Fengselstjenestemannsforbund, Norsk
Forbundet ble stiftet 1918 og gikk inn i LO i 1946. Forbundet organiserer tjenestemenn i fengselsvesenet, statens alkoholinstitusjoner og kriminalomsorg. 1 449 medlemmer (1.1.1978). Medlemstallet stiger. 9,8 % kvinner. Forbundet er bygd opp med landsmøte, landsstyre, forbundsstyre. Det bygger på lag ved de enkelte tjenestesteder og direkte tilslutning av medlemmer. Tilsluttet Statstjenestemannskartellet. Formann: Reidar Albertsen. Nestformann: Tønnes Skår. Utgir "Fengselsmannen". Adresse: Youngsgt. 11, Oslo 1. Tilsluttet Internafor stats- og kommuneansatte (ISKA) og Nordens Fengselsfunksjonærers Union.
E. So.



Fenomenologi
Fenomenologi (av gresk "phai'nomenon", det som viser seg, og "logos", lære), lære om fenomenene, dvs. "det som viser seg", "det gitte". I filosofien er termen "fenomenologi" fra midten av 1700-tallet blitt brukt om en rekke slike teorier (Lambert, Kant, Sir W. Hamilton, Eduard von Hartmann, C. S. Peirce, Stumpf). Hegel brukte termen om sin lære om bevissthetens utviklingsformer ("Phänomenologie des Geistes").
I vår tid brukes "fenomenologi" først og fremst om en filosofisk retning som ble grunnlagt ved årav den tsjekkisk-tyske filosof Edmund Husserl (1859-1938). Husserls fenomenologi har utviklet seg til en av hovedstrømningene i vår tids filosofi og har også hatt stor betydning for moderne eksistensialisme.
Husserls hovedanliggende er å studere bevisstheten, det som særpreger mennesket og skiller det fra den uorganiske natur, planter og de fleste dyr. Det som karakteriserer bevisstheten, ifølge Husserl, er en spesiell form for rettethet; all bevissthet synes å ha et objekt som den er rettet mot. Når jeg tenker, er det noe jeg tenker på, når jeg ser, er det noe jeg ser, når jeg hører, noe jeg hører, osv. La oss ta det å se som et eksempel. Når jeg ser, ser jeg fysiske ting, jeg ser ikke sansedata, som enkelte filosofer har hevdet. Det vil si, jeg ser noe som går langt ut over det som uttømmes gjennom min øyeblikkelige erfaring. Det jeg ser, la oss si et tre, har f.eks. en bakside, som jeg ikke ser fra der hvor jeg er, men som jeg venter å finne hvis jeg går rundt treet og ser det fra den andre siden. Jeg ser ikke baksiden fra der hvor jeg er, men jeg ser noe, et tre, som har en bakside. Går jeg rundt det og ikke finner noen bakside, oppgir jeg troen på at jeg ser et tre. Jeg omstrukturerer min erfaring og mener f.eks. fra nå av at det er en kulisse jeg har foran meg. Å være et tre er å ha nettopp de egenskaper og aspekter som jeg tilla det da jeg opprinnelig mente at jeg så et tre. Ikke alle egenskaper er like fullstendig fastlagte, baksidens farve og detaljerte form har jeg kanskje ingen helt bestemte forventninger om. Men at treet har en bakside, er en del av det å være et tre.
Det å være for treet, det er nettopp å samsvare med de forventninger jeg har om det. Treet konstitueres av bevisstheten, sa Husserl. Sansning er ikke å passivt motta noe fra omverdenen, hvordan skulle vi i så fall forklare at vi erfarer noe som har langt mer ved seg enn det som møter øyet, f.eks. en bakside? Sansning er en aktivitet som strukturerer vår omverden. De forskjellige konponenter, deler, av bevisstheten er forbundet med hverandre på en slik måte at vi har en erfaring som av en fullstendig ting, med bakside osv. Alt det er å være for tingen, svarer således til komponenter i bevisstheten. Treet er konstituert av subjektet som noe som har en uuttømmelig mengde aspekter, hevdet Husserl. Fenomenologien er et studium av denne konstitusjon, dette system av aspekter ved alt som er gitt, ikke bare det som gis i akter av sanseerfaring, som i eksemplet med treet ovenfor, men i akter av alle slag, akter av tenkning og vurdering, osv.
I en rekke verker, særlig "Logische Untersuchungen" (1900), "Ideen" (1913), "Cartesianische Meditationen" (1931) og "Die Krisis der europäischen Wissenschaften" (1936) utviklet Husserl en fenomenologisk metode som kunne brukes i slike
undersøkelser. Denne metoden består i en særegen form for refleksjon, hvor vi i stedet for å konsentrere bevisstheten om ytre ting, konsentrerer oss om den måte disse ting er gitt for vår bevissthet på. Det vil si, vi tar utgangspunkt i vår bevissthet om en ting og reflekterer så over de forskjellige komponenter av denne bevisstheten og måten disse komponenter er forbundet med hverandre på. Vi legger spesielt merke til hvilke trekk det er som gjør at bevisstheten har rettethet, at den synes å være bevissthet om noe. Denne form for refleksjon over bevissthetens struktur kalte Husserl den fenomenologiske reduksjon.
Husserls fenomenologiske metode er blitt overtatt av mange andre filosofer og er bl.a. blitt anvendt til å studere hvordan vår bevissthet konstituerer estetiske objekter (Roman Ingarden 1893-1970). Heidegger (1889-1976) og Sartre (1905-), som begge betraktet seg som fenomenologer, benyttet metoden til å studere menneskets spesielle måte å være på. (Se art. Sartre). MerleauPonty (1908-1961) utviklet videre ideer fra Husserls senere år om den rolle menneskets legeme og vår praktiske aktivitet spiller i vår konstitusjon av virkeligheten. Det er en nær forbindelse mellom Husserls fenomenologi og den såk. gestaltpsykologien. Noen av hovedideene i gestaltpsykologien foregripes i et kapittel i Husserls første bok, "Philosophie der Arithmetik" (1891), og mange av gestaltpsykologiens ideer og resultater er blitt benyttet av fenomenologer, særlig viktige er den tysk-amerikanske fenomenolog Aron Gurwitschs (1901-1976) arbeider om sanseerfaring.
D. F.
Litteratur: Husserliana (Husserls samlede verker), hittil utkommet 20 bind, Nijhoff, Haag 1950-. R. Ingarden: Innføring i Edmund Husserls fenomenologi, Oslo 1970.


Ferie
Ferie kommer av latinsk "feriae" som var betegnelse på romernes festdager, bl.a. den 13. i hver måned unntatt mars, mai, juli og oktober. I dag betyr ferie de lønnede fridager man har en eller flere ganger i året utenom de offisielle fridager.
Organisert ferie er et fenomen som først og fremst er oppstått i den europeiske kulturtradisjon. I noen ikke-europeiske samfunn har produksjonsforholdene vært slik at behov for organisert fritid ikke har vært til stede. Bl.a. vet vi at i jeger- og sankersamfunn har folk hatt langt mer fritid enn i mer såkalte utviklede samfunn. Den tid enkelte jegere og sankere bruker på å skaffe seg mat og vedlikeholde sitt øvrige forbruk, har vært målt til 4 timer pr. dag i gjennomsnitt.
Med produksjonsforholdenes utvikling kan en litt forenklet si at muligheten for fritid ble bevart i den herskende klasse, men i stadig større utstrekning fratatt de store befolkningslag fram mot vår egen tid. I middelalderens skoler ble de kirkelige helligdager oppfattet som et velkomment avbrudd i den daglige rutine. Ordet "holy day" har på engelsk fått den utvidede betydning ferie ("holiday"). Det engelske ordet "vacation" betyr egentlig å fratre, men har også fått den utvidede betydning ferie. Uttrykket "vacation" ble opprinnelig brukt om den perioden rettsvesenet og skolene var ute av funk "fratrådt". De to engelske uttrykk avspeiler således de historiske utgangspunkter for det moderne begrepet ferie. I Europa var det læreanstaltene som først fikk lovfestede ferieordninger. Dette kom så tidlig som på 1600-tallet. I moderne tid er kravet om ferie reist fra arbeiderne selv som et velferdsgode. Men også fra arbeidsgiversiden ble ferie sett på som et gode fordi ferien også hadde til oppgave å ruste opp Igjen en nedslitt arbeidskraft. Likevel må man si at ferien ble realisert gjennom krav fra arbeiderne, og lovfestet rett til ferie med lønn er historisk sett et temmelig nytt fenomen. I verdens største industristat, USA, var det i 1940 bare en firedel av de organiserte arbeidere som hadde rett til betalt årlig ferie, og den gang i alt vesentlig bare en uke. For de fleste arbeidere i USA er betalt ferie et gode de først har oppnådd etter 2. verdenskrig.
A. M. K.
Se også: Ferieloven, Fritid.

Litteratur: P. U. Fryklindh og S. O. Johansson: En bok om fritiden i sociologiskt perspektiv, Stockholm 1976, N. Anderson: Work and Leisure, London 1961.


Feriefondet
Feriefondet ble grunnlagt i 1950 med hjemmel i Ferieloven. Feriefondet deler hvert år ut midler til ferieformål - i 1977 i alt 3,7 millioner kroner. Det heter i statuttene at midlene skal "brukes til støtte for tiltak som fremmer en sunn og hensiktsmessig bruk av ferien og utvikler gode feriemuligheter for en større krets av personer". Støtte gis ikke direkte til enkeltpersoner. Feriefondets virksomhet finansieres ved en avgift som er pålagt arbeidstakere og arbeidsgivere, jfr. Ferielovens § 11. Innkrevingen av denne avgiften foretas av skattemyndighetene sammen med arbeidsgiveravgiften til folketrygden. Feriefondet har hatt en utvilsom betydning for kvaliteten på og utbredelsen av fagforeningenes egne feriehjem. De viktigste stønadser også i dag fagforeningene. Men en rekke andre frivillige organisasjoner - pensjonistforeninger, idrettsorganisasjoner, ski- og turistforeninger og foreninger som arbeider for funksjonshemmede er etter hvert kommet sterkt inn i bildet. I forbindelse med den (i 1978) pågående revisjon av Ferieloven, vurderes også Feriefondets framtidige skjebne. Søknadsfristen har pleid å være 1. november. Feriefondet sorterer administrativt inn under Kommunal- og arbeidsdepartementet.
K. B.



Feriekoloni
Feriekolonier er et sosialpedagogisk tiltak for å skaffe barn fra byen et opphold i landlige omgiveli løpet av sommerferien.
Opprinnelig var tanken å skaffe barn fra fattige familier et opphold på landet, slik at barna kunne komme til krefter ved hjelp av nærende kost, mye sol og frisk luft. Gjennom å gå på tur, bade, leke og drive Idrett skulle kroppen styrkes for den kommende høst og vinter. Moralsk skulle barna hjelpes, mente man, ved at de for en tid kom bort fra den dårlige påvirkningen de ble utsatt for i gatene og arbeiderkvarterene.
I dag virker feriekoloniene i større grad som et sosialpedagogisk tiltak. Det enkelte barn får anledning til et opphold på landet mens barnerike familier og enslige foreldre får avlastning ved at ett eller flere av familiens barn sendes på feriekoloni i løpet av sommeren.
I 1850-årene kom de første feriekolonier i gang ute i Europa, og målet var å hjelpe arbeiderklassens barn fra sult og sykdom. Det første forsøket ble gjort i Danmark i 1853. Foregangsland skulle siden bli Sveits og Tyskland, som i slutten av 1890-årene hadde opprettet over 200 feriekolonier. I 1899 ble ca. 14 000 barn i alderen 9 til 14 år sendt på feriekolonier i Tyskland. Ved utgangen av 1800-tallet hadde en rekke land i Europa opprettet feriekolonier, også i USA, Sør-Amerika, Australia og Japan fantes feriekolonier på denne tiden.
I Norge var det Kristiania Arbeidersamfund som startet den første feriekolonien i 1881. I den første tiden nyttet man "det danske system" hvor barn ble plassert på bondegårder. Fra 1891 gikk man over til "det sveitsiske system". Egne hus og områble kjøpt, og barna ble passet av ansatt personale. I dag nyttes begge systemer i Norge.
Feriekolonivirksomheten fikk en rivende utvikling, og i 1920- og 30-årene hadde mange av lanstørre byer steder hvor de kunne sende barn fra fattige og vanskelig stilte familier. Foruten ardrev også menigheter, sanitetsog andre sosiale institusjoner feriekolonier.
Feriekolonienes idebakgrunn finner man først og fremst i filantropinismen, en pedagogisk reformbevegelse grunnlagt av Johann Basedow (1723-90). Mennesket skulle ifølge ham rives ut av tidligere fordommer og vrangforestillinger for så å bli opplyst om alt som kunne bidra til å forbedre hele dets livssituasjon fysisk og sosialt. Arbeidet med feriekolonier ble et av de midler man skulle nytte for å bedre arbeiderklassens kår. At dette arbeidet aldri fikk noen reell betydning i Norge og Vest-Europa forøvrig, skyldes for en stor del at virksomheten i de fleste tilfeller ble holdt oppe av kapitalsterke folk, som så det som en fordel å få sterk og sunn arbeidskraft til sine fabrikker.
En rekke feriekolonier ble også drevet ved at det ble betalt for oppholdet. I dag finner en ved siden av de betalende feriekolonier og flere ulike former for sommerleirer, fremdeles feriekolonier hvor opper gratis.
Oslo kommune, som overtok driften av Kristiania Arbeidersamfunds kolonier i 1918, driver i dag ca. 25 feriekolonier på flere steder i Østlandsområdet. Det er i første rekke skolebarn på de seks laveste klassetrinn i grunnskolen som nyter godt av dette tiltaket. Oppholdet betales av Oslo kommune.
Underernæring og behov for sol og frisk luft er ikke lenger kriterier for utvelgelse av klientell. Sosiale forhold, tilpasningsvansker og psykiske problemer er i dag forhold som i langt større grad legges til grunn for opptak.
Industrirevolusjonens barn er i dag erstattet av drabantbyenes tapere. Således er behovet for feriefremdeles til stede, men av andre grunner enn for 90 år siden.
A. J.
Litteratur: A. Hette: Gutter på feriekoloni, magisteravhandling i etnologi, Oslo 1973. A. Justad: Oslo kommunale feriekolonier, hovedfagsoppgave i pedagogikk, Oslo 1976.


Ferieloven
Retten til ferie for arbeidere og funksjonærer kom først i dette århundre. Som de første oppnådde typografene i Oslo mot slutten av 1890-årene avtaler om 3 dager årlig ferie. I 1916 var ordninger med 4-6 dagers ferie blitt nokså utbredt. Tariffrevisjonene av 1919 ga som resultat 6 dagers ferie, og ved voldgiftsdommer i 1920 ble ferien forlenget til 12 dager. Den tiltagende revolusjonsfrykt etter bolsjevikenes maktovertakelse i Russland, hadde medvirket til at arbeiderklassen vant fram med noen av sine krav. Voldgiftsdommene bare 2 år seinere betydde imidlertid et kraftig tilbakeslag. Ferien for en rekke fag ble forkortet til 8 dager, og først etter tariffoppgjøret i 1937 ble bestemmelser om 12 dagers ferie igjen alminnelige.
Både Lov om offentlige tjenestemenn av 1918 og Arbeidervernloven av 1936 inneholdt regler om ferie, men de fleste arbeidstakere hadde ved tariffaveller i regulativ fått gjennomført bedre ordninger enn de lovfestede. Ferieloven av 1947 fikk derimot umiddelbar praktisk betydning, idet indusarbeidere og betydelige funksjonærgrupper fikk utvidet sin ferie fra 2 til 3 uker.
Ferielovens utgangspunkt i dag er at alle som arbeider i annens tjeneste har krav på 24 virkedagers ferie hvert år, med en ekstra uke for dem som er over 60 år. Den årlige ferien må avvikles i tidsrommet fra 1. mai det ene kalenderåret til "ferieåret" utløper 30. april det neste kalenderåret. Arbeidsgiveren plikter å betale feriegodtgjøring med minst 9,5 % av arbeidsfortjenesten i "opptjeningsåret", dvs. i perioden 1. mai - 30. april som går forut for "ferieåret". For arbeidstakere over 60 år skal feriegodtgjøringen forhøyes med 2,3 %. Denne forhøyede godtgjøringen kan arbeidsgiveren kreve refundert, tilbakebetalt, fra folketrygden.
Arbeidsgiveren fastsetter plasseringen av ferien, men skal på forhånd drøfte spørsmålet med arbeidstakeren eller de tillitsvalgte. Arbeidstakeren har imidlertid krav på å få 18 dager av ferien i sammenheng i tida 16. mal til 30. september. Den som er tilsatt først etter 30. september i ferieåret, har ikke rett til ferietid. En arbeider kan kreve å få ferien utsatt til seinere i ferieåret (etter 30. september), om han før hans ferie tar til ved erklæring fra trygdekasse godtgjør at han er arbeidsufør.
Arbeider med minst 3 måneders forutgående tjenestetid opptjener rett til feriegodtgjøring også for den tid vedkommende er borte fra arbeidet under a) arbeidsuførhet som skyldes sykdom, i opp til sammenlagt 3 måneder, b) svangerskap, opp til 12 uker omkring fødselen, c) pliktig militær eller siviltjeneste/tjeneste i heimevernet/Sivilforsvaret i opp til sammenlagt 3 måneder. I hovedregelen er godtgjøring under slikt fravær betinget av at arbeideren vender tilbake til arbeidet etter fraværet. Men kravet på godtgjøring er gyldig hvis det er arbeidsgiveren som ved oppsigelse har hindret at arbeidet ble tatt opp igjen.
Den som er tilsatt i "bistilling", vil ikke uten videre ha krav på feriegodtgjøring. For at slik rett skal foreligge, må arbeidsforholdet ha vart i minst 3 måneder, og det må ha vært arbeidet i minst 200 timer. Offentlige tjenestemenn går ikke inn under ferieloven, men er ved regulativ sikret tilsvarende rettigheter.
Feriegodtgjøring skal i løpende arbeidsforhold utbetales kontant siste vanlige lønningsdag før ferien, ved fratreden siste vanlige lønningsdag.
Distriktskontorene til Statens arbeidstilsyn skal veilede og bistå i ferielovspørsmål. Er arbeidsgiveren etter påkrav fortsatt uvillig til å betale, er man henvist til å ta ut forliksklage for å få dom for kra Arbeidsgiver som nekter å utbetale feriegodtgjøring vil forøvrig kunne kjennes straffskyldig etter Straffelovens § 412, 2. ledd. Hvis utbetaling ikke finner sted pga. arbeidsgiverens manglende betalingsevne, eksisterer det en offentlig garantiordning som dekker slike krav, jfr. Lov av 14.12.1973 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. Ferieloven er for tiden (1978) under revisjon.
K. B.



Festspill
Festspill er sesong-tilbud av kulturarrangementer med en varighet fra noen dager og opp til flere uker. Den opprinnelige festspilltypen har en klar eliteprofil, der kjente enkeltutøvere og ensembler innenfor musikk, teater, ballett og billedkunst engasjeres. Programpolitikken speiler gjennomgående den etablerte smak, og i den grad kontroversielle innslag presenteres, så skjer dette i egne arrangementer. Men selv disse framføres innenfor en så høytidelig, rituell ramme at det kontroversielle dempes ned. Rundt festspillene utfoldes et offisielt seremoniell som på ingen måte samsvarer med den betydning kulturarbeideres innsats ellers tillegges, noe som er særdeles tydelig i Bergen, hvor de mest kjente norske festspill finner sted. Ideologien bak festspillene er at de skal tilby "store kunstopplevelser", samt virke som "inspirasjon i det egne miljøet". Likevel har det kommet til åpne motsetningsforhold med de lokale kulturarbeiderne, og det er vel et faktum at "det store publikum" som festspillene vender seg mot, i hovedsak er den på forhånd orienterte elite. Prisnivået er da også tross statlig og annen subsidiering så høyt at store grupper utelukkes. Med få unntak har ikke festspillene gått utover de tradisjonelle finkulturelle områdene, slik at aktiviteter som trekker inn andre og større publikumsgrupper (jass, beat-musikk, film, oppsøkende teater) holdes utenfor. I den mer "folkelige" festspilltypen som Harstad og Elverum står for, har vel dette fått et visst innpass. Her satses det dessuten mer på amatører, bl.a. seminarvirksomhet hvor de samarbeider med profesjonelle utøvere. Likevel står også disse arrangementene nokså isolert, og er ikke ledd i en klar kulturpolitisk linje.
H. Fl.



Feuerbach, Ludwig Andreas
Feuerbach (1804-72), tysk materialistisk filosof med stor betydning som en formidler mellom Hegel og Marx. Hans hovedverk er "Das Wesen des Christentums" fra 1841. Særlig stor betydning hadde Feuerbachs materialisme og hans religionskritikk. Han kom fram til sin materialistiske filosofi ved å "snu opp ned på" alle setninger i Hegels filosofi, slik at subjekt blir til predikat og omvendt. Hos Hegel er væren en egenskap ved tenkningen; for Feuerbach er tenkning en egenskap ved den materielle væren. Marx anvender ofte det samme prinsipp i sin kritikk av Hegels rettsfilosofi, f.eks. når han sier at Hegels teori om odelsretten fører til at mennesket blir sin eiendoms eiendom, en egenskap ved den ting det eier. Etter hvert kom Marx til å kritisere Feuerbachs materialisme fordi den ikke trakk inn naturens historiske og menneskeskapte side. Det er ikke uten videre innlysende at denne kritikken er berettiget. Sikkert er det derimot at Marx sto fjernt fra den vulgær-materialisme Feuerbach senere utviklet, oppsummert i slagordet "Mennesket er hva det spiser" (Der Mensch ist was er isst).
Feuerbachs religionskritikk var dypere og mer nyskapende enn hans materialisme. Han mente at religionen bare var en projeksjon av menneskets egne idealer, som så antok selvstendig eksistens overfor menneskene selv. Bak denne tanken ligger begrepet om menneskets fremmedgjøring fra seg selv, som Marx senere overtok og generaliserte. Marx la vekt på at i det kapitalistiske samfunn er mennesket ikke bare fremmedgjort fra resultatet av sin åndelige virksomhet, men også fra resultatet av sin materielle skaperkraft. Mennesket er fremmedgjort fra sin klasse og dermed fra de gjenstander det produserer; fra sin historie og dermed fra de kapitalgjenstander det bruker i produksjonen.
Feuerbach var ikke noen betydelig og selvstendig tenker. Han huskes i dag fordi han på et bestemt tidspunkt i historien ble en god talsmann for tanker som lå i tiden, og som uten ham kanskje ville ha tatt form noe senere og på en noe annen måte.
J. E.



Figner, Vera Nikolajevna
Figner (1852-1942), russisk populistisk revolusjonær (narodnik). Hennes navn er særlig knyttet til terrororganisasjonen "Folkets Vilje" (Narodnaja Volja), som hun ledet i en kort periode etter 1. mars 1881. Denne dagen eksekverte Folkets Vilje sin dødsdom over tsar Aleksander II, og Figner var det eneste medlem av eksekutivkomitéen som unngikk arrestasjon. Hun forsøkte under meget vanskelige forhold å gjenreise organisasjonen, men ble selv til slutt angitt av en forræder og arrestert i 1883. For sin medskyldighet i tsarmordet, ble hun dømt til døden, men den sterke reaksjonen henrettelsen av Sofja Perovskaja (se art. Perovskaja) hadde vakt, fikk myndighetene til å omgjøre dommen til straffarbeid uten tidsbegrensning. Figner satt 120 år i det beryktede Schlüsselburg-fengselet, hvor hun fikk en høy moralsk stjerne for sin ubøyelige vilje og sin oppmerksomhet mot medfanger. Da hun slapp fri etter revolusjonen i 1905, fant hun det vanskelig å tilpasse seg de nye politiske forhold. En tid samarbeidet Figner med de sosialrevolusjonære, men brøt med dem. Figner unngikk siden organisert politisk virksomhet og viet seg i stedet til arbeidet for de politiske fangene i Russland og samlet inn penger til dem i utlandet. Samtidig begynte hun å skrive sine memoarer, som hun så på som en livsoppgave. De ble første gang utgitt i Sovjetunionen i 1926 under tittelen "Zapettrud" ("Det forseglede verk"). De er anerkjent som et høyverdig litterært arbeid og er på samme tid det viktigste erindringsverk fra narodnikenes kamptid i 1870- og 1880-årene.
Figners liv var enestående, men samtidig på mange måter typisk for en stor gruppe radikale russiske godseierdøtre i denne perioden. Hun var bare en av en tallrik skare av kvinner som sluttet seg til Folkets Vilje, en tredjedel av organisasjonens medlemmer var kvinner. Et studium av disse kvinnenes bakgrunn kan kaste lys over de vest-tyske terrorgruppene i 1970-årene, hvor et lignende trekk er iøynefallende. De fleste av dem var av adelig herkomst, slik som Figner og hennes søstre Lidija og Jevgenija. Gjennom tidsskrifter fikk hun kjennskap til den nye russiske kvinnebevegelsen som på denne tiden kjempet for å få åpnet utdannelsesinstitusjonene for kvinner, på lik linje med menn. I begynnelsen av 1870-årene var universitetene fremdeles stengt for kvinner, og Figner ønsket derfor å reise til Sveits for å få seg utdannelse, noe hennes far nedla et bestemt forbud mot. Figner anvendte nå en metode som på denne tiden var blitt løsningen for mange kvinner i hennes situasjon; hun giftet seg med en liberalt innstilt adelsmann. Retten til å tillate henne å søke om pass gikk dermed over fra faren til ektemannen, som på forhånd hadde lovet å følge henne til Zürich. Skjønt det her ikke var tale om et fiktivt ekteskap i vanlig forstand, ble det av kort varighet, da Filippov ikke kunne følge Figner i hennes videre politiske utvikling.
For Figner, som for svært mange av hennes "søstre", ble tiden i Zürich først og fremst en periode med politisk bevisstgjøring. I 1873 var det i Zürich 182 russiske studenter, av disse var 104 kvin Svært få av dem kom til å fullføre sin faglige utdannelse, de politiske studiene var blitt det vikfor dem. Figner kom med i den såkalte Frit "Fritschene" var, selv i europeisk sammenheng, den første rene kvinnegruppe som Identifiserte seg som revolusjonære. Avgjørende for dem var møtet med den europeiske arbeiderbevegelsen og innflytelsen fra de russiske revolusjoære emigrantene, i første rekke Pjotr Lavrov og Mikhail Bakunin, som begge søkte til den russiske kolonien i Zürich Samtidig hadde de mottatt viktige impulser fra den russiske kvinnebevegelsen, men mens kvinnebevegelsen i 1860-årene i første rekke hadde kjempet mot familiedespotiet og for den enkeltes personlige frigjørelse, ville nå Fritsche-gruppen vie all sin energi til den store oppgave "å tjene folket". Den plikttrohet og hengivelse som var resultatet av en kristen-ortodoks oppdragelse og som egentlig var reservert for familie og ektemann, ble nå istedet overført til folket. Bak dette lå en uklar forestilling om at "når undertrykkelsen av arbeiengang var slutt, ville den av kvinner også opphøre" (Figner).
De fleste av disse russiske kvinnene vendte tiltil Russland, ofte som besluttsomme revolusjonære. Fritschene hadde før de reiste gått sammen med en gruppe mannlige kaukasiske studenter til "Den panrussiske sosialrevolusjonære organisasjon", som vedtok å arbeide blant russiske arbei som arbeidere. Interessen for arbeiderklassen var nokså uvanlig på en tid da narodnik-bevegelsen nesten utelukkende interesserte seg for bøndene. Vi kan her spore en påvirkning fra den europeiske sosialismen, men samtidig var fritschene klar over at de russiske arbeiderne ennå hadde nær kontakt med landsbyene sine og kunne bringe det revolusjonære budskap til sine slektninger på landet.
Det viste seg at det bare var kvinnene i den nye organisasjonen som når alt kom til alt, var villige til å underkaste seg den utrolige påkjenning det var å friste de russiske arbeidernes tilværelse. Figner selv var imidlertid blitt igjen i Sveits for å fullføre sine studier. Men hun oppgav snart det hele og reiste hjem, bare for å oppdage at alle hennes venner allerede var arrestert. I 1874 hadde populistene gjennomført sin første store "vandring til folket". De oppdaget at deres kjærlighet til folket i altfor stor grad var ubesvart, og det ble klart at et langsiktig opplysningsarbeid blant bøndene var nødvendig. Men den besluttsomme politiforfølgelse narodnikene ble utsatt for, gjorde det nokså usannsynlig at en slik strategi skulle kunne føre fram. Dette fikk Figner selv erfare. Hun tok arbeid som feltskjærer i en liten landsby, men skjønt hennes virksomhet begrenset seg til å hjelpe bøndene i det daglige og opplyse dem om hvilke rettigheter de hadde, fikk hun snart all politisk øvrighet mot seg. Dette fikk henne til å slutte seg til Folkets Vilje da splittelsen blant populistene var et faktum i 1879. Folkets Vilje ønsket å flytte aktiviteten fra landsbyene til byene og angripe regjeringen direkte gjennom revolusjonær terror.
Ingen av kvinnene i Folkets Vilje var teoretikere eller politiske skribenter. Folkets Vilje var en organisasjon som premierte besluttsomhet og jernhård vilje. Kvinnene fikk en plass i aller fremste linje gjennom sin totale hengivelse overfor saken, deres lojalitet og nærmest ubegrensede kapasitet for selvoppofrelse. "Det er utelukkende pga. disse kvinner", hevdet tsarens justisminister i en rapport, "at halvdelen av Russland er innspunnet i et nett av revolusjonære organisasjoner." Den Innflytelsesrike rolle kvinnene spilte i Folkets Vilje er enestående i russisk sammenheng. Samtidig vet vi at disse kvinnene ikke lenger interesserte seg i synderlig grad for spørsmålet om kvinnens stilling i det fremtidige samfunn. Arbeidsfordelingen Innad i organisasjonen ville heller ikke tilfredsstilt et feministisk ideal. Figner måtte opptre meget bestemt for å få lov til å delta i de mest farefulle oppdrag. Husmor-rollen måtte imidlertid spilles av kvinner, alt annet ville ha vakt mistanke. Likevel var det i en slik situasjon lett for mennene å falle tilbake til et tradisjonelt kjønnsrollemonster. Mangelen på teoretisk debatt om dette og andre grunnleggende spørsmål var i det hele tatt organisasjonens svakhet. Den faste tro på at terrorismen ville kunne utføre mirakler i det russiske samfunnet var således nokså dårlig begrunnet. Narodnikene grunngav selv overgangen til den rene terrorisme med at fredelig agitasjon var umulig så lenge det tsaristiske undertrykkelsesapparatet bestod. Den sosiale revolusjon kunne først begynne når de politiske skranker var fjernet.
Bakgrunnen for den russiske terrorismen er ikke fyldestgjørende belyst gjennom terroristenes egne erklæringer. Moderne forskning har fremhevet kameratskapets betydning. Vennskapet narodnikene imellom ble etterhvert det viktigste for dem, viktigere enn "kjærligheten til folket". Før den hvileløse jakten på tsaren begynte, ble det lagt enorm vekt på å befri fengslede kamerater, og terrorismen begynte egentlig som forsøk på å befri narodniker som var i fengsel og for å hevne andre som var blitt skamslått eller henrettet. I fengslene, var dette indre samhold den faktor som i mange tilfelle gjordet mulig å overleve. Det var 1870-årenes kvinnelige narodniker som grunnla den stolte populistiske fengselstradisjon, som de sosialrevolusjonære senere overtok og opprettholdt til langt inn i sovjetepoken. Den anerkjente grunnlegger av denne tradisjonen er Figner selv.
Figners tidlige brudd med de sosialrevolusjonære kan bidra til å forklare den udelte respekt hun er blitt gjenstand for i sovjetepoken. Hun bodde i Sovjetunionen helt til sin død under den annen verdenskrig. I 1926 ble hun i egenskap av "deltaker i tsarmordet den 1. mars 1881" tildelt en livslang pensjon av den sovjetiske stat. Skjønt hun aldri hadde vært medlem at bolsjevikpartiet, oppnådde hun hos vanlige sovjetborgere en status som en slags gammel-bolsjevik.
M. B. N. / J. P. N.
Se også: Narodnik.

Litteratur: V. Fagner: Zapetsjatljonnyj trud I-II, Moskva 1964. B. A. Engel: From Feminism to Populism. A Study of changing Attitudes of Women of til Russian Intelligentsia: 1855-1881, University Microfilms International 1977. B. A. Engel og C. N. Rosenthal: Five Sisters. Women against the Tsar, London 1975.


Fiji

Hovedstad: Suva
Sjølstendighet: 1970 (Storbritannia)
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhold: 18 272 km²
Folkemengde i 1973: 551000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,9
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 640 $
Inflasjonsrate i 1975: 13,2 %
Sysselsatte i primærnæring: 53,6 %
Sysselsatte i industri: 15,0 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 16,4 %
Yrkesaktivitet: 26,4 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 7,5 %
Eksportensidighet: Sukker 56,5 %
Viktigste handelspartner 1972: i-land 79,8 %
Energibruk pr. innbygger: Lav 574 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 0,0 %
Lese- og skrivekyndighet: 64 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 35
Spedbarnsdødelighet: 2,14 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 4,0
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 4,0
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 3,0