Flyvertinne
Flyvertinneyrket tilhører den sektor av norsk næringsliv som sysselsetter det største antall kvinnelige lønnstakere. I 1975 var omkring 66 % av all kvinnelig arbeidskraft på det lønte arbeidsmarkedet fordelt på varehandel, hotell og restaurantvirksomhet og offentlig, sosial og privat tjenesteyting. Dette er arbeidsplasser som nok kan være forskjellige, men som har til felles personlig kontakt med og omsorg for mennesker.
Flyvertinneyrket skiller seg fra andre serviceyrker på svært mange punkter, f.eks. når det gjelder rekruttering, utdanning og yrkets status. Denne spesielle servicerollen er imidlertid utformet på en slik måte at trekk som karakteriserer serviceroller generelt, her trer fram så å si i "rendyrket" form. Dette er trekk som ligger nær opp til de egenskaper som ofte framheves som "naturlige" kvinneegenskaper. Servicerollen synes derfor å ha klare paralleller til kvinnerollen slik den har vært definert til nå.
Den gang flyvertinneyrket ble født - i USA i 1930-årene - var kvalifikasjonskravene sykepleieutdanning og reisevanthet. I dag må du ha god almenutdanning, gode språkkunnskaper, et velstelt ytre og pen framtreden dersom du vil bli flyvertinne i Norge. Praksis fra andre serviceyrker eller barnepleie/sykepleierpraksis er en fordel. Søkningen til yrket er stor og har holdt seg forbausende stabil opp gjennom årene.
I arbeidet om bord er flyvertinnen det direkte kontaktledd mellom flyselskapet som produsent og passasjeren som konsument av servicetjenester. Satt litt på spissen kan vi si at hun har en dobbeltfunksjon; hun er tjenesten, samtidig som hun produserer den. Uansett de mange arbeidsoppgavene som skal utføres om bord - på kort tid og ofte under vanskelige arbeidsforhold - må det personlige preg - "the personal touch" - bevares.
Når et flyselskap velger ut flyvertinner, legger de vekt på å finne fram til jenter som vil kunne identifisere seg og trives med slike forventninger og som vil føle seg hjemme i det miljøet som preger internasjonal luftfart. Det viser seg at de fleste flyvertinner kommer fra relativt trygge, økonomiske kår, de har god utdanning og er gjerne fortrolige med tradisjonelle verdier. De fristes av yrket, ikke så meget på grunn av selve arbeidet om bord, men mer fordi denne spesielle servicerollen innebærer muligheter til å se verden og til å leve på en måte som ellers er svært få unge jenter til del. De trives i jobben, men går over i annet yrke, tar videreutdanning eller blir "hjemmeværende" etter en forholdsvis kort flykarriere. Det er jenter som ikke er yrkesbevisste i den forstand at de søker de avansementsmuligheter som fins i flysystemet, men som holder seg til flyvertinnerollen fordi den innebærer yrkesfunksjoner de trives med og som de synes de mestrer.
Det er altså det personlige i forholdet mellom flyvertinne og passasjer som utgjør det en kan kalle service. Hva slik service konkret består i vil variere med passasjerenes individuelle forventninger. Ethvert serviceopplegg må i stor grad være forholdsvis rutinisert og standardisert, samtidig som det må tilpasses den enkelte mottakers ønsker og behov. Denne tilpasningen, som flyvertinnen må stå for, krever personlig innsikt, vurdering og innsatsvilje dersom en skal kunne snakke om god service. Det kan være vanskelig å få til en slik tilpasning, bl.a. fordi servicerollen i flyet både er en autoritetsrolle og en tjener/omsorgsrolle. Det vil si at flyvertinnen både må ta initiativ og styre situasjoner, samtidig som hun må gi passasjeren følelsen av at hans personlige krav blir prioritert. Autoritet må altså utøves på en slik måte at den ikke kommer i konflikt med tjener/omsorgsfunksjonen. En slik betinget autoritet synes å kunne aksepteres i serviceforhold generelt, og særlig i de tilfeller vi finner kvinnelige serviceutøvere, fordi det tradisjonelle kvinnerollemønster jo nettopp går ut på å utøve en autoritet som ikke virker utfordrende. Et slikt sammenflyt av kjønnsrolle og yrkesrolleforventninger trer særlig klart fram i flyvertinnerollen. Slik denne yrkesrollen er utformet, er det mulig å definere flyvert innen like mye som kvinne som yrkesutøver. Som kvinne og yrkeutøver tillegges hun ikke bare klart definerte yrkesfunksjoner, men pålegges av andre eller påtar seg frivillig en rekke ikke-definerte arbeidsoppgaver som går på kontakt og omtenksomhet og omsorg for andre og som kan gjøre arbeidsdagen lengre og mer krevende enn regelverket tilsier.
Kvinnens funksjon har til nå vært å betjente andre - i familien såvel som i yrkeslivet. I flyvertinnerollen har dette betjeningsforholdet funnet sin naturlige plass.
N. Go.



FMK
Se Folkereisning mot krig.


FN
FN ble formelt opprettet høsten 1945. Organisasjonen skulle erstatte Folkeforbundet som ikke hadde lykkes i sin hovedoppgave, å stoppe aggresjon og hindre krig (se art. Folkeforbundet). Churchill ønsket primært et organ for samarbeid mellom regionale sikkerhetsordninger, mens Roosevelt ville ha en universell verdensomspennende organisasjon. Resultatet ble et kompromiss som også Sovjetunionen kunne godta. Sikkerhetsrådet i FN ble gjort til det sentrale organ i den nye sikkerhetsordningen, men regionale organisasjoner ble også tillatt. Etter hvert kom de regionale organisasjoner (NATO, WTO etc.) til å dominere det sikkerhetspolitiske bildet. Likevel har Sikkerhetsrådet beholdt viktige funksjoner og myndighet, spesielt i konflikter hvor stormaktsinteresser er mindre direkte berørt. FN har dermed ikke lidd samme vanskjebne som Folkeforbundet.
FN har også mange oppgaver på felter utenom det rent sikkerhetspolitiske. Organisasjonen spiller en viktig rolle i internasjonal utviklingspolitikk, miljøvernsamarbeidet, kampen for menneskerettighetene, internasjonal samferdsel osv. Den stadige utvidelse av oppgavene har ført til opprettelse av et stort antall ekspertgrupper og koordineringsutvalg, utvidelse av sekretariatet og flere særorganisasjoner. Alt i alt er FN med særorganisasjonene blitt et uerstattelig element i våre dagers internasjonale system.
Ved opprettelsen hadde FN 51 medlemsnasjoner (med eget medlemskap for de sovjetiske delstatene Hviterussland og Ukraina for å skape mer balanse i østvestforholdet). Vestmaktene var i klar overvekt og kunne regne med å vinne de fleste avstemninger. Stormaktene var først tilbakeholdende med å oppta nye land som medlemmer, men siden 1955 har praktisk talt alle stater blitt med dersom de selv har ønsket det. Unntak er de delte land, Tyskland (til 1973), Korea og Vietnam (til 1977). Folkerepublikken Kina overtok Taiwans plass i FN og Sikkerhetsrådet i 1972 etter at USA hadde gitt opp sin motstand mot dette skiftet. Den viktigste utvidelsen av medlemsmassen har likevel kommet som et resultat av avkoloniseringen i Afrika og Asia. Sammen med de Latin-Amerikanske landene kan de vinne enhver avstemning, og deres innflytelse har i ikke liten utstrekning ført til en endring av organisasjonens karakter, f.eks. ved at utviklingslandenes problemer har fått en mye mer sentral plass i FNs virksomhet.

De enkelte organer
Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer hvorav de 5 faste (Kina, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet dersom et av de faste medlemmer stemmer mot et forslag. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trusel mot freden. Militære sanksjoner har aldri vært pålagt. Selv under Koreakrisen hvor Sovjetunionen boikottet rådets møter, nøyet rådet seg med en henstilling til FNs medlemmer om å delta i de militære operasjonene under USAs ledelse. Det var opprinnelig meningen at FN skulle utstyres med egne styrker som skulle kunne settes inn mot agressorer, men stormaktene ble fort uenige om organiseringen.
I generalforsamlingen har alle medlemmene sete, men bare en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunn. Viktige beslutninger krever 2/3 flertall. Hovedforsamling er delt opp i / faste komiteer og en rekke underkomiteer. Mer interessant er dannelsen av uformelle regionale grupper, den lantinamerikanske, den øst-europeiske, den arabiske osv. De fleste tillitsverv i FN går på omgang mellom disse regionale gruppene. Generalforsamlingen er det FN-organ som har den videste kompetanse, men man kan ikke si at den har den øverste myndighet på alle områder. I spørsmål om fred og sikkerhet har Sikkerhetsrådet et spesielt ansvar, og Generalforsamlingen kan ikke gripe direkte inn i saker som er til behandling i rådet. I praksis har imidlertid forsamlingen tatt opp slike spørsmål når rådet er satt ut av funksjon pga. veto fra et av de faste medlemmene.
Det økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) har 54 medlemmer valgt av Generalforsamlingen. Dette rådet har hovedansvaret for å foreslå og stimulere tiltak for å fremme den økonomiske og sosiale utviklingen i verden. Det får regelmessige rapporter fra særorganisasjonene og har den viktige oppgaven å koordinere disse organisasjoners mangfoldige virksomhet. En viss desentralisering av rådets virksomhet har funnet sted i og med opprettelsen av regionale økonomiske kommisjoner for Europa, Asia og Stillehavsområdet, Sør- og Mellom-Amerika, og for Afrika.
Tilsynsrådet ble opprettet ifølge pakten for å føre en viss kontroll med ikkeselvstyrte områder. I 1950 sto i alt 11 slike områder under FNs tilsyn, men det er nå bare ett tilbake. Namibia (Sørvest-Afrika) ble i følge vedtak i generalforsamlingen i 1966 fratatt Sør-Afrika som hadde hatt landet som mandatområde. FN opprettet så et eget råd for Namibia og utpekte en egen FN-kommissær for området.
Den mellomfolkelige domstol er et organ som FN i det vesentligste har overtatt fra Folkeforbundet. Den kan dømme i alle saker som partene er enige om å forelegge. Hvis en stat ønsker å binde seg til generelt å godkjenne domstolens myndighet, kreves det en spesiell erklæring. Bare ca. 113 av FNs medlemsland har vært villig til å gjøre dette. Domstolens rolle i det internasjonale samfunn må sies å være beskjeden.
Det siste viktige organ er sekretariatet med generalsekretæren som leder. I FN er generalsekretæren ikke bare leder av administrasjonen, men har også anledning til å spille en viktig politisk rolle. Han kan henlede Sikkerhetsrådets oppmerksomhet på alle forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet. Det var særlig i Dag Hammarskjölds funksjonstid (195361) at denne myndighet ble forsøkt utnyttet. Det brakte Hammarskj6ld i konflikt med flere medlemsland og mest med Sovjetunionen. Sovjetiske forsøk på å opprette en ny ordning med tre generalsekretærer førte imidlertid ikke fram. Generalsekretæren er ansvarlig for alle utnevnelser til sekretariatet. Det eksisterer likevel en kvoteordning slik at man kan unngå grov over eller underrepresentasjon fra bestemte stater og regioner.

Virksomhet
Sikring av freden og utvikling av vennskapelig forhold mellom nasjonene har formelt vært det viktigste mål for FN siden organisasjonen ble opprettet. I mange konflikter der stormaktene ikke har vært direkte engasjert på begge sider, har FN også kunnet yte verdifulle bidrag. Eksempler er kolonikrigen mellom Indonesia og Nederland i 1947, konflikten i Libanon i 1958 og i en viss grad fra 1964 i Kypros-konflikten. Men verden har også sett en rekke blodige konflikter hvor FNs innflytelse har vært minimal. Viktigst fra de siste årene har vært den andre krig i Indokina (1965-75). I Koreakrigen (1950-53) ble FN i realiteten brukt til å rettferdiggjøre vestmaktenes forsøk på å stanse Nord-Koreanernes militære intervensjon.
Metodene i fredsarbeidet er varierte. De strekker seg fra debatter og resolusjoner i FN-organene til opprettelsen av såkalte fredsbevarende styrker. Mellom disse formene faller meklingsforsøk, "fact-finding commissions" og militære observatørkorps. Den første fredsbevarende styrke ble sendt til Midtøsten i 1956. Senere fulgte Kongooperasjonene (196064), styrken på Kypros (fra 1964), og nytt engasjement i Midtøsten fra 1973.
Nedrustningsproblemet har inntatt en viktig plass i FNs fredsarbeid. Det langsiktige målet er alminnelig og fullstendig nedrustning under internasjonal kontroll. I 1961 lyktes det Sovjetunionen og USA å utarbeide en felles prinsipperklæring for nedrustningsforhandlinger, men videre kom man ikke. FN har formelt sett vært fadder for en del av de rustningskontrollavtaler som er undertegnet i løpet av de siste 15 år, og har også bidratt til at representanter for de små land har kommet med i forhandlingsprosessen. Intet av dette har kunnet legge noen reell demper på økningen i rustningsnivået i verden.
Derimot kan organisasjonen vise til håndgripelige resultater i arbeidet for avviklingen av kolonistyret. Tilsynsrådets rolle er nevnt. I 1960 vedtok generalforsamlingen en viktig erklæring om avviklingen av kolonistyret og opprettet en spesiell komite for å sette fortgang i avkoloniseringsprosessen. I komiteen har det vært hyppige sammenstøt mellom militante stater i Afrika og vestlige land. Komiteen har oppfordret medlemslandene til å gi de nasjonale frigjøringsbevegelser materiell og moralsk støtte. Komiteens arbeidsområde omfatter fortsatt om lag 20 forskjellige koloniområder.
De siste årene har utviklingslandenes problemer inntatt en stadig mer betydelig plass i organisasjonens virksomhet. I 1960 vedtok Generalforsamlingen at 1960-årene skulle kalles FNs utviklingstiår. Resultatene ble magre, og et nytt utviklingstiår startet i 1971. Hovedkanalen for FNs og særorganisasjonenes utviklingsvirksomhet er FNs utviklingsprogram (UNDP). Det blir finansiert ved frivillige bidrag fra mange land. Virkningen av de mange programmene er antakelig sterkt varierende. Særdeles viktig i utviklingspolitikken er FNs Konferanse for handel og utvikling (se art. UNCTAD).
FN har også betydd mye i kampen for menneskerettighetene. Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble proklamert i Generalforsamlingen i 1948. Siden har det blitt utarbeidet to folkerettslig bindende konvensjoner som trådte i kraft i 1976 etter at 35 stater hadde ratifisert dem. FNs menneskerettighetskommisjon er likevel betydelig hemmet i sitt arbeid pga. prinsippet om ikkeinnblanding i staters indre anliggender.
Verdensorganisasjonen er virksom også på en lang rekke andre områder, f.eks. flyktningearbeid, miljøvern, fredelig bruk av atomenergi, og utviklingen av folkeretten på mange områder (havrett).
De siste årene har FN organisert mange store konferanser om sentrale problem i internasjonal politikk, f.eks. truselen mot naturmiljøet, befolkningseksplosjonen, matvaremangelen, kvinneundertrykking, osv. Få av disse har ført til effektive politiske programmer, men de har utvilsomt bidratt til å understreke alvoret i en del av de utfordringer menneskeheten står overfor.
Det har framkommet mange forslag til endringer i FN-pakten med sikte på å styrke organisasjonen og gi den en mer overnasjonal karakter. Forslagene har stort sett blitt avvist av de enkelte lands regjeringer som uønskede og/eller urealistiske.
K. Sk.
Litteratur: M. L. Goodrich: The United Nations in a changing World, New York 1974. F. Friis og T. Vraalsen: FN i fokus, Oslo 1975. H. G. Nicholas: The United Nations as a political Institution, London 1975. K. Jacobsen: The General Assembly of the United Nations: A quantitative Analysis of Conflict, Inequality and Relevance, Oslo 1973.


Folk
Folket som en ideal instans spiller en stor rolle i all politisk opposisjonstenkning i nyere tid, ut fra den forutsetning at folket er motsatsen til den struktur eller herskergruppe som opposisjonen angriper. Begrepet om folket støttes dels til den jacobinske betydning av (små)folket som herskernes motsetning slik det ble utviklet under den franske revolusjon, (folk i betydning fransk peuple), dels til den etniskkulturelle oppfatning av folket som det kontinuerlige, sammenbindende, i en nasjons liv (folk i betydning tysk Volk). I skandinavisk tradisjon har arbeiderbevegelsen ved sitt gjennombrudd i første halvdel av dette århundre lagt grunnlag for et nytt, samlende folkebegrep der begge grunnbetydninger er smeltet inn. Uttrykk som "folkeopplysning", "svenska folket", "dypt i det norske folk" osv. lar seg ikke oversette til andre språk. Som en sammensmeltning av nasjonalromantiske og sosialradikale tradisjoner, er de blitt det nordiske sosialdemokratiets særlige varemerke.

Folk mot eliter
I beskrivende mening har folket som noe annet enn elitene alltid hatt en politisk betydning Ofr. uttrykket "Senatus populusque romanus", senatet og det romerske folk: adel og folket sammen som den statsbærende struktur i den romerske republikk). Tanken om en motsetning mellom de to er imidlertid like gammel, og springer ut av den almene forestilling om utbytting: at en (mer)verdi skapt i enkelt arbeid forsvinner oppover den sosiale rangstige, der den gir grunnlag for større maktutfoldelse og derfor økt press nedover. Tanken om et skille mellom en "tærende" og en "nærende" stand har gitt begrunnelsen til mange opprør gjennom historien. Men først med bortfallet av kongedømmet av Guds nåde på 1700-tallet, fikk opposisjonen mot dette skillet en mer alminnelig legitimitet, og framsto i sin moderne jacobinske variant. Denne har spilt en stor rolle som revolusjonært element i arbeiderbevegelsen. I et land uten marxistiske tradisjoner, som Norge, har arbeideragitasjonen så å si utelukkende dreid seg om "folkekrav" etter jacobinsk modell, noe som bl.a. kan studeres i Martin Tranmæls retorikk. Skillet mellom "de der oppe" og "vi her nede", som gjennom en revolusjon begrunnet av rettferdigheten, skal "bytte plass", er den stående figur i hans taler, og den løper i ubrutt tradisjon tilbake til Marcus Thrane. Denne norske folkesosialismen har som begrunnelse en naturrettslig tankegang om at samfunnets goder en gang har tilhørt folket, men er blitt ranet fra dem av en overklasse, jfr. mellomkrigstidens slagord "Husbondsretten til landet tilbake til det norske folk". Denne ideologiske konstruksjon, som er klart umarxistisk og uhistorisk, er utbredt blant norske sosialister av alle avskygninger. I de aller siste år har f.eks. innflytelsen fra maoismens nyenkelhet gitt begrepet om folket en politisk brodd mot arbeiderbevegelsens egne eliter: folket skal bestemme, ikke pampene eller arbeideraristokratiet. Også 1970-årenes populisme, med sitt program om desentralisering, lokalt sjølvstyre og oppretting av autonome enheter, krever makten "tilbake" til folket etter klassisk naturrettsligjacobinsk mønster.

Folk mot fremmedfolk
Romantikkens oppdagelse av folket, dvs. bøndene, som kulturbærere ga utgangspunkt for forestillingene om folkets etniskkulturelle egenart som en motsetning til andre folk. Nasjonalromantikken i Norge ga seg eksempelvis uttrykk i et oppgjør med dansk kultur og tradisjon, til tross for de mange påfallende likhetstrekk. Overhodet synes dyrkingen av folkets egenart etter tysk Volksgeisttradisjon å ha som funksjon en markering av skiller overfor andre. I mobilisering av "folket" til kamp for selvstendighet overfor et fremmedherredømme synes dette særlig klart.
Kombinasjonen av dette nasjonale med det jacobinske sosiale folkebegrep er meget vanlig historisk sett. De russiske populister, "folkevennene" i forrige hundreår, baserte sine doktriner på å framheve det folkelig russiske som en særlig kvalitet i kontrast til aristokratiets imitasjoner av vestlig kultur og levemåte. Tilsvarende ble den radikale variant av norskdomsreisningen fra ca. 1850 klart rettet mot embetsstand og borgerskap som inflyttete eliter. Og det var denne variant som drev bevegelsen fram som en ualminnelig kraftig motkultur. Tallrike sosialistiske bevegelser har søkt kraft i den samme kombinasjonen. Under annen verdenskrig ble f.eks. nasjonalkommunismen et politisk alternativ av betydelig bredde både i Jugoslavia og i Norge. Etterkrigstidens nasjonale frigjøringsbevegelser er praktisk talt uten unntak både nasjonale og sosialistiske i folkets navn.

Folk mot klasse
Mye av det 20. århundres politiske konfliktstoff kan ses i lys av de foregående folkebegreper. Århundrets to politiske nydannelser, fascismen og kommunismen, kan begge tolkes som reaksjonsbevegelser mot den annens folkebegrep. En kommunistisk retning ble utskilt av sosialdemokratiet i reaksjon mot de nasjonalistiske og patriotiske føringer i arbeiderpolitikken, under framhevelse av den rene klasselære som folketankens motsetning. Fascismen må på sin side betraktes som en nasjonal mobilisering av antiklassekarakter. I fascismens samfunnslære, korporatismen, kjennes ingen sosial segmentering, oppdeling i grupper, og fascismen bekjempet parlamentarismen som et politisk system som var basert på, og som forsterket og befordret, den sosiale klassedeling av samfunnet.
I utviklingen av det norske sosialdemokrati ble striden mellom "folk" og "klasse" utkjempet før arbeiderpartiet dannet sin første varige regjering og gikk over til å bli et statsbærende regjeringsparti. A nå ut til og samle "hele det arbeidende folk", definert som 90 % av alle nordmenn, er den klassiske målsettingen i det norske arbeiderpartis program. Under innflytelse fra kommunismen gjennom den "nye retning" i partiet ble imidlertid "folkeflertallet" strøket fra programmet og partiet erklærte seg beredt til å gjennomføre revolusjonen selv uten et flertall i folket (1918). Setningen om folkeflertallet gikk inn og ut av programmet de kommende år, inntil fraksjonsstridighetene var avsluttet rundt 1930, og folkeflertallssosialismen ble knesatt definitivt, først i partiets valgmanifest høsten 1930, dernest i prinsipprogrammet av 1933. Slagordene i denne avklarte fase var uvanlig sterkt folkerettet: "Norge for folket" (en imitasjon av de danske sosialdemokraters slagord "Danmark for folket"), "Hele folket i arbeid" osv.
Etter marxistisk samfunnstenkning er "folk" og "folket" utpreget ideologiske begreper. I alle land der sosialistiske partier har vunnet makten, ses imidlertid at forestillingen om "folket" inngår som nødvendig referanse for legitimering (rettferdiggjøring) av elitens styring. Partiet sier seg konstant å tjene folket, også i de land der klassedelingen umulig kan sies å ha opphørt slik at "folket" tilnærmet skulle bety ett klasseløst samfunn. Også sosialistiske regimer synes derfor å ha behov for å knytte seg til tradisjonelle forestillinger om en naturtilstand der menneskene uberørt av klassedeling ledes av en altruistisk, nestekjærlig, gruppe som interessemessig ikke kan skilles fra de andre.
H. F. D.

Folkeaksjonen Framtiden i våre hender
Se Framtiden i våre hender.


Folkeavstemning
Folkeavstemning representerer velgernes direkte deltakelse i en politisk beslutningsprosess. - Det er to hovedformer folkeavstemning kan forekomme i, initiativ og referendum.
Ved initiativ, eller folkeinitiativ som det også kalles, har velgerne adgang til selv å fremsette forslag som gjøres til gjenstand for folkeavstemning enten umiddelbart (direkte initiativ) eller etter forutgående behandling i folkerepresentasjonen (indirekte initiativ). Velgerne har ved folkeinitiativ selv adgang til å utforme forslag som blir gjort til gjenstand for velgernes avgjørelse. Velgerne får dermed lovgivende makt. I Sveits er det adgang til folkeinitiativ. Det sveitsiske eksempel er blitt fulgt av blant annet flere delstater i USA. Det er blitt sagt at ved initiativ har folket fått et sverd, ved referendum har folket et skjold.
Ved referendum blir en vedtatt eller påtenkt beslutning fra folkerepresentasjonen gjort til gjenstand for en folkeavstemning. Ordet referendum betyr egentlig henvisning. Et politisk spørsmål henvises til velgernes direkte avgjørelse. Velgerne har ved referendum i en viss forstand vetorett. Vi kan skille mellom 3 typer av referendum ut fra ulike betingelser for iverksetting: Obligatorisk, fakultativ og frivillig referendum. Vi har obligatorisk referendum når beslutninger av en viss art - i særlig grad forfatningsendringer må underkastes folkeavstemning for å bli gyldige slik det f.eks. er i bl.a. Danmark, Sveits, Irland og Australia. Fakultativ referendum hviler på en særskilt beslutning, et kvalifisert krav må innfries som f.eks. at et bestemt antall velgere (Sveits) eller et bestemt mindretall i folkerepresentasjonen (Danmark: 113 av Folketingets representanter) krever folkeavstemning over noe som er vedtatt i nasjonalforsamlingen. Ved frivillig referendum er det representantene, politikerne, som selv ved et flertallsvedtak avgjør iverksetting av folkeavstemning over et bestemt politisk spørsmål. (Eksempel: de 5 norske landsomfattende folkeavstemningene.)
Etter de rettslige virkninger kan det skilles mellom rådgivende (konsultativ) - og bindende (desisiv) folkeavstemninger. I Norge og Sverige er det adgang til frivillig referendum som har rådgivende virkning. - Den vanligste oppfatningen av plebisitt er en folkeavstemning der avgjørelsen reelt er truffet før velgernes votum innhentes. Plebisitter er bekreftende folkeavstemninger. De to folkeavstemningene (1851, 1852) til Napoleon III er typiske eksempler på plebisitter. Ved hjelp av plebisitter tilrev Napoleon III seg nærmest eneveldig makt og ble utropt til keiser.
T. Bjø.
Se også: Direkte demokrati.

Litteratur: P. Goodhart: Referendum, London 1971. G. Smith: The Funetional Properties of the Referendum, European Journal of Political Research, 1976.


Folkeavstemning i Norge
En studie av ordet folkeavstemning fører oss rett inn i diskusjonen om folkeavstemning. Med avstemning forbindes en valgsituasjon, en konflikt mellom to eller flere interesser som i en viss forstand bryter med det helhetlige ordet folk. "Folk" er et av politikkens enhetsord som understreker helheten og skjuler klassekonflikter. Dette kan vi kalle det apolitiske trekket ved ordet folk. Vi kan nevne to trekk til: det radikale og det appellerende. Ordet folk har radikale overtoner. For "folket" har også en annen betydning enn summen av borgere. Det er "folk" i betydning "de brede lag", de ærlige og arbeidende mennesker. "Folk" kan også sies å være et honnørord, og her er vi ved det appellerende trekket. Vi skal ta utgangspunkt i disse tre trekkene.

Det apolitiske
De forholdsvis få folkeavstemningsentusiaster i Norge som har skrevet bøker og artikler for grunnlovsfesting av en eller annen form for folkeavstemning, har ofte det liberale synet på politikk. Politikk er ikke ulike klassers materielle kamp for egne interesser, men mer et spørsmål om å finne "den riktige løsningen". Argumentasjonen kan ofte ta denne formen: Folkeavstemning er fordelaktig, for den vet best hvor skoen trykker, som har den på. Og underforstått, det er ett skonummer som passer for folket. - Det er nok en viss sammenheng mellom apolitiske strømninger og interesse for folkeavstemning. Utgivelsesdato for de relativt få bøker og artikler som er skrevet, tyder på en viss opptatthet og interesse for folkeavstemning i åra etter 1905 og 1945. Dette kan selvsagt ha mange årsaker. En årsak finner vi kanskje i de umiddelbare fellestrekk det er mellom disse to periodene. I 1905 skulle "den nye arbeidsdagen" starte. Stridsøksen skulle begraves. 1945 var preget av ånden fra Fellesprogrammet. Kapitalister og sosialister hadde kjempet sammen under krigen. De skulle fortsatt løfte i flokk og bringe landet på fote igjen. En slik tid, som en kan kalle apolitisk, gir muligens næring til tro på folkeavstemning.
Nå er sammenhengen mellom engasjement for folkeavstemninger og antipartiholdninger klarere enn forholdet mellom apolitiske strømninger og interesse for folkeavstemning. Men kritikk av partivesenet er ofte igjen avledet av en tro på "den riktige løsningen" i politikken. Det er en oppfatning at partiene konstruerer motsetninger som igjen formaliseres og fasttømres av partiorganisasjonene.
Interessen for folkeavstemning i etterkrigstida gav seg et organisatorisk uttrykk i 1961 ved dannelsen av Landsforbundet for Folkeavstemning, som hadde grunnlovsfesting av adgangen til folkeavstemning på sitt program. Organisasjonen fikk begrenset oppslutning. Flere talsmenn for Landsforbundet for Folkeavstemning la for dagen klare antipartiholdninger. Partistyre ble satt opp mot folkestyre. Denne kritikken av partivesenet kan det være naturlig å sette i sammenheng med at Ap i lengre tid hadde hatt flertall på Stortinget. Folkeavstemning var individets vern mot sterke partimaskiner (Arbeiderpartiet). Landsforbundet hadde et visst borgerlig preg. Og dets første formann gikk i desember 1961, under EF-kampens første runde, mot folkeavstemning om norsk medlemskap i EF.

Det radikale
Ved århundreskiftet var nok folkeavstemningskravet ofte et krav fra radikale politikere. F.eks. var en viktig bakgrunn for innføring av folkeavstemning i amerikanske delstater på denne tida et forsøk på å komme politikkens korrupsjon til livs, forhindre at kapitalinteresser bestakk partipolitikere. Tanken var at det var lettere å bestikke representanten enn alle de velgerne som stod bak representanten.
Innføring av folkeavstemning ble satt i sammenheng med demokratiets utbygging. Og det var ofte en tro på at folkeavstemning ville kunne gi uttrykk for en progressiv kraft i folket som ville kunne utfordre kapitalens særinteresser. Det er mange grunner til at interessen på venstresida for folkeavstemning som et fast ledd i konstitusjonen har vært på retur. Det borgerlige demokrati er blitt utbygd på ulike måter uten å gå veien om folkeavstemning. Og når folkeavstemningskravet forsvant fra Arbeiderpartiets partiprogram i 1930, kan det ses i sammenheng med at Ap hadde vært (Hornsrudregjeringen 1928) og ville komme i regjeringsposisjon. Som vi senere skal se: Folkeavstemingskravet har i stor grad vært opposisjonens våpen mot makthaverne.
En annen viktig grunn er at erfaringer fra bruk av folkeavstemning, f.eks. i Sveits og delstatene i USA, har vist at folkeavstemning ofte har hatt en konserverende virkning. Resultatene har ofte gitt uttrykk for en folkelig tradisjonalisme som har vanskeliggjort/forsinket sosiale reformer. Synspunktet på folkeavstemning som en bremsekloss for sosiale reformforsøk, kan vi finne tidlig i dette århundre. I Fabian Societys (se art. Fabianer) småhefteserie kom i 1911 ut et hefte mot folkeavstemning. Her ble sagt at en av de få fordelene med folkeavstemning var at den kunne blottlegge for revolusjonære propagandister de harde fakta at arbeiderklassen i Storbritannia ikke var sosialistisk. Ofte er det slik, mente forfatteren, at sosiale reformer først ville kunne få folkets bifall et par år etter at de er satt ut i livet. Kvinnelig stemmerett ble nevnt som eksempel. En folkeavstemning her ville forkaste kvinnelig stemmerett. Ja, selv om kvinnene hadde stemmerett ved denne folkeavstemningen, ville resultatet bli det samme, ble det hevdet. Det kan være grunn til å nevne at først i 1971 gav mennene kvinnene stemmerett i Sveits, etter at forslaget ved flere tidligere folkeavstemninger hadde blitt forkastet. De to første landsomfattende folkeavstemninger i Norge i 1905 - unionsoppløsningen og monarki/republikk - var som i Sveits fram til 1971 egentlig mannsavstemninger. Men når det er sagt, er det all grunn til å nevne at folkeavstemninger i Norge - mer bestemt de lokale alkoholavstemningene og forbudsavstemningene i 1919 og 1926 - høyst sannsynlig har hatt en politisk mobiliserende virkning særlig på kvinner. Deltakelsen i slike folkeavstemninger har for mange nok betydd mobilisering for permanent deltakelse i vanlig valg.
Fra 1870-åra hadde de såkalte samlag enerett på brennevinshandel i byer og ladesteder. Avholdsbevegelsen fikk drevet gjennom at det var folket i valg som skulle avgjøre om bevilling skulle fornyes. Dersom flertallet av de stemmeberettigede var imot, måtte brennevinshandel opphøre. Det vil si at hjemmesitting var en stemme på status quo. Ved disse folkeavstemningene eller samlagsavstemningene var det første gang at alminnelig stemmerett ble praktisert i Norge. I 1895 ble de første 13 samlagsavstemninger avholdt. Kvinner gikk til valgurnene 18 år før kvinnelig stemmerett ved ordinære valg ble innført. Og de fleste møtte opp. Deltakelsen lå på omtrent 70 % og var markert høyere enn for menn (i underkant av 60 %).

Det appellerende
Folkeavstemning kan sies å ha en umiddelbar positiv appell, og kan så lett utlegges som demokratiets sanneste uttrykk. Demokratisk sett kan det jo sies å være så opplagt riktig. Og har en nevnt folkeavstemning, kan bordet ha lett for å fange. Dette er en av grunnene til at folkeavstemningsspørsmålet er så taktisk gjennomvevd. Øyeblikkets taktiske behov har gitt folkeavstemningsideen mange troløse tilhengere. Dette taktiske elementet ved folkeavstemning skal vi se litt nærmere på.

Det taktiske element
Det kan være gunstig å skille mellom krav om grunnlovsfestet adgang til folkeavstemning og krav om folkeavstemning i bestemte saker. Spørsmålet om grunnlovsfesting av en eller annen form for folkeavstemning har vært litt av en gjengangerdiskusjon i Stortinget. En regel, som ikke er uten unntak, er at opposisjonen stiller krav om grunnlovsmessig innføring av folkeavstemning. Regjeringspartiet/ ene nedstemmer forslaget. Folkeavstemning som mindretallets våpen mot makthaverne har vært særlig tydelig når et parti har hatt flertall på Stortinget. Eksempel på flertallsparlamentarisme med krav om folkeavstemning har vi under statsminister Gunnar Knudsen (V) og statsminister Einar Gerhardsen (Ap). Typisk nok er det ikke blitt stilt forslag om regjeringskontrollerte folkeavstemninger i Stortinget. Folkeavstemning har først og fremst vært oppfattet som et våpen i hendene på et mindretall i Stortinget. Og de fire diskusjonene i etterkrigstida (1950, 59, 64, 68) har alle dreid seg om: Skal 1/3 av Stortingets representanter ha adgang til å sette fram krav om folkeavstemning? En liknende regel er innført i den danske grunnlovsrevisjonen fra 1953. Det er statsrettslig anerkjent at det i Norge er adgang til såkalt frivillig referendum som har rådgivende virkning. Et flertall i Stortinget kan beslutte å avholde en rådgivende folkeavstemning. I Sverige er denne muligheten til rådgivende folkeavstemning blitt grunnlovsfestet (1922). I Norge derimot ble et slikt forslag i 1926 forkastet, og det til tross for at forslaget bare innebar en grunnlovsfesting av en etablert praksis, sedvanerett. En hadde da hatt tre folkeavstemninger. Motstandere av folkeavstemning har nok sett på denne eventuelle grunnlovsfestingen som et unødig legitimitetsstempel for folkeavstemning. Dette er et eksempel på hvor forsiktig Stortinget har manøvrert på folkeavstemningsfeltet.

Norges fire første folkeavstemninger
Fire enstemmige (to i 1905, 1919, 1972) og et flertallsstorting har koplet seg selv ut og lagt avgjørelsen i velgernes hender. Vi kan spørre hvorfor. Den første folkeavstemningen om unionsoppløsningen i 1905 kom som krav fra Sverige. Med tanke på at 99,95 % stemte for unionsoppløsningen er dette litt av et paradoks. Hvorfor ønsket svenskene folkeavstemning? Den mest utbredte oppfatningen i Sverige var nok at folkeavstemningen var et ledd i unionsoppløsningen og ikke noe forsøk på å rokke ved det som hadde skjedd den 7. juni. Det var en oppfatning at dersom nordmennene godtok det svenske folkeavstemningskravet, ville det kunne gi svenskene en mer anstendig retrett. Det kan jo sies at kravet om folkeavstemning satte et spørsmålstegn ved 7. junivedtakets formelle korrekthet. Dersom nordmennene godtok det svenske folkeavstemningskravet, hadde de også i en viss forstand innrømmet dette. Om kravet var svensk, ble selve arrangeringen fullt og helt bestemt ut fra hva som tjente norske interesser. Resultatet var gitt på forhånd. Nå kunne det ettertrykkelig bli slått fast at regjeringen hadde folket i ryggen. 7. junivedtaket ville bli befestet, forhandlingsposisjonen overfor Sverige ville bli styrket og ikke minst viktig: Norge kunne kanskje lettere og fortere bli anerkjent i utlandet som en selvstendig stat.
Folkeavstemningen tre måneder senere om republikk/monarki var opprinnelig opposisjonens, republikanernes, krav. Opposisjonens krav vant fram via prins Carl som ønsket folkeavstemning, nok først og fremst fordi republikanerne tilsynelatende stod så sterkt. Det er vanlig å betegne begge avstemningene i 1905 som plebisitter, en avstemning over en fullbyrdet kjennsgjerning. I den første ble velgerne bedt om å bekrefte "den stedfundne unionsopløsningen". Spørsmålet om monarki/republikk var ingen bekreftende avstemning, men avstemningen hadde plebisitære trekk: Overrumplingstaktikk, ledende voteringstema og kabinettspørsmål til folket. Mye tyder på at kabinettspørsmålet var virkningsfullt. Spørsmålet om monarki/republikk ble også et spørsmål om tillit til Chr. Michelsen, som ville trekke seg dersom det ble flertall for republikk. - Politikere i Ap og enkelte radikale venstrefolk agiterte for republikk, men fikk bare støtte av 22 % av velgerne.
Folkeavstemningen i forbudsspørsmålet (se art. Forbudstida) var avholdsbevegelsens opprinnelige krav. Venstre gikk i sitt valgprogram for 1918 inn for folkeavstemning i forbudssaken. Dette ønsket om folkeavstemning kan bl.a. ses i sammenheng med at Venstre var splittet i forbudsspørsmålet. Folkeavstemningskravet var en innrømmelse til det mindretallet som var mot forbud. - Da spørsmålet om folkeavstemning ble brakt på bane av Stortinget i 1919, gav avholdsbevegelsen sin tilslutning til en slik avstemning. Det ville nok være vanskelig å gjøre noe annet. Et enstemmig Storting gikk inn for folkeavstemning. Avstemningen viste 62 % for landsomfattende forbud og gjorde dermed det da midlertidige forbud permanent. Men det skulle vise seg at forbudet ikke ble langvarig. Forbudet skapte sosiale vanskeligheter, hjemmebrenning og smugling, og økonomiske problemer i samband med fiskeeksporten til vinlandene. Middelhavslandene sluttet til en viss grad å kjøpe fisk fra Norge siden de ikke fikk solgt vin og konjakk. Forbudspartiet Venstre fikk sin sterke posisjon rokket. Det ble stemmegevinst til Høyre som gikk mot forbudet, partiet økte flere steder langs kysten sin stemmeandel fra et par prosent til 1/3. Forbudet ble gradvis gjennomhullet. Hetvinsforbudet ble opphevd i 1923, men et forslag om brennevinsforbudets opphevelse fikk ikke Stortingets bifall. I folkeavstemningstanken er innebygd et symmetriprinsipp: Det som er vedtatt ved en folkeavstemning kan bare oppheves ved en folkeavstemning. I 1926 var det et knapt flertall mot forbud.

EF-avstemningen
I motsetning til de fire første folkeavstemningene er det over EF-avstemningen et visst internasjonalt format. Politikere og velgere var i utakt, og det i et spørsmål av stor politisk rekkevidde. I de fire tidligere folkeavstemningene hadde velger og politikerflertallet på Stortinget hatt samme standpunkt. Folkeavstemninger har ofte plebisitære trekk som gjør at velgerne stadfester politikernes vilje. Og EF-avstemningen var ikke uten slike trekk. Statsminister Bratteli stilte som Chr. Michelsen kabinettspørsmål til folket, men sannsynligvis uten noe større virkning. Kabinettspørsmålet ble brakt på bane sent i EF-kampen, august 1972, og ble ikke ført fram med så stor styrke. Som følge av Brattelis nederlag i EF-avstemningen ble mindretallsregjeringen Korvald dannet. Korvaldregjeringen utgikk - som ingen annen norsk regjering før - fra folkeviljens flertall ved en folkeavstemning og Stortingets mindretall, og gav en illustrasjon til det noe konfliktfylte forholdet mellom folkeavstemning og parlamentarisme. En konflikt som bl.a. har ført til at folkeavstemningstilhengere ofte har ønsket oppløsningsrett i tillegg til folkeavstemning.
Det kan sies at selve utfallet - 53 % nei til fullt medlemskap - ut fra en tolkning av EF-striden kan plasseres i en folkeavstemningstradisjon. EF-avstemningsresultatet kan støtte opp om en viss tendens til at status quo, det tilvante og kjente, seirer ved folkeavstemninger.
Det var ikke den organiserte EF-motstanden som var først ute med kravet om å la folket avgjøre norsk EF-tilknytting. Den var nemlig ennå ikke etablert da motstanderavisen Dagbladet i en leder 1.8.1961 reiste kravet "spør folket". I valgkampen augustseptember 1961, var det først og fremst venstrepressen og politikere i Venstre som stilte krav om folkeavstemning. De to klare motstanderpartiene, SF og NKP, derimot, var særlig interessert i å gjøre valget til et EF-valg, og først etter valget ble kravet reist med styrke. Den organiserte EF-motstanden som tok form på nyåret 1962, stilte parolen: Spør folket. Sp talte for nyvalg eller folkeavstemning. Ap og Høyre strittet noe imot, men i april 1962 gikk også Ap inn for folkeavstemning. Og i en uttalelse fra den utvidete utenrikskomiteen 12.4.1962 ble det, stort sett på tvers av partiskillelinjer, støttet opp om tanken om folkeavstemning. For å forstå hvorfor Stortinget gikk inn for folkeavstemning, kan en i tillegg til å betrakte folkeavstemning som et mindretallsvåpen se på folkeavstemning som et mulig meglingsinstrument mellom to fløyer i et parti. En tiltenkt funksjon som meglingsinstrument har nok EF-avstemningen hatt både i Ap og Venstre. Men sett i forhold til hva som skjedde, ble funksjonen i liten grad oppfylt: Venstre sprakk, og AIK brøt ut av Ap. I motsetning til forbudsavstemningen i 1919 hadde EF-avstemningen ikke bare konsekvenser for partienes styrkeforhold, men også for nye partidannelser. Dannelsen av SV og Det nye Folkepartiet, kan ses på som utslag av folkeavstemningskampanjen.
EF-avstemningen var rådgivende. Det var politikerne som formelt hadde det siste ordet. Skillet mellom rådgivende og bindende folkeavstemning er ikke helt uten betydning. EF-tilhengerne på Stortinget hadde stort sett sagt at ethvert resultat er et klart resultat. Dermed kan det sies at folkeavstemningen var bindende dersom det ble et nei-flertall. Hadde det blitt et knapt jaflertall, er det derimot noe usikkert hva utfallet hadde blitt, siden mange EF-motstandere på Stortinget hadde stilt krav om kvalifisert flertall. Og grunnen til at det var EF-tilhengere som kunne fremstille seg som superdemokrater og si at "folkets stemme" ikke kan overprøves, skyldes sannsynligvis at folkeavstemning etter hvert ble EF-tilhengernes redningsplanke. Slaget ville være tapt uten folkeavstemning. EF-motstanden på Stortinget oversteg etter hvert 1/4, og det måtte 3/4 flertall (§ 93) til for å melde Norge inn i EF. Om motstanden på Stortinget hadde vært så "stor" uten bevisstheten om folkeavstemning, er en annen sak.
T. Bj.
Se også: Folkeavstemning.

Litteratur: S:Sparre Nilson: Politisk avstand ved norske folkeavstemninger, Oslo 1972. S.Scharffenberg: Quo vadis Norvegia? 1. Grunnlovsrevisjon, Oslo 1945.


Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet
Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet (FB) ble stiftet i august 1970. Det var på det tidspunktet kjent at det skulle bli folkeavstemning om norsk medlemskap i EF. Selve folkeavstemningskampanjen falt lett inn i mønstret: Folk mot øvrighet. EF-motstanderne hadde få etablerte støttepunkter. Ikke minst derfor ble FB deres viktigste og beste redskap, og har således en del av æren for at det den 25. september 1972 ble et nei-flertall på 53 %.

Periferi og grasrot
FB er en av de viktigste utenomparlamentariske bevegelser i moderne tid i Norge. Den er en del av den populistiske strøm som har gått gjennom norsk historie, og der periferien har utfordret sentrumstendensene. I denne protestbølgen fra periferien mot det etablerte Norge finner en bondereisninger som Strilekrigen, Lofthusbevegelsen, Haugebevegelsen og også Venstre anno 1884 som var redskapet for å bekjempe embetsmannsstatens styringstradisjoner og bane veien for parlamentarismen (se art. Hauge, Lofthusreisinga, Strilekrigen, Venstre). Johan Sverdrups Venstrekoalisjon var liksom FB en rødgrønn allianse, bønder sammen med byradikalere. Den politiske valggeografi gir støtte til parallellføringen. Valget i 1882 var nærmest en folkeavstemning for/mot kongens vetorett, og det kan nevnes at de to fylkene hvor Høyre fikk flertall, Kristiania og Jarlsberg og Larvik amt, hører til de fire fylkene hvor det ble jaflertall ved folkeavstemningen i 1972.
FB var en ad hocbevegelse med en tidsbegrenset og saksorientert målsetting: Neiflertall 25. september 1972. Men det var en noe uvanlig ad hocbevegelse, f.eks. var den stramt organisert. Selve ordet bevegelse i betydning mangel på fast formell organisasjon, var dekkende for Venstre i 1882, men ikke for FB i 1972. Venstre ble skapt av vetostriden og stod fram i et partiorganisatorisk tomrom som åpnet mulighet for varig partidannelse. FB var et resultat av EF-striden og oppstod i et organisasjonssamfunn med sterke partier, under merkelappen tverrpolitisk bevegelse. Det vil si at den tok opp i seg ulike partipolitiske grupperinger og skulle stå på siden av de politiske partier uten ambisjoner om å bli parti. FBs organisatoriske fasthet var bl.a. et svar på behovet for vern om det tverrpolitiske idealet: ingen partiorganisasjoner skulle kunne utnytte bevegelsen til partibyggende formål. Organisasjon må besvares med organisasjon.
Grasrotbevegelse er FB blitt kalt, og FB var vel nærmest den bevegelsen som førte dette ordet inn i det norske språket. Og utvilsomt ble det innenfor FBs ramme utfoldet et sterkt engasjement på den såkalte grasrota. Men ordet grasrotbevegelse kan få en til å se bort fra ledelsen, som spilte en sentral rolle i FB. Ledelsen i en ad hocbevegelse skal normalt være tverrpolitisk. Tanken er at den politiske ulikheten gjør at en holder partipolitiske ambisjoner i sjakk. Tverrpolitikken i ledelsen er garantien for en saksorientert målsetting. FB ble stiftet i august 1970 som et hode uten kropp. Det ble etablert en allianse på lederplan med en bredde som den tidligere EF-motstanden ikke hadde hatt. Alliansen vokste i liten grad fram nedenfra. Den gruppe mennesker som søkte sammen og dannet FB og som senere nesten ble identisk med FBs styre og råd, var ingen tilfeldig sammenrasket gruppe. Det var folk som hadde vært aktive på den organiserte motstanderfronten i EF-kampens første runde 1961-63, og som også hadde gjort sonderinger for eventuelle nye framstøt i 1967. Det var først i EF-kampens tredje fase at de ulike grupperinger gikk sammen i en felles ad hocbevegelse som fikk navnet FB: I august 1970 et svært ambisiøst navn, i ettertid et navn som på mange måter var dekkende.

EF-motstand på 60-tallet
Den organiserte EF-motstandens historie fra 1961 til 1970 kan beskrives med stikkordene fra splittelse til samhold. Da de Gaulle sa nei til britisk (og dermed til dansk og norsk) medlemskap i januar 1963, var det to ad hocbevegelser med ambisjoner om å være/bli landsomfattende. "Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet - de 143" trådte fram i offentlighet i januar 1962. Oppropet til "Opplysningsutvalget av 1962 - Norge og Fellesmarkedet" også kalt "Rostadutvalget" eller "Opplysningsutvalget" ble kjent i pressen i desember i 1962. "De 143" var utvilsomt den sterkeste og største, men på ett felt stod "Opplysningsutvalget" bedre rustet: økonomien. "Opplysningsutvalget" hadde sin forankring i Sp og landbruksorganisasjonskretser, og var en aksjon med startkapital, om enn forholdsvis beskjeden. Pengene skrev seg først og fremst fra melkeorganisasjoner, hvor også FB fikk viktige økonomiske røtter. "De 143" ble gjerne påsatt merkelappen "sosialistisk", "Opplysningsutvalget" het seg var "borgerlig". Det siste var nok riktig og også en merkelapp "Opplysningsutvalget" selv ville kunne stå inne for. Det ble dannet som en motvekt til "de 143" som en mente var for venstreorientert, noen sa østorientert. Oppropet til "Opplysningsutvalget" sa derfor ikke bare nei til fullt medlemskap, men også ja til NATO.
Arbeidsutvalget i "de 143" var fram til den landsomfattende mønstringen av EF-motstandere i januar 1963 (Nasjonalkonferansen) ensidig partipolitisk sammensatt. Alle hadde en mer eller mindre løs forankring i venstrefløyen i Arbeiderpartiet. Det viktigste støttepunktet til "de 143" ble fagbevegelsen. Betegnelsen "sosialistisk" er ikke uten en viss dekning, skjønt vi finner representanter for borgerlige partier blant de 143 underskriverne (en av dem var Helge Seip) og ikke minst i lokallag og fylkeslag som løst knyttet seg til "de 143". - I tillegg til denne påståtte ulike helhetsoppfatning, "sosialistisk"/"borgerlig", var det også en utbredt forestilling i pressen at de to aksjonene stod for to ulike alternativer til fullt medlemskap, "Opplysningsutvalget" var for assosiering og "de 143" var for "ingen tilknytning". Men ingen av aksjonene hadde tatt standpunkt til alternativer, de samlet seg om en felles motstand mot fullt medlemskap. Hva mange visste, var at EF-motstanden på Stortinget var delt i synet på alternativ. Motstanderne fra borgerlige partier og Arbeiderpartiet var for assosiering, SFs to representanter for "ingen tilknytning". At assosieringsalternativet i 1970 ikke var aktuelt, bidro til å lette mulighetene for samling. FB gikk f.eks. i sitt opprop inn for handelsavtale. To andre faktorer kan forklare steget fra splittelse til samling. For det første: samarbeidet vokste gradvis fram, mistro ble etter hvert brutt ned og tiltro og lojalitet fikk tid til å modnes gjennom åtte år. For det andre: endringer i de allmenne politiske forhold fra 1962 til 1970 var med på å muliggjøre et samarbeid mellom folk fra borgerlige og sosialistiske partier. I 1961-62 var øst-vest konflikten tilspisset (Berlinmuren 1961, Cubakrisen 1962), og McCarthyismen hadde i denne tida også sine norske utløpere (se art. McCartbyisme). Forholdet var noe mer avslappet i 1970. Verden var ikke lenger så tvedelt i øst/vest. Kina var blitt den tredje nye stormakt som f.eks. forsvarte EF. Eksemplet fra Kina skapte grobunn for den norske ml-bevegelsen som riktignok ikke gikk inn for EF. I 1970 var ml-bevegelsen et parti i emning.
Partier i en oppbyggingsfase er gjerne på jakt etter kontaktpunkter og rekrutter og blir ofte oppfattet som plagsomme allierte i en ad hocbevegelse. Det var bl.a. slike betenkeligheter arbeidsutvalget i "de 143" hadde overfor det nystiftede partiet Sosialistisk Folkeparti (SF). Venstrefløyen i Arbeiderpartiet mente at stiftelsen av SF førte til splittelse og svekkelse av arbeiderbevegelsen. SFere gjorde flere forsøk på å komme med i arbeidsutvalget, men uten hell. Først etter Nasjonalkonferansen kom to SFere med i arbeidsutvalget. Men rundt om i landet i lokallag og fylkeslag som var løst knyttet til "de 143", var SFere godt representert. Eksklusjonen av "Orienteringskretsen" og dannelsen av SF (1961) (se art. Sosialistisk Folkeparti) hadde skapt en kløft som anti-EF-arbeidet kunne ha vanskeligheter med å slå bro over. Striden rundt stiftelsen av SF var en hemsko for det tverrpolitiske arbeidet mot EF i 1962.
Det spirende AKP (ml)-partiet var derimot i 1970 høyst sannsynlig en katalysator for det tverrpolitiske arbeidet. Ikke minst fordi ml-bevegelsen i august 1970 analyserte situasjonen slik: FB var en "borgerbevegelse", "født av avisspaltene" og "vil trolig sjelden bevege seg vekk fra avisspaltene". Kampen mot EF var en antikapitalistisk kamp som arbeiderklassen måtte stå i ledelsen for, og dens redskap skulle være "Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid" som ble stiftet høsten 1970 (se art. AKMED). Da utviklingen i FB tok en annen retning enn forutsett, ble det linjeskifte i ml bevegelsen. I oppsummeringene fra sommerleirene til SUF (m1) og ML-gruppene i 1971, het det at det var "bred enhet" om at en skulle "gå inn i Folkebevegelsen" og "bekjempe den borgerlige ledelsen". Styret i FB svarte i september 1971 med å slå fast at medlemskap i AKMED var uforenlig med medlemskap i FB.
Felles motstand og ikke minst irritasjon overfor ml-bevegelsen fikk gamle og bitre motsetningsforhold på venstresida mellom NKP, SF og venstrefløyen i Arbeiderpartiet til å blekne om ikke å forsvinne. Og når høyreaviser stemplet FB som en ekstremistorganisasjon for venstreorienterte med særlig adresse til de borgerlige EF-motstandere, kunne det pareres med at ekstremistene hadde dannet sin egen aksjon, AKMED, i opposisjon til FB.

Ledelsen
"Opplysningsutvalgets" fremste representant, Hans Borgen, ble FBs formann. Han hadde en uvanlig sterk posisjon i landbrukets næringsorganisasjoner, bl.a. styreformann fra 1958 i Landbrukets Sentralforbund, koordineringsorganet for de ulike landbruksorganisasjonene. Borgens posisjon i landbruket gjorde ham til garantist for tilgang på økonomiske ressurser fra de ulike landbruksorganisasjonene. Han var ikke bare representant for en næringsorganisasjon, men også fremtredende politiker fra Senterpartiet, tidligere odelstingspresident som ved nominasjonen i 1969 noe overraskende var blitt satt utenfor. At han ikke var stortingsrepresentant var nok en betingelse for å kunne bli formann. Nestformann i FB ble Ragnar Kalheim som hadde vært med i arbeidsutvalget i "de 143" i 1962 (se art. Kalheim). Kalheim var fremfor noe annet folketaleren med evne til å begeistre. Han var fellestillitsmann i Akerkonsernet og hadde tidligere stått Peder Furubotn (se art. Furubotn) nær, men i EF-kampens siste runde stod de to på hver sin fløy.
I kombinasjonen Borgen-Kalheim fikk FB i sin ledelse to fremstående tillitsmenn, en for bøndene og en for de fagorganiserte. Innenfor FB dannet fagorganiserte tillitsmenn så tidlig som i oktober 1970 et eget "Faglig Utvalg" som blant annet gav ut egen avis, "Trygge Arbeidsplasser", og arrangerte 1. maitog i 1971 og 1972. Fagbevegelsen var et.. viktig støttepunkt for FB. Tre store fagforbund (Jern og Metall, Grafisk og Arbeidsmandsforbundet) sa nei til medlemskap (se art. AIK). Noe tilsvarende utvalg ble ikke nedsatt blant bøndene. Det skyldes først og fremst at bøndenes egne representative organisasjoner (bortsett fra Skogeierforbundet) etter hvert entydig gikk mot EF.
Arne Haugestad ble den daglige leder av FBs sekretariat og var vel mer enn noen annen FBs ansikt utad. Han ble opprinnelig vervet av landbruksorganisasjonene vinteren 1970 som juridisk konsulent i forbindelse med medlemskapsforhandlingene. I august 1970 var Haugestad et nærmest ubeskrevet politisk blad, nok bevisst uklart plassert i det politiske sentrum. Arne Haugestad hadde utvilsomt en evne til å vinne tillit i motstandsgrupperinger med ulike politiske oppfatninger. Han hadde da heller ikke før FBs stiftelse vært fastlåst i noe politisk miljø. Som formann i Studentersamfundet, valgt som kandidat for "Den Konservative Studenterforening" (DKSF), hadde han i 1961 holdt appell i demonstrasjonstoget til "Protest mot atomvåpen - de 13", noe som førte til brudd med de konservative og splittelse i Studentersamfundets styre. En utbredt oppfatning i DKSF var at atomprotestkampanjen var kommunistinfisert. Haugestad hadde senere vært forsvarsadvokat for politiske militærnektere uten å dele deres politiske overbevisning.
Det var fra starten av ingen stortingsrepresentanter med i FBs styre og råd. Det kan en kanskje finne naturlig siden FB på mange måter var skapt i protest mot de politiske partier som var på kant med sine velgere og ikke avspeilte folkemeningen. Viktigere var nok det forhold at ad hocbevegelsen ofte ikke tar med i ledelsen typiske partipolitikere som stortingsrepresentanter. Det kan bl.a. hemme handlefriheten, binde bevegelsen til bestemte partitaktiske hensyn. På den annen side er det viktig at bevegelsen ikke kommer på kant med stortingsrepresentanter som er enig i ad hocbevegelsens målsetting. Partipolitikere som var EF-motstandere hadde gjerne et noe reservert forhold til FB, de ville nødig knytte eget navn og dermed parti for stramt til FB, noe som kunne skape et skjebnefellesskap mellom parti og FB, der partiet ville kunne bli rammet av FBs eventuelle overtramp. Til slutt ble likevel EF-motstanden på Stortinget representert i FBs råd. Tre måneder før avstemningen ble rådet utvidet med fire stortingsrepresentanter, en hver fra V, Kr.F, Sp og Ap.
Nå kan det sies at deltakelse av stortingsrepresentanter ikke var så viktig, fordi FB hadde forbindelseslinjer til de politiske partier gjennom de politiske ungdomsorganisasjonene, som alle - unntatt Unge Høyre og SUF (m1) - hadde dannet "Ungdomsfronten" mot EF. "Ungdomsfronten" var representert i FBs styre. Fra september 1971 ble det etablert en ordning med at tre representanter fra de politiske ungdomsorganisasjoner (to hadde stemmerett) møtte i styret etter en turnusordning. De politiske ungdomsorganisasjoner representerte til en viss grad en forbindelseslinje mellom FB og de politiske partier og kunne gi informasjon av gjensidig verdi.
Vedtak i en ad hocbevegelse vil ofte bygge på et minste felles multiplum. Et flertallsvedtak som kan støte et mindretall, vil kunne føre til at mindretallet trekker seg og det går ut over den tverrpolitiske bredden som er vesentlig for å kunne gi troverdighet til påstanden om en saksorientert målsetting, fri for partibyggende hensikter. I FBs styre var det aldri avstemninger. En forsøkte å arbeide seg fram til enighet om det var mulig. Det vi si at den enkelte styrerepresentant i en viss forstand hadde vetorett. Denne arbeidsformen setter strenge krav til tillitsfullt samarbeid. FB var på mange måter tuftet på en skjør enighet som lett kunne sprenges dersom grupperinger følte seg tilsidesatt/forbigått og la opp til kollisjonskurs med flertallet. Ad hoc-bevegelsens strenge krav til enighet vil kunne gi uenige mindretall stor innflytelse. Om ikke smidighet og villighet til kompromiss utvises vil lett bevegelsen kunne lammes eller sprenges. I FBs styringsorganer kan det se ut til at lojalitet overfor sak og personenes tiltro til hverandre hindret av uenighet kunne spille seg ut til fastlåste og urokkelige standpunkter med fare for lammelse og splittelse. En annen viktig faktor var at styret stort sett hadde tillit til sekretariatet og gav det forholdsvis frie hender, noe som igjen muliggjorde effektiv og rask styring.

Medlemmene
Var FB i august 1970 et hode uten kropp, vokste kroppen fort til. En undersøkelse av et representativt utsnitt av FBs medlemmer viser at mobiliseringen over tid, når en ser landet under ett, var meget jamn og stabil, lite preget av rykk og napp. Dette I motsetning til aktivitetsnivået som i kampanjens sluttmåneder skjøt i været. Fra oktober 1970 fram til folkeavstemningsdagen steg mobiliseringskurven forholdsvis jamt, med ett brudd på kurven: Sommeren 1971 gikk vervingen av medlemmer noe tregt.
FB ble en bevegelse med medlemmer spredd over hele landet. Noe i overkant av 110 000 medlemmer er registrert i FBs medlemsarkiv. Det tall FB selv oppgav i kampanjens sluttfase var 130 000. Noe av denne forskjellen kan forklares ved at medlemsververe og lokallag kanskje ikke alltid fikk sendt inn medlemskort til hovedkontoret. Hvordan var så medlemmene spredd rundt i landet? En mulig målestokk er forholdet til folkeavstemningsresultatet. Det er en viss sammenheng mellom organisasjonsgrader - definert som andel av de stemmeberettigede som var medlem av FB - og utfallet av folkeavstemningen. Det er som en kunne vente en viss tendens til høye medlemstall i kommuner med høye neiprosenter. Skjønt sammenhengen er ikke så svært sterk (såk. produktmomentkorrelasjon på 0,31). Det kan være minst to tolkninger av dette statistiske sammenfallet. Sammenhengens retning kan tenkes å gå to veier: Folkeavstemningsresultatet er påvirket av FBs innsats som er målt ved antall medlemmer. Eller: FBs medlemstall er en refleks av EF-motstanden i kommunen. Nå er ikke statistisk sammenheng noe entydig begrep. Ved å studere de enkelte medlemstall i landets kommuner direkte uten å gå veien om et sammenfattende, og mulig tilslørende statistisk mål, finner en at det er en tendens til at kommuner med sterke neiflertall enten har høye medlemstall eller svært lave. Etter FBs egne talloppgaver var det kun ~n kommune i landet hvor bevegelsen ikke hadde medlemmer. Det var Røst i Nordland som hadde Norgesrekord i neiprosent ved folkeavstemningen i 1972: 93,5 %. At FB ikke fikk noe fotfeste på Røst, kan blant annet forklares ved at en bevegelse får styrke og ikke minst mening ved å ha sterke motstandere. På Røst var det 25 som stemte ja til norsk EF-medlemskap. Et annet mål på organisasjonsgraden er å studere medlemstettheten blant de som stemte nei: Hvor mange neivelgere stod bak hvert medlem av FB? I landsgjennomsnitt var det 10. Medlemstettheten kan gi et mål på aktiviteten blant EF-motstandere uavhengig av folkeavstemningsresultatet. Ser en på variasjonene i kommunene i de enkelte fylkene, vil en igjen finne en tendens til at de kommuner som har det høyeste nei-flertallet i fylket ofte ligger i et ytterpunkt med hensyn til medlemstetthet. I fire fylker - Østfold, Aust-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane har kommunene med det største nei-flertallet også den sterkeste medlemstetthet utregnet i hele tall (Varteig, Valle, Finnøy, Jølster). I Finnmark, Nordland og Hordaland hadde derimot FB sitt svakeste fotfeste - målt i antall medlemmer - nettopp i de tre kommunene med fylkets sterkeste nei-flertall (Loppa, Røst, Modalen).
Medlemstettheten varierte mellom fylkene fra 6 til 19. Hordaland hadde 6 og Vest-Agder 19. Akershus, Oslo, Telemark og Sogn og Fjordane hadde alle 8. Ellers lå 10 fylker på en medlemstetthet mellom 9 og 11. Nordland og Rogaland skilte seg ut ved siden av Vest-Agder med en relativt lav medlemstetthet: 14. Store variasjoner mellom kommunene har en tendens til å bli utliknet når vi foretar fylkesvise sammenlikninger.
Variasjoner i medlemstettheten mellom fylker og kommuner har selvsagt mange forklaringer. Lokale aktivister og ildsjeler har utvilsomt en betydning. Men mye tyder på at vi nok også kan peke på enkelte mønstre og faste trekk i de ulike tall for medlemstetthet i tillegg til det vi har nevnt om at høye neitall ved folkeavstemningen har en tendens til å gå sammen med svært høye eller svært lave medlemstall. Sterk medlemstetthet finner vi ofte i kommuner med disse to egenskapene: Næringsstruktur som disponerte for høye neitall ved folkeavstemningen kombinert med støttepunkt for norsk motkultur. Og særlig den form for motkultur som har sine røtter tilbake til 1880-tallets kamp for norsk kultur kontra dansk. En kulturkamp som fikk uttrykk i et eget nynorsk skriftspråk og vern om og gjenopplivning av folkelige og gamle kulturytringer (blant annet folkemusikk og respekt for gammel arkitektur). Kommuner med den største medlemstetthet finner vi i den nordvestlige delen av Telemark: I Vinje, Tokke, Seljord og Kviteseid var omtrent hver tredje nei-velger medlem av FB. Det samme avrundede tallet finner vi i Valle i Setesdal og Jølster og Gloppen i Sogn og Fjordane. I Vågå i Gudbrandsdalen var omtrent hver fjerde nei-velger medlem av FB. Disse kommunene kan vel alle karakteriseres som sjølbevisste og har vist seg å ha motkrefter og motgift mot nye kontinentale kulturstrømninger. Og hva gjelder nynorsk, kan nevnes at i 1971 hadde i alle disse 8 kommunene 100 % av elevene i barneskolen nynorsk som hovedmål mot 17,5 % i landsgjennomsnitt.

Organisasjonen
Til den vellykkede ad hocbevegelsen stilles ikke bare krav om et stort antall tilhengere. Det kreves også at den ikke skal vokse ut av eller langs et partis forgreininger, men på tvers av partier. En meningsmåling fra juni 1972 (Fakta) viser at velgere fra alle partier var representert blant FBs medlemmer eller de som hadde gitt økonomisk støtte. I forhold til nei-velgerne, kan det sies at særlig SF-velgere var overrepresentert. Det samme, i noe mindre grad, gjaldt for Sp-velgere. Ap og Høyre-velgere var derimot noe underrepresentert i forhold til EF-motstanden i disse to partiene. EF-motstanden innenfor Kr.F. og Venstre viste en meget svak tendens til underrepresentasjon. Undersøker en sosiale bakgrunnsfaktorer på disse medlemmene og bidragsytere, finner en fordelinger stort sett som hos EF-motstandere. To fordelinger avviker derimot forholdsvis klart: Det er en viss overvekt av unge og av høyt utdannede. Graderer en medlemmer etter aktivitet, skulle en tro de tendenser meningsmålingen viser blir forsterket. Mye tyder på at i lokallag i byene var særlig venstresida aktiv, og i lokallag på landsbygda var det ofte Spfolk som var grunnstammen.
En av de aktive grupperingene skal nevnes spesielt: Studenter og skoleungdom. Blant de omtrent 120 som var ansatt i FB lokalt og sentralt i sluttfasen - de fleste av disse ble ansatt i kampanjens siste måneder - var nok et flertall studenter. Dette kan ses i sammenheng med at ungdom under utdanning, særlig studenter, kan disponere egen arbeidsdag forholdsvis fritt og dermed lett tilpasse seg ad hocbevegelsers arbeidsrytme med krav om dugnadshjelp og skippertak. En faktor ved den politiske kultur bør også nevnes. Studentopprøret fra slutten av 60-åra hadde lagt seg, men det hadde etterlatt seg idealet om å være politisk bevisst. - Universitetene og høyskolene var ikke bare representert med studenter, også lærere og ansatte var ofte aktive, ikke minst i den gruppa som utgjorde FBs motekspertise og som bl.a. skrev "Motmeldingen" til Stortingsmelding nr. 50.
FB ble etter hvert en sterk landsomfattende bevegelse og hadde ved folkeavstemningskampanjens siste dager 510 lokallag spredd rundt i de fleste av landets kommuner. Den landsomfattende bevegelsen ble bygd ut ved at 37 distriktskontorer etter hvert ble opprettet, ofte med økonomisk støtte fra FB sentralt.
Dersom FBs sentrale retningslinjer for et lokallag, krav om tverrpolitisk sammensetning, var tilfredsstilt, kunne lokallaget kople seg på FBs landsnett og bli mottaker av gratis aviser og propagandamateriell, som igjen av og til kunne selges og gi lokallaget penger til finansiering av egen virksomhet. Fra sentralen i Oslo ble det sendt ut store mengder med propagandamateriell. FBs avis "EEC-nytt" ble f.eks. trykt i et samlet opplag på 13 925 000. Avisa kom ut med 15 nummer med et gjennomsnittlig opplag på noe over 900 000. "EEC-nytt" fungerte ikke bare som et propagandaorgan mot EF, men også som et organiserende element for bevegelsen. FB var blant annet et distribusjonsapparat for en avis med landsdekning, der medlemmene var avisbud. Dette gav liv og styrke til bevegelsen.
FB ble en effektiv og sentralt ledet bevegelse, skjønt selve arbeidsformene lokalt, metodene for å vinne/fastholde tilhengere, var overlatt lokallaget og tilpasset de lokale forhold. En av forutsetningene for en slik sentralisert organisasjonsstruktur var en trygg og solid økonomi. En dårlig økonomi med mange små og spredte bidrag vil lett kunne umuliggjøre en fast sentralledelse og skape splittelse. En pengesekk kan derimot disiplinere og sentralisere en bevegelse. Og den bevegelsen som har noe å tilby lokallagene, har også sanksjonsmuligheter. FB hadde en forholdsvis solid økonomi, ikke minst på grunn av bevilgninger fra landbruksorganisasjonene, særlig melkeorganisasjonene. De store landbruksorganisasjonene gav til sammen 3,7 millioner kroner. Lokale landbruksorganisasjoner bevilget også penger lokalt og sentralt. Dette beløpet er ukjent, men er adskillig mindre. Totalt er FBs utgifter anslått til 10 millioner kroner. Store summer ble samlet inn av og fra medlemmer, men det var en kilde som var noe usikker og lite forutsigbar. Det var det tillitsfulle forholdet mellom FB og landbruksorganisasjonene som gav FB startkapital og et trygt økonomisk fundament.

Folkebevegelsens særpreg
Fra starten av la FB vekt på utadrettet virksomhet. Et opprop var formulert, nå skulle medlemmer verves og propagandamateriell spres. Forskjellen mellom Danmark og Norge er slående. Den danske Folkebevægelsen ble proklamert så sent som i april 1972, og vokste fram ved at omtrent 600 delegerte fra ulike aksjoner og organisasjoner skilt etter politiske og også geografiske grenser, kom sammen i Odense. Her fikk de ulike politiske oppfatninger om hvilke linjer EF-motstanden skulle drives etter, anledning til å brette seg ut. Resultatet ble at en fant ut at uenigheten var så stor at det var umulig å få formulert en plattform og få valgt en formann. FBs virksomhet derimot gav i liten grad rom for ideologiske diskusjoner om ulike linjer i motstandskampen. Høyst sannsynlig var dette i tråd med et ønske fra det store flertall. Men en diskusjon i tillitsmannssjiktet i FB kunne ført til åpen strid. Det var spørsmålet om handelsavtalealternativet, som var nevnt i det opprinnelige oppropet, skulle opprettholdes, eller om en skulle samles om det mer radikale program om kampen mot det fulle medlemskap uten at noe alternativ ble formulert. På landsmøtet i mai 1971 ble en etter sterkt påtrykk fra ledelsens side, nærmest et kabinettspørsmål, stående ved handelsavtalealternativet. At denne konflikten ikke ble kjent i pressen, sier noe om den lojaliteten tillitsmennene hadde overfor FB. Og denne lojaliteten fra tillitsmenn og medlemmer er et inntak til å forstå FBs suksess.
FB var en allianse av grupperinger som tradisjonelt har stått fjernt fra hverandre i norsk politikk, pietister og kulturradikalere, kommunister og storbønder. Et spørsmål blir hvordan disse ulike grupperinger kunne stå sammensveiset om utdelingen av f.eks. en felles avis.
Diskusjonen om medlemskap i EF ble på mange måter en diskusjon som berørte alle samfunnsspørsmål. Men det argumentet som kittet de ulike grupperinger sammen, var utvilsomt det nasjonale argument, sjølråderettargumentet eller som det het i en parole fra FB: Vi vil styre selv. Det sammenbindende ligger i at en kan si det samme, men legge et ulikt innhold i det. Sjølråderettargumentet kan med stor rett sies "å høre ingen klasse, men hele folket til." I Norge har dessuten det nasjonale argument en sosialradikal tradisjon. Ser vi bort fra 30-åra (Fedrelandslaget, Nasjonal Samling, Grønlandssaken) har høyrenasjonalismen alltid stått svakt. Det nasjonale argument i Norge assosieres lett med demokrati og knytter seg til en sjølstendighetskamp i nær fortid. I plattformen til FB ble suverenitetsargumentet forankret i en appell til fortida: 1814 og 1905. Sjølråderettargumentets norske karakter preget FB og plasserer bevegelsen i en folkelig og radikal tradisjon, skjønt argumentets politiske uklarhet gjør at en sjølsagt også kan finne klare konservative elementer. Suverenitetsargumentet virket samlende i Norge. I Storbritannia f.eks. virket det splittende. I tillegg til å være noe flertydig skotter, walisere og engelskmenn legger gjerne et ulikt innhold i det , er argumentet ofte konservativt i sin karakter, knyttet til kolonikriger og imperialisme. Det ble en egen ad hocbevegelse, "Britain First", med utgangspunkt i "National Front", som tok opp i seg en ytterliggående høyrenasjonalisme. Denne bevegelsen ble holdt utenfor paraplyorganisasjonen "The National Referendum Campaign".
En serie av heldige omstendigheter ligger derfor bak FBs suksess. Og suksessen, det var at FB ble en hær av aktive fotsoldater som 25. september 1972 vant over det etablerte Norge.
T. Bj.
Se også: EF-striden.

Litteratur: N. P. Gleditsch og 0. Hellevik: Kampen om EF, Oslo 1977.

Folkedemokrati
"Folkedemokrati" er nyttet for å betegne arten av samfunn i Øst-Europa etter 2.verdenkrig: Polen, Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia, Bulgaria, Romania, Jugoslavia og Albania. Uttrykket anvendesogaå på Kina, Nord-Korea, Vietnam, Mongolia og Cuba. "Folkerepublikk", derimot , betegner det rent formelle, konstitusjonelle.
I all hovedsak ble Sovjetunionens (SSSRs) politikk under og i de første årene etter 2. verdenskrig bestemt av det våpenfellesskap og samarbeid med de krigførende vestmaktene som landet ble kastet inn i da Tyskland gikk til angrep 22. juni 1941. Men for å sikre seg støtte og materiell hjelp fra sine imperialistiske allierte, var det nødvendig for Stalin å overvinne den dype mistro og fiendtlige holdning til det bolsjevikiske Russland som de vestlige regjeringene næret. For å vinne tillit blant de vestlige borgerlige statene var det maktpåliggende å overbevise dem om at SSSR ikke lenger tok sikte på, og heller ikke ville støtte en verdensrevolusjon, og at SSSR således ikke ville blande seg inn i de kapitalistiske statenes indre forhold verken under eller etter krigen. Dette var ikke minst viktig siden regjeringene i vest hadde den brutale "bolsjeviseringen" av de baltiske statene, de østpolske provinsene og Bessarabia i 1939 i friskt minne. Derfor fant Stalin det formålstjenlig å oppløse Komintern i mai 1943 for å konkretisere sin nye forsoningslinje overfor den kapitalistiske verden.
Etter hvert som krigen nærmet seg sin avslutning, tok de "tre store", Roosevelt, Churchill og Stalin, fatt på drøftelsen for å komme til enighet om reorganiseringen av Europa etter krigen. Stalin og Churchill kom endog frem til en prosentvis oppdeling av Øst-Europa i innflytelsesområder. Et gjennomgangstema på konferansene i Teheran, Jalta og Potsdam var at det i alle de østeuropeiske statene skulle installeres regjeringer som var demokratiske og vennligsinnede overfor SSSR. Vestmaktene tok det åpenbart for gitt at denne formuleringen innebar at det skulle opprettes borgerlige, parlamentariske stater.
Etter som Den røde armé rykket vestover og overtok den rent militære kontroll over de østeuropeiske statene, ble det dannet koalisjonsregjeringer hvor både borgerlige, sosialdemokratiske og kommunistiske partier deltok (se art. Øst-Europa). Kommunistene sørget imidlertid alltid for å ha kontrollen over nøkkelposisjoner som forsvars og innenriksdepartementet. Disse kommunistdominerte regjeringene med Den røde arme i ryggen satte straks i verk reformer, i enkelte land endog før krigen var avsluttet, som skulle demokratisere disse ulike borgerlige og tilbakestående statene. Jordreformer og nasjonalisering av nøkkelindustrier var det første som ble satt ut i livet, og det var tydelig at det var i ferd med å dannes helt nye samfunn langs SSSRs vestgrense. Men selv om kommunistpartiene i alle disse statene var "statsbærende", om ikke alltid offisielt, så iallfall uoffisielt, var verken Stalin eller de lokale lederne villige til å innrømme at de holdt på å bygge sosialismen. For å beskrive disse nye samfunnene, tok man i bruk betegnelsen folkedemokrati. Betegnelsen var visstnok blitt brukt første gang av Tito i 1945. Et folkedemokrati var verken et sosialistisk eller kapitalistisk samfunn. Disse samfunnene var, som en ledende ungarsk kommunist sa det, "noe helt nytt i menneskehetens historie. Det var ikke borgerskapets diktatur, men heller ikke proletariatets diktatur. Det gamle statsapparatet var ikke knust, slik det var tilfelle i SSSR, men det var blitt fornyet ved å absorbere tilhengere av det nye regimet" (E. Varga). Også Georgi Dimitrov understreket ved flere anledninger at det var selve statsmakten som hadde fått et nytt demokratisk innhold. En slik beskrivelse av et samfunn, som så helt bort fra klassekampen og som innebar at et borgerlig samfunn kunne forvandles ved administrative midler til noe som verken var kapitalisme eller sosialisme, var totalt uforenlig med marxismenleninismen. For marxistleninister var det nærmest en selvinnlysende grunnsetning at den sosialistiske revolusjonen kun kunne gjennomføres ved at arbeiderklassen tok makten i en væpnet revolusjon, knuste det borgerlige statsapparat og opprettet proletariatets diktatur. Noen middelvei fantes ikke. Men det var åpenbart for alle og enhver at en slik revolusjon ikke hadde funnet sted i Øst-Europa, med unntak av Jugoslavia og Albania. Det borgerlige statsapparat var ikke knust, og kommunistiske ministre satt endog i samme regjering som borgerlige.
At betegnelsen folkedemokrati voldte de østeuropeiske teoretikerne problemer var tydelig. Til tross for at det ble gjort flere forsøk på å gi betegnelsen et teoretisk fundament, ble det aldri skrevet noe verk som prøvde å gi en fyllestgjørende behandling på et marxistisk grunnlag. De kommunistiske lederne forholdt seg til marxismen på typisk stalinistisk vis. Som brikker i Stalins spill ble de brakt opp i en politisk situasjon de ikke var herre over. Deres handlinger ble bestemt ut fra hva som gagnet den sovjetiske stat. Følgelig kunne de ikke anvende marxismen til å analysere den politiske situasjonen og handle deretter. De brukte marxismen til å tilsløre virkeligheten og til å legitimere sine handlinger. For det det egentlig gjaldt for Stalin, var å sikre seg kontrollen over de østeuropeiske statene uten å krenke den borgerlige legaliteten i vestmaktenes øyne. Stalin kunne ikke uten videre eksportere revolusjonen. Det ville ha provosert de vestlige samarbeidspartnerne. Den eneste mulighet til å sikre seg at disse statene ble vennligsinnede og prosovjetiske var å la de lokale kommunistpartiene få kontroll over dem, samtidig som den borgerlige fasaden ble opprettholdt, og en åpen "bolsjevisering" kunne unngås. Men da det ble klart at den kalde krigen var uavvendelig, kunne man i Øst-Europa åpent stå frem og erklære at man var i ferd med å bygge sosialismen, og det var ingen grunn til å opprettholde den borgerlige fasaden. Kommunistpartienes politiske motstandere ble da også fra 1947 av raskt satt ut av spillet. I 1949 erklærte Ungarns leder, Matyas Rakosi: "Et folkedemokrati er i henhold til sin funksjon proletariatets diktatur uten sovjetformen".
Selv om de fleste østeuropeiske statene også i dag regner seg som folkedemokratier, innebærer ikke dette at de ser på sine samfunns strukturer som vesensforskjellige fra SSSR. Den eneste rest fra deres folkedemokratiske periode er at de i navnet har bevart andre sambeidende partier, mens det i SSSR kun er kommunistpartiet som er tillatt.
Noen av de østeuropesike partiene har imidertid forlatt betegnelsen folkedemokrati og kaller seg sosialistiske republikker da de mener at de har nådd et høyere utviklingstrinn i oppbyggingen av sosialismen. Dette gjelder Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia.
J. I. B.
Se også: Albania, Jugoslavia, Polen, Romania, Tsjekkoslovakia, Øst-Tyskland.


Folkeforbundet
Se Nasjonenes Forbund.