Ecuador

Sjølstendighet: 1830 (Spania)
Politisk system: Militærdiktatur
Største språkgruppe: Spansk 93,0 %
Flateinnhold: 283 561 km²
Folkemengde i 1973:6 726 000
Årlig vekst i folkemengden 1970-73: 3,4 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 7,6 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 371 $
Årlig vekst i NP pr. innb. 1970-74: 7,9 %
Inflasjonsrate i 1975: 15,7 %
Yrkesaktivitet: 31,5
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 21,0
Eksportensidighet: Frukt 37,2 %
Viktigste handelspartner: 1973 i-land 65,5 %
Energibruk pr. innb.: Meget lav 359 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 17,6 %
Lese og skrivekyndighet: 67 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 47
Spedbarnsdødelighet: 8,19 %
Døde i trafikkulykker pr. 100 000 innb.: 15,2
Sjølmordsrate (Døde pr. 100 000 innb.): 3,2
Mordrate (Drepte pr. 100 000 innb.): 8,1
Militærutgifter pr. innb., 1973: 5,99 $
Tilslutning til militaerallianse: OAS/Riotraktaten

Colombia, Ecuador, Panama og Venezuela dannet til sammen en stat til 1830.

EDB
Elektronisk databehandling (EDB) betegner arbeid som utføres av elektroniske datamaskiner eller arbeid der slike maskiner utfører en viktig del av en arbeidsoppgave. Uttrykkene data og informasjon (mening, opplysning) brukes gjerne om hverandre, men data er strengt tatt opplysninger eller kunnskap uttrykt på symbolsk form, dvs. ved bokstaver, tall eller andre tegn. Data kan gi informasjon først når de tolkes av en person som kjenner reglene for symbolbruken. For eksempel gir tallet 02123946386 ingen opplysninger som data alene. Men dersom vi vet at det er et personnummer, kan det gi kunnskap om vedkommende person, bl.a. fødselsdato og kjønn. Informasjon forutsetter altså et tenkende vesen som kan forstå den kunnskap som ligger i dataene. En datamaskin bearbeider data uten at den informasjon som skal tillegges dem eller resultatet av behandlingen behøver å være kjent.
Det er alltid mennesker som bestemmer hva datamaskinen skal gjøre. Datamaskinen kan ikke tenke. Dens eneste evne er rask og nøyaktig bearbeiding av data ifølge de behandlingsregler som er kodet inn i den. Slike regler kalles et program. Et program er en detaljert liste av instruksjoner som beskriver hvordan de enkelte bearbeidingsoppgaver skal gjennomføres. Å lage et program kalles programmering. Et datasystem betegner kombinasjonen av det maskinutstyr som utfører databehandlingen, det program som styrer behandlingen og det organisatoriske opplegg av utstyr og mennesker som samler inn data, bearbeider dem og bruker resultatene. En felles samling data som er ordnet slik at den kan brukes for flere formål av mange uavhengige datasystemer, kalles en database eller databank.
Datayrket omfatter tre hovedgrupper: systemering, programmering og drift/dataregistrering. Systempersonalet utformer datasystemene på grunnlag av vurdering av den aktuelle databehandlingsoppgave. Programmererne lager datamaskinprogrammene. Driftspersonalet sørger for den daglige drift av EDButstyret. Yrket er sterkt mannsdominert, særlig på systemsiden, der ca. 90 % av de ansatte er menn. Dataregistrering er derimot et rent kvinneyrke. Det er svært stor forskjell i kompetansekrav og lønnsnivå, med systemering og dataregistrering som henholdsvis topp og bunn.

Datamarkedet
Prisen på datakraft synker med omtrent en fjerdedel pr. år. Likevel vokser verdien av datamarkedet med 2030 % årlig. Det er de rike land som eier datamaskinene. USA, VestEuropa og Japan hadde i 1975 90 % av verdens investerte kapital i EDB. Markedet domineres av noen få store flernasjonale selekaper. IBM (International Business Machines) er absolutt størst med 70 % av verdensmarkedet. Amerikanske selekaper har til sammen ca. 90 %. Verdien av EDButstyr i Norge (utenom Forsvaret) er ca. 2 milliarder kroner fordelt på ca. 1 300 anlegg. IBM står for over 50 % av markedsverdien, mens andelen av norskprodusert utstyr er ca. 5 %. 60 % av verdien av datautstyret i Norge finnes i Oslo. Det offentlige har 20 % av utstyret, nos over halvparten brukes finnen forskning og undervisning. I 1975 brukte staten (utenom Forsvaret) ca. 300 millioner kroner på EDB, herav 110 millioner på datautstyr. Det tilsvarer 3 % av totalutgiftene til statlig administrasjon. Omtrent 20 000 personer er direkte sysselsatt i EDB i Norge, noe under 2 000 av disse er ansatt i staten. Norsk dataindustri er vesentlig en sammensettingsindustri, de viktigste delene i ”norskprodusert” utstyr kommer fra utlandet.

Utviklingslinjer
EDB har lenge vært preget av stadig større datamengder. Til disse kan det koples terminaler (dataskjermer, fjernskrivere osv.) plassert hos lokale brukere, såkalt fjerndatabehandling. Dette gjør det mulig for flere brukere å dele datakraften i ett sentralt nettverk. Større datamaskiner kan utføre behandling av data for mange brukere samtidig. Med innføringen av minidatamaskinen er utviklingen i ferd med å ta en ny retning. Det er nå blitt både teknisk og økonomisk mulig for mindre organisasjoner å ha egne datamaskiner. I noen tilfeller har også større organisasjoner tatt i bruk flere geografisk spredte minimaskiner framfor ett sentralt anlegg. Minimaskinen kan stå alene eller knyttes sammen for å bruke felles datamengder og utveksle data. Sammenknytting av datamaskiner medfører ofte at store datamengder må overføres mellom maskinene. Hittil har det vært vanlig å bruke telefonnettet til slik overføring. Men telefonnettet har ikke den sikkerhet og kapasitet som kreves for dataoverføring. Et fellesskandinavisk offentlig nett for dataoverføring er under utbygging.
Den nyeste utvikling av EDB-utstyr, mikrodata, gjør det mulig å desentralisere databehandlingen ytterligere. Mikromaskinen kan masseprodusere ferdigprogrammer for en spesielt oppdrag. Dette kan bety at det blir økonomisk grunnlag for en mengde nye anvendelsesområder og at EDB spres til enda flere og mindre organisasjoner. Datamaskiner i kassaapparater og hjemmeterminaler er allerede en teknisk realitet. Lommekalkulatorer og TV-spill er det første gjennombrudd for mikromaskiner på forbrukermarkedet.
De sterke tendenser til sentralisering som etter hvert har skjedd på en rekke samfunnsområder, har delvis blitt fremskyndet ved at EDB i så stor grad var preget av store sentrale dataanlegg. Teknisk sett kan utviklingen mot en geografisk spredning av mindre datamaskiner motvirke denne tendensen og gi grunnlag for en desentralisering både av arbeidsoppgaver og beslutningsmyndighet. Men hittil har vi i liten grad fått en slik utvikling. Hensynet til effektivitet krever gjerne at alle data som skal behandles, ligger samlet på ett sted. Dette brukes som påskudd for at også all beslutning og styring skal ligge sentralt, mens de lokale organer vesentlig samler inn data og rapporterer til de sentrale beslutningsorganer.

Anvendelser
De første datamaskiner ble tatt i bruk innen tekniskvitenskapelig forskning for å utføre kompliserte beregningsoppgaver som var større og vanskeligere enn det som var mulig å løse tidligere. EDB-utviklingen var lenge sterkt preget av behovene innen den militære sektor og romfart og la vekt på høy regnehastighet. I dag er EDB blitt et nyttig og nødvendig hjelpemiddel på de fleste forskningsområder. Men EDB kan samtidig ha bidratt til å gjøre forskningen enda mer uforståelig og til å øke avstanden mellom forskerne og resten av samfunnet.
I produksjonssammenheng brukes EDB bl.a. til automatisk kontroll og overvåking, f.eks. av kraftverk og kjemisk produksjon, og til styring av verktøymaskiner, dreibenker og skjærebrennere. Det har skjedd en automatisering både av fysisk arbeid og av kontroll og beslutningstaking som før ble utført av mennesker. Samtidig har man oppnådd en bedre og jevnere produktkvalitet, lavere råstofforbruk og høyere produksjon.
EDB for administrative formål, som regnskap, fakturering og avlønning, kartotek og arkivsystem, statistikk, betalingsformidling i bank og postgiro, samt i trygde og skattevesenet, har kommet for fullt i 1970åra. Hovedinnholdet i administrativ databehandling (ADB) er oppbevaring, organisering og presentasjon av store datamengder. Datamaskinens hukommelse og hastighet til inn og utmatingsutstyret er derfor viktigere enn regneevnen. ADB innebærer en automatisering og effektivisering av rutinepreget kontorarbeid på samme måte som man tidligere har halt det i industrien.
Det fjerde område der EDB blir brukt, er planlegging og styring. EDB gir beslutningstakere helt nye muligheter for å behandle og utnytte store og ferske informasjonsmengder. I bedriftssammenheng brukes dette for å avsløre utviklingslinjer og tilpasse produksjon og ressursutnyttelse til endringer i priser, markedsutsikter og økonomiske forhold. Også på det nasjonale plan skjer planlegging i stor grad ved hjelp av EDB.
For bedriften har teknisk og administrativ bruk av EDB blitt et viktig middel til å øke fortjenesten. Sammen med konkurransen mellom bedriftene er dette nå den viktigste drivkraften i utviklingen av nytt EDButstyr og nye anvendelse. EDB virker på to måter. På den ene side erstatter EDB menneskelig arbeidskraft på stadig flere områder av produksjon og administrasjon. Dette er vanlig rasjonalisering og et ledd i at arbeid skiftes ut med kapital. På den annen side er EDB et redskap for mer effektiv utnyttelse av produksjonsmidlene gjennom bedre planlegging, kontroll og styring av utstyr og de ansatte. Ved de fleste anvendelser gjør begge disse forhold det lønnsomt for bedriftene å ta EDB i bruk.

EDB i beslutningssystemer
Når databehandling inngår som ledd i en beslutningsprosess, vil mennesker velge hvilke data som skal legges til grunn for beslutningen og hvilket program som skal brukes ved bearbeiding av dataene. Det er også mennesker som fatter beslutningen når resultatet av databehandlingen foreligger. Dersom beslutningsreglene er særlig enkle, kan datamaskinen programmeres til å foreta beslutningen uten at menneskelige vurderinger trekkes inn. Et eksempel på et slikt system er den offentlige bostøtteordningen. Regelverket er der utformet spesielt med tanke på at hele søknadsbehandlingen skal foretas ved EDB.
Programmerbare beslutningsregler begrunnes ofte ut fra et ønske om enhetlig saksbehandling. Men enhetlig behandling er ikke nødvendigvis et gode når geografiske, sosiale og kunnskapsmessige forutsetninger er vesensforskjellige, f.eks. blant dem som søker bostøtte. Det kan derfor være betenkelig å holde skjønn fullstendig utenfor behandlingen. Det er sjelden vi har en situasjon der direkte EDBbeslutning kan godtas. Datamaskinene krever nøyaktighet og målbarhet; de størrelser som inngår i EDBbeslutningen må kunne uttrykkes tallmessig (kvantitativt). Anvendelse av EDB fører gjerne til en undervurdering av de størrelser som ikke kan måles, dvs. de kvalitative forhold. I praksis har man lett for å følge EDBbeslutningen uten at menneskelige vurderinger trekkes inn. Ofte kan EDB være god å ty til som unnskyldning når tvilsomme og umenneskelige avgjørelser er tatt.
EDB har i stor grad bidratt til å fastfryse gamle, sentraliserte administrative ordninger og gitt dem mulighet for å overleve tross sterke krav om forenkling og reformer. I skatte og trygdesammenheng ble mengden av regler, forskrifter og unntak etter hvert så stor at bare EDB gjør det mulig å gjennomføre ordningene. Fordi det er vanskelig og kostbart å gjøre større endringer i regelverk og systemutforming, kan vi risikere at datasystemene og den administrasjon som bruker systemene, ikke lar seg påvirke av selv betydelige holdningsendringer i samfunnet. Bare de forandringer som systemene på forhånd er bygd for å møte, vil kunne gjennomføres uten betydelige omkostninger. Dette legger igjen bånd på det sosiale system; det må ikke endres ut over det som EDBsystemene kan følge opp.

Bruk av planleggingsmodeller
Lønnsoppgjørene mellom LO og NAF er i 70åra stadig mer avhengig av at en kjenner virkningene på priser og norsk økonomi av de forskjellige krav og tilbud som framlegges. Virkningene beregnes av Det tekniske beregningsutvalg og Finansdepartementet. Disse bruker omfattende EDBbeskrivelser (modeller) av norsk økonomi, som gjør det mulig å regne seg fram til følgene av en avtale på flere områder samtidig og se de forskjellige virkninger i sammenheng. De kombinerte oppgjørene er i enda større grad knyttet til EDB og ekspertuttalelser, fordi også regjeringens bruk av økonomiske og politiske virkemidler må trekkes inn i analysemodellene. De samme beregningsmetoder brukes når regjeringen utarbeider statsbudsjettet. Det er umulig å tenke seg dette regnearbeidet utført for hånd. Planlegging av den økonomiske politikk i Norge er derfor blitt helt avhengig av EDB. Foreløpig avgjøres verken den økonomiske politikk eller lønnsoppgjørene av ekspertenes beregninger alene. De økonomiske beregningsverktøy som brukes, oppfattes fremdeles som utilstrekkelige. Men tendensen til å overlate mer og mer til EDB og eksperter er tydelig. Faren for at problembearbeiding på disse og andre sentrale samfunnsområder blir overlatt en liten gruppe EDBeksperter og fagfolk er til stede. I mindre sammenheng har dette allerede skjedd i bedrifter der EDB brukes som planleggings og styringsverktøy.

Virkninger på arbeidslivet
Det er vanskelig å gi noe entydig bilde. Det er likevel klart at fordeler og ulemper er skjevt fordelt, og dette ser ut til å forsterke mange av de uheldige sider ved vårt arbeidsliv. Virkningene av EDB på sysselsettingen er av forskjellig art. For det første vil arbeidsplasser bli rasjonalisert bort. Til nå har bedriftene stort sett unngått å si opp folk av denne grunn fordi de har kunnet bruke virkemidler som omplassering og førtidspensjonering, kombinert med færre nyansettelser og ”naturlig avgang”. De lave tall kan også skyldes at rasjonaliseringer særlig har gått ut over kvinner i underordnede stillinger, spesielt på kontor. Denne gruppen er tradisjonelt en arbeidskraftreserve som utgjør en del av den skjulte arbeidsledigheten. For det andre ”mister” vi arbeidsplasser som ville blitt opprettet dersom EDB ikke ble innført, først og fremst innenfor kontoryrkene. ”Det papirløse kontor” og ”det kontantløse samfunn” er stikkord for denne utviklingen. For det tredje kommer nye arbeidsplasser til, spesielt innenfor datayrkene og planlegging, styring og koordinering. Disse yrkene stiller til dels høye krav til utdanning og kompetanse, og det er lite trolig at de personalgruppersom er rasjonalisert bort, uten videre kan gå inn i jobber av denne type. Siden datayrkene er sterkt mannsdominert, vil veksten kunne virke uheldig inn på likestillingen mellom kjønnene på arbeidsmarkedet.
Til nå har den økonomiske vekst kunnet veie opp den arbeidsledighet som EDB har vært årsak til. Samtidig har bruk av EDB vært en av årsakene til den samme veksten. I framtida kan det bli vanskelig å opprettholde en sterk økonomisk vekst. Og bruken av EDB er barei sin begynnelse. Mye tyder på at vi vil få langt sterkere rasjonalisering i tida som kommer. Dermed kan også følgene for sysselsettingen bli mer omfattende enn hittil. EDB føyer seg inn i rekken av rasjonaliseringstiltak i arbeidslivet, med stadig større arbeidsdeling og spesialisering som en av konsekvensene.
Arbeidsdelingen skjer også mellom topp og bunn i bedriften, det enkle, utførende arbeidet blir atskilt fra den mer kompliserte planlegging og styring. De som arbeider i overordnede stillinger, vil kunne få mer kvalifisert og interessant arbeid, med stigende krav til utdanning og kompetanse. Mellomgruppene blir mindre, fordi mange av deres oppgaver bygges inn i datasystemene. På de lavere nivåer overtar datasystemene deler av det mer kvalifiserte arbeid, som å beregne, lage tabeller, ta enkle beslutninger etc. Tilbake blir det minst kvalifiserte arbeidet, ofte begrenset til rutinemessig datainnmating eller overvåking. For noen jobber blir det faglige innhold borte, og kravene til utdanning og kompetanse synker. Dette betyr lavere opplæringskostnader og lønnsutgifter for arbeidskjøperne. Det blir også enklere å skifte ut personale. For arbeidstakerne kan denne utviklingen bl.a. undergrave fagforeningenes styrke i forhandlinger.
EDB har også virkninger på det fysiske arbeidsmiljø, både i positiv og negativ retning. Det er blitt færre helsefarlige arbeidsplasser, prosesser blir lukket inne og datastyrt fra et kontrollrom. Arbeidet er blitt fysisk lettere. Samtidig er den enkelte arbeider pga. reduksjonen i bemanning blitt mer isolert, ofte med et urimelig stort ansvar.
På kontorsiden trer problemene klarere fram, bl.a. fordi de tradisjonelle arbeidsmiljøproblemene som støy, støv, farlige operasjoner etc. ikke har eksistert i samme grad som i industrien. Bruk av dataskjermer har ført til betydelige synsproblemer og muskeltrøtthet hos mange av de som betjener dem. Utstyret er ofte dårlig utformet og kan ikke alltid tilpasses den enkeltes arbeidssituasjon. Dataskjermer blir gjerne plassert i vanlige kontormiljøer uten at man tar hensyn til at slikt utstyr stiller helt andre krav til belysning og møbler enn vanlig kontorarbeid. Disse problemene merkes ikke så lett med en gang, men de blir desto tydeligere når nyhetens interesse er borte og en kanskje interessant opplæringsperiode er over.
Det fysiske arbeidsmiljø er kanskje det som er lettest å forbedre. Andre sider ved arbeidsmiljøet kan være betydelig vanskeligere å håndtere. Mange datasystemer er f.eks. lagt slik opp at arbeidet må utføres etter nøye fastsatte regler, og det er små muligheter for selv å styre gangen i arbeidet. Kontakten mellom arbeidstakerne kan bli vanskeligere å opprettholde. Jobben kan være lagt slik opp at den utføres alene uten noen å samrå seg med. Det kan være kolleger i nærheten, men pga. støy, krav til konsentrasjon eller fordi man er bundet til terminalen, kan det bli smått med kontakt. Dette har konsekvenser ikke bare for trivsel og læringsmuligheter, men også for fagforeningens virksomhet. Sosial kontakt på arbeidsplassen er en viktig forutsetning for faglig arbeid.
Ledelsen kan bruke datateknikken til å kontrollere den enkelte arbeidstaker ved å overvåke produksjonsresultater, sjekke at vedkommende er til stede etc. Sliks kontroller har vel alltid vært et problem, men det nye ved datateknikken er at den gir langt mer varierte kontrollmuligheter, og at den er ”usynlig” for arbeidstakeren. De som utformer datasystemene tilhører de høyere lag i bedriften og vil lett få de samme holdninger og mål som bedriftsledelsen. Disse holdninger bygges inn i datasystemene. Men samtidig brukes disse systemers tilsynelatende nøytrale karakter som argument for å gjennomføre de løsninger ledelsen ønsker, på tuers av arbeidernes interesser og vurderinger. Norsk fagbevegelse har engasjert seg sterkt for å møte utfordringen fra EDB. Det er satt i gang handlingsrettede forskningsprosjekter som tar sikte på å komme fram til tiltak som fremmer de fagorganisertes interesser overfor bedriftens bruk av EDB.

Lover og avtaler
I de siste åra har det vært gjort flere framstøt for å regulere bruken av EDB og minske eventuelle skadevirkninger. Først ute var LO/NAF som med sin Rammeavtale om datamaskinbaserte systemer, et vedlegg til Hovedavtalen, gir de ansatte rett til å være med på å vurdere og utvikle systemer, til å få nødvendig informasjon og til å velge sine egne datatillitsfolk. Rammeavtalen ble første gang underskrevet i 1975. En tilsvarende avtale mellom arbeidstakerorganisasjonene i staten og staten som arbeidskjøper ble inngått i 1975.
Arbeidsmiljøloven inneholder for det første bestemmelser som har konsekvenser for hvordan datasystemer bør utformes, for det andre bestemmelser som direkte vedrører styrings og planleggingssystemer. Loven legger vekt på at arbeidstakerne ikke skal utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, og at de skal ha mulighet for selvbestemmelse og faglig ansvar. Variasjon og kontakt med andre settes også opp som viktige mål. Det er liten tvil om at de fleste av dagens arbeidsplasser i tilknytning til EDB-systemer ikke fyller disse krav.
En konsekvens av at EDB benyttes i privat og offentlig forvaltning er en utstrakt innsamling og oppbevaring av opplysninger om enkeltpersoner og oppbygging av store persondataregistre. Mange frykter at denne utviklingen kan innebære en mulighet for detaljert overvåking og styring av det enkelte menneskes atferd og holdninger, særlig når opplysninger innsamlet for flere uavhengige formål koples sammen. Dette er blitt særlig enkelt nå: opplysningene er knyttet til en persons fødselsnummer. Det er derfor lagt fram forslag til Lov om personregistre som begrenser adgangen til å innsamle, lagre og bruke personopplysninger. Loven inneholder regler om den enkeltes rett til å få se hva som står i registrene og regler om retting av feil. Loven begrenser spesielt adgangen til å registrere særlig følsomme opplysninger som rase, politisk eller religiøs oppfatning, kriminalitet, helse o.a. Loven kan få stor betydning for de ansattes mulighet til å påvirke hvilken informasjon som skal lagres i bedriftenes personalregistre. Den er ikke begrenset til registre og arkiver som behandles ved EDB.

J. Fj. / H. Heg. / K. Th.

Se også: Automatisering, Datamaskin, IBM, Tariffoppgjør.

Litteratur: K. Nygaard og O. T. Bergo: Planlegging, styring og databehandling, I og II, Oslo 1974.


EF
Se Fellesmarkedet.


EF-striden
Striden om norsk EF-medlemskap varte i ca. 12 år, fra Storbritannia søkte om medlemskap i EF i august 1961, og fram til inngåelsen av en handelsavtale mellom EF og Norge sommeren 1973. Mellom disse to tidspunktene ligger den første landsomfattende folkeavstemning i Norge siden 1926, to regjeringsskifter med direkte sammenheng med EF-saken og en av de lengste, hardeste og bitreste politiske debatter i etterkrigstida.

Bakgrunn
De ytre røttene til EF-striden går tilbake iallfall til andre verdenskrig og den sterke innflytelsen forbindelsene med Storbritannia fikk på norsk utenrikspolitikk. I 1949 brøt Norge definitivt med den alliansefrie politikken fra førkrigstida og gikk inn i NATO. Samtidig mottok Norge økonomisk hjelp fra USA (se art. Marshallplanen), noe som i neste omgang førte til medlemskap i et mer permanent vestlig økonomisk samarbeid i OEEC, senere OECD (se art. OECD). Dette skapte interesse i Norge også for det mer vidtgående økonomiske samarbeidet i Vest-Europa.
Englands forhold til Fellesmarkedet skulle imidlertid i en lang periode bli avgjørende for hvilke utslag denne interessen ga seg i norsk politikk. Den britiske søknaden av 1961 ble blokkert av Frankrike, og det samme skjedde i 1967. Først Haagmøtet i desember 1969 åpnet døra til Fellesmarkedet for britene. Ved alle disse tre tidspunktene kom den norske kontakten med EF som en klar følge av den britiske, selv om det i 1961-62 tok over et halvt år før Norge søkte om medlemskap, bl.a. fordi grunnloven først måtte endres. Også fellesskapet med Danmark har vært hyppig anført i debatten om EF, skjønt dette hensynet kunne trekke begge veier, dersom et norsk nei kunne bidra til å holde Norden samlet utenfor EF. Hensynet til de andre nordiske land har også spilt inn i EFdebatten, men da mest som et argument mot EF-medlemskap, selv om det også har vært hevdet at Norden trengte et bruhode i EF. Omkring 1968 ble det arbeidet iherdig med planer for et utvidet nordisk økonomisk samarbeid (NORDØK). Dette arbeidet forente mange på tvers av holdning til EF, men strandet til list nettopp på Nordens forhold til EF.
De indre røttene til EF-striden ligger i konflikten mellom sentrum og periferi som i ulike varianter går langt tilbake i norsk historie. I motsetning til andre stridigheter om Norges internasjonale rolle, for eksempel NATOdebatten, ble EF-striden aldri en kamp utelukkende langs høyre/venstreaksen. Riktignok var ”venstreside” (fra langt inn i Arbeiderpartiet) samlet engasjert mot medlemskap. Men sammen med denne venstreside sto de geografiske utkantene, primærnæringene (jordbruk og fiske) og store deler av de tradisjonelle ”motkulturene” (nynorsk, avhold og lavkirkelig religiøsitet). Engasjementet til mange grupper som til vanlig er lite opptatt av utenrikspolitiske spørsmål, er en illustrasjon av hvordan EFspørsmålet ble lett i sammenheng med en hel rekke innenrikspolitiske stridsemner.

Velger mot representant
Et hovedtrekk ved EF-striden var kløften mellom velger og representant. Ikke i noen meningsmåling i perioden 1962-72 var det et flertall for fullt medlemskap, selv om det i noen tidligere målinger var flertall for forhandlinger med EF med sikte på medlemskap. Motstanden nådde en topp i desember 1971 med over 70 % nei blant dem som hadde tatt standpunkt. Avslutningen av forhandlingene ved årsskiftet og den etterfølgende kampanjen for medlemskap styrket tilhengernes stilling. Folkeavstemningen ga likevel et knapt flertall for neisiden (53,5 %). Først etter at Arbeiderpartiregjeringen gikk av som følge av avstemningsutfallet, var det i en periode på vel et halvt år et knapt flertall for medlemskap, som igjen svingte over til et klart nei-flertall ifølge meningsmålinger ved valget i 1973.
Til tross for motstandernes sterke stilling i opinionen, var det gjennom det meste av EF-striden minst 3/4 flertall i Stortinget for medlemskap. Rett før avstemningen i 1972 var det ca. 70 % ja blant stortingsrepresentantene. Denne forskjellen i holdning mellom velgere og representanter har blant annet sammenheng med at EFspørsmålet ikke spilte noen sentral rolle i noen valgkamp før 1973-valget, dels fordi enkelte partier var lite villig til å ta standpunkt og diskutere saken, dels fordi ytre begivenheter (som de Gaulles avvisning av britisk medlemskap) gjorde den lite aktuelt. Når representantene ble nominert og valgt uten at deres EFsyn (om de hadde noe) kom inn i bildet, kan Stortingets skjeve sosiale sammensetning ha hatt sin betydning, idet de EF-vennlige høystatusgruppene er klart overrepresentert.

Partier og organisasjoner
Avvik mellom EF-synet på grunnplanet og hos det politiske lederskap var ikke bare noe som preget forholdet mellom velger og representant, men også forholdet mellom medlemmer og ledelse i mange partier og i andre organisasjoner. I mange tilfeller ble denne motsetningen ytterligere tilspisset ved at ledelsen satte alle organisasjonens ressurser inn for å vinne tilslutning for sitt syn. Arbeiderpartiet og LO er eksempler på viktige organisasjoner som på tross av et nokså jevnt styrkeforhold blant velgere og medlemmer i perioder også et nei-flertall engasjerte seg sterkt og ensidig til fordel for et ja-standpunkt i kampanjen før folkeavstemningen.
I utgangspunktet var det delte meninger om hvorvidt EF-saken burde gjøres til gjenstand for en folkeavstemning. Ideen ble lansert innenfor Venstre og appellerte til politikere i delte partier fordi de øynet en mulighet til å unngå en altfor opprivende strid i partiet når velgerne ble gitt det avgjørende ord. Det en ikke hadde forutsett, var den sentrale rollen partiene kom til å spille når det gjaldt forsøkene på å påvirke opinionen i innspurten før folkeavstemningen i 1972, og de indre stridighetene og bitterheten som dette kom til å føre med seg.
Partiene var imidlertid ikke enerådende. De fikk konkurranse av organisasjoner skapt spesielt for EF-striden, særlig Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet. Neisidas største ressurser i opinionskampen ble den brede mobiliseringen på grasrota, den enhetlige organiseringen av motstandsarbeidet (at marxistleninistene sto utenfor i Arbeiderkomitéen mot EEC og dyrtid, må i denne forbindelse vurderes som en fordel), den halvveis legaliserte fraksjonsdannelsen i Arbeiderpartiet (særlig representert av Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot norsk medlemskap i EEC), og den økonomiske støtten fra landbrukets organisasjoner (særlig melkesentralene).
Kampanjen før folkeavstemningen ble likevel preget av grasrotas manglende kontroll over de institusjoner som kunne få betydning i opinionskampen. Ikke bare i de største partiene, men i de fleste andre opinionsskapende organer satt EFtilhengere i ledelsen. Dette gjaldt i særlig grad pressen (av det samlede opplaget pr. uke til de avisene som hadde tatt standpunkt tilhørte 86 % jaavisene), de store organisasjonene (særlig viktig var alliansen mellom LO, Arbeidsgiverforeningen og de store næringsorganisasjonene i bank, industri og skipsfart) og embetsverket (spesielt Utenriksdepartementet og Industridepartementet ble sterkt engasjert på jasiden). Monopolinstitusjonen NRK la større vekt iallfall i siste fase av striden på kravet om balanse mellom de to partene uten helt å realisere sin egen målsetting.

Følger
Utad ble den viktigste konsekvens av EF-striden at Norge nøyde seg med en handelsavtale med EF som trass i en ”utviklingsklausul” neppe kan utvikle seg til fullt medlemskap uten store politiske konflikter i Norge. Innad fikk EF-striden først og fremst den virkning at partisystemet undergikk større rystelser enn noen gang siden krigen. Før valget i 1973 ble Venstre splittet, og valget fratok partiet nesten all parlamentarisk innflytelse. Arbei derpartiet fikk gjennom Sosialistisk Valgforbund (senere Sosialistisk Venstreparti) større konkurran på venstrefløyen enn noen gang siden NKPs sterke valg i 1945. Også på høyrefløyen ble det splittelse (ved dannelsen av Anders Langes parti), mer som et resultat av den generelle svekkelse av de etablerte partiene enn direkte som følge av EF- Fire år seinere var EF-striden igjen kommet i bakgrunnen. De to store EFvennlige partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, styrket sin stilling på bekostning av fløypartiene og det politiske sentrum. En mer varig virkning av EF-striden er antakelig at den har bidratt til å gjøre de politiske lojalitetsbån løsere enn før og den politiske situasjon der mer flytende. Fraksjonsarbeid og tverrpolitikk er samtidig blitt mer akseptert, selv om det sikkert vil være langt mellom saker av tilsvarende be som EFsaken eller saker hvor opposisjon mot det etablerte politiske lederskap kan samle til bred støtte.

N. P. G. / O. He.

Se også AIK, AKMED, Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet.

Litteratur: N. P. Gleditsch og O. Hellevik: Kampen om EF, 1977.


EFTA
Se Frihandelsforbundet, Det europeiske.

Egalitær
En egalitær løsning på et fordelingsproblem er å gi hvert individ like mye av det som skal fordeles. Prinsippet ”en person, en stemme”, prinsippet om likelønn og militærtjeneste ved loddtrekning er eksempler på egalitære løsninger. I det siste tilfellet dreier det seg om lik fordeling av muligheter snarere enn av konkrete goder.
Bevisbyrden hviler vanligvis på den som går inn for en annen fordeling enn den egalitære. To slag argumenter har ofte vært brukt mot egalitære ordninger. For det første kan det forekomme at mengden av det som skal fordeles blir mindre ved en egalitær fordeling enn ved en annen fordelingsnøkket. Ulikhet kan derfor rettferdiggjøres hvis den bidrar til å øke den totale mengde av det som skal fordeles (nyttefilosofenes syn), eller i det minste hvis den bidrar til å gjøre de dårligst stilte bedre stilt enn de ville ha vært med en lik fordeling (John Rawls). For det andre kan man mene at egalitær fordeling av ett gode leder til ulik fordeling av et annet og viktigere gode. Likelønn er f.eks. urettferdig fordi den fører til at en enslig person får en fordel framfor en familieforsørger. Selv i forholdet mellom to enslige personer kan likelønn være urettferdig, hvis den ene er funksjonshemmet og derfor trenger høyere lønn for å oppnå det samme velferdsnivå. Formell likestilling for kvinner kan være utilstrekkelig til å skape reell likestilling, slik at forskjellsbehandling til fordel for kvinner kan være et nødvendig middel for å sikre en egalitær fordeling av samfunnsgodene mellom kjønnene.

J. E.

Se også: Etikk

Egede-Nissen, Adam
Egede-Nissen (1868-1953), norsk politiker, født i Levanger. Han begynte i 1886 å studere filologi, men arbeidet samtidig i postvesenet og ble i 1897 postmester i Vardø. I 1900 ble EgedeNissen valgt til formarm i Venstre i Vardø. Fra 1900 til 1912 var han stortingsrepresentant, først for Venstre, men i 1905 sluttet han seg til DNA. Han arbeidet aktivt for å organisere arbeiderne i Finnmark, samarbeidet med Ellisif Wessel og støttet i 1906 trykkingen av illegalt propagandamateriale på russisk (”Vardøsaken”). Fra 1915 var han ordfører i Stavanger. I 1918 reiste han til Russland, tok der opp kontakt med bolsjevikene og deltok i februar på en konferanse som forberedte stiftelsen av Den kommunistiske internasjonale. 1918-1923 var han medlem av DNAs landsstyre, og i 1921 ble han igjen stortingsrepresentant. Han sluttet seg i 1923 til NKP og ble i 1934 valgt til partiets formarm. Formelt innehadde han dette verv til 1946, men uten at den politiske ledelsen av NKP egentlig lå hos ham.
Selvbiografien ”Et liv i strid” (1945) inneholder lite konkret om hans tid som NKPs formann, men en del opplysninger om hans første tid som stortingsrepresentant.

E. Lo.


Egenkapital
Egenkapitalen er en sentral størrelse i bedriftenes regnskaper (se art. Bedriftsregnskap). Denne størrelsen er i regnskapet å finne på den såkalte balansekontoen. På denne kontoen finner en også aktivapostene, som angir summen av de eiendeler bedriften har til rådighet. Fra summen av eiendelene trekker en passivapostene, dvs. den gjeld bedriften har, og får da ut egenkapitalen som resultat. Oppstillingen blir altså slik:

Sum eiendeler - Sum gjeld = Egenkapital


Egenkapitalen er med andre ord den delen av bedriftens finansiering av eiendeler som ikke dekkes gjennom gjeld. Den består vanligvis av aksjekapitalen, samt av ulike typer av fond, både lovbestemte og frie fond (se art. Aksjekapital).
Aksjekapitalen representerer som regel den historiske egenkapitalen i bedriften, dvs. det en i sin tid startet opp med. Men den kan også være oppskrevet siden den tid, og den kan være utvidet gjennom nytegning av aksjer. De overskudd bedriften tjener opp, legges til egenkapitalen dersom de ikke trekkes ut av bedriften gjennom utbytteutbetaling o.l. Som regel vil det være disse opptjente overskuddene som utgjør størsteparten av egenkapitalen aksjekapitalen vil utgjøre en mindre del.
Til tross for at det er de ansatte i bedriftene som ved sitt arbeid har sørget for de overskudd foretaket har hatt, er det eierne som disponerer egenkapitalen i sin helhet. Den borgerlige teori går ut på at det er den historisk innskutte aksjekapital som har skapt overskuddene arbeidskraften har fått full kompensasjon for sin innsats gjennom lønningene.
Det framholdes fra næringslivshold at egenkapitalprosenten, dvs. egenkapitalen i prosent av summen av eiendeler, er svært lav. Den oppgis å ligge på rundt 20 %. Dette tallet tar imidlertid utgangspunkt i bedriftenes forretningsregnskaper. Her vil egenkapitalen som oftest være lavere vurdert enn i driftsregnskapet, som gir et mer reelt bilde av situasjonen. Det er likevel utvilsomt at egenkapitalprosenten er relativt lav. Dette medfører at bank- og kredittvesenet har sterk urakt over bedriftene, og er et argument som peker i retning av nasjonalisering av de private kredittinstitusjonene.

O. N.


Egnehjembevegelsen
Framveksten av kapitalismen forsterket bolignøden, med knapphet på boliger, spekulasjon og utrygge boligforhold for arbeiderklassen. Boligkampen ble viktig for hele arbeiderklassen (se art. Boligkamp).
Mange arbeidsfolk i byene hadde reist fra et bondemiljø med eiendomsrett til gård og grunn som viktige elementer. I byområdene og de nye industristedene ble de et leieboerproletariat. Mange finnen det liberale borgerskap så dette som en fare for systemet. Allerede i 1865 gikk Kristiania Arbejdersamfund inn for at alle burde få sitt eget hus med egen hage rundt. I åra som fulgte ble imidlertid leiekasernene den vanligste boformen for arbeiderklassen. Ved hundreårsskiftet kom det flere initiativ (bl.a. fra typografer) for å få reist ”forminskede eneboliger” for arbeiderklassen: 23 roms leiligheter, ofte bygd sammen 2 og 2. Offentlige støtte- og låneordninger fremmet denne utviklinga. På Nadderud (Stabekk ved Oslo) bygget Typografenes Byggeselskap (seinere kalt Egnehjem) 7080 småhus delvis bygget av medlemmene sjøl. Selskapet ble oppløst 1908-10, og medlemmene fikk enkeltvis eiendomsretten. Selskapet Kristiania Egne Hjem ble stifta i 1908. Ekebergkolonien, som dette selskapet fikk reist, ble bygget ut med 58 leiligheter i tomannsboliger, hver på 3 rom. Finansieringen ble dels ordnet gjennom kommunen dels gjennom byens kapitalister. Det ble et uttrykt program å skape en bebyggelse som skulle gjøre arbeiderklassen tilfreds med det bestående samfunnet. Det økonomiske opplegget forbød imidlertid de fleste familier å komme inn: Minsteinntekten måtte være på 1 800 kroner pr. år det dobbelte av gjennomsnittsinntekten for en industriarbeider.
Egnehjembevegelsen ville at medlemmene skulle bli selveiere. Foreningene ble oppløst når byggearbeidene var avsluttet i motsetning til f.eks. boligkooperasjonen som kom seinere (se art. Boligkooperasjonen). Enkelte steder har samvirkelag fått bygget og solgt Egnehjem på forholdsvis rimelige vilkår. For utviklinga i byene ble imidlertid Egnehjembevegelsen et blindspor:
Arbeiderklassen kunne aldri få løst sine boligproblemer med en slik utbyggingsform. Idemessig var Egnehjembevegelsen beslektet med Hagebybevegelsen, der imidlertid enkelte prosjekter ble løst i en form for kooperativ utbygging. Egnehjembevegelsen opphørte i praksis samtidig med utviklinga av den organiserte boligkooperasjonen.
I kriseperioder kunne arbeidsfolk lett bli tvunget til å måtte oppgi boliger som var bygget som ”Egnehjem" innen boligkooperasjonen kunne en møte arbeidsløshet og krise samlet og sterkere. Vi kjenner den utbyggingsformen Egnehjembevegelsen representerer også fra andre land i Skandinavia.

P. E. M.




Egypt

Hovedstad: Kairo
Sjølstendighet: 1922/1936 (England, Tyrkia)
Politisk system: Ettpartisystem
Største språkgruppe: Arabisk 98,0 %
Flateinnhold: 1 001 449 km²
Folkemengde i 1973: 35 619 000
Årlig veksl i folkemengden 1970-73: 2,2 %
Jordbruksareal pr. innbygger: 0,7 da
Nasjonalprodukt (NP) pr. innb. 1973: 259 $
Årlig veksl i NP pr. innb. 1970-74: 0,8 %
Inflasjonsrate i 1975: 12 %
Sysselsatte i primærnæring: 53,3 %
Sysselsatte i industri: 16,2 %
Sysselsatte i handel og tjenesteyting: 26,2 %
Yrkesaktivitet: 48,9 %
Kvinneandel av yrkesaktiv befolkning: 7,0 %
Eksportensidighet: Bomull 45,9 %
Viktigste handelspartner: 1975 i-land 54,3 %
Energibruk pr. innb.: Meget lav 286 kke
Del av befolkningen bosatt i storbyer: 26,2 %
Lese og skrivekyndighet: 26 %
Dagsaviser, opplag pr. 1000 innb., 1972: 22
Spedbarnsdødelighet: 11,6 %
Militærutgifter pr. innb., 1972: 33,12 $
Tilslutning til militærallianse: Arabiske liga

Egypt er en av de få arabiske jordbrukssivilisasjoner som fra gammelt av har hatt en separat nasjonal identitet. Området ble arabisert under den arabiskislamske ekspansjonen på 600 og 700tallet, og kom som resten av det arabiske riket under tyrkiskottomansk kontroll på 1500tallet. Kolonimaktene fattet tidlig interesse for Egypt, både for dets strategiske beliggenhet mellom Afrika og Asia, og for den fruktbare jords langs Nilen. Napoleon Bonaparte ledet en fransk invasjon i 1798, men måtte trekke seg ut etter et par år. I 1805 fikk landet en dynamisk leder: Muhammad Ali, som sto for et av historiens første forsøk på en statsdirigert modernisering av et samfunn. Ved å effektivisere jordbruket bl.a. med stadige vanningsanlegg ville han skape overskudd til å industrialisere landet, øke dets uavhengighet av sentralregjeringa, og beskytte det mot den europeiske økonomiske ekspansjonen. Forsøket ble knust av kolonimaktene og ottomanene i fellesskap på 1840tallet. Under Alis etterfølgere sank landet i dyp gjeld og politisk avhengighet til de rivaliserende kolonimaktene Storbritannia og Frankrike. Den statseide jorda ble stykket ut og la grunnen for et jordeiende aristokrati. I denne perioden ble Suezkanalen bygget (se art. Suezkanalen). Et nasjonalistisk opprør mot den økende imperialistiske kontrollen ble knust ved at britene okkuperte landet i 1882. Den britiske administrasjonen fullførte integreringen av Egypt i den kapitalistiske verdensøkonomien. Jordbruket ble innrettet mot eksport, først og fremst bomullsproduksjon. En sterk produksjonsvekst og et økonomisk oppsving de par første tiåra av dette århundret, brakte stor gevinst til de utenlandske investorer og det smale sjiktet av store jordeiere. Motstanden mot det britiske styret ble på denne tids ledet av Nasjonalistpartiet, dominert av radikale intellektuelle anført av Mustafa Kamel og Muhammed Farid. Den nasjonale oppstanden i 1919 førte til innrømmelser fra britene: Egypt fikk formelt sjølstyre i 1922, og det ble åpnet for en gradvis deltakelse av egyptisk kapital i det økonomiske livet. Nasjonalistpartiet ble avløst av Wafdpartiet som klarere representerte interessene til det framvoksende egyptiske borgerskapet. De neste 25 år vekslet regjeringsmakta mellom Wafd og kongehuset, som ble støttet av utenlandske interesser. En akutt økonomisk krise etter 2. verdenskrig, sterke antibritiske følelser blant folket, kongehusets unasjonale karakter, korrupte regjeringer og endelig det militære nederlaget mot den nyopprettede staten Israel i 1948 alle disse faktorene redet grunnen for statskuppet til de ”frie offiserene” den 26. juli 1952.
Klasseforhold
Overgangen fra et system der familien produserte for eget forbruk til en spesialisert produksjon av råvarer for eksport, drev store masser eiendomsløse bønder fra jordlappen de dyrket og over i lønnsarbeid for bomullsproduksjonen. Et lite antall fikk arbeid i den beskjedne industrien eller i servicenæringen i byene (industriarbeiderklassen talte i 1952 400.000), mens en stor del ble uten arbeid og inntekt. Disse kom til å leve på eksistensminimum som et filleproletariat i byene. De store jordeierne styrket sin stilling under britenes okkupasjon. Utover på 1900-tallet begynte en del av dem å investere i kortsiktige prosjekter i byene, og det dannet seg et begrenset, egyptisk storborgerlig sjikt der, utgått fra og ofte identisk med de store jordeierne. Det ”fremmede” storborgerskapet i byene besto av tyrkere, grekere, europeiserte jøder og armenere. Disse var knyttet til de utenlandske bankene og monopolene som dommerte økonomien. Sammen med jordeierne dannet dette storborgerskapet den lokale klassen som britene støttet seg på et ”kompradorborgerskap” underordnet den vestlige kapitalens interesser, med europeisk kultur og levesett. Det var denne klassen den egyptiske nasjonale revolusjon i 1952 rammet.
Utenfor ”kompradorborgerskapet” sto et sjikt velstående bønder som enten drev i tradisjonelle former (rente av leilendinger) eller hentet sin inntekt fra utbytting av lønnsarbeidere på jorda. Også disse investerte en økende del av overskuddet i foretak i byene, men ble rammet av spekulasjoner og svingninger som kunne bane vegen foren egyptisk, kapitalistisk utvikling; egyptisering av kulturelle, politiske og økonomiske institusjoner.
Samtidig var det avgjørende for deres stilling å beholde kontrollen over de eiendomsløse massene, en rikelig og rimelig arbeidskraft. Det var vesentlig for Nassers maktovertakelse at han kunne støtte seg på denne delen av borgerskapet under revolusjonens første faser.
Den økonomiske krisa etter 2. verdenskrig førte til en økende proletarisering av småbøndene, de klarte ikke de økte avgiftene. En rekke steder gikk de sammen med landarbeiderne i åpent opprør. Det mer dynamiske klimaet i byene ga muligheter for utdannede folk: Funksjonærer i statsadministrasjonen, lærere, håndverkere og småhandlere. En annen mulighet var hæren siden 1936 hadde rekrutteringa vært åpen for folk fra mellom og småborgerskapet, dvs. for den som hadde råd til å betale omkostningene ved Militærakademiet. Det småborgerlige sjiktet finnen hæren var utestengt fra overordnede stillinger. De var også misnøyde med den britiske militære tilstedeværelsen og den konservative statsmakta som var et hinder for å bygge opp en slagkraftig nasjonal hær. De ”frie offiserene”, som sto bak statskuppet den 26. juli 1952, kom fra dette miljøet.

Nasserismen
De ”frie offiserene” med Nasser i spissen hadde ikke noen klar politisk planform i 1952 (se art. Nasser). Programmet omfattet i utgangspunktet: 1. Evakuering av de britiske troppene i landet, sjølve symbolet på den nasjonale avhengigheten, et krav som hadde bred folkelig appell. 2. Jordreformer, som hadde til hensikt å redusere den politiske makta til de store jordeierne, men som ikke rammet de velstående bøndene. Oppdeling av jorda til flere småeiendommer tok sikte på å dempe den sterke uroen blant småborgerskapet på landsbygds. For de laveste lag av befolknings hadde reformen begrenset betydning den rammet bare om lag 10 % av den dyrkede jorda, og bare en liten del av de eiendomsløse massene ble berørt av den. 3. Oppmuntre og beskytte investeringer i industrien. Dette var nødvendig for å bygge opp økonomien og var i samsvar med interessere til den ekspansive, nasjonale delen av borgerskapet og småborgerskapet. Ettersom det nye regimet manglet en solid klassebasis, måtte det balansere mellom ulike interessehensyn, la politikken bli bestemt av de skiftende styrkeforhold mellom overklassen og massene, mellom den lokale overklassen og imperialismen, og mellom ulike sjikt innen overklassen. En viktig forutsetning for at regimet klarte å konsolidere sin makt var at det sørget for å skaffe seg et slags monopol på politisk initiativ: Det oppløste de eksisterende politiske partiene, de mest aktive elementene på høyre og venstre fløy ble fengslet, og alt som liknet masseorganisasjoner ble underordnet eller tatt opp i den nyopprettede ”Frigjøringsfylkinga” en organisasjon ”for hele folket”. Organisasjonen skiftet navn en rekke ganger, fra 1962 den Arabiske Socialistiske Union (ASU). Den var eneste politiske partiorganisasjon og hadde lokale lag over hele landet. ASU stilte kandidatene til valget på Nasjonalforsamlinga. Dens sammensetning var i prinsippet dominert (minst 51 %) av arbeidere og bønder, men da disse gruppere ble definert som alle de som hadde sitt virke i industri eller jordbruk, ble den reelle proletære representasjonen langt lavere. Hovedsaken var at regimet hadde kontrollen med ASU og dermed med all lovlig politisk virksomhet. Politi og etterretningsvesenet ble utbygget for å holde oppsyn med det som falt utenfor denne rammen.
I den første perioden samarbeidet regimet både med den nasjonale og den utenlandske kapitalen, og ble aktivt støttet av USA. Omkring 1955 forverret forholdet seg (se avsnittet om utenrikspolitikken), og da USA truet med å trekke lånetilsagnene for kjempeprosjektet Aswandammen tilbake, svarte Nasser med å nasjonalisere Suezkanalen i 1956. De vestlige stormaktene satte inn en økonomisk blokade mot Egypt, og Nasser vendte seg til østblokklanda. Sovjetunionen overtok finansieringshjelpen til Aswandammen, sjølve ryggraden i industrialiseringsplanene til det nye styret. Det franskbritiskisraelske angrepet på Suez ga Nasser påskudd til å nasjonalisere alle fremmede foretak i landet. Disse antiimperialistiske tiltakene vakte enorm entusiasme hos de egyptiske massene. Motsetningene mellom Nasserstyret og det egyptiske borgerskapet ble skjerpet etter tilnærmingen til østblokklanda. Med bred folkelig støtte i ryggen kunne regimet sette i verk tiltak mot den nasjonale storkapitalen. Først omkring oppløsninga av unionen med Syria i 1961, da Nasser følte seg truet av den syriske og egyptiske reaksjonen, kom de økonomiske og politiske utspill som skulle ”knekke borgerskapet” og ”innføre sosialismen” i Egypt. Regjeringa tok over import og en stor del av eksportsektoren. Banker og forsikringsselskaper ble nasjonalisert, ca. 300 større industri og handelsforetak ble helt eller delvis overtatt av staten. Et system med progressiv beskatning, begrensning av aksjeandeler, 7 timers arbeidsdag og minimumslønn for industrien ble innført. En ny femårsplan la opp til 80 % offentlig deltakelse i økonomiske foretak. Mot slutten av 1961 ble eiendommene til 600 av de mest velstående familiene beslaglagt og de sjøl nektet del i det politiske livet. I jordbruket ble det fremmet tiltak for produksjonssamvirke.
Nasjonaliseringene i 1956 og den omfattende hjelpen fra Sovjet til industrireising la grunnen for den dominerende statlige sektoren. Den statlige overtakelsen av det vesentligste av egyptisk økonomi i 1961-62 utvidet den. Bedriftsledelsen ble overtatt av tidligere offiserer og akademikere. Administrasjonen av kapitalen kom på nye hender, men den politiske strukturen ble i det store og hele uendret; de nye ledere videreførte den byråkratiske og autoritære tradisjonen. Manglende kontroll nedenfra og dårlig oversikt sentralt over de ulike ledd av produksjonen åpnet for å kanalisere betydelige midler fra den offentlige sektor til eget forbruk og til investeringer i den private sektoren. Over tid fikk dette et slikt omfang at det kan være riktig å tale om et interessefellesskap mellom den nye eliten og det tradisjonelle egyptiske borgerskapet, som nok var blitt rammet av restriksjoner, men som hadde beholdt en trygg økonomisk og sosial basis i jordbruket. De ulike holdningene og klasseinteressene ga seg uttrykk i maktkamp innen det nasseristiske lederskapet.
Mot slutten av 60tallet syntes høyrekreftene/de private kapitalinteressene å øke sin innflytelse. Etter Nassers død (september 1970) ble den radikale fløyen (Ali Sabry m.fl.) fortrengt. Det ble klart at regimet under president Anwar Sadat søkte løsningene på Egypts akutte økonomiske problemer i en økonomisk liberalisering og tilnærming til USA, Europa og de arabiske oljestatene. Det virkelige gjennombruddet skjedde etter oktoberkrigen 1973. Den begrensede militære seieren dempet den indre uroen i Egypt for en periode. Pusterommet ble benyttet av Sadatregimet til intens diplomatisk aktivitet og tilrettelegging for den flommen av investeringer som ble forventet å strømme til landet. Eksport og importrestriksjonene ble lempet på. Det ble opprettet skattefrie soner og gitt særdeles gunstige vilkår for å ta profitt ut av landet. Resultatene av ”åpningspolitikken” (infitah) motstanderne sier ”avnasserisering” ble skuffende; bare en forsvinnende liten del av de lovede lån og investeringer ble realisert. Av det som kom inn, ble det meste plassert i prestisjeprosjekter som gjenoppbygging av byene i Suezsonen og i turistbransjen som kastet raskt av seg, mens bare en liten del har gått til å utvide produksjonskapasiteten. Til nå har det økte forbruket til de velstående som følge av de frie importbestemmelsene oversteget økninga i produksjonen. Inflasjonen ble i 1975 regnet til 2530 %, i 1976 opp mot 40 %. Underskuddet på handelsbalansen og gjelden til utlandet ble firedoblet fra 1972 til 1975.
I løpet av 1975-76 lanserte Sadat en ”demokratisering” av det politiske systemet; ”innføring av parlamentarisme etter vesteuropeisk modell”. Tre fraksjoner (”plattformer”) finnen ASU ble legalisert som partier: ”Frie Sosialisters Parti” (høyrefløyen) og ”Egypts Arabiske Sosialistiske Parti” (sentrum med Sadat i spissen) fikk over 80 % av de 360 representantene i nasjonalforsamlinga etter valget høsten 1976, og ”Det Progressive Nasjonale Enhetsparti” (nasserister og kommunister, ledet av marxisten Khaled Muhieddin) fikk bare 2 representanter. Samtidig ble kontrollen med pressa skjerpet og venstreorienterte journalister rensket ut. ASU er nå tillagt overoppsynet med den politiske aktivitet generelt: Fordeling av midler, administrasjon av ungdoms og kvinneorganisasjonene m.m. Utenfor disse rammene er politisk organisering forbudt. I februar 1977 (etter opptøyene) satte Sadat fram nye unntakslover (bifalt med 99,4 ved ”folkeavstemning”) som setter straffen til livsvarig fengsel med hardt arbeid for å være med i eller å ha til hensikt å starte en hemmelig politisk organisasjon, for å gjøre skade på eiendom eller medvirke til det ved demonstrasjoner, for å streike når ”det kan skade den nasjonale økonomi”, og for å planlegge eller delta i møter som ”kan true den offentlige sikkerhet”.

Utenrikspolitikken
Denne har vært dominert av 1. forholdet til Israel og 2. forsøket på en uavhengig utvikling. Det første førte nasseristene til en panarabisk politikk, det andre til en rekke antiimperialistiske tiltak, samt en i prinsippet ”positiv nøytralitet”. Egypt hadde lenge vært lite berørt av den arabiske nasjonalismen (se art. Syria). Under Nasser ble arabisk enhet en forutsetning for kampen mot Israel og frigjøringa av Palestina. I 1956 inngikk Egypt militært samarbeid med Syria, i 1958 ble en full union mellom de to landa den Forente Arabiske Republikk proklamert. Nassers planer for den syriske delen av unionen ble for radikal for det relativt sterke syriske borgerskapet, og unionen sprakk i 1961. Etter dette ble den egyptiske politikken mer ”klassebevisst” kritikken mot de reaksjonære regimene i den arabiske verden ble stadig skarpere. Støtten til progressive arabiske krefter ble stadig mer direkte. Fra 1962 ble Egypt militært involvert i NordJemen på republikanernes side mot de Saudistøttede rojalistene. Styrkene ble ikke trukket tilbake før etter katastrofenederlaget mot Israel i 1967. Antikoloniale frigjøringsbevegelser fikk materiell og politisk støtte fra det nasseristiske styret. Kairo ble sentrum og tilfluktssted for progressive fra mange arabiske og afrikanske land.
De egyptiske nasjonalistenes erfaring med det britiske herredømmet gjorde det nye regimet skeptisk overfor de vestlige framstøtene i form av Bagdadpakten (forsvarsallianse lansert av Storbritannia og USA) og Eisenhowerdoktrinen (hjelp til å demme opp for kommunismen). Egypt ble ledende land i den alliansefrie bevegelsen fra og med Bandungkonferansen i 1955 (se art. Alliansefrie stater). Den vestlige imperialismens press på det egyptiske regimet med økonomiske midler, sammen med USAs stadig mer åpenbare engasjement til fordel for staten Israel, åpnet vegen for sovjetisk innpass i Egypt, til tross for regimets antikommunistiske innstilling. I lang tid var nasseristene i stand til å spille på motsetningene mellom stormaktene. Men etter krigen i 1967, da Egypt ble militært knust og mistet landområder til Israel, fikk ”samarbeidet” med Sovjet mer og mer karakter av avhengighet fra Egypts side. I 1970 godtok Egypt Rogersplanen, som anerkjenner staten Israels rett til å eksistere som egen stat og innebærer likvidering av den palestinske revolusjonen. Da Hussein av Jordan snart etter iverksatte sitt folkemord mot palestinerne (Svart September 1970), grep ikke Nasserregimet inn. Nasser døde like etter. I 1971 hjalp egyptiske styrker til med å slå ned venstrekreftene i Sudan (etter et kuppforsøk).
Kontaktene med den arabiske hovedmotstanderen SaudiArabia bedret seg fundamentalt. Oktoberkrigen i 1973 forskjøv den militære og politiske maktbalansen i araberregimenes favør, og åpnet muligheten for å presse Israel til territoriale innrømmelser med USAs samtykke. Sadat underskrev Sinaiavtalen høsten 1975 om å avstå fra angrep på Israel og søke fredelig løsning. USA garanterte for avtalen og sendte overvåkingspersonale. Vennskapsavtalen med Sovjetunionen ble sagt opp i mars 1976. Seieren for høyrefløyen, Likud, i Israel våren 1977 ble et hardt slag mot Sadats forsoningspolitikk. Uten utsikter til snarlig fredsløsning er regimets sikkerhet ytterligere truet. Sadats besøk i Jerusalem i november 1977, omfavnelsen av de sionistiske lederne og talen i den israelske folkeforsamlinga viste i hvilken desperat grad det egyptiske lederskapet har satset alle kort på samarbeidet med USAimperialismen. Besøket vakte avsky over hele den arabiske verden.

Opposisjonen
Industrisentrene Helwan og Mahalla alKubra har vært utgangspunktene for alvorlige konfrontasjoner mellom regimet og arbeiderklassen. Især de siste åra har det funnet sted omfattende streiker og demonstrasjoner som er blitt møtt med soldater og arrestasjoner. Vinteren 1977 oppsto det spontane massedemonstrasjoner i de egyptiske storbyene mot overklassens stadig mer synlige luksus og mot de økte byrdene regimet har lagt på folket i forsøket på å rette opp økonomien.
Den tallmessig sterkeste opposisjonen mot Sadats kursendring kommer fra nasseristene, som har stor oppslutning i folket og blant politisk aktive studenter og arbeidere. Det egyptiske kommunistpartiet (dannet 1920) har hatt vansker med å nå ut over middelklasseintellektuelle. Den ateistiske ideologien er en hindring for at partiet skal kunne appellere til de brede massene, som er dypt religiøst forankret. Sovjets medvirkning til opprettelsen av staten Israel i 1948 svekket partiets stilling, som i alle de arabiske landa. Kommunistene møtte Nasserkuppet med skarp kritikk for dets arbeiderfiendtlighet og dets antidemokratiske praksis. Fra 1955-56 ble det et bedre forhold, mens perioden 1959-64 var preget av hard forfølgelse av kommunistene. I 1965 ble partiet, etter press fra Moskva og stor intern strid, lagt ned til fordel for aktiv deltakelse i ASU, for å påvirke politikken i sosialistisk retning (partiet hadde fungert illegalt siden 1953). Under Sadat har motsetningene sjølsagt blitt skjerpet, og kommunistene har igjen kunnet formulere en alternativ politikk. I 1975 erklærte de på ny partiet etablert, men det er fortsatt illegalt. Det har sannsynligvis spilt en organiserende rolle i streikene blant industriarbeiderne de siste åra. Det støtter Moskvas linje i Palestinakonflikten; fredsløsning basert på anerkjennelse av Israel og opprettelsen av en palestinsk ministat. I 1975 ble det også opprettet et egyptisk Arbeidernes Kommunistparti, ikkestalinistisk og Moskvakritisk, med utgangspunkt i studentkretser og industriproletariatet og med nære forbindelser til den marxistiske delen av den palestinske frigjøringsbevegelsen. Oppslutninga om dette nye partiet er foreløpig usikker.
På den motsatte siden er det Muslimske Brorskap en fanatisk religiøs bevegelse grunnlagt 1928 av Hasan al-Banna, med grener også i Syria og Libanon i ferd med å vinne en sterkere posisjon i det egyptiske samfunnet enn på over 20 år (det ble oppløst av Nasser i 1954). Regimet har gitt konsesjoner til de ortodokst religiøse kreftene i landet; en sterkere islamsk preget konstitusjon, forbud mot alkohol på offentlige steder o.l. Muslimbrødrene er ikke bare politisk konservative, de er først og fremst verdikonservative, og i en slik grad at de står i opposisjon til det meste som trengs i et moderne kapitalistisk samfunn, som bank og forsikringsvesenet, og endringer i sosiale forhold. De framstår som fanatiske antikommunister og radikale nasjonalister (mot vestlig, kristen innflytelse) på en gang.

Kvinnens stilling
Denne har som samfunnet ellers endret seg svært de siste tiåra. Utviklinga har virket ujevnt og man finner i Egypt i dag svært ulike sosiale former side om side, avhengig av sosial klasse og bakgrunn i by eller landsbymiljø. Utover landsbygda er kvinfortsatt sterkt bundet av tradisjonelle normer. Fra puberteten er jentene sosialt hemmet og ”be”, foreldrene velger ektefelle for dem. Men i det fattige jordbrukssamfunnet er det behov for kvinnens arbeidskraft. Denne økonomiske betydningen gir henne en annen stilling enn hennes velstående søstre ved at den vanskeligere lar seg forene med en avlukket tilværelse. I de store byene har vestens levevis påvirket de tradisjonelle normene, særlig i det dannede borgerskapet og småborgerskapet. Etter 1952 har det vært en sterk økning av kvinner i arbeidslivet og ved universitetene. Men det er langt fram til naturlig sosial omgang mellom kjønnene, og sjøl de aller fleste arbeidende og studerende kvinnene har strenge restriksjoner å ta hensyn til. Kvinnens legale status er definert ved a. den muslimske (sharia) lovgivninga for de 90 % av befolkninga som er muslimer (lovgivninga regulerer forhold som eiendom og arv, retter og plikter ved ekteskap og skilsmisse) og b. den sivile lovgiv som gir kvinnen rett til inntektsbringende arbeid og lik lønn for likt arbeid. Den setter dessuten nedre aldersgrense for inngåelse av ekteskap til 16 år (18 for menn) - en viktig begrensning, men ennå ikke effektiv på landsbygda der personregistreringa er mangelfull og den tradisjonelle giftealderen for kvinner betydelig lavere. Den muslimske lovgivninga holder muligheten åpen for polygami (inntil 4 hustruer), men dette er svært lite utbredt i Egypt i dag. For mannen finnes et bredt register av mer eller mindre bindende måter å oppheve ekteskapet på (et stort sosialt problem), men etter muslimsk lov har kvinnen bare rett til skilsmisse med mannens samtykke. I Egypt kan hun dessuten få skilsmisse med rettens godkjennelse i tilfelle av mishandling eller ved mannens manglende evne til å utføre sine forpliktelser. I prinsippet kan kvinnen få med i ekteskapskontrakten fri rett til skilsmisse, men det blir lite praktisert, idet det regnes som støtende og et lite gunstig grunnlag å starte samlivet på. Kvinnen pålegges ellers lydighet overfor sin mann, som med tvang kan kreve at hun holder seg hos han. I arvespørsmål er det gjenående prinsippet at en mann gjelder som to kvinner. I 1956 fikk kvinnene stemmerett, og kvinner ble for første gang valgt inn i Nasjonalforsamlinga. Den offisielle kvinnebevegelsen i Egypt har i dag en viss framgang.

A. Fi.

Litteratur: M. Hussein: La lutte de classes en Egypte, Paris 1971. I. Rydberg: De arabiske revolutjonerna, Stockholm 1975. S. Amin: La nation arabe nationalisme et lutte de classes, Paris 1976. Arab Report and Record 1976-1977.