NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Elite

Utvalgt gruppe eller person. Av latin ”eligere”, ”å velge” og ”electus”, ”den som er valgt”. Ordet elite har to hovedbetydninger.

1. Det kan betegne den gruppe personer som er de faktiske innehavere av de øverste posisjoner i et samfunn politisk, sosialt, kulturelt, militært og religiøst, eller er de ledende innen den gruppe de føler seg som en del av. Det gir således god mening å snakke om såvel politiskøkonomisk elite(r), som eliten av sjakkspillere i verden.

2. Men ordet elite kan også ha en armen hovedbetydning. Det kan betegne folk som enten på grunn av en særlig begavelse (f.eks. av overnaturlig art), sosial opprinnelse eller sosial funksjon selv gjør krav på elitestatus. Dette krav på å utgjøre en elite kan ytre seg på flere måter: i krav om høyre lønn om særlig respekt, fritak for plikter som gjelder andre folk, etc. Når personer eller grupper (f.eks. klasser eller nasjoner) fremmer slike krav, utvikles teorier til rettferdiggjøring av slik elitestatus. Eksempler: forsøk på å begrunne rasemessig overlegenhet som utslag av Guds vilje (SørAfrika, hvite plantasjeeiere i USAs sørstater før borgerkrigen) eller under henvisning til særlige arvemessig betingede egenskaper som blondt utseende, angivelig større handlekraft, styrke, etc. (nazismens raselære). Tanken om en særlig elitestatus gjenfinnes også i aristokratiets selvforståelse. Aristokratiet mente det var av ”blåere blod” enn andre. Sitt krav om privilegier baserte det på tradisjon og urakt som i sin tur var fundert på jordeiendom og forskjellige former for tvang over bøndenes arbeid. Kravet om elitestatus ble søkt godtgjort ved å koble sosial posisjon sammen med særlige forpliktelser overfor folk av ringere byrd (”noblesse oblige”, adelskap forplikter).

Elitebegrepet i politisk tenkning Teologien er det området hvor eliteforestillinger har hatt størst gjennomslagskraft, f.eks. i den bibelske forestilling om Israel som Guds utvalgte folk og hos kirkereformatoren Johannes Calvin (15091564). Calvins predestinasjonslære gikk ut på at den kommende frelse ble foregrepet i jordisk fremgang. Den er et godt uttrykk for hvor dypt tanken om at noen er kallet og utvalgt ligger i kristendommen. I den politiske tenknings historie kan Platons forsvar for filosofkongenes rett til uinnskrenket lederskap sees på som en tidlig form for en eliteteori. Til de mest utpregede eliteteoretikerne i nyere tid regnes gjerne de to italienske samfunnsforskerne Vilfredo Pareto (1848-1923) og Gaetano Mosca (1859-1941). Pareto hevder at alle samfunn, uansett styreform, er delt i to, en styrende elite (alltid i minoritet) og en ikkeelite (alltid i majoritet). Pareto snakker også om en undergruppe av den styrende elite, den ikkestyrende elite som vesentlig består av aspiranter til den styrende elite. Medlemmer av eliten er ifølge Pareto aristokratiet og undergruppene ”det religiøse, militære og kommersielle aristokrati”. Hensikten for Pareto er å analysere politisk maktutøvelse og skjelne mellom grupper som er politisk innflytelsesrike eller som selv representerte den politiske urakt, og grupper som står i en avmaktsposisjon. Han står for et klart antidemokratisk syn. For ham var demokrati i betydningen ”styre av folket, for folket, ved folket” som Abraham Lincoln uttrykte det, en umulighet, for selv etter en revolusjon i folkets navn vil nye elitegrupper dominere og sørge for sine egne interesser. En sosialistisk revolusjon innebærer for Pareto bare et skifte av eliter. I nær forbindelse med dette elitebegrep utvikler Pareto sin teori om elitenes sirkulasjon. Utskiftning av eliter kan skje på individuell basis, men det forekommer også at eliter skiftes ut i sin helhet. Historien er for Pareto ”aristokratienes kirkegård”. I sine senere arbeider skiller Pareto mellom arvelige eliter og selvsupplerende eliter. De arvelige skiftes ut etter ”zoologiske prinsipper”, dvs. livsudyktige eksemplarer dør ut, mens de selvsupplerende eliters vekst og fall er mer et resultat av indre oppløsning, en mangel på ”idealisme” som Pareto skriver, eller en uvilje mot å ty til makt. Ifølge Pareto innevarsler humanitetsfølelse dekadense; oppstår slike følelser, er det bare spørsmål om tid før den eksisterende eliten må vike plassen for en ny.

Arbeiderklassen er aldri i stand til å styre seg selv, mener Pareto. Istedet utviklet den en egen elitegruppe som så får kampen opp mot den herskende elite. Pareto ser en elites posisjon i sammenheng med dens åpenhet for rekruttering nedenfra. For å overleve, må den suge opp i seg potensfelt truende elementer fra nye samfunnslag. Samtidig som den får opp i seg nykommere på den måten og uskadeliggjør dem ved å gjøre dem til del av den opprinnelige eliten, må den være ”mandig” nok til å bruke makt om det er nødvendig. Paretos syn på denne nyrekruttering er ingen innrømmelse til et demokratisk tenkesett, for det er nettopp et hovedpoeng ved hans teori at nyankomne medlemmer av eliten opphører å tale sitt sosiale lags interesser i det øyeblikk de selv blir medlemmer av eliten. I sin analyse av disse eliteskiftninger innfører Pareto begrepet økonomiskkulturelle svingninger. Disse svingningene far form av sykliske bevegelser, og det er særlig pendelbevegelsene mellom ”fornuft” og ”tro” i historien som opptar ham. Paretos begrep om epokers kulturelle stil er et tidlig forsøk på å karakterisere hele tidsbolker i historien og kan sees på som en form for historisk periodisering. I den utforming teorien om pendelbevegelser får hos Pareto understrekes det at når en elite har skjøvet ut en armen, følger det gjerne perioder av sterk intellektuell og kunsterisk skaperkraft.

Pareto som antidemokrat Paretos teorier sprang ut av en dyp motvilje mot demokratiet og særlig mot arbeiderklassens organisering. De er uttrykk for det politiskkulturelle klima som utgjorde en viktig bestanddel av fascismens forutsetninger i Europa. Pareto mente at allmenn deltakelse i det politiske liv var umulig, og begge tok sikte på å svekke den marxistiske teori om at det var klasser med rot i økonomiske maktforhold som utgjorde samfunnets grunnleggende oppdeling. Marx mente at den politiske urakts fordeling på en avgjørende måte var en avspeiling av eiendomsforhold, eller mer presist: kapitaleiernes disposisjonsrett over produksjonsmidlene. Tradisjonelle eliter ville forsvinne når deres økonomiske maktgrunnlag svant. Pareto mente en slik oppfatning var både naiv og et utslag av ønsketenkning. Uansett økonomisk system ville elitene uavlatelig avløse hverandre, bare de holdt seg relativt åpne nedad. Det ga derfor ingen mening å snakke om en herskende klasse som holdt seg uendret over tid. Marxistisk klasseteori påpeker at selv om individene innen elitene skiftes ut, vil det strukturelt betingede maktgrunnlaget bestå. Det vil ikke endres før etter en revolusjonær omveltning. Nettopp denne strukturelle betraktning var Pareto fremmed for: Han hevdet at det ikke var sosial status eller økonomisk urakt som nødvendigvis gav elitene urakt, men individuelt talent. I det hele tatt er det karakteristisk at Pareto forsvarer politikkens selvstendighet som en arena med egne lover. For ham er den politiske sfære ikke et annenrangs fenomen i forhold til hva marxismen ser som de dypereliggende årsaksforhold. Pareto angrep også Marx i den forstand at han så forestillingen om et klasseløst samfunn som en umulighet. I alle samfunn vil det være, og må det være, en minoritet som styrer andre.

Eliteteori og empirisk samfunnsforskning Pareto fikk avgjørende betydning for organisasjonsforskeren Robert Michels' teori om fåmannsveldet (se art. Oligarki), særlig innenfor arbeiderbevegelsens organisasjoner. Debatten etter Pareto har særlig dreid seg om elitenes faktiske posisjon innenfor det parlamentariske demokrati. Den demokratiske elitismen hevder at demokratiet primært er en ordning som gir folket adgang til å velge mellom konkurrerende eliter ved jevne mellomrom. Ofte forekommer det verdiforestillinger på dette punkt: En viss gjennomstrømning av eliter er alt en kan håpe på, og en slik tilstand er i bunn og grunn sunn (Lipset, Schumpeter). Denne retningen innen moderne demokratisk teori henviser til erfaringene fra Weimarrepublikken der valgdeltakelsen økte markert ved de siste valg før Hitlers maktovertakelse. En slik plutselig høy deltakelse er tegn på en ”febertilstand” i systemet. Den innevarsler eller er selv tegn på ustabilitet.

Fra sosialistisk hold har denne passivitetsmodellen av demokratiet vært sterkt kritisert og dens ideologiske begrunnelse understreket. Marx selv fremhevet i sin fremstilling av erfaringene fra Pariserkommunen i boka ”Klassekampene i Frankrike” hvor viktig retten til uinnskrenket tilbakekalling av valgte representanter kan være. Slik direkte kontroll fra dem utsendingene representerer, kan være et egnet middel til å styrke demokratiet på grunnplanet og svekke tilløpene til selvsupplerende elitedannelse. Etter hvert som det moderne demokrati blir preget av interesseorganisasjoner, vil dets sunnhet mer og mer avleses i organisasjonens åpenhet for initiativ nedenfra. Demokrati i betydningen lydhørhet for den jevne borgers ønsker blir mer og mer et spørsmål om demokratisering av beslutningsprosesser innenfor organisasjoner. Et avgjørende punkt i arbeidet med å kontrollere valgte og administrative eliter er oppbyggingen av en uavhengig motekspertise som kan øve en vedvarende kritikk av de premisser som uttalt eller innebygget ligger til grunn for de vedtak som forskjellige styrende grupper foretar. Motmeldingen fra EFkampen viste her en interessant vei. Slike bevisste forsøk på å underkaste rådende premisser en kritisk saumfaring vil øke i betydning etter hvert som teknifiseringen av samfunnet tiltar.

Historisk er det utvilsomt at eliteteoriene har gitt intellektuell ammunisjon til fascismens ideer om sosialt hierarki. Det er rimelig å se den vekt som ble lagt på styre av ”enere” i elitemodellene som uttrykk for den politiske situasjon i de land hvor disse teoriene først ble formulert. Eliteteoriene var, i likhet med senere aristokratisk demokratikritikk som f.eks. Jose Ortega y Gassets ”Massenes opprør” (1930), et forsøk på å demme opp for jevne folks inntreden på den politiske arena. Det er karakteristisk som György Lukaãs påpeker, at disse teoriene oppstår i land der det liberale demokrati ikke fikk skikkelig fotfeste (Italia, Spania, Tyskland).

Teorienes nokså dystre forhistorie hindrer imidikke at eliteforestillinger har vist seg svært igangsettende og fruktbare i empirisk samfunnsforskning. 1 50 og 60årene oppsto det f.eks. en heftig debatt i USA om landet var styrt av en maktelite. Den som fra radikalt hold brakte dette begrepet i fokus, var sosiologen C. Wright Mills. I boka ”The Power Elite” (1956) tar han avstand fra begrepet den herskende klasse forhan mener det er for økonomistisk, dvs. for oppav økonomiske årsaksforklaringer på politisk adferd. Mills ønsker å gi større rom for politikken og dens aktører og deres relative selvstendighet i forhold til økonomiske strukturer. Hans bok er en analyse av toppsjiktet innen næringslivet (”the bucorporations”), i statsmakten og i det militære, folk som gjennom sine sammenfiltrede interes”utgjør et innfløkt nett av overlappende klikker som hver har sin del av beslutninger som i det minste får nasjonale konsekvenser”. Mills viser at rekrutteringen til disse toppsjikt i alt vesentlig skjer fra de samme sosiale lag. Han er imidlertid tilbakeholdende med å hevde at det er en og samklasse som regjerer gjennom sine representanpå disse tre felter av samfunnslivet. Folket har under alle omstendigheter liten kontroll; valgene spiller en helt underordnet rolle som kontrollmeka Elitene på disse tre områdene handler svært ofte i hverandres interesser og således utfyller de hverandre. Dette klare interessefellesskap mener Mills er oppstått som en følge av de kriselignende konfliktsituasjoner som USA er blitt konfrontert med etter den 2. verdenskrig. Av marxister er C. Wright Mills blitt kritisert for å legge for stor vekt på eliter istedenfor på klasser; av liberalere fordi han opererer med en konspirasjonsteori om makten og fordi han blander sammen forskjellige beslutåder med institusjoner. Det er også blitt innvendt mot ”The Power Elite” at boka samler for mye oppmerksomhet om oppbygningen av organiog for lite om faktiske beslutninger og be Mills' arbeid har imidlertid vist seg å være en viktig kilde til videre forskning omkring allianseformer innen USAs elitesjikt. At det virkelig eksisterer en tett sammenvevet elitegruppe i landet, er også blitt hevdet av G. W. Domhoff som nettopp fører Mills' teorier videre. Hans kritifra den liberale fløy har, anført av statsviteren Robert A. Dahl, hevdet at det snarere er konstant konflikt og kompromiss, ikke sammenfall av inter som karakteriserer den politiske prosess på øverste eliteplan.

B. Ha.

Litteratur: T. B. Bottomore: Elites and Society, Harmondsworth 1964. L. Lewin: Folket och eliterne, Stockholm 1969. W. G. Rundman: Social Science and Political Theory, Cambridge, England 1963. C. Wright Mills: Det nye venstre, Oslo 1966. G. W. Domhoff og H. B. Billard (red.): C. Wright Mills and the Power Elite, Boston 1968. R. A. Dahl: Democracy in the United Stites, Chicago 1973.

Elkem-Spigerverket AS

Data for 1976:
Opprettet: 1904
Hovedkontor: Oslo
Bransjer: Ferrolegeringer, stål, aluminium, ferdigvarer av metall, gruvedrift, teknisk kunnskap, lisenser
Antall ansatte: 8 689
Omletning: 2 060 700 000 kroner
Størrelse etter omletning blant norske industriforetak: nr. 4
Veksl: 2,59 %
Eksportandel: 70,3 %
Egenkapital: 738 242 000 kroner
Totalkapital: 2 434 811 000 kroner
Egenkapital pr. ansatt: 84 963 kroner
Totalkapital pr. ansatt: 280 218 kroner
Antall aksjer: 3 900 000
Antall aksjonærer: 15 019
Hovedaksjonær: Astrupfamilien, ca. 20 %
Styret kontrollerer: ca. 20 % av aksjekapitalen
Minste mulige majoritetsgruppe: ca. 20 personer
Styreformann: Christian Sommerfelt
Adm. dir: Karl Lorch
Bankforbindelser: Andresens Bank, Bergen Bank, Kreditkassen, DnC og Forretningsbanken
Interesser. Norwegian Oil Consortium AS & Co., Saga Petroleum AS & Co., AS EPA, Scanpower AS, AS Adele Investment Company, Alcoa of Great Britain Ltd., Saga Petrokjemi AS & Co.

Elkem-Spigerverket (heretter kalt Elkem) er et norsk konsern som har virksomhet innenfor en lang rekke bransjer i praktisk talt alle norske fylker.

Elkem ble stiftet i 1904 under navnet Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri. Stifter av foretiket var Sam Eyde, og som et bidrag til storkapitalistenes forsøk på å redde den vaklende union lot han stiftelsen skje i Stockholm. Eyde tenkte seg Elkem som et finansielt og teknisk kraftsentrum i det imperium han var i ferd med å bygge opp. Elkem skulle med sin tekniske viten og finansielle ressurser (Wallenberg) stå som fødselshjelper til nye foretak i den elektrokjemiske sektor. Som betaling for sine tjenester skulle Elkem få eierandel i foretakene. Hvorvidt planen var å overføre denne kapital til Sverige vel man ikke, da Elkem i og med unionsoppløsningen ble et rent norsk foretak.

I startfasen fikk Elkem visse fordeler, men Stortinget la snart hindringer i veien for den cowboykapitalisme Eyde drømte om. I 1907 vedtok Stortinget under Eydes meget høylydte protester et sett av regler for utnytting av norsk vasskrift som ble forløperen til konsesjonslovene. Etter dette ble Elkems stilling og rolle i mange år noe uklar. Bedriftsøkonomisk var selskapet ingen suksess. I 1924 var Elkem på konkursens rand og måtte reddes finansielt av Alcoa som overtok 45 % av aksjekapitalen. Selskapets viktigste inntektskilde var salg av teknisk viten og lisenser på Søderbergelektroden. Denne elektroden er viktig ved fremstilling av aluminium. Den norske aluminiumsproduksjon var alt for konkurransedyktig til at Alcoa kunne la Elkem drive egenproduksjon av dette metallet, derfor ble virksomheten konsentrert om fremstilling av ovner til Alcoas egen aluminiumsfabrikasjon. Dette strategiske spillet for å holde norske vasskraftressurser vekk fra aluminiumsproduksjonen begynte allerede omkring århundreskiftet, og var svært vellykket sett fra det internasjonale monopolet Alcoas side. Alcoa solgte i 1935 sin aksjepost til norske interesser, men først i 50årene kom det nytt initiativ til på eiersiden (Astrupfamilien), og Elkem begynte egen fabrikasjon av aluminium. Utover i 60årene engasjerte Elkem seg stadig sterkere på eiersiden i en rekke forskjellige virksomheter. Astrupfamilien hedde en dominerende innflytelse både der og i det bunnsolide Christiania Spigerverk, og da Elkem i 1972 var langt nede økonomisk, ble de to foretakene sammensluttet. Den offisielle forklaringen var at det ga store gevinster rent administrativt, og at det dessuten var gunstig å sammenslutte et konjunkturfølsomt foretak som Elkem med det solide Spigerverket av hensyn til arbeidsplassene.

Elkem har i de senere årene satset både på aluminiumssmelting og deltakelse i den elektrokjemiske sektor. Når det gjelder tilknytning til det internasjonale og nasjonale personnettverk, slår Elkem i en særstilling. Det finnes fintet intet norsk foretak som har så mange kontakter både til annen industri, shipping og finansvesen. Internasjonalt har Elkem kontakter både til Mellonfamilien som kontrollerer det internasjonale aluminiumsoligopolet Alcoa og til RockefellerfamIlien som eier Esso (nå Exxon). Elkem er med i Rockefellerfamiliens investeringsselskap for SørAmerika (Adele Investment) med ca. 2 %. Siden starten har Elkem halt kontakter til Wallenbergfamilien i Sverige, og denne kontakten opprettholdes fremdeles gjennom Astrupfamilien.

Fagorganisasjonen har røtter langt tilbake på flere av bedriftene innen konsernet. På Spigerverket ble f.eks. klubben stiftet i 1902, på Fiskå i 1908. De ansatte på produksjonsbedriftene er organisert i forskjellige forbund fra divisjon til divisjon: Aluminium og Ferrolegering i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, Stål i Norsk Jern og Metallarbeiderforbund, Gruve i Norsk Arbeidsmandsforbund og Ferdigvare både i Kjemisk og Jern og Metall. I tillegg er Handel og Kontor og Bekledningsarbeiderforbundet, samt gule forbund inne i bildet. Det finnes ingen fast, felles ordning med tillitsvalgte, men representanter for de 31 klubbene møtes årlig til konferanse. I samsvar med Hovedavtalen finnes dessuten egne divisjonsutvalg og konsernutvalg, med representanter både for LO-forbundene, gule forbund, uorganiserte funksjonærer og ledelsen. På konsernbasis har en oppnådd egen pensjonsordning og ulykkesforsikring og avtale om kortere velferdspermisjoner. Ellers finnes en rekke lokale avtaler. Innen aluminium og ferrolegering har kampen for bedre arbeidsmiljø stålt særlig sentralt. Bergverksbedriftene trues med nedlegging, og de ansatte har fått støtte fra de andre klubbene i kravet om offentlige støttetiltak.

D. T.

El Salvador

Hovedstad: San Salvador
Sjølstendighet: 1821/1839 (Spania)
Politisk system: Topartisystem
Flateinnhold: 21 040 km²
Folkemengde i 1973: 3 864 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,0
Jordbruksareal pr. innbygger: 2,8 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 344 $
Årlig vekst i NP pr, innb. 1970-74: 1,8 %
Inflasjonsrate i 1975: 19,3 %
Sysselsatte i primærnæring: 46,6 %
Sysselsatte i industri: 10,7 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 23,5 %
Yrkesaktivitet: 62,3 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 27,7
Ekspartensidighet: Kaffe 38,6 %
Viktigste handelspartner: 1974 i-land 62,4 %
Engergibruk pr. innb.: Meget lav 244 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 9,7 %
Lese og skrivekyndighet: 57
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 74
Spedbarnsdødelighet: 5,9
Militærutgifter pr. innb., 1973: 3,56 $
Tilslutning til militærallianse: OAS/Riotraktaten

El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua utgjorde Den sentralamerikanske føderasjon til 1839. Honduras trakk seg ut i 1838.

Elsker

Ordet elsker brukes på to måter.

Vanligvis brukes ordet om en mann som har et forhold til en kvinne han ikke er gift med. Forholdet mellom en kvinne og hennes elsker atskiller seg fra et vanlig kjærlighetsforhold (i eller utenfor ekteskap) ved at det særlig er konsentrert om erotikk og seksualitet, og oftest er begrenset til dette.

Elskerforholdet har gjennom tidene vært sterkt fordømt både av kirke, mannssamfunn og ikke minst av den enkelte ektemann. En kvinne som har en elsker, bryter jo med det tradisjonelle kravet om å være en trofast hustru og mor, og omverdenens fordømmelse har bidratt til å gi elskerforholdet dets spesielt romantiske og dramatiske preg. Partene møtes gjerne under spesielle omstendigheter (ikke over oppvasken), og typisk for forholdet er at den omhyggelige hemmeligholdelsen og møtenes stjålne, forbudte karakter har skapt en sterk konsentrasjon om her og nå. Ingen av partene er villig til å satse for mye på forholdet; ofte vil det nemlig også kunne få en brå slutt.

Tradisjonelt har kvinner som har vært i stand til å ha en elsker, vært i en maktposisjon økonomisk eller statusmessig. Dette var en forutsetning for å kunne stå imot mannssamfunnet som ellers slo meget hardt ned på kvinner som slik våget å vise uavhengighet.

Historisk er altså elskerforholdet særlig knyttet til overklassen, hvor valg av ektefelle først og fremst var et økonomisk og politisk spørsmål. Her oppsto ideen om den romantiske kjærligheten, og den var nettopp knyttet til utenomekteskapelige forhold.

I dag er muligheten til å ha en elsker ikke lenger begrenset til en klasse, selv om det fortsatt forutsetter et visst overskudd av tid og anledning. Fremdeles slår elskerforholdet for mange som noe romantisk (hvilket det også kan være) og noe som svært mange drømmer om. Det er derfor blitt mer vanlig, og det er også mulig å stå relativt åpent fram med slike forhold nå.

Å ha en elsker kan være en mulighet for kvinnen til å utforske egen seksualitet og få tilfredsstilt behov, uten å bli bundet for resten av livet. Er hun allerede gift, kan elskeren gi henne ting hun savner hos ektemannen. Så lenge det skjer innenfor elskerforholdets begrensete ramme, kan et slikt forhold eksistere parallelt med ekteskapet over lang tid. Det kan kompensere for ekteskapets seksuelle og følelsesmessige fattigdom og dermed paradoksalt nok bidra til å opprettholde dette som institusjon.

At flere kvinner har elskere, har ført til at den tradisjonelle elskerrollen i dag er i ferd med å avdramatiseres. Han er ikke lenger ”den følsomme latineren”, en Don Juan, Casanova, Valentino. Andre egenskaper kan være vel så viktige. Men at han er lydhør overfor kvinnens ønsker, er en forutsetning (forholdet er jo i stor grad frivillig), og fortsatt er følelsen av å være verdsatt og attraktiv en viktig del av det elskeren kan gi.

Mannssamfunnet har alltid hatt et splittet forhold til elskeren: Det gir prestisje å ha lykke hos kvinnene, men på den annen side krenker han ofte mannens eiendomsrett over ”sin” kvinne. Jo nærmere elskeren opptrer ens eget hjem, desto sterkere vil han bli fordømt. Og frykten for den potenslette elsker i ens egen omgangskrets er kjent av mange menn.

Et spesialtilfelle av elskerrollen er gigoloen som blir betalt eller på armen måte får materielt godtgjort for sine tjenester. Gigoloforholdet snur kjønnsrollene på hodet idet det gjerne oppstår mellom eldre, rike kvinner og unge, ugifte menn, og forholdet vil ofte være et omvendt speilbilde av det tradisjonelle, borgerlige elskerinneforholdet.

Ordet elsker brukes også for å beskrive en manns ferdigheter på det erotiske området. Å være en god/dårlig elsker nyttes synonymt med å være god/dårlig i senga.

Men hvem som er en god elsker, er det ikke så lett for mannen å svare på. Menns konkurranser kan som regel avgjøres mann mot mann, men bekreftelsen på å være en god elsker kan han bare få fra kvinnen. Samtidig er frykten for å være en dårlig elsker ofte så påtrengende at mannen lager seg sine egne forestillinger, og disse er gjerne knyttet til det han selv kan se og føle, nemlig den erigerte penis.

En tradisjonell mannssjåvinist vil anføre antall ereksjoner (hvor lett han får den til å stå), hvor lenge han kan holde på før han får utløsning, og antall ”nedlagte” kvinner som kjennetegn på den gode elsker. En mer moderne mannssjåvinist vil opplagt bringe inn antall orgasmer hos den kvinnelige partner i tillegg. Men felles for begge disse holdningene er at kvinnen ses på som mer eller mindre passiv og uten ansvar. Ansvaret har mannen, både for sin egen og kvinnens opplevelse.

Som man lett forstår, fører slike krav lett til det motsatte resultat, nemlig impotens. Men mannen kan ofte ikke innrømme at dette er hans skyld. Om han mislykkes eller lammes i forhold til de enorme forventningene, er det ikke fordi han er en dårlig elsker, men fordi kvinnen ikke var tiltrekkende nok, var for stiv e.l. Og får ikke kvinnen orgasme, er det fordi hun ”er frigid”.

Kvinnen på sin side ønsker seg i de fleste tilfelle noe ganske annet enn det mannen forestiller seg. Et samleie er for henne ofte et møte med en seksualitet som verken uttrykker respekt eller gir rom for utfoldelse av hennes seksualitet. Særlig kan møtet med forestillingen om at det hun innerst finne vil er å bli voldtatt eller i hvert fall ”tatt skikkelig” være frustrerende for kvinnen.

Men kvinnen er både undertrykket og usikker på sin egen seksualitet. Redselen for å ”være” frigid og for å såre mannens stolthet gjør at kvinner mange ganger later som om de får orgasme. Til og med det å vise interesse og aktivitet kan være nok til at superelskeren bryter sammen. Som kjent hevdes det at det i kvinnefrigjøringens kjølvann finnes hærskarer av impotente menn.

Det tragikomiske i denne situasjonen er at mann og kvinne fra hver sin kjønnsghetto strever med å tilfredsstille det de oppfatter som hverandres forventninger. Uten å våge å kommunisere åpent gjør de begge de merkverdigste krumspring for å leve opp til forkrøplede idealer.

Løsningen kunne umiddelbart se ut til å være det magiske og velbrukte ordet kommunikasjon. I praksis kan det også være tilfelle. Men de ytre krav til kjønnsrollebestemt atferd er sterke, og det viser seg at det kan være vanskelig å kommunisere seg ut av kjønnsrolleghettoene.

E. Br. / L. LØ. / M. B. / T. R. K.

Se også: Dyd, Hanrei, Impotens, Seksualitet.

Elskerinne

En elskerinne betegner den kvinnelige parten i et heteroseksuelt forhold som ligger utenfor ekteskapets rammer. Ordet har et noe gammelmodig preg og betegner kvinnen i utenomekteskapelige forbindelser et tiår og lenger tilbake. Videre innebærer begrepet at det er snakk om et underkastelsesforhold.

I denne vanlige bruken av ordet elskerinne er det ofte slik at mannen er i et ekteskap, mens kvinnen som er hans elskerinne, er ugift. Men han kalles likevel ikke hennes elsker. Det er han som har henne på si og ikke omvendt. En elsker vil i denne betydningen være en ugift mann som har forhold til en gift kvinne (se art. Elsker). I det tilfellet er det hun som har han på si. Elskerinne/elsker vil således ikke være et par. Elskerinnen er kvinnen en mann ikke gifter seg med. Det er forskjell på om en mann sier han har en elskerinne og ”jeg er blitt glad i en annen”. Det første bærer bud om at han lever ikkemonogamt samtidig som ekteskapet fortsetter, det andre truer ekteskapet.

Elskerinnen, som den prostituerte kvinnen, har vært med på å befeste det uoffisielle flerkoneriet. De er kvinner som ikke er monogame (se art. Monogami). Det er imidlertid store statusforskjeller på elskerinnen og den prostituerte. Det er noe mer sosialt akseptert å være elskerinne. Elskerinneforholdet strekker seg over lengre tid og er ikke begrenset til seksuell kontakt alene.

Elskerinnen får vederlag for sine ytelser på en måte som bringer tanken hen på prostitusjon. Hennes vederlag kan være mer indirekte; hun får hjelp til leilighet, smykker, klær, restaurantbesøk osv., men forholdet er en åpenbar illustrasjon av det at kvinner kan investere sin seksualitet i materielle goder, mer direkte enn hva en kan si om en kvinne som blir privat forsørget i familien. Elskerinnen har ikke hustruens tilsynelatende trygghet, ikke pennes sosiale status hun må derfor få mer utvetydig materielt vederlag. Dette betyr selvfølgelig også at det ikke var en hvilken som helst mann som hadde økonomisk mulighet til å holde elskerinne. I siste halvdel av forrige århundre brukte en begrepet Holddame om en elskerinne som ble holdt av en eller noen flere menn. Hennes posisjon var en avansementsmulighet for vanlig prostituerte kvinner, og politiet regnet henne til de prostituertes rekker.

I hovedsak har begrepet elskerinne blitt brukt om kvinnen i et illegitimt forhold der seksualitet er en sentral del av forholdet, og der han er forankret i et ekteskap og har økonomisk mulighet til å holde en annen kvinne. Selv om begrepet gir assosiasjoner til tidligere tider, blir begrepet også brukt for å betegne utenomekteskapelige forbindelser i dag ikke uten en viss realitet. Som eksempel kan en nevne menn med høy status (direktøren) som har forhold til kvinner som er underordnet (sekretæren). Men begrepet elskerinne er ikke lenger naturlig å bruke om alle utenomekteskapelige forhold. I de siste 10-15 åra er også kvinner begynt å leve mindre monogamt og kan i eller utafor et ekteskap opprettholde flere eller færre, mer eller mindre faste forhold. Det å ha et forhold til ”en annen” er ikke lenger verken uvanlig eller i like stor grad moralsk forkastelig. Å betegne kvinner som ikke lever monogamt som ”noens” elskerinne er derfor i dag misvisende og underkjenner kvinners legitime rett til å forholde seg sjølstendig også i seksuelle forhold.

K. Me.

Elster, Torolf

Elster (1911), norsk sosialist, ledende utmynter av sosialdemokratiets politikk i journalistikkens form. Opprinnelig marxist og motdagist, medarbeider i Arbeidernes Leksikon og Fram forlag; fulgte ved Mot Dags oppløsning i 1936 med over i Tiden Norsk Forlag som forlagsmedarbeider og forfatter. Under okkupasjonen i 1940, da Tiden ble stengt, gikk Elster over i illegal presse, men måtte høsten 1941 flykte til Sverige, hvor han fra 1942 og ut krigen redigerte og skrev det norske månedsmagasinet ”Håndslag” sammen med Willy Brandt. Etter frigjøringen arbeidet han igjen i Tiden inntil han i 1947 ble redaktør av DNAs idepolitiske tidsskrift ”Kontakt”, som sammen med utgivelsene av ”Akutell” og ”Verden i dag” speilte arbeiderbevegelsens tilsynelatende vitalitet og ekspansjon i frigjøringsårene.

”Kontakt” var et uavhengig blad, og Elster fant en personlig og dristig utforming av dette første norske politiske månedsmagasin i dyptrykk. Arven fra ”Mot Dag” tok han med, mange medarbeidere kom herfra, og stilen i utenrikskommentarene var en videreføring av Arne Ordings kronikker i ”Mot Dag”. Ideinnholdet i ”Kontakt” er likevel særpreget. Det kan leses som et stadium i sosialdemokratiets utvikling i Norge: Overgangen til utenrikspolitikkens primat. Utenriksinformasjon data om land, grenser, kriser og råvarer var Kontakts særlige stoffområde, det eneste felt som ble undergitt systematisk analyse. I innenriksdebatten var jo sosialismen etter 1945 et spørsmål om å finne den rette tekniske løsning i boligbyggingen, reguleringstiltakene osv. Utenrikspolitikken ble derimot, helt ulikt tiden før 1940, definert som rammebetingelser for utviklingen av den hjemlige sosialisme, ved at hendingene ute styrte mulighetene for demokratiet hjemme. Verden og demokratiet ble nøkkelbegrepene i Elsters nye sosialisme, variert påny og påny i det store antall idepolitiske artikler og bøker i redaktørens særpregete, på en gang ordrike og presise stil.

”Kontakt” fikk en kort historie. I 1954 gikk bladet inn. Det lønte seg ikke økonomisk. Det lønte seg nok heller ikke politisk, under tilstrammingen etter den tilknytningen til vest som skjedde med NATO og Marshallhjelpen. Idedebatt etter Elsters merke ble uvesentlig etter at kampen mot venstreopposisjonen i arbeiderbevegelsen var avsluttet, og tvil ikke lenger var aktuell metode. Et tidsskrift fikk DNA først igjen i 1964 med ” Sosialistisk Perspektiv”.

Elster gikk i 1954 til Arbeiderbladet, men kom i de følgende år til å arbeide mer med forfatterskapet enn med journalistikken. Spenningsromaner med internasjonal handling hadde han utgitt siden 1936 (”Muren”), senere fulgte ”Historien om Gottlob” (1941), ”Hvem gir?” (1949), ”Piker med linhåret” (1957), ved siden av de paradoksfylte novellene i ”Klovnen” (1953) og ”Sjørøverne” (1959). I 1951 kom ”Blomstergrenen ved døren”, et oppgjør med remilitariseringen av Norge under den kalde krigen. Utover i 50-årene skrev han en rekke større sakbøker, mindre om utenrikspolitikk og mer om historie: ”Hverdag i gate og grend” (1956). ”Kooperasjonens historie”, som overraskende handler om kundene og ikke om butikken, er den beste.

I 1963 ble Elster NRKs første programdirektør i radio. Her fikk han påny en journalistisk oppgave og bidro sterkt til å gi radioen en ny rytme, og dermed en ny funksjon, i fjernsynets tidsalder. Mot den seige, trauste opplysningsradioen modellerte han en magasin og aktualitetsradio, en omlegging som førte til konflikter innad i NRK. I 1972 ble han kringkastingsjef og ledet institusjonen forsiktig tilbake til den større tillit blant politikere og stortingsrepresentanter som var blitt rokket av 1960-årenes gjennombrudd for den kritiske journalistikk og av fjernsynets inntrenging i det politiske liv.

Elster er ofte kalt DNAs ideolog, en betegnelse som feilaktig gir inntrykk av politisk innflytelse. Ideolog er han først og fremst som speil. I et enormt antall bøker og artikler, og særlig i den journalistiske tilrettelegging av stoffet, reflekterer han som ingen annen de større linjeskiftene i norsk arbeiderbevegelse: Fra klasseanalyse og økonomi til utenriks og demokratidebatt, fra antimilitarisme til opprustning, fra sovjetbinding til USAlojalitet. I politisk standpunkt gikk Elster i alt dette med som en lojal flertallsretningens mann. Tvil og tvisyn han ga uttrykk for i sin skjønnlitterære prosa, fikk ikke tilnærmelsesvis samme politiske effekt som hans artikler og foredrag.

H. F. D.

Embargo

Embargo kommer fra spansk ”embargar”: hindre. Juridisk betyr det tilbakeholdelse, beslagleggelse av eiendom som tilhører en armen stat eller en armen stats borgere. Det kan også bety forbud for eget lands skip mot å fortale havn i hjemlandet. Embargo er ofte brukt mellom krigførende parter eller i andre typer konflikter mellom stater. Embargo har også etter hvert fått betydningen avsperring, blokade slik brukes uttrykket våpenembargo i betydningen forbud mot å selge eller frakte våpen til et visst område f.eks. Sør-Afrika. I samme betydning; oljeembargo mot det ulovlige styret i Zimbabwe (Rhodesia).

K. So.

Embetsmann

Embetsmennene er formelt de høyeste offentlige funksjonærer i Norge. Vanligvis opererer man med et skille mellom tjenestemenn og embetsmenn. Men i våre dager vil ofte skillet være uviktig når det gjelder hvilke muligheter personer i de to stillingstyper har for å påvirke avgjørelser som blir talt i staten. Embetsmenn hører den stadige administrasjon til, mens man skiller mellom statstjenestemenn og tjenestemenn i kommunene og i fylkene. Alle tre typer kalles for offentlige tjenestemenn. Embetsmenn som bor og har sitt virke utenfor sentraladministrasjonen i Oslo, som f.eks. politiembetsmenn, biskoper eller fylkesmenn, er stadige embetsmenn i distriktene, ikke ansatt i fylkene eller kommunene.

Forskjellen mellom embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn ligger dels i lønnsplasseringen og den formelle myndighet de har i ledelsen av offentlige kontorer, men kanskje særlig i utnevnelsesprosessen når de blir tilsalt. Embetsmenn utnevnes i Statsråd, dvs. når regjeringen er samlet hos Kongen, og de blir pålagt å avgi en spesielt embetsed (troskap mot Grunnloven). Stortinget kan direkte kritisere utnevnelsene på politisk grunnlag i Odelstinget. Det er nemlig vanlig at en regjering bruker sin politiske makt til å utnevne embetsmenn fra sitt eget parti eller blant personer som de mener støtter sitt partis grunnsyn. Debatt i Stortinget om slike utnevnelser finner man flere eksempler på, og f.eks. fylkesmannsembetene er blitt akseptert av alle som partipolitisk utnevnte embetsstilllnger. Andre viktige embetsstillinger som ofte er blitt utnevnt på partipolitisk grunnlag, har vært høyesterettsjustitiarius, kringkastingssjef, fiskeridirektør. Andre offentlige tjenestemenn utnevnes oftest av høyeste sjef innen vedkommende organisasjonsenhet i forvaltningen.

Et viktig skille mellom ulike kategorier av embetsmenn går mellom de ”avsettelige” og de ”uavsettelige”. Den første typen hører til det man kan kalle de politiske embetsmenn og omfatter statsrådene og statssekretærens. Disse følger den øverste politiske ledelse og går av enten når hele regjeringen går av, eller når man skifter innen regjeringen. ”Uavsettelige” embetsmenn utgjør flertallet av embetsmennene og er vanligvis de som regnes til ”egentlige” embetsmenn. Disse kan bare avskjediges ved domstol og hovedsakelig for kriminelle handlinger eller klart påvist udugelighet i sitt arbeide. Ingen av mulighetene er særlig sannsynlige, slik at man kan grovt sett regne med at embetsmennene sitter inntil oppnådd aldersgrense.

Denne praksis som er innarbeidet gjennom norsk historie siden innføringen av eneveldet i 1660, har ført til at embetsgjerningen har fått nos opphøyet og profesjonelt over seg. Man har regnet med at uavsetteligheten har bidratt til å gjøre embetsmennene uavhengige overfor ulike interesser i samfunnet. Denne side ved embetsmennenes virke har man særlig fremhevet for ansettelse av dommere. Når dommerne blir valgt med jevne mellomrom, som f.eks. ved mange domstoler i USA, vil de kanskje gi milde dommer til partipolitiske forbundsfeller og strenge til motstandere, for å kunne bli valgt pånytt. Ulempen ved uavsetteligheten vil være at embetsmennene kan bli ”seg selv nok”, bli ”forgubbet” og ha vanskelig for å samarbeide med regjeringer av skiftende politisk farge. Uavsetteligheten kan også være et hinder for fornying i saksbehandlingen og i tilpasning av den offentlige forvaltning til nye samfunnsbehov.

Embetsmennenes politiske betydning har i norsk historie også vært knyttet til deres arbeide innenfor Stortinget og i regjeringen. I forrige århundre var embetsstanden både den viktigste gruppe i Stortinget og dominerte den kongevalgte regjering. Det er derfor med rette man kan si at Norge ble styrt av embetsstanden. Ved økende demokratisering har selve embetsstandens betydning blitt nos mindre. Men samtidig har en stadig økende veksl i antallet offentlige ansatte og i de offentlige budsjetter ellers ført til at offentlighetsstaten ikke har tapt, men snarere økt sin betydning i norsk politikk.

I dag utgjør embetsmennene bare ca. 5 % av statens tjenestemenn og mindre enn 1 % av alle offentlige tjenestemenn sett under ett. Økningen i antall embeter (særlig i ”ytre” statsetater ved universiteter og høgskoler, ved fagdirektoratene osv.) har nok vært forholdsvis stor i de senere tiår. Men det er antallet av andre offentlige stillinger, særlig utenfor sentraladministrasjonen, som har vist størst veksl. Skillet mellom embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn synes å være i ferd med å forsvinne: Det gjelder lønnsforhold (opphevelse av sjefsregulativet i staten), men særlig overføring av tidligere embetsstillinger til vanlige tjenestemannsstillinger (løytnanter, distriktslegen departementssekretærer var tidligere enheter) og opprettelse av nye toppstillinger som ikke er embeter (direktører for NSB, Post og Teledirektoratene og statens monopolbedrifter (Medisinaldepotet, Vinmonopolet, Kornmonopolet osv.). Som arbeidstakere er embetsmennene særlig organisert i Embedsmennenes Landsforbund, men også i andre tjenestemannsorganisasjoner. De fører lønnsforhandlinger og forhandlinger om arbeidsvilkår gjennom sine organisasjoner og individuelt gjennom private stillingsbetingelser.

S. U. L.

Se også: Byråkrati, Embetsmannsstaten.

Embetsmannsstaten

”Embetsmannsstaten” er en betegnelse for den politiske maktstilling byråkratiet inntok i Norge fra 1814 til 1884. En relativt fåtallig embetsstand (ca. 1 900 i 1825, og ca. 2 300 i 1875) behersket ikke bare administrasjonsapparatet, men fylte også nærmest unntaksløst plassene i regjeringen. I tillegg spille de riktignok i avtakende grad både tallmessig og politisk en uforholdsmessig dominerende rolle i Stortinget. Juristens utgjorde kjernegruppa.

Betegnelsen ”embetsmannsstat” er bare dekkende for byråkratiets nokså ubestridte forvaltningsgren til disse politiske maktposisjoner. En nærmere analyse av de strukturelle rammene som ble trukket for den politiske behandling og den politiske praksis, vil derimot kunne vise at denne statsmakten i sin funksjon først og fremst kom til å tilfredsstille andre behov enn byråkratiets egne. Tvert om fungerte den til beste for et ekspanderende borgerskap.

Borgerlige revolusjoner Omveltningene i 1814 faller inn i et allment vestlig mønster for borgerlige revolusjoner. Uttrykt med tidas egne ord skjedde det i flere land en overgang fra ”despoti” til ”frihet” (i betydningen ”frihet fra”). Gjennom de skrevne konstitusjoner ble fyrstenes (”despotenes”) mer eller mindre uinnskrenkede makt opphevet; denne skulle ifølge ideologien erstattes av generelle normer. Nærmere bestemt måtte den offentlige mening (dvs. Fornuften) herske gjennom allmenngyldige og uforanderlige lover.

Framfor alt ble eksekutiven, den utøvende makt, bundet av loven. Og den offentlige makt, i den utstrekning den fremdeles eksisterte, skulle nå over føres til et rettsfellesskap (parlamentet) av ”frie” borgere (dvs. menn over en viss alder som besatt enten eiendom eller dannelse). Det er verdt å merke seg at også parlamentet, som på et tidspunkt måtte vedta disse vanlige lovene, ble bundet i første rekke av en grunnleggende lov. Andre bindinger overfor borgersuvereniteten lå i forskjellige utforminger av maktfordelingsprinsippet.

”Fornuften” kom best til uttrykk gjennom enkeltindivider i fri meningsutveksling. I tråd med dette ble trykke og talefriheten postulert. Ideologien fornektet legitimiteten til klasse og gruppeinteresser, og enhver form for organisert fellesopptreden (som ved de politiske valg) ble fordømt.

Innen den private sfæren skulle laissezfaire-prinsippet gjelde. For det første måtte individene selv kunne inngå kontrakter enten det gjaldt ekteskap, lønnsavtaler, forretningsavtaler e.l. Forestillingen om frihet og likhet ved kjøp og salg av arbeidskraften var naturligvis basert på en fiksjon. Dette var den herskende klasses ideologi. Statens oppgaver besto kun i å sikre liv, eiendom og kontraktenes oppfyllelse. Gjennom dette forsvaret av den private eiendomsretten åpenbarte statens klassekarakter seg. Videre medførte den borgerlige frigjøringen at merkantilismens privilegier og bånd (inkludert alle tollgrenser) måtte fjernes. Dette var stengsler for det frikonkurransesystemet som nå var i ferd med å bryte igjennom.

I det hele gjenspeiler såvel forfatnings som næringspolitikken den tidlige kapitalismens behov. De grunnleggende prinsipper kan best sammenfattes under stikkord som kalkulerbarhet, likebehandling, upartiskhet. Det førstnevnte (som de andre langt på vei kan avledes av) refererer til forestillingen om at en skulle kunne investere sin innsats (fortrinnsvis kapital), og beregne utkommet uten frykt for tilfeldige ytre inngrep. Motsatsen hadde nettopp vært ”despotens” vilkårlighet.

Den norske staten etter 1814 En gjenfinner mye av det internasjonale tankegods bak den norske statsdannelsen i 1814. Men den liberale statstanke er som idealtype tilpasset et samfunn av små vareprodusenter på et kapitalistisk marked. Her manglet denne samfunnsmessige forutsetningen. Bl.a. stemmerettsreglene reflekterer dette faktum (Grunnloven §50): Eiendomsbegrepet ble i første rekke knyttet til byborgerskap og jord. I og med at alle som ”paa Landet eie, eller, paa længere Tid end fem Aar, have bygdet matriculeret Jord”, fikk stemmeren, ble det norske elektorat, gruppe av stemmeberettigede, svært bredt etter europeisk målestokk. Stemmeretten kom da også til å bli et viktig maktpotensial for bøndene når de først tok den i bruk. Noe overhus var det ikke sosialt grunnlag for. Derimot fikk de som ”ere, eller have været, Embedsmænd” stemmeren i kraft av å være et ” dannelsens aristokrati”. Oppdelingen i ”Lagting” og ” Odelsting” var et slags kompromiss med tokammertanken.

”Stortinget” ble tillagt lovgivnings og bevilgningsmyndigheten. Utover dette skulle det føre kontroll med eksekutivmakten, regjeringen. Kongens person var nok fremdeles hevet over loven, det var derimot ikke hans råd. Det viktigste våpenet Stortinget fikk, og som det seinere brukte ved systemskiftet i 1884, var riksretten (Grunnloven § 86). Allikevel hadde den utøvende myndighet i hvert fall i utgangspunktet en ganske stor grad av selvstendighet. Stortingets kontrollvirksomhet var bl.a. Nemmet av at det bare ble holdt sesjoner hvert tredje år. Det hadde heller ingen formen innflytelse over regjeringens sammenletning. Maktbalanseprinsippet, slik det ble gjennomført i 1814 (med bl.a. vetoretten), var et uttrykk for embetsmannsstandens sterke innflytelse. Som profesjonelle administratorer lå det i deres egeninteresse å styrke sentralmyndigheten. (”Folke”suverenitetsprinsippet lå som en iboende mulighet i konstitusjonen, men først sytti år seinere fortrengte det maktfordelingstanken fra norsk statsrett.) Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig at nettopp embetsmenn, som selv var nærmest uten økonomiske interesser, kom til å spille en så sentral rolle i 1814. Dette har sine særlige grunner.

Embetsmennenes sentrale rolle Den politiske utviklingen i Norden i 1814 var en direkte følge av de storpolitiske begivenhetene ute i Europa på slutten av Napoleonskrigene. Og den særskilte kurs som ble fulgt 3 Norge skyldtes langt på vei Christian Frederiks strategi: En selvstendig norsk stat kunne siden gjenforenes med Danmark. Den økonomisksosiale utviklingen alene gir på ingen måte noen tilstrekkelig forklaringsgrunn på statsdannelsen. Historikeren Jens Arup Seip sammenlikner med det som siden er skjedd ved avviklingen av koloniområdene. Embetsmennene inntok samme rolle som kolonistene etter at båndene til imperialiststaten var kuttet over. Parallellen er dekkende desto mer som de i overveiende grad var av dansk herkomst. Dessuten må det poengteres åt de med stor frihet kunne operere som systemskapere; det var ingen forfatningsmessige overleveringer å ta hensyn til. Resultatet i 1814 var som kjent union med Sverige (som var for mektig til å gi avkall på sitt bytte). Men forfatningen slik den var konstruert på Eidsvold, kom i hovedtrekkene til å bestå.

At nettopp embetsmennene fikk denne muligheten, skyldtes framfor alt at de kunne tre inn i et politisk tomrom. For det første manglet som sagt det moderne borgerskapet finnen den norske samfunnsformasjonen. Bøndenes stilling var ennå preget av de førkapitalistiske forhold med lav sosial integrasjon. Den politiske bevisstheten, framfor alt interessen for rikspolitikken, var uutviklet hos de store bondemassene. Handelspatrisiatet, eller rettere sagt deler av det, hadde riktignok vært på offensiven før 1814, men var allerede på dette tidspunktet berørt av økonomisk krise. Det skulle forøvrig svekkes ytterligere etter hvert. Embetsmennene besatt dessuten en viktig ressurs. Ved siden av å være Christian Frederiks ”egne” menn (dette motiverte), var de profesjonelle administratorer.

Forfatningen var altså liberalistisk i en forstand som tilsvarte behov hos et ennå ikke utviklet borgerskap. Men om frihetsideologien hadde en utilstrekkelig sosial forankring i Norge, hadde den sin naturlige basis i det oppadstigende borgerskapet i andre deler av Europa og i NordAmerika. Og tankegodset bak Eidsvoldsforfatningen ble altså hentet utenfra. Den tidsmessige legitimeringen av et brudd med eneveldet lå nettopp i liberalismen. Allikevel slo altså den hjemlige samfunnsstrukturen gjennom ved de særtrekkene som gjenspeilte embetsmennenes sterke posisjon. Tilsvarende må kodifiseringen, lovfestningen, av odelsretten (Grunnlovens § 107) framheves. Dette privilegium var en refleks av bondeøkonomiens dominans, og som sådan var det et bemerkelsesverdig brudd på Grunnlovens næringsliberalistiske ånd forøvrig.

Embetsmennene sto sentralt ved utformingen av den liberale statsformen, og de forble fanebærere for liberalismen i årtier etter 1814. Gjennom nedbrytningen av privilegiesamfunnet og en aktiv tilrettelegging for næringslivet bidro de sterkt til samfunnets modernisering.

Moderniseringen besto bl.a. i opphevingen av laugsvesenet (håndverkslovene av 1839 og 1866) og den suksessive etableringen av fri handel innad (handelslovene av 1842, 1866 og 1869). Videre ble privilegiene fjernet innen bergverk (1842) og sagbruk (1818 og 1854). På samtlige felter opptrådte bøndene som de sterkeste støttespillerne for Stortinget. Deres interesser for denne liberaliseringspolitikken tiltok etter hvert som de selv ble trukket inn i markedsøkonomien. Framfor alt ønsket de å få større kontroll over omsetningen av egne produkter. Embetsmennene gikk også, hovedsakelig fra omkring 1860, i spissen for nedtrappingen av det proteksjonistiske tollsystemet. Her varierte bøndenes tilslutning etter produkttype. Dessuten var de som gruppe splittet alt etter hvilke varer den enkelte bonde selv produserte. Framfor alt var embetsmennene de aktive ved den statlige frambringelsen av allmenne produksjonsbetingelser som veier, jernbaner, telegraf etc. Dette skjedde under sterk motstand fra bøndene. De motsatte seg de fleste tiltak som fordret utlegg fra statskassa. Gjennom den såkalte ”sparepolitikken” spilte de i regelen reaksjonens rolle. Både ved utbyggingen av ”infrastrukturen” og ved opprettelsen av et bankvesen ble byråkratiet naturlig nok både støttet av grunderne, dvs. industrigrunnleggerne, selv og næringsdrivende i tilknytning til de gamle handelsnæringer (i første rekke trelast).

”Det norske system” Den skisserte næringspolitikken var på ingen måte noen parallell til moderne statsintervensjonisme som på sin side kan være sterkt adhocpreget. Det statlige engasjementet ble i hovedsak tilpasset de liberalistiske doktriner slik de er beskrevet foran. Retningslinjene for denne politikken er klarlagt av Jens Arup Seip (”Det norske system”).

For det første skulle staten forholde seg passiv i utgangspunktet. Den skulle ikke legge planer og heller ikke vedta bevilgninger uten at interesserte selv hadde brakt til veie kapital og øvet press. Dette prinsippet faller åpenbart inn under normen om likebehandling. Slik bevilgningene ble utdelt, etter et slags premieringssystem, fikk de distriktene, og dermed de lokale næringsdrivende, som hadde vist størst initiativ, statsstøtte. På denne måten kunne heller ikke de som ikke hadde fått noen jernbane komme og si at staten hadde drevet forskjellsbehandling. De hadde jo tapt i konkurransekampen. Dessuten ville en også automatisk få skilt mellom dårlige og gode alternativer. Dette var da også den offisielle begrunnelsen.

Som det andre prinsipp skulle staten tre støttende til når en sak først hadde vist seg å være ”god”. Her ble det åpent innrømmet at grunnen for bevilgninger overhodet var den begrensede kapitalakkumulasjon i Norge. Men ved å bli skjeftet til første prinsipp ble bevilgningene på en måte ”automatisert”. Dette er i pakt med normen om politikkens opphevelse fra økonomien. Den politiserte økonomi, med bl.a. statlig favorisering av bransjer og prosjekter slik staten i dag kan handle på totalkapitalens vegne ville innebåret et brudd på kalkulerbarhetsprinsippet.

For det tredje skulle staten lede den tekniske utbygningen og administrere hele tiltaket. Den offisielle begrunnelsen var at staten med størst effektivitet og på den kyndigste måten kunne ta seg av dette. Endelig skulle driften foregå i private former.

Det ble stiftet et aksjeselskap som sto fram som eier når jernbanen var ferdig. Men den private driftsformen var kun av formel! karakter. Faktum var at det aldri ble holdt generalforsamlinger. I realiteten fikk Norge nærmest rene statsbaner.

De to sistnevnte prinsippene innebar nok et visst brudd på den liberalistiske doktrinen. Når det gjelder det sterke stadige engasjementet i utbyggingsfasen, var dette et produkt av dårlige erfaringer med det engelske selskapet som hadde stått for byggangen av den første jernbanen mellom Kristiania og Eidsvold (1851). Dessuten var det nærliggende å mene at det totale næringsliv var bedre tjent med en god utnyttelse av de midlene som forelå til jernbanebyggingen, ene med en høy profitt til ett eller få selskaper tilknyttet anleggsvirksomhet.

Hva driftsformen angikk, er det selvsagt at jernbaner aldri kunne bil noe rentabelt foretagende i dette landet. Derfor er det også naturlig at statens representanter søkte størst mulig kontroll over egne midler. Alt I alt må en kunne konkludere med at liberalismens grunnprinsipper ble fulgt så langt det lot seg gjøre ved jernbaneutbyggingen.

Hva skyldtes embetsmennenes politikk? Direkte egeninteresse lå til gruen for bøndenes skiftende stillingtaken til den skisserte næringspolitikken. Embetsmennene derimot handlet på en måte som gjennomgående tjente andre samfunnsgrupper. Billedlig og tilspillet kan en faktisk si at de først opptrådte som fødselshjelpere for det moderne borgerskap, og siden la grunnen for dets hest mulige oppvekst. Hva kan så den samfunnsmessige entreprenørvirksomheten tilskrives?

En hovedforklaring synes å springe tit av byråkratrollen. Deres profesjon, slik den var overlevert fra eneveldet, besto i å opptre på andres vegne. Da båndene til det danske kongehuset var brun, ser det tit til at de i stedet identifiserte seg med det nye nasjonale fellesskapet. På nasjonens vegne ønsket de å gjøre det meste tit av de mulighetene som fantes. Men når den ”gode”, den ”riktige” politikken skal utformes, er valgmulighetene i regelen sterkt beskåret av en historisk prosess. Mulighetene blir til før motivene. Lenge var det riktignok lettere å se konturene av det framtidige samfunnet tite ene her hjemme. Det er empiriske belegg for at de følte seg bundet til å følge en politikk som var i pakt med ”Tidsaanden”. Og når industrialiseringen først var i gang, fanget bordet.

Deres posisjon som entreprenører kom til uttrykk i en tenkemåte som de selv katte tirealisme” (les ”positivisme”). Her var det ” praktiske” og ” nyttige” kjerneord. En skulle anvende vitenskapen til å utnytte naturen og omdanne samfunnet. Typisk nok renonserte en av standens ledende mene, Ole Jacob Broch, på sin universitetskarriere som matematiker ved å kanalisere sin arbeidskraft over på det praktiske. Han var blant annet med på å grunnlegge ”Gjensidige” (1847) og ”Den norske Creditbank” (1857), var direktør i Hypotekbanken (opprettet 1852) og deltok med sterkt engasjement i jernbaneadministrasjonen.

Det må også tas med i forklaringene at embetsmennene på gruen av sin tallmessige svakhet i prinsippet forvaltet statsmakten på andres nåde. Det sprang et grunnleggende alliansebehov tit av den liberale forfatningsformen. Denne var basert på valg, og hadde iboende muligheter for en utvidelse av parlamentets makt. Nå var riktignok eksekutiven ganske selvstendig de 2030 første åra etter 1814. Bøndenes aktivitetsnivå var ennå lavt, og byborgerskapet var i krise. Dette var de eneste potensielle konkurrenter til makten. I tillegg førte embetsmennenes nasjonale selvforsvar mot de svenske forsøkene på ” amalgasjon” (sammensmeltning) til bred oppslutning. Men etter hvert måtte de i økende grad velge politiske linjer utfra hensynet til politiske allierte. Det er som kjent umulig å handle til alles beste i samfunn med indre motsigelser. De indre spenningene vokste i takt med samfunnets modernisering fra slutten av 1840-åra. Statens klassekarakter kom klart til uttrykk da den slo ned Thranebevegelsen. Press nedenfra drev toppene i det sosiale landskapet sammen. Det utviklet seg en bred harmoni i første rekke mellom byråkratiet, de delene av det gamle byborgerskapet som hadde reist seg etter krisa og storbøndene på Østlandet. Perioden fram mot ca. 1870 er blitt kalt det borgerlige samfunns lykkelige tidsrom. Thraneria hadde knapt vært noe mer enn en episode. Under ingen omstendigheter representerte den noen alvorlig trussel mot systemet.

Slutten på ”embetsmannsstaten” Betydelige omveltninger inntraff først i 1884. Foranledningen for det som i en viss forstand kan kalles et systemskifte, var et stigende krav om økt ”demokratisk” kontroll og innflytelse. Dette kravet startet en forfatningskamp som bl.a. førte til at folkesuverenitetsprinsippet fortrengte maktfordelingsprinsippet (ved ”parlamentarismens” innførelse og den definitive inndragelsen av det absolutte veto i grunnlovssaker). Ved utilslørt maktutfoldelse ble Grunnloven endelig omfortolket i en slik retning under den dramatiske riksretten i 1884. Dermed forsvant også vesentlige garantier for rettstatsprinsippet, slik det er gjengitt foran. Dette var riktignok ikke noe erklært siktemål.

Som en konsekvens av den Stortingets over høyhet som nå ble stadfestet, opphørte også regjeringen å fungere som selvsupplerende organ Således måtte embetsmennene oppgi sin viktigst maktposisjon. Dette satte sluttstrek for den såkalte ”embetsmannsstaten”.

Forklaringen på disse omveltningene kan søkes i både økonomisk, sosial og politisk misnøye som lot seg kanalisere. I den politiske kampen utgjorde de brede sjakt av bøndene, anført av bestillingsmenn, dvs. folk i lavere stillinger i offentlig administrasjon, og folk fra de frie yrker, hovedfylkingen. Det moderne borgerskapet sto splittet. En nødvendig forutsetning for denne mobiliseringen omkring ”demokratiske” krav lå i de endringene innen samfunnsformasjonen som fulgte av industrialiseringen og ”hamskiftet” i jordbruket (se art. Hamskiftet). Stikkordene er økonomisk integrasjon og utvikling av klassebevissthet. Tatt i betraktning byråkratiets delaktighet i denne økonomiske og sosiale utviklingen, hadde de selv bidratt til at deres forvalterrett til statsmakten ble brakt til opphør.

T. N.

Se også: Byråkrati, Riksforsamlingen av 1814.
Litteratur: R. Kühnl: Borgerskap og fascisme. En undersøkelse av årsakene til fascismens fremvekst, Oslo 1973. J. A. Seip: Utsikt over Norges historie. Første del, Oslo 1974; Fra embedsmannsstat til ettpartistat, Oslo 1963; ”Det norske system”, i Tanke og handling i norsk historie, Oslo 1968; Ole Jacob Broch og hans samtid, Oslo 1971. F. Seiersted: Rettsstaten og den selvdestruerende makt, i R. Slagstad (red.): Om staten, Oslo 1978.

Energi

Energi nyttiggjøres i mange former. Vi får elektrisk energi i Norge hovedsakelig fra vannkraften. Vi får varmeenergi fra forbrenning av forskjellige oljeprodukter (bensin, fyringsolje) i bilmotorer og i varmekjeler. Denne varmeenergien kan også nyttes til å produsere elektrisitet. Dette gjøres praktisk talt ikke i Norge i dag. Imidlertid er det slik andre industrialiserte land i det store og hele får sin elektrisitet.

Vi nyttiggjør oss også en tredje energiform; maten vi spiser. Den er produsert ved fotosyntesen, den naturgitte prosessen der plantenes grøntkorn binder og nytter innstrømmende solenergi. Fotosyntese er forutsetningen for alt liv. Den gir det enkelte menneske det nødvendige energitilskudd.

Disse forskjellige former for energi kan ikke sees isolert fra hverandre. Bruken av en overflødiggjør ikke bruken av en annen.

Hva er energi? Energi er evnen til å utføre arbeid. Energi kan opptre i mange former, som stråling, bevegelse, varme eller stillingsenergi for å nevne noen. Når energi går over fra en form til en annen, blir det utført et arbeid. Den delen av energien som ikke går over til varme, angir virkningsgraden ved prosessen. Virkningsgraden for en bensinmotor er ca. 20 %, for et atomkraftverk ca. 32 %, for et oljefyrt kraftverk ca. 40 % og for et vannkraftverk ca. 90 %.

En vanlig misforståelse er forestillingen om at energi er noe som kan forbrukes og tilintetgjøres. Ifølge termodynamikkens 1. hovedsetning loven om energiens konstans kan energi verken oppstå eller gå til grunne. Jordas ressurser av kull, olje, gris eller uran kan forbrukes, men den energien som er lagret i disse såkalte energibærerne, kan bare frigjøres og omformes, ikke forsvinne. Energi kan brukes eller nyttiggjøres, ikke forbrukes. Når vi nyttiggjør oss energi, omdanner vi den fra en form til en armen. Ved å omdanne energi til andre former, blir vi i stand til å utføre arbeid.

Termodynamikkens 1. hovedsetning tar utgangspunkt i varmeenergien, når den slår fast at verdens energimengde eller energimengden innenfor et lukket system er uforanderlig. Jorda er egentlig ikke noe slikt lukket system. Men fordi alle biologiske prosesser bygger på balanse mellom innstråling og utstråling av energi mellom sol, jord og univers, og fordi strømmen av energi gjennom biosfæren er konstant, har denne naturloven både lokalt og globalt en grunnleggende betydning.

Når energien brukes til å utføre et arbeid enten det skjer i kroppen eller i en maskin ”degraderes” energien. Fysikerne sier at entropien øker. Termodynamikkens 2. hovedsetning loven om stadig økende entropi sier oss at all energi som omformes, ender i naturen som varme i finfordelt og uordnet form. Loven forteller videre at varmeenergi bare kan tire seg av seg selv fra et varmere til et kaldere sted og ikke omvendt alle temperaturforskjeller streber altså mol en utjevning. Når all energi er blitt forvandlet til finfordelt varmeenergi og alle temperaturforskjeller utjevnet, er entropien blitt maksimal. Da kan ikke energien lenger nyttiggjøres f.eks. drive en maskin eller holde kroppsfunksjonene i gang. Entropien gir altså et mål for hvor stor evne vi har til å utnytte en bestemt tilstedeværende energimengde. Lav entropi betyr høy arbeidsevne, mens høy entropi betyr lav arbeidsevne (se art. Entropi).

Grunnen til at vi ikke for lengst har fått en fullstendig utjevning av alle temperaturer i biosfæren, kommer av at jorda mottar en stadig energistrøm fra sola. Denne konstante energistrømmen driver livsprosessene, sørger for klimaomløp (regn, vind), havstrømmer og en relativt konstant global middeltemperatur.

Energi i tall Effekt er en egenskap hos de maskiner som er i bruk, mens den energien disse anvender eller yter, avhenger av hvor lenge de har vært tilkoplet og hvor hardt de har vært kjørt.

Effekt er en ytelsesevne, mens energi er et mål for det som blir ytt. Om en atomreaktor sies gjerne at den har en elektrisk effekt på f.eks. 1 000 MW (megawatt). Dette angir reaktorens maksimale elektriske ytingsevne, mens den maksimale termiske ytingsevnen (den totale varmeutviklingen ved spalting av atomer) er noe over tre ganger så stor. Hvis en atomreaktor på 1 000 MW kjøres med full effekt i et helt år (8 760 timer), ville det i løpet av denne tida ha gitt en elektrisk energimengde på 8,76 TWh (terawatttimer) eller 8,76 milliarder kWh (kilowatttimer). Kjørt med halv effekt i et år, noe som er en mer realistisk antakelse av ytelsen, ville en slik reaktor gitt 4,38 TWh elektrisitet.

Effektenheter:
1 kW (kilowatt) = 1 000 W (watt = 1,36 HK (hestekrefter))
1 MW (megawatt) = 1 000 kW = 1 000 000 W
1 GW (gigawatt) = 1000 MW = 1 million kW
1 TW (terawatt) = 1 million MW = 1 milliard kW

Energienheter:
1 kWh (kilowatttime) = 360 000 Ws (wattsekunder)
I GWh (gigawatttime) = 1 million kWh
1 TWh (terawatttime) = 1000 GWh = 1 milliard kW
1 kcal (kilokalorier) = 1,163 kWh

Energiinnhold:
Energiinnhold for forskjellige typer brensler i de angjeldende typer varmekraftverk eller varmekjeler kan angis som total varmemengde eller som nyttbar elektrisk energi. Nyttbar elektrisk energi i et varmekraftverk(e) vil normalt være 3040 % av den totale varmemengden (t = termisk, dvs, varmeeffekt).

Noen tall:
1 m³ råolje = 10 120 kWh (varme)
1 tonn råolje = 1,16 m³ = 11 740 kWh (varme)
1 fat råolje (barrel, bbl) = 0,159 m³ = 1 610 kWh (varme)
1 m³ naturgass = 9,3 kWh (varme)
1 tonn steinkull = 7 600 kWh (varme) = ca. 0,7 tonn råolje
1 kg uranoksyd (U3O8) = 12 600 000 kWh(e) i en formeringsreaktor.

Menneskenes inngrep i energistrømmene Energi kan ikke brukes uten konsekvenser for våre omgivelser. Økt bruk til fordel for mennesker betyr bare at vi frigjør, omdanner eller omdirigerer allerede eksisterende energipotensialer og energistrømmen All industriell virksomhet fører til inngrep i de naturlige energistrømmene. Slike inngrep kan skje på to måter som er fundamentalt forskjellige:

Den ene måten er kanalisering av de naturlige energistrømmene for å tjene menneskenes formål. Eksempler på slike inngrep er vindmøller, vannkraftverk, utnyttelse av jordvarme og direkte utnyttelse av solstrålingen. Denne typen energiproduksjon forandrer ikke den globale varmebalansen fordi den ikke gir jorda noe netto tilskudd av energi. Lokalt kan den ha store skadevirkninger, som når store vassdragsreguleringer endrer vannføringen i elver og påvirker lokalklima og grunnvann.

Den andre måten menneskene griper inn i naturens energistrømmer på, er ved å produsere energi som gir et netto overskudd til jordas energiregnskap. Dette er tilfelle ved fossilfyrte kraftverk og atomkraftverk. Den energi som slippes ut ved slik produksjon vil finne veien ut i omgivelsene og vil føre til en økning i den globale middeltemperatur Lokalt sett vil skadevirkningene bestå av store ut slipp av spillearme i kjølevannet. En måte å dele inn energiressursene på, er i kretsløp- lagerressurser. Lagerressurser kan ikke gjenskapes når de først er brukt (olje, kull, gass, uran). Kretsløpressursene kommer hele tida igjen etter bruk fort de drives av sola. Dette gjelder vann og vindkraft, bølgeenergi osv. Generelt kan man si at kretsløp! ressurser utnyttes ved at vi omdirigerer energistrømmen i naturen. Forbruk av energibærende lagerressurser betyr at vi får en netto global økning i tilført varme.

Varmeforurensninger Varmeforurensninger oppstår når ”spillevarme” fra menneskelig virksomhet blir opphopet eller konsentrert på bestemte steder, f.eks. i byer, fabrikkområder, vassdrag og innsjøer, slik at det oppstår lokale, regionale eller globale klimaforandringer. Slike forurensninger kan føre til vidtgripende og uoversiktlige følger for naturmiljøet (økosystemet) og vår egen livssituasjon. Varmeforurensningene kan, i likhet med radioaktive forurensninger, verken fjernes eller tilintetgjøres. Naturen selv må fordele eller transportere bort varmeenergien. Det eneste menneskene kan bestemme over, er hvor store forurensninger man tillater å skape, hvor man lar dem oppstå, og hvor sterke konsentrasjoner man vil tillate.

>Klimatiske virkninger globalt Den altoverskyggende trussel i globalt perspektiv er en klimaendring som følge av energiproduksjonen. Teoretiske beregninger er vanskelige fordi veksel selv. virkningene mellom alle de mekanismene som bestemmer klimaet, er for lite kjent. De fleste undersøkelser som er gjort, tyder på at en stigning i jordas gjennomsnittstemperatur på 1°C er det absolutt meste som kan tillates uten å risikere alvorlige klimaendringer. Men grensen kan ligge langt lavere, særlig i de arktiske områdene.

En økning av jordas middeltemperatur, så Grønlandsisen og Sydpolisen smelter, vil føre til at havene stiger 5060 m og de fleste storbyer og veldige landområder blir satt under vann. Dette er kanskje det mest kjente eksempel på hvordan forandringer i energibalansen kan utløse enorme klimaendringer.

Den globale energiproduksjonen er nå mindre enn 1/10000 av den effekt vi mottar fra sola, og under den faregrense forskerne setter. Det er en viss enighet (men stor usikkerhet) om at en energiproduksjon på 0,11 % av den mottatte solenergi vil kunne true det globale klima. 1 % vil si en hundredobling av den nåværende produksjon. Med en vekst på 5 % vil det ta 92 år å nå denne grensen. En tidobling vil ta 46 år.

Siden den største delen av energiproduksjonen foregår ved forbrenning av olje, kull eller gass, og fortsatt vil gjøre det i flere tiår framover uansett hvilke utbyggingsplaner man har for atomkraft, kommer en annen vesentlig faktor inn i bildet. Karbondioksyd, CO2, er ansvarlig for mesteparten av den såkalte drivhuseffekten som øker temperaturen på jorda. Ved forbrenning av fossile brensler tilføres atmosfæren store mengder CO2 som ikke hører til det naturlige kretsløp mellom planter og dyr. Resultatet er at innholdet av CO2 øker. Siden begynnelsen av den industrielle revolusjon har det økt med over 10 %, og er nå ca. 0,03 %. Hvis veksten i oljeforbruket fortsetter, vil C02innholdet i år 2000 ha økt med enda 25 %, noe som kan føre til en temperaturøkning på 1°C. Det er altså bare snakk om 2030 år før vi kan risikere alvorlige klimaendringer som følge av energiproduksjonen. At faregrensene er noe usikre, bør snarere mane til forsiktighet enn til optimisme.

Energi og/eller levestandard? De som går inn for en fortsatt økning i energiforbruket i Norge, framhever ofte sammenhengen mellom høyt energiforbruk og høy levestandard. De snakker også om nødvendigheten av økende energiforbruk for å løse en rekke samfunnsproblemer og sikre alle rike muligheter.

Et klart trekk ved utviklingen av energiforbruket i f.eks. Norge er at det gradvis, år for år siden slutten av 1950-årene, har gått med stadig økende energimengder til hver brutto nasjonalprodukt krone. Det er derfor klart at det ikke er noen parallell sammenheng mellom økning i energiforbruk og levestandard. Energiforbruket er mer enn fordoblet siden 1962. Svaret på spørsmålet om vi gjennomgående har fått det dobbelt så godt siden da, gir seg

Det innebærer ikke noen økning av levestandarden å drikke øl av engangs aluminiumsbokser i forhold til å drikke av pantbare flasker, men det kan være 1520 ganger så energikrevende. Det innebærer heller ingen økning av levestandarden å transportere gods med trailer i forhold til med jernbane, men det kreves 56 ganger mer energi til veltransport enn til jernbanetransport, foruten at bygging av motorveier krever 34 ganger mer energi enn jernbanebygging og omtrent 4 ganger mer areal. Utviklingen med økende energiforbruk har delvis ført med seg en produksjon av fullstendig unyttige produkter og utbygging av markeder i tid ved hjelp av planlagt slitasje, altså en klar sløsing med energi. Man får folk som kunder flere ganger enn før ved å gjøre ting mindre solide og ved å framtvinge stadige skiftninger i moter. Dette utgjør ingen økning i levestandard.

Samfunnsmessig arbeidsdeling og spesialisering er ytterst energiintensivt, bl.a. fordi den framtvinger intensiv transport. Tidligere kunne en ferdes i naturen uten at det medførte store kostnader. I dag krever det for mange bilreiser, dobbel bosetning osv. Disse eksempler viser at utviklingen påtvinger folk en mer energiforbrukende livsstil.

Bedriftenes rasjonalisering innebærer en bortrasjonalisering av arbeidskraft til fordel for produksjonsfaktoren energi. I Norge er det lagt opp til en politikk der staten har foret den private industrien med billig energi i ubegrensete mengder. Dette har medført utbygging av typisk energiintensiv og tite arbeidsintensiv industri (aluminium) som kjører på en beinhard rasjonaliseringslinje med stadig utskiftning av arbeidskraft til fordel for energi. En utvikling med økende energiforbruk utgjør den store trusselen mot arbeidsplassene, ikke en utvikling med redusert vekst i energiforbruket og energi som knapphetsfaktor.

Energisparing Vel så viktig som å diskutere alternative energikilder, er det å diskutere alternativ bruk av energi. Forbruksnivået i Norge er allerede særdeles høyt. Det sløses i betydelig grad med energi, og det er mye energi å hente ved en mer rasjonell bruk av den energien som allerede er tilgjengelig. Rettesnoren må være at en kWh spart er bedre enn enda en kWh nyutbygd kraft.

På industrisektoren er det aktuelt med en rekke forskjellige tiltak og store innsparingsmuligheter foreligger. Et eksempel fra Norge er mulighetene for å utnytte varmen i avgassene fra ferrolegeringsindustriens smelteovner til elektrisitetsproduksjon, eventuelt til varmeleveranser til omliggende distrikter. I et tilfelle har det vist seg at en energigjenvinning på 45 % kunne hentes på denne måten (Holla Smelteverk, Kyrksæterøra).

Store innsparingsmuligheter ligger også i gjenvinning og resirkulering av råstoffer. Ved mange industriprosesser dannes f.eks. store mengder energirike biprodukter og avfallsprodukter som kan gjenvinnes som energi. Et slikt eksempel i Norge er det organiske avfallet fra sulfittcelluloseindustrien. Når det gjelder resirkulering, er muligheten større. Ved framstilling av f.eks. kopper og aluminium fra skrapmetall medgår bare 1020 % av de energimengder som trengs når metallene produseres ut fra nye råstoffer. Ved stålproduksjon fra skrapjern trengs bare ca. 15 % av energiforbruket ved framstilling ut fra jernmalm. Ved resirkulering av avfallspapir spares henimot 1 000 kWh pr. tonn sammenliknet med bruk av ny tremasse (se art. Avall).

På bygningssektoren er det mest nærliggende å redusere varmetapet direkte. Hovedpostene i varmeregnskapet på tipssiden er ventilasjonstap, varmtvannsforbruk og varmelekkasje gjennom ytterflater (vinduer, vegger, tak). Forbruket av ventilasjonsvarme, i alle fill for tilsiktet luftveksling, kan skjæres ned drastisk ved riktig tilpasning av mengden og bruk av moderne varmegjenvinnere (såkalt entalpivekslere). For varmvannsforbruket er liknende forholdsregler mulige. Ved bygninger med stort ventilasjonsbehov, som f.eks. sykehus, skoler, administrasjonsbygg, hoteller osv. kan 6070 % av fyringsutgiftene skyldes oppvarming av ventilasjonsluft. Med moderne varmegjenvinnere kan dette forbruket reduseres med 75 %. Et annet eksempel kan være et stort moderne varehus, der det utvikles mye varme fra kondensatorer til fryse- og kjølediskene. Hvis man tir vare på denne varmen, i stedet for å lede den ut i friluft som nå, vil den være tilstrekkelig sammen med varmeeffekten fra belysningen og betjening av kunder, til å sørge for 90 % av varehusets totale oppvarmingsbehov. I småhus er det mulig å redusere ventilasjonstapene med 5060 % og nytte ca. 65 % av varmvannets energiinnhold med varmegjenvinner. Med forbedret isolasjon og 3glans isolervinduer kan det for et enkelt hus oppnås en besparelse på 4050 %. Disse eksemplene skulle vise at innsparingsmulighetene er mange og store.

Alternative energikilder I motsetning til atomkraft benytter de energikildene som her skal omtales, seg av jordas naturlige energistrømmer. Disse energikildene kan kalles ”alternative energikilder”. Det er sol, vind, bølgeenergi og jordvarme. Disse energikildene tilfører ikke jords ny varmeenergi, slik at den globale varmebalansen ikke forandres. Jords tappes heller ikke for lagerressurser. Den anvendte teknologi er enkel, slik at avhengigheten av de store flernasjonale selskapene, som ved atomkraft, bortfaller. Dette skulle sikre sjølråderetten såvel nasjonalt som lokalt. De fleste av energikildene er tiest egnet for små enheter, og skulle dermed tilfredsstille ønsket om en spredt bosetting. Forurensingsproblemet bortfaller ved denne form for energiproduksjon. Konsekvensen av et uhell er, i motsetning til ved atomkraft, så små at få srkkerhetsforanstaltninger er nødvendig.

Solenergi:
Sola kan gi oss all den energien vi trenger. Den energistrømmen som når oss fra sofa er over ti fusen ganger større ene menneskenes samlete forbruk. Problemet er å finne effektive måter å utnytte denne energien på. Vanekraft, vindmøller og seilskip er kjente eksempler på utnyttelse av solenergi. Andre former for utnyttelse er direkte produksjon av elektrisitet ved hjelp av solceller, utnyttelse av temperaturforskjeller i havet, og direkte soloppvarming av hus. Felles for disse måtene å utnytte solenergien på, er at de teknologisk sett er svært enkle i forhold til en atomreaktor.

Ved å belyse såk. solceller oppstår det en elektrisk strøm. Solcellene har en virkningsgrad på 1015 % og er foreløpig for dyre til å kunne brukes i stor skala i energiproduksjon. Men de egner seg meget godt til formål hvor strømforbruket er beskjedent og ingen vanlig kraftforsyning er tilgjengelig.

Den største muligheten for utnyttelse av solvarmen ligger antakelig i produksjon av lavtemperaturvarme (opp til 100°C). En meget stor del av vårt energiforbruk går med til slik varme, enten til husoppvarming eller til prosessvarme i industrien. Ved å bruke såk. solkollektorer kan man selv på skyete dager, oppnå et godt varmeutbytte. Forsøk gjort i Oslo viser at det selv på en disig vinterdag ikke er roe problem å få vanetemperaturen over 90°C. Det er bygget flere eksperimenthus, også i Skandinavia, hvor solvarmen sørger for det meste av husoppvarming og varmtvann.

Vindkraft:
Vindkraft ble lenge utnyttet i stor skala av menneskene til å drive vindmøller og skip. De største seilskipene utvant en effekt på ca. 4 MW (6 000 hk) fra vinden. Verdens hittil største vindgenerator ble bygget i USA i 1941. Tårnet er 36 m høyt og den tobladete propellen er 53 m i diameter. Generatoren leverte i 4 år 1,3 MW til nettet, men etter et tretthetsbrudd i et av propellbladene ble driften stanset i 1945. I Danmark er det nå under bygging en vindmølle som skal levere 2 MW og store møller er også bygget i Tyskland og Frankrike.

Hvor de lokale forholdene ligger til rette for det, er vindkraft et høyst aktuelt alternativ. Den er forurensningsfri, har ingen brenselutgifter og minimalt vedlikehold. Den egner seg hest for små effekter (0,11 MW), roe som gir et kraftforsyningssystem som favoriserer desentralisering og er lite følsomt for driftsstars på de enkelte anlegg.

Bølgekraft:
Det er foreslått flere metoder til å utnytte energien i bølgebevegelsene. Storbritannia er det land som er kommet lengst i utviklingen av bølgekraft, men også i Norge drives det forskning på området.

Det norske prosjektet består av en flytende, sylindrisk tank som skal fange opp den opp og nedadgående bevegelsen i bølgene, og en generator på bunnen som skal overføre bevegelsen til elektrisitet. Man regner med at en tank med diameter 16 m og høyde 310 m vil kunne levere ca. 400 kW i gjennomsnitt. Det er saft i gang en omfattende studie av de økonomiske og tekniske muligheter for kraftproduksjon på denne måten.

Jordvarme:
Jords består av en forholdsvis tyer, fast jordskorpe og et smeltet indre. Fra jordas indre går det en stadig strøm av varme mot overflaten. Borer man seg nedover i jordskorpen, finner man at temperaturen stiger ca. 1°C for hver 30 meter.

Noen steder, som Island og Italia, gjør geologiske forhold at denne varmen lett kan utnyttes. I Norge derimot forutsetter utnyttelsen av jordvarmen at man borer seg flere km ned i fjellgrunnen. Den varmen man utvinner har forholdsvis lav temperatur og egner seg tiest til oppvarmingsformål. Det er usikkert om jordvarme kan konkurrere økonomisk med soloppvarming.

Fusjonsenergi - ikke en alternativ energikilde:
Fusjonsenergi er en form for atomkraft. I stedet for å splitte tunge atomkjerner, som man gjør i en fisjonsreaktor, smelter man sammen lette atomkjerner. Dette er i prinsippet det samme som skjer på sola, og i en hydrogenbombe.

Fusjonsreaktoren er ennå bare en teoretisk mulighet, det har ikke lykkes å få i gang en kontrollert fusjonsprosess på jords på gruen av de enormt høge temperaturene som trengs (10100 millioner °C). Det er derfor en rekke virkninger ved driften av en slik reaktor som vi ikke kjenner. Selve grunntrekkene er imidlertid klare. Første generasjons fusjonsreaktorer vil bruke den radioaktive hydrogenisotopen tritium som brensel. Tritium har en halveringstid på 12,3 år og opptas meget lett i kroppen fordi det kan erstatte vanlig hydrogen i vane. Det intense nøytronstrålingen i en slik reaktor vil også produsere store mengder radioaktivitet i reaktorveggene. Andre generasjons fusjonsreaktorer vil kunne bruke tungtvann (deuterium) som brensel. Man vil da få en reaktor praktisk talt uten radioaktive stoffer, og uten avfallsproblemer. Tungtvann finnes også i nærmest ubegrensede mengder i havet. Men det er meget langt fram til en slik reaktor. Solenergi vil kreve en desentralisert energiproduksjon, og vil tilfredsstille ønsket om mindre konsentrasjon av industri og befolkning. Fusjonskraften vil i likhet med ” vanlig” atomkraft føre til økt sentralisering av energiproduksjonen, med de skadevirkninger dette medfører både for økosystemene og de sosiale forhold i samfunnet. Fusjonskraften vil også være like komplisert, teknologisk sett, og vil dermed føre til den samme avhengighet av produsentene.

Et stabilt energiforbruk Det er klart at det sløses utilbørlig med energi. Det må i økende grad sees på hva energien brukes til og hvilken sosial nyttehensikt en fortsatt økning av veksten i energiforbruket egentlig tjener. En utvikling med en minkende vekst i energiforbruket henimot en stabilisering i løpet av 10-20 år er påkrevet.

Også utbyggingsinteressene og myndighetene hevder at vi må komme fram til en situasjon med stabilisert energiforbruk en gang i fremtiden. Typisk for disse er at de skyver tidspunktet for stabilisering av energiforbruket betryggende langt inn i fremtiden. På denne måten legges det egentlig opp til en krisedømt politikk: de nødvendige tiltakene skal ikke iverksettes før vi pga. utenforliggende forhold blir tvunget til det. Dette er en politikk med arbeidsløshet og kriser i kjølvannet. Det må være klart at overgangen til stabilt energiforbruk blir mindre smertelig jo før den gjennomføres. Allerede etter noen få år blir omstillingen pga. den raske utviklingen atskillig mer komplisert.

K. G. H.

Se også: Atomkraft, Formeringsreaktor.
Litteratur: Norges Naturvernforbund: Energi, miljø og samfunn, Oslo 1974. (snm)Oslo: Energi tjener eller herre?, Oslo 1975. I. Illich: Energy and Equity, London 1974. B. Commoner: The Poverty of Power, New York 1976. Aksjon mot Atomkraft: Energi og Atomkraft, Oslo 1977.