Enevelde
Se Einvelde.

Engels, Friedrich
Engels (1820-1895), tysk sosialist og teoretiker. Engels samarbeidet gjennom 40 år med Karl Marx i det praktiske og teoretiske arbeidet for sosial Han var en langt mindre betydelig tenker og organisatorisk kraft enn Marx, men fikk allikeinnvirkning på marxismens utvikling på flere måter. Det var Engels som skrev den første ”kriav sosialøkonomien” og gjennom den gjorde Marx oppmerksom på økonomiens betydning for samfunnsanalysen. Gjennom mange år var Engels' finansielle hjelp avgjørende for at Marx kunne samle seg fullt ut om de økonomiske og historiske studier som munnet ut i de tre bind av ”Kapitalen”. Og gjennom synteseatbeidene ”AntiDühring” og det posthume ”Dialektik der Natur” (Naturdialektikken) fikk Engels en stor innflytelse på den form marxismen amok i Andre Internasjonale og senere i de kommunistiske statene.
Engels er født to år etter Marx, i samme del av Tyskland (Rhinland). Hans far var medeier av firmaet Ermen og Engels, som eide bomullsspinnerier i Manchester og i Tyskland. Etter studier i filosofi, der han ble trukket inn i den krets av venstrehegelianere som også omfattet Marx, ble Engels i 1842 sendt til England for å få opplæring i farens bedrift. Hans møte med den engelske industrialisme skjerpet hans politiske holdning, slik han ettrykker den i ”Umriss zu einer Kritik der Nationaløkonomi” (Bidrag til kritikk av den politiske økonomi), 1844, og ”Die lage des Arbeitenden Klassen in England” (Arbeiderklassens stilling i England), 1845. Fra og med denne tiden faller hans politiske og intellektuelle biografi i stor utstrekning sammen med Marx' utvikling. Det kan bare kort nevnes at Marx og Engels samarbeidet om flere skrifter, særlig ”Den Tyske Ideologi” (1845-6) og ”Det Kommunistiske Manifest” (1848), og at de sammen redigerte Neue Rheinische Zeitung i revolusjonsåret 1848-9 og sammen reiste til England i 1850. Engels arbeidet i familiebedriften i Manchester til 1870, da han flyttet til London. Her ble han boende resten av sitt liv, i sine senere år som den sentrale skikkelse i europeisk arbeiderbevegelse. Etter Marx' død var han ansvarlig for redigeringen og utgivelsen av de etterlatte manuskripter til annet og tredje bind av ”Kapitalen”.
I den utstrekning Engels hedde en egen teoretisk og politisk profil som atskilte seg fra Marx, kan man trekke fram følgende elementer: Han hedde stor interesse for militærspørsmål, og kanskje kan man si at hans politiske holdning bar preg av dette. Artikkelen ”Om autoritet” fra 187273 kan leses som et forsvar for klare og hierarkiske kommandolinjer både i produksjonslivet og i politikken. Man kan her se en forløper til den teknokratiske sosialisme som ble utviklet av det tyske sosialistparti SPD i årene før 1914. Videre var Engels betydelig mer skolert enn Marx i naturvitenskapelige spørsmål. Etter hvert fikk denne interessen en mer teoretisk form, særlig i den første (filosofiske) del av ”AntiDühring” fra 1878. Dette verket ble skrevet som en polemikk mot den tyske økonom Eugen Dühring, som i flere arbeider hedde forsøkt å gjendrive Marx og marxismen. På grunn av sin systematiske og lett tilgjengelige utforming, er det blitt stående som en hovedkilde for den ”offisielle” marxisme som senere ble utviklet av Karl Kautsky og Georgi Plekhanov. I ”AntiDühring” stiller Engels opp to dialektiske lover: Loven om negasjonens negasjon og loven om kvantitetens omslag til kvalitet (se art. Dialektikk). (Senere ble en tredje, og mindre viktig, lov føyd til.) Ifølge Engels skulle disse lovene karakterisere alle utviklingsprosesser, i samfunnet og i naturen. Et omstridt spørsmål har vært om Marx også sluttet seg til denne teorien, og særlig til anvendelsen av dialektisk metode på forhold i den organiske og uorganiske natur. Selv om Marx et par steder bruker eksempler fra naturvitenskapene for å illustrere de dialektiske begreper, finnes det ikke grunnlag for å hevde at han tilla lovene den samme almene betydning som Engels. Amatørmessige og luftige spekulasjoner for roe arvet kan man ikke kane Engels' naturdialektikk lå fjernt fra Marx, som alltid forsøkte å utvikle de almene teoretiske begreper gjennom studiet av konkrete utviklingsprosesser.
I 1884 utga Engels ”Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse”. På bakgrunn av materiale samlet av etnologen Morgan forsøker han å forklare klassesamfunnets og statens opprinnelse i forbindelse med elevdommens utvikling. Han ønsker særlig å vise at den isolerte familie ikke er naturlig og uforanderlig, men han må kritiseres fordi han i analysen av ”ursamfunnet” forlater den historiske materialisme og bygger på Darwin og utviklingsteorien. I tilbakeblikk er det vanskelig å unngå den konklusjon at Engels ga marxismen en avgjørende og skjebnesvanger dreining; fra konkret samfunnsanalyse til dogmatisme. Under påvirkning av Engels ble marxismen til et fast sluttet system, roe som i første omgang førte til dogmatisme og i neste omgang til tåketale og virkelighetsflukt. Karakteristisk for denne dogmatiske forståelse av historien og samfunnet er at menneskene erstattes med abstraksjoner. Den historiske materialisme, riktig oppfattet, er en teori om hvordan menneskene skaper sin egen historie, ofte elev å forstå hva de gjør og elev å kunne forandre på det de har gjort. I den dogmatiske versjon finnes det ingen mennesker, bare abstrakte størrelser som ”produksjonsforhold”, ”produktivkrefter”, ”basis” og ”overbygning”, som på mystisk vis ”påvirker” eller ”dominerer” hverandre.

J. E.

Se også: Andre Internasjonale, Marx.
Litteratur: Friedrich Engels, Oslo 1974.

Engelske revolusjon
Engelske revolusjon brukes som betegnelse på 1. de politiske, kirkelige og samfunnsmessige endringer i England 1640-60 under borgerkrigen og Cromwells styre og 2. den konstitusjonelle revolusjonen (The Glorious Revolution) i 1688-89.
I den ”klassiske” fortolkning av de engelske 1600-tallsrevolusjonene ble hovedvekten lagt dels på ”den puritanske revolusjon”, dels på ”parlamentsrevolusjonen” som brøl ut i 1640 og som ble avgjort til parlamentets fordel i 1688-89.
Stuartene kom på den engelske trone med Jakob I i 1603 og hadde stadige konflikter med parlamentet. Jakobs sønn, Karl I, styrte uten parlament 1629-40. Regimet utviklet seg i retning av enevelde; sentrale kongelige organer i rettsvesen og administrasjon ble satt opp mot lokaladministrasjonen og commonlawdomstolene som var behersket av godseierne. Samtidig førte erkebiskop Laud en autoritær høykirkelig politikk i konflikt med den omfattende puritanske bevegelse innenfor og utenfor den anglikanske kirke.
Da Karl I i 1640 måtte innkalle parlamentet for å få bevilgninger til å finansiere undertrykkelse av opprør i Skottland, fikk opposisjonen mulighet for å gå over fra motstand til motangrep: parlamentet vedtok programerklæringen ”Den store remonstransen” og stilte Laud og den fremste eksponent for det byråkratiske enevelde, jarlen av Strafford, for riksrett.
På det religiøse plan førte borgerkrigen, som brøt ut i 1642, til puritanernes seler, men det intolerante puritanske regime under Cromwells protektorat 1653-58 fremkilte en reaksjon med ny tilslutning til den anglikanske kirkeordning i de høyere sosiale lag. Bispekirken ble restaurert 1660, med front på den ene side mot protestantiske dissentere, på den armen side mot katolikkene. Den siste konfliktlinjen udøste revolusjonen i 1688, da den katolske Jakob II ble avsatt.
I den engelske konstitusjon før 1640 var kongen bæreren av suvereniteten, mens parlamentet hadde visse rettigheter som begrenset kongemakten. Etter at parlamentshæren hadde seiret i borgerkrigen, ble kongen henrettet og overhuset avskaffet 1649. Underhuset sto tilbake som den eneste konstitusjonelle myndighet. Konflikter med hæren og dens sjef Cromwell førte til Det lange parlamentets oppløsning 1653, og Cromwells regime ble organisert som militærstyre.
I 1660 ble kongemakten og overhuset restaurer, og i perioden 1660-88 sto konge og parlament overfor hverandre uten at roen av de to organer var klart overordnet det annet. Revolusjonen i 1688-89 brakte avgjørelsen. Kongens prerogativ (det område der han kunne handle uten å få fullmakt eller tilslutning fra parlamentet) ble sterkt begrenset, konge/regjering kunne heretter bare lede politikken ved å øve innflytelse på parlamentet.
Drivkraften bak revolusjonen
Hovedemnet for 1900-tallets debatt om den engelske revolusjon har vært sammenhengen mellom puritansk og parlamentarisk revolusjon og samfunnsmessige endringer. Den handlekraft som den brede godseierstand og også selvelende bønder viste, har vært forklart ved at gentry hadde frigjort seg fra høyadelens ledelse. R. H. Tawney (1880-1962) søkte å gi dette en økonomisk forklaring ved en forskyvning i økonomisk tyngde fra den føydale, ”gammeldagse” nobility (overhusslektene) til den driftigere og mer ”moderne” gentry. I ”Religion and the Rise of Capitalism” (1926) diskuterte Tawney sammenhengen mellom puritanisme og nye normer og ny bevegelse framover i økonomisk liv.
Stor interesse har også vært viet Levellerbevegelsen fra 1646. Levellers (utjevnerne) utgikk fra Londonradikalerne med grunnlag i småhandelsfolk, håndverksmestre og svenner, men vant snart støtte blant soldater og lavere offiserer i parlamentshæren. De hevdet at parlamentsopprøret mol kongen og teorien om parlamentets suverenitet forutsatte folkesuverenitet. Følgelig måtte parlamentet representere hele folket. I 1647 la de fram sitt konstitusjonsutkast: The Agreement of the People. Deres forslag til stemmeren for alle uavhengige voksne menn var demokratisk i forhold til hærledelsens og parlamentets prinsipp om at bare en permanent interesse i samfunnet i form av eiendom kunne gi stemmeren. (Forsorgsunderstøttede og tjenere, innbefattet lønnsarbeidere, ble holdt utenfor også i forslaget fra Levellers.) Levellers reiste også en serie sosiale og økonomiske krav: opphevelse av privilegier, garantier for leilendinger, avskaffelse av tienden og av skatter som særlig hvilte på den lille mann. Levellers hadde innflytelse så lenge hærledelsen trengte dem under konflikten med parlamentet og forhandlingene med Karl I under hans fangenskap, men etter henrettelsen av kongen i 1649, knuste Cromwell også Levellers som venstreopposisjon.
I mellomkrigstiden formulerte sovjetiske historikere tesen om den engelske revolusjon som en borgerlig revolusjon. Selv om byborgerskap og fremfor alt City of London veiet tungt på parlamentets side, må det merkes at tesen ikke innebærer noen påstand om at borgerskapet alene var den revolusjonære klasse. Parlamentet hadde en sterk basis i store deler av gentry, særlig i de økonomisk mest utviklede deler av England, mens ”kavalerene”, kongens parti, hadde sin sterkeste støtte i de minst utviklede landsdelene. I tråd med Tawney ser den marxistiske tese gentry som en progressiv klasse som utviklet en kapitalistisk organisasjon i jordbruket.
Resultater
Hvis man fra spørsmålet om drivende krefter i revolusjonen går over til revolusjonens resultater, kan man peke på en rekke endringer av betydning for det økonomiske liv. Feudale rester i godssystemet ble avviklet. Krongods og konfiskert kavalergods ble solgt. Privilegie og monopolsystemet, som hadde vært en kongelig inntektskilde, ble avskaffet i industri og indre handel, mens privilegerte kompanier ble opprettholdt som ledd i oversjøisk handels og koloniekspansjon. Laugstvangen forsvant for en vesentlig del. Rumpparlamentet Det lange parlament etter utrenskningen 1648 førte en aktiv handels og sjøfartspolitikk med utbygging av krigsflåten og vedtaket av sjøfartsloven (navigasjonsakten) av 1651, som førte til krig med Nederland.
Selve den konstitusjonelle reform må tilskrives stor økonomisk betydning. Underhuset på 1700-tallet var behersket av godseiere som representanter både for fylker og for mindre bykretser, med et tillegg av storkjøpmenn som representanter for større byer. Parlamentet hadde sikret seg en aktiv rolle i utformingen av statens politikk. Dette betydde igjen statens aktive medvirken i økonomisk endring og ekspansjon. Parlamentet ble et redskap for å få gjennomført utskiftninger (enclosures) som et ledd i engelsk jordbruksrevolusjon. Gjennom parlamentet ble britisk utenrikspolitikk på 1700-tallet i høy grad bestemt av handels, sjøfarts og koloniinteresser. Dette var ikke minst av stor betydning i forholdet til de franske konkurrentene, som ikke i samme grad maktet å påvirke sin stats utenrikspolitikk.

K. D. T.

Litteratur: C. Hill: The Century of Revolution 1603-1714, Edinburgh 1962.

Engroshandel
Engroshandel omfatter salg av innkjøpte varer til videreforhandlere og produksjonsvirksomhet. Engroshandelen er et mellomledd mellom produksjonsvirksomhet og armen økonomisk virksomhet. Dersom mellomleddet i stedet for selv å kjøpe varene for å selge dem videre, kun formidler salg for andre bedrifter, betegnes handelsformen agenturhandel.
Grunnen for å ha et mellomliggende ledd mellom produksjon og forbruk er at antall forhandlinger mellom mulige selgere og kjøpere skal reduseres. I stedet for at alle forhører seg med hverandre om mulig kjøp og salg, reduseres forhandlingsmengden ved et mellomliggende ledd som flere produsenter kan levere til og flere kjøpere kan henvende seg hos. I teorien ligger det altså en mulighet for besparing ved en sentralisert omsetning. Men de enkelte engrosbedriftene omsetter ofte produkter bare fra et begrenset antall produsenter. Således kan en spørre hvor stor besparelsen i virkeligheten er. Og det er verdt å undersøke om engrosomsetningen i stedet for en besparelse representerer et fordyrende mellomledd.
Rundt 90 000 mennesker har sitt daglige arbeid i norsk engros og agenturhandel, og det store flertall av dem er menn. Virksomheten er i sterk grad konsentrert til Oslo-området.
De ansatte i engroshandelen er organisert i flere LOforbund: Handel og Kontor, Jern og Metall og Transportarbeiderforbundet. Men nærmere 70 % er sysselsalt i bedrifter som ikke er organisert i noen arbeidsgiverforening. Dette er et tegn på at organisasjonsprosenten blant de ansatte også er lav. De viktigste arbeidsgiverforeningene er Handelens Arbeidsgiverforening, Den Kooperative Tarifforening og Norsk Arbeidsgiverforening. Næringsinteressene er organisert i en rekke bransjeforeninger som enten direkte eller indirekte gjennom Norges Grossistforbund er tilsluttet Norges Handelsstands Forbund.
En stor del av engroshandelsbedriftene er eid av enkeltstående familier. I noen bransjer er landbruks og fiskerinæringens salgs og innkjøpsorganisasjoner et vesentlig innslag. De siste årene har det også vært en sterk vekst i utenlandskeide engrosbedrifter. Disse er som oftest salgsledd for store internasjonale industrikonsern, og er særlig etablert finnen engroshandel med produksjonsmidler og engroshandel med motorkjøretøyer, brensel og drivstoff.
Dersom vi ser bort fra primærnæringenes omsetningsorganisasjoner, er det i hovedsak bare fire grossistgrupper finnen engroshandel med dagligvarer som dagligvaredetaljistene knyttes til. Det er ASKOselskapene, KØFFgruppen, Løkengruppen og Norges Kooperative Landsforening (NKL). ASKOselskapene har sitt utgangspunkt i firma Joh. Johannson (JohSystem AS) og er en konserndannelse i dagligvare engros. KØFFgruppen er et andelslag med basis i enkeltstående kjøpmenn over hele landet. Løkengruppen administreres av Hans Løken & Co. AS, som eies med 60 % av de andre grossistfirmaene som inngår i gruppen. Og NKL har sitt utgangspunkt i forbrukerbevegelsen.
Til sammen er disse fire gruppene hovedleverandører til dagligvaredetaljister som samlet har over 90 % av dagligvareomsetningen på detaljleddet. Så å si alle dagligvaredetaljister er derfor knyttet til en av disse gruppene selv om de ikke på langt nær får alle sine leveranser fra dem. Hvilken grossistgruppe som detaljistene er tilknyttet, kan lettest ses på kaffemerket som føres. ASKOselskapene leverer Alikaffe, Evergoodkaffe og Cirkel-kaffe; KØFFgruppen Kronekaffe med noen lokale varianter som Golden Sun, Morgenkaffe, Kuling og Orkan; Løkengruppen Dollarkaffe og NKL Coopkaffe.
En stor del av omletningen av produksjonsmidler skjer direkte mellom produsenter og institusjoner uten at varehandelsbedrifter er mellomledd. Av det som går gjennom varehandelen, står engrosbedriftene for tre fjerdedeler, mens agenturhandelen står for resten.

P. He.

Se også: Detaljhandel, Varehandel.
Litteratur: G. Gripsrud og L. Olsen: De fire gruppene på engrosleddet, Fondet for markeds og distribusjonsforskning, 1975.

Enhetsfront
Se Folkefront.

Enhetsskole
Enhetsskole forbinder vi i dag med sosialdemokratiets skolepolitikk i etterkrigstida. Særlig er innføringen av niårig skole og omorganiseringen av gymnaset blitt stående som ”kampen om enhetsskolen”. Men enhetsskole og kampen om denne er i videste forstand like gammel som det organisme skoleverk. Eller rettere; historien om enhetsskolen er også historien om oppkomsten av et allment skoleverk, løsrevet fra produksjonen. Først med kapitalismen ble det ikke bare mulig, men også nødvendig med ulik utdanning for alle.
Virkeliggjøringen av dette prinsippet er likevel historisk bestemt. Det er til enhver tid begrenset av og står i forhold til kapitalens krav til en feltes grunnleggende opplæring. Et allment kvalifikasjonskrav er dermed enhetsskolens ene side. På den armen side er enhetsskole som prinsipp uttrykk for et politisk ideal. Samordning og enhetliggjøring av opplæring og utdanning er i denne sammenheng forbundet med en forestilling om sosial likhet og rettferdighet. En slik tvedeling mellom struktur og ideal er en reelt motsetning. Enhetsskolen er en klasseskole, samtidig som den bærer en ide om å oppheve dette stemplet.

Motsetningens opprinnelse
Den nye skolens viktigste oppgave ble å ivareta disiplinering av arbeidskrafta. Som en følge av de sosiale omveltningene ved kapitalismens framvekst måtte den overta familiens rolle som sentral oppfostringsanstalt. Familien stod ikke lenger i sentrum for begivenhetene. Den mistet sin rolle i produksjonen, og med det mistet den også mye av sin betydning for sosialiseringen dvs. tilpasningen av barm til samfunnet. Men heller ikke industrien var tilstrekkelig læremester for den kommende generasjon av industriarbeidere. Storindustrien hadde riktignok erstattet håndverket, men grunnleggende sosiale ferdigheter som å tese og skrive var like fullt nødvendig. Og viktigere; skolen kunne gjennom sin skjemadisiplin virke til løsningen fra tradisjonene og overgangen til en ny livsrytme for alle.
Det tok likevel tid før alminnelig skolegang var utbredt og realisert. I industrialiseringas første fase ble derfor spørsmålet om enhetsskole båret fram av et revolusjonært borgerskap i samband med opplysningstidas frihets og likhetsidealer. Det oppadstigende borgerskapet stilte krav om at tidligere standsinteresser og eneherredømme skulle vike for fornuftens allmenne urakt. Oppdragelse og opplæring skulle løsrives fra de patriarkalske båndene mellom mester og svenn i laugene. Undervisningas innhold skulle forskyves i retning av allmenn dannelse. Men samtidig med at spesialinteresser som familiebånd og yrkesfunksjoner slik skulle oppheves, skulle en ny særinteresse komme i forgrunnen. Bare ved å ta utgangspunkt i det enkelte individ, den enkelte elev, kunne opplysning gjøre krav på å bli et allment virkende prinsipp. Slik fikk den såkalte reformpedagogikken sine første fotefar i Rouseeaus ”Emile”.
Motsetningen mellom allment kvalifikasjonskrav og politisk ideal bæres i dag videre i sosialdemokratiets skolepolitikk. Forenklet kan vi si at sosialdemokratiet skulle realisere borgerskapets idealer, omvandle det fra ideologi til virkelighet. Men i selve realiseringen, i veksten i det statlige utdanningsverket, blir resultatet stadig og på nytt forkortet. Denne motsigelsen hviler på grunnleggende trekk ved den kapitalistiske produksjonsmåten, og har preget enhetsskoleprinsippet helt siden spørsmålet første gang ble sult under Pariskommunen.

Et demokratiseringsframstøt
Det nordiske sosialdemokratis arbeid for en obligatorisk, feltes og gratis skolegang har røtter tilbake til Pariskommunen. Idealene er dermed heller ikke direkte overtatt eller overført som borgerlige, men tillempet arbeiderklassens eksistensvilkår. Grunntanken har vært å bygge ut et alminnelig og allsidig skolemønster som et sammenhengende system fra barnehagen opp til høgere utdanning. På et vis ble skole oppfattet som en hjørnestein for å omforme samfunnet. Den skulle sikre arbeiderklassen bedre livsforhold, gi den adgang til kvalifisert arbeid og inntekt.
Norge skiller seg fra mange andre vesteuropeiske land ved å ha et mindre oppdelt skolesystem. Helt fra det forrige århundres inndeling i den lærde skole, borgerskolen og allmueskolen, har demokratiske krefter virket i motsatt retning; for enhetliggjøring. Å få allmuens skole inn som en del av et samlet organisatorisk mønster, ble sett på som et ledd i den politiske og sosiale kampen. Allerede i 1884 sendte Venstres tingmann Johan Sverdrup brev til kirkeministeren med en anmodning om å utvide og forlenge allmueskolen til en sjuårig folkeskole. Dette forandret hele problemstillingen omkring enhetsskolespørsmålet. Det ble ikke lenger reist tvil ved om det skulle være tilknytning mellom de enkelte skoleslag og nivåer. Tvilen ble i stedet rettet mut hvilket trinn overgangen skulle finne sted. Slik ble det allerede fra 1896 åpnet for en formelt overgang mellom avsluttende folkeskole og den høgere allmennskole. Lovs av samme år gav også adgang og anledning til oppretting av to eller treårig mellomskoler. Dette var en del av Venstres demokratiseringsframstøt, som seinere ble tatt opp av Arbeiderpartiet.
En parlamentarisk sikring av en overgang mellom høgere og lavere skoletrinn skjedde likevel ikke før 1920. I mellomtida, i 1911, ble den såkalte Enhetsskolekomiteen nedsatt. Dens konkrete mandat var å utrede en mulig 7 + 2 ordning. Men mer enn å angi praktiske løsninger eller konkrete forordninger, kom denne komiteen til å aksentuere kompetansestriden mellom skoleslags. Ville den sjuårige folkeskolen kun bli et forkurs for middelskolen? Eller ville den motsatt rett og slett senke nivået i den høgere utdanninga? Komiteens svar søkte et kompromiss. I stedet for at den gamle 5 + 4ordningen skulle avløses av en direkte sammenkobling av folkeskolens sju og to år i middelskolen, foreslo komiteen et 7 + 3alternativ. Forslaget ble ikke sett på som noen ideelt løsning, selv ikke titant komitémedlemmene. Ordningen ville forsinke utdanninga ”pas en særlig for gutter betenkelig masten.
Komitearbeidet gav ingen umiddelbar avklaring, og den gamle ordnings stod ved lag gjennom flere år. Først i 1920 ble enhetsskolespørsmålet reist på ny i Stortinget, og nok en komite ble nedsatt. Denne gangen den såkalte ”store skolekommisjon”. Den skulle arbeide videre på den gamle komiteens arbeider med tanke på et nytt kompromissforslag. Men heller ikke denne komiteen fikk soen direkte betydning. Skolemannes og Arbeiderpartiets representant Gjøstein kom komiteen i forkjøpet i Stortinget. Ved budsjettbehandlinga samme år fikk han igjennom at bare de høgre skoler skulle få statsbidrag som bygget direkte på avslutta folkeskole. Det ble dette og ikke komitearbeidet som tvang fram politisk en omlegging til treårig middelskole bygget på sjuårig folkeskole. Den høgere skolens talsmenn og Høyres representanter skulle endelig gi tapt. Som politisk gruppering, som borgerskap, hadde de ikke hatt næringsinteresser i sikre. Kapitalistenes representanter viste seg som reaksjonære. Eliteskolen var knyttet til borgerstanden, og ut fra det var de ikke interessert i å oppgi den gamle strikt inndelte klasseskolen.

Fra 7 til 9 til 12-årig folkeskole
Først etter andre verdenskrig skulle enhetsskolespørsmålet igjen få offentlig betydning. Utvidelse av den obligatoriske skolegangen var ikke lenger forslag fra en politisk og parlamentarisk opposisjon. Enhetsskolen ble en del av ”gjenreisingsarbeidet”, inngikk i sosialdemokratiets reformvirksomhet og stadige planleggingsarbeid.
Planleggingen av den seinere niårige skolen tok til allerede i 1947. Eller mer nøyaktig; ut fra ”Fellesprogrammet” av 1945 ble det rett etter krigen sart i gang et større politisk prosjekt for å samordne alle skoleslaga og gi dem et feltes lovverk. Forlengelse av folkeskolen utgjorde første og viktigste ledd i dette prosjektet. Ungdomsskolereformen hadde også et klart uttalt sosialt sikte. Ved å oppheve skillet mellom framhaldsskole og realskole, skulle den virke til å føre sammen ungdom fra ulike sosiale miljø og dermed motvirke oppsplitting og utskilling i ”skolesamfunnet”. Men det var også på dette punkt at innvendinger ble reist, kanskje sterkest fra Arbeiderpartiets egne medlemmer. Mot samordningsideen ble det innvendt at det ville være riktigere å bygge ut skoleslag som allerede eksistere, samt forbedre de skolene som rekrutterte til og fra arbeiderklassen. Framhaldsskolen var her en viktig flanke. Den hadde gitt mange en særegen sjanse til videregående praktisk opplæring. En samordning av framhaldsskolen med realskolen kunne lett medføre en innordning til, en underordning under den teoretiske herskapsskolen ble det påpekt. Sosiale forskjeller ville ikke bare bli skjult, men forsterkes i det nye skoleslaget.
I 1969 ble reformen fastsalt ved lov. Da hadde skoleslaget i reformperioden gjennomgått en utvikling fra linjedeling til kursplanvalg til sammenholdte klasser. Noen reelt endring hadde likevel ikke skjedd i løpet av denne tids. Det var nærmest å sammenlikne med et navnebytte. Hver av endringene ble stående som ytre omorganiseringer av den institusjonelle rammen rundt en latent sosial konflikt. Det var den samme konflikten som tidligere kom til uttrykk i forholdet mellom middelskole/realskole på den ene sida og framhaldsskole på den andre. Skillet lå i den sosiale rekrutteringa. En utvidelse av folkeskolen kunne ikke oppheve dette skillet. Som grunnskole var og ble den et forstudium. Selv om den rekruttere fra ulike klasser og lag, ville skolen alltid frasortere soen til ukvalifisert arbeid eller industri samt sortere andre til videre studier, til mellomlag og (små) borgerskap.
Ved innføringen av et felles lovverk for den videregående skolen i 1974, skulle den sosialdemokratiske enhetsskolepolitikken være brakt til ende og realisert. Heri inngikk det gamle gymnaset såvel som yrkesskolen. En feltes administrasjon av de to skoleslaga skulle virke til å utlikne sosiale og faglige skiller. Flere år på skolebenken skulle være et svar på det som etter hvert ble en offentlig kjensgjerning, at det var systematisk sosial ulikhet i utdanninga. Faglig skulle den nye ordningen tilnærme teoretisk og praktisk opplæring, eller oppheve særskilte utdanningsveier.
Felles for både ungdomsskole og gymnasreformen er overgang og fleksibilitet, tilpasningsmuligheter. Allmenn utvidet skolegang og differensiering og tilvalgsfag for den enkelte elev er prinsipper som ble lagt til grunn for begge. Innafor det gamle gymnaset kan dette ses på som en siste oppmyking og utrydding av føydale tradisjoner. Den tidligere elite og embetsutdanninga hadde avleiret seg i skolen som et skille mellom ulike ”kulturer”. Opp mot den klassiske humanisme stod realfagenes tekniske intelligens. Gymnasreformen skulle bryte ned dette skillet, samt ”sekularisere” utdanninga til yrkeskvalifisering på lavere nivå. Innafor yrkesutdanninga ble allmennfaga og den boklige orienteringa tilsvarende forsterket. De to skoleslaga skulle møtes på samme plan. Resultatet synes å være det samme som for grunnskolen. Også i det videregående skoleverket vil en reelt sammenføyning av de teoretiske og praktiske faga utebli. At den videregående skolen hever allmenndannelsen, betyr at den utvider den teoretiske utdanninga. Vil også denne bli en teoretisk skole for alle?
Den sosialdemokratiske enhetsskolen murrer dermed ut i paradokser. De politiske idealene forvandles og blir abstrakte idet de senes i verk. Arbeiderpartiet skulle styrke utdanninga for arbeiderklassen; det gav arbeiderne adgang til den tidligere borgerskolen. Det svekket den praktiske opplæringas egne institusjoner, det styrket allmenndannelsen. Arbeiderpartiets skolepolitikk skulle gi større variasjonsmuligheter for den enkelte; det reformpedagogiske prinsippet oppgav prinsippet om klasseforskjeller og solidaritet. Politikken skulle videreføre en tradisjon mot akademisk og armen overhøyhet i undervisninga; elevenes ”hverdagserfaringer” blir i stedet standardisert og individualiser. Undervisninga skal gi rom for distriktsvise særegenheter; fleksibiliteten organiseres i sentralskoler, grendeskoler blir utkantskoler. Det som framstod som åpenhet overfor den enkeltes interesse, viser seg som skolens åpenhet overfor et økonomisk system; en administrativ fleksibilitet.

Grensene for statens utdanningspolitikk
Bakgrunnen for den store utdanningsekspansjonen i 60-åra var en overgang til intensiv produksjonsutvinning. Det vil si at produksjonskapasiteten var utnyttet i sin bredde og omfang, ekstensivt, og at en økning i verdiproduksjonen fordret nye ferdigheter og egenskaper av arbeidskrafta. Det bie viktigere å mestre omstillinger og skiftninger i arbeidsprosessen enn å kunne sitt spesielle fag. Det var ikke bare ventelig at en i framtida ofte ville skifte jobb, men en skulle også være parat til å gå inn i en hvilken som helst funksjon. Da innholdet av disse nettopp var ukjent, ble allmennopplæring det sikreste grunnlag og forberedelse. Omstillingsevne og fleksibilitet ble viktig kvalifikasjon.
Dette er selvsagt et stilisert bilde og sier ikke noe om hva en gjør i de enkelte jobbene. Men som generelt tendens gjelder det som prinsipp og dom for utdanningsplanlegginga. Den stadige utdanninga skal legge til rette for og imøtekomme den allmenne teknologiske utvikling. Ut fra det var den gamle inndelingen i folkeskole, framhaldsskole, yrkesskole, realskole, gymnas m.v. for stiv. Det stod ikke i forhold til og blokkerte for videre utvikling.
I Norge fikk vi i denne perioden de første utdanningsprognoser. Langtidsprogrammene, som de heter, markene en overgang til en mer aktiv styring av utdanninga i forhold til arbeidsmarkedet. Programmene kom i forlengelsen av at den niårige grunnskolen nå var blitt innført i landsmålestokk, og ble i tillegg fulgt opp av konkrete utredninger for reformer på gymnas og universitetsnivå. Av de sistnevnte var det den såkalte ”Steenkomiteen” for gymnaset som igjen reiste debatten om enhetsskolen. Et fellestrekk i denne aktive utdanningspolitikken er ikke bare de mange reformforslagene. Viktigere er den økonomiske betydninga utdanningspolitikken nå blir tillagt. Hele den vestlige kapitalisme var innrettet på at investeringer i utdanninga ville gi seg direkte utslag på bruttonasjonalprodukt.
Statens utdanningspolitikk retter seg med det etter tilbud og etterspørsel på arbeidskraft. Den skal levere allmenne produksjonsbetingelser for kapitalen dvs. bl.a. utdanne arbeidskraft, og en endreng av de spesifikke kvalifikasjonene, av hvilke ferdigheter og kunnskaper en lærer, skjer dermed først og fremsi ut fra økonomiske hensyn. Likevel gir selv det mest fleksible mønster Ingen garanti. Utdanningsplanlegging er som omletning av arbeidskraft henvist og begrenset til markedet. Når opplæring i tillegg ikke skaper noen ny verdi, at den med nødvendighet er uproduktiv, vil utdanningsomkostninger alltid være risikofylt kapitalinvestering. I den marxistiske teori kanes dette ufalske utgifter”. Alt i alt er statens økonomiske politikk på den måten begrenset til fordeling og tilrettelegning. Dens enhetsskolepolitikk retter seg etter ansatte kvantitative utslag av behovet for arbeidskraft.
I 1974 ble det lovfeltet en formelt rett til 12 års utdanning for alle. Den økonomiske politikken og utviklinga halle gjort dette politisk mulig. Likevel førte ikke skolens tilpasning til den teknologiske utviklinga umiddelbart til den sosiale utjamninga som halle vært politikkens uttalte mål. Tvert om er den teknologiske utviklinga samtidig en videreutvikling av arbeidsdelinga innafor produksjonen. Den forlengede allmennutdanninga var den. resultat og forutsetning. Fagarbeidets allsidighet var i ferd med å forsvinne, i stedet skulle en all menn grunnutdanning sikre en nødvendig basis opplæring. Denne siktet mot spesialarbeid såvel som seinere spesialkurs. Den var også et slags ”vitenskapelig" grunnlag for videre opplæring av kontrollører eller teknisk/administrativt personal Kort sagt så går grunnopplæringa forut for en polarisering innafor produksjonen. Det er et gap mellom rutinearbeid og kontrollfunksjoner og en kløft mellom kvinner og menn. Arbeidsdelinga binder kvi vene til ukvalifisert arbeid. Innafor utdanningsinstitusjonene er det lett å gjenfinne mønstret. F.eks. er assistentutdanning stort sett forbeholdt jentene mens profesjonene ivaretas av menn. Skolen kan med andre ord bidra til å utdype det Marx kalte ”et hierarki av arbeidskrefter”.
Den radikale kritikken mot ”gymnasreformen” kom fra elevhold. Dvs. den var nærmest verdikonservativ i motstanden mol å gå vekk fra den gamle ordningen, mol ”utarming” av fag og arbeid. Men den var radikal i kritikken av en ”kvantitativ” enhetsskolepolitikk. Sosialdemokratiets enhetsskolepolitikk ble sett på som et administrativt og teknokratisk tiltak, et rasjonaliseringsframstøt. Opp mol dette stilte elever en sosialistisk politikk; som motstandere av reformen krevde de enhetsskolens bokstav virkeliggjort.

Motsetningen lever videre
En forlengelse av ”folkeskolen” har ikke opphevet sosiale forskjeller. Snarere blir konfliktene gjenskapt på nytt idet de nedfelles og forlettes i skolestua. Motsetningene er brakt inn under samme tak.
Den sosialdemokratiske enhetsskolen stiller undervisninga overfor nye problemer, pedagogisk såvel som sosialt. Den kritiske lærer slår overfor dilemmaer; mellom å innfri klassesamfunnets ulike kvalifikasjonskrav og godta likhet i konkurranse som prinsipp, mellom å motvirke et borgerlig inni undervisninga og å arbeide for å få arbeimed på den. Likevel er kanskje motivaog disiplinproblemer lærerens vanskeligoppgave, og også der hvor skolens indre konkommer tydeligst til uttrykk. En samlet elevgruppe med forskjellig sosial og kulturen bakgrunn har skapt sammenstøt mellom normer mer enn solidaritet og fellesskap. Men så er også disiog belønning, individuell konkurranse og peryteevne forbundet 1 skolen. Oppsplitting av elevkollektivet er konstituerende for klasseromsfel ”Likhet gjennom konkurranse” er sjan likhet til konkurranse, er ulikhet. I dette samarbeidet ”velger” arbeiderbarn seg bort fra sko Når likheten samtidig og likevel aksepteres, er systemets legitimitet, om ikke dets rettferdighet sik Elevene er henvist til skolens normsystem, som skolen er til prinsippet om individuell konkurranse, sortering og mobilitet. Enhetsskolen bygger ikke selv på enhet.
Men dermed er ikke alt sagt. Der hvor problemene inntrer i enhetsskolen, ligger bruddflatene hvor en sosialistisk politikk kan sene inn. Det betyr ikke at vi skal tilbake til eldre strukturer, men at vi kan påvise det som er utilstrekkelig ved det nye. Som f.eks. at enhetsskolen gjenskaper de problemene den skulle løse.

T. D. S.

Se også: Skoleverket, Utdanning.
Litteratur: Arbeidernes Leksikon: Enhetsskole, bd. 2, Oslo 1933. Forfatterkollektiv: Skolereformer i det kapitalistiske samfund, København 1975. Høigård og Ruge: Den norske skoles historie, Oslo 1963. D. Ottem Kapitaludvikling og kvalifikationsudvikling, København 1975.

Eni
Data for 1975:
Omsetning: $ 8,3 milliarder for hele ENI-gruppen Rangering: 22
Overskudd: (tap $ 135 millioner)
Hovedaksjonær: Full statseie, men noen datterselskap delvis privateid
Hovedkontor: Milano
Engasjement i Norge: 3 konsesjoner i Nordsjøen med Phillips og Petronord. Eier 13,04 % av Ekofisk Tilgang på råolje: 14,4 millioner tonn
Viktigste produksjonsland/områder: Libya, 4,8 millioner tonn, Italia, 1,0 millioner tonn, MidtØsten, 3,0 millioner tonn
Gassinteresser: Produksjon 14 690 millioner m³, 95 % av produksjonen i Italia
Videreforedling: Raffineringskapasitet: 31,7 millioner tonn. Betydelig petrokjemisk industri
Markeder for videreforedlede varer: 80 % selges i Italia
Egenfinansiering: 46 % (Egenkapital dividert med total passiva)

ENI (Ente Nazionale Idrocarburi), det italienske statoljeselskapet, ble opprettet i 1953. ENI er organisert som et ”holdingselekap”, dvs. selskapet består av en rekke hel eller halvstatlige datterselskap som tilsammen representerer alle ledd i den integrerte oljeindustrien, men som alle samordnes av ENI. Det viktigste av disse datterselskapene, AGIP, både producerer råolje og selger raffinerte produkter. AGIP ble dannet så tidlig som i 1926 fordi ingen private selekaper var interessert i å lete etter olje i Italia. Selskapet fant ikke drivverdige mengder av gase eller olje før i 1948, da store gassfelter ble funnet på Posletla i NordItalia. ANIC, opprettet i 1957, utgjør den petrokjemiske delen av ENI. ENI har nå også spredd sine interesser til både tekstil og mekanisk industri.
Opprettelsen av ENI må sees som et forsøk fra italienske myndigheter på å sikre fult nasjonal selvråderett over gassfunnene i etterkrigstida. Men ENI var også et uttrykk for den italienske statens misnøye med å være avhengig av de store oljeselskapene for import av råolje. Selskapenes monopol betydde at Italia betalte mer enn nødvendig for slik import For å skaffe Italia tilførsel av olje utenom de store oljeselskapenes forsyningsnett, begynte ENI under sin dynamiske leder Enrico Mattei en intens offensiv på to fronter. Mattei tilbød for det første landene i MidtØsten og NordAfrika mye bedre vilkår i utvinningstillatelsene enn det som til da hadde vært vanlig. Dessuten begynte ENI å importere olje fra Sovjet til priser som lå under det oljeselskapene tilbød Italia. Deler av oljeimporten fra Sovjet skulle betales med varer, slik at den italienske industrien ble sikret sysselsetting. Følgen av denne politikken var at verdens oljemarked ble mer ustabilt, med lavere priser og nye avtaler mellom produksjonsland og selskaper. Mattei var derfor en meget omstridt skikkelse med mange fiender. Den amerikanske ambassadør krevde bl.a. at Matteis stilling skulle svekkes før Italia mottok flere lån fra USA. Dette er bakgrunnen for de hardnakkete ryktene som eksisterer om Matteis død. Det hevdes at Matteis fly som styrtet i 1962 var sabotert.
Men mens ENI på en side kan sies å ha tatt kampen opp med oljemonopolene, var Mattei en skikkelse med liters respekt for folkevalgte organer. ENI var under Matteis ledelse en stat i staten, som det viste seg meget vanskelig å kontrollere ved hjelp av tradisjonelle parlamentariske organer. Liknende problemer angående kontroll av statsbedrifter har også kommet for dagen i forbindelse med kontrollen av Statoil. Siden Matteis død har ENI vært mye mindre i søkelyset. Selskapet har fortsatt å ekspandere. Den kjemiske delen av ENI er i dag Italias nest største kjemikonsern samtidig som rørledningsselskapet SAVIC innehar en pionerstilling m.h.t. rørleggingsarbeider på store dyp. Selskapets uavhengighet fra politisk styring er videre hjulpet av fordelingsnøkkelen for selskapets overskudd. Denne gir ENI størst kontroll med hva overskuddet skal brakes til. Bare en del går til de sentrale myndighetene. Følgelig blir forskjellen mellom et privat og et statskapitalistisk selskap i realiteten liten. AGIP er i dag involvert i oljeleting i 23 land, mens olje produceres i 9 av disse. ENI har også interesser i kjernekraftindustrien.

P. N.

Litteratur: P. H. Frankel Mattei: Oil and Power Politics, London 1966.

Ensidige industristeder
Et ensidig industristed er et tettsted hvor en eller noen få bedrifter dominerer slik at de fleste yrkesaktive på stedet er ansatt i denne ene eller de få bedriftene. Vanligvis regner en med at en industrigren har minst 50 % av sysselsettingen i industrien og minst 25 % av yrkesbefolkningen på stedet. Dette gjør stedet og dets befolkning avhengig av disse bedriftenes virksomhet.
Historisk sett er ensidige industristeder et nokså nytt fenomen. Tilløp til dannelser av slike steder kom allerede ved gravedriften, og ble fulgt opp ved industriutviklingen fra ca. 1850. Men denne typen etableringer skjøt for alvor fart fra begynnelsen av dette århundret. De ensidige industristeder er i hovedsak bygd opp rundt fire industrigrener: tekstil, treforedling, kjemiskmetallurgisk industri, samt gravedrift. Etableringer av nye industristeder på grunnlag av tekstil og treforedlingsindustri stoppet opp allerede i forrige århundre og etableringer på grunnlag av gravedrift i begynnelsen av dette århundret. Ensidige industristeder bygd på grunnlag av kjemiskmetallurgisk industri har en fortsatt å bygge fram til i dag (Aker i Verdal, Mongstad). Fra om lag 1910 har de fleste nyetableringer av ensidige industristeder vært av denne typen. Lokaliseringen av bedriftene som danner disse industrisamfunnene, ble gjort for å utnytte vannkraft og andre naturressurser som f.eks. jernmalm. Ofte ble derfor de ensidige industristedene liggende i utkantene.
Årsakene til denne typen industridannelser har variert. Ofte var det utenlandsk kapital som etablerte seg for å utnytte naturrikdommer som mineraler og billig energi i form av forsekraft. Industristeder som Sydvaranger, Rjukan, Odda, Sauda og Tyssedal ble grunnlagt av europeisk adel og forretningsstand som i Norge tilegnet seg fosser og jordeiendom for en billig penge. Og i nyere tid har en fått industristeder som ble grunnlagt av krigsårsaker: Aluminiumsverket i Årdal i Sogn ble påbegynt av tyskerne under siste verdenskrig og besluttet fullført av norske myndigheter etter krigen. Jernverket i Mo i Rana var krigserstatning fra Tyskland.
De ensidige industristedene har en rekke karakteristiske kjennetegn:
Det mest typiske er at stedene har blitt bygd ut i stor målestokk og i raskt tempo. Dette har resultert i en rask og konsentrert befolkningsvekst. Folk har enten blitt importen til steder utenfra, som i Odda og Tyssedal, hvor de nye industriarbeiderne for det meste var profesjonelle anleggsbus fra Østlandet og Sverige. Resultatet ble en sterk kulturkollisjon mellom den stedlige jordbruksbefolkningen og proletarbefolkningen østfra. Eller en rekrutterte den nye industribefolkningen fra omlandet med det resultatet at bygdene rundt ble avfolket og store deler av den opprinnelige primærnæringen nedlagt. Særlig har dette vært et problem i indre Sogn pga. Årdal Verk og på Helgelandskysten pga. jernverket i Mo i Rana. Næringsgrunnlaget på disse stedene var karrig, og bedriftene kunne tilby høge, faste inntekter, noe den stedlige primærnæringen ikke kunne.
Industriutbyggingen på de ensidige industristedene medfører ofte ødeleggelse eller sterk reduksjon av det næringsgrunnlaget som var på stedet opprinnelig. I tillegg er befolkningsutviklingen blitt så stor i forhold til de opprinnelige naturressurser at en annen næringsstruktur enn industri ikke lenger er aktuelt. Ødeleggelser og reduksjon av det opprinnelige næringsgrunnlaget blir gjort ved at industristedet, som tilhyr faste, høye lønner, trekker til seg folk fra bygdene rundt. Etter en stund med kombinasjonsbruk, blir brakene gjerne nedlagt og kone og barn flytter etter mannen, som til da har pendlet. Ungdommen foretrekker godt betalte industriarbeidsplasser framfor tungdrevne bruk. Andre steder blir næringsgrunnlaget direkte raseri ved at bedrift og boliger blir bygd på matjorda, eller ved at forurensing ødelegger både skog, fiske, husdyrhold og jordbruksprodukter. Næringer kan og direkte bukke under som følge av industrien, slik turismen gjorde i Odda da anleggsperioden begynte i 1906. Odda var før industrialiseringen en naturperle og et stort turiststed. Det kunne f.eks. ligge opptil 50 turistskipsamtidig på havna så tidlig som i 1850.
Stedene ligger i utkantområder med spredd bosetting. Industristedenes store innflytting har derfor skapt et lokalmiljø som har fått en kunstig utvikling. Den store innflyttingen over kort tid har mange steder medført at en har fått en provisorisk boligbygging med små og dårlig isolerte boliger som mange steder fremdeles er i bruk. Disse er særdeles dårlig egnet forskiftarbeidere som må sove om dagen, og som oftest er det de som bor i denne typen leiligheter. Ofte får disse stedene også de samme sosiale problemene en møter i storbyenes drabantforsteder: boligghettoer for kvinner og barn, ensidig alderssammensetning, isolasjon, sosiale problemer og undersyssels etting for kvinner. En armen side ved boligsituasjonen på slike industristeder er at mange pendler, ofte i flere tiår, noen hele livet. Som pendlere bor de da på industristedet i brakker eller messer/hybelhus.
Et fjerde stikkord i forbindelse med ensidige industristeder er sårbarhet overfor utenlandsk kapital. Særlig i vårt århundre er de ensidige industristedene ofte bygd opp av utenlandske kapitaleiere. Strukturen har gjerne vært råvareproduksjonsanlegg i Norge og foredlingsanlegg i eierlandet, f.eks. Frankrike, Sveits, England og Canada. Norge har derfor i stor grad stått i samme utbyttingsforhold som u-land gjør til vestlige industriland. Denne eier og produksjonsstrukturen medfører stor avhengighet til utlandet på flere områder. I aluminiumsindustrien f.eks., er Norge avhengig av å importere råvarme, bauxitt og aluminiumsdioksyd for å kunne producere råaluminium, og er i neste omgang avhengig av utlandet for å kunne få solgt råaluminium til videreforedling. Norge bidrar kun med arbeidskraft og billig energi. Med en slik struktur blir følgelig pris- og salgsavhengigheten stor. Utenlandske eiere har også i enkelte tilfelle uten tanke for de norske arbeidsplassene kjørt ned bedrifter og produksjonsanlegg uten å nyinvestere eller modernisere fordi ”det ikke lønner seg”. Siden bedriftene har hatt utenlandske eiere har det vært vanskelig for norske myndigheter å gripe inn. Eksempler på dette var aluminiumsfabrikkene i Eydehavn og Tyssedal som ble besluttet nedlagt av eieren, det kanadiske monopolkonsernet Alcan. Begrunnelsen var at produksjonsutstyret var utslitt og foreldet og at det ikke lønnet seg å modernisere. Andre ganger blir råvarme oppbrukt over relativ kort tid pga. høy utvinningstakt. Resultatet blir at stedet ikke har eksistensberettigelse lenger uten en får ny industri dit. Det andre alternativet er nedleggelse eller sterk nedbygging av lokalsamfunnet.
At storindustri er blitt lagt til utkantstrøk med spredt bebyggelse, har medført at denne typen industriutbygging har skapt færre ringvirkninger i form av nye arbeidsplasser i andre sektorer enn den ellers ville gjort. Yrkestilbudet på slike steder er ofte tite variert. Pga. dårlige kommunikasjonforhold har omlandet rundt ofte ikke kunnet benytte de servicetilbud industristedet har. Et ekstremt eksempel i så måte er Årdal i Sogn, som pga. naturforhold og manglende utbygde veier og kommunikasjoner, totalt mangler omland.
Etablering av alternativ industri vanskeliggjøres av flere årsaker. Dels var etablering av ensidige industristeder av myndighetene lenge ansett som en vellykket form for industri og utkantpolitikk. Denne typen etablering var i tråd med DNAregjeringenes ideologi om vekstsentra og hjørnesteinsbedrifter. Ut fra en slik tankegang ble ikke behovet for et mer variert næringsgrunnlag sett som nødvendig. Dels har disse bedriftenes høye lønnsnivå og dominans på stedet gjort det vanskelig for mindre kapitalintensive bedrifter å slå seg ned, bokstavelig talt i skyggen av en gigant.
Den raske utbyggingstakten medfører som nevnt stor tilflytting. Bedriftene på disse stedene har for det meste ansatt menn i relativt ung alder. Stedene har derfor i utgangspunktet fått en ensidig alderssammensetting, med de problemer det medfører. Eksempelvis står stedet i fare for å bli et engenerasjonsamfunn hvor den opprinnelige arbeidskraften etterhvert blir gammel og utslitt (et forgubbet samfunn), mens de yngre i mellomtiden må flytte for å få seg arbeid.
Et trekk ved de ensidige industristeder som inntil nylig har vært lite påaktet, har vært det manglende sysselsettingstilbudet til kvanner. En kan trygt si at disse stedene er planlagt og bygd av og for menn. Det arbeid som har vært forbeholdt kvinner, har vært kontorarbeid, pleie og omsorgsarbeid og rengjøring. Men ofte har disse industristedene færre servicearbeidsplasser enn normalt i forhold til befolkningsstørrelsen. Dette er en følge av at disse industristedene ligger som øyer i spredtbygde områder. I tillegg har de fleste av disse storbedriftene mesteparten av administrasjonen og kontorsektoren lagt til Oslo eller utlandet. Arbeid som kvinnene på stedet ellers ville fått. Yrkesutsiktene blir derfor små på selve stedet, og realiteten for storparten av kvinnene blir et liv i undersysselsetting etter at småbarnsperioden er avviklet. A tilby kvinner arbeid i den mannsdominerte industrien, er et nokså nytt fenomen, og har foregått i forholdsvis lite omfang.
Et siste fellestrekk ved industristedene er at en stor del av den yrkesaktive befolkningen går på skift. Den typen industri de ensidige industristedene er bygd opp rundt, har tradisjonelt hatt helkontinuerlig drift og storparten av arbeidsstokken har gått på helkontinuerlige skiftordninger eller 2skift.
Når en stor del av de yrkesaktive på stedet går på skift, får dette stor innvirkning på den enkeltes privatliv og på stedets sosiale miljø. Den unaturlige og sterkt varierende døgnrytmen virker inn både psykisk og fysisk på den enkelte skiftarbeider og hans familie. Likedan legger et skiftarbeidende samfunn bånd på sosiale aktiviteter utenom heim og arbeid, og resultatet blir ofte isolasjon og privatisering (se art. Skiftarbeid).
Erfaringene med ensidige industristeder er følgelig at denne industripolitikken har mange uheldige sider. Stedene fortrengte det naturlige næringsgrunnlaget, arbeidsmarkedet blir skjevt både i forhold til næringsstruktur og til hvilke grupper som er sysselsatt og ikke, avhengigheten av eksportmarkedet har gjort dem sårbare økonomisk, og etableringsmåten har medført sosiale og boligmessige problemer som kunne vært unngått.

S. A.

Se også: Aluminium, Bergverksdrift, Distriktspolitikk, Kjemisk industri.
Litteratur: J. Chr. Hansen: Industrien utvikling og tettstedvekst, Norsk geografisk tidsskrift, hefte 67, 1965-66. D. Gjestland: Storbedrift i et utkantdistrikt. En analyse av rekruttering og yrkesstabilitet blant ansatte ved Årdal Verk 1946-71, Inst. for sosiologi/NIBR, 1973. P. M. Schiefloe: Engenerasjonssamfunnet. En sosiologisk studie i norsk distriktspolitikk, Inst. for sosiologi/NIBR, 1975. S. Aga: Kvinnene sin arbeidssituasjon på ein einsidig industristad, Inst. for sosiologi/NIBR, 1976.

Ensliges Landsforbund
Ensliges Landsforbund ble stiftet i 1957, da med navn Ensliges Forening. Det var boligsituasjonen for enstige i Oslo som ga støtet til stiftelsen. Sett på bakgrunn av de restriksjoner og lovbestemmelser som gjaldt på den tiden for tildeling av boliger for enstige, er det klart at boligkamp var den feltes faktor som kunne samle de forskjellige grupper enstige.
På denne tiden opererte Husbanken med nedskrivningsbidrag (husbanklån uten avdrag og renter). Dette ble nektet enstige, noe som resulterte i at enstige måtte betale høyere innskudd for en leilighet enn ektepar. Dette var det direkte støtet til dannelsen av foreningen på landsbasis. Det at Husbanken nektet nedskrivningsbidrag for enstige, mens barnløse ektepar fikk, ble opplevd som en diskriminering og urettferdighet. Denne praksis ble i en årrekke godkjent av Stortinget og gjaldt i prinsippet over hele landet. På kommunal basis var det bestemmelsen at kommunene hadde rett til å bestemme boligformidling og romnorm som diskriminerte de enstiges boligbehov, samt det faktum at enstige boligsøkere i Oslo ikke hadde adgang til å la seg registrere på Oslo Leiegårdskontor. Disse restriksjonene var de hovedsakene som samlet de enstige i en forening, og de sakene som Enstiges Landsforbund i hovedsak har ført kamp mot.
Etter to års arbeid kom det første resultatet av denne kampen i 1959: Husbankens retningslinjer ble endret til å gi lån på hybel og 1romsleiligheter så vel som på 2-romsleiligheter inntil 45 m², også for enstige. Samme år, i september 1959, fikk enstige med boren i Oslo adgang til å la seg registrere som boligsøkere på Leiegårdskontoret i Oslo. Denne seieren var noe betinget, da det var svært få som meldte seg som boligsøkende, og gjeldende regel skulle være at bare enstige med spesielt vanskelige boligforhold ville komme i betraktning.
I 1969 ble Husbankens arealgrense på 45 m² opphevet for 2-romsleiligheter, samtidig som det ble gift adgang til husbanklån på eneboliger av rimelig størrelse (ca. 60 m²).
I 1958 sendte Enstiges Landsforbund søknad til Oslo kommune om å få bygslet tomt for å kunne sette i gang arbeidet med bygging av leiligheter for medlemmene. I 1959 fikk de den første tomten på Kringsjå i Oslo, hvor det ble bygd 155 leiligheter som sto ferdige høsten 1961. I alt har Ensliges Landsforbund bygd 500 leiligheter for sine medlemmer, og i tillegg har de skaffet egne leiligheter til ca. 200 medlemmer, bl.a. gjennom Leiegårdskontoret i Oslo.
Det skulle vise seg at de oppnådde rettigheter ikke ble fulgt opp av lokale myndigheter. De resultater som var oppnådd, var stort sett begrenset til å gjelde medlemmer i Osloområdet. Det var derfor nødvendig for Ensliges Forening å opprette egne lokalavdelinger og bli et landsforbund. Den første lokalavdelingen var Stavanger i 1966. Så kom Trondheim i 1969, og i 1970 Fredrikstad, Bergen, Ålesund, Molde. I 1972 Haugesund, Tønsberg, Lillesand, Arendal, Larvik. I 1975 talte Ensliges Landsforbund ca. 16 000 medlemmer fordelt over hele landet. Fra 1967 åpnet Ensliges Landsforbund eget rådgivningskontor i eget bygg i Dynekilgaten 15 i Oslo. I Trondheim åpnet de et rådgivningskontor for enslige i 1970.
Organisasjonen har egen lov for Landsforbundet og normallov for lokalavdelingene. Landsforbundet ledes av et hovedstyre. Generalsekretær Alfhild Brevig er daglig leder. Ensliges Landsforbund gir ut et medlemsblad ”ELkontakten” 4 ganger i året.

K. H.

Litteratur: K. Hovdin: Enslige personer. Hvem er de og hvordan bor de? Hovedoppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo 1978.

Enslig forsørger
Begrepet ”enslig forsørger” brukes i forskjellige betydninger, roen ganger også om enslige personer. Et mer presist begrep er ”aleneforsørgere”, eller ”aleneforeldre”, eller familietypen: ”aleneforeldrefamilien”.
Aleneforeldrefamilien er en familie hvor barn lever sammen med enten mor eller far. Foreldrene finnen gruppen faller i tre hovedkategorier: Ugifte mødre (og fedre av de siste finnes resten ingen), skilte og separerte, enker og enkemenn. Også i de siste kategoriene finner vi flest kvinner. 90 % av alle aleneforeldre er kvinner. Det finnes forskjellige tall på hvor mange aleneforeldre og barn i aleneforeldrefamilier det finnes i Norge (alt etter hvilke kjennetegn som legges til grunn). Men tall som kan antyde størrelsen på gruppen, og dermed størrelsen på de problemer som er knyttet til gruppen, er følgende: I 1977 fantes det ca. 60 000 aleneforeldre og ca. 100 000 barn i aleneforeldrefamilier. Gruppen utgjøres av til sammen over 150 000 mennesker i Norge. Antallet aleneforeldrefamilier har vist en økende tendens i hvert fall siden 1945.
Vi kan anta at ca. 10 % av barnefamiliene i Norge er aleneforeldrefamilier, og at i underkant av 10 % av barm (mellom 0 og 16 år) er barn i slike familier.
Aleneforeldrefamilien vil sannsynligvis i de fleste samfunn være en utsatt gruppe. Men i det kapitalistiske samfunnet møter den i hvert fall særskilt store problemer, siden vi her har en permanent arbeidsløshet, som særlig går ut over kvinnene, mangel på barnehager m.m. Aleneforeldrefamiliene hører til de økonomisk mest vanskeligstilte familiene i landet. Inntektsnivået til mennene i gruppen skiller seg statistisk ikke ut fra andre menns, det er kvinnenes inntekter som er så lave i gjennomsnitt at gruppen som helhet kommer så dårlig ut.
Forestillingen om at ”enslige mødre håver inn penger” er en ideologi som tjener til å avlede oppmerksomheten fra dem som virkelig snylter på andres arbeid i det kapitalistiske samfunnet. Siden det er forskjellige trygdeordninger for de forskjellige grupper aleneforeldre, er det vanskelig å si roe generelt om trygdene (se art. Trygd.) Det en kan si, er at siden samfunnet både økonomisk og på arnen måte yter så tite til aleneforeldrefamiliere, så utsettes både voksne og barn i aleneforeldrefamiliene for fysiske og psykiske påkjenninger, som verken de eller samfunnet er tjent med på lengre sikt.
Det finnes en forening for aleneforeldre. Den heter Alene-Foreldre-Foreningen (AFFO) og har adressen Bogstadveien 34, Oslo 3.

R. E.