Giap, Vo Nguyen
Se Vo Nguyen Giap.

Gibraltar
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Flateinnhald: 6 km²
Folkemengd i 1973: 30 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,8 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 1 580 $
Sysselsette i primærnæring: 0,0 %
Sysselsette i industri: 43,5 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 55,8 %
Yrkesaktivitet: 66,9 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 22,9 %
Energibruk pr. innbyggjar: Middels 1 515 kke
Lese- og skrivekunne: 66 %
Døyingsprosent for spedbarn: 2,53

Gilbert- og Ellice-øyane
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia)
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhald: 886 km²
Folkemengd i 1973: 63 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 3,8 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 360 $
Yrkesaktivitet: 24,8 %z
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 5,2 %2
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg 120 kke
Lese- og skrivekunne: 90 %

Gilmans, Charlotte Perlons
Gilman (1860-1935), amerikansk feminist, forfatter og foredragsholder. Hun regnes av mange som den ledende intellektuelle innenfor den eldre kvinnebevegelse i USA. Sammen med Jane Addams og andre dannet hun i 1913 Woman's Peace Party, men var ellers tite aktiv i organisasjonsarbeid. Hun er først og fremst kjent for boka "Women and Economics" (1898, gjenopptrykt 1966), der hun bl.a. tar opp husmorens økonomiske lavstatus og går inn for sosialisering av husarbeid, barnehager m.v. Også hermes novelle "The Yellow Wallpaper" (Det gule tapet), basert på egne erfaringer, teses fortsatt.
S. Ny.


Gjenreisningen
Norge ble under armen verdenskrig satt økonomisk langt tilbake. Hvor langt, hadde man i den første etterkrigstid overdrevne forestillinger om. Det ble sagt at okkupasjonen hadde kostet 15 milliarder førkrigskroner, og politikerne tenkte seg under krigen at gjenreisingen ville ta 8-10 år. I virkeligheten var tapet atskillig mindre, blant tinnet på grunn av de undervurderte tyske anlegg, og gjenreisingsperioden tok for alle praktiske formål ikke 10, men 3-5 år. Forbausende hurtig viste det seg mulig å sene næringslivet på fote og komme i gang med boligbyggingen igjen. Alt i 1946 var bruttonasjonalproduktet høyere enn i 1938.
Gjenreisingen ble gjennomført under stram rasjonering og styring av næringslivet. Prisloven og lovene om eksport, import og valutakontroll ga de viktigste rammene. Inflasjon ble unngått til tross for at veksten lå på rundt 10 % pr. år de første etterkrigsår. Virkemidlet var en storstift subsidiepolitikk, som også tjente sosiale og utjamnende formål. I 1950 fylte subsidiene 1/4 av statsbudsjettet alene. Den offentlige sektor svellet under disse forhold kraftig ut. Storindustri og eksportnæringer ble prioritere, særlig der hvor man kunne bygge videre på tyske anlegg og planer (jernverket i Mo, aluminiumsverket i Årdal).
Gjenreisingsårene danner en interessant fase i norsk politisk historie. Aldri har Norge vært nærmere sosialismen enn i denne tid. Det almene politiske klima var radikalt - praktisk rettet og pragmatisk innstilt riktignok, men med klare visjoner om en sosialistisk framtid.
Omslaget kom utenfra, og skyldtes på alle viktige punkter at Norge, til forskjell fra i mellomkrigsårene, fant seg for tett innvevd i avhengighetsforhold til utlandet til å kunne hevde sin selvstendighet. Marshall-hjelpen fra 1947 reddet landet ut av en slem valutaknipe og ble derfor akseptert tross ideologiske betenkeligheter, noe som i sin tur brakte Norge inn i OECD og dermed forpliktet landet til å liberalisere utenrikshandelen og oppgi mye av kontrollen med utenriksøkonomien. De internasjonale spenningene våren 1948 - Tsjekkoslovakia og den sovjetisk-finske pakten - skjøv Norge inn i NATO, i hovedsak for å sikre landet våpenleveranser - det nordiske forsvarsforbundet, som var alternativet, falt altfor kostbart i så måte. Samtidig falt mulighetene for å føre en nasjonal prispolitikk bort i og med den britiske devaluering høsten 1949, som tvang Norge til å nedskrive kronen med ca. 3 % i forhold til dollaren. Prisstabiliseringen ble avløst av inflasjon. Fra 1940-årene var derfor Norge på veg inn i vestblokken økonomisk og militært, og gjenreisingstiden må definitivt anses avsluttet i 1950 - også fordi samfunnet og dets bindinger var i ferd med å bli ganske annerledes enn før krigen.
H. F. D.

Se også: Brente steders regulering, Fellesprogrammet 1945, Marshall-planen.

Gjøstein, Anna
Gjøstein (1866-1956), norsk sosialistisk kvinnepolitiker. Hun var født og oppvokst i Kristiania o$ det meste av sitt voksne liv tilbrakte hun i Stavanger, hvor hun bodde med sin ektemann, Johan Gjøstein - kjent skolemann og politiker. Anna Gjøstein er særlig kjent for sitt arbeid i tilknytning til den sosialistiske kvinnebevegelsen. Hun var blant annet initiativtaker til den første kvinnelige arbeiderforening i Stavanger og var forkvinne der til 1910. Hun var også med på å stifte Stavanger kvinnelige hermetikkarbeiderforening og Stavanger kommunale husmorskole som kom i gang i 1912. Gjøstein var også aktiv ut over det lokale plan. Fra 1907 til 1912 var hun som Kvinneforbundets representant, korrespondent for den internasjonale sosialistiske kvinnebevegelsen med hovedsete i Tyskland. I 1907 og 1910 deltok hun som Kvinneforbundets utsending til de internasjonale kvinnekonferansene i Stuttgart og København, som var ledet av Clara Zetkin. I tiden 1905-1913 var Anna Gjøstein medlem av Stavanger bystyre, og i 1927 var hun med på å sene i gang Mødrehygienekontoret i Stavanger og var forkvinne der til 1940.
Av enkeltsaker gikk Gjøstein - som medlem av Arbeiderpartiets kvinneforening - i første rekke inn for opprettelsen av husmorskoler. Men i tiden 1900 til 1913 var hun også en viktig bidragsyter i kampen for kvinnestemmeretten både som foredragsholder og som organisator. Hun skrev også en rekke artikler i Kvinneforbundets tidsskrift (fra 1909) "Kvinden" senere "Arbeiderkvinnen".
Gjøsteins politiske synspunkter må nok gjennom hele hermes politiske virkeperiode sies å ha tilhøre den moderate fløy av partiet. Allerede på et tidlig tidspunkt (1903) talte hun for samarbeid med den borgerlige kvinnebevegelsen, en holdning som for øvrig vant lite fram blant de sosialistiske kvinnene. Ved partisplittelsen i 1921 gikk hun også med i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, selv om hun igjen ble medlem av Arbeiderpartiet i 1927, da fløyene igjen samlet seg i ett parti. Etter dette tidspunktet arbeidet hun for DNA gjennom partiets lokale parti- og kvinneorganisasjon.
K. F.

Litteratur: K. Flatøy: Arbeiderpartiets Kvindeforbund 1901-14, Trondheim 1975. T. Thorleifsen og S. Syvertsen: Kvinner i strid, Oslo 1946.

Gleditsch, Nini Haslund
Gleditsch (1908-), sosialist og aktivist. Hun er født i Moss, datter av skoleinspektør Johannes Haslund og Aagot, født Løken. Gleditsch har sosialutdan­nelse og var førstekonsulent i Statistisk Sentralbyrå. Hun ble gift med sivilingeniør Kristian Gleditsch. I mellomkrigstiden deltok hun aktivt i den politiske strid som Mot Dag-medlem og i  Fram forlag, bl.a.som medarbeider i Arbeidernes Leksikon. Fra 1937 var hun leder for det internasjonale barnearbeidet under Spaniakrigen, med ansvar for matforsyning, medisiner m.m. til barm i de republikanske områdene og fortsatte arbeidet i flyktningeleirene i Frankrike etter nederlaget. I 1940 deltok hun i transporten av Norges Banks gullbeholdning og var i 19405 sekretær i UD i London. Skrev sammen med Kristian Gleditsch boka "Glimt fra kampårene".
B. Bj.


Godwin, William
Godwin (1756-1836), engelsk skribent, en av anarkismens tidlige teoretikere. "An Enquiry concerning Politital Justice and its Influence on General Virtue and Happiness" som Godwin utgav i 1793, var det første anarkistiske programskrift. Her finnes alle vesentlige trekk ved de anarkistiske læresetningene. Godwins gjennomtrengende kritikk av undervisningssystemet, ekteskapet, rettsvesenet, hans avvising av eiendom, religiøse institusjoner, politisk urakt og parlamentarisme ble fast tilbehør hos senere anarkister. Men Godwin er en forløper som står utenfor den historiske anarkistiske bevegelse. De smågrupper som sympatiserte med hans tanker, ble snart kvalt i den reaksjonsperiode som fulgte Napoleonskrigene. Godwin var sønn av en frikirkeprest og fikk selv presteutdannelse ved Hoxton College, men ble snart ateist.
Godwins tenkning ble bestemt av to fikse ideer: en dogmatisk rasjonalisme og en ubøyelig individualisme. "Fornuften er den eneste lovgiver, og dens påbud er ugjenkallelige og fåtydige." Utdannelse er nøkkelen til frigjøring, men ikke den utdannelsen regjeringene bruker for å opprettholde sin egen urakt. "Det er ikke noe mer fornuftsstridig enn forsøk på å opprettholde en feltes oppfatning blant menneskene ved hjelp av myndighetenes påbud. Oppfatningen som slik blir påtvunget folks bevissthet, er ikke deres virkelige oppfatning." Eiendom er roten til alt ondt og må avskaffes. Lykke og fred er bare mulig i et desentralisert samfunn med en rettferdig fordeling av de materielle goder. I motsetning til mange andre anarkister så Godwin maskinen som en frigjører, og han regnet med at arbeidsdagen i et samfunn preget av likhet og uten luksus ville kunne reduseres til en halv time! Til tross for Godwins krasse angrep på ekteskapet og kjernefamilien var han gift to ganger, første gang med Mary Wollstonecraft, en av de første kvinnesaksforkjempere i England (se art. Wollstonecraft). En direkte, sterk påvirkning fra Godwin finnes hos P. B. Shelley, som til sist ble Godwins svigersønn. Shelleys diktsykluser "Queen Mab", "The Revolt of Islam" og "Prometheus Unbound" er i stor grad versifiserte utgaver av "Political Justice". Gjennom Roben Owen øvet også Godwin en indirekte innflytelsepå tidlig engelsk fagbevegelse (se art. Owen). I 1890-årene fikk Godwins hovedverk en renessanse, noe som kan merkes hos William Morris " News from Nowhere", George Bernhard Shaw "Back to Methusalem", Oscar Wilde "Soul of Man under Socialism" og H. G. Wells "Men like God". Den russiske anarkisten Kropotkin fant til sin store forbauselse igjen mange av sine ideer i Godwins tidlige verk. Blant nyere, anarkistiske engelske teoretikere finnes en påvirkning fra Godwin hos Herbert Read, George Woodcock og Alex Comfort.
H. P. Aa.

Litteratur: W. Godwin: An Enquiry concerning Political Justice and its Influence on General Virtue and Happiness, London 1976.

Goffman, Erving
Goffman (1922-), professor i sosialantropologi ved University of Pennsylvania. Erving Goffman har gjennom en rekke originale og populære studier skaffet seg en sentral plass i dagens samfunnsvitenskapelige debatt. Han er kanskje den av nåtidens samfunnsforskere som i sterkest grad kan sies å ivareta og videreutvikle de innsikter som klassiske sosiologer som Simmel, Durkheim og G. H. Mead utviklet (se art. Durkheim, Mead, G.H.).
Goffmans teorier er basert på observasjoner fra dagliglivet og viser hvordan det sosiale selvet, eller selvbildet, er dannet og blir opprettholdt. Han viser nye sammenhenger mellom det sosiale selvet og dagliglivets sosiale orden. Hans arbeider kan ikke Teses som et direkte bidrag til hvordan sosial organisasjon fremkommer. Den sosiale organisasjon er et samletilde på de mange menneskers adferd. Men likevel er studiet av sosial organisasjon et gjennomgående tema i Goffmans verker.
Studiene er meget konkrete. Gjennom deltagende observasjon og nitide beskrivelse av de mer eller mindre dagligdagse sosiale møter, viser han at disse er viktige for å analysere det sosiale. Han skiller mellom sosiale møter (på trikken, i butikken o.l.) og sosiale grupper (gjengen, familien o.l.). Dette er to ulike former for sosial organisasjon, som nok henger sammen, men er organisert av Mike trekk. Dette skillet har hatt stor betydning for å utvikle teorier om menneskelig samhandling.
Særlig har han vært opptatt av de sosiale møter av hvordan personer som befinner seg i umiddelbar fysisk nærhet av hverandre, samhandler. Han er ikke her opptatt av individets psykologi o.l., men av reglene som styrer de ulike personenes handlinger. Med regler mener han hva som går an for Mike personer å gjøre i en gitt situasjon. Det er f.eks. ikke alt som kan sies eller vises på armen måte uten at situasjonen bryter sammen, den blir f.eks. pinlig. Det er altså noen grunnleggende sosiale regler som ligger i situasjonen om ikke å bringe andrei forlegenhet, eller seg selv, for den sakens skyld. Han har også vist en del andre regler om hvordan personer håndterer en situasjon slik at de kommer "ærefullt" ut av den, og hvordan vi spiller et spill utad og et innad ("back-stage" og "front-stage").
Et eksempel på dette, er hva en sier til gjester når de er til stede og hva vertskapet sier til hverandre etter at gjestene er gått. Et annet viktig begrep er rolledistanse - det er hvordan vi ikke bare gjør det foreskrevne, men samtidig spiller ut andre trekk ved oss selv som person, trekk som vi sosialt vil tjene på å vise i situasjonen, eller som er nødvendig å vise for å opprettholde et selvtilde. Dette, som ikke er regulert av normer, mener Goffman er det viktigste i situasjonen. Dette er bare noen eksempler på vanskelige håndterbare trekk ved menneskelig samhandling som han prøver å sene navn på og analyserer. Særlig interessant for den almene Teser er at han analyserer det felles dagligliv - noe som vi kjenner oss igjen i.
Selv om Goffman i sine første bøker utarbeidet noe han kaller et dramaturgisk spill og sceneperspektiv på samhandling, og han kan snakke om "syntaktiske regler" for samhandling, så betyr ikke dette at individets adferd er entydig foreskrevet ut fra sosiale regler. Som det fremgår av begrepene ovenfor, er Goffman nettopp opptatt av å vise individets aktive holdning til å definere sosiale situasjoner, og han viser hvordan individet arbeider med å presentere seg på måter som er i overensstemmelse med dets interesser.
Gjennomgående trekk ved Goffmans studier kan sammenfattes på en armen måte ved å vise til hans oppfatning av det sosiale selvet. Både individet og dets samhandlingspartnere er i gine øyeblikk opptatt av å presentere og få bekreftet et tilfredsstillende selvtilde. For å få dette til, er det viktig at deler av dagliglivets samhandlinger ritualiseres. Det sosiale selvet består av en del "hellige" kjerner, eller en kan si at egoet (jeg'et) har sine grenser. Disse må ikke overskrides eller besudles av det eller de individer en samhandler med. Og når slike overskridelser finner sted, må de bearbeides ved hjelp av rituelt arbeid, som f.eks. unnskyldninger. Denne ritualisering av det sosiale selvet som foregår i dagliglivet, er et av de nødvendige trekk ved samhandling, for at det hele skal gli, noe alle parter i samhandlinger er like avhengige av. Denne ritualiseringen gir rammen som samhandlinger defineres innenfor, - rammen som hvert individ får presentere seg selv innenfor og der får bestemt og bekreftet sin sosiale plass. Bryter en rammen, ødelegger han både for seg selv og for andre. Dersom individet ikke vil eller kan holde seg til de rituelle rammer, får dette sosiale eller psykiske konsekvenser, f.eks. når det gjelder å opprettholde sin sosiale plass (i familien). Slike samhandlingsprosesser som er preget av økende mistilpasning, fører lett individet (eller flere) over i en neurotisk tilstand. Samhandlingen forløper da slik at aktørene ikke får korrigert sine misoppfatninger. Goffman har i sine analyser av asylet dokumentere hvordan samfunnet nettopp der plasserer sammen individer i institusjoner som gir ugunstige forhold for å presentere et tilfredsstillende selvbille. Og dette er individer som allerede på forhånd nettopp har store vanskeligheter med å fungere i forhold til slike nødvendige dagligdagse ritualiseringer. Gjennom nitide beskrivelser av asylet viser Goffman hvordan alle de små ressurser som er nødvendige for ritualiseringer både av den som handler og den en forholder seg til, kan fjernes fra individet.
Mens Goffmans første arbeider var preget av hans tilknytning til den såk. Chicago-skolen med dens betoning av naturalistiske observasjoner og betydningen av økologiske forhold - altså av hva de fysiske egenskaper ved situasjoner betyr for deltagerne, så arbeider han mer og mer i senere verker med å forstå de kommunikasjonsprosessene som ligger bak aktørens utvikling av samhandlingsforløp.
Goffman har med en viss rett blitt kritisert for at han ikke forsøker å utvikle et mer sammenfattende og teoretisk klan ettale perspektiv på menneskelig samhandling og samfunn. På samme måte kan han kritiseres for at han ikke mer metodisk bevisst arbeider med problemer i forbindelse med å nå fram til sikre data. Men disse innvendingene blir på lang vei oppveiet av hans arbeider på teoretisk "mellomnivå", som gjør det mulig å få fatt på stadig flere sider ved menneskelig samhandling. Hans studier er en kilde en stadig kan vende tilbake til for å bli mer følsom for menneskelige samhandlingsforhold, og se hvilken hårfin balansegang denne egentlig består av. Som han selv sier: "Life may not be much of a gamble, but interactions".
S. Be.

Litteratur: E. Goffman: The Presentation of Self in Everyday Life, New York 1959. E. Goffman: Encounters. Two Studies in the Sociology of Interaction, Indianapolis 1961. E. Goffman: Fraure Analysis, New York 1974.

Goldman, Emma
Goldman (1869-1940), polsk-amerikansk anarkistisk agitator og skribent. Hun vil først og fremst huskes som en framifrå taler og agitator og for sin utfordring av samfunnets moral, politisk og personlig. Styrken hermes lå ikke i teorien, men i evnen og viljen til å leve etter sine ideer - å leve et liv i revolusjon. Livet hermes er et eksempel på anarkistenes tese om direkte aksjon, som noe heilt annet enn terrorisme. Emma Goldman ble født i Kovno, tidligere Polen, av jødiske foreldre. Hun vokste opp dels i det baltiske Popelan og dels i Køningsberg. I St. Petersburg, hvor hun tilbrakte ungdomstida, kom hun i kontakt med narodniker og nihilisteri deres terroristiske periode (se art. Narodnik).
Hun emigrerte til USA i 1889. Seinere emigrerte heile familien. Etternavn og amerikansk statsborgerskap fikk hun gjennom giftemål med en tidligere innvandra russisk jøde, A. Goldman. Hun forlot ekteskapet etter kort tid for å vie heile tids og arbeidskrafta si til sine politiske idealer.
Den avgjørende politiske begivenheten for henne, som for mange andre radikale innvandrere, var justismordet på fagforeningsledere som i Chicago 1886 demonstrene for 8-timersdagen (se art. Chicago-martyrene). Hun kom i kontakt med anarkistiske tyskspråklige emigrant-grupper. Her traff hun også Alexander Berkman, "Sasha", jødisk/russisk emigrant som henne sjøl. De fant hverandre personlig og politisk; et forhold som vane til Berkmans død i 1936. De halle samme politiske bakgrunnen fra Russtand, med tsarens harde politiske undertrykking og sammensverginger og terrorisme som dens svar. Denne erfaringa overførte de direkte til USA, uten tanke på at de nasjonale forhold og fortolkninga av terrorhandlinger ville variere. De tok sjøl opp terror som våpen. I "solidaritet" med arbeiderne i en arbeidskonflikt planla de i 1892 et attentat mot en fabrikkeier Frick. Attentatet ble utført av Berkman aleine - de hadde bare penger til togbilletten til en av dem. Frick overlevde, og Berkman fikk 16 års fengsel. Dette attentatet skapte stor debatt og uenighet mellom de ulike anarkistiske emigrantgrupperingene, en debatt EG ikke heilt skjønte da. Synet hermes på terrorisme blei gradvis endra, sjøl om hun måtte forsvare det hun og hennes elskede Sasha halle gjort. Synet hermes på terror, som et demonstrativt anslag mot samfunnets urakt og en like for like justis, endra seg. Hun erkjente at de revolusjonære metodene må være i overensstemmelse med det revolusjonære målet.
Hun deltok lite i det organisatoriske arbeidet, sjøl om hun ved enkelte høve representerte amerikanske anarkister internasjonalt. Arbeidsstilen hermes var individualistisk og spontan, prega av direkte engasjement på sak. Men ved sida av lønnsarbeidet sitt, 12 timers dag i systue eller korsettfabrikk, tilegna hun seg noe teoretisk skolering - på stjålen tid. Hun sluttet seg til Bakunins kommunistiske anarkisme. Først mye seinere blei hun kjent med den " innfødte" anarkistiske tradisjonen, ut fra Benjamin Turner, en heilt armen tradisjon, sterkt individualistisk og med sterke drag av liberalisme. Den anarkistiske bevegelsen i USA i slutten av forrige århundre halle altså to ulike røtter, Turners amerikanske variant og de ulike emigrantgruppenes importene. Emigrantgruppene syntes å leve sitt eget liv, både sosialt og politisk. Deres publikasjoner blei vesentlig utgitt på tysk, noe som heller ikke fremmet kontakten med de innfødte.
Sjøl om Goldman sto innafor den kommunistiske tradisjonen med dens betoning av det kollektive og samfunnsmessige, la hun likevel stor vekt på individualitet og individets handlingsmoral. Standpunktet hermes må ses i lys av hermes personlige og politiske liv og hermes form for feminisme. Hun godtok ikke mennenes revolusjons-puritanisme og heller ikke den samtidige kvinnebevegelsens sosiale og seksuelle puritanisme. Gjennom heile livsførselen sin viste hun at det politiske spenner over alle livsområder - også det personlige liv. Det finnes andre verdier enn revolusjonen og familien for å citere henne sjøl: " retten til å elske og bli elsket er til sjuende og sist viktigere enn noe annet krav". Dette forutsetter både en personlig frigjøring og en samfunnsmessig politisk kamp. Emma Goldman så ingen motsetning mellom disse to sidene, sjøl om hun rent praktisk opplevde konflikter mellom dem. Kjærlighetsforholdene hermes gikk stundom på tuers av det som var politisk akseptabelt i miljøet. Hennes holdning og personlige liv og kamp på dette planet er det interessante ved hennes feminisme, og problemene hun sto overfor synes ikke å ha blitt historiske. Forholdet til den samtidige feminismen var heller avvisende. Hun var m.a. uenig i synet deres på stemmeretten som frigjørende. Men også i saker hun sjøl agiterte for, som prevensjonsopplæring, kjørte hun sitt eget løp, med heller kjølig distanse til andre kvinner - som f.eks. den sentrale skikkelse i dette arbeidet, Margareth Sanger. Emma Goldman så kvinneundertrykking som et delspørsmål. Det opptok henne i en periode - det var en episode. Men for henne var klassekampen og den politiske "vekking" av arbeiderklassen det viktige.
Agitasjons- og foredragsvirksomheten hermes spente over mange emner. Hennes første oppgave var agitasjon for 8-timersdagen. Seinere beskjeftiga hun seg med faglig organisering blant kvinnelige arbeidere, støttearbeid ved ulike arbeidskonflikter, kamp mot deltaking i første verdenskrig og arbeid for ytringsfriheten. Hun var dessuten godt kjent med samtidas litteratur og foreleste m.a. over Strindberg og Ibsen. Som litteraturforeleser gikk hun heller ikke i dybden, men brukte verket og forfatterskapet til å illustrere saksforhold. Alt gikk med til det overordnede mål - det politiske arbeidet.1906 starta hun magasinet "Moder Jord", med politisk og litterært innhold. Berkman var redaktør fra 1908 til tidsskriftet i hovedsak opphørte i 1915. Det var mer et menighetsblad enn et forum for den politiske og litterære avantgarde. Dette hang antagelig sammen med Berkmans person og politiske "strenghet".
Mellom foredragsturneene og det øvrige politiske arbeidet måtte hun også søke å livnære seg og finansiere sine Mike kampanjer og prosjekter. Sjøl arbeidde hun som syerske, seinere som sjukepleier og som jordmor. Velstående liberale venner hjalp også til, og deler av skribent- og foredragsvirksomheten var betalt arbeid. Dette var en slags yrkeskarriere for samtidige intellektuelle kvinner og altså ikke noe spesielt for Goldman.
Kampen for ytringsfriheten sto sentralt gjennom alle år og berørte også henne sjøl sterkt. Etter mordet på president McKinley i 1901 blei friheten for de venstreradikale sterkt innsnevra og fulgt av forfølging og politisk undertrykking av anarkister og radikale fagforeningsfolk. I 1903 blei det vedtatt en egen anti-anarkistlov. I heile hermes aktive periode i USA blei det gjort forsøk fra de Mike føderale myndigheter på å stoppe henne. Hun blei anklaga for å ha oppfordra til opprør. En prøvde å gjøre henne ansvarlig for ulike terrorhandlinger som ofte var saft i verk eller provosert fram av politiet. "Moder Jord" blei nekta utsendt, og kontoret og deres private midler og driftsmidler inndratt. Hun tilbrakte også to kortere perioder i fengsel. Det blei gjort forsøk på å frata henne statsborgerskapet for å få sendt henne ut av landet. Den politiske virksomheten hermes fikk en brå slutt i 1919, da hun, Berkman og en del andre venstreorienterte, vesentlig anarkister blei deportert til Sovjet.
Inntil oppholdet i Sovjet (1919-1921) hadde hun vært en varm forsvarer av den russiske revolusjonen og offentlig taft avstand fra russiske anarkisters kritikk. Egne erfaringer ga et noe annet syn. Etter nedslaktinga av Kronstadt-opprøret reiste hun og Berkman desillusjonert fra landet. De erfarte nå at målet ikke helliggjorde midlene - men at målene tuen om ligger i midlene - også i en revolusjonær situasjon.
Fra 1921 til 1925 flakka hun statsløs omkring i Europa inntil hun skaffa seg engelsk statsborger­skap ved et proformaekteskap med en engelsk gru­vearbeider. Hun levde seinere vesentlig i Frankrike og Sveits. Hennes siste politiske innsats var støtte­arbeid for FAI/CNT under den spanske borger­krigen, gjennom et propagandakontor i London.     Hun døde like etter at den spanske revolusjonen var et faktum.
S. N.

Litteratur: R. Drivvov: Rebel in Paradise. A Biography of Emma Goldman, New York 1976. E. Goldman: Living my Life. New York 1970, (norsk forkorta utgave, Oslo 1978). E. Goldman: Anarchism and Other Essays, New York 1969.