Grasrot
Grasrot er blitt eit omgrep I den politiske debatten. I si slimevne tyding peikar omgrepet på skiljet mellom dei som styrer og dei som blir styrte. Grasrota er ei samlenemning for alle dei som blir representerte i samfunnets ulike styringsorgan. I denne tydinga er grasrot mykje likt ei anna nemning, ”grunnplan”. Grasrota treng såleis ikkje omfatte herre uorganiserte grupper, det gir t.d. meining å snakke om grasrota innan LO.
Ei skarpare tyding av grasrot knytter omgrepet til opposisjon mot etablert politikk og maktelite. Slik omfattar grasrota dei som ikkje ytrar seg direkte gjennom samfunnets etablerte politiske apparat. Grasrota står for meiningar og ynskje som dette apparatet ikkje fangar opp, men som spring ut av folks kvardag.
Ut frå ein meir teoretisk synsvinkel kan vi hevde at grasrot såleis er eitt av fleire omgrep som spring ut av heilt grunnleggande spenningar i alle samfunn der nokon styrer og andre blir styrte. Straks eit slikt skilje er sett, reiser det spørsmål om deltaking og representativitet. I samfunns- og organisasjonslæra har desse spenningane ofte vore emne for analyse. Mest kjend er kanskje tyskaren Robert Michels ”oligarkiets jernlov”, formulen etter analyse m.a. av det tyske sosialdemokratiske partiet tidleg i dette hundreåret: Den som seier organisasjon, seier oligarki, dvs. fåmannsvelde.
Sjølve nemninga grasrot, nytta i overført tyding, har amerikansk opphav. I første omgang var ho knytt til den landbruksdominerte landsbygds i motsetnad til dei industrialiserte byområde. Etter kvart omfatte omgrepet folks frå desse område når dei handle som ei politisk-økonomisk gruppe og var ei kjelde for uavhengige oppfatningar. I meir generell tyding møter vi omgrepet i ein omtale av den amerikanske president Theodor Roosevelts valkampanje i 1912: ”Det var ei kampanje frå grasrota og ope”. I amerikansk samanheng fekk ”grasrot” undertoner av likskap og demokrati. Mest kjent blei omgrepet i 30-åre som merkelapp på arbeidsmåten i eit gigantisk utbyggingsprosjekt i Tennessee-dalen. Prosjektet (Tennessee Valley Authority - TVA) fekk ord på seg som den ideelle, demokratiske ”grasrot”-planlegging. Det verkelege innhaldet i desse forestillingane blei seinare analysen av den amerikanske organisasjonsteoretikaren Philip Selznick.
I boka ”TVA and the Grass Roots” meinte Selznick å påvise korleis dette var ei myte skapt for å dekke over korleis ein hedde tilpasse seg dei sterke eigarinteressene i dalen og såleis endra dei opphavlege måla sine. Forestillingane om grasrot-demokratiet var såleis ei tildekking av røyndomen.
I vårt eige land er grasrot blitt ei mykje brukt nemning dei siste åre, og går no inn i ordsamlings til dei fleste. Som alle moteord får det etter kvart ei utvaska meining, eller blir nytte på ein uforpliktande og innhaldslaus måte. Slik har vi sett ein kamp om grasrota frå det etablerte apparatet. Alle vil få mannen eller kvinna i gats i tale, vere på linje med vanlege folks meiningar, oftast utan at dette blir meir enn helgedagssnakk.
Det klaraste dømet på korleis grasrotomgrepet kan bil snudd på hovudet, er vel den amerikanske president Nixons ”tause fleirtal”. Då protestane mot Vietnamkrigen nettopp frå grasrota var som størst, satse maktapparatet på ei forestilling om alle dei tause støttespelarane til aggresjonspolitikken. Nixon meinte å ha grasrota med seg.
Det var ei viktig erkjenning, særleg frå vårt eige land, at grasrotomgrepet sprang ut nettopp av omfattande mistillit til etablert politikk og maktelite. Hos oss gjorde det politiske opprøret i EF-striden grasrota synleg. Gjennom avstemminga seinare fekk ein faktisk eit talmessig uttrykk for avstanden mellom dei styrande og dei styrte.
Dei meir allmenne erfaringane som er bygde inn i grasrotnemninga er desse: At det er eit gap mellom partia og veljarane i avgjerande spørsmål og at vanlege folk har store vanskar med å nå fram overfor byråkrati og administrasjon. Slik er grasrota først og fremst knytt til idear om opposisjon og opprør, med andre ord knytt nært til såkalla grasrotrørsler. Ei nøgd grasrot er derfor ein idealtilstand som vil gjere omgrepet overflødig. Dette viser sambandet til omgrep som populisme, folkerørsler og aksjon. Grasrota uttrykker seg gjennom rørsler og aksjoner rette mot konkrete vedtak og utviklingstrekk. Dei skil seg frå etablert politikk både ved utspring og arbeidsmåte, men kan variere med omsyn til aksjonsgrunnlag, breidde og overgåpande forståing, t.d. er husokkupasjonar og aksjoner mot vegprosjekt meir avgrensa, medan tal. kvinnerørsla har eit vidare og meir langtrekkande siktemål.
Men slik grasrotnemninga kan nyttast på ein uforpliktande og laus måte, kan ho også bli utsett for freistnader på monopolisering. Dette tyder at ein vil avgrense grasrota til å omfatte herre sitt elge syn og siktemål. Men grasrota kan aldri bli eintydig. Ho kan vere passiv eller uttrykke reaksjonære synsmåtar. Det er også viktig å sjå at kvar grasrotrørsle her i seg den same grunnleggande spenning som omgrepet spring ut av, nemleg faren for at det blir utvikla eit skilje mellom del mest aktive og kunnskapsrike og del andre. Då reiser spørsmålet om grasrotopprør seg innanfor rørsla sjølv. Ei rørsle kan også stivne og bli ein del av det etablerte politiske apparatet.
Det kan derfor vere grunn til å halde på ei vid tyding av omgrepet og slik ha for suge at grasrotproblemet alltid vil måtte firmast innanfor alle organisasjonar og politiske system. Sjølv om ulike system vil variere med omsyn til kor opne dei er, eller kor lett ein kan korrigere leiarane sine, vil grasrota måtte utfordre del demokratiske ideale alle system seier seg å bygge på. Såleis rører omgrepet ved dei mest sentrale spørsmål innanfor politisk teori og praksis.
A. Ha.
Sjå også: Elite, Flat organisering, Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet, Oligarki, Populisme.
Litteratur: R. Michels: Political Parties, New York 1962. P. Selznick: TVA and the Grass Roots, Berkeley 1949. G. Hvinden m. fl.: Grasrothåndbok, Oslo 1974. Lokale aksjonsgrupper: NIBR rapport 44, Oslo 1978.

Gratispassasjer
En gratispassasjer er en person som har fordelene av et kollektivt gode uten å bidra til omkostningene ved å produsere det. Kollektive goder betyr her slike goder som er tilgjengelige for alle dersom de er tilgjengelige for noen, fordi det er teknisk umulig eller urimelig dyrt å innføre et system der godet blir forbeholdt dem som bidrar til det. Noen eksempler på kollektive goder og gratispassasjerer kan være:
- Ny kunnskap i grunnforskning: det private næringsliv
- Ren luft: bilister som lar motoren gå unødvendig
- Lønnsforhøyelse etter streik: uorganiserte arbeidere
- Modne multer: kartplukkere
- Høye oljepriser: Algerie
- Teknisk framskritt: motstandere av strukturrasjonalisering
- Nasjonalt forsvar: skattesnytere
- Det kommunistiske samfunn: tilskuere til revolusjonen
- Et aktivt demokrati: dra på hytte i stedet for å stemme
Felles for alle disse situasjonene er at hver ville foretrekke å være gratispassasjer, på betingelse av at ingen andre var det; det nest beste er at alle bidrar til godet; det tredje beste at ingen gjør det; og det verste at han er den eneste som gjør det. Dette betyr at alle vil forsøke å bli gratispassasjerer, for uansett hva de andre gjører dette det beste for den enkelte. Men når alle forsøker å bli gratispassasjerer, vil ingen oppnå det, for godet vil ikke bli realisert. Det er som om alle reiser seg på fotballkampen for å se bedre; ingen får se bedre, men alle blir trette i beina.
Det er en motsetning i silke situasjoner mellom moral og egeninteresse. Når vi blir grepet i et forsøk på å opptre som gratispassasjerer, blir vi ofte spurt: ”Hva om alle handlet som deg?” Det moralske svar (Kant) er at siden det ville være uheldig om alle handlet slik, bør heller ikke den enkelte gjøre det. Det egennyttige svar (Yossarian i Joseph Hellers ”Catch 22”) ville derimot være å si ”Hvis alle andre handler slik, ville jeg være tire dum om jeg ikke også gjorde det. Og hvis ingen andre gjør det kan det vel ikke gjøre noen forskjell om jeg gjør det”. Et viktig spørsmål er om det kan være mulig å forene moral og egennytte. Det er ikke særlig realistisk å tro at menneskene noen gang skulle bli slik at de spontant handlet etter Kants kategoriske imperativ: du skal handle etter en regel som ville gi gode resultater også om alle andre fulgte den. (Kants formulering er mer komplisert.) Det er file trolig at den enkelte skulle handle etisk uten å se på sannsynligheten for at andre også ville handle etisk, og lite rimelig å kreve at han skal gjøre det hvis det koster ham mye og ingen får noe særlig nytte av det. (I enkelte situasjoner kan det til og med være direkte skadelig å følge det kategoriske imperativ, som når man ”sier sannheter” til andre.) Det er med andre ord ikke mulig å bygge et samfunn på en forutsetning om at hver enkelt skal være offervillig, eller dumsnill. Derimot kan problemet med gratispassasjeren overvinnes dersom hver enkelt er villig til å bidra på betingelse av at alle andre gjør det samme. Dette er nettopp hva so lidaritet innebærer. Arbeiderklassens historie viser at solidaritet er noe annet enn offervilje, selv om den siste også har halt betydning i avgjørende kampsituasjoner. Solidaritet er et forhold som oppstår mellom mennesker som stoler på hverandre fordi de kjenner hverandre; som handler etisk fordi de vel at de andre også gjør det.
Motpolen til gratispassasjeren er den dumsnille. Mange situasjoner er kjennetegnet ved at alle ønsker å være gratispassasjerer og alle frykter å være dumsnille; slik er det i de nevnte eksemplene i et samfunn styrt av egeninteresse. Andre situasjoner er kjennetegnet ved at alle frykter å være dumsnille, men ingen ønsker å være gratispassasjerer. Dette kjennetegner et samfunn bygget på solidaritet. Den kinesiske kulturrevolusjon kan kanskje beskrives som et forsøk på å skape en kultur der ingen har noe mot å være dumsnille og der ingen ønsker å være gratispassasjer. Når dette går på tuers av veden i menneskenaturen, er det ikke fordi solidaritet er umulig, men fordi det er umulig å handle i et tomrom, slik det kreves at man skal gjøre når man må være solidarisk uansett om andre er det eller ikke. (Den siste muligheten er at hver ønsker å være den eneste som ikke bidrar og ønsker å bidra dersom han tror at ingen andre vil gjøre det. Dette skaper paradoksale og ustabile situasjoner, som i særlig høy grad hviler på samarbeid.)
J. E.


Grenada
Hovudstad: St. George's
Sjølvstende: 1974 (Storbritannia)
Politisk system: Eittpartisystem
Flateinnhald: 344 km²
Folkemengd i 1973: 104 000
Yrkesaktivitet: 27,9 %
Del av folkesetnaden busett i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekunne: 76 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 31
Døyingsprosent for spedbarn: 3,99
Tilslutning til militærallianse: OAS

Grendeutvalg
Se Lokalutvalg.

Grepp, Olav Kyrre
Grepp (1879-1922), formann i DNA fra 1918 til 1922, representant for den nye retning. Han var født i Brønnøysund og lok artium i Bergen i 1899. Deretter begynte han å studere, først litteratur, seinere medisin, men hans sterke politiske interesser forhindret fullføringen.
Han ble medredaktør i teoritidsskriftet ”Det tyvende aarhundrede” og begynte i 1902 med praktisk organisasjonsarbeid som medstifter av Bergens sosialdemokratiske ungdomslag. Deretter medvirket han ved organiseringen av ungdomsbevegelsen i Oslo, men det meste av hans politiske arbeid skjedde i Den sosialdemokratiske studenterforening. Han representerte foreningen på DNAs ekstraordinære landsmøte i 1911, var her aktiv på venstrefløyen og markerte seg særlig med kravet om at DNA skulle oppstille alkoholforbud på sitt program.Ett år seinere møtte han som ungdomsforbundets (NSU) representant på landsmøtet og bidro som venstrefløyens talsmann til at kravet om strengere partidisiplin ble knesatt og alkoholforbudet programfestet. Vedtakene førte til eksklusjon av DNAs parlamentariske fører Alfred Eriksen og redaktørskifte i partiets hovedorgan ”Social-Demokraten”. Grepp ble medlem av DNAs sentralstyre og ble dermed anerkjent som venstrefløyens betydeligste representant. I 1914 ble han valgt til NSUs formann, og han var fra da av og fram til 1918 leder for den opposisjonelle fløyen i partiet. Etter den nye retnings seier på DNAs landsmøte våren 1918 ble han formann i partiet, og han innehadde dette vervet til han døde av tuberkulose 15.1.1922.
Som partiformann prøvde han på den ene side å befeste den nye retnings posisjon og føre radikaliseringen videre, men samtidig unngå en truende splittelse i partiet og mellom DNA og LO. Motsetningene innenfor den seirende retning og kompromisser med LO-formannen Lian (se art. Lian) gjorde denne oppgaven vanskelig, men det lyktes for ham å oppnå DNAs tilslutning til Komintern og å forhindre en splittelse. Da DNA i 1921 akseptene Moskvatesene (se art. Moskvatesene), kunne han imidlertid ikke forhindre at DNAs høyrefløy dannet et eget parti (se art. Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti). Hans store prestisje i partiet forhindret at de stadig økende spenninger finnen partiledelsen og mellom DNA og Komintern brøt åpent ut, men etter hans død oppsto det strid mellom Kominternfløyen og Tranmælfløyen om hvem som førte Grepps arv videre.
Grepps styrke lå på det menneskelige, det integrerende og det organisatoriske plan, ikke på det teoretiske. Hans antireformistiske innstilling bidro til at han ble venstrefløyens leder, før skillet mellom den reformistiske og den revolusjonære arbeiderbevegelse ble offentlig erklært. Uten å være revolusjonær kommunist i Kominterns forstand, var hans innsats for en radikalisering av norsk arbeiderbevegelse og for en massemobilisering til fordel for det revolusjonære Russland i Norge av stor betydning. Denne innsatsen ga ham en enestående plass i arbeiderklassens bevissthet.
E. Lo.

Se også: Nye retning.

Grepp, Rachel
Grepp (1879-1961), journalist, foredragsholder og en av de sentrale kvinneskikkelser innenfor Arbeiderpartiet fra 1920-åra. Hennes navn blir uunngåe­lig knyttet til hermes mann, Kyrre Grepp, som døde i 1922 som DNAs formann. Som så mange av arbeiderbevegelsens intellektuelle, hadde hun sin bakgrunn i borgerskapet. Hun vokste opp i et vel­stående bergenshjem som datter av skipsreder Pe­ter Helland og Marie Elise Wiesener. Dette ga henne mulighet til utdanning, og hun tok eksamen artium ved Bergen Kathedralskole i 1899. I 1902 tok hun 2. eksamen (”forberedene prøver”) ved Universitetet i Oslo. Deretter arbeidet hun som lærerfinne inntil hun i 1904 giftet seg med Kyrre Grepp. Ekteskapet førte til at planer om videre studier ble oppgitt.
Rachel Grepps politiske oppfatning ble grunnlagt allerede i gymnastida, da hun bl.a. var med i en liten sosialistisk gruppe i gymnasiesamfunnet, hvor også Kyrre Grepp var med. På samme tid hadde hun også god kontakt med en radikal sosialist, Ragnvald Pauken, som eide en sosialistisk bokhandel i Bergen. Rachel Grepp hevdet seinere at det var diskusjonene med Pauken som gjorde henne til overbevist sosialist. Hun var i 1902 med og stiftet Bergens sosialdemokratiske ungdomslag, og hun fortsatte i ungdomsbevegelsen etter at hun som nygift flyttet til Oslo. I tids fra 1905 til 1919 fikk hun fem barn, og hermes arbeid var konsentrert om familien, mens mannen var den politisk aktive i denne perioden. Riktignok kom hun med i kvinnebevegelsen fra 1915, og hun ble også valgt inn i redaksjonskomiteen for ”Arbeiderkvinnen” på arbeiderkvinnenes landsmøte. Da Fernanda Nissen døde i 1920 (se art. Nissen), overtok Grepp hermes arbeid som internasjonal korrespondent for ”Arbeiderkvinnen”. Den kontakten med den internasjonale arbeiderkvinnebevegelsen som dette skaffet henne, holdt hun ved like. Hun hadde bl.a. et nært forhold til Aleksandra Kollontaj, som hun første gang møtte i Oslo i 1915. I 1922 var hun utsending til den første internasjonale konferansen de sosialistiske kvinnene holdt etter krigen. Rachel Grepp var også med som representant for DNA i delegasjonen til Kominterns 4. verdenskongress samme år. Ved denne anledning holdt hun sin første offentlige tale idet hun overbrakte en hilsen fra de norske arbeiderkvinner til kvinnene i Sovjetrepublikken. Det hadde altså taft lang tid før den senere så mye benyttede foredragsholder, hadde våget seg opp på en talerstol i en større forsamling.
Ved siden av sitt internasjonale engasjement, var Rachel Grepp først og fremst opptatt av kulturelle og sosialpolitiske spørsmål og av å fremme arbeiderkvinnenes krav i praktisk politikk. For henne var kvinnepolitikk i stor grad et spørsmål om å utvide politikken til også å omfatte familiens problemer, og hun protestene mot at politisk virksomhet skulle være forbeholdt mannen. Kvinnene hadde krav på sin rettsmessige plass finnen det politiske liv, mente hun, samtidig som hun hevdet at kvinnenes krav i etterkrigstida ikke lenger var spesielle kvinnekrav, men samfunnskrav. Hennes arbeid som journalist vitner om hermes tro på opplysningsarbeid som bidrag til å bedre arbeiderkvinnenes kår. Hun var medarbeider i tidsskriftet ”Vor Tid” (startet av Kyrre Grepp) fra 1908 til hun gikk av med pensjon i 1949. Her var hun redaktør for lørdagsbilaget ”Lørdagskvelden”, og hun tok initiativet til Arbeiderbladets kvinneside, som hun redigerte i en årrekke. Innen Arbeiderpartiet ble hun valgt inn i sentrale organer. Hun var medlem av DNAs Kvinnesekretariat fra 1923 til 1945, og i en rekke år var hun vararepresentant til Sentralstyret i DNA. Rachel Grepp hadde også en lang rekke kommunalpolitiske verv. Hun representerte DNA i Oslo bystyre fra 1923 til 1945, og hun var medlem av ulike kommunale komiteer og utvalg, bl.a. Oslo skolestyre (1923-31). I 1940 ble hun, sammen med DNAs øvrige 15 formannsskapsmedlemmer, arrestert og dømt til 1 års fengsel. Hun flyktet til Sverige i 1944, hvor hun deltok i organiseringen av motstandsarbeidet. Hun mottok i 50-åra hederbevisninger for sin innsats innen journalistikken og kommunalpolitikken. Etter initiativ fra DNAs Kvinnesekretariat ble det samlet inn penger til et hjem for enslige mødre, som ble innviet i 1967, og ble oppkalt etter henne (Rachel Grepp-Heimen).
S. Hal.

Se også: Kvinnesekretariatet, Det Norske Arbeiderpartis.

Grieg, Johan Nordahl Brun
Grieg (1902-1943), antifascistisk , og prokommunistisk norsk forfatter i mellomkrigstiden. Nordahl Grieg var lyriker, dramatiker, romanforfatter og journalist - som det siste var han godt internasjonalt orientert. Gjennom sin krigsinnsats, sine taler, artikler og dikt under okkupasjonen er han i ettertiden for mange blitt stående som selve den nasjonale frihetsdikteren, som ikke bare skrev, men også handlet: Han omkom på bombetokt over Berlin 2.12.1943.
Det har stått strid omkring Nordahl Grieg og hans diktning - før krigen særlig fordi han angrep skipsredere og støttet Sovjet, etter krigen fordi hans tidligere motstandere har prøvd å gjøre ham til en av sine, framheve hans krigsdiktning og krigsinnsats, og dempe ned den sosiale og politiske kritikken. I 1970-årene har en sett forsøk på å gjøre ham til marxist-leninist.
Han debuterte med lyrikksamlingen ”Rundt Kap det gode Haab” i 1922. Romanen ”Skibet gaar videre” kom i 1924. Denne inneholder kritiske skildringer av det daglige livet om bord i en norsk lastebåt på langfart. Grieg arbeidet som journalist og korrespondent i Tidens Tegn og i Oslo Aftenavis. Dette førte til reisebrevene ”Græske breve” (1926) og ”Kinesiske dage” (1927). Som krigskorrespondent i Kina møter han bl.a. Borodin, Chiang Kaishek, Madame Sun Yat-sen. Gjennom samtaler med disse får han sterk sympati for nasjonalistene - mot europeerne og amerikanerne.


Fra Kina - men med henvisninger til India og Palestina - stammer også skuespillet ”Barrabas”(1927), hvor den handlekraftige Barrabas' linje stilles opp mot Jesu ikke-voldelige linje i kampen mot fremmede herskere, og der dåden, handlingen her og nå, framheves som det riktige. I 1928 kom den sterkt nasjonale diktsamlingen ”Norge i våre hjerter”, som f.eks. inneholder diktet ”Du sa: Mitt land”. I dette diktet sier Grieg at fedrelandskjærlighet er det samme som å elske de små i samfunnet - arbeiderne, fiskerne og skogskarene. I 1932 kom skuespillet ”Atlanterhavet” som et oppgjør med dådsromantikken og sensasjonsjakten i pressen. Samme år kom også den viktige essaysamlingen ”De unge døde” -om de engelske dikterne Keats, Shelley og Byron, Rupert Brooke, Charles Sorley og Wilfred Owen og deres forhold til henholdsvis Napoleonskrigene og 1. verdenskrig - der Nordahl Grieg legger spesiell vekt på utviklingen fra sjåvinisme, dødslengsel og resignasjon til bevisst motstand mot krigen.
Som korrespondent kom han også til Sovjet. Møtet med denne staten førte til en ny politisk orientering. Han ble begeistret av folket, av teatret (Meyerhold), av heltedyrkelsen og entusiasmen i byggingen av en ny verden og entusiasmen i den russiske litteraturen (Majakovskij, Pilnjak), som skilte seg klart fra ”forsiktighetsdiktningen” i vest (Hemingway, Hoel). Dette er skildret bl.a. i ”Russiske breve”.
Etter hjemkomsten fra Sovjet følger forfatterskapet en klar antikapitalistisk og antifascistisk linje. Lærdommen fra russisk teater er særlig tydelig i ”Vår ære og vår makt” (1935), som skildrer norske skipsrederes utnyttelse av sjøfolkene under 1. verdenskrig og det tvilsomme ”nøytrale” samarbeid med England. Montasjeteknikken framhever ikke bare den sterke kontrasten jobbetids-redere/skibbrudne sjømenn, men avslører også hulheten i nasjonal svada og kaster et grelt ironisk lys over stykkets tittel.
”Men imorgen” (1936), om en norsk kjemisk bedrifts (Hydro) overgang på utenlandske hender, omstilling til krigsproduksjon og samarbeid med Nazi-Tyskland, kalte Grieg sitt ”yndlingsskuespill”. Det viser pasifismens og ”fredstankens” ubehjelpelighet og drøfter uenigheten mellom kommunistiske og sosialdemokratiske arbeidere og appellerer til samhold - med DNAs høyredreining etter 1935 som aktuell adresse.
Tidsskriftet ”Veien Frem” (1936-37), startet og redigert av Nordahl Grieg, samlet radikale skribenter fra inn- og utland til kamp mot fascismen, kulturelt og politisk i samsvar med Kominterns appell om folkefront (se art. Folkefront). Det holdt oppgjør med bl.a. humanismen (skipsreder Oddfjell, Nansenskolen), pasifismen (brevveksling med Aldous Huxley) og psykoanalysen slik denne var kjent i Norge (Ivar Digernes/Johan Scharffenberg). Her skrev Grieg også sine artikler med forsvar av Moskvaprosessene og lot til å godta de offisielle sovjetiske forklaringene fullt ut - som den eneste kjente norske forfatter.
            Skuespillet ”Nederlaget” (1937) har historisk stoff fra Pariskommunen i 1871, men det er likevel borerkrigen i Spania som ligger til grunn, ikke bare når det gjelder idedebatten om ”vold i det godes tjeneste”, men også når det gjelder mønsteret for samarbeid mellom hjemlige makthavere og utenlandsk militærmakt, slik han framstiller det. Reportasjeboken ”Spansk sommer” (1937) søker å klarlegge den sosiale bakgrunnen for borgerkrigen, men er vel så meget en bok som advarer mot norsk fascisme, og som agiterer mot det upolitiske menneske, humanismen og den borgerlige individualismen.
            Avslutningen av arbeidet med den store romanen ”Ung må verden ennu være” fant sted under München-krisen høsten 1938, og boken bærer sterkt preg av det. Den underliggende stemning er at ”demokratiene” har sviktet nok en gang, og at Sovjet og de kommunistiske brigadedeltagerne i Spania er det eneste håp om å unngå krig, men da må en få et styrket Sovjet. Derfor er prosessene, også mol den kulturelt og politisk velorienterte gammelbolsjeviken Lebedeff (som viser seg å ha vært både tviler og sabotør) høyst nødvendige, framgår det av romanen. Og de personlige problemene til ”hovedpersonen” - humanisten og pasif­isten Leonard Ashley - blir redusert og tatt avstand fra. ”Ung må verden ennu være” er en tidsroman som forsøkte å gi forståelse for humanismens og norsk ”radikalt” kulturlivs rolle, Moskvaprosessenes rolle og DNA-ledelsens rolle i det økonomiske samarbeidet med Mussolinis Italia og Francos Spa­nia som nå lok til.
Nordahl Griegs styrke var mer agitasjon enn analyse på politisk-teoretisk grunnlag. Således behandler ikke ”Kinesiske dage” den politisk viktige konflikten mellom nasjonalister og kommunister i Kina; Barrabas krever bare handling og er fri for debatt om langsiktig strategi; appellen om samhold mellom kommunister og sosialdemokrater i ”Men imorgen” virker både programmatisk og teatralsk; ”Nederlaget” appellerer mer til følelser og idédebatt enn til realisme og innsikt i Pariskommunens hver­dag og historie; ”Spansk sommer” har sterke agita­toriske og litterære overtoner som skygger for virkelighetsreportasjen fra krigen. ”Ung må verden ennu være”, som er sterkt preget av tro på hva som er den rette siden, har sine svakheter i framstillingen av hva partidisiplin er og hva Kominterns poli­tikk i Spania går ut på, men den har sin styrke i det allsidige og treffsikre angrepet på norsk politisk og kulturelt liv.
Ut fra dette er det forståelig at det er og har vært stor diskusjon om hva slags prokommunistisk for­fatter Nordahl Grieg var - særlig med tanke på hans egen intellektuelle og borgerlige bakgrunn, og den betydningen dette har hatt for hans litterære og politiske syn.
H. Vo.

Litteratur: G. Grieg: Nordahl Grieg - slik jeg kjente ham, Oslo 1957. F. J. Haslund: Nordahl Grieg, Oslo 1962. G. Johannesen: Nordahl Grieg og hans lyrikk, Veien Frem (Fossegrimen) 1/1962.

Grini
Tysk konsentrasjonsleir i Bærum under armen verdenskrig, nå Ila sikringsanstalt. Opprinnelig anlagt som kvinnefengsel. Hovedbygningen sto nesten ferdig pr. 9. april 1940. Den rommet først norske krigsfanger, men ble fra sommeren 1941 talt i bruk av det tyske sikkerhetspoliti som konsentrasjonsleir både for østlandsområdet og som riksfengsel. Maksimalt belegg: ca. 5 000 fanger, derav 600 kvinner.
Grini var et fangesamfunn av ualminnelig lett organisasjon, som ga sterke opplevelser av samhold og kameratskap til de nærmere 20 000 nordmenn som i alt var innom i krigens løp. En vesentlig del av landets politiske og administrative eliter var for kortere eller lengre tid innbrakt. ”Grini-ånden” gir derfor en forutsetning for mye av samarbeidspolitikken etter krigen. Planlegging for etterkrigstiden fant også i stor utstrekning sted på Grini: for partisamarbeid, for samling av arbeiderbevegelsen, for den økonomiske politikk osv.
Memoarlitteraturen om Grini er overmåte stor. Viktigst er ”Griniboken” I-II, 19467, redigert av August Lange og Johan Schreiner, den siste kjent for replikken: ”Jeg var så heldig å sine på Grini under krigen.”
H. F. D.


Grunnloven
I sin opprinnelige form ble grunnloven vedtatt i 1814 som det rettelige grunnlaget for den nye uavhengige staten Norge etter at det dansk-norske eneveldet var gått i oppløsning. Grunnloven var preget av de opplysningsfilosofiske strømmer i Europa på slutten av 1700-tallet med ideer om folkesuverenitet og maktfordeling mellom ulike politiske organer som grunnlaget for en moderne stat. Likevel bør ikke forskjellene til eneveldet overdrives. Folkesuvereniteten fikk ikke større gjennomslagskraft enn at bare et lite mindretal) av voksne norske borgere fikk stemmeren. M.h.t. maktfordelingsprinsippet var forholdet at embetsmennene og de større forretningsmennene, som i realiteten hadde halt avgjørende innflytelse også på slutten av eneveldet, fortsatt salt i de ledende posisjoner i de politiske organene, storting, regjering og domstoler. Det nye var først og fremst at en ny gruppe, bøndene, ble trukket inn i de politiske beslutningsprosessene. Men det politiske livet var fortsatt dominert av embetsmenn og forretningsmenn. Grunnloven la imidlertid grunnlaget for et enda nærmere samarbeid mellom disse gruppene. Den gjorde dermed den norske statsorganisasjon til et effektivt middel i utviklingen av et moderne kapitalistisk samfunn med et nært samarbeid mellom statsmakten og det spirende næringsliv.
Grunnlovens bestemmelser dreier seg i det vesentligste om å fordele myndighet mellom de enkelte statsmakter. Spørsmålet om endring av grunnloven var et sentralt stridsemne i den politiske kampen på 1800-tallet. Det utviklet seg snart en utbredt motvilje mot å endre grunnloven. Først var dette en beskyttelse mot forsøk fra den svensknorske kongen på å øke sin politiske innflytelse. Deretter var det en beskyttelse for embets- og forretningsstanden mot at andre og bredere grupper, først og fremst bøndene, men også deler av det liberale borgerskap, fikk økt sin innflytelse. Denne grunnlovskonservatismen som fikk desto større spillerom fordi endringer i grunnloven krever to tredjedels flertall i Stortinget, har satt sine spor på den måte at sentrale endringer i vår forfatning, som Leks. det endelige gjennombrudd for parlamentarismen, ikke har nedfelt seg 1 grunnlovens ord. Grunnlovens ord gir derfor i dag et helt misvisende bilde av den norske forfatning.
Bønder og småborgerskap gjorde inntog i Stortinget og via parlamentarismen også i regjeringen. Som mottrekk tiltok domstolene, som var besatt av embetsmenn, seg I 1890-åra makt til å prøve om de lovene Stortinget vedtok, var i overensstemmelse med grunnloven. Dette ble muliggjort fordi grunnloven 1 sitt kapittel E inneholder noe spredte bestemmelser som sikrer borgerne enkelte rettigheter. Kapitlet er nokså tilfeldig sammensatt, men preget av de naturrettslige frihetsideer som har utgjort en viktig del av den liberal-kapitalistiske stats ideologiske overbygning. Særlig § 97 om at lover ikke må gis tilbakevirkende kraft, og § 105 om at det må ytes full erstatning ved ekspropriasjon, gjorde det mulig for domstolene å bremse de øvrige statsmaktenes adgang til å regulere næringslivet. Mulighetene var imidlertid nokså begrenset. Etter en forholdsvis aktiv periode fra domstolens side de første åra etter parlamentarismens endelige gjennombrudd, ble spørsmålet om en lov var i strid med grunnloven et stadig sjeldnere spørsmål for domstolene. Den store konsesjonsdommen fra 1918 representerte den endelige erkjennelse fra domstolens side av at det er Stortingets ansvar å gi lover (se art. Konsesjonslovene). Det må antas at det er en del av gjeldende norsk statsforfatning at domstolene kan prøve om lover er grunnlovsstridige. Men spørsmålet kommer sjelden opp, og domstolene har etter 1918 vært meget forsiktige med å sette lover til side på dette grunnlaget. En forfatningskamp mellom storting og domstoler er i dag utenkelig. Det gjenspeiler den reduserte betydningen grunnloven i dag har i det politiske livet. I større grad enn de fleste andre lover virker den som papirbestemmelser. Myndighetsfordelingen mellom de politiske organer er i dag utslag av en praksis utviklet gjennom lang tid og av eksisterende politiske realiteter. Heller ikke synes grunnloven som politisk argument å spille noen større rolle i dag. Først og fremst fungerer den som et nasjonalt symbol, på tross av at den faktisk er utformet, og ved nye endringer fortsatt blir avfattet, på et fremmed språk, nemlig dansk. Dette er et trekk Norge deler med mange tidligere kolonier.
K. Br.

Se også: Demokrati, Eiendomsrett, Embetsmannsstaten, Høyesterett, Stortinget.

Grunnrente
Grunnrente er ifølge Marx en av de tre formene for inntektskilder under kapitalismen - ved sida av kapitalinntekt og arbeidslønn. Grunnrenta tilfaller eierne av jord og andre monopoliserbare naturressurser (f.eks. vasskraft, olje, mineraler). Marx skjelner mellom to former for grunnrente - differensialrente og absolutt rente - som begge springer ut av jordmonopolet.
Differensialrenta oppstår på følgende vis: I et samfunn vil det være en begrenset mengde dyrkbar jord. Eiendom til jord er derfor et naturlig monopol av permanent karakter. I de sektorene hvor kapitalens herredømme gjelder uinnskrenket, er kapitalen bevegelig, dvs. kan flyttes fra bransje til bransje, fra bedrift til bedrift. Derved blir profittratene (se art. Profittrate) utlignet henimot en gjennomsnittsprofitt. Men et monopol skaper skranker for kapitalens bevegelighet slik at monopolet oppnår en høyere profitt enn gjennomsnittet i de øvrige sektorene. Monopolsituasjonen fører til at vareverdiene ikke blir satt lik den gjennomsnittlige arbeidstida i jordbruket, men lik den høyeste, dvs. minst produktive enhet. Alle andre enheter enn den minst produktive oppnår derfor en ”ekstraprofitt” som kalles differensialrente (forskjellsrente). Årsaken til differensialrenta ligger altså i to forhold; jordmonopolet og jordas ulike fruktbarhet eller ulike gunstige beliggenhet, dvs. forhold som forsåvidt ligger utenfor kapitalen. Differensialrenta oppstår derfor selv om jordbruket ikke er kapitalistisk drevet. Selveiende bønder i Norge oppnår en slik differensialrente som er en form for grunnrente.
Differensialrente kan også oppstå andre steder i økonomien enn i jordbruket, nemlig i sektorer hvor naturlige monopol oppstår og skaper skranker for kapitalens bevegelighet. Et aktuelt eksempel på dette er produksjon av olje, hvor tilgjengeligheten og arbeidsmengden ved produksjonen varierer sterkt fra ”lettdrevne” oljefelt i Midt-Østen til boring og produksjon til havs under vanskelige værforhold.
Den andre formen for grunnrente er den absolutte rente. Også denne henger sammen med jordmonopolet. Det som imidlertid er særegent for den absolutte rente er dens historiske karakter. Marx amok at jordbruket drives med en kapitalsammensetning (forholdet mellom verdien av produksjonsmidlene og arbeidskraft) som er lavere enn i industrien. Hvis utligninga av profittratene også hadde skjedd i jordbruket, ville produksjonsprisen vært mindre enn verdien. Fordi utligninga ikke skjer, blir jordbruket i stand til å selge varene for mer enn produksjonsprisen, og dermed oppnås et overskudd utover gjennomsnittsprofitten. Dette er den absolutte renta, som altså er en del av den totale grunnrenta.
Hvis kapitalsammensetningen i jordbruket nærmer seg gjennomsnittet i industrien, vil den absolutte renta forsvinne, men differensialrenta eksisterer fortsatt slik at grunnrenta består.
Utviklinga i Norge har vært preget av rask produktivitetsvekst i jordbruket som et resultat av bedre produksjonsmetoder, bruk av maskiner, gjødsling o.l. Det er således grunn til å tro at den absolutte renta er ubetydelig i Norge i dag. I samme retning trekker at det har vært en god del overskudd av viktige norske landbruksprodukter, som f.eks. melk, slik at monopolsituasjonen har blitt undergrand av bøndene selv. At dette også har gått opp for bøndene, går fram av den politikk som føres for å hindre at eksporten (som skjer til lave priser på verdensmarkedet) blir for stor. Dessuten har nå krefter reist seg blant bøndene for å stanse den kraftige produktivitetsøkningen i landbruket, som undergraver den absolutte renta og fører til proletarisering av bønder. Dette er klare uttrykk for de klasseinteresser som knytter seg til privateie av jords, og som står i motstrid til både kapitalens og lønnsarbeidernes Interesser. Marx framhevet derfor at den mest hensiktsmessige form for landbruksproduksjon var stadig drevne bruk. Da ville nemlig den absolutte renta forsvinne, og differensialrenta ville tilfalle staten som skatt.
Grunnrenta har ikke alltid tatt form av en pengerente. Opprinnelig var grunnrenta en arbeidsrente som den som forpaktet eller leidde en jordlapp ytte til jordeieren. Grunnrenta kunne også ta form av produkter en selv produserte. Først med utviklingen av vareproduksjonen og kapitalismen blir pengerente den vanligste form for grunnrente.
Å. C.