Gateteater
Som navnet sier er gateteater en teaterform som går ut av teaterbygningen og møter publikum ute i deres eget miljø. Denne formen for teater er ikke noe nytt fenomen, men har lange tradisjoner bakover i tiden. Ved siden av det mer etablerte (men ikke nødvendigvis borgerlige) teater i faste bygninger, har det helt fra antikken funnes omreisende trupper som enten opptrådte på egne vogner eller på improviserte spilleplusser. Den første kjente teaterforestilling i Norge er en gateteateroppsetning av middelalderspillet ”Et spill om Adam”, fremført på domkirkeplassen i Bergen i 1562. De omreisende trupper ute i Europa kunne være profesjonelle gjøglere, men gateteater ble også fremført av håndverkere. Forskjellige laug hadde sine trupper som fremførte både religiøse og verdslige skuespill.
Tanken om å gå ut til folk med teater har i vårt århundre fått et politisk grunnlag å stå på: I denne sammenheng blir gateteater et teater for folk i dag, fremført som en del av urgamle gjøglertradisjoner. Her i Norden har bl.a. Odin-teatret i Danmark (ledet av italieneren Eugenio Barba) ført gateteatertradisjonene videre - også ved en spesiell form og teaterstil som bygger mye på commedia dell'arte (italiensk improvisasjonskomedie): Det kroppslige ettrykket kommer i sentrum og en egen teaterstil oppstår. Et annet grunntrekk er den fysiske nærheten mellom skuespillerne og publikum, noe som gjør at det nettopp kan utspilles på gata: denne nærheten kan tvinge publikum til så å si selv ta del i forestillingen.
Avleggere av gateteater finnes i Norge i forskjellige typer gruppeteater, oppsøkende teater og til dels i regionteatrene. Det er tydelig at teater på gata er en form som gir helt spesielle muligheter for kontakt og medspill. Som lirekassemarinen tidligere oppsøkte folk i bakgården, er gateteatertanken også preget av ønsket om å oppsøke folk generelt, ikke i ett enkelt miljø eller i en institusjon (oppsøkende teater) eller i en bestemt bygning. Mulighetene for å bruke dette i politisk sammenheng, med politisk underholdning, er ennå ikke fullt utnyttet.
L. S.


General Electric Company
Data for 1976:
Hovedkontor: Fairfield, Connecticut, USA Rangering: 13 (Fortune)
Omsetning: $ 15,697 milliarder
Netto-overskudd: $ 931 millioner
Ansatte: Ca. 380 000 (hele verden) hvorav 269 400 i USA
Noen produksjonsselskaper hvor General Electric har betydelige eierinteresser: Canadian General Electric Co. Ltd., Canada, Canadian Appliance Manufacturing Co. Ltd., Canada, Utah International Inc., USA, Samarco Mineracáo, Brasil, Ladd Petroleum Corp., USA, Marcona Corp., USA, Honeywell Inc. & Honeywell Information Systems Inc., USA.

General Electric (GE) rangerer som verdens 13. største industrikonsern, men er verdens største produsent av elektriske produkter. Konsernets produktspekter er meget bredt, og omfatter så vel utvinning av mineraler som drift av radio- og TV-stasjoner. Virksomheten kan grupperes i følgende produktkategorier: Rom- og luftfart (11 % av omsetningen), elektriske produkter for husholdninger (18 %), komponenter og systemer for industrien (26 %), kraftutstyr for industrien (17 %), Utah International Inc. (6 %), og eksport og utenlandsproduksjon (22 %).
Produkter som inngår i gruppen rom- og luftfart (aerospace) omfatter jet-maskiner for militære og sivile formål. Videre avanserte teknologiske produkter som rakettutskytingssystemer, jordbanesatellitter, radar- og sonarsystemer, våpensystemer, instrumenter og kontroll for lufttrafikk. GE er produsent til Polaris, Poseidon og Trident systemene som brukes av undervannsbåter, og til det landbaserte systemet Minuteman.
GE har verdens største produktutvalg for husholdninger ved siden av luftavkjølingssystemer, lamper og radio- og TV-produkter. GE er også finne på mediasektoren og driver 3 AM og S FM radiostasjoner, 3 TV-stasjoner og 12 ”cablevision”-systemer i USA.
Produksjon av industrikomponenter og -systemer utgjør 1/4 av GEs virksomhet. Disse omfatter industrielt kapitalutstyr (fra automatiseringssystemer til transportutstyr), komponenter (motorer og elektriske komponenter), materialer (plastprodukter for ingeniørformål, Silikon-kjemikalier), spesialutstyr (medisinsk og kommunikasjonsutstyr).
Produktgruppen kraftutstyr dekker kunders behov for generering (frambringelse), transmisjon (overføring) og distribusjon av elektrisitet. GE er også sterkt med i utviklingen av kjernekraft. GE-ledelsen satser på økt bruk av denne energikilden. Kraftlevering omfattes bl.a. av transformatorer, kretsbrytere, lyssystemer etc.
Fra årsskiftet 1976/77 inngår Utah International Inc. i GE. Hovedvirksomheten i dette selskapet er bergverksdrift, særlig utvinning av kull, uran, jernmalm og kopper samt biprodukter. I tillegg har Utah inntekter fra olje- og gassproduksjon i USA. Den største kullutvinningen skjer i Queensland, Australia, med japanske og europeiske stålprodusenter som avtakere. I USA leverer Utah kull for elektrisitetsframstilling. Kopper utvinnes i Canada og USA, mens jernmalm kommer fra Brasil gjennom selskapet Samarco Mineracáo, et deleid Utah-selskap. I 1975 eksproprierte peruvianske myndigheter Marcona Corporations jernmalmgruver, også dette selskapet var delvis eid av Utah Corporation.
GE har produksjonsselskaper i en rekke land. Disse selskapene produserer hovedsakelig for sine hjemmemarkeder. Land hvor GE har betydelige produksjonsinteresser er Canada, Italia, Brasil, Venezuela, Spania, Mexico, Sør-Afrika og Australia. Særlig er aktivitetene i Latin-Amerika betydelige.
Det amerikanske marked avtar 65 % av GEs omsetning, mens internasjonalt salg utgjør 35 %. Den amerikanske regjering er GEs største kunde, og kjøpte 1/7 av produksjonen i 1976. Kostvader til forskning og utvikling (F & U) beløp leg til $ 1,075 milliarder i 1976 hvorav $ 663 millioner på kontrakt med den amerikanske regjering. Nær 30 000 personer ansatt i GE har teknisk utdannelse på fire år eller mer. F & U-virksomheten skjer ved Research & Development Center, Schenectady, New York og i over 100 laboratorier ved GE-selskaper.
I. Sa.


General Motors Corporation
Data for 1976:
Opprettet: 1908
Hovedkontor: Detroit, New York, USA
Rangering: 2 (Forture)
Omsetning: $ 47,181 milliarder
Netto-overskudd: $ 2,903 milliarder
Ansatte: Ca. 748 000 (hele verden), hvorav ca. 403 000 i USA
Egne produksjonsbedrifter: Ca. 160
Noen produksjonsselskaper hvor General Motors har betydelige eierinteresser: Adam Opel AG., Vest-Tyskland, Vauxhall Motors Ltd., Storbritannia, GM-Holden Ltd., Australia, General Motors do Brasil S.A., Brasil, General Motors South Africa (Pty.), Sør-Afrika, General Motors Norge AS, Lillestrøm (salgsselskap)
General Motors (GM) er verdens største industrikonsern hvis oljeselskapene holdes utenfor. I 1976 solgte GM 8,5 millioner bilkjøretøy hvorav 85 % ble produsert i USA og Canada. Konsernsalget dette året var over $ 47 milliarder hvor ca. 5 % er industrisalg utenom bilprodukter.
GM ble reorganisert i 1916 uten at den store suksess forelå. I 1921 var konsernet på randen av konkurs med 12 % av det amerikanske bilmarkedet. Ford Motor sto for 60 % av bilproduksjonen den gangen. I dag står GM for nær halvparten av det amerikanske markedet for nye personbiler og ”trucks” mot Ford Motors ca. 25 % og Chryslers ca. 13 %.
Nær 750 000 personer har sitt arbeid i GM-selskaper over hele verden. En stor del av bilproduksjonen skjer i GM-bedrifter i USA og Canada, men GM har også viktige utenlandske produksjonsselskaper. I Vest-Tyskland produseres Opel-merkene av Adam Opel AG. Dette selskapet hadde i 1976 en nettoinntekt på $ 291 millioner. I Storbritannia produceres bilmerkene Vauxhall og Bedford gjennom Vauxhall Motors Ltd. med over 33 000 ansatte (1975). GM er markedsleder i Australia gjennom produksjon av GM-Holden Ltd., Australia. I Latin-Amerika har GM etablert General Motors do Brasil S.A., Brasil, med bil og dieselmotorproduksjon. General Motors South Africa (Pty.) Ltd., Sør-Afrika, producerer biler for dette området.
Ved siden av bilproduksjonen framstiller GM dieselmaskiner gjennom Detroit Diesel Allison i USA. Produksjon foregår også i Brasil for denne produktgruppen. GM producerer også lokomotiver, anleggsmaskiner (Terex) og kjøleanlegg (Frigidaire).
I 1961 ble General Motors Norge AS, Lillestrøm etablert. Omsetningen av GM-produkter var i 1976 590 millioner kroner. Dette omfatter produktmerker som Vauxhall, Bedford, Opel, Chevrolet, Pontiac, Oldsmobile, Buick, Cadillac, AC Delco og Detroit Diesel Allison. Det norske datterselskapet har ca. 180 ansatte, og er et salgsselskap.
Det amerikanske Federal Trade Commission startet i 1976 undersøkelser av de amerikanske bilprodusentene for å fastslå konkurranseforholdene i bransjen, eller eventuelt mangel på sådan. Undersøkelsene vil også omfatte utenlandsaktivitetene til de amerikanske bilprodusentene.
I. Sa.


Generalstreik
Generalstreik er egentlig en streik som omfatter alle eller de fleste arbeidere i et geografisk avgrenset område. Den har vært et av arbeiderbevegelsens kampmidler så lenge klassen har eksistert og har blitt oppfattet både som et defensivt og et offensivt våpen, det siste kanskje særlig i de anarkistiske og syndikalistiske tradisjonene, hvor generalstreiken skulle utgjøre opptakten til den revolusjonære omveltning.

1800-tallet
En av de første versjonene av generalstreiken var ”The Grand National Holiday of the Working Class”, unnfanget av den britiske Owentilhengeren William Benbow i 1832. Siden skulle spørsmålet dukke opp på de fleste internasjonale arbeiderkongresser, f.eks. på den 1. Internasjonale i Genève i 1866, der konklusjonen foreløpig ble at generalstreiken ”forble en abstraksjon uten revolusjonær verdi så lenge arbeiderklassen ikke hadde skapt seg en solid økonomisk organisasjon”. På Brussel-kongressen i 1868 ble generalstreik drøftet som et middel mot krig, til Marx' store misnøye; han holdt tanken for ugjennomførlig.
Behandlingen av generalstreiken kan kanskje sees som et av punktene der konflikten mellom marxismen og anarkismen kommer til syne: Marxismen, senere sosialdemokratiet, så stort sett på generalstreik som ett av flere taktiske midler av begrenset anvendelse, som måtte underordnes hovedperspektivet: Erobringen av den politiske makten, som var den etappen hvorfra arbeidernes frigjøring skulle begynne. Anarkistene nærmet seg mer oppfatningen at i arbeidernes frigjøringskamp var det den økonomiske frigjøringa som var overordnet, og så i generalstreiken den kamp der arbeidernes økonomiske urakt direkte ble konfrontert med borgerskapets, og som forhåpentligvis arbeiderklassen gikk seirende ut av.
Etter 1. Internasjonales oppløsning ble ideen om generalstreik diskutert på de ”bakuninistiske” kongresser (bl.a. St. Imier, Genève og Brussel). Den ble ikke primært sett som et antikrigs-middel, men som selve formen som den sosiale revolusjon ville ta. Mange forestilte seg at verdensrevolusjonen ville begynne med en omfattende arbeidsnedleggelse som lammet det borgerlige samfunn og som viste arbeiderklassens urakt. Skulle dette bli effektivt, var det nødvendig med en sterk faglig arbeiderbevegelse, som den syndikalistene seinere skulle forsøke å bygge. Men den borgerlige stat ville ikke falle utelukkende som et resultat av generalstreiken. Snarere ville denne lede fram til borgerkrig og åpen revolusjon.
På den 2. Internasjonales kongresser ble også generalstreik diskutert, som et defensivt middel mot krig og krigsfare, eller som redskap for å oppnå parlamentariske rettigheter for arbeiderklassen.
Etter at anarkistene etter epoken med ”handlingens propaganda” gjenopptok arbeidet i fagbevegelsen og (anarko)syndikalismen oppsto i 1890-årene, kom generalstreik igjen i forgrunnen. Den franske fagforeninga CGT erklærte leg massivt for generalstreik, og ideene fant igjen innpass i flere land. Krisene i de sosialistiske arbeiderpartiene gjorde sitt til dette, de ble tvunget til visse innrømmelser overfor tanken, om enn under motstand, bl.a, fra Wilhelm Liebknecht.

1900-tallet
Like etter århundreskiftet gikk en bølge med generalstreiker over Europa, flere steder motarbeidet av sosialdemokratisk fagbevegelse. Syndikalismen vokste i styrke, men også innen sosialdemokratiet oppsto en diskusjon om generalstreik, gjerne under betegnelsen massestreik. Rosa Luxemburg gikk f.eks. Imot sosialdemokratiets tidligere ensidige betraktning av den politiske generalstreiken som et defensivt kampmiddel og så i massestreiken et eksempel på ”den proletære massens oppførsel under revolusjonen”.
I Norge hadde Kristoffer Hansteen agitert for generalstreiken i 1890-årene, men de viktigste innflytelsene kom fra Sverige, hvor bl.a. Hinke Bergegren og Axel Danielson tok opp tanken i det sosialdemokratiske partiet på samme tid. Med eksklusjonen av ungdomsforbundet og begynnelsen på den ungsosialistiske strømning, tok utviklingen fart. Etter hvert som Det norske Arbeiderpartis ungdomsforbund utviklet seg, ble det også der en sterk ungsosialistisk gruppe som agiterte mot militarisme og parlamentarisme, og for generalstreik. Bl.a. ble tyskeren Arnold Rollers brosjyre om generalstreik utgitt høsten 1906 av Kristianialaget, og det hele kulminerte i splittelsen på Skienslandsmøtet i 1909, hvoretter et reint ungsosialistisk forbund ble stiftet.
I fagbevegelsen ga de syndikalistiske strømningene opphav til Trondhjemsresolusjonen (1911) og Fagopposisjonen, sikkert både et resultat av Martin Tranmæls inntrykk fra den amerikanske halvsyndikalistiske organisasjonen ”Industrial Workers of the World” og av ungsosialistenes agitasjon. Parallelt med dette ble ”Norsk Syndikalistisk Føderasjon” stiftet (1916); den skulle fortsette arbeidet helt til etter 2. verdenskrig.
I Norge som i andre land, førte Sovjetrevolusjonen til at diskusjonen i arbeiderbevegelsen tok en armen retning, bort fra syndikalismen og generalstreiken. I Europa ble den eldste og mest ærverdige syndikalistiske organisasjonen, Frankrikes CGT, overtatt av kommunistene i 1922. Til list var det bare Spania som hadde en betydelig organisasjon som bl.a. arbeidet for ideen om generalstreik like fram til Francos seier i 1939.
Med de anarkistiske ideers gjenfødelse etter 1968, har syndikalistiske fraksjoner gjenoppstått i mange land, i Norge under den gamle betegnelsen ”Norsk Syndikalistisk Føderasjon”. Dette har gjort at generalstreiksideen igjen blir diskutert i fagbevegelsen.
R. B. M.


Genetikk
Genetikk er læren om arvelighet, og spesielt om arveanlegg. Arvelighet betyr at egenskaper som f.eks. øyenfarge eller blodtype overføres fra en generasjon til en armen. Det som overføres er arveanleggene, eller genene for disse egenskapene, og ikke egenskapene selv.
Den generelle genetikken handler om arveanleggenes natur. I hver celle er arveanlegget stedfestet i cellekjernen. Kjemisk består det av deoksyribonukleinsyre (DNA). DNA er et molekyl som bl,a. består av baser (se art. DNA-molekyl). Rekkefølgen av disse basene bestemmer genets egenskaper, f.eks. om det blir blå eller brune øyne. Forandringer i denne rekkefølgen, f.eks. utveksling av en eller flere baser kanes mutasjoner (fra latinsk: forandre) og kan føre til kreft hvis de forekommer i kroppens celler, eller til arvelige sykdommer hvis de oppstår i kimceller i eggstokkene eller testiklene. En bestemt lengde av et DNA-molekyl er et gen.
Hvert gen inneholder opplysninger om oppbygningen av et protein. Proteinet vil i sin tur være bestemmende for den egenskap vi observerer. Genene eller cellens DNA er ordnet med hjelp av visse proteiner til trådformige organeller, kromosomer. Hos mennesker har hver celle normalt 46 kromosomer; to og to er like. Disse kromosomene fordobles før celledeling og fordeles likt på dattercellene. Denne prosessen kan forstyrres av forskjellige skadelige stoffer og kan føre til at forandringer forekommer ved fordelingen av kromosomer på dattercellene. Disse forandringer kanes også mutasjoner. Disse mutasjoner kan skje i form av fordobling eller andre tallmessige endringer - av kromosomene eller i form av strukturelle omleiringer og brudd i kromosomene, olen at selve genene trenger å være berørt. Slike forandringer kan også føre til arvelige sykdommer, f.eks. mongolisme (Downs syndrom) hos barn (teltene har 47 i stedet for 46 kromosomer): Ved påvirkning av en rekke stoffer, som f.eks. vinylklorid, benzen, LSD, er det påvist kromosomskader i hvile blodlegemer.
Forandringer i baserekkefølgen i DNA-kjeden oppstår også spontant. Slike mutasjoner har funnet sted i løpet av evolusjonen (utviklingen) og foregår daglig i naturen. Bare de best egnede organismer har overlevd, og ved denne utvelgelsen har nye arter oppstått (Darwins utviklingsteori, se art. Darwinisme). Overføringen av gamle og nye egenskaper (gjennom genene) til etterkommere skjer i overensstemmelse med de såk. mendelske arveloven som gjelder på samme måle for mennesker, dyr og planter.
Midt i det 19. århundre utviklet det seg en retning finnen den menneskelige genetikken som ble kalt ”rasehygiene” og som lok sikte på å forbedre befolkningens genetiske helse. Disse ideene ble først utviklet i Frankrike, men spredde seg med tiden til andre europeiske land, f.eks. til England og Norge, og fikk et spesielt tyngdepunkt i Tyskland. Da nazismen seiret i Tyskland i 1933, fikk disse ideene et veldig oppsving; læren om at visse raser, spesielt den germanske, skulle være andre raser biologisk overlegne utgjorde en hjørnestein i den nazistiske ideologi. Ordet ”rasehygiene” kom fra nå av til å stå for tiltak som skulle fremme den ”rene” rase på bekostning av andre raser, som ble ansett som mindreverdige. Noen av følgene av nazismens bruk av de rasehygieniske teorier var drapet på 6 millioner jøder; den undertrykkende politikken overfor slaviske befolkningsgrupper i Øst-Europa; drap av mennesker med psykiske handikap i Tyskland (såkalt barmhjertighetsdrap); ”Lebensborn”-hjemmet, der man prøvde å frambringe den ”rene germanske rase” ved å la SS-menn befrukte spesielt utvalgte ariske kvinner. De ideer som dannet grunnlaget for den såkalte rasehygiene, blir i dag ansett som uvitenskapelige.
Den vitenskap som i vår tid beskjeftiger seg med læren om arvelighet hos mennesker, heler human genetikk, og den del som spesielt konsentrerer seg om arvelige sykdommer, er den medisinske genetikk. Disse vitenskapsgrener prøver å finne ut i hvilken grad medfødte sykdommer er et resultat av arv eller av det miljøet som fostret utvikler seg i.
Den medisinske genetikken studerer nedarving av genetiske sykdommer ved hjelp av slektsundersøkelser, kromosomanalyser og biokjemiske metoder. Humangenetikken er opptatt med å lage et nøyaktig kart over hvordan de enkelte arveanlegg er plassert i kromosomene. Den undersøker også hyppighet og utbredelsen av Mike gener i befolkningen. I dag er det mulig å forhindre (ved abort) enkelte arvelige sykdommer gjennom genetisk veiledning, som blir gift av spesialleger. Bl.a. kan det utføres kromosomanalyse av fosterceller fra en prøve av fostervannet.
Innen rettsmedisin benyttes viten om genene og deres arvegang til å kartlegge farskap. - Arvelighetsforskning har gift viktige bidrag til utvikling av nye plantesorter, f.eks. den såkalte grønne revolusjon (se art. Grøn revolusjon), og til husdyrforedling. Genetikken kommer til å spille en større rolle i fremtiden pga. utredninger om skadelige stoffer i miljøet, f.eks. i arbeidsmiljø eller utslipp fra atomkraftverk (se art. Kreft).
A. R.

Se også: Arv.

Genre
Genre eller sjanger (fransk: genre, latin: genus) betyr opprinnelig slekter, arter. Begrepet brakes i litteraturvitenskapen for å bestemme et skjønnlitterært verk i forhold til andre verker: Verkene er av samme eller ulik art. Det blir regnet med tre hovedgenrer: epikk, dramatikk, lyrikk, samt en rekke undergrupper. Epikk er f.eks. epos, roman, novelle. Dramatikk er bl.a. tragedie, komedie, opera. Lyrikk er sonette, ode, hymne, fedrelandsdikt, læredikt osv. Ofte blir didaktikken, den ”belærende, moraliserende” diktning, regnet som egen genre, og lærediktet vil da bli en undergruppe her. Andre genrer er f.eks. essayet, på grensen mellom skjønnlitteratur og sakprosa, og dessuten den såkalte ”populærlitteraturen” med sine undergrupper (kriminallitteratur etc).

Forsøk på inndeling
Det er gjort mange forsøk på inndelinger og grupperinger av genrer og ut fra elske kriterier. Innenfor nyere genreteori går man ut fra at gemene bare kan bestemmes konkret og nøyaktig i sin historiske sammenheng. Men det går an å trekke enkelte almene skillelinjer med en vise gyldighet. Epikk og lyrikk kan bl.a. skilles ved at epikken ofte er 3. personfortellinger på prosa, mens lyrikken er knyttet til 1. person og er på vers. Imidlertid finnes det både fortellinger og dramaer på vers, slik at verseformens poetiske effekt ikke bare er knyttet til lyrikken.
Epikkens språk er mer refererende, den refererer til hendelser og personer - til ”virkeligheten”. Men på den andre side; det den refererer til er ikke ”sent” i bokstavelig forstand: Epikken er fiksjonsfortellinger, selv om det finnes glidende overganger til den mer dokumenterende prosa. Lyrikken er mer subjektiv, her fremstilles subjektets sansninger og følelser. Dramatikken kan skilles fra epikken i tid: Epikken har ofte handling i fortid, dramaet utspiller sin handling i påtid og dessuten i dialogform mellom skuespillere på en scene. Dramaet er derfor både ”subjektivt” (personene) og ”objektivt” (den handlingen personene fremfører viser til virkeligheten utenfor scenen). Dramaets dialog skiller det fra gemene epikk og lyrikk som bygger mer på monologen. Vi kan si at forskjellene mellom genrene ligger i målet språket blir brakt på. Men her har de også noe feltes, nemlig at det språklige ettrykket og i bredere forstand kunstverkets indre oppbygning (struktur) - skaper verkets betydning. Sagt på en annen måle: Formen har betydning. Dette skiller litteraturen fra det vanlige kommunikasjonsspråket. Gjennom språket kommer lyrikken i forhold til samfunnet og den historiske erfaringen, og derfor har lyrikken også alltid et kollektivt innhold, til tross for at den er ”det subjektives medium”. Vekten på det subjektive gjør det dessuten mulig for lyrikken å fremstille historisk bestemte konflikter mellom individ og samfunn: Lyrikken får ”bruddkarakter” - diktets (”individuelle”) verden slår i motsetning til virkeligheten utenfor diktet. Språklig kommer dette til uttrykk som omformingen av kommunikasjonsspråket. Motsetningsforholdet til det eksisterende samfunnet gjør det mulig for lyrikken å la utopien om en fremtidig og bedre samfunnstilstand skinne gjennom. At lyrikken er subjektiv hindrer den altså ikke fra å være samfunnskritisk. Historisk og samfunnsmessig bestemt blir lyrikken dessuten - foruten gjennom språket og formen - i den grad subjektet er det.
Georg Lukács har definert forholdet mellom epikk og dramatikk som to forskjellige måler litteraturen kan fremstille den samfunnsmessige virkeligheten på. Epikken beskriver den historiske utvikling som en nødvendig utvikling; her trer årsaker, konflikter og utviklingsforløp klart fram i dagen. Virkeligheten på et bestemt historisk tidspunkt skisseres i sin helhet ved at det typiske trekkes fram. Dramaet fremstiller derimot store historiske kriser rundt en sentral konflikt, og her bæres handlingen av ”verdenshistoriske” personer. Dramaet har dessuten en samfunnsmessig funksjon ved at det henvender seg direkte til et publikum, dramaet er mer ”offentlig” enn epikken.
Marxistiske forsøk på genreteori distanserer seg fra tidligere genreteorier som f.eks. Goethes på flere punkter, men ikke i at de tre gemene betraktes som diktningens tre naturformer. De ulike verkene blir realiseringer (virkeliggjøring) av allmenngyldige, overhistoriske ideer. Delvis i Goethes fotspor følger f.eks. den tyske forskeren E. Staiger (”Grundbegriffe der Poetik”). Han oppløser delvis genreforskjellene ved å hevde at ethvert verk har trekk fra alle gemene, men er hovedsakelig lyrisk etc. Dessuten begrunner han dem som allmennmenneskelige kategorier: ”Begrepene lyrisk, episk, dramatisk er litteraturvitenskapelige navn for fundamentale muligheter i menneskets eksistens”.

Nytenkning
I Sovjetunionen i 1920-åre og i Praha i 1930-åre (”russisk formalisme/tsjekkisk strukturalisme”) skjer det en nytenkning innen genreteorien. Både det historiske og det systematiske ved begrepet fastholdes, men defineres på formelt grunnlag. Genre defineres som en sammensalt enhet av litte­rære virkemidler, som bare kan bestemmes kon­kret og nøyaktig i sin historiske sammenheng. Genrer kan bestemmes innenfor en epoke, aldri som en overhistorisk kategori. Innenfor hver epoke finnes det et hierarkisk oppbygd system av litteræ­re genrer, der de forskjellige undergrupper har for­skjellig funksjon. Genresystemet inngår videre i epokens samlete litterære system, som igjen må sees i sammenheng med den historiske, samfunnsmessige virkeligheten. Historisk finner det sted en forandring innenfor genrene og mellom dem. Det skjer også forandringer i forholdet mellom skjønnlitterære og ”ikke-skjønnlitterære” genrer, noe som ofte er direkte sosialt bestemt: For eksempel blir dagboken og ”privatbrevet” en viktig bestanddel i den borgerlige, engelske romanen. Ian Watt (”The rise of the Novel”) har vist at genren blir mer og mer psykologisk, i samsvar med den individualistiske borgerlige ideologi. Den engelske romanens framvekst viser dessuten at det er gjennom den spesielle genren et litterært verk knyttes til publikum og den litterære institusjonen. Disse romanenes ”private” og sentimentale form er et klart brudd med aristokratiets verdisystemer; romanen inngår som ledd i borgerskapets opprør mot det gamle samfunn.
Det er genren som bestemmer hvilke komposisjonsmidler dikteren bruker - i en viss grad, genren er framfor alt litterære konvensjoner. Disse konvensjonene danner bakgrunn både for forfatterens konstruksjon av verkene og leserens forståelse; vi kan si at genren er et ”regulativt prinsipp”, som langt på vel bestemmer både forfatterens og leserens aktivitet. Som konvensjoner mister genrene etter en stund sin effekt, ikke minst ved at det enkelte verk erstatter konvensjonene med nye virkemidler. Denne ”fornyelsen” og bruddet med konvensjonene danner grunnlaget for verkets estetiske effekt. Samtidig får genreutviklingen karakter av et stadig brudd med og en videreføring av tradisjonen.

Brudd - konvensjon
Denne forandringen av genrene og forholdet til tradisjonen har blitt viet oppmerksomhet av sosialistiske forfattere. Brechts ”episke teater” er et forsøk på å forandre dramagenren, bl.a. ut fra innsikten om at bruddet med genrekonvensjonene samtidig er en overskridelse av det borgerlige samfunnets virkelighetsoppfatning. Det var også bl.a. ut fra denne genrebevisstheten Brecht polemiserte mot den ”sosialrealistiske” kunsten; denne besto i en nivellering (utjamning) av de litterære normer og genrer på et historisk tilbakelagt nivå og var derfor ikke egnet til å uttrykke arbeiderklassens interesser.
Dette illustrerer imidlertid også en annen viktig politisk side ved genrebegrepet: Innenfor samme historiske situasjon knyttes de Mike genrene finnen genresystemet til forskjellige samfunnsgrupper og klasser, og forståelsen av et verk er til en viss grad avhengig av at leseren kjenner konvensjonene. Normeringen av genrene i Sovjetunionen på 30-tallet var derfor å vende tilbake til det nivået partiet mente massene befant seg. Brechts arbeid innebærer et høyst aktuelt korrektiv til dette ut fra innsikten om at det nye må bygge på det mest svansene i tradisjonen: Å si at noe er for vanskelig er forakt for massen.
En streng normering av genrene har historisk sett gått hånd i hånd med strenge regler i kunsten generelt. Den franske klassisismen er f.eks. særlig kjent for å pålegge dramaet reglene om ”tidens, stedets og handlingens enhet”. Det klassisistiske kunstverk var skjønt i den grad det tilfredsstilte (genre-)reglene. I ”The social history of art” har den ungarske marxisten Arnold Hauser påpekt den nære sammenhengen mellom klassisismens regulering av kunsten - genrene, ikke minst - og den merkantilistiske, sentraldirigerte økonomien. Kunsten ”underlegges absolutte regler slik hver undersåtts liv underlegges staten”.
Forholdet mellom kunst og samfunn er sjelden så direkte som i dette tilfellet. Genresystemets historiske utvikling vitner nettopp om genrenes og kunstens relative frihet fra samfunnsmessige forhold, noe som bl.a. skyldes de litterære konvensjonenes treghet.
A. L.

Se også: Estetikk, Litteratur, Realisme.

Gerhardsen, Einar Henry
Gerhardsen (1897-), født i Asker; Martin Tranmæls betydeligste elev og siden etterfølger som Det norske Arbeiderpartis fremste førerskikkelse; vårt lands ledende politiker fra frigjøringen i 1945 til den borgerlige valgseier i 1965, men med atskillig innflytelse også etterpå; en av vår histories betydeligste politiske ledere.
Gerhardsen vokste opp i knappe kår på Oslo østkant i en typisk arbeiderfamilie, som var politisk bevisst og åndelig våken. Faren, Gerhard Olsen (1867-1949), var av bondeslekt fra Asker; han var høyt respekten av sine kolleger i Oslo veivesen, hvor han ble arbeidsformann (”rodemester”), men spilte ingen betydelig rolle i organisasjonslivet; av syn var han sosialdemokrat av den gamle skole. Moren, Emma Hansen (1872-1949), kom fra et småbrukermiljø på Sørlandet, og var ikke revolusjonær.
Gerhardsen ble tidlig organisert, i 1914 i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, i 1915 i Norsk Arbeidsmandsforbund (gjennom Veivesenets arbeiderforening), men først den russiske revolusjon og protestbevegelsen mot dyrtiden her hjemme gav ham det preg av radikalisme, som man temperamentsmessig hadde kunnet skimte helt fra barneårene, og som han aldri helt har mistet. Han var til stede på galleriet under påskelandsmøtet i 1918 og kom meget tidlig inn i kretsen omkring Martin Tranmæl og Kyrre Grepp, ”den nye retning”s ledende menn, og siden med radikale intellektuelle som Karl Johanssen, Edvard Bull og (litt senere) i noen monn også Erling Falk.
I mars 1919 ble han valgt til (ulønnet) sekretær i Ungdomsforbundets distriktsorganisasjon, i 1920 blehan formarm i sin fagforening, og dessuten i Oslo Arbeidersamfund. Samme år møtte han som Ungdomsforbundets representant på Den kommunistiske Internasjonales 2. kongress i Moskva. Han var medlem av sentralstyret i DNA fra 1921 til 1969. I mai 1922 ble han sekretær i Norsk Kommuneforbund, og etter februarlandsmøtet i 1923 sekretær i DNA. I 1926 gikk han etter eget ønske over til å bli sekretær i Oslo-avdelingen, og la i de følgende 10 år grunnlaget for Tranmæl-retningens urokkelige posisjon titant hovedstadens arbeidere, men dermed langt på vei også i landspartiet, siden Oslo-benken omfattet ca. 1/3 av landsmøtets deltagere. Igjen ble han sekretær i DNA 1936 og viseformann i 1939. Gerhardsen var medlem av Oslo bystyre og formannskap 1932-45, viseordfører 19380, ordfører noen timer i 1940 og i noen uker mai/juni 1945 og rykket samtidig opp som formarm i DNA. Som ordfører mottok han konge og regjering 7.6.1945. Under krigen hadde han helt fra først av hørt til hjemmefrontens sentrale ledelse, inntil han i september 1941 ble arrestert og i påsken 1942 sendt til Sachsenhausen. I august 1944 ble han etter påtrykk fra ledende finske politikere sendt tilbake til Grini, hvor han fram til frigjøringen var med på forberedelsen av det politiske liv etter krigen. Fra dette tidspunkt av og til hans fjerde regjering tok avskjed i oktober 1965, er hans liv en viktig del av landets politikk.
At Gerhardsen er sikret en fremtredende plass i sitt lands historie, er hevet over tvil. I allmenhetens bevissthet har han dessuten selv bidradd direkte til dette ved sitt overmåte velskrevne og underholdende selvbiografiske verk i 4 bind (1970-74, Tiden). For fremtidens historikere vil imidlertid disse verker ha en enda mer begrenset verdi enn selvbiografier flest, fordi forfatteren når det gjelder flere av de vanskeligste punkter i sitt politiske liv nøyer seg med å streife dem. Først når disse punkter ved hjelp av andre kilder er blitt behørig belyst, vil hans dypere intensjoner med noenlunde sikkerhet kunne bli klarlagt, likeledes hvor stor hans innflytelse på begivenhetsforløpet i enkeltheter har vært.
Man kan av og til støte på to innbyrdes motstridende oppfatninger av Gerhardsens politiske rolle. Den ene går ut på at han etter krigen sikret seg en nesten ubetinget maktposisjon innen arbeiderbevegelsen (”Tranmæl og Nygaardsvold i en person”), og at det bare var de rammer forfatningen satte, som gjorde at han ikke var Norges enevoldshersker gjennom 20 år. Den andre oppfatning går ut på at han i hovedsaken bare var et ”reklameskilt” for en konstellasjon av makthavere - fra Haakon Lie og Konrad Nordahl til ledelsen i Høyre, Arbeidsgiverforeningen og de store næringsorganisasjoner. Gerhardsen skulle etter dette syn ha vært det mest egnede redskap til å gi det Amerika-styrte, senkapitalistiske Norge en demokratisk, ja endog bli en viss grad en ”sosialistisk” fasade. Hans enestående politiske talent bestod etter denne siste oppfatning i evnen og viljen til å spille denne bedrageriske rolle til fullkommenhet, skjønt langt på vei antakelig i god tro.
Det er all grunn til å avvise begge disse ekstreme syn. En tredje, mer balansert, oppfatning kan kanskje formuleres omtrent som følger: Når Gerhardsen med rette oppfattes som Tranmæls kronprins og arving, er det ikke minst fordi de to hadde ett og samme hovedformål: Å holde den norske arbeiderbevegelse så samlet som mulig, fordi de trodde at arbeiderklassen og dens forbundsfelter bare derigjennom kunne sikre seg et så sterkt hegemoni at det norske folk kunne samles på dens moralske og ideologiske grunnlag. Samlingen av klassen stod naturlig nok i sentrum før krigen, samlingen av hele pasjonen - omkring arbeiderbevegelsens demokratiske grunnoppfatning - kommer etter hvert mer i sentrum etter at det så ut til at de borgerlige og konservative krefter ikke lenger ville være i stand til å utøve sitt gamle hegemoni.
I forhold til dette store hovedformål måtte alle andre ”enkeltsaker”, store som små, fortone seg som sekundære. Dette er bakgrunnen for den ”prinsippløshet” som Tranmæl alltid ble anklaget for, såvel fra ”gammelsosialistisk” som fra motdagistisk og partikommunistisk hold; det er likeledes bakgrunnen for den påfallende uberegnelighet som såvel ”høyrefløyen” som ”venstrefløyen” i arbeiderbevegelsen etter krigen hele tiden har følt det hvilte over Gerhardsens holdninger, både til utenrikspolitiske hovedspørsmål (NATO, EF) og til sentrale innenrikspolitiske spørsmål fra ”sosialiseringsspørsmålet” til språkspørsmålet.
Når Gerhardsen kom til å bli en slik sentral politisk skikkelse, henger det selvsagt også sammen med en helt uvanlig kombinasjon av egenskaper: dypt rotfeste i arbeiderklassen, en intelligens høyt over det vanlige, en ualminnelig sterk helse og gode nerver, men først og sist en karakterens fasthet og målrettethet, hvor personlige hensyn hele tiden har måttet vike til fordel for hva som gagnet ”bevegelsen” og partiet - eller kanskje heller: hvor den personlige tilfredsstillelse nettopp har bestått i at det gikk helheten vel. Hans personlige beskjedenhet er ekte nok, men henger også sammen med en sjelden balanse i sinnet, en motvilje mot enhver form for narraktighet og en befriende sans for humor.
T. B.
Gerilja
Gerilja, opprinnelig spansk ”guerilla”: Titen krig, er en form for væpnet motstand som et folk griper til for å styrte et innenlandsk undertrykkelsesregime eller for å motarbeide en utenlandsk invasjons- eller okkupasjonshær. Ordet brukes ofte på samme måte som folkekrig og partisankrig (se art. Folkekrig). Opprinnelig ble betegnelsen brukt om de væpnede spanske gruppene som sloss mot franskmennene (1808-14). Men krigsformen er mye eldre, selv om den først stod fram som bevisst operasjonform under de nordamerikanske kolonienes motstand mot den britiske okkupasjonshæren (1770-årene). Under andre verdenskrig ble geriljakrig taft i bruk av en rekke land som var okkupert av aksemaktene, bl.a. av de jugoslaviske partisanene og maquis-bevegelsen i Frankrike. Senere er geriljakrig blitt stadig vanligere som ledd i undertrykte folks bestrebelser for uavhengighet og frigjøring, og den er blitt fattige gruppers og folks kampmetode mot militært sterkere regimer. Tradisjonelt har geriljaen saft utgangspunkt på landsbygda, men i enkelte land med sterk bydannelse har det også framstått bygerilja (se art. Bygerilja).
Betingelsene for å gjennomføre en vellykket geriljakrig er velegnet terreng, gjerne fjell- eller skogsområder, støtte fra den lokale befolkning og skikkelig organisasjon. Geriljaen følger også særegne strategiske prinsipper. Frigjøringsbevegelser har benyttet seg av geriljakrig som metode i bl.a. Vietnam (1946-74), Algerie (1954-59), Cuba (1956-59), Angola og Mosambik (1960-75).
Begrepet gerilja har de senere år fått en videre anvendelse, og dekker nå også geriljabevegelsen, som er den politiske overbygningen for de væpne­de styrker. De fleste geriljabevegelser av betydning har i første omgang hatt nasjonal frigjøring som mål, men mange har etter hvert utviklet en sosial­istisk målsetting.
F. N.


Ghana
Hovedstad: Accra
Sjølstendighet: 1957 (Storbritannia)
Politisk system: Militærdiktatur
Største språkgruppe: Twi-Fante 61,6 %
Flateinnhold: 238 537 km²
Folkemengde i 1973:9 355 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,7 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 5,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 287 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 3,3 %
Inflasjonsrate i 1975: 40,8 %
Yrkesaktivitet: 38,9 %z
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 44,2 %z
Eksportensidighet: Kakao 65,7
Viktigste handelspartner 1974: i-land 74,3 %
Energibruk pr. innb.: Meget lav 175 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 10,9 %
Lese- og skrivekyndighet: 25 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 46
Spedbarnsdødelighet: 5,94 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 3,64 $
Forklaringer og fotnoter står foran i hvert bind

I 1957 ble Ghana selvstendig som den første av de britiske koloniene i Afrika. - Landet hadde som koloni hatt navnet Gullkysten, et navn som spalte på landets historie. Det var en av de tre ”kystene” der europeerne hentet seg afrikanske rikdommer i perioden fra 1400-tallet og framover. De to andre kystene var Elfenbeinskysten og Slavekysten. Og alle disse tre varene har spilt en betydelig rolle i Ghanas historie. Siden slutten av 1400-tallet har landet vært dominert av ulike europeiske makter portugisere, så hollendere, dansker og til slutt briter. Men landet har også en armen, eldre historie, som bl.a. avspeiler seg i det navnet landet fikk ved selvstendigheten. Da europeerne kom til Afrika, ble de av mange afrikanere bare oppfattet som en ny handelspartner. Helt siden 700-tallet hadde det vært livlig handel over hele Vest-Afrika mellom store riker og over store områder. I det indre av Vest-Afrika fantes mektige stater med navn som Ghana, Máli og Songhai. Når de nye selvstendige statene i Afrika skulle finne navn som brøt med den europeiske tradisjonen, valgte flere å bruke de gamle afrikanske statsbetegnelsene. De geografiske og historiske forbindelsene mellom de opprinnelige rikene og dagens stater er imidlertid ytterst tvilsomme. Det gamle Ghana lå f.eks. innenfor det som er dagens Mali. Men at Ghana fikk dette gamle afrikanske navnet, var et uttrykk for den ideologi som preget den nye selvstendige staten i 1957 nemlig pan-afrikanismen, dvs. tanken om ett Afrika.
Lederen for den nye staten var Kwame Nkrumah. Han hadde vært leder for nasjonalistbevegelsen i Ghana i flere år. Han ble født i 1909, begynte som lærer, men fikk sjansen til å studere videre bl.a. i USA der han var i ti år, og seinere i England, der han var en av lederne i det politiske arbeidet blant afrikanerne i landet. Han var en av organisatorene av den første pan-afrikanske kongressen. Han vendte tilbake til Ghana i 1947 og ble leder for en bevegelse som hadde navnet United Gold Coast Convention (LIGCC). Dette var en forholdsvis moderat nasjonalistbevegelse med støtte i første rekke hos det fåtallige afrikanske borgerskapet. Nkrumahs politikk kom til å stå i motsetning til denne gruppa. Han satset på å bygge en mer radikal massebevegelse - der han støttet seg på fire grupper i det ghanesiske samfunnet. Den mest betydningsfulle gruppa i nasjonalistbevegelsen var de unge, halvt utdannete og uetablerte som hadde kommet til byene under høykonjunkturene i den ghanesiske økonomien like før og under den andre verdenskrig, men som gikk arbeidsløse og uten muligheter for å skaffe seg skikkelig fotfeste i samfunnet på grunn av lavkonjunkturene etter krigen. Denne gruppa hadde forgreininger til filleproletariatet i byene. Og det var i disse gruppene at Nkrumah i første rekke kom til å skaffe seg sine mest ivrige tilhengere. Den andre sentrale gruppa i nasjonalistbevegelsen var veteranene fra den andre verdenskrig. De hadde kjempet for britene, i første rekke i Asia, og var blitt lovt arbeid når de kom tilbake til Ghana. Det fikk de ikke. Den tredje gruppa var bøndene som var misnøyde med at de fikk dårlig betaling for sine varer og måtte betale høye priser for det de måtte kjøpe. Den fjerde gruppa var arbeiderklassen - som kjempet for høyere lønn og retten til å drive faglig virksomhet. Arbeiderne, som var forholdsvis få, kom til å utgjøre den mest bevisste og sosialistiske delen av nasjonalistbevegelsen.
Med støtte i disse gruppene drev Nkrumah fram en aktiv motstandspolitikk mot britene. Han krevde øyeblikkelig selvstendighet og organiserte boikotter, streiker og ulike ikke-voldsaksjoner.
I 1949 brøt Nkrumah med de moderate kreftene i LIGCC og dannet Convention Peoples' Party. Og som leder av dette partiet vant han de valgene som ble holdt først i 1951 og deretter framfor uavhengigheten i 1957.
Ut over kravet om selvstendighet var grunnlaget for nasjonalistbevegelsen uklart, og politikken til Nkrumah kom også til å være preget av uklarhet. Den innebar ikke noe brudd med den vestlige imperialismen. Den var nok sosialistisk i ord, men i liten grad i praksis. Særlig kom det til å utvikle seg motsetninger mellom regjeringen og arbeiderbevegelsen fordi lønnsutviklingen var negativ. Samtidig viste det seg at korrupsjonen økte, og i stedet for å bygge ut masseorganisasjonen ble det politiske arbeidet rettet mot en grotesk persondyrking av Nkrumah. Han holdt fast på visjonen om et sterkt og samlet Afrika. Men han var ikke i stand til å omsette dette i praksis. Politikken var preget av manglende konsekvens og førte til at de rike ble rikere, og de gruppene som hadde vært kjernen i nasjonalistbevegelsen, forble fattige.
I 1966 gjorde en del offiserer militærkupp, under henvisning til Ghanas økonomiske problemer, Nkrumah, som var på besøk i Kina, ble frataft makten. Han reiste til Guinea og levde der i eksil fram til sin død i 1972. Det var framfor alt fire mektige grupper som stod bak motstanden mol Nkrumah-regimet. Det var for det første hæren, og dernest det afrikanske borgerskapet, som ikke syntes det fikk stor nok otteiling som ledende embetsmenn og som var motstandere av de restriksjoner som Nkrumah-regimet la på den økonomiske virksomheten. For det tredje var de store kakaobøndene motstandere av regimet fordi CPP støttet de små bøndene. Endelig kom Nkrumah til å stå i motsetning til de gamle makthaverne - de tradisjonelle høvdingene. Hæren utnyttet misnøyen. I 1969 var det valg, og hæren overlot styret til Kofi Busla som ble leder for en sivil regjering.
Busia tilhørte den sentrale opposisjonen mot Nkrumah. Og hans politikk var katastrofal på det økonomiske område. På den ene sida forsøkte han å gjøre seg til venns med den internasjonale storkapitalen, og på den andre sida forsøkte han å spille på nasjonalistiske strenger. Under hans regime trakk de store internasjonale firmaene enorme midler ut av Ghana, og til tross for at prisene på kakao var høye, sank hele tida Ghanas valutareserver. Busla-regimet utviste også vesten alle afrikanere fra andre land av Ghana. Mellom en halv og en million mennesker ble tvunget til å fortale landet. Han spille på de etniske motsetningene i landet, og grep inn mot de demokratiske rettighetene. Det var nødt til å komme et nytt kupp - det kom i 1972 og ble ledet av oberst Acheampong som seinere har vært statssjef i landet.
Militærregimet forsøker å føre en politikk som ligger i en slags forlengelse av Nkrumahs. Det vil si at det prøver å bygge opp en slags blandingsøkonomi der store foretak er halvnasjonale. For eksempel bestemte-regjeringen at alle store selekaper i landet skulle organiseres slik at 55 prosent av aksjene skulle eies av den ghanesiske regjering. Dette innebærer at både regjeringen og dens fremste støtter - de militære, offentlige tjenestemenn og bøndene - og de internasjonale selskapene er fornøyde. Regjeringen skaffer seg inntekter som bl.a. blir brukt for å heve lønnene for offentlig ansatte, og senke prisene på jordbruksvarer, olen at dette lykkes. De internasjonale selskapene sikrer seg et stabilt samarbeid med en vennligsinnet regjering.
Acheampong-regimet har vært utsatt for kuppforsøk, og har møtt motstand fra de fattige og fra de intellektuelle. 5. juli 1978 overtok generalløytnant Fred Afukko makten ved et statskupp. Dette vil sannsynligvis ikke endre de sosiale forholdene i landet. Det er et typisk afrikansk militærregime, dvs. det har luen aktiv støtte i folket og er symptom på de afrikanske samfunnenes krise, som i første rekke er av økonomisk karakter. Landenes rikdommer trekkes ut - f.eks. har det blitt hevdet at minst 17 prosent av Ghanas bruttonasjonalprodukt hvert år overføres til det internasjonale kapitalistiske systemet.
Den politiske selvstendigheten som Nkrumah gikk i spissen for å innføre, kan aldri bli reelt før den også blir økonomisk.
H. R.

Litteratur: S. Amin: Neo-Colonialism in West Africa, Harmondsworth 1973. B. Davidson: Black Star, Harmondsworth 1973. Ghana - guldkust, stavkust, kakaokust, Stockholm 1975.

Ghetto
Betegnelsen ble før brukt om de galer eller bydeler i europeiske byer hvor folk av jødisk religion ved lov var henvist til å bo. Betegnelsen brukes nå også mer generelt om bydeler hvor en bestemt etnisk gruppe dominerer, og hvor segregeringen (isolering) bunner i sosial og økonomisk diskriminering heller enn i juridiske tvangsmidler. En enda løsere bruk av betegnelsen finner vi i uttrykk som ”husmorghetto” om drabantbyer, og ”student-ghetto”, om universiteter.
I Romerrikets byer bodde folk av forskjellig etnisk herkomst ofte i egne bydelen men ferdedes i hverandres områder olen spesielle juridiske reguleringer. Innestengningen av jøder i egne galer eller kvarter lok til under korsfarertiden, dels som en beskyttelse av jødene etter massakrer, dels som uttrykk for den katolske kirkes tiltakende undertrykkelse av den jødiske religion. Kirken fryktet jødisk innflytelse over de kristne og ivret for segregering. Laterankonsilene av 1179 og 1215 forbød kristne å bo i samme områder som jøder. Loven ble bare sporadisk håndhevet i de fleste land, men Spania innførte egne jødiske bydelen allerede i det 13. århundre. I Frankfurt am Main ble jødene stengt inne i en egen bydel i 1460 og i Venezia i 1516. Segregering ble ikke systematisk gjennomført før under motreformasjonen. Et pavelig dekret i 1555 påbød jøder å leve i egne bydelen i alle katolske land.
Betegnelsen ”ghetto” stammer fra denne tiden. Opprinnelsen antas å være det italienske ordet for jernstøperi, det lå et slikt like ved det jødiske kvarteret i Venezia. Denne ghettoen ble fremholdt som et mønster. Det ble bygget murer rundt den jødiske bydelen, ved portene sto kristne vakter. Portene var stengt om natten og ved kirkelige høytider. Innenfor murene hadde jødene en betydelig grad av selvstyre, med egne skoler, lang, domstolen og forsorgsinstitusjoner. Men de hadde portforbud, var avskåret fra å delta i de fleste ynker, hadde ikke samme borgerlige rettigheter som kristne, var hardt skattlagt og måtte bære spesielle urenker som viste at de var jøder når de beveget seg utenfor murene. Jøder var avskåret fra å eie jord, ghettoene kunne derfor ikke vokse i takt med befolkningsøkningen. Husene ble bygget på i høyden og gatene overbygde, ghettoene var som regel overbefolkete, mørke, og brann- og helsefarlige. Men ghettoene var ikke bare et påtvunget bosted, de utviklet også sitt eget verdisystem og en livsstil som var karakterisert av gjensidig hjelp, menneskelig varme, intenst religiøst og intellektuelt liv, men også indre stridigheter og trangsyn.
Etter revolusjonen ble portforbudet i ghettoen og lignende restriksjoner opphevet i Frankrike, og jøder fikk etter hvert folie borgerlige rettigheter i de fleste vesteuropeiske stater. Men ghettoene fortsatte å eksistere som egne bydelen i Øst-Europa og i arabiske land langt inn i vårt århundre. Ved den jødiske masseutvandringen fra Øst-Europa til USA i slutten av forrige og i begynnelsen av dette århundret, slo innvandrerne seg gjerne sammen i egne gater, dannet selvhjelpsorganisasjoner, menigheter, skoler osv. I Norge har vi aldri hatt ghettoer, jøder fikk adgang til riket først ved grunnlovsendring i 1851, og den jødiske innvandringen har vært meget begrenset.
Ghettoer som avgrensete områder hvor bare jøder fikk bo og ikke bevege seg utenfor , ble gjeninnført i østeuropeiske land med stor jødisk bosetting under den nazistiske okkupasjonen under 2. verdenskrig. Disse nyetablerte ghettoene hadde ikke noen form for indre rettigheter og selvstyre, men var rene oppsamlingsområder underveis til gasskamrene. I Warszawa ble 450 000 jøder stengt finne i en egen bydel i 1940, i 1943 var der bare 40 000 igjen som ventet på deportasjon. De gjorde opprør, og holdt stand praktisk talt uten vågen i vesten en hel måned mot regulære tyske tropper før oppstanden ble knust. Bare en håndfull klarte å rømme.
M. V.

Se også: Antisemittisme, Jøde, Slum.