Fangens dilemma
Begrep fra spillteorien og et nøkkelbegrep i moderne statsteori. Uttrykket stammer fra følgende anekdote. To fanger sitter i hver sin celle, og politiet sier til hver av dem: "Hvis du tyster på kameraten din og han ikke tyster på deg, går du fri og han får 10 års fengsel. Hvis ingen av dere tyster, får dere begett års fengsel. Hvis begge tyster, får dere begge fem års fengsel. Hvis han tyster og ikke du, går han fri og du får 10 år. Akkurat det samme sier jeg også til kameraten din." - For hver fange vil da tysting være det samme uansett hva den andre gjør. Begge vil derfor tyste og få fem års fengsel, til tross for at de ved å tie kunne ha klart seg med ett år.
J. E.
Se også: Gratispassasjer.


Fanon, Frantz
Fanon (1925-61), født i Martinique, Vestindia, men hans revolusjonære arbeid og forfatterskap er knyttet til Algerie og Afrika.
Fanon vokste opp innenfor den svarte middel og utdannet seg seinere som psykiater i Paris. Under Frankrike-oppholdet ble han nært knyttet til Sartre og den eksistensialistiske/dialekt-
fiske filosofi. Etter å ha vært overlege ved et sjukehus i Algerie, sluttet han seg i 1954 til den nasjonale frigjøringsfronten, FLN. Fanon hadde mange viktige poster. innenfor FLN, bl.a. som redaktør for "El Moudjahid" og som FLN-eksilsregjeringens ambassadør i Ghana. Under en kraftanstrengelse like før han døde av blodkreft i 1961, bare 36 år gammel, avsluttet han sitt hovedverk "Jordens forømte". Fanons verdensomspennende betydning som forfatter og revolusjonær inspirator, har i høy grad sammenheng med masseutbredelsen av denne boka. Utenfor Afrika har innflytelsen særlig vært stor innenfor Black Power-bevegelsen i USA i 1960-åra. I Fanons forfatterskap er det en klar utvikling i emnevalg fra kolonialismens framtredelsesformer (ikke minst gjennom faglige studier av rasistisk indoktrinering og kulturell/psykisk undertrykking), til analyse av de økonomiske drivkrefter bak kolonisystemet, frigjøringskampens strategi og den formelle avkoloniseringens utilstrekkelighet. Sentralt står Fanons påvisning av kolonialismen som et totalt voldssystem, som bare kan grunnleggende omstøtes gjennom en voldelig kamp. En slik kamp har også konsekvenser for frigjøringen på det mer individuelle plan; "den skiller den innfødte av med hans mindreverdskompleks, med hans passive innstilling preget av håpløshet". Fanon er beskyldt for voldsromantikk av dem som ikke støttet den algirske frigjøringskampen, men har understreket at vold ikke var noe mål i seg selv, men et nødvendig instrument for å omstyrte et undertrykkende og umenneskelig kolonisystem.
Fanons bidrag til debatten om revolusjonær strategi, har et sterkt populistisk drag. I "Jordens fordømte" er det en nærmest religiøs lovprisning av bøndenes revolusjonære kraft, med en tilsvarende avvisning av byproletariatet som et korrumpert arbeideraristokrati. Dette er et forsøk på å gi de algirske erfaringer allmenn gyldighet, trass i de grunnleggende skilnader som eksisterer mellom jordløse bønder i et slikt samfunn med utenlandske godseiere, og et mer vanlig afrikanske mønster med småbønder som har kollektiv bruksrett til jord gjennom landsbysamfunn. I sin klasseanalyse ser Fanon dessuten ut til å forveksle det egentlige proletariat (f.eks. industri og havnearbeidere) med tjenestesjikt som er nærmere det koloniale småborgerskapet (kontorister, drosjesjåfører o.l.)
Selv om Fanon er kritisert fra marxistisk hold for å tale mer i mytiske termer om folket og bøndene enn om parti, stat og klasse, er det bred oppslutning om hans skarpsindige og profetiske beskrivelse av den "falske avkolonisering" omkring 1960. Det er et underutviklet bursjoasi som her overtar taburettene, og "som i sin streberaktige selvbeundring har vært overbevist om at det med fordel kan erstatte det europeiske bursjoasiet. Men når det vel er kommet på plass og skal forvalte uavhengigheten, oppdager det at det står med ryggen mot veggen, hvoretter det blir grepet av panikk og bønnfaller det forhenværende moderland om hjelp". I denne del av sitt forfatterskap har Fanon levert både en ramme for teoretisk forståelse og et inspirerende politisk grunnlag for de krefter som arbeider for en reell frigjøring, i innsikt om at "utbyttingen kan ha både et afrikansk og et arabisk ansikt".
T. L. E.
Se også: Algerie-krigen.

Litteratur: F. Fanon: Jordens fordømte, Oslo 1967. D. Caute: Frantz Fanon, Oslo 1970.


Far
"Far" er en slektskapsposisjon som innehas av menn. Posisjonen far forutsetter de komplementære, utfyllende, posisjoner barn (sønn/datter) og mor. Samme person innehar flere slektskapsposisjoner. En far til et barn er alltid selv barn av en annen far. I overført betydning står far i vesten for en fjern, autoritær og beskyttende person. Kristendommens gudsbegrep ser Gud som menneskenes far. Han representeres på jorden av presten som også kalles for far eller fader.

Biologisk far/sosial far
I biologisk forstand har alle barn en far, men farskapet dekker forskjellige kulturelle, sosiale, økonomiske og følelsesmessige forhold. I vårt samfunn er grunnlaget for farsrollen biologisk. Den sosialt anerkjente far (pater) forutsettes å være den som har befruktet moren (genitor). Dette sier vi er den "virkelige" faren. I enkelte kulturer er det av mindre betydning hvem som er barnets genitor enn hvorledes rettigheter overføres og barnefostring organiseres. Hvis kvinner har flere seksuelle kontakter, kan ikke farskapet med sikkerhet fastslås. Dessuten kan folk i andre kulturer ha ulike oppfatninger om mannens og kvinnens rolle i forplantningen. For noen er det ånder som befrukter mo Mannens rolle er bare å rydde vel for åndene. For andre er barnet bare i slekt med faren. Kvinnens rolle er å være "rugekasse".
I alle samfunn er imidlertid en fødsel som regel forbundet med utpeking av en far til barnet. Ekteskapet kan være monogamt eller polygamt, av livslang varighet eller kunne avbrytes uten videre, innebære felles økonomi eller fortsatt økonomisk uavhengighet. Alment kan det likevel defineres som en avtale mellom to parter som legitimerer de barn den ene føder. Formelt farskap kan således knyttes til ekteskapet. Men innholdet i farsrollen er varierende. Et ekstremt, men illustrerende eksempel utgjør nuerne i Sudan. Der kunne en rik kvinne gifte seg med en annen kvinne og dermed bli "far" til hennes barn. Nuerne har et farsrettslig slektskapssystem. Barn som hadde en kvinnelig "far" tilhørte hennes slektsgruppe og fikk tildelt produksjonsmidler, kyr, gjennom henne. De andre funksjonene ble fylt av ulike menn i slektsgruppen. Vi ser således at det vi er vant til å regne som farsfunksjoner kan fylles av flere personer, og at den formelle far endatil i enkelte tilfeller kan være en kvinne.Trekk ved det vi i vårt samfunn regner som morens rolle kan tilhøre farsrollen i andre kulturer. Mest kjent er beskrivelsene av familieroller i morsrettslige hakkejordbrukssamfunn. Morsrettslige slektskapssystemer er ikke motsatsen til de farsrettslige - idet rettigheter til jord tildeles gjennom kvinner og ikke fra kvinne til kvinne. En gutt arver mors bror, og denne er den autoritære og disiplinerende "farsfigur". Faren tilhører en annen slektsgruppe enn barna. Hans forhold til barna er preget av mildhet, ettergivende kjærlighet og hengivenhet, trekk som vi i vårt samfunn forbinder med moren og kanskje med bestefaren. Hva farsrollen innebærer økonomisk, sosialt, kulturelt og følelsesmessig har sammenheng med samfunnets produksjonsmåte på det historisk gitte tidspunkt. Morsrettslige slektskapssystemer finnes hovedsakelig i enkle jordbrukssamfunn. Farsrettslige slektskapsfinnes bl.a. hos nomader og plogjordbrukere.

Arbeidsdeling i barnefostring
Det å være far dreier seg om seksualitet, overføring av rettigheter (arv, avstamning og suksesjon, etterfølge) og barnefostring. I barnefostringen kan det skilles mellom indirekte arbeid for barn (skaffe mat, klær, husly) og direkte arbeid for barn. Det direkte arbeidet for barn har både en praktisk side (pleie, tilsyn, gi føde, lære fra seg) og en følelsesmessig side. Det følelsesmessige arbeidet består av kvaliteter i samværet mellom barn og voksne. Følelsesmessig innhold i barns oppdragelse varierer mellom ulike kulturer.
Det er en tendens til at mer av det indirekte arfor barn tildeles menn og at mer av det direkte praktiske og følelsesmessige arbeidet tildeles kvinner i alle kjente samfunn. Faren og mannen er en fjernere figur for barna enn moren og kvinnen. Faren har imidlertid som regel et annet forhold til sønner enn til døtre. Sønnen blir lært opp i menns virksomheter av far (i morsrettslige samfunn av mors bror). Han skal en dag overta den eldre mannens posisjon i samfunnet. Men de første 5-6 årene har moren eller en annen kvinne ofte det største ansvar for det praktiske og følelsesmessige arbeidet med barn av begge kjønn. Det har vært hevdet at den kjønnsbestemte arbeidsdelingen preger gutters og pikers personlighetsutvikling på ulike måter. Mens piker i de fleste samfunn synes å gli "naturlig inn i rollen som kvinne" og "lillemor" i nær kontakt med moren, blir gutten mann ved løsrivelse fra moren, selvfornektelse av det kvinnelige og kamp for å bli akseptert av far/farsfigur/kamerater. Disse prosesser betyr kanskje at menn blir integrert horisontalt i samfunnet gjennom rivalisering med andre menn, mens kvinner blir integrert vertikalt gjennom intime og personlige avhengighetsforhold til andre. Den kjønnsbestemte arbeidsdelingen er på mange måter kjernen i kvinneproblemet. Morens arbeid er mindre samfunnsmessig enn farens. Hun er mer avhengig og har mindre autoritet og makt enn faren. Patriarkatet eller farsherredømmet er betegnelsen for den almene tendens til å tildele moren og kvinnen mindre go makt og prestisje enn faren og mannen. Opphevelsen av patriarkatet krever opphevelse av den kjønnsbestemte arbeidsdelingen i barnefostringen.

Farsrollen i senkapitalismen
Farsrollen i det senkapitalistiske industrisamfunnet er under stadig endring. Dessuten er det store regionale og klassemessige variasjoner. Det finnes få kunnskaper om farsrollens særegne utforming i ulike miljøer. Undersøkelser tyder på at arbeiderklassefaren er mer familieorientert enn middelklassefa Middelklassefaren har større muligheter for å
"realisere seg selv" i sitt yrke, mens for arbeier verdien av yrkesarbeid å bringe hjem en inntekt til familien. Arbeidet i produksjonen synes meningsløst; i det private familielivet realiserer arbeiderklassefaren seg selv. Det ser også ut som om arbeiderklassefaren i teorien har en mer rigid oppfatning om kjønnsroller i familien, mens
han i praksis deltar mer i barnefostring enn middelklassefaren. Sosialisering i arbeiderklassefamilien er preget av verdier som lydighet, renslighet og disiplin, mens det i overklassen og mellomlagene legges mer vekt på den individuelle personlighetsutvikling. Disse sosialiseringsverdiene henger sammen med de ulike roller barna senere vil fylle i produksjonen.
For alle klasser er farens rolle i familien fremdeles preget av følgende funksjoner: 1. oppgaven som forsørger, 2. disiplinerende oppgave i det direkte arbeidet med barna. Faren er samfunnets rei familien. Oppgaven som forsørger medfører først og fremst arbeid utenfor familien. Det ser ikke ut til at mødres deltagelse i produksjonen og bidrag til familiens forsørgelse med nødvendighet medfører at fedre deltar mer i det praktiske og følelsesmessige arbeidet med barn. Tidsnyttingsdata fra Norge viser at fedre gift med kvinner i lønnet arbeid ikke deltar mer i husstell og barnefostring enn fedre gift med fulltids husmødre. Den dobbeltarbeidende kvinnen er også kjent fra land som Sovjet og Finland hvor gifte kvinners deltagelse i produksjonen er langt høyere enn her.

Den skilte far
Grunnlaget for farsrollen er biologisk, men ekteskapet avgjør tradisjonelt en fars rettigheter og plikter. Det er nå på tale å gi den "papirløse" far samme status som den gifte far hvis han lever sammen med moren. Men fremdeles vil den ugifte far uten samliv med moren kun ha bidragsplikt og ingen samværsrett med barnet. Etter en skilsmisse kan hele familiens situasjon være vanskelig. Hvilke konsekvenser skilsmissen får for mann, hustru og barn avhenger av klasse og personlige ressurser. Det normale er at moren beholder foreldreretten over barna og bruks- eller eiendomsrett til familiens bolig. Mange skilte fedre finner seg selv uten råd til annet enn en hybel. Bidragsplikten begrenser muligheten for livsutfoldelse og for å stifte ny familie. Samværsretten til barna dreier seg vanligvis om en ettermiddag i uken og annenhver helg. Med en dårlig bolig har han få muligheter til avslappet samvær med barna. Han er tvunget til å ta dem med ut på kino, restaurant osv. Hvis moren saboterer hans forhold til barna, blir samværsretten lett en papirbestemmelse.
At skilsmisse under dagens forhold kan være kritisk for arbeiderklassemannen tyder innleggelsene i mentalsykehusene på. Det er ofte i denne faav livet at menn blir lagt inn på hospital eller går "nedenom og hjem", f.eks. som alkoholikere og uteliggere.
I 1970-årene ble det stiftet en forening av skilte fedre som arbeider for å bedre farens stilling etter en skilsmisse, økonomisk og med hensyn til foreldremyndigheten. Blant kvinner i den nye kvinnerår det uenighet om i hvilken grad de vil støtte fedrene i deres krav. På den ene siden henger en styrkning av fedrenes rettigheter logisk sammen med kravet om økt deltagelse i barnefostringen fra fedre innen ekteskap og samliv. I den grad fedre faktisk tar over ansvaret for barnas fysiske og følelsesmessige utvikling, bør tildeling av foreldremyndighet ved samlivsbrudd ta hensyn til dette. På den annen side er dette ett av de få feltene hvor kvinnen står sterkt. Med dårligere utdannelse, avbrutt yrkeskarriere på grunn av omsorg for barn og ulik lønn, står kvinner så svakt, mener mange, at de ikke har råd til å begynne kampen med å gi fra seg rettigheter. Skilsmisse må i dag sees som en normal foreteelse. Når kvinnen og mannen har økonomiske og utdannelsesmessige ressurser, blir konsekvensene mindre kritiske. Den modne mann kan stifte ny familie med en kvinne mye yngre enn ham selv. "De nye matriarkene" har enslige kvinner fra mellomlagene med barn, utdannelse og god stilling vært kalt. Denne nye familieformen og kvinnerollen begynner å avspeile seg i dameblader (f.eks. det svenske Femina) og TV-programmer. For barna blir far fjernere enn før, og stabile kontakter med voksne menn som kan erstatte ham, er det vanskelig å opprette og vedlikeholde. Oppdragelsen blir morssentrert i enda høyere grad enn tidligere. For kvinnene betyr dette en frigjøring fra mannlig autoritet og økonomisk avhengighet. Dobbeltarbeid har de også innen ekteskapet. Men det representerer også en forsterkning av den kjønnsbestemte arbeidsdelingen i barnefostringen.
Det er således mange ulike tendenser i den utvikling farsrollen gjennomgår for tiden. Ved den økende skilsmisseprosent blir hans rolle mer perifer (i utkanten), samtidig som han innenfor ekteskap og samliv søkes dradd mer inn i det praktiske og følelsesmessige arbeidet med barn.

Endring av farsrollen
En grunn til å arbeide for å endre farsrollen er barns behov for nære og kjærlighetsfylte kontakter med både voksne menn og kvinner. Barn er i dag undertrykte og isolerte i små familieenheter, fullavhengige av en eller to personer. Barnepsykologene ser den overbelastede mor og den perifere far som årsak til mentale forstyrrelser hos barn. En annen grunn til å endre farsrollen er kvinners krav om å bli avlastet for noe av ansvaret for dermed å kunne delta i yrkesliv og politisk arbeid. Fedrene selv ser ut til å være mer forbeholdne. Det høres få høylytte kamprop om endelig å fravriste mødrene noen av gledene ved det nære fellesskapet med barn. At fedrene vil bedre sin stilling ved samlivsbrudd, betyr ikke nødvendigvis at de vil endre sin rolle og ta på seg mer ansvar innenfor samlivet. Fedrene står sterkest på de områder i samfunnet som gir størst økonomisk uavhengighet, makt og prestisje. Det er kanskje naivt å vente at den som innehar privilegier skal gi dem fra seg uten kamp. På den annen side er det grunn til å se også fedrene som undertrykte. Mannens personlighet forkrøples fordi han ikke får anledning til å utde følelsesmessige sider ved sin personlighet i nært forpliktende fellesskap med barn. Han utvikler ensidig de "sterke" sider ved sin personlighet. Kvinnen utvikler ensidig de "myke" omsorgsverdier. Det finnes noen få eksempler på fedre som tar seg av barna mens de er små, eller på andre måter utformer en farsrolle med et nærere forhold til barna enn det som er vanlig. Ofte skjer dette i forbindelse med mer kollektive bo- og samarbeidsformer. Disse spredte tilfellene kan sees som sosiale eksperimenter om enn i liten skala og peker fremover. Flere typer krav kan tenkes stilt for å endre farens rolle. Faren må få tid til å være sammen med barna. 6-timers arbeidsdag for alle kan gi alle voksne mennesker anledning til både å delta i produksjonen og til å påta seg ansvarsoppgaver i familie og nærmiljø. Det diskuteres også hvorvidt lønn fra staten for å stelle barn, vil bidra til at fedrene like ofte som mødrene påtar seg dette arbeidet. Motstanderne av dette kravet hevder at barnestell-lønn vil befeste det rådende kjønnsrollemønster hvor far går på jobben og mor er hjemme.
Et viktig spørsmål gjelder innholdet i den tiden far tilbringer sammen med barna. Det skarpe skillet mellom produksjon og "privat" familieliv gjør for det første at faren kan være sliten når han er sammen med barna. For det annet blir barna isolert fra samfunnsmessig arbeid. Kontakten mellom foreldre og barn kunne tenkes i større grad å dreie seg om arbeidsoppgaver som gir barna anledning til å delta i de voksnes verden. Samvær basert på reelle arbeidsoppgaver er ikke uforenlig med visjoner om myke, levende, varme, kjærlige, avslappede menn som har overskudd til å leke, gråte, le og være alsammen med barn. Denne faren har både "sterke" og "myke" egenskaper, både trekk som tradisjonelt regnes som maskuline og trekk som tradisjonelt regnes som feminine.

Faren eller samfunnet?
Blant sosialister i mange land har det vært nærliggende å betone samfunnets ansvar for barnas opp Alexandra Kollontay ville for eksempel helt erstatte farens rolle (bortsett fra selve forplant med statlige tiltak. Formålet var å frigjøre kvinnene seksuelt og økonomisk. Alexandra Kollontay kunne ikke forutse utviklingen i senkapitalismen. For det første er det utviklet sikre prevensjonsmetoder som teknisk sett gjør det mulig for kvinnene å oppnå full kontroll over sin egen reproduksjon. Dessuten er det i dag faktisk en tendens til at stat og kommune organiserer og effektiviserer barnefostringen ved å bygge barnehager og daghjem. Årsaken til dette er dels at det har vært behov for kvinnelig arbeidskraft, dels de kamper som har vært ført for å få slike institusjoner. Kampen for daginstitusjoner er ennå like aktuell. Men det behøves en diskusjon av forholdet mellom kortsiktige og langsiktige mål. Den samfunnsmessige effektivisering av barnefostring skjer på kapitalens premisser med institusjoner og spesialister. Samfunnets ansvar for barna kan også i et mer langsiktig perspektiv bety at vi alle har ansvar for hverandres barn. For at dette skal bil realisert, må produksjon og barnefostring organiseres i nærmiljøer som er større enn kjernefamilien, men fremdeles så små at det er mulig å ha oversikt og medbestemmelse for den enkelte. Enhver person i nærmiljøet, både barn og voksne, har ansvar for alle de andre. Slike nærmiljøer fordrer dyptgripende endringer av produksjonslivet. Det blir plass for mange av dem som i dag støtes ut. De sosiale forskjellene mellom barn, voksne og gamle blir mindre betydningsfulle. Det blir også mindre betydningsfullt enn i dag hvem som er barnas biologiske foreldre. Det er en naturlig del av rollen for alle voksne mennesker å ha omsorgsforpliktelser overfor barn, syke og gamle ved siden av yrkesarbeid. Alle voksne blir i denne forstand foreldre til barna i nærmiljøet. Fedre og mødre blir mer hele personer fordi de får anledning til å utvikle både "sterke" og "myke" egenskaper. Spørsmålet blir hvordan vi i dag skal leve våre liv og formulere krav som viser hen mot de langsiktige mål.
M. G.
Litteratur: H. Holter m.fl.: Familien i klassesamfunnet, Oslo 1975. E. Grønseth: Familie, seksualitet og samfunn, Oslo 1972. M. Rosaldo og L. Lamphere: Woman, Culture and Society, Stanford 1974.


Faredag
Faredag (eller flyttedag) var den dagen da en tjener eller en som leide jord eller husvære kunne eller måtte flytte etter oppsigelse fra en av partene. I regelen var tidspunktet april og oktober med lokale variasjoner, både i byer og på landet. Vanligste faredager var 14. april (sommerdag) og 14. oktober (vinterdag).
Oppsigelsestiden har vanlig vært om lag tre måneder. Husmenn måtte oppsis innen 29. september (Mikkjelsmesse) for flytting på vårens faredag. 14. april ble ofte tatt som selvfølgelig opphør av tjenesteforhold og gårdsarbeide hvis ikke noe annet var avtalt.
Faredagsinstitusjonen var knyttet til sesongi arbeidslivet og dermed til arbeidskraftsbefor eiendomsbesitterne. Fram til 1854 var det plikt til å ta tjeneste for den store gruppen eiendomsløse i bondesamfunnet. Tilgang på arbeidskraft og lønn ble regulert i jordeiernes favør.
Opp imot vår tid foregikk festingen av tjenere dels ved markedspregete ordninger. 14. april skaffet f.eks. mange Bærumsbønder tjenestefolk (særlig kvinner) ved å beskue den ledige arbeidskraft på Strømsø torg i Drammen ("Jentemarken"), omtrent som kjøp av annet utstyr.
I vårt århundre kom det offentlige og private festekontorer, blant annet i Oslo. Tjenesteforhold, leieforhold og lignende er etter hvert blitt regulert ved lov. Men markedet eksisterer, og "faredager" er det hele året.
J. E. M.



Fasade
Yttervegger til hus har funksjoner, men gir også informasjon. De forteller noe om hva et bygg skal brukes til, av hvem og på hvilken måte. Utsidene defineres av - og er selv med på å definere - det samfunnet de grenser opp mot. I mange kultbygg (bygg for religiondyrkelse) skilles forsidens og baksidens verdi klart fra hverandre: forsiden står fram for alles blikk, baksiden gjemmes i en sone som for de fleste er utilgjengelig eller ubemerket. Forsiden bærer kultens budskap til menigheten. De arkitektegnene som formidler dette budskapet, blir ikke lest på samme måte av samfunnets ulike klasser og lag. Mange tegn er bare forståelige for de innvidde, men selv de som forstås av alle, oppfattes ikke på samme måten: En dør er en dør. Men hovedportalen i domkirkens vestside kan ofte være tilgjengelig bare for presteskapet og hoffet. Folk ellers er henvist til en mer beskjeden inngang. Villaens entre er til for herskapet, tjenerskapet skal beseg av baktrappen. "Tegn" som mottar den ene, avviser den andre. Arkitekturens språk taler om maktforhold.
Ordet fasade (av latin "facies": ansikt) betegner husets utsider, særlig forsiden. Fasadebygging slår igjennom i Europa på barokktiden hvor eneveldet og kirken søker å legitimere sitt herredømme gjennom en utstrakt representativ byggevirksomhet. Fasade betyr "skueside", og det i dobbel betydning. Den er den siden som stilles til skue, som hører offentligheten til, og det er herredømmets ansikt som holder undersåttene under oppsyn. (Barokkslottets forside hadde til oppgave å utelukke: Foran og bak var samfunnsmessig atskilte verdener. Slottets bakside, vendt mot parken, dannet en festlig og beskyttende ramme rundt hoffets seremoniell.)
Den borgerlige revolusjon gikk til å begynne med til angrep på føydalismens dyrking av fasaden. Men borgerklassen kunne ikke innfri sitt løfte om et offentlig rom som var åpent for alle. Den nøyde seg med tilsynelatende å nøytralisere arkitekturens språk til å bli den skjønne kunstens tale som var rettet til hele menneskeheten. Arkitekturen skulle kunne nytes av alle som bilde, men ikke brukes som felles handlingsrom for alle. Derfor blir husets betydningsbærende frontside mot gaterommet til arkitekturens egentlige, kunstneriske oppgave. Fasadene gjenspeilet den borgerlige klassens historiske seier som Innsatte den til historiens herre. Borgerklassens raske vekst i materiell rikdom og makt skulle forhøyes ytterligere av en åndelig rikdom som disponerte over historien som skattkammer. Fasadene i de nye bykvarterenes gaterom ble monumentale utstillingsvegger som ble smykket med stilsitater fra hele arkitekturhistorien som selerstrofeer. Denne "historismen" var selv et tegn på en framskreden fremmedgjøring overfor historien, men var god nok for maktens tale: Innad i eget land for å skremme proletariatet med den herskende klassens dannelsesprivilegium. Utad for synlig å stadfeste industristatenes menneskerett til å utplyndre middelhavslandenes historiske kulturrikdommer ved å utgi dem som sin kulturelle arv.
Den "nye arkitekturen" som stod fram ved århundreskiftet, ville bryte radikalt med fasadearkitekturen. De nye industrimaterialene og byggemetodene gjorde det overflødig at ytterveggene skulle bære bygget. Den håndverksmessige utføringen av fasadene var arbeids- og kostnadskrevende. De teknologiske og økonomiske innvendingene mot fasadearkitekturen ble forsterket av en moralsk og estetisk argumentasjon: Fasaden gjaldt ikke lenger som byggenes ansikt, men som deres maske, en utvendig forkledning uten samsvar med det indre i dagens hus. En ny arkitektur som skulle forene form og innhold, måtte bygges innenfra og ut. Det var grunnrisset til nye menneskeverdige boliger som skulle bli arkitekturens hovedoppgave. De ornamentale gatefrontene til storbyenes boligblokker som skjulte bakgårdenes slum, ble sett som selve legemliggjøringen av borgerskapets ideologi. Dette trer tydelig fram i billedkunsten, hvor fasaden ble til et viktig motiv på samme tid som den nye arkitekturen krevet den avskaffet: Surrealismen og nysakligheten viser fasadene som kulisser i et livløst rom. Men fasadebyggeriet er seiglivet under den kapitalistiske vareproduksjonen fordi det er bytte-, ikke bruksverdien, som krever den skjønne forkledning. Fyrst Potemkins beryktede landsbyer som bare bestod av kulisser som dekket over elendigheten, er seinere gjenoppstått i Las Vegas.
Krigens herjinger, etterkrigstidens gjenreisning og byfornyelse har mange steder i Europa rensket bybildet grundigere enn den nye arkitekturen hadde drømt om. Men etter hvert ble det klart at renselsesaksjonen steriliserte bybildet og gjorde det fattig. Proflttbyggeriet var i ferd med å utslette våre byers historiske ansikt for godt og undertrykke ethvert uøkonomisk overskudd av arkitektonisk fantasi. Men de framgangsmåter for å forskjønne og bevare byene som ensidig støtter seg på formalistiske vurderinger, er ingen virkelige botemidler på denne utarmingen. Et større mangfold av arkitektoniske former garanterer ingen større menneskelig rikdom i våre miljøer. Det er fåfengt bare å holde på fasaden: bilder forblir stumme så lenge den samfunnsmessige praksis ikke stemmer overens med dem.
J. B.
Se også: Arkitektur.


Fascisme
Fascisme som reaksjonær borgerlig bevegelse med bred folkelig appell oppsto i Europa mellom første og andre verdenskrig. I alle land ble fascistiske partier dannet, under klar gjensidig etterligning, og i en rekke land vant disse partiene tilslutning tilstrekkelig til å gi dem innflytelse. I Italia (1922) og Tyskland (1933) kom fascistiske regimer til mak I Spania, Portugal, Østerrike, Romania og Ungarn var fascistpartier virksomme i dannelsen av pro-fascistiske regimer. I Frankrike, Belgia og Finland deltok disse partiene i ytterliggående, skjønt kortvarige, støt mot arbeiderbevegelsen. Bare i Skandinavia, Nederland og Storbritannia var oppslutningen liten.
Over alt var fascismen i mellomkrigstiden en nydannelse, som i militariserte formasjoner brøt inn i de tradisjonelle konservative partiene og tiltrakk seg særlig de unge i kampen for fedrelandet, mot marxismen og jødedommen.
En generell definisjon av begrepet fascisme må derfor ta utgangspunkt i de historiske erfaringene fra 1920- og 30-årene og søke de almene trekk i utviklingen da. Vanskelighetene med å isolere disse spesielt fascistiske trekkene fra nasjonale komponenter som også fantes i andre bevegelser, har gjort fascisme-begrepet omstridt. Arbeiderbevegelsens splittede og skiftende holdninger i samtiden har dessuten gjort det politisk kontroversielt. Det eken rik, men noe motsetningsfylt litteratur om fascismen; ingen akseptert teori, men et utall av delvis motstridende oppfatninger. Den følgende framstilling sikter mot en teoretisk avklaring snarere enn en historisk framstilling.

Fascismen og staten
Som utgangspunkt må en avklare hva fascismen både som doktrine, læresetning, og bevegelse rettet seg mot. Den rettet seg mot staten. Den var en lære om stat og statsmakt, ikke en teori om histo som marxismen, eller om økonomisk velstand, som liberalismen. Som politisk bevegelse rettet den seg mot makten i staten. Som regime grunnla den en statsform, ikke et samfunn og ikke en ny samfunnsformasjon. Fascistiske utopier dreide seg alle om dette, og i de fascistiske partiprogrammene var det statens styre og stell som opptok bredest plass. Hitlers "Tredje rike" var riktignok ledsaget av visse sosiale visjoner, f.eks. om bøndene som Tysklands "første stand", men disse spilte mindre rolle i forhold til bevegelsens makt-ideologi. Den norske fascistiske teoretiker Vidkun Quisling formulerte sitt grunnsyn slik: "Et folkesamfund er en levende organisme, et høiere vesen med eksistensbetingelser og mål langt ut over de enkelte personers og gruppers som til enhver tid utgjør folkesamfundet. Det er en etisk, politisk og økonomisk enhet i verdensfellesskapet, virkeliggjort statspolitisk i staten." (Se art. Quisling.)
Fascismen må ut fra dette bestemmes som en bevegelse for en alternativ statsmakt, oppstått i flerpartistater som en reaksjon mot demokratiet. "Motsetningen mellem liberalisme og kollektivisme, mellem borgerlig politikk og marxistisk politikk, behersker idag stillingen i Norge. Likeoverfor denne ødeleggende motsetning ... må det være hovedoppgaven her, etter de borgerliges teser og sosialismens antiteser, å samle noget tredje og høiere, det som er livsviktig og livsnyttig i de to motsetninger ... " (Quisling, 1933).
Ut fra dette kan fascismen skilles fra andre høyre-regimer. Militærdiktatur i land med svakt utviklete borgerlig-demokratiske institusjoner er ofte kommet til makten uten at noen spesiell fasbevegelse har vært virksom. Enkelte militærdiktaturer har nok hatt fascistiske anstrøk, enten i opphav eller i politisk praksis. General Primo de Riveras diktatur i Spania 1923-30 var i en viss grad bygd etter modellen fra Mussolinis Italia. Hans etterfølger, general Franco (1936-75), ble hjulpet fram av en fascistisk bevegelse, som i perioder spilte en så stor rolle i regimet at det er berettiget å se det som i hvert fall delvis fascistisk. Juntastyret i Hellas 1967-73 hadde tilsvarende trekk. Pinochets Chile etter 1973 har enda flere fascistiske trekk. Overgangene er mange, typene av høyre-regimer derimot mulig å holde fra hverandre.
Fascismen som uttrykkelig antidemokratisk gjør det også uberettiget å tale om "fascisme" i forbindelse med repressive tiltak i sosialistiske land, som i Sovjetunionen under Stalin eller senere partiledere. Det er som en del av borgerlig politikk i kamp mot arbeiderklassen at fascismen oppstår. I de land der det foreligger valgdata for fascismens oppslutning, spesielt i Tyskland før Hitlers maktovertakelse, viser materialet at fascismen hadde en utpreget borgerlig rekruttering. Det eneste borgerlige parti som motsto Hitler var det katolske Zentrum, forløperen for Kristelig-Demokratene i Vest-Tyskland.

Partiet og ideologien
Den fascistiske bevegelse, bæreren av fascismens ideologi, kan følges i ubrutt linje fra rundt 1890-årene og framtil de nyfascistiske bevegelsene i 1960- og 70-årenes Tyskland og Italia. Den historiske utkrystallisering av bevegelsen til partier fant sted i de kaotiske forhold i Sentral-Europa etter første verdenskrig. Kovensjonelle borgerlige tanken om stat og nasjon ble tilført ytterliggående militære autoritetskrav og ekstrem nasjonalisme. Politiske kampformer ble utviklet etter militære standarder. Fordommer som etablerte partier forsøkte å holde fra livet som irrasjonelle og spilti politikken, ble hovedemnet i den politiske debatten: Handelsstandens anst for storkapitalen, bøndenes for hypotekgjelden, alles skrekk for marxismen som en "gift" og for jødene som det nasjonale fremmedelement. Kautsky beskrev treffende den raskt voksende antisemittismen i Tyskland som "middelstandens sosialisme". I 1920 forelå denne psevdo-sosialisme organisert i det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, NSDAP, med Adolf Hitler som leder.
Det fascistiske partiet utviklet en lederstil i uttalt kontrast til demokratiet, med en Fører (Duce, Führer, Jefe) som ubestridt leder og med kommandoforhold etter militære prinsipper (førerprinsippet). Stor vekt ble lagt på visuelle effekter, med fingerte masseopptrinn som oversteg arbeiderbevegelsens, som de var utviklet etter forbilde av. Der fascismen kom til makten, ble det lagt vekt på en imponerende arkitektonisk utforming av offentlige bygninger i kolossale dimensjoner. Den romerske folkeforsamling, med dialogen mellom "massen" og føreren, ble opphøyd til ideal.
Det er omdiskutert hvor langt antisemittismen skal gis plass som bestemmende for fascismens ideologi. Enkelte har villet underordne den en mer generell tendens til "syndebukkfilosofi" eller almen forakt for svake grupper. Dette synes ikke å være en tilfredsstillende forklaring. Antisemittismen i bevegelsen kunne variere noe fra parti til parti, men var i alle til stede som den helt universelle tendens til rasisme som må ses som et bestemmenende kjennetegn ved fascismen: Forestillingen om rasen som et prinsipp i historien. Antisemittismen var således ikke framme i Italiensk fascisme i 1920-årene. Først under påvirkning fra Tyskland ble raselover innført, men da på bakgrunn av fascårelange agitasjon for romersk og Italiensk forrang i forhold til omliggende folkeslag. I norsk fascisme ble jødehetsen også forholdsvis sent opptatt. Først i 1935 svingte partiet NS over til en åpen antisemittisk agitasjon. Men antisemittene hadde utgjort en fraksjon av partiet helt siden stiftelsen i 1933, og Quislings bok "Russland og vi" (1930) var rasismen opphøyd til historisk forklaringsprinsipp. Da forholdene våren 1935 lå til rette for en radikalisering av NS, ble antisemittismen spilt ut for fullt som den sak partiet søkte å skille seg fra alle andre på.
Samlet sett må rasismen betraktes som en selvstendig ideologisk komponent i fascismen. Hvilken veg isse veg rasefordommene rettes, kan variere. Klassisk fascisme var gjennomsyret av antisemittisme og betraktet jødene som den Inkarnerte motsetning til blodets og jordens enhet, en sentral forestilling i all
fascisme. Selv i Japan, et land uten jødisk befolkningsgruppe, hadde 1930-årsfascismen et slikt innhold. Nyfascismen etter andre verdenskrig har i høyere grad vendt seg mot innvandrere og fremmedarbeidere. National Front, det britiske nyfascistiske partiet, var i slutten av 1970-årene om lag like sterkt som British Union of Fascists i 1930årene. Men fra å angripe jødene, har bevegelsen gått over til utfall mot innvandrerne fra det tidligere britiske samveldet.
Ideologiens grunnlag i borgerlige fordommer, blandet med småborgerlige kjøpmannsverdier og aggresjon fra grupper som er sosialt utilfredse, har til alle tider gitt fascismen et preg av mer eller mindre nostalgisk protest mot utviklingen. Særegent for mellomkrigstiden var at denne bevegelsen oppnådde en posisjon som regjeringsalternativ og det i så avanserte land som Italia og særlig Tyskland. Hvordan en irrasjonell ideologi vant fram i maktspillet i Europas mest framskredne industrinasjon, reiser spørsmålet om fascismens sammenheng med det økonomiske system i disse landene, kapitalismen.

Fascisme og kapitalisme
I de land bevegelsen vant noen makt, var det som redskap for andre interesser. Dynamikken bak fascismens seier i Italia og Tyskland viser en slående likhet på dette punktet. I en periode med krise for det borgerlige demokratiet, ble fascismen tatt i bruk som siste utveg. I begge land spilte statsoverhodet, det konstitusjonelle uttrykk for den samlete borgerlige interesse, en sentral rolle: Kong Victor Immanuel i Italia, som kalte Mussolini til regjeringssjef etter en senere oppdramatisert utenomparlamentarisk aksjon, "Marsjen mot Roma" (oktober 1922), og rikspresident Hindenburg i Tyskland, som kalte Hitler til kansler etter to andre mislykte forsøk på å løse Weimarrepublikkens krise med høyreorienterte koalisjoner (von Papen og von Schleicher) i januar 1933. Alle parter regnet med en snarlig gjenopprettelse av normale parlamentariske forhold; også kommunistpartiet hilste i Tyskland regjeringen Hitler med tilfredshet ut fra fordelen med "klare linjer" i politikken. Det fascistiske partiet viste seg imidlertid å romme andre forutsetninger enn medspillerne regnet med. Regjeringsmakten, som begge steder var fullt legalt oppnådd, ble ved gitt anledning (Matteotti-mordet 1924, riksdagsbrannen 27.2.1933) brukt til ukonstitusjonell utsjaltning av motstanderne, senere til oppheving av demokratiet og innføring av en ny forfatning, fulgt av en "nasjonal revolusjon" fra den fascistiske statsmakt. Både i Italia og Tyskland tiltrakk denne "revolusjonen" store deler av borgerskapet som et bedre alternativ enn det parlamentariske styret, slik at redskapet, ved å brukes, vant oppslutning som mål.
Denne krisen fascismen skulle løse, var i begge tilfeller en regjeringskrise utsprunget av ekstraordinære vansker med å finne arbeidsgrunnlag i nasjonalforsamlingen. I Italia hadde tollspørsmålet etter verdenskrigen sprengt det etablerte koalisjonsmønstret mellom de borgerlige partiene; i Tyskland var det siden 1930 umulig å samle noen koalisjon i det hele tatt, og regjeringen styrte på nødsforordninger for å kunne møte den økonomiske krisen med deflatoriske tiltak.
I tillegg til den akutte parlamentariske situasjon, var innflytelsen fra arbeiderbevegelsen og radikaliseringen av den viktig. Fascismen i Italia var som sosial bevegelse (17 000 medlemmer høsten 1919, 310 000 høsten 1921) rettet mot fabrikkokkupasjonen og de omfattende streikebølger sommeren og høsten 1920. Det var som leder av en i hovedsak utenomparlamentarisk bevegelse av antisosialistisk karakter at Mussolini ble kalt til statsminister. Men de sosialistiske fraksjoner av deputerkammeret, eller for den saks skyld arbeiderbevegelsen utenfor kammeret, spilte ingen særlig rolle i regjeringskrisen. Situasjonen i Tyskland ti år senere var enda mindre preget av noen mulighet for kommunistisk maktovertagelse. Arbeiderbevegelsen hadde synkende innflytelse. Kommunistpartiet tok stemmer, i hovedsak arbeidsløses, fra sosialdemokratene, men nærmet seg ikke av den grunn noen revolusjonær tilstand. Som anvendt kriseløsning kan derfor fascismen vanskelig sies å være vendt direkte mot arbeiderbevegelsen. Snarere var den et redskap i en parlamentarisk systemkrise som følge av økonomisk sammenbrudd. Likevel var antisosialismen bevegelsens kanskje mest sentrale politiske ressurs. Mussolini og Hitler kom begge til makten på en bølge av skremsler om sosialistfaren. Bolsjevikspøkelset ble også den sentrale rettferdiggjøring av at de fascistiske regimer ble sittende med makten. Selv i sine fortrolige samtaler med generalene ble Hitler aldri trett av å framheve kommunismen som den store fare for Tyskland, noe som ikke var tilfelle i 1933 og slett ikke i 1939 eller 1941.
Spørsmålet om sammenhengen fascisme-kapitaldiskuteres ofte som et spørsmål om de finansforbindelser mellom storindustri og fascistiske partier. Undersøkelser fra Tyskland viser at næringslivet Ikke støttet Hitler mer enn de borgerlige partier, og at storindustrien heller foretrakk en regjering von Papen enn en regjering Hitler. Men også NSDAP mottok støtte, og i hovedsak sluttet konsernene opp om den nye "nasjonale" regjering av 30. januar 1933, der forøvrig von Papen var Hitlers visekansler. I de fleste andre land var støtten fra næringslivet mer tilfeldig. I Storbritannia satset Føreren Oswald Mosley sin meget omfattende familieformue på å bygge opp "The Blackshirts" (svartskjortene). I Norge var NS i kronisk pengeknipe, som de fleste andre partier, til tross for sympati fra framtredende forretningsmenn som Freias direktør Johan Throne Holst og godseier Harald Løvenskiold. Støtte til fascistpartiet synes i de fleste tilfeller å ha blitt gitt som mer tilfeldige bidrag til de borgerlige aktivister. Noe selvstendig forhold til storindustrien eller storkapitalen synes i hvert fall ikke fascismen å ha eller å ha hatt. Når Komintern på sin 7. kongress i 1935 lanserte tesen om at fascismen var det samme som storborgerskapets eget terroristiske diktatur, var det med adresse til det fascistiske regime, ikke til partiet som sosial eller politisk bevegelse.
Sosialt var fascismen mer en middelstands- og småbedriftsideologi enn en bevegelse til fordel for kapitalismens avanserte former. Men selv dette trekk var uklart og kunne endres av opportunistiske hensyn. NSDAP la i løpet av årene 1934 og 1935 helt om sin politikk i så måte. Partiets venstrefløy, som i mange år hadde drevet en intens anti-kapitalistisk agitasjon og hevdet en ikke-marxistisk sosialisme som bevegelsens innhold, ble likvidert gjennom massakrene av 30. juni 1934. Partiets middelstandsorganisasjoner, som hadde spilt en stor rolle for rekrutteringen i årene 1930-33, ble dels oppløst, dels underordnet et sentralisert, storindustrielt planleggingshierarki. Ikke noe fascistparti har siden lagt fram og stått på et bestemt program utgått av spesielle gruppers interesse. Ideologien er tvert Imot en negasjon av interessegruppers legitimitet.
Og den eneste generelle støtte til kapitalistisk produksjon som fascistpartiene kan sies å uttrykke, er den alminnelige forpliktelse til å verne den private eiendomsrett.
Det er ut fra dette vanskelig å stille opp noen holdbar teori om sammenhengen mellom fascisme og kapitalisme på økonomisk nivå. Fascistiske regimer kan ikke sies å ha vært noen "nødvendighet" for industrikapitalismen som sådan. Sammenhengen må begrenses til det politiske nivå. Her kan det være gode grunner for å se fascismen som et krisealternativ i situasjoner der de økonomiske konjunkturene i ekstraordinær grad splitter de borgerlige partiene og ødelegger deres basis for en parlamentarisk styreform. Det er i tilfelle gjennom og på tvers av de demokratiske institusjonene at en økonomisk krise tvinger fram en fascistisk løsning.

Fascismens klassebasis
Fascismens utspring i samfunnets mellomsjikt har gitt grunnlag for en oppfatning av den som en "middelstandsbevegelse" av småborgere som ser sin eksistens truet både fra storkapital og fra arbei Det finnes lite belegg for en slik oppfatning. Konsentrasjonen om "middelstanden" i tysk fascisme inntil 1934 skyldtes først og fremst den alminnelige interesse for middelstandsproblemer som opptok tysk politikk generelt etter verdenskrigen. Småsparere og pensjonister, en ryggrad i den "gamle" middelstand, fikk sine midler likvidert under hyperinflasjonen i 1923. Samtidig vokste antallet funksjonærer i handel og kontor, noe som la grunnlaget for en "ny" middelstand. Begge forhold ble mye debattert, og NSDAP strakte seg etter begge velgergrupper, som alle andre partier. Fascistenes programkrav om begunstigelse av småhandlere på bekostning av varehuskjeder m.m. var således et krav NSDAP hadde felles med det katolske Zentrum.
Norsk fascisme er som tradisjon sterkt knyttet til bondenæringen. Men den sosiale basis for de 27 000 stemmene NS vant ved valgene i 1930-årene, eller for de 55 000 medlemmer partiet med tysk hjelp vervet under okkupasjonen 1940-45, varierte fra område til område. Fra skogbygdene på Østlanforeligger eksempler på at NS vant oppslutning som sosial protestbevegelse blant småfolk. Quislings suksess i Telemark (9 % på fellesliste med Bygdefolkets Krisehjelp i 1933) peker derimot i retning av mellomsjiktet av gardbrukerne. Om NS' oppslutning i byene foreligger ingen sikre sosiale indikasjoner.
Fascismens klassebasis må derfor betraktes som alment borgerlig, uten særskilt tyngdepunkt i noen bestemt næringsgren eller mellomsjikt. At bevegelsen ofte like fullt har et visst småborgerlig preg, kommer av at fascismen på lederskapsnivå skiller seg fra de fleste andre borgerlige partier ved at det som aktivistgruppe ikke preges av tradisjonelle sosiale eller økonomiske eliter. Hitler og hans "alte Kämpfern" i NSDAP hadde en annen sosial profil enn lederskapet i de liberale og konservative partiene som NSDAP etter hvert spiste seg inn på. Medlemmene i de ulike borgerlige partiene var imidlertid ikke så ulike NSDAPs medlemmer. Og stemmene ble med tiden de samme.

Fascismen som permanent fenomen
Den fascistiske tradisjon i europeisk politikk ble alvorlig svekket gjennom aksemaktenes nederlag i andre verdenskrig. Det "nasjonale" alternativ (som bevegelsen gjerne kaller seg) har heller ikke hatt gunstige vilkår i 1950- og 60-årenes oppgangskonjunktur. At den lever videre som en tradisjon, og at den i visse tilfeller kan påregne nyrekruttering, er klart nok av begivenhetene i Vest-Tyskland og Italia, der nyfascistiske partier som NPD og MSI har oppstått, og av 1970-årenes rasedemonstrasjoner i Storbritannia, der National Front har demonstrert sin tiltrekning på arbeiderungdommen. Norsk Front i Norge, som klart hører hjemme i dette bildet, synes derimot å ha en smalere basis og en mer usikker kontinuitet til 1930-årsfascismen. Spørsmålet om fascismen "kan komme igjen" er derfor lite treffende formulert. Som rasistisk høyreaktivisme har den en sammenhengende tradisjon i europeisk politikk. Om den påny vil tas i tjeneste som kriseløsning i politikken, er forsåvidt ikke mindre sannsynlig i dag enn i 1920-årenes Tyskland.
H. F. D.
Se også: Diktatur, Fedrelandslaget, Korporatisme, Nasjonal Samling, Norsk Front.

Litteratur: R. Kühnl: Borgerskapet og fascismen, Oslo 1974. H. F. Dahl: Hva er fascisme? Oslo 1972. E. Nolte: Theorien über den Faschismus, Köln 1970.


Fattigdom
Fattigdom - hva den er, hvordan den påvirker menneskers liv, og hvordan man best kan komme den til livs - er tema som samfunnsforskere og politikere har beskjeftiget seg mye med, særlig i de siste tyve år. Meningsforskjellene er store på alle tre punkter. Hva gjelder selve definisjonen av fattigdom, strides forskere om den har en almen gyldighet eller beror på lokale forhold. Talsmenn for førstnevnte syn går ut fra at der finnes visse målbare almene behov, f.eks. til mat og husrom, som må tilfredsstilles for at ikke mennesker skal være fattige. Biologiske behov er Imidlertid et helt uegnet mål. Oppfatninger om hva som er tilstrek varierer fra kultur til kultur; en fattig amerikaner kan med inderens øyne lett fortone seg som en velstandsmann. Dessuten er det ikke i noen kultur biologiske minstemål som vi mennesker legger til grunn når vi opplever andre eller oss selv som fattige. Det som gir utslaget, er derimot våre særegne kulturelle standarder for hva som er materielle minstemål for et menneskeverdig liv. Fattigdom er således et relativt begrep. Og kategorien "de fattige" eller "fattigfolk" blir bare noe samfunnsvirkelig, som kan danne utgangspunkt for menneskelig handling, når de ulike grupper innen et lagdelt samfunn er enige om standardene og vurderingen.
Med andre ord: fattigdom opptrer bare i samfunn hvor det finnes virkelige forskjeller i materiell standard innenfor befolkningen. Steinaldermennesker var ikke fattige, for de hadde ingen bedrestilte å sammenligne seg med. Følgelig kunne de ikke oppleve sin egen knapphet. Men forskjeller alene er ikke nok til å skape kategorien fattigfolk. Menneskan prøve å skjule sin knapphet, og det er bare hvis de avsløres og deres knapphet blir kjent for andre, at de fremstår som fattige. Men selv da faller de ikke nødvendigvis i kategorien fattigfolk. En indisk asket f.eks. velger med overlegg å klare seg med så lite som mulig. Og selv ser han denne livsstil som den mest prisverdige, og hans medmennesker beundrer og ærefrykter ham. Taterens livsstil oppfattes derimot av mange bofaste som kummerlig og alt annet enn prisverdig, men hvis taterne selv har et verdisystem som priser denne stilen, er de ikke fattige i egne øyne. Det er altså bare hvis bedrestilte og dårligere stilte er enige om lav vurdering og knapphet blir sosialt nederlag og skam at den egentlige fattigdomssituasjon oppstår.
Meget tyder på at stadig flere mennesker i verden er i denne situasjon: Store befolkninger i den tredje verden, som før var stolte av sin egen kultur, ser nå seg selv som underutviklete og tilbakestående. I alle verdens større byer er det et voksende proletariat som helt kommer til kort i forhold til den levestandard de vet andre har. Og stadig flere flykter fra et liv i utkantstrøk og på landsbygda som ikke lenger tilfredsstiller deres mål for et menneskeverdig liv. Når verden således får stadig flere fattige, er det ikke fordi levevilkårene forverres så drastisk, objektivt sett, men fordi hele verden blir mer til ett lagdelt samfunn med enhetlige standarder og mål.
Hva kjennetegner fattige menneskers liv? Varierer også det med lokal kultur, eller har fattig liv verden over visse fellestrekk i livskvalitet? Den amerikanske antropologen Oscar Lewis har hevdet det siste. Han utviklet begrepet "fattigdomskultur" (culture of poverty) - en liste over 70 trekk som han antok var alment gyldige, deriblant apati, manglende evne til langsiktig planlegging, manglende familiesamhold, og mødre som familiens kjerne. Listen er aldri blitt vitenskapelig testet, og må anses bero på spekulasjoner. Dessuten kan en slik opptatthet med likheter lett ta oppmerksomhebort fra de kulturelle ulikheter, som gjør at fattigdom i Kairo og Calcutta alt i alt blir svært ulike liv. Når Lewis' begrep om fattigdomskultur likevel er blitt så betydningsfullt, beror det nok på at mange av de trekkene han nevner er iøynefallende i de fleste fattigdomssituasjoner. Men enda mer skyldes det at han er blitt tatt til inntekt for et bestemt politisk syn på hvordan man kan bekjempe fattigdom, nemlig at det er de fattige selv som må forandres fordi ondets rot ligger i dem selv, i de holdninger og vaner som utgjør deres kultur.
Enhver konkret fattigdomssituasjon, livet slik de fattige lever det, blir til ved et samspill av forhold i storsamfunnet og i de fattiges eget nærmiljø. De grunnleggende forutsetningene for fattigdom skapes ikke av de fattige selv, men av politiskøkonomiske forhold i samfunnet. Men den konkrete utforming som fattige mennesker gir livet sitt, framkommer gjennom et vell av små daglige avgjørelser som de selv tar. Denne levemåten/livsstilen er ikke naturgitt, men ett valg blant flere alternativer. Når noen eksperter hevder at forskning med sikte på å bekjempe fattigdom skal konsentrere seg om analysen av storsamfunnets politisk-økonomiske struktur, og overse fattige menneskers faktiske livssituasjon, er dette en grunnleggende feilslutning. For å kunne forutsi virkningene av praktiske hjelpetiltak for å bedre de fattiges kår som storsamfunnet iverksetter, kreves først inngående studier av de fattiges dagligliv og livsmønstre. Programmer for bekjempelse av fattigdom må bygge på en forståelse av samspillet mellom alle de faktorene som skaper denne ulykkelige livssituasjonen.
U. W.



Fattigstellet
I de eldste norske lovene var slekta kollektivt ansvarlig for de av sine medlemmer - arbeidsuføre gamle, barn osv. - som ikke var i stand til å forsørge seg sjøl. Trolig omfattet ansvaret også tjenestefolk og andre medlemmer av husholdet.
Det ble ikke plass til alle innenfor en fattigordning basert på slektsansvar. For fattige uten slektninger virket legdsordningen (husgang). Magnus Lagabøters landslov (1270) har regler for fattighjelp i form av legd. Legdsordningen var en obligatorisk lokal fattigpleie som bøndene i tinglaget sto ansvarlig for. Ordningen virket slik at bøndene - etter yteevne - hadde plikt til å forsørge fattige en viss tid, og deretter sende dem videre til neste gard i tinglaget osv. Presten skulle sammen med fem utvalgte bønder ha oppsyn med at reglene ble fulgt. Legdsordningen i ulike utforminger sto ved lag helt til fattigloven av 1900.
Presten og bøndene som hadde ansvaret for fat sørget også for å fordele 1/4 av tienden, bondeluten, som var avsatt til de fattige. Tienden var en skatt (10 % av bruttoinntekt), som bøndene måtte betale fra 1100-tallet. Tilskudd til fattige ble også gitt i form av almisser - i tråd med kirkens barmhjertighetskrav. Munker og nonner i klostrene drev dessuten fattigarbeid, bl.a. hospitaler for syke og fattige.
Reformasjonen førte til et sammenbrudd i den kirkelige fattigpleie. Den del av tienden som gikk til de fattige, falt også bort. Sjøl om legdsordningen fortsatt besto, berettes det om et økende antall tiggere - ofte flokker av dem - i reformasjonstida. Etter loven var det forbudt å gi mat eller penger til "Betlere". Unntatt var gamle og uføre i byene, som utstyrt med tiggermerke hadde lov til å betle.
Etter hvert ble imidlertid fattigstellet organisert på nytt. Med Kristian IV's kirkeordinans (1607) ble spiren til fattigkommisjoner lagt. Medlemmer var prestene, lensmannen og i byene magistraten. Seinere kom også "de gudfrygtigste og beste" sogneog borgere med. På landet kom det fattigforstandere. De lokale kommisjonene ble underlagt fattigkommisjonen i stiftsbyene, som igjen sto under stiftdireksjonen (biskop og stiftsamtmann).
Det ble også på 16-1700-tallet opprettet tukthus i de større byene for arbeidsføre fattige som her ble satt i tvangsarbeid. I tukthusene, hvor produksjonen var organisert etter manufakturprinsippet, ble også folk som brøt tjenestetvangen - såkalte "Løsgængere" - innsatt. Bestemmelsen om tjenestetvang (skjerpet fra 1754), at ungdom over 16 år som ikke dreiv plass eller bruk skulle ta fast tjeneste på årsbasis i prestegjeldet hvor de hørte hjemme, skulle motvirke omvandrende tiggerflokker som ble følt som urofaktorer i samfunnet. Samtidig sikret ordningen bøndene billig og stabil arbeidskraft (tjenestetvangen ble modifisert 1818 og avskaffet 1854). Tukthusene ble også brukt til plassering av "vanartede Barn", ugifte mødre og prostituerte. Mot slutten av 1700-tallet ble de vanlige straffeInstitusjoner. I byene ble det etterhvert også opprettet enke- og fattighus for såkalte "rette Fattige", dvs. arbeidsuføre.
Fra midten av 1700-tallet kom stiftsanordninger som ga fattigstellet en fastere form. Kriseåra 1740 - 42 med epidemier og hungersnød, særlig i Akershus stift hvor flokker av fattige strømmet mot Kristiania i forgjeves søken etter arbeid, utgjorde mye av bakgrunnen for at Akershus fikk stiftsanordning i 1741. Seinere fulgte Bergen stift (1755), Kristiansand stift (1786) og Trondheim stift (1789-90). En rekke lokale bestemmelser kom også i siste halvdel av 1700-tallet.
I stiftsanordningene ble prinsippet om hjemstavnsrett slått fast. For å få fattighjelp måtte en ha oppholdt seg i prestegjeldet 2-3 år. Videre ble bestemmelsene om tukthus skjerpet, og et system med inkvisisjoner innført for å registrere fattige som ikke hørte hjemme i prestegjeldet.
Fattigstellet baserte lenge sine inntekter på frivillige gaver, legater, bøter o.l. Etter hvert ble gavene avløst av avgifter på alkoholsalg, stempelavgift og andre avgifter. I kirkene ble det samlet inn "Tavlepenger" og "Blokkpenger" til fattige. Innsamlingslister hvor folk betalte etter sin stand, utviklet seg etter hvert til tvungen fattigskatt. Noen steder bedette alt fra 1740-åra.
Privilegerte bergverk og jernverk var pålagt visse plikter for hjelp til syke og arbeidsuføre arbeidere og deres familier. Også glassverk, sagbruk osv. kunne ha egne fattigordninger.
Utover på 1800-tallet skapte befolkningsvekst, stadig flere husmenn på dårligere plasser og et økende antall jordløse arbeidere og tjenestefolk i by og bygd, et økende behov for fattighjelp. Mens gardmannsfolk hadde kårordningen når de ble gamle og uføre, var fattigkassa (hvis ikke slektninger tok seg av dem) eneste utvei for eiendomsløse som ikke var istand til å greie seg sjøl.
Mange lokale forsøk på å forbedre fattigstellet ble stoppet ved at bøndene på såkalte almuesmøter nektet å betale fattigskatt. I 1828 forteller f.eks. sognepresten i Ullensaker at slike møter kunne arte seg som "Polske Rigsdage". Fattigvesenet hadde bøndene betydelig innflytelse på alt før loven om kommunalt sjølstyre fra 1837. Fra nå av fikk et utvidet formannskap myndigheten i fattigspørsmål.
Ulike regler og praksis fra lokalområde til lokalområde førte til behov for nyordning av fattigstellet. Dette ble en realitet i 1845 med nye landsomfattende lover for henholdsvis by- og landkommuner. Fattigstellet ble nå underlagt kommunestyrene uten tilsyn fra embetsmennene, med egen rett til å utligne fattigskatt og bevilge midler.
Det viktigste ved 1845-lovene er nettopp den utsjølstendigheten som ble tillagt de kommunale fattigkommisjonærene. Ellers lempet lovene litt på bestemmelsene om tigging, slo videre fast plikten til å forsørge syke tjenestefolk i fire uker, at fattigbarn fortrinnsvis skulle ha fast forsørgelse framfor omgangslegd, at tilsynsmenn for fattigskulle utnevnes, at hjemstavnsrett over alt skulle være tre år osv. Reglene for hjemstavnsrett ble imidlertid fortsatt uklare og gjenstand for mange konflikter mellom kommunene. Lovene siktet dessuten fortsatt på bare "rette Fattige", dvs. gamle, syke, vanføre, sinnsyke og foreldreløse.
Fra 1850, gjennom presten Eilert Sundts demografiske og sosialstatistiske undersøkelser, øker våre kunnskaper om fattigfolks levekår. Særlig viktige er Stundt studier av "Fante- og Landstrygerfolket" som bl.a. førte til opprettelsen av fantefondet, og videre undersøkelsene av dødeligheten, giftemål, sedelighetstilstanden, edruligheten, reinsligheten, levevilkårene på Røros, i Rusløkkbakken og Pipervigen, og av fattigbefolkingen i Kristiania 1868.
Sundt gir bl.a. detaljerte beskrivelser av ulike utforminger av legdssystemet. Noen steder var det slik at fattige var på samme sted ett år av gangen (årslegd), andre steder gikk de fra gard til gard (omgangslegd). En spesiell variant var skolelegden, som innebar at fattige barn fulgte omgangsskolelæreren og delte kost og hus med han. Skolelegden skulle hindre at fattigunger ble holdt hjemme til bruk som arbeidskraft. Vi har tallrike eksempler på mulkter for å holde fattigbarn borte fra skolen. Både foreldre og andre var mer interesserte i fattigbarn som arbeidskraft enn at de gikk i skolen.
Ellers fantes det såkalt straffelegd som innebar at legdslemmer gikk fra gard til gard med bare en natts opphold på hvert sted. Særlig ugifte mødre vandret rundt slik til spott og spe.
Vanligere var imidlertid varelegd som innebar ytelser fra bøndene i form av mjøl, poteter osv. til fattige i deres hjem. Dette var helst delvis fattigøttede, som også fikk direkte tilskudd av fattigkommisjonen til mat, klær og også noen skil
En spesiell form for fattigpleie var såkalt "Bortaccordering" eller lisitasjon, særlig av barn. Systemet var en slags omvendt auksjon, hvor den som tilbød fattigpleie for lavest mulig utgifter for fattigkassa fikk tilslaget. Lokale undersøkelser har vist at dette ofte var husmannsfolk som sjøl satt vanskelig i det og på denne måten skaffet seg en ekstrainntekt. Som embetsmenn ellers i sin samtid mente Sundt at fattigfolks problemer skyldtes fyll, latskap og fordervet seksualmoral. Hans skrifter viser imidlertid også forståelse for at visse forhold hang sammen med samfunnsforholdene. F.eks. så Sundt at problemet med mange barn født utenfor ekteskap hang sammen med skikken om at tjenestefolk av begge kjønn hadde felles nattlosji i fjøsene.
Fattiglovene av 1863 gjenspeiler i enda høgre grad liberalismen og samtidas syn om at fattigdom var private problemer. 1863-lovene som var et tilbakeskritt, hadde som overordnet målsetting å få ned fattigutgiftene som hadde økt med lovene av 1845. Gamle, syke og vanføre fikk ikke lenger ubetinget rett til hjelp; dette måtte først behovsprøves. Nye bestemmelser om fattigpoliti og tvangsarbeidshus for løsgjengere ble innført.
Det kan tenkes at tallet på fattige gikk noe ned som følge av de nye lovene. Likevel fikk over 10 % av landets befolkning fattighjelp i kriseåret 1868. Verst var forholdene i Kristiania, der hele 15 % måtte ha støtte.
Samfunnsendringene under siste halvdel av 1800-tallet - det store hamskiftet og industrialiseringen - skapte nye måter å se fattigdomsproblemene på. I første omgang var det private organiav religiøs og humanitær art som tok opp problemene. Barnehjem og gamlehjem som alternativer til bortlisitasjon og fattiggarder ble nye tanker. Private organisasjoner av ulike slag drev også utdeling av mat og klær til nødlidende som ikke fikk offentlig fattighjelp. Fagforeninger startet private alders- og sykeforsikringskasser osv.
Mot slutten av 1800-tallet økte det offentliges ansvarsfølelse for fattigfolk. Fabrikktilsynsloven av 1892, loven om ulykkesforsikring for fabrikkfra 1894, vergerådsloven av 1896 som skilte barnevernet ut fra fattigvesenet, viser utvik Tanken om en omfattende trygdelovgivning er på vei. At alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1898, fikk de dominerende partiene, Høyre og Venstre, til å ta arbeidsfolks kår alvorlig.
Den nye fattigloven av 1900 må sees på en slik bakgrunn. Loven var en overgangslov som faktisk kom til å bli stående helt til 1965. Imidlertid hadde en fleksibel praksis og innføring av trygder og annen sosiallovgivning på de fleste viktige punkter overflødiggjort loven da den ble opphevd og erstattet med loven om sosial omsorg (vedtatt 1964).
Det viktigste ved fattigloven av 1900 var at legdssystemet og ordningen med bortlisitasjon av fattige ble opphevd. Videre gikk bestemmelsene om tvangsarbeid og straff ut av fattigloven og ble erstattet med nye spesiallover om løsgjengeri, tigging og drukkenskap. Reglene om hjemstavnsrett ble også forbedret. En rekke andre organisatoriske endringer som bedret fattigstellet ble også innført. Likevel sto mye igjen, noe som særlig ble klart under de økonomiske kriseårene i mellomkrigstida, da mange trengte fattigunderstøttelse.
T. P.
Litteratur: O. Kristiansen: De fattige i Norge, Oslo 1934. L. Kluge: Sosialhjelp før og nå, Oslo 1973. A. L. Seip: Fattigdomsproblemet i Vest-Europa fra 1700-tallet fram til 1870, Stensil, Historisk institutt, Universitetet, Oslo 1972.


Fearnley & Eger AS

Data for 1975:
Hovedkontor: Oslo
Styre: Nils J. Astrup, formann, Erik K. Johansen, Knut W. Wang
Tonnasje registrert i Norge: 1 707 436 dvt.
Andel av utenrikstonnasjen: 4 %
Fart: Tank, tørrlast, forsyningsskip, borerigger
Ansatte: 1 240
Selskap som inngår i gruppen: Skibsaksjeselskapet Varild, AS Marina, AS Standard, Skibs AS Tropic, Fearnley Drilling & Exploration AS, Fearnley Shipping Co. AS, NV Stoomvart-Maatschappij "Ostzee", Curacao
Samarbeidende selskap: Skips AS Kim, Fearnley & Egers Befragtningsforretning AS, Fearnley & Egers Chartering Co. Ltd., Jardine Fearnley Offshore Broking (Pte.) Ltd., Singapore
Bankforbindelser: Andresens Bank AS, Skandinaviska Enskilda Banken, Stockholm, Hambros Bank Ltd., London, Chemical Bank, New York
Betydelige eierinteresser: Elkem - Spigerverket AS, Dyno Industrier AS, Orkla Industrier AS, Norsk Hydro AS, Norgas AS, AS Syd-Varanger, Hunsfos Fabrikker, Saga Petroleum AS & Co., Norwegian Oil Consortium AS, Det Norske Luftfartsselskap AS, Viking Jersey Equipment Ltd., Jersey, AS Kosmos, Andresens Bank AS, Den norske Creditbank, Forsikringsaksjeselskapet Storebrand, Forsikringsaktieselskabet Vesta, AS Investa
Medlem av Norges Rederforbund

Fearnley & Eger ble etablert i 1869 og har lenge vært blant de aller største rederier i landet. Rederiet og selskapene omkring dette er også kjent for å ha meget store eierinteresser i industri, handel og finansvesen. Astrup-familien, som i lang tid har hatt den dominerende eierinteresse i foretaket, blir av mange rangert som den største private kapitalgruppering i landet. Astrup er en dansk slekt som innvandret til Norge. Niels E. Astrup ble medeier i firmaet Fearnley & Eger i 1931. Det er hans fire sønner som har arvet formuen, og som sitter sentralt i ledelsen av de enkelte bedrifter i gruppen.
Når det gjelder Fearnley & Eger AS, er det Nils J. og Thomas Astrup som har aksjemajoriteten. Nils J. er arbeidende styreformann i selskapet. Halvor N. Astrup er hovedaksjonær og disponent for det samarbeidende rederiet Skipsaksjeselskapet Kim. Den fjerde av brødrene, Hans Rasmus, er arbeidende styreformann i Fearnley & Egers Befragtningsforretning AS. Dette er et av landets største skipsmeklerfirma (etablert 1917), som ved siden av sin meklervirksomhet også eier parter i skip tilhørende andre rederier.
Konsernet driver skip under, bekvemmelighetsflagg. Fearnley & Eger og Skips AS Kim kjøpte i 1973 det Curacao-registrerte selskapet NV Stoomvart-Maatschappij "Ostzee". Dette selskapet driver bl.a. linjefart i Det karibiske havet og bestyres på vegne av Fearnley & Eger AS av det nederlandske shippingfirma Vinke & Co. i Amsterdam. Befragtningsforretningen samarbeider med et Singaporeregistrert meklerfirma og har nylig opprettet eget datterselskap i Kuwait for salg av norske industriprodukter.
Rederiets befraktningspolitikk har gått ut på å ha skip som dels opererer i løsfartsmarkedet, dels skip på mellomlange kontrakter. I 1977 var det på det rene at selskapene har store vanskeligheter med å oppfylle sine forpliktelser i første rekke når det gjelbestillinger av gasstankskip og oljerigger. Bestillingene er gjort ved finske verft.
Astrup-familien med tilknyttede selskapsenheter er den største aksjonærgruppe i Andresens Bank. De har også store eierinteresser i andre større finansinstitusjoner. Aksjepostene kontrolleres for en stor del via de familiedominerte investeringsselskapene (holdingsselskap). Ved siden av interessene i de største finansinstitusjonene er Astrup-familien storaksjonær i en rekke av de større industriforetakene. Mange av disse aksjepostene eies via industriselskapet Orkla Industrier AS. Orkla er opprinnelig et gruveselskap i Sør-Trøndelag med 500 ansatte (1975). Astrup er største norske aksjonær. Verdipapirporteføljen representerer over halvparten av de ressurser selskapet disponerer over. Det har bl.a. eierinteresser i Norsk Hydro, Elkem-Spigerverket og skipsselskapet AS Kosmos (Anders Jahre). Orkla eier andeler i skip.
Nils J. Astrup og hans nære medarbeidere har tillitsverv i en lang rekke av de selskapene hvor familien og familiebedriftene har interesser. I stor grad er dette posisjoner som han arvet etter sin far. Nils J. Astrup er medlem av forsikringsselskapet Lloyds i London.
A. F.-N.



Februarrevolusjonen
Februarrevolusjonen er den vanlige benevnelse på den omfattende revolusjonsbølge som dekket store deler av Europa hele året 1848. Sammenlignet med andre revolusjoner er Februarrevolusjonen mindre samfunnsomdannede enn Den franske eller Den russiske revolusjon, men den er samtidig langt mer geografisk omfattende enn noen av disse revolusjoner. Februarrevolusjonen var meget sammensatt. Den hadde såvel politiske som sosiale sider, både av borgerlig og proletarisk art, og den hadde også sterke nasjonale innslag. Det nasjonale element virket integrerende, eller samlende, i land som Tyskland og Italia som var splittet i en rekke enkeltstater; men det var på samme tid oppløsende, eller desintegrerende, i en stat som Østerrike, med tallrike nasjonale minoriteter.
Den første væpnede oppstand fant sted i Paris i dagene fra 22. til 24. februar 1848. Det gamle regimet, eller julimonarkiet fra 1830, falt uten å kunne mobilisere nevneverdig styrke. Som så ofte ved revolusjoner, var regimets dager talte når det ikke lenger kunne stole på sine egne væpnede styrker. Borgerkongen, Ludvig Filip, flyktet til England, republikken ble proklamert, og stemmeretten ble utvidet til å gjelde alle menn, uansett eiendom eller inntekt.
I februar kjempet det liberale borgerskap og arbeiderklassen side ved side på barrikadene. Julihadde vært dominert av det høyere finansborgerskap hvor ikke bare arbeiderne, men også store deler av borgerskapet var utelukket fra politisk innflytelse. Det var på denne måte en felles interesse for store deler av borgerskapet og proletariatet; et forhold som imidlertid meget raskt ble endret til et bittert motsetningsforhold etter den innledende seier. Viktige momenter er her at valgene til grunnlovforsamling i april ble en enorm skuffelse for de revolusjonære sosialister. Denne første anvendelse av alminnelig stemmerett i Eurohadde på ingen måte styrket de radikale elementer, stikk i strid med hva de fleste tidligere hadde håpet, eller fryktet. Dessuten ble de såkalte Nasjonalverksteder, som skulle sikre retten til arbeide, nærmst en fiasko. I mai var det voldsomme arbeider-demonstrasjoner, og i juni, etter at det ble besluttet å stenge disse verksteder, brøt striden ut. Denne kamp, den første direkte væpnete klassekamp mellom borgerskap og proletariat, var langt mer blodig enn kampene i februar. Og regjeringsunder general Cavaignac gikk frem med stor grusomhet. Mange tusen arbeidere ble drept, og enda flere deportert etter at kampene var over.
I likhet med 1871, Kommunen, var juni 1848 et knusende nederlag for proletariatet i Paris. Og en viktig årsak var uten tvil at oppstanden i begge tilfeller ble begrenset til selve byen Paris. De revolusjonære maktet ikke å mobilisere landsbygda, og de hadde heller ikke noen egentlig agrarpolitikk. Dette stod i klar motsetning til senere seterrike revolusjoner i Russland, Kina eller Vietnam.
Fra Paris spredte revolusjonen seg til store deler av kontinentet. I mars var det først folkereising i Wien, noe som førte til Metternichs fall, og dessuten omfattende oppstander i Bøhmen, Ungarn og Italia, som få dager senere ble etterfulgt av voldsomme kamper i Berlin. I begynnelsen hadde regjeringene lite å sette opp mot opprørerne. Men som helhet var de revolusjonære altfor dårlig samordnet til å vinne varige seire. Forsøkene fra det liberale borgerskap på å samle Tyskland ved parlamentet i Frankfurt ble mislykket. Og blant nasjonalitetene i Østerrike var det stadig den vanskelighet at enkelte folkeslag, som ungarerne, ikke var villige til å innrømme andre, som kroatene, den frihet de krevet for seg selv. I flere tilfeller lot også slaviske bondesoldater seg bruke til å slå ned oppstander 'i byene. Dette ledet Engels til å komme med voldsomme, og kan man innskyte, lite gjennomtenkte fordømmelser av de slaviske nasjonaliteter, som kroater, tsjekkere, slovener, som sådanne.
Februarrevolusjonen representerer på mange måter en skillelinje i politisk tenkning. Før 1848 hadde de fleste sosialister trodd at alminnelig stemmerett ville endre samfunnet fundamentalt. Valgene i Frankrike, hvor et overveldende flertall først stemte ikke-sosialistisk og deretter valgte Ludvig Bonaparte til president, viste tydelig at det borgerlige samfunn og demokrati på ingen måte var uforenlige. Adskillige revolusjonære ledere, da særlig Blanqui og Bakunin, trakk også den konklusjon at en revolusjon bare ville være mulig når den utføres av den bevisste minoritet. Denne form for revolusjonær elitisme preger også, på et langt senere tidspunkt, Lenins lære om partiet som klassens selvskrevne fortropp. - Marx forkastet imidlertid konsekvent denne form for elitisme. - For Marx var revolusjonen primært betinget av den økonomiske krise i 1847, liksom høykonjunkturen etter gullfunnene i California i 1850, gjorde enhver revolusjon foreløbig utenkelig. - Vilje alene kunne aldri skape en revolusjon. - Marx så denne elitisme som en fortsettelse av Jakobinertradisjonen fra den franske revolusjon, en tradisjon han alltid bekjempet. Marx karakteriserte også de elitistiske konspiratører som "revolusjonens alkjemister, som bærer med seg all tanketomhet, galskap og fikse idéer fra tidligere tiders alkjemister".
J. A. C.