Europabevegelsen
Den såkalte ”Europatanken” går tilbake iallfall til renessansen, med historiske røtter i Romerriket. Etter andre verdenskrig fikk Europatanken ny gro Mange hedde den idealistiske forestilling at forening av Europa kunne bidra til å hindre en ny ødeleggende krig mellom de sentraleuropeiske land. Andre var mer opptatt av maktpolitiske tanom at Europa måtte være en selvstendig kraft i verdenspolitikken og unngå dominans fra de to susom sto fram som krigens leierherrer. Det var imidlertid først under den kalde krigen at Europatanken fikk en organisert form, og da som en måle å forene VestEuropa mol ØstEuropa, kulturelt, økonomisk, politisk og militært. Denne tanken fikk varm støtte fra USA, som også satte inn betydelige offentlige pengemidler, dels til nagjenoppbygging (se art. Marshallplanen), dels til rekonstruksjon og styrking av provestlige private organisasjoner. En av disse var Europabevegelsen, som ble formelt stiftet i februar 1949. Allerede i mai 1947 hedde imidlertid Churchill stiftet en bevegelse for et forent Europa og med denne som utgangspunkt ble det stiftet en internasjonal koordineringskomite, som i 1948 arrangerte en stor kongress i Haag. Dannelsen av Europabevegelsen skjedde under medvirkning av amerikansk etterretningstjeneste. I likhet med en rekke andre vesteuropeiske organisasjoner fortsatte Europabevegelsen å motta støtte fra CIA, kanalisert gjennom en amerikansk komite for et forent Europa og forskjellige fingerte stiftelser. Det meste av denne støtten gikk til den såkalte europeiske ungdomskampanjen. Den første formarm i Europabevegelsen var Churchills svigersønn Duncan Sandys, og organisasjonens ledelse var sterkt preget av eliten i vestlig næringsliv og politikk. Bevegelsen har virket som en pressgruppe for vesteuropeisk enhet og atlantisk samarbeid, gjennom moler, konferanser, informasjonskampanjer osv. Den har nær forbindelse med Europarådet i Strasbourg og sto bak stiftelsen av Europacolleget 1 Brugge.
I Norge ble Europabevegelsens Norske Råd stiftet på et møte i Stortinget i mai 1949. Organisasjonen skiftet navn i 1965 til Europabevegelsen i Norge. Bevegelsen har både institusjoner og enkeltpersoner som medlemmer. Det individuelle medlemskapet har alltid vært beskjedent og sterkt preget av toppfolk fra politikk og næringsliv. Fra starten hedde bevegelsen et eget lokallag i Stortinget. Laget ble reorganisert i 1969 og hadde i 1970 120 av 150 stortingsrepresentanter som medlemmer, men denne tverrpolitiske enigheten brøt sammen under EF-striden.
Ved starten hedde Europabevegelsen en klar front mol kommunistene. Styret har hele tiden hatt en politisk sammenletning fra Arbeiderpartiet til Høyre. Foruten kjente politikere har en rekke ledende figurer fra næringslivet vært med i styret. Formenn har vært H. Smith Ingebrigtsen (1949-56), Terje Wold (1956-65), Halvard Lange (1965-70), Egil Endresen (1970), Rolf Roem Nielsen (fungerende, 1970-71) og Svenn Stray (1971). To av disse var, da de ble valgt, nettopp gått som utenriksminister. Europabevegelsen i Norge har i hovedsak vært finansiert gjennom bidrag fra næringslivet og i en del år også fra LO. Bevegelsen har hatt støtte fra Utenriksdepartementet til forskjellige tiltak, i 1969 og 1970 også en generelt driftsstøtte. Denne filt imidlertid bort fra 1971, øyensynlig fordi den vanskelig kunne opprettholdes uten at det også ble gift støtte til Folkebevegelsen. Også støtten fra LO fait bort under EFstriden. Fra 1978 har Europabevegelsen igjen offentlig støtte (kr 150 000) øremerket for opplysningsvirksomhet om Europarådet. Samtidig har organisasjonen fått status som norsk distributør av Europarådets publikasjoner.
I årene 1970-72 utfoldet Europabevegelsen en større virksomhet enn tidligere i forbindelse med kampanjen for norsk deltakelse i EF. Fram til ”Ja til EF” ble startet i februar-mars 1972 var Europabevegelsen den viktigste kamporganisasjonen på ja-siden. Arbeiderpartiets tidligere sekretær, Haakon Lie, overtok som generalsekretær i 1970, og sekretariatet ble styrket også ellers. Den økte virksomheten ble dels finansiert av en komite med representanter for de store næringsorganisasjonene, som arbeidet i det skjulte, dels gjennom store oppkjøp av trykksaker fra Ja til EFs side. Også under den første EFstriden i 1962-63 var kampanjen på jasiden ledet av en spesiell komite, med Trygve Lie som formarm. Men initiativet kom fra Europabevegelsen, finansieringskildene var de samme og komiteen gikk opp i Europabevegelsen etter at de Gaulle i januar 1963 hadde saft foreløpig bom for forsøkene på å utvide EF. Etter EFstriden ble det sentrale sekretariatet i Europabevegelsen bygd ned, men organisasjonen tok nå sikte på å bli bedre utbygd på grasrota. Flere individuelle medlemmer ble vervet, lokallag ble stiftet, og bevegelsen fikk en ungdomsorganisasjon, bygd på restene av Ungdomskampanjen for norsk EFtilslutning (Europabevegelsens Ungdom, senere Europeisk Ungdom). Både i moderorganisasjonene og i ungdomsavdelingen synes aktiviteten nå relativt beskjeden. Organisasjonene oppga i 1978 å ha hatt henholdsvis ca. 10 000 og ca. 1 500 medlemmer og årsbudsjetter på om lag 400 000 og 200 000 kroner. Organisasjonene har fortsatt fullt norsk medlemskap i EF som målsetting.
Bortsett fra kampanjene for norsk EF-tilslutning har Europabevegelsen neppe hatt stor direkte innflytelse på norsk politikk. Størst betydning har organisasjonen antakelig som et møtested og diskusjonsforum for toppsjiktet i Arbeiderpartiet og Høyre, fagbevegelsen og næringslivet. Som få andre organisasjoner symboliserer Europabevegelsen det som er blitt kilt ”den store allianse” i norsk politikk. Organisasjonen har imidlertid aldri fått den oppslutning den ønsket pga. en viss skepsis mot denne form for tverrpolitisk aktivitet i deler av Arbeiderpartiets sentrum.

N. P. G.

Litteratur: T. Gabrielsen: Med en følelse av fellesskap, Samarbeidstanken som omskapte Europa, Oslo 1975. F. X. Rebattet: The European Movement (1945-53). A Study of National and International NonGovernmental Organizations Working for European Unity, upublisert doktoravhandling fra St. Anthonys college, Oxford 1962.

Evaluering
Akademisk uttrykksform for ”vurdering”. Evaluering brukes særlig om vurdering innafor skole og i alminnelighet om læreres vurdering av elever. Sosialister bør bruke betegnelsen ”vurdering”, som ikke virker mystifiserende, og derfor muliggjør allmenn deltaking i debatten om hva slags vurdering vi skal ha i skolen.
Vurdering brukes tildels når elever skal avslutte skolegangen. Slik vurdering kan uttrykkes i sammenhengende skriftlig omtale (skussmål) eller i ”karakterer”. En karakter er en plass i en rangskala som går fra meget god til meget svak skoleprestasjon, f.eks. ”meget tilfredsstillende” eller ”2” (”tallkarakterer”). Karakterer kan bygge på prestasjoner ved en avsluttende ”eksamen” (”eksamenskarakter”), på ”prøver” i løpet av skolegangen og lærerens mer generelle inntrykk av eleven (”standpunktkarakterer”). En avsluttende vurdering kan fortelle om eleven har bestått eksamen, nådd skolens mål, er kvalifisert for et yrke eller for opptak ved annen skole, og den kan si noe om elevens sterke og svake sider, og om hans prestasjonsnivå sammenlignet med medelevene. Det er først og fremst slik avsluttende vurdering som er gjenstand for en opphetet offentlig debatt.
Vurdering spiller også en viktig rolle i den løpende undervisning. Elever, lærere og foresatte har behov for å vite hvordan det går. Vurderingen kan være uformell (rynker i lærerens panne, korte muntlige kommentarer) eller mer formell (f.eks. karakterer, stjerner, Rer på regnestykker).
Vurderingssystemet har en avgjørende innflytelse på det som skjer i skolen. Det må derfor følges med kritisk årvåkenhet:
1. Til grunn for all vurdering ligger oppfatningen om hva som er bra og mindre bra. Slike oppfatninger er ikke allmenne sannheter, men gjennom vurderingen blir elevene presset til å akseptere dem, fordi det er ubehagelig å få en negativ vurdering. Foreldre bør ikke godta en snau karakter, men kreve å få vite hva skolen har lagt vekt på.
2. Vurderingen spiller stor rolle for hvordan eleven kommer til å oppfatte seg selv; som vellykket eller mislykket, som bajass, opposisjonell, lat, ond, dum eller eliteelev, moralsk høyverdig osv. Et hardt vurderingssystem kan ha varige uheldige virkninger i form av apati, frykt for å prøve noe nytt eller manglende evne til å kjempe for egne interesser.
3. Vurderingen vil ofte gi et skjevt bilde, fordi eksakt måling er vanskelig, eller fordi et tilfeldig inntrykk av en elev i en gitt situasjon kan bli nittende som generelt i oppfatningen om elevens evner, kunnskaper eller oppførsel. Derfor bør foreldre prøve å gjøre seg opp en egen oppfatning, som kan justeres gjennom samtaler med læreren. Fordi vurer vanskelig, vil man ofte søke å unngå å vurdere det som er lite målbart. Dette kan medføre at oppmerksomheten trekkes mot konkrete fagkunnskaper, og at skolens oppdragende oppgave og ansvaret for eleven som person kommer i bakgrunnen. Fordi det er vanskelig å måle forståelse, oversikt og vurderingsevne, vil vurderingen ofte legge vekt på såkalt eksakte kunnskaper. Derved tvinges elevene til å legge vekt på slike kunnskaper, mens det er forståelse som gjør det mulig å leve et aktivt liv i samfunnet.
4. Vurderingen er i regelen et ledd innefor et autoritært system, hvor læreren som overordnet vurderer eleven som underordnet. Ut fra et ideal om likeverdighet og solidaritet, må vurderingssystemet gis en annen karakter.
Alle må vurderes (også lærere og foreldre), fordi det som skjer med elevene ikke bare avhenger av dem selv,
Lærere og foreldre må ikke snakke om eleven bak hans rygg (trekantsamtaler er en god mulighet),
Den enkelte må hjelpes til å vurdere seg selv på eget verdigrunnlag,
Mye vurdering av den enkelte kan erstattes med vurdering av en arbeidsgruppes innsats og prestasjon,
Vurderingen må stimulere den enkelte til å yte sitt beste i og for fellesskapet (fra enhver etter evne), og den må være oppmuntrende, ikke fordømmende og sorterende.
Foreldre, eller elever litt opp i klassene, som ønsker å arbeide for riktigere vurderingsformer, kan i regelen finne visse synspunkt å støtte seg til i gjeldende læreplan (f.eks. Mønsterplanen for grunnskolen). Både avsnitt om evaluering/vurdering og kommentarer til skolens eller fagenes formål er verdt et lite studium.

H. T.

Se også: Eksamen, Skoleverket, Utdanning.

Evang, Karl
Evang (1902-), helsedirektør 1938-1972, en sentral skikkelse på venstresiden i norsk politikk og kulturliv gjennom en årrekke.
Evangs omfangsrike virksomhet kan grovt deles i tre. Den første er hans yrkesaktive innsats. Etter en kort tid som praktiserende lege i Oslo og en gjesteopptreden i Arbeidstilsynet, har Evang vært den sentrale leder for administrasjon og planlegging av helsevesenet i Norge. Han har i denne tiden stålt i spissen for utviklingen av det moderne industrisamfunns systematiske og teknifiserte helsevesen. Evangs syn har hele tiden vært at helse er et offentlig anliggende. Han har sett det som sin oppgave å styrke statens innsats, dirigere ressurser ut fra en sentral planlegging, nedhygge den private sektor og bygge opp helsevesenet i regioner med sykehuset sentralt i hvert område. Evang har i sitt arbeid vært preget av et videre og mer politisk syn enn vanlig for mange administratorer. Han har talt sitt utgangspunkt i og vært med på å utvide det såkalte utvidete helsebegrep som er innarbeidet i WHOs grunnlov, at helse 'ikke bare er fravær av sykdom, men også psykisk og sosial velvære. Dette har for ham ikke vært en tilpasningsideologi, men et kampmiddel for å øke bevilgningene til behandling og forebyggelse av sykdom. Dette synet har gjort Evang til en aktiv deltaker i et særdeles stort antall komiteer og utvalg, ikke bare i Norge men også i internasjonale organer. Kort kan nevnes: formarm i Statens ernæringsråd, i Statens velferdsråd for handelsflåten, president i Verdens 2. helseforsamling i Roma i 1949, medlem av arbeidsutvalget i Nasjonalforeningen mot tuberkulose, medlem av styret i Norsk folkehjelp, i Røykskadekomiteen, i Trafikksikkerhetsundersøkelsene, viseformann i Indiahjelpen og i World Health Organization, Unitarian Service m.m. For sin innsats har den gamle røver og radikaler blitt såvel kommandør med stjerne av St. Olav, som æresmedlem av en rekke universiteter og organisasjoner. Etter å ha gått av med pensjon ble han invitert som gjesteprofessor i sosialmedisin ved Universitetet i Tromsø.
Evangs andre hovedfelt har vært hans politiske innsats. Han har som så mange norske radikalere sin bakgrunn i den veletablerte øvre middelklasse, riktignok modifisert av farens død da Evang var 12 år. Det var da 10 søsken i familien. De avgjørende politiske påvirkningene fikk Evang likevel gjennom studietiden og Mot Dag (se art. Mot Dag). Han begynte mer pasifistisk og individualistisk.
Først i fjerde studieår ble han medlem, men raskt ble han en av de mest sentrale skikkelsene i organisasjonen. I Mot Dag ble det organisasjonsmessig bestemt at Evang skulle ta en god embedseksamen med sikte på strategiske posisjoner i helsevesenet. Hans politiske hovedinnsats har i samsvar med dette vært knyttet til legeprofesjonen. Evang var riktignok formarm i Studentersamfundet, i Clarté, og bystyremedlem i Oslo for DNA. Hans partipolitiske innsats har likevel aldri vært fremtredende. En mer sentral posisjon hadde han som initiativtaker til Sosialistiske legers forening, hvor han var formarm 19311938. Et annet sentralt felt var antimilitarisme. Han salt fengslet for militærnekting høsten 1928 og var gjennom dette mye av en samlende skikkelse i fredsarbeidet. Men under inntrykket av den truende andre verdenskrig, var Evang blant dem som orienterte Mot Dag mot Arbeiderpartiet og revurderte holdningen til forsvaret. Etter krigen konsentrerte han seg i første rekke om helsearbeid, men gikk aktivt mot Norges inntreden i NATO og hørte helt fra 1953 til kretsen rundt Orientering. I 1959 søkte han å hindre eksklusjonen av Sosialistisk studentlag, men gikk i 1961 mot dannelsen av SF. Først etter EFstriden fulgte han AIK ut av DNA. Hans politiske innsats har i denne tiden i første rekke vært knyttet til saker, og gjerne saker med internasjonalt preg og et fredsperspektiv.
Han var bl.a. en meget brukt folketaler i Kampanjen mot Atomvåpen og Fellesmarkedsstriden med sin sarkastiske, men samtidig inspirerende talerkunst.
Det tredje hovedfelt for Evang har vært helseopplysning og kulturarbeid. I fengslet i 1928 skrev han brosjyren ”Fødselsregulering” som representerte det første gjennombrudd i kampen mot seksuelt uvitenhet og fordommer. Fra 1932 kom på Fram forlag ”Populært tidsskrift for seksuelt opplysning” hvor Evang var redaktør sammen med Carl Viggo Lange og Otto Galtung. Tidligere tabuområder ble her belyst i et nøkternt og samtidig folkelig språk. Tidsskriftet fikk en utbredelse og innflytelse som vanskelig kan overvurderes, og Evang ble en fullstendig folkefiende i kristelig puritanske kretser og ikke så file av en folkehelt på liberal og radikal side. Også siden har Evang skrevet mye, men om mer nøytrale emner som helsespørsmål og helseadministrasjon (Medisinsk ordbok, ”Huslegen” ”Helse og samfunn”). Hans siste store engasjement gjaldt rusmiddelproblemer. Han førte en omfattende kampanje mot liberale holdninger til nyere rusmidler som cannabis, og sto en tid i motsetning til deler av den radikale fløy. Hans hovedlinje var likevel ikke skremselspropaganda, men aktive motholdninger, nøktern opplysning og oppbyggingen av et kontaktnett for helsedirektoratet i de forskjellige administrasjonene i hvert fylke. I hovedtrekkere har utviklingen bekreftet hans syn.
En samlet vurdering av Evangs omfattende inner vanskelig. Hans innflytelse har vært betydelig, men har aldri ført ham til regjeringsmedlem Dertil har han åpenbart vært for radikal og pågående. Han har bidratt vesentlig til å drive fram helsevesenet, noen vil si for langt og for sykehusbasert. Den motstand som etterhånden har kommot utvidete helsebegrep, hadde han vondt for å forstå og godta. Hans pågående natur og klokkerpå rasjonelle og nøkterne argumenter kunne gjøre ham uforstående overfor tvil og ”mykere holdninger”. Hans stil har vært mye av individualistens og saksforkjemperens. I det norske samfunn har Evang vært en levende inspirasjon - og et forargelsens tegn.

H. W.



Evensmo, Sigurd
Evensmo (1912-1978), norsk journalist og forfatter. Var den første redaktøren i Orientering.
Sigurd Evensmo vokste opp på Hamar der faren var funksjonær ved jernbanen. På gymnaset var han kontaktmann for Clarté og kom tidlig i kontakt med medlemmer av Mot Dag, men meldte seg inn i AUF hvor han arbeidet aktivt. Etter gymnaset begynte han som journalistlærling i Hamar Arbeiderblad, og utover på 30tallet fortsatte han som journalist i Tiden i Arendal, Fremtiden i Drammen og i Arbeidernes pressekontor i Oslo, til han i 1939 begynte i Arbeiderbladet. Samtidig fortsatte han å være politisk aktiv i Arbeiderpartiet. Han var formann i AUL og AIF i Arendal og formann i Drammen AUL. På denne tida var han medlem i Clarté og Mot Dagsympatisør. Det siste holdt på å ende med eksklusjon fra DNA i 1933 da han tillot seg å invitere motdagisten Trond Hegna som foredragsholder til Drammen AUL. I Oslo fortsatte han å høre til på venstresida i Arbeiderpartiet som medlem av det opposisjonelle AUFlaget ”Frihet”.
I Oslo kom Evensmo med i det sosialistiske kulturarbeidet; han var særlig opptatt av film og skreiv ei rekke artikler om dette i ”Kamp og Kultur”. Evensmo fortsatte arbeidet med film som filmkronikør i NRK 194862 og som filmsensor fra 1962. I forbindelse med dette arbeidet skreiv han bl.a. de to bøkene ”Vold i filmene” (1969) og ”Den nakne sannhet” (1971) der han begrunner sin restriktive holdning overfor vold og pornografi i film.
Ved sida av å skrive om film var Evensmo med på å utforme det proletariske kampteatret i 30åra. Dette resulterte i debutstykket ”Konflikt” fra 1934, som handler om samtidas klassekamp. Store deler av ”Grenseland” blei også skrevet i denne perioden (ca. 1941), men utgivelsen blei stoppa på grunn av den tyske okkupasjonen. Under krigen var Evensmo aktivt med i motstandsarbeidet. Han jobba i den illegale avisa Bulletinen, et arbeid som resulterte i at han måtte gå i dekning og flykte.
Da freden kom, hadde Sigurd Evensmo stor tru på samarbeid mellom partiene. I denne situasjonen så han ikke lenger de gamle politiske motsetningene mellom arbeiderklasse og borgerskap som vesentlige. I gjennombruddsromanen ”Englandsfarere” fra 1945 finner en igjen slike tanker. Handlinga i boka er nært knytta til faktiske krigshendinger, nærmere bestemt til den skjebnen som blei ”Ålesundsgjengen” til del i 1942. Romanen handler om el mislykka englandsferd, om ei gruppe motstandsfolk som prøver å ta seg over Nordsjøen til England. Sentralt står skildringa av hvordan folk med ulik bakgrunn og ulike politiske holdninger står sammen i en felles front mot den tyske okkupasjonsmakta. I ”Oppbrudd etter midnatt” (1946) finner en også igjen temaet: Fellesskap i en krigssituasjon på tvers av sosiale og økonomiske skiller. Motsetninga mellom okkupant og den okkuperte blir viktigere enn sosiale motsetninger. Romanen skildrer også de sosiale og politiske motsetningene i skogsbygdene på Østlandet i 20 og 30åra. Ved hjelp av psykologiske modeller forklares et kjærlighetsforhold mellom el norsk jente og en gestapist: Det er i barndommen grunnen blir lagt for den voksnes reaksjonsmønster. Nazisten forklares som et autoritært voldsmenneske, ikke som et politisk menneske. Slike psykologiske forklaringer, særlig av nazistens og kollaboratørens svik, finner en også igjen i seinere verk.
Trilogien om Karl-artin, ”Grenseland” (1947),”Flaggermusene” (1949) og ”Hjemover” (1951), henter også stoff fra mellomkrigstida og okkupasjonstida. Bøkene er en utviklingsroman og skildrer hvordan de materielle betingelsene miljøet former et menneske. I det første bindet er det de sosiale og økonomiske motsetningene som i stor grad blir skildra og som blir sett som årsaken til det som skjer med hovedpersonene, men det skjer etter hvert en forskyvning over til et mer individuelt synspunkt og ei mer psykologisk forklaring.
Etter krigen arbeida Evensmo som kulturmedarbeider i Arbeiderbladet og var aktivt med i Arbeiderpartiet. Begge disse tingene tok en brå slutt da DNA gikk inn for medlemskap i NATO 11949. Før landsmøtet hadde han arbeida aktivt for å mobilisere folk mot Apakten, både ved skriving og gjennom taler. Grunnen til at han brøt med Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet etter vedtaket, var sjølsagt politisk, men bruddet kom også på grunn av den behandlinga saka hadde fått i partiet og i avisa. Dette skildrer han i memoarboka ”Ut i kulda” (1978) som nettopp beskriver kampen mot Norges tilslutning til NATO. Her forteller han også om hvordan Orientering og kretsen rundt dette bladet blei støtt ut i det ytterste mørke i 50åra. Evensmo var Orienterings første redaktør I 1953 og var medredaktør i periodene 195358 og 196162. I 1962 meldte han seg inn i SF. I Orientering jobba han fra første stund for at bladet måtte gå inn for det såkalte ”tredje alternativ” og stå uavhengig av såvel øst som vestmaktene. Godt kjent er spalten ”Det lille vi” som Evensmo redigerte og som Inneholdt syrlige spisskommentarer til politiske begivenheter i samtida.
Kald krig og atombombetrusel er noe av bakgrunnen for at angst, avstand mellom mennesker og det enkelte menneskets moralske ansvar blir motiver som preger litteraturen på 50tallet. Dette fins også hos Evensmo i novellesamlinga ”Glassveggen” (1954), i sciencefictionromanene ”Gåten fra år null” (1957) og ”Miraklet på Blindern” (1964) og i ”Femten døgn med Gordona” (1963).
Et gjennomgående trekk i hele det skjønnlitterære forfatterskapet er kombinasjonen av fri diktning, historisk stoff og biografi. En kan også si at Evensmos synspunkt endra seg underveis: Først var det økonomisk og sosiologisk, men glei så over til å være søkende, mer uavklart og sjølgranskende for til slutt å bli reint eksistensielt. I de seinere bøkene stilte han personene sine overfor viktige valg som har klar karakter av sjøloppgjør: Kunne jeg handlet annerledes? Tematikken blir av moralsk/idealistisk karakter; i ”Gåten fra år null” til og med til en strid mellom ”det onde” og ”det gode”.
På tross av dette bevarte Evensmo tilknytninga til den politiske arbeiderbevegelsen hele livet gjennom. Evensmos politiske syn kommer fram i memoarboka ”Inn i din tid” (1976) som omtaler 30åra, krigen og nær etterkrigstid. Han legger sterkvekt på det personlige ansvaret og på at en må holde mål overfor moralske verdier. Men disse overordna verdiene er hele tida en demokratisk og humanistisk sosialisme.

H. A. L. / H. E. K.

Se også: Clarté, Orientering, Sosialistisk folkeparti.
Litteratur: H. Eriksen: Sigurd Evensmo - sosialist og individualist, hovedoppgave, Oslo 1974. G. Thorbjørnsen: Forholdet mellom individ, miljø og samfunn i Sigurd Evensmos trilogi Grenseland, Flaggermusene og Hjemover, hovedoppgave, Oslo 1975.

Eventyr
Eventyr kommer av latin ”adventura” som betyr hending, underfull tildragelse. Eventyr brukes nå om fortellinger med underfulle hendinger.
Folkeeventyret er muntlig diktning. Det hører med til folkediktningen, sammen med folkeviser, stev, sagn, gåter, regler, vitser, sangleker o.l. Folkediktningen skiller seg fra litteraturen ved at den er overlevert muntlig gjennom flere slektledd (se art. Litteratur). Folkediktningen levde blant de breiere lag av folket som vanligvis ikke kunne tese eller skrive. Dette er noe av grunnen til at vi har så få kilder om eventyrets alder, utbredelse og funksjon. Men vi vet i hvert fait at eventyret var intimt knyttet sammen med folks arbeid og hverdagsliv. Det kunne forteltes mens en skurte golv, plukket bær, reparerte redskap, osv.
Folkeeventyret skiller seg fra kunsteventyret, som har en individuelt dikter. Denne dikteren har latt seg inspirere av folkeeventyret, i valg av språktone og motiver. Men kunsteventyret hører med til den skrevne litteraturen. Mest kjent for sine kunsteventyr er H. C. Andersen (180575), som ofte brukte eventyrmotivene i liknelsens tjeneste. Noe seinere enn H. C. Andersen, i 1890åra, skrev Jonas Lie og Hans Kinck kunsteventyr; ofte for å gi fortellingene en psykologisk dobbeltbunn. Vi kjenner derimot ikke til hvem som har diktet de enkelte folkeeventyrene. Folkeeventyrene er anonym kollektiv diktning. Det er fortelleren som er kunstneren. Den gode fortelleren har oftest hatt sitt eget særpregete repertoar og har farget eventyret med sin egen stiltone. Mange av de beste fortellerne i Norge på 1800tallet var kvinner, mens innsamlerne og utgiverne var menn: P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, Sophus Bugge, Rikard Berge, Johannes Skar, Molkte Moe, Qvigstad. Det viktigste innsamlingsarbeidet begynte med Asbjørnsens og Moes arbeid i 1840åra og hadde sin mest intense periode utover i de neste tiåra. Fra vårt århundre er særlig Qvigstads store samlinger med samiske eventyr (192729) i tospråklige utgaver viktig. Serien ”Norsk Eventyrbibliotek” (Tiden forlag) viser at visse deler av eventyrtradisjonen ennå er levende.
Fortelleren spiller en viktig rolle i overleveringsprosessen, og forholdet mellom fortelleren og tilhøreren (erne) er noe av det mest sentrale for utformingen ev det enkelte eventyret. Fortellerens frihet er begrenset. Tradisjonen gir strenge normer for hvordan fortellingen skal utformes, og dersom fortelleren bryter disse for sterkt, vil tilhøreren gripe inn og rette på fortelleren. Likevel er det et særmerke ved en levende tradisjon at det stadig skapes nye varianter av et eventyr. Det vil si at f.eks. eventyret om manndattera og kjerringdattera fins i en rekke utforminger, og at navnet på eventyret også kan skifte.

Ulike grupper
Folkeeventyrene deles vanligvis inn i Mike grupper: Dyreeventyr, undereventyr, legendeeventyr, novelleeventyr, skjemteeventyr, ramleeventyr og erotiske eventyr, eller stygge historier, som de også har vært kali. Denne inndelingen av eventyrene i ulike grupper har som bakgrunn det klassifikasjonssystemet som finnen A. Aarne og seinere amerikaneren S. Thompson utarbeidet. På grunnlag av motivanalyser av et stort antall eventyr fra ulike land, laget de en internasjonal motivindeks for de ulike eventyrtypene, som så igjen ble innordnet i grupper. Den strukturalistiske eventyrforskningen representerer en annen retning. Utgangspunktet for denne er russeren V. Propes analyser av undereventyrenes struktur. Prope finner at undereventyrene har et begrenset antall enheter som utgjør eventyrets handlingsforløp, og at det også har et begrenset antall handlingsbærere. Propes metode legger grunnlag for en langt mer vitenskapelig analyse av eventyrene.

Undereventyr og skjemteeventyr
Eventyrene er internasjonale fortellinger, som får nasjonale, regionale og kulturelle særdrag. F.eks. kan vi finne ganske markante forskjeller mellom norske og samiske eventyr, som likevel tilhører samme eventyrtype. Likevel er det slik at eventyrene viser en forbløffende likhet og konstans over landegrenser og gjennom århundrer, det ser vi når vi sammenlikner ”våre” eventyr med eldre oppskrifter fra andre land. Det at strukturen er så konstant i varierende samfunnsformer, gjør at det er særlig vanskelig å si noe om forholdet mellom eventyr og samfunn. Men noen generelle antakelser skal gis her. Det er trolig grunnlag for å si at undereventyrene har vært tradert (overlevert) i samfunn hvor sosial stabilitet har vært viktig, altså i bondesamfunnet. Dette passer godt med at denne eventyrgruppa ikke overlever som muntlig levende tradisjon i et kapitalistisk samfunn, der produksjon for et marked og sosial mobilitet er viktige kjennetegn. Undereventyrene er først og fremsi konsentrert omkring en biografi om en helt eller en heltinne og har strukturelle trekk til feltes både med eposet og dannelsesromanen. De viktigste sekvensene, leddene, i handlingen er heltens utreise, kamp og seler over trollmaktene, hjemreise og til slutt bryllupet, som betegner den sosiale anerkjennelsen av helten og dennes opptakelse i det voksne samfunnet. Disse eventyrene kan altså betegnes som sosialiseringshistorier dvs. beretninger om hvordan mennesker tilpasses og formes inn i et samfunn. Disse eventyrene følger ofte de patriarkalske mønstrene; den kvinnelige helten (som opptrer forholdsvis sjelden) løser oftest konfliktene ved å påta seg vanskelige oppgaver, mens den mannlige helten drar ut t kamp mot tronene, altså en langt mer aktiv, aggressiv og ”maskulin” handlemåte. Undereventyrene bekrefter gjerne den såkalte orden og har nok hats en oppdragende og sosialiserende funksjon. På det individuelle planet har de sikkert også fungert kompensatorisk, som erstatning for virkeligheten, som ønskeoppfylling i fantasien om samme sosiale opprykking og lykke som heltens.
Skjemteeventyrene derimot, ser ut til å fungere i samfunn med mer sosial forandring. Det er først og fremsi disse eventyrene som har en levende tradisjon i dag og hvor det ennå blir skapt nye varianter. Skjemteeventyrene handler ofte om motsetninger mellom samfunnsgrupper, mellom fattige og rike. De har ofte en sterk kritikk av kongemaki, øvrighet og kirke. Til tross for disse eventyrenes kritiske aspekt kan de også betegnes som kompensatoriske i sin funksjon: Konfliktene løses i fortellingen, men ikke i virkeligheten.

Eventyr i dag
I dag er eventyrenes funksjoner de fleste steder svært forandret. Nedskrivningen av eventyrene har fått dem til å stivne i en bestemt form, noe som egentlig er fremmed for disse. Samspillet mellom fortelleren og miljøet er slutt. Nå forteltes eller teses eventyr særlig for barn. Ramseeventyrene nyttes ofte bevisst som språkinnlæring for barn. Videre er det grunn ill å anta at eventyrene i sterkere grad enn før har fått en rein psykologisk funksjon, og at det særlig er undereventyrene som er virksomme i denne sammenhengen. Psykologer har også vist at en kan anvende eventyr som hjelpemiddel i behandling av nervøse barn. Men alt i alt har nok eventyrenes viktigste funksjon vært å underholde og å more, og det gjør de vel også i dag?
Ukebladnoveller, tegneserier, kriminalromaner o.l. har overtatt mange av folkeeventyrenes funksjoner. Men disse avtakerne kan aldri bil en virkelig erstatning for det muntlig fortalte eventyret. Det er særegent for den muntlige fortellingen at det blir skapt en sosial situasjon der minst to personer er til stede på en aktiv måte. Den som hørte på eventyret seilte en langt viktigere rolle når det gjaldt utformingen av stoffet og formidlingen av normer enn leseren kan gjøre. Kommunikasjonen mellom leseren og forfatteren foregår i verket, ikke i den sosiale virkeligheten.

L. E.



Exxon
Data for 1975:
Omsetning: 4,865 milliarder US $
Overskudd: 2,626 milliarder US $
Hovedaksjonærer: Rockefellerfamilien, direkte og indirekte, men etter hvert temmelig desentraliserte eierinteresser
Hovedkontor: New York
Engasjement i Norge: Ca. 24 % av det norske oljemarked, deltakelse i oljeproduksjon på kontinentalsokkelen (Statfjord) og to raffinerier i Norge
Tilgang på egen råolje: 184 millioner tonn pluss 86 millioner tonn på særkontrakt
Viktige produksjonsområder: USA, Canada, Saudi-Arabia, Iran, indirekte Venezuela
Gassinteresser: Omsetning: 100 milliarder m³
Videreforedling: Raffinerier i hele verden, særlig Det karibiske havet, USAs østkyst, Canada, Europa (Nederland)
Viktige markeder: USA, VestEuropa, Canada, m. fl.
Egenfinansiering: 92,6
Interesse i andre energikilder: Eierinteresser i kull, trolig også i uran.

Exxon, tidligere Esso, offisielt navn på Standard Oil of New Jersey, er verdens største oljeselskap og regnes ofte for å være den direkte etterkommer etter Standard Oil som hadde en tilnærmet monopolsituasjon på det amerikanske oljemarked i siste del av forrige århundre.

Historikk
I 1860- og 1870-årene satset Standard Oil, ledet av John D. Rockefeller, mer på raffinering og transport av olje enn på produksjon, og selskapet fikk etter hvert en dominerende stilling som mellomledd mellom produsenter og forbrukere. Standard Oil var også en pioner i raffineringsteknikk. I 1877 hadde Standard Oil effektiv kontroll over jernbanetransport av olje, i 1883 også over de viktigste rørledninger. I 1880årene oppnådde Standard Oil et faktisk monopol innenfor transport og raffinering av olje, og selskapet begynte deretter å bygge ut sitt apparat for markedsføring. Selskapet engasjerte seg lite i leting og produksjon, pga. usikkerheten, og Standard Oil kjøpte i stedet olje fra små produsenter hvis forhandlingsposisjon var svak. Selskapet finansierte på denne tiden sin ekspansjon i betydelig utstrekning ved eksterne kreditter. Standard Oil var det første selskap som klarte å omgå amerikansk antitrustlovgivning som forbød et enkelt selskap å ha eierinteresser i flere delstater. Det ble gjort flere forsøk på å bryte Standard Oils monopolstilling, men pga. selskapets metoder i forhold til konkurrenter og rettsvesen, førte disse forsøk lenge ikke fram. Det var funnet av olje i Texas i 1901 (Spindletop) som brøt monopolstillingen og sammen med sterk vekst i oljeforbruk tillot konkurrenter å komme inn på markedet. Mellom 1904 og 1909 prøvde over 20 delstater å få Standard Oil utvist. Etter flere års rettssak ble Standard Oil i 1911 dømt etter den såkalte Sherman Act for urimelig innskrenkning av konkurransen. Selskapet ble dømt til å oppløses i 33 juridisk uavhengige selskaper. Disse er imidlertid fortsatt kontrollen av Rockefellerinteresser. De viktigste er Exxon, andre er Mobil, Socal og Amoco.
Exxon er nå engasjert på de fleste markeder for oljeprodukter og i de fleste viktige produksjonsområder i den vestlige verden, bl.a. er selskapet med i Aramco og i det iranske oljekonsortiet.

Ø. No.