at etter hvert som myndighetene har strammet til grepet, så har mange av de transaksjoner som tidligere kunne foregå på det relativt åpne norske grå markedet forflyttet seg utenlands.
Ingen vel med sikkerhet hvor stor kapital som hvert år omsettes på det grå pengemarked. Men det er liten tvil om at det når opp i milliardbeløp. Den nye lovgivningen vil etter hvem sikkert skaffe større innsyn også på dette felt, med den usikkerhetsfaktor som ligger i at en del av virksomheten synes å være i ferd med å forflytte seg over på det helt illegale, svarte marked.
Det er grunn til å merke seg at selv om banker og forsikringsselskaper i relativt liten grad synes å ha operert direkte på det grå pengemarked, så danner disse institusjonene likevel en grunnpilar. Det er de som i stor utstrekning garanterer for virksomheten med ansvar vis å vis kapitalkilden.

Provisjon
For denne garantivirksomheten beregner garantisten seg en viss provisjon av det aktuelle lånebeløp, vanligvis omkring 2 %. I den grad banken og forsikringsselskapet kontrollerer finansieringsselskapet, innkrever de i tillegg et formidlingsgebyr, også det på et par prosent. Ellers tilfaller dette formidlingsgebyret finansmekleren.
Det forekommer også at finansmekleren må ut med såkalt returprovisjon. Det betyr at en del av meklerens provisjon gårtilbake til sentrale personer hos kapitalkilden. Det hender at det innenfor det grå pengemarkeds system oppstår mangel på kapital, med den følge at meklerne må slåss seg i mellom for å få tak i det som finnes. Kapitalkilden kan dermed plassere sine midler til videreformidling hos den mekler som vil betale mest for det. Det kan også hende at melderen må ut med returprovisjon til sentrale folk hos låntakeren, dersom det er en kunde man nødig vil miste.
Returprovisjonen er en svart del av det grå pengemarked, siden den ikke bokføres noe sted. Den fremstår dermed som skattefri inntekt. I realiteten er det tale om en bestikkelse for å oppnå en fordel, og systemets uskrevne lov tilsier at om det skal betales returprovisjon, så skal det ikke røpes noe sted.

Den sterkestes rett
Reguleringen av den private finansvirksomheten, slik den ble utformet i 1976, er et produkt av det sosialdemokratiske styre. Den kunne ikke få operere fritt, den kunne heller ikke forbys helt.
Selv om reguleringene har ført til dempet aktivitet på det grå pengemarked i tradisjonell forstand, er det liten grunn til å tro at det har brakt samfunnet større kontroll over virksomheten. Det grå pengemarkedet er i dag fundert på større enheter enn tidligere, men det effektive formålet med systemet er fortsatt kapitalens frie bevegelse. Selv om store deler av virksomheten foregår innenfor strengere rammer enn tidligere, fortjener den fortsatt betegnelsen grå.
Systemet virker på de sterkes premisser, og stadig er det kapitalens egne krefter, ikke samfunnets, som trekker i trådene.
R. Kv.

Se også: Finansieringsselskap.

Guadeloupe
Hovudstad: Basse Terre
Sjølvstende: Avhengig område (Frankrike)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 1 779 km²
Folkemengd i 1973: 342 000
Årleg veksl i folkemengda 1970-73: 1,5 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 050 $
Sysselsette i primærnæring: 32,4
Sysselsette i industri: 29,0 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 36,6 %
Yrkesaktivitet: 36,2 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 43,9 %
Største eksportvaregrupper: Sukker, frukt 84,4 %
Viktigaste handelspartnar 1975: Frankrike 73,6 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg 550 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekunne: 83 %
Dagsaviser, opplag pr. l 000 innb., 1972: 144
Døyingsprosent for spedbarn: 4,24

Guam
Hovudstad: Agana
Sjølvstende: Avhengig område (USA)
Flateinnhald: 549 km²
Folkemengd i 1973: 93 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,9 %
Nasjonalprodukt (NP) pr innb. 1973: 4130 $
Yrkesaktivitet: 38,5 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 22,3 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært høg 9 650 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0,0 %
Lese- og skrivekunne: 97
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 237
Døyingsprosent for spedbarn: 2,32

Guatemala
Hovudstad: Guatemala
Sjølvstende: 1821/39 (Spania)
Politisk system: Militærdiktatur
Største språkgruppe: Spansk 59,3 %
Flateinnhald: 108 889 km²
Folkemengd i 1973:5 540 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,8 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 3,7 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 454 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 3,5 %
Inflasjonsrate i 1975: 14
Sysselsette i primærnæring: 56,8 %
Sysselsette i industri: 18,3 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 22,4 %
Yrkesaktivitet: 51,5 %
Kvinnedel ev yrkesaktiv folkesetnad: 14,2 %
Største eksportvaregruppe: Kaffe 32,7 %
Viktigaste handelspartnar 1974: i-land 64,0 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg 277 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 12,4 %
Lese- og skrivekunne: 46 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 39
Døyingsprosent for spedbarn: 8,71
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 8,3
Sjølvmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 3,6
Mordrate (Drepne pr. 100 000 innb.): 20,8
Militærutgifter pr. innb., 1973: 3,43 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Rio-traktaten

El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua utgjorde Den sentral-amerikanske føderasjon fram til 1939. Honduras trekte seg ut i 1938.

Gud
Gud betegner et personlig oppfattet, overmenneskelig vesen. Gud er personlig oppfattet i den forstand at de troende ser ham eller henne som et maktfylt, individualisert vesen som det både er mulig og nødvendig å ha kontakt med. Når en gud beskrives som ”overmenneskelig” eller ”hellig”, er det både for å poengtere at han eller hun har egenskaper som menneskene ikke har (f.eks. udødelighet, allvitenhet, skjebnebestemmende urakt over menneskene), og at guden tilhører en verden som er av en armen art enn menneskenes verden.
Gudstro, forestillingene om en gud og hvorledes kontakten med en gud opprettes, vedlikeholdes eller brytes, varierer sterkt i de forskjellige religioner. Likevel kan vi slå fast at gudstro er et karakteristisk trekk ved så godt som alle religioner, i nåtid som i fortid. Hver enkelt religion vil anerkjenne et bestemt antall guder, én eller flere. Dette innebærer gjerne en eller armen form for rangordning av gudene innbyrdes, samtidig som gud eller gudene avgrenses i forhold til lavere vesener, f.eks. gode eller onde ånder, forfedre eller helgener.
Uansett variasjoner er gudsforestillingen alltid knyttet til et element av livsproblematikk, et perspektiv på mennesket og meningen med menneskets liv. De tanker en gitt religion har om en gud eller guder, henger nøye sammen med menneskesynet: De tanker de troende gjør seg om sin natur (f.eks. forestillinger om sjelen, likhet med guden) og om sin skjebne. Dette kan igjen bli utgangspunkt for en rangordning av mennesker: Hvem er mest tik gud? Hvem i samfunnet har størst mulighet for å oppnå kontakt med gud? Sammen med dette kobles ofte et annet av religionens viktige temaer: Hva er frigjøring, dvs. den salighet mennesket ved guds hjelp kan nå i dette liv eller etter sin død (soteriologi).
Gudsforestillingen er altså nøye knyttet til synet på verden (kosmologien) og på samfunnet. Ofte er det en gud som skaper universet. I enkelte religioner har guden imidlertid ikke skapende, men bare kontrollerende oppgaver i verden. Gudsforestillingen kan bestemme etikken. Menneskene vil forsøke å handle slik de tror de overmenneskelige vesener vil de skal handle. Handlingssiden omfatter både kulten og regler for mellommenneskelige forhold.
I løpet av forrige århundre og i begynnelsen av dette forsøkte religionsvitenskapen å gjøre rede for gudsforestillingenes historiske opprinnelse. Dette er ikke lenger et aktuelt problem. Vi kjenner ikke til gudsforestillingenes opprinnelse og vet ytterst lite om utviklingen i forhistorisk tid. De eldste vitnesbyrd vi har om guddommelige vesener, er trolig små kvinnestatuer fra siste halvdel av siste istid. Påfallende ofte finner vi igjen den menneskelige ideologiske og kulturelle kjønnsdifferensiering i gudeverden. Det er en rekke eksempler på at både i de eldste jordbrukssamfunn og i mange jegerkulturer er det gudinner som dominerer gudeverdenen. Likevel er det usikkert om dette betyr at kvinner har hatt politisk innflytelse eller makt. Sammenhengen mellom kult av gudinner og kvinners sosiale og juridiske situasjon er ikke entydig. F.eks. er kombinasjonen av gudinnekult og kravet om ytterliggående underkastelse av kvinner som sosiale individer, ikke uvanlig.
I vår sammenheng er det naturlig å trekke frem det kristne gudsbegrep som har mange likhetspunkter med gudsforestillingene i andre monoteistiske religioner (religioner med tro på én gud). I hovedsak finnes det to kilder til de kristne forestillingens om gud: Den jødiske religiøse tradisjon og filosofisk tenkning. Israels stammegud går i arv til kristendommen. Men i sine forsøk på å utdype gudsbegrepet griper kristne teologer også til filosofien som hjelpemiddel. Sentralt i denne tenkningen står muligheten for i det hele tatt å si nos om gud. En retning i kristen teologi hevder at ”om gud kan man bare si hva han ikke er, ikke hva han er”. (”Negativ teologi”.) En annen retning hevder at det er mulig å si nos om gud, men fordi han er transcendent (overjordisk), strekker våre begreper ikke til. Når vi sier at gud er god, sier vi nos om hans vesen, men hans godhet er slik at vårt begrep ”god” bare gir en uhyre svekket avglans av guds godhet. (”Analogiteologi”.)
Det er analogitanken som mest preger kristen teologi. Den knytter visse grunnforestillinger til gud; han er en, han er god, fullkommen, vakker, evig, udødelig ose. Selv om kristen teologi prinsipielt hevder at gud er kjønnsløs, sies han allikevel å være far. På et forestillingsnivå som ikke er strengt teologisk, gir dette opphav til at det patriarkalske samfunnets forestillinger overføres på gud: Han er mann, han er hvit, han er gammel ose.
Den kristne gud har visse trekk til felles med enkelte av høygudene i andre religioner, særlig i hans fjerne opphøyethet. Men dette rådes det bot på ved det som egentlig er det særpregede i det kristne gudsbegrep, nemlig at mennesket Jesus fra Nasaret er gud. Gud sønnen trer ion i historien som fullt og helt menneske for å åpenbare gud faderen. Denne gudsåpenbaringen er begrenset til ett menneskes historiske eksistens. Gjennom Jesu oppstandelse fra de døde innledes en ny tid hvor kimen til den nye verdensordning allerede er til stede, men den skal først virkeliggjøres fullt ut når sønnen kommer tilbake. Etter et sønnen er forsvunnet, fortsettes guds nærvær i historien ved gud den hellige ånd som er usynlig til stede i den kristne kirke og i hver enkelt av de troende. Det monoteistiske gudsbegrepet utvides dermed i kristendommen til en ”treenighet”, et begrep som kristen teologi har store vanskeligheter med å definere: Hvordan kan gud være en og allikevel tre? Man kan likevel si at treenighetsforestillingen forsøker å si nos om guds indre liv, at det i gud finnes en form for relasjon mellom flere. Det er dette kristendommen forsøker å si ved utsagnet: ”gud er kjærlighet”.
Ifølge meningsmålinger erklærer ca. 80 % av det norske folk at de tror på ”gud”. Hva som nøyaktig ligger i dette utsagnet, er vanskelig å si. At det skulle dreie seg om treenighetsguden, er tvilsomt for flertallets vedkommende. Med ”gud” menes sannsynligvis her ”skjebnen”, ”meningen bak det hele”, ”noe som styrer mitt liv” o.l., - med andre ord en makt som ikke nødvendigvis griper særlig påtrengende ion i den enkeltes liv, men som eventuelt kan påkalles i krisesituasjoner.
K. V. / P. B. H.

Se også: Ateisme, Hinduisme, Islam, Kristendom.

Guevara, Ernesto Che
Guevara (1928-1967), geriljastrateg og frigjørings­leder i Latin-Amerika. Han var født 14. juni 1928 i Rosario de Santa Fe, Argentina. Han vokste opp i en middelklassefamilie og studerte medisin ved Universitetet i Buenos Aires. I studietide var han lite politisk aktiv, bortsett fra at han deltok i demonstrasjoner mot president Peron. Han var langt mer oppsatt på eventyr og foretok lange motorsykkelreiser rundt om i Argentina. I 1951-52 var han på en rundreise i Latin-Amerika. Da han kom tilbake til Argentina, ble han kjent udyktig for militærtjeneste pga. en astmalidelse som kom til å plage ham sterkt hele livet, ikke minst som geriljasoldat.
På sin andre rundreise i Latin-Amerika i 1953 ble han overtalt til å reise til Guatemala for å delta i den sosiale omformingsprosessen som foregikk der under Jacobo Arbenz' regime. Dette regimet ble knust gjennom USAs intervensjon i 1954. Det var under oppholdet der at han for første gang kom i kontakt med cubanere som hedde deltatt i angrepet på Moncada-basen (se an. Cuba og Castro). Etter invasjonen klarte ”Che” Guevara, som han nå ble kalt, å komme seg til Mexico sammen med sine cubanske kamerater. Der traff han Fidel Castro for første gang sommeren 1955, etter at Castro var blitt løslatt og hedde måttet forlate Cuba. Che Guevara sier om dette møtet at det bare tok noen timer før Castro hedde overbevist ham om nødvendigheten av revolusjonær kamp. Han ble opprinnelig utpekt til lege for den invasjonsstyrken som i november 1956 seilte til Cuba med båten "Granma”, men under treningen i Mexico utmerket han seg med unike militæregenskaper. Han var en av de ledende offiserene under de geriljakampene som fram til nyttår 1958/59 ble føn til Sierra Maestra-fjellene øst på Cuba, og han førte også forhandlinger med det cubanske kommunistpartiet og med rivaliserende geriljagrupper, noe som fikk stor betydning for Castros ledende rolle etter Batistas fall.
Che Guevara var aktivt med på å utforme et sosialt revolusjonsprogram som kunne sikre at geriljaens seier ville føre til noe mer enn bare et nytt maktskifte på toppen. Han var en av de hovedansvarlige for jordreformen i 1959. Som nasjonalbankdirektør etablerte han total stadig kontroll over banksystemet og utenrikshandelen. Og som industriminister planla han og satte ut i livet et storstift forsøk på industrialisering og produksjonsspredning for å gjøre landet mindre avhengig av sukkerproduksjon, et forsøk som pga. de økonomiske realitetene landet var tvunget inn i, for en stor del måtte oppgis. Han var dessuten landets mest framtredende diplomat, og foretok en lang rekke reiser til Asia, Afrika og andre land i Latin-Amerika, samt til Sovjet, USA og Kina. Sammen med flere tredje-verden-ledere diskuterte han mulighetene for å etablere en organisasjon av alliansefrie land, men også spørsmål om nasjonal frigjøring og geriljakrig. Ved siden av det omfattende arbeidet som politisk praktiker, spille han en avgjørende rolle i den ideologiske debatten på Cuba, etter at han i juli 1960 hedde erklært at den cubanske revolusjonen hedde oppdaget marxismen gjennom sin egen praksis. Det var særlig på to felter av denne debatten at han engasjerte seg. Det første var i spørsmålet om internasjonal sosialistisk solidaritet, der han kom med sterke utfall mot Sovjet for mangel på slik solidaritet. Det var etter et slikt angrep i januar 1965 at han forsvant fra cubansk offentlighet. Det andre feltet for hans ideologiske engasjement var spørsmålet om oppbyggingen av en sosialistisk økonomi i overgangen fra kapitalisme. Hans grunnideer var: produksjonsøkning kombinert med politisk massemobilisering, brok av politisk-moralske stimulanser fremfor økonomiske og det å skape et nytt -dvs. et kommunistisk - menneske. I spørsmålet om økonomisk planlegging var han tilhenger av sterk sentralisme.
Che Guevara videreutviklet sitt internasjonale revolusjonsperspektiv i sin geriljastrategi, som hedde som mål å starte frigjøringskamper i land etter land i den tredje verden, ikke minst i Latin-Amerika. I denne strategien, som i stor grad var inspirert av erfaringene fra Cuba, røpet han en stor tro på individets rolle i historien. Han hevdet at enkeltindividet i stor grad kan skape de revolusjonære betingelser og fremskynde den revolusjonære prosessen. Hans kategoriske imperativ lød: ”Den revolusjonæres plikt er å lage revolusjon”. Hans grunnidé var at en filen kjerne av selvoppofrende og toppmotivene geriljasoldater (”el foco guerillero”) med basis på landsbygda og med voksende støtte fra bøndene, skulle utvikle revolusjonen. Han utpekte det nasjonale borgerskapet i de enkelte land til den umiddelbare fienden i denne prosessen. Che Guevara valgte Bolivia som utgangspunktet for den kontinentale frigjøringskampen han ville sette i gang over hele Latin-Amerika. Da han begynte geriljakampen der i november 1966, hedde han vært sporløst forsvunnet i nesten to år, og ryktene om ham hedde florert. Men denne geriljakampen ble en stor fiasko, bygd på helt urealistiske forestillinger både om mulighetene for å oppnå støtte og om fiendens svakhet. Den bolivianske virkeligheten viste seg å være helt forskjellig fra den cubanske ti år før., I Bolivia er det gruvearbeiderne på høyslettene som utgjør den revolusjonære hovedkraften, mens bøndene jevnt over er konservative. De viste seg også å være lite motivert for geriljakamp. Forsøkene på å forene venstrekreftene i landet i en politisk front mislyktes. Og med god hjelp av anti-geriljastyrker fra USA som hadde høstet erfaring l Vietnam, viste den bolivianske hæren seg effektiv nok til å knuse geriljastyrkene. Den 8. oktober 1967 ble styrkene omringet og tatt til fange, og dagen deretter ble Che myrdet.
Che Guevara blir husket som en legendarisk skikkelse, men har kanskje gitt opphav til mer revolusjonsromantikk enn hans egen politiske praksis skulle tilsi. Det var gjennom sin eventyrtrang at han ble politisk bevisstgjort, og han utviklet en urealistisk og idealistisk tro på hvordan en frigjøringsprosess kan gjennomføres. Men tross alt var han nest etter Castro en av hovedpersonene bak den eneste sosiale og politiske revolusjonen i Amerika til nå, både som militær, ideolog og politisk praktiker.
V. B.