NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Finanskapital

Begrepet finanskapital har mange ulike betydninger i dagligspråket såvel som i fagøkonomisk språkbruk. Noen ganger brukes det synonymt med fremmedkapital, dvs. den delen av en bedrifts totale kapitalstørrelse som ikke er bedriftens egenkapital, aksjekapital o.l., men tilført utenfra i form av lån, ofte fra kredittinstitusjoner. Sjeldnere brukes det synonymt med statens økonomiske midler.

Sin trolig vanligste betydning har ordet fått som en del av en politisk sjargong som festet seg for alvor omkring det siste århundreskiftet. Særlig den sosialistiske økonomen og politikeren, Rudolf Hilferding, bidro til å binde én bestemt betydning av ordet til det tyvende århundres politiske språkbruk gjennom sitt monumentale arbeid "Das Finanzkapital", ofte betegnet som "Das Kapital"s fjerde bind. Arbeidet, som ble publisert i Wien i 1911, griper tilbake til "Kapitalen"s forutsigelse om at kapitalistiske økonomiske systemer uvegerlig ville komme til å ødelegge sin egen livsnerve, konkurransen, ved at kapitalismen som system med nødvendighet ville utvikle en konkurransefiendtlig monopoliseringstendens. Dette var en sentral del, av Marx' polemikk mot den klassiske økonomiske teori, særlig representert ved den engelske økonomen Adam Smith, som forutsatte at en slik konsentrasjonsprosess ikke ville finne sted. I "Kapitalen"s tredje bind, hvor Marx særlig utvikler sine tanker om samfunnsøkonomiens konsentrasjons-og sentraliseringsprosesser, kommer han imidlertid i liten grad inn på hvordan denne konkret vil arte seg og hvilke konsekvenser den vil få for kapitalismen som økonomisk og sosialt system. Han antyder at bankene vil være én mekanisme som kan drive sentraliseringen fram, staten en annen og aksjeselskapet en tredje.

Hilferding utvikler og konkretiserer disse ansatsene fra Marx på selvstendig grunnlag. For det første argumenterer han empirisk for at det faktisk har funnet sted en konsentrasjon av kapitalen, finanskapitalen, som har ekspandert innover i andre deler av samfunnsøkonomien og vunnet kontroll over disse. For det andre bygger han en teori om finanskapitalens og monopolenes ekspansjon, og de sosiale følgene dette får. I Hilferdings egne ord: "En stadig voksende del av industriens kapital tilhører ikke de industrielle som bruker den. De får bare disposisjonsrett over kapitalen gjennom bankene, som representerer de egentlige eiere. På den andre siden må bankene anbringe en stadig voksende del av sin kapital i industrien. Derved blir den i stadig større omfang industriell kapitalist. Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform, som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital." Finanskapital er "kapital som bankene rår over, og som anvendes av de industrielle."

I "Kapitalen" beskriver Marx aksjeselskapet som en type kollektivt organisert eiendom som er en form for overskridelse av kapitalismen innenfor kapitalismen selv. Marx' bemerkning er imidlertid knapp og flertydig. Hilferdings arbeid kan, med utgangspunkt i ideen om rinanskapitalen, betraktes som én mulig videreføring av en ansats hos Marx også på dette punktet. Videreføringen bryter imidlertid klart med helt sentrale punkter i Marx' mer utarbeidete teori om kapitalismens skjebne på lang sikt og de virkemidler som må til for å omstyrte kapitalistiske samfunn. Et kjernepunkt for Hilferding er at når monopoldannelsen er fullt utviklet, er konkurransen i det vesentlige avskaffet. Monopolene har delt markedene mellom seg. Vesentlig på dette grunnlaget trekker han den slutning at kapitalismen nå kan organiseres på en slik måte at den kan underordnes "det sosialistiske prinsipp om planlagt produksjon". For Hilferding blir dette sosialistiske prinsippet mulig å virkeliggjøre ved at staten - "den eneste samfunnsmessige organisasjon som er sterk nok" - overtar reguleringen av økonomien. For arbeiderklassen gjelder det ikke, slik Marx så det, å fjerne selve pengeøkonomien såvel som statsapperatet, men å få kontroll over staten som et middel til å styre økonomien i sin egen interesse. Hilferdings resonnementer ble en viktig del av grunnlaget for de gammelreformistiske retninger innen den sosialistiske arbeiderbevegelsen, dvs. de retninger som la vekt på at arbeiderklassen kunne realisere sine interesser ved å vinne parlamentarisk kontroll over det borgerlige statsapparatet og bruke dette som utgangspunkt for å statliggjøre, nasjonalisere, finanskapitalen.

Mens Hilferding bygger sin teori om finanskapitalen og dens konsekvenser for samfunnets organisering på elementer som også finnes i Marx' tenkning, bygger Lenin sin teori om imperialismen direkte på Hilferdings finansteoretiske grunnlag. Selv om Lenin forkaster trekk ved den teoretiske analysen til Hilferding og de politiske slutningene han trekker av den, oppfatter han "Finanskapitalen" som "en overmåte verdifull teoretisk analyse av den nyeste fase i kapitalismens utvikling". For Lenin blir imperialismen kapitalismens monopolistiske stadium, som "uten unntak spinner et nett av avhengighetsforhold over alle økonomiske og politiske institusjoner i de moderne borgerlige samfunn". I motsetning til Hilferding avviser imidlertid Lenin muligheten for å organisere den "snyltende eller råtnende" kapitalisme i sin imperialistiske fase.

Hilferdings analyse av finanskapitalen og Lenins analyse av finanskapitalen som drivende kraft i imperialismen, kapitalismens siste fase, har imidlertid ett viktig likhetspunkt som skiller dem begge fra Marx' måte å analysere kapitalismen på. I "Kapitalen" prøver Marx å sette opp en almen teori om sammenhengene i dynamikken i enhver kapitalistisk økonomi, som f.eks. at det på en eller annen måte må finne sted en konsentrasjons og sentraliseringsprosess. Hilferding og Lenin foretar ikke den samme type abstraherende systemanalyse, men lar i stedet mønsteret i forholdsvis tilfeldige data fra et mindre antall land i samtiden være grunnlaget for en konkret og spesifikk teori om hvordan den historiske utviklingen faktisk vil arte seg: det vil finne sted konsentrasjon og sentralisering gjennom bankvesenet - og for Lenins del - imperialistisk ekspansjon med bankene og finansoligarkiet som viktigste drivkraft.

Konfronterer vi Marx' påstand med vår egen samtid, er det ikke vanskelig å finne høy grad av støtte for den. Konsentrasjon og sentralisering har funnet sted i stor målestokk i alle vestlige land, selv om mekanismene har vært ulike. Noen steder har bankene formidlet denne prosessen, andre steder har den funnet sted ved statens mellomkomst, andre steder igjen ved hjelp av aksjeselskapet, atter andre steder i en kombinasjon mellom disse tre institusjonene, osv. I et tverrnasjonalt perspektiv faller således Lenin/Hilferdinghypotesen på dette punkt. Dette blir særlig klart når vi ser på utviklingen av de store flernasjonale foretakene, Disse har i meget stor grad vært selvfinansierende, og det har snarere funnet sted en ekspansjon av kontroll fra de flernasjonale industriselskapene inn i bankvesenet enn omvendt. Når hypotesen faller, henger det sammen med en felles metodisk fell hos Lenin og Hilferding: De bygger begge almene teorier om framtiden på et konkretiseringsnivå hvor det ikke er mulig å formulere teorier av denne typen. For Norges vedkommende har det imidlertid faktisk funnet sted en utvikling av den typen Hilferding og Lenin på noen punkter forutsa. Offentlig statistikk viser i Norge en klart synkende egenkapital i industrien, samtidig som bankene har en meget stor del av fremmedkapitalen. I modifiserende retning må det imidlertid påpekes at statsbankene har øket betydelig sin andel av investeringskredittene. Ikke desto mindre har det private banksystemet hånd over meget betydelige deler av næringslivets driftskreditter. Dette gir høy grad av kontroll med bedriftene. Likeens har sosiologene Erling Albrechtsen og Torstein Hjellum påvist nettverksdannelser mellom industri og bankvesen som vi~ ser mønstre som på noen punkter vil kunne falle inn under Lenins begrep om finansoligarkiet.

T. R. L.

Litteratur: R. Hilferding: Das Finanzkapital, Frankfurt a. M., 1973, V. 1. Lenin: Imperialismen, Oslo 1969. P. A. Baran og P. M. Sweezy: Monopolkapitalen, Oslo 1971. E. Albrechtsen: Om eierforhold i større norske konserner, Oslo 1975. T. Hjellum: Bergenskapitalismen, Oslo 1971.

Finanspolitikk

Ordet finans har sin opprinnelse i det franske "finance" som i sin grunnbetydning betyr avslutte. Avledet av dette er ordet betale. I sin bredeste betydning omfatter finanspolitikk den offentlige reguleringen og planleggingen av alle betalingsstrømmene i samfunnsøkonomien. I denne betydningen omfatter begrepet ikke bare disponeringen av de statlige finanser, men også de samlete penge, verdipapir og kredittforhold. I den mer begrensete betydning, som begrepet har fått innen sosialøkonomi og politikk i de fleste vestlige land, særlig etter siste verdenskrig, omfattes bare statens budsjett. Statsbudsjettet blir i et finanspolitisk perspektiv sett på som et virkemiddel til å påvirke samfunnsmessige totalstørrelser som nasjonalinntekt, sysselsettingsnivå og prisnivå. Forenklet sagt er finanspolitikkens målsetting å skjære toppen av en inflasjonsdrivende økonomisk utvikling, og bunnen av en depresjonsutvikling. Finanspolitikken er I de fleste vestlige land i etterkrigstiden for det meste blitt brukt som et redskap til å bekjempe inflasjonsutvikling. Opprinnelig ble imidlertid teorien om finanspolitikk i moderne forstand utviklet som et virkemiddel til å løse depresjonskriser av den typen som fant sted i mellomkrigstiden.

Nyklassisk økonomi Staten satte også i eldre tider opp ulike former for budsjett for sin virksomhet. Før de sosialøkonomiske teoretiske nydannelser i mellomkrigstiden ble imidlertid statsbudsjettet i hovedsak betraktet som i prinsippet likt et bedriftsregnskap. En var utelukkende opptatt av de relative inntekts og utgiftsstørrelser som kom til uttrykk for hver post i budsjettet, og at dette balanserte. I mellomkrigstiden var den ledende talsmannen for denne oppfatningen engelskmannen Alfred Marshall. Denne retningen innen sosialøkonomien kalles gjerne den nyklassiske økonomi. Innen norsk sosialøkonomi sto bl.a. senioren blant de sosialøkonomiske professorer i mellomkrigstiden, Oscar Jæger, innenfor denne tradisjonen. Praktiskpolitisk var det Norges Banks mektige sjefsdirektør, Nikolai Rygg, som førte nyklassiske synspunkter ut i livet. Til grunn for det nyklassiske synet på statens finanspolitikk lå følgende synsmåter: For det første var samfunnets penge og realøkonomiske side to avgrensete systemer. Av dette fulgte det at statlige inngrep i økonomien som helhet, såk. makroøkonomiske tiltak som f.eks. å variere omfanget av statens økonomiske aktivitet (som uttrykkes fortidig i nasjonalregnskapet og framtidig i statsbudsjettet) ikke ville kunne få følger for industri og handelsvirksomheten - den realøkonomiske aktivitet. For det andre forestilte nyklassikerne seg at realøkonomien ikke bare var en selvstendig, men også en selvregulert størrelse. Inflatoriske og deflatoriske forstyrrelser ville alltid være av kortsiktig karakter. På lengre sikt ville det økonomiske systemet alltid falle tilbake til balansetilstand. Et tredje hovedkjennetegn ved den nyklassiske økonomi var dens ensidige mikroorientering, dvs. den var opptatt av de enkelte enheter i økonomien, den enkelte bedrift ikke av hvordan summen av alle de enkelte enheters aktivitet, de makroøkonomiske størrelser, skapte avgjørende betingelser for enkeltforetakets handlingsmuligheter. De praktiskpolitiske konsekvenser av dette synet var en parole for både staten og den enkelte bedrift om "å vente på bedre bør", som en norsk statsminister uttrykte det i mellomkrigstiden. Så vet stat som bedrifter skulle spare på sine investeringer inntil de bedre tider kom tilbake. I mellomkrigstiden førte en økonomisk politikk som hvilte på oppfatninger av denne typen til at næringslivet ble bygget ned og at arbeidsløsheten grep om seg, mens politikere og bedriftsledere ventet på bedre bør.

Ekspansjonisme Samtidig brøt det imidlertid fram en ny forståelse av dynamikken i samfunnsøkonomien. På bakgrunn av disse nye teoriene, som gjerne kalles ekspansjonistiske, skrev nå enkelte økonomer ut radikalt andre resepter for kriseløsning enn dem nyklassikerne hadde avlevert til politikere og sentralbanksjefer. For ekspansjonistene var den samfunnsøkonomiske medisin ikke den heltemodige, men passive venting på at den økonomiske organisme skulle hele seg selv, men en aktiv innsprøytning av nye pengemidler. En økning av statsbudsjettets omfang ble her oppfattet som det viktigste redskap til å stimulere tempo og omfang i de økonomiske kretsløp. Den nye forståelsen av samfunnsøkonomien kan grovt skisseres i følgende punkter: For det første ble ikke pengeøkonomien og realøkonomien lenger sett på som to atskilte størrelser. Bevegelser i pengeøkonomien får konsekvenser for realøkonomien. I økonomiskpolitisk sammenheng kunne dermed ikke pengeøkonomien ha sine egne målsetninger. Tvert om måtte disse tilpasses de krav den realøkonomiske situasjon stilte. Var den realøkonomiske aktivitet liten, måtte en øke pengemengden for å stimulere ny virksomhet. Kjernen i tenkemåten er at en øking i pengemengden vil øke investeringsvirksomheten mer enn den opprinnelige innsats. Med andre ord får en økning av pengemengden en multipliserende virkning. Dette kalles gjerne multiplikatoreffekten. Nyklassikerne var av den oppfatning at staten liksom private bedrifter ikke under noen omstendighet måtte drive med underskuddsbudsjettering. Ekspansjonistene mente derimot at denne parolen ikke kunne være gyldig for den statsfinansielle virksomhet: Hovedpoenget var at en økning av statsbudsjettets omfang kunne, via multiplikatoreffekten, bringe hele samfunnsøkonomien på fote igjen. Finanspolitikken gjaldt ikke lenger bare statens interne disponeringer, men hele samfunnsøkonomiens sunnhetstilstand. Dette kan betraktes som det andre hovedpunktet i ekspansjonistenes lære. Det tredje er at den økonomiske vitenskaps og den økonomiske politikks perspektiv løftes fra mikro til makronivå. Analyser av de sammenlagte konsekvensene av enkeltforetakenes virksomheter måtte nå gjøres til gjenstand for vitenskapelige og praktiskpolitiske analyser. Det er med dette teoretiske utgangspunktet at arbeidet med å stille opp nasjonalregnskap og nasjonalbudsjett ble startet i flere land under den siste verdenskrigen. For å kunne bruke finanspolitiske og andre ekspansjonistiske virkemidler, som f.eks. kredittpolitikken, trengte en presise forestillinger om hvordan totalstørrelsene i økonomien artet seg både i fortid (regnskapene) og i framtid (budsjettene). Utarbeidingen av den ekspansjonistiske tenkemåten er i særlig grad knyttet til den engelske økonomen J. M. Keynes navn, men også i Sverige, Nederland og Norge ble tilsvarende tanker utviklet relativt selvstendig. I Norge var det særlig Ragnar Frisch som utviklet de nye tankene (se art. Frisch). Ofte blir det oversett at betydningen av de samfunnsøkonomiske totalstrømmene var påpekt og begrunnet langt tidligere av Kari Marx, særlig i "Kapitalen" og i "Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien". Marx var imidlertid ikke opptatt av de kortsiktige kriseløsninger som finanspolitikken kan gi.

Norsk finanspolitikk I Norge ble de nye ideene for alvor virkeliggjort ved at den sosialøkonomiske profesjonen, som særlig Ragnar Frisch bygget opp i de siste mellomkrigsårene og under krigen, førte den nye tenkemåte og den nye politikken inn i statsadministrasjonen, organisasjonene og partiene. Mens Frisch under krigen utviklet en presis modell for de makro-økonomiske prosessene, "økosirkmodellen"‚ var det i særlig grad den første finansministeren etter krigen, Erik Brofoss, som ga støtet til at sosialøkonomene etter hvert ble den ledende profesjonen i det norske statsapparatet og at den nye økonomisk tenkemåten ble et grunnelement innen nyere, norsk sosialdemokratisk ideologi. Etter hvert ble de nye tankene også god latin innen de politisk dominerende deler av Høyre, med særlig Sjur Lindebrække og Rolf Stranger som drivkrefter. Ideen om finanspolitikk i den forstand som her er beskrevet, er en viktig del av Arbeiderpartiets overgang fra en gammelreformistisk ideologi med hovedvekt på nasjonalisering av privateiendom til nyreformisme med vekt på ulike typer reguleringer - hvor finanspolitikken er den viktigste - av en i hovedsak privat økonomi. Tilsvarende ga aksepteringen av finanspolitikken og den tenkning som ligger til grunn for den, et avgjørende støt mot Høyres ideologiske hamskifte fra gammelliberalisme med kravet om balanse i statsbudsjettene og minimum av statsintervensjoner i næringslivets, til nyliberalisme hvor de typer reguleringer som den nye sosialøkonomisk tenkningen foreskrev er akseptert. Den tverrpolitiske aksepteringen av denne tenkningen har ført til en praktisk-politisk enighet i norsk økonomisk politikk som var ukjent i mellomkrigstiden - til tross for at de gammelreformistiske og gammelliberalistiske symboler støves av foran hver valgkamp. Den nye reguleringspolitikken, med sin kjerne omkring finanspolitikken, synes å ha ført til at makt er delegert både fra Storting, regjering og privatøkonomiske interesser til en elite av sosialøkonomiske eksperte i statsadministrasjon, partier og interesseorganisasjoner. Dette er en viktig side ved den strukturendring av det norske demokratiet som har funnet sted i årene etter siste verdenskrig (se art. Korporatisme).

T. R. L.

Litteratur: J.M. Keynes: The General Theory of Employment, Interest and Money, London 1936. T. Bergh: Utviklingstendenser i norsk makroøkonomisk langtidsplanlegging, Oslo 1976. T. Rød Larsen: Politikkens maskerade, Konstrast 5/1977.

Findus

Se Nestlé

Finland

Hovedstad: Helsinki
Sjølstendighet: 1917 (Russland)
Politisk system: Parlamentarisk demokrati
Største språkgruppe: Finsk 92,4 %
Flateinnhold: 337 009 km²
Folkemengde i 1973: 4 656 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 0,4 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 6,1 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 3 661 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,9 %
Inflasjonsrate i 1975: 18,1 %
Sysselsatte i primærnæring,. 16,4 %
Sysselsatte i industri: 34,3 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 45,2 %
Yrkesaktivitet: 68,3 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 42,3 %
Eksportensidighet: Papir og papirmasse 35,8 %
Viktigste handelspartner 1975: iland 69,3 %
Energibruk pr. innbygger: Meget høy 5 007 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 20,1 %
Lese og skrivekyndighet: 100 %
Spedbarnsdødelighet: 1,20 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 25,2
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 24,0
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 5,9
Militærutgifter pr. innb., 1973: 45,58 $
Tilslutning til militærallianse: Pakt med Sovjet

Finland på 1970-tallet tilhører de rike kapitalistiske landa. Denne stillinga er følgen av en kraftig industriell vekst sia midten av 1890-tallet. Samfunnet har forandra seg svært raskt. Finland ved hundreårsskiftet var ennå et jordbruksdominert uland trass i at landets papirmonopoler allerede dominerte papirmarkedet i hele det russiske riket. År 1900 sysselsatte industrien ikke mer enn 11 % av den yrkesaktive befolkninga. Tilsvarende tall for Norge var 26 % og for Sverige 29 %.

Finlands særstilling i Norden Politisk, sosialt og kulturelt blir Finland av finnene gjerne framstilt som et land som kan sammenliknes med de skandinaviske. Utviklingsnivået er riktignok noe lavere, men det er ingen kvalitativ skilnad. Det fins også gode grunner for denne oppfatninga, særlig om en ser de nordiske samfunna og historia deres i et europeisk perspektiv. Den omfattende virksomheten i f.eks. Nordisk Råd og resultatene derfra er et uttrykk for dette. Men likevel er det ikke bare gradsskilnader som kommer til syne om en sammenlikner samfunnsutviklinga på 1900-tallet i Finland og Skandinavia.

1970-tallets skandinaviske samfunn blir ofte, og ikke helt uten grunn, ansett for å være sosialdemokratiets verk. Det samme kan ikke sies om Finland. Samfunnsutviklinga er i første rekke blitt styrt av de borgerlige partia. Det er først fra midten av 1960-tallet at arbeiderbevegelsen i Finland har skaffa seg ei stilling som kan jamføres med den stillinga sosialdemokratiet har hatt sia 30-tallet.

Jamført med Skandinavia har utviklinga av det finske samfunnet også vært betydelig mer konfliktfylt. Utgangspunktet for dette lå i de motsetningene som prega Finland ved hundreårsskiftet og som kjennetegna den tidlige utviklinga av det borgerlige samfunnet. På grunn av at det bare hadde foregått ei ufullstendig føydal utvikling i de hundreåra (ca. 1100-1809) da "Finland" besto av en mengde landskap innen det svenske riket, kunne innholdet i disse sosiale mønstra endres slik at det blei kapitalistisk, sjøl om den ytre formen fortsatt var tradsjonell. Den sjølstendige stillinga som landet hadde fått innafor det russiske riket i 1809, skapte igjen forutsetningene for ei liknende utvikling når det gjaldt staten. Den kapitalistiske utviklinga kunne finne sted innafor ramma av et politisk system der Riksdagen fram til 1906 besto av fire stender. De herskende gruppene i landet klarte også like til 1899 å unngå alvorlige konflikter med Russland, trass i at Finland i tiåra før hadde blitt så godt som sjølstendig økonomisk.

Konflikten med Russland fikk de herskende gruppene til å forsøke å mobilisere hele folket i en nasjonal forsvarskamp, noe de også langt på veg lyktes med. Det var først på et så seint tidspunkt at de breie laga av folket fikk politisk betydning men nettopp derfor kunne ikke den borgerlige nasjonalismen tjene som en samlende faktor. Den endelige danninga av den finske nasjonen og det borgerlige samfunnet fant sted i en situasjon med svært tilspissa klassemotsetninger.

Industrialisering og danning av arbeiderklassen Det økonomiske grunnlaget for en finsk nasjon blei lagt under den store industrielle utviklinga som tok til med konjunkturoppsvinget etter 1896. De ulike delene av landet blei nå endelig vevd sammen gjennom framveksten av nasjonale markeder. Det var dette som la grunnen for en landsomfattende arbeiderbevegelse. Og det var først omkring århundreskiftet at det egentlig oppsto en klasse av industriarbeidere.

I 1899 trådte arbeiderklassen for første gang fram som en sjølstendig klasse gjennom å forkaste det borgerlige kravet om "borgfred". Arbeiderklassen hadde fra 1880-tallet blitt organisert under en borgerlig ledelse, men løsreiv seg fra den nå. I 1903 vedtok Arbeiderpartiet et sosialistisk program og begynte å kjempe for stemmerett. De revolusjonære hendingene i Russland 1905-1906 bante veg for en storstreik, som førte til at det blei danna en ettkammerriksdag med allmenn og lik stemmerett, også for kvinner. I 1907 sendte proletariatet 80 representanter til en riksdag med i alt 200 plasser. Og i 1916 fikk de absolutt flertall med 103 mandater.

Det var handverkerne og seinere også industriarbeiderne som leda Arbeiderpartiet. Men partiet hadde også et stort velgergrunnlag i jordbruksFinland. Dette besto av forskjellige grupper fra landsbygdas proletariat. Proletariatet på landsbygda hadde svært vanskelig for å organisere seg direkte pga. de personlige sosiale banda mellom det og bøndene. Det kunne bare gå for seg indirekte, med hjelp fra Arbeiderpartiet.

Men også industriarbeiderne hadde dårlige vilkår for faglig organisering. De fleste industrianlegga lå geografisk spredd, det fantes få industrisentra, og mange fabrikker var de eneste i sitt område. Det lave teknologiske nivået og den store overbefolkninga på landsbygda bidro også til å minske konkurransen om arbeidskraft. Fagbevegelsen var lenge dominert av handverkerne, og de fleste industriarbeidergruppene stifta fagforbund først etter storstreiken. Heller ikke den faglige sentralorganisasjonen blei danna før i 1907. Frammarsjen for Arbeiderpartiet og høgkonjunkturen førte i disse åra til at en fikk i stand kollektive avtaler. Men fra 1908 blei det likevel i hovedsak en tilbakegang til de gamle forholda. Resultatet var stort sett det samme som i jordbruket: Arbeidskjøperne hadde verken behov for eller var i stand til å forandre de sosiale forholda i industrien.

De borgerlige hadde nok blitt tvunget til å godkjenne vesentlige formelle endringer i det politiske systemet, men innholdet var fortsatt det samme. Det var flere grunner til at det ikke oppsto en demokratisk politisk praksis. Regjeringa var fortsatt avhengig av keiseren. Det var ikke på tale å innføre parlamentarisme. Den russiske herskeren benytta seg flittig av retten til å oppløse parlamentet, og regjeringa hans nølte med å stadfeste lover som riksdagen hadde vedtatt. Dette var altså til dels forhold som ikke avhang av finnene. Men de borgerlige politikerne unnlot ikke å bruke disse konstitusjonelle "midla" mot Arbeiderpartiet. Spesielt når det gjaldt sosiale spørsmål, var oppfatningene til høyre og venstrekreftene så langt fra hverandre at det bare kunne bli enighet på noen uvesentlige punkt. Mangelen på resultater i slike saker blei også forsterka av at de sosiale gruppene som ikke var direkte innblanda i motsetningene mellom arbeiderne og arbeidskjøperne, var så fåtallige.

Utviklinga etter 1899 hadde flere viktige følger for arbeiderbevegelsen. På grunn av de sosiale forholda var det vanskelig å organisere seg direkte. Og de dårlige resultata en oppnådde på denne måten, førte til at staten fikk avgjørende betydning for alle arbeidergrupper. Dette ga ikke bare arbeiderbevegelsen et sterkt "statlig" preg i den forstand at partiet var klart dominerende i forhold til fagbevegelsens forskjellige aktiviteter. Men alle arbeidergrupper så også på staten som den som opprettholdt den sosiale undertrykkinga. Likeledes opplevde de konkret motsetninga til de ideologiene og institusjonene som rettferdiggjorde det bestående samfunnssystemet. Dette bidro sterkt til å opprettholde enheten i arbeiderbevegelsen i en situasjon der ulike grupper av arbeidere levde under svært ulike forhold, og det var verken sosialt eller organisasjonsmessig grunnlag for å forlate den revolusjonære ideologien som Andre Internasjonales "kautskyistiske" marxisme innebar. Trass i dette viste det seg i 1917 at denne ideologien hvilte på et spinkelt grunnlag.

Sjølstendighet og borgerkrig Reaksjonen i Russland fra 1908 hadde ført til ei rekke forsøk på å avskaffe Finlands sjølstyre, men marsrevolusjonen i 1917 sikra sjølstyret på nytt. For borgerskapet blei det nå viktig å nøytralisere el eventuell revolusjonær utvikling i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets riksdagsflertall førte til at sosialistene ble tilbudt statsministerposten og halvparten av regjeringsmedlemmene, noe de aksepterte.

De sosialistiske representantenes taktikk var grunnlagt på to pilarer, som begge viste seg å være like gebrekkelige: De borgerlige partias sjølstendighetsvilje og den revolusjonære utvikling i Russland.

I juli dreiv Arbeiderpartiet med hjelp fra en del borgerlige representanter gjennom den såkalte maktloven. Den ga paralamentet øverste makt i alle saker unntatt utenriks- og forsvarssaker, som inntil videre blei overlatt til den russiske regjeringa. Kerenskis kabinett, som nettopp hadde undertrykt bolsjevikenes revolusjonære aksjoner, svarte med å oppløse Riksdagen. Flertallet av de borgerlige godtok heller dette enn å gi makta til det sosialistiske riksdagsflertallet, særlig fordi Finland verken hadde egen armé eller politistyrke. Arbeiderpartiet ga til slutt etter og gikk med på nyvalg som førte til et borgerlig flertall og ei borgelig regjering.

Maktlovens fall og valgresultatet hadde redusert mulighetene for en reformistisk taktikk, særlig ettersom forholda for arbeiderne blei verre for hver dag som gikk. Den finske økonomien var basert på leveranser til den russiske hæren, men disse tok nå slutt. Samtidig som arbeidsløsheten økte raskt, blei Inflasjonen forsterka bl.a. pga. varemangelen. I tillegg truet hungersnøden. Tilførselen av forbruksvarer baserte seg på import fra Russland, men også den tok slutt. Alle disse vanskene utløste den allmenne misnøyen med samfunnssystemet, noe som markerte seg i spontane aksjoner fra arbeidermassene. Disse aksjonene hadde i løpet av våren ført til at 8timersdagen var blitt gjennomført, men viste seg også nå i at smørforråd blei beslaglagt. Initiativet glei vekk fra Arbeiderpartiet og over til de borgerlige partia på den ene sida - og til de raskt voksende fagforbunda og de nye røde gardene på den andre.

Bolsjevikenes oktoberrevolusjon fikk de borgerlige partia til å kreve nasjonal sjølstendighet. Den nye borgerlige samlingsregjeringa prøvde å nå dette målet med støtte fra keiserTyskland. Sosialistene for sin del hadde lenge, trass i de ideologiske skillene, samarbeida med bolsjevikene og overbevist dem om at finsk sjølstyre var nødvendig. Da Lenins parti også hadde gjort dette standpunktet offentlig kjent, anså sosialistene at regjeringas tyske politikk hadde innenrikspolitiske hensikter. Disse helt ulike synspunktene lå under den utviklinga som førte til sjølstendighetserklæringa 6.12.1917, og til at sovjetregjeringa og deretter flere utenlandske makter anerkjente den.

Arbeiderpartiets ubesluttsomhet hadde kommet klart fram under generalstreiken i november 1917, da de i siste øyeblikk avsto fra å ta makta. Borgerskapet begynte deretter åpent å forberede kontrarevolusjon, som 28.1.1918 brøt ut i Østerbotten samtidig som de røde tok makta i Helsinki.

I Sør-Finland utøvde den røde regjeringa suveren makt i nesten tre måneder. Hundretusener av mennesker deltok på en eller annen måte i borgerkrigen, og resten av folket var dessuten tvunget til å velge side. Dette store omfanget sammen med arbeiderbevegelsens enhet, forklarer at den hvite reaksjon blei så grusom etter at den hadde seira med hjelp fra tyske tropper. Over 20 000 røde forsvant under den hvite terroren (utenom kampene), over 80000 sulta i hjel i konsentrasjonsleirene i løpet av sommeren 1918. De hvites seier var fullstendig.

Regjeringsmakta blei utøvd av høyrekreftene, som ville sikre at arbeiderbevegelsen ikke skulle komme til makta igjen. Den dreiv gjennom valget av en tysk prins til konge, planla tokammerriksdagen, undergravde i praksis 8-timersdagen m.m. At sluttresultatet likevel blei annerledes enn høyrekreftene ville, kom av den internasjonale utviklinga.

Hele den monarkistiske politikken var blitt bundet til keiserTysklands skjebne, og ententens seier krevde nyorientering i utenrikspolitikken. Finland mangla fortsatt diplomatisk anerkjenning fra England og USA, det var livsviktig å kunne eksportere vestover, og en trengte å importere matvarer. Vestmaktenes betingelser for dette var at det måtte skje et regjeringsskifte og nyvalg. Nyvalget ga makta til det republikanske sentrum og brakte 80 sosialdemokrater til Riksdagen. Agrarforbundet og Framstegspartiet kunne likevel ikke regjere uten støtte fra Sosialdemokratene, samtidig som det forandra hele mønsteret i det politiske systemet.

I et land der 2/3 (i Skandinavia ca. 1/3) av folket framleis levde av primærnæringer, var det ikke bare mulig, men også naturlig at den borgerlige ideologien så bondesamfunnet som kjerna i den nasjonale samlinga. Det gjaldt å gjenopprette ro på landsbygda og å forsvare den mot den truende industrialiseringa. Gjennom Agrarforbundet blei dette den viktigste idéen i finsk samfunnspolitikk helt til 1960-tallet. Etter borgerkrigen gjaldt det å frigi torperne og andre arrendatorer, dvs. folk som leide jord av andre mot arbeidsplikt, til og med på bekostning av de jordeiende bøndene, og begynne en effektiv nydyrkingspolitikk (skaffe jord til tidligere landarbeidere).

Sosialdemokrater og kommunister Den nye aktive statspolitikken som sentrum gjennomførte, fikk merkbar virkning på samfunnssynet hos de gruppene i arbeiderklassen som hadde vanskelig for å hevde sine interesser gjennom en kollektiv opptreden. Dette gjaldt arbeiderne i tertiærnæringene og mesteparten av proletariatet på landsbygda. Jordbruksreformene bidro dessuten til å minske betydninga av de erfaringene de tidligere hadde hatt både i pliktarbeidet og i lønnsarbeidet utafor jordbruket. Med løsninga av torperproblemet forsvant også det forholdet som hadde gjort kollektiv opptreden blant landarbeiderne mulig. Disse gruppene som på 1920-tallet støtta opp om de reformistiske Sosialdemokratene (SPD), hadde ved årskiftet 1918/1919 gjenopplivet arbeiderbevegelsen i Finland. Sosialdemokratene fortsatte det gamle Arbeiderpartiets tradisjoner også på den måten at politikken snarere gikk ut på å representere arbeidernes interesser enn å kreve deres aktive medvirkning. Dette var, når alt kommer til alt, forklaringa på at Sosialdemokratene ikke klarte å beholde alle de velgerne det hadde hatt bak seg i 1919, men mista ca. 1/3 av dem til kommunistene i de følgende valga.

I slutten av 1919 begynte en økonomisk oppgang som sammen med de revolusjonære hendingene i Europa førte til ei fornya aksjonsvilje blant arbeiderne i Finland, først og fremst til en veldig streikebevegelse. Ei enda kraftigere streikebølge oppsto i åra 19271929. Det var altså under høykonjunkturen at arbeiderne hadde muligheter for en framgangsrik faglig kamp. Men den økonomiske strukturen (dvs. lite industrialisering) fremmet ikke arbeiderklassens sak. Dette viste seg i det lave tallet fagorganiserte. I mellomkrigstida blei toppen nådd i 1928 med 90 000 organiserte. Fagbevegelsens svakhet bidro til å opprettholde arbeidsgivernes tradisjonelle syn på arbeidsmarkedet. Det dreide seg om individuelle, ikke kollektive forbindelser. Fagforbundene, med sine krav om kollektive avtaler, utgjorde et illegitimt og politiserende element.

Sosialdemokratene var ideologisk sett ikke lite i stand til å ta opp i seg en faglig bevegelse som av arbeidskjøperne blei dømt som illegitim, som det gamle Arbeiderpartiet hadde vært det høsten 1917. Kommunistene lyktes bedre. De gamle arbeiderlederne som hadde emigrert til Russland, stifta høsten 1918 et kommunistisk parti, som avsto fra alle de tradisjonelle aksjonsformene til arbeiderbevegelsen og konsentrerte seg om ei væpna omveltning. Denne taktikken vant svært lite gehør i Finland. Det var først da en begynte å utnytte arbeiderorganisasjonene i revolusjonært øyemed, at FKP fikk innflytelse i Finland. Fagbevegelsen blei kommunistdominert, trass i at FKP var forbudt i det hvite Finland helt til 1944. Likevel deltok kommunistene i parlamentet gjennom formelt ikke-kommunistisk valgforbund.

Krise og lappobevegelse Det parlamentariske systemet havna i 1929 i en krisesituasjon, pga. innbyrdes stridigheter i de borgerlige partia under ei vanskelig økonomisk krise. Sentrum i finsk politikk sto nok for et parlamentarisk demokrati. Men samtidig delte det erfaringene og tradisjonene fra 1918 med høyresida:

Borgerkrigen hadde medført ei total motsetning mellom det finske borgerskapet og Sovjetunionen. Og for hele borgerskapet framsto kommunistene kun som Moskvas agenter. Finland var også det eneste landet i Europa der alle borgerlige parti støtta en ikkeoffisiell væpna organisasjon, dvs. Vernekorpset, den hvite armeens ryggrad fra 1918. Det var umulig for sentrum i 19291930 å holde fast ved 1918tradisjonene og samtidig forsvare det parlamentariske demokratiet. Da Lappobevegelsen, som blei leda av høyreekstremistene, krevde forbud mot at "Moskvas agenter" skulle få delta i Riksdagen, sto sentrum ideologisk forsvarsløst. Lappobevegelsen skilte seg således fra den samtidige fascismen ved at den hadde bakgrunn i ei politisk krise innafor borgerskapet, og ikke, som andre steder, i økonomiske og sosiale problemer som skulle løses ved å avskaffe demokratiet fordi arbeiderbevegelsen var for sterk. Lappobevegelsen kom trass i dette likevel etter el streikebølge, som gjenopplivet motsetningen mellom de røde og de hvite. Utviklinga på arbeidsmarkedet gjorde at Sosialdemokratene måtte få store problemer så lenge det bare fantes en faglig bevegelse som ikke blei ansett som legitim. Problemet blei løst ved at de gikk ut av det kommunistleda LO i 1929 og stifta en ny sentralorganisasjon, FFC, i 1930. Sosialdemokratenes antikommunisme hadde blitt noe forsterka fordi de var overbevist om at den kommunistiske virksomheten var til skade for arbeiderbevegelsen på alle måter.

Under LO-kongressen i 1929 hadde også den ikkereformistiske arbeiderbevegelsen store Indre problemer. Den faglige delen prøvde å få til et kompromiss, men blei aleine om dette da FKP kjørte ei hard linje. Partiet holdt fast ved Strassburgertesene og behandla reformister som sosialfascister.

Resultatet av polariseringa (motsetningsforholdet) innafor arbeiderbevegelsen var for det første en katastrofal svekking av den faglige organiseringa: Mens 1930-tallskrisa varte, fantes ingen handlekraftig fagbevegelse i landet. For det andre var arbeiderbevegelsen ikke i stand til å hindre Lappobevegelsens frammarsj.

Lappobevegelsen pressa de borgerlige partia til å ta fra kommunistene alle muligheter til lovlig virksomhet. Også arbeidernes kollektive interesserepresentasjon blei svekka. Alle borgerlige riksdagsmenn stemte for en lov som gjorde det straffbart å utøve press mot streikebrytere. Høsten 1930 ble det manipulert med riksdagsvalga, og velgerne blei terrorisert. Det førte til at venstrekreftene (nå Sosialdemokratene) fikk betydelig færre plasser enn noensinne før.

Noe formelt diktatur blei likevel ikke oppretta, sjøl om den reelle makta sommeren 1930 lå hos Lappobevegelsen. Krisa kunne løses ved bare å begrense demokratiet og gjennom en regjeringskoalisjon som besto av alle de borgerlige partia. Dermed blei den politiske stabiliteten som storfinansen krevde gjenopprettet.

Det var fortsatt mulig i Finland å la den statlige økonomiske politikken gå ut på å senke kostnadsnivået (framfor alt lønningene). Initiativet lå hos Finlands Bank, som førte en stram pengepolitikk. Hensikten var å gjøre treforedlingsindustrien mest mulig konkurransedyktig. Denne dominerte landets økonomi ved å utgjøre 75 % av eksporten. Fra og med høsten 1931 økte også eksporten raskt. Dermed hadde den samme mekanismen som lå bak 20-tallets kraftige økonomiske vekst, blitt satt i gang. På 30-tallet, da de fleste europeiske landa opplevde økonomisk stagnasjon, blei Finlands økonomiske tilbakeliggenhet i forhold til de mer utvikla kapitalistiske landa, mindre.

På kort sikt skjerpa den økonomiske politikken motsetningene blant de borgerlige. Framfor alt gjorde den det umulig for Agrarforbundet å samarbeide med de øvrige borgerlige partia. Framstegspartiet og Det svenske folkepartiet hadde, særlig etter Lappobevegelsens kuppforsøk vinteren 1931, begynt å kritisere regjeringa. Samlingspartiet hadde derimot alliert seg med den Fosterländska folkrörelsen (IKL) som blei stifta etter at Lappobevegelsen hadde blitt forbudt pga. kuppforsøket. Det politiske systemet hadde havna ut i en ny krisesituasjon, der en "von Papenregjering" som i Tyskland var det ene alternativet. Det andre var ei mindretallsregjering av de borgerlige småpartia. Dette siste blei også løsninga. Det parlamentariske underlaget fikk kabinettet fra Sosialdemokratene, som ikke hadde noe alternativ.

Utviklinga i Finland skilte seg således på en avgjørende måte fra Skandinavia. Der hadde truselen fra arbeiderklassen fra begynnelsen av århundret blitt nøytralisert gjennom sosiale reformer. I Finland var ikke dette nødvendig etter borgerkrigen. Arbeiderbevegelsen i Skandinavia hadde også vært sterk nok til å sikre at de borgerlige frihetene ikke kunne krenkes, den finske var for svak til det. I og med krisa på 30-tallet fikk arbeiderorganisasjonene statsbærende funksjoner i Skandinavia. I Finland var Sosialdemokratene på 30-tallet ikke sterke nok til å få anerkjent arbeidernes kollektive interesserepresentasjon. Da Finland i 1937 fikk ei samlingsregjering av Sosialdemokratene og Agrarforbundet, hadde den bare formelle likheter med tilsvarende koalisjoner i Skandinavia, f.eks. det norske kriseforliket i 1935.

"Rödmylleregjering" og førkrigstid Trass i at Sosialdemokratene i den såkalte "Rödmylleregjeringa" 1937-1939 ikke klarte å forandre karakteren av det hvite Finlands samfunnsinstitusjoner, Innebar likevel regjeringsskiftet et progressivt skritt. Arbeiderbevegelsen hadde endelig oppnådd å få garantert sin legitimitet. Sammen med den kraftige økonomiske utviklinga skapte dette både ei sterk sjølkjensle og framtidsoptimisme hos de røde fra 1918 og deres etterfølgere. Vinterkrigens utbrudd 30.11.1939 skapte likevel en helt ny situasjon.

"Rödmylleregjeringa" så også ut til å være det endelige svaret på spørsmålet om Finland tilhørte de demokratiske eller de fascistiske leirene i Europa. I realiteten var landet likevel "nøytralt" i denne sammenhengen. Det ville nemlig ikke utelukke muligheten for å få støtte mot Sovjetunionen. Det finske borgerskapet var overbevist om at Sovjetunionen arbeidet med å bolsjevisere Finland og erobre det. Hovedprinsippet i den finske utenrikspolitikken var å skaffe utenlandsk støtte mot Sovjetunionen. Etter at Hitler hadde tatt over makta ble dette for alvor et mål, særlig da Moskva begynte å arbeide for at Sovjetunionens naboland i vest skulle være nøytrale. Konkurransen mellom England og Tyskland om innflytelse i Finland og Finlands økonomiske avhengighet av begge disse statene, gjorde det likevel umulig for landet å orientere seg klart mot noen av dem. Derimot godtok begge disse stormaktene et nærmere samarbeid mellom Finland og Sverige. Og dette samarbeidet påvirka den innenrikspolitiske utviklinga i Finland.

Mot midten av 1930-tallet ønska den finske storfinansen å flette orienteringa mot Sverige sammen med et stort rustningsprogram og en ny brei borgerlig koalisjon. Om det sistnevnte målet blei tilintetgjort av "Rödmylleregjeringa", så blei Sosialdemokratene tvunget til å godkjenne rustningsprogrammet for å bli godtatt som et parti på linje med de andre.

Etter hvert som den internasjonale spenninga økte, blei det vanskelig for Sosialdemokratene i regjeringa å beholde den klart fredsvennlige utenrikspolitikken de hadde stått for til da.

Etter å ha mislykkes i forsøkene på å nøytralisere randstatene kollektivt, forsøkte Sovjetunionen å nå dette målet med tosidige forhandlinger. Når det gjaldt Finland, var dette dømt til å mislykkes, siden hele den finske utenrikspolitikken nettopp var innstilt på å unngå slik tosidighet. Derfor innebar heller ikke freden etter vinterkrigen i mars 1940 noen nyorientering fra finsk side. I juni 1941 ble Sovjetunionen angrepet av Finland sammen med nazi-Tyskland.

Krigstid og fredsslutning "Rödmylleregjeringas" store betydning ]å i at finnene kunne mote det sovjetiske angrepet samla. Den tysksovjetiske ikkeangrepspakta fra høsten 1939, Terijokiregjeringa som var danna i Sovjetunionen under vinterkrigen av FKPledelsen, innlemminga av de baltiske landa i Sovjetunionen og endelig vinterkrigen, minska den utenrikspolitiske kløfta mellom borgerskapet og Sosialdemokratene.

Før "fortsettelseskrigen" i 1944 hadde det oppstått en opposisjon mot den samlingsregjeringa av alle partier som styrte landet. Motstanden hadde sitt utspring i arbeiderklassen, særlig i fagbevegelsen. Den ble ført an av el gruppe sosialdemokrater ("sexlinger") og kommunister. Men opposisjonen fra 1940-1941 klarte regjeringa forholdsvis lett å feie til side. "Vinterkrigsånden" hadde fort til at all demokratisk opinionsdanning var vanskelig.

Mobiliseringa og den regulerte økonomien hadde gjort det nødvendig å ta med arbeiderorganisasjonene i styringa av samfunnet. Dette innebar at en nå erkjente rettmessigheten deres, og spesielt gjaldt det FFC. Men de blei ikke anerkjent som representanter for arbeiderne som klasse, bare som representanter for ei gruppe samfunnsmedlemmer med visse felles interesser, Ut fra "vinterkrigsånden" oppsto det teorier om et slags korporativistisk samfunnssyn, som blei legitimert av antisovjetismen. Denne ideologien led delvis, men ikke endelig, nederlag i september 1944, da regjeringa slutta våpenhvile med Sovjetunionen.

Våpenhvila blei ikke tvunget på den finske regjeringa på samme måten som Moskvafreden i 1940. De allierte styrkene sto fortsatt sammen mot Tyskland, og det fantes ingen muligheter til å spekulere i en tredje partner i forbindelse med Sovjetunionen. I denne situasjonen ble den gamle utenrikspolitikken snudd på hodet av statsminsteren, J. K. Paasikivi, som var leder for en av de herskende finansgruppene i Finland og seinere ble president.

Om finnene før 1944 hadde forsøkt å unngå en situasjon der de blei aleine i sine forbindelser med Sovjetunionen, så forsøkte de nå å forhindre at ei tredje makt blanda seg inn i disse forbindelsene. Dette er framleis grunnidéen i finsk utenrikspolitikk, som altså endelig blei uavhengig i 1944. Framtida var nå avhengig av finnenes evne til å få i stand forbindelser mot øst på egen hand. Den nye utenrikspolitikken har også tilfredsstilt Sovjetunionens strategiske og idelogiske interesser: de imperialistiske maktene kunne ikke spekulere i Finland mer. Det kom ikke på tale å okkupere landet med sovjetiske tropper.

Sammen med ei utenrikspolitisk kursendring, innebar 1944 ei betydelig demokratisering av samfunnet. FKP blei lovlig, og framfor alt blei arbeidernes kollektive interessepresentasjon endelig anerkjent. Denne demokratiseringa møtte likevel en sterk motstrøm som f.eks. førte til at kommunistenes virksomhet fra og med 1948 og helt til midten av 1960-tallet ikke ble sett som helt lovlig, samt at fagbevegelsens politikk i den samme perioden faktisk blei redusert til en gammeldags dagskravslinje uten politiske målsettinger.

"Ny" og "gammel" retning i finsk politikk Etter våpenhvila krevde den såkalte "nye retninga" ikke bare utenrikspolitisk kursendring, men også demokratisering av samfunnet, sosiale reformer, utrenskning av "faseistiske" element i statsapparatet, at den "gamle retningas" politikere skulle tre tilbake etc. Ledelsen for den "nye retninga" besto av den såkalte fredsopposisjonen. Det var for det meste sosialdemokrater, men også noen borgerlige politikere, som krevde ei rask fredsslutning under krigen. Ryggraden i den "nye, retninga" besto av fagbevegelsen og kommunistene. På det sosialdemokratiske partilandsmøtet i 1944 led fredsopposisjonen et knapt nederlag. Etter dette danna en stor del av disse, sammen med opposisjonskreftene fra 1940/41 og kommunistene, det Demokratiska Förbundet för Finlands Folk (DFFF). Ved riksdagsvalget i 1945 fikk forbundet nesten 1/4 av stemmene. Etter valget danna de "tre store", DFFF, SDP og Agrarforbundet, ei regjering for å drive gjennom den "nye retningas" politikk.

I begynnelsen av 1945 hadde ledelsen i FFC inngått en samarbeidsavtale med kommunistene. Det bidro sterkt til at medlemstallet i organisasjonen økte fra 50 000, som var gjennomsnittet på 1930-tallet, til ca. 350 000 i 1947. Det har holdt seg på det nivået fram til 1960-tallet. Fra og med 1946 tilspissa kampen mellom sosialdemokratene og kommunistene seg så sterkt at sosialdemokratene i fagbevegelsen blei tvunget til å søke hjelp hos SDP-ledelsen. Dette førte raskt til at sosialdemokratene blei samla.

I Agrarforbundet var den "nye retninga" aldri mer enn et lite mindretall. Partiets deltaking i koalisjonsregjeringene fra 1945 til 1958 var tufta på et målbevisst arbeid for å bevare den bestående samfunnsordninga, og framfor alt det private jordbrukets interesser.

At de "tre stores" koalisjon alt i 1947 var nær ved å oppløses innafra, hadde også en internasjonal bakgrunn. Begynnelsen på den kalde krigen fikk den "gamle retningas" representanter til å samle seg igjen. De satte i gang ei kampanje mot DFFF og benytta seg av motsetninger innafor regjeringskoalisjonen. Ved valget i 1948 fikk også kommunistene et betydelig tilbakeslag. De blei isolert fra regjeringspolitikken.

Den "gamle retninga" klarte likevel ikke å forandre landets utenrikspolitikk. Opposisjonskreftene var så svake at Paasikivi ikke hadde hatt store vanskeligheter med å drive gjennom sitt syn, som gikk ut på at Finland f.eks. burde avstå fra Marshallhjelpa og stå utafor OECD. At finnene på egen hand hadde ført en politikk som tilfredsstilte de sovjetiske interessene, førte til at Stalin i 1948 tok hensyn til finske ønskemål i forhandlingene om "vennskaps, samarbeids og bistandspakta" (VSB-pakta). Det militære samarbeidet begrensa seg til bare å gjelde krigstrusel mot Finland eller mot Sovjetunionen gjennom finsk territorium. Samarbeidet blei også gjort avhengig av gjensidige samtaler og rådspørring. VSBpakta skilte seg derfor fra de avtalene med samme navn som Sovjetunionen inngikk med folkedemokratiene.

Ikke noe parti gikk mot Paasikivilinja i utenrikspolitikken ved valget i 1948.

Sosialdemokratiet og agrarene på 50-tallet FFC hadde blitt en viktig faktor i finsk politikk og hadde også gjennomført ei betydelig utjamning til fordel for de lavtlønte. Likevel klarte ikke FFC å forsvare det det hadde oppnådd. Svakheten i FFCs stilling kom mest dramatisk til syne da det i 1956 blei nødvendig å ty til en generalstreik. Denne kampen, som Sosialdemokratene leda, vant nok arbeiderne formelt. Men i hovedsak var det et nederlag da FFCs lønnskrav blei oppheva av innstramninger på andre områder, først og fremst i prispolitikken. Dette bidro til at både FFC og de finske sosialdemokratene blei splitta, og til at hele arbeiderbevegelsen spilte ei svært lite sjølstendig rolle i samfunnet i begynnelsen av 1960-åra.

Det hadde vært de "inntektspolitiske" spørsmåla som fra starten av hadde ført til de største praktiske vanskene for "de tre stores" regjeringskoalisjon. Det kom også fram at Sosialdemokratene hadde forandra seg fra å være et parti for småfolk på landsbygda til å representere byenes arbeidere og deres forbrukerbehov. Industriarbeidernes andel økte blant partiets tilhengere, noe som sto i nær sammenheng med fagbevegelsens endra posisjon. Etter isoleringa av kommunistene blei regjeringspolitikken helt fram til slutten av 1950-tallet en enda mer begrensa interessekamp mellom industriarbeidernes og jordbrukernes representanter.

Høyredreininga i politikken etter 1948 var blitt gjennomført av ei sosialdemokratisk mindretallsregjering. Dette hadde, i en situasjon som var kjennetegna av bl.a. Berlinblokaden og danninga av NATO, ført til ei delkrise i de finsksovjetiske forbindelsene. Det var disse vanskene i Sosialdemokratenes utenrikspolitikk som frambrakte den andre arkitekten av den nye utenrikspolitikken, U. K. Kekkonen, som var leder for Agrarforbundet. Det var Kekkonens konklusjon om at det var nødvendig å ta hensyn til Sovjetunionens politikk, som nå slo gjennom i partiet.

Utenrikspolitikken blei for Agrarforbundet først og fremst et middel mot Sosialdemokratene i innenrikspolitikken. Dette gjorde det enda vanskeligere for SDP å løse dilemmaet med å forene det nesten fiendtlige forholdet til finske kommunister med nødvendigheten av fortrolige forbindelser med Sovjetunionen. Den manglende evne til å løse dette dilemmaet var den ene årsaken til at sosialdemokratiet i begynnelsen av 1960-tallet kom inn i ei bakevje. Den andre årsaken var at de sammen med det politiske høyre forsøkte å bryte jordbruksinteressenes dominerende stilling i samfunnspolitikken.

Sosialdemokratenes og industriorganisasjonenes felles samfunnsinteresser kom til uttrykk høsten 1958 i danninga av ei regjering der SDP og Samlingspartiet hadde flertallet, men der også Agrarforbundet var med. Regjeringsdanninga kom etter ei betydelig høyredreiing i innenrikspolitikken etter generalstreiken og etter at restene av den økonomiske reguleringspolitikken fra etterkrigstida var avskaffa. Den nye situasjonen hadde også vist seg i utenrikspolitikken, særlig da Genèveånden hadde ført til at Sovjetunionen ga tilbake Porkkalabasen ved Helsinki (leid sia 1944) i 1955. Finland blei medlem av både FN og Nordisk Råd i 1955, og importen fra vest blei frigitt (det innebar tilstrømning av f.eks. "vestlige" forbruksvarer). Den utenrikspolitiske vestorienteringa blei forsterka ved at handelen med vest økte. Den finske treforedlingsindustrien ville ha garantier for sine eksportmuligheter til de nye frihandelsområda. For å få dette hadde det vært nødvendig å overbevise Sovjetunionen om at det ikke ville bli noe brudd i finsk utenrikspolitikk. Dette var viktig, ikke minst når en ser på utviklinga i den finske opinionen og den nye tilspissinga av de internasjonale forholda, men regjeringa innså ikke dette. Resultatet blei el tillitskrise mellom Finland og Sovjetunionen ("nattfrosten"), som blei løst ved at Agrarpartiet danna regjering.

Økonomisk "modernisering" Det er takket være Kekkonens personlige innsats at både forbindelsene østover stabiliserte seg, og at agrarpartiregjeringa fikk Finland inn i EFTA i 1961 som assosiert medlem. Denne utviklinga kulminerte med undertegnelsen av en samarbeidsavtale med EF i 1973. Avtalen blei ratifisert først i 1974 samtidig med en samarbeidsavtale med COMECON. Samtidig blei det også innleda forhandlinger om økt varebytte med de små sosialistiske landa og lovregler som skulle søke å nøytralisere skadevirkningene av samarbeidet med Vesten blei godkjent. Alt dette var et tegn på at den innenrikspolitiske situasjonen i Finland har blitt grundig forandra.

Deltakinga i det vesteuropeiske samarbeidet påskynda utviklinga av nye industrigreiner. Treforedlingsproduktenes andel av all eksport, som på 1950-tallet var ca. 75 %, sank to tiår seinere til ca. 45 %. Metallindustriens andel vokste fra ca. 10 til ca. 40 % og den "øvrige" Industrien økte til ca. 20 %. Den vitenskapstekniske utviklinga økte også spesialiseringa og dermed de innbyrdes avhengighetsforhold innen industrien, noe som bl.a. viste seg i at de gamle eksportmonopolene blei flerbransjekonserner.

En industrimessig, spesialisert produksjon blei nødvendig også i jordbruket. Forandringene i industrien og jordbruket hang nøye sammen med ei sterk folkeflytting innafor landet, og med el kraftig økonomisk vekst som konsentrerte seg i SørFinland. Der fikk en helt nye problemer med bolig, transport, planlegging, dagheim osv., samtidig som utkantområdas stilling blei forverra. Den forandringa som skjedde i samfunnet gir disse talla et visst bilde av: Primærnæringene sysselsatte ennå i 1950 36 % av befolkninga, mens det tilsvarende tallet i 1975 var 15 %. For industrien er disse talla 28 % og 35 %, for service og øvrige tertiærnæringer 25 % og 50%.

Arbeiderbevegelsen på 1960-tallet SPD samarbeida med høyrekreftene foran presidentvalget i 1961 da de prøvde å rydde Kekkonen av vegen. Forsøket var mislykka og førte, i sammenheng med Berlinkrisa, til nye problemer i forbindelsen med Sovjetunionen. De riksdagsvalga som blei holdt umiddelbart etter den såkalte notekrisa, var et stort nederlag for SDP. DFFF utgjorde den avgjort største venstregruppe i Riksdagen. SDP hadde også "mista" FFC og de fleste store arbeiderorganisasjonene til utbryterpartiet ASSF (Arbetarnas och Småbrukarnas Socialdemokratiska Förbund). Alt dette førte til at SDP fra og med partikongressen i 1963 tydeligere og tydeligere tok avstand fra sin gamle taktikk både når det gjaldt innen og utenrikspolitikk.

Riksdagsvalget i 1961 hadde imidlertid vist at de sosialdemokratiske velgerne ikke stolte på ASSF, og partiet hadde lav velgeroppslutning. Dets skjebne blei fastlåst fordi de var med i de borgerlige regjeringene den første halvdelen av tiåret. Dette var en følge av arbeidskjøpernes forsøk på å binde FFC, som hadde ASSF som sin "politiske representant". Den konkurrerende sentralorganisasjonen (LO) som var danna av SDP, forsøkte å utnytte denne situasjonen, men klarte bare å samle en liten del av fagforbunda. SDPs nye ledelse ga etter hvert opp LO, og splittelsen i fagbevegelsen blei faktisk avvikla i 1966 da SDP og FKP inngikk en avtale om å dele makta i FFC. Dermed var døra åpnet for at fagbevegelsen kunne bli helt enhetlig, noe som skjedde i slutten av 60-åra. På begynnelsen av 1970-tallet hadde FFC blitt en kjempeorganisasjon med nærmere én million medlemmer.

Avtalen mellom SDP og FKP om FFC undergravde ASSFs posisjon. Kommunistene ga nemlig med dette opp forsøket på å utnytte den sosialdemokratiske splittelsen. På sett og vis var det først nå at avstaliniseringa slo gjennom i FKP. Høyretendensene i finsk politikk hadde forhindra det i tida etter generalstreiken i 1956, en streik som ikke hadde gitt partiet store muligheter for utspill. FKPs nye taktikk kom klart til uttrykk ved at de gikk inn i regjeringa i 1966, og ved at partiet støtta de inntektspolitiske oppgjørene mot slutten av tiåret.

Kommunistenes inntreden i regjeringa var et tydelig tegn på at arven (antikommunismen) fra det hvite Finland endelig hadde brutt sammen. Vendepunktet var nederlaget for Kekkonens motstandere ved presidentvalget i 1962. Det gjorde slutt på striden om innholdet i utenrikspolitikken som faktisk hadde pågått hele etterkrigstida. Paasikivilinja hadde slått klart gjennom. SDPs nyorientering blei lagt på denne grunnvollen; de kom ut av bakevja som idéene fra 1948 hadde brakt dem inn i. Også Agrarforbundets særstilling blant de borgerlige partiene når det gjaldt utenrikspolitikken, begynte å ta slutt samtidig med at samfunnspolitikken deres (også ei arv fra det hvite Finland) kom inn i ei krise.

Venstreoffensiv og borgerlig motoffensiv Rekkevidda av forandringene i det politiske systemet blei forsterka av ei revolusjonsarta ideologisk utvikling. Forandringa var større enn i 1944, ikke minst fordi det var hele arbeiderbevegelsen som tok initiativet nå. Den hvite reaksjonen fra 1918 hadde klart å dominere 1950-tallets kulturelle utvikling, en finsk versjon av mccarthyisme. Men på 1960-tallet kom så godt som alle de verdiene som de borgerlige tradisjonelt hadde stått for i samfunnet og samfunnslivet, i vanry.

Men den frykten for sosialismen som først og fremst arbeiderbevegelsens offensiv, men også student og kulturradikalismen skapte, beredte grunnen for en ny borgerlig reaksjon. I tillegg klarte heller ikke den nye regjeringskoalisjonen fra 1966 å avskaffe den misnøya som strukturforandringa i samfunnet hadde skapt. Fra og med 1970 har høglydte reaksjonære borgerlige protestpartier vært et permanent fenomen i finsk politikk. Sammen med samfunnsendringa har dette minska velgergrunnlaget for Senterpartiet (tidligere Agrarforbundet) og for DFFF, og på denne måten svekka de "tre store", som har utgjort stammen i landets regjeringer sia 1966 (bortsett fra 1971-1975). Senterpartiet har også, ved hjelp av det borgerlige flertallet i Riksdagen etter 1970, klart å skaffe seg og sine allierte (Liberalerne, Svenske folkepartiet) flertallet I regjeringene.

Den omfattende reformpolitikken er blitt ført videre trass i den reduserte politiske innflytelsen fra venstrekreftene, og de borgerliges ideologiske motoffensiv. Sammen med høgkonjunkturen 19721975 klarte denne reformpolitikken for en stor del å stabilisere forholda i samfunnet. Finland hadde gjennom dette nærma seg Skandinavia. På den andre sida hadde Finlands økonomiske avhengighet av den øvrige kapitalistiske verden økt. Den internasjonale krisa nådde til slutt også Finland under andre halvparten av 1970-tallet. Da nådde også den borgerlige motoffensiven mot venstrekreftenes frammarsj høgdepunktet.

At krisa blei utnytta av borgerskapet til en ideologisk reaksjon, har alle kapitalistiske industriland felles. Det finske særdraget ligger i denne reaksjonens natur. Avstanden til 1960-tallet er så liten at reaksjonen har kunnet ta opp tendenser fra det hvite Finland. Dette har kommet til uttrykk f.eks. i angrepa mot arbeidernes sjølstendige organisering (kravet om lovfesting av den faglige virksomhet). FFC har igjen måttet true med generalstreik for å få arbeidskjøperne til å respektere de avtalene som de har undertegna.

Den defensive taktikken som venstresida er blitt tvunget over på har også ført til forskyvninger blant kommunistene. At FKP gikk inn i regjeringa, og spesielt at det ga støtte til de inntektspolitiske avtalene, skapte en opposisjon i partiet. Opposisjonen blei forsterka fordi flertallet av studentradikalerne gikk sammen med den (noe som også effektivt motvirka oppkomsten av små venstreekstremistiske sekter i Finland). Presset fra opposisjonen fikk partiledelsen til å gå ut av regjeringa i 1971. Det bidro til å stabilisere styrkeforholda. Etter dette har det faktisk eksistert to kommunistiske partier innafor ramma av FKP. Den borgerlige offensiven på slutten av 1970-tallet fikk likevel flertallet til å gjenoppta regjeringssamarbeidet. Flertallets sjøltillit har også blitt styrka av mindretallets manglende evne til å presentere et handlekraftig alternativ.

I motsetning til kommunistene har SDP vært prega av større indre enighet. Dette er et resultat av den borgerlige motoffensiven, som først og fremst blei retta mot sosialdemokratiet. SPD blei beskyldt for å ha forrådt de "vesterlandske" sosialdemokratiske tradisjonene. På den andre sida har verken SDP eller FKP klart å finne noen finsk løsning på den omfattende arbeidsløsheten, på den økende inflasjonen eller på underskuddet på handelsbalansen. Begge arbeiderpartiene har stort sett stått for den samme typen tilstrammingspolitikk som er blitt ført av regjeringene i de øvrige kapitalistiske industrilanda.

J. K.

Finnmark

Finnmark er Norge nordligste, østlige og største fylke. Areal: 48 649 km² (svarer til summen av Rogaland, Aust-Agder, Vest-Agder, Telemark, Østfold og Vestfold). Riksgrensa mot Sovjetunionen er nesten uendra fra grenseoppgangen i 1826, mens riksgrensa mot Finland blei fastlagt i 1751 i samband med deling av de samiske fellesdistriktene i nord.

Naturforhold Fylket grenser til arktisk klimasone, med liten nedbørsmengde, især over innlandet (3400 mm i året). Det er kaldt og stormfullt om vinteren (52C i Karasjok), mer stabilt om sommeren. Klimaet begrenser den naturlige kystvegetasjon til arktiske planter, lyng, busker, gras og lav. Furuskog er det stort sett bare i Alta, Tana og Pasvikdalen; bjørkeskog også i Karasjok, Kautokeino, indre Porsanger og indre Varanger. Det er rikelig med bær, og multeplukking betyr for mange i indre Finnmark en viktig biinntekt. Det er en voksende elgstamme som beskattes, samt småvilt, ferskvannsfisk og laks. Det er en bjørnestamme i Pasvik, ulv er så godt som utryddet. All skog eies av staten, det er også staten som eier all utmark og forvalter alle retter til bærplukking, jakt og fiske (med unntak av enkelte lakseelver).

Historie Komsakulturen (etter fjellet Komsa i Alta der de første funn blei gjort) forteller om et jakt og veidefolk 8000-2000 f.Kr. som de første mennesker i fylket. Sannsynligvis vandret de inn sørfra etter som isen trakk seg nordover. Samene er antatt å ha kommet ca. 2000 f.Kr. etter å ha blitt fortrengt fra sitt daværende bosted, sannsynligvis ved Østersjøen. I tidligere tider ernærte de seg som Komsafolket, seinere kom det til mer spesialisering samene imellom etter boplass og næring "sjøsamer", "flyttsamer" og "skogsamer" ("elvesamer").

Noen fast norsk bosetting i Finnmark kom ikke før omkring 1000 e.Kr., men da hadde nordmenn i lang tid oppkrevd skatter av samene. Også Russland og Sverige gjorde krav på Finnmark og skattla samene. Det var hyppige konflikter mellom nasjonalstatene om disse tradisjonelt samiske områdene, og fram til grensedelingene blei de tradisjonelt samiske Siidaområdene betraktet som nasjonalstatene felleseiendom (se art. Same).

I 1307 blei en norsk kirke innviet på Vardø, samme år sannsynligvis også borgen Vardøhus. Dette tyder på at nordmenn på denne tida var bosatt langs kysten helt til Vardø i øst. Denne bosettinga henger sammen med oppsving i fiskeriene. Finnmark blei noe seinere forvisningssted for kriminelle.

På 1700- og 1800-tallet kom flere bølger av finske innvandrere til Finnmark. Det er således tre språk og tre kulturer som møtes i fylket, noe som har gitt opphav til mye stridigheter og undertrykking. Fra norsk side har det like til 1960-åra vært en klar målsetting å fornorske hele fylkets befolkning.

Den skoltesamiske (østsamiske) kultur med eget språk, flyttemønster og tilhørighet til den greskkatolske kirke, blei nesten utryddet pga. nasjonalstatenes kolonisasjon og grensebestemmelser. Det finnes noen få gjenlevende skoltesamer i Sør-Varanger.

Folketall og bosetting Folketallet pr. 1. 1.78 er 79 036 fordelt på 17 landkommuner og 3 bykommuner (Vadsø, Vardø, Hammerfest). De to mest folkerike kommunene er Alta og Sør-Varanger med henholdsvis 12 800 og 10 700 innbyggere, Nesseby som minste kommune har vel l 100. Finnmark har alltid vært preget av spredt kystbosetting, og bebyggelsen var nesten totalt nedbrent av tyskerne i 1944 da fylket blei befridd fra øst. Etter krigen blei fylket bygd opp med den spredte fjordbosettinga: Først etter denne oppbyggingsfasen startet en bølge med avfolking av småstedene. I dag bor 90 % langs kysten, 2/3 i tettsteder (punktbosetting) med over 200 mennesker. Godt over 6 000 mennesker bor uten vegsamband med riksveg.

Det var jamn og sikker befolkningsøkning fram til 1975. Dette skyldes dels økt antall arbeidsplasser innen gruvedrift, dels en økning av ansatte i forsvars og etterretningstjenesten, men mest skyldes det et stort fødselsoverskudd Det har nemlig vært netto utflytting de siste 25 år; flyttinga går særlig fra kystdistriktene og ofte til Østlandet. Etter 1969 har fødselstallet gått ned. Folketallet har derfor sunket noe etter 1975. Det er stort "kvinneunderskudd", særlig i alder 2049 år og spesielt utpreget langs kysten. Dette forteller om ensidig tilbud på arbeidsplasser i fiskeværene. Unge kvinner presses ut med de konsekvenser dette vil få for bosettinga på lengre sikt.

Det er anslått at ca. 15 000 samer bor i fylket. Tall for den "finske" befolkningen eksisterer ikke, men folketellinga I 1950 fortalte at innpå 2 000 personer i fylket brukte finsk som dagligspråk i heimen.

Næringsliv Finnmark er råvareprodusent idet malm, fisk og reinkjøtt i stor grad går uforedlet ut av fylket, og gir grunnlag for mange tusen arbeidsplasser i Sør-Norge og utlandet. Finnmarks ressurser og innsatsen til arbeidsfolk i fylket skaper profitt bl.a. for Nestlékonsernet i Sveits (eier av Findusanlegga med tilhørende trålere, mekanisk verksted m.v.) "fine, gamle" familier i Bergen, Ålesund og Tromsø (eiere av fiskebedrifter langs kysten) og for stålmonopolene i Europa (AS Syd-Varanger er engasjert i norsk/vest-tysk samarbeid med forreduseringsanlegg for malm i Emden med Nordsjøgass som energikilde). Verdien av de ressurser fra fylket som arbeidsfolk utvinner og som eksporteres uforedlet, er langt større enn de penger fylket tilføres via statlige tilskott og lån til skolestell, helsesektor, samferdsel og utbygging av næringsliv (Distriktenes Utbyggingsfond).

I 1970 var 81,5 % av mennene og 26,9 % av kvinnene over 16 år i inntektsgivende arbeid. I 1976 var gjennomsnittlig ca. 1200 beskjeftiget med jordbruk, skogbruk og reindrift, 3 000 i fiske/fangst, 1500 i bergverk, 3 000 i fiskeindustri, 200 i kraft-og vannforsyning, 3 700 i bygg og anlegg, 3 700 i varehandel, 3 000 i transport og 5 900 i offentlig, sosial og privat tjenesteyting. Pr. 28.2.78 var det registrert 1500 arbeidsløse i fylket, 2/3 av disse var menn og ca. 13 % under 20 år. I 1975 var det 7,6 % uførepensjonister (20 år og over) mot 5,2 % i landsgjennomsnitt. Disse tallene må tolkes slik at vanskeligheten med å få høvelig arbeid for yrkesvalghemmede, resulterer i økt prosent arbeidsuføre.

Jordbruk, reindrift og fiske Jordbruksarealet utgjør bare 0,2 % av landarealet (2,7 % for landet som helhet). Fra 1959 til 1972 sank tallet på bruk i drift fra godt over 4 000 til under 2 000. Bruksstørrelsen har økt, men er liten i landssammenheng. De siste åra har det vært satset spesielt på melkeproduksjon, og Finnmark er i dag sjølforsynt med melk. Det tilføres store mengder storfekjøtt, sauekjøtt, fjørfekjøtt, egg og svinekjøtt. Potet og grønnsakproduksjonen dekker bare 2 % av behovet, og grønnsakprisene er nær dobbelt så høye som i Østlandsområdet. Skogdrift drives av staten, og det er avvirking av furu med sagbruk i Karasjok og Kirkenes. Det var stor politisk strid om plasseringa av sagbruket i Kirkenes i samband med en pågående modernisering, idet Pasvikdalens befolkning ønsket sagbruket til dalen for å sikre det lokale næringsliv og bosetting.

Om lag 1500 personer er knyttet til reindrift som hovednæring. Reinstammen er anslått til ca. 150 000 dyr, ca. 25 000 slaktes årlig for salg. Vinterbeitet er i indre Finnmark, og om våren flytter flokkene til kysten. Reindrifta er en viktig del av den samiske kultur, men den er presset av storsamfunnet som ønsker beiteareal til kraftutbygging, gruvedrift, veger, hyttebyer m.m.

Fiske drives hele året på stasjonære forekomster og på mer eller mindre årvisse innsig av fisk på nærings eller gytevandring. Den spredte bosettinga nødvendiggjør en satsing på kystfiske med små og mellomstore båter, mens kapitalinteressene innafor foredlinga sammen med deler av Norsk Nærings-og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (som organiserer fiskeindustriarbeiderne) går hardt inn for økt trålervirksomhet for å sikre mer jamn råstofftilgang. Innpå 40 % av fylkets befolkning er direkte eller indirekte tilknyttet fiskerinæringa. Det er sterk strid om loddefisket der det oppfiskede kvantum har vært oppe i over 10 millioner hektoliter, og der fartøyenes fangstkapasitet bare øker. Fisket på den norskarktiske torskestammen er det viktigste fisket forøvrig, her er kvoteregulering på havfisket blitt nødvendig. Ellers fiskes på yrkesbasis etter hyse, sei, reker, sild og laks. Hvalfangsten tok slutt langs Finnmarkskysten rett etter århundreskiftet pga. overbeskatning og utrydding. Stor politisk strid har stått om fiskerigrensespørsmål, trålfrie soner, økonomiske soner og delingslinja i Barentshavet - alt sammen spørsmål som konkret får betydning for fisket fra Finnmark (se art. Fiskerigrense). Her har fylkesfiskarlaget gått inn for utvidelse av fiskerigrensa, samt en snarlig forhandlingsløsning med Sovjet om fisket i Barentshavet.

Bergverk og energiproduksjon Koppergruvene i fylket er i vansker, Biddjovagge har full driftsstopp, og Repparfjord har halvert drifta. AS Syd-Varanger har hatt avsetningsvansker 1977/78, men planlegger uinnskrenket drift og utvikler videreforedlingsanlegg i Vest-Tyskland. Skiferdrifta i Alta har vært stabil, mens virksomheten i Loppa blei nedlagt etter få års drift, og Friarfjordbruket står forlatt. Kvartsfunn i Tana er under vurdering for utvinning (AS Syd-Varanger). Nefelingruva på Stjernøya går bra og gir eierne Elkem/Spigerverket stor profitt. Et videre malmletingsprogram i fylket er i gang.

I 1938 hadde bare 28 % av fylkets innbyggere elektrisitetsforsyning (mot 75 % i landsgjennomsnitt), i dag er tallet nær 100. Trass den lave nedbørsmengden og små fall har vannkraft til nå vært viktigste energikilde innen fylket. I samråd med Sovjet har samtlige fall i Pasvikelva blitt bygd ut, flere andre større elver er lagt i rør. De to viktigste planlagte vannkraftplanene nå, er Altavassdraget og Skaidivassdraget. Utbygginga av Altavassdraget behandles av Stortinget i løpet av 1978/79, som den første kraftutbyggingsplan som er fremmet mot de berørte kommuners (Alta og Kautokeino) uttalelser. Den første utbyggingsplanen der samebyen Masi skulle settes under vann, er nå forlatt, likeledes regulering av Jotkaelva som ville medført store inngrep i reinbeiteområder. Men også den "reduserte" utbygginga har møtt stor lokal motstand og støttes på fylkesplan bare av DNA og Høyre. Utbygging av Skaidivassdraget vil gå på tvers av de tradisjonelle flyttvegene til reindriftssamene, og møter massiv motstand fra samisk hold. Ellers er det under utredning å bygge varmekraftverk i Varangerområdet basert på Svalbard-kull. Dette er ikke behandlet av politiske organ ennå.

DNA og Høyre har på fylkesplan gått sterkt inn for en snarlig prøveboring etter olje utenfor Troms og Finnmark. Arbeid er i gang for å få Hammerfest sterkt inn som base og suppleringsstasjon. SV, V, Sp og NKP har gått mot denne virksomheten og arbeider sammen i den tverrpolitiske "Oljeaksjon i Nord" for å hindre igangsetting av slik prøveboring i de nærmeste åra.

Servicenæringer Hurtigruta er framleis kystens riksveg nr. 1. Alle kystkommunene med unntak av Hasvik har daglig anløp. Stamflyruta til SAS lander i Alta, Lakselv, Kirkenes. Kortbanenettet i Finnmark knytter Vadsø, Hammerfest, Berlevåg, Mehamn og Honningsvåg til stamnettet, mens det er linjetaxiflyging på Båtsfjord og ambulansestriper flere andre plasser.

Det er ganske god dekning med bussruter og lokalbåter ut fra trafikkknutepunkter. Vegnettet er mangelfullt. Riksveg 6 stenges hver vinter over Ifjordfjellet, det er få helårsveger til kyststedene. Dette er høyest prioritert innafor vegutbygginga i fylket. Forøvrig er indre riksveg Karasjok-Kautokeino nylig fullført, og vegavstanden mellom de to kirkestedene ble kortet med ca. 25 mil. Bru over Kvalsund til Hammerfest er nylig fullført, og en tunnel under Bussesund til Vardø er under prosjektering.

Telefonen skal bli fullautomatisert med tap av verdifulle arbeidsplasser og med store problemer spesielt for befolkninga i språkblandingsdistriktene. Den offentlige helsetjeneste er godt utbygd med fire sjukehus (hvorav ett har vært uten kirurg i flere år), flere større og mindre helsesentra med fødestuer spredd i distriktene, og med det primære helsearbeid pålagt offentlig ansatt personell. Innvilgelsesprosenten for søknader om abort har tidvis vært svært lav pga. personlig livssyn hos ansatte i fylkets helsevesen. Samemisjonen står for driften av flere helseinstitusjoner der ansettelser har skjedd på grunnlag av bekjennelse mer enn faglige kvalifikasjoner.

Daghjemsutbygginga lå nede til 1975, etter denne tid har det vært en viss økning. 1.1.1978 fantes det 29 barnehager i fylket, de fleste offentlige. Av barn under 7 år får 9 % plass i barnehage.

Det er oppsatt militærstyrker i Alta, Porsanger og Sør-Varanger. Dessuten er det en sterkt utviklet etterretningstjeneste, spesielt i Vadsø og Kirkenes-distriktet. Hvor mange som har arbeid i tilknytning til forsvaret og etterretningstjenesten går verken fram av sysselsettingsstatistikk eller andre offentliggjorte data, men det er rimelig å rekne i alle fall 1500 fastboende i fylket.

Utdanning og kultur Etter skolesentraliseringa fram til 1970, da mange grendeskoler blei nedlagt og internat opprettet i alle kommuner, er skolen nå desentralisert Igjen de fleste steder. Det er et alminnelig tilbud av videregående skoler i fylket og lærerutdanning i Alta. Det finnes fem lokalaviser (to DNA, to Høyre, en uavhengig). Sagat er et DNAorieritert organ med senter i Vadsø som er ment å representere samenes interesser. Men samenes egne organisasjoner godkjenner ikke Sagat som sin avis. NRK har kontorer i Vadsø og Karasjok (sameradioen) og distriktskorrespondenter andre steder. Det finnes en sterk korsangtradisjon og lokal teater og revyvirksomhet som ennå er levende. Idrettslivet er aktivt gjennom lokale grendeidrettslag. Kampen for samenes rett til å ta vare på og utvikle språk og kultur støter på stor uforstand blant mange innbyggere i fylket. Det er tendenser til oppsplitting av interessene mellom kystbefolkninga og "indre Finnmark". Den finskættede del av befolkninga arbeider nå mer aktivt enn tidligere for å ta vare på sin opprinnelige kultur. Russenorsk (fra Pomorhandelens tid) er gått i glemmeboka. I Finnmark er det ingen nynorskkretser i skolen.

Det er pietistisk miljø blant læstadianere (nekting av joik i skolen i Kautokeino kommune), og samemisjonens ansettelsespolitikk i helsevesenet følger religiøse linjer. Ellers er det ikke særlig utbredt med religiøse holdninger hos folk flest, men Kr.F. er i framgang i Finnmark og nærmer seg landsgjennomsnittet.

Politikk Finnmark har fra gammelt vært et rødt fylke. Påvirkninger fra russiske revolusjonære og svenske syndikalister kan påvises i samband med framveksten av den organiserte arbeiderbevegelsen. I 1906 ble Adam Egede-Nissen stortingsrepresentant for DNA (valgt i 1903 for V). Etter splittelsen DNA/NKP ble ikke sistnevnte parti representert på Stortinget før etter krigen, da Godtfred Hølvol satt fram til 1957. Han var også ordfører i Sør-Varanger etter krigen, hvilket forteller om NKPs sterke stilling pga. den aktive motstandskampen lokalt (partisanvirksomheten) og Sovjetunionens befrielse av fylket 1944.

Fylkets arbeidere har alltid blitt utbyttet av kapitalkrefter utenfra, og flere harde arbeidskamper har funnet sted (se art. Hammerfestkommunen, Kirkeneskonflikten, Mehamnopprøret).

Arbeiderpartiet har etter krigen full styring i fylket, stort sett rent flertall i alle kommuner (unntatt indre Finnmark) og i Fylkestinget. Finnmark DNA er vekstorientert. Det gjennomførte skolesentraliseringa med hard hand og støttet opprinnelig NordNorgesplanen der ingen mindre plasser i fylket skulle tilføres offentlige midler til investering i samferdsel, skole e.l. Partiet ønsker høygradig kraftutbygging (maksimal vannkraftutbygging, oljeboring og varmekraftverk) trass i lokalbefolkningens motstand. Ellers går styrkeforholdet mellom de ulike parti fram av tabellen under, som viser stemmetall og mandatfordeling ved de siste stortingsvalgene. En egen valgliste utgjør Sámi Álbmot Listu (samefolkets liste).

	1965 % mand.	1969 % mand.	1973 % mand.	1977 % mand.
DNA	55,6 (3)	61,3 (3)	43,9 (2)	55,0 (3)
H	21,3 (1)	17,6 (1)	12,9 (1)	17,7 (1)
SF	6,5	5,8	-	-
NKP	7,1	4,0	-	2,0
SV			19,1 (1)	7,2
Sp	-	2,6	9,7
V	5,2	3,8
Kr.F.	4,2		6,2	14,6
DNF			0,9
ALP/FP			3,4	0,9
Sámi Álbmot Listu			2,4	1,3

Ved EF-avstemminga i 1972 var valgdeltakelsen 76,1 %, og 70,4 % stemte nei. Det var nei-flertall i alle kommuner varierende fra Sør-Varanger (57 %) til Sørøysund (85 %).

Administrasjonen for fylke og stat ligger i Vadsø, og stadig flere funksjoner sentraliseres dit og skaper grobunn for interessemotsetninger mellom sentrum og distriktene. Fylkestinget har 35 medlemmer, og mandatfordelinga i 1975 gav DNA: 18, H: 6, Kr.F.: 3, Sp: 2, SV: 4 (en har seinere fortsatt sitt medlemskap i NKP), V: 1 og Samefolkets liste: 1. 7 av representantene er kvinner.

A. Sy. / M. V.

Se også: Kautokeino-opprøret, Sameland.

Fiske

I vidaste meining omfattar fiske all slags innhausting av levande produkt frå hav og innsjøar. Størsteparten av fisket går føre seg nær kysten og på bankane på kontinentalsoklane. Kvart år blir det fanga om lag 60-70 millionar tonn fisk. Peru var lenge (1970) den største fiskerinasjonen målt etter mengd. Andre store fiskerinasjonar er Japan, Sovjetunionen og Kina. Norge ligg på femteplass, med innpå 5 % av den totale verdsfangsten.

Når det gjeld sysselsettinga i fisket, har Norge ein meir smålåten plass. Industrialiseringa er komen lenger hos oss enn i dei fleste andre land, og ei rad u-land har ei stor fiskeribefolkning som fangar ei relativt lita mengd fisk.

"Havene - de mettes reservat" Professor Georg Borgström har kalla hava "de mettes reservat". Karakteristikken dekker det faktum at stadig større mengder av fisken ender som utsøkt høgforedla produkt på matborda i del rike, kapitalistiske landa. Eit vesentleg trekk i dette bildet er også at ein stor del av den samla fiskemengda (50 % i 1970) enten blir brukt som fôr for vestens svin og fjørfe, og at opptil 90 % av næringsverdien dermed går tapt (fiskemjøl), eller at fisken blir brukt som råstoff i margarinproduksjonen (fiskeolje). Det dreier seg her nesten berre om fullgod matfisk.

Trass i at sosialistiske land prøver å få kontroll med fisket utafor sine eigne kystar (Mosambik, Cuba), er næringa på verdsbasis stadig meir dominert av fleirnasjonale gigantselskap (Nestlé, Unilever). Dei opererer på alle hav og kontrollerer ofte heile prosessen frå fangst, via ulike former for produksjon og foredling, til sal.

Tal over norsk fiske Om lag 46 000 menneske er direkte sysselsette i fiskerinæringa i vårt land. 32 000 av del er fiskarar og 14 000 arbeider i fiskeindustrien (1975). Men indirekte er det langt feire som hentar arbeidet sitt frå fisket; verkstadindustri, handel, service osv. I 1970 rekna ein med at innpå halvparten av dei yrkesaktive i Finnmark direkte og indirekte var avhengige av fisket. I Troms og Nordland var talet om lag ein tredjedel.

For eineyrkesfiskaren har årslønna del siste åra ligge ein del over gjennomsnittleg industriarbeidarlønn. For dei som kombinerer fisket med andre yrke (hovud og biyrkesfiskarar) har den samla lønna ligge noko under gjennomsnittleg industriarbeidarlønn.

I fiskeindustrien ligg lønna på om lag 90 % av gjennomsnittet i industrien. Om lag 50 % av arbeidet i fiskeindustrien blir utført under akkordbetaling. Ein relativt stor del av arbeidarane i fiskeindustrien er kvinner.

Den registrerte norske fiskeflåten er talrik - 38 000 farty. Men tre fjerdedelar av denne flåten er udekka og ein stor del blir i praksis berre sporadisk brukt til aktivt fiske. Av om lag 3 000 farty over 40 fot driv 2 000 heilårsfiske. Dei fleste fartya brukar feire reiskapar; juksa, garn, line. Større farty er gjerne bygde for ein reiskapstype, men nokre av dei er også drive kombinert. Det gjeld t.d. dei om lag 300 ringnotsnurparane. Dei om lag 70 hekktrålarane (ferskfisktrålarane) blir brukte i trålfangst heile året. Det same gjeld dei 1215 fabrikktrålarane, som også driv halvforedling ombord.

De viktigaste norske fiskeslaga er - rekna i mengd - lodde, øyepål og tobis, makrell, torsk, sei, brosme, lange og hyse. Rekna etter verdi (pris) er torsk den viktigaste. For sysselsettinga betyr del sistnemnde forholdsvis meir enn del andre, fordi foredlingsgraden jamt over er større her enn for lodde, øyepål, tobis og makrell, som i hovudsak blir oppmale til mjøl og olje.

Hovudtrekk i utviklinga Dei siste tiåra har vi hatt ei sterk utvikling i retning av større farty, ny og meir effektiv teknologi både i fangst og foredling, sentralisering av produksjonen og maktoppsamling på færre hender. I torskefiskeria kom utviklinga av industriell produksjon ikke skikkeleg i gang før etter krigen. I sildefiskeria vart teknologien for industriell produksjon utvikla lenge før siste krig (oppmaling av fisken til mjøl og olje).

I torskefiskeria var salting og henging praktisk talt dei einaste foredlingsmåtane fram til krigen. Framveksten av fryseteknologien - produksjon av frossen fiskefilet, utbygging av frysediskar, fryselager og frysetransport - endra dette. Her vert det opna for fortenester i større stil, men til det kravdest også større investeringar. Utover i 50 og 60-åra vart det køyrt store summar inn i utbygginga av større filetanlegg. Det var no kravet om trålarar melde seg for alvor. Ein talrik og spreidd kystfiskeflåte kunne ikkje støtte del nye krava til jamn og rikare råstofftilgang, vart det sagt. Det kunne berre trålarane gjere.

Styresmaktene har heile tida støtta denne politikken. Det vart offentleg politikk å bygge ut trålarflåten og redusere kystflåten. Samstundes lempa styresmaktene på reglane om eigedomsrett til fiskefarty, slik at det ikkje lenger berre var aktive fiskarar som kunne eige. Oppbygginga av trålarflåten skjedde nemleg hovudsakeleg i regi av del nye filetfabrikkane, med fabrikken, kommunen, bankar og forsikringsselskap som eigarar.

Endringane i flåtestrukturen og fangstmetodane har hatt ei motsvarande side på landsida. Frå gamalt av har fisket vore sesongprega. Bearbeidinga av fisket har følgt sesongane, og ligge til fiskaren sjølv, til familie og sambygdingar. Produksjonsutstyret var enkelt og billeg, og arbeidarane måtte kunne settast på porten i fiskefattige tider.

Dei siste tiåra har endra bildet mykje. Det nye produksjonsutstyret er dyrt og investeringane blir store. Dette har stilt nye krav: Bedriftene treng jamn råstofftilgang; dei treng heilårsproduksjon. Trålarane skulle stette dette kravet. Samstundes må arbeidskrafta utnyttast maksimalt del tidene fisket er best, i del store sesongane. Akkordarbeidet kjem dette kravet i møte. Denne utviklinga har gjort at arbeidsforholda for fiskeindustriarbeidarane er vanskelege. Sjansane for å kombinere fiskeindustriarbeid med andre yrke er blitt dårlegare. Del er avhengige av heilårsdrift. Samtidig er yrket hardt og helseslitande. Granskingar har vist at det er fleire yrkesskadar, større misnøye og meir pessimisme for framtida mellom arbeidarane i fiskeindustrien enn i del fleste andre industrigreiner.

Motsetningar På grunnlag av den radikale kritikken mot den rådande fiskeripolitikken som voks fram frå siste halvdel av 60-talet, med t.d. Brox si bok "Hva skjer i NordNorge" (1965), er det i dag ei veksande erkjenning av at fisket i framtida må byggast sterkare opp omkring ein kystfiskeflåte med konvensjonelle, ressursvennlege reiskapar, og at veksten i trålarflåten må stansast og kanskje etter kvart også reduserast. Ei slik omlegging av flåtestrukturen er nødvendig både av omsyn til ei ressursforsvarleg beskatning og av allmenne distriktspolitiske ønske. Problemet er at samtidig som tilslutninga om eit slikt syn har vunne fram, har stadig fleire bedrifter, lokalsamfunn og arbeidarar i fiskeindustrien blitt avhengige av trålarar som råstoffleverandørar. I kampen for ein ny fiskeripolitikk blir såleis kystfiskarar på den eine sida og trålgastar og fiskeindustriarbeidarar på den andre sida spela ut mot kvarandre.

For å løyse desse motsetningane har sosialistar i desse ulike gruppene gått i spissen for framlegg som m.a. betyr at trålarane blir løyste frå banda til den enkelte bedrift, og sette under eit dirigeringssystem på regional basis, for slik å sikre ei jamnare fordeling av trålarfangstane. Samtidig med dette bør vilkåra for langtidslagring av råstoffet utbyggast, slik at råstoff frå del store toppane kan takast ut og bli produserte i fiskefattige tider. Andre framlegg i denne samanhangen er utvikling av teknologi for høgare foredlingsgrad og for å ta i bruk og foredle meir av råstoffet.

Fleire har også slått til lyd for å ta opp att tanken om fiskerisamvirke. Samvirketanken vil kunne vere ei brekkstang for fiskearbeidarar og fiskarar sine interesser og vil kunne bli brukt i ein offensiv strategi mot del makt og eigedomsforhold som rår i dag.

Hausten 1977 la regjeringa fram ein langtidsplan for norsk fiskerinæring. Denne planen tar opp i seg mykje av den radikale fiskeripolitiske kritikken frå midten av 60-åra og fram til i dag. Det blir gjort framlegg om å bygge ned trålarflåten og å styrke den konvensjonelle kystflåten - først og fremst båtar i gruppa 40W/70 fot. Planen har ressursvernperspektiv og distriktspolitiske mål som klart representerer eit brot med tidlegare politikk for fisket.

Den radikale kritikken mot planen har gått ut på at dette førebels berre er målsettingar, og at planen ikkje viser til ein handlingsstrategi som tar nok omsyn til del særeigne forholda som har vokse fram i fiskerinæringa del siste par tiåra: Fiskerinæringa treng meir og meir råstoff, og dette skaper motsetningar mellom grupper av arbeidsfolk og mellom lokalsamfunn.

I. H. T.

Sjå også: Primærnæring.

Litteratur: Aksjon Kyst-Norge: Kampen om havet, Oslo 1974. I. H. Teigene: Fiskerinæringa - vere eller ikkje vere, Oslo 1975. P. Otnes: Monopolkapitalens innmarsj i norsk fiskerinæring. Kontrast nr. 29. St.meld. nr. 18/1977-78: Om langtidsplan for norsk fiskerinæring.

Fiskerigrense

Fiskerigrense er betegnelsen for yttergrensen for det havbeltet hvor kyststaten kan sette helt eller delvis forbud mot utenlandsk fiske, fastsette regler for alt fiske og foreta håndhevelse med sikte på straffeforfølgning. Formålet var tradisjonelt å gi landets egne innbyggere fortrinnsrett til fiske og fangst. I den senere tid er hensynet til beskyttelse og vern om fiskebestandene kommet mer i forgrunnen.

Dagens folkerett har ingen klare regler for fiskerigrensens utstrekning. Spørsmål om fiskerigrense, både statenes rett til å opprette egne grenser for fiskeriformål og disse grensenes utstrekning, har i dette århundre hørt til de mest omstridte i statenes praksis og folkeretten. Etter at det i lengre tid hadde hersket nærmest frie rettstilstander, ble prinsippet om havenes frihet etter hvert alminnelig anerkjent. Som en følge av dette, måtte kyststatenes suverenitetsutøvelse holde seg innenfor bestemte grenser. Utviklingen førte til at det i det nittende århundre ble oppnådd enighet blant det store flertall stater om at grensene for kyststatens myndighet både for fiske og andre formål, skulle være på 3 nautiske mil (1 nautisk mil er 1 852 meter).

3-milsregelen har hatt en meget sterk posisjon I dette århundre. I første rekke er det de store sjøfartsstatene som har hatt fordeler av denne regelen som overlater relativt mye av havet til fri utnyttelse. Særlig Storbritannia med sine store handels, skipsfarts og fiskeriinteresser har vært interessert i å hevde regelen om 3 mil sjøterritorium. Innenfor dette sjøterritoriet har kyststaten med visse innskrenkninger den samme lovgivning og straffemyndighet som i de indre kystfarvann og på land. Med indre farvann regnes særlig havner, reder og i stor utstrekning fjorder og bukter. Retten til fri gjennomfart representerer en slik begrensning.

Det er særlig utviklingen de siste tiår som definitivt har vist at 3-milsgrensen ikke lenger er noe holdbart prinsipp for fiskerigrensens vedkommende. Storbritannia, som i det lengste holdt fast ved regelen, og som i 1958 satte kanonbåter inn for å beskytte sine fiskeriinteresser da Island utvidet til 12 mil, gikk i 1964 selv til en utvidelse til 12 mil av fiskerigrensen.

Denne utviklingen, som har snudd opp ned på gamle og tilvante forestillinger, ble innledet med den såkalte Trumandoktrinen av 28. september 1945. I sin erklæring om kontinentalsokkelen, gjorde USA krav på eksklusive (utelukkende) rettigheter over naturrikdommene på kontinentalsokkelen utenfor sin kyst. På 1950-tallet fulgte flere Latin-Amerikanske stater opp med å kreve 200 mils sjøterritorier som hovedregel, riktignok bare for spesielle formål (fiske m.v.). Under den tredje sesjon av FNs havrettskonferanse i Genève våren 1975 fikk prinsippet om kyststatens rett til å opprette 200 mils økonomiske soner et foreløpig utenrikspolitisk og folkerettslig gjennombrudd. Den økonomiske sone gir kyststaten fullstendige rettigheter til de levende og minerale ressurser i havet og på havbunnen innenfor en grense på 200 mil. Dette gjennombruddet er senere fulgt opp i statenes praksis. En rekke stater, bl.a. Norge, har i tiden etter utferdiget lovgivning og opprettet egne 200milssoner.

Norge har inntatt en ledende stilling i den utviklingen som har gitt kyststaten utvidet myndighet til å beskytte fiskebestandene og sine egne nære fiskeriinteresser. Den norske grensen på 4 nautiske mil (eller mer nøyaktig I geografisk mil som er 12 meter mer enn 4 nautiske mil) vedtatt ved Kongelig resolusjon av 22.2. 1812, ble etablert før 3-milsregelen vant internasjonal anerkjennelse. Den norske grense ble derfor i stor utstrekning anerkjent av stater som ellers fastholdt 3 mil som det maksimale.

Den Kongelige resolusjon av 1812 ble fulgt opp med Kongelig resolusjon av 12.7. 1935, hvor det ble besluttet å trekke 4-milsgrensen nord for Træna fra rette grunnlinjer. Dette førte til en alvorlig konflikt med Storbritannia, som i 1949 innstevnet Norge for Den internasjonale domstol i Haag. Ved dom av 18.12. 1951 ble Norge gitt medhold og rett til å trekke grunnlinjer mellom passende punkter på kysten. Fjorder og bukter som falt innenfor grunnlinjene fikk følgelig status av indre farvann. Haagdommen ble fulgt opp med resolusjon av 18.7. 1952 for grunnlinjene sør for Træna og Kongelig resolusjon av 30.6. 1955 for Jan Mayen.

Mens fiskerigrensen opprinnelig ble sett som et virkemiddel til å sikre landets egne innbyggere fortrinnsrett til fiske og fangst, førte utviklingen av nye og mer raffinerte fiskeredskaper til at ressursbevaringshensynet etter hvert kom sterkere i forgrunnen. Utover på 1950-tallet ble det klart at en 4milsgrense ikke ga tilstrekkelig vern til beskyttelse av fiskebestandene og det norske kystfisket. Stadig flere utenlandske trålere søkte til norske fiskefarvann. Dette skapte store problemer for kystfisket. En rask grenseutvidelse ble imidlertid vanskeliggjort ved den holdning enkelte av de mest berørte statene, og da særlig Storbritannia inntok. Torskekrigen ved Island i 1958 illustrerte hvilke problemer en grenseutvidelse ville kunne stille Norge overfor.

For å løse den tvil som forelå når det gjaldt spørsmålet om sjøterritoriets utstrekning og for å få kodifisert (sammenfatning av forskjellige lovregler til en helhet) en ny havets folkerett, kalte FN i 1958 inn til den første Genèvekonferanse om havretten. Under konferansen lyktes det ikke å komme fram til noen løsning når det gjaldt de spørsmål som var særlig omtvistet - sjøterritoriets og fiskerigrensens utstrekning. Heller ikke under den annen Genèvekonferansen i 1960 lyktes det å oppnå 213 flertall for noen av de fremlagte forslag. En lang rekke deltakerland støttet likevel opp om et amerikansk/kanadisk forslag om et indre sjøterritorium på 6 nautiske mil og en tilstøtende fiskerisone på 6 nautiske mil, med 10 års overgangsrettigheter for utenlandsk fiske.

Denne formelen ble lagt til grunn da Norge ved lov av 24.3. 1961 utvidet fiskerigrensen til 12 nautiske mil. Loven av 1961 ble senere erstattet med lov av 17.6. 1966 om Norges fiskerigrense. Det ble i forbindelse med utvidelsen inngått avtale om 10 års overgangsrettigheter til fiske for de mest berørte land. I prinsipperklæringen som ble avgitt året før grenseutvidelsen, ble det lagt særlig vekt på hensynet til bevaring av fiskebestandene og beskyttelse av kystbefolkningen som er avhengig av fisket.

Utviklingen utover 1960 og 70-tallet viste nødvendigheten av langt mer vidtgående fiskerigrenseutvidelser for å beskytte fiskebestandene og dermed kystbefolkningens livs og næringsgrunnlag. I Regjeringens prinsipperklæring om fiskerigrensepolitikken av 26.9. 1974 ble det lagt avgjørende vekt på dette. Som et første tiltak ble det fra 31.1. 1975 besluttet opprettet 3 trålfrie soner langs kysten av NordNorge. Dette skulle sikre kystfiskerne med line og garnbruk rimelig arbeidsmulighet og unngå redskapskollisjoner med utenlandske trålere. Sonene ble opprettet etter forutgående drøftelser med de berørte land. Tiltaket ble fulgt opp ved opprettelsen av Norges økonomiske sone på 200 mil fra 1.1. 1977. Også i forbindelse med opprettelsen av 200milssonen, fulgte Regjeringen en konsekvent forhandlingslinje.

Soneopprettelsen ble i første omgang bare gjort gjeldende for fastlandskysten, men ved Kongelig resolusjon av 30.6. 1977 ble loven utvidet til også å omfatte opprettelsen av en 200-mils fiskevernsone rundt Svalbard basert på ikkediskrimineringsprinsippet. Loven om Norges økonomiske sone hjemler også adgang til opprettelse av en 200 mils sone rundt Jan Mayen.

I forbindelse med opprettelsen av 200-milssonen er det inngått avtaler om fiske med de mest berørte land. Med Spania, Portugal, Øst-Tyskland og Polen er det inngått kortvarige overgangsavtaler som gir disse statene fiskeadgang til Norges økonomiske sone inntil 31.12. 1980. Med Sverige og Finland er det inngått såkalte nabostatsavtaler av 10 års varighet, med muligheter for forlengelse. Avtalene gir disse landene adgang til et begrenset fiske på basis av norske fiskerireguleringer og kvotefastsettelser i områdene sør for 62o. Med Sovjetunionen. EF og Færøyene er det inngått avtale basert på prinsippet om gjensidige fiskerettigheter. Avtalene løper i 10 år med mulighet for forlengelse.

200-milssonen aktualiserte også spørsmålet om fastsettelsen av den endelige delelinjen mellom Norge og Sovjetunionen i Barentshavet. Det er foreløpig ikke lykkes å komme fram til en endelig fastsettelse av delelinjen. Som en midlertidig praktisk ordning ble det 11.1. 1978 inngått avtale med Sovjetunionen om regulering av fisket i det omstridte området. Avtalen fastsetter regler for fisket og håndhevelse. Sovjetiske oppsynsfartøyer har innenfor det avtalte området adgang til å håndheve fiskerimyndighet overfor egne og tredjelands fartøyer, men ikke overfor norske fiskere. Norske oppsynsskip har tilsvarende rettigheter. Innenfor det avtalte området fastsetter partene kvoter for hverandres og tredjelands fiske. Det er også utformet regler for hvordan fisket skal utøves.

A. T.

Fjerde Internasjonale

Den Fjerde Internasjonale ble stiftet på Trotskijs initiativ på et hemmelig møte i Sveits i 1938. Dens plattform var marxistleninistisk, og dens målsetting var å skape "den sosialistiske revolusjonens verdensparti", en ny internasjonale i opposisjon til den Tredje Internasjonale som Stalin kontrollerte. (Se art. Komintern.) Trass i en rekke avskallinger og splittelser (særlig etter Trotskijs død i 1940), har den Fjerde Internasjonale formelt sett fortsatt som en verdensorganisasjon. Organisasjonen har imidlertid aldri blitt noe mer enn en politisk sekt uten innflytelse. Det eneste unntaket har vært dens seksjon i Sri Lanka (Ceylon); på 50-tallet var det trotskistiske partiet landets nest største, med en sterk oppslutning i arbeiderklassen. Men denne seksjonen ble ekskludert fra organisasjonen i 1964.

60-åras studentopprør førte til en økt interesse for trotskismen i enkelte intellektuelle kretser. I Frankrike har trotskistene hatt den betydeligste av de politiske smågruppene som har ført videre arven fra mai 1968. I det britiske arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon er det fortsatt framtredende grupperinger som identifiserer seg som trotskister. Men stort sett består den trotskistiske bevegelsen i dag av en rekke forskjellige intellektuelle smågrupper som på bakgrunn av hårfine ideologiske nyanser er intenst opptatt med å bekjempe hverandre. Trotskistenes viktigste politiske bidrag har ligget i interessante teoretiske analyser, særlig av den byråkratiske statssosialismen i Øst-Europa, men i den seinere tid også av de seinkapitalistiske samfunn (se art. Mandel).

R. S.

Fjerde verden

Den fjerde verden er en betegnelse på etniske minoriteter som er urbefolkningen i det området de lever i. Noen ganger er de trengt vekk fra sitt opprinnelige område. Slike urbefolkningsgrupper fins både i den første verden (Europa), den andre verden (Amerika) og i den tredje verden (resten), og de har omtrent de samme problemer i alle verdensdeler: fysisk forfølgelse, utslettelse av kulturell og sosial egenart og tap av kollektiv eiendomsrett til jord og annet livsgrunnlag. I mange tilfeller kan det være vanskelig å trekke noen skillelinje mellom urbefolkninger ("indigenous people") og etniske minoritetsgrupper forøvrig. Men urbefolkningen i verden anslås til å utgjøre rundt 178 millioner mennesker. Med til den fjerde verden er det vanlig å regne stammefolk, nomader, jeger og sankerfolk, og andre som etter europeiskamerikanske begreper har en enkel teknologi, et "primitivt" levesett, og/eller opprettholder eiendoms, slektskaps, og styreformer som er oss særlig fremmede, og som vanskelig lar seg kombinere med den vestlige kultur og økonomi. Noen av de mest kjente slike urbefolkninger er samer, indianere, eskimoer, australnegre, buskmenn (Basarwa) og beduiner.

Urbefolkninger har i de fleste land en slags beskyttelse gjennom lovgivningen som minoriteter ellers. Like fullt blir industrisamfunnets press mot urbefolkningene langt mer brutalt enn overfor andre minoriteter, både fordi de er mest vergeløse, de mest forskjellige, og gjerne de minst tilpasningsdyktige, kanskje ikke alltid som individer, men som sosial gruppe. Når de integreres, havner de nederst på den sosiale rangstigen, men ofte blir de anbrakt i reservat, tvangsforflyttet, eller utsatt for massemord, organisert av den staten de lever i. Forfølgelsen drives hovedsakelig for å få kontroll over de naturressurser (mineral, jord, etc.) som fins på urbefolknings område, men er også blitt drevet for å "sivilisere" dem. F.eks. har kristne misjonærer, hvor gode deres hensikter enn måtte være, bidratt til å snu opp ned på urbefolknings kultur og ødelegge deres muligheter til å leve videre i sitt livsmiljø, ved å frata dem atferd og tradsjoner som var en del av deres tilpasning ti lomgivelsene.

Urbefolkningenes kamp for sine rettigheter likner minoritetsbevegelser for øvrig, men de har hittil vært svært maktløse. Ide seinere år er en rekke organisasjoner opprettet for å bistå i denne kampen. Kampens hovedmål er selvstyre til urbefolkningene, slik at de selv skal kunne opprettholde den kulturform de selv ønsker, og tilpasse seg den vestlige industrikultur hvis og slik de selv ønske det. Noen samlende ideologi ut over selvstyreidealet er det vanskelige å finne; det dreie seg først og fremst om å tilfredsstilt elementære behov for mat, trygghet, helse, og frihet fra fysisk og psykisk vold.

E. F.

Se også: Minoritet.

Fjerndemokrati

Demokrati eller folkestyre betyr at politiske autoriteter og organer påvirkes og kontrolleres av folket, og at de som berøres av en myndighetsbeslutning, har mulighet for å tale sin sak og blir tatt hensyn til når beslutningen fattes (se art. Demokrati). Våre folkestyreidealer sier også at samfunnsmedlemmene så langt det er mulig skal ha lik innflytelse over viktige samfunnsavgjørelser. Dette vil si at ulikheter i rikdom, sosial rang, utdanning eller tilgang på informasjon ikke er så store at de fører til en systematisk underordning av noen grupper av mennesker på noe område i det sosiale liv, eller skaper ulikhet i bruken av politiske rettigheter. Fjerndemokrati er et ord som er konstruert for å uttrykke at det er stor avstand mellom disse idealene og den sosiale og politiske realitet.

Avstanden viser seg på flere måter. For det første er det mange politiske avgjørelser som ikke fattes i organer med mulighet for innsyn og kontroll fra folket, men som tas i styrer eller andre forsamlinger i forskjellige slags foretak, i utvalg og råd med representanter fra de store organisasjonene og den offentlige forvaltningen, eller i departementer, direktorater og andre instanser som har fått seg tildelt myndighet. Og om ikke beslutningene fattes her, er det ofte slike organer som styrer utvelgingen av saker som kommer opp i politikken, og lager de utredninger og innstillinger om sakene som blir bestemmende for den videre behandlingen av dem.

For det andre er den politiske deltakingen lav, og lavere dess mindre utdanning, inntekt og prestisje den enkelte har, og dess mindre sentral hennes eller hans sosiale posisjon er. Selv om fag og yrkesorganisering retter opp noe av denne skjevheten, blir resultatet en systematisk ulikhet i den jevne mann og kvinnes innflytelse over de beslutninger de formelt har rett til å medvirke i. Organisering, utdanning, frihet til å disponere sin tid, mulighet til å ta imot og gi informasjon, selvtillit og erfaring fra politisk arbeid kan betraktes som ressurser for politisk aktivitet. Disse ressursene er forfordelt, og bringer de som allerede er privilegerte i den nærmeste kontakt med beslutningstakerne i det politiske liv.

For det tredje kommer avstanden til syne i folks holdninger. Majoriteten opplever den offentlige politikken og det som skjer i styre og stell som ganske fjernt fra sin hverdag. Engasjementet i samfunnslivet blir gjennomgående lunkent eller lavt, og de fleste føler seg maktesløse overfor myndighetene, og mener de kan gjøre lite for å påvirke avgjørelser de synes er urettferdige eller urimelige. Disse holdningene av fjernhet og avmakt henger sammen, og samfunnsforskere omtaler dem gjerne som "politisk fremmedgjøring".

For det fjerde - og mye som en virkning av de forholdene som nettopp er nevnt - får tilbakeføringen eller kommunikasjonen fra befolkningen til de politiske organene slagside. Det er en tendens til at de opposisjonelle synspunktene på det økonomiske og utenrikspolitiske område får mindre vekt i strømmen av meninger som går fra enkeltpersoner og grupper til myndighetene enn deres styrke i befolkningen skulle tilsi.

Summen av disse fire skjevhetene blir at kravene fra underprivilegerte grupper har mindre sjanse til å nå fram når beslutninger skal fattes enn oppfatningene til grupper som sosialt og kulturelt står det politiske lederskapet nærmere. Den politiske medvirkningen fra folket blir svakere enn idealene krever, og den blir sosialt ulikefordelt.

W. M.

Se også: Deltaking.