Gabon
Hovudstad: Libreville
Sjølvstende: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Eittpartisystem
Flateinnhald: 267 667 km²
Folkemengd i 1973: 515 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 1,1 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 2,5 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973:1 248 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,7 %
Inflasjonsrate i 1975: 28
Sysselsette i primærnæring: 84,1 %
Sysselsette i industri: 7,1 %
Syssellette i handel og tenesteyting: 8,2 %
Yrkesaktivitet: 59,8 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 46,6 %
Største eksportvaregruppe: Råolje 40,7
Viktigaste handelspartnar 1972: Frankrike 44,5 %
Energibruk pr. innbyggjar: Låg 984 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0,0
Lese- og skrivekunne: 12 %
Militærutgifter pr. innb., 1973: 13,08 $
Tilslutning til militærallianse: Frankrike

Galskap
Galskap er det som ikke er fornuftig, ufornuft. Hva som defineres som galskap i et samfunn, avhenger av samfunnets oppfatning av hva som er fornuft. Hvordan et samfunn behandler de gale, avhenger av toleransen for det ufornuftige og irrasjonelle.
Hvis en kvinne snakker til Gud, her hun; hvis Gud snakker til henne, er hun gal, sinnssyk. I det minste ville hun i vårt samfunn blitt stemplet som sinnsyk, i middelalderen ville hendingen sannsynligvis bli forstått som en åpenbaring. I India kunne hun ha vært besatt av en ånd som hele stammen var nødt til å lytte til. Vårt samfunn erfarer galskapen som sykdom, men som den franske filosofen Michel Foucault viser, er dette bare en mulig erfaring av den gale. I boka ”Galskapens historie” viser han hvilken plass den gale har halt i vår kultur fra middelalderen og fram til vår tid.

Galskap i middelalderen
I middelalderen og fram til renessansen ble galskapen erfart på en tvetydig måle: de gale var en del av samfunnet, men samtidig halvt utstøtt. De seilte rundt på de såkalte narreskipene, som ikke bare var en litterær drømmeflåte, men som virkelig reiste rundt fra havn til havn. De gales seilas ble et symbol på deres grensestilling i middelaldermenneskets verden.
Den gale hadde også en kritisk rolle: i farser fikk den gale, den enfoldige og tåpens skikkelse større og større betydning. På teatret finner han sin plass som sannhetens bærer: han er narrenes narr som i sitt enfoldige språk uttaler fornuftens ord. Også i tidens malerier gjør den gale sitt inntog. Hieronymus Bosch' bilde ”Hyllest til Galskapen” er laget som en lang narrenes dans der hvert yrke og hver stand går forbi etter tur. Galskapen vitner om dødens nærvær, om eksistensens latterlige gangløshet.
Galskapen var altså langt på veg ”fri” innenfor middelalderens samfunn, den var en menneskelig virkelighet som skremte og fascinerte på samme tid. Men middelalderen hadde allikevel sine syndebukken noe de brutale hekseprosessene taler sitt tydelige språk om. I middelalderens religiøse univers ble avvik forstått i religiøse begreper: den som opponerte mot de herskende dogmer var en kjetter eller en heks i Satans tjeneste. Homoseksualitet ble for eksempel forstått som kjetteri (på engelsk er ordet for sodomi og kjetteri det samme, ”huggery”). Satan og heksene hans var en like viktig del av den kristne religionen som Gud og helgnene. I 1486 kom den berømte ”Malleus Maleficarum” (Heksehammeren) som ga inkvisisjonen et redskap til å avgjøre hvem som var heks. Ordet heks er hebraisk og betyr opprinnelig giftblanderske, spåkvinne. Heksebegrepet forener okkult urakt med evne til velgjerning og forbrytelse. Grunnen til at heksene vanligvis er kvinner er, ifølge Heksehammeren, at hekseri ”kommer fra sanselig lyst, og her er kvinnene umettelige.” (Se art. Heks.)
Mens hekseri i middelalderen er kjetteri og avvik fra religiøse normer, vil vår tid forstå heksene som sinnssyke. Mange hevder at vi nå endelig har funnet sannheten om hekseriet: egentlig var heksene sinnssyke og burde halt psykiatrisk behandling. Psykiateren Zilborg hevder at Heksehammeren kunne blitt en moderne innføringsbok i deskriptiv psykiatri dersom heks ble erstattet med pasient og Djevelen strøket ut. Hvordan et samfunn forstår avvik avhenger av dette samfunnets sosiale og økonomiske organisering, av den kulturelle selvforståelsen og de begrensninger denne har.

Innesperring
I opplysningstida skjedde en forandring i oppfatningen av galskapen. De gale ble sperret finne i store interneringshus sammen med forbrytere, arbeidsløse og andre uproduktive mennesker. Alle som ikke var i stand til å delta i produksjonen ble internert. Almenhospitalet i Paris ble grunnlagt ikke som en medisinsk institusjon, men som en ordensinstans (se art. Fengsel). Tilsvarende fantes ”Workhouses” i England og ”Züchthaüsern” i Tyskland. Mens galskapen fram til renessansen hadde vært knyttet til oversanselige fenomener, ble den i opplysningstida moralsk fordømt som lediggang, for første gang ble galskapen et sosialt problem. For ikke lenge siden hadde den vært tilstede i fullt dagslys: i Kong Lear og Don Quijote. Nå hersket fornuften i ren tilstand - synet av den gale katte kun på forakt og skam. Galskapen ble noe en kunne vise fram, for noen slanter kunne man se de gale bak gitrene: de ble monstre~ som betyr ting til å vise fram. Galskapen var ikke lenger noe en muligens kunne finne i sitt eget indre, fornuften kunne med suverent god samvittighet ta i øyesyn dette helt andre og fremmede som den selv ikke hadde noe som helst slektskap med. For opplysningstida var galskapen rett og slett ufornuft, klarest uttrykt i deliret. Ordet delir er avledet av lira, en fure, og delir betyr egentlig at man går ut av furen, bon fra fornuftens rette veg. Encyklopedien foreslo følgende definisjon av galskap: Å fjerne seg fra fornuften ”i tillit til og med full overbevisning om at man følger den, det synes for meg å være det man kaller å være gal.” Galskapen var villfarelse og forblindelse.

Galskap som sykdom
Først gjennom vår egen tids klassifisering av galskapen gjennom den vitenskapelige psykiatrien, mister galskapen sin karakter av trussel og frihet som den vanlige fornuft kun må tie overfor. Galskapen blir bare galskap, noe som kan klassifiseres på linje med andre medisinske symptomer: først nå blir galskapen sinnssykdom. Forståelsen av galskap som sykdom, patologi, vokser fram i løpet av 1800-tallet. Allerede mot slutten av 1700-tallet ble de første asylene grunnlagt som institusjoner utelukkende for de gale. Philippe Pinel, som opprettet de første asylene i Frankrike, har fått æren av å ha befridd de gale fra opplysningstidas internering. Men det som for ettertida skulle bli stående som frigjøring av de gale, innebar også en ny moralsk fordømmelse av galskapen. For første gang ble den gale et ansvarlig subjekt, og galskapen knyttet til skyld: for å forbedre seg måtte den gale refses og straffes. For opplysningstida eksisterte ikke skillet mellom det fysiske og det moralske, og det er fåfengt å prøve å skille fysiske og psykologiske behandlingsmetoder. Bad og dusj ble brukt som helbredende midler i samsvar med legenes teori om nervesystemet: det gjaldt å gjenoppfriske organismen. Med Pinel fikk bruken av dusj en helt rettslig karakter, og dusjen var en vanlig straff i asylet. Legen vant ikke sin autoritet som vitenskapsmann, men som vismann og dommer. Han var en slags Far som skulle oppdra sine barn. Riktig oppførsel ble definert gjennom den borgerlige familiens verdier, og konverserende teselskaper inngikk som en del av terapien. Det var ikke mulig å snakke med den gale, kun å snakke til vedkommende. På denne bakgrunnen hevder Foucault at sinnssykdommen er fremmedgjort galskap. Den vitenskapelige psykiatriens monolog over galskapen fortsatte inntil Freud, som var den første til å gjenopprette dialogen med irrasjonaliteten.

Antipsykiatri
Erfaringen av galskapen som sykdom, som gjennom den tradisjonelle psykiatrien framstår som noe naturgitt, er altså bare en mulig erfaring av galskapen. Dette blir klan ved en søken bakover i europeisk historie, og om mulig enda klarere ved et studium av de såkalte primitive samfunn. Det å være sjaman, dus. religiøs leder og medisinmann i en stamme, innebærer å ha kontakt med bevissthetstilstander, blant annet av ekstatisk natur, som i vårt samfunn ville blitt karakterisert som psykopatologiske sinnssyke. Sjamanen er hellig, gjennom ham har stammen kontakt med en hinsidig virkelighet. Åndene snakker gjennom ham, og han kan derfor bli religiøs leder. På liknende vis forstår voodoo-kulturen (Haiti) og zar-kulten (Etiopia) galskapen som åndebesettelse. I disse samfunnene er det å ha vært besatt, gal, en forutsetning for å kunne helbrede.
I mange stammesamfunn er det særlig kvinnene som blir besatt av ånder. Gjennom åndene kan de gi uttrykk for dype psykiske behov som de ellers ikke har mulighet for å uttrykke: i en åndebesettelse er det ikke de ”selv” som snakker, og de behøver derfor ikke ta ansvar for det som sies. Stammen er forpliktet til å høre på åndenes tale, og kvinnene får sine ønsker oppfylt. På denne måten oppveier og balanserer disse stammene en ekstrem kvinneundertrykking.
Forestillingen om den gale som en som har tilgang til hemmelig, esoterisk, kunnskap er gammel også i vår sivilisasjon: hebraiske profeter (hebraisk skiller ikke språklig mellom profeti og galskap) og Oraklet i Delfi. Og som Erasmus sier, er den gale en ”sannsiger hvis virkelige innsikt er forkledd som en slags galskap”. Det er slike tradisjoner antipsykiatrien (Laing, Cooper, m.fl.) tar opp når de hevder at galskapen kan være en gjenfødsel, en berikende reise gjennom ens eget indre som medfører ny erkjennelse. Hvordan en psykose oppleves avhenger imidlertid i stor grad av de holdningene den gale møter i sine omgivelser. Den gale trenger en ”fødselhjelper”, en som kan være med henne og hos henne i den voldsomme angsten som psykosen er. Hvis terapeuten er en slik nærværende person, kan den psykotiske opplevelsen bli et utgangspunkt for videre vekst, ikke bare noe en snarest mulig skal bringes tilbake fra, til en ”normal” opplevelse av seg selv og verden. Alt for ofte vil det psykiatriske sykehuset møte den psykotiske som om vedkommende virkelig var helt gal og hermes ord og oppførsel totalt uforståelig. Sykehusets fremmedgjørende reaksjon kan da befeste den gales opplevelse av at verden er et umulig sted å være, og at hun like godt kan holde seg i sin egen (gale) verden. På denne bakgrunnen hevder Cooper at ”de gale er vår tids kvalte poeter”.
Antipsykiatriens syn på galskap innebærer en fare for å romantisere den psykotiske opplevelsen. En psykotisk reaksjon er et sammenbrudd, og personen vet ikke hvilken verden som er den virkelige: hun skiller ikke lenger mellom egne indre fantasier og den ytre virkeligheten. Når en poet øser av sin mer eller mindre ”gale” fantasi for å skape, er dette noe hun (i huen fall til en viss grad) har kontroll over. Den psykotiske personen har ikke lenger en slik kontroll, hun er underlagt opplevelsene sine. Og selv om ordene hermes inneholder en sannhet, skjønner hun ikke det selv, i hvert fall ikke umiddelbart. Derfor er opplevelsen av angst og avmakt ofte overveldende ved en psykotisk reaksjon.
Antipsykiatriens fortjeneste ligger i å påpeke at psykosen også er forståelig. Særlig har den vist at den psykotiske reaksjonen kan være en reaksjon på familieforhold. Dette er et brudd med tradisjonell psykiatri som ser på sinnslidelsen som noe man har, på linje med en organisk skade. (Det finnes riktignok også psykoser som skyldes organiske skader, se art. Psykose.) Allerede Freud viste at alle psykiske fenomener, enten det var drømmer, forsnakkelser eller psykiske symptomer, var ebetydningsfulle. Symptomer, enten de er psykotiske eller neurotiske, blir meningsfulle ut fra personens livshistorie. Utviklingspsykologien har vist at barnets forhold til de nærmeste kan lide skade på Mike vis, slik at når personen seinere står overfor vanskelige livssituasjoner, har hun ikke nok psykisk ”ballast” til å takle dem på en måse som er konstruktiv for henne selv. Den psykotiske eller neurotiske reaksjonen blir i dette perspektivet en slags utviklingsskade: Personen stivner i større eller mindre grad i en gjentakelse av gamle måler å forholde seg på, slik at hun blir ute av stand til å utvikle seg videre. Den tradisjonelle psykiatrien slår utenfor den gales verden og stempler hermes fantasier som forskrudde og uriktige, syke. Moderne psykologi og antipsykiatri vil i motsetning til dette gå inn i den gales subjektive opplevelse og lytte til den mening denne uttrykker, uansett hvor ”sprø” den virker.

Symptomer er et språk
I den nåværende situasjon er det særlig iøynefallende hvordan forsøkene på kvinnefrigjøring kan føre til psykiske problemer for mange kvinner. Kvinnene betaler for sitt opprør med psykiske problemer. Nye krav og forventninger vil lett komme i konflikt med dype, irrasjonelle behov, knyttet til den tradisjonelle kvinnerollen og identiteten som kvinne. Kvinnen vil forandre situasjonen sin, allikevel er hun ikke rede til det på det dypere nivå. Resultatet kan være et sammenbrudd. Hun får psykiske symptomer, kanskje depresjon, frigiditet eller angst, og dette er en beskjed til henne om at noe er galt, om at livssituasjonen hermes på en eller armen måle er utilfredsstillende. Hennes symptomer er et opprør mot en uutholdelig situasjon, men opprøret vendes på selvødeleggende måle mot henne selv. For å komme videre må hun, eventuelt i en terapi, arbeide seg gjennom den smerte og angst som kommer når tilværelsen ”går i oppløsning”, og når situasjonen krever andre løsninger enn dem hun har vært vant til.
I en slik situasjon, når et menneske reagerer med psykiske symptomer, er det lett å stemple henne som syk, eller til og med gal. Men med sine symptomer forsøker personen på en fortvilet måle å si noe, og det er kanskje den eneste måten hun greier å si det på akkurat da. Kroppsspråket eller symptomspråket er en slags ”løsning” når individet vil uttrykke noe uten å ta ansvaret for det: Gjennom hodepinen kan en kvinne f.eks. uttrykke at hun vil være i fred, uten at det er hun ”selv” som sier det. Og derfor er dette indirekte språket så vanskelig å forstå, både for den som ”bruker” det og for dem som omgir henne. Så selv om de psykiske problemene og den neurotiske eller psykotiske reaksjonen er forståelig ut fra et psykologisk perspektiv, er det ikke alltid så lett å forstå den i dagliglivet. Snarere vil man tenke om personen at hun er irrasjonell, urimelig eller halvgal. Men hvis man ser de psykiske problemene som livsproblemer som det er mulig å arbeide seg gjennom, gis det en mulighet for at den konfliktfylte situasjonen kan bli utgangspunkt for utvidet bevissthet og personlig vekst. Denne muligheten kan forsvinne hvis man stempler den det gjelder som syk eller gal.
Den tendensen vi ser i vårt samfunn til å gjøre livsproblemer til psykiatrisk sykdom, er svært urovekkende. Reelle samfunnsmessige og mellommenneskelige vansker slår i fare for å bli ”psykiatrisert” vekk. Det er dette som skjer når politisk uenighet gjøres til psykiatrisk problem, slik det skjer f.eks. ved interneringen av politisk opposisjonelle i Sovjetunionen. Dette er en viktig strategi for umyndiggjøring - egentlig politisk og moralsk uenighet blir her skjult i den vitenskapelige psykiatriens språkdrakt, og gjøres dermed utilgjengelig for diskusjon.
Med den vitenskapelige psykiatriens framvekst forsvinner galskapen, i betydningen erfaring av det irrasjonelle, ut av den offisielle europeiske historien. Moderne psykologi har med sin forståelse av galskap som livsproblemer gjenopptatt dialogen med irrasjonaliteten. For livsproblemer er noe som berører alle, - og det er vel derfor denne forståelsen har så vanskelig for å slå skikkelig gjennom, både i de psykiatriske institusjonene og ute i samfunnet.
Vårt samfunn skaper en høy grad av psykiske lidelser, blant annet en stor grad av lidelser knyttet til mangel på følelse av tilhørighet og identitet. Planlegging som gjelder menneskelige forhold og følelsesmessige behov ofres ingen omtanke i vårt samfunn, som er dominert av det som er blitt kalt den ”tekniske kraft”. Men psykologien viser at integrering av de følelsesmessige, intuitive og mindre kontrollerte sidene av bevisstheten er en forutsetning for psykisk sunnhet og for skapende virksomhet. Disse egenskapene blir i vårt samfunn ansett som kvinnelige, og de står lavt i kurs. På denne bakgrunnen kan en si at det kvinnelige er vår kulturs ”ubevisste”. Den nye kvinnebevegelsens enorme betydning ligger ikke minst i at den har gjort disse problemene politiske og knyttet dem til kampen for et nytt samfunn.
S. G.

Se også: Psykiatri.
Litteratur: M. Foucault: Galskapens historie, Oslo 1973. R. D. Laing: Det spaltede selv, Oslo 1968. T. S. Szasz: The myth of mental illness, London 1972 og The manufacture of madness, New York 1970. H. Green: Jeg lovet deg aldri en rosenhave, Oslo 1971.

Galtung, Johan
Galtung (1930-), norsk samfunnsforsker og samfunnskritiker. I den kalde krigens epoke presset Galtung fram begreper om fred og fredsforskning som pekte framover mot det mer åpne, samfunnskritiske klima i 1960-årene. I den offentlige debatt har han siden 1953 deltatt med innlegg i de fleste av de ”saker” som radikaliseringen etter krigen er knyttet til: Pasifisme, atomprotest, fengselsreform, Tredje verden-solidaritet, Vietnam, EF-striden osv. Hans provoserende kombinasjon av en viss overklassestil og radikalt utfordrende standpunkter har i hele denne tiden halt en hypnotisk tiltrekningskraft på forargede petitskribenter i den borgerlige presse.
Forholdet mellom Galtung og den organiserte venstrefløy i Norge har vært preget av gjensidig ambivalens, bl.a. på grunn av Galtungs sterkt kritiske innstilling til marxismen. Han har derfor halt Tite å si for organisasjonsarbeid og praktisk-politisk strategi, men desto større betydning som effektiv taler og skribent i bestemte saker, og som uavhengig opinionsdanner i vid forstand.
Som forsker har Galtung kommet med bidrag på grovt sett fem områder: 1. Samfunnsvitenskapelig metode (f.eks. ved boka ”Theory and Methods of Social Research” , 1967). 2. Fredsforskning (se f.eks. ”Fred, vold og imperialisme, 6 essays i fredsforskning”, 1974). 3. Framtidsstudier (”Images of the World in the Year 2000”, 1976). 4. Utviklingsforskning (”Members of Two Worlds. A Development Study of Three Villages in Western Sicily”, 1971, og ”The True Worlds: A Transnational Perspective”, 1978). 5. Makro-historie (kap. 13 i ”The Cambridge Modern History”, Companion Volume, 1979).
Institutt for fredsforskning (PRIO) ble startet av Galtung som en avdeling av Institutt for samfunnsforskning i 1959, fra 1966 har det vært egen institusjon. Han var professor i konflikt- og fredsforskning ved Universitetet i Oslo 1969-77; rektor ved Inter-University Centre, Dubrovnik, 1973-77; president i World Future Studies Federation 1974-77; professor i Genève og leder for FN-Universitetets 25-lands-prosjekt i utviklingsforskning fra 1977/78; æresdoktor og gjesteprofessor ved en rekke universiteter.
E. R.

Litteratur av Galtung: Gandhis politiske etikk (sammen med A. Næss), Oslo 1955. Fengselssamfunnet, Oslo 1959. EF. En supermakt i verdenssamfunnet, Oslo 1972. Hva kan vi lære av kineserne? (sammen med F. Nishimura), Oslo 1976. Hvordan skal det gå med Norge? Artikler 1953-77, Oslo 1977. Essays in Peace Research I-V og Essays in Methodology I-II (under utgivelse i København fra 1976).

Gambia
Hovudstad: Bathurst
Sjølvstende: 1965 (Storbritannia)
Politisk system: Ettpartisystem
Flateinnhald: 11 295 km⊃2
Folkemengd i 1973: 493 000
Årleg vekst i folkemengda 1970-73: 2,2 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 4,1 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 163 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 1970-74: 5,0 %
Inflasjonsrate i 1975: 26 %
Største eksportvaregruppe: Oljehaldig frø 50,8 %
Viktigaste handelspartnar 1973: i-land 78,8 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg 87 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 0,0 %
Lese- og skrivekunne: 10 %
Døyingsprosent for spedbarn: 8,26

Gandhi, Mohandas K.
(1869-1948), også kalt ”mahatma” (”stor sjel”), indisk frihetskjemper, sosialreformator, anta­kelig den viktigste enkeltperson i utformingen av en teori og praksis for ikkevold (hindi: ”ahimsa”) gjennom sin ”satyagraha” -metode (hindi: ”å holde fast ved sannheten”). Gandhi tilhører de forholds­vis få som retter seg like sterkt mot direkte som mot strukturen vold (se art. Vold) i sin kamp for ikkevoldelige kampformer mot kolonial utbytting mellom land (særlig England i India, og boerne overfor inderne i Sør-Afrika), mot byers utbytting av bønder, mot klasse- og kastesamfunns utbytting av de nederste i samfunnet (i India de kasteløse, ”hanjans” -”Guds barn”), mot menns utbytting av kvinner. Gandhis idealsamfunn var basert på utallige små, selvbærende enheter (særlig da landsbyer) i stand til å livnære seg selv (og befolket av individer som også, med et minimum av eiendom - ei geit, en rokk, noen palmetrær - kan holde seg i live i nødsfall) hvor mennesker av ulike kjønn og kaster arbeider side ved side. Gandhi var tilhenger av et horisontalt kastesamfunn med yrke bestemt ved fødselen, hvor alle kaster er likeverdige og virker som en fagforening som beskytter mot konkurranse og dertil fritar mennesker for valg av yrke slik mennesker stort sett er fritatt fra valg av kjønn.
Gandhis metode var en kombinasjon av ikke-samarbeid og sivil ulydighet med konstruktivt arbeid. Metoden er komplisert i forhold til slike enkle former som den vestlige arbeiderklasses hovedvåpen: streik. Gandhi ville for eksempel boikotte engelske tekstiler, men ikke for å ramme britiske arbeidere, kjøpmenn eller indiske kjøpmenn. Poenget var ikke å tvinge dem til å gi opp økonomisk dominans av India ved å styrte dem ut i nød (Gandhi organiserte til og med pengeinnsamling for dem), men å få inderne til å bygge opp, igjen, sitt eget tekstilhåndverk, altså til å stole på sine egne krefter.
Det er vanskelig å gi noen vurdering av Gandhis liv og virke selv tredve år etter at han ble drept av en mer ortodoks hindu, Godse (som forøvrig i sin forsvarstale framhevet at det India trengte var en moderne nasjonalstat som kunne sene seg i respekt, basert på skikkelige politiske institusjoner med maktkamp innad og utad, ikke Gandhis moralisme og tradisjonalisme - Godse drepte altså Gandhi ut fra en filosofi temmelig lik den som lå til grunn for Jawaharlal Nehrus og hans datter, Indira Gandhis, politikk. Talen ble derfor holdt hemmelig lenge). India ble fritt, ikke minst takket være Gandhi og hans utallige tilhengere på det tidspunkt, og ikke minst takket være en ”soul force”, sjelelig kraft, som hadde sin virkning på engelskmennene, ihvertfall etter at de var blitt svekket av en verdenskrig. Men det var et delt India, muhammedanerne forlot landet i store mengder for å danne Pakistan; og det var et India som gikk inn for industrialisering og urbanisering snarere enn et materielt enkelt, og åndelig rikt, liv i landsbyene. Kastevesenet og forholdet mellom kjønnene endret seg noe, nok delvis takket være Gandhis innsats, men ikke på langt nær så meget som han hadde håpet. Og fattigdommen øket, den minket ikke.
Meget av dette kan sies å skyldes at Gandhi ikke la tilstrekkelig vekt på kapitalismen som faktor selv var han da også fra en høy kjøpmannskaste. Sammenlikningen med Mao ligger nær. De likner hverandre i sin tro på bøndene som bærere av det nye samfunn, på den konstruktive handling som en del av kampen, på de små, selvbærende enheter. Men Mao ønsket å ødelegge den kapitalistisk/byråkratiske ramme (om han lyktes kan diskuteres); Gandhis analyse og praksis gikk ikke i den retning. På den armen side hadde Mao den fordel at det kinesiske samfunn gjorde det mulig å alliere de tre øverste grupper (bortsett da fra selve toppen i samfunnet) - intellektuelle, bønder, håndverkere - mot den nederste - kjøpmennene. For Gandhi gikk ikke dette: han hadde de øverste kaster mot seg, nesten ingen allierte der. Så fremtiden får vise oss hva som skjer. Ett er ihvertfall sikkert: med Gandhi har ikkevoldsforkjempere fått sitt arsenal for alle tider betydelig utvidet - et umistelig gode i kampen mot alle former for vold.
J. G.


Garantiinstituttet for skip og borefartøyer
30. juni 1975 oppnevnte regjeringen Bratteli et rådgivende utvalg som skulle utrede et stadig engasje­ment for å ”bidra til en løsning av skipsfartens umiddelbare finansieringsproblemer”. Som formann i utvalget ble oppnevnt direktør Hermod Skånland i Norges Bank. Etter bare en måned forelå innstillingen som konkluderte med at det burde opprettes et garantiinstitutt, der staten tok på seg de største forpliktelsene. Regjeringen sluttet seg i alt vesentlig til Skånland-utvalgets innstilling, og 24. november 1975 vedtok Stortinget å opprette et garantiinstitutt med en garantiramme på 2 milliarder kroner. 16. juni 1976 ble garantirammen utvidet til fire milliarder kroner. I sin begrunnelse for opprettingen av Garantiinstituttet pekte regjeringen bl.a. på følgende: ”Salg av tonnasje kan bli tvunget fram av likviditetsmangel, selv om vedkommende skip ut fra en mer langsiktig økonomisk vurdering bør beholdes. Ved salg ut av landet vil dette innebære at norske realverdier avhendes til en lavere pris enn det som er samfunnsøkonomisk forsvarlig. Departementet anser det som et hovedformål ved en garantiordning at slike salg skal kunne unngås. ”
Hovedprinsippene for Garantiinstituttets virksomhet ble slik:
- Garantiinstituttet organiseres som aksjeselskap og med staten som hovedaksjonær. Aksjekapitalen settes til en million kroner, staten tegner 60 %. Den øvrige aksjemasse fordeles mellom organisasjoner eller selekaper som representerer norske rederier og boreriggeiere, norske og eventuelt utenlandske finansinstitusjoner.
- Selekaper som eier, eller skal bli eiere, av skip og borerigger registrert i Norge kan bli deltakere i garantiinstituttet.
- Staten garanterer overfor instituttet for et like stort beløp som deltakernes samlede garantier. Ved tap som ikke er dekket ved statens og deltakernes garantier, må staten gi den øvrige dekning.
- Garantiene skal sikres med pant i skip eller borerigger, fast eiendom, verdipapirer eller andre verdier.

Bakgrunn
Da fraktmarkedet for tankskip brøt sammen vinteren 1973, forplantet dette seg med øyeblikkelig og lammende virkning til norske rederier og en rekke av deres utenlandske bankforbindelser. Redernes jobbetid, som begynte med Seksdagers-krigen i 1967, ble brått avbrutt av et økonomisk mareritt. Krisen rammet ikke alle likt. Hardest gikk det utover redere som opererte i det såkalte ”spotmarkedet”, dvs. de som leiet ut sine skip for en eller bare noen få turer av gangen. I årevis hadde de kuttet toppene av fraktmarkedet og sopt inn eventyrlige fortjenester. Om Reksten sies det f.eks. at han på en operasjon med Britisk Petroleum (BP) fikk en netto fortjeneste på om lag 400 millioner kroner. Da fraktprisene sank, var det disse internasjonale spekulanter som først ble rammet av den uhemmede frie markedsmekanismen i tankfarten. Bankene ble tatt av det samme skredet. Særlig gjaldt det den engelske shippingbanken Hambros som i stor stil hadde finansiert både Reksten-rederiene og en annen av de store på spotmarkedet, Hagb. Waage. Bankens forpliktelser overfor norske rederier var så store at de truet både familien Hambros indre kontroll og hele bankens finansielle grunnlag.
Krisen grep om seg i raskt tempo, og etter kort tid var så mange norske rederier og verft involvert at det forplantet seg til det politiske liv. Rederstanden, det frie næringslivs tapreste forsvarere, henvendte seg til staten for å få hjelp. Hjelpen kom i form av Garantiinstituttet for skip og borefartøyer AS. Markedsrisikoen i internasjonal skipsfart ble løftet fra redernes skuldre og overført til staten. I Hambros Bank, Williams & Glyns Bank, Manufacturers Hanover Trust, Chemical Bank og i flere andre finansinstitusjoner som hadde lånt norske redere penger, kunne aksjonærene og ledelsen begynne å puste lettere.

Produksjonsfaktor null
Hvor påtrengende behovet for Garantiinstituttet var for norske redere og utenlandske storbanker går fram av noen nøkkeltall. To måneder før opprettelsen (1. september 1975) var 27 % av den norske handelsflåten i opplagsbøyene. Av tankflåten var 36 % i opplag. Til sammenlikning var 9 % av verdens totale flåte uvirksom, mens opplaget av verdens tankflåte var 13 %. Norske rederier ble i verdensmålestokk meget hardt rammet. Dette hang først og fremst sammen med at den alt overveiende del av den norske tankflåten er såkalt ”uavhengig”, dvs. den er ikke eiet av de store internasjonale oljeselskapene. Da krisen inntrådte, foretrakk oljeselskapene å prioritere sin egen flåte. Ettersom en uforholdsmessig stor del av den norske tankflåten opererte på løsmarkedet (spotmarkedet), ble virkningene spesielt harde.
Rederne selv pekte ivrig på en armen forklaring på miseren: oljekrisen vinteren 1973/74. Den kan nok delvis forklare hvorfor fallet i tankratene skjedde med et så halsbrekkende tempo, men det er luen tvil om at tilbakeslaget ville kommet uansett. Allerede sommeren 1973 - altså før oljeembargoen (stengning) - pekte OECD på at det gikk mot overkapasitet for både skipsfart og skipsbygging. Det ble i en OECD-rapport antatt at en slik overkapasitet kunne inntre omkring 1975. Utviklingen seinere har vist at OECDs prognose var relativt forsiktig.
Det var rederne selv som finansierte sin krise. Fram til oktober 1973 var fraktmarkedet så godt i perioder at det kan betegnes som jobbetid. De fleste samlet store fortjenester som de straks kastet inn i nye prosjekter. Supertankere og borerigger ble kontrahert i øst og vest, ofte til rene fantasipriser. Blant de optimister som trodde de gode tidene ville vokse inn i himmelen, var Hilmar Reksten. Normalt ville rederne vært i stand til å ri stormen av ved å legge skipene i opplag og vente på at fraktmarkedet snudde. Men ikke denne gangen. I høykonjunkturens feber var det kontrahert så mye tonnasje at krisen utviklet seg til å bli dyp. Den gikk til angrep på selve strukturen i norsk skipsfart.
Da den bestilte tonnasjen fra høykonjunkturens glade diger etter hvert var ferdigbygget, var skipenes verdi som produksjonsfaktor lik null. Ratene de kunne oppnå dekket ikke en gang driftskostnadene, langt mindre kapitalkostnadene. Markedsverdien på skip sank mellom 30 og 50 %. Rederne hadde tømt seg og kunne ikke betale kanselleringsgebyr. Mange gikk til Garantiinstituttet.
Blant de første som banket på Garantiinstituttets dør, var Hilmar Reksten. Situasjonen i Rekstenrederiene var så prekær at en avgjørelse måtte fattes raskt. Reksten fikk en garanti på 700 millioner kroner, hans kollega Hagb. Waage noen hundre millioner mindre. Dette reddet Hambros Bank i London for gigantiske tap.
De garantier som seinere har blitt innvilget, har ikke vært av samme størrelse. Pr. 1. januar 1978 var garantirammen utnyttet med 2,59 milliarder kroner fordelt med 1,56 milliarder på skip og 1,03 milliarder på borefartøyer. I alt var det gitt 27 garantitilsagn for 23 rederier. Et langt større antall rederier var imidlertid innmeldt i Garantiinstituttet.

Staten som livbøye
Uten Garantiinstituttet er det klart at langt flere norske rederier ville ha gått konkurs eller avviklet i stillhet. Statsgarantiene fikk fra første øyeblikk den virkning at skipsfanens egen markedsmekanisme ble satt ut av kraft. Men ettersom kreftene i det internasjonale spillet om olje og skipsfart ligger langt utenfor kontroll av noen norsk regjering eller garantiinstitutt, har virkningen først og fremst vært en forskyvning av problemene. Ledelsen i Garantiinstituttet mente i utgangspunktet at krisen ville være over i 1978. Det viste seg at den på det tidspunkt var mer dyptgående enn noensinne. Etterhvert som tida går, og fraktratene ikke bedrer seg, er det klan at den stadige tipsrisikoen øker formidabelt.
Garantiene er i første rekke bundet til de partene som er tatt i de kriserammede redernes flåter. Med tida har verdien på skip bare sunket, og partene blitt forringet tilsvarende. I mai 1978 uttalte f.eks. Garantiinstituttets daglige leder, høyesterettsadvokat Haakon Nygaard, at det oppsamlete tapet var kommet opp i 400 millioner kroner, etter markedsverdien. Ettersom tida går, blir den flåte Garantiinstituttet har pant i også mer og mer umoderne. I verste fill kan den norske stat risikere å ende som verdens største skraphandler.
Fra opprettelsen av Garantiinstituttet var det en forutsetning at staten ikke skulle overta og drive skip. Derimot påtok myndighetene seg å dekke alt vesentlig av de tap som kunne oppstå. Avtalen er slik at den har reddet utenlandske storbanker fra betydelige tap og konkursmodne rederier fra sammenbrudd. Risikoen i det internasjonale spillet om oljefraktene er med andre ord flyttet fra rederier og banker over på skattebetalerne.
J. O. E.
Garaudy, Roger
Garaudy (1913-), fransk marxist og en av eurokommunismens ideologiske klassikere. Garaudy var i en årrekke det franske kommunistpartiets (PCFs) ledende ideolog. Fra å være en energisk forsvarer av PCFs stalinistiske ideologi på 50-tallet ble han på 60-tallet stadig mer kritisk til den stalinistiske arven. I bøkene ”For en fransk modell for sosialisme” (1968) og ”Sosialismens store vendepunkt” (1969) formulere han en skarp kritikk av den ny-stalinistiske utviklingen i Sovjetunionen under Bresjnev og opporsene mot Moskvas ideologiske formynderskap i den kommunistiske bevegelsen. Samtidig rettet Garaudy søkelyset innover i PCF og tok til orde for et åpent oppgjør med partiets stalinistiske fortid og nåtid, ikke minst den udemokratiske organisasjonsstrukturen. Garaudys refleksjoner var særlig inspirert av Dubceks demokratiske sosialisme og av mai-opprøret 1968, som hadde avslørt kommunistpartiets manglende evne til å drive den nye protestbevegelsen framover. En hovedtanke hos Garaudy var at strategien for den sosialistiske maktovertaking i de seinkapitalistiske industrisamfunn må være en armen enn den klassiske sovjetiske modellen: Den vest-europeiske sosialismen kan ikke være ett partis verk, men må bygge på et mangfold av partier, grupper og organisasjoner. - Disse eurokommunistiske synspunktene førte til at Garaudy ble ekskludert fra PCF i 1970. Få år seinere ble Garaudys synspunkter programfestet som PCFs offisielle politikk. Garaudy var en dag for tidlig ute.
R. S.

Se også: Eurokommunisme.

Garborg, Arne
Garborg (1851-1924), norsk forfatter, politiker og målmann. Både i liv, kunst og tenkning var Arne Garborg en historisk representativ skikkelse. Han ble født som sønn av en småbruker i Time på Jæren og gjennomlevde ”det store hamskiftet i bondesamfunnet”, overgangen fra selvforsyningsøkonomi til markedsøkonomi. Tida 1860-1910 er ifølge Inge Krokarm ”ei einaste lang seigpinsle for det norske bondesamfunnet”. Men det var ikke bare de sosiale krisene i bygdesamfunnet Garborg opplevde, beskrev og tok stilling til. Garborg stod - Ikke minst ved sin internasjonale orientering og betydning i samtida - også med det ene beinet i det framvoksende storbysamfunnet. Konflikten mellom det gamle jordbrukssamfunnet og det nye kapitalistiske industrisamfunnet var Garborgs egen personlige konflikt.
Garborgs biografi er et vitnesbyrd om bondesamfunnets oppløsning. Til farens forferdelse rev han seg løs fra slektsgården og derved fra slektstradisjonen. Han flyttet til Christiania, tok akademisk utdannelse, ble journalist, skribentog forfatter. Han redigerte bl.a. målbladet ”Fedraheimen” og det nasjonalt orienterte ”Den 17.de Mai”, var ansatt i Dagbladet og var en av initiativtakerne til tidsskriftet ”Syn og Segn”.
Politisk gjorde han seg til talsmann for småbøndenes interesser. Selv om han først var kristen og konservativ, sluttet han seg snart til kampen for bøndenes demokratiske medinnflytelse. Hans arbeid for målsaka var en viktig del av dette. I 80-åra ble han sosialist, i 90-åra anarkist og seinere georgist. For Garborg ble skuffelsen over Sverdrupregjeringen en årsak til innsikt i det nye samfunnets klassemotsetninger. Som de store borgerlige revolusjonene i Europa, førte 1884 og parlamentarismen bare til et skinndemokrati. ”Folkefridom . . . har vi ikkje før kvar mann - og no kvar kvinne med - kan møte i allmenntinget . . . og røyste der i de! sakene de! bryr seg om”. (1917). Bøndenes og folkets interesser ble ikke sikret, ”det var til slutt borgarståndet som lok makta”. Denne innsikten gjorde det nødvendig å utvikle nye alternativer. Og utover i 90-åra begynte han å interessere seg for religiøse spørsmål igjen, men ”på en ny måle”. Det var bare den kristne etikken som hadde interesse; den rommet kravet om ”samfundsrettferd”. Og fra 90-åra utviklet han tanken om et nytt bondesamfunn av selvstyrte, desentraliserte enheter, basert på kollektiv samdrift.
Kritikken av det rådende samfunnet og utviklingen av alternativer var også drivkraften bak hans skjønnlitterære arbeider. Det var ”striden mellom det faktisk foreliggende og det som skulle være”, misforholdet mellom den samfunnsmessige urettferdigheten og ”det ideale”, som egget ham til å skrive, sa han i 1881. Utviklingen av forfatterskapet fra han slår gjennom med ”Bondestudentar” i 1883 og til ”Heimkomin Son” i 1908, er en pendling fra en kritisk beskrivelse av det bestående samfunn til en skissering av den antikapitalistiske utopien. Bøkene om Hoveætta (spesielt etter ”Fred”, dvs. ”Læraren” (1896), ”Den burtkomne Faderen” (1899) og ”Heimkomin Son”) skisserer konturene av et samfunn med økonomisk rettferdighet. Det var for Garborg første betingelse for moralsk høyverdig atferd. Sammenhengen mellom de økonomisk-sosiale forhold og moralen la han også vekt på i sine ”naturalistiske” høker (”Bondestudentar”, ”Mannfolk” (1886) og ”Hjaa ho Mor” (1890)): Kapitalismen er et moralsk forkvaklet og forkvaklende samfunn.
”Fred” og ”Haugtussa” (1895) regnet Garborg for sine viktigste høker. I ”Fred” er det kriserammede bondesamfunnet på Jæren fra 1860-års beskrevet, "Haugtussa” er alt i utgangspunktet et skralt i retning av det alternative jordbrukssamfunnet: Her vendte Garborg seg til det gamle førpietistiske Jæren (jamfør dels også ”Kolbotnbrev”, 1890). Bøkene gir dessuten sosialpsykologiske framstillinger av det religiøse (pietistiske/førpietistiske) verdensbilde i lys av den materielle og sosiale virkeligheten; og forfatterens ”impresjonistisk-naturalistiske” kunstoppfatning kommer hest til uttrykk her (jamfør også ”Trætte Mænd”, 1891).
Garborg er en iherdig iakttager av den sosiale virkeligheten og en skånselløs kritiker av det kapitalistiske samfunnet. Men det alternative jordbrukssamfunnet han skisserer, blir under hans siste leveår stadig mer akterutseilt i forhold til utviklingen av det kapitalistiske industrisamfunnet og til arbeiderklassens framvekst.
A. L.

Se også: Hamskiftet.
Litteratur: R. Thesen: Arne Garborg, bind I-III, Oslo 1936-39. H. Badre-Wiig m.fl.: Fra vesle Daniel til student Braut. Individ, samfunn og tilpasning i Arne Garborgs Bondestudentar, Oslo 1976. G. Bø: Arne Garborgs høker om Hove-ætta, Oslo 1978.

Gate
Gate er en kjørebane i by eller teltbygd strøk, vanligvis med bygninger på begge sider. Gater har normalt fast belegg for kjøretøy (gatestein, asfalt, o.l.), med adskilt fortau for fotgjengere.
Gater utgjør, ved siden av plasser og parker, byers viktigste offentlige områder. Utviklingen av gater, fra landsbyveier som ble brolagt og omsluttet av lette husrekker, til et rettlinjet urbant gatenett, viser framveksten av en streng offentlig orden. Utformingen av gatenettet har gjennom historien vært byplanleggernes kraftigste redskap for å få skikk på uryddige og lette byer. Nye gater anlegges for å dele byen inn i hensiktsmessige kvartaler, legge rør for gris, varm og kloakk og ledninger for elektrisitet, og for å gi rom for transportmidler som hest og vogn, senere trikk, buss og biler. Slike inngrep i byene har også gitt lys og luft i ellers usunne områder.
Nye, bredere og rettere gater har også tjent til enklere kontroll av byens liv, som en forutsetning bl.a. for effektive tiltak mot opptøyer og uroligheter blant fattigfolk og arbeiderklassen.
Samtidig innbefatter ordet gate hele det området med hus som ligger til gata. Når det snakkes om "å bo i Storgata", menes det ikke å ha tilhold ute på asfalten. Gate kan derfor også beskrive et naboskap og sosialt fellesskap.
Gater har i Norge hatt en særlig tilknytning til fattigfolk og samfunnets skyggesider. Grovt sett har byens klasseskalle helt frem til midten av dette århundre gått mellom de som bor i gater og de som bor i villaveier. Å bli ”satt på gata” eller å ”gå gatelangs” har betydd husvillhet, oppsigelse, utkastelse fra det etablerte samfunn. Borgerskapet har markert status og urakt gjennom avvisende villafasader og hagegjerder. Samvær og kultur har for dem for det meste foregått innendørs i private og beherskede former. Gata har derfor, fra borgerskapets synsvinkel, vært sett på som tilholdssted for de mislykte, fattige og usiviliserte. For de fattige og arbeiderklassen har derimot gata vært sentrum for sosial og kulturell såvel som for politisk aktivitet, ikke minst på grunn av at elendige boligforhold ikke kunne gi rom for samvær for alle.
Langt inn i vår århundre har begrepet ”gata” i borgerlig presse vært brukt i betydningen masse og mobb, ”gatens parlament” har betydd uansvarlig og ukyndig politikk diktert fra grunnplanet, ”gategutter” har vært møkkete pøbler og ”gatepiker” har vært de lavere klassers spesielle tilbud til de velsituere menns seksualbehov. Først etter noen årtier sosialdemokratisk styre har ”mappen i gata” fått preg av en noe mer ufarlig og forsonende middelmådighet.
Etter som klasseskiltet i mange bystrøk er blitt mer uklart og folk er flyttet ut i nye boligstrøk, er bygatene mer og mer overlever handelsstanden og bilene. Sentrumsgater med kontorer og forretninger er blitt anonym felleseie for en tilreisende bybefolkning. Samvær og naboskap i gatene er derved henfalt, tildels fordi ingen lenger bor der, og særlig fordi trafikken gjør opphold i gatene til en alvorlig trussel for kropp og sjel.
Gjennom masseturisme har nordmenn oppdaget at folk under sørligere himmelstrøk er i stand til å bruke gata til opphold og samvær uten at disse menneskene derved virker spesielt mislykte eller usivilisere. Slike idealer om en mer frodig, impulsiv og åpenhjertig offentlighet har de siste årene fått grobunn helt inn i de borgerlige sirkler også i Norge. I en del norske byer har det vært gjort forsøk med gågater og torg hvor folk tilbys beskyttelse mot overgrep fra motorisert trafikk. Slike gågater vil bedre handelsmiljøet (og øke omsetningen), men også andre former for gateliv - som sosialt samvær og kultur - har fått eller talt tilhold i disse gatene.
Slike gågate-oaser for fotgjengere etableres gjerne samtidig som bilismen gis fritt spillerom alle andre steder og legger byens øvrige gater øde. Ingen by i Norge fører i dag en gatepolitikk som totalt sett er restriktiv overfor bilismen.
P. B.

Se også: Bilisme, Boulevard, Byplanlegging, Fotgjenger.

Gateavisa
- Mor, hva er dette? Jeg fant dem på loftet.
- Hva faen . . . Å, det er noe din far drev med i ungdommen. Men de gamle bladene må du ikke vise til noen. I hvert fall ikke til bydelsutvalget.
- Men hvorfor ikke?
- Nei, der slår det ting som ikke passer i våre Dager. Staten og partiet ville nok beslaglegge disse bladene og sende oss til den samme leiren som faren din er i, om de fant dem.
- Jamen, hvordan gikk det an å utgi noe sånt noe?
- Den gangen var det ikke bare Folkeforlaget som utga ting. Gateavisa propagandere faktisk for at flest mulig skulle starte sine egne blader og grupper, helt uten ledelse, disiplin og samordning. Mye har forandret seg siden den gang. I dag slår vi alle sammen her i landet, vel du. Bortsett fra slike tosker som far din, men så sitter han jo i bevisstgjøringsleir.
- Hvordan kunne det foregå ?
- Det startet sommeren 1970. Se på det første nummeret av ”Oslo Gateavis”: 4 sider, dårlig stensilen. Av artiklene ser du hva slags folk det var: De satt i parkene, lot håret gro, okkupere hus, sluttet på skolen, og ville bare jobbe med sine egne greier. Noen av dem hadde leid en gammel rønne i Hjelmsgt. 3, der hvor høyblokka til 17. maikomiteen er nå. Der serverte de grønnsaker dyrket etter foreldede metoder, og solgte en masse sprø høker som nå forlengst er malt opp i Folkeforlagets papirfabrikker. De tiodde sammen også. Avisa ble bare trykt i noen få hundre eksemplarer, og det meste ble solgt på gata i Oslo.
- Ja, men - dette nummeret her fra 1973 er større og finere, og med farger utapå.
- Ja, den første gjengen hadde flyttet på landet, og avisa ble lagd av litt mer forskjellige slags folk. Artiklene ble lengre og grundigere, og tok opp flere temaer. En del av dem trodde til og med på anarkismen. Alltid skulle de absolutt markere seg ved å like ting som folk flest og samfunnet ikke kunne godta. Også andre grupper som kulte seg sosialistiske, grein de på nesa av.
Det var mye stoff om såkalt undergrunnskultur i dekadente land som USA og Holland. Dette prøvde de å importere til fortrengsel for ekte norske kulturverdier.
De skrev side opp og side ned om kollektiver, rockmusikk, miljøaksjoner og om politiet. De slapp til og med fram folk som skrev positivt om rusgift. Og så gikk de bare inn for å bryte ned alt som var positivt og byggende. Leserne ble oppfordret til å kaste doruller på lederskikkelser. De lo av alt og alle. Til og med seg selv.
- Men var det noen som ville lese den slags da ?
- Ja, det viste seg at de fikk sympatisører nesten over hele landet. Alle slags ungdommer på kant med Fellesskapet leste bladet. De solgte alle avisene selv, med selgere på 50-70 steder i landet. Men det var ikke mange numrene de klarte å utgi, 3 til 5 i året omtrent.
- Men her er jo svære bunker fra 77 og 78 ?
- Det var da de tok seg sammen og begynte å jobbe skikkeligere. 10 numre i året og salg i alle de aviskioskene de før hadde skjelt ut. På den tida var Statskioskene tvunget til å ta inn all slags samfunnsfiendtlige ting.
Opplaget gikk opp fra 6 000 i 1976 til 15 000 i 1978. Avisa tok opp stadig flere sider av samfunnet, og skrev litt grundigere enn før. Den virket proffere og mer seriøs slik at den også fikk en masse skikkelige sosialister som lesere. I 1978 begynte de visst å føle at de var blitt lift for mjuke. De prøvde å gå enda videre med perverse, vulgære og provoserende påfunn.
- Jeg klarer ikke helt å skjønne hva de egentlig ville.
- Jo, de gikk inn for å få folk til å se kritisk på alle sider av tilværelsen, selv det en følte seg tilfreds med. De tålte ikke disiplin, de skjønte ikke at det alltid må være en som er leder. De ville ikke ofre seg for staten, men krevde kontroll over sin egen tilværelse. I dag vel vi jo at de tok feil. Vi yter alle mest når Staten sørger for oss og passer på oss.
Gateavisa ville at folk skulle frigjøre seg fra det bestående på alle mulige og umulige områder. De ville bryte ned kjernefamilien, åpne slusene for nytelsessykt seksualliv og ha alternativer til statsfinansiert skole og kultur. De var sykelig redde for de mange institusjoner samfunnet alt da hadde begynt å etablere for å ta seg av dem som fait utenfor Fellesskapet.
- Men kunne ikke skikkelige folk både til høyre og venstre nedkjempe Gateavisa og dens drabanter ?
- De skikkelige sosialistene hadde lenge bare forakt til overs for Gateavisa og ville ikke befatte seg med noe så sløvt og vrøvlete. Det samme mente høyresida. Men ideene spredte seg til steder en minst kunne vente, også folk du skulle tro var politisk bevisste, begynte å fable om nye aksjonsformer og mer spontane, følelseslulle eskapader. Selv i venstresidas prestisjeverk, Pax-Leksikon, slapp avisa til med klovneriene sine.
Det mange falt for, var nok at avisa ikke hadde noen politisk plattform en måtte ta stilling til. Ofte hadde de ikke noen enhetlig linje, og kunne til og med gjøre narr av sine egne meninger. De var alltid på leting etter flertydige, ikke-målrettede uttrykksmidler. Selv mente de å se en slags mening i alle påfunnene. De ville spre en holdning som samtidig var konsekvent og frivol. Gateavisa påsto at norsk venstreside alt for lenge hadde vært dominert av lærere og sosialarbeidere med en folkeoppdragende, misjonerende tankegang.
Avisa ville godta mange slags avvik, og skjønte ikke at undertrykte avvikergrupper er nødvendige for å holde folket sammen. De likte heller ikke det sunne disiplineringsarbeid sosialistiske grupper drev overfor medlemmene sine.
På den tida - i 78 - levde de tydeligvis i håpet om at de spontanistiske holdningene deres skulle spre seg. Og i dag ser du jo hvor alle disse ideene brakte far din. Men nå må du få på deg bunaden din. Du vel jo at det er straffbart å skulke feiringen av Lederens fødselsdag. Marsj avsted!
A. En.