NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Fabianer

Fabianerne er en gruppe intellektuelle innen britisk sosialdemokrati, organisert rundt "Fabian Society" (grunnlagt i 1883). Gruppen har alltid vært tallmessig sett liten, men spilte en viktig politisk rolle i de første tiårene av dette århundret, særlig gjennom personer som Beatrice og Sidney Webb, H. G. Wells og Bernard Shaw. Fabianerne var med å stifte "Independent Labour Party" i 1893; ekteparet Webb startet det politiske ukemagasinet "New Statesman" (1913); prinsipprogrammet til "British Labour Party" fra 1918 var gjennomsyret av fabian; Labour's første statsminister, Ramsay MacDonald (1924 og 1929-31), var fabianer. - Fabianerne skisserer innføringen av sosialismen som en jevn utviklingsprosess: stadig flere av samfunnslivets felter skal overrisles med sosialistiske ideer. Etter hvert vil samfunnslivets motsetninger dempes, dels ved at fattigdommen bekjempes gjennom offentlige velferdstiltak, statlig kontroll med energi og ressurser, progressiv beskatning o.l., dels ved at de fabianske og sosialistiske ideer vinner innpass også i de herskende klasser. Mot marxistenes klassekamp stiller fabianerne den offentlige, demokratiske lovgivning - en innføring av sosialismen administrert av offentlige tjenestemenn. - Fabianismen er slik sett et representativt uttrykk for den dominerende retning innen moderne britisk og europeisk sosialdemokrati: en sosialisme som er helt fremmed for marxismen, og som ser den sosialdevelferdsstaten som historiens mål. Fabianerne har fått en plass i den politiske idehistorien fordi de allerede på et tidlig tidspunkt utformet denne moderne sosialdemokratiske linje, og fordi de hører til et land som i bemerkelsesverdig grad mangler betydelige sosialistiske tenkere.

R. S.

Fabrikklover

Arbeidervernlovgivningen i Norge kan sies å begynne med fabrikklovene fra 1892, selv om enkelte yrker (bergverk og håndverk f.eks.) gjennom eldre lover i noen grad hadde regulerte arbeidsforhold. De viktigste lovene som regulerte fabrikkarbeidet kom i 1892, 1909, 1936, 1956 og 1977. Bare de to første er fabrikklover i begrenset forstand, de øvrige sikter også på å omfatte mange andre arbeidsforhold, etter hvert faktisk de fleste. I tillegg til disse fem lovene kom på andre tidspunkter en rekke mindre reguleringer, der særlig bestemmelser om arbeidstiden var viktige.

Oppkomsten av fabrikklover var forsøk på å begrense og bedre de arbeidsforhold som oppstod under den tidlige industrielle kapitalisme. Fordi de nedverdigende forhold var en følge av kreftenes frie spill i en nokså uhindret markedsøkonomi, kan fabrikklovgivningen sees som en "flukt fra markedet". De eldste kritikere av fabrikkforholdene tok for seg bl.a. farene for ulykker ved de mange ubeskyttede maskiner, de ufyselige hygieniske forhold som hersket mange steder, de tallrike helsefarlige arbeidsplasser, det utstrakte barnearbeidet og en arbeidstid som dekket mesteparten av arbeidernes liv i våken tilstand.

Med tanke på hvem som tok initiativene til arbeidervernlovgivningen, kan vi dele inn perioden fra slutten av forrige århundre og fremover 13 deler (Bull): Fram til omtrent 1890 var det borgerlige filantroper som hadde ledelsen. Herfra til slutten av første verdenskrig kan epoken kalles sosialliberal (eller Castbergsk, etter den dominerende sosialpolitiker). Etter 1918 har arbeiderbevegelsen selv stått for de fleste fremstøt.

Mindre ideelle grunner enn hensynet til arbeidstakernes velferd har også ligget bak lovgivningen. En uttalt hensikt i 1880-årene var avverging av revolusjonsfaren. Thranebevegelsen var i tankene, trolig også opptøyene i Kristiania og Drammen i 1878, -80 og -81, i tillegg til utenlandske begivenheter. Det senere hensynet til arbeidsfreden er i prinsippet det samme.

Interessen for arbeidervern, i debatt, lovgivning og administrasjon, har gått i bølger. Fram til om lag 1920 var aktiviteten stor. Lovendringene var riktignok ikke store etter 1892 (med unntak av arbeidstidsbestemmelsene), men det offentlige tilsynet økte sin virksomhet voldsomt. Motstand hindret flere radikale forslag i å bli vedtatt. Det ble tidlig argumentert med at reguleringer ville gripe inn i den personlige frihet og "arbeidets frihet" var til siste krig et slagord fra høyresiden. Fra omkring 1915 er det særlig blitt brukt økonomiske argumenter mot arbeidervernsbestemmelser, blant annet hensynet til konkurranseevnen overfor utlandet.

Fra 1920 til midten av 30-årene kom spørsmålet om arbeidervern mer i bakgrunnen. Det hersket offattigdom og arbeidsløsheten svekket arbeiderbevegelsens kampkraft. Den skjerpede klassekamp konsentrerte seg vesentlig om andre spørsmål. Den labre interesse for arbeidsmiljøsaker de første 20 år etter krigen må forklares på en anmåte (Seierstad). Streben etter økonomisk vekst trengte arbeidervernet i bakgrunnen. I 1970-årene er igjen arbeidsmiljøet kommet i forgrunnen.

Arbeidervernet har Ikke juridisk i norsk historie vært en sak mellom arbeidere og arbeidsgivere, avved forhandlinger. Gjennom lovene stiller staten krav om arbeidsforhold, tolker disse og fører tilsyn med at de etterleves. Arbeidsgiverne er anoverfor staten, ikke arbeiderne, som ikke har kunnet reise egne krav angående arbeidsmiljøet. Formelt foregikk dette altså på en annen måte enn f.eks. lønnskamp. Praksis i bedriftene har nok vært noe annerledes. Arbeidslivets parter har flere ganger kommet lovgivningen i forkjøpet, f.eks. loven om 9 dagers ferie i 1936 og arbeidstidsbestemi 1919 og 1958. Statens dominerende rolle på dette feltet skyldes dels at arbeidsgiverne har foretrukket denne "nøytrale" oppmann, dels at arbeidervernet er blitt sett på som en sak for eksperter.

Den første loven (1892) la stor vekt på tekniske forbedringer til beskyttelse mot det farlige maskineriet, bestemmelser som var relativt greie å få vedtatt. Et stort stridspørsmål gjaldt barnearbeidet, som ble forbudt for jenter og gutter under 12 år, og begrenset for barn under 18. En 14-åring kunne dog stå opptil 10 timer om dagen i fabrikken innenfor loven. En viktig side ved loven var opprettelsen av en fabrikkinspeksjon, som til å begynne med bestod av to inspektører for hele landet samt et stedlig tilsyn i kommunene.

Loven av 1892 omfattet bare fabrikker i nokså snever forstand. I 1909 kom bl.a. større håndverksbedrifter med, og fra 1936 siktet man mot å dekke alle arbeidsforhold med loven, enkelte yrker unntatt (egne lover ble laget for f.eks. jordbruk, sjøfart, husarbeid). De første bestemmelser mot usaklige oppsigelser kom også i 1936. Spørsmålet om normalarbeidstid var ofte oppe fra 1880-årene, men ble ikke lov før i 1915: 10 timers dag og 54 tiuke.

Kampen for bedre arbeidsforhold kan telle manseire. Hvordan har bedriftene reagert overfor truselen mot produktiviteten i form av kortere arbeidstid, miljøtiltak etc. Lovene har antagelig virket som spore til en teknisk mer avansert produksjon. Men arbeiderne selv har også måttet betale. Allerede ved arbeidstidsforkortelsen 1915 antok regjeringen at tapt tid måtte tas igjen ved større innsats fra arbeiderne. I dag vitner rasjonalisering med høyere tempo, belastning av helsa, stress og sykefravær om aktuelle oppgaver for arbeidervernet.

J. E. M.

Se også: Arbeidervern, Arbeidsmiljø, Åtte-timersdagen.

Litteratur: E. Bull: Arbeidervern gjennom 60 år, Oslo 1953. S. Seierstad: Arbeidervern: Konjunkturbetont statsomsorg eller arbeidermakt?, Tidsskrift for samfunnsforskning 5-6/1977. A. L. Seip: Noen begreper og forklaringstyper i studiet av sosialpolitikk. Flukten fra markedet og "Social Man", Scandia 4/1977.

Fabritius

Se Scheibler, Institusjonen.

Factoring

Factoring er en finansieringsform som fikk innpass her i landet i første halvdel av 60-årene. Strukturen i en factoring-handel er følgende: Når en vare selav selger (S) til kjøper (K) og oppgjøret ikke skjer kontant, kan factor (i Norge et factoringselskap) engasjeres av selger som tredje part. Selgers krav overfor kjøper omsettes da som et verdipapir til factor (F). På denne måten får selger oppgjør raskere enn avtalen med varekjøper. Dette kalles gjerne "diskontering av kundefordringer". Som figuren viser, kan det nå skje to oppgjør i stedet for ett. (1) Selger får utbetalt salgssummen (minus et risikogebyr, som factor beholder), mens (2) factor krever inn salgssummen ved den avtalte betalingsfrist (f.eks. 30 dager). Fordelen for selger er for det første at han kan overlate hele betalingsinnkrevingen til en spesialist på området, i og med at factor disponerer effektive innkrevings- og inkassorutiner. For det annet er fordelen at forskotteringer fra factor gir selger en bedret likviditetsposisjon. Dette er viktig ikke minst fordi inflasjonen og det høye rentenivået kan innebære store rentetap på utestående fordringer.

På denne bakgrunn kan en oppfatte factoring (liksom finansieringsselskap) som bestemte økonomiske interessers tilpassing til den endrete situasjonen i penge- og kredittmarkedene siden tidlig i 60-årene. Her kan det nevnes at inntjeningen for factoringselskapene har vært bedre enn for bankene. Av den grunn er det interessant at det bak norske factoringselskap vesentlig står banker og forsikringsselskap, både på eiersiden og på innlånssiden.

I 1976 opererte det 26 factoringselskap i Norge. Deres samlete forvaltningskapital utgjorde 850 mill. kroner. De fleste selskapene er små, og feltet domineres av et lite fåtall, der AS Factoring og AS Lefac er de mest iøynefallende.

Factoringselskapenes kunder er vesentlig store foretak innen industri og varehandel. Factoringhandel foregår praktisk talt bare mellom foretak og forekommer trolig ikke i direkte forbruksvaresalg til forbrukere. Norske factoringselskap medvirker for øvrig ved eksportsalg fra norske industriforetak med tillatelse fra Norges Bank. I denne sammenheng deltar de gjennom internasjonale factoringorganisasjoner.

Factoringselskapene er underlagt reguleringene etter lov om penge- og kredittpolitikken av 1965 og etter lov om finansieringsvirksomhet som krever offentlig konsesjon for slike selskap etter 1976.

E. H. A.

Se også: Avbetaling, Finansieringsselskap, Holdingselskap, Kredittpolitikk, Leasing.

Fagarbeider

Fagarbeider eller faglært arbeider er betegnelse på arbeider som har gjennomgått en fagutdannelse inet fagområde og avlagt fag- eller svenneprøve innen dette. Det finnes en mengde fagområder med fagarbeidere. De fleste har opprinnelse i og arbeider i dag innen de tradisjonelle håndverksyrker, som snekkere, malere, murere, smeder, typografer, osv. Senere har også nye fagområder kommet til; elektrikere, mekanikere o.l. Tidligere var det kun til dels langvarig, underbetalt og slitsom læretid hos "mester" i faget som var inngangstegnet til de faglærtes rekker (se art. Handverker).

I dag er det stort sett to hovedmåter å bli fagarbeider på:

1. Å gå læretid som lærling hos en arbeidsgiver innen faget kombinert med teoretisk fagskole og prøveavleggelse i bedriften (se art. Lærling). Denne ordningen er den vanligste i de fleste fag, og kan variere noe hva gjelder forholdet skole/bedrift. Grunnleggende yrkesskole gir som regel fradrag i læretida. Dessuten er fullstendig verkstedsskole likestilt med full fagopplæring. Læretida er i de fleste fag tre år innbefattet skole, lærlingeforholdet er regulert i Lærlingeloven. Det faglige innholdet i opplæringa er som regel avtalefestet mellom arbeider- og arbeidsgiversammenslutningene innen faget, og godkjent av Kirke og Undervisningsdepar Kontrollen med at lærlingen får riktig opplæring og ikke brukes f.eks. som hjelpearbeider skjer formelt av den stedlige Lærlingenemnd. Men i praksis er det ofte slik at den lokale klubb eller fagforening fører dette tilsynet.

2. En kan også i en del fag bli fagarbeider ved å ha arbeidet som ufaglært en viss tid innen fagområdet for så å ha rett til å avlegge fag- eller svenneprøve. Dette forholdet er til dels regulert i Lærlingeloven, men for det meste ved tariffavtaler mellom fagforbund og arbeidsgiversammenslutnin Dette er f.eks. nedfelt i Jern og Metalloverenskomsten.

En del fag er oppdelt i forskjellige undergrupper, f.eks. grafisk der betegnelsen "grafisk faglært" er fellesbetegnelsen for flere fagområder; typografer, trykkere, bokbindere osv. Alle disse har egne fageller svenneprøver.

Fagutdanning og status som fagarbeider er av stor betydning både for den enkelte arbeider og for faggruppas styrke og sjøltillit. I arbeiderbevegelsens historie dannet fagarbeidersammenslutningene kjernen i oppbygginga av en levedyktig og slagkraftig fagbevegelse. Fagarbeidernes kollegialitet var og er viktig bl.a. for å kunne tvinge arbeidsgiverne til kollektive avtaler for alle innen faget. I enkelte fag, f.eks. grafisk, har en gjennom sterk organisasjon og høy organisasjonsgrad i en viss grad kunnet kontrollere arbeidsmarkedet og dermed også lønns- og arbeidsbetingelser. Ikke alltid har de ufaglærte innen bransjen nytt godt av dette. Men den sterke stillingen har også vært nyttet til fordel for dem, f.eks. ved at en har krevd like kronetillegg, i stedet for prosenttillegg, ved lønnsforhandlinger.

Kapitalens valg og anvendelse av ny teknologi i produksjonen har ført til store angrep på og til dels utradert flere fag. Flere fagarbeidergrupper er blitt splittet opp og står slik svakere. Angrepene på faghar også omgjort forholdsvis helhetlige artil oppstykkete enkeltoperasjoner, noe som svekker oversikten over arbeidssituasjonen. Flere fagforbund har nedlagt mye arbeid i å sikre fagområder og fagutdanning, Enkelte yrker har også i seinere tid oppnådd å bli godkjent som egne fag. Det gjelder f.eks. telefonsentralmontørene, som vant fram med dette etter sin streik i 1974/75.

P. L. H.

Se også: Hjelpearbeider, Spesialarbeider, Ufaglært.

Fagbevegelse

Fagbevegelsen er den ene av de tre hovedgrener av arbeiderbevegelsen. De to andre er parti og kooperasjon (se art. Kooperasjon, Parti). Partiets arbeid er siktet inn mot å erobre statsmakten. Kooperasjonen søker å innskrenke virkefeltet for den private kapital i varehandel, produksjon, finans og forsikring. Fagbevegelsens primære oppgave har vært å organisere arbeiderne til kollektiv kamp mot kapitalen om lønns- og arbeidsvilkårene. Denne trei funksjon og organisering er imidlertid reav en lang historisk utvikling. I de tidlige faav arbeiderklassens organisering var dette skillet ikke klart til stede, men eksisterte bare som tendens. Over tid kunne de samme arbeiderforeninger veksle mellom å legge tyngdepunktet på faglig kamp, politisk aktivitet og kooperativ produksjon og omsetning.

Fagbevegelsen har utviklet seg innenfor og i takt med den kapitalistiske produksjonsmåte. Av dette følger at fagbevegelsen i de fremskredne kapitalistiske land viser viktige fellestrekk både i historiske utviklingslinjer og sin moderne skikkelse. Så vel kapitalismens langsiktige strukturendringer som de kortsiktige konjunktursvingninger har for en del gitt likeartede utslag i fagbevegelsens historie i de ulike land.

Men kapitalismen utviklet seg ujevnt. Den trengte inn i de enkelte land med forskjellig hastighet, til forskjellig tid og dermed på forskjellig utviklingstrinn. De enkelte land møtte også den kapitalistiske produksjonsmåtes inntrengen med ulike historiske forutsetninger, kulturelt, sosialt og politisk. Derfor kan vi også iaktta betydelige nasjonale variasjoner i fagbevegelsens utvikling og stilling i de enkelte land.

Fellestrekk I rekrutteringen til fagbevegelsen er det et alment og typisk trekk at de faglærte håndverksarbeiderne ble organisasjonens pionerer. I annen omgang kom de ufaglærte arbeidere i fabrikker, gruver, anlegg og transport. Lavere offentlige og private funksjonærer utgjorde en tredje organisasjonsbølge og arbeiderne i primærnæringene (jordbruk, skogbruk og fiske) i regelen den fjerde. Den typiske rekkefølge har dels sin forklaring i måten den kapitalistiske produksjon har utvidet og endret seg på, dels i yrkesgruppenes ulike vilkår for å utvikle klassebevissthet og føre lønnskamp.

At det ble håndverksarbeiderne som i industrialiseringens tidlige fase gikk i spissen, hang sammen med flere forhold. Håndverkerne hadde organisasjonstradisjoner fra førindustriell tid som de kunne knytte an til. Videre medførte kapitaliseringen av håndverket en deklassering av svennene. I det førkapitalistiske håndverk var svenn en overgangsstatus til å bli mester, under kapitalismen gikk svennene mer og mer over til å bil lønnsarbeidere for livstid. Dette førte til tidlig utvikling av klasseog klassebevissthet innenfor de enkelte fag. De faglærte håndverkere hadde også et fortrinn i lønnskampen ved at deres arbeidskraft var vanå erstatte. De kunne derfor lettere våge en kamp og ha utsikter til å seire. Et viktig ledd i håndverkernes faglige strategi ble å søke å bevare denne fordelen ved å begrense tilgangen på lærlinger i faget (se art. Handverker).

Utviklingen av organisasjonene begynte med lokale foreninger etter faglige skiller. Den videre sammenslutning fulgte to ulike veier. Innenfor en by eller et distrikt gikk fagforeningene sammen i lokale samorganisasjoner på tvers av fagskillene. På nasjonal basis dannet foreninger i samme fag fagforbund (se art. Fagforbund) I siste del ev 1800-tallet oppsto de varige nasjonale sammenslutninger for alle fagorganiserte, landsorganisasjonene. Først ute var England, hvor den nasjonale fagkongress (Trades Union Congress, TUC) har møtt årlig siden 1868.

Spørsmålet om organisasjonsformer førte til sterke indre stridigheter. Disse var dels bestemt av ulike gruppeinteresser i arbeiderklassen, dels hadde de et mer omfattende ideologisk grunnlag i forskjellisyn på fagbevegelsens samfunnsmessige oppgave. En konfliktlinje gjaldt forholdet mellom forbundene og lokale samorganisasjoner (se art. Samorganisasjon). Denne striden fikk forskjellig forløp fra land til land, men utviklingstendensen har alle steder gått i forbundenes favør, og landsorganisaer stort sett blitt forbundenes sammenslutninger. Også prinsippene for organisering av forbundene har skapt strid. De første forbund samlet faglærte av samme yrke uansett arbeidsplassens art. Med storindustriens utvikling og de ufaglærte arbeideres inntog i fagbevegelsen ble industriforbundet, som organiserte alle arbeidere i samme industri uansett fag og arbeidets art, en organisasjonsform som hadde betydelige fordeler som klasse- og kamporganisasjon fremfor fagforbundet. I løpet av 1900-tallet har fagbevegelsen i de fleste land utviklet seg mer og mer i retning av industriforbundsformen, men bare i Sovjetunionen og de østeuropeiske land er dette blitt konsekvent gjennomført.

Også i medlemsoppslutning viser fagbevegelsen i ulike land klare paralleller i utviklingstendensene, særlig i dette århundre. Årene fram til 1920 er preav en voldsom vekst, 1920-årene av en betydetilbakegang. Fra oppgangen etter krisen i 1930-årene har medlemstallet igjen vært i sterk vekst, men strukturendring og konjunkturnedgang i 1970-årene har ført til stagnasjon og delvis tilbakegang. I Storbritannia steg medlemstallet i TUC fra 1,2 millioner i 1900 til 6,5 millioner i 1919 og sank til 3,3 millioner i 1933. Landsorganisasjonen i Tyskland (Aligemeiner Deutscher Gewerkschaftsbund, ADGB) hadde 1 million medlemmer i 1904, 7,6 millioner i 1921 og 4,4 millioner i 1931. I Frankrike hadde CGT (Confédération Générale du Travail) 150 000 medlemmer i 1904, 2 millioner i årene 1918-20 og 600 000 i 1934. Den italienske CGL (Confederazione Generale del Lavoro) hadde 190 000 medlemmer i 1907, 2,2 millioner i 1920 og 400 000 i 1922, året for Mussolinis maktovertagelse. Tendensen i disse tallene er noe overdrevet fordi ikke alle organiserte arbeidere var tilsluttet disse landsorganisasjonene. I 1970-årene har medlemstallet i TUC gått tilbake med over to hundre tusen fra en topp på ti millioner. Den vest-tyske landsorganisasjonen DGB (Deutscher Gewerkschaftsbund) har stabilisert seg på rundt 6,8 millioner medlemmer. De tre nederlandske landsorganisasjonene har hatt en samlet tilbakegang på 4-5 prosent av medlemstallet.

I utviklingen av forholdet mellom fagbevegelse, stat og kapital kan lignende fellestrekk iakttas. På et tidlig stadium ble fagforeningene i en rekke land kriminalisert. De ble forbudt ved lov og forfulgt av politi og rettsvesen som reagerte med harde straffer. Også i de land hvor organisasjonene ikke ble direkte forbudt, var den legale ramme for fagforså snever at de stadig ble utsatt for rettsforfølgelse. Etter kriminaliseringsfasen inntrådte gjerne et stadium av usikker toleranse. Tvangsloble ikke opphevet, men ble brukt mer lempelig og sporadisk, selv om de når som helst kunne bli håndhevet i sin fulle strenghet. Forbudslover av almen karakter var i kraft i England fra 1799 til 1824 (Combination Acts) og i Frankrike fra 1791 og formelt til 1884 (Le Chapelier-loven). Den samme loven gjaldt i Nederland til 1872 og i Belgia til 1830, men streikeretten i Belgia ble ikke innrømmet før i 1886 og ikke uttrykkelig anerkjent før i 1921. I Tyskland var fagforeningsdannelse i gang fra slutten av 1860-årene. Sosialistlovene fra 1878 forbød ikke fagforeninger, men de ble brukt også mot fagbevegelsen, avbrøt tilløpene til nasjonal sammenslutning og tvang mange organisasjoner til oppløsning.

Ikke i noe land lyktes det imidlertid helt å knekke fagforeningene og streikekampene ved hjelp av tvangslover, klassejustis og militærapparat. Etter en periode med usikker toleranse oppnådde fagbevegelsen i land etter land anerkjennelse av lovgivningen både for sine organisasjoner og for sin virksomhet. Til gjengjeld for den beskyttelse fagforeningene ble tilbudt gjennom loven, søkte staten å få dem under kontroll gjennom registreringsplikt og ved inngrep i arbeidskonflikter i form av meg voldgift og særdomstoler for avgjørelse av rettstvister i arbeidslivet. I 1920-årene gikk statsmaktens forhold til fagbevegelsen alment i reaksjonær retning. I en lang rekke land ble den aksjonsfrihet fagbevegelsen hadde tilkjempet seg opp mot første verdenskrig innskrenket gjennom skjerpet lovgivning. Politi, militærmakt og halvoffentlige streikebryterorganisasjoner ble igjen oftere satt inn i arbeidskonflikter. Der fascistiske regimer kom til makten, ble fagbevegelsen slått ned og nye "arbeidsfronter" under kontroll av staten eller det statsbærende parti gjort til elementer i oppbygginav en korporativ stat (se art. Korporatisme). På en merkelig måte forente de fascistiske regimer det aggressivt reaksjonære med å foregripe trekk av almen utvikling i sin politikk overfor fagbevegelsen. Den voldelige undertrykkelse representerer den reaksjonære tvang, inkorporeringen i statsapparatet det foregripende. Under begge verdenskriger ble fagbevegelsen i de krigførende land tildelt viktige oppgaver fra staten i å holde arbeidslivet i ro, produksjonen oppe og lønningene nede. Etter den anverdenskrig har denne utviklingen fortsatt. Fagbevegelsen har oppnådd økt politisk innflytelse gjennom deltagelse i statlige råd og utvalg og har samtidig akseptert medansvar for den almene økonomiske politikk på bekostning av den tradisjonelle kamplinje, i lønnsoppgjørene. Særlig markert har denne utvikling vært når arbeiderpartier har hatt regjeringsmakt, alene eller i koalisjon.

Endringene i forholdet mellom fagbevegelsen og staten svarer til endringer i kapitalismens utvikling og til endringer i forholdet mellom fagbevegelsen og kapitalen. Under frikonkurransekapitalismen var den økonomiske liberalisme borgerskapets ideologi. Den var en kampideologi rettet mot gamle privilegier og gammel reguleringspolitikk, men den ble også mobilisert mot arbeidernes forsøk på å organisere seg. Forbudslovene mot fagforeninger fra slutten av 1700-tallet ble både i Frankrike og England gitt en liberalistisk begrunnelse, og arbeidskamp mot fagforeningenes eksistens ble ført som en kamp for "arbeidets frihet" ved hjelp av lockouter, streikebrytere og svartelisting. Da kampen for å knekke fagforeningene ikke førte frem, ble det gjort forsøk på å utkonkurrere dem ved de såkalte "gule" foreninger under bedriftseiernes kontroll. Betegnelsen oppsto i Frankrike i slutten av 1880-årene og var opprinnelig ikke noe skjellsord (se art. Gule fagforeninger). Denne taktikken var egentlig prinsipielt uforenlig med klassisk liberalisme og fikk da også sin storhetstid i en periode da kapitalismens monopolistiske tendenser brøt tydelig frem. Med en høyere og mer åpenlys organisering av kapitalen ble det også lettere å godta en forretningsmessig anerkjennelse av en fagorganisasjon som ikke lot seg knekke, men som var villig til å inngå avtaler som sikret arbeidsfred. Innenfor avansert og monopolistisk storindustri ble motviljen mot å slutte overenskomster med fagforeningene derfor etter hånden mindre. Samtidig ble den kapitalistiske økonomi mer og mer avhengig av økende kjøpekraft også i arbeiderklassen. Den bevegelse for samarbeid mellom kapital og fagbevegelse som oppsto i England i slutten av 1920-årene, Mondismen, fikk sitt navn etter grunnleggeren av kjemi-trusten ICI. Henry Ford førte en lønnspolitikk som tok sikte på at hans arbeidere skulle kunne kjøpe hans masseproduserte biler.

Men Ford hadde også grainderens autoritære trekk, og først etter forbitrede kamper ble han som den siste av de store bilprodusenter i USA tvunget til å opprette avtale med bilarbeiderforbundet i 1941.

En av forutsetningene for at arbeidsgiverne kunne gå over fra å bekjempe fagforeningene til å anerkjenne dem, var at fagorganisasjonen ble sterk nok både til å forsvare seg mot angrep og til å stille makt bak sine offensive krav. En annen forutsetning var at fagbevegelsen stilte sine krav innenfor rammen av det kapitalistiske system. Når det gjaldt disse to forutsetninger, kan vi se store forskjeller i fagbevegelsens utvikling fra land til land. I det kapitalistiske Europa kan vi skille mellom et britisk mønster, et nordeuropeisk (germansk) mønster og et søreuropeisk (latinsk) mønster. Fagbevegelsen i USA utgjør en fjerde variant. I en klasse for seg står Sovjetunionen og de østeuropeiske land. Utenom den europeiske kulturkrets finner vi videre en rekke egenartede former med svære variasjoner fra det tidlige industrialiserte Japan til nylig frigjorte afrikanske stater.

Det britiske mønster Den industrielle revolusjon begynte i England. Der oppsto også fagbevegelsen. Fra tidlig 1700-tall hører vi om fagforeningsdannelser og lønnsaksjoner fra håndverksarbeidere. "Det er sjelden folk av samme yrke kommer sammen, selv til fest og ad uten at det ender med en sammensvergelse eller en plan om å forhøye lønningene", skrev Adam Smith (1776). Forbudet mot fagforeninger i årene 1799-1824 klarte ikke å knekke bevegelsen. Selvhjelpsforeninger (friendly societies) ble ikke rammet av loven, og mange fagforeninger overlevde under en slik kamuflasje. Etter 1824 fulgte et tiår med livlig fagforeningsdannelse og store strei Det kulminerte med det storstilte, men mislykte forsøket på å danne en revolusjonær landsorganisasjon i 1834, Grand National Consolidated Trades Union, under ledelse av Robert Owen. Planen var å organisere en generalstreik for åttetimersdagen og videre å overta produksjonen gjennom arbeiderkooperativer. På grunn av indre motsetninger, vellykte mottrekk fra arbeidsgiverne og undertrykkelse ved hjelp av statsapparatet brøt organisasjonen sammen på få måneder. Selv om forbudslovene mot fagforeninger var opphevd, var det rikelig med lover som kunne brukes til å kriminalisere deres virksomhet.

Tilbakeslaget i 1834 ble fulgt av en konjunkturkrise i 1837 som slo fagbevegelsen ut for mange år. I neste tiår dreiet klassekampen i England i politisk retning (se art. Chartistbevegelsen). Først omkring 1850 tok fagbevegelsen et nytt oppsving. De nye mønsterforeninger (model unions) fulgte en annen strategi og taktikk enn de revolusjonære kamporganisasjonene fra 1830-årene. De bygget strengt på faglige skiller og la stor vekt på å sikre eksklusivived jobbregulering og lærlingebegrensning. Kontingentene var høye, ledelsen sterk og taktikken forsiktig. De la stor vekt på selvhjelps- og forsikringsordninger. På denne måten fikk de en stabil medlemsstokk og økonomisk grunnlag til å føre langvarige arbeidskamper. Mens de tidlige foreningene gjerne brøt sammen etter en tapt streik, var de nye i stand til å overleve nederlag.

Den engelske tradeunionisme kom overveiende til å representere en reformisme innenfor rammen av det bestående system. Det betyr ikke at den avviste politisk virksomhet. Tvertimot er det karakteristisk at da de årlige fagkongresser (TUC fra 1868) etter hvert utviklet et permanent styreorgan, bar det helt til 1921 navnet "Den parlamentariske komité". Politisk engasjerte fagbevegelsen seg for alminnelig stemmerett, for bedring av fagbevegelsens rettslige stilling og for en utvidet sosiallov Da sosialistiske strømninger fra slutten av 1880-årene begynte å vinne fotfeste på grunnplanet i fagforeningene og seiret i en del viktige politiske voteringer på fagkongresser tidlig i 1890-årene, sørget Den parlamentariske komité for å stanse denne innflytelsen ved å frata de lokale samorgani(trades councils) retten til kongressrepresentasjon. Siden har TUC utelukkende vært basert på forbundene. Etter å ha høstet store skuffelser ved å samarbeide med det liberale parti ved parlamentsvalgene, stiftet fagbevegelsen et eget arbeiderparti (Labour Party) i 1906. Det opptok i seg mange ulike organisasjoner og politiske grupper, men var og ble overveldende dominert av kollektivt tilsluttede fagforbund. Først i 1918 fikk partiet et moderat sosialistisk program, og stort sett har fagbevegelsens kontroll over partiet virket modererende. Fra 1950-årene har imidlertid enkelte store forbund blitt radikalisert og skaffet flertall på partikongressene for venstreorienterte vedtak mot partiledelsens vilje.

I motsetning til fagbevegelsen i Sør-Europa er den engelske samlet og sterk. I motsetning til det nordeuropeiske mønster er fagbevegelsen i England mindre sentralisert og byråkratisk, mindre villig til å la seg inkorporere i statsapparatet og mer militant i kampen for medlemmenes interesser. Det er forog ikke TUC som fører forhandlinger og inngår avtaler, men samtidig er forbundenes makt begrenset av en høy grad av selvråderett i bedriftsklubbene. Fagbevegelsen har gjort sterk motstand mot inngrep fra staten i forhandlingsretten og streikeretten, og de uoffisielle lokale streiker er ikke ulovlige slik som i de nordeuropeiske land. Da Wilson-regjeringen i 1969 forsøkte å begrense streikeretten, satte fagbevegelsen igjennom at lovforslaget ble trukket tilbake. I 1971 vedtok Underhusets konservative flertall en tilsvarende lov, men etter at valgene i 1974 førte til en ny Labour-regjering, ble loven igjen opphevet.

Det nordeuropeiske mønster Fagbevegelsen i Tyskland og de skandinaviske land har det til felles med den engelske at den er samlet, stabil, sterk og velstående. Den er forskjellig fra den engelske ved at den fra starten av var nøye forbundet med fremveksten av sosialistiske arbeiderpartier. Spørsmålet om fagorganisasjonens organisasjon, strategi og taktikk ble derfor i høy grad stilt og løst i en ideologisk-politisk debatt om veien til sosialismen. Landsorganisasjonene i disse land ble skapt i løpet av 1890-årene i intimt samarbeid med de sosialistiske partiene som inntil da hadde utgjort samlingspunktet også for fagforenin Fra partienes side var det også en viss motvilje mot å akseptere opprettelse av en faglig senlorganisasjon som kunne bli uavhengig av partiets politiske ledelse, og i ulike former ble det utviklet ordninger som sikret et nært forhold mellom sosialdemokratiet og fagbevegelsen. Organisasjonsmessig bidro dette til gjensidig styrking. Det spenningsforhold som var bygget inn i forholdet mellom parti og fagorganisasjon ble dempet ved utvikling av en teori om arbeidsdeling som ga hver fløy av bevegelsen ledelsen på sitt felt. Fagbevegelsens område ble den daglige kamp mot arbeidsgiverne om lønn og arbeidsvilkår. Partiets område ble kampen i det politiske system, mobilisering av velgere og deltagelsen i parlamentariske organer. Denne arbeidsdelingen gjorde begge parters virksomhet partiell, begrenset til delområder, og fremmet en reformistisk utvikling i ly av prinsipp-programmer med revolusjonære sosialistiske mål. Fagi disse land ble i stand til å gjennomføre store og langvarige streikekamper med eksemplarisk orden og effektivitet. Medlemmene var høyt disiplinert, og de fastsatte streikebidrag ble formidlet gjennom et veltrimmet apparat. Men utsiktene til langvarig og kostbar kamp gjorde også at organisasjonene etter hvert ble mindre lystne på å satse den oppsamlede formue når kampen i beste fall ville gi små marginaler i forhold til et forhandlingsresultat, eventuelt et oppgjør med statens mellomkomst i form av megling eller voldgift. I forhold til fagbevegelsen i England utviklet de sosialdemokratiske fagbevegelser i Nord-Europa en langt større sentralisering av forhandlingene og en langt større vilje i årene etter den andre verdenskrig til å påta seg et ansvar for samfunnsøkonomien i samarmed stat og arbeidsgivere. I Nederland og Belgia fulgte utviklingen i mange henseender den samme retning, men i disse land er forholdene blitt komplisert ved at fagbevegelsen har vært sterkere splittet. I Belgia har den sosialdemokratiske FGTB (Fédération Générale du Travail de Belgique) siden 1958 blitt distansert i medlemstall av den katolske CSC (Confédération des Syndicats Chrétiens). I Nederland har den sosialdemokratiske landsorganisasjonen NVV (Nederlands Verbond van Vakverenigingen) konkurranse fra både en katolsk og en protestantisk fagbevegelse som til sammen har omtrent like mange medlemmer som NVV.

Det søreuropeiske mønster De germanske land utviklet en fagbevegelse som var intimt forbundet med det sosialdemokratiske partiets mål om en parlamentarisk-reformistisk overgang til sosialismen. Av det engelske ord for fagforening ble skapt begrepet tradeunionisme som betegnelse for en faglig strategi som begrenset seg til å slåss for forbedringer innenfor rammen av det bestående system, ikke bare i kampen mot arbeidsgiverne, men også i sin politiske virksomhet (se art. Trade-unionisme). Av det franske ord for fagforening ble begrepet syndikalisme skapt (se art. Syndikalisme). Det betegner en strategi for å styrte kapitalismen ved revolusjonær faglig kamp og bygge sosialismen på de produserende arbeideres direkte herredømme over produksjonen. Ved sin revolusjonære målsetting er syndikalismen utpreget politisk, men ved sin oppfatning av midlene er den ekstremt antipolitisk. I 1906, da den engelske fagbevegelse grunnla Labour Party, vedtok den franske CGT Amiens-charteret, som erklærte at det var fagbevegelsens oppgave å gjennomføre eksproprieringen av kapitalistene med generalstreiken som avgjørende middel. Samtidig fastslo Amienscharteret organisasjonens avstandtagen fra parlamentarisk virksomhet og fullkomne uavhengighet av politiske partier og proklamerte at fagforeningei fremtiden skulle danne grunnlaget for samfunnets reorganisering.

I Frankrike som i England kan fagforeningsdannelse følges tilbake til 1700-tallet, men sterkere undertrykkelse fra staten og en svakere kapitalistisk utvikling hindret fagforeningene i å oppnå en stabil tilværelse. I 1860-årene ble fagforeningene tolerert til en viss grad, men Pariserkommunens nederlag i 1871 ble ledsaget av ny forfølgelse. Først med den definitive opphevelse av Le Chapelierloven i 1884 fikk de en klart legal, lovfestet, eksistens. Fremveksten av den syndikalistiske retning i Frankrike kan dels forklares ved de franske arbeideres revolusjonære erfaringer opp gjennom 1800-tallet og dels ved den umåtelige splittelse og forvirring som preget den politiske del av fransk arbeiderbevegelse i disse årene, og som syntes å legge arbeiderbevegelsen åpen for den samme parlamentariske korrumpering som preget de borgerlige partier i den tredje republikk. Men syndikalistisk teori og praksis for faglig kamp spredte seg i samme tidsrom til andre land. I Italias og Spania var syndikalismen en periode nesten like sterk som i Frankrike. I USA fikk den en egen utforming i organisasjonen IWW (Industrial Workers of the World). I Sverige og Norge inspirerte syndikalismen store opposisjonsbevegelser i fagorganisasjonen.

Etter første verdenskrig var syndikalismen som revolusjonær teori på retur. Også i de land hvor den hadde stått sterkest, ble fagbevegelsen dominert av den politiske kamp mellom kommunisme og sosialdemokrati. Men i Frankrike, Italia og ansøreuropeiske land ble det syndikalistiske preget på den faglige organisasjon og kampform varig. Det typiske mønster er at organisasjonsprosenten er lav og organisasjonene svake. Kontingentene er lave, og få av medlemmene betaler sin kontingent fullt ut. Fagbevegelsen i disse land mangler det vel utbygde forhandlingsapparat som er karakteristisk for Tyskland og de skandinaviske land. Til gjengjeld er de tradisjonelt militante og har stor evne til å mobilisere til streiker med stort omfang og høy deltagelse. Disse streiker føres uten annen unøttelse enn den som kan skaffes ved innsamlinger i forbindelse med streiken, og de blir derfor i regelen meget kortvarige. Karakteristisk for disse land er også at fagbevegelsen er splittet både politisk og konfesjonelt. Ved siden av kommunistledede landsorganisasjoner som er størst (i Frankrike CGT, i Italia CGIL) er der også en stor katolsk og en mindre sosialistledet landsorganisasjon i begge land. Splittelse og rivalisering har satt fagbevegelsen i en svak stilling både i forhold til arbeidsgiverne og til staten. Det er også karakteristisk at store og omfattende streikebølger er blitt utløst som spontane aksjoner nedenfra, uavhengig av og til dels under motstand fra landsorganisasjonene. Det gjaldt de utallige lokale streikene etter folkefrontens valgseier i 1936, den tidlige streikebølgen våren 1947 og ikke minst den revolusjonsartede bevegelsen i mai juni 1968 i Frankrike og 1969/70 i Italia.

Fagbevegelsen i USA Også i USA kan fagforeningsdannelse blant håndverkerne følges tilbake til slutten av 1700-tallet, og disse tidlige foreningsforsøkene utviklet seg i en rytme som langt på vei svarte til utviklingen av bevegelsen i England, og som fulgte industrikapitalismens konjunkturer. Også organisasjonsmønsteret gjennomgikk lenge en likeartet utvikling, men i remindre omfang og med mindre stabilitet. Det første forsøk på å danne en faglig landsorganisasjon som fikk varig betydning, ble gjort med organisasjonen Arbeidets Riddere (Knights of Labor) fra 1869. Den bygget hverken på samorganisasjoner eller på forbund, men på individuelt medlemskap uten hensyn til fag eller arbeidsplass. Det var ideen om "One Big Union" som skulle ivareta hele arbeiderklassens interesser. I de første årene var organisasjonen hemmelig og fulgte et seremoniell som var i slekt med frimurernes. Ideologien var en uklar halvsosialisme, og bare motvillig og under press fra medlemmene engasjerte organisasjonen seg i streikekamper, til dels av voldsom og omfattende karakter. På sitt høydepunkt midt i 1880-årene hadde Arbeidets Riddere ca. 700 000 medlemmer. Under første verdenskrig ble den oppløst. Da hadde den allerede lenge stått i skyggen av to andre og vidt forskjellige faglige landsorganisasjoner, AFL (American Federation of Labor) og IWW (Industrial Workers of the World). AFL ble stiftet i 1886 som en organisasjon av fagforbund. Dens grunnlag var faglærte arbeidere. Den avviste organisasjonsarbeid blant storindustriens ufaglærte, og dens strategi var ren og uforfalsket tradeunionisme, bedring av arbeidernes kår innenfor rammen av et økonomisk system som den ikke hadde noe ønske om å avskaffe. Den ble engasjert i mange harde kamper for å få organisasjons- og avtaleretten anerkjent av arbeidsgiverne, men den avviste konsekvent all sosialistisk infiltrasjon og hegnet om sin forholdsvis snevre sosiale basis i arbeiderklassen.

Medlemstallet løp parallelt med den europeiske fagbevegelse. Fra 1900 til 1920 økte det fra en halv million til fire millioner, og i slutten av 1920-årene var det nede på to millioner. Det er anslått at 70-80 % av de organiserte arbeidere i USA var tilsluttet AFL i dette tidsrom. IWW ble stiftet i 1905 i samarbeid mellom revolusjonære sosialister og syndikalister. Den siktet mot å bli en masseorganisasjon for hele proletariatet og bygget opp en sentralisert industriforbundsform. Den utviklet seg gjennom strid og splittelser i en syndikalistisk retning av mer sentralistisk type enn den franske. Medlemstallet var størst like etter stiftelsen da det løp opp i 100000, men ved den aggressive aktivisme medlemmene ("the Wobblies") utfoldet, ble den i stand til å utløse omfattende og voldsomme streikebevegelser som ble hardt bekjempet av arbeidsgivernes væpnede styrker og av rettsvesen, politi og militær. IWW bekjempet USAs deltagelse i første verdenskrig. Dette førte til skjerpet forfølgelse med forbud mot organisasjonen i mange sta Deretter gikk den gradvis i oppløsning, og restene sluttet seg for en del til kommunistpartiet i 1920-årene. Under New Deal ble det gitt lover som begunstiget dannelse av fagforeninger, men AFL avviste alle forslag om å tillate opprettelse av industriforbund som skulle omfatte også de ufaglærte. Dette førte til at tilhengerne av industriforbund brøt ut og dannet en ny landsorganisasjon CIO (Congress of Industrial Organizations) i 1938. Den andre verdenskrig førte til et intimt samarbeid mellom fagbevegelsen og staten, og sammen med en styrket rettsbeskyttelse overfor arbeidsgiverne ga dette grunnlag for en sterk vekst i medlemstallet. CIO hadde en klart radikal politisk profil i forhold til AFL, og enkelte forbund i CIO kom under kommunistisk eller venstreorientert ledelse i etterkrigstiden. I 1950-årene ble disse forbund ekskludert, og de to landsorganisasjoner sluttet seg sammen i 1955 under navnet AFL-CIO med til sammen 15 millioner medlemmer. Forbund med 3-4 millioner medlemmer deltok ikke i samlingen. Fagbevegelsen i USA har tatt avstand fra alle forsøk på å danne selvstendige arbeiderpartier. I stedet har den søkt å Ivareta sine politiske Interesser ved pressvirksomhet på regjeringsadministrasjonen og de lovgivende forsamlinger og ved å opptre ved valgene til støtte for de kandidater som lover mest til fagbevegelsen. Ved presidentvalgene har fagbevegelsen siden Roosevelt stort sett gitt sin støtte til den demokratiske kandidat.

Sovjetunionen og de østeuropeiske land Spørsmålet om fagbevegelsens stilling etter revolusjonen hadde fått en teoretisk løsning i syndikalismen, men Ikke i sosialdemokratiet. I Russland etter revolusjonen måtte det løses praktisk. Under partiets og revolusjonens krise ved overgangen til NEP-politikken i 1921 utspant det seg en heftig fraksjonskamp om fagforeningenes stilling. Tre hovedretninger oppsto: En syndikalistisk farget Arbeideropposisjon i partiet som ville bevare fagforeningenes selvstendighet og gi dem ledelsen av den økonomiske oppbygging (Kollontai, Sjlapnikov) (se art. Arbeideropposisjonen), en gruppe som ville bygge fagforeningene inn i det regulære statsapparat (Trotskij, Bukharin) og en flertallsgruppe med Lenin i spissen som ønsket å bevare fagforeningenes formelle selvstendighet, men under fast kontroll av partiet. Etter denne oppfatning skulle fagforeningene utgjøre en skole i kommunisme og tjene som overføringsbånd mellom partiet og arbeiderklassen. Denne rolle ble forsterket under stalinismen, og fagbevegelsen mistet i 1930-årene ethvert skinn av å være en selvstendig masseorganisasjon og ble et instrument for staten og partiet til å høyne arbeidsdisiplinen og produktiviteten. Mellom 1932 og 1949 ble det ikke holdt fagkongresser. Etter den andre verdenskrig ble den sovjetiske modell for fagorganisasjonen lagt til grunn i de østeuropeiske folkedemokratier. Med de økonomiske reformer i Sovjetunionen fra 1960-årene ser det ut til at fagorganisasjonen har fått større selvstendig innflytelse, og desentraliseringen i økonomien har styrket også de lokale faglige organer. I fagorganisasjonens statutter er det fremdeles fastsatt at den arbeider under kommunistpartiets ledelse.

De faglige internasjonaler Første Internasjonale (1864-1872) stilte erobringen av den politiske makt som nødvendig betingelse for arbeiderklassens frigjøring, men den bygget i vesentlig grad sitt massegrunnlag på fagforeninger, og en stor del av dens virksomhet gikk ut på å formidle internasjonal streikestøtte og hindre import av utenlandske streikebrytere. I Internasjonalens Generalråd i London samarbeidet Marx med fremledere for den engelske fagbevegelse (se art. Første Internasjonale). I grunnleggelsen av Den annen Internasjonale (1889) deltok både partier og fagorganisasjoner, og forholdet mellom parti og fagbevegelse var gjenstand for debatter og resolusjoner på flere av Internasjonalens kongresser (se art. Andre Internasjonale). En kongressbeslutning av 1907 fastslo nødvendigheten av intimt samarbeid mellom parti og fagbevegelse, men formulerte samtidig en teori om arbeidsdeling og likestilling mellom partiets politiske kamp og fagbevegelsens økonomiske. På denne tid hadde fagbevegelsen opprettet egne internasjonale samarbeidsorganer av to typer. Fagforbundene hadde etablert egne internasjonale forbindelser fra omkring 1890, og i 1914 var der 27 slike forbundsinternasjonaler. De spilte en betydelig rolle i å hindre internasjonalt streikebryteri, utløse sympatiaksjoner og formidle lån og gaver til støtte for streikende arbeidere. Landsorganisasjonene innledet et fast internasjonalt samarbeid med kongresser annet hvert år fra 1901, som regnes som stiftelsesår for Internasjonale Faglige Central (IFC, engelsk IFTU). Fast organisert ble den imidlertid først fra 1913.

Første verdenskrig førte til sammenbrudd både for den politiske og de faglige internasjonaler. De ble rekonstruert på sosialdemokratisk grunnlag etter krigen, men enheten fra før 1914 var ugjenkaltapt (se art. Amsterdam-Internasjonalen).

Både politisk og faglig ble de utfordret av nye kommunistiske internasjonaler med sete i Moskva, Tredje Internasjonale (Komintern) og Røde Faglige Internasjonale (Profintern, RFI eller RILU). De nye internasjonaler stilte revolusjonen på dagsordenen. De ble sentralistisk oppbygget etter bolsjevikiske prinsipper og tok sikte på å gi den revolusjonære kamp en fast internasjonal ledelse i motsetning til de gamle internasjonaler som ikke hevdet noen autoritet over medlemsorganisasjonene (se art. Røde faglige Internasjonale). WC nådde sitt maksimale medlemstall i mellomkrigstiden rundt 1920 med over 22 millioner medlemmer. I 1930 var medlemstallet gått tilbake til vel 13 millioner. RFI hadde sin største tilslutning i 1927 med henimot 17 millioner medlemmer, hvorav over 10 millioner i Sovjetunionen. Senere tapte RFI terreng og hadde i 1930-årene neppe mer enn én million medlemmer utenfor Sovjetunionen. Under folkefrontperioden i siste halvdel av 1930-årene ble RFI oppløst.

Under den andre verdenskrig tok den engelske landsorganisasjon initiativ til å skape en samlet faglig internasjonale etter krigen og kom til enighet med den russiske landsorganisasjon og den amerikanske CIO. I oktober 1945 ble World Federation of Trade Unions (WFTU) stiftet med deltagelse fra over 50 land og med over 65 millioner medlemmer. WFTU fikk en kommunistdominert ledelse. Den kalde krigen skjerpet de indre motsetninger, og i 1949 brøt de viktigste vestlige landsorganisasjoner ut og stiftet International Confederation of Free Trade Unions (ICFTU, norsk FFI). Medlemstallet i 1975 oppgis til 52 millioner (se art. Frie Faglige Internasjonale). Den amerikanske AFL-CIO trakk seg ut i 1969. I 1972 oppga WFTU å ha 150 millioner medlemmer. De viktigste medlemsorganisasjoner utenfor østblokklandene er den franske CGT og den italienske CGIL. En faginternasjonale av religiøse fagorganisasjoner (WCL) har sitt utspring i den katolske fagbevegelse, men inkluderer etter 1968 også protestanter, buddhister og muhammedanere. WCL oppgir et medlemstall på 14 millioner fordelt på 90 land. I 1973 ble en europeisk faglig samorganisasjon, Euro-LO, opprettet for landsorganisasjoner fra EF- og EFTA-land. Den omfatter både sosialistiske og kristne fagforeninger og fra 1974 også den kommunistiske landsorganisasjon i Italia, CGIL. Medlemstallet oppgis til 37 millioner.

P. M.

Se også: Landsorganisasjonen.

Litteratur: Fackföreningsrörelsen, bd. I - III, Stockholm 1912. J. Braunthal: Geschichte der Internationale I-III, Hannover 1963-1971. W. Kendall: The Labour Movement in Europe, London 1975. Shorter & Tilly: Strikes in France 1830-1968, London 1974. I. Deutscher: Sovjet Trade Unions, London 1950. I. C. Brown: Sovjet Trade Unions and Labor Relations, Harvard 1966. E. Lorenz: Marxistiske teorier om fagbevegelsen, Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie 1/1977.

Fagforbund

Landsorganisasjonen i Norge er delt inn i forbund, som organiserer arbeidstakere innen enten et fag, en industrigrein eller et område innen offentlig virksomhet. Det personlige medlemskapet i fagbevegelsen er i forbundene. I 1978 var det i alt 36 forbund. Størrelsen varierer sterkt fra Sufflør- og Urmakersvenneforbundet, hver med 20-30 medlemmer til Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Norsk Kommuneforbund, hver med langt over 90 000 medlemmer.

Landsmøtet er høyeste myndighet i forbundet. Fagforeningene innstiller og velger representantene til landsmøtet, som velger landsstyre, forbundsstyre og de øverste fastlønte tillitsvalgte.

Forbundene skal samordne foreningens lønnskamp. De opparbeider kampfond, understøtter medlemmene under godkjent arbeidsnedlegging, forhandler om overenskomster og tolker avtaler for foreningene når det oppstår tvist. De er ankeinstans overfor foreningene når det gjelder eksog suspensjon av medlemmer. Det er forbundene som forhandler om og tegner kollektive forsikringsordninger for medlemmene sine. De fleste forbund utgir egne fagblad. Enkelte har også tillitsvalgte for spesielle oppgaver.

Fagforeningene utgjør forbundenes lokale avde(se art. Fagforening). Har et forbund flere avdelinger på et sted, oppretter disse et stedlig styre (også kalt stedsstyre). De stedlige styrene er hjelpeorganer for forbund og avdelinger såvel ved tariffrevisjonene og under konflikter, som i det alminnelige organisasjons- og opplysningsarbeidet.

De første forbundene oppstod før Landsorganisasjonen, som fagforbund, dvs. sammenslutninger av folk innen samme handverksfag. I den kraftige kapitalistiske vekstperioden etter århundreskiftet oppstod store nye grupper av ufaglærte arbeidere, anleggsarbeidere og andre. Disse ble organisert i Arbeidsmandsforbundet. Situasjonen ble slik at en rekke forbund kunne være representert på samme arbeidsplass. Som et resultat av arbeidet til Fagopposisjonen av 1911, vedtok LOs kongress i 1923 prinsipielt at organisasjonsformen skulle legges om til industriforbund, dvs. at alle arbeidstakere på samme arbeidsplass skulle organiseres i samme forbund. Begrunnelsen var bl.a. at en ville fremme klassesolidariteten framfor fag- og gruppesolidariteten (se art. Fagopposisjonen av 1911). Industriforbundsformen er ennå i dag langt fra gjennomført. Men LOs kongresser behandlet spørsmålet både i 1973 og 1977 og vedtok siste gang at industriforbundsformen skal ligge til grunn for LOs framtidige organisasjonsform. Dette vil innebære færre og større forbund. Beslutninger om sammenslåinger skal imidlertid foregå i samråd med de berørte forbund. I LOs sekretariat arbeides det videre med spørsmålet. Et mer konkretisert forslag til inndelinger i forbund skal foreligge i 1980.

Begrunnelsen for industriforbund er i dag imidlertid ikke først og fremst klassesolidaritet, men hensynet til organisatorisk effektivitet og muligheten for å yte ulike typer av service overfor med Reduksjonen av antall forbund vil kunne fremme en videre sentralisering av makt innen fagbevegelsen, og i mange forbund er det skepsis og åpen motstand mot å bli slått sammen med andre.

K. K.

Se også: de enkelte forbund.

Litteratur: Sosialistisk Opplysningsforbund: Studiebok i faglig politikk, bd. I, Oslo 1975. Arbeidernes Opplysningsforbund: Faglig grunnkurs, trinn I, hefte 4, Oslo 1975.

Fagforening

Fagforeningene er de organisatoriske grunnenhetene i norsk fagbevegelse. De kalles også avdelinger innafor de enkelte forbund, og hver forening har sitt bestemte avdelingsnummer i forbundet. I alt er det om lag 5 000 fagforeninger innafor LO.

Vanligvis omfatter foreningene flere arbeids På den enkelte bedrift dannes det da klubber, som består av forbundets medlemmer på arbeidsplassen. Men omfanget og størrelsen på foreningene varierer. I f.eks. Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Norsk Papirindustriarbeiderforbund dekker avdelingene vanligvis bare én bedrift. I Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund er det bygd opp såk. storavdelinger, som omfatter større områder. Den største fagforeninga i Norge er Jern- og Metall-Oslo, avd. 1. I enkelte forbund, som Handel og Kontor og Norsk Tjenestemannslag, finnes landsomfattende fagforeninger (f.eks. Luftfartens Funksjonærforening og Kringkastingens Landsforbund). På arbeidsplasser med flere forbund, er det gjerne dannet et felles tillitsmannsutvalg.

Fagforeningene skal ivareta medlemmenes interesser på arbeidsplassene. Blant oppgavene er ifølge vedtektene til LO å innkreve kontingent, utbetale stønad under godkjent arbeidsstans og samle lønnsstatistikk. Derimot kan de ikke ifølge vedtektene fremme krav om opprettelse av tariffavtale eller si opp tariffavtale uten forbundets godkjenning. Heller ikke kan de gå til plassoppsigelse, sette i verk arbeidsstans uten forbundets godkjen Fagforeningene er slik gjennom vedtektene bundet til det samme arbeidsrettslige systemet som fagbevegelsen som helhet. I praksis skjer det likevel iblant at foreninga eller klubben går til oppsigelse av lokal avtale på egen hand. De lokale foreningene kan derfor - i motsetning til LO sentralt - virke som klassekamporganisasjoner.

K. K.

Litteratur: Sosialistisk Opplysningsforbund: Studiekurs i faglig politikk, bd. I, Oslo 1975.

Fagopposisjonen av 1911

Fagopposisjonen var en organisert fraksjon innen LO i årene 1910-20. Den samarbeidet nært med Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund og utgjorde sammen med enkelte DNA-medlemmer en opposisjonell fraksjon i DNA, den såkalte "nye retning" (se art. Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund). Fagopposisjonens fremste ledere var Martin Tranmæl, Alfred Madsen, Halvard Olsen og Elias Volan. I forhold til den rådende "gamle" retning i norsk sosialistisk arbeiderbevegelse stod Fagopposisjonen både for en alternativ strategi for sosialisme og dermed en annen arbeidsdeling mellom parti og fagbevegelse og for en alternativ faglig politikk og dermed en annen organisasjonsinnen fagbevegelsen. Fagopposisjonen var en reaksjon mot den parlamentariske linjen DNA hadde slått inn på omkring århundreskiftet. Parlamentarisk arbeid var i DNA opprinnelig knyttet til dagsaktuelle reformkrav, men kom også til å bli sett som middelet til å gjennomføre sosialismen.

Fagopposisjonens strategi For Fagopposisjonen var den parlamentariske vei til sosialisme i beste fall en omvei, i verste en blindvei. For det første ble det hevdet at den trolig ikke var farbar i det hele tatt. Den egentlige samlå ikke i de parlamentariske organene, men i den økonomiske sektor. Og de parlamentariske organenes politikk ble egentlig bestemt av de økonomiske makthaverne. Endelig mente en at deltakelse i de parlamentariske organene vevde arbeiderlederne inn i det eksisterende samfunnssystemet og dermed gjorde dem mindre innstilt på og i stand til å endre det. Fagopposisjonen var ikke, som syndikalistene, mot at sosialister deltok i parlamentarisk virksomhet. Men de understreket at det eneste formålet med dette var å bevisstgjøre og mobilisere arbeiderklassen i sosialistisk retning. Fagopposisjonens skepsis mot en parlamentarisk strategi grunnet også i deres oppfatning av sosialisme. "Den gamle retning" så, enkelt sagt, sosialisme som statlig eller kommunal ledelse av produksjonen på grunnlag av sosialistisk flertall i de parlamentariske organer. Fagopposisjonens ledere hevdet at sosialisme var noe annet og mer. I tillegg til en form for offentlig ledelse av produksjonen var det nødvendig med en viss grad av direkte arbeiderkontroll. Videre avviste de at et sosialistisk samfunn forfatningsmessig kunne bygges på det parlamentariske, representative systemet. Fagopposisjonen hadde ingen klar modell, men pekte på to mulige alternative forfatningselementer: kommuner og arbeiderorganisasjoner. Etter den russiske oktoberrevolusjonen i 1917 og lanseringen av parolen "all makt til sovjetene", gikk Fagopposisjonslederne inn for en form for rådsforfatning.

Men i stedet for sovjet-prinsippet med råd valgt direkte av alle på arbeidsplassene, hevdet de og fikk i den norske rådsbevegelsen 1917-18 gjennomslag for det de kalte "organisasjonslinjen": Rådene skulle som hovedregel bygge på de allerede etablerte organisasjoner, først og fremst på fagforeningene. Den sosialistiske forfatningen skulle ha som grunnlag fagbevegelsen og andre arbeidslivsorganisasjoner.

I samsvar med dette synet utformet de også sin strategi for sosialismen. Deres alternativ gikk under betegnelsen "direkte aksjon" eller "revolusjonær masseaksjon" (se art. Direkte aksjon). Hva dette skulle innebære konkret, stod imidlertid ikke klart. De idéene som fantes, gikk ut på følgende: Den innflytelsen arbeiderne hadde skaffet seg over lønns- og arbeidsforhold gjennom å organisere seg, skulle gradvis utvides til å gjelde produksjonen i sin helhet. Kravene skulle etter hvert utvides til å gjelde selve produksjonen og dermed til slutt skaffe arbeiderne makten over produksjonsmidlene. Kravene skulle etter hvert peke ut over og resultere i endring av det økonomiske systemet. (Hva slags krav og hvordan ble ikke presisert.) I neste omgang, regnet de med, ville en politisk nyordning følge. Til grunn for denne tanken lå en spesiell samfunnsanalyse: arbeidet som grunnleggende faktor i produksjonen og dermed som det egentlige maktgrunnlaget i samfunnet.

Fagopposisjonens sosialistiske strategi var til dels utledet av denne analysen. Slik ble den f.eks. formulert av Elias Volan: "Den eneste maate at ophæve utbytningen paa, er at arbeidernes faglige organisationer er saa sterke at de behersker alt det som heter arbeidskraft og gjør samfundet avhængig av arbeidernes vilje i de enkelte tilfælder." Resonnementet var at arbeiderklassen gjennom sitt organiserte uttrykk fagorganisasjonen kunne skaffe seg "monopol" på arbeidskraft. På dette grunnlaget skulle klassen diktere sine betingelser overfor såvel den enkelte bedriften og den samlede kapitalistklassen som staten. Perspektivet var å skape en slags forhandlingssituasjon der motparten ikke hadde noe å stille opp mot fagbevegelsens krav.

Fagopposisjonens program I samsvar med denne strategien utformet Fagopposisjonens ledere sitt program for hvordan arbeiderbevegelsen burde være innrettet organisatorisk. For arbeiderbevegelsen generelt gikk de inn for at den økonomiske (og klasse-) organisasjonen (dvs. fagbevegelsen) skulle være ledende i forhold til den parlamentariske (DNA) i kampen for sosialisme, med andre ord en form for sentralisering. For fagorganisasjonen spesielt gikk Fagopposisjonen inn for å endre både taktikk og organisasjonsoppbygging. Begge deler hadde som hovedhensikt å gjøre arbeiderklassen innstilt på og i stand til å gjennomføre sosialiseringsprosessen, som Fagopposisjonen regnet med måtte foregå på hver enkelt arbeidsplass. Utgangspunktet var en forestilling om "den revolutionære kraft som ulmer paa bunden hos en undertrykt klasse" og som det gjaldt å "gi et bevisst og intelligent uttrykk". Å utløse denne revolusjonære kraften mente Fagopposisjonen kunne skje gjennom å stimulere den enkelte arbeiders kamplyst, initiativ, handlekraft og ansvarsfølelse. Det skulle skje ved å ta i bruk faglige virkemidler som i høyeree grad enn streiken krevde aktiv innsats av den enkelte, midler som sabotasje og obstruksjon (gå-sakte-aksjoner o.l.), ved å oppheve de bindende tariffavtalene som hindret direkte aksjoner og sløvet kamplysten, ved å oppheve forsikringsvesenet som tok for mye tid og oppmerksomhet, og ved å innføre en organisasjonspraksis og -struktur som ga lokale instanser, dvs. fagforeninger, større råderett i egne forhold.

"Makten tilbake til medlemmene" var slagordet, målet var altså en desentralisering innen fagbevegelsen. Fagopposisjonen foreslo å erstatte fagforbundene med lokale samorganisasjoner som samlende organisasjonsenhet innen LO. Tanken var at det ville være lettere for fagforeningene å kontrollere en samleorganisasjon med hovedsete i nærheten, og direkte samarbeid mellom foreningene ville bli enklere. Argumentet var også at dette ville redusere betydningen av fagskillene innen arbeiderklassen og i stedet utvikle klassesolidariteten. Fagopposisjonen hadde også et forslag som innebar sterkere sentralisering av fagbevegelsen. Det gikk ut på å gi større myndighet til LO, fellesorganisasjonen. I samme lei trakk et forslag om industrivis administrativ inndeling av LO. Såvel sentraliseringen som desentraliseringen var tenkt å skje på beav den myndighet som hadde hopet seg opp i fagforbundene. Med andre ord var det snakk om å fordele forbundsmakten mellom fagforeningene og deres lokale samorganisasjoner på den ene siden og LO på den andre.

Fagopposisjonens program hadde altså en langsiktig målsetting, men siktet også til å gjøre den faglige kampen innen systemet, kampen for bedre lønns- og arbeidsforhold, mer effektiv. Å fjerne de bindende tariffavtalene for å gi mulighet til direkte aksjoner var i den forbindelse et hovedpunkt. Dette hadde sin bakgrunn i at de tariffavtalene som ble inngått i årene rett før og under første verdenskrig gjerne var meget langvarige, på opp til fire-fem år, samtidig som det skjedde en sterk prisøkning. Indeksregulering var ukjent, og dette innebar at arbeidernes reallønn jevnlig sank i tariffperioden.

Naturlig nok skapte dette opposisjon blant medlemmene. Når folk opplevde sin egen reallønn synke og fikk høre at det ikke kunne gjøres noe med det pga. de tariffavtalene som var inngått, var det nærliggende å få opphevet disse avtalene. Samtidig ville de ikke tilbake til tiden før fagorganisasjonen begrenset arbeidskjøpernes adgang til å skalte og valte med arbeidsfolk etter eget forgodtbefinnende. I stedet for de bindende tariffavtalene, gikk Fagopposisjonen inn for "anerkjendte arbeidsvilkaar" - riktignok uten å presisere hvordan et slikt system var tenkt å skulle virke i praksis.

Hensikten var å skape større bevegelsesfrihet for de enkelte foreningene til ulike typer aksjoner i det øyeblikk de til enhver tid fant gunstigst. Samme tanke lå også bak kravet om desentralisering innen fagbevegelsen, å hindre at forbundene forsøkte å stanse eller avvikle aksjoner. Målet var å gjøre fagorganisasjonen mer slagkraftig overfor arbeidskjøperne.

Samme målsetting lå også i sentraliseringsforslaget, å styrke LO. Det gjaldt å hindre at felles aksjoner av alle fagorganiserte skulle kunne stanses av ett eller noen få uenige forbund. Sentraliseringsforslaget hadde med andre ord et klart offensivt sikte, og det lå ikke i det at LO skulle få myndighet til å hindre foreningenes egne aksjoner.

Fagopposisjonens klassebasis Fagopposisjonen stod altså for en annen politikk en den offisielle både med hensyn til den sosialistiske strategi og til den strengt faglige taktikken. Dette skillet innen arbeiderbevegelsen mellom ledelse og opposisjon avspeilte et tilsvarende skille innen arbeiderklassen. Fagopposisjonens sosiale grunnlag er ikke fullt ut kartlagt, men tilstrekkelig er kjent til å etablere enkelte hovedtrekk.

Geografisk sett faller oppslutningen om Fagopposisjonen stort sett i to kategorier: Trøndelag og utkant-Norge, i betydningen ikke-sentrale, ikke-urbaniserte områder. I Trøndelag fikk de oppslutning på alle typer arbeidsplasser. Dette hadde trolig sammenheng med at Fagopposisjonens ledere her i mindre grad enn på landsbasis framstod som opposisjonelle. De var gjerne drivende kraft i den lokale organiseringen, og kom også til å overta ledelsen av den lokale arbeiderbevegelsen, kontrollere organisasjonsapparatene og pressen og dominere den politiske debatten og foreningsmiljøene. Utenfor Trøndelag kom derimot Fagopposisjonens oppslutning hovedsakelig fra tre spesielle miljøer: gruver, anlegg eller nye og storindustrielle fabrikker, hovedtyngden fra de to siste. Til grunn for tilslutningen til Fagopposisjonen i slike miljøer lå øyensynlig den situasjonen arbeidsfolk her stod i. Denne var forskjellig fra den arbeiderklassen ellers var i og skapte dermed behov for andre virkemidler enn dem "den gamle retning" i arbeiderbevegelsen hadde utviklet og ville holde seg til.

Mest spesiell var situasjonen der Fagopposisjonen hadde sitt absolutte tyngdepunkt: på de mange anleggsarbeidsplassene som fulgte med "den nye arbeidsdagen" etter 1905 - enten det gjaldt vel- og jernbaneanlegg i offentlig regi eller kraftstasjons- og fabrikkbygging på grunnlag av privat, ofte utenlandsk kapital. Kombinasjonen av arbeidsplassens art og arbeidsstokkens karakter tenderte her til å hindre såvel faglig organisering som tradisjonell faglig politikk (se art. Anleggsarbeider).

I de eldre industristedene der fagbevegelsen hadde sitt utgangspunkt, hadde grunnlaget for organisasjonen vært en forholdsvis stabil befolkning og selve organiseringen en noenlunde jevn prosess. Målet om å få etablert solidaritetsbudet og organisasjonen var der som regel nådd en gang for alle når organisasjonen først hadde nådd et visst nivå. På anleggene var arbeidsplassen av ikke-varig ka Når anleggsperioden var over, ble anleggssamfunnet oppløst. Dette gjorde at organiseringsarbeidet her måtte ha et mye mindre langsiktig preg enn på de gamle stedene. Der kunne grunnlaget for å stifte en fagforening legges gjennom lang tid på forhånd. Krav som ikke ble innfridd i første omgang, kunne man ha håp om å lykkes med i neste. På anleggene måtte virksomheten i høyere grad ta utgangspunkt i og være innrettet på øyeblikkets situasjon. Dermed framstod direkte aksjon heller enn forhandlinger ofte som veien å gå. Dette så meget mer som andre forhold på anleggene gjorde det vanskelig å etablere den nødvendige forutsetningen for å drive forhandlinger, et gjennomorganisert arbeiderkollektiv.

Dels hadde dette å gjøre med arbeidsplassenes karakter. At de var av begrenset varighet, gjorde "gjennomtrekken" av arbeidsfolk forholdsvis stor også i anleggsperioden. Dette gjorde det vanskelig å etablere både en stabil organisasjon og streikekasser som var nødvendige for "normal" faglig virksomhet. I tillegg kom det sosiale miljø i tilknytning til disse arbeidsplassene. Forholdene varierte riktignok fra sted til sted og endret seg til det bedre over tid, men gjennomgående var anleggene i denne tipreget av nokså kummerlige og harde leveforhold. Stikkord i så måte er dårlige, til dels elendige bo- og hygieneforhold, mye fyll og slagsmål m.v. og forholdsvis mange arbeidsulykker. En slik situasjon var lite egnet til å skape det nødvendige overskudd blant menneskene til å drive og/eller slutte opp om organisasjonsarbeid.

Kanskje enda viktigere var arbeidsstokkens bakgrunn. De fleste kom fra landsbygda, dvs. fra et ikke-industrielt miljø, og var dermed opprinnelig uten kjennskap til organisasjonstanken, fagbevegelsens virksomhet og betydningen av kollektiv oppoverfor arbeidskjøperne. De var "uten klas", sier Edv. Bull d.e. Dette gjorde dem i utgangspunkt vanskelig å fagorganisere, eller å pense inn på "normal" faglig virksomhet. Den manglende klassetradisjon, kombinert med den proletaringsprosess de hadde vært gjennom eller stod midt oppe i, disponerte dem for en relativt ytterliggående politikk, slik Fagopposisjonen gikk inn for. For arbeiderne i den nye elektrokjemiske og elektrometallurgiske storindustrien og i fornye gruver var forholdet det at de hadde sine faglige tradisjoner fra anleggsperioden, dvs. da Fagopposisjonens "budskap" hadde blitt retningsgivende. Dessuten tok det ganske lang tid før samfunnene omkring de nyetablerte virksomhetene ble tilfredsstillende organisert, slik at de forholdsvis lenge bevarte trekk fra anleggsperioden, som hadde gjort en "radikal" faglig praksis nødvendig. Arårene i de nye fabrikkene og gruvene indessuten relativt store påkjenninger, og arøperne var relativt harde og stod i en stragunstig posisjon overfor arbeiderne gjennom sin kontroll (ofte) med forsyningene og gjennom mulighetene til å skaffe streikebrytere fra den omkringliggende landsbygd. Alt dette nødvendighardere og mer spesielle virkemidler enn i de miljøene der fagbevegelsen først hadde etablert seg og der den tradisjonelle faglige praksis hadde utviklet seg.

I neste omgang førte dette til konflikt mellom Fagopposisjonen og den etablerte fagbevegelsen, som jo også Fagopposisjonens medlemmer for det meste var tilsluttet, trass i at en del ønsket å lage en helt uavhengig organisasjon. Dette ble imidlermotarbeidet av Fagopposisjonens ledere. Den syndikalistorganisasjonen med utspring blant Fagsom så dagens lys i 1916, fikk heller ikke særlig stor oppslutning. I stedet overtok Fagopposisjonens ledere i 1918-20 en rekmaktposisjoner i den etablerte fagorganisasjonen og bidro også vesentlig til at "den nye retning" i 1918 erobret makten i DNA.

Konflikten mellom Fagopposisjonen og den etablerte fagorganisasjons ledere kan også ses i et mer overordnet perspektiv, som en konflikt melgamle og nye arbeidergrupper, gammel og ny arbeiderklasse, med forskjellig bakgrunn og ulik situasjon. Den første industrien ble for det meste ani eller rundt byer og andre tettbebygde strøk. Den rekrutterte hovedsakelig folk fra byenes gamle arbeiderklasse og fra håndverkerstanden, selv om den også hadde et visst tilsig fra landsbygda. Den faglige praksis og tradisjon som utviklet seg, ble beav byomgivelser og håndverkernes organisa (Håndverkerne gikk dessuten i spissen for organiseringen.)

Arbeidsplassene for den nye arbeiderklassen som utviklet seg omkring og etter århundreskiftet, lå i grisgrendte og isolerte strøk uten organisasjonstra Disse nye arbeiderne opplevde langt større endringer i miljø og livssituasjon enn de gamle i inførste fase: fra tilbakeliggende landsbygd til enorme fabrikker og maskiner bygd på tidens mest avanserte teknologi. Kontrasten og overgangen var voldsommere og kunne kanskje disponere for tilsvarende voldsomme reaksjoner.

J. Bj.

Se også: Nye retning.

Litteratur: E. Bull d.e.: Arbeiderbevægelsens stili de tre nordiske land 1914-1920, Kristiania 1922, opptrykt i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH) 1/1976. E. Bull d.y.: Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914, Oslo 1939, oppi TFAH 2/1976, J. Bjørgum: Fagopposisjonen av 1911, i TFAH nr. 1 / 1976.

Fagopposisjonen av 1940

I forvirringen som fulgte av det tyske lynangrepet på Norge den 9. april 1940, trådte en fagopposisjon fram med krav om forhandlinger og fred med tyskerne og innføring av et nytt arbeiderstyre i Norge alternativt til regjeringen Nygaardsvold. Denne fagopposisjonen av 1940 var en allianse av ulike venstregrupper. En ungdomsopposisjon innen DNA-AUF var anført av den garvete partiintellektuelle Haakon Meyer. En gruppe venstreorienterte fagforeningsfolk som aldri hadde følt seg hjemme under Tranmæls eller NKPs lederskap var anført bl.a. av LOs tidligere formann Halvard Olsen og Bygningsarbeiderforbundets formann Jens Tangen. Dessuten sluttet mange kommunister opp om op styrt av Hitler-Stalinpaktens bud til kommunistpartiene om å holde seg i ro vis-á-vis nazityskland.

Opposisjonens fraksjoner fant hverandre i april i det tomrom som oppsto da praktisk talt hele DNAs sentralstyre, landsorganisasjonens sekog Arbeiderbladets ledelse forlot Oslo for å slutte seg til regjeringen. Opposisjonen kritiserte denne "flukt" fra lederskapets side, og gikk i gang med å gi Arbeiderbladet en ny redaksjon samt å reise fagbevegelsen til kamp mot arbeidsgivernes og Administrasjonsrådets bestrebelser for å skjære ned lønningene i den krisesituasjon som var oppått (se art. Administrasjonsrådet). Begge deler lyktes langt på veg. Ikke på mange tiår hadde en opposisjon hatt så stor innflytelse på begivenhetene i norsk arbeiderbevegelse som våren 1940. Brød og fred var kravet på de fleste arbeidsplassene, og faggikk i bresjen for en ordning med tyskerne ut fra det synspunkt at krigen var borgersak og arbeiderklassen uvedkommende.

Fra sommeren 1940 var imidlertid partiledelsen på plass igjen i Oslo og tok kampen opp. Partiledelog LO selv talte mange vaklende elementer, men utviklet gradvis det standpunkt at arbeiderbehadde lite å hente gjennom forhandlinger med okkupasjonsmakten, og at dens politikk måtte bestemmes av overordnete, nasjonale mål. Opposisto på klassestandpunktet. Den ville utnytte forholdene til arbeidernes fordel, erstatte det borgerlige Administrasjonsrådet med en tillempet rådsforfatning, og samarbeide med okkupasjonsi den utstrekning det kunne gi klassen ensidig gevinst. Mellom opposisjonen og ledelsen kom det utover sensommeren til sterke rivninger. Haakon Meyer ble fratatt sine formelle verv i par og flere av de yngre som hadde sluttet opp om ham, begynte å få kalde føtter.

Fagopposisjonens politiske linje endte da også i tragedie, dvs. i samarbeid med det tyske sikkerog etter hvert også med NS. Meyer og Olsen holdt sitt første møte med Quisling på Café Engebret i Oslo i august 1940, på et tidspunkt da arbeiderbevegelsen ellers var i ferd med å svinge langsomt over på en motstandslinje. De ble mer og mer avhengige av okkupasjonsmakten, av dens inog den støtte den kunne gi. De endte sin virksomhet som rene landssvikere, etter at fagsom sådan var gått i oppløsning høsten 1940 i forbindelse med overgangen til komstyre i Norge (se art. Riksrådsforhandlin.

Flere elementer i fagopposisjonens strategi bidrar til å forklare denne tragedien. Først og fremst bygde den på en nærsynt norsk klasselinje i en sider klassekampen måtte ses som internasjonal, og hvor oppslutning om norske institusjoner derfor var en forutsetning for at arbeiderbevegelsen overhodet kunne delta i kampen om samfunns Et arbeiderstyre støttet av den tyske okkumåtte bli en umulig løsning, om man betraktet fascismen som ledd i en internasjoklassekamp. Som en konsekvens av sin hovedhadde opposisjonen dessuten ingen sans for konstitusjonelle realiteter, for betydningen av at den nasjonale suverenitet ble hevdet av en uavhenregjering. Det var jo for å styrke denne regjeog hindre at den falt i tyske hender, at parti

ledelsen hadde fulgt med ut av Oslo i aprildagene. Fagopposisjonens agitasjon om "flukt" bygde på den illusjon at regjeringen ville kunne ha fortsatt å bestå dersom den var blitt tilbake i Oslo. Og dens senere arbeid for å sikre et arbeiderstyrt Norge var et direkte anslag mot regjeringen Nygaardsvold og dermed mot landets suverienitet. Fagopposisjonens skepsis overfor Administrasjonsrådet og de borgerlige hadde endelig intet motstykke i en tilsvarende skepsis overfor tyskerne. Den forsto ikke at lønnsnedslaget i 1940 var noe Administrasjonsådet gjennomførte på tysk diktat, som ledd i den tyske økonomiske utbyttingen av Norge, men mente å vite at det hjemlige borgerskapet sto bak.

I den store forvirring som rådet i 1940, var fagopbare ett av flere innslag som markerer usikkerheten i overgangen fra fred til krig for det norske samfunn. Rent personlig fant de fleste av opposisjonens folk fram til andre linjer etter hvert. Mens lederne ble dømt for landssvik i 1945, kunne de fleste andre se tilbake på flere års illegal virk dels i NKP og dels i Arbeiderpartiets orgarammer.

H. F. D.

Litteratur: K. Aagesen: Fagopposisjonen av 1940, i 1940 - Fra nøytral til okkupert, Oslo 1968. Striden om 12-øringen 1940-45, i H. F. Dahl (red.): Krigen i Norge, Oslo 1974.