Elektrisk Bureau, AS
Data for 1976:
Opprettet: 1882
Hovedkontor: Billingstad
Bransjer: Elektroteknikk, telefoni, sambandsutstyr
Antall ansatte: 3 432
Omsetning: 635,2 mill. kroner
Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak: nr. 26
Inflasjonskorrigert gjennomsnittlig årlig omsetningsøkning 1970-75: 12,0 %
Eksportandel: 10,1 %
Totalkapital: 620,6 mill. kroner
Egenkapital: 217,2 mill. kroner
Kapitalstruktur: Når det gjelder egenkapital, er foretaket typisk for norsk industri. Når det gjelder likviditet er foretaket i en særstilling pga. sine langsiktige sikre kontrakter med Televerket, hvor deler av betalingen skjer på forskudd
Aksjekapital: 57,5 mill. kroner fordelt på 575 000 aksjer
Antall aksjonærer: 1 760
Hovedaksjonær: L. M. Ericsson/Storebrand
Styreformann: Halvdan Bjørum
Adm. dir.: Kjell Kveim
Styret kontrollerer: Over 50 %. Tallet er usikkert da det har funnet sted store aksjetransaksjoner i den senere tid (se nedenfor)
Viktigste datterselskaper: AS Norsk Kabelfabrikk (100 % eid), Drammen. Produksjon av telekabler. 412 ansatte. AS Telesystemer (100 % eid), Oslo. Alarmkommunikasjons og tidsregistreringssystemer. Handelsforetak. 145 ansatte. United Marine Electronics (jointventure med Elektro Union AS), Billingstad. Handelsforetak, elektroniske produkter. 111 ansatte.

AS Elektrisk Bureau ble stiftet i 1882 av Carl Söderberg som året før hadde startet en gjensidig telefonforening i Christiania. Misnøye med Bell-selskapets høye priser førte til opprettelsen av denne. Elektrisk Bureau skulle skaffe foreningen billig telefonutstyr. Kapitalen stammet fra juveler Tostrup. Akers Mek. Verksted trådte inn som hovedaksjonær i 1886. Takket være dyktige ingeniører og håndverkere klarte man i de neste 20 år å opparbeide en posisjon på det internasjonale marked. Med i bildet hører også at mange land foretrakk telefonsystemer som ikke var amerikanske, fordi amerikanerne alltid forlangte politiske innrømmelser. Elektrisk Bureau leverte bl.a. til Kairo, keiserpalasset i Peking og Vatikanet. Da automatsentralene kom etter 1. verdenskrig, kunne Elektrisk Bureau ikke lenger holde stillingen: den amerikanske teknikk var så overlegen at kundene tok dollarimperialismen representert ved ITT på kjøpet.
Elektrisk Bureau begynte en opprustning på sterkstrøms og husholdningsapparatsiden (REX) og var en tid helt dominerende på dette markedet. I 1928 kom L. M. Ericsson inn som hovedaksjonær og takket være dette selskapets patenter kunne Elektrisk Bureau hevde seg i den internasjonale konkurransen på telefonområdet. I nyere tid har konsernets virksomhet vært preget av den nære tilknytningen til Televerket. Da den borgerlige regjering kom til makten i 1965, skulle telefonkøene avvikles. Bestillingene gikk for en stor del til Elektrisk Bureau. Aksjeoppgangen som fulgte var svært sterk (fra kr 280 til ca. 1 000 i løpet av 3 år). I 1976 gjennomførte konsernet en formell nasjonalisering av aksjekapitalen for lettere å kunne samarbeide med de politiske myndighetene. I realiteten er den svenske innflytelsen usvekket pga. Elektrisk Bureaus avhengighet av morselskapets forskning og teknikk.
Verkstedklubben på EB i Oslo er den eldste i landet, stiftet allerede i 1896 under navnet ”Electron”. Fra det aktive faglige miljøet på EB kom flere av de første sentrale tillitsvalgte i Jern og Metallarbeiderforbundet. Klubben var tidlig ute også i andre saker. Bl.a. ble det tidlig opprettet bedriftsutvalg og verneutvalg, som i mangt dannet forbilde for ordninger som seinere kom i Hovedavtalen. Også en lokal avtale om gjennomføringen av arbeidsstudier ble retningsgivende for avtale mellom LO og NAF om dette. Produksjonsarbeiderne er organisert i Jern og Metall, funksjonærer i Handel og Kontor og Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer, samt i gule forbund. De fire verkstedklubbene innen moderbedriften EB har en fellestillitsmann på heltid og arrangerer årlig konferanser. Et samarbeidsforum for alle ansatte, organisert i LOforbund og utafor, er dannet. En egen avtale for EB gir bl.a. bedre ordninger m.h.t. fridager enn standardoverenskomsten til Jern og Metall.

D. T.



Elektronikk
Elektronikk er den del av fysikken som omhandler elektrisk ledning i vakuum, i gasser eller halvledere. Anvendelse av elektronikk er først og fremst basert på bruk av elektronrør (f. eks. radiorør) og halvledere (f.eks. transistor). Elektronikken har vært grunnlaget for utvikling av felter som radio, fjernsyn, EDB, områder finnen måleteknikk. I næringslivet er det deler av den elektrotekniske industrien som produserer elektronisk utstyr.

O. S.



Elektronikkindustrien
Elektronikkindustrien kan deles i fire hovedproduktområder:
    - Profesjonell elektronikk (telekommunikasjonsutstyr, datamaskiner, regulerings og kontrollutstyr, måleinstrumenter, medisinske instrumenter, militært utstyr o.l.)
    - Forbrukerelektronikk (radio, TV, musikkanlegg, lommeregnere o.l.)
    - Elektroniske komponenter (deler som går inn i elektronikkprodukter som datamaskiner, lommeregnere o.l.)
    - Programvarer. (Datamaskinprogrammer, prosedyrer og regler for drift og vedlikehold av datasystemer (se art. EDB).

Norsk elektronikkindustri hadde i 1973 en omsetning på 1,5 milliarder kroner hvorav 67 % var profesjonell elektronikk og 31 % forbrukerelektronikk. I 1974 var det sysselsatt 12 000 personer i denne bransjen hvorav 3 900 var kvinner, noe som er høyere enn gjennomsnittet for industrien. Av kvinnene er 80 % ufaglærte mot 35 % av mennene. Fra 1968 til 1974 økte sysselsettingen i elektronikkindustrien med 6 % pr. år. Til sammenligning var den gjennomsnittlige veksten i industrien som helhet 0,5 % pr. år. Elektronikkbransjen er en av de få konkurranseutsatte bransjer hvor sysselsettingen fortsatt forventes å øke.
Elektronikkindustrien er sterkt konsentrert til Oslo og det sentrale østlandsområdet. Målt etter sysselsetting er 60 % av industrien lokalisert til Oslo og 80 % til det sentrale østlandsområdet. Lokaliseringen er fra industriens side begrunnet med behovet for nærbet til markeder og forskningsmiljøer. Det har skjedd en viss desentralisering av elektronikkindustrien, med dette gjelder vesentlig enklere montasjeproduksjon.
De seks største bedriftene i bransjen står for 75 % av sysselsettingen og om lag 80 % av omletningen. Det er Tandberg, Standard Telefon og Kabelfabrikk, Elektrisk Bureau, Kongsberg Våpenfabrikk, Norsk Philips og Siemens. 35 % av bransjens aksjekapital er på utenlandske hender og 4 av de største bedriftene, Standard, EB, Philips og Siemens er dominert av utenlandske interesser. Internasjonale konserver har dessuten betydelig innflytelse over norsk elektronikkandustri gjennom sin teknologiske dominans. En ikke ubetydelig del av produksjonen av elektroniske maskiner og utstyr i norskeide bedrifter foregår nemlig på lisenser eller tekniske informasjoner kjøpt av utenlandske konserner.
Innenfor elektronikkindustrien finner vi noen av de største konserner i verdensmålestokk. De største og mest kjent er IBM, ITT, Philips, AEG Telefunken og Siemens.

Økonomi og marked
Elektronikkindustrien er en arbeidsintensiv bransje, dvs. lønnskostnadene utgjør en relativt stor andel (55 %) av verdiskapinga i bedriften. Øking av lønnskostnadene (lønn pluss sosiale utgifter) fører således til rasjonaliseringspress. En betydelig del av investeringene går derfor til å erstatte arbeidskraft med maskiner, spesielt innenfor forbrukerelektronikksektoren.
Verdiskapinga pr. sysselsatt er betydelig høyere i elektronikkbransjen enn gjennomsnittet for norsk industri. Elektronikkbransjen er miljøvennlig og er lite råvare og energikrevende. Arbeidsplassen karakteriseres videre av et bedre fysisk arbeidsmiljø og høyere lønnsnivå sammenlignet med norsk industri generelt. Det er betydelige stordriftsfordeler ved elektronikkproduksjon. Store produksjonsenheter krever store markeder.
I verdensmålestokk er norsk elektronikkindustri ubetydelig. Alle førende industriland kjennetegnes ved at de har betydelige hjemmemarkeder. De baserer ca. 75 % av sin elektronikkproduksjon på hjemmemarkedet, og får derved mulighet til å bygge opp en betydelig kapasitet og slagkraft innenlands som er utgangspunkt for satsing på andre markeder. Karakteristisk for Norge og andre små industrinasjoner er at elektronikkindustriens eksportandel er vesentlig høyere, da hjemmemarkedet ikke er tilstrekkelig stort til å bygge opp den nødvendige kapasitet og kompetanse. Den norske elektronikkindustri må således være konkurransedyktig på verdensmarkedet.
Den norske sjølforsyning finnen elektronikk er lav, både når det gjelder den norske andelen av innsatsvarer til elektronikkproduksjonen (30 %) og den norske andelen av markedet for ferdigprodukter (37 %). Det norske markedet øker raskere enn norsk elektronikkproduksjon, slik at utenlandske bedrifter får stadig økt innpass i Norge.
Konkurranseforholdene varierer nos innenfor de ulike deler av bransjen. Innen forbrukerelektronikk har vi en norsk bedrift, Tandberg, med en markedsandel i Norge på 2025 %. Tandberg bygger en vesentlig del av sin virksomhet på eksport. ”Tandbergkrisa” med nedlegginga av 1.5002.000 arbeidsplasser i 1977-78, viser utviklinga mot masseproduksjon og automatisering av produksjonsprosessen. Forbrukerelektronikkbransjen utvikler seg mot en kapitalintensiv bransje.
Profesjonell elektronikk utgjør i dag den betydeligste del av norsk elektronikkproduksjon og andelen antas å øke til 75 % i 1980. Bl.a. er produksjonen av norske datamaskiner økende. Norsk elektronikkindustri burde ha spesielle forutsetninger finnen skipsfarts og oljesektoren. Norske bedrifter som ekspanderer raskt er Norsk Data, Mycron og Kongsberg Våpenfabrikk. Store markeder og masseproduksjon er Ikke i samme grad en forutsetning for en konkurransedyktig industri som for forbrukerelektronikkproduksjon. Denne del av bransjen krever i stor utstrekning arbeidskraft med teoretisk utdannelse og teknisk kunnskap. Det er etablert et nært samarbeid mellom bedriftens og forskningsinstitusjonene på dette feltet.
Utviklinga innenfor komponent elektronikk (transistorer o.l.) har gått i retning av at komponentene utgjør en stadig større del av sluttproduktet. Et typisk eksempel er lommekalkulatoren hvor hele elektronikken utgjøres av en eneste integrert krets. Komponentproduksjonen blir derfor en stadig viktigere del av elektronikkproduksjonen. Det er grunn til å anta at Norge fortsatt må importere det meste av de komponentene vi trenger. Det er imidlertid de senere år vokst fram en mindre norsk komponentindustri.

Nøkkelindustri
Elektronikkindustrien regnes som en hovedpliar i den framtidige industriutviklinga. Det sies at elektroniseringa går gjennom industrien i dag på samme måte som mekaniseringa gjorde det for omkring hundre år siden.
I industrilandene er elektronikkindustrien særlig betydningsfull og en av de få bransjer i rask vekst. Et velutviklet og allsidig elektronisk industrimiljø regnes som en nødvendig forutsetning i arbeidet med å gjøre den enkelte bedrift og industrigrein mer rasjonell og dermed konkurransedyktig, spesielt overfor land med lave arbeidslønninger.
Elektronikk erstatter mennesker i produksjonen ved automatisering og elektronisk overvåking av prosesser og operasjoner. Elektronisk utstyr blir også tatt i bruk for å oppnå bedre produksjonsplanlegging og materialutnyttelse og høgere produktkvalitet.
Videre nyttes elektronikk (EDB) i økende grad i administrativ og tjenesteytende virksomhet som i offentlig forvaltning, bank o.l. Datamaskinen er det mest revolusjonerende produkt elektronikkindustrien har frambrakt. Dette har muliggjort omfattende rasjonalisering av kontorarbeidsplasser, om ikke av tilsvarende omfang som finnen industrien.
I framtida er det sannsynlig at mikroprosessoren (datamaskinkapasitet på størrelse med en fingernegl) vil kunne brukes til å styre stadig flere maskiner og operasjoner. Datateknologi vil overta stadig mer av arbeidet innenfor servicenæringene.
Elektronikkindustrien er av avgjørende militærstrategisk betydning for stormaktens. Det er innenfor denne industrigreinen at en finner det moderne industrisamfunnets våpensmier. Elektronisk teknologi sammen med atomteknologien, har revolusjonert våpenutviklinga og har gjort stormaktens overlegne som våpenprodusenter. Elektronikk utgjør hoveddelen av rakettvåpensystemene med atomladninger rettet inn mot fjerntliggende mål. Andre viktige produkter er sinnrike anlegg og instrumenter for fjernovervåking av strategiske mål og varsling av militær aktivitet.
De større internasjonale konsern er gjennom offentlige utviklingskontrakter og våpenproduksjon knyttet til militærapparatet og avhengig av den militære opptrappinga. Stadige utviklingskontrakter, i første rekke finnen våpenproduksjon og romfart, fører til at konsernene er garanten videre ekspansjon og profitt på forhånd, finansieringa og risikoen er overtatt av staten.

Det offentliges rolle
Det offentlige spiller en sentral rolle i forholdet til elektronikkindustrien på flere måter, både som bruker, eier, forskning, finansieringskilde. Elektronikkindustrien mottar årlig betydelig støtte fra det offentlige i form av tilskott, lån og garantier til investeringer, rasjonalisering, eksportfremmende tiltak og til forskning og utvikling.
Offentlige virksomheter, i første rekke Televerket, Forsvaret og NSB, avtar ca. 70 % av den norske industriens omsetning på hjemmemarkedet. På tross av dette begunstiger offentlige innkjøp i Norge landets egen industri i langt mindre grad enn hva som er vanlig internasjonalt.
De statlige eierinteresser i denne industrien er blitt utvidet den siste tida. Det statseide selskapet Kongsberg Våpenfabrikk er en nøkkelbedrift både i produksjonssammenheng og i utbygginga og koordineringa av de stadige eierinteressene.
I motsetning til de store internasjonale konsernene som har store ressurser til forskning, er norske elektronikkbedrifter sterkt avhengig av offentlig støtte til egen forskning og av de offentlige forskningsinstituttene. Norske bedrifter blir heller ikke subsidiers i samme grad som større internasjonale konserner gjennom de statlige utviklingskontraktene.
Den sveitsiske urindustrien kan tjene som eksempel på at det kan være skjebnesvangert å ligge etter andre land innenfor elektronisk forskning. Utviklinga av det elektroniske uret (digitaluret) førte til at Sveits mistet sitt hegemoni til Japan og USA. Landet har imidlertid maktet å ta igjen noe av det forsømte ved kjøp av forskningsresultater. Eksemplet viser også at små land blir teknologisk avhengige av store land fordi de ikke kan sette inn nok ressurser til forskning.
Det sterke innslaget av utenlandske interesser i elektronikkindustrien i Norge vanskeliggjør arbeidet med å skape en sjølstendig norsk industri i denne bransjen.
I de ulike former for offentlig engasjement ligger gode muligheter for å styre utviklinga i elektronikkindustrien. Myndighetene har ikke vært villig til å bruke disse styringsinstrumentene aktivt og målrettet. Dersom intensjonen om å utvikle en sjølstendig norskeid elektronikkindustri skal kunne oppfylles, kreves det en langt sterkere offentlig styring og overtakelse av de utenlandske eierinteressene. Det er videre viktig at arbeiderklassen får økt innflytelse over utviklinga i bransjen, særlig over rasjonaliseringa av produksjonsprosessen.

H. Skj.

Se også: Elektrisk Bureau, IBM, ITT, Kongsberg Våpenfabrikk, Siemens.

Elektronisk Databehandling
Se EDB.


Elektronisk imperialisme
I den elektroniske industri i USA kom det i løpet av 1960-årene til fusjoner som i større målestokk enn før satte de store selskapene i stand til å produbåde ”hardware” (utstyr) og ”software” (pro finnen en organisasjon. Eksport av elektroutstyr til LatinAmerika eller Afrika følges i dag av tilbud om undervisnings og underholdtilpasset utstyret, som leveres til diskriminerende priser, dvs. til dumpingpriser i u- og til kostpris i i-land. Ved å kople seg til programproduksjonen har utstyrsfabrikantene lagt grunn for et bytte av klassisk imperialistisk mønster: Elektroniske installasjoner byttes mot uvitenhet eller informasjonsbehov, som igjen er en ”råvare” for undervisningsindustrien som eies av hardwareprodusenter som Hughes Aircraft (sate, Rank Xerox eller ITT (se art. ITT, Xerox). Kretsløpet i den elektroniske industrien fører videre til en stadig lettere sammenveving mellom de rene kunnskapsforetak, f.eks. bokforlagene, og elektronisk forskning og utvikling innenfor de stoselskapenes rammer, en utvikling som også synes å være en parallell til mønsteret i den klassimperialismen.

H. F. D.



Elektro Union
Data for 1976:
Hovedkontor: Bergen
Hovedaksjonær: Forsikringsselskapet Vesta ca. 80 % ved AS Investa.
Styreformann: Einar Falck
Adm. der.: Oscar A. Munck
Antall ansatte: 3 485
Antall aksjer: 30 000
Antall aksjonærer: 2
Omletning: 668 472 000 kroner
Rang: nr. 20
Bransje: Elektroteknisk
Eksportandel: 18,9 %
Egenkapital: 27 332 000 kroner
Totalkapital: 626 913 000 kroner
Egenkapital pr. ansats: 7 840 kroner
Totalkapital pr. ansatt: 179 889 kroner
Hovedbankforbindelse: Bergen Bank
Interesser, datterselskaper: EGA AS, Oslo og Bergen. AS National Industri, Drammen, Sarpsborg og Steinkjer. Elektro Union Offshore AS, Bergen

Norsk konsern. Opprinnelsen til konsernet er Bergens Telefonkompagni. I 1947 ble dette foretak innløst av Staten ved Televerket. Som erstatning ble det gitt aksjer i de beslaglagte tyske foretak AEG, Siemens og Telefunken. Disse ble omdøpt til henholdsvis EGA, Proton og NERA, og selve Telefonkompagniet skiftet navn til Bergen Industriinvestering. I forbindelse med en større omorganisering i 70-åra skiftet Bergen IndustriInvestering navn til Elektro Union og ble et rent holdingselskap.
Konsernet har et meget vidt spekter av produkter innenfor elektroteknikken, fra transformatorer, styre og kontrollanlegg, frysebokser til mikrobølgeutstyr og grammofonplater. Konsernet har fabrikker på en rekkesteder i Norge og er aktivt med i petroleumsutvinning både med konsulenttjenester og elektrotekniske komponenter.
Staten eier 20 % av aksjekapitalen. Konsernet samarbeider både med Elektrisk Bureau, Kongsberg Våpenfabrikk og Tandberg. De ansatte er organisert i flere forbund. De som er i Norsk Jern og Metallarbeiderforbund (bl.a. Nationalbedriftene), har feltes tillitsmann. Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund organiserer bl.a. EGA og AC-Elektro. Funksjonærene står i Handel og Kontor og det ”gule” NITG. Det er opprettet et tillitsmannsutvalg for konsernet, som bl.a. arbeider med å få til en felkonsernavtale.

D. T.


Elev
En elev er en person som mottar undervisning i skole eller hos lærer. I takt med utbygginga av det offentlige, obligatoriske skoleverk har antall elever vokst kraftig og utgjør etter hvert ei stor sosial gruppe. I 1977-78 var det 595 000 elever i den norske grunnskolen.
Som sosial gruppe har elevene en rekke feltes kjennetegn og holdninger, prega av deres særegne sosiale situasjon. Ei gruppe som mer enn noen annen er - undervegs. På et vis er de avsondret fra det virkelige liv, på veg til, under forberedelse til sjøl å få ta del i det egentlige liv, som tar til når elevtilværelsen opphører.
Fellestrekkene er likevel på langt nær så sterke at en med noen rimelighet kan snakke om at de utgjør noen felles sosial klasse. Elevene i grunnskolen rekrutteres fra forskjellige samfunnsklasser, og de er rekrutter til høyst forskjellige posisjoner i den samfunnsmessige arbeidsdelinga. Dette forhold setter på en grunnleggende måle lift preg på skolens undervisning.
Elevene inngår gjennom undervisninga i en sosialiseringsprosess. Familien ivaretar det som kalles primærsosialiseringa, dvs. barnas utvikling fra biologisk vesen til sosialt individ, mens det er vanlig å betrakte det som skjer i skolen som en sekundær sosialiseringsprosess. Skolen skal som offentlig institusjon formidle kunnskaper, ferdigheter og verdier som gjør at elevene kan fungere i samfunnet. De skal bli ”gagnlege og sjølvstendige” samfunnsmedlemmer. I et avansert kapitalistisk industrisamfunn betyr det at elevene må tilegne seg kvalifikasjoner som opprettholder lønnsarbeidet og at de kan fungere som samfunnsborgere innafor dette samfunnets rammer.
For å ivareta denne oppgava trenger skolen et sett av virkemidler. Tre av de viktigste er: Den har et budskap (skolens innhold), budskapet må formidles gjennom en autoritet (læreren) og formidlinga må skje innafor bestemte rammer (skoleklassen).
Undervisningsprosessens viktigste formål er læring. Hva er det elevene lærer i skolen? Ved første øyekast et enkelt spørsmål. Læreplanen gir svaret: Algebra og geometri i matematikktiurene, språkhistorie og grammatikk i norskfaget og bibelhistorie, Luther og salmesang i kristendomkunnskap.
Ja, de lærer dette (mer eller mindre) men også mye annet som ikke er kommet med i skolens målformuleringer. Elevene lærer at arbeidsdagen er oppstykket i flere mindre økter og fylt opp med kunnskapsbrokker uten noen indre sammenheng. De lærer at de bør sine stille og ikke snakke før de blir spurt. Og at å spørre kameraten som sitter like ved (det de voksne kaner samarbeid) er fusk! Foreldrenes og bomiljøets språk er for mange ikke lenger gyldig, en lærdom mange må slite med resten av livet. Konkurranse er ikke bare tillatt, den oppmuntres daglig. Elevene lærer at en ulik fordeling av goder og belønning (karakterer) er rettferdig (se art. Evaluering). Dette er noe av det som av og til betegnes som ”skolens skjulte læreplan” og som så og si setter seg ubemerket gjennom bak lærernes og elevenes rygg.
Læreren har ivaretatt kunnskapsformidlinga og representerer en personlig, direkte autoritet overfor elevene. Den direkte tvangen, disiplinen, elevene var underlagt, blei personifisert i læreren. Og ofte var han autoritær. Nå bygges katetrene ned. En mer usynlig autoritet trer inn i stedet men de grunnleggende forhold i undervisningsprosessen forblir de samme. Undervisninga blir et spill der elevene utvikler strategier for å gi riktige svar på lærerens spørsmål, uten at de bryr seg om hva de svarer på.
Læreren henvender seg ikke bare til den enkelte elev i undervisninga, men i like stor grad til klassen som sådan. Elevkollektivet trer mellom læreren og den enkelte elev. Ofte kan elevene finne beskyttelse her mot skolens og lærerens krav, en solidaritet mellom elevene utvikles som mang en lærer har fått erfare at det ikke er noen spøk å komme på kant med.

Men elevkollektivet er heller ikke nådig med sine egne, kravene til den ”rette” oppførsel er streng, å bli utstøtt her kan være det verste som kan skje en elev i skolen. Så spørsmålet om å lykkes blant sine medelever er i høyeste grad med på å bestemme om elevtilværelsen skal bli en lykke eller ulykke.

J. H. L.

Se også: Disiplin, Lærer, Utdanning, Skoleverket.
Litteratur: KRUT l: Vad lär man sig egentligen i skolan? S. Mellin-Olsen: Læring som sosial prosess, Oslo 1977.

Elevråd
Elevråd, organ for trening av skoleelever i det borgerlige demokratis formelle regler.
Det første elevråd i Norge blei starta ved Nissens pikeskole i 1919, etter initiativ fra skolens rektor Christen Mellbye. Motivene bak var tvetydige. På den ene sida ønsket en større selvtukt og ansvarsfølelse blant elevene, men samtidig begynte også ideer om større elevaktivitet og innflytelse å gjøre seg gjeldende.
Interessen for elevrådstanken har gått i bølger, med en topp i begynnelsen av 1920-åra, en rett etter andre verdenskrig og med en særlig sterk interesse i 60-åra.
Elevrådene blei lovfesta for realskoler og gymnas i 1964 og for grunnskolens ungdomstrinn i 1969. Elevrådene bygger på representasjon fra hver klasse ved skolen, ved at hver klasse velger sin representant.
Lovfestinga av elevrådene må sees på bakgrunn av den relativt sterke elevbevegelsen på 60-tallet med krav om større elevinnflytelse. Men erfaringene har vist at elevrådene stort sett har blitt uten innflytelse, opptatt med å organisere mjølkesalg og liknende servicetiltak for elevene.

J. H. L.

Litteratur: B. Hareide: De første elevrådene i Norge, Oslo 1972. Tidsskriftet Demokrati i skolen, nr. 1, 1970.

Elf-Aquitaine
Data for 1975:
Omsetning: $ 6,841 milliarder
Overskudd: $ 334 millioner
Hovedaksjonær: Den franske stat (100 %)
Hovedkontor: Paris
Engasjement i Norge: Kontinentalsokkelen, Ekofisk. Ingen markedsføring i Norge
Tilgang på egen råolje: 22,5 millioner tonn, mest i Nord og VestAfrika (Gabon)
Gassinteresser: Omsatt 10 milliarder m³, nesten bare i Frankrike (Lacq, m.ll.)
Viktige markeder: Frankrike, Belgia
Egenfinansiering: 50,1 %
Interesse i andre energikilder: ikke kjent

Elf-Aquitaine er et fransk statlig oljeselskap. Selskapet ble opprettet 1945 som Bureau de Recherche Petroliere, BRP, for særlig å ivareta den franske stats oljeinteresser i koloniene, først og fremst i Afrika. I 1958 fant BRP olje i Algerie. I 1964 ble BRP reorganisert i ElfAquitaine. Selskapet er organisert som et holdingsselskap, som eies 100 prosent av den franske stat. Etter en ny reorganisering 1976 er private interesser kommet sterkere inn i distribusjon og raffinering. I 1974 ble styringsproblemer med statlige oljeselskap sterkt understreket av en parlamentarisk undersøkelseskommisjon. Bl.a. ble det påpekt at Elfs innflytelse i industridepartementet var påfallende, og at det var et åpent spørsmål om hvem som styrte hvem. Videre ble det påpekt at de statlige oljeselskap på mange måter var gått i bresjen for kartelldannelser på oljemarkedet og for opphevelse av priskonkurransen. Elf har ca. 25 prosent av det franske oljemarked, som forøvrig er underlagt streng statlig regulering.

Ø. No


Elfenbeinskysten
Hovedstad: Abidjan
Sjølstendighet: 1960 (Frankrike)
Politisk system: Ettpartisystem
Største språkgruppe: Mossi 30,2
Flateinnhold: 322 463 km²
Folkemengde i 1973:4 641 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 2,5 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 511 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 4,6 %
Inflasjonsrate i 1975: 11,6 %
Sysselsatte i primærnæring: 86,4 %
Sysselsatte i Industri: 2,3 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 11,3 %
Yrkesaktivitet: 57,2 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 50,2 %
Eksportensidighet: Kaffe, kakao 47,0 %
Viktigste handelspartner: 1974 i-land 77,0 %
Engergibruk pr. innb.: Meget lav 368 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 5,6
Lese og skrivekyndighet: 20 %
Dagsaviser, opplag pr. 1 000 innb., 1972: 10
Militærutgifter pr. innb., 1973: 4,72
Tilslutning til mllitærallianse: Frankrike