Eidsvoldsforsamlingen
Se Riksforsamlingen av 1814.

"Eiendom er tyveri"
”Eiendom er tyveri” (La propriété, c'est le vol) var et slagord som ble formulert av Pierre-Joseph Proudhon i hans bok ”Hva er eiendom?” (1840). Formelen er mindre radikal enn den kan gi inntrykk av, ettersom Proudhon skjelnet mellom urettmessig eiendom av produksjonsmidler som andre bruker og rettmessig besittelse av jord eller redskaper man selv arbeider med. Fordi slik individuell besittelse vanskelig lar seg forene med industriell produksjon, sto Proudhon for en småborgerlig sosialisme der idealet var et samfunn av små bønder og håndverkere.
Tanken om at eiendom er tyveri går lenger tilbake enn til Proudhon; dens historie faller i stor utstrekning sammen med sosialismens egen historie. Den inneholder to elementer, som er nært knyttet til hverandre: Tanken om at den som har eierinntekter uten å arbeide stjeler fra arbeiderne, og tanken om at de produksjonsmidler han eier, og som gir et skjær av berettigelse til hans inntekt, er stjålet fra de arbeidere som har produsert dem.
Kategorien ”tyveri” er juridisk og ikke politisk; formelen ”eiendom er tyveri” har derfor et snev av moralisme og av borgerlig tenkning. En mer treffende formulering av forholdet mellom eiendom og lover ble gitt av den franske skribent Simon-Nicolas-Henri Linguet (1736-1794), som skrev at ”Lovenes ånd er eiendommen” (L'esprlt des Tois, c'est la propriété). I stedet for å kritisere eiendommen i juridiske kategorier, må man vise at disse kategorier hviler på privateiendommens grunnlag.

J. E.


Eiendomsrett
Eiendomsrett er stikkord for summen av de rådigheter over en gjenstand som knytter seg til erverv av tingen. Eiendomsrett avgrenses noe upresist gjerne negativt, som all den rådighet som ikke uttrykkelig er forbudt. I prinsippet omfatter eiendomsrett imidlertid bare den rådighet (og de forpliktelser) lovgivningen til enhver tid legger til erververen.
Fordi lovgivningen er forskjellig for ulike typer av ting og for forskjellige tidsepoker, vil innholdet av eiendomsretten variere tilsvarende. Mest typisk er imidlertid rådigheter som å selge gjenstanden, nyttiggjøre seg den ved egen bruk, tillate andres bruk, tilegne seg dens produkter og til å la være å bruke den, la den forfalle osv. Men også disse former for rådigheter er i vårt samfunn i betydelig grad regulert gjennom lovgivningen. Det er utvilsomt etter norsk rett at staten gjennom lovgivningen kan regulere innholdet av eiendomsretten på en hvilken som helst måte (se art. Ekspropriasjon).

Grunnlag og innhold
Ut fra det som her er sagt, er det de av staten gitte lover som utgjør det legale grunnlaget for eiendomsrett. Det kan være tvilsomt om eiendomsrett overhodet kan tenkes i et statsløst samfunn. Men staten er av stor betydning i forbindelse med eiendomsrett også på andre måter. Dels sikres den private eiendomsretts legitimitet gjennom lovgivningen, i den utstrekning staten selv oppfattes som legitim. Dels anvendes det stadige maktapparat, domstoler og politi, for å beskytte eiernes rådighetsutøvelse.
For det første kan eieren ved hjelp av domstolene få gjennomtvunget de disposisjoner som foretas i kraft av rådigheten. For det andre er eiendomsrett vernet mot aktive krenkelser fra andre. Straffelovgivningen spiller her en viktig rolle. Viktige deler av denne, og særlig den som er i aktiv bruk, har som formål å beskytte eiendomsretten.
Den alminnelige oppfatning av eiendomsretten er en annen enn den som her er gjort gjeldende. Vanligvis oppfattes eiendomsretten som noe substansielt, som noe som noen har og som staten ved sin lovgivning angriper og gjør innhogg i.
Eiendomsretten innebærer formelt en rett til å bestemme over ting, dvs. en rekke rettslige muligheter til å nyttiggjøre seg tingen på forskjellige måter. Men siden mennesker ikke eksisterer uavhengig av naturen, av tingene, innebærer dette en potensiell makt over andre mennesker. Den juridiske konstruksjon av eiendomsretten utgjør den legale forutsetning for enkeltpersoners makt over andre via tingene. Men spørsmålet om hvilket maktpotensiale dette faktisk innebærer avhenger av tingens fysiske egenskaper, og av samfunnets økonomiske og sosiale nivå. Dels frembringes nye ting, dels får eksisterende ting endret betydning i takt med samfunnets tekniske og økonomiske utvikling. Det sentrale er at selve det å eie en ting ikke i seg selv er nok til å gi makt over andre. Det avgjørende er at tingen er et middel til å dekke mer eller mindre fundamentale behov innenfor den til enhver tid eksisterende sosiale og økonomiske ramme.
Den annen faktor av betydning er fordelingen av eiendomsretten. I et samfunn der enhver eier de ting som er nødvendig for å dekke hans/hennes fundamentale behov, er begrepet eiendomsrett lite meningsfylt. I et samfunn der eiendomsretten til viktige ting er samlet på få hender, representerer dette en tilsvarende økning i maktpotensialet, fordi flere mennesker er avhengig av få eiere.

Forbruksvarer og fast eiendom
Enkelte ting kan bare brukes til å dekke ett eller noen få menneskers behov på et lite område. Det gjelder for de vanlige brukstingene som klær, møbler osv. Å eie egne klær gir ikke mulighet for særlig maktutøvelse og det er vanskelig å tenke seg særlig styring av bruken av klær ved f.eks. utleie. Av denne grunn har lovgivningen interessert seg lite for alminnelige bruksting, med mindre bruken av dem i særlig grad vil berøre andre mennesker, som f.eks. biler.
Fast eiendom står her i en annen stilling. For det første utgjør det et permanent knapphetsgode. For det andre er det åpenbart at adgang til fast eiendom er vesentlig for tilfredsstillelsen av fundamentale behov. Det gir grunnlag for matproduksjon, for bolig og rekreasjon. Dessuten foregår jo nesten all ferdsel på marka. Disse forhold skaper behov for regulering av bruken av fast eiendom, f.eks. for å sikre allmennheten ferdselsrett og annen bruk av mark, eller sikre en forsvarlig utnyttelse av dyrkbar mark.
Det er imidlertid vesentlig forskjell på det å eie egne bruksting og fast eiendom til eget bruk og å eie ting som andre er avhengige av. I det første tilfellet vil den makt som utøves over andre ligge i å nekte dem å bruke tingen, og dette har vanligvis begrenset betydning. Eier en ting som går ut over egne behov og som andre er avhengig av, kan dette ta to former. Enten ved at noen er avhengig av de tjenester som tilbys, f.eks. bolig, serviceytelser, altså et kundeforhold, i nokså vid betydning. Hvilket maktpotensiale dette representerer er nokså varierende etter hvor nødvendig godet er, hvor omfattende deler av mottakerens liv det dekker, og hvor mange det er som har kontroll med det. Et viktig trekk ved slike kundeforhold er at eieren stiller tingen til disposisjon, mens mottakeren yter penger (normalt).
Dette atskiller seg fra forholdet mellom eier og mottaker i arbeidsforhold. Det arbeideren trenger er ikke i og for seg den gjenstand eieren eier, men de penger han kan få som gjenytelse for sin arbeidskraft. Disse penger er nødvendige for oppfyllelsen av en rekke behov, bl.a. for å skaffe seg de tjenester som er nevnt ovenfor. Denne maktrelasjon er derfor av en mer grunnleggende karakter.
Det som gir eieren denne maktposisjon, er at han eier gjenstander som er nødvendige i en produksjonsprosess, dvs. en prosess som gjør det mulig for eieren å tilby produkter for salg og dermed gi arbeiderne slik lønn at de kan kjøpe produktene.
Det er samfunnets teknologiske og sosiale nivå som avgjør om en gjenstand kan nyttes som et produksjonsmiddel. Treplogen er i vårt samfunn en museumsgjenstand og ikke noe redskap i jordbruket. Tilsvarende er det rent manuelle arbeid ikke tllstrekkelig som produksjonsfaktor. Siden rådigheten til produksjonsmidler er en del av eiendomsretten, vil bruken av eiendomsretten uten videre få store konsekvenser for de eiendomsløse. De vil for å kunne overleve være avhengig av at eierne utnytter sin eiendom for produksjonsformål. Unnlatelse av dette medfører arbeidsløshet. Den frihet eieren har til å trekke sin kapital ut av bedriften, f.eks. fordi vilkårene er mer tillokkende i andre bransjer eller på et annet sted, innebærer med andre ord ikke bare rådighet over de gjenstander han eier, men også makt over andre menneskers liv, nemlig dem som er avhengig av å selge sin arbeidskraft til den som rår over produksjonsmidlene. Gjennom beslutninger om investering avgjør eierne om det overhodet skal være mulig for den enkelte å leve av sin arbeidskraft. Men eiernes makt knytter seg også til retten til å bestemme hvordan arbeidet skal utføres, hva som skal gjøres og når det skal gjøres. Med basis i den formelle eierrådighet er eierne gitt rett til å fastlegge de materielle rammer for den enkeltes tilværelse, hvilke konkrete gjøremål som skal utføres, tempoet osv. Dette har ikke bare betydning i arbeidstiden; hvor slitsomt arbeidet er og hvor personlig tilfredsstillende det er får konsekvenser også for den enkeltes disponering av sin fritid. Også denne har altså eierne indirekte makt over. Dermed er det ikke bare arbeiderne makten strekker seg til, men også deres familie og sosiale miljø for øvrig.
Alle disse forhold skaper behov for samfunnsmessige reguleringer av eiendomsretten. Arbeidervern og arbeidsmiljølovgivningen tar sikte på å beskytte arbeiderne mot altfor hensynsløs utnyttelse av deres arbeidskraft, miljøvernlovgivningen sikter mot å verne omgivelsene osv. Denne lovgivning tar sikte på å regulere grensen for eiendomsretten. Men den bygger på at eieren for øvrig står fritt til å gjøre hva han vil og bekrefter for så vidt denne frihet. Også for andre gjenstander har det vært ansett nødvendig med en viss samfunnsmessig inngripen. Minst for de vanlige løsøres vedkommende, fordi utnyttelsen av dem sjelden berører omgivelsene. Bruken av fast eiendom er derimot i større grad regulert, fordi den er viktigere for andre.
Eiendomsretten spiller en sentral rolle i rettssystemet. Store deler av det er innrettet på å definere og beskytte eiendomsretten. Den er også et sentralt kriterium i den øvrige lovgivning. Det gjelder ikke minst den lovgivning som tar sikte på å utdele ressurser, som ofte sikter mot å stimulere til en bestemt bruk av eiendomsretten. En sidevirkning av denne reguleringsteknikk er at det å være eier premieres. Grovt sagt er det bare sosial og trygdelovgivningen som ikke knytter an til eiendomsretten.
Eiendomsrett og økonomisk politikk
Som økonomisk faktor kan eiendomsretten vanskelig overvurderes. Den økonomiske politikken går ut på å stimulere eierne av produksjonsmidler til visse typer av handlinger, ved hjelp av indirekte virkemidler. Systemet går altså ut på å fastlegge rammebetingelsene for hva som er den strategiske bruk av den rettelige rådighet. Dette skjer på forskjellige måler. Gjennom kredittpolitikken reguleres bruken av akkumulert kapital til anskaffelse av nye produksjonsmidler. Den offentlige kredittkanalisering er mer utvelgende og rettet mot å stimulere visse bransjer til å anvende sine produksjonsmidler til en bestemt produksjon eller på et bestemt sted. Finanspolitikken vil ha som hovedmålsetting å sørge for tilstrekkelig stor anvendelse av produksjonsmidler til at målsettingen om full sysselsetting kan opprettholdes, samtidig som den tar sikte på å påvirke eiernes prisfastsetting. Denne reguleringspolitikken som baserer seg på eiendomsretten, forutsetter at de stimuli som nyttes, oppfattes som stimuli av dem som har rådigheten, dvs. eierne. Denne politikk har altså ikke bare en side mot målsettingen om en effektiv bruk av ressurser ut fra de sentrale politiske målsettinger, men også en fordelingspolitisk side. Skal en nå frem med en ”belønningslinje”, som har vært hovedlinjen i norsk økonomisk politikk, innebærer dette at eierne tildeles goder i kraft av sin eierposisjon. I den grad en i tillegg ønsker å drive en utjevningspolitikk, blir konsekvensen et motsetningsfylt system. (Om en istedenfor belønninger nytter seg av begrensninger, som det ofte er vanskelig å gjøre effektive, gjør liten forskjell i dette perspektiv. Også disse baserer seg på eiendomsretten som det grunnleggende, og på at utnyttelsen av denne gir tilstrekkelig belønning til forsalt virksomhet.) Systemet kan imidlertid bare opprettholdes så lenge utjevningen ikke overstiger stimuliene, belønningen eller eventuelt rammer andre enn eierne. Blandingsøkonomien må ses som en statlig garanti for allerede etablere eierposisjoner. Motsetningen mellom sosialdemokratiet og de borgerlige partier i Norge i etterkrigstiden kan ses som et spørsmål om hvor i systemet balansen skal ligge, og ikke om grunnlaget; eiendomsretten og belønningen av eierposisjonen.

Fordeling av eiendomsrett
De ulike rådigheter som til enhver tid utgjør eiendomsretten, behøver ikke å være samlet på en hånd. For det første kan en spesiell, avgrenset rådighet være overlatt til andre. Dette er meget praktisk for faste eiendommers vedkommende, f.eks. bortleie av hus. Svært mye av lovgivningen angående fast eiendom angår nettopp slik funksjonell fordeling av de ulike rådigheter. Av større betydning er imidlertid den funksjonsfordeling som vanligvis skjer i tilknytning til utnyttelsen av ting som produksjonsmidler. Sentralt står her aksjeselskapsformen, som er kjennetegnet ved at de økonomiske interesser er skilt fra den faktiske rådighet over driften. Det er riktignok de økonomiske interessenter som formelt velger de styrende organer, men de har ofte lite innflytelse på den daglige drift i kraft av sine aksjonærrettigheter, og i praksis også på hvem som skal utøve den faktiske rådighet over bedriften. Dette gjelder særlig de større bedriftene, i mindre bedrifter er nok ofte formen eierposisjon og politisk rådighet knyttet sammen. Når enkelte aksjonærer eller aksjonærgrupper av og til har stor innflytelse på visse aksjeselskaper, skyldes det normalt andre forhold enn deres aksjonærstatus. De kan sitte i en maktposisjon som innehavere av eiendomsretten til andre selskaper som det aktuelle selskap står i avhengighetsforhold til, f.eks. som leverandør, eller de kan ha styrende posisjoner i slike selekaper. Råderett over finansieringsinstitusjoner gir særlig gode muligheter for innflytelse over andre selekaper. Det gir innflytelse på kanalisering av kreditten. Selskapenes faktiske avhengighet av finansieringsinstitusjoner gjør dem lydhøre overfor krav derfra og gjør det ønskelig å trekke folk fra slike institusjoner inn i den daglige driften for å skape den høyeste grad av engasjement.
Ved siden av den maktstilling kontroll over andre selekaper gir, gir det også grunnlag for utvikling av en byråkratisk ekspertise løsrevet fra selve eierposisjonen. Deltakelse på annet hold innenfor næringslivet innebærer erfaringer som kan komme selskapet til gode. Slike deltakere vil derfor bli særlig attraktive. Selv om eierposisjon i ett eller flere selskaper kan være et gunstig utgangspunkt for slik deltakelse flere steder, er det sjelden at eierposisjonen i seg selv er tilstrekkelig. Utdannelse og erfaring i bedriftsledelse spiller en stadig større rolle for rekrutteringen til dette sjiktet. Dette blir stadig viktigere i og med saneringen av små og mellomstore bedrifter og overgangen til større konserner. Eierinteressene i storkonsernene er vanligvis sterkt oppsplittet, og kravet til faktisk kompetanse øker fordi driften er mer komplisert. Utviklingen er på mange måter svært lik utviklingen av byråkratiske strukturer i den offentlige sektor og gir grunnlag for en ny type av personalunion mellom privat og offentlig virksomhet. Mens unionen tidligere kom i stand ved at det offentlige ledersjikt ble rekrutten fra eiergruppene, vil den fremtidige union gå på en utveksling av personer mellom de to sektorer, med felles utdanning og erfaring og med felles orientering. Betydningen av eiendomsretten som grunnlag for rådighet vil antakelig avta innenfor et slikt system.

K. Br.


Eierinntekt
Eierinntekt er antydningsmessig alle slags inntekter som personer og selekaper har av produktiv virksomhet, og som ikke kan komme inn under betegnelsen lønn honorar o.l.
I forhold til nasjonalregnskapsbegrepene (se art. Nasjonalbudsjett) defineres eierinntekt som faktorinntekt minus lønnskostnader (se art. Faktorinntekt). For å komme fram til eierinntekten (f.eks. i en bransje i et gitt år) må en finne faktorinntekten, som er produksjonens verdi fratrukket utgiftene til råstoffer og energi og verdiforringelsen av kapitalutstyret (maskinene, bygningene, transportmidlene etc.). Fra faktorinntekten trekker en så fra lønnskostnadene som omfatter utbetalt lønn og sosiale kostnader (vesentlig arbeidsgiveravgiften til folketrygdfondet). Det en nå står igjen med er eierinntekten i bransjen. Eierinntekt er altså all inntekt som gjenstår i alle typer produktiv virksomhet etter at alle kostnader, unntatt renter, er trukket fra. Eierinntekt er inntekt av det å eie en produksjonsvirksomhet (når vi et øyeblikk også tillater å inkludere dem som har lånt til virksomheten blant ”eierne”).
Grovt sett kan vi se på eierinntekt som profitt. Nå er det slik i statistikken over eierinntekt at en slår store selskaper og små næringsdrivende sammen. Når vi nytter ordet profitt, ønsker vi helst å skille en rimelig kompensasjon for arbeid som er nedlagt av eierne ut fra eierinntekten, før vi egentlig vil omtale den som profitt. I jordbruket f.eks. vil svært mye av eierinntekten til den enkelte jordbruker være vederlag for arbeid. Eierinntekt i aksjeselskaper inneholder derimot intet vi kunne kalle vederlag for arbeid; samtlige i ledelsen er her lønnet. Nå er de ofte svært godt lønnet slik at noe av deres lønn ikke kan sies å være vederlag for ytt arbeid, men egentlig må sees på som en del av profitten. Denne del av profitten vil da ikke være inkludert i eierinntekten, slik den måles.
Det heter gjerne og det er korrekt at eierinntekten er en restpost (jfr. den skisserte beregningsmåten ovenfor), og dermed er tallenes størrelse beheftet med særlig stor usikkerhet. Blant annet har tallene for verdiforringelsen av kapitalutstyret, det såkalte kapitalslitet, vært svært usikre og omdiskuterte. Kapitalslitet beregnes internt i Statistisk Sentralbyrå etter særskilte satser for ”slit” på ulike typer kapitalutstyr. Beregningsmåten ble endret i førstningen av 1970-åra (satser ble endret, vedlikeholds og reparasjonskostnader ble inkludert i de vanlige kostnadene, råstoff og energikostnader osv). Siden eierinntekt er politisk ømtålelig, hadde diskusjonen blant annet om kapitalslit politiske overtoner. Kapitaleiersida ikke minst Rederforbundet presset på for en omlegging i ovennevnte retning.
Selv om det er alment erkjent at nivået på eierinntektene er en usikker størrelse, mener Statistisk Sentralbyrå at utviklingen i eierinntektene, dvs. den prosentvise endring fra et år til et annet, likevel kan gi et brukbart bilde på de prosentvise endringene i det man egentlig vil måle med ”eiernes inntekter”.
Et spesielt problem gjelder eierinntektstallenes utvikling over konjunktursvingningene. I det som ovenfor ble kalt produksjonens verdi er inkludert ikke bare solgte produkter, men også lagerøkningen av ferdige produkter. Ofte vil lagrene øke i første del av en konjunkturnedgang, økningen blir regnet med i eierinntekten og forsinker dens fall. Seinere i en konjunkturnedgang vil ofte selskapene prøve å kvitte seg med lagre, f.eks. før produksjonen eventuelt kan økes igjen. Inntekten ved salg fra lager inkluderes ikke i eierinntekten som da får en lavere verdi enn om disse var inkluderte. Tallene for eierinntekt kan derfor ofte komme til å svinge noe forsinket i forhold til konjunkturene. En oversikt over dette særlige forholdet kan en få ved også å følge offentlig varelagerstatistikk. For mange typer offentlige tjenester definerer Statistisk Sentralbyrå selv verdien av produksjonen for noen sektorer slik at eierinntekten rent konvensjonsmessig blir lik null.
Ut over det å inneholde et element av vederlag for arbeid når det gjelder selvstendig næringsdrivende, så vil både slike personer og aksjeselskaper disponere en del (og særlig de sistnevnte, ofte en stor del) av eierinntekten til å finansiere nyinvesteringer. Eller man øker egenkapitalen ved å nedbetale gjeld. Ut av eierinntekten betaler selskapene også selskapsskatten og aksjeutbytte. (For personlig eide virksomheter er eierinntekten det samme som eiernes personlige inntekter, som det faller ordinær personbeskatning på.)
I selskaper, der eierinntekten ikke omfatter vederlag for arbeid, svarer eierinntekten på en måte til overskudd pluss gjeldsrenter. Men overskudd er et begrep knyttet til selskapenes regnskaper. Mange størrelser vil avvike fra dem som gir opphav til eierinntektstallene (som forøvrig bare beregnes for samtlige bedrifter i hver bransje). F.eks. vil de bokførte avskrivningene avvike fra kapitalslitsberegningene, spesielt vil ekstraordinære avskrivninger i forbindelse med feilinvesteringer eller tap på ferdigvarelagre redusere overskudd uten at eierinntektstallet påvirkes tilsvarende. Ofte vil overskuddstallene heller ikke inkludere ferdigvarelagerøkningen som måtte ha skjedd.
Eierinntekten hevdes ofte å være et dårlig mål på hva som ville stå til rådighet om en ønsket å omfordele inntekt til fordel for lønnstakerne, fordi det meste av den er bundet til å betale renter og avdrag på gjeld og skatt. Betaling av avdrag øker imidlertid selskapets nettoformue og ”andre” får en tilsvarende del av eierinntekten (profitten) til disposisjon. Tilsvarende er renter en del av profitten, slik at fra et samfunnsmessig synspunkt kan en si at eierinntekten (eller profitten) reflekterer det som faktisk er til rådighet. Men en omfordeling må ikke gjøre innhugg bare i produktive virksomheters overskudd, men også blant annet i renteinntektene i samfunnet. Et helt annet forhold er at en under alle samfunnsforhold ville ønske å disponere en stor del av profitten til investeringsformål slik det også skjer i dag.
Til slutt skal det gis noen tall til illustrasjon: I 1975 et år med noe under normale konjunkturer her til lands utgjorde lønnskostnadene 85,4 milliarder kroner, nær 82 % av faktorinntekten i alle næringer under ett, når vi holder unna jordbruk, skogbruk og fiske. (Vi ønsker å se på den (store) del av næringslivet der innslaget av sysselsatte eiere teller lite i forhold til sysselsatte lønnstakere.) Utbetalt lønn utgjorde ca. 85 % av lønnskostnadene. Eierinntekten i ovennevnte del av næringslivet utgjorde altså ca. 18 % av faktorinntekten. Denne andelen vil fort svinge noen prosent blant annet som følge av almene konjunkturer, særlig eksportproblemer for våre produkter, prispolitikken som følges, lønnsutviklingen og mye annet.
I ovennevnte del av næringslivet kan en illustrasjonsmessig sene profitten til 12 milliarder kroner. Da har vi redusert eierinntekten på 18,7 milliarder med et beløp som svarer til et rimelig vederlag for antall årsverk (nemlig vel 100 000) som er utført av selvstendig næringsdrivende. Pr. årsverk har vi satt vederlaget lik utbetalt lønn pr. årsverk for lønnstakere. I prosent av utbetalt lønn utgjør denne profitten vel 15 %. Dette tallet blir for industrien alene 30 % (her er det forøvrig bare rundt 8 000 arbeidende eiere, slik at forskjellen på eierinnntekt og profitt her er helt ubetydelig).
Som ovenfor nevnt kan det være riktig å se det slik at det ligger noe profitt inkludert i topplønnene. La oss i denne sammenheng nevne et par lønnsutjevningstall til illustrasjon: Dersom alle mannlige ansatte i NAFbedrifter ble lønnet helt likt, ville industriarbeideren og tilsvarende lønte funksjonærer få sin lønn økt med grovt ti prosent (beregnet på grunnlag av NOS: Lønnsstatistikk 1970). Og, mer relevant: Det samme vil skje for slike ”menige ansatte” i NAFbedrifter også om vi ser menn og kvinner under ett.
Om vi et øyeblikk legger til grunn det nokså vidtgående syn at all lønnsforskjell skal forklares med at det ligger profitt gjemt i de høyere lønningene, så kunne vi øke ”profittratene” på 15 % og 30 % som vi nevnte ovenfor til henholdsvis 25 % og 40 % (økning fra 15 % til 25 % under den forutsetning at lønnsutjevning generelt ville ha tilsvarende virkning som i NAFbedrifter).
Ovenfor har vi prøvd å illustrere med tall forholdet mellom eierinntekt og profitt og profittens størrelse i forhold til utbetalt lønn. Selv om vi her på et par punkter har justert statistikkens tall i retning av hva som kunne sies å ligge i et marxistisk begrep profitt, er det et svært langt stykke igjen. Vi kan ikke her gå nærmere inn på disse problemene, annet enn antyde at både problemet med produktivt og uproduktivt arbeid, en skikkelig behandling av profittinnslaget i (de høyere) lønninger, ”ulikt bytte” med andre land osv., ville måtte trekkes inn i hildet.

A. Se.

Se også: Ulikt bytte
Litteratur: P. Munthe: Sirkulasjon, inntekt og økonomisk vekst, Oslo 1976. NOS: Nasjonalregnskap 1865-1960, Oslo 1965. Revidert nasjonalregnskap i Statistiske analyser rir. 14, Statistisk Sentralbyrå 1975.

Eilerth, Dagmar
Eilerth (1899), født i Bergen. Kjent skikkelse innenfor den kommunistiske kvinnebevegelsen i mellomkrigstida. Hennes far var emmisær i Indre Sjømannsmisjon. Hun ble gradvis orientert mot sosialismen, bl.a. gjennom sjølstudier. Hadde handelsskole og arbeidet på kontor. Kom via Godtemplarlosjen over i Arbeidersamfunnet i Kristiania og derfra til Samfunnslaget. Da NKP ble stiftet i 1923, ble hun medlem der og arbeidet seinere på partikontoret i Oslo og i administrasjonen for ”Norges Kommunistblad”. Ved siden av dårlig betalt kontorarbeid, laget hun også en rekke reportasjer og appeller i ”Norges Kommunistblad” (fra 1930 ”Arbeideren”), ”Klassekampen” og partiets kvinneblad ”Gnisten” (1925-30). Hun skrev også dikt og et skuespill, ”Brændingen”, om et uhell på en fabrikk. Deltok dessuten i organisasjonsarbeidet i husmorlagsbevegelsen. (Se art. Husmorlagsforbund.)
Under okkupasjonen gikk hun inn i illegalt arbeid, bl.a. i redaksjonen av ”Radionytt”. Hennes sønn var kurer, og tidlig i 1944 ble begge tatt på ei hytte på Lørenskog, og satt inn til krigens slutt. Etter krigen gikk hun inn i arbejdet i partiet og på partikontoret igjen, og var aktiv i kvinnebevegelsen i 5-0åra, bl.a. som skribent i ”Kvinner hjemme og ute” (Norsk Kvinneforbunds blad).

H. C.


Einevelde
Einvelde er ein vanleg karakteristikk av styringsforms i dei fleste europeiske statane frå 1600-talet til byrjinga av 1800talet. Ordet finst berre på skandinaviske språk. Andre ord er ”absolutisme” eller det meir nedsettande ”despotisme”. Det dansknorske einveldet brukte gjerne ”suvereniteten” om seg sjølv, og det peikar på noko vesentleg og varig frå einveldets tid, nemleg at eitt statsorgan har rang og makt framfor alle andre.
Einvelde har vore kjent før 1600-talet. Eit godt eksempel frå Romarriket er Augustus, som faktisk avskaffa republikken ved å samla alle toppembeta på si band (prinsipatet). Elt anna eksempel er pavestolen, som på 1000-talet gjorde valet på ny pave til ei sak for kardinalane, og som utover 1100 og 1200-talet gjorde den romerskkatolske kyrkja til ein sentralisert internasjonal organisasjon, med krav på å stå over alle fyrstar. Mottrekket vart konsiltida på 1400-talet, da statane prøvde å vinna kontroll med pavestolen. Utgangen vart at pavestolen herre fekk einveldig makt i kyrkjestaten Roma, og at statane fekk meir eller mindre vidtgåande kontroll med sine kyrkjeorganisasjonar, både i dei katolske lands og i dei som seinare vart protestantiske. Karakteristisk for f.eks. Frankrike vart at pavestolen ikkje kunne skattlegga det franske presteskapet utan samtykke frå kongen, og at kongen hadde eit avgjerande ord når det skulle utnemnast biskopar og abbedar.
I striden mellom kyrkja og kongedømet vart det heilt frå 1100-talet hevda at kongen hadde sitt oppdrag direkte frå Gud, nett som kyrkja eller paven. Dette vart til den viktige ideologien om ”kongedømet av Guds nåde”. I alle europeiske statar hadde del ved ca. 1500 utvikla synet på fyrsten som den opphøgde og guddomelege majestet.
Etter at kongedømet, majesteten, hadde nedkjempa kyrkja som motstandar, sto adelen att som motspelar, men ikkje nødvendigvis som motstandar. Høgadelen hadde tradisjonelt krav på einerett til del høgaste styringsembeta i riket og til vidtgåande økonomiske privileg, f.eks. skattefritaking. Sverige er eit godt eksempel på at kongemakta og høgadelen heilt til 1680-åra kunne sameinast i erobringskrig for å vinna herredømet i Østersjøen. Adelen fekk veldige gods og høge embete i dei erobra provinsane og jamvel i heimlandet. PreussenBrandenburg er eit anna eksempel. Denne staten vaks jamt og sikkert frå 1600-talet til 1800-talet. Den sambindande institusjonen var hæren, og adelen, junkerane, hadde einerett til offisersyrket. Det let seg ikkje gjera å peika på eit visst tidspunkt da Preussen vart elt einvelde. Det same gjeld del to andre godseigareinvelda, ØsterrikeUngarn og Russland. Men ein kan seia at desse statane på ulike vis var reiskapar for godseigarane. Eit drastisk eksempel på korleis det kunne gå om adelen var sta og heldt på sine gamle rettar utan avkorting, er Polen. Godseigaradelen sette seg avgjort mot alle freistnader på å styrka sentralmakta eller kongedømet. Resultatet vart at einvelda Russland, Preussen og Østerrike delte Polen mellom seg mot slutten av 1700-talet.
I Danmark-Norge hadde adelen sitt politiske organ i riksrådet. Men adelen sette seg mot ein aktiv og kostbar utanrikspolitikk. Han var interessert i å ha len eller i å styra sine gods, og ville ikkje betala skattar. Etter dei katastrofale militære nederlaga 1658-60 vart det dansknorske einveldet innført som ein allianse mellom kongedømet og borgarskapet. Tilsvarande vart (det karolinske) einveldet innført i Sverige i 1680-åra, da kongemakta spelte ut borgarar, bønder, presteskap og lågadel mot ein høgadel som ville halda på sine uhorvelege gods utan å betala skatt.
Samla kan ein seia at i einvelda hadde både adelen og kyrkja underordna seg kongedømet som den sentrale statsmakt. Paradeeksemplet er stormakta i VestEuropa, Frankrike. Adelsopposisjonen frå 1500-talet synte seg ute av stand til å regjera, og han vart endeleg nedkjempa under Richelieu. Ludvig 14., som formelt var konge frå 1643 og reelt frå 1661 til 1715, var den einveldige monarken framfor alle andre. ”Staten, det er meg”, sa han. Det er einveldet i kortast mogleg formel.
Det er lett å peika på nokre allmenne økonomiske føresetnader for denne utviklinga. Med meir ærgjerrige mål vart statsutgiftene mykje større etter 1500, særleg krigsutgiftene. Adelen hadde stort sett berre jordleigeinntekter og kunne ikkje lenger tenka på å halda private småhærar. Kongen hadde skatt og toll og kunne lett få lån av rike kjøpmenn. Slik sett fekk einveldet både elt meir krigersk og elt meir borgarleg preg enn riksrådsstaten. Vidare kunne einvelda føra ein økonomisk politikk som var til fordel for kjøpmenn og finansfolk.
Men dette er ikkje særmerkt for einvelda. Slike økonomiske føresetnader gjeld like mykje for slike land som ikkje var einvelde, som ein gjerne set opp som motsetnader utan at ein har nokon kategori. Det gjeld England (etter 1689), Nederlanda, Sverige i ”frihetstiden” 1720-72. Kort sagt, den økonomiske utviklinga førte ikkje nødvendigvis i retning av einvelde, men truleg i retning av noko meir allment, (indre) suverenitet.
Ytterleg skjematisk kan ein seia at produksjonen kunne kasta meir av seg ved fjernhandel, for store marknader. Omvendt kunne staten få store inntekter ved toll på fjernhandel. Altså var det rasjonelt og ønskjeleg med eit større territorium, styrt sentralt. Dette er felles for alle europeiske statar som utviklar seg på 1600-1700talet. Felles for Frankrike og England var at del i løpet av 1600-talet fekk effektive statsstyre, utan indre splitting. Frankrike fekk einvelde, England ein statsskikk med eit parlament som hadde suverenitet framfor regjering og konge.
Og midlet til dette i alle europeiske land var embetsverket, byråkratiet. Korkje ein einvaldskonge eller eit parlament kunne styra aleine. Det nye statsstyret var så stort at det kunne ikkje lenger vera på flyttefot (som tal. under keisar Karl V), men måtte installerast fast i regjeringsbygningar i ein hovudstad. Og styret var så komplisert at det kravde yrkesutdanning, spesialisering, profesjonalisering. Det galdt sjølvsagt slikt som finansar og økonomi, men jamvel krigsmakt og diplomati vart så viktige at evner gjekk føre byrd. I det dansknorske einveldet var karrieren gjerne slik at ein framgangsrik borgar kunne bli adla og få kjøpa gods og dermed koma til topps i statsstyringa. Ein fekk tenesteadel. Ei tilsvarande utvikling kom i Frankrike der pengar gjorde det mogleg å ta steget frå borgarskap til kjoleadel, embetsdraktadel. At byråkratiet (embetsverket) var effektivt, synte seg nettopp i Frankrike da både del revolusjonære og Napoleon gjorde det enda sterkare.
Kor effektivt var einveldet, som statsstyre? For det første er det grunn til å streka under at den moderne staten er mykje sterkare og langt meir effektiv. For det andre var einveldet knapt i stand til å reformera (forbetra) seg sjølv. Uttrykket det opplyste einveldet, ”enlightened despotism”, er namn på planlagde reformar i andre halvdel av 1700-talet. Det vart helst med orda. Så å seia alle vidtgåande reformar kolliderte med privileg hos del statsberande klassane. Det einaste vellykka eksemplet er truleg dei danske landboreformene 1786-1813, da om lag 60 % av danske leiglendingar blei sjølveigarar. Men reformene var ønskjelege og moglege av di kornprisane hadde stige sidan 1750, og av di lovgjevinga sikra at husmennene vart billeg arbeidskraft både for godseigarar og sjølveigarbønder.
Einveldet arta seg ulikt i dei europeiske landa. Det var stor skilnad mellom Russland, Preussen og Danmark, f.eks. Vanlegvis meinte del i Europa at Danmark-Norge var det mest vidtgåande einveldet, det mest absolutistiske. Slik tenkte f.eks. Montesquieu. Han som andre hadde lese Kongeloven frå 1665, hemmeleg til 1709, som la all tenkeleg makt til kongen. Det gav elt skeivt bilde. Frå ca. 1750 oppmuntra regjeringa til diskusjon av økonomiske spørsmål, og den vanlege sjølvforståinga i DanmarkNorge var at del levde i eit opinionsstyrt einvelde, slett ikkje i eit despoti.
Einveldet som statsform vart felt mellom 1789 og 1848, i ”dei borgerlege revolusjonane”. I staden kom konstitusjonelle monarki, med tokammersystem og sterkt avgrensa stemmerett.
1900-talets diktatur har andre føresetnader ens antikkens tyranni og 1700talets einvelde. Men diktaturet er nok det sterkaste og mest brutale av desse tre styringsformene.

G. Sa.


Eisenstein, Sergej Mikhailovitsj
Eisenstein (1898-1948), sovjetisk filmkunstner. Han var født i Riga, borgersøns, tjenestegjorde i Den røde arme som ingeniør og arkitekt, sluttet seg til bolsjevikene og deltok i borgerkrigen som medlem av gruppen på agittogene. Han arbeidet seinere med Meyerhold i teatersammenheng og med Proletkultbevegelsen.
Første film var ”Streik”fra 1924. Temaet varen streik i 1905, og filmen dannet grusslaget for hans seinere arbeider med massen som den kollektive helt i filmene. Året etter kom ”Panserkrysseren Potemkin”, som rendyrket dette prinsippet. Filmen handler om 1905-oppstanden i Svartehavsflåten og folkets solidaritet med de revolterende marinegaster. Gjennom disse to filmene hedde Eisenstein utviklet store deler av det eksperimenterende montasjearbeidet som foregikk i samtidens russiske filmkulturliv, og som også preget dokumentar og journalfilmen hos Dziga Vertov og spillefilmene til Kulesjov og Pudovkin. Grunnelementene i denne montasjeutviklingen var amerikaneren Griffiths filmer med kryssklipping, parallellhandling og skiftningen mellom nærbilde og totalbilde, Hegels dialektiske prissipper og kinesiske og japanske uttrykksformer (haikudikt o.a.). Eisensteins montasjeteorier er både omfattende og krevende lesning; i en forenklet sammenfatning kan en si at de til forskjell fra det meste av annen film baseres på konflikten mellom ett bilde (en scene) og et annet. ”Potemkin” er blitt hyllet som eksempel på overbevisende agitasjonsfilm, og den ble forbudt i flere vestlige land. I Det tredje rike ble den satt opp som et mål for god propagandafilm.
”Oktober”, med undertittelen ”Ti dager som rystet verden”, ble hans neste film, med premiere i 1927. Montasjeteoriene, symbolspråket og massen som helt var her ytterligere utviklet og tempoet høyt oppdrevet. Men en så slagkraftig film som ”Potemkin” ble den ikke; symbolspråk og assosiasjoner stengte for den umiddelbare opplevelse og hindret derved filmens politiske funksjon. I 1929 kom ”Generallinjen” (Gammelt og nytt), som tok opp kampen på landsbygda, bl.a. mekaniseringens nødvendighet i visse sammenhenger under den første femårsplanen. Dette ble en av Eisensteins minst vellykkede filmer og er også sjelden vist, til tross for at den skulle rette opp noen av de formelle feil som ”Oktober” var blitt kritisert for. Fra 1930 befant Eisenstein seg i Hollywood, hvor han skulle lage manus over Theodore Dreisers roman ”En amerikansk tragedie”. Filmselskapet Paramount, som han hedde kontrakt med, fikk stoppet dette prosjekt under beskyldninger om kommunistpropaganda. Også et seinere prosjekt om den meksikanske revolusjon ble stanset. To år varte Eisensteins Amerikaopphold. I 1932 var han tilbake i Moskva som lærer ved filmhøgskolen.
Et av Eisensteins største prosjekter i de neste årene var ”Bezjins eng”, en skildring av konflikten mellom kulakker og kommunister. I sentrum står et motsetningsforhold mellom far og søvn. Innspillingen av denne filmen ble avbrutt på grusslag av anklager om mystisisme og individuell heltedyrkelse. Imidlertid bærer den rekonstruerte del av filmen tydelig preg av at også Eisenstein forlot 20tallets ekspressive realisme til fordel for den naturalisme som preget 30tallets lydfilm i Sovjet. Fra 1938, etter at det skjedde en utskiftning i den øverste ledelse av filmkulturen, var Eisenstein igjen opptatt med store prosjekter og behersket nå lydfilmen like artistisk som stumfilmen 15 år tidligere. I 1939 kom ”Aleksander Nevskij”, hvor temaet er den russiske motstand mot de tyske riddere på 1200-tallet, men med paralleller til samtidens fascistiske Tyskland. Årene 1940-44 arbeidet Eisenstein med storfilmen ”Ivan den grusomme”. Første del kom i 1944 og fikk priser og lovord, andre del i 1946 og ble møtt med hard kritikk og anklager om borgerlig framstilling og tolkning. En påtenkt tredje del ble ikke ferdig før han døde i 1948.

J. E. H.

Se også: Arbeiderfilm, Film.

Eksamen
Eksamen betegner vanligvis en kunnskapsprøve ved avslutningen av en utdannelsesenhet et skoleår eller en hel skolegang. Eksamen har tre viktige sosiale funksjoner; som rekrutteringstest, som pedagogisk hjelpemiddel og som maktmiddel.
Samtidig med at eksamen betegner avslutningen på en utdannelsesenhet, gir en bestemt eksamen vanligvis rett til videre utdannelse eller til yrkesutøvelse. Eksamen fungerer dermed som en rekrutteringstest, den avgjør hvem som kan utvelges eller rekrutteres til fortsatt skolegang, til studier og til bestemte yrker.
De karakterer som gis ved en eksamen, har det vært vanlig å benytte ved opptagelse til lukkete studier hvor der er flere ansøkere enn studieplasser. Karakterer benyttes også stundom til utvelgelsesmiddel blant flere ansøkere til yrkesstillinger. Undersøkelser har vist at det kun eksisterer en svak sammenheng mellom karakterer på forskjellige trinn i utdannelsessystemet. Og det er praktisk talt ikke påvist noen sammenheng mellom karakterer i skolen og på universitetet, og senere dyktighet i yrkeslivet.
Undersøkelser har også vist at det kan finnes stor forskjell mellom de karakterer som forskjellige bedømmere gir samme skriftlige, og særlig muntlige eksamensprestasjoner. Eksamenskarakterer er således verken særlig gyldige eller pålitelige som rekrutteringstest til studier og arbeidsliv. De fungerer i dag ofte som en ritualisert loddtrekning. Det er også påvist at barn fra lavere sosiale lag vanligvis oppnår dårligere eksamensresultater enn barn fra høyere sosiale lag, selv når evnenivået, målt ved psykologiske tester, er det samme. Når eksamenskarakterer, tross de nevnte svakheter, i dag benyttes i så høy grad som utvelgelsesmiddel ved studier med adgangsbegrensning, skyldes det at karakterene muliggjør en byråkratisk enkel utvelgelsesprosedyre.
Hva som blir målt ved eksamen, og hvorledes det blir målt, virker tilbake på utdannelsen og påvirker hva som læres, og hvorledes et stoff læres. Eksamen fungerer som et mål for utdannelse og får derved viktige pedagogiske tilbakevirkninger.
Bruk av standardiserte prøver, hvor eksamen består av en rekke små spørsmål med faste svaralternativer, har vist seg lett å føre til mekanisk utenatlæring. Essayeksamen oppmuntrer mer til en helhetlig forståelse og sammenbinding av det stoff som læres. Eksamen kan benyttes som pedagogisk hjelpemiddel ved at målet for læring søkes presisert, og ved at eleven stadig gis melding tilbake om hvorledes innlæringen står i forhold til målet.
Ved at eksamen både virker som et utvelgelsesmiddel ved rekruttering og som en pedagogisk påvirkning, blir eksamen et viktig maktmiddel til kontroll og påvirkning av skoleelever og studenter. Ved siden av denne mer åpenbare maktutøvelse har eksamen også mer skjulte undertrykkende virkninger. Uttrykk som eksamensangst og eksamensnervøsitet viser til den avmektige posisjon eksamenskandidatene ofte befinner seg i. Uttrykket eksamenssensur kan antyde at ved eksamen er det ikke bare kunnskaper og ferdigheter som bedømmes, men at også verdier og meninger prøves, og at eksamen i en del tilfelle kan fungere som en meningssensur. Like til det siste har eksamenskandidatene vært rettsløse i eksamenssituasjonen, uten rett til skriftlig begrunnelse for eksamenscensuren og uten noen reell klagerett. Eksamenssituasjonen har bidratt til en oppøvelse i konkurranse overfor medstudenter om de beste karakterer, lydighet overfor overordnede og tilpasning til deres verdier og meninger.
I dag skjer det en overgang fra et rituelt, tradisjonsbundet eksamenssystem og en byråkratisk, formalisert eksamensform til et rasjonalisert effektivisert eksamensvesen. De tidligere store og ofte stresspregete avsluttende eksamener etter flere års studium erstattes i det rasjonaliserte eksamenssystem av hyppigere prøver etter mindre kursenheter. Karakterer, som var kjernen i det byråkratiske eksamenssystem, kan da erstattes av ”bestått/ikke bestått” for de enkelte kursenheter. Evaluering, bedømming, av læring blir gradvis flettet inn i selve læringsprosessen. Mens eksamenene slik etter hvert demokratiseres og gjøres mer humane, så underlegges den helhetlige læreprosessen en sentralisert kontroll og et sterkt tidspress.
Eksamenssystemet gjenspeiler de grunnleggende motsigelser i et samfunn og bidrar til en vins grad til deres opprettholdelse. Og når de samfunnsmessige motsigelser forandres, endres også gradvis eksamenssystemet. Sterkt forenklet kan det sies at et rituelt eksamenssystem tilsvarer en føydal samfunnsstruktur, et byråkratisk karakteriserende eksamenssystem tilsvarer et kapitalistisk konkurransesamfunn, og et rasjonalisert eksamenssystem tilsvarer et monopolkapitalistisk samfunn.
Tross de negative sider ved eksamen, som har vært nevnt, kan eksamen likevel i det eksisterende samfunn ses som mer rettferdig og mindre undertrykkende enn flere alternative metoder for utvelgelse til studier og stillinger. Direkte utvelgelse etter foreldrenes stand, inntekt eller partitilhørighet er lite ønskverdige alternativer. En avskaffelse av eksamen vil i dag formodentlig kunne flytte kontroll over utdannelse direkte til det næringsliv og den offentlige administrasjon som ansetter kandidater, eller til testbyråer i deres tjeneste. Eksamensinstitusjonen virker i dag som en vins garanti for en forholdsvis selvstendighet for utdannelsesvesenet i forhold til næringslivet.

S. K.

Se også: Evaluering.

Eksistensialisme
Eksistensialismen betegner i snever forstand en filosofisk retning som utgikk fra franskmannen JeanPaul Sartre (se art. Sartre), men i videre mening er eksistensialisme en hel strømning i vårt århundres tenkning, litteratur og vitenskap om mennesket. Eksistensialismen beskjeftiger seg med menneskets utsatte stilling i verden. Begreper som angst, frihet, identitet, valg og ”egentlig eksistens” står sentralt. Det er store forskjeller mellom dem som regnes som representanter for eksistensialismen. Om man taler om eksistensialisme i videste mening, som alment kulturfenomen, finnes det ingen eksistensialistisk doktrine.
Utgangspunktet er opplevelsen av livets endelighet, disharmoni og irrasjonalitet. Det er særlig de to verdenskrigene som har dannet grobunn for eksistensialismen. Dessuten har de tradisjonelle livssyns sammenbrudd gjort sitt til å spre følelsen av at livet er uten objektiv mening. Eksistensialismen prøver å gjenopprette og rekonstruere et meningsfylt univers ut fra et begrep om den menneskelige frihet i handlingen. Men heller ikke i spørsmålet om friheten er formlig med gudstro er alle eksistensialister av samme oppfatning. Karl Jaspers og Gabriel Marcel trenger et gudsbegrep, mens Sartre og Martin Heidegger greier seg uten.
Ved siden av en dikter som Dostojevskij er det særlig Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche som regnes som eksistensialismens forfedre. De var begge livsfilosofer i den mening at de var mer opptatt av personlige enn av vitenskapelige sannheter. Begge understreker menneskets grenseløse ansvar og det store spranget mellom hva vi faktisk er og hva vi burde være. Begge to forsøker å knytte liv og tenkning sammen. For begge to er ”sannheten” snarere et oppdrag enn en korrekt innsikt. I Kierkegaards oppgjør med Hegel møter vi for første gang et eksistensialistisk hovedtema; individets forhold til ”massen”, det konkrete livs forhold til ideologiske systemer. Eksistensialismen tar alltid det konkrete individs parti mot ”massen” og systemene. Det enkelte er viktigere enn det almene.
Moderne eksistensialisme begynner med Kierkegaard og Nietzschebegeistringen omkring første verdenskrig. Karl Jaspers og Gabriel Marcel er de første som formulerer eksistensialismen i henholdsvis ”Psychologie der Weltanschauungen” (1919) og ”Journal métaphysique” (1914-23). Det mest innflytelsesrike verk i eksistensialismen kom med Martin Heideggers ”Sein und Zeit” (1927). Hos Jaspers er det livets grensesituasjoner; tilfeldighet, opphav, død, lidelse, kamp, skyld og historie som kaster lys over menneskets lodd. Dessuten understreker Jaspers ”kommunikasjonen” som en vei til oss selv gjennom andre. Hos Marcel er det en ”metafysisk uro” som leder den avgjørende erfaring. Han mener at den rette tilstand kan oppstå om vi avvikler det dominerende eierforholdet til alt og alle, eller i det minste; ikke gjør det enerådende. Det viktige er ikke ”å ha”, men ”å være”. Verden åpner seg for den som vil delta i den med ansvar for andre, men ikke for den som vil beherske den og bare ser de andre som midler. For Heidegger er det viktigste å oppdage hvordan mennesket er et endelig vesen i en endelig verden. Vi har ingen evighet å miste. Det avgjørende for vår selvforståelse er omgangen med brukstingene, døden som en påminnelse om livets skrøpelighet og muligheten for å avsløre teknikkens og fysikkens verdensblide som et forfall fra menneskets fulle virkelighet. Mennesket har glemt hva det er ”å være”, men det kan vinne innsikt ved å se at dets fengsel er dets eget verk.
Eksistensialismen knyttes ofte til JeanPaul Sartres navn. Med de andre deler han en skepsis overfor den overleverne professorfilosofi. Sartre er like mye litterat, dikter og kritiker som filosof. Både i dramaer, noveller, romaner og avhandlinger skriver han om friheten. Mens alle andre ting i verden har et vesen, en almen identitet, er menneskets venen noe som først må finnes: ”Eksistensen går forut for essensen”, sier han. Det finnes ingen objektiv plan verken med mennesket eller med verden. Friheten er fullstendig, og det er opp til den som handler å gi seg selv og verden form. Mennesket er sin egen skaper, og forfallet består i at vi flykter fra vår faktiske frihet inn i illusoriske former for ufrihet som fratar oss det tyngende ansvaret. Det finnes ikke noe å håpe på eller noen fasit for våre valg. Både håp og valg er verdiskapende og virkelighetsformende handlinger.
For Sartre, som for de andre, er utgangspunktet erfaringen av fremmedgjørelse og uegentlighet. Felles for dem alle er at de mer eller mindre klart forkynner en individualistisk løsning på sitt problem. Den senere Sartre overskrider imidlertid eksistensialismens private bekymringer og spør i stigende grad etter de politiske betingelsene for det ubehaget i kulturen som han tidligere hadde formulert. Politisk sett var eksistensialismen mangetydig. Jaspers var liberaler og Heidegger medlem av det tyske nazistpartiet.
Eksistensialismen kulminerte i 50-årene og betød mye for litteraturen langt utenfor gruppen av dem som regnes som eksistensialismens representanter. Eksistensialismen blomstret først og fremst i Frankrike, Tyskland og Italia. I teologien ble eksistensialistiske tanker tatt opp av Barth, Tillich og Bultmann. De trengte eksistensialismens bilde av menneskelivet som et stort drama for å finne tilknytningspunkter mellom kristendommen og den moderne verden. I psykiatrien og psykologien gav eksistensialismen ny orientering og nye begreper. Også nymarxismen hos Herbert Marcuse og Ernst Bloch henter motiver fra eksistensialismens analyser av menneskets lodd med et kontaktpunkt i Marx' lære om fremmedgjøringen (se art. Bloch, Marcuse).
Fra den analytiske filosofis side ble eksistensialismen ofte kritisert for sin uklare språkbruk og sitt metafysiske billedspråk. Fra marxistisk hold så man på det individualistiske handlingspatoset som en blindvei, og man forsto eksistensialismen som et uttrykk for ”borgerlig” selvopptatthet.

T. B. E.

Litteratur: J. Sløk: Eksistensialisme, Oslo 1966.

Eksklusjon
Eksklusjon kommer av latin og betyr utelukkelse. I politisk språkbruk brukes eksklusjon om organisatoriske vedtak som stenger medlemmer av partier eller andre politiske organisasjoner ute fra fellesskapet. Med suspensjon menes en tidsmessig begrenset utelukkelse fra tillitsverv eller medlemskap. I partier som praktiserer den demokratiske sentralismen er eksklusjon en innebygget reaksjon overfor personer som utad går imot partiets offisielle politikk, som danner organiserte fraksjoner innen partiet, eller som innad ikke anser en debatt for avsluttet etter at dertil kompetente organ har oppsummert synspunktene og fattet en beslutning. I slike sammenhenger er det ikke bare enkeltmedlemmer som kan utelukkes; høgere organer kan vedta å utelukke hele grupper på lavere nivå i organisasjonen dersom disse nekter å innordne seg den vedtatte politikken. Slike retningslinjer ble vedtatt for alle partier som sluttet seg til Den kommunistiske internasjonalen. I denne organisasjonen kunne i prinsippet eksekutivkomiteen utelukke hele nasjonale seksjoner (partier).
Noen av de viktigste politiske utelukkelsene vi har hatt i Norge innen arbeiderpartiene, var utelukkelsen av Mot Dag fra DNA i 1925, som etterfulgte den noe mindre omfattende eksklusjonen i forbindelse med jernstreiken i 1923-24. I 1949 ble NKP rystet av en bitter partistrid som endte med utelukkelsen av Furubotnfløyen, innbefattet en del av sentralkomiteen. I 1961 ble en gruppe radikale og sosialister utelukket fra DNA. Disse dannet kort etter det nye Sosialistiske Folkeparti.
Argumentene for å utelukke medlemmer på denne måten er at det for et parti som skal være et effektivt redskap i kampen mot kapitalismen, er nødvendig å opptre enhetlig utad, ikke som en samling enkeltindivider med høyst ulike meninger. Videre må partiet ha muligheter for å beskytte seg mot personer som benytter medlemskapet til å skade partiet eller organisasjonen.
I partier som ikke praktiserer den demokratiske sentralismen og som åpent mener å organisere ulike sjatteringer av politiske oppfatninger og holdninger, er det likevel ikke selvsagt at det skal eksistere slike organisatoriske reaksjonsmuligheter. Motargumentene er i hovedsak at mulighetene for utelukkelse kan føre til at et tilfeldig flertall kan ekskludere brysomme mindretall, at uenighet ikke kommer fram av frykt for organisatoriske mottiltak, at meningskamp uvegerlig vil føre til maktkamp, og at politiske motsetninger kan bli redusert til organisasjonsproblemer dersom det gis mulighet for utelukkelse. Historien gir mange eksempler på at slik frykt er godt begrunnet. Det er flere tiltak som kan komme på tale innen en organisasjon eller et parti for å hindre en tilstivning som nødvendiggjør/muliggjør en eksklusjonsparagraf. Dersom de ledende vervene roterer mellom medlemmene, vil det ikke så lett dannes selvforsterkende og selvbeskyttende pampesjikt. Dersom medlemmene kan binde sine representanter til å følge flertallsvedtak og kalle tilbake de representanter som bryter slike vedtak, vil en være sikret at partiet har de rette talerør til enhver tid. Endelig er det bare kontinuerlige politiske diskusjoner og gjennomprøving av standpunktene som kan skape en politikk som sveiser medlemmene sammen og som får dem til å erfare nødvendigheten av kollektiv opptreden i klassekampen.

P. H.

Se også: Demokratisk sentralisme, Fraksjon.