NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Fedrelandslaget

Ved siden av Quislings parti Nasjonal Samling var Fedrelandslaget den organisasjonen i mellomkrigstiden som mest energisk forsøkte å lansere et fascistisk alternativ i norsk borgerlig politikk. Laget var imidlertid en sammensatt organisasjon som utviklet seg over tid, slik at dets politiske misjon ble flertydig og åpen for ulike tolkninger. Tyngdepunktet forskjøv seg i de årene laget besto (1925-1940) fra militant antikommunisme til mer korporative ideer, og i organisasjonen selv fra at de eldre og etablerte hadde ledelsen til at de yngre og mer pågående medlemmene overtok. Som samlende fakstår antiparlamentarismen og de antidemokratiske trekkene: Laget var det organiserte uttrykk for den stortings- og politikeruvilje som løper gjennom det 20. århundres borgerlige politikk.

Fedrelandslaget ble stiftet i Oslo i januar 1925 som en landssammenslutning av spredte lokal- og fylkeslag. Det ble raskt og med stor dyktighet utbygd over store deler av Sør-Norge. Et medlemstall på 100 000 oppgis fra 1930, men det refererer seg antakelig mer til antallet deltakere i møter og studiesirkler enn til fast betalende medlemmer. Lederrekrutteringen la vekt på soliditet (pålitelighet), og laget fikk fra starten oppslutning fra et stort antall borgerlige politikere, militære, bønder og embetsmenn.

Tilsvarende elitepregete foreningsdannelser kjennes fra flere land på samme tid, der mottrekket mot den truende sosialistiske revolusjon etter 1917 tok form av foreninger som ved å stille seg utenfor og over de bestående partiene, på en gang ville lokke og true andre borgerlige til en fastere holdning mot "de røde". I Norge var det anti-revolusjonære arbeidet særlig aktuelt på grunn av den radikale arbeiderbevegelsen. Lagets første politiske handling var således gjennom et sensasjonelt åpent brev til regjeringen å kreve forbud mot DNA og NKP i henhold til grunnlov og lov. Denne ulovliggjøringslinjen ble imidlertid oppgitt da den viste seg uegnet til å påvirke de borgerlige partiene. Det var ikke mulig politikk i Norge å forby de revolusjonære. I stedet satte Fedrelandslaget sine ressurser (vesentlig bidrag fra næringslivet) inn på å mobilisere borgerlige velgere. I 1930, som ga den største borgerlige valgseier før 1965, lyktes dette i høy grad. Laget syntes å gå en innflytelsesrik frami møte.

Samme år begynte imidlertid-en rival å rive i organisasjonen: Quisling, tilbake i Norge etter mange år i Sovjetunionen. Fedrelandslaget mistet tilhengere til det erklært fascistiske programmet han skisserte. Med stiftelsen av NS i 1933 ble også Fedrelandslaget tvunget til å organisere seg som parti. Det stilte til valg i 1936 og oppnådde 61 000 stemmer i samarbeid med Frisinnede, mot Quislings 26 000, men intet mandat. I likhet med NS gikk laget mot politisk oppløsning etter dette nederlaget. Den livstidsvalgte formann siden stiftelsen, industrimannen Joakim Lehmkuhl (kjølevarer og elek etter 1945 eier og leder av Timex-konsernet, USA), ble avløst av journalisten Victor Mogens, en populær radiokåsør, men ingen organisasjonsmann eller politiker.

Også lagets siste gjerninger ble utført i et motsetningsfylt samarbeid med NS, da det sommeren 1940 forsøkte å skaffe grunnlag for en regjeringsdannelse i samarbeid med tyskerne. For okkupasjonsmakten var det åpenbart at laget her var et alternativ til NS, og kretser innen Wehrmacht og det tyske næringsliv foretrakk Mogens framfor Quisling. Quisling vant imidlertid Hitler for seg. NS, og ikke Fedrelandslaget, ble okkupasjonsmaktens politiske basis i Norge. En stor del av lagets intellektuelle, blant dem Mogens selv og hovedorganet ABCs redaktør Sverre Mitsem, som hadde arbeidet for tyskerne sommeren og høsten 1940, trakk seg tilbake fra kollaborasjonen (samarbeidet) på grunn av dette.

I norsk politikk står Fedrelandslaget som en bro mellom to generasjoner høyreradikalere: Mellom Frisinnede fra århundreskiftet (Michelsen, Nansen, Ola Thommessen m.fl.), og deres sønner, født ca. 1900, som i tillegg til fedregenerasjonens antiparlamentariske og elitepregete tenkning, sto for aktiv antirevolusjonær kamp grunnet på ungdomserfaringer fra 1917 og især fra borgerkrigen i Finland i 1918. Fedregenerasjonen med Nansen som samlingsfigur, gjorde seg sterkt gjeldende i laget i 1920-årene, mens utviklingen etter 1930 ble mer de yngres løp. Etter 1945 samlet restene av begge generasjoner seg i Høyre. Forbindelsen mellom Fedrelandslaget og Libertas er aldri undersøkt, men de to organisasjonene har felles trekk både i målsetting og i næringspolitikk.

H. F. D.

Se også: Frisinnede, Nasjonal Samling, Quisling.

Litteratur: A. Norland: Hårde tider, Oslo 1973. H. F. Dahl i Historisk tidsskrift 1975 s. 267 ff.

Fellesbanken AS

Data for 1977:
Opprettet: 1920
Hovedkontor: Oslo
Forvaltningskapital: 3,7 milliarder kroner
Aksjeutbytte: 4,2 millioner kroner
Antall ansatte: 661
Distriktsavdelinger: Bergen, Bodø, Kristiansand, Sarpsborg, Tromsø, Trondheim og Vadsø
Datterselskaper: AS Centralgården, AS Karl Johansgt. 27, AS Brand, Fellesfinans AS, AS Tankskip I, AS Tankskip II

Fellesbanken er sentralbanken til landets 358 sparebanker. Det er også disse som er bankens aksjonærer. I tillegg fungerer Fellesbanken som forretningsbank.

Fellesbanken har selv aksjer for en bokført verdi av 59 millioner kroner i norske og utenlandske fiog foretak. De største er: Andresens Bank, Den norske Creditbank, AS Kosmos, Norsk Hydro AS, Bergen Bank.

Fellesbanken har 12,5 % av aksjene i bankens samarbeidsbank i Luxembourg, Banque NordeuS.A. I 1977 var denne bankens balanse på 1,1 milliarder kroner. Den hadde et overskudd på 5 millioner kroner.

E. Bo.

Fellesmarkedet

Fellesmarkedet (EF) er en sammenslutning av 9 europeiske stater (Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland, Luxembourg, Storbritannia, Irland og Danmark). De tre sistnevnte sluttet seg til EF fra 1.1.1973, etter at Norge gjennom folkeavstemningen hadde sagt nei takk. Forkortelsen EF dekker over i alt tre "fellesskaper": Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), opprettet av de opprinnelige seks landene i 1951, og trådt i kraft i 1952; Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF); samt Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom) - de to siste ble opprettet 1.1.1958 på grunnlag av Romatraktaten, EFs "grunnlov".

Bakgrunnen for å opprette Kull- og stålunionen og seinere Fellesmarkedet var hovedsakelig følgende faktorer: 1. Den alminnelige gjenoppretting av det kapitalistiske verdensmarkedet etter 2. verdenskrig (jfr. også USAs krav om oppretting av en europeisk frihandelsorganisasjon i forbindelse med Marshallhjelpen (se art. Marshallplanen), samt etableringen av et nytt internasjonalt valutasystem). EF er med andre ord kun én organisasjon på linje med andre i det verdensomspennende kapitalistsystemet, f.eks. GATT, IMF, OECD og IEA. 2. Forholdet til den sosialistiske verden (EF var en økonomisk front mot øst, som NATO var den militære). 3. Konkurransen med USA (den europeiske kapital hadde behov for stort "hjemmemarked" som støttepunkt i den skjerpede internasjonale konkurransen). 4. Mer spesielle faktorer så som Vest-Tysklands behov for nye eksportmarkeder for industrien og Frankrikes landbruksoverskudd.

I dag er EF karakterisert av å være 1. en tollunion (ingen indre tollgrenser, felles tollmur overfor omverdenen). Etter 1.1. 1977 er EF dessuten blitt kjernen i et 16-lands vesteuropeisk frihandelsområde (for industrivarer) som også omfatter EFTA-landene Norge, Sverige, Island, Finland, Sveits, Østerrike og Portugal. 2. Et felles marked (fri bevegelighet mellom landene for produksjonsfaktorene kapital, arbeidskraft og tjenesteytelser). 3. Grunnlag for en viss felles politikk og styring (landbruket og stålsektoren). 4. Et utenrikspolitisk samarbeid (opprettet i 1970 som et samarbeid direkte mellom regjeringene, dvs. utenom de traktatfestede institusjoner). 5. En utenøkonomisk blokk, dvs. med handelsavtaler med tredje-land og internasjonal forhandlingskompå medlemsstatenes vegne (f.eks. om miljøbeskyttelse, fiskeripolitikk osv.). Blokken har assosieringsavtale med 53 u-land gjennom den såk. Lomé-konvensjonen av 1975 og fellesopptreden i forskjellige internasjonale institusjoner (GATT, råvareavtaler, IEA osv.) og ved proteksjonistiske for(f.eks. landbruksavtaler, tekstil, stål).

Derimot har EF ikke kunnet virkeliggjøre planene om en økonomisk og monetær (pengemessig) union eller en politisk union. Den uensartede utvikling og styrke mellom de forskjellige nasjonale kapitalene - forsterket av den alminnelige økonomiske krise og kravet om nasjonale be- har ført med seg en reell stagnasjon i integrasjonen.

Likevel avtegner det seg nå nye trekk: Den geografiske utvidelsen med tre nye medlemsland (Hellas, Portugal og Spania) og opprettelsen av et direkte valgt EF-parlament fra juni 1979 (det eksisterende parlamentet er satt sammen av delegater som er pekt ut av de nasjonale parlamenter).

De tilspissede motsetningene mellom de nasjonale kapitalene har også ført med seg endringer i EFs beslutningssystem og indre maktfordeling. Det kan spores en alminnelig "re-nasjonalisering", vekk fra det overnasjonale, større innflytelse for de nasjonalt baserte organene så som Ministerrådet og Europarådet (som består av regjeringssjefene, tidligere kalt toppmøter). Kommisjonen (med sine 13 medlemmer og 10 000 embetsmenn) var tiltenkt rollen som "motor" i integrasjonen dvs. at den skal forfølge en "felleseuropeisk" interesse, men dette arbeidet er blitt kraftig svekket. EF nærmer seg med andre ord et klassisk internasjonalt samarbeid. I dette samarbeidet dominerer de relative stormakter, Vest-Tyskland, Frankrike og Storbritannia.

N. G. L.

Fellesprogrammet 1945

I de første etterkrigsårene i Norge var gjenreisingen en oppgave som samlet på samme måte som motstandskampen gjorde det. I arbeidslivet hadde samarbeidspolitikken til hensikt å avløse mellomkrigstidens opprivende klassekamp. Forholdet mellom partiene var på samme måte preget av samarbeid og enighet. Klarest kom stemningen fram gjennom fellesprogrammet. For første gang i norsk historie gikk seks norske partier til valg på et felles program ved siden av sine egne partiprogrammer. Det fantes heller ingen europeisk parallell til dette.

Det direkte initiativ til et fellesprogram kom fra kretser i arbeiderbevegelsen. Den sivile motstandsledelsen i Norge (Kretsen) gav sin tilslutning til tanken, og det ble nedsatt en programkomite hvor fire partier var representert (DNA, BP, H, V). Programutkastet ble med ubetydelige endringer godtatt av partiene etter frigjøringen. Bare i Høyre vakforslaget stor motstand. Også Kristelig Folkeparti og NKP sluttet seg til programmet. Kommunistene tok dog visse reservasjoner i form av en tvetydig særuttalelse.

Fellesprogrammet tok sikte på arbeid til alle, økonomisk vekst, utvidet offentlig styring og kontroll i det økonomiske liv, utjevning mellom landsdeler, kommuner, næringer og yrkesgrupper, en viss utvidelse av det politiske og økonomiske demokrati og samarbeid om gjenreisingen. Ifølge programmet ble det også opprettet et fellesutvalg for partiene, der det ble oppnådd enighet i viktige spørsmål i innen- og utenrikspolitikk i gjenreisings

Fellesprogrammet var et uttrykk for en moderat radikalisering av det politiske liv. Det var preget av reform og ikke revolusjon. Ingen klasse eller sosial gruppe fikk sitt syn gjennom. Arbeiderpartiet godtok at gjenreisingen i hovedsak skulle skje under de gamle eiendomsforholdene. På sin side aksepterte de borgerlige partiene og næringslivet at oppgaven kalte på midler som før hadde vært omstridt, som priskontroll og regulering av import og annet. Arbeiderne fikk en begrenset innflytelse i bedriftene ved innføringen av produksjonsutvalg i den enkelte bedrift. Tiltakene var likevel motivert mer ut fra hensynet til effektivitet og økt produksjon enn til ønsket om bedriftsdemokrati. Fellespropreges ellers av en sterk tiltro til ekspertise og dens muligheter til å komme fram til saklige avgjørelser. Det innleder således et karakteristisk trekk ved etterkrigstiden, hvor et nett av styrer, råd og utvalg vevde sammen representanter fra regjer offentlig administrasjon, arbeidsgivere og arbeidere.

Det er vanskelig eksakt å vurdere hvilken betydning Fellesprogrammet har hatt i norsk politikk i etterkrigstiden. En rekke programposter var vage og lite konkrete. En del andre, f.eks. de som gjaldt valgordning og utjevning, er ennå i dag i liten grad blitt realisert. I noen grad var således Fellespropreget av fagre politikerløfter og av å være et "blueprint of utopia". Fellesprogrammet dannet imidlertid grunnlaget både for samlingsreog den etterfølgende Arbeiderpartiregjerings arbeid i den første stortingsperiode etter krigen. En rekke av bestemmelsene i programmet ble gjennomført. Programmet var et uttrykk for økt enighet og felleskapsfølelse i Norge. Det produserte også enighet. Det virket til å minke avstanden mellom partiene og begrenset partienes handlefrihet. Intet parti våget å gå offentlig mot programmet. Et parti stod sterkt i diskusjonen dersom det kunhenvise til programposter i Fellesprogrammet. Fellesprogrammet bidro til å skape en samarbeidsinnstilling i norsk politikk som varte ut over gjenreisingstiden. Ord som samarbeid og enighet fikk en positiv valør i norsk debatt. Programmet virket dermed også til at reelle motsetninger i partipolitikk og arbeidsliv ble tilslørt.

K. E. E.

Se også: Gjenreisningen.

Litteratur: K. E. Eriksen og G. Lundestad: Kilder til moderne historie, II, Oslo 1972. E. Gerhardsen: Samarbeid og strid. Erindringer 1945-55, Oslo 1971.

Fellesrådet for det sørlige Afrika

Fellesrådet for det sørlige Afrika (FsA) ble stiftet 1967, først som paraplyorganisasjon for ungdomsorganisasjoner. FsA åpnet i 1976 adgang for andre typer organisasjoner, og for individuelt medlemskap og lokallag. Den politiske bredden spenner fra Senterungdommen til Norges Kommunistiske Parti.

FsA sitt formål er å drive solidaritetsarbeid for frigjøringskampen i det sørlige Afrika, og det samarbeider nært med frigjøringsbevegelsen ANC i Sør-Afrika, SWAPO i Namibia og ZANU og ZAPU (Patriotisk Front) i Zimbabwe. FsA driver også vennskapsarbeid for Guinea-Bissau, Cap Verde, Angola, Mosambik og Sao Tome & Principe, - de tidligere portugisiske koloniene i Afrika.

Ø. G.

Feminisme

Feminisme er en fellesbetegnelse for flere retninger innen kvinnebevegelsen. Disse retningene er innbyrdes forskjellige, men de har det til felles at de forsøker å klargjøre og analysere hvordan kvinner blir undertrykt, samtidig som de bekjemper kvinneundertrykkinga.

Feminister oppfatter kvinneundertrykking som et sosialt fenomen; det er skapt av samfunnet rundt oss og kan derfor endres. Men det er feministers oppfatning at kvinneundertrykking ikke nødvendigvis forsvinner om samfunnet forandres til et sosialistisk samfunn. Den feministiske kampen må føres som en selvstendig kamp, ikke bare som en del av kampen mot andre former for undertrykking, f.eks. klasseundertrykking, raseundertrykking og undertrykking av homofile. Pga. faren for å bli organisatorisk og politisk oppslukt, har den nye feministiske kvinnebevegelsen lagt særlig vekt på å organisere seg i separate, partiuavhengige organisasjoner.

Hva er kvinneundertrykking? Feministers oppfatning av kvinneundertrykking bygger bl.a. på kunnskapen om at det i tillegg til naturbestemte, biologiske kjønnsforskjeller, også finnes sosiale forskjeller mellom kjønnene. For eksempel mener feminister at såkalte feminine trekk, som passivitet både i arbeidsliv og i seksuelle for som står i motsetning til mannens aggressive trekk, ikke er grunnet i biologiske forskjeller mellom menn og kvinner, men er samfunnsskapte forskjeller. Slike kjønnsforskjeller har sitt utspring i samfunnsstrukturer som oppdragelse, utdanning og arbeidsdeling. Innholdet i de sosiale kjønnsforskjellene varierer fra samfunn til samfunn, men alle samfunn vi kjenner til har slike sosiale kjønnsforskjeller. Overalt er det et gjennomgående trekk at de fleste menn har hatt en overordnet, herskende stilling i forhold til de fleste kvinner.

Det har oppstått maktforhold mellom kjønnene der kvinnene må underordne seg menns krav og menns makt. Ut fra dette kan kvinneundertrykking defineres slik:

Kvinneundertrykking er alle de negative konsekvensene som de sosiale kjønnsforskjellene fører til for kvinner men ikke for menn, eller m.a.o. den underordnede stilling kvinner kommer i som følge av maktforholdet mellom kjønnene, et maktforhold som igjen bygger på de sosiale kjønnsforskjellene. Man kan også definere kvinneundertrykking mer konkret ved å ta for seg et bestemt samfunn og vise hvilke sosiale kjønnsforskjeller som fører til mannsherredømme og underordning av kvinnen. Om en tar utgangspunkt i hvordan arbeid er organisert og fordelt og viser hvilke typer arbeid som gir prestisje og makt i de ulike samfunn, ser en at det er menn som sitter i maktposisjonene og som har det prestisjegivende arbeidet.

I det teoretiske arbeidet bestreber feminister seg på å forstå hvilke krefter det er som skaper og opprettholder mannsherredømmet, maktforholdet og motsetningsforholdet mellom kjønnene i et gitt samfunn. For eksempel er den kjønnsbestemte arbeidsdelingen og organiseringen av familien fenomener som feminister særlig retter søkelyset mot. Men kvinnekampens konkrete innhold innen feministbevegelsen varierer etter hva som oppfattes som undertrykkende og etter hva som oppfattes som grunnene til at undertrykkinga finner sted.

Ifølge mange feminister er kvinneundertrykking ikke noe ensartet, noe som er likt for alle kvinner, til alle tider, i alle samfunn. F.eks. blir ikke kvinner i ulike samfunnsklasser utsatt for den samme kvinneundertrykking. Kvinneundertrykking har forskjellige former i forskjellige samfunnsklasser på samme måte som klasseundertrykkinga arter seg forskjellig for menn og for kvinner. Men alle kvinner som lever i kvinneundertrykkende samfunn, blir utsatt for kvinneundertrykking i en eller annen form, og denne kvinneundertrykkinga er noe annet enn klasseundertrykking.

Ikke-feministiske retninger innen kvinnebevegelsen tenderer nettopp mot å redusere kvinneundertrykking til noe annet. Kvinneundertrykking blir ikke sett som et selvstendig sosialt fenomen, men f.eks. bare som en side ved klasseundertrykking eller bare som en konsekvens av de biolog uforanderlige kjønnsforskjellene.

Borgerlige - revolusjonære feminister Det finnes ulike feministretninger. Hovedskillet mellom disse går mellom de borgerlige og de revolusjonære, dvs. mellom de som bare bekjemper den kvinneundertrykkinga som kan bekjempes innenfor det kapitalistiske samfunnets rammer, og de som bekjemper all kvinneundertrykking, også den som krever et brudd med det kapitalistiske systemet for å kunne oppheves. Blant de borgerlige feministene står likestillings-feministene sterkt. Disse arbeider hovedsakelig for å fremme kvinnenes formelle rettigheter og arbeider for en formell like

stilling mellom kjønnene, slik at kvinner skal kunne utdanne seg, organisere seg, disponere over privat eiendom osv. på lik linje med menn. Den forlikestillingskampen går ut på at kvinner skal få de rettigheter og uretter som menn allerede har innenfor det borgerlige samfunnet. Likestillingsfeministene har sett bort fra at formell likestilling kan ha lite å gjøre med reell likestilling, og krever f.eks. ikke reell likestilling når dette må Innebære positiv forskjellsbehandling eller nye rettigheter som ikke finnes eller kan finnes i et kapitalistisk mannssamfunn.

Blant de borgerlige feministene finnes det også en retning som ikke kjemper for likestilling, men for likeverd. De mener at målet ikke er at kjønnene skal bli like, men at de skal vurderes likt. Det ulike har lik verdi. Kvinners arbeid, husarbeid og omsorgsarbeid, og kvinnelige egenskaper skal oppvur ikke endres. Kjønnene skal utfylle hverandre. De sosiale kjønnsforskjellene skal bevares, og kvinneundertrykking blir for dem et spørsmål om gale vurderinger som kan rettes på innenfor det nåværende samfunn.

Revolusjonære feministers kamp retter seg mot alle sosialt bestemte kjønnsforskjeller, og hevder at det må skapes et kvalitativt nytt og annerledes samfunn, der verken kvinner eller menn er som dagens kvinner eller menn. De vil hevde at siden de sosialt bestemte kjønnsforskjellene i stor grad grunner seg på den eksisterende arbeidsdelinga mellom kjønnene, står kamp mot all kjønnsbestemt arbeidsdeling i forgrunnen.

I det kapitalistiske samfunnet opprettholdes den kjønnsbestemte arbeidsdelinga bl.a. av at det finnes 1. en arbeiderklasse som til stadighet må selge arbeidskrafta si og la seg utbytte mot lønn, 2. en arbeidskraftreserve som lar seg regulere i takt med de økonomiske konjunkturene og 3. en gruppe mennesker som må reprodusere (framstille på nytt) arbeidskraft mot å la seg forsørge økonomisk. Dette er eksistensvilkår for den kapitalistiske produksjonsmåten. Kamp mot kjønnsbestemt arbeidsdeling er følgelig kamp mot den kapitalistiske måten å produsere og organisere samfunnslivet på.

Revolusjonære feminister krever en samfunnsomveltning i sosialistisk retning fordi det er en av forutsetningene for kvinnefrigjøring. De kjemper også innen det kapitalistiske mannssamfunnet for den likestilling som det er mulig å oppnå. I kampen for et samfunn fritt for utbytting og alle former for undertrykking, solidariserer de seg med arbeiderklassen og andre undertrykte gruppers kamp.

Skillet mellom feminister og ikke-feminister samt skillet mellom borgerlige og revolusjonære innen begge disse to leirene, har eksistert siden den organiserte kvinnebevegelsens opprinnelse.

I perioder med radikal politisk kamp på mange felter har det vært en tendens til å utvikle seg en allianse mellom revolusjonære feminister og revolusjonære ikke-feminister til en felles front mot ulike former for systembevarende, borgerlig politikk. Det politiske innholdet innen disse grupperingene har forandret seg historisk; det er ikke det samme å være borgerlig eller sosialistisk feminist i dag som for 80 år siden. F.eks. har revolusjonære feminister forandret sitt syn på familien og de borgerlige feminister har etter hvert gått inn for reell likestilling med hensyn til arbeid. Men om det politiske innhar forandret seg for de to grupperingene, eksisterer det fortsatt til dels skarpe skillelinjer mellom dem - f.eks. i analysen av det kapitalistiske samfunnet.

Feminismen i Norge I Norge er Nyfeministene den eneste organisasjonen som både i navnet og i politisk selvforståelse påberoper seg å føre en feministisk kvinnepolitikk. Innen Nyfeministene finnes ulike fraksjoner og store meningsforskjeller. Men disse har ikke ført til organisatoriske brudd eller til nydannelser. Det skyldes bl.a. den store organisatoriske frihet innad - at alle grupper er selvstendige og står på det de selv mener utad, bare begrenset av fellesmøtevedtak og landsmøtevedtak - og at folk som er blitt for uenige i funksjonsmåte eller politikk har gått ut og organisert seg i andre, allerede eksisterende organisasjoner. Vi har i Norge ingen selvstendig sosialistisk feministorganisasjon slik som i Nederland, England eller Frankrike. De norske sosialistiske feministene er hovedsakelig organisert i Nyfeministene, men finnes også i Norsk Kvinneforbund, Brød og Roser, Lesbisk Bevegelse og i Sosialistisk Venstreparti.

Nyfeministene er stort sett unge kvinner (20-40 år). Mange er under utdanning eller ferdig med utdanning til såkalte mellomlagsyrker; bibliotekarer, sosionomer, lærere, akademikere, sykepleiere, journalister o.l. Mellomlagene er vokst fram etter den 2. verdenskrig. Det er disse kvinnene, og kvinner under utdanning til disse yrkene, som har vært drivkraften i den nye kvinnebevegelsen både i Norge og i andre vestlige land.

Industriarbeidersker, jordbruksarbeidersker og husmødre har foreløpig ikke organisert seg i Nyfeministene i nevneverdig grad, og organisasjonens politikk har nødvendigvis blitt preget av at de fleste medlemmene bor i byer, og at de er eller skal bli lønnsarbeidere i mellomlagene.

Som feministbevegelsen i USA, har Nyfeministene tatt praktisk og teoretisk utgangspunkt i intimsfæren (privatlivet, familien, mellommenneskelige forhold). Kamp mot ideologiske, seksuelle og sosiale former for kvinneundertrykking, kamp mot kjernefamilien som institusjon og kamp for selvbestemt abort har stått sentralt. Resolusjonsvedtakene fra Nyfeministenes landsmøte i 1976 om arbeidsledighetstrygd, om enslige forsørgere, mot politiske oppsigelser, for 6-timers arbeidsdag for alle (uten redusert lønn), for selvbestemt abort og mot økte barnehagesatser, vitner imidlertid om en politisk utvikling der organisasjonen stadig utvider sin politiske forståelse og sitt politiske virkefelt.

Det finnes forholdsvis lite skriftlig materiale som sammenfatter norske feministers forståelse av kvinneundertrykking og de samfunnskreftene som skaper og opprettholder den. Den politiske teorien er i liten grad kommet ut som organisasjonens teo Hos Nyfeministene henger dette dels sammen med organisasjonens struktur der smågruppene er selvstendige og i stor grad utvikler sine egne synspunkter, dels en motvilje mot kollektive vedtak som kan skyve folk vekk fra organisasjonen og dels en redsel for konflikter som preger organisasjonens medlemmer. Enkeltfeministers bidrag i bøker, aviser, tidsskrifter, hefter, TV- og radioprogrammer avspeiler de ulike teoretiske retningene i organisasjonen.

Revolusjonære frigjøringsfeminister De revolusjonære frigjøringsfeministenes strategi for kvinnefrigjøring bygger i stor grad på 1. at det nye samfunnet må foregripes gjennom daglig praksis i organisasjonsliv, arbeidsliv, privatliv osv., 2. at det politiske utgangspunktet må tas i folks konkrete, men umiddelbart uforståelige hverdagsopplevelser og 3. en politisk pedagogikk som lærer kvinner å bryte med bevisstheten om seg selv som "den andre" - objektet i mannsverdenen (se art. Beauvoir), å forstå egne erfaringer i en samfunnsmessig sammenheng og å kunne være aktiv der kvinner tidligere har vært passive.

Mål - midler Feministene hevder at den daglige praksis ikke bare må peke framover mot det langsiktige målet, men også inneholde elementer av det som skal skapes. Det må være en intim sammenheng mellom mål og midler i de sosiale forandringsprosessene. De midlene som brukes i dag vil i stor grad bestemme hva som blir resultatet av frigjøringskampen. En kan f.eks. ikke lage et desentralisert samfunn på lengre sikt om en bruker sentralistiske midler nå. For å finne ut hvordan den konkrete feministiske frigjøringspolitikken skal føres, diskuterer frigjøringsfeminister de langsiktige målene. Hvis en ønsker et antiautoritært samfunn, kan en ikke bruke autoritære midler; om en ikke ønsker faste ledere i framtida, kan en ikke ha en organisasjon med faste ledere nå. Hvis en ikke ønsker arbeidsdeling etter kjønn, må en prøve å hindre slik arbeidsdeling nå.

I frigjøringsfeministenes målsetting inngår også at det framtidige samfunnet skal være egalitært (bygge på likhet) og antiautoritært. Alle skal ha like muligheter til å være med på å bestemme hvordan samfunnet skal være og til å delta i de samfunnsmessige aktivitetene. Organisasjonsstrukturen er følgelig flat. Målet om selvstyre og selvorganisering er også bygget inn i organisasjonsstrukturen, bl.a. ved at medlemmene har sin basis i selvstendige smågrupper som regelmessig kommer sammen til fellesmøter. Det finnes ingen valgt ledelse. Arbeidsoppgavene går på omgang for å motvirke arog skjev maktfordeling. Den utstrakte bruk av rotasjonsprinsippet skal også hindre at enkelte får mer innflytelse enn andre. Uformelle lederskap vil ofte oppstå, men det er meningen at organisasjonsstrukturen skal hindre at noen kan ta makten.

Organisasjonsformen tar bevisst sikte på å bryte ned den tradisjonelle "kvinnelige" passivitet. Den oppmuntrer kvinner til å skolere seg både praktisk og teoretisk, finne fram til egne meninger og til å gjøre noe med dem. Den tar utgangspunkt i de måtene kvinner er undertrykt på og er formet slik at de skal bli i stand til å forandre både seg og samfunnet omkring. Men feministene ser ikke bort fra at det en dag vil være riktig å organisere seg annerledes eller legge mer vekt på andre erfaringer og politiske saker.

Utgangspunkt i hverdagen Frigjøringspolitikken handler om hverdagslivet fordi det er i hverdagen en møter grunnmotsetningene i samfunnet, både motsetningen mellom arbeid og kapital og motsetningen mellom kjønnene. Kvinner har lett for å tenke at det er egen utilstrekkelighet som er skyld i at de er misfornøyde med sin situasjon på jobben eller i hjemmet. De er redde for å innrømme denne misnøyen fordi de tror de er alene om å ha det slik, og tror at situasjonen er selvforskyldt. Men ved å snakke sammen om problemene, oppdager en at problemene er felles, og at det er noe utenfor en selv som er grunnen til mange av problemene og at anklagene må rettes mot dette. F.eks. er ekteskapet en institusjon som begrenser kvinnens muligheter til å fungere som et selvstendig individ. Derfor må selve institusjonen angripes. På denne måten blir det mulig å knytte forbindelsen mellom det som skjer i samfunnet og det som skjer i dagliglivet, og en blir i stand til aktivt å gripe inn for å forandre. Politikken må dessuten handle om dagliglivet fordi utgangspunktet er at hverdagen skal bli meningsfylt, om ikke motsetningsfli, å leve i.

Utvidet politikkbegrep I frigjøringsfeministenes målsetting inngår det at revolusjonen skal være en total revolusjon som også forandrer forholdet mellom menneskene på det sosiale plan, slik at sosiale maktforhold forsvinner. På bakgrunn av denne visjonen om den altomfattende revolusjonen arbeider dagens frigjøringsfeminister for å utvide politikkbegrepet.

Flere metoder benyttes for å utvide politikkbegrepet. Gjennom bevisstgjøringsarbeidet blir erfaringer fra kvinners arbeidsliv og privatliv satt navn på og trukket fram i lyset. Ofte kan denne synliggjøringen i seg selv være nok til å skape politisk debatt. Parolen "Nei til tvangspuling" f.eks., som ble båret av nyfeminister i demonstrasjonstoget i Oslo 8. mars 1972, utløste i årevis heftige diskusjoner om den seksuelle undertrykkinga og om "hvem som er hovedfienden - mannen eller kapitalen". Bevisstgjøringen skal føre til økt teoretisk innsikt og hjelpe kvinnene til å forandre seg selv slik at de skal bli i stand til å bryte med kvinneundertrykkinga i dem selv og å kjempe mot kvinneundertrykkinga rundt dem (se art. Bevisstgjøring). Frigjøringsfeminister politiserer det private ved å bygge inn i det tradisjonelle politikkbegrepet krav som "gratis, sikker og ufarlig prevensjon", "halve arbeidsbyrden i hjemmet er mannens", "boligbygging for kollektiver", "fagforeningsmøter i arbeidstida", "barnevaktordninger til alle møter".

En faglig politikk som tar opp i seg krav om kollektive transportmidler, gratis daghjem til alle barn, alternative samlivsformer, kontroll over produksjonsmidlene og selvbestemt abort vil være i tråd med feministisk frigjøringspolitikk.

Politiseringen av det private består også i å ta opp hvordan vi organiserer forholdet vårt til arbeid, utdanning, venner, barn, kjærlighet, utseende, husarbeid, politikk, tid osv., og å oppmuntre hverandre til å endre våre liv i kvinnefrigjørende retning - så langt det er mulig. Vi ser på det som viktig å gjøre noe med oss selv og verden nå - å danne kollektiver eller bruktklærbutikker er viktig både for den kortsiktige og den langsiktige kampen.

Betydning Selv om vi ikke skal overvurdere kvinnebevegelsens innflytelse på samfunnsutviklinga, er det ikke til å komme bort fra at feministbevegelsen har satt spor etter seg langt utenfor kvinnebevegelsens rekker. Kvinnespørsmål er nå "til stede" i en rekke miljøer og sammenhenger som ellers ikke er særlig opptatt av politikk. I radio og TV, i aviser, tidsskrifter og på bokmarkedet er kvinnens stilling i samfunnet og forholdet mellom kjønnene til de grader gjenstand for oppmerksomhet at det kanskje er grunn til å bli mistenksom. Blir kvinnebevegelsen ufarliggjort gjennom denne omklamringen fra det offentlige?

Selv om de politiske partiene gjør lite med kvinnespørsmålene i praksis, går det ikke lenger an å ignorere dem i partiprogram mer, offentlige uttalelser osv. På venstresida er det ikke lenger legitimt å latterliggjøre kvinnenes frigjøringskamp eller argumentere for at kvinnenes plass er i hjemmet evt. på møter for å lage te for revolusjonens menn. Men verken i dagliglivet eller i det politiske livet har venstresida kommet særlig langt. Det finnes fremdeles en klar kjønnsbestemt arbeidsdeling.

Et resultat av feministbevegelsens tilstedeværelse på venstresida er den teoretiske debatten om forholdet mellom marxisme og feminisme, mellom teori om kapitalisme og teori om patriarkat. De fleste av de marxistiske grupperingene (i Norge f.eks. AKP (ml), KUL, NKP, deler av SV) hevder i denne forbindelse at feminisme er uforenlig med marxisme, og at kvinnekampen må underordnes klassekampen. Det frigjøringsfeministene derimot arbeider mot er en teori om det kapitalistiske patriarkatet, og de mener at både marxisme og feminisme må være med i dette teoretiske arbeidet. Riktignok er feminisme uforenlig med visse former for marxisme, slik også marxisme er uforenlig med de former for feminisme som de ikke-sosialistiske feministgruppene står for. Men det betyr ikke at all feminisme er uforenlig med all marxisme. En kan si at de sosialistiske feministene knytter an til sosialistiske tradisjoner som utopisk sosialisme, råds og til antiautoritære sosialistiske teoretikere som Luxemburg og Gramsci.

Frigjøringsfeministene legger stor vekt på å finne ut hva slags sosialistisk samfunn de vil ha og hvilken strategi for frigjøring som kan føre fram til dette samfunnet der ingen er undertrykt. For å skape et frigjørende samfunn krever de en teori som både er materialistisk, dialektisk, historisk og feministisk.

D. Bl. / L. Br.

Se også: Flat organisering, Friedan, Kvinnebevegelsen, Nyfeministene, Patriarkat, Rødstrømpe, Seneca Falls.

Fem minutt

Å ta seg fem minutts røyk og hvil og kanskje en kaffeskvett er på mange arbeidsplasser en uformell, men faktisk rett. Er arbeidstida fra om lag sju til fire, tas gjerne pausene i ni-tida og to-tida.

A ta ureglementerte pauser er en hevdvunnen rett for arbeiderne - handhevet av dem sjøl, eventuelt med stilltiende samtykke fra ledelsen. Dette er en del av arbeiderkontrollen, dvs. det området av arbeidsorganiseringa og bedriftslivet som arbeidsstokken faktisk rår over. Forsøk på å innskrenke denne typen råderetter møter oftest handmotstand. Pausene er viktige - som hvile fra arbeidet og som mulighet til samtale folk imellom. Men praksis varierer. Steder hvor en ikke tar slike pauser, vil ofte mangle tradisjon og uformell organisering, dvs. det som gir arbeidstakerne styrke til å hevde seg som kollektiv i bedriften.

Å ta seg fem minutt kan ses som en levning fra en førindustriell organisering av arbeidet, hvor ar arbeidsrytme og innsats vekslet med naturbestemte og kroppslige forhold. Innføringen av maskindrift måtte historisk skje ved at arbeidsdisiplinen først ble påtvunget, seinere ble internalisert i arbeiderne, dvs. at disiplinen ble "innebygd". Denne disiplineringsprosessen pågår fortsatt. Innføring av visse former for automatisering, samleband m.v. har ført til skarpe konflikter, bl.a. fordi dette angriper de uformelle hvilepausene.

Den formelle retten til hvilepauser er i Norge regulert av Arbeidsmiljølovens § 51.1: "Dersom arer over 5 1/2 time i døgnet, skal arbeidet avbrytes med minst en hvilepause, ... slik at pausene til sammen skal være minst 1/2 time hvis arer minst åtte timer i døgnet". Med mindre en må spise i arbeidsrommet, er pausene å anse som fritid, som en ikke har lovkrav på å få betaling for. Mange steder er spisepausen imidlertid regulert inn i arbeidstida. Ved mer enn to timers overtid etter ordinær arbeidstid, har en krav på minst 1/2 times pause først, som skal regnes med i arbeidstida.

K. K.

Se også: Arbeiderkontroll, Arbeidsdisiplin.

Femte kolonne

Madrid faller, sa Franco-generalen Queipo de Llano høsten 1936, fordi opprørsstyrkene i tillegg til sine fire kolonner av beleirere har en femte innenfor byen selv: Madrids borgerskap, som i hemmelighet motarbeider den lovlige regjering og dens forsvarstiltak. Siden da har uttrykket "femte kolonne" vunnet almen betydning av hemmelig samarbeidspartner bak fronten. Under sammenbruddet i Norge våren 1940 var det alminnelig antatt at tyskerne hadde en effektiv femte kolonne i virksomhet, annerledes kunne man ikke forklare at landet politisk og militært falt sammen for invasjonsstyrkene. Senere under krigen bygde forfatteren Helge Krog videre på denne antakelsen da han skrev sitt polemiske skrift "6. kolonne ... ?". Ved siden av Quislings femte, mente han, fikk okkupasjonsmakten hjelp av en sjette og mer fatal kolonne, nemlig av hjemmefrontledelsen selv, som sørget for å holde den norske motstanden i sivile og "åndelige" former. Ved å advare mot sabotasje og væpnete aksjoner tjente hjemmefrontledelsen i virkeligheten tyske formål, mente Krog, og senere forskning har på visse punkter gitt ham rett i dette. Derimot er det lite som støtter antakelsen om at Quisling og NS representerte noen effektiv hjelp for okkupasjonsmakten, verken i 1940 eller senere. Tvert i mot må man si at denne antatte femte kolonne i Norge mer var en hjelp for motstandsbevegelsen enn for tyskerne.

H. F. D.

Femårsplan

Femårsplan (russisk "pjatiletka"), er betegnelsen for den planlegging i femårsspenn som ble startet ved midten av 1920-årene i de to viktigste organer for den økonomiske administrasjon i Sovjet, Gosplan (Statsplanen) og VSNKh (Det øverste råd for nasjonaløkonomien). Utkastene ble mot. slutten av 1920-årene stadig revidert i mer radikal retning. Da de første femårsplanene ble satt ut i livet fra 1928 av, tok de sikte på å omvandle jordbrukslandet Russland til en mektig industrinasjon i løpet av meget kort tid gjennom en hardhendt omfordeling av ressursene. Femårsplanene danner et nytt stadium av industrialiseringsprosessen i verdensmålestokk. Mens industrialiseringen i England kom i gang som følge av beslutninger tatt av individuelle kapitalister, gikk initiativet i Tyskland og Frankrike over til bankene. I Russland kom utspillet fra staten selv. Industrireisning etter dette mønster hadde i virkeligheten startet i Russland i 1890årene, under ledelse av finansminister Sergej Witte, som hadde overbevist tsaren om nødvendigheten av å utvikle en tungindustriell basis, hvis Russland skulle lykkes i å skape en forsvarsmakt som var på høyde med de vestlige staters militærmaskiner. Investeringene, som i meget stor grad ble skaffet til veie i utlandet, ble kanalisert til kapitalvareindustrien og til bygging av jernbaner. Under dette holdt myndighetene fast ved en hardhendt lavtlønnspolitikk og beskattet bøndene meget sterkt for å sikre et nasjonalt bidrag til investeringene. Politisk var dette et feilgrep som bidro til utbruddet av revolusjonen i 1905, da det tsaristiske system ble satt på en hard prøve og da den raske veksten i industrien stanset opp.

Opprinnelig akkumulasjon Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 var de nye maktpå det rene med de problemer som var forbundet med at revolusjonen hadde seiret først i det tilbakeliggende Russland, og ikke i de mer fremskredne industristater i vest, slik Marx hadde forutsett. De var prisgitt å skape betingelsene for sosialismen i Russland etter at den sosialistiske revolusjonen faktisk hadde funnet sted, og den viktigste oppgaven var å industrialisere landet. Bolsjevikenes utgangspunkt syntes mindre lovende enn Wittes, fordi det var politisk umulig og ideologisk ikke antagbart å invitere fremmed kapital til den unge sovjetstaten. Økonomen E. Preobrazjenskij påviste denne likheten mellom den industrielle revolusjon i England og den fremtidige industrialisering av Sovjetunionen; kapitalen som skulle sette det hele i gang, måtte skaffes til veie i landet selv. Utbyttingen av koloniene og av de engelske bøndene hadde Marx beskrevet som en "primitiv kapitalistisk ak", og Preobrazjenskij hevdet nå at heller ikke den "primitive sosialistiske akkumulasjon" kunne komme i gang på annen måte enn ved å utbytte bøndene gjennom en faktisk ekspropriering av deler av deres overskuddsproduksjon. I de indre partistridighetene etter Lenins død fremstod Stalin som en motstander av slike radikale tiltak, som han hevdet ville ødelegge det revolusjonære fellesskap mellom arbeiderklassen og bøndene. Men etter at han ved hjelp av Bukharins høyrefløy hadde fått Preobrazjenskij og hans forbundsfelle, Trotskij, utstøtt fra partiet og forvist, iførte han seg overraskende venstreopposisjonens klær og startet industrialiseringen med en dristighet som ingen hittil hadde tiltenkt ham.

Industrialiseringen... Stalin begrunnet industrialiseringskampanjen ikke bare sosialt, ved å påpeke at sovjetmakten i lengden ikke kunne overleve i et overveiende jordbruksland, men også nasjonalt. Han fremhevet at den russiske stat, som alt var blitt slått av sine fien nå måtte finne sin rettmessige plass blant stormaktene. I denne forstand var han Wittes arvtager. Bruddet i de diplomatiske forbindelser med England våren 1927 skapte en levende krigsfrykt, som var en sterk motiverende kraft da den høye, "optimale" femårsplanvarianten ble valgt. "Vi er 50 eller 100 år etter de fremskredne land", sa Stalin i en tale i 1931, og han føyde til, i et klarsyn: "Vi må ta igjen denne avstanden på 10 år, ellers går vi under". Femårsplanens ærgjerrige mål om en samlet produksjonsøkning på 168 % ble, imidlertid, da ballen begynte å rulle, stadig skjøvet oppover, inntil Stalin erklærte at femårsplanen i alle de viktigste industrigrener skulle oppfylles i løpet av 3 år. Dette skapte en kaotisk situasjon og en hvileløs konkurranse om ressursene, der de store prestisjeprosjektene var den vinnende part. Ca. 1500 store anlegg ble bygget under den første femårsplanen, som ble erklært for avsluttet etter 4 år og 3 måneder (skjønt målene ikke var nådd). Den gigantiske Dneprdammen ble bygget i løpet av meget kort tid og skaffet kraft til et stort område med nye fabrikkanlegg. Et annet storanlegg var jernbanen fra Turkestan til det vestlige Sibir (Turksib). De gamle industriområdene rundt Moskva, Leningrad, Donbas og lengre øst i Ural ble bygget kraftig ut, men samtidig gjorde industrien sitt inntog i mer tilbakeliggende nasjorepublikker, og gjennom de første femårsplanene ble det skapt en integrert nasjonaløkonomi som for alvor begynte å gjøre bruk av landets enorme naturlige og menneskelige ressurser. Skjønt mange arbeidere følte seg under tvang og flere stoprosjekter, f.eks. Volga-Hvitsjø-kanalen direkte ble bygget av fanger, kan fullføringen av andre store anlegg bare forklares ved den begeistring som hadde grepet særlig yngre arbeidere når de stod overfor oppgaven "å bygge sosialismen" på en så konkret og håndgripelig måte. "Intet", beretter en av dem, "verken snestorm eller regn kunne dempe bygningsarbeidernes arbeidsentusiasme". Målt i tungindustriell kapasitet var resultatet meget imponerende, og ved utgangen av de to første femårsplanene (1928-32 og 1933-37) kunne Sovjetunionen rangere som verdens ledende industrinasjon, nest etter USA.

...og dens skyggesider Kostnadene var imidlertid meget store. Den vedtatte femårsplanen bygget på den forutsetning at industrialiseringen hovedsaklig skulle kunne finansieres gjennom innsparinger og høyning av produktiviteten i industrien selv - og arbeiderne skulle samtidig oppleve en økning i sin reallønn. Likevel fikk forbruksvaresektoren lav prioritet, og selv ikke de beskjedne mål ble nådd. De millioner av bønder som i disse årene ble rekruttert som industriarbeidere, manglet en grunnleggende arbeidsdisiplin, de hadde vanskeligheter med å passe klokka og skiftet stadig arbeidsplass. Dyre maskiner importert fra utlandet ble ødelagt av uerfarne arbeidere og erstatningsingeniører, og forventningen om høyere produktivitet ble ikke innfridd. Slagord om å mestre teknikken ble lansert av Stalin selv, samtidig ble det truffet tiltak mot den sviktende arbeidsdisiplinen. Det mest radikale tiltak kom i 1939, da et dekret truet arbeiderne med tvangsarbeid, hvis de kom mer enn 20 minutter for sent på jobben. En

annen hemsko på produktiviteten var den store mobiliteten i arbeidermassen, og denne ble motvirket ved at man falt tilbake på en mer konservativ familiepolitikk, som samtidig ville sikre en høy fødselsrate. I den innledende fasen av industrialiseringen fant det sted en eksplosjonsartet vekst i antall kvinnelige sysselsatte, men den offisielle propaganda gikk raskt over til å idealisere de hjemmeværende mødre, og ærestittelen "helterror" ble introdusert. Det ble vanskeligere å oppnå skilsmisse og kvinnene mistet retten til selvbestemt abort. Etter at Stalin hadde rettet et kraftig angrep mot det han kalte "likhetsmakeriet" (uravnilovka), var det duket for en kraftig lønnsdifferensiering som skulle oppmuntre arbeiderne til større innsats. I en tid da det var mangel på de mest elementære livsfornødenheter, var det likevel ikke mye man kunne oppnå med penger, og det hadde større betydning at faglærte og driftige arbeidere ble prioritert ved tildeling av boliger, fikk adgang til såk. "lukkede" butikker o.l.

Kollektivisering og kontroll Spørsmålet om hvordan femårsplanene ble finansiert kan ikke besvares uten å trekke inn kollektivi av jordbruket, som skaffet staten kontroll over avkastningen i jordbruket. Bare gjennom omsetningsskatten på sine produkter betalte bøndene en tredjedel av statsbudsjettet for året 1935. Myndighetene fortsatte eksporten av jordbruksprodukter selv i 1932-33 da en katastrofal hungerskrirammet store landområder - for å kunne sikre importen av maskiner og utstyr til industrien. Dette var "primitiv sosialistisk akkumulasjon" i praksis, skjønt Stalin ikke erkjente seg gjeld til Preobrazjenskij og fremstilte hans teori som farlig kjetteri.

Under de første femårsplanene utviklet sovjetøkonomien sin særegne kommandostruktur, som innebar at alle produksjonsmål ble fastsatt sentralt - i fysiske termer, mens den enkelte bedriftsledelses oppgave var å sette ut i livet de tallrike direktiver som kom ovenfra. I dag, under den 10. femårsplan, "femårsplan for kvalitet og effektivitet", er sovjetøkonomien fremdeles en kommandoøko og de store vansker den arbeider med skriver seg fra dette forhold. Særlig påtrengende er behovet for å skape en selvfornyende teknologisk utvikling og løse leveranseproblemene. For å bevare den hele og fulle politiske kontroll foretrekker myndighetene å stole på administrative inngrep ovenfra, fremå oppmuntre selvvirkende økonomiske mekanismer og delegere myndighet til det lokale plan, hvor det i dag foregår svært lite planlegging. Skjønt Sovjetunionen ifølge en vanlig oppfatning er selve planøkonomiens hjemland, utføres det i dag mindre planleggingsarbeid i sovjetøkonomien enn i de vestlige land i den offentlige og private sektor til sammen.

J. P. N.

Se også: Kolkhos, Sovjetunionen.

Litteratur: A. Nove: An economic history of the USSR, Harmondswort 1972. E. H. Carr og R. W. Davies: Foundations of a planned economy I-II, Harmondsworth 1974-76.

Fengsel

Former for frihetsberøvelse har vært brukt langt bakover i historien. Men som systematisk brukt strafform er fengselsesstraffen likevel en temmelig ny reaksjonsform. Litt avhengig av hva vi mener med "fengsel", kan vi regne denne reaksjonen for 150 eller 300 år gammel.

1600-tallets innesperringshus Før ca. 1600 tok man i Europa hånd om samfunnets lovbrytere på en helt annen måte enn i dag. I varierende grad kappet man på den tid ganske enkelt ørene av dem, eller tungen, eller hånden, eller - hvis man hadde gjort noe riktig galt - hodet. Den fysiske avstraffelse, sammen med tiltak som fredløshet, landsforvisning og formuesstraffer, var enkel å administrere og uproblematisk fra en "behandlings".

Men omtrent på 1600-tallet begynte det å skje noe nytt. Uten å forlate de gamle strafformer, innledet man på dette tidspunkt et sosial- og kriminalpolitisk eksperiment, en ytterst konsekvensrik nydanning i håndteringen av bl.a. kriminelle: Man begynte å anvende innesperring i anstalt. England var tidligst ute, med en anstalt i Bridewell allerede i 1555, så Holland med tukthuset i Amsterdam som ble åpnet i 1596. Deretter blomstret et omfattende anstaltvesen opp i de europiske land - reformatorier i England, tukthus i Tyskland, almenhospitaler i Frankrike. Tusenvis av mennesker ble sperret inne i Europa i løpet av noen årtier - almenhospitalet i Paris ble grunnlagt i 1656 og etter noen få år befant det seg 6 000 fanger i denne institusjonskjeden alene. Michel Foucault har med rette kalt det som skjedde for "den store innesperringen" i tidens Europa.

Hvem ble innesperret? Omfattende historiske undersøkelser, av Foucault og andre, viser at de som ble sperret inne var de fattige løsgjengerne, tiggerne, de som ikke hadde arbeid, de som drev omkring og forbrøt seg mot annen manns eiendom. En stor og uensartet kategori som først mye senere ble i noen grad differensiert. At det var løsgjengeriet og tiggingen man ville til livs ved innesperringshusene, viser f.eks. den forordning som fulgte åpningen av almenhospitalet i Paris i 1656: "Vi forbyr uttrykkelig alle personer av begge kjønn, fra ethvert område og uansett alder, likegyldig sosial stand og fødsel og i hvilken tilstand de enn måtte være, rørlige eller invalide, syke eller friske, helbredelige eller uhelbredelige - å tigge i byene eller forstedene til Paris, hverken i kirkene eller ved deres dører, ikke ved husene og heller ikke i gatene, ikke på noe offentlig sted, heller ikke i det skjulte, hverken om dagen eller om natten ... Ved første pågripelse vil tiggerne bli pisket, blir de pågrepet annen gang, vil menn og gutter bli dømt til galeiene, kvinner og piker bli forvist".

Hva var nærmere bestemt innesperringens form? Et meget omfattende materiale (bl.a. fra Georg Rusche og Otto Kirchheimer) viser temmelig klart at mens innesperringens innhold nok har vært sam- f.eks. har elementer av religiøs påvirkning sammen med en elementær form for fattigforsorg vært til stede -, har hensynet til økonomisk utnytting av arbeidskraften vært et vesentlig ledd i innholdet. Forordningen som fulgte opprettelsen av almenhospitalet i Paris, gjorde det klart at fangenes religiøse plikter skulle settes til side når effektiviteten tilsa det. For å få fangene til å produsere mer ("i den hensikt å få innvånerne til å arbeide med større glød og kjærlighet i verkstedene ... ") ble de til og med gitt en viss del av utkommet. Ved de forskjellige franske almenhospitaler var man opptatt av å finne fram til nye produksjonsmåter, og av å forbedre de man hadde. Anstaltlederne utvekslet skriftlige notater om dette. De oppmuntret hverandre til å prøve ut nye produksjonsmetoder, og til å benytte all tilgjengelig arbeidskraft i produksjonen. Ved en anledning ble det foreslått å gifte innsatte med ulik yrkesbakgrunn med hverandre, for at spesielle tekniske kunnskaper kunne overføres. Det viktigste hollandske tukthuset, i Amsterdam, opprettet et monopol på sin industri - rasping av trær fra Brasil til bruk i farveindustrien - og sikret seg på denne måten en betydelig gevinstmulighet. I den forordning som la grunnen for et av de tyske tukthus, i Spandau, ble det sagt åpent at formålet med opprettelsen av institusjonen var å fremme tekstilindustrien i landet.

Hva var innesperringens årsaker? Rusche og Kirchheimer har gitt en analyse av dette. De knytter fremveksten av innesperringshusene til arbeidskraftmarkedet på 1600-tallet: Behovet for arbeidskraft var på 1500-tallet mer enn tilfredsstillet i Eu Parallelt med overfloden av arbeidskraft fulgte grusomme fysiske avstraffelser, dødsstraff, fredløshet, m.v. overfor kriminelle og løsgjengere - som antydet foran. Mot slutten av århundret og på 1600-tallet endret imidlertid arbeidskraftsituasjonen seg i flere europeiske land. I England og Frankrike ble befolkningsveksten hindret av religionskriger og andre interne konflikter. Befolkningsnedgangen var imidlertid særlig dramatisk i Tyskland. På grunn av 30-årskrigen sank befolkningen der drastisk rundt midten av 1600-tallet. Noen økning fant ikke sted igjen før i annen halvdel av 1600-tallet, og den økning som da kom var tydeligvis langsom.

Med 1600-tallet kom den merkantilistiske økoepoken, og med den steg behovet for arbeidskraft. På forskjellig vis søkte myndighetene å stimulere befolkningstilvekst - i Frankrike ga man f.eks. i en periode vesentlige skattelettelser til barfamilier. Emigrasjon søkte man å hindre, og immigranter ble godt mottatt.

Det var under disse økonomiske forhold at innesperringshusene ble tatt i bruk. Til tross for den generelle mangel på arbeidskraft var løsgjengerprostort, og den økonomiske situasjon på 1600-tallet skapte en ny holdning til løse eksistenser. Innesperringshusene ble innført for å hindre de løse eksistenser i å holde tilbake sin arbeidskraft. Rusche og Kirchheimer setter dette inn i en ramme: De hevder som en generell teori at straffenes utvikling og svingninger har sammenheng med svingninger på arbeidskraftmarkedet. Når arbeidskraften er knapp og dyr, kan forskjellige former for tvangsarbeid bli benyttet for å skaffe påkrevet og billig arbeidskraft. Man utnytter fattigfolk og forbrytere snarere enn å ta livet av dem. Når det på den annen side er overskudd på arbeidskraft, spiller fattigfolk og forbrytere mindre økonomisk rolle, og kan som ledd i almenprevensjonen eventuelt dømmes til døden eller andre liknende straffer. Det er arbeidskraft nok.

På bakgrunn av det vi vet om innesperringshusenes sterke lønnsomhetsorienteringer Rusche og Kirchheimers tese nærliggende. I den senere tid er det imidlertid blitt reist tvil om den enkle og direkte årsakssammenheng mellom arbeidskraftmarkedet og innesperringens fremvekst. Leif Petter Olaussen påpeker for det første at Rusche og Kirchheimers generelle teori om forholdet mellom arbeidsmarkedet og straffereaksjonene nødvendigvis må være begrenset til produksjonsmåter der arbeidsmarkedet faktisk er skapt - produksjonsmåter der arbeidskraften er en vare som selges på et marked. Som Olaussen sier det: "Under en slaveøkonomi gir det f.eks. ikke mening å snakke om at det fins et arbeidsmarked for kjøp og salg av arbeidskraft, og under samfunnsforhold der livegenskapet råder vil det heller ikke gi noen mening å snakke om marked for omsetning av arbeidskraft". På dette grunnlag kritiserer Olaussen Rusche og Kirchheimers anvendelse av sin arbeidsmarkedsteori før arbeidsmarkedets opprinnelse - anvendt som den blir helt fra 1200-tallet og oppover.

For det annet retter Olaussen kritikk mot Rusche og Kirchheimers empiriske underbygging av årsakssammenhengen mellom arbeidskraftmangel og fremveksten av innesperringshus på 1500- og 1600-tallet. Olaussen viser for det første at det historisk var en betydelig befolkningsvekst nasjonalt såvel som regionalt (spesielt i de store byene, der innesperringshusene var å finne) i de perioder der Rusche og Kirchheimer forutsetter mangel på arbeids samtidig som litteraturen sannsynliggjør at den fremvoksende manufakturen m.v. ikke kunne absorbere denne vekst. For det annet påviser Olaussen at om det var mangel på arbeidskraft, var det langt fra slik at denne mangel klart kom før fremveksten av innesperringshusene.

Denne kritikken av Rusche og Kirchheimer viser at de ikke har bekreftet sin tese empirisk - uten at tesen med dette er avkreftet. Men flere detaljviser også at det problem man ville løse med innesperringshusene ikke først og fremst var en mangel på arbeidskraft, men snarere det helt formidable løsgjengerproblem som tiden var vitne til, særlig i de voksende byene. Paris gir et godt eksempel. Som en samtidig uttrykte det, ble Paris oversvømmet av "en uendelighet av tiggere", og problemet ble bare verre. Sitatet er fra en bok av Charles Wooley Cole (I), som selv beskriver utviklingen slik: "Innen 1642 hadde problemet med de fattige i Paris, som var blitt forverret ved tilstedeværelsen av et økende antall krigsinvalider, fått alomfang. Antallet i nød var økt gjennom den opprivingen av handelen som krigen hadde ført med seg, inntil det syntes som Paris var i ferd med å bli overveldet av tiggere". Liknende situasjonsbeskrivelser finner man fra andre byer. Og fra andre land: Charles Wilson siterer for Englands vedkommende en tallangivelse fra 1688, der det blir anslått et antall på 1 1/4 million "hytteboere, fattiglem løsgjengere, sigøynere, tyver, tiggere" i en samlet befolkning på 5 1/2 million. Problemet var så stort at det ikke kunne løses bare ved de gamle, fysiske metoder. Som engelskmannen Culpeper utdet i 1668, for sitt land: "Den som er trett av livet frykter hverken øks eller galge: og å forby disse ved rettsvesenets metoder vil jeg ikke si er som å bannlyse rotter, men jeg er sikker på at det likner på å forby Toryer" (sitert etter Wilson). De gamle metoder var dessuten dårlig organisert og lite koordinert. Den meget omfattende innesperringen viste seg mer effektiv. Den hadde tydeligvis både en "uskadeliggjørende" og en "almenpreventiv" funksjon: I Paris begynte innesperringen 14. mai 1657, og en beskrivelse fra 1700-tallet kan fortelle at "Hele Paris forandret utseende den dagen; størsteav tiggerne trakk seg tilbake til provinsene; de klokere tenkte på å tjene til livets opphold snarere enn å tigge for det; og de skrøpelige ble stengt inne etter eget ønske". Kanskje er denne beskrivelsen av virkningene overdrevet, men klart er det at mange tiggere forlot Paris - en samtidig beregning sa at mer enn 40 000 "tiggere, folk med løst levnet og løsgjengere" ble drevet ut av byen - samtidig som mange ble innesperret (i 1750 hadde Hôpital i Paris nådd 12 000 innsatte) og tiggingen ble redusert. Problemet hadde tydeligvis utviklet seg over tid. Foucault skriver i "Galskapens historie" at innesperringshuset var "det siste av de store tiltakene som ble satt i verk siden renessansen for å gjøre slutt på arbeidsløsheten eller i det minste tiggeriet".

Og tidens løsgjengerproblem var i sin tur betinget av tidens store økonomiske endringer, med middelaldersamfunnets omveltning og begynnende dannelse av et proletariat - arbeidere skilt fra produksjonsmidlene, eiere bare av sin egen arbeidskraft som de fritt kan selge og derfor lett er i drift i samfunnet. Charles Wilson sier det slik for Englands vedkommende: "Befolkningsvekst og industriell endring hadde stilt 1600-tallets England ansikt til ansikt med et sosialt problem som middelalderen aldri hadde kjent: en hær av arbeidere delvis eller helt avhengige av en stor, men ustabil eksportindustri i manufaktur". Dermed: Økonomprosesser former sosial- og kriminalpolitikken med stor kraft, men mer indirekte - gjennom dannelsen av et nytt sosialt fenomen som utløser handling gjennom en definisjon av fenomenet som et problem, i dette tilfelle trolig et enormt politisk problem, og et ordensproblem, for overklassen. Dette er en mer indirekte, og mindre "økonomistisk", forklaring enn Rusche og Kirchheimers enkle sammenstilling av mangel på arbeidskraft og opprettelse av innesperringshus. (Marx påpeker en liknende komplekssammenheng i "Den tyske ideologi".)

Men hvordan kan en da forklare at innesperringshusene på 1600-tallet nettopp var lønnsomhetsorientert? Poenget er her: Når løsgjengerproblemet først er tenkt løst ved en eller annen form for avsondring, reiser spørsmålet seg om hva avsondringen skal bestå av. Skal de bortgjemte bare råtne og dø? Eller skal de sitte i isolasjon og angre sine synder? Eller skal de settes i hardt, produktivt arbeid? Et bredt register av muligheter for utformingen av Innesperringen er mulig. På 1600-tallet valgte man i meget stor grad hardt arbeid. Hvorfor? Fordi det innenfor 1600-tallets økonomiske system var mulig å tenke seg dette gjort lønnsomt. 1600-tallet er merkantilismens århundre. Innenfor det merkantilistiske økonomiske system (se art. Merkantilisme), med vekt på innenlandsk produksjon, var det nærliggende å tenke seg løsgjengerne satt i arbeid på en måte som var fortjenstfull for stat og nasjon. På denne bakgrunn kunne Ludvig XIV's store minister Jean-Baptiste Colbert i et notat av 1663 strengt forklare at "det ikke er noe som er viktigere enn å tvinge tiggerne til å arbeide". Sagt på en annen måte: Den merkantilistiske økonomiske politikk "slår inn" i anstaltene og former dem, ja gjør dem til anstalter.

Kort sagt: Det har neppe vært slik at man ganske enkelt trengte arbeidskraft og derfor opprettet husene, der de innsatte kunne arbeide i den nye manufakturen m.v. Mye tyder heller på at gjennomgripende økonomiske forandringer av samfunnet - føydaløkonomiens oppløsning med fremveksten av store grupper mennesker i drift - skapte et formidabelt politisk og ordensmessig problem i den merkantilistiske periode. Dette problem kunne ikke løses ved de gamle metoder, og aktiverte i sin tur tanken om bortrydding. Husenes innhold ble lønnsomhetsorientert fordi dette var nærliggende tenkbart innen tidens økonomiske ramme - tidens økonomiske ramme "slår inn" og bestemmer innholdet. Økonomien virker i ledd, først "indirekte" og så "direkte". I utviklingen av anstaltene var sikkert de to momenter - det "indirekte" og det "direkte" økonomiske moment - sterkt filtret sam sannsynligvis uadskillelig for de som arbeidet med problemet. Det "direkte" økonomiske moment fungerte kanskje som en legitimering for den løsning man hadde valgt på det som var problemet (Cole II).

1800-tallets fengsler 1600-tallets store anstalter ble bare delvis lønnsomme. Anstaltene i Frankrike og England var såvidt man vet ulønnsomme omtrent fra starten, til tross for forsøkene man gjorde på å holde dem lønnsomme. Anstaltene i andre land - som Holland - var tydeligvis lønnsomme over et lengre tidsrom. Men om ikke annet gjorde i hvert fall den industrielle revolusjon slutt på lønnsomheten.

Imidlertid forsvant interessant nok ikke bruken av innesperring av den grunn. Tvert imot var det på slutten av 1700-tallet og inn i 1800-tallet at fengsel for alvor ble den sentrale strafferettslige reaksjonen, i motsetning til fysiske avstraffelser. Detantyder igjen at anstaltenes utvikling ikke kan ses som en direkte og enkel følge av lønnsom utnyttelse av arbeidskraften. Det vokste nå fram en helt ny fengselstype - sterkt disiplinorienterte fengsler med vekt på maksimal kontroll med fangene, og en arkitektur som la opp til dette. Det var nettopp disiplinen og kontrollen som ble sett på som noe av fremskrittet fremfor de gamle tukthusene. Den norske Straffeanstaltkommissionens Indstilling av 1841, som rettet en knusende kritikk mot tidens slaverier og tukthus og som foreslo bygging av syv nye såkalte botsfengsler etter Philadelphia-prinsippet (institusjoner uten rasjonell arbeidsdrift og med vekt på radikal isolasjon av fangene døgnet rundt, noe som skulle gi grunnlag for ettertanke og bot), var opptatt av at forholdene i anstaltene var for ukontrollerte. Fangene hadde for mye kontakt, ikke bare med hverandre, men også med utenforstående borgere: disiplinen var for dårlig, m.v. Nå ble bare ett nytt botsfengsel faktisk bygget i Norge (det er fremdeles i bruk, etter en ominnredning i begynnelsen av 1970-årene), men det bar til gjengjeld meget sterkt preg av de nye prinsipper. (At bare ett botsfengsel ble åpnet hos oss, kan bl.a. ha hatt sammenheng med at antallet straffelte, som steg dramatisk i første del av 1800-tallet - og som vel presset fram ønsket om en reform - ikke fortsatte å stige etter 1850-årene.)

Årsaker til de nye fengslene. Hva forårsaker fremav den nye sterkt disiplinorienterte fengselstypen? Fremveksten kan ikke forklares på bakgrunn av lønnsom utnyttelse av arbeidskraften i snever forstand, for anstaltenes lønnsomhet var en svunnen tid. Igjen er det nærliggende å anlegge et "indirekte" økonomisk resonnement: Med den kapitalistiske produksjonsmåte skapes for alvor en formelt fri arbeiderklasse. Denne formelt frie arbeiderklasse må det ha vært maksimalt viktig å disiplinere til innsats i den nye industrien. Særlig viktig må dette ha vært fordi den nye industrien kreen helt ny form for disiplinert arbeid (som "samlebåndet" symboliserer) (se art: Arbeidsdisi. Det er ikke usannsynlig at denne vekten på disiplin i sin tur fikk virkninger på og gjennomsyret det strafferettslige reaksjonssystemet - omformet det og medførte en hovedvekt på de nye disiplinfengsler.

Michel Foucault gir i "Det moderne fengsels historie" en bemerkelsesverdig beskrivelse av disiplinens utvikling knyttet til 1800-tallets fengsler. Foucault er opptatt av hvordan straffen gjennom tidene har innebåret forsøk på å kontrollere menneskenes kropp. Disiplinens fremvekst i forbindelse med 1800-tallets fengsler, med dens vekt på systematikk, oppdelthet, oversikt, konsekvens, er en ny og uovertruffen måte å kontrollere kropper på. Grunntanken fantes i Jeremy Benthams "Panopticon" - en modell til et fengsel der arkitektur og system var slik at man fra sentralt hold med letthet totalt kunne kontrollere og passivisere en stor masse. Det panoptiske system var 1800-tallets forbilde (og dermed vårt eget), ganske annerledes enn 1600-tallets innesperringshus. For Foucault er det panoptiske disiplinfengslet en modell for disiplineringen av 1800- og 1900-tallets vestlige samfunn generelt. Han sier det bl.a. slik: "Tilsynelatende var panoptikken bare løsningen på et teknisk problem, men denne løsning skisserte en ny type samfunn". Han gir en grunnleggende forklaring på denne plutselige fremvekst av en ny type disiplinfengsler: "I ett ord: De disiplinære metoder er helheten av de bittesmå tekniske oppfinnelser som har gjort det mulig å øke menneskemengdenes nytteeffekt ved å minske ulempene ved den øvrighet som styrer dem for nettopp å gjøre dem nyttige. En mengde, hva enten den er en fabrikk eller en nasjon, en hær eller en skole, når disiplinens terskel når forholdet meldenne nytte og denne ulempe er gunstig.

Dersom Vestens økonomiske oppsving begynte med de metoder som muliggjorde kapitalens akkumulasjon, kan man kanskje si at metodene for å styre akkumulasjonen av mennesker muliggjorde et politisk oppsving i forhold til de tradisjonelle, rituelle, bekostelige og voldelige herskeformene som straks ble foreldete og avløst av en fin og velberegnet teknologi for underkuelse."

Han sier det også, kortfattet og klarere, slik: "Veksten i den kapitalistiske økonomi påkalte disiplinens særskilte form for øvrighet, ... ". Riktignok gjør han ikke mer enn såvidt å antyde sam og han presiserer straks at den nye disiplinens "almene prinsipper ... kan iverksettes gjennom høyst forskjellige politiske styresett, apparater eller institusjoner". Men antydningen gir god mening til materialet om disiplinens utvikling som presenteres, og kan forfølges: Overgangen fra de usystematiske, ofte fysisk voldelige, vilkårlige avstraffelser til 1800-tallets systematiske og byråkratiske disiplinfengsler, som fant sted i løpet av en 75års periode kan ses som drevet fram av kapitalismens gjennombrudd og utvikling nettopp på 1800-tallet; drevet fram av gjennombruddet og utviklingen av en produksjonsmåte som nettopp krevet systematisk disiplinerthet fra en hel ny, formelt fri arbeiderklasse.

Dagens fengsler 1800-tallets fengsler er modellen for våre egne. I de tre skandinaviske land steg fangebefolkningen, som følge av den omleggingen vi har beskrevet, dramatisk gjennom første del av 1800-tallet. Men så sank den omtrent like dramatisk igjen fram til 1900. Etter 1900 har fangetallet ligget forholdsvis konstant i disse tre landene. Nils Christie har tolket nedgangen etter ca. 1850 som et resultat av en endring i "fangedagenes pønale verdi", en endring i den verdi vi tillegger det å miste friheten. Det har vært en periode, sier han, hvor "fangedagenes pønale verdi" formodentlig stadig har økt, og hvor fangetallet altså sank tilsvarende. Kanskje steg "fangedagenes pønale verdi" fordi arbeiderklassens formelle frihet under kapitalismen nå for alvor var blitt - måtte bli - knesatt som noe selvfølgelig. Ufrihet i form av innesperring var dermed blitt et tilsvarende grovere inngrep. En slik hypotese vil være i overensstemmelse med de tolkninger som er gitt ovenfor av tidligere vendepunkter i fengslenes historie.

I Norge har vi i dag ca. 1 500 fanger til enhver tid; ved utgangen av 1975 var tallet 1512. I løpet av 1975 ble det foretatt ca. 11 780 innsettelser i fengsel i Norge (inkludert varetekt).

I store trekk kan man si at fangebefolkningen i dagens norske fengsler karakteriseres ved fire hovedkjennetegn. For det første er fangene i stor grad unge. Hele 590 av innsettelsene i fengsel i løpet av 1975 i Norge gjaldt barn 17 år og yngre; 2 160 gjaldt barn og unge 20 år og yngre. For det annet er de i stor grad menn. Bare ca. 10 % av fangebefolkningen er til enhver tid kvinner. For det tredje har de i stor grad begått tyverier eller promillekjøring. Bare ca. 10 % av fangene til enhver tid har begått volds- og sedelighetskriminalitet o.l. For det fjerde kommer fangebefolkningen i massiv grad fra de dårligst stilte gruppene i arbeiderklassen. Dels sanksjonerer straffelovgivningen først og fremst handlinger som typisk begås av disse - straffelovgivningen sanksjonerer tyveriene framfor f.eks. forurensning og resødeleggelse ved industriell rovdrift. Og dels er det de dårligst stilte fra arbeiderklassen som først og fremst blir fanget inn av det strafferettslige registreringsapparatet - handlinger begått av dem har større sjanse for å bli oppdaget, og mindre sjanse for å bli effektivt forsvart av gode advokater osv., enn handlinger begått av borgerskapet.

Til sammen kan vi dermed si at i fengslene plasseres i stor grad unge menn fra de dårligst stilte deler av arbeiderklassen som har begått relativt ufarlige handlinger, særlig tyverier. Dermed ser vi klart at bruken av fengselsstraff har klassekarakter. Den klassepregede utforming av straffelovgivning og straffepraksis er et hovedtrekk ved rettsvesenet.

Det fengselsvesen som arbeiderklassens dårligst stilte settes inn i, er dessuten organisert slik at det stempler disse dårligst stilte ytterligere. Tiden i fengsel er en tid i avmakt, ydmykelse og dyp usikkerhet. I de senere år har da også fangene i flere vestlige land søkt å organisere seg mot makthaverne i fengslene - mot klassejustisen og stemplingen. I en serie fengsler i Vest-Europa og USA - blant annet i Norge - har man sett omfattende runder av fangestreiker og oppstander, der fangene har framsatt sine rettmessige krav. Utenfor fengslene har kriminalpolitiske organisasjoner - i Norge KROM - støttet fangenes aksjoner og krav (se art. KROM).

Fangenes aksjoner fletter seg inn i en bredere kriminalpolitisk kamp som har pågått - f.eks. i de skandinaviske land - i de senere år. Denne kampens funksjon har i realiteten vært en generell avdekking av kriminalpolitikkens og fengslenes klas

T. M.

Se også: Kriminalitet, Straff.

Litteratur: N. Christie: De fratagbare goder, Tidsfor samfunnsforskning 1966. C. Cole: Colbert and a Century of French Mercantilism, bd. I-II, New York 1939. M. Foucault: Galskapens historie, Oslo 1973 og Det moderne fengsels historie, Oslo 1977. L. P. Olaussen: Om straff og arbeidsmarked, foreløpig upublisert manus, Institutt for kriminologi og strafferett, Oslo. G. Rusche og O. Kirchheimer: Punishment and Social Structure, New York 1939. A. Syse: Kan fengsel forsvares? Oslo 1972. C. Wilson: The Other Face of Mercantilism, i D. C. Coleman (red.): Revision in Mercantilism, London 1969.