NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Faktorinntekt

Faktorinntekt er i borgerlig økonomisk teori den inntekt som tilkommer eieren av en produksjonsfaktor som belønning for at han lar den brukes i produksjonsprosessen. I moderne industrikapitaler arbeidskraft og kapital de viktigste faktorer, med lønn og profitt som de tilsvarende faktorinntekter. I et system med perfekt konkurranse blir faktorene lønnet i samsvar med sin grenseproduktivitet. I et system med kollektive forhandlinger blir faktorene lønnet etter sin forhandlingsstyrke.

Denne teorien er vitenskapelig uholdbar og har en klart ideologisk karakter. Nyere forskning har vist at begrepet om "kapital" som en homogen størrelse med en bestemt "grenseproduktivitet" fører til håpløse motsigelser. Viktigere er allikevel det enkle politiske argument at eieren av kapitalikke har noen rett til inntekt fra dem, fordi de i siste instans bare er et resultat av tidligere arbeideres virksomhet. I historisk perspektiv finnes det bare en faktor - arbeid. Spørsmålet om hvordan nettoproduktet skal fordeles mellom faktorene har bare mening i det fremmedgjorte perspektiv som gjør at produktet av arbeidernes egen virksomhet får en selvstendig form som en konkurrerende "faktor".

J. E.

Se også: Kapitalkontroversen.

Falangist

Mens folkelige militser tradisjonelt bærer betegnel"front" - folkefront, frigjøringsfront - samles høyrefløyens væpnete styrker i en borgerkrig gjerne under navnet "falanks". Falanksen utgjorde den tungt væpnete slagrekken i det makedonske infanteri, som igjen la grunnen for Filip av Makedonias og Aleksander den Stores hellenistiske imperium i 300-årene f.Kr. - Falangisten er derfor den velutrustete forkjemper for det bestående, han som med presis teknikk skjærer inn i massen av uordnete fotfolk. "Falangen" var således navnet på den høyrekoalisjonen som støttet general Francos milltæropprør mot den lovlige folkefrontregjering i Spania under borgerkrigen 1936-39. Navnet fikk den fra den fascistiske kjerne i koalisjonen, Jose Antonio Primo de Riveras "Falange Espanola". Etter nasjonalistenes seier ble falangen det statsbærende parti i Spania. - I 1970-årene er falangistbetegnelsen særlig kjent fra borgerkrigen i Libanon, der de høyreorienterte kristne igjen nytter det gamnavnet falanks om sine egne opprørsstyrker.

H. F. D.

Falconbridge Nikkelverk AS

Data for 1976:
Morselskap: Falconbridge Nickel Mines Ltd., Canada
Hovedkontor: Kristiansand S.
Bransje: Metallindustri
Antall ansatte: 1 400
Omsetning: 225 millioner kroner
Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak: nr. 88
Inflasjonskorrigert årlig omsetningsendring:- 2,2 %
Aksjekapital: 14 millioner kroner

Falconbridge i Kristiansand utgjør en liten grein på det verdensomspennende konsernet Falconbridge Nickel Mines Ltd., som ble etablert i Canada i 1928. Konsernet er i dag indirekte kontrollert av det amerikanske oljeselskapet Super Oil Co. Selskapet er etablert i en rekke land verden over, og er bl.a. engasjert i Zimbabwe (Rhodesia), Namibia og Sør-Afrika. Selskapet etablerte seg i Namibia i 1971 da koppergruven Oamits Mining Co Ltd. ble åpnet. Falconbridge kontrollerer her 75 % av kapitalen i samarbeid med regjeringen i Sør-Afrika. I 1973 var nettofortjenesten av den investerte kapitalen 57 % etter at skattene var betalt. De 360 svarte som var ansatt i gruvene hadde 2 dollar i daglønn, dvs. 40 ganger lavere enn hva arbeiderne ved Falconbridge i Kristiansand har i daglønn.

Også i Den dominikanske republikken inngikk bedriften i 1972 nært samarbeid med myndighetene for å sikre seg ekstraprofitter. Her har Falconbridge brukt politi og militære styrker til å holde fagforeninger som representerer Falcondos 1 300 arbeidere, i sjakk.

Fabrikken i Kristiansand ble startet opp allerede i 1916 med norsk kapital, men ble i 1928 overtatt av Falconbridge. Raffineriet i Kristiansand ble kjøpt for 323 000 dollar og utgjorde en viktig brikke i det verdensimperiet som Falconbridge bygde opp inproduksjonen av nikkel. I den første fasen av depresjonen i 30-årene fikk konsernet visse økonomiske vansker, men som en følge av opprustningen ute i Europa ble virksomheten trappet kraftig opp utover på 1930-tallet. Nikkelverket i Kristiansand ble en viktig leverandør av nikkel til den stadig voksende europeiske krigsindustrien. Under første halvdel av andre verdenskrig fortsatte produksjonen av nikkel, nå for nazistene, under den samme bedriftledelsen som i 1930-årene. Dette vakte betydelig motstand også innen ledelsen for konsernet i Canada, og etter en tid overtok tyskerne hele kontrollen med bedriften i Kristiansand.

Etter krigen ekspanderte Falconbridge i Kristiansand betydelig, og flere nye avdelinger og produksjonssystemer er kommet til. Gjennom store deler av etterkrigstiden har bedriften dessuten hatt et meget betydelig overskudd uten at dette har ført til tilsvarende høye skatteinntekter for kommunen. Helt fra omlag 1960 og til 1970 hadde bedriften en fast skattetakst pr. produsert tonn nikkel på tvers av betydelig inflasjon, og det var først på initiativ fra bedriftsledelsen at skattetakstene ble hevet. Selskapet er ellers tilbakeholdende med å gi opplysninger om sine økonomiske forhold.

I de siste 3-4 årene har det vært visse økonomiske problemer ved bedriften, som har slått ut i innskrenket arbeidsuke for deler av personalet. Særlig har det vært hevdet at funksjonærstaben har vokst for meget i forhold til den totale arbeidsstokken ved bedriftene og at dette har vært en medvirkende årsak til de økonomiske problemene. En annen årer avsetningsproblemer for nikkelet. Høykonjunkturen fra Vietnamkrigens dager er borte.

Bedriften har gjennom sine mange og til dels betydelige utslipp i luft og vann bidratt til forringelse av naturmiljøet i vid omkrets rundt bedriften, samtidig som det er påvist at store deler av havneområer fullstendig dødt rundt utslippsområdene. Det har også vært påvist betydelig overhyppighet av bestemte kreftsykdommer blant arbeiderne ved bedriften. Dette gjelder særlig kreft i luftveiene. Bedriften er nå pålagt å gå over til nye prosom sannsynligvis kan redusere arbeidernes sykdomsrisiko noe. Dessuten er bedriften pålagt å bruke lett fyringsolje som reduserer utslippet av svoveldioksyd i lufta. Når det derimot gjelder avløpsvannet, vil det neppe skje noe bedring på kort sikt. Det blir fra bedriftsledelsen side hevdet at man mangler penger til å sette i gang en slik rensing av vannet.

De ansatte i produksjonsavdelingene er organisert i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund.

Blant funksjonærene har både Norsk Forbund For Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer og den gule Norges Ingeniørorganisasjon (NITO) inntak. Den kjemiske arbeiderforeningen ble stiftet i 1927. Foreningen var engasjert i striden om kollektiv hjemforsikring på slutten av 60-tallet (se art. Hjemforsikringssaken). Denne saka er forlengst bilagt, og kontaktene med forbruket er normalisert. Organisasjonsgraden er høy, over 90 % i 1978. Foreningen har formann og verneombud på heltid. De lokale avtalene hjemler lønn, sosiale goder og rettigheter i miljøsaker som er bedre enn forbundets standardoverenskomst. Utbygging av helsetjenesten har vært en prioritert sak for foreningen. Foreningen har sporadisk kontakter med kanadisk fagbevegelse i saker som angår hele konsernet.

H. G.

Falk, Erling

Falk (1887-1940), norsk venstreintellektuell publisist og politiker (DNA 1920-25, NKP 1927-28, deretter partiløs), den ledende kraft innen tidsskriftet og organisasjonen Mot Dag 1921-36, en av forgrunnsskikkelsene innen arbeiderbevegelsens venstrefløy.

Falk ble født på Hemnesberget i Rana. Etter mislykkede forsøk på å innordne seg norsk skolevesen dro han til USA i 1907 hvor han tok en rekke jobber, studerte bedriftsøkonomi på fritiden og drev det så langt som til å bil tilbudt en akademisk lærerstilling i faget. Isteden tok han arbeid i privat industri og hadde en kort tid sitt eget firma. Til Norge kom han i 1918. Avgjørende for hans virke som hjernen bak Mot Dag var hans kontakt med den revolusjonære og syndikalistiske fagorganisasjonen Industrial Workers of the World. Falk var slått av IWWs effektivitet. IWW var en masseorganisasjon med en relativt liten, intellektuelt orientert ledergruppe. Det ga organisasjonen handlekraft og bevegelighet. Denne stramme organisasjonsform satte varige spor hos Falk, og Mot Dag ble i mangt preget av disse inntrykk.

Våren 1921 ble Falk aktivt med i redaksjonen av bladet "Mot Dag". Arbeidet med tidsskriftet var hele tiden ment å danne utgangspunkt for en politisk kjerneorganisasjon med Falk som leder, og året etter konstituerte redaksjonskretsen i bladet seg som "Den kommunistiske forening Mot Dag", tilsluttet DNA. Under Falks ledelse innledet Mot Dag alt høsten 1922 den debattmessige og organisatoriske dominans av Det Norske Studentersamsom skulle vare mellomkrigstiden ut. Det var også primært i dette forum at Falk utfoldet sine evner som debattant. Sin betydeligste innsats som medlem av DNA gjorde Falk i årene 1922-23 da han som Tranmæls nærmeste medarbeider sto i første rekke i kampen mot Den tredje Internasjonales 21 opptaksvilkår, de såk. "Moskvateser". Denne strid appellerte i særlig grad til Falks temperament: hans forakt for spissfindig teoretisering og ubegrunnet autoritetshevdelse, hans logiske rettsinn og intellektuelle redelighet. I debattene med Zinovjev, Radek og Bukharin i Moskva om interforsøk på å underordne sin norske avdeling de leninistiske organisasjonsprinsipper, viste Falk den selvtillit og formuleringsevne som langt på vel kan forklare den nesten mystiske tiltrekningskraft han utøvde blant sin samtids radikale studenter. Falk var også en av hovedmennene bak det såk. "Kristiania-forslag" i februar 1923 som trakk opp hovedlinjene i DNAs organisasjonsprinsipper og forsvarte partiets selvstendighet i forhold til tesenes krav. Høsten 1923 gjorde Falk forsøk på å bli valgt til Arbeiderbladets redaktør i konkurranse med Martin Tranmæl. Dette var en feilvurdering, som sammen med Mot Dags motstand mot å oppgi den militærstreik som DNA hadde proklamert i 1924, førte til bruddet mellom organisasjonen og DNA i 1925. Alle forsøk på å forene partiet med Falk strandet senere på Tranmæls innbitte motstand.

I 1925 sto Falk bak opprettelsen av Arbeidernes Aftenskole som snart viste seg å bil det mest omfattende opplysningstiltak innen norsk arbeiderbevegelse. Etter en kort periode i NKP (1927-28) dreide Falks interesser seg mer i teoretisk retning, også tilskyndet av den økonomiske verdenskrise. Han oversatte bind 1 og 2 og 1. del av bind 3 av "Kapitalen", et arbeid som ga støtet til forlagsvirksomhet i stor stil under navnet Fram Forlag. Dette forlag ga ut en rekke betydelige skrifter, bl.a. Karl Evangs "Populært Tidsskrift for Seksuel Oplysning". I 1933 inngikk Falk kontrakten med Arbeidermagasinet om redigeringen av Arbeidernes Leksikon, et prosjekt Falk i nært samarbeid med den øvrige motdagistiske krets ble det ideologiske sentrum for. Utover i 30-årene kom Falks og Mot Dags krefter i stigende grad til å bli viet kampen mot fascismen. Falk innså tidlig - og undervurderte aldri - den fare den fascistiske oppmarsj representerte for arbeiderbevegelsen, men for ham måtte frontstillingen mot fascismen samtidig bli en kamp for den revolusjonære sosialisme. I løpet av vinteren 1934-35 ble Falk syk. Men han fortsatte sitt politiske og publisistiske arbeide. Under samlingsforhandlingene mellom Mot Dag og DNA, vel vitende om motsetningene mellom hans person og Tranmæl, trådte han ut av organisasjonen for ikke å sette saken på spissen. I 1937 fikk han fullført boka "Hvad er marxisme?" (Tiden) en innføring særlig i marxismens økonomiske teori. I sitt utenrikspolitiske syn forsvarte han Sovjetunionens pakt med Hitler ut fra landets sikkerhetsbehov. Falk døde i Stockholm i 1940.

Falks skjebne i norsk arbeiderbevegelse kan fortolkes som nok et uttrykk for den klassiske spenning mellom intellektuelle og det tradisjonelle lederskap innen bevegelsen. At Falk med sin usedvanlige analytiske og organisatoriske begavelse ikke ble brukt av DNA, var et utslag av den tildels primitive anti-intellektualisme som ble en viktig bestanddel av partiets autoritære organisasjonsstil. Selv etter at Arbeidernes Aftenskole hadde vist sin eksistensberettigelse, ble tiltaket fortiet og mistenkeliggjort i arbeiderpartipressen, Fram Forlag ble møtt med den største skepsis på offisielt DNA-hold, selv etter oppløsningen av Mot Dag var arbeiderpartipressens spalter stengt for Falk. Samtidig kan tilfellet Falk også sees fra partiledelsens side. Når Einar Gerhardsen i sine memoarer kaller Falk "et fremmedelement i arbeiderbevegelsen" så uttrykker han det offisielle partihierarkis syn: for dem var han upålitelig - og uforutsigbar, og ikke uten en viss rett. Episoden i forbindelse med redaktørvalget i 1923 avslørte hos Falk manglende forståelse for en av arbeiderbevegelsens viktigste normer: lojaliteten overfor organisasjonen. Falks tilbakevending til NKP og Komintern i 1927 ble for Tranmæl en understrekning av Falks uklarhet i praktisk politikk og gjorde splittelsen dypere. Dertil kommer viktige begrensninger i Falks eget temperament: hans ensidige intellektualisme og hans urokkelig tro at av rett innsikt følger rett handling. Trygve Bull kaller dette trekk mangel på politisk nerve. Disse begrensninger overskygger likevel ikke Falks overordentlig store betydning for en hel generasjon akademikere, hans bidrag til å politisere hele deres livsfølelse og dermed legitimere nye begrep om politikk i kretser som tradisjonelt hadde stått arbeiderklassens mål fjernt.

B. Ha.

Se også: Mot Dag.

Litteratur: T. Bull: Mot Dag og Erling Falk, Oslo 1955, 1968. E. Gerhardsen: Unge år. Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940, Oslo 1974. H. Krog: Meninger, Oslo 1947.

Falkberget, Johan

Falkberget (1879-1967), norsk forfattar frå Røros. Han arbeidde som gruvearbeidar 1888-1906, var redaktør for det sosialistiske bladet "Nybrott" i Ålesund 1906-07 og for "Smaalenenes Socialdemokrat" 1908. Dessutan var han medarbeidar i vittig"Hvepsen" 1907-22 (se art. Hvepsen). Han var stortingsrepresentant (Arbeiderpartiet) for Sør-Trøndelag 1931-33. På stortinget gjorde Falkberget lite av seg i rikspolitisk samanheng, mest kjend vart han for sitt sterke og verknadsfulle engasjement mot nedlegging av kopparverket på Røros. I 1922 tok han over farsgarden i Rugeldalen ved Røros.

"Svarte Fjelde" (1907) blir rekna som den eigentlege debutboka hans, men fra før 1900 hadde han fått prenta forteljingar og bøker med emne frå arbeids- og bergmannsliv. Om mange av dei første bøkene i stil og komposisjon nærast kan liknast med klisjeprega kolportasjelitteratur, inneheld del likevel realistiske glimt og ein sosial tendens som klårt tek parti for dei fattige og undertrykte. Falkberget innførte og gjorde levande eit nytt miljø i norsk dikting: Skildringa av blodslitet og dei harde livskåra kring gruvene og den nesten mystifiserande bergmannskulturen som forfattaren kjende innanfrå. Det er først og fremst ved verk som "Den fjerde Nattevakt" (1923), "Christianus Sextus" (1927-1935) og "Nattens Brød" (1940-1959) at Falkberget fikk tilnamnet "Bergstadene dikter". Medan småforteljingane fram til 1913 vesentleg går føre seg i forfattarens eiga samtid, hentar han miljø og hendingar i del seinare og større romanene fra 1800-, 1700- og 1600-talet. Bak desse romanverka ligg det grundige historiske studiar, men viktigaste føresetnaden for realismen og den sosiale tendeni diktverka ligg i forfattarens forståing av det norske samfunnet og hans eiga samtid. Den raske industrialiseringa med proletariseringa av bøndene, saman med det økonomiske og politiske spelet kring Den første verdskrigen, gjorde sterkt inntrykk på Falkberget. I artiklar og m.a. i den satiriske publikumssuksessen "Bør Børson jr." (opphavleg i 1920 som føljetong i "Hvepsen", i 1976 kastrert som "syngespel" på Det Norske Teatret), kjem han kring 1920 med harde åtak på kapitalismen som system og kritiserer t.d. jobbementaliteten under krigen. I romanen "Brændoffer" (1917) leverer Falkberget si kanskje krassaste skildring av den sosiale nauda som følgde med "det store hamskiftet", industrialiseringa, oppbrotet frå jordbrukssamfunnet og innflyttinga til byane. Fabelen og miljøskildringa gir til overmål dekning for del aggressive og klårt revolusjonære slagorda som gjenboka, men desse går parallelt med bibelske allusjonar og kristne forsoningstankar. Falkberget hadde eit religiøst, grundtvigiansk livssyn og ville aldri godta den materialistiske marxismen, men samstundes gikk han inn for arbeidarrørsla med revolusjonære opprop som peika på at den kristne bodskapen eigentleg burde vere nærskyld sosialismen. I bøkene hans vart det oftast den humanistiske idealisten som sigra over den analyserande sosialisten.

Kjærleiken, ofte skildra mot ein mektig naturbakgrunn, var dg hovudmotivet i fleire av Falkbergets tidlege bøker, t.d. "Eli Sjursdotter" (1913) og "Lisbet paa Jarnfjeld" (1915). Men i "Sol" (1918) og i gjennombrotsromanen "Den fjerde nattevakt" (1923) får kjærleikssoga si største spenning frå det religiøse og sosiale konfliktstoffet. Hovudmotivet i "Den fjerde nattevakt" er forholdet mellom presten Benjamin Sigismund og Gunhild Bonde, eit forhold som er illegalt på fleire måtar. I skildringa av den sosiale pyramiden, med embetsmenn og funkærar ved kopparverket øvst, og Ol-Kanelsa, Gunhild og berggesellane nedst, har Falkberget freista å skape eit bilde av den strengt klassedelte gruvebyen - eit bilde som blir gyldig for heile det norske samfunnet. Det er såleis ein klår samanheng mellom den personlege og religiøse utviklinga hjå presten Sigismund og korleis samkjensla hans med arbeidarane på bergstaden veks fram.

Det sosiale motivet og bilda av naud og dyrtid er óg tematikken i del to store romanseriane som følgjer etterpå. "Christianus Sextus" (1927-1936) er blitt karakterisert som "eit antikapitalistisk verk", og i alle høve er trilogien om folk og arbeidsliv kring ei gruve i 1720-åra blitt ein gruppe- eller kollektivroman - ei sosialpsykologisk skildring av eit klassedelt miniatyrsamfunn - som er skarpare i sin sosiale tendens enn "Den fjerde nattevakt". Falkberget viser i denne romanen til tradisjonskjensle og nedervde humanistiske ideal som varige verdiar i ei oppløysingstid. Men verket er gjennomsyra av ein visjonær otte for kva framtida vil føre med seg. I mangt er det ei åtvaring frå ein diktar som tidleg forstod at etterkrigstida var i ferd med å bli mel

Hos Falkberget finn vi både ein forsonande kristen humanisme og eit harmdirrande sosialistisk engasjement, og motsetninga mellom desse vann han aldri over, heller ikkje med det siste storverket, firebandsromanen "Nattens Brød". Etter arbeidet med "Christianus Sextus" var Falkberget kome til at dersom ein skulle forstå korleis vanlege folk hadde vore med på å skape det som førte fram til 1814, 1884 og 1905, måtte ein analysere 1600-talet. Også "Nattens Brød" er i opplegg og intensjon ein kollektivroman, men i stor grad blir det malmkøyraren, opprøraren og den umenneskeleg gode An-Magritt som både blir gjennomgangsfigur og berar av bodskapen - ei utdjuping av del nasjonale og sosiale tankane frå del tidlegare bøkene. Falkberget var 80 år då siste bandet av "Nattens Brød" kom ut, men når An-Magritt blir førar for bønder og bergmenn, fullendar ho eit gjennomgangsmotiv i heile forfattarskapen, slik vi møter det i den første forteljinga hans, "Mod lys og grav" (1901): Hæren av fattigfolk som er i ferd med å reise seg.

Falkberget var over 40 år før han fann sin personlege, særmerkte stil. I den barokke blandinga av språkelement frå ulike samfunnslag, arbeidsmiljø og dokument, ligg ein effektfull realisme. Saman med den særeigne "kamerateknikken", som ofte gjer scener og kapittel til sjølvstendige noveller, er både forteljemåten og den ofte dramatisk gripande handlinga ei medverkande forklaring på Falkbergets popularitet. I skildringa av svolt, fattigdom og intenst klassehat legg han i tid-, miljø- og emneval opp til ein langt meir uforsonleg tendens enn bøkene munnar ut i. Den historiske ramma blir meir enn kulisser ved at forfattaren fleire stader nesten direkte dokumenterer og avslører korleis del økointeressene styrer politisk intrigespel og nasjonale krigar. Mange av kapitla i romanane kan såleis stå som overtydande sanningsvitne for eit materialistisk historiesyn, men som eit tidstypisk paradoks blir desse tilløpa til innsikt oftast dempa av Falkbergets brennande appellar om fred og forsoning på tvers av lande- og klassegrensene.

S. T.

Falkland-øyane

Hovudstad: Port Stanley
Sjølvstende: Avhengig område (Storbritannia)
Politisk system: Høgkommissariat
Flateinnhald: 11 961 km²
Folkemengd i 1973: 2 000
Yrkesaktivitet: 51,4 %2
Kvinnedel av yrkesaktiv folkesetnad: 19,2 %
Viktigaste handelspartnar: 1971 England 88,3 %
Energibruk pr. Innbyggjar: Svært høg 6 750 kke
Døyingsprosent for spedbarn: 2,56 %

Falsk bevissthet

Falsk bevissthet brukes om en feiltolkning eller feil systematisering av erfaringer - den er individets forvrengte forståelse av den ytre virkelighet. Utgangspunktet er at bevisstheten er subjektets forståelse og tilegnelse av verden utafor seg sjøl. Denne ytre verden kommer til oss via sansning - som struktureres hos individet gjennom opplevelser og erfaringer. Prinsippene bak denne systematiseringa er m.a. gitt fra forestillinger og teorier om hvordan verden er, forestillinger som kan være en forvrengning av de samfunnsmessige forholda. Derfor er ikke enkeltindividets forståelse eller forvrengninger egentlig individuelt gitt, men henger sammen med de kollektive forestillinger om virkeligheten som et gitt samfunn skaper for å forstå seg sjøl. Den kommer til uttrykk som et samfunns ideologi, den "kollektive" falske bevissthet.

Problemet med begrepet falsk bevissthet er at det prøver å si noe om forholdet mellom erfaringer og en "riktig" fortolkning av dem - den vil si noe om hva som er den egentlige virkeligheten. Det forutsetter at det finnes en sann teori, ei riktig fortolkningsramme. Denne teorien får så forrang framfor erfaringene, som ut fra teorienes rammer får status som sanne eller falske. Erfaringer blir "falske" og kan politisk avsverges og overses dersom de ikke bekrefter teorien eller er umiddelbart fortolkbare innafor teoriens rammer. Det er klart at erfaringer må fortolkes - tolkninga ligger ikke innafor de rammer som vi direkte erfarer. Men poenget er at teorien også har sine begrensinger og ikke alltid og til en hver tid omfatter våre samfunnsmessige erfaringer. Et godt eksempel på at begrepet falsk bevissthet brukes på denne måten for å avvise noe, er mange marxisters reaksjoner på kvinners påstand om at de blir undertrykt av menn. Kvinners erfaringer avvises her som uegentlige, fordi hovedmotsetninga går mellom klasser og fordi disse motsetningene synes å bestemme alt. Begrepet falsk bevissthet har altså vært problematisk fordi det av visse grupper brukes til å slå folk i hodet med når erfaringer fra grupper eller personer ikke stemmer med marxistenes lærebøker og når erfaringen? er systematisert på en annen måte enn deres egne.

Dette berører egentlig ikke innholdet i forholdet mellom den subjektive forståelse og fortolkninga av denne, men viser hvordan en gitt bruk av teori brukes til å avsverge erfaringenes virkelighet. Det er ikke erfaringene i seg sjøl som er sanne eller falske, men fortolkninga av dem. Derfor er det uheldig at begrepet "falsk bevissthet" blir knytta til erfaringenes innhold og ikke til deres fortolkning. Erfaringer er erfaringer (virkeligheten er mest virkelig) og verken sanne eller falske. Falskheten eller fordreininga av erfaringene ligger i at vi ikke kan erkjenne verden direkte. Det er noe som ligger utafor grensene for den individuelle erfaring. Disse grensene for erfaringer gjør at vi ikke kan erfare samfunnet i sin helhet - hvordan det "egentlig" er. Dette henger sammen med samfunnets organisering og med hvordan det herskende sosiale og politiske systemet forklarer denne helheten for oss. Dette er det mellomliggende filter som eventuelt systematiserer erfaringene våre feilaktig.

Og det er disse rammebetingelsene som er interessante å finne ut av. De viser seg ikke direkte, men må etterspores gjennom refleksjon av de systematiserte forestillinger om samfunnet. Her er teori og teoridannelse nødvendig, men Ikke til forfor erfaringene. De representerer to ulike nivåer av forståelse. Vitsen med å finne ut av vår "falske bevissthet" er å finne ut noe om erfaringenes ramme og fortolkning og ikke en kategorisering av erfaringer i seg sjøl som sanne, falske eller uegentlige.

B. M. G. / S. N.

Se også: Ideologi, Medvit.

Familie

Med familie menes i dag som regel "kjernefami", dvs. en samlivsgruppe som består av et ektepar og deres felles barn. Men kjernefamilien er bare en bestemt familieform. Rundt om i verden eksisterer det - og det har tidligere eksistert i vår del av verden - en rekke varianter av "den utvidete familie". Eksempler er "fellesfamilien" hvor kjernefamiliene til flere voksne søsken danner et fellesskap; "stammefamilien", som består av foreldrefamilien og en av de voksne barnas familie; og "storfamilien", som inneholder foreldrefamilien og familiene til flere voksne barn og kanskje også voksne og gifbarnebarn.

Innenfor alle disse typene av den utvidete familien kan en imidlertid skille ut kjernefamilien som en enhet med helt spesielle funksjoner (f.eks. seksualliv og barneavl). Det er dette som gjør at kjernefamilien ofte betraktes som universell, dvs. som en enhet som er grunnleggende overalt i verden, til alle tider og i alle samfunnstyper. I borgerlig og kristelig ideologi framheves dette universelle ved familien. Familien gjøres til en slags samfunnets grunncelle sona ivaretar fundamentale menneske gjerne biologisk forankrete behov. Den må derfor forsvares og vernes for at ikke hele samfunnet skal gå i oppløsning. Dette tidløse og universelle ved familien og dens biologiske forankring gjør at den heves over politisk kritikk.

De tidløse trekkene ved familien er imidlertid underordnet sammenliknet med det ved familien som er bestemt av samfunnet omkring. Selve de funksjonene familien har varierer fra samfunn til samfunn. I de fleste samfunn har familien elementer av følgende funksjoner: Produksjon, forbruk, seksualliv, barneavl, barneoppdragelse og rekrea(hvile, avkobling og samling av psykiske og fysiske krefter). Men sammensetningen og betydningen av disse varierer. Ikke i noe samfunn er f.eks. seksuallivet begrenset til det ekteskapelige samlivet i familien, og hvor tillatt eller forbudt andre seksuelle forhold er, varierer sterkt. Videre er det biologiske farskap og moderskap ikke noe som alltid går sammen med barneoppdragelsen, da det mange steder er vanlig å sette bort barn til oppfostring hos slektninger eller andre. (Dette var f.eks. vanlig i vikingtida i Norge og i middelalderen i hele Europa). I mange samfunn er det dessuten av mindre betydning hvem som er biologisk far til barna i en familie. I de moderne vestlige samfunn er seksuallivet med den nye prevensjonsteknikken i ferd med å bli skilt fra det å få barn, og i noen grad løsrevet fra ekteskapet.

Disse eksemplene viser at det ikke er tilfelle at alle de nevnte funksjonene alltid er forenet i familien. Funksjonsfordelingen mellom familien og andre samfunnsinstitusjoner varierer sterkt. Familien har ulike oppgaver i ulike samfunn, og varierer derfor også i sin form.

Også under kapitalismen er det en nøye sammenheng mellom familie og samfunnssystem. Spesielt for kapitalismen er det at familien har mistet sine oppgaver som produksjonsenhet. I føydalismens før-industrielle samfunn foregikk produksjonen i familiene, og produksjon og forbruk var ikke adskilt. Produksjon og forbruk, arbeid og fritid, arbeidsplass og familieliv med barn var ikke adskilt i tid og sted; man var vevet sammen og alt foregikk i familien eller i det sosiale livet som lå umiddelbart rundt familien (landsbyfellesskapet).

I motsetning til dette er kapitalismen som økonomisk system bygd på at lønnsarbeideren selger sin arbeidskraft og arbeider produktivt utenfor familien, for kapitalen, og at han så får sin lønn som forbrukes i familien til dens underhold. Dermed er det skapt et grunnleggende skille mellom produksjonen, som er flyttet ut av familien, og de funksjonene som er igjen der (forbruk, seksualliv, barneavl, barneoppdragelse, rekreasjon), og som samlet kan betegnes som reproduksjon. Med det menes at det som er igjen av familiens oppgaver under kapitalismen er å fornye arbeidskraft. Dels vil dette si å skape ny arbeidskraft (barneavl og oppdragelse), dels å fornye eksisterende arbeidskraft (rekreasjon).

Den moderne kjernefamilien ivaretar altså ikke oppgaver som er universelle og biologisk forankret, men inngår i en arbeidsfordeling med det kapitalistiske samfunnssystemets øvrige institusjoner. Det viktige er forholdet mellom familien og samfunnet omkring. Under kapitalismen er dette forholdet kjennetegnet av at familien er skilt fra den samfunnsmessige produksjonen. Det er dette som er grunnlaget for privatiseringen i den moderne familien - tilbaketrekningen fra samfunnslivet forøvrig, sosial isolasjon og selvopptatthet.

At familieinstitusjonen så lett betraktes som noe tidløst og universelt, er et uttrykk for at familielivet daglig oppleves som noe selvfølgelig som det er vanskelig å tenke seg annerledes. Dette skyldes nettopp privatiseringen; at livet i familien leves tilbaketrukket fra de delene av samfunnet hvor utvikling og endring skjer, og i stedet tilsynelatende dekker tidløse biologiske behov. Oppfatningen av familielivet som noe tidløst og selvfølgelig brytes når en ser på forholdene i tidligere tider i Europa.

Familiens historie I middelalderen var ikke kjernefamilien noen viktig enhet. Det var slekta som moralsk hadde krav på solidaritet, og det var den som ble idealisert i litteratur og kunst. Heller ikke kirken så på familien som noen viktig enhet, det var tvert imot sølibatet (det å leve ugift) som ble framholdt som ideal for de unge. Det var vanskelig å skjelne familien som en atskilt enhet med klare grenser mot omliggende sosialt liv. Familien var tvert imot åpen med flytende grenser. Kjernefamilien bodde f.eks. sjelden for seg selv. I underklassen delte som regel flere familier bolig, selv om den bare besto av ett rom, og det var nesten alltid andre mennesker utenom kjernefamilien til stede. En stor del av det sosiale livet foregikk dessuten utendørs på offentlige steder. Det sosiale rommet var overfylt på en måte som gjorde at et privat familieliv i moderne forstand ikke kunne eksistere. Dette skyldtes ikke bare trangboddheten. Det gjaldt nemlig også i overklassen hvor husene hadde rikelig med plass. De var bare ikke innrettet etter noe privatliv, da begreper om dette ikke eksisterte. Husene hadde f.eks. ikke ganger slik at alle rom var gjennomgangsrom. Rommene var heller ikke spesialisert i soverom, spiserom etc., men var felles allrom, og tjenerskap, oppfostrede barn og besøkende bodde midt oppi familien. Selv seksuallivet som i den moderne familie er noe helt privat, foregikk med andre mennesker til stede.

Familien var heller ikke en fast enhet av foreldre og barn. Som nevnt var det vanlig at barn ble satt bort fra småbarnsalderen. Det nære følelsesmessige forholdet mellom foreldre og barn som i dag betraktes som naturgitt, fikk dermed heller ikke utvikle seg. Den høye barnedødeligheten som gjorde at en ikke kunne regne med at et barn vokste opp, bidro til det samme.

Den moderne kjernefamilien er av forholdsvis ny dato og utviklet seg i Vest-Europa fra 1500- til 1800-tallet. Det oppsto først i det nye handelsborgerskapet og spredte seg langsomt til andre klasser og lag. Kjernefamilien ble nå en viktig enhet som ble fremhevet moralsk; det ble en fastere organisert enhet av foreldre og barn og fikk klarere grenser mot omverdenen både når det gjaldt bosituasjonen, sosial omgang og følelsesliv. Denne utviklingen kan avleses på en rekke felter. Arkitektonisk tilpasser boligene seg til det nye privatlivet. Ganger ble "oppfunnet" slik at det ble mulig med egne privatrom. Fellesrommene skrumpet inn og ble til den borgerlige salongen, og selv her hadde utenforstående adgang bare etter strenge regler for forhåndsinvitasjon. Tjenerskap og andre utenfor kjernefamilien fikk nå bo for seg selv. Foreldrene fikk mer ansvar for barna og med utviklinga av skolevesenet ble barna etterhvert boende hjemme, etter en historisk overgangsperiode med internatskoler. Med reformasjonen fikk også kirka en ny interesse for familien. Sølibat ble ikke lenger framholdt som noe ideal. I motsetning til den katolske kirkes ugifte prester, munker og nonner kom den protestantiske kirkas prestefamilie som et moralsk ideal i lo(jfr. de norske prestegårdene). Ekteskapet ble nå betraktet som innstiftet av gud, og "den hellige familien" med Maria, Josef og Jesusbarnet ble for første gang framhevet og ble et yndet motiv for billedkunst. Også den verdslige kunsten avspeilet den nye styrkede kjernefamilien, og for første gang oppsto familieportrettet.

Den nye familien medførte at forholdet mellom mann og kvinne ble endret. I Norden oppsto det en ny skikk med at kvinna tok mannens navn, og gjennom lover og juridiske regler ble det slått fast at mannen var familiens overhode. Også tidligere hadde nok mannen hatt makt over kvinner og barn, da dette er gjennomgående historiske trekk (se art. Patriarkat). Men nå ble dette knyttet til den ekteskapelige underordninga i kjernefamilien. Kvinna mistet f.eks. retten til selvstendig eiendom og retten til å inngå avtaler på egne vegne. Mannen i familien fikk moralsk rett og plikt til å tukte kone og barn.

Utviklinga av den nye familien hang sammen med den fremvoksende kapitalismen. Individets rolle i markedsøkonomien ga opphav til den borgerlige individualistiske ideologien som framhevet individets betydning og rett på alle områder fra det juridiske til det kulturelle. Privatiseringa i familien med framhevinga av privatlivets fred og tilbaketrekning fra sosialt liv forøvrig må ses i sammenheng med den moderne individualismen. Dessuten ble familien en viktig enhet i det økonomiske liv i og med at den tidligere handelskapitalismen direkte bygde på familiebedriften. Handelsborgerskapets familieform representerte høydepunktet for kjernefamilien. Familien var sterk fordi den var en enhet i det økonomiske liv. Inngåelse av fordelaktige ekteskap var en type økonomisk strategi for å sikre familiekapital. Men denne familieformen sto først og fremst sterkt hos byborgerskapet. Familien hos bønder som eide sin egen jord, hadde liknende trekk. Men på landsbygda var det før industrialiseringa en betydelig del av befolkninga som var eiendomsløse (husmenn, tjenestefolk, dagarbeidere, omstreifere, osv.). Det var en høy andel ugifte i disse grupper, og et slående tegn på hvor svakt familien sto var skikken med å "auksjonere bort" fatil arbeidskraft på gårdene når en familie led økonomisk ruin. Det ble ikke ansett som noe grusomt eller umoralsk å skille foreldre fra barn og ektefeller fra hverandre. Ordningen holdt seg i Norge helt til i forrige århundrede.

Industrialiseringa, som trakk skarer av eiendomsløse og småeiere fra landsbygda inn til byene, førte til en ytterligere svekking av familien i underklassen. Særlig under den opprinnelige industrialiseringa i England på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var dette slående. Når både mann, kone og barn hadde en arbeidsdag på opp i mot 20 timer, var ikke familieliv i vanlig betydning mulig. I Norge hadde overbefolkninga i jordbruket på 1700- og 1800-tallet ført til en økning av husmenn, tjenestefolk og landarbeidere, mens andelen av selveiende bønder var gått ned. Dette var grupper som i mindre grad enn bøndene stiftet familie, og som en følge av det sank andelen av den voksne befolkningen over 15 år som var gift, til rundt 50 % i hundreåret før industrialiseringa tok til. Industrialiseringa fortsatte denne svekkinga av familien i underklassen, og tallet fortsatte å vise en svakt synkende tendens fram til 1930. Men fra midten av 30-tallet snudde utviklinga. Det ble mer vanlig å gifte seg, og andelen av gifte i befolkninga økte. Økningen fortsatte i etterkrigstida fram til 1970. I 1975 var 62 % av befolkninga over 15 år gift. Det er interessant at omslaget kom samtidig med de første offentlige tilskuddene til barnefamiliene (barnetrygd m.m.). Etter hvert er det skjedd en stadig mer omfattende inntektsoverføring fra enslige og barnløse til barnefamiliene via staten.

Selv om kjernefamilien fikk sitt gjennombrudd i lønnsarbeiderklassen i denne tida, skjedde det på en annen måte enn for den klassiske borgerlige fa Mens den borgerlige familien var en sterk enhet med basis i det økonomiske liv, er sikring av lønnsarbeiderfamilien blitt en statlig oppgave. Denne familien er ganske fattig på selvstendige funksjoner. Det gjelder forøvrig også i en viss grad i borgerskapet, da familiebedriften er et forsvinnenfenomen til fordel for aksjeselskapene og de store konsernene. Den moderne familiens funksjoner er knyttet til forbruk og reproduksjon av arbeidskraft.

Den moderne familien

Livet i den moderne familien leves tilbaketrukket fra arbeid og samfunnsliv forøvrig. Dagliglivet er skarpt oppdelt i arbeid og fritid, og fritida leves hovedsakelig i familien. Arbeidet har ikke egenverdi, men holdes ut for å skaffe midler til familiens underhold. "Det egentlige livet" begynner først etter arbeidstidas slutt. Dette ligger innebygd i lønnsarbeidersystemet - den måten å produsere på som er grunnleggende for kapitalismen. I dette systemet selger arbeideren sin arbeidskraft som en vare, og det blir et avgjørende skille mellom den tida som selges til arbeidskjøperen (arbeidstida), og den tida som er arbeiderens egen (fritida) (se art. Arbeidstid). Fordi kapitalen prøver å presse så mye ut av arbeideren som mulig i arbeidstida, blir det et befor å verne om det egne familielivet mot utenverdenens krav og mas i fritida.

I borgerlig ideologi framstilles det private familielivet som stedet for frihet og lykke og tilfredsstillelse av behov. Arbeidet skal og kan holdes ut uten spørsmål fordi livets krav vil bil tilfredsstilt utenfor arbeidet i familie og fritid. Kapitalen kan herske fritt og uinnskrenket over arbeiderklassen som er kapitalens privateiendom, fordi arbeideren rettferdig får sin lønn og kan bruke den til å kjøpe varer og virkeliggjøre det gode liv i sitt privatliv. Denne borgerlige Ideologien dekker over en dobbelt falskhet. På den ene sida er kapital og arbeidsplass skapt av arbeiderne og ikke noe arbeidskjøperen har noen naturlig eiendomsrett til. På den ansida er fritida ikke fri, men får sine betingelser fastsatt av arbeidet (knapphet på lønn, tid og energi), og alle virkelige behov tilfredsstilles på en fordreid måte når det skjer innenfor grenser som er trukket opp av kapitalen og med varer som kapitalen har produsert for profitt. I praksis ser en da også at fellesskapet i familien rundt forbruk som regel ikke blir noen familielykke, men tvert imot ofte kriser og ulykke.

Lønnsarbeiderfamiliens økonomiske grunnlag er i hovedsak ektefellenes salg av arbeidskraft. Men dette er ikke jevnt fordelt mellom mann og kvinne. Det typiske er at mannen er forsørger og skaffer lønnsinntektene. Kvinnas rolle i familien er å være husmor og mor. Yrkesdeltaking blant gifte kvinner har i hele dette århundret vært spesielt lav i Norge sammenliknet med andre vest-europeiske land. Andelen av kvinner i yrkeslivet gikk svakt tilbake i første halvdel av dette århundret, og i 1950 var bare 5,5 % av gifte kvinner i inntektsgivende arbeid. Andelen steg så langsomt til 9,5 % i 1960. Først fra ca. 1960 er det skjedd en markant økning, og i 1975 var 44 % av gifte kvinner i lønnsarbeid. Men i disse tallene er også deltidsarbeid med (se art. Deltidsarbeid). Bare 22 % av gifte kvinner hadde lønnsarbeid mer enn 30 timer ukentlig i 1975. Av gifte kvinner med barn under 16 år hadde bare 14 % heltidsar(30 timers uke eller mer).

Dette viser klart hvordan familien er basert på at mannen er utearbeidende og forsørger og kvinna hjemmearbeidende og forsørget. Hennes oppgave er å ta seg av hus og hjem og mann og barn. Selv når kvinna arbeider ute, vil mannen nesten alltid være hovedforsørger og tjene mest. Og kvinna vil som regel også da fortsette å utføre mesteparten av husarbeidet, Hun blir dobbeltarbeidende, (se art. Dobbeltarbeid). Hele kvinnerollen er tilpasset arbeidet med hjem og barn, mens mannsrollen er forankret i yrkeslivet. Egenskaper som tilligger mannsrollen, er effektivitet, målrettethet, selvstendighet, mens kvinnerollen er tjenende med følsomhet som en viktig egenskap.

Problemer Tilbaketrekningen til hjemmet og privatiseringen rammer derfor kvinnene spesielt. Det er dette som er bakgrunnen for kvinnenes lave selvtillit. Mannen på sin side får et fjernt forhold til barna. Og mann og kvinne lever i hver sin verden og har få ting felles, bortsett fra forbruket av ting. Det er detsom er mye av bakgrunnen for krisetendensene i moderne familieliv. Det som står igjen ev den moderne familiens oppgaver i tillegg til forbruk dreier seg i stor grad om barn. Dette er noe av det ektefelhar igjen av fellesoppgaver, selv om hovedarbeidet med barna faller på kvinna. Sammen med skolen skal familien skape "duglige mennesker" eller "samfunnsborgere" av barna. Oppdragelsen betraktes som en nøytral og upolitisk oppgave som skal skje etter moralske normer som er høyt hevet over samfunnsliv og politikk. Nettopp privatiseringen og tilbaketrekningen i familien gjør at oppdragelsen kan skje tilsynelatende nøytralt og fjernt fra samfunnets konflikter. Resultatet er at barna oppdras til å være lydig arbeidskraft som ikke stiller spørsmål. Og tet er nettopp å skaffe ny brukbar arsom er en av familiens hovedoppgaver. Slik kapitalismens arbeidsliv ser ut, kan dette bare skje ved en systematisk undertrykking og disiplinering av barna. Som biprodukt skaper denne undertrykkinga nevrosene og andre psykiske lidelser. Allerede Freud viste hvordan den borgerlige familiens forming av barnet til et tilpasset voksent individ hadde sin bakside i form av nevrosene (se art. Psykoanalyse). Den nevrotiske og den "normale" personlighet hadde ifølge Freud en felles bakgrunn i undertrykkelsen og formingen av barnets seksualitet og følelsesliv gjennom familiekonfliktene. Moderne familiepsykologi har fortsatt denne påvirkninga av hvordan psykiske problemer vokser ut av familielivet. Følelsesmessig betyr den lille kjernefamilien enormt for sine medlemmer. Det har utviklet seg et økende skille mellom de menneskelige bånd i familien som er preget av følelser og intimitet, og andre typer sosiale bånd som er mer følelsesnøytrale eller direkte oppleves som truende (f.eks. skole, arbeidsliv). Følelseslivet og den psykiske balansen både hos voksne og barn er blitt helt avhengig av den lille kjernefamilien og de andre familiemedlemmene, og dermed mer sårbart for kriser og skjev utvikling. Som en konsekvens av dette tas hele familier oftere i behandling. Men dypest sett skyldes familieproblemene at hele familieinstitusjonen er i krise, noe som igjen henger sammen med familiens plass innenfor det kapitalistiske samfunnssystemet. Familien mangler felles materielle oppgaver utover forbruk, og er tynget av de psykologiske og følelsemessige krav som stilles til den fordi den er det eneste stedet hvor følelsesmessige behov skal dekkes. Alternative sosiale og følelsesmessige tilknytningspunkter ut over familien er svake.

En viktig side ved dette er det manglende fellesskapet på tvers av familiene. Her har det alltid vært vesentlige forskjeller mellom arbeiderklassen og borgerlige lag. Arbeiderklassens solidaritet og kollektive verdier har gjort at det sosiale nettet rundt familiene har hatt mindre preg av å være en så privatisert enhet som i borgerskapet (se art. Nettverk). Men i økende grad isoleres familiene fra hverandre også i arbeiderklassen. De naturlige lokalmiljøene går i oppløsning med hyppig flytting, pendling og økt stress i arbeidslivet. Undersøkelser fra flere land har vist hvordan tradisjonelle arbeidermiljøer brytes ned slik at sosial omgang og gjensidig hjelp og støtte avtar. Ytterpunktet her er den moderne drabantbyen med sin anonymitet hvor få kjenner hverandre.

Familien presses altså fra to kanter. Utenfra ved at lokalmiljøene brytes ned og sosial isolasjon øker, og at stress i arbeidslivet tiltar, noe som alt sammen fører til at familiene mister sine støttepunkter og blir mer overlatt til seg selv. Dette forsterker det "indre presset" i familien med privatisering, forskansning mot omverdenen, og at den følelsesmessige overavhengigheten mellom familiemedlemmene øker. Forutsetningene for å virkeliggjøre den borgerlige familieideologien familielykke blir stadig dårligere.

Familiens framtid I hvilken retning utvikler så dagens familie seg? Etter all sannsynlighet vil krisetendensene forsterkes. Det viktigste her er ikke de økte tallene for skilsmisser, som får alt for mye oppmerksomhet (se art. Ekteskap). De aller fleste som skiller seg, gifter seg på ny, og aldri har en så stor del av befolkningen levd i familier som nå. Det viktigste er det dobbelte presset med ytre sosial isolasjon og indre psykologisk krise som er skissert ovenfor. I de nye drabantbyene er denne prosessen kommet så langt at familiens oppgave som skaper av ny arbeidskraft og nye tilpassede samfunnsmedlemmer er truet. Ungdomskriminalitet, stoffmisbruk og psykiske problemer er tegn på dette.

At familiens oppgave som oppdrager er truet, vil kreve statlige inngrep og støttetiltak. Men en statlig overtakelse av oppgaver som familien tidligere har ivaretatt, betyr samtidig en svekkelse av familien. Utbygging av daghjem betyr f.eks. at familiens oppgave som barneoppdrager deles med det offentlige, og at familien får en av sine viktigste oppgaver og ansvarsområder beskåret. For sosialister er det all grunn til å gå inn for økt utbygging av daghjem. Foruten at det er nødvendig for at kvinnene skal kunne gå ut i lønnsarbeid, betyr det at forhold som tidligere var familiens private område gjøres samfunnsmessig og dermed mer tilgjengelig for politisering. Det er lettere å nå fram med kritikk av offentlig barnehagepolitikk enn av familiens private oppdragelse. Men å satse på økt utbygging av daghjem må ikke forhindre at sosialister på lengre sikt må søke å bryte ned den isoleringa av barna fra produksjon og samfunnsliv som ligger i spesialiserte oppbevaringsinstitusjoner for barn (daghjem, skoler)

Også den kjønnsbestemte arbeidsdelinga utvikler seg i en retning som er uforenlig med den tradisjonelle familieformen. Selv om Norge er et av de land i Vest-Europa som er kommet kortest når det gjelder gifte kvinners yrkesdeltakelse, vil denne øke. I Sverige var hele 55 % av kvinner med barn under 17 år i lønnet arbeid 11971. På lengre sikt vil en slik utvikling sammen med kvinnebevegelsens kamp tvinge fram en endret arbeidsdeling i familien. Når kvinnene blir mindre økonomisk avhengig av sine menn, vil maktforholdet mellom mann og kvinne i familien endres. Det vil også kreve endi arbeidslivet dersom familier med to forsørgere skal kunne ta seg av barna på en tilfredsstillende måte, igjen av hensyn til oppdragelsen. Det er en motsetning mellom kapitalens utvikling (inndraging av kvinnene på arbeidsmarkedet) og borgerlighetens ønske om å bevare den tradisjonelle familien.

Kapitalens press på familien er altså tvetydig og motsetningsfylt. På den ene sida er kapitalen interessert i stabile, privatiserte familier som fortsetter å oppdra tilpasset arbeidskraft. På den andre sida truer den kapitalistiske samfunnsutviklingen på mange forskjellige måter forutsetningene for slike familier (oppløsning av lokalmiljøene, økt stress i arbeidslivet, økt kvinnelig yrkesdeltakelse). Motsetningen søkes løst ved offentlig familiepolitikk og sosialpolitikk som skal støtte familien og sikre oppdragelsen, samtidig som familien bevares mest mulig uendret som en privatisert institusjon. Men selve statsinngrepet kan virke til å politisere de tidligere private spørsmålene om familie, samliv og oppdragelse. At disse spørsmålene i borgerlig ideologi har vært hellige og private, har vært en forutsetning for den automatiske indoktrineringen til tilpasset og politisk passiv arbeidskraft. Det er sosialisters oppgave å drive en slik mulig politisering i riktig retning. Visse tendenser i kapitalens motsetningsfylte press på familien må støttes (økt kvinnelig yrkesdeltaking, økt daghjemsutbygging), samtidig som de møtes med politiske krav (krav om kortere arbeidstid, om en annen arbeidsdeling i familiene, krav til innholdet i det barn lærer i dag. Andre utviklingstendenser må det mer enmobiliseres politisk mot (f.eks. nedbrytning av lokalmiljøene og utforming av nye bomiljøer slik at privatisering og isolasjon øker).

Det overordnede i en sosialistisk familiepolitikk må være å bryte ned den privatiseringa som ligger i den borgerlige familien. Det betyr bl.a. debatt om alternative samlivsformer som kollektiver o.l. (se art. Kollektive boformer). Sosialister må kunne peke på en annen og kollektiv organisering av samliv og såkalt privatliv, en organisering som fremmer en bredere solidaritet.

A. Gj.

Se også: Barn, Barndom, Familiepolitikk, Familieterapi, Omsorgsarbeid, Reproduksjon. Litteratur: E. Grønseth: Familie, seksualitet og samfunn, Oslo 1966. H. Holter m.fl.: Familien i klassesamfunnet, Oslo 1975. Kontrast nr. 5 1974. R. Liljestrøm: Uppväxtvillkor, Stockholm 1974. P. Ariès: Centuries of childhood, New York 1962.

Familiepolitikk

Familiepolitikk kan sies å være en offentlig myndighets eller en sosial interessegruppes programfestede mål og midler, såvel som faktiske handlinger, med sikte på å endre eller bevare de rådende familieforhold. En familiepolitikk omfatter visse ideologiske og teoretiske oppfatninger om hvordan familien er og bør være m.h.t. forholdet mellom familiemedlemmene og forholdet til det omliggende samfunn. Den omfatter iverksetting av tiltak med sikte på å påvirke familieforholdene i samsvar med disse målsettingene.

Ofte vil deler av familiepolitikken stå i konflikt med og måtte gi tapt overfor f.eks. industri og arbeidspolitikk. Selv om disse kan være vel så avgjørende for familieforholdene, utgjør de ikke noen familiepolitikk. Offentlige definisjoner av familiepolitikk Først i 1950-årene tok man her i landet til å snakke om en egen, særskilt familiepolitikk. Tidligere hadde dette feltet hørt inn under sosialpolitikk og befolkningspolitikk. Ekteskapslovgivningen og store deler av kirke- og skolepolitikken har alltid faktisk vært familiepolitikk, uten ennå i dag å bli regnet med til den.

En formulering fra byråsjef K. Øksnes i "Sosial Håndbok for Norge" fra 1952 uttrykker hva man på den tiden mente familiepolitikk besto i: "Familiepolitikk kan en si omfatter alle de samfunnsmessitiltakene som tjener til å lette byrdene for familien. En kan som eksempel nevne skattelette, renterabatt, husleiestønad, skolefrokost, legetilsyn og tannrøkt for barn, barnetrygden, morstrygden osv. En vil da lett oppdage at slike tiltak til beste for familien også tjener til å gi barna bedre oppvekstvilkår. De er derfor også barnevern i vid betydning av dette ordet".

Først nesten 20 år senere får vi den første offisielle definisjon av norsk familiepolitikk i Innstillingen om Barnefamiliens økonomi, (1970) og deri "Familiemeldingene", (Stortingsmelding nr. 117, 1971/72 og Stortingsmelding nr. 51, 1972/73). Som et middel til "sosial framgang" skrives det her om "en hensiktsmessig familiepolitikk som kan imøtekomme familiens behov både gjennom økonomiske og finansielle tiltak som kan kompensere for de byrder disse må bære, og ved tilstrekkelig organisering av alle andre tjenester, slik at familien som et hele og dens enkelte medlemmer får anledning til en full utvikling innen samfunnet".

Familiepolitikken har med andre ord som mål å imøtekomme "familiens behov", for derved å fremme både individets og samfunnets utvikling. Disse mål tenkes oppnådd dels ved økonomiske kontantoverføringer, dels ved offentlige tjenester til familiene.

"Familiemeldingene" er i Norge et første forsøk på en systematisk formulering av en prinsipiell og helhetlig familiepolitikk. Her antydes også hva som forståes med "familiens behov": "Familiens viktigoppgave er å dekke grunnleggende behov for fafor kjærlighet, sunn følelsesmesutvikling, og materiell trygghet og omsorg. Familien skal skape gode og harmoniske oppvekstkår for barn."

Familiepolitikkens mest overordnede målsetting skal altså være å legge forholdene til rette for at familien skal kunne ivareta kjærlighet - dvs. tilfredsstillelse av de følelsesmesssige og, i vid forstand, seksuelle behov for de voksne og for barna, og dernest - forsørgelse (hovedbestanddelen i "materiell trygghet").

Det er en grunnleggende motsetning i de privat- og statskapitalistiske samfunns familiepolitikk som i deres familieformer. En står overfor to motstridende oppgaver; å tilfredsstille familiemedlemmenes kjærlighetsbehov og å ivareta barnas økonomiske forsørgelse. Og det er forsørgelse av barna som blir familiens faktiske funksjon, mens tilfredsstillelsen av kjærlighetsbehovene forblir en ideell, men uløst oppgave.

Foreldrenes private økonomiske ansvar for barnefostringen lar seg ikke forene med tilfredsstillelse verken av kjønns- eller generasjonskjærligheten. Kanskje lar denne konflikt seg ikke løse verken innenfor et privat eller et statskapitalistisk økonomisk-politisk system.

Den nye familiepolitikken Utviklingen av en familiepolitikk står i sammenheng med to forhold: det stadig mer nødvendige velferdsstatlige og øvrige offentlige engasjement i styringen av samfunnet etter den økonomiske verdenskrise i 1920- og 30-årene og arbeiderbevegelsens sosialdemokratiske innlemmelse i samfunnsledelsen fra da av.

De tradisjonelle, patriarkalsk-autoritære familie-, slektskaps- og nærmiljø-forhold og deres økonomiske grunnlag ble brutt ned av den kapitalistiske utviklingen. Det økonomiske ansvar for barnas underhold og stell gikk hermed over fra å være fordelt mellom flere medlemmer av mannens slekt og utvidede familie, til stort sett å bli lagt på fedrene alene. I de senere år er det til dels også lagt på stadig flere mødre. Arbeidet med å stelle, og dra omfor barna ble stort sett lagt på moren, så også hun måtte forsørges av mannen. Samtidig stilte de kapitalistiske produksjonsformer stadig høyere krav til arbeidskraftens reproduksjon, dvs. til oppdragelse utdannelse og fritid. Derved har familiens omkostninger til barnefostring og rekreasjon stadig tiltatt.

Men familiens gamle økonomiske og sosiale grunnlag kunne ikke erstattes av privatkapitalismen selv. For å avhjelpe de økende økonomiske byrder som familiens nye oppgaver med forsørgelse, oppdragelse og rekreasjon førte med seg, måtte det offentlige i økende grad sørge for et minimum av trygder, offentlige tjenester, skolegang og sosial kontroll.

De nye reproduktive oppgaver måtte i noen grad staten og dens familiepolitikk ta seg av; barnevern, barnetrygd, skolefrokost, bostønad, sosial boligbygging, husmorferier, familierådgivning etc. Dette nådde en foreløpig topp i 1954 med opprettelsen av et eget departement for familie- og forbrukersaker, som ble innlemmet i det nye Forbruker- og administrasjonsdepartementet i 1972.

I 60-årene fant det sted en kraftig industriell vekst. Det var økonomiske oppgangstider og behov for arbeidskraft med ytterligere utsikter til ekspansjon i forbindelse med oljeutvinningen i Nordsjøen. Samtidig med den antiautoritære bevegelse om"studentopprøret" kom også de nye kvinnemed krav om seksuell, sosial og økonomisk frigjøring og likestilling. Hele den offentlige politikken kom over i en ny vekstfase med enda sterkere statlige reguleringer og Inngrep i økonomi og samfunn. Det gjaldt også familiepolitikken. Slik ble den "Offentliggjøringen" av familielivets private område til som var påbegynt fra arbeider- og kvinnebevegelsene og annet radikalt hold omkring 1910 og skjøt fart i perioder i 1920-1930- og i 1960-årene. Dette ble ført videre av det offentlige med den nye familie-, abort- og likestillingspolitikken, med opprettelsen av Likestillingsrådet (1971), med Familiemeldingene i 1972 og 73, og med opprettelsen av en egen avdeling for familie- og likestillingspolitikk innen Forbruker- og adminii 1977.

Det er i hovedsak fem nye elementer i den nye familiepolitikken, iallfall i dens Ideologi og målset

Det første gjelder seksualpolitikk. De framstøtene som de liberale og sosialistiske partiene gjorde, inspirert av kvinnefrigjøringen, for selvbestemt abort, prevensjonsveiledning og seksuell opplysning ble innlemmet i offentlig politikk. Dette må sannsynligvis også forståes som ledd i å tilpasse reproduksjonen til nye teknologiske og kapitalintensive former for produksjon.

For det annet fant sted en innlemmelse av mellomkrigstidens kvinnesakskrav og av den kjønnsrolledebatten som foregikk i 1950- og 60-årene på grunnlag av sosialvitenskapelig innsikt. For første gang ble det fra offentlig ansvarlig hold tale om å endre kjønnsroller i familien og yrkeslivet.

Likestilling og økonomisk selvstendighet i forholdet mellom kjønnene, kvinners rett til yrkesarbeid, og etter hvert også farsrollen, mannens plikt til å ta sin del av ansvaret for barna og det ulønnede arbeid i hjemmet, ble nøkkelord i den nye offentlige familiepolitikken. Men dette skjedde uten noen inngående analyse av de forhold som gjør det mulig å oppnå disse delmålsettingene.

For det tredje finner vi en fornyet vekt på å bygge ut de offentlige tjenester til familiene for å avlaste omsorgs- og husarbeid: barnehager, hus eldreomsorg, nærbutikker, økt svangerskapspermisjon (også for fedre), og forslag om nedkortet arbeidstid for yrkesektepar med barn under tre år.

For det fjerde er det ut fra 60- og 70-årenes samfunnsforskning også en begynnende vekt på å "av" familien, Innlemme den i nærmiljøet, legge forholdene bedre til rette for kontakter utad til venner, bomiljø, naboer og andre nettverk.

En femte nyorientering gjaldt hvordan en skulle sikre en god og rettferdig økonomi for barnefamiog økonomisk selvstendighet mellom foreldrene. Hovedlinjen hadde tidligere vært å lette forørgelsesbyrden ved økte kontantoverføringer til barnefamiliene. Man kom til at barnefamilienes økonomiske problemer heller måtte løses ved å skaffe heltids yrkesarbeidsplasser også for mødrene, og barnehageplasser for barna. Derved skulle foreldrene selv tjene de penger som tilkom barnefamiliene, men som var blitt borte fra dem på uettersporlig og uopprettelig vis.

Bortsett fra slike og andre mer konkrete retningslinjer - som er stikk i strid med de mer overordnede målsettinger - Inneholder den nye familiepolitikken på det generelle plan en rekke delmålset Disse er nødvendige, om ikke tilstrekkelige, for å sette familiene bedre i stand til å løse sine overordnede kjærlighetsoppgaver:

samlivs- og seksualkunnskap,
selvbestemt forplantningsregulering,
en åpning og forankring av kjernefamiliene i fortil rikere og mer egenaktive nabolag og nærø,
offentlige tjenester til familiene, (særlig barneha,
likestilling, likedeling mellom kjønnene av arbåde i yrkeslivet og i familie og nærmiljø,
økonomiske ressurser til barnefamilienes medpå linje med dem til andre personer,
økonomisk selvstendighet og uavhengighet i formellom foreldre/ektefeller.

Feiltakelser i familiepolitikken Denne tilsynelatende progressive og frigjørende familiepolitikk bygger imidlertid på to feiltakelser. For det første svikter forståelsen av kjærlighets- og seksualbehovenes egenart, og derfor også av famifaktiske kjærlighetsfunksjon. De familiepolitiske dokumentene analyserer verken kjærlighetsbeegenart og betingelser for å bli tilfredsstilt eller de måter som familiene tilfredsstiller eller undisse behovene på. "Samlivs- og seksualkunnskap" har derfor ikke ført til undervisningsbevisstgjøringstiltak som er konsekvent bekrefoverfor seksualitet og kjærlighet. Derfor har man heller ikke innsett hvordan den økonomiske avhengigheten mellom foreldrene, som ligger i deforsørgerrolle overfor barna fører til at seksualiog kjærlighet undertrykkes for de voksne og dermed også for barna. Det er også en utilstrekkelig forståelse av barns og voksnes behov for kontakt og kjærlighet når man tror at disse kan ivaretas for barnefamiliene ved en mindre senkning av arbeids Det gjelder om en reduserer arbeidstiden til yrkesaktive foreldrepar med barn under tre år med to timer. Og det gjelder ved en generell seks timers arbeidsdag for alle.

Man innser riktignok at det kan være en del proi mange - og store problemer i noen - fami Likevel er man av den feilaktige oppfatning at familiene i dag i hovedsak faktisk løser kjærlighetsoppgavene og dette er den viktigste siden ved fa

Dagens reproduksjonsbetingelser og dermed bl.a. familie-, ekteskaps- og oppdragelsesforholdene vir- i samspill med skole, kirke, nærmiljø, yrkesosv. - langt på vei livs- og kjærlighetsødelegfor både voksne og barn. Dette har man inanalyse av. Man ser ikke hvorledes familienes funksjoner - følelsesmessig stabilisering av personog såkalt "sosialisering" eller oppdragelse og sosial tilpasning gjennom bl.a. undertrykkelse av seksualitet og kjærlighet fører til underkastelse under de bestående samfunnsforhold.

Den annen hovedfeiltakelse består i en utilstrekforståelse av de økonomiske betingelsene for økonomisk selvstendighet og uavhengighet i forel for rettferdighet i barnefamilienes øko og for en tilfredsstillende kjærlighet mellom kjønnene og mellom generasjonene.

En ting er at det er umulig under kapitalismen å skaffe tilnærmet full tids arbeidsplasser til alle kvinner og menn og barnehager til alle barn. Men selv om dette kunne oppnås, så vil det fortsatt være flere personer i barnefamiliene som skal leve av hver lønn, enn i andre husholdninger. Dette gjelder så lenge foreldrene skal ha hovedansvaret for å forsørge barna. Man har trodd at en god og rettferdig økonomisk levestandard kunne oppnås ved å gi begge foreldre anledning til selv å tjene penger til de merutgifter og det merarbeid barna inærer. Og man har ikke innsett at likelønn for kvinner og menn vil forbli umulig, så lenge ikke det forsørgertillegget som idag gis til alle menn, uansett forsørgelsesbyrde, blir gitt til barnefamiliealene. Heller ikke har man innsett at den økonomiske diskriminering av barnefamiliene, (som altså består også når begge foreldre er fulltids yrkesaktive), fortsatt medfører en vesentlig økonomavhengighet mellom foreldrene og et visst "økonomisk stavnsbånd" på ekteskapet.

Man har trodd at økonomisk selvstendighet mellom foreldrene ville virkeliggjøres bare begge forelble likestilt på tilnærmet full tid i yrkeslivet, og derved ble sammen om barnas pengemessige forørgelse.

Den nye familiepolitikken sier seg å tjene likeog kvinnefrigjøringen. Men den består altså for en vesentlig del i å tilpasse og utbygge familiens oppgaver med forsørgelse og sosial tilpastil de kravene om økt reproduksjon og forbruk som høykonjunkturene i 60- og de første 70-årene skapte. At dette i hovedsak er nye former for å beundertrykkelsen av kjærligheten for både voksne og barn, er blitt oversett. Denne politikken har avsporet arbeidet for en av den reelle kvinnefriørings mest nødvendige betingelser: økonomisk selvstendighet i ekteskap og foreldreskap, kombimed tilfredsstillelse også av barnas følelsesog andre behov. Dermed er også arbeidet for seksuell frigjøring og for kjærlighetsfremmende familie- og samlivsformer avsporet. Uten økonomgrunnlag for barnefostringen uavhengig av ek låses foreldrene økonomisk fast til hver selv om kjærlighet og seksuell tilfredsstillelikke er til stede. Og da har de heller ikke overtil barnas kjærlighetsbehov eller til å gi plass for deres seksualitet og øvrige utfoldelse.

Ulike familieformer Familie-, ekteskaps- og forsørgelsesmønstrene vai ulike kulturer, vår form er slett ikke den eneste tenkelige. Men en eller annen form for ektefamilie har intet samfunn hittil vært foruten. Det eneste universelt felles man har kunnet finne i alle de varierende former for ekteskapsbaserte familier, er at mor-barn-forholdet er forankret i en sosial posisjonstilknytning til en ektefelle. Denne ektefelle er Ikke alltid den biologiske far, eller noen mann i det hele tatt. Selve ekteskapet trenger ikke nødvendigvis innebære verken seksuelle, husholdsmessige eller forsørgelsesmessige forhold, begrensninger, forpliktelser eller rettigheter. Disse relasjonene kan sikres i mer eller mindre stabile, ikke-ekteskapelige familiedannelser, helt ved siden av ekteskapsforholdet. Eller de kan (bortsett fra det seksuelle samliv) være overlatt f.eks. til morens brødre, som f.eks. hos trobianderne.

Ved siden av en slik blott og bar status-sikrende ekteskapsfamilie, kan det med andre ord finnes en seksuell kjærlighetsfamilie, en foreldre-kjærlighets en oppdragelsesfamilie, en forsørgerfamilie osv. I disse Ikke-ekteskapsbaserte familiedannelser er bare mor-barn-forholdet det samme. Den tredje part, mannen, kan være forskjellig fra den ene til den andre av mor-barn-forholdets øvrige familier (se art. Far, Mor).

De ulike ekteskapelige eller ikke-ekteskapelige familieformers øvrige sosiale og økonomiske tilknytning til det omliggende samfunn, varierer også. I de fleste tradisjonelle samfunn har kjernefamiliene gått opp i en utvidet flergenerasjonsfamilie, i slekt og i naboskap, og i disse sosiale enheters økonomiske grunnlag. Slik var det også i det gamle samfunn i Norge med sine patriarkalsk-autoritære forhold.

Det viser seg at hvorvidt familien virker til å tilkjærligheten bl.a. avhenger av hvordan kjernefamiliene er tilknyttet det øvrige samfunnet. Spesielt er de seksuelle og følelsesmessige mulighetene for utfoldelse avhengig av om det økonomiske grunnlaget for barnas underhold og stell er tillagt kjernefamilien og ekteskapet, eller om forsørgelsesoppgaven er lagt til andre samfunnsenheter.

I såk. morslokale og morslinjede samfunn der morens brødre har forsørgelsesansvaret for barna og for den eller de som steller dem, er mor og barn økonomisk uavhengig av mannen og hans slekt. Her kommer ikke økonomiske forpliktelser og avhenighetsforhold i konflikt med seksuelle og følelsesmessige forhold, og det er derfor oftest friere seksuelle forhold, særlig før ekteskapsinngåelsen, enn i mer farssentrerte samfunn, som f.eks. vårt eget.

Dagens familieform Vårt eget patriarkalske samfunn og familiesystem har alltid vært seksual- og kjærlighetsundertrykkende, med en viss overfladisk, dobbeltmotilsynelatende frihet for mannen. I og med den kapitalistiske utgave av patriarkatet ble manforsørgerrolle og kvinnens rolle som husmor og eneansvarlig for barnestell gjort til grunnlaget for den kjønnsbaserte arbeidsdeling, for familiens forhold utad og for barnas og barnestellernes økonomiske grunnlag. Mens barna tidligere tok del i arbeidslivet allerede fra 7-8-års alderen, er de i dag en ensidig økonomisk utgiftspost for familien Inntil de er minst 16-17 år. Bortsett fra en viss barnetrygd og noen skattelettelser, er det økonomiske underhold av barna og av den eller de som steller dem, overlatt til foreldrene alene, først og fremst til fedrene. Fire-fem personer skal leve på en manns inntekt, eventuelt supplert med en eller en halv lavtlønns kvinneinntekt. Med det rådende bo- og levekostnadsnivå og kjøpepress blir derfor vanlige barnefamiliers økonomi sterkt presset. De blir økonomisk diskriminert sammenlignet med personer i tilsvarende sosial og yrkesmessig posisjon, som ikke har økonomisk avhengige barn. For alle menn får et innebygget forsørgelsestillegg i sin lønn, uansett om de har noen forsørgelsesbyrde eller ikke. Og dette utgjør hovedhindringen for å oppnå likelønn for kvinner og menn. Allerede denne rent økonomiske diskriminering av barnefamiliene gir lite romslige kår for kjærligheten mellom familiens medlemmer.

Mannen - og etter hvert også kvinnen - presses ensidig ut i yrkesliv og forsørgerroller, og får lite tid og forståelse for barnas og ektefellens følelsesmesbehov.

I de ca. 60 % av dagens barnefamilier, der moren ikke er yrkesaktiv i det hele tatt, blir det på den anside mor og barn for ensidig henvist til hverandre.

De økonomiske merutgifter for barnefamilien fører i sin tur til økonomisk avhengighet mellom foreldrene, og dermed til et økonomisk "stavnsbånd" på ekteskapet som forsørgelsesinstitusjon. Om den ene eller begge ønsker å skilles, er de økonomiske vanskene med å føre to adskilte husholdninger, med å skaffe ny bolig, eller vanskene for en hjemmearbeidende husmor med å få seg yrkesarbeid, ofte så store at skilsmisse ikke blir mulig. Dermed blir forsørgelsesfunksjonen den dominerende. Ekteskapet blir i første rekke en forsørgelsesinstitusjon.

Også uten de nevnte kjærlighetsødeleggende overbelastningene er imidlertid kjærligheten mellom mann og kvinne sannsynligvis av en slik natur at den oftest varer bare en begrenset tid. Og når kjærligheten svikter, blir konflikten mellom familiens forsørgelsesfunksjon og kjærligheten åpenbar.

Ekteskap uten kjærlighet og seksuell tilfredsstillelse går også ut over kjærligheten til barna og hindrer at man godtar barnas seksualitet både i sin egen familie og i nabolaget. De uløste konfliktene må skjules for omverdenen, og familiene blir enda mer isolert.

Kjernefamiliene blir overlatt til hver for seg å forsørge seg i det konkurransepregete yrkesliv og arbeidsmarked. Dette bidrar således både direkte og via kjernefamiliens sosiale og geografiske mobilitet til familiens egoisme og avlukkethet. I sin tur kastes derved familiemedlemmene tilbake på hverandre for å tilfredstille følelsesmessige og sosiale behov. Utilfredsheten og isolasjonen øker. Slik bidrar også det økonomiske "stavnsbånd" på ekteskapet til familiens mangelfulle integrasjon i nærmiljø, i sosiale nettverk og i annen sosial og politisk deltakelse. Pga. tidspress og overbelastning blir det sjelden noen bedring i dette for den dobbelt utearbeidende familie.

I de familier der også kona er på full tid i yrkeslivet, er familiene riktignok rent pengemessig mer likestilt. Og inntektsmulighetene for kvinnen ved en skilsmisse blir bedre. Likevel er det ikke et fritt og selvstendig økonomisk og følelsesmessig forhold mellom foreldrene. Det samfunnsmessig nødvendige hjemmearbeid, først og fremst barnestellet, er fremdeles ulønnet. Mannen er fortsatt oftest hovedforsørger med best inntekt og med den fasteste tilknytning til yrkeslivet. Kvinnen forblir i utkanten av arbeidsmarkedet. Forsørgelsestillegget i alle mannslønninger, uansett forsørgelsesbyrde, rokkes det ikke ved. Det blir altså fortsatt umulig å få realisert de gode ønsker om likelønn. Bl.a. derfor tar kvinnen fortsatt det alt vesentlige av hjemmearbeidet på toppen av sitt yrkesarbeid.

Også foreldrenes "felles" økonomiske forsørgerrolle som den rådende familiepolitikk tar sikte på, innebærer altså et kjærlighetsundertrykkende økonomisk stavnsbånd på ekteskapet (se art. Dobbeltarbeid). "Dobbeltarbeidfamilien" kan likevel for mange være et bedre alternativ enn det som gjelder flertallet av barnefamiliene, mannen ute og kona hjemme.

For eneforeldrefamiliene medfører familiens forsørgerfunksjon et økonomisk og sosialt press. Den bidrar til å opprettholde uviljen mot trygdene til eneforeldrene, og gjør at de aldri blir tilstrekkelig store til at eneforeldrene kan ta seg skikkelig av sine barn. For "hvorfor skal samfunnet betale for deres barn, når det ikke betaler for andres?"

På alle disse måter er det rådende forsørgelsesmønster med på å undergrave familiens muligheter for å tilfredsstille både de voksnes og barnas følelsesmessige og psyko-seksuelle behov, - og dermed for en frigjørende og skapende tilpassing til samfunnet.

I konflikten mellom familiens kjærlighets- og forsørgelsesoppgaver er det forsørgelsesoppgavene som vinner, stikk i strid med den kjærlighetsoppgave som vi sier vi vil at familien skal ha. Dermed undertrykker familien mer enn den tilfredsstiller de voksnes og barnas grunnleggende psyko-seksuelle kjærlighetsbehov.

Foreldrenes forsørgelsesfunksjon er altså en av de viktigste mekanismer for fortsatt undertrykkelse av vesentlige deler av barnas og de voksnes seksualitet og kjærlighetsbehov. Personligheten dannes slik at selve livs- og selvstendighetsviljen undertrykkes. Familie, ekteskap, foreldreskap og forørgelse er således den mest direkte årsak til at befolkningen underkaster seg de bestående utog maktforhold også ellers i samfunnet. Samtidig er disse familieforhold formet ikke bare av disse øvrige økonomiske og sosiale forhold, men også av selve de underkastende livs- og lystfornektende personlighetsstrukturer som samfunns- og familieforholdene medfører. Dette gjelder enten underkastelsen tar en herskende og dominerende form, eller tar form av en åpen undergivelse som typisk hos kvinnene, eller av avmektig trass eller opprør.

Grunnlaget for en alternativ politikk En alternativ, frigjørende familiepolitikk må grunnes i innsikt i samfunnsforhold. Men den må også bygges på bevissthet om våre personlighetsmessige, psykisk-kroppslige holdninger og måter å fortrenge fra vår bevissthet nettopp de behov for kjærlighet, seksualitet og følelsesmessig kontakt, som vi sier vi vil at familien skal tilfredsstille. At de fleste av oss i praksis motsetter oss dette, er vel fordi vi er så redde for å gjenoppleve barndommens hjelpeløshet, smerte og underkastelse, som ligger i fortrengt og barnlig skuffelse, raseri og angst, sammen med vår lyst, kjærlighet og utfoldelse som ble straffet eller avvist dengang.

En familiepolitikk som bekrefter kjærlighet og likestilling må overordne familiens kjærlighetsoppgaver, - uten å utelukke kjærlighet mellom kjønnene og generasjonene også i andre sosiale sam Den må ta sikte på en familieform der en vesentlig del av både foreldre-barn-kjærligheten og kjærligheten mellom voksne kan inngå i samme familiegruppe, (enten denne inngår i den ekteskapelige status-giver-familie eller ikke). Og for å unngå avlukkingen overfor omverdenen, må kjernefamilien også kunne inngå i mer omfattende kollektive familie-dannelser.

For å virkeliggjøre den nåværende familiepolitikks målsettinger, synes det nødvendig med reformer etter fire linjer:

Det gjelder å bedre barns, ungdoms og voksnes betingelser for å oppleve sine følelsesmessige behov og den - i vid forstand - seksuelle kjærligheten både mellom voksne, mellom ungdommer og mellom barn, og mellom foreldre og barn.

Dermed må det bli frie muligheter for begge kjønn til å dele arbeidet både i yrkeslivet og i familie og nærmiljø, slik at foreldre får tid og overskudd både til barna og til hverandre.

For det tredje gjelder det å arbeide mot at samfunnet gradvis overtar ansvaret for det økonomiske grunnlag for barnestellet og forsørgelsen av barna, for slik å sikre foreldreskapets og kjærlighetens økonomiske uavhengighet av ekteskapet.

Endelig må familiens isolasjon, lukkethet og "egoisme" overfor nærmiljø og samfunn ellers oppheves.

Jo lenger det er mulig å gå i disse fire retninger, jo likeligere vil sannsynligvis fordelingen mellom kjønnene av tid og arbeid i både yrkesliv, familie og nærmiljø kunne bli. Desto større økonomisk uavhengighet vil det kunne bli i forholdet mellom foreldre, og større økonomiske og menneskelige ressurser vil bli tilført familiene, og dermed nærmiljøet. Og forholdene både i og utenfor familiene vil bli åpnere og kjærligere.

E. G.

Se også: Barndom, Ekteskap, Familie, Kjærlighet, Reproduksjon, Seksualitet.

Litteratur: K. Øksnes: Familiepolitikk og barne i Sosial Håndbok for Norge bd. II, Oslo 1952. NOU 1977: Ein samla politikk for oppvekstmiljø. Stortingsmelding nr. 117, 1971/72 og nr. 51, 1972/73. E. Grønseth: Familie, seksualitet og samfunn, Oslo 1972.

Familieterapi

Familieterapi er en spesiell form for psykoterapi der en trekker en hel familie direkte inn i behandlingen. Utgangspunktet for terapien er gjerne plager eller symptomer hos ett av familiemedlemmene. Likevel kan det vise seg utilstrekkelig å behandle bare det individet som bærer symptomene. Dette skyldes at de individuelle symptomene og plagene ofte blir opprettholdt - og eventuelt også framkalt - av samhandling og kommunikasjonsmønstre som preger familien som helhet. Dette er spesielt tilfelle når den identifiserte pasienten er et av barna i familien.

Familieterapi som selvstendig behandlingsform vokste fram i USA i løpet av 1950-årene, ikke minst i tilknytning til forskningen rundt familiedynamikk og schizofreni. I løpet av det følgende tiåret slo den også gjennom internasjonalt, og konsoliderte seg som en bred bevegelse med sine ulike sentre, tidsskrifter og skoleretninger.

Teoretiske grunntrekk Noe forenklet kan en skille ut to ulike teoretiske hovedstrømninger innenfor familieterapien. En retning bygger videre på individuell psykoterapi, i særdeleshet psykoanalytisk tankegang (Nathan Ackerman, Heim Stjerlin). En annen tendens forkaster etablerte psykologiske teorier og retter i stedet oppmerksomheten mot paradokser i språk og kom(Jay Hatley, Paul Watzlawick). Denne teoretiske meningsforskjellen dreier seg imidlertid mer om forklaringsrammer enn om praktisk terapi. I den konkrete behandlingen har de ledende utøvere en høy grad av felles orientering.

Felles for alle familieterapeuter uansett teoretisk grunnlag, er at de understreker at familien er et "system", en "helhet som er større enn summen av delene". Familiesystemet er det settet av normer, kontrakter og sanksjoner som definerer forholdet mellom ektefeller og mellom voksne og barn. I høyere grad enn andre sosiale systemer er familien i stadig endring, etter hvert som de enkelte medlemmene gjennomløper nye faser i livssyklusen. Dermed oppstår det stadig nye konflikter innenfor den enkelte familie, etter hvert som familiemedlemmene må kjempe seg fram til nye definisjoner av forholdene seg imellom. I løpet av disse endringsprosessene skjer det ofte at tidligere uløste konflikter hos de enkelte familiemedlemmene blir aktivisert på nytt, noe som kan gjøre det vanskeliå løse den aktuelle konflikten. Som oftest vil familien mestre sine konflikter, men noen ganger kan de bli så overveldende at det blir nødvendig å søke hjelp og støtte utenfra.

Familiekonflikter har særlig lett for å "kjøre seg fast" dersom de utkrystalliseres i forholdet mellom ett medlem og resten av familiegruppen. Syndebukk-mønsteret, der det er ett individ som gjør alt det gale i familien, er et kjent eksempel. Tilsvarende forhold finner en ofte i ulike former for tilbaketrekning, rømning eller ungdomskriminalitet.

Konflikter kan også være vanskelige å løse på grunn av tvetydige kommunikasjonsmønstre eller skjulte maktforhold i familien. Overbeskyttende foreldre, som dominerer barna ved å vise overdreven omsorg eller ubegrunnet engstelse, er et eksempel på dette. Når en går dypere inn i slike tilfeller, viser det seg alltid at maktforholdene i familien består av et fint sammenvevd nett av gjensidige trusler og sanksjoner, slik at det ofte er vanskelig å si hvem som er overlegen og hvem som er underlegen.

Behandling I likhet med annen psykoterapi foregår familieterapien i form av samtaler som varer ca. en time, en eller flere ganger pr. uke. Antall behandlingstimer er som regel færre enn ved individualterapi. I utgangspunktet ønsker en å samle hele familiegruppen, dvs. først og fremst den delen av familien som bor sammen. Besteforeldre eller andre slektninger som spiller en viktig rolle i familiens liv, kan også trekkes inn. Noen familieterapeuter arbeider mest med hele familiegruppen samlet hele tiden. Andre deler opp familiegruppen eller velger ut enkelte familiemedlemmer, f.eks. mor/far-paret, og arbeider mest med dem.

Mer enn i annen form for psykoterapi spiller tepersonlige legning en viktig rolle i behandlingen. Hver familieterapeut har sin spesielle "stil", og kan ofte utnytte en karismatisk "utstrålende", personlighet i den terapeutiske prosessen. Terapeuten er gjerne mer aktiv enn i individualterapi. Oppgaven er ikke først og fremst å legge opp til nye fortolkninger av en situasjon, men heller å få i stand nye former for samhandling og legge forholdene til rette for følelsesmessige "gjennombrudd" i forholdet mellom familiemedlemmene. Ofte drives behandlingen av to terapeuter samtidig, noe som gir muligheter til å påvirke gruppeprosessene i familien som helhet.

Målsettingen for behandlingen er som oftest nokså klart avgrenset. Familien som gruppe er fasttømret over en årrekke, og kan vanskelig endres grunnleggende gjennom noen få terapitimer. Hovedsaken i behandlingen er derfor å bryte noen av de onde sirkler som familiesamspillet er kommet inn i. Det skjer ved å klarlegge sider ved samhandlingsmønsteret som familiemedlemmene ikke er oppmerksomme på eller ikke har maktet å se følgene av. Samtidig søker en gjennom terapiprosessen å nå fram til måter å samhandle på, som er preget av åpen følelsesmessig kontakt. Familien avskaffer ikke sine konflikter gjennom terapien, men familiemedlemmene kan oppnå større forståelse av hva som binder dem sammen og hvilke behov de har i forhold til hverandre.

Perspektiver Gjennom familieterapien er det vunnet viktige innom forholdet mellom kjønn og mellom generasjoner. I en politisk sammenheng er det ikke minst viktig at familieterapien har gitt innsikter i mer allmenne former for skjult maktbruk og utbytting i mellommenneskelige forbindelser. Disse innsiktene er dialektiske. Det vil si: peker på at også den som framtrer som avmektig, kan beherske skjulte maktmidler. Og de viser at undertrykking og utbytting.. ofte blir gjensidig forsterket i et forhold, fordi ingen av partene makter å klarlegsine konfliktfylte ønsker og følesesmessige be Dette utgjør et viktig tillegg til forståelsen av utbytting slik den er utformet i økonomiske og politiske begreper.

F. E. / S. H.

Se også: Familie, Psykoanalyse, Psykoterapi.

Litteratur: S. Haugsgjerd og F. Engelstad (red.): Familieterapi, Oslo 1979.