NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Ekspeditrise

Ekspeditrise, butikkselger, ”butikkdame”, av latin ekspedere: utføre, gjøre ferdig, er det største kvinneyrket i Norge. I 1970 var det vel 50 000 ekspeditriser og vel 20 000 ekspeditører. Varehandelen er kjønnssegregert, dvs. menn selger sjelden samme varer som kvinner. Kvinner selger særlig mat (69 % kvinner), klær til kvinner og barn, kosmetikk, gullsmedvarer og kjøkkenutstyr.

Menn selger jern og fargevarer, sportsutstyr og biler. Selv i kvinnebransjer er ofte menn sjefer. Av ekspeditører var 71 % kvinner, av butikksjefer 17 % og av butikkeiere 23 % kvinner i 1970. Kvinner blir sjefer over tidligere kolleger, menn kommer utenfra og får lettere autoritet.

Kvinnene utgjorde 37 % av alle ekspeditører allerede i 1890, 69 % i 1920 og 70 % i 1970. Det har altså ikke blitt noe mer kvinneyrke siden 1920. Etter 1950 har stadig flere butikker innført selvbetjening. I 1970 var det vesten 3.000 ”kassadamer”, der 95 % var kvinner. Rasjonalisering i store butikker har ført til færre heltidsansatte, flere deltidsansatte og ekstrahjelp. I 1960 arbeidet bare 17 % av ekspeditrisene på deltid, i 1975 50 % (se art. Deltidsarbeid).

Selv med deltid, arbeider få småbarnsmødre i butikk. I 1975 var hele 59 % av de deltidsansatte kvinner. Ved svangerskap sier de fleste ekspeditriser opp og får eventuelt tilbake jobben etter noen år. Av et utvalg ansatte kvinner i dagligvare og klesbutikker hadde 27 % vært hjemmeværende husmor i mer enn l0år, 19 % i 6l0 år, 9 % i 25 år og l % i under 1 år. Som forbrukere vedlikeholder kvinner varekunnskapen.
Kampen mot de gifte kvinnene 1920-1940 Gifte kvinner har tatt seg jobb i butikk når barna ”blir store” først etter 1950. Tidligere var det få voksne ekspeditriser, og bare noen få prosent var gift. Allikevel vedtok Manufakturfunksjonærenes Forening i 1926 enstemmig en resolusjon om å ”begrense de gifte kvinnenes konkurranse på arbeidsmarkedet”. Etter hvert ble tidene bedre, og fagbevegelsen endret syn etter press fra kvinnene. Handel og Kontor vedtok i 1937 at forbundet ikke godkjente oppsigelse på grunn av inngått ekteskap, det var ikke saklig grunn etter Arbeidervernloven av 1936. Men samme år ble en kvinne som giftet seg, oppsagt av Oslo Samvirkelag. Kvinnen vant rettssaken, også i Høyesterett, og fikk tusen kroner i erstatning for usaklig oppsigelse men hun fikk ikke tilbake jobben sin.

Fysisk arbeidsmiljø og helseplager

Norsk Produktivitetsinstitutt (NPI) undersøkte i 1976 arbeidsmiljøet i dagligvarebutikker og klesbutikker. Bortimot halvparten av de ansatte klaget over tunge løft og temperaturer (for varmt/for kaldt/skifte). Mer enn en tredjedel var utsatt for mangler ved spiserom, dårlig luft/trekk, trange, uhensiktsmessige lokaler, mangler ved personalrom/garderober. Mindre hyppig var klager ved sanitære forhold, støy/musikk og dårlig belysning. I dagligvarebutikkene var flere plaget av glatte, barde gulv og av farlige maskiner/utstyr. I klesbutikkene var opp mot halvparten plaget av statisk elektrisitet. Dårlige personalrom og trange butikklokaler finnes særlig i butikker med under fem ansatte, som sysselsetter nesten halvparten av de ansatte i de fleste bransjene i varehandelen. Opp imot en tredjedel manglet spiserom, og rundt en tidel manglet garderobe, vask og noen til og med toalett. Tempo, ujevn arbeidsbelastning og underbemanning var plager for omkring en fjerdedel.

Butikk er ingen ”farlig arbeidsplass” som en kjemisk fabrikk eller byggeplass, men mange butikkansatte får belastningssykdommer. Særlig kassadamer og ekspeditriser som far tunge løft i trange lokaler, får smerter i ryggen, nakken, skuldre og armer. Omkring en fjerdedel av de som ble undersøkt hadde fått fysikalsk behandling o.l. for slike smerter. Ellers forekommer smerter i beina og føttene, hodepine, allergi og fordøyelsesbesvær. To femdeler var av og til og en femdel alltid så trette at de ikke orket å gjøre noe etter jobben unntatt eventuelt husarbeid. Dette gjaldt kvinnene mer enn mennene; mennene var oftere sjefer. Trettheten hindrer aktivitet i fagforeningen og andre organisasjoner.

Forholdet til kundene Selv om ekspeditriser er underordnede, kan de være nokså selvstendige overfor kunden. Vi kan si de er ”lavstatusautonome”. Ekspeditriser representerer butikken overfor kundene og har ansvar for det. Samtidig har de ofte liten innflytelse innad, på hvilke varer som skal selges o.l. Når ekspeditriser liker yrket sitt, selv med lav lønn og lang arbeidsdag, legger de vekt på å ”ha kontakt med folk”. I kundekontakten har de samme gleder og problemer som serveringsdamer, flyvertinner, sykepleiersker og andre i serviceyrker (se art. Flyvertinne, Sykepleier). Serviceprinsippet forbyr å uttrykke aggresjon mot kunder. Slik er også kvinner oppdratt. Noen ekspeditriser gråter eller beklager seg til kolleger etterpå, andre får støtte fra kolleger og sjef mot kunden. Vanskelige kvinnelige kunder prøver å definere ekspeditrisen som Tjenestejente, men hun ønsker å være Veileder/Ekspert. Hvis ekspeditrise og kunde har samme sosiale bakgrunn, kan ekspeditrisen være Venninne overfor kunden, særlig en fast kunde. Også i privatlivet skal venninner veilede hverandre ved innkjøp. Venninne er en avgrenset solidaritet, ikke som kvinnebevegelsens ”søsterskap”. Allikevel er det et viktig kvinnetilkvinne forhold, både privat og i arbeidslivet overfor kolleger og kunder/gjester. God service kan defineres som ”å gjøre upersonlige relasjoner personlige”. Det er kvinner opplært til, og det krever tid for kundekontakten. Rasjonalisering og selvvalg gjør det vanskeligere å yte god service.

Ekspeditriser kan ivareta butikkens interesser (selge mest mulig, anbefale dyreste vare) eller kundens interesser (fraråde kjøp av dårlige varer, henvise til andre butikker). Med de nye EDBkassene kan ledelsen lett få individuell salgsstatistikk. Bonuslønn er ikke vanlig for ekspeditriser, men den som selger mye kan få personlige lønnstillegg.

Med innføring av selvvalg er butikktyverier blitt en belastning for ekspeditrisene. De må mistenke kunder, og de blir selv overvåket med vakter og veskekontroll i de større butikkene. En annen belastning for kvinner i serviceyrker er å skulle gjøre hardt manuelt arbeid og samtidig skulle se ut som en ”dame” i klær og sminke. Ekspeditriser må klatre, bøye seg og ofte utføre lagerarbeid. Først i 1970-årene har kvinner tilkjempet seg retten til å bruke langbukser på arbeidsplassen.

Arbeiderklasse eller middelklasse? Ekspeditrisene er lavere funksjonærer, lønnsarbeidere. De kan selv oppfatte seg som en del av arbeiderklassen eller middelklassen, avhengig av egen klassebakgrunn og butikkens kundekrets. I 1960 var 60 % av de gifte ekspeditrisenes ektemenn i arbeideryrker. 8 % hadde kontorarbeid og 20 % salgsarbeid. Bare 15 % tilhørte høyere middelklasse eller borgerskapet. Ekspeditrise er ikke noe typisk middelklasseyrke fordi det ikke kreves formell utdanning. Bare 27 % hadde realskole og 2 % gymnas blant et utvalg ansatte i klesbutikker (NPI). Bare 33 % hadde yrkesskole for handel og kontorhandelsskole.

Kvinnelønn Eierne i varehandelen har alltid gitt sine ansatte lave lønner. I tillegg har kvinnene fått mindre enn mennene, både blant underordnede og sjefer. I 1916 ble to ekspeditriser anmeldt av arbeidsgiveren for tyveri. Under rettssaken kom det fram at de fikk så dårlig lønn at de måtte stjele for å overleve. Saken ble tatt opp i Stortinget, og i 1918 ble det innført minstelønn som ikke ble fulgt av arbeids Likelønn ble først innført i tariffavtalene i 1965. Men utjevningen mellom kvinnelønner og mannslønner har gått langsomt. I 1957 tjente ekgjennomsnittlig bare 71 % av ekspeditølønn og i 1977 83 %. Kvinner tjener mindre enn menn i samme alder ansatt i samme bransje. Tariffavtalene gir minstelønnssatser. Mennene får mer ved personlige lønnstillegg i butikkene (se art. Lavtlønnsyrke).

E. B.

Se også: Detaljhandel, Handel og Kontor i Norge, Varehandel.

Ekspertise

Ekspertise kjem av latin: ”expertus”; erfaren, sakkyndig.

Ein person kan bli ekspert på noko ut frå yrkes- og livserfaring eller ut frå utdanning. I høgt utvikla samfunn med sterk arbeidsdeling er ekspertisen i stor monn danna ved teoretisk og praktisk spesialopplæring i bestemte utdanningsinstitusjonar. Ettersom kvar vitskap gir tilgang til sakene ut frå sine spesielle begrep og metodar, vil ekspertisen vere ein delekspertise: Dei begrepsmessige og metodiske føresetnadene i den vitskapen ein person er skolert i, set grensene for ekspertisen hans. Ein bestemt type økonom og ein bestemt type økolog kan vere ekspertar på same sak, f.eks. vassdragsutbygging på Hardangervidda, men ut frå ulik vitskapleg tilgang til saka. Som ekspertar ”ser” del ikkje det same noko som kan skape kommunikasjonsproblem mellom ulike typar ekspertar.

Ein viktig del av ekspertisen seier noko om kva for middel som fører til eit eller anna mål. Når det f.eks. er bestemt at det skal byggast ein veg på ein bestemt stad, kan vegingeniørar greie ut om ulike byggemåtar og byggematerialar. Både under planlegging, med avveging av ulike alternative middel, og ved gjennomføring av eit prosjekt vil slik ”middelekspertise” med fordel kunne nyttast.

Denne middelekspertisen blir ofte oppfatta som upolitisk: Han hjelper oss med midla, mens det er folket, gjennom sine valde representantar, som bestemmer måla. Dette samsvarar med læra om skiljet mellom er og bør. Ekspertane finn ut kva som er (kva for middel som på ulike måtar fører til målet), og folket, ved politikarane, bestemmer kva som bør vere.

Eit slikt skilje mellom politikk og ekspertise kan vere viktig. Somme vil endatil sjå dette som eit forsvar for folkestyret: Ekspertane fortel oss om korleis saker er og om kva for middel som trengst for å nå visse mål. Men når det gjeld del grunnleggande måla om kva vi vil med samfunnet og livet vårt er ingen meir ekspert enn andre.

Det som ein viss økonomisk ekspertise seier om ei skolesentralisering, er sant (dersom granskinga er vellykka). Men ein sosiologisk ekspertise vil bringe fram andre sider ved same sak. Ulik ekspertise seier noko sant om saka, men kvar ut frå sitt perspektiv. Dersom del politiske organ skal ta fornuftig stilling til ei sak som er utgreidd av ekspertar, er det derfor viktig at fleire typar ekspertar har fått omtale saka. Berre slik kan alle sider ved saka komme fram.

Men spørsmålet om kven som er ekspert på ei sak, kan by på problem. Dette spørsmålet får vi ikkje svar på ut frå perspektivet til del enkelte ekspertisane aleine. Men ut frå vår daglege kjennskap til saka, vil vi truleg ofte kunne tili samde om at eit visst sett av ekspertisar representerer ein for snever tilgang. Vi vil f.eks. kunne tili samde om at det ikkje er nok med økonomisk og juridisk ekspertise når kraftutbygginga i Jotunheimen skal utgreiast. Sosiologisk og økologisk ekspertise må også inn i utgreiingsarbeidet.

Det kan slik vere elt sakleg behov for å supplere den rådande ekspertisen. Vi kan i så måte tale om ein supplerande ekspertise: den ekspertise som i eit gitt tilfelle må komme i tillegg til den som alter etablert, men som det er påvist er ufullstendig.

I spørsmålet om kva for ekspertise som bør leggast til, spelar ulike interesser inn, både av økonomisk, politisk og prestisjemessig art: Det kan vere slik at den etablerte ekspertisen gir ein sakstilgang som mest tener del sterke i samfunnet. Supplering med ny ekspertise (t.d. om sosiale verknader av økonomiske disposisjonar) vil derfor kunne til eit stridsemne. Den etablerte ekspertisen vil i slike tilfelle ikkje berre gi ein rasjonelt sett utilstrekkeleg, men derigjennom også ein politisk fordreid sakstilgang. Derfor vil den supplerande ekspertisen stå fram som eit stridsemne, som ein motekspertise.

Så lenge ekspertisen i prinsippet er mangelfull, gir han ein utilstrekkelig tilgang til saka. Denne utilstrekkelege tilgangen kan vere til fordel for somme og til ulempe for andre. Ein etablert, prinsipielt mangelfull ekspertise blir ofte presentert for folk som om han gav den fulle tilgang til saka (gjerne i god tru frå ekspertane si side). Derfor vil han kunne verke undertrykkande på dei som er tente med ei utviding av perspektivet. I slike tilfelle vil ekspertisen ikkje vere politisk nøytral. Elt krav om slik motekspertise kan ikkje avvisast med fornuftige argument, ettersom poenget er å skaffe ein sakleg meir fullstendig tilgang til sakene.

I praksis vil det ikkje sjeldan vere slik at politiske organ står under tidspress og må gjere vedtak om ei sak som er utgreidd ved ein sakleg sett mangelfull ekspertise. Til overmål kan det hende at den mangelfulle ekspertisen berre har utgreidd eitt alternativ mellom fleire moglege (ut frå sitt prinsipielt mangelfulle perspektiv).

Motekspertise kan tili framstilt som ein ekspertise for svaktstilte grupper ein ekspertise som uttrykker deira syn på sakene. Dette kan skje ved ulike samarbeidsformer mellom ekspertar og interessentar, anten i tråd med eit friekspertsystem (jfr. friadvokat og ombodsmann) eller som ulike former for ”aksjonsforskning” der det inngår ei gjensidig bearbeiding av forståinga av situasjonen mellom ekspertar og interessentar.

G. S.

Sjå også: Aksjeforsikring.
Litteratur: G. Skirbekk: Distriktshøgskolar, motekspertise og populisme, Syn og Segn, 1969.

Eksponensiell vekst

Se Vekst.

Eksport

Eksport er det som et land utfører av varer. Begrepet brukes også i forbindelse med salg av tjenester, eller om investeringer (kapitaleksport) i utlandet.

Norge har en utpreget utadvendt økonomi og er derfor mer enn de fleste andre land avhengig av utviklingen i handels og valutapolitiske forhold. Særlig når det gjelder vareeksporten, er norsk økonomi sterkt avhengig av utviklingen i VestEuropa, som avtar mer enn 4/5 av alle de varer som utføres fra Norge. Utførsel av norske varer til utviklingslandene utgjør omtrent 1/10 av vareeksporten, mens USA og ØstEuropa spiller enda mindre rolle som marked for norske eksportvarer.

Gjennom deltakelse i samarbeidet i OECD (organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), GATT (alminnelig overenskomst om toll og utenrikshandel), EFTA (det europeiske frihandelsområdet) og i handelsavtalen med EF (det europeiske fellesskapet) har Norge forpliktet seg til å gjennomføre en omfattende liberalisering av den internasjonale handel (se art. EF, OECD). Disse forpliktelser går ut på at medlemslandene skal avstå fra å bruke handelshindringer som middel for å bedre betalingsbalansen.

Tradisjonell norsk eksport domineres av et forholdsvis lite antall varegrupper. De enkelte varegruppers andel av denne eksporten i 1976 var som følger: Fisk og fiskeprodukter 11 %, Treforedlingsprodukter 10 %, Ikke jernholdige metaller 16 %, Jern, stål og ferrolegeringer 10 %, Kjemiske produkter 9 %, Raffinerte mineraloljeprodukter 5 %, Tradisjonelle verkstedindustriprodukter (unntatt oljeplattformer og nye skip) 20 %, Annen tradisjonell vareeksport 19 %.

De tradisjonelle eksportvarer utgjorde i 1976 ca. 45 % av den totale eksport, Råolje og naturgris, nye skip og oljeplattformer samt ”secondhand” (brukte) skip utgjorde nær 20 % av den samlede eksport i 1976. Bruttofrakter, oljeboringstjenester og andre tjenester utgjorde vel 35 % av eksporten i 1976.

Sammensetningen av norsk eksport vil komme til å endre seg vesentlig i årene som kommer. Eksportverdien av oljeproduksjonen alene er beregnet til å ligge høyere enn verdien av den tradisjonelle eksporten i begynnelsen av 1980-årene.

Se også: Frihandel, Utenriksregnskap.

Ekspresjonisme

Ekspresjonisme (av latin ”exprimere”, uttrykke) er en nokså upresis betegnelse. Den brukes både om en retning innenfor litteratur (se art. Lukács) og inbildende kunst. Det er ekspresjonismen inbildekunsten som blir behandlet nedenfor. Her betegner den en teknikk der bildekunstens egne elementer form, farge, linjer og flater er tatt i bruk for å skape et sterkest mulig uttrykk. Betegnelsen er antakelig av fransk opprinnelse fra begynnelsen av vårt århundre, men ble ikke lansert i tilknytning til noen bestemt gruppe eller retning innen kunsten. Betydning fikk ordet først etter at det i 1911 ble brukt i en tysk utstillingskatalog som betegnelse på pariserskolens malere Georges Braque (1882-1963), Andre Deram (1880-1954), Othon Friesz (1879-1949), Raoul Dufy (1877-1953) og Pablo Picasso (1881-1973).

Etter hvert ble betegnelsen utvidet til også å gjelde kunstnere som var virksomme utenfor Paris og ble nærmest et sekkebegrep for all europeisk avantgardekunst, noe særlig tyskeren Herwart Walden var ansvarlig for. Med sikker sans for hva som kunne selges, utga han tidsskriftet Der Storm, drev kunstgalleriet med samme navn og arrangerte utstillinger i Tyskland og andre steder av moderne kunst som han lanserte som ekspresjonistisk. Hans propagandaapparat bidro mye til å gjøre både kunstnerne og betegnelsen kjent ”ekspresjonisme” ble av ham nærmest brukt som Der Storms varemerke. Andre prøvde å foreta en viss presisering og begrenset ekspresjonisme til å gjelde den moderne tyske kunst. I denne forbindelse ble gjerne det sterke følelsesuttrykk framhevet som typisk for tysk kunst overhodet. For å legalisere betegnelsen ble også tidligere tiders kunst trukket inn, og dette førte igjen til en viss omprioritering av kunsthistoriens mestere, slik at kunstnere som f.eks. Mathias Grunewald (ca. 14701528), El Greco (15411613) og Francisco Goya (17461828) nå ble sterkt framhevet. I den gotiske kunst fant man eksempel på tidlig ekspresjonisme, og det samme gjaldt de fleste former for såkalt ”primitiv” kunst ikke minst afrikansk kunst som var svært populær i første tiår av vårt århundre. Som direkte forløpere for den moderne ekspresjonisme regnes gjerne Vincent van Gogh (1853-0), James Ensor (1860-1949) og Edvard Munch (1863-1944). Felles for deres kunst er et sterkt følelsesladd innhold gjengitt i et forenklet formspråk og med en kraftig suggererende fargebruk. I stedet for den direkte sene, ytre virkelighet, prøvde de å gi et kunstnerisk uttrykk for sin egen, høyst subjektive opplevelse av denne virkeligheten. Dette gjelder i grunnen all kunst som med rimelighet kan kanes ekspresjonisme, og nettopp fordi kravet til det subjektive uttrykk står så sterkt, er det vanskelig å peke på klare, felles stiltrekk. Dette vanskeliggjøres også ved at ekspresjonisme først og fremst brukes av kunstformidlere som framhever denne nye kunsten som impresjonismens motpol, og ikke brukes av kunstnerne selv. I motsetning til den kubistiske og futuristiske manifestflora, fins det ingen egentlig ekspresjonistiske manifest eller programerklæringer.

Som ekspresjonister regnes vidt forskjellige kunstnere som f.eks. Paula Modersohn-Becker (1876-1907), Oskar Kokoschka (1886), Emil Nolde (1867-1956), Paul Klee (1879-1940), Lionel Feininger (1871-1956), foruten de kunstnere man finner tilsluttet gruppa Die Brücke som ble dannet i 1905 av Ernst-Ludwig Kirchner (1880-1938), Erich Heckel (1883-1970) og Karl SchmidtRottluff (1884), og de kunstnerne som i 1911 og 1912 deltok i Der Blaue Reiterutstillingene arrangert av Wassily Kandinsky (1866-1944) og Franz Marc (1880-1916). Kathe Kollwitz (1867-1945) regnes i likhet med Munch oftest som en av ekspresjonismens forløpere, men av og til også blant dens utøvere. Hennes fremragende illustrasjoner og grafiske blad står ikke tilbake for ekspresjonismen i uttrykkskraft, men i motsetning til sine noe yngre kolleger holder hun fast ved et overveiende realistisk formspråk.

Verdenskrigens utbrudd i 1914 førte til isolering av de modernistiske kunstnerne på nasjonalt grunnlag, slik at de franske kunstnerne hovedsaklig utviklet kubismen videre i nonfigurativ og dekorativ retning, italienerne konsentrerte seg mest om futurismen som etter hvert amok klart fascistiske trekk, og tyske kunstnere videreutviklet ekspresjonismen. I løpet av krigen og under Novemberrevolusjonen i Tyskland 1918, skjedde en klar politisering av deler av den tyske kunst. I Berlin seilte en av de tidligere Brückekunstnerne, Max Pechstein (1881-1955), en vesentlig rolle ved dannelsen av Die Novembergruppe høsten 1918, en sammenslutning av revolusjonære åndsarbeidere. I løpet av kort tid ble det dannet liknende grupper i andre tyske byer, og i 1919 dannet de sammen Arbeitsrat für Kunst. Av de ting som særlig opptok dem var kunstnernes stilling i samfunnet. I et sosialistisk manifest ”An alle Künstler” slås det fast at kunsten tilhører folket og skal være en del av deres liv. I et flygeblad uttaler Pechstein at kunsten som tidligere var en beskjeftigelse for overklassen, nå må gjøres til et offentlig anliggende. Det sosialistiske mellomspill i Tyskland ble imidlertid av kort varighet, og de radikale kunstnernes optimistiske toner forstummet. Men den tyske ekspresjonisme blomstret som aldri før, og tida rundt 1920 anses gjerne som dens høydepunkt. En viss trøtthet gjorde seg imidlertid allerede gjeldende, og en ny, saklig og nøktern realisme begynte å vokse fram. Innenfor denne retningen utviklet Otto Dix (1891-1969) og George Grosz (1893-1959) en krass og flengende kritisk realisme, som bygde videre på de positive erfaringer fra ekspresjonismen, uten å ta i bruk den tomme og overdrevne patos som skjemmet mye av dens seinere utvikling.

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 kom ekspresjonismen snart i vanry, og i 1937 ble den stemplet som ”entartet” og fjernet fra tyske museer og offentlige samlinger. Dette har på sett og vis bidratt til å gi ekspresjonismen et sterkere preg av politisk radikalisme enn det egentlig er dekning for. Innenfor ekspresjonismen finner man både fascistiske og sosialistiske tendenser. Den kraftige uttrykksformen gjorde imidlertid ekspresjonismen særlig velegnet til enkle og slående illustrasjoner, og i venstreorienterte tidsskrifter, politiske pamfletter, plakater o.l. finner vi tallrike eksempler på ekspresjonisme med et klart progressivt innhold.

G. W.

Se også: Bildende kunst, Kollwitz, Munch.
Litteratur: Ja. Stimmen des Arbeitsrates fur Kunst, Berlin 1919. W. Hausenstein: Über Expressionismus in der Maleres, Berlin 1919. B. S. Myers: Expressionism, London 1957. W. D. Dube: Expressionism, London 1972. L. Lang: Expressionistische Buchillustration in Deutschland, Leipzig 1975.

Ekspropriasjon

Ekspropriasjon er tvangsmessig avståelse av rettslig rådighet over ting. Vanligvis er det eiendomsrett som blir ekspropriert, men ekspropriasjon av mer begrensete rettigheter kan også forekomme. I praker det så å si utelukkende fast eiendom som eksproprieres.

Ekspropriasjon må ha hjemmel i lov. Slik hjemmel fins i en rekke lover, men de viktigste finner en i ekspropriasjonsloven av 23. oktober 1959 (lov om oreigning av fast eigedom). Etter norsk lovgivning kan ekspropriasjon bare skje til de bestemte formål som loven nevner. Vanligvis skjer ekspropriasjon bare til fordel for det offentlige, men i visse tilfelle kan også private ekspropriere med tillatelse fra det offentlige.

Som ekspropriasjon regnes vanligvis ikke lovgivning som innskrenker rådigheten for eier eller bruker av en eiendom. Slik lovgivning representerer en regulering av det nærmere innhold av eiendomsretten og ikke noen avståelse av denne til fordel for andre formål. Dette er bl.a. fastslått i en høyesterettsdom fra 1970, som omhandlet et byggeforbud i strandbeltet etter strandloven.

Grunnlovens § 105 gir verken hjemmel for eller nedlegger noe forbud mot ekspropriasjon, men gir en regel om at ekspropriasjon bare kan skje mot ”fuld Erstatning”. Det nærmere innhold av denne passus er nokså uklart. Det er særlig to spørsmål som har stått i sentrum for interessen. For det første: I hvilken grad kan erstatningsutmålingen reguleres i lovgivningen? For det andre: Hvis lovgivningen er taus, hva skal da legges i begrepet full erstatning? Om det siste spørsmålet har vi etter hvert en nokså rikholdig rettspraksis som på forskjellige punkter utdyper Grunnlovens ord. Når det gjelder det første spørsmålet, har Stortinget vist stor tilbakeholdenhet med å søke å regulere erstatningsutmålingen gjennom lovgivning. Spørsmålet har derfor i liten grad blitt satt på spissen. Et unntak representerer her ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973. Spørsmålet om grunnlovsmessigheten av enkelte av disse bestemmelsene var oppe i en høyesterettsdom fra 1976, den såkalte Kløftadommen. Ekspropriasjonserstatningslovens regel om at erstatningsutmålingen skulle skje på grunnlag av den aktuelle bruken uten at en tok hensyn til andre aktuelle bruksalternativer som ville medføre høyere pris for eiendommen, ble her i realiteten saft til side som stridende mot Grunnloven. Selv om dommens resultat i formen framsto som en tolkning av ekspropriasjonserstatningsloven, representerer den likevel et av de sjeldne tilfelle i nyere norsk historie der Høyesterett har satt en lov til side som grunnlovsstridig.

K. Br.

Se også: Eiendomsrett

Ekstremisme

Ekstremisme er nemninga for eit ytterstandpunkt, særleg i politiske spørsmål. Ein ”ekstremist” er ein som er ”ytterleggåande”. Ordets tyding antyder at det har sin primære bruk i identifikasjonen av dei andre sin posisjon. Få vil sjølvsagt identifisere seg sjølve som ekstremister. Det er ”dei andre” som er det.

Ordet er i flittig bruk innanfor både borgerleg og leninistisk språk. Den som nyttar ordet plasserer seg sjølv i eit fornuftig sentrum på ein skala av lastefulle og forkastelege ytterpunkt. I leninistisk terminologi er det tale om meir og mindre ekstreme høgre og venstreavvik innanfor den kommunistiske rørsla (høgre og venstreopportunisme). I borgarlegliberal ordbruk er høgreekstremist det same som nazist eller fascist og venstreekstremist det same som revolusjonær i tydinga kommunist, anarkist ete., dvs. at ”ekstremisme” går på posisjonar som vert oppfatta som antagonistiske, uforsonlege, i forhold til det borgerlege demokratiet.

Den som drøfter politiske spørsmål i termer av ”ekstremisme” og ”ikkjeekstremisme” vil gjerne sjå med velvilje på militarisering av politietaten, utvida fullmakter til overvakingstenesta og ”effektivisering” av statens valdsapparat. I og med denne terminologien vil ein òg gi opning til forbodspolitikk overfor politiske ”utgrupper”. Bruken av ordet synest med andre ord å henge samen med ein instrumentell og administrativ måte å løyse politiske problem på. For det borgerlege medvitet er det ein flytande overgang mellom ”ekstremist” og ”politisk kriminell”.

”Ekstremismeproblemet” vert oftest stift på ein allmenn måte. Klare spesifikasjonar og relativt eintydige kjenneteikn for kva for oppfatningar og praksis som fell og ikkje fell inn under ”ekstremisme”, mangler. Når ein stiller problemet allment, kan løysinga òg verte allmenn. Mange er del som då kan verte råka av sanksjonane. Ein del av problemet ligg såleis i den allmenne måten å stille det på.

Ekstremistjakta nådde eitt av sine høgdepunkt under femtiåras mccarthyisme i USA og USApåverka land. Eit nytt høgdepunkt synest vi å ha fått i VestTyskland no i syttiåra. Det juridiske utgangspunktet for den vesttyske ekstremistjakta er visse reguleringer for kven som bør eller ikkje bør ha offentlege stillinger, t.d. lærarstillingar. Det mest brukte ordet om denne side ved saks er ”Berufsverbot”, yrkesforbod. Då særordningane vart innførde, meinte somme (sosialdemokratar) at del ville vere eit vern også mot nynazistiske element. Praksisen har imidlertid einsidig gått ut over venstreorienterte. Stendig fleire venstreopposisjonelle, inkludert visse sosialdemokratar, får vanskar. Det synest å høyre med til ekstremistjaktas ”logikk” at stendig fleire typer opposisjonelle felt inn under kategorien ”ekstremist”.

Tendensen til auke i overvakingstenesta og militariserings av politietaten i VestTyskland har og samanheng med fakta på grupper av typen Rote Arme Fraktion, den såkalla BaaderMeinhofgruppa. Få synest å vere i stand til å sjå at del militante statlege tiltaka mot slike grupper representerer elt større trugsmål for det borgerlege demokratiet i VestTyskland enn ”terroristgruppene”. Ein mogeleg hypotese er at ekstremistjakta vert medvite brukt av dei som ønskjer å innskrenke eller likvidere det borgerlege demokratiet frå høgre.

Eit viktig kjennemerke ved ekstremistjaktas ”logikk” er utviklinga innanfor pressesektoren. Utviklinga går i retning av hysterisk og hetsprega journalistikk.

Særordninger mot ”ekstremister”, indre ”fiendar” og ”femtekolonnistar” vert lett ein del av det barbariet som særordningane skal vene boteråd mot. Gjennom å godte antiekstremisttiltak, kan demokrater forvandle seg til det trugsmålet mot demokratiet som spøkjer i deira eigne maredraumar. Dette er ein tragisk dialektikk som gode intensjonar aleine vanskeleg kan hindre.

Opplegg mot ”ekstremister” som er baserte på politimakt og rettelege sanksjoner, er opningstrekk i elt spel som utviklar seg etter sin eigen farlege logikk. Ein risikerer å setje i gang ein prosess av det slaget som trollmannens læregut sette i gang. Han hedde formular for å utløyse prosessen, men ikkje for å kontrollere og stogge han.

J. H.

Sjå også: Antikommunisme, Avvik, Hemmelige tjenester, Mccarthyisme, RAF.
Litteratur: Ja. Stimmen des Arbeitsrates fur Kunst, Berlin 1919. W. Hausenstein: Über Expressionismus in der Maleres, Berlin 1919. B. S. Myers: Expressionism, London 1957. W. D. Dube: Expressionism, London 1972. L. Lang: Expressionistische Buchillustration in Deutschland, Leipzig 1975.

Ekteskap

Ekteskapet er den offentlige, statlige og kirkelige godkjenninga av et samliv mellom menn og kvinne. Det er regulert av både statlig-juridiske regler gjennom lovverket, og av mer uformelle ideologiske normer og forventninger. ”Samliv” betyr i denne sammenhengen ikke bare seksuelt samliv. Ekteskapet regulerer et bredt felt i partenes liv seksualitet, økonomi, forholdet til barn, til andre mennesker utenfor ekteskapet, fritid og sosial omgang, fordeling av arbeidsoppgaver og makt og myndighet.

Ekteskapet er ei viktig ordning. Å være gift blir ansett for å være en slags normaltilstand for individet, mens den som ikke er det, blir en avviker. Bortsett fra i de aller siste åra (etter 1970) har giftemålshyppigheten vært økende siden mellomkrigstida. I 1975 var 62 % av befolkningen over 15 år gift. I aldersgruppe 30-40 år, var hele 85,5 % av mennene og 92,5 % av kvinnene enten gift eller tidligere gift. (80,3 % av mennene var gift og 5,2 % tidligere gift, separert, skilt, enkemenn. 85,9 % av kvinnene var gift og 6,6 % tidligere gift.)

Det tradisjonelle ekteskapet i borgerskapet var kjennetegnet av at økonomi og seksualitet var uløselig knyttet sammen. Dette hang sammen med familiens funksjon i den tidlige kapitalismen (se art. Familie). Den økonomiske ordninga mellom ektefellene besto i at mannen sørget for kvinnens underhold, mens hun skaffet ham og hans familie arvtakere, tok seg av barna og stelte i hjemmet. Som en del av denne ordninga var kvinnen hans eiendom seksuelt, og hun måtte ikke bare være han ”tro” i ekteskapet, men også være ”kysk” eller ”urørt” før hun giftet seg. Mannen hadde det mindre strengt. For både mann og kvinne gjaldt det at ekteskapet varte ”til døden skilte dem ad”. Denne ekteskapsformen gjaldt særlig i borgerskapet hvor det var om å gjøre å holde familiekapitalen samlet. I arbeiderklassen under den tidlige kapitalismen og industrialiseringa, var det vanlig at begge ektefellene hadde lønnsarbeid. Med den sosiale elendigheten gikk ekteskapet langt oftere i oppløsning ved at en av partene døde tidlig eller rett og slett bare flyttet uten noen formell skilsmisse. Seksualpraksis har også alltid vært friere i arbeiderklassen, og det var mer vanlig at barn ble født utenfor ekteskap. Et liknende skille fantes i noen grad også mellom sjøleiende bønder og bygdenes allmue i det gamle samfunnet.

Selv om disse klasseforskjellene til en viss grad gjelder fortsatt i dag, er det idealene fra det tradisjonelle borgerlige ekteskapet som preger det moderne ekteskapet i lønnsarbeiderklassen. Men samtidig er en rekke trekk ved det i oppløsning.

Forsørger og forsørget Fortsatt er ekteskapet en forsørgerordning som gjør kvinner økonomisk avhengig av menn. Men i motsetning til det tradisjonelle borgerlige ekteskapet har en likestillingsideologi slått gjennom rent formelt, slik at de direkte lovregulerte sidene ved ekteskapet stort sett likestiller ektefellene økonomisk (gjensidig forsørgelsesplikt, feltes forsørgelsesansvar overfor barna, felleseie til eiendeler når ikke annet er avtalt, lik deling i tilfelle skilsmisse).

Disse reglene likestiller mann og kvinne på papiret. I virkeligheten er imidlertid både familie og arbeidsliv og samfunnet forøvrig innrettet etter en norm om at mannen er forsørger og kvinna økonomisk avhengig av ham. Bare 22 % av gifte kvinner hadde lønnet heltidsarbeid (over 30 timer pr. uke) i 1975, og ytterligere 22 % hadde deltidsarbeid (129 timer). Av gifte kvinner med barn under 16 år hadde 14 % heltidsarbeid og 19 % deltidsarbeid. Tallene har imidlertid vært økende siden 1960, etter at kvinnenes yrkesdeltakelse hadde sunket hele dette århundret fram til 1950.

Både arbeidsliv, familieliv og samfunnet ellers er innrettet etter mønsteret med at mannen er familiens forsørger og kvinna økonomisk avhengig av ham. I yrkeslivet er kvinnelønningene lavere enn mannslønningene, som skal holde til å forsørge en familie. Kvinner blir diskriminert ved forfremmelse og karriere. Arbeidslivet er ikke tilpasset det daglige ansvaret for og arbeidet med barn, som kvinnene i hovedsak har alene. Og det passer heller ikke for kvinna og mannen i familier hvor de prøver å dele det likt. Arbeidstakeren skal kunne ”ofre seg” helt for jobben uten å skjele til familien, slik den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom mann og kvinne gjør det mulig til glede for arbeidskjøperen.

Vanskene med å kombinere fulltids arbeid med ansvaret for barn viser seg f. eks. i at det inntil nylig (1978) ikke har vært lovlig å ta fri fra arbeidet under barns sykdom. Og daghjem er dårlig utbygd. I 1975 var det daghjemsplasser til bare 7 % av alle førskolebarn (i byene 11 %, i Oslo 24 %).

Men det er ikke bare de ytre forholdene som er innrettet etter normene om at mannen er forsørger og i lønnet arbeid og kvinna i ulønnet arbeid med hjem og barn. I familien tar kvinna seg av arbeidet med barn og husarbeid selv når begge arbeider ute, hun blir dobbeltarbeidende (se art. Dobbeltarbeid). En undersøkelse fra 1972 viste at kvinna utførte 84 % av matlaging, 66 % av oppvask, 83 % av gulvvask og 66 % av innkjøp i familien selv når hun var yrkesaktiv. (De tilsvarende tall for hjemmearbeidende kvinner var 96 %, 81 %, 90 % og 70 %.)

At arbeid og ansvar i familien er delt slik at mannen i hovedsak er forsørger og kvinna i hovedsak har ansvar for hjem og barn, har en rekke konsekvenser. Det fører til at kvinna er økonomisk avhengig av mannen, og at han er den som har mest makt i ekteskapet. Kvinna har ikke så lett for å forlate et slikt ekteskap, da hermes livsgrunnlag er avhengig av det. Hun vil ofte være tvunget til å fortsette et kjærlighetsløst forhold, og hun tvinges til å bytte økonomisk trygghet mot sex.

Mannen er på sin side utsatt for et visst press i retning av å få et fjernt forhold til barna. Dersom ekteskapet går i oppløsning, er det nesten alltid kvinna som blir tilkjent barm, i pakt med den vanlige oppfatninga at det daglige arbeidet med og ansvaret for dem er hennes.

Seksualliv I motsetning til de økonomiske forholda, er seksuallivet i ekteskapet omtrent ikke berørt av juridiske regler. Forbudet mot ”seksuelt utroskap” ble tatt ut av straffeloven i 1927. Seksuallivet blir betraktet å tilhøre ”privatlivets fred”, og er således ikke et stadig juridisk anliggende. En viss juridisk sanksjon mot ”utroskap” finnes allikevel, i og med at den andre parten da kan få innvilget skilsmisse ved dom med øyeblikkelig virkning, uten den vanlige separasjonstiden som ellers er nødvendig.

Dessuten er de uformelle normene om ”seksuelt troskap” sterke. Ekteskapsløftet om ”evig troskap” omfattes som et løfte om at ektefellene skal ha monopol på hverandres seksuelle utfoldelse. Dette er normer som har sterk støtte i befolkningen. En undersøkelse fra 1972 fant at bare 7 % av menn og kvinner godtok seksuelle forhold utenom ekteskapet for mannen, og bare 4 % av menn og kvinner godtok det for kvinna. Normene om seksuelt avholdenhet før ekteskapet er derimot i oppløsning. 70 % av mennene og 57 % av kvinnene mente at mannen godt kunne ha seksuelt erfaring før ekteskapet, og 66 % av mennene og 54 % av kvinnene mente at kvinna godt kunne ha det. En undersøkelse blant ungdom i Oslo i 1972 viste at 75 % av guttene i 18-19-årsalderen hadde hatt samleie, og 67 % av jentene.

Også det livsvarige ekteskapet er på vikende front. I 1880 var det bare 0,1 skilsmisser pr. 100 inngåtte ekteskap. Tallet steg forholdsvis langsomt i dette århundret til 7,7 i 1950. Etter 1950 steg skilsmissehyppigheten raskt, og i 1975 var en kommet opp i 21,5 skilsmisser pr. 100 inngåtte ekteskap. Men fortsatt ligger vi langt ”etter” Sverige og Danmark som hadde henholdsvis 57,6 og 41,7 skilsmisser pr. 100 inngåtte ekteskap.

Det tradisjonelle ekteskapet er altså under endring på viktige punkter. Det er i mindre grad livsvarig, og det blir mer vanlig å leve i flere ekteskap etter hverandre i løpet av et liv. Seksuallivet blir ikke lenger ansett å tilhøre bare ekteskapet, da det er tillatt å ha seksuelle forbindelser i hvert fall før en finner sin ektefelle. Men i grunntrekkene består det tradisjonelle ekteskapet. Ekteskapet er fortsatt grunnet på at økonomisk avhengighet, kjærlighet og seksuelt monogami (dvs. at en har en fast partner) er sammenfiltret i en uløselig enhet.

Dette har flere viktige konsekvenser. En av dem er at seksuallivet helt fra tidlig i barndommen må preges og tilpasses det ”normale”, heterofile, samlivsmønsteret som ekteskapet utgjør. Seksuallivet og hele personligheten til individet tilpasses den monogame bindingen til en partner av motsatt kjønn i ekteskapet (se art. Monogami). Særlig gjelder dette for kvinna. Forminga av hermes seksualliv til et monogamt samliv i ekteskapet er tilpasset den økonomiske og følelsesmessige avhengigheten og uselvstendigheten som ekteskapet innebærer. Denne tilpasningen betyr en undertrykking av seksuallivet i tidlig alder med en seksualfiendtlig oppdragelse. Barns møter negative reaksjoner hver gang de uttrykker sin seksualitet, noe som er mye av grunnlaget for nervøse plager siden. Samtidig skjer det en romantisk idealisering av parforholdet (se art. Kjærlighet).

I de senere årene er det skjedd et antiautoritært opprør mot ekteskapet som samlivsform. Flere og flere unge lever sammen uten å være gift. Dette er en fortsettelse av den frigjøringa av seksuallivet som har foregått i dette århundret.

Forsøkene på å finne andre samlivsformer inneærer en protest mot avhengigheten, kvinneunder trykkinga og den falske romantiserings av parforholdet som er bundet sammen med ekteskapet. Rent juridisk betyr imidlertid ekteskapet en viss beskyttelse av den svakeste parten, kvinna, og det gir mannen visse rettigheter overfor barna som han ellers helt mister i et papirløst samliv. Dette kan imidlertid ivaretas ved andre typer juridiske samlivskontrakter enn ekteskap. Spørsmålet er hvor store endringer i selve måten å leve sammen på, en slik juridisk endring medfører. Samliv uten kon trakt setter partene i en viss grad i stand til å fastsette sine egne spilleregler økonomisk og sosialt. Men det berører ikke nødvendigvis forestillingen om det utosomme” (se art. Tosomhet). Den samromantiske idealismen kan også overleve i par forhold utenfor ekteskapet. Spørsmålstegnet må derfor ikke bare settes ved ekteskapet, men ved selve parforholdet den gjensidige personmono

A. Gj.

Litteratur: E. Grønseth: Familie, seksualitet og samfunn, Oslo 1966 og Familie, slektskap og ekteskap, i N. R. Ramsøy og M. Vaa (red.): Det norske samfunn bd. 1, Oslo 1975. H. J. Thue: Avtalt samliv, Oslo 1977 og Hans ekteskap og hennes, Oslo 1978.

Ekvatorial Guinea

Hovedstad: Bata
Sjølstendighet: 1968 (Spania)
Politisk system: Presidentstyre
Flateinnhold: 28 051 km²
Folkemengde i 1973: 298 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 1,5 %
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 290 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: - 6,1 %
Energibruk pr. innb.: Meget lav 170 kke
Lese og skrivekyndighet: 20 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 4
Militærutgifter pr. innb., 1973: 13,57 $

Elektriker og Kraftstasjonsforbund, Norsk (NEKF)

Stiftet 1918. Inn i LO 1919. NEKF organiserer teknisk personell i elektrisitetsforsyninga (både produksjon, distribusjon og installasjon). 19 900 medlemmer (1.1.78). Stigende medlemstall. 1 % kvinner. Forbundet har 240 lokalavdelinger, landsmøte, landsstyre, forbundsstyre. 18 ansatte. Formann: Nils H. Johannessen. Nestformann: Kåre Haga. Utgir ”Elektrikeren”. Adresse: Youngsgt. 11, Oslo 1. Tilsluttet Internasjonale Bygnings og Trearbeiderunion samt Internasjonalen for stats og kommuneansatte (ISKA).

Forbundets virksomhet NEKF er et av de mest typiske fagforbundene i LO. Det er derfor svært opptatt av å beskytte faget. Kravet er at bare fagutdannete skal stå for installasjoner o.l. Forbundet arbeider mye med yrkesopplæringstiltak. Medlemmene har med stort flertall avvist forslag om sammenslåing med Jern og Metall. NEKF går mot tanken om overgang til få og store industriforbund. NEKF har de siste åra vært preget av flere arbeidskamper. I 1974 hindret regjeringas trussel om tvungen voldgift at hele forbundet gikk ut i streik. Forhandlingsresultatet ble nedstemt tre ganger med klare flertall. Heismontørene og telefonsentralmontørene streiket samme høst for krav om beskyttelse av faget, høyere lønn og prinsippet om etterbetaling. NEKF har gått inn for at elektrisitetsforsyninga blir en statlig oppgave.

E. So.