Folkefront
Det kommunistiske partiet har ifølge tradisjon og teori to måter å inngå allianse med andre på: Enhetsfront og folkefront. Enhetsfront står for et organisatorisk samarbeid med andre sosialister på kommunistenes premisser, folkefront for en løsere, videre, klassemessig og politisk samarbeidsform av mer begrenset varighet. For begge former gjelder det at kommunistpartiet skal styrkes organisatorisk gjennom alliansen: Tiltrekke seg noen samarbeidspartnere og frastøte andre.
Gjennom de europeiske kommunistpartienes klassiske periode, mellomkrigstiden, kom utviklingen av disse to samarbeidsformene til å tegne en linje av økt vilje til kontakt utad. I utgangspunktet, ved Kominterns dannelse i 1919, var kommunistpartiet strengt selvsentrert. Den leninistiske partimodellen som var nedlagt i de såkalte Moskvatesene, fastslo elitepartiets nødvendighet, og de revolusjonære konjunkturer tydet på at elitepartiet, lutret og renset, ville kunne gi den uunngåelige revolusjonen en sosialistisk retning. Høsten 1921 var det imidlertid klart at konjunkturene skiftet og revolusjonsbølgen ebbet ut. Allianser ble nødvendige. "Enhetsfrontparolen" ble proklamert og sto ved lag formelt til 1928, først som et program om "enhet ovenfra", dvs. organisatorisk samling om kommunistpartiet etter forhandlinger med venstresosialdemokratiske og sentristiske grupper, dernest som parolen om "enhet nedenfra", ved kommunistisk misnøyespredning og rekruttering på grunnplanet. Men bak kulissene var Komintern
i ferd med å skifte taktikk. Alt i desember 1927 talte Stalin for et brudd med høyresosialistene og på Kominterns 6. kongress i 1928 ble linjeskiftet offisielt kunngjort. Kommunistpartiene i alle land gikk inn for brennmerking av sosialdemokratiske ledere og tilbaketrekking fra alle former for samarbeid.
Den nye linjen viste seg snart mislykket. Bare i Tyskland greide kommunistene å rive med seg tilhengere fra sosialdemokratene, og selv der bare i moderat omfang. De fleste partier meldte om dramatisk reduksjon i oppslutningen. Med Hitlers maktovertakelse i 1933 ble påstandene om en snarlig revolusjon maktløse. I Spania og Frankrike ønsket kommunistene lokalt samarbeid med andre. Også hensynet til Sovjetunionens sikkerhet tilsa et linjeskifte. Partiene ble pålagt å inngå allianse med sosialdemokrater, liberale og andre under navnet "folkefront", en linje som ble offisielt proklamert på Kominterns 7. kongress i 1935. Året etter vant valgkoalisjoner av venstrepartier under navn av "folkefront" flertall ved parlamentsvalgene i Spania og Frankrike. Formelt sto folkefrontpolitikken ved lag til Kominterns oppløsning i 1943.
NKP fulgte de skiftende paroler i Norge og lenge med det samme resultat som de øvrige partier. Tilbudene om enhet tidlig i 1920-årene førte ikke til noe i en periode da det tvert om var livsnødvendig for både DNA og sosialdemokratene å markere seg overfor de andre. NKP foreslo valgsamarbeid før valget i 1924, men DNA avslo. Landsorganisasjonens formann Halvard Olsen lanserte idéen om et "Labour Party" for Norge, et samarbeidsparti med tillatte fraksjoner. Kommunistene sluttet opp, men DNA utviklet den filosofi som senere alltid har vært partiets svar på NKPs samlingstilbud: Full organisatorisk samling i ett parti uten tillatte fraksjoner; organisatorisk enhet før politisk.
Med brennmerkingsfasen 1928-35 ble NKP støtt langt ut i isolasjon, og DNAs innflytelse over fagbevegelsen tiltok og fikk mer og mer karakter av hegemoni. Folkefrontparolen fra 1935 brakte de to partiene til nye samlingsforhandlinger, først mellom AUF og NKU i 1935/36, deretter mellom de to partiene 1937/38, men begge ganger forlangte DNA ut fra sin nye styrke at kommunistene skulle oppgi tanken om "politisk avklaring", dvs. fraksjonsvirksomhet, innen det samlete parti. Også NKPs forslag om valgsamarbeid i 1936 ble avvist. NKP etablerte folkefronten likevel, ved å unnlate å stille lister og oppfordre partiets velgere til å slutte opp om DNA. Bare partiavdelingen i Bergen nyttet anledningen til å markere sin selvstendighet, trosset sentralkomitéens oppfordring og stilte egen liste.
Valget i oktober 1936 fikk virkelig karakter av folkefront, om enn uten kommunistenes deltakelse. DNA suget opp i seg Mot Dag (se art. Mot Dag), og framstående borgerlige politikere som Venstres tidligere utenriksminister Arnold Ræstad, tilsa partiet sin støtte. Kommunistene ble etter hvert utelukket fra denne tendensen i takt med Sovjetunionens synkende aksjekurs, som hadde sin grunn i Moskvaprosessen 1936-38, Stalins samarbeidsavtale med Hitler 1939 og endelig med overfallet på Finland og vinterkrigen fra november 1939 til mars 1940.
Motstandskampen mot okkupasjonsmakten og NS 1940-45 foregikk ikke i form av noen folkefront. Kommunistenes motstand ble ført strengt innen partiets rammer og til dels i bitter konflikt med den offisielle hjemmefrontledelsen, som var støttet av LO-DNA. Kommunistenes illegale presse bekjempet den "ansvarlige" ledelse, og blant flyktningene i Sverige lyktes det NKP å reise en betydelig opinion mot DNA. Krigen skapte likevel en sterk samlingstrang i arbeiderbevegelsen, ikke minst ved at NKPs og DNAs tillitsmenn levde og døde side ved side i tyskernes konsentrasjonsleire. Samlingsforhandlinger av halvoffisiell art ble innledet på Grini og fortsatt under LOs ledelse i Oslo fra juni til august 1945, men strandet av samme grunn som i mellomkrigstiden: De to partier kunne ikke enes om en organisasjonsmessig framgangsmåte, og det hele endte med brudd, med eller uten direktiv fra Moskva. Det siste alvorlige forsøket på å skape en folkefront i Norge fulgte i november samme år, da DNAs landsstyre behandlet et forslag om å innby NKP, Venstre og Kristelig Folkeparti til regjeringssamarbeid etter folkefrontmodell. Med 28 stemmer mot 5 vedtok landsstyret at DNA skulle danne regjering alene.
Etter NKPs radikalisering og splittelse 1948-50 har planene om et samarbeid på venstrefløyen i Norge, alltid vært et spørsmål om samling til venstre for DNA, noe som gjør at disse forsøk teknisk sett ikke kan klassifiseres som forsøk på folkefront. Erfaringene fra mellomkrigstiden og etterkrigstidens samlingsforhandlinger har likevel preget forhandlingene, først mellom SF og NKP i 1968-69, dernest mellom de venstregruppene som i en fortsettelse av EF-kampen gikk sammen om å reise et Sosialistisk Valgforbund i 1973. I forsøkene på å få NKP med i et Sosialistisk Venstreparti fikk etterkrigstidens sosialister anledning til å gjøre mellomkrigstidens erfaringer: Kommunistene har gjennom sin politiske kultur en uvanlig evne til å forhandle taktisk, og deres arbeidsstil i folkefrontsammenhenger (f.eks. i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC) er eksemplarisk. Men de går til sjuende og sist aldri med på å la sin organisasjonsmessige kjerne oppløses i nye og prinsipielt usikre konstellasjoner. For dem er det leninistiske elitepartiet en politisk grunnform som arbeiderbevegelsen ikke kan være foruten.
H. F. D.
Se også: Aksjonsenhet, Komintern.


Folkehøgskole
Folkehøgskole er et særnordisk skoleslag reist som motvekt mot embetsstandens latinskole, med skarp brodd mot pensum, karakterer og eksamen, og med pedagogisk frihet som grunnlag for å gjennomføre arbeidsmålet: å gi voksen ungdom videre allmenndanning.
Folkehøgskolen vokste fram fra romantikkens syn på det nasjonale, og ble en viktig del av det folkeopplysningsarbeidet som hadde forutsetninger i bondereisinga i 1830-åra, Wergelands opplysningsarbeid og formannskapslovene av 1837. Utover 1800-tallet ble folkehøgskolen knyttet til bondebevegelsen og venstrebevegelsen, og mot slutten av hundreåret til målrørsla. Denne nære tilknytninga til folkelige bevegelser kan spores tilbake til synet på det folkelige hos N. F. S. Grundtvig (1783-1872) som utforma idégrunnlaget for folkehøgskolen.
Utgangspunktet for Grundtvigs skoletanker var ønske om "en folkelig Oplysning og Dannelse" og et oppgjør med latinskolens klassiske danning. Opp mot "den sorte skole" ville han sette et helt nytt skoleslag, "den folkelige Højskole". Denne nye skolen skulle være verdslig, og ta utgangspunkt i ei folkelig kulturform i motsetning til latinskolens elitekultur. I 1837 ga Grundtvig ut skriftet "Til Nordmændene om en norsk Højskole", som kom ut i Norge. I Norge var ikke Grundtvig underlagt sensur, dessuten mente han Norges frie forfatning kunne muliggjøre bygging av en "højskole". Likevel ble det danskene som først fikk virkeliggjort tankene. Rødding Højskole ble åpnet i 1844, mens den første norske folkehøgskolen, Sagatun ved Hamar, startet i 1864. De teologiske kandidatene Herman Anker og Olaus Arvesen som reiste skolen, var begge inspirert av Grundtvig. Fra 1864 til 1874 grodde det opp hele 35 norske folkehøgskoler, men mange måtte stenge etter kort tid. Av de mer betydningsfulle skolene må nevnes Christopher Bruuns skole i Gudbrandsdalen og Viggo Ullmanns i Telemark. Bruun kom til å prege norsk folkehøgskole også gjennom boka "Folkelige Grundtanker" (1878).
Ved sida av denne grundtvigske folkehøgskolen ble det i omtrent samme tidsrom lagt grunnlaget for to andre skoleslag som i dag omtales som folkehøgskoler. Folkehøgskolene var en del av en politisk radikal bevegelse, og konservative krefter prøvde å demme opp. I 1875 ble det derfor satt i gang Amtsskoler med stortingsvedtak og statsstøtte i ryggen. Motstanden mot folkehøgskolens radikalisme og frilynte kristendomssyn vokste også i haugianske og pietistiske kretser, og i 1893 ble den første kristelige ungdomsskolen opprettet. Disse skolene fikk stor tilslutning siden de religiøse bevegelsene var i sterk vekst. De kristelige ungdomsskolene sorterer i dag under "Lov om folkehøgskular" fra 1949, samme lov som også gjelder for de grundtvigske skolene. Men de to skoleslagene utgjør hver sin tradisjon, de kristelige ungdomsskolene har bevart sin egenart som kristelige institusjoner.
Folkehøgskolen har tradisjonelt rekruttert bygdeungdom. Rundt hundreårsskiftet og i åra framover til første verdenskrig var folkehøgskolen en viktig del av den frilynte ungdomsrørsla, og tok del i kampen for nasjonal sjølstendighet fram mot 1905. Etter første verdenskrig fikk folkehøgskolen vanskeligheter med å ta stilling til motsetningene i samfunnet. Den sterkt voksende arbeiderbevegelsen fikk liten kontakt med folkehøgskolen. Skoleslaget klarte ikke å bli en del av denne folkelige og politiske bevegelsen, og havnet dermed i politisk nøytralitet. Folkehøgskolen var radikal i hele borgerskapets progressive fase, men det oppsto ei kløft til arbeiderbevegelsen.
Fra 1960 har folkehøgskolen også fått elever fra byene, uten at dette har ført skoleslaget inn i en ny uttalt radikal fase. Folkehøgskolens progressive mulighet i dag Jigger i den pedagogiske frihet skoleslaget fortsatt har, trass i forsøk på å tilpasse den som en del av det videregående skoleverket. Denne pedagogiske friheten kan gjøre folkehøgskolen til en samfunnskritisk skole med front mot kapitalkreftenes sorteringsskole. Det pågår en viktig debatt i folkehøgskolen der man prøver å trekke linjer fra Grundtvigs radikale pedagogiske syn, fram mot våre dagers frigjøringspedagoger, f.eks. den marxistiske pedagogen Paolo Freire (se art. Freire). Folkehøgskolens mulighet ligger i fortsatt å være en danningsskole, ikke en utdanningsinstitusjon.
A. Mi.



Folkekommune
Folkekommune er den politiske, økonomiske og sosiale organisasjonsform for den kinesiske landsbygda, hvor ca. 80 % av befolkningen bor.
Folkekommunene ble organisert under "det store spranget" i 195860. Bakgrunnen for folkekommunene var såvel økonomisk som politisk og sosial. Ved å organisere produksjonen på en ny måte, ville en ikke bare få til økt økonomisk vekst når det gjaldt jordbruksprodukter, men en ville også frigjøre arbeidskraft til omfattende vanningsprosjekter og skogplantning, og også til industri. På denne måten hindret en masseflytning av bønder til byene hvor industrien hittil hadde vært konsentrert. Ved at de enkelte folkekommuner fikk stor myndighet til selv å avgjøre hvilken form for økonomisk virksomhet de ville satse på, tok en også sikte på å frigjøre massenes initiativ. Folkekommunene skulle også være rammen rundt utdannelsen, helsestellet og den sosiale omsorg.
Kommunene er organisert på tre nivåer. Det første nivå er arbeidslaget, som normalt består av ca. 40 familier. Arbeidslaget disponerer jorda for felles produksjon, men den enkelte familie har også en egen liten jordlapp. Arbeidslaget bestemmer også lønnsfordelingen innen laget. Det neste nivå er brigaden som kan omfatte fra 300 til 500 familier. Brigaden tar seg av skolevesenet, helsestellet på lavere nivå og mindre industrivirksomheter.
Folkekommunen selv omfatter gjennomsnittlig ca. 4000 familier. Den tar seg av litt større industrielle virksomheter, og er det koordinerende organ for den økonomiske planlegging. Størrelsen på folkekommunene har variert. I den første perioden under "det store spranget" reknet en med ca. 25 000 kommuner. I dag anslår en tallet til ca. 75 000. På grunn av store geografiske og økonomiske ulikheter er det stor variasjon mellom de ulike kommuner. I en viss grad søker kommunene å utjevne de økonomiske forskjeller mellom de forskjellige landsbyer i kommunen. Staten kan også i visse tilfelle tre inn for å støtte spesielt vanskelig stilte kommuner.
Folkekommunene ser ut til å være det mest stabile element i den kinesiske samfunnsoppbygning. Men også her finner en den tradisjonelle brytning i den kinesiske utvikling mellom den gruppe som ønsker en langsom utvikling fram mot en kommunistisk organisasjon, og den gruppe som vil påskynde utviklingen. I perioden mellom "det store spranget" og kulturrevolusjonen ble det gitt større frihet når det gjaldt private jordlapper og privat handel. Under kulturrevolusjonen gikk utviklingen den annen vei, og mange steder ble retten til de private jordlapper avskaffet.
Etter Huas maktovertakelse etter Maos død, og etter utrenskningen av den "kulturradikale gruppe" ser det ut til at sentralmyndighetene søker å stramme den sentrale kontroll samtidig som det er tillatt mer private jordlapper.
E. No.
Se også: Kina.

Litteratur: E. Jacobi: Bönder och jord i Kina, Lund 1975.


Folkekrig
Folkekrig, eller folkets krig, er betegnelse på en krigsform som først ble teoretisk utformet av Mao Tsetung, særlig i verket "Strategiske problemer i Kinas revolusjonære krig" (desember 1936). Den vietnamesiske general Vo Nguyen Giap har videreutviklet Maos teori i "Folkets krig, folkets armé" (1961), som er en håndbok i geriljakrigføring (se art. Vo Nguyen Giap). Folkekrig er med andre ord en krigsform geriljabevegelser med utgangspunkt på landsbygda ofte benytter seg av.
Mao Tsetungs beskrivelse av folkekrigen bygger på hans erfaringer fra provinsene Hunan og Kiangsi, der Mao begynte å bygge ut kommunistiske bondesamfunn, og som etter indre stridigheter i kommunistpartiet ble den røde hærs første baseområde (fra 1927), dessuten fra Kuomintangs fem offensiver for å tilintetgjøre den røde hær (1930-34) og erfaringene fra "den lange marsjen" (1934-35).
Utgangspunktet for folkekrigen er at geriljaen, eller den røde hær, må utnytte de fordeler en vennligsinnet befolkning i et baseområde representerer.
Det gjelder å "lokke fienden dypt inn i vårt område". I disse baseområdene kan den ofte tallmessig underlegne røde hæren få materiell og informasjonsmessig støtte fra befolkningen og muligheter til å slå til mot deler av fiendehæren eller avskjære deler av den. Den generelle slagplanen for denne formen for krigføring beskriver Mao slik: "Når fienden går fram, trekker vi oss tilbake; når fienden stanser opp, plager vi ham; når fienden er utmattet, angriper vi ham; når fienden trekker seg tilbake, forfølger vi ham".
Geriljahæren vil i utgangspunktet være statsmaktens hær tallmessig underlegen, og den vil ofte måtte begynne med å forsvare seg. Mao Tsetung gir derfor i "Strategiske problemer" "oppskrift" på gjennomføring av "den strategiske defensiven", som videreføres i "den strategiske motoffensiven", der konsentrasjon av stridskrefter, bevegelseskrig, lynkrig og tilintetgjørelseskrig utgjør faser i den vellykte folkekrigen.
F. N.
Se også: Gerilja.


Folkemedisin
Folkemedisin er et begrep som beskriver den legekunst som anvendes av folk som ikke er akademisk utdannede leger. Siden 1800-tallet har begrepet vært anvendt i medisinsk historie og i folkelivsgranskning (etnologi).

Historikk
I folkemedisinen kan man skille mellom den empiriske (empiri: erfaring) og rasjonelle folkemedisinen, som bygger på praktisk erfaring, f.eks. bruken av spesielle urter mot spesielle sykdommer. I motsetning til dette står den religiøse/magiske folkemedisinen som bruker trolldom, trylleri, besvergelse med formler og vers, håndspålegging, amuletter, helbredelse ved bønn og overtroiske kurmidler.
Elementer av folkemedisinen fantes også i skole eller fagmedisinen, men i det 19. og 20. århundre utviklet skolemedisinen seg mer og mer mot den naturvitenskapelig dominerte medisin av i dag. I denne utviklingsfasen ble gamle legemidler kontrollert og deres medisinske virkning kartlagt. Den vitenskapelige fag eller skolemedisin har tatt i bruk stoffer fra naturen som man etter grundige naturvitenskapelige undersøkelser har funnet er effektive og hensiktsmessige, dvs. stoffer som har en tydelig helbredende virkning uten å gi farlige og ubehagelige bivirkninger sett i forhold til den sykdom som behandles. Det dreier seg om et stort antall midler hentet fra naturen, enten fra planter eller sopp. Dette gjelder f.eks. de medisinsk virksomme bestanddeler i urter som i ren form fremdeles er verdifulle hjelpemidler i dag. Et eksempel er hjertemidlet digitalis, fremstilt av planten revebjelle, først kjent som folkemedisinsk hjertemiddel.
Opplysning og utbygging av helsevesenet bidro til at en del typer folkemedisin forsvant eller gikk sterkt tilbake. Eksempel på dette er kopping og årelatning, som var de vanligste hjelpemidler i middelalderens skolemedisin. Den industrielle fremstillingen av legemidler førte også til at bruken av urter i den vitenskapelige medisinen gikk sterkt tilbake.
Men behandling med urter og andre folkemedisinske midler - selv om de ofte ikke har noen rasjonell forklaring - er fortsatt virksom innen deler av nåtidens folkemedisin. Folkemedisinens betydning må sees i sammenheng med de sosioøkonomiske forhold. Tidligere var utgifter til legebesøk og legemidler så store og antallet leger så lite at folk i stor utstrekning måtte ty til folkemedisinske metoder. Etter hvert som et helsevesen med leger, sykehus og medisinske fakulteter ble utbygget, representerte folkemedisinen et forstyrrende element. Den gamle striden mellom embetsmenn og bønder her i Norge kom også til uttrykk i striden om folkemedisinen.

Norge
I Norge ble de gamle folkemedisinske tradisjoner stort sett overlevert gjennom "kloke koner", hjelpekoner, bygdedoktorer og kvakksalvere. Bygdedoktorene bygget nok på et noe mer rasjoneltempirisk grunnlag enn de andre som representerte den overtroiske delen av folkemedisinen. Bygdedoktorene hadde i sin tid stor betydning for helsevesenet fordi det fantes svært få utdannede leger i Norge. I 1750 f.eks. fantes det i hele Norge 5 embetsleger og bare 56 fullt kvalifiserte privatpraktiserende leger i byer.
Senere oppsto spenninger mellom bygdedoktorene og legene med universitetsutdannelse. Motsetningene førte til kvakksalverforordningen av 1794. Etter den nåværende kvakksalverloven er det forbudt for "naturlegene" å beskjeftige seg med sykdommer som f.eks. sukkersyke, tuberkulose, kreft eller sinnsykdom. Striden blomstret opp igjen i det 19. århundre da skolemedisinen gjorde store fremskritt etter at de naturvitenskapelige metoder var utviklet, f.eks. i kampen mot infeksjonssykdommer.

Folkemedisin i dag
I utviklingslandene har den rasjonelle delen av folkemedisinen igjen fått ny betydning. En direkte overføring av høyteknologisert medisin fra iland til uland er for kostbar og ineffektiv fordi det ikke er mulig å gi hele befolkningen et tilstrekkelig medisinsk tilbud.
I Kina har man prøvd å løse dette problemet ved å utdanne de såkalte barfotlegene. Disse legene, som har kort utdannelsestid, får opplæring både i den kinesiske medisinen, f.eks. akupunktur, og i moderne skolemedisin, f.eks. svangerskapsprevensjon eller vaksinering. Liknende tendenser finner man også i andre uland hvor man benytter spesielle legende urter i sykebehandlingen, og hvor man holder på med å kartlegge medisinske planter med naturvitenskapelige metoder.
Tiltroen til "folkemedisinske" behandlingsmetoder av alle slag, er også i ilandene forbløffende stor. I denne sammenheng bruker man også begrepet "naturmedisin", for å markere forskjellen til den moderne vitenskapelige fag eller såkalte skolemedisin selv om behandlingsmetoden stammer enten fra den gamle folkemedisinen eller fra gårsdagens skolemedisin.
Som nyere undersøkelser i Norge viser, har befolkningen fremdeles stor tiltro til ulike "folkemedisinske" behandlingsmetoder. Hver femte av de spurte har benyttet seg av en eller flere behandlingsmetoder som urtemedisin, homøopati, spesielle krefter eller evner og religiøse handlinger. To tredjedeler kunne tenke seg å benytte dem i en gitt situasjon. Over halvparten mente virkningen av disse behandlingsmetodene har en overnaturlig, guddommelig forklaring.
Denne "seiglivetheten" eller til og med "oppblomstringen" av slike behandlingsmetoder eller midler, viser at den moderne medisin til tross for dens gode resultater ikke er tilfredsstillende.
Virkningen av slike metoder eller midler er for det meste ikke etterprøvet med naturvitenskapelige metoder og mange har vist seg ikke å være effektive. Men det sjekkes hvert år 20 000 stoffer fra naturen, og man har funnet gode midler f.eks. rettet mot kreft.
A. R.
Se også: Akupunktur, Barfotlege, Behandling, Naturmedisin.

Litteratur: D. Bruusgaard og L. Efskind: Befolkningens syn på bruk av folkemedisin, Tidsskrift for Den norske lægeforening 27/1977. 0. J. Broch: Lege eller kvakksalver? Medisiner, mennesket og samfunnet, Oslo 1954. 0. Bø: Folkemedisin og lærd medisin, Oslo 1972. P. Lt~th: Kritische Medlzin, Hamburg 1972.


Folkereisning mot krig
Folkereisning mot krig (FMK) ble stiftet i 1937 som norsk avdeling av Krigsmotstandernes internasjonale forbund (War Resisters' International, stiftet 1921). Foreningens navn de to første åra var Norsk forbund av absolutte krigsmotstandere.
Sentrale personer i FMKs startfase var Lilly Heber, Birgit Nissen, Christoffer Vibe, Henrik Sørensen og Olaf Kullmann. Kullmann var den store drivkraft og agitator og ble foreningens første formann. Han var egentlig marinekaptein. Men etter et stort antimilitaristisk møte i Amsterdam i 1932, der Kullmann i sin tale krevde at også offiserer måtte gjøre opprør mot krig og undertrykkelse, ble han av forsvarsministeren (Quisling) anklaget for høyforræderi. I byretten ble han avskjediget fra sin stilling i marinen. Fra da av viet Kullmann mer og mer av sitt liv til fredssaken. Han dro bl.a. til Italia og protesterte mot Mussolinis erobringskriger i Afrika, delte ut løpesedler på Petersplassen i Roma, ble arrestert og forvist fra landet.
I tida før krigen ble det holdt flere store antimilitaristiske møter i FMKregi. Det ble poengtert at det bak opprustningen og krigspsykosen står sterke kapitalkrefter som har direkte økonomisk vinning av at kriger forberedes. Allerede nå ble FMKs ideologiske fundament lagt ved å presisere at fred må bygge på rettferdighet. For å nå dette må en arbeide for å fjerne årsakene til krig, f.eks. sosiale motsetninger, internasjonale urettferdigheter, og skjev fordeling av materielle goder. Eller som Kullmann skrev i boka "Folkereisning mot krig", utgitt i 1939: " ... det er bare en eneste måte på hvilken rikfolkene verden rundt kan oprettholde den urettferdige fordeling av de materielle goder, oprettholde "systemet", nemlig ved å splitte småkårsfolkene. Og det tekniske middel for å opnå denne splittelse er nettop rustninger og krig."
FMK måtte gå under jorda under krigen (flere av medlemmene omkom i tysk krigsfangenskap, blant dem Olaf Kullmann), og ble reorganisert i 1946.
I etterkrigstida og utover i 50-åra ble arbeidet konsentrert om å informere om alternative forsvarsformer, og propagandere for militærnekting og nedrustning.
I 1960-åra ble det politiske arbeidsområdet sterkt utvidet. Moderne samfunnsforskning ble utgangspunktet for en aktiv og positiv pasifisme. Særlig befikk Johan Galtungs bok "Forsvar uten militærvesen", utgitt av FMK. FMK gikk i brodden for protester mot atomvåpen, aktiv støtte til frigjøringsbevegelser (var blant initiativtagerne til Vietnamaksjonen), og lanserte tanken om fredskorps - med Johan Galtung som sentral person. Dessuten gikk FMK inn for å gjøre siviltjenesten mer meningsfull og fredsrelevant.

FMKs mål
FMK er en antimilitaristisk organisasjon som arbeider for en gjennomgripende ikkevoldelig samfunnsendring. Målet er en fullstendig avskaffelse av militarisme. Vold som konfliktløsende middel må motarbeides. All strukturell vold gjennom undertrykking og utbytting må fjernes.
Målet er derfor et ikkevoldelig samfunn, et samfunn der all åpen og skjult voldsbruk er avskaffet, der ikkevold er det konfliktløsende middel og sivilmotstand den eneste forsvarsform.
FMK vil utvikle videre de ikkevoldelige midlene som demonstrasjoner, boikotter, streiker, sivil ulydighet, ikkesamarbeid, ikkevoldelig sabotasje og okkupasjon. FIK går inn for den ikkevoldelige kampformen fordi den først og fremst etisk bevarer menneskeverdet og politisk unngår de skadevirkningene som volden har. Ikkevold er i motsetning til vold i stand til å skille mellom mennesket og dets undertrykkende rolle. Ikkevold søker å konfrontere motstanderen direkte med resultatene av deres handlinger, holde fast ved en menneskeverdig kampform, og derigjennom bidra til å gjeninnføre de psykologiske hemningene overfor drap og voldsanvendelse.
Den private eiendomsretten må avskaffes og erstattes av bruks og disposisjonsrett. Likevekten i naturen må opprettholdes, eller gjenopprettes der den allerede er ødelagt. Ut fra dette blir det nødvendig å omforme teknologien radikalt.

Arbeidsområde
FMKs viktigste arbeidsområde er den antimilitaristiske kampen. Sentralt står oppfordringen om å nekte å utføre tjenester som kan støtte militærapparatet. Militarismen er menneskehetens største forbannelse.
Som en naturlig følge av dette vil FMK utforme og legge grunnlaget for en omrustning til et ikkevoldelig forsvar, gjennom en forandring nedenfra ved folkets egen organisering.
Andre aktuelle arbeidsoppgaver er støtte til kvinnenes frigjøring, arbeidernes kamp, kampen for rettferdige kår i utviklingslandene og for grunnleggende samfunnsendringer i kapitalistiske land.

Publikasjoner
I 1939 begynte samarbeidet med det danske bladet "Pacifisten", utgitt av FMKs søsterorganisasjon Aldrig Mere Krig i Danmark. Dette bladet fungerte, med enkelte avbrudd, som FMKs medlemsblad til 1962. "Mot Strømmen" begynte å komme ut i 1948. Den startet som uavhengig fredsavis, men ble etter hvert sterkt knyttet til FMK. Avisen gikk inn i 1955.
I 1962 meldte behovet seg igjen for et eget organ, og tidsskriftet "Pax" ble startet (utkom fra 1962 til 1969), spiren til Pax forlag. FMKs nåværende avis er "Ikkevold", som begynte å komme ut oktober 1968. Det interne medlemsbladet de siste åra har vært "lkkevoldsaktivisten".
FMK har to æresmedlemmer, maleren Henrik Sørensen (fra 1952), og Diderich Lund, som ble valgt til foreningens andre æresmedlem på FMKs 40-årsfest i 1977.
R. O. S.



Folkerepublikk
Se Folkedemokrati.


Folkerett
Folkerett er navnet på den rett som regulerer forholdet mellom stater. I vår tid regulerer den også forholdet mellom stater på den ene side og internasjonale organisasjoner på den annen, og mellom disse organisasjonene innbyrdes.
Folkeretten har i sin moderne utgave røtter tilbake til framveksten av nasjonalstatene i Europa på 1600-tallet. Det konkrete innholdet i folkeretten har i dag to sider: Utviklingen av normer og utviklingen av institusjoner.

Normer
Når det gjelder normer, har utviklingen gått i retning av stadig mer omfattende forbud mot bruk av makt i internasjonale forhold. Men ennå gjenstår det atskillig usikkerhet.
En annen utviklingslinje har bestått i begrensning av midler og metoder i krigføring, med sikte på å redusere lidelser og ødeleggelser. Dette har særlig skjedd gjennom de såkalte Genèvekonvensjoner om krigens folkerett, som tar sikte på å beskytte syke og sårede i felten og til sjøs, krigsfanger, personer på okkupert område, og etter hvert også sivilbefolkningen under krig.
Forbudet mot maktbruk er av forholdsvis ny dato. I et par hundre år etter freden i Westphalen 1648 var det den vanlige oppfatning at folkeretten ikke forbød bruk av makt, likegyldig hvorfor makt ble brukt. Den gamle forestillingen om rettferdig og urettferdig krig forsvant, og helt fram til Folkeforbundets opprettelse anså statene seg berettiget til å starte angrepskrig uten at dette var noen ulovlig handling.
Med Folkeforbundets tilblivelse i 1920 (se art. Nasjonenes Forbund) og seinere med den såkalte BriandKelloggpakt av 1928 (inngått av USA og Frankrike, men etter hvert med tilslutning av mange andre land) ble det slått et hull i denne oppfatningen. Gradvis ble angrepskrig forbudt. Dette ble videreført ved FN-pakten i 1945 som inneholder et vidtrekkende forbud mot makt.
Regler om begrensninger i midler og metoder under krigføring har vært utviklet siden 1864, da det etter initiativ av Henri Dunant og den nystiftede Internasjonale Røde Korskomité ble vedtatt den første konvensjon om beskyttelse av syke og sårede under krig. Nye regler kom til seinere, særlig landkrigsreglementet som ble vedtatt under Haagkonferansen i 1907, og konvensjonen om forbud mot giftgasser av 1925. I dag finnes det mest omfattende regelsett om dette i de fire Genèvekonvensjonene av 1949 (om syke og sårede i felten, om syke, sårede og skibbrudne til sjøs, om krigsfanger, og om beskyttelse av sivilbefolkningen under okkupasjon). I de siste år (1974-1977) er det vedtatt to tilleggsprotokoller til disse konvensjonene. Særlig viktig i disse er at det er vedtatt langt strengere grenser enn før for luftkrig.

Institusjoner
En annen tilnærmingsmåte har vært å lage fredelige alternativer til krig, ved å finne fram til metoder for fredelig bileggelse av tvister. Utgangspunktet vil være at partene (statene) bør forhandle seg fram til løsninger på sine tvister på tomannshånd. Men iblant lykkes dette ikke. Da kan det være aktuelt med en eller annen form for innsats fra en tredjeparts side, ved hjelp av megling eller dom.
Rundt århundreskiftet var det en meget stor optimisme rundt mulighetene for å lage voldgiftsinstitusjoner som partene kunne ta i bruk til å løse sine konflikter. Seinere konsentrerte innsatsen seg om å lage internasjonale domstoler. Den første av disse - Den Faste Internasjonale Domstol - ble opprettet I 1920. Den har hele tiden hatt sete i Haag (Nederland), og ble reorganisert under navnet Den Internasjonale Domstol i 1945. Den ansees som et av FNs hovedorganer (se art. FN). I 1928 ble den såkalte Generalakten om fredelig bileggelse av tvister vedtatt - noe som seinere ble videreført ved FN-paktens kapitel VI.
For at de normene som er nevnt ovenfor skal representere noen reell skranke for statenes maktbruk, er det en forutsetning at de etterlever dem. De institusjonene til fredelig bileggelse av tvister som er nevnt ovenfor, kan bare fungere dersom partene frivillig slutter seg til dem eller i det konkrete tilfelle bestemmer seg for å legge sin sak fram for dem. Men hva om de ikke følger de opptrukne regler og heller ikke frivillig legger fram sin tvist til et eller annet internasjonalt organ - finnes det da noen mulighet for å tvinge dem til etterlevelse?
Dette har man ikke lykkes å få til i det internasjonale samfunn. Den bærende idé ved opprettelsen av Folkeforbundet var riktignok tanken om kollektiv sikkerhet. Et slikt system består av to hovedpunkter: Det ene er en gjensidig avtale mellom medlemmene om ikke å bruke makt mot hverandre. Det andre består i en forpliktelse de påtar seg om med makt å gripe inn i fellesskap for å sikre eller gjenopprette freden dersom noen gjør seg skyldig i en angrepshandling på tross av plikten om ikke å ta initiativet i bruk av makt.
Et slikt system ble etablert på en noe haltende måte i Folkeforbundets pakt og mer gjennomført i FN-pakten. Der finner vi forbudet mot maktbruk i artikkel 2.4, og i artiklene 39 og 43 finner vi regler om medlemsstatenes felles plikt til gjennom FN å gripe inn ved trusler mot eller brudd på freden. Men også her er systemet nokså haltende: En gjennomført sikkerhetsordning ville ha krevd at organisasjonen skulle kunne gripe inn mot enhver fredsforstyrrer, enten den var stor eller liten. Men FN-pakten er basert på at alle stormaktene (USA, Sovjetunionen, Kina, Frankrike og Storbritannia) hver for seg kan hindre FN i å gripe inn, ved å bruke veto. Det innebærer ikke bare at FN vil være avskåret fra å gripe inn mot noen av disse statene, men også mot alle stater som noen av vetostatene ønsker å beskytte. I realiteten har dette paralysert FN som instrument for kollektiv sikkerhet.
I en tid forekom det likevel at FN-styrker ble satt inn i konflikter, men da på en annen måte enn opprinnelig forutsatt. Det var de såkalte fredsbevarende operasjoner, hvor blant annet Norge flere ganger deltok med militære kontingenter. Under disse operasjonene ble det ikke brukt tvang mot noen stat. Utgangspunktet for bruken av disse styrkene var at de skulle hjelpe partene med å hindre at mindre episoder (på grensen for eksempel), skulle trappe seg opp til større konflikter. Disse styrkene ble derfor ofte omtalt som "brannkorps".
Det viste seg i praksis at også slik bruk av internasjonale styrker støtte på uløselige dilemmaer, som ikke minst ble avdekket under Kongooperasjonen (1960-64). Skulle FN-styrkene søke å bidra til å bevare økonomiske interesser som tidligere kolonimakter og andre vestmakter hadde i området? Eller skulle de heller gi sin støtte til en politikk som søkte full økonomisk løsrivelse i tillegg til den politiske? De motstridende forventningene paralyserte FN og gjorde at den sterke troen på bruk av FN-styrker til fredsbevarende operasjoner ebbet ut. Slike styrker er likevel blitt brukt, seinest i samband med Israels invasjon i Libanon i 1978.

Interessemotsetninger
Det er altså meget kort man er kommet når det gjelder internasjonal innsats for å hindre krig eller slå tilbake angrep. Derfor er det blitt stadig mer klart at det er nødvendig å gå dypere ned i problemene og å gjøre noe med de interessemotsetningene som ligger bak en væpnet konflikt. Motsetninger i interesser er utviklet over en lang historisk periode og henger sammen med mange faktorer, hvor ikke minst ulikheten når det gjelder våpenutviklingen har spilt en stor rolle for hvem som fikk makten over hvem. I vår tid står vi overfor den store oppgaven å gjenskape interesseharmoni, å fjerne de trekk ved det internasjonale samfunn som er en følge av forgangen tids dominans, kontroll og avhengighet.
Viktig i denne sammenheng er for det første endringen av den eksisterende verdensomspennende militærstruktur som tar preg av at alle stater søker å ruste mest mulig mot andre stater. Dette er ikke bare et enormt sløseri i en verden med knappe ressurser, men utgjør også en betydelig fare. Framfor alt fører det med seg at stater som tar skritt til å komme ut av sin økonomiske underlegenhet, risikerer at andre truer med makt for å hindre dette.
Interesseharmonisering kan skje på to måter, avhengig av styrkeforholdet mellom de partene som er innblandet. I forhold mellom forholdsvis likestilte parter vil integrasjon kunne være en riktig vei å gå. Det vil si at statene fjerner barrierene seg i mellom for økonomisk og annen aktivitet. Naturligvis er det ikke så enkelt, dels fordi det aldri vil være full likhet på forhånd slik at noen vil få større fordeler enn andre, og dels fordi den sterke konsentrasjon om økonomisk aktivitet kan føre til uheldige sosiale følger. Men problemene er langt større hvor partene på forhånd er meget ulike, slik situasjonen er i forholdet mellom de industrialiserte og de fattige land. Der er det ikke nok med samarbeide, fordi de forskjellige deltakerne ville få meget ulikt utbytte på grunn av sin forskjell i økonomisk makt og teknisk nivå. Der er det nødvendig med omfattende reorganisering, omstrukturering, av forbindelsene slik at de svakeste får klare fordeler fremfor de sterkeste. Det er blant annet dette som ligger bak arbeidet for en ny internasjonal økonomisk orden (se art. Ny økonomisk verdensordning).
A. E.



Folkesuverenitet
Idéen om folkesuverenitet dreier seg om hvordan politisk makt skal legitimeres (se art. Legitimering). Teorien om folkesuverenitet går ut på at makt bare kan utøves legitimt dersom den på en eller annen måte har sitt utspring i folket. Motstykket til denne teorien er kongedømmet av Guds nåde, der politisk makt er gitt av Gud.
Idéen om folkesuvereniteten ble derfor skapt som en motideologi til eneveldets teori om at all makt ble legitimert av Gud.
Folkesuverenitetstanken fikk et av sine første politiske utrykk i den amerikanske forfatningen fra 1787. "Vi, De forente Staters folk, oppretter denne forfatningen," heter det i innledningen.
Idéen om folkesuvereniteten var en del av idé grunnlaget til den franske revolusjon. I den franske konstitusjon av 1791 står det i innledningen: "Opphavet til all suverenitet er etter sitt vesen hos folket." Den norske Grunnloven tok opp den samme tanken (jfr. § 49: "Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget"). Folkesuvereniteten ble en av hjørnesteinene i det borgerlige demokrati.
Den filosof som mer enn noen annen forbindes med idéen om folkesuvereniteten, er Jean-Jacques Rousseau som begrunnet folkesuvereniteten naturrettslig. Rousseau tok utgangspunkt i hva han kalte allmennviljen, som ikke nødvendigvis er summen av de enkelte individers vilje. Allmennviljen kan oppfattes som den egentlige folkeviljen. Det ble ikke forklart hvordan en institusjonelt skulle sikre at allmennviljen kom til uttrykk. Men ett var sikkert, mente Rousseau, allmennviljen lot seg ikke representere. Rousseau ble dermed en sterk kritiker av det representative system, det system som mer enn noe annet er blitt legitimert ut fra folkesuvereniteten.
Teorien om folkesuvereniteten kan i tillegg til å bli betraktet som en begrunnelse av makt, også bli brukt i en beskrivelse av maktforhold. Og overført til den politiske hverdag blir folkesuvereniteten et noe uklart begrep. Det kan tolkes på mange måter. Folkesuverenitetens mest umiddelbare uttrykk er folkeavstemning. Og forsvarerne av folkeavstemning refererer nettopp til folkesuvereniteten: Det representative system forfusker folkeviljen.
Ser vi bort fra Sveits, blir folkeavstemning lite benyttet. Tanken om folkesuverenitet har først og fremst fått sitt uttrykk gjennom det representative demokrati. Nå kan det være ulike forbindelseslinjer mellom maktens utøvere, representantene, og maktens folkelige kilde, velgerne. For å nevne to ytterpunkter: Skal den valgte representant være en utsending som står i et konstant ansvars og avhengighetsforhold til velgerne, eller skal representanten følge sin egen samvittighet og overbevisning uten å skjele til velgernes mening? (Se art. Representasjon.)
Hva som legges i begrepet folkevilje, er ikke entydig. Her er minst to oppfatninger. På den ene side har vi den folkeviljen som faktisk kan konstateres, f.eks. slik den kommer til uttrykk ved valg og meningsmålinger, og på den annen side det som gjerne kalles den egentlige folkeviljen, hvor det påstås å være samsvar mellom folkets vilje og folkets vel. Hva som er den egentlige folkevilje, avgjøres ved henvisning til en utenforliggende norm, som f.eks. arbeiderklassens objektive interesser, eller kort og godt ved å vise til fornuften, slik embetsmannsstatens forsvarere gjorde det i 1880-åra i kampen mot parlamentarismens gjennombrudd.
T. Bj.
Litteratur: S. 1. Benn: The Uses of Sovereignity, Political Studies 3/1955. F. H. Hinsley: The Conept of Sovereignity and the Relations Between States, Journal of International Affairs 21/1967.


Folketeater
Folketeater er en opprinnelig tysk bevegelse for a) ved hjelp av en abonnementsordning å gjøre det mulig for alle å komme i teatret og b) å skape et teater for folket. Folketeaterbevegelsen, som startet i slutten av forrige århundre, hadde to forutsetninger: Fra et nytt syn innen teatret å skape en virkelighet på scenen og den voksende tyske arbeiderbevegelsen. I 1889 ble Freie Bühne (Den frie Scene) i Berlin grunnlagt. Her skulle man skape "en kunst som ser dagens virkelighet og tilværelse i øynene". I 1890 ble organisasjonen Freie Volksbühne (Det frie Folketeater) bygget opp ledet av Bruno Wille og støttet av fagforeningene. Utgangspunktet var at teatret skulle tilhøre folket: "Kunsten må slutte å være privilegium for en eneste klasse i samfunnet, den tilhører fremdeles hele folket." Grunnlaget for bevegelsen var en abonnementsordning, med lave priser og samme pris uansett hvor man satt i salongen. Billettene ble fordelt før forestillingen på demokratisk måte ved loddtrekning. Datidens repertoar passet sjelden inn i bevegelsens program og egne forestillinger ble etter hvert organisert. Den første var forøvrig Ibsens "Samfunnets Støtter". Etter hvert vant det naturalistiske repertoaret innpass på flere scener, og publikumsorganisasjoner fikk en viss innflytelse på hva som ble spilt, da teatersjefene måtte ta hensyn til den store kundekretsen de kom til å representere. Abonnementsordninger og publikumsinnflytelse har først fått innpass de siste 1020 årene i norsk teater.
Under revolusjonene i Russland, både i 1905 og i 1917, vokste det frem en masseteaterbevegelse på politisk grunnlag der man både ønsket teater for folket og av folket: massene skulle selv spille med. Enkeltindivider skulle ikke være helter, men de store massene. Ett av de mest berømte eksemplene på dette var "Stormen på Vinterpalasset", en enorm masseforestilling om den berømte historiske hendelse under revolusjonen, oppført i 1920, bare tre år etter at stormen virkelig foregikk. Det var 15 000 deltakere som omfattet skuespillere og medlemmer av Den røde armé. Spilleplassen var to store podier - et rødt og et hvitt, og kanonskudd, fanfarer og transparenter med den røde sovjetstjernen og fellessang av Internasjonalen var en del av effektene. Omkring 100 000 mennesker skal ha sett forestillingen. Instruktør var Nikolai Evreinov som hadde sin egen karakterisering av et folketeater: "teatralisering av livet". Sammen med Meyerhold, Vakhtangov og Tairov var han med på å skape det nye sovjetiske teater.
I Norge ble foreningen Kunst for folket stiftet i Bergen i 1928 og i Oslo ble Folketeaterbevegelsen grunnlagt i 1929. De drivende krefter bak foreningen var Sverre Iversen, Fernanda Nissen, Kyrre Grepp og Gustav Heiberg, og den første formann og ildsjel var De samvirkende fagforeningers formann Th. Henriksen. Folketeaterbevegelsen skulle arbeide for et nytt norsk teater og "trekke et nytt publikum til teatret, de brede masser av arbeidere og funksjonærer som gjennom sin økonomiske stilling har vært og ofte er avskåret fra å gjøre teatret til en virkelig kulturfaktor i sitt daglige liv." Folketeatret ble åpnet i Oslo i 1952 med Hans Jacob Nilsen som sjef, men det eksisterte som selvstendig teater bare i 7 år. Åpningsforestillingen var Heibergs "Tante Ulrikke", og bl.a. ble Gorkis "Nattherberget" og Ibsens "Brand" satt opp i Hans Jacob Nilsens teatersjefstid.
I dag holder Den Norske Opera til i Folketeaterbygningen på Youngstorget. Folketeaterbevegelsen ble i 1961 omdøpt til Teaterforeningen og er nå kun en publikumsorganisasjon for Oslo og omegn. Den egentlige arvtaker når det gjelder folketeaterbevegelsens politiske ånd, kan man si at enkelte regionteatre og frie grupper representerer i dag.
L. S.
Se også: Piscator.

Litteratur: H. Braulich: Die VolksbCihne, Berlin 1976.