Filantropi
Se Veldedighet.


Filippinane

Hovudstad: Manila
Sjølvstende: 1946 (USA)
Politisk system: Presidentstyre
Største språkgruppe: Tagalog, 44,4 %
Flateinnhald: 300 000 km²
Folkemengd i 1973: 40 219 000
Årleg vekst i folkemengda 197073: 3,0 %
Jordbruksareal pr. innbyggjar: 2,8 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 246 $
Årleg vekst i NP pr. innb. 197074: 3,1 %
Inflasjonsrate i 1975: 8,4 %
Sysselsette i primæmæring: 55,3 %
Sysselsette i industri: 13,9 %
Sysselsette i handel og tenesteyting: 28,8 %
Yrkesaktivitet: 56,8 %
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 31,9 %
Største eksportvaregruppe: Sukker 18,9 %
Viktigaste handelspartnar 1974: USA/Japan 63,0 %
Energibruk pr. innbyggjar: Svært låg 304 kke
Del av folkesetnaden busett i storbyar: 14,3 %
Lese og skrivekunne: 83 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 21
Døyingsprosent for spedbarn: 6,79
Militærutgifter pr. innb., 1973: 4,30 $
Tilslutning til militærallianse: Manilapakta/USA

Filippinane er ei øygruppe i SøraustAsia, sjølvstendig stat sia 1946. Filippinane omfattar ca. 7 000 øyar, av del er ca. 400 folkesette. Øyane er fjellrike. 40 % av landet er skogkledd. Klimaet er tropisk og fuktig. Folket er i slekt med indonesarene, men kløyvd i mange etniske og språklege grupper. I skogane lever det att restar av eit urfolk, negritoane. Elles finst det ein minoritet på ca. 300 000 kinesarar. Hovudnæringsvegen er jordbruk, med ris og mais som del viktigaste produkta. I tillegg blir det drive eksportproduksjon av m.a. sukker, kopra og abacá (manilahamp). Viktige næringsvegar elles er fiske (særleg kystfiske; vidgjete er elles det tradisjonelle perlefisket), gruvedrift (m.a. koppar, gull, krom, jarnmalm) og skogbruk (m.a. mahogni, sedertre, gummi, kinin). Etter krigen er det bygd opp ein industri (m.a. bilproduksjon) med amerikansk kapital, og i del siste åra har oljeindustrien fått ein stadig større plass. Del mest tettfolka delane av landet er Luzón og Visayaøyane (del mindre øyane som ligg mellom Luzón og Mindanao). Det blir snakka over sytti ulike språk; mest alle desse hører til den austronesiske språkfamilien. På grunnlag av tagalog (Sentral og SørLuzón, ca. 20 % av folket) er det bygd opp eit nasjonalspråk under namnet pilipino. Dette er no offisielt språk ved sida av engelsk. Over 80 % av folket er katolikkar. På Mindanao dominerer islam.

Historie
Før kolonitida eksisterte det ikkje politiske einingar over landsbynivå. Spaniarane la under seg det meste av landet på 1500-talet. Øygruppa fekk namn etter kong Filip II av Spania og var spansk koloni fram til 1898. Da vart området erobra av amerikanarane, som drog nytte av ein oppreist i 1896 mot det spanske regime. Oppstanden hadde tyngdepunktet sitt på Luzón, og var resultatet av ein allianse mellom liberale og nasjonalistiske delar av borgerskapet og eigedomslause bønder. Ein freistnad på å skipe ein eigen republikk med demokratisk grunnlov og sosiale reformer på programmet, vart blodig undertrykt av amerikanske styrkar. I knappe femti år var Filippinane amerikansk territorium. Det amerikanske herredømmet var typisk nykolonialistisk; økonomien vart heilt underordna den amerikanske, mens ein samstundes tok sikte på å førebu landet til eit framtidig politisk sjølvstende. Det skjedde ved å utvikle ein filippinsk elite som var økonomisk og kulturelt bunden til USA, med tanke på å la han ta over styret i eit uavhengig Filippinane. Eit ledd i denne politikken var den såkalla Tydings-Mc Duffie Act, som vart vedteken av den amerikanske kongressen i 1934 og deretter godkjent av det filippinske parlamentet (som var skipa i 1907). Det gav Filippinane indre sjølvstende innanfor eit statssamband med USA, som hadde ansvaret for forsvar og utanrikspolitikk. Fullt sjølvstende skulle proklamerast seinast 1944. Dette vart forpurra av den 2. verdskrigen og den japanske okkupasjonen. Først 4. juli 1946 vart Filippinane proklamert som sjølvstendig republikk. Landet fekk ei forfatning som var kopiert etter den amerikanske, med ein direkte vald president som hadde stor personleg makt. Berre to parti fekk noko å seie, nasjonalistane og del liberale. Liksom i USA fungerte desse meir som valapparat enn som parti i vår tyding av ordet. Begge er konservative, representerer ulike delar av storborgarskapet og står for ein sterkt amerikanskorientert politikk. - Den amerikanske innverknaden vart garantert både økonomisk og militært da Filippinane vart sjølvstendig. Ei handelsavtale slo fast at det skulle vere frihandel mellom dei to landa i åtte år, og at amerikanarar skulle ha like stor rett som filippinarar til å drive økonomisk aktivitet og utnytte naturressursane i Filippinane ("Likerettsvedtaket"). I 1954 vart avtala revidert, slik at Filippinane fekk høve til å verne om industrien sin med gradvis stigande importavgifter på amerikanske varer, men likerettsvedtaket vart ståande. Heile økonomien var da også dominert av amerikanske storkonsern inntil ca. 1970, da japanske selskap tok til å kome stadig sterkare inn. USA fekk i 1946 også rett til å ha militærbasar på Filippinane 99 år framover. Dette vart i 1959 endra til 25 år med uavgrensa rett til forlenging. Desse basane har gjort landet til det strategisk viktigaste området for USA i Søraust-Asia - særleg etter at Vietnamkrigen tok slutt. I 1954 gjekk landet med i den søraustasiatiske milltærorganisasjonen SEATO. I 1967 var det med på å skipe den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN (sjå art. Indonesia). Filippinane har sjeldan hatt legale venstreparti. eit kommunistparti (PKP) vart skipa i 1930 og forbode året etter. Partiet arbeidde deretter illegalt, men ei oppbløming kom først under krigen da geriljarørsla Hukbalahap (Folkets antijapanske hær) vart ei drivkraft i striden mot japanarane. Etter krigen var Hukbalahap legal ei stutt tid, men amerikanarane satsa einsidig på storborgarskapet og dreiv rørsla under jorda att. I slutten av førtiåra var Hukbalahap, som hadde stor tilslutning frå fattigbøndene i striden mot storgodseigarane, aktiv nok på Luzón og Visayaøyane til å truge regimet, men rørsla vart knekt av forsvarsminister Magsaysay (seinare president) stutt tid etter 1950. Restane overlevde i fjellområda på det indre Luzón til bortimot 1970.

1970-talet
I 1965 vart nasjonalisten Ferdinand Marcos vald til president (attvald 1969). I hans tid skjerpa motsetnadene seg innanfor borgarskapet, pga. at økonomien vart stadig dårlegare, og korrupsjonen og kriminaliteten auka. I tillegg hadde den revolusjonære geriljaen teke seg opp att på NordLuzón, no under leiing av Den nye folkehæren (NPA), opphavleg maoistiske utbrytarar frå Hukbalahap. 22. september 1972 proklamerte Marcos unntakstilstand. Parlamentet vart oppløyst, og mange opposisjonspolitikarar fengsla. Ein del av desse er sia slept ut att, men Filippinane har framleis fleire hundre politiske fangar. Pressa vart sensurert. I ei folkerøysting (ved handsopprekking under offentleg kontrollerte møte i landsbyane) 13. januar 1973 vart ei ny grunnlov godkjend. Ho er tufta på parlamentarisme av den vesteuropeiske typen, men gjev Marcos høve til å halde unntakstilstanden oppe utan å kalle saman parlamentet i sju år. Sia har han regjert på diktatorisk vis med nøye kontrollerte "folkerøystingar" som einaste legitimering.
Hovudmålet har vore å syte for stabilitet, tøyle inflasjonen og trekke mest mogleg av utanlanske investeringar til landet. Investeringsvilkåra er særs gunstige, lønnsnivået er det lågaste i Søraust-Asia. Det er framleis USA og i stadig sterkare grad Japan som dominerer økonomien. Utanrikspolitisk har Marcos gått inn for ei tilnærming til Folkerepublikken Kina. Motstanden mot Marcos er utbreidd, men dei fleste motstandararne er temmeleg maktlause. Motstanden kjem dels frå rivaliserande grupper innanfor storborgarskapet, men i stor grad også frå progressive krefter i den katolske kyrkia. Ein meir aktiv kamp står NPA er aukande. NPA har etter kvart spreidd aktivitetane sine til sørlegare delar av landet.
Eit særskilt problem er muslimane (Moro-folket) på Mindanao. Dei har vore i opposisjon til det kristne Fleirtalet sia den spanske tida, men den dirkete konfliktårsaka var ei immigrasjonsbølge av kristne frå 1930-åra og utover. Desse kjøpte opp land og etablerte seg ofte som storgodseigarar som gradvis trengde dei opphavlege innbyggarane unna. Også amerikanske og japanske konsern tok etter kvart til med ei storstilt utbytting av ressursar og arbeidskraft på øya. Frå 1970 voks det fram ein spontan, væpna motstand mellom muslimane, og han auka raskt i omfang og truga herredømmet til staten Filippinane i området. Kravet er ei islamittisk statseining, eventuelt i samband Sobah på Nord- Boreno, der Moro- rørsla har ein del støtte eller i høgda i ein føderasjon med Filippinane. Marcos har hittil nekta å gå med på dette, enda krigen fleire gonger har vore avbroten av tingingar.
L. S. V.



Filleproletariat
Filleproletariatet består av de deler av arbeidsklassen som er permanent utstøtt eller utelukket fra arbeidslivet og derfor ikke kan forsørge seg ved fast arbeid. Den viktigste kilden til livets opphold blir dermed støtte fra fattigforsorg eller trygdevesen, eventuelt inntekter fra tilfeldige småjobber.
Fattigdommens sosiale mønster endret seg radikalt da kapitalismen vokste fram som økonomisk system. Overbefolkning på landsbygda og gryende Industrialisering i byene sprengte gamle stavnsbånd. Forbud mot omstreiferi og andre restriksjoner på bevegeligheten ble opphevet. Kapitalismen giorde arbeidskraften mobil.
Storbyene med sitt voksende arbeidsmarked sugde til seg arbeidskraft. Mange fant likevel ikke arbeid, og sank ned i elendighet. Arbeidsløsheten ble ett av fattigdommens viktigste kjennetegn. I storbyen ble de fattige samlet til en enhetlig gruppe, etter hvert også utskilt i egne bydeler som var herjet av underernæring og sykdom. Disse desperate livsvilkårene førte også med seg oppstander og sosial uro. Uttrykk som "mobb" og "pøbel" vitner ennå om overklassens angst for de fattiges raseri. I de største europeiske byene kunne slike uorganiserte oppstander smelte sammen med politiske bevegelser, som i de store revolusjonene i begynnelsen av 1800-tallet. Liknende forhold finner en i mange storbyer i uland i våre dager.
Karl Marx var den første som knyttet filleproletariatets eksistens sammen med en systematisk analyse av de økonomiske forholdene. Marx mente at økonomisk vekst i et kapitalistisk system uvegerlig måtte føre til at flere og flere ble støtt ut av arbeidslivet og ble arbeidsløse, enten midlertidig eller permanent. Denne gruppen kalte han den industrielle reservearmé (se art. Arbeidskraftreserve). Marx betegnet opphopningen av fattigdommen i kapitalismen som en av de to grunnleggende "lover" for kapitalens utvikling, som han hadde oppdaget.

Filleproletariat og fattigdom i dagens Norge
Senere forskning har bekreftet hovedtrekkene i Marx' analyse at utstøtingen fra arbeidslivet. Riktignok har det vokst fram en rekke offentlige velferds og trygdeordninger siden Marx' tid. Og statens økonomiske politikk har fått virkemidler som gjør det mulig å unngå massearbeidsløshet. Men disse faktorene har ikke på noen måte stanset utstøtingen fra arbeidslivet. Tvert om: utstøtingen har tiltatt etter hvert som veksttakten i økonomien har økt (se art. Arbeidsmarked). Og den sterke veksten i trygdeapparatet har gjort det mulig å "fange opp" den økte utstøtingen, slik at den ikke har ført til sosial uro av betydning.
Dersom en vil lage mer presise anslag over hvor mange som sogner til filleproletariatet i Norge i dag, støter en både på definisjonsproblemer og vansker med å finne brukbart tallmateriale. Definisjonen kan enten legge hovedvekten på mangelen på fast arbeid, eller på uregelmessighet i livsførsel, eventuelt begge deler. En tredje mulighet er å se på dem som lever under et rimelig eksistensminimum, uansett om de er i arbeid eller ikke.
Ser en på de som ikke har tilstrekkelige eller regelmessige inntekter, er det rimelig å ta utgangspunkt i dem som får hjelp fra sosialkontorene. Dette omfatter til sammen om lag 50 000 mennesker. En del av disse faller imidlertid utenfor det som er rimelig å kalle filleproletariatet. Det er dels folk som er rammet av skyhøye bokostnader og derfor må få bostøtte. Andre får kortvarige stønader eller lån. Likevel er over halvparten av denne gruppen folk som ikke regelmessig "greier seg selv".
For å få et anslag over dem som er utstøtt fra arbeidslivet, må en ta utgangspunkt i dem som har uførepensjon. Tallet på uførepensjonister ble fordoblet i tidsrommet 1963-1978 og lå i 1978 på over 150 000. Det er ikke mulig å si uten videre hvor mange av disse som er direkte utstøtt av arbeidslivet, men det er åpenbart at en meget stor del av dem har fått uførepensjon pga. yrkesskader, stress i arbeidet og for høyt arbeidstempo, samt generelle vansker med å finne nytt arbeid ved omstillinger i bedriftene. Hovedtyngden av de uføretrygdete befinner seg i utkanstrøk, men det er også en sterk økning i trygdebehovet i sterkt industrialiserte områder, dvs. i storbyene og deres nærmeste omegn. I tillegg kommer at mange som har rett til det, ikke søker uførepensjon, slik et antallet utstøtte egentlig er langt høyere enn det som blir registrert. Ut fra dette er det rimelig å anta at minst 100 000 mennesker i arbeidsfør alder er utstøtt av arbeidslivet og henvist til å leve i hovedsak på trygd.
For å gi et inntrykk av hvor mange som er fattige i Norge, i noe mer utvidet betydning, må en i tillegg til disse 100 000 ta med en stor del av de alderspensjonister som lever på minstepensjonen, samt en del av de lavest lønte som har mer eller mindre fast arbeid. Det er anslått at rundt 8 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, dvs. til sammen over 300 000 mennesker.
De fattige og utstøtte er ikke bare preget av altfor lave økonomiske ressurser. Disse gruppene er kanskje mest preget av "politisk fattigdom". De har store vansker med å organisere seg og kjempe for sine rettigheter på samme måte som de sterke samfunnsgruppene. Dels henger dette sammen med materielle vansker med å danne organisasjoner pga. spredt bosetning og små kontaktmuligheter. Men den viktigste årsaken er at denne gruppen ikke har noen sosiale maktmidler; den er svak fordi den er overflødig.
Et annet trekk ved den politiske fattigdommen er at de fattige mangler kunnskaper om de rettighetene de har. En rekke undersøkelser har påvist at det ikke skjer et overforbruk, men derimot et underforbruk av trygder i Norge. Kunnskap om sosialpolitiske rettigheter når ikke fram til dem som skal hjelpes, og trygdebyråkratiet er ofte avvisende overfor sine klienter.

Løsgjengerne
De fattige og utstøtte i Norge er stort sett en usynlig gruppe. De holder til utenfor samfunnets sentrum, og blir fanget opp av trygdeapparatet.
Men bunnsjiktet av filleproletariatet gjør fattigdommen synlig midt i sentrum av storbyene. Her lever 23 000 hjemløse, uteliggere og løsgjengere en ytterst kummerlig tilværelse, i herberger, parker og primitive krypinn. Løsgjengerne og herbergistene er ikke bare arbeidsløse, de har også mistet den sosiale tilknytning til lokalsamfunn og familie og har få eller ingen sosiale kontakter utenom de andre som "går på livet". Langt framskreden alkoholisme preger mange. I tillegg har det i løpet av syttiårene vokst fram en gruppe unge stoffbrukere som også ofte er hjemløse og uten arbeid.
De hjemløse alkoholikerne opprettholder livet i hovedsak gjennom trygder, samt kontakt med et sosialt hjelpeapparat som ikke har noen muligheter til å yte den hjelp som ville være nødvendig. Samtidig blir denne gruppen aktivt forfulgt av politi og rettsvesen. Fram til så sent som 1970 kunne enhver person uten fast arbeid og bopel, som ble pågrepet beruset på offentlig sted, fengsles eller tvangssendes til "forbedringsanstalt". "Løsgjengerloven" ble endret i 1970 etter sterkt politisk press, men dette førte ikke til en mer human behandling fra myndighetenes side. Fyllearresten blir fortsatt brukt i stor utstrekning for å holde de hjemløse borte fra gatene.
En betydelig del av sakene ved byretten er viet de temmelig uskyldige småforbrytelsene som blir begått av løsgjengere. Men straffen denne gruppen rammes av, står ikke i noe forhold til straffen for forbrytelser som begås av andre samfunnsgrupper: Å stjele et par kasser pils kan rammes med samme eller til og med sterkere straff enn grove underslag, eller alvorlige skatteunndragelser.
Politiet ser det som sin oppgave å "rydde vekk" løsgjengere fra gatebildet. Denne oppgaven gjør det også mulig for ordensmakten å demonstrere sine maktmidler overfor en avmektig gruppe, uten å ramme den "vanlige" samfunnsborger. Dette er i seg selv et viktig bidrag til "ro og orden" i det kapitalistiske samfunnet.
F. E.
Se også: Arbeiderklassen, Arbeidsløshet, Avvik, Fattigdom, Klasse, Trygd, Utstøtning.

Litteratur: V. Aubert: Fattigdommen i Norge, L. G. Lingås (red.): Myten om velferdsstaten, Oslo 1973. A. Eidesen m.fl.: Rettshjelp og samfunnsstruktur, Oslo 1975. K. Halvorsen: Arbeid eller trygd? Oslo 1977. 0. Ramsøy m.fi.: På livet. Fra filleproletariatet i Oslo, Oslo 1971.


Film
Den første offentlige filmframvisning fant sted 28. desember 1895 i regi av brødrene Lumière i Paris. Filmens tekniske forhistorie er dels en utvikling fra fotografiet, dels den tekniske konstruksjonen av kamera og projektor, dels en utvikling gjennom flere konstruksjoner for levendegjøring av enkeltbilder (praxinoscope o.l.). Grunnlaget for filmhistorieskrivning er den kunstneriske utvikling i forhold til de samfunnsmessige, økonomiske og politiske faktorenes betydning for denne utviklingen.

Filmens historie
Filmens forgrunnsfigurer er først og fremst Lumièrebrødrene og Georges Méliès i Frankrike og Edwin S. Porter i USA. Lumière laget først korte dokumentarskildringer av dagliglivet, en slags serie med levende fotografier. Fra hans første produkter går det en direkte linje til seinere journal og dokumentarfilm, og til ulike realistiske og sosialrealistiske epoker i filmhistorien. Georges Méliès var rnagiker og utviklet filmen gjennom fantastiske eventyr og trick. Fra ham går det en linje til fantasifilm, komedier, katastrofe og spenningsfilm. - Porter (i USA) var regissør hos Edison, som ganske tidlig utviklet filmindustrien og strebet etter monopol situasjon. Porters innsats var at han bevisst brukte ulike fortellerkomponenter som nærbilder, parallellklipping og innkopiering, til å gi sine fortellinger en dramatisk realisme og spenning. Eksempel på dette er Det store togrøveriet (1903).
Mye av Porters innsats ble ført videre av David Wark Griffith, som gjennom skifte av kameravinkler og veksling mellom helbilder og nærbilder, sammen med en bevisst stemnings og spenningsskapende lyssetting og en dristig bruk av montasje, utviklet filmspråket betydelige skritt videre. Griffith laget i tiden 19091913 mange filmer, som alle var varianter over spenningsrealismen. Hans hovedverk er imidlertid storfilmene "The Birth of a Nation" (1914) og "Intolerance" (1916). Den første skildrer borgerkrigen og ble en stor kassasuksess. Men som litteraturen den bygde på, var den imidlertid et ukritisk forsvar for Ku Klux Klan og et rasistisk angrep på de svarte. Disse to filmene var ganske enestående i amerikansk sammenheng på denne tiden, innpå tre timer lange og med et produksjonsbudsjett adskillig høyere enn vanlig. De representerer et tidlig stadium av kunstnerisk frihet vis å vis produksjonsøkonomien. Seinere skulle denne type film kun fungere som eksperimenter for filmindustrien, tillatelige hvis de gav muligheter for prestisje og økonomisk gevinst.

Industrialisering av filmen
Filmindustrien fikk en rask utvikling i USA. Filmen ble masseprodusert med tanke på titteskapene og de små billige kinoteatrene. Komedie og melodrama var typiske varemerker. Edisontrusten vokste seg sterk i filmens første ti år, og prøvde gjennom en avtale med EastmanKodak å få full kontroll over markedet. Som en reaksjon på dette, vokste det opp en ny type filmaktivitet på USAs vestkyst, en aktivitet som etter få år skulle resultere i drømmefabrikken Hollywood. Også i Frankrike ble filmen industrialisert ganske tidlig. Patheimperiet produserte komedier og Journalfilm (filmavis) side om side. Fra ca. 1908 og i noen år framover ble filmen forsøkt markedsført også for høyere middelklasse og overklasse, et publikum som tradisjonelt søkte til teater og opera. Eksempler er den franske "Film d'Art", en stiv teaterfilmatisering som fikk kort levetid, og de italienske lange og utstyrsmessig overdådige filmene "Quo Vadis" og "Cabiria" (1913).
Industrialiseringen av filmen skjedde også i andre land. Samtidig kommer det amerikanske stjernesystemet; en bevisst satsing på stjerner som hovedattraksjon, samtidig som det var en økt anerkjennelse av filmskuespilleryrket. Etter hvert ble USA dominert av et oligopol (tilbudene kommer fra noen få foretak) med filmmoguler som Zukor, Mayer, Fox og Warner. Dette ledet igjen til større dominans av amerikansk film i Europa. Fra ca. 1918 ble det også gjort forsøk på å utrydde det lille innslag av utenlandsk film i USA. Filmen skulle rydde vei for amerikanske produkter, og båndene til industrigiganter som GM, Rockefeller og Morgan ble sterkere. Stjernene ble Hollywoods varemerke, og deres eventyr og privatliv allemannseie. Men samtidig med dette kom skandalene, og en kristeligpuritansk kampanje ble innledet mot Hollywood. Resultatet ble en bransjekontrollert selvsensur, som samtidig førte med seg en sterkere organisering av bransjen.
I Europa var kunstneriske filmgrener både en nødvendig del av og et slags alibi for filmindustrien. I Tyskland ble Universum Film AG grunnlagt i 1917 for å produsere krigs og propagandafilmer. Dette selskapet fikk betydning for tilkomsten av den ekspresjonistiske filmen i tyveårene. Den tyske filmen gikk snart over til mer realistiske genrer på midten av 20-tallet og til klar sosialistisk realisme rundt 1930, blant annet "Kuhle Wampe" og "Mutter Krausens Fahrt ins Glück". I Frankrike var det først populære seriefilmer som dominerte, av typen "Fantomas", "Rocambole" og "Nick Carter". I slutten av tyveårene så en ny film dagens lys i surrealistenes og dadaistenes Paris.
Sovjetfilmen er den tredje viktige kunstfilmepoke i mellomkrigstiden. Etter statsovertagelsen i 1919 skjedde det mye interessant i filmens utvikling. Dziga Vertov utviklet en dristig montasje, i en rekke dokumentarfilmer, og Lev Kulesov utviklet ulike typer filmmontasje (assosiasjons, kontrast og dialektisk montasje) som ble grunnleggende for den samtidige filmen. Hovedverkene er "Panserkrysseren Potemkin" (1925) og "Oktober" (1928) av Eisenstein og "Moren" (1926) og "St. Petersburgs siste dager" (1927) av Pudovkin. Sammen med Dovsjenko inntar Eisenstein og Pudovkin en ledende plass i filmhistorien. Deres arbeider ga inspirasjon til annen produksjon, som f.eks. den britiske dokumentarfilmen og den norske arbeiderfilmen på 30-tallet (se art. Dalgard).
I den unge Sovjetrepublikken fikk filmen plass som pedagogisk og politisk våpen. I den kapitalistiske verden ble propagandafilmen stadig mer nyansert og effektiv, ettersom forståelsen for filmens mediapolitiske betydning vokste. I USA var filmen lenge en viktig markedsfører for produkter, nå kunne den også brukes til å selge politikk. Roosevelts New Deal satte mange spor på slutten av 30-tallet bl.a. i Frank Capras filmer. Noen få år senere laget Hitchcock "Foreign Correspondent" som i en kraftig sluttappell mante det amerikanske folk til å delta i den andre verdenskrigen (1941).
Propagandafilmen i Hitler-Tyskland var imidlertid den rendyrkede form for påvirkning med både åpent og skjult budskap. Leni Riefenstahl stod for regien av "Triumph des Willens" (1934) som er fra partidagene i Nürnberg, og filmer fra Berlinolympiaden i 1936. I årene 1938-41 ble det produsert en del antijødiske filmer, ordinære spillefilmer med særdeles negativ framstilling av jødene. Spillefilm med "skjult" propagandistisk budskap utgjør ellers en stor del av amerikansk og delvis sovjetisk etterkrigsfilm.

Filmen etter 2. verdenskrig
I den europeiske etterkrigsfilmen står to atskilte epoker som kunstnerisk sentrale: Neorealismen i Italia fra midten av førtitallet til midten av femtitallet og den franske bølge fra slutten av femtitallet, med tydelige forgreininger også til andre land fram til våre dager. Sentralt i neorealismen står regissørene Roberto Rosselini og Vittorio de Sica. Førstnevnte laget "Rom - åpen by" i 1944-45 i lys av alliansen mellom katolikker og kommunister, mens de Sica stod for klassikerne "Umberto D" og "Miraklet i Milano", begge i 1951-52. Forfatteren og kritikeren Zavatini var imidlertid den som formulerte neorealismens teser: "Vi forsøker å hente fram så mange menneskelige, moralske, sosiale, økonomiske og poetiske verdier som mulig fra den rå dokumentariske sannheten."
Den "nye" franske bølgen oppstod rundt en gruppe kritikere og filmstudenter som sognet til det franske cinémathèque og til tidsskriftet Cahiers du Cinema. Godard, Truffaut, Chabrol og Rohmer er de mest typiske representantene for denne retningen. Formelt tilstrebet de et filmspråk som snarere var forankret i fantasien enn i en sosial realisme. De var influert av amerikansk Bfilm (billige produksjoner) og av kriminalfilm. Et visst eksistensialistisk trekk kunne spores i mange av filmene, og de opphøyet autoren (regissøren/forfatteren) til filmens kunstnerisk ansvarlige.
I Øst-Europa er den polske filmen den mest framtredende, ikke minst takket være regissøren Andrzej Wajdas trilogi om partisantiden og den umiddelbare etterkrigstid: "En generasjon" (1954), "Kanal" (1957) og "Aske og Diamanter" (1958). I de fleste vestlige land fikk denne trilogien stor oppmerksomhet og gjorde at polsk film ble et nytt Interessant kulturområde. Wajda har også i seinere filmer tatt opp problemer i tilknytning til krigsavslutningen. Krysystof Zanussi er kanskje den regissør som har fått mest oppmerksomhet i de siste år. Hans intellektuelle og problemorienterte filmer handler om motsetninger mellom unge intellektuelle kommunister og den eldre borgerklasse og dennes tap av eiendom og privilegier ved den kommunistiske maktovertagelsen.
I Jugoslavia dominerte partisanfilmen og krigsfilmen i flere år etter krigen. Som i flere andre øst-europeiske land var det motstanden mot Nazi-Tyskland og antifascismen som legitimerte en rekke heltedyrkende filmer. Men på 60-tallet ble det produsert fabulerende og formelte interessante filmer med helt andre temaer. En av Dusan Makavejevs første filmer, "En hjertesak" fra 1966, handler om mennesker som finne seg omgitt av økende velstand og økt frihet, en utvikling som blir vanskelig for den eldre generasjon. Denne indirekte kritikk av ortodoks kommunisme og stalinisme slår for fullt ut i hans neste film "WR-Organismens mysterier". Både Jugoslvia og Polen har forøvrig utmerket seg på kortfilmens områder i hele etterkrigstiden (tegnefilm/ trickfilm). Tsjekkoslovakias filmproduksjon hadde en interessant perioden fram til invasjonen i 1968. Formmessig lå denne filmen nær opp til filmen i Vest-Europa som var inspirert av Den nye bølge. Tematisk spente den fra flukt-historie under den andre verdenkrigen ("Nattens diamanter") til politiske allegorier fra moderne tid ("En fest og dens gjester"). Jan Nemec, Ivan Passer og Milos Forman er regissører som preget den tjekkiske sektitallsfilmen gjennom sine avslørende og tragikomisk pinlig nærgående skildringer av småborgerlig mentalitet, mannsjåvinisme og kontaktløsheten mellom by og land. "Dempet belysning" og "Det brenne min skjønne" er to fremragende eksempler i så måte. Både Passer og Forman har laget film i USA etter 1970. Den Østeuropeiske filmen er ofte en indrekte kritikk eller innlegg i samfunnsdebatten, men kan sjelden eller aldri sees som våpen i kampen for konkrete politiske mål.
De store amerikanske filmselskapene har etter krigen benyttet forskjellig taktikk for å tilegne seg markedet. I land som Italia, Frankrike og Spania er det blitt sprøytet inn kapital i landenes produksjon. De amerikanske selskaper har også benyttet disse landenes billige arbeidskraft til produksjon av westerns o.l. I Vest-Tyskland har dominansen vært enda kraftigere, amerikansk film har kommet sammen med økonomisk hjelp og oppbygging. Liknende trekk går igjen i en rekke land i den tredje verden. Denne mediaimperialismen gir også det resultat at den kunstneriske utvikling i disse landene holdes helt nede.
India og Japan er ofte trukket fram takket være individuelle regissører som er forankret i sitt lands kulturelle og sosiale utvikling (Ray og Kurosawal Oshima). Den egentlige filmproduksjonen i disse landene er imidlertid helt dominert av trivialfilmen.
Cuba har hatt en spesiell betydning for utviklingen av den sosialistiske filmen, både som underholdningsfilm og kort agitasjonsfilm. Det samme har ulike retninger innen Latin-Amerikansk film i sekstiårene, før militærdiktaturene knuste og utryddet disse bevegelsene (f.eks. Cinema novo i Brasil).

Filmen som medium
I Vest-Europa og i Nord-Amerika har filmmediet utviklet seg til på en gang å være kunst, vare og kommunikasjonsmiddel. Innholdsmessig la filmen seg i begynnelsen tett opp til arbeiderklassens tradisjonelle underholdningsformer som vaudeville, melodrama, sirkus og tivoli. I brødrene Lumiéres første forestilling i 1895 viser en av filmsekvensene arbeidere som forlater en fabrikk. I de følgende 80 år hender det ytterst sjelden at arbeiderne i filmene går den motsatte vel og inn i fabrikkene. Produksjonslivets gleder og sorger har ikke fristet den kapitalistiske filmindustrien slik privatlivet og varesirkulasjonen har gjort det.

Film og industri
Siden de første fragmentariske filmopptak har filmen vokst både teknisk, økonomisk og innholdsmessig. Filmen fant raskt sin plass fremst i underholdningsbransjen som en egen industri med arbeiderklassen som et sikkert avsetningsmarked. Det var den stadig økende masse av lønnsarbeidere og deres kummerlige leveforhold som først muliggjorde den kommersielle utnyttelsen av filmen. Filmen fremsto som en lokkende og økonomisk overkommelig adspredelse fra langt, hardt arbeid og små, overfylte boliger. Senere ble den såpass "fin" at også middelklassen kunne utnyttes økonomisk av filmindustrien. Allerede i sitt første tiår hadde filmen befestet sin rolle som dramatisk, fortellende medium. Den alt vesentligste del av filmproduksjonen i vesten ble heretter viet produksjon av spillefilm, og kinoteatrene vokste fram som paddehatter. Folks grå hverdag og underholdningsfilmens evne til å fargelegge den, var og er det økonomiske grunnlaget for dens produksjon.
Amerikansk filmindustri besto før først verdenskrig av små selvstendige produksjonsselskaper, som med de tekniske nyskapelsene og økte produksjonomkostningene, etterhvert ble truet av større og mer kapitalsterke firmaer. Denne utviklingen kulminerte på slutten av 20-tallet under innføringen av lydfilm. Muligheten til å få lyd og bilde samtidig, innbar en ny tiltrekningskraft på publikum, men også at det gamle produksjonutstyret måtte skiftes ut. Kampen om lydpatenter og utskiftningen av såvel teknisk appartur som personell i filmatelierene og kinoene, førte til kraftige kapitalutlegg og økte selskapenes avhengighet av bankenes kreditt.
Samtidig med at det ble færre filmselskaper, ekspanderte den amerikanske filmkapitalen ved stadig å utvide sine markeder og tvinge seg inn på utenlanske filmindustries produksjonsområder. Invasjonen av amerikansk film på det europiske markedet i 20-årene, førte til at enkelte land innførte restriksjoner mot denne importen. Men etter den andre verdenskrig var disse trådt ut av kraft, og de flest land i Europa måtte derfor på nytt begynne å beskytte sine nasjonale filmindustrier som i motsetningen til den amerikanske produksjonen, var sterkt redusert etter krigen. Den amerikanske overskuddet av film kunne bare frigjøres gjennom eksport til Europa. Til hjelp mot importrestriksjonene som begynte å komme, benyttet den amerikanske filmindustrien seg av Marshall-planen. Planen var ment som hjelp til den nedkjørte nasjonale økonomien, bl.a. for å hindre arbeiderbevegelsen i å dra fordel av situasjonen, og de amerikanske filmene ble sett på som velegnet propagandamiddel i samme bestrebelse. Argumentet overfor de europeiske regjeringene var at om de kunne ta dollaren, kunne de også ta den amerikanske filmen. Det gjorde de fleste, og den amerikanske filmkapitalens dominans på det internasjonale markedet var på nytt sikret.
Den internasjonale filmkapitalen har ekspandert fra en kontroll av filmbransjens egne ledd til hele fritidssektoren, gjennom investeringsinteresser i hoteller, resturanter og det øvrige forlystelsesliv. Filmkapitalens sammensmeltning med bank- og fianskapitalen har dessuten resultert i at filmproduksjonen i stor grad finansieres av multinasjonale monopolkonserner som ellers har sin hovedproduksjonen i teknologi og råvareindustrien.
Men opp mot den storindustrielle filmproduksjonen i USA, med sine kjempemessige kapitalutlegg, profesjonalliseringer og produsentkontroller, har en ny produksjonsform vokst fram, særmerket av lave produksjonsomkostninger og utstrakt regi- og manuskriptfrihet. Denne type film er fortsatt underlagt den kommersielle filmens distribusjonskanaler, men når et stadig mer forskjelligartet publikum gjennom intimkinoene og kinotekene rundt om i verden.
Utviklingen av mediateknologien har gjort at en må se filmen i sammenheng med de andre audiovisuelle mediene. Filmindustrien produserer seriefilmer for fjernsynsselskapene og tradisjonell kinofilm distribueres på de nasjonale TV-kanalene. Fjernsynsteknikken gjør inntog i filmstudioene og elektroniske kameraer brukes i opptakprosessen. Videre åpner mediateknologien nye distribusjonsformer og større fremtidige markeder med smalfilme- og videokassettproduksjonen og etableringen av kabelfjernsyn og langtrekkende fjernsynssatelitter. Elektronikkindustrien lanserer sine apparatprodukter under forusetning av at de også skal kontrollere produksjonen av innholdet. Denne produksjonen, som omfatter såvel underholdningsstoff som undervisningsmateriale, utgjør et uavbrutt marker og er derfor av grunnleggende økonomisk interesse for den multinasjonale mediakapitalen.

Alternativ film
Ved siden av den kommersielle filmproduksjonen har det hele tiden pågått en annen filmproduksjon, som gjennom sin bruk av mediet peker utover den snevre grensen kapitalen setter. Alt fra begynnelsen av ble seriefotografier og film brukt i vitenskapelige sammenhenger, som for eksempel i studier av bevegelser som enten var for raske eller for langsomme for menneskelige registering. Dessuten ble filmen straks tatt i bruk som nyhetsformidler gjennom filmjournalene og filmavisene, som i 1898 kunne dekke både kongelige begivenheter og den spansk-amerikanske krigen. I 1900 ble boerkrigen brakt nærmere Christianias innbyggere gjennom filmavisen på Circus Varieté. Her forekom også lokalreportasjer, og de først filmkameraer i bruk i Norge, tjente på denne måte "dokumentarfilmen" lenge før den norske spillefilmproduksjon tok til.
Men det var i Sovjet i 20-årene at filmens produktivkrefter for første gang kunne frigjøre seg fra kapitalintressene og dermed profitthensynet. På tross av tsartidens filmindustri, som fullstendig dominerte markedet i hele to år etter revolusjonen og på tross av kommunistenes mangel på råfilm, vokste det raskt fram en mangfoldig og bevisst sosialistisk filmproduksjon. Mange tidligere futurister, som Dziga Vertov, sluttet seg til revolusjonen og var med på å utvikle mediet først og fremst gjennom dokumentarfilmen, som ledd i agitasjonen og propagandaen, men også som kritikk metode for analyse av virkeligheten. Ved siden av Vertoves grunnleggende arbeid med den kritise dokumentarfilmen og Eisensteins dialektiske, men autoritære, montasjemetode for spillefilmen, var det Aleksander Medwedkins filmtog som mest utpreget utnyttet filmen pedagogiske i en slags toveis kommunikasjon mellom arbeidere og filmfolk. Filmtoget som omfattet ateliéer og laboratorium, gikk rundt i Russland fra 1932 til 1935, på steder hvor borgekrigen hadde gjort store skader og hvor klassemotsetningene fremdeles slo igjennom i arbeidssituasjonen og fritiden. Filmarbeiderne tok opp film om formiddagen, framkalte den om ettermiddagen og hadde filmfremvisninger med diskusjoner om kvelden. Filmene inngikk i det politiske og ideologiske oppbyggingsarbeidet på hvert sted, samtidig som de videreformidlet erfaringer til neste sted. Antagelig var det dette opplysningsarbeidets kritiske og samtidig desentralistiske karakter som gjorde det mulig å unndra seg partibyråkratiets kontroll, som førte til opphør av virksomheten.
Senere har flere progressive filmarbeidere i vesten utviklet liknende metoder i sitt eget arbeid. Filmarbeiderne inngår i filmkollektiver som i nært samarbeid med arbeiderne lager filmer om arbeidsplassproblemer og konflikter, og lar disse virke med i den fagelige og politiske kampen. På denne måten lagde en del av filmarbeiderne i kretsen rundt Norske Filmsenter "Stå På" (1976) sammen med de oppsagte arbeiderne ved Hammerverket, som var i konflikt med både bedriftsledelsen og fagforbundet.
Etter revolusjonen på Cuba i 1959 har filmens muligheter kunnet utvikle seg allsidig. Umiddelbart etter revolusjonen ble det cubanske filminstituttet opprettet, og her har cubanerne på en uortodoks måte benyttet seg av historiske filmerfaringer, enten de er høstet av den kapitalistiske, kommersielle filmen eller av den sovjetiske pionerfilmen, og anvendt dem i eksperimentelle sammenblandinger og nyskapninger av fiksjon og dokumentar, i et forsøk på å skape film som både kanavspeile den historiske utvikling og samtidig virke tilbake på den. Dette har skjedd på en slik måte at filmkunsten skal kunne vokse fram sammen med revolusjonens egen utvikling, og formene skapes i takt med de nye erfaringer og erkjennelser den bringer.
Betingelsene for den rådende kulturindustriens kommersielle utnyttelse av markedet og mulighetene til å bygge opp et alternativt, sosialistisk produksjonsapparat må være utgangspunktet for en sosialistisk filmpolitikk og filmstrategi. Under en oppsplittet, monoton og fremmedgjort arbeids- ogfritidsstiuasjonen, vokser behovet for en sammenhengende, meningsfull sosial deltakelse og personlig utvilkling. Men gjennom de muligheten klassesamfunnet setter for den enkeltes egenaktiviet, tilfredsstilles behovene gjennom erstatninger,dvs. gjennom kulturindustriens spennings- og avkoplingsprodukter. Mot filmindustriens undertrykkelse og økonomiske utbytting av behovene for underholdning og erkjennelse, må det skapes en sosialistisk filmproduksjon som kan bidra til å endre og utvikle behovene i progressiv retning, uten at denne kun tilfredsstiller informasjons og kunnskapsbehovet hos en liten, intellektuell del av middelklassen. Men et kritisk filmarbeid krever en utstrakt dialog filmarbeiderne imellom, et eget produksjonsapparat og nye distribusjonsformer. Den alternative filmen må, selv når den utnytter den kommersielle filmens egenskaper eller når den går kvalitativt nye veier, kunne unndra seg markedslovene ved organisatorisk nyskapninger og kontrakter med faglige, politiske og kulturelle organisasjoner rundt om i landet.

Film og ideologi
Dels på grunn av den finkulturelle anerkjennelsen av filmen som kunst og et moralskpolitisk syn på bildemedienes betydning i samfunnet, har filmvitenskapen vokst fram som fag ved universitetene i Norden, og filmkunnskapen er blitt en del av allmennutdanningen. Det er derfor viktig at den sosialistiske filmdidaktikken (undervisningslære) utvikles til en helhetlig mediadidaktikk og pedagogikk. Denne må gjennom sitt "fler"mediasyn avmystifisere det borgerlige kunstbegrepet, og gjøre de spesielle filmestetiske verdiene og språklige egenartene til gjenstand for et generelt samfunnsengasjement, framfor å se dem som uttrykk for en Isolerende filmestetisk interesse. Dersom filmvitenskapen fastholder filmene i sin samfunnsmessige sammenheng og tar hensyn til deres ulike virkelighetstolkninger og fordreide (falske) forståelsesformer, kan den være kildemateriale til forståelse av et bestemt samfunn, en historisk epoke, en gruppes samfunnsforståelse osv., altså kunne formidle kunnskap om ulike samfunnsformer og menneskenes erkjennelse av disse. Den konkrete filmanalysen viser hvordan de sosiologiske og psykologiske forhold trer fram i filmene. Dette bidrar til å forklare hvordan og hvorfor bestemte samfunnsforhold framstilles, og dermed til forståelsen av ideologiformer, mytedannelser og bevissthetsstrukturer generelt.
Den samtidige filmkritikken har overskredet den rent konsumentorienterende funksjonen og tar filmen al rig som kulturell uttrykksform. Men den retter fremdeles oppmerksomheten mot de "kunstnerisk" betydelige filmverker på bekostning av den omfattende produksjonen av populærfilmer. Slik opprettholdes det borgerlige kunstsynet som ikke ønsker å beskjeftige seg med de manges kunstforbruk. Dermed blir f.eks. det store konsumet av film som skjer gjennom fjernsynet behandlet som rene programorienteringer. En fullgod mediajournalistikk må i et land med statlige, rettslige massemedier nøye beakte det brede populærstoffet og både analysere dets bevissthetsinnhold og forfatte alternativer.
Organiseringen av en fri sosialistisk filmbevegelse i Norge, med oppbygging av desentraliserte produksjonsenheter, ikkekommersielle distribusjonsformer og samordninger mellom filmarbeidere og publikum, må ses i sammenheng med den Internasjonale kampen mot kulturimperialismen. I 1974 ble The International Federation of AudioVisual Workers' Unions dannet i London. Norsk Filmforbund tilsluttet seg denne foreningen. Foreningens grunnleggende målsetting er på lang sikt å beskytte de nasjonale kulturene mot de multinasjonale bevissthetsmonopolene, bl.a. gjennom å sikre film og TVarbeideme en reell medinnflytelse på utformingen og bruken av det produktet de er med på å lage og distribuere. Omtrent samtidig møttes revolusjonære filmarbeidere fra hele den tredje verden i Algerie og dannet en organisasjon for film i den tredje verden. Imperialismens økonomiske og politiske dominans i den tredje verden opprettholdes og styrkes gjennom en rekke ideologiske kanaler hvor den Nord-Amerikanske filmen inngår som en av de mest effektive rnarkedsførere av vestens levemåte. Gjennom det amerikanskdominerte administrative organet COMSAT (Communications Satellite Corporation) styres det verdensomspennende systemet av kommersielle kommunikasjonssatellitter INTELSAT, som med sine dubbede audiovisuelle programmer viderefører misjonærens, transistorradioens og kinofilmens ideologiske undertrykkelse. Mot denne ideologiske overmakten kjemper den tredje verdens revolusjonære filmbevegelse.
Gjennom sosialiseringen av produktivkreftene for filmen, både filmapparaturen, filmarbeiderne og filmkunnskapen, og ikke bare av filmproduktet selv, brytes den sosialdemokratiske kulturpolitikkens passive forbruksformer og det borgerlige skillet mellom kunst, underholdning og informasjon. Den kulturelle offentligheten står ikke lenger fram som "verdifri" gjennom den "rene" kunst, men som politisk, gjennom estetikkens aktiviserende og inngripende funksjon. En fri og allsidig sosialistisk film skaper ikke bare nye produksjonsformer og uttrykksmåter, men også nye aktive og produktive former for forbruket. Filmkunsten kan således gjennom åpen og udogmatisk holdning til det virkelige livets erfaringer, bidra til å utvikle vår opplevelse og forståelse av den verden vi lever i og få oss til å se at forandring er mulig.
J. E. H. / C. S.
Litteratur: E. Rohde: A history of the einema from its origins to 1970, London 1976. P. Bächlin: Filmen som vara, Lund 1978. C. H. Svenstedt: Arbetarna lämnar fabriken, Stockholm 1970. V. Stenberg/O. Säverman: Maktens objekter - Film och filmpolitik i tredje världen, Stockholm 1973. Braaten og Haugen (red.): Filmkunnskap ei lese og lærebok, Oslo 1978. J. Smith: Smalfilmboken, Hälsingborg 1977.


Filminstitutt, Norsk
Statlig organ under Kirke og undervisningsdepartementet opprettet i 1955, med formål å samle og oppbevare alle typer filmmateriale, teknisk utstyr m.m. og gjøre dette tilgjengelig for undervisning og forskning, dessuten drive bibliotek for filmlitteratur og opplysningsvirksomhet gjennom utstillinger, filmklubbvirksomhet og filmframvisning.
J. E. H.



Filmklubber
Den norske filmklubbvirksomheten kom i gang i 1959, etter samarbeid mellom Norsk Filminstitutt og Kommunale kinematografers landsforbund. Tanken bak filmklubbvirksomheten var å skape alternativ til den ordinære kinovirksomheten gjennom visning av film fra viktige epoker i filmens samfunnsmessige og kulturelle historie, presentere serier fra fremmede filmland, regissørserier, genrer osv. Filmklubbvirksomheten har på de fleste steder vært preget av et kulturradikalt engasjement, ofte i konflikt med den ordinære kinodriften. Tilgangen på film var imidlertid i de første år avhengig av den allerede foretatte filmimporten, i og med at det var de deponerte filmene i Norsk Filminstitutt som utgjorde tilbudet. Senere kom det istand programsamarbeid mellom klubbene og instituttet, slik at også en del filmer kunne tas inn fra utenlandske filmarkiv. Etter dannelsen av Norske Filmklubbers Forbund i 1968 ble dette samarbeidet utvidet til også å gjelde en del alternativ film fra utenlandske filmsentra. Disse filmene kan i dag tilbys over 50 klubber i hele landet gjennom korttidsimport. De kommersielle distributørene leverer også film direkte til klubbene, slik at de ikke lenger er så avhengige av kinoen, men det er den stedlige kinosjef som formelt godkjenner at slike filmer vises.
Siden starten har det bare vært tillatt å danne én filmklubb i hver kommune. Egentlig skyldes dette forholdet til den tidligere kinoavgiften, men Norsk Filminstitutt, som klubbene formelt er registrert i, kan dispensere fra denne bestemmelsen. Hver enkelt filmklubb står fritt når det gjelder valg av film-og programvirksomhet forøvrig, med de begrensninger filmtilbud og økonomi setter. I 1970-årene er det spesielt filmens samfunnsmessige sider som er trukket fram. Det har skjøvet den tidligere konsentrasjonen om den kunstneriske siden, om regissører og genrer, noe i bakgrunnen. Typiske programformuleringer som "filmen i folkets tjeneste", "filmen avspeiler klassekampen", "antiimperialistisk film" osv. er trekk ved denne utviklingen. Filmserier viet kvinnesak, miljøarbeid, streikekamper osv. er andre. Den alternative import og distribusjon av film er også endret fra å omfatte "underground" og eksperimentfilmer til å gjelde engasjerende politiske analysefilmer både fra tidligere års produksjoner og fra dagens produksjoner i Den tredje verden.
J. E. H.



Filmsenter, Norsk
Norsk Filmsenter (NFS) ble opprettet i 1972 med formål å arbeide for "den alternative filmen" gjennom opplysning og distribusjon. Medlemsmassen består av filmarbeidere og publikum. Etter mønster av tilsvarende organisasjon i Sverige er det medlemmenes filmer som distribueres, sammen med deponerte filmer fra andre land.
Typiske filmer i distribusjon er de nye norske arbeiderfilmene "Streik", "Hvem eier Tyssedal" og "Stå på", palestinske og søramerikanske filmer, filmer om EEC-kampen, kvinnekampen, antifascismen og den internasjonale solidaritet, filmen om massakren i Atticafengslet i New York 1971, antiatomkraftverkfilmer og filmer om frigjøringsarbeidet i Afrika og Asia. Dessuten flere norske kortfilmer.
NFS' distribusjon er viktig og omfattende for ytringsfriheten og den antiimperialistiske kampen, ettersom flere filmer i deres tilbud ikke er tilgjengelig - verken gjennom statlig distribusjon eller fjernsyn. NFS praktiserer vederlag for bruk, filmarbeiderne får 25 % av leieprisen pr. film, mens 25 % går til kopifond og 50 % til drift av filmsentret. Alle som ønsker kan leie film fra NFS. NFS utgir "Filmavisa".
J. E. H.



Filmstjerne
Drømmefabrikken er filmindustrien i Hollywood blitt kalt, og det med rette. I vårt århundre har spillefilmen utviklet seg til en utrolig lønnsom forretning samtidig som filmen er blitt en fortellende kunstform vi i vårt samfunn på godt og vondt benytter oss av daglig enten via fjernsynet eller på kino.
Med framveksten av filmindustrien fulgte også stjernedyrkingen. Enkelte skuespillere viste seg å ha bedre gjennomslagskraft hos publikum enn andre og ble mer etterspurt. Som andre "sjeldne varer" i samfunnet steg de dermed også i pris. De mest populære filmstjernene kan - så lenge de er på toppen - forlange nær sagt hva som helst i honorar, enten de er gode eller dårlige skuespillere. Er man ukjent, må man derimot nærmest betale for å få være med.
De fleste alminnelige mennesker har foruten i kinosalen stort sett vært i kontakt med filmstjerner via ukepressen og stjernebilder i tyggegummipakker. Fabrikkerte historier om romantiske kjærlighetsaffærer og fattigfolk som når toppen, har gitt skinn av en verden egnet til å skape drømmeflukt hos hverdagsslitere. Mange amerikanske ungdommer har bukket under i kampen for å nå den fløyelsmyke stjernehimmelen i troen på den såkalte amerikanske drømmen om framgang og suksess løgnen om at enhver kan bli president eller finans-fyrste eller filmstjerne hvis man strever hardt nok.
Virkeligheten har vist at livet bak kulissene er langt fra problemfritt. Tragiske skjebner som Rudolph Valentino, Judy Garland og Marilyn Monroe har avslørt at æren og berømmelsen de fikk gjennom filmbyen er basert på et hardt og brutalt liv og slett ikke noen glansfull drømmetilværelse. Myten om stjerneverdenen og avsløringen av den er ikke annet enn en ny versjon av den gamle historien om lykken som ikke kan kjøpes for penger. Stoffmisbruk, psykiske problemer, primadonnanykker, korrupsjon og et oppløst privatliv er ofte sannheten bak en popularitet så omfattende og uvirkelig at man skal være meget sterk for å kunne bære den.
Toppene blant mannlige filmstjerner har utviklet seg fra komikere som Charles Chaplin og Buster Keaton til kjekkastyper som John Wayne, Kirk Douglas og Clint Eastwood. Barske karakterskuespillere som Marion Brando og James Dean eller smukkaser som Paul Newman og Robert Redford har også vært blant publikums fremste yndlinger. Nytt i det siste er at en rekke såkalte antihelttyper verken - spesielt pene eller tøffe - har nådd stjerneklassen. Folk som Dustin Hoffman, Robert deNiro, Richard Dreyfuss og Woody Allen har slått gjennorn ikke minst fordi de er glimrende skuespillere.
Samtidig som "tøff mann"dominansen i Hollywood er på vei ut, er kvinnene kommet sterkere inn i bildet som karakterskuespillere. I filmens barndom var kvinnene på film stort sett kulisser for tøffe menn, vamper og sexbomber eller romantiske filmdronninger som Greta Garbo. I dag har gode skuespillere som Jane Fonda, Vanessa Redgrave og Liv Ullmann vist produsentene at også kvinner kan få filmer til å selge uten at det spilles direkte på sex.
Det har også vært en generell tendens de siste årene til at filmer selger vel så bra på god teknikk og fengende historier som på enkeltstjerner. Betegnende er det at en kassasuksess som "Star Wars" stort sett har totalt ukjente skuespillere i hovedrollene.
F. W.



Filosofova, Anna Pavlovna
Filosofova (1835-1912), født Djagileva, russisk kvinnesakspionér. Filosofova var med på å stifte de første russiske kvinneorganisasjoner og arbeidet særlig for kvinners rett til høyere utdannelse. Hun hadde fått en tradisjonell oppvekst i en adelig familie og giftet seg 20 år gammel med en høytstående embetsmann. Hun ble snart utilfreds med dette livet. Hennes sosiale samvittighet ble vekket, og hun irriterte naboene ved å sette i gang medisinsk hjelp og skole for bøndene.
I 1859 møtte hun Trubnikova, som satte henne inn i kvinnesaken (se art. Trubnikova). Målet for Filosofovas arbeid var å gi kvinnene mulighet til et selvstendig liv, til å ha et yrke, til å være moralsk og materielt uavhengig av andre. Filosofova brukte sin innflytelse til å samle inn penger, og det ble opprettet boliger, sovesaler, spisesteder, barnehave, skole og forretning. I 1863 ble det startet et forlag med bare kvinnelige ansatte, i 1868 en systue, der flere hundre kvinner ble budt fire ganger høyere lønn enn andre steder. Slike tiltak kunne bli hemmet av splittelsen mellom de reforminnstilte feministene og nihilistene. Filosofovas krets kunne i kraft av sin sosiale status øve et effektivt press overfor myndighetene, de samlet inn underskrifter, hadde nyttige kontakter og bearbeidet makthaverne i det stille. I det lange løp ga dette resultater m.h.t. kvinners rett til utdannelse, Filosofovas hjertesak. Kvinnene hadde fra 1859 til 1863 hatt lov til å følge universitetsforelesninger, men tillatelsen var blitt inndratt under påskudd av at en kvinne var blitt arrestert under studenturoen i 1861. I 1869 ble det på privat initiativ opprettet universitetsforberedende kurs for kvinner og året etter fikk Filosofovas gruppe presset igjennom at det ble startet åpne forelesninger, hvor også kvinner hadde adgang. De første kompetansegivende "Høyere kurs for kvinner" ble åpnet i Moskva i 1872, og de ble fulgt av lignende kurs i andre byer.
Etter mordet på tsar Aleksander II i 1881 kom all radikalisme, også kvinnesaken, i miskreditt. Først i begynnelsen av 1890-årene kunne Filosofova fortsette sitt aktive arbeid og hun ble med i stiftelsen av den viktigste kvinnesaksorganisasjon i Russland før 1905 "De russiske kvinners forening for gjensidig velgjørenhet" (1895), som hun håpet skulle bli et samlende forum for kvinnesaksforkjempere. Foreningen drev en nyttig praktisk hjelpevirksomhet, men antok samtidig en stadig mer konservativ karakter og kom etter revolusjonen i 1905 i motsetning til de radikale kvinneorganisasjonene som vokste frem dette året. Mange liberale forlot foreningen, men Filosofova ble for å motvirke ytterligere splittelse. Da hun etter "den blodige søndag" (se art. Russiske revolusjon 1905) ville samle inn protestunderskrifter i foreningen til støtte for demonstrantene, ble hun pepet ut. Foreningen engasjerte seg likevel aktivt i kampen for stemmerett og valgbarhet for kvinner til dumavalgene, men Filosofova deltok ikke lenger så aktivt i den dagsaktuelle strid. Hun brukte de siste år av sitt liv til et siste forsøk på å samordne alle kvinneklubber i Russland og knytte dem til ICW (International Council of Women), men ingen av delene lyktes. Da den første allrussiske kvinnekongress endelig kom sammen i 1908 med Filosofova som president, ble den intet annet enn en manifestasjon av den splittelsen hun så energisk hadde bekjempet. Som den siste gjenlevende av "gammelfeministene" var Filosofova fremdeles preget av 1860-årenes idéer om personlig frigjøring, og hun kunne vanskelig forsone seg med den nye tids ånd. Det forhindrer ikke at det arbeid hun selv hadde nedlagt, særlig for å skaffe de russiske kvinnene større utdannelse, på en umerkelig måte hadde bidratt til å fostre denne nye, sosiale radikalisme.
M. B. N. / J. P. N.
Litteratur: R. Stites: The Women's Liberation Movement in Russia. Feminism, Nihilism and Bolshevism 1860-1930, Princeton 1978.


Finansieringsselskap
Finansieringsselskap er et aksjeselskap som driver regelmessig innlån og utlån av penger som hovedvirksomhet. Finansieringsselskap atskiller seg fra forretningsbanker (se art. Bank) ved at de bare opererer med store inn og utlån (enkelttransaksjoner på 100 000 kroner eller mer) og derfor vender seg til en begrenset kundekrets. I tillegg arbeider de først og fremst med tidsbestemte inn og utlånsavtaler, der de maksimale tidsrammene ofte er kortere enn for bankkreditter.
Avgrensingen mot bankvirksomhet kan synes vilkårlig. Myndighetene har imidlertid ikke gjort banklovgivingen gjeldende for finansieringsselskap. I motsetning til bankvirksomhet har derfor flnansieringsselskap ikke vært underlagt krav om offentlig konsesjon. Følgelig har "enhver" kunnet opprette finansieringsselskap etter de lempeligere reglene i aksjelovgivingen.
En kan skjelne mellom ulike typer finanseringsselskap: Rene ( "ordinære") finansieringsselskap driver slik virksomhet som er beskrevet ovenfor. I utvidet betydning kan en også regne med: Factoringselskap, (se art. Factoring), leasingselskap (se art. Leasing), investerings og utviklingsselskap (se art Holdingselskap), avbetalingsselskap, samt selskap som stiller garanti for lån (kredittgaranti). En rekke selskap i dette feltet har operert innenfor flere slike typer finansieringsvirksomhet. Flere selskap har dessuten også drevet ren formidling av kreditt ("finansmekling", dvs. kopling av kredittsøkere og tilbydere av kreditt). For øvrig har også foretak i helt andre bransjer (f. eks. industri eller shipping) drevet finansieringsvirksomhet i en eller flere av de nevnte formene uten at dette har vært deres hovedvirksomhet.
Finansierings og bankvirksomhet har store likhetspunkter. Først med den tiltakende reguleringen av bankvesenet etter krisen i denne sektoren i 20-årene, gir det mening å skille ut annen finansieringsvirksomhet, som også omfatter finansieringsselskapene, som en særskilt sektor. Sektoren hadde liten betydning fram til 1960-årene, da den tok til å vokse raskt.
I løpet av 60-årene vokste finansieringsselskapene fortere enn det tradisjonelle kredittsystemet. Det totale omfanget av deres forvaltningskapital gikk forbi skadeforsikringsselskapenes (se art. Forsikring), og utgjorde rundt 5 milliarder kroner ved midten av 70-årene. Veksten på dette feltet kommer til uttrykk i det totale tallet på nyetablerte finansieringsselskap. Innen 1965 var det etablert 85 selskap. Etter dette året og fram til 1972 ble det stiftet 114 nye finansieringsselskap. Tallet på registrerte rene finansieringsselskap var ca. 90 i 1975. De forvaltet om lag 3,6 milliarder kroner.
Bakgrunnen for denne ekspansjonen er følgende: I årene etter andre verdenskrig var den økonomiske veksten i vårt land jamn og sterk. Aktiviteten i økonomien var høy, slik at det i lange perioder var et meget sterkt etterspørselspress etter investeringsvarer og arbeidskraft. Følgen av dette var en jamn og etter hvert økende inflasjon. Samtidig førte myndighetene en aktiv politikk for å stimulere til produktive investeringer, og som et ledd i dette, ble det alminnelige rentenivået holdt lavt. De gode tidene, rentenivået og inflasjonen gjorde det regningssvarende for foretakene å basere investeringer på låneopptak. Utover i etterkrigstiden ble det derfor nødvendig å regulere de totale utlånene fra de private finansinstitusjonene - særlig fra forretnings og sparebankene og livsforsikringsselskapene. Med dette tok myndighetene sikte på å begrense inflasjonsvirkningene av et høyt investeringsnivå og en sterk etterspørsel etter kreditt. Som ledd i reguleringene inngikk også begrensninger i obligasjonsmarkedet (se art. Obligasjon) og byggeløyveordninger, samt valutakontroll. Virkningene av alle disse forholdene var at det i lange perioder forelå en meretterspørsel etter innenlandsk kreditt utover det som var tilgjengelig i de tradisjonelle kredittmarkedene. Imidlertid utviklet det seg også en tilbudsside for kreditt utenom disse markedene. For det første skjedde det en gradvis kapitalkonsentrering omkring større og finansielt sterkere foretaksenheter. For det annet førte de gode tidene til at mange foretak periodevis hadde store beløp som de ønsket å plassere midlertidig til gunstigere avkastning enn i det regulerte bankvesenet. Utviklingen ble særlig markert fra midten av 60-årene. Dette skyldtes delvis den høyere inflasjonstakten som fulgte den økende internasjonale sammenvevningen av markedene. Men først og fremst kom det nok av at den nye penge og kredittlovgivingen, som ble gjennomført etter hard politisk kamp, ga myndighetene sterkere virkemidler enn tidligere til å regulere kredittstrømmene gjennom bankene og forsikringsselskapene (se art. Kredittpolitikk). Alt i alt vokste det derfor fram et eget marked ved siden av det regulerte penge og kredittsystemet, ofte kalt "det grå pengemarked". På tilbudsiden her finner en i første rekke foretak i ulike bransjer, også banker, forsikringsselskap, kommuner, organisasjoner og privatpersoner.
Finansieringsselskapenes vekst skyldes også særlige forhold ved beskatningen av aksjeselskap og aksjonærer. Mange finansieringsselskap har nemlig ervervet store aksjeposter i norsk næringsliv. Dette gjelder ikke minst de 34 aller største finansieringsselskapene. I alt utgjorde slike aksjeposter og andre eierinteresser I milliard kroner (dvs. 20 % av deres totale forvaltningskapital) inntil 1976. Disse totale eierinteressene økte mer i omfang enn selskapenes samlete forvaltningskapital. For øvrig må det også nevnes at finansieringsselskapene deltok aktivt i valutatransaksjoner i siste halvdel av 60-årene og fram til 197172, da det internasjonale valutamarkedet brøt sammen, og norske myndigheter innførte strengere begrensninger i valutahandelen. På det meste utgjorde valutaporteføljen 12 % av den samlete forvaltningskapitalen for selskapene.
Utviklingen av finansieringsselskapene, liksom innføringen av de nye finansieringsformene factoring og leasing her i landet, bidro utvilsomt til ekspansjonen i det uregulerte penge og kredittmarkedet. Ikke minst fordi slik finansieringsvirksomhet ikke var underlagt de rentebestemmelsene som galdt i det regulerte markedet (i kraft av de såk. renteforståelsene mellom myndighetene og representanter for bankene og forsikringsselskapene). Dette er spesielt interessant på bakgrunn av at nettopp de private bankene og forsikringsselskapene, som penge og kredittlovgivingen i første rekke tok sikte på å regulere, og som førte en hard kamp mot denne lovgivingen også har vært svært aktive med å opprette finansieringsselskap. Like ens har de engasjert seg i de nye formene for finansieringsvirksomhet gjennom slike selskap, og videre har de deltatt med låneinnskott og garantier. Særskilt må det noteres at de største finansieringsselskapene eies av banker og forsikringsselskap enkeltvis eller av flere i fellesskap. Og naturlig nok er det de største bank-og forsikringskonsernene som dominerer her. I denne sammenhengen må det nevnes at finansieringsselskapenes relative inntjening har vært bedre enn bankenes.
Omfanget av det uregulerte penge og kredittmarkedet, er meget vanskelig å vurdere. Ifølge enkelte anslag kan det ligge så høyt som rundt 8 % av den samlete forvaltningskapital for alle finansinstitusjoner. Finansieringsselskapenes andel utgjør her ca. 4 %. Betydningen må imidlertid være større enn dette tallet gir uttrykk for, siden en kan regne med at kreditter over dette markedet i en viss utstrekning må ha kommet inn som toppfinansiering eller på annen måte til finansiering av tiltak med forholdsvis lav prioritet sett fra myndighetenes synsvinkel. Dermed har dette bidratt til inflasjonsdrivende virksomhet i en økonomi der aktivitetsnivået på forhånd var meget høyt. Denne virkningen har vært enda sterkere siden en også kan gå ut fra at omløpstiden for pengene i det uregulerte markedet er høyere enn i det regulerte kredittsystemet. I tillegg til dette kommer naturligvis virkningene av at rentenivået i "det grå pengemarkedet" har vært unndratt myndighetenes kontroll (se art. Grått pengemarked). Dette har ført til et press på det alminnelige rentenivået, slik at dette er blitt trukket i været, bl.a. via bankenes innskott på særvilkår og ved omlegging av deres utlånsformer (som økningen i gjeldsbrevlån også til boligfinansiering). På denne måten må en derfor regne med at utviklingen i det uregulerte pengemarkedet har medvirket til den økte inflasjonstakten i perioden.
Penge og kredittloven av 1965 hjemler adgang til å regulere utlånsomfanget i finansieringsselskapene. Denne adgangen ble først tatt i bruk i 1970. Fra 1977 er det også innført konsesjonskrav for de typene finansieringsvirksomhet som er nevnt foran. Ikke bare nye finansieringsselskap, men også eksisterende, skal vurderes etter konsesjonsreglene i den nye loven om finansieringsvirksomhet. Loven setter dessuten forbud mot at finansieringsselskap erverver aksjer og eierinteresser i andre foretak. På denne bakgrunn må en vente at tallet på finansieringsselskap vil synke en del de kommende år. En kan vel også regne med at deres forholdsvise betydning i kredittmarkedet vil bli mindre etter at rentenivået i det tradisjonelle kredittsystemet ikke lenger overvåkes like nøye fra myndighetenes side etter 1977. Deres store eierinteresser er dessuten skilt ut og overtatt av søsterselskap innenfor de samme konsernene.
E. H. A.
Litteratur: NOU 1974: Finansieringsselskaper og låneformidling. Kontrast nr. 12/1973.