Dynasti
Dynasti betyr fyrstehus, en rekke av regenter, herskere av samme ætt. Ordet kommer fra gresk, der dynast gjerne betegnet en ikke-kongelig hersker som hadde kommet til makten på irregulært vis. Ordet brukes i dag i samme betydning som fyrstehus - f.eks. om europeiske kongehus. Uttrykket blir også brukt som epokeinndeling og tidsregning, f.eks. for det gamle Egypt og eldre kinesisk historie.
Utpreget dynastiske styrer i dag er Iran og de gjenværende arabiske monarkiene. Således behersker de gjenlevende av Abdul-Azis ibn Sauds 42 sønner og deres nærmeste slektninger i dag fullstendig Saudi-Arabias politikk. Blant disse inntar igjen de sju sønnene av ibn Sauds yndlingshustru en sentral posisjon - av dem er én kronprins, én forsvarsminister, én guvernør for hovedstaden Riyad, én innenriksminister og en viseforsvarsminister. Et annet arabisk dynasti, som i sin tid ble fordrevet fra Arabia av ibn Saud, ble grunnlagt av kong Hussein av Hedsjas som i dag utgjør en del av Saudi-Arabia. Husseins to sønner, Feisal og Abdullah, ble herskere i henholdsvis Irak og Jordan. Feisal ble drept under statskuppet i 1958 og Abdullah myrdet i 1951, men hans gren av dynastiet fortsatte ved makten i Jordan først under sønnen Talal og deretter sønnesønnen Hussein.
K. So.


Dyno Industrier AS
Data for 1976:
Hovedkontor: Oslo
Morselskap: Dannet ved sammenslutning av Norsk Sprængstoffabriker AS og Grubernes Sprængstoffabriker AS i 1971
Viktigste datterselskaper og konsernbedrifter: Pay & Brinck AS (100 % eid), Oslo, anleggsmaskiner, agent for Caterpillar. Ingeniørfirmaet Fernholdt & Gjertsen (100 % eid), Oslo, industriutstyr, særlig industriporer. Sprengstoffdivisjonen: AS Nitroglycerin Compagniet, AS Nitedals Krudtværk, AS Gullaug Fabrikker, AS Ski Fabrikker. Kjemidivisjonen: AS Lillestrøm Fabrikker AS, Nitroglycerin Compagniet. Plast- og emballasjedivisjonen: AS Lillestrøm Fabrikker, AS Transparent Emballasje, AS Kristiansand Fabrikker, AS Kongsvinger Fabrikker
Bransjer: Petroleusmbasert kjemisk industri, sprengstoff, emballasje, anleggsmaskiner, industriutstyr. Foretaket har innenlandsk monopol på sprengstoff, limproduksjon til treforedlingsindustrien og emballasje av plast. På anleggsmaskinsiden er konkurransen skarp der hvor Caterpillar ikke er alene om produktene
Antall ansatte: 2 428
Omsetning: 1,01 milliard kroner. Pga. fusjoner er det vanskelig å beregne foretakets reelle vekst nøyaktig
Størrelse etter omsetning blant norske industriforetak: nr. 12
Inflasjonskorrigert gjennomsnittlig årlig omsetningsøkning 1970-75: ca. 4 %
Eksportandel: 25,8 %
Totalkapital: 745,7 mill. kroner
Egenkapital: 189,8 mill. kroner
Kapitalstruktur: Typisk for norsk industri, ca. 25-30 % egenkapital i de senere år. Likviditeten er langt bedre enn gjennomsnittet. Har betalt ut jevnt høyt aksjeutbytte (ca. 12 %) i mange år.
Aksjekapital: 104,0 mill. kroner fordelt på 1 040 000 aksjer.
Antall aksjonærer: 3 956
Styreformann: Reidar Kaarbø (tidligere president i Norges Industriforbund)
Adm. dir.: Anton Merckoll
Styret kontrollerer: Tallene er usikre da det har foregått større transaksjoner i løpet av 1977 som gjør at Hydros innflytelse er økende, men omkring 40 %. Dette er fordelt på ca. 22 % Norsk Hydro, ca. 12 % Elkem-Spigerverket og ca. 4 % Orkla Industrier. Hydro er representert i styret ved generaldirektør Johan B. Holte. Skipsreder Nils J. Astrup representerer E-S og Orkla
Kontaktpunkter til viktige beslutningssentra i norsk samfunnsliv: På styreplanet har Dyno gjennom Astrup og Holte en lang rekke tilknytninger til store enheter i den private sektor. Gjennom Holte også til den statlige. Via bedriftsforsamlingen til Andresens Bank (se art. Elkem-Spigerverket)
Hovedbankforbindelser: Andresens Bank og DnC
Viktigste interesser: Foruten de allerede nevnte utenlandske handels- og produksjonsselskaper har Dyno disse viktige interessene innenlands: Saga Petrokjemi AS & Co, Saga Petroleum AS &c Co, AS EPA, Norencon AS, Norwegian Petroleum Consultants AS, Høyer-Ellefsen AS

Nitroglycerin-Compagniet (forløperen for det nåværende konsern) startet sin virksomhet i 1864. Foretaket framstilte nitroglyserin på et fabrikkanlegg på Lysaker utenfor Oslo. Man ble tidlig klar over at dette var en farlig virksomhet. I 1866 skrev Justitsdepartementet og ba om at anlegget ble flyttet til et sted hvor Faren kan innskrenkes til Fabrikens egne Arbeidere”. Fabrikken ble liggende og eksplodere i 1874. Foretaket ville bygge opp på samme sted, men ble ved høyesterettsdom i 1875 nektet å gjøre dette. Fabrikkanlegget ble flyttet til Gullaug ved Drammen. Dommen i Høyesterett la grunnlaget for objektivt ansvar ved farlig virksomhet og fikk betydning for den senere industriutvikling i Norge.
Under første verdenskrig forsøkte Sam Eyde en storstilt spekulasjon i leveranser av sprengstoff til Tsar-Russland. Spekulasjonen mislyktes, og i 1917 måtte Norsk Hydro tre inn for å reorganisere sprengstoffbransjen finansielt. Norsk Sprængstofindustri AS og Grubernes Sprængstoffabrik AS ble begge stiftet dette år. Foretakene opererte i priskartell for sprengstoff inntil de fusjonerte under det nåværende firmanavn i 1971, og dannet innenlandsk monopol i denne bransjen. Bak fusjonen sto Astrup (Elkem) og Hydro som dominerende eierinteresser, Astrup i begge foretakene.
Konsernet har ekspandert sterkt i tiden etter 1945. Ekspansjonen har foregått både ved at man har fått et stadig bredere produktspekter innenfor petroleumsbasert produksjon og ved at man har kjøpt opp foretak i andre bransjer. I den petrokjemiske industri som er bygd opp omkring oljefunnene i Nordsjøen har Dyno handels- og produksjonsforetak i Storbritannia, Nederland og i Norge i Bamble.
I tillegg har Dyno startet handelsselskaper i en rekke andre europeiske land og et produksjonsselskap i Singapore. Det er langt fra sikkert at konsernets engasjement i petroleumsbasert produksjon blir noen økonomisk suksess. Utviklingen innenfor bransjen på verdensbasis har ført til overproduksjon og derav følgende lave priser. Men konsernet har mange bein å stå på, både ved markedsdominans innenlands og ved sitt engasjement i andre bransjer.
De fleste som arbeider i produksjonsavdelingene innen konsernet, er organisert i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, innen maskindivisjonen er folk organisert i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Klubbene innen sprengstoffdivisjonen har et samarbeidsutvalg og en tillitsvalgt som skal koordinere den faglige virksomheten, likeså klubbene innen plast-, kjemi- og emballasjedivisjonen. Sprengstoffdivisjonen har en egen overenskomst om bl.a. fastlønn og to-skiftsordning, de øvrige følger forbundets vanlige kjemisk-tekniske overenskomst. Målet er på sikt å komme fram til en felles konsernavtale. Kampen for bedret arbeidsmiljø har stått sentralt på flere av bedriftene, et særlig problem har vær forgiftninger pga. nitroglyserin. Det har gjennom årene funnet sted en rekke større og mindre ulykker hvor menneskeliv er gått tapt, noen er blitt alvorlig skadd, i mange tilfelle for livstid. Foretaket har vist sterk tilbakeholdenhet når det gjelder å yte skikkelige erstatninger, og hendingene er ikke nevnt i foretakets historie.
D. T.


Dyrtid
Tradisjonelt betegner dyrtid vareknapphet, spesielt matvareknapphet, med derav følgende prisstigning på levnetsmidler. I arbeiderbevegelsens historie er mange direkte aksjoner utsprunget av slike dyrtids situasjoner, da bybefolkningen har hatt vanskelig for å skaffe seg mat, enten som følge av misvekst i jordbruket eller på grunn av krig og forsyningskrise. Den største dyrtidsaksjon i norsk arbeiderhistorie fant sted under første verdenskrig, da forsyningene som følge av ubåtkrigen ble prekære i 1917. Som i andre land fikk demonstrasjonene et radikalt politisk innhold og ga oppsving til de spontane arbeiderråd, der også inspirasjonen fra marsrevolusjonen i Russland spilte inn. Men som alle matknapphetsdemonstrasjoner var den kortvarig og hadde et begrenset perspektiv.
”Dyrtid” er senere blitt forsøkt festet til de omfattende inflasjonsbevegelser siden midten av 1960 årene. Men dyrtidens matknapphet er noe annet enn inflasjonens eventuelle reallønnsstillstand. Arbeiderbevegelsen har aldri i direkte aksjons form engasjert seg mot inflasjonen i seg selv. Marxist-leninistenes ”Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid” fra 1970 fikk derfor liten respons i arbeiderkretser (se art. AKMED).Det eneste krav i nyere tid der venstrebevegelsen kan sies å ha sluttet seg til den tradisjonelle dyrtidsaksjonismen, gjelder aksjonen for å fjerne moms på matvarer. Ved tariffoppgjørene tidlig i 1970-årene viste det seg at stigningen i matvareprisens vakte irritasjon på flere arbeidsplasser, og et forslag om fritak av merverdiavgift på matvarene vant gehør i flere forbund. Moderne transport- og distribusjonsforhold har ellers taft bort grunnlaget for dyrtiden i dens egentlige betydning av matvareknapphet.
H. F. D.


Døden
Døden inntrer når organer som er sentrale for kroppens umiddelbare overlevelsesevne (åndedrett, kretsløp, hjernens reguleringsfunksjoner), svikter. Tidligere ble døden først og fremst knyttet sammen med opphør av hjerteslagene. Ved hjelp av gjenopplivningsteknikker kan man i dag få åndedretts- og kretsløpsfunksjonen i gang igjen etter en kortere tids opphør. Videre har den moderne medisinske teknologien gjort det prinsipielt mulig å holde åndedrett og kretsløp i gang ved hjelp av maskiner. I slike situasjoner er de gamle definisjonene på biologisk død blitt utilstrekkelige. Juridisk sett anses i dag en person som død når en etter nærmere undersøkelser (elektriske og røntgenologiske) mener at det ikke lenger finnes aktivitet i hjernen, selv om åndedrett og kretsløp fungerer. Disse definisjonene blir anvendt når det er snakk om å transplantere organer fra individer som holdes kunstig i live.
De siste 20-30 årene har døden i økende grad blitt flyttet inn i institusjonene. Andelen dødsfall i sykehus, sykehjem og aldersinstitusjoner er blitt doblet på landsbasis siden 1950. Særlig markert har økningen vært de siste 10 årene, noe som sannsynligvis henger sammen med den sterke utbyggingen på sykehjemssektoren. Hvor mange som dør i sine hjem eller på annen måte utenfor institusjon varierer sterkt fra fylke til fylke i landet. I Oslo ligger tallet på under 20 %, i fylker med liten bymessig bebyggelse, f.eks. Sogn og Fjordane og Oppland, rundt 40 %.
De viktigste dødsårsakene blant voksne i vårt samfunn er hjerte-/karsykdommene (ca. 50 %) og kreftsykdommene (ca. 20 %). Deretter følger ulykkene. Hos barn under 15 år er ulykker, kreft og lungesykdommer de viktigste dødsårsakene. Dødsårsakene varierer med kjønn, bostedsstruktur og yrke (se art. Dødsårsaker). Dødsfall blant barnskjer oftest i trafikken, eller i høyt spesialiserte avdelinger ved sentral- eller universitetssykehus. De fleste andre tilfeller av ulykker med større skader skjer også i trafikken eller på arbeidsplassen. Dersom døden ikke skjer momentant, vil også disse tilfellene ende opp i høyt spesialiserte sykehus. Pasienter med hjertelidelser vil som regel - i alle aldre - være omgitt av sterk medisinsk interesse og et stort teknisk apparat (såk. overvåkningsavdelinger). Slike tilfeller har nå fått sitt eget transportsystem i kritiske situasjoner (legeambulanser), som er blitt et markert trekk i bybildet i storbyens. Kreftpasienter og andre med kroniske, dødelige sykdommer er omfattet av mindre medisinsk interesse i sin avsluttende fase.
Hovedtyngden av dem som dør i vårt samfunn, er imidlertid eldre mennesker. Eldre syke og døende får økende problemer. Stadig færre familier ser seg i stand til å ta seg av skrøpelige gamle, og innen helsetjenesten representerer de et tungt og upopulært klienten. De blir ofte brukt som kasteballer når de ulike leddene av helsetjenesten kjemper mot hverandre for å unngå en for høy andel av rene pleieoppgaver. Når livet går mot slutten og det ofte skjer radikale endringer i de eldres helse og evne til å klare seg selv, blir mange kastet inn i en intens kjøpslåingsprosess om hvor de skal plasseres, med familie, naboer og ulike ledd av helse og sosialtjenesten som deltakere.
Det er helsetjenesten som definerer premissene når det gjelder håndteringen og plasseringen av sykdom og død i vårt samfunn. Svært få har mot og styrke til å velge andre veier enn de som fører inn i og gjennom dette systemet. Derfor blir dette et livsområde hvor vanlige mennesker gradvis blir fratatt evnen til eget ansvar og opplevelse. I neste omgang oppstår et krav om at helsetjenesten må tre inn i enhver slik situasjon. Slik blir det utviklet en spesialisert funksjon omkring sykdom og død i tråd med annen spesialisering i samfunnet. Innen helsetjenesten i utlandet har en også sett tendenser til at dødspleie er i ferd med å bli en egen spesialitet, i de såkalte dødsavdelingene. Enkelte slike avdelinger vil muligens ha sin berettigelse for å kunne vinne erfaring og innsikt på et forsømt område. Ut over dette har slike avdelinger betenkelige sider, fordi de påskynder den oppsplittende tendensen i helsetjenesten, og fordi de vil være med på å øke avstanden mellom de populære og statusgivende og de mer upopulære deler av helsetjenesten.
Døden er arbeidskrevende og i de flestes øyne ofte stygg. Selv om selve dødsfasen hos de fleste er preget av ro, er prosessen som leder fram til dette punktet ofte smertefull, fulgt av angst, uro og krevende omsorg. Bare det å pleie en voksen kropp som er like hjelpeløs som et spedbarns - både hva gjelder ernæring og renslighet -er et enormt fysisk slit. I tillegg kommer den følelsesmessige belastningen som ligger i selve situasjonen, både for den døende og for de pårørende. I vårt samfunn utføres dette arbeidet nesten utelukkende av kvinner, både i og utenfor institusjon. Det representerer en av de mest trygge og ekspanderende delene av arbeidsmarkedet for kvinner.
En rekke sosiale innretninger underminerer i dag muligheten for å ta omsorg for døende i deres hjem. Det gjelder i første rekke arbeidsforhold, boligforhold og geografisk og følelsesmessig avstand mellom familiemedlemmer. Å endre eller minske arbeidstiden som følge av sykdom og omsorgsansvar er praktisk talt en umulighet for flertallet av arbeidstakerne. Det kan også skorte på plass, f.eks. til flere generasjoner, i hjemmene. Oftest er nære familiemedlemmer spredt over store avstander. I tillegg til forhold ved de berørte familiene, kommer også forhold ved organiseringen av selve helsetjenesten: mangelen på faste legekontakter som også er villig til å dra i sykebesøk, tilstrekkelig utbygd hjemmesykepleie, osv. Ingen av disse forutsetningene er til stede i de fleste norske byer og tettsteder. I enkelte isolerte og stabile jordbrukskommuner kan forholdene ennå være annerledes, slik at henimot 90 % av dødsfallene enkelte steder skjer i hjemmene. Dette er imidlertid avhengig av at distriktslege og hjemmesykepleier har tid og anledning til å påta seg dette arbeidet sammen med familien, slik at den ikke må skyve det over på institusjonene pga. arbeidspresset. Videre er det avhengig av at tradisjoner og forventninger som gjør seg gjeldende i bygda ennå ikke er brutt ned av mer bymessige mønstre som uvegerlig presser på utenfra.

Døden og kapitalismen
Hva er det mest grunnleggende man kan si om dødens plass i vårt samfunn? Det kan bare være en ting: at den er fortrengt, gjemt bort, tiet om. Slik seksualitet delvis var det for Victoria- tidens mennesker. Noe av denne fortrengningen har en naturlig, biologisk årsak. For første gang i historien er det nå vanlig å vokse opp og leve de første 20-30 år av sitt liv uten at noen av ens nærmeste dør. Ved århundreskiftet fødtes det i en landarbeiderfamilie i Norge gjennomsnittlig 6-7 barn, og både barn og foreldre var utsatt for en helt annen dødelighet enn i dag. Edvard Munchs malerier gir gløtt inn i et slikt samfunn hvor ”Døden i sygeværelset” forekom hyppig, som en meget nærværende påminnelse for både unge og gamle. For de fleste betydde også en oppvekst på landet stadige opplevelser av fødsel og død i naturen og blant dyra på gården.
Disse konkrete erfaringene med døden og med natursammenhengen er nå uvanlige, og nye skikker og sosiale strukturer har fjernet døden ytterligere: De fleste dør på sykehus, og døden er en hendelse bare for ”de nærmeste pårørende”, ikke en lokalhistorisk begivenhet for hele bygda. De døde blir ikke lenger stelt, svøpt, lagt ned i kiste, holdt likvake over eller båret av familiemedlemmer, naboer og venner. Norsk Ligbrændingsforening, som ble startet i1889, rettet oppmerksomheten mot helsefaren ved begravelser og mot betydningen av å økonomisere med gravplass, og i 1974 ble 73,9 % av de døde i Oslo kremert, mot 27,1 % i resten av landet. Fra slutten av 1950-årene har begravelsesbyråene hatt en kraftig vekst, under mottoet ”Vi ordner alt”. Svarte sørgebånd og sørgeklær er de fleste steder gått av bruk. Et stigende antall bisettelser foregår ”i stillhet”, i Oslo 30 % i 1975 mot 5 % i 1950. De døde plasseres på kirkegårder som ifølge lov av 1897 ikke må legges innenfor bydeler som er regulert til bebyggelse. Den ytterste konsekvens av denne isoleringen av døden representeres av den amerikanske ”The retirement city movement” som går inn for å bygge egne byer for de døende - en ny sektor i samfunnsplanleggingen.
Synet på døden er en logisk følge av de siste to hundre års dominerende idé a vestlig tenkning: det store Framskrittet, utviklingsoptimismen. Teknisk beherskelse av naturen, utrydding av overtro og spekulasjon, økende produksjon og sosial velferd dette er hovedinnholdet i framskrittsideen. Her står døden som et truende fremmedlegeme. Den må skjules og glemmes. Den passer heller ikke på noen måte inn i et stadig mer planleggingsstyrt og kapitalintensivt produksjonssystem, hvor alle hjul må gå uansett liv og død, uansett den enkeltes sorg og fortvilelse, angst eller grensesprengende nyerkjennelse. I arbeidstiden skal følelsene være under kontroll og overflaten glatt.
Til gjengjeld er døden desto mer framtredende som del av vårt forbruk i fritiden - gjennom massemediene, hvor både dette århundrets to verdenskriger, pågående kriger og ”crime” framstilles med nærbilder av vold og død. Som tilskuere til ukjente eller oppdiktede menneskers fjerne lidelser bombarderes vi til ufølsomhet. Foran massemediene holdes døden på avstand som underholdning, spenning, tidsfordriv.
Men det er en grense for hvor lenge et samfunn kan fortrenge døden - uten å miste evnen til å hanskes med den. Når framskrittets og kapitalismens myter om fortsatt ”gode tider” sprekker, melder tanken på døden seg med ny styrke. Den kristne udødelighetstro har etterlatt seg et vakuum som ikke så lett fylles når også velstandsøkningen kommer i krise. Den økonomiske og åndelige krisen i den vestlige verden fra 60-årene av har ført til en sann flom av forskningsrapporter, bøker og TV- programmer med døden som emne. Tausheten og sorgen i kjernefamilien ser ut til å bli mer og mer uutholdelig, og kravene om at sykepleiere, leger, presten psykologer og sosialarbeidere utdanner seg i ”sorgarbeid”, stiger i takt. Den private tausheten omkring døden er blitt et sosialt problem.
Byråkratiseringen av døden har gjort den til en ”sak” i den offentlige debatten om barmhjertighetsdrap, transplantasjon, bruk av respirator osv. I økende grad vil en rekke praktiske og prinsipielle forhold mellom pårørende og sykehus, mellom kirke og begravelsesbyråer komme opp som sosialpolitiske saker, i akademisk språkdrakt. Et annet uttrykk for den nye dødsinteressen er ”Landsforeningen Mitt Livstestament - retten til en verdig død” som ble stiftet i 1977. Det økende antall pensjonister ser ut til å bli en pressgruppe for at samfunnet gjenopptar ”kunsten å dø” (ars moriendi) som et offentlig emne.

Revolusjonær udødelighet?
De religiøse løsninger på dødens problem innebærer forestillinger om evig fortapelse, oppstandelse, evige jaktmarker, sjelevandring. Det finnes også ikke- religiøse tanker om å tilhøre en livssammenheng som eksisterer på tvers av den enkeltes død; en følelse av å inngå som et slektsledd i en familie, nasjon eller klasse; av å ha ”satt spor etter seg” gjennom gjerninger; av å oppgå i en enhet med naturens fortsatte liv som jord, kosmisk energi e.l.
Som en variant av den vestlige framskrittstro har marxismen i liten grad beskjeftiget seg med døden som et fellesmenneskelig, ”offentlig” anliggende. Kampen mot religion som ”opium for folket” har også bidratt til å holde døden på avstand - og da ofte oppfattet som en borgerlig- dekadent bekymring. Marx tilskrev Pariskommunens (se art. Pariskommunen) falne ”æren av å dø for en udødelig sak”, og i dette uttrykket ligger kjernen i den marxistiske grunnholdning: Det å stå på sin post og ta del i klassekampen er å sette spor etter seg i historien og dermed leve videre gjennom klassen og revolusjonen.
Denne heroiske oppfattelsen av det politiske mennesket har fått sitt tydeligste uttrykk i Mao Tse-tungs tenkning, slik denne ble utviklet gjennom tiår med nærmest permanent krigstilstand og - også for Mao personlig - opplevelser av dødsfare og tap av ens nærmeste. ”Tjen folket” ble en parole om å ”dø for folket”. Dette absolutte moralske krav til de revolusjonære forutsatte at revolusjonen var verd å dø for, dvs. at den ble holdt ved like. Et forsøk på dette var Kulturrevolusjonen 1966-68, da tankene om den revolusjonære udødelighet ble uttrykt i parolen ”La det revolusjonære styret forbli rødt i ti tusen generasjoner!” Men forestillinger om kamp på liv og død og total selvforsakelse i fredstid synes ikke å la seg opprettholde lenge om gangen og det er da bare ved konstant fremmaning av ”den tredje krig” som en sikkert forestående til stand at den heroiske pliktmoral og dødsforakt fortsatt kan fremstå som ideal også i AKP (m-l).
Den motsatte ytterlighet innenfor sosialistisk tenkemåte finnes hos de psykoanalytisk orienterte teoretikere Norman O. Brown og Herbert Marcuse (se art. Marcuse). De ser dødsangst som resultat av kroppslig og psykisk undertrykkelse, og går i retning av å mene at i et samfunn uten slik undertrykkelse vil døden være et lite problem. Men de må virke desto mer håpløs når utopien er så lang unna!
I 1900-tallets filosofi er det særlig eksistensialismen (se art. Eksistensialisme) som har fastholdt betydningen av å se døden i øynene som en mulighet hvert eneste øyeblikk: Stilt overfor døden har det ingen mening å fuske, og i prioriteringen av det egentlig viktige - i denne utforskningen av hva vi innerst finne står for og har behov for - er det mulig å få et omriss av ens egen identitet, av seg selv som en levende, handlende, ansvarlig person. Å fortrenge døden er å fortrenge selvstendighet og ansvar.
Norges første fagforening - Den typografiske Forening - begynte som en syke- og begravelseskasse. Når et medlem døde, mottok de etterlatte et beløp til å holde begravelse. Denne kollektive omtanken for døden betydde langt fra noen tilbaketrekking fra politikken. Den var en innledning til utdypet politisk handling. For midt i nøden og fattigdommen var det å ikke ville ”dø som dyr” uttrykk for en trang til å leve i menneskeverdige vilkår og til personlig å stå imot fattigdommens ofte demoraliserende virkninger.
Det å ha blikket rettet mot døden i dag er fortsatt å klargjøre og kjempe for kravene til et menneskeverdig liv på alle fronter. I dette perspektivet blir den offentlige fortrengningen av døden en slags fordummelsesprosess som lokker oss alle til å akseptere et liv i overfladiskhet, identitetsløshet, vanmakt, status- og karrierejag, - mer knyttet til ting og prestisje enn til mennesker. Og med en oppjaget flakking mot framtidige mål istedenfor et fast blikk mot døden, ansvaret og våre ekte behov her og nå.
Verken politisk heroisme eller innsikt i dødens aktualisering av livet gjør sorgen over de døde lettere å bære. Tapet av mennesker som har betydd mye for en, er uopprettelig, og den desperate følelsen av tap må leves ut. Ellers blokkeres evnene til å føle sorg eller glede overhodet.
Men for svært mange i dag klinger de få gjenværende sørgeritualene hult. Det er vanskelig å finne ”naturlige” former og språk for sorg og medsørging. Og venstrefløyen har på ingen måte betraktet dette som en kollektiv oppgave. Den har innskrenket seg til å markere en streng saklighetsideologi og til å latterliggjøre statskirkens trøst til den norske julemenighet. Men skal det være begravelsesbyråer i et sosialistisk samfunn? Og skal sosialister i Norge i dag fortsatt avstå fra å vie formene for begravelse og sorg kollektiv oppmerksomhet?
T. I. R. / E. R.

Se også: Kristendom, Religion, Ritualer, Sorg.
Litteratur: Ph. Ariés: Western attitudes towards. death from the Middle Ages to the present, Baltimore 1974. R. J. Lifton: Revolutionary Immortality, London 1969. P. Repstad (red.): Det religiøse Norge, Oslo 1977. L.-V. Thomas: Anthropologie de la mort, Paris 1975. J. Ziegler: Les vivants et la mort, Paris 1975.

Dødsstraff
I historien, og i vår egen tid, går det en uklar grense mellom dødsstraff, blodhevn, krig, tortur og terror. I enkelte eskimostammer ble gjentatte drap straffet med døden. Det skjedde på den måten at stammen påla en nær slektning av drapsmannen, f.eks. en bror, å ta livet av ham. Derved ble det satt sanksjon. En slik sosialt godkjent hevn er en av opprinnelsene til dødsstraff. Det har vært hevdet at en armen opprinnelse var rituell menneskeofring der en etter hvert kom til å ofre nettopp forbrytere. For øvrig sier slike hypoteser om de tidlige former for dødsstraff lite om de aktuelle spørsmål som knytter seg til dødsstraffen.
Fra høymiddelalderen til begynnelsen av det 19. hundreåret ble dødsstraff meget brukt i Europa. I England ble det mellom 1660 og 1820 fastsatt dødsstraff for 190 nye overtredelser. På 1500- og 1600-tallet ble det henrettet et stort antall kvinner for hekseri. I Norge ble ca. 300 trollfolk dømt til døden mellom 1570 og 1700, derav 4/5 kvinner. På 1700-tallet ble dødsstraff i Norden særlig praktisert overfor barnemord. Det vil si at denne lovens strengeste straff fortsatt ble meget brukt overfor kvinner, for en stor del tjenestepiker. I strafferettens nyere historie er en av de største forandringene at kvinnene er falt mer og mer ut av hildet som ofre for streng straff.
Så sent som på 1700-tallet ble det praktisert en kvalifisert dødsstraff som bærer bud om en ganske avansert oppfinnsomhet med hensyn til pinsler. Mot slutten av det 17. århundret satte reaksjonen inn. Det fins to teorier om kampen mot dødsstraffen, anført av folk som Voltaire og Beccaria. Den ene søker kilden til reaksjonen i opplysningstidens humanistiske tendens. Kampen mot dødsstraffen var en idealistisk kamp mot barbari og brutalitet, forankret i medfølelse. Den andre søker kilden i en form for rasjonalisme, en erkjennelse av at dødsstraffen ikke hadde noen avskrekkende virkning.
I England var det mange som mente at dødsstraffen ikke virket tilstrekkelig gruoppvekkende, og det ble satt fram diverse forslag som tok sikte på å bøte på dette. Bishop Paley uttrykte seg slik: ”Hvis en kunne finne en eksekusjonsmåte som ville øke redselen for upassende fremvisning av døden, kunne den bidra noe til eksemplets virksomhet . . . Noe i retning av det vi har beskrevet, var det forslag som ble satt fram for ikke lenge siden, om å kaste mordere i en hule med ville dyr, hvor de ville dø på en måte som var fryktelig i fantasien og likevel ute av syne”.

Avskrekkende virkninger?
Utfallet av denne debatten i de europeiske land ble imidlertid at dødsstraff og andre straffer på kroppen ble erstattet av fengselsstraff. Fortsatt er det imidlertid mange som vil hevde at truselen om dødsstraff har en sterkere avskrekkende virkning enn langvarig frihetsberøvelse. Forsøk på å undersøke om dette er riktig, har ikke ført til noen bestemte konklusjoner. Dersom en sammenlikner stater eller delstater (som i USA) der en har, respektive ikke har, dødsstraff, støter en på det problem at en ikke kan rekne med at statene er like på alle andre måter. Ofte vil det være slik at vi finner dødsstraff der hvor det også er mange drap og andre alvorlige forbrytelser. I land som Nederland og Norge, der det ikke er dødsstraff i fredstid, er det også svært få drap.
Av slike statistiske opplysninger kan en trekke noen begrensete slutninger. På den ene siden ser det ut til at dødsstraff under visse samfunnsmessige forhold ikke er nødvendig for å holde alvorlige forbrytelser på et lavt nivå. Ser en på de fleste drap som forekommer i Norge og på drapsmannens motivasjon, virker det usannsynlig at risikoen for en dødsstraff skulle avholde ham fra misgjerningen. På den annen side tyder erfaringene fra land med en langt høyere drapshyppighet på at dødsstraff ikke er noe svært effektivt forebyggende middel. Men i land med mange drap, er drapsmannens motivasjon ikke den samme som i Nederland og Norge. Det forekommer langt flere rovmord og politisk motiverte drap. Det er mulig at morderne da er noe mer tilgjengelig for påvirkning av straffetrusler, og at tanken på døden virker særlig avskrekkende. Imidlertid er det mye som tyder på at folk har vanskelig for å forestille seg sin egen død. Folks vilje til å ofre livet i krig, og uvilje mot å betale litt høyere skatt, skulle også gi oss en påminnelse om at det som i prinsippet er lovens strengeste straff, kanskje ikke har en tilsvarende virkning. Vi vet det ikke. Derfor vil standpunktet til dødsstraff i høy grad måtte bygge på andre typer av etiske og juridiske argumenter.

Dødsstraff i krigstid
Det aktuelle spørsmål i Norge er om dødsstraff i krigstid bør avskaffes. Vår eneste erfaring med dødsstraff skriver seg fra landssvikoppgjøret etter siste verdenskrig. Da ble 30 nordmenn og 15 tyskere dømt til døden og henholdsvis 25 og 12 henrettet. Under okkupasjonstiden var det et sterkt ønske hos legitime norske myndigheter og ledende motstandsfolk om å stemple landssvik med alle tilgjengelige midler, innbefattet truselen om dødsstraff. Etter at krigen var slutt, ville det ha skapt problemer med hensyn til norske myndigheters troverdighet om en helt skulle ha unnlatt å bruke dødsstraff eller benådet alle dødsdømte. I tilbakeblikk kan en likevel undres på om ikke dette ville ha vært den riktige vegen å følge.
De grunner som ble gitt for anvendelsen av dødsstraff under rettsoppgjøret, virker ikke alltid like overbevisende. En grunn var at befolkningen krevde gjengjeldelse og ellers ville ha tatt saken i egne hender. Vi ville ha fått ”de lange knivers natt”. De omfattende arrestasjoner som skjedde i mai 1945, satte i seg selv en effektiv stopper for slike tilløp. Men de dødsstraffene som ble ilagt senere, var knapt nødvendige ut fra hensynet til ”lov og orden”.
En annen begrunnelse var at det måtte statueres eksempler med sikte på fremtidige situasjoner der noen kunne bli fristet til å begå landssvik. En liknende allmennpreventiv begrunnelse er dukket opp igjen som en innvending mot å avskaffe dødsstraffen i krigstid. Det blir hevdet at i en krigssituasjon vil en frihetsstraff ikke virke særlig truende fordi opprørere eller landssvikere rekner med at deres side vil vinne krigen slik at fengselsoppholdet ikke blir langvarig. Dette argumentet røper ikke noen dyp innsikt i opprørets, landssvikets og krigens psykologi. I en situasjon der livet stadig vekk står på spill, vil ideologiske opprørere og landssvikere betrakte seg som soldater, rede til å dø. Dessuten vil situasjonen kanskje være såpass kaotisk at sjansen til å overleve en pågripelse for landssvik, fortoner seg som titen.
Argumentene for å opprettholde dødsstraff i krigstid synes å bygge på en selvmotsigende situasjonsoppfatning. Dels er situasjonen slik at potensielle lovovertredere kalkulerer forholdsvis rasjonelt, opptatt av å redde skinnet og i tillit til at rettsapparatet fungerer etter loven. Men dels er den slik at mulige landsforrædere rekner med en omveltning slik at minoriteten blir seierherrer og håndhevere av loven. Det er alt i alt lite som taler positivt for å opprettholde dødsstraff i krigstid.
Imidlertid kan en med en viss rett spørre om det er noe særlig vunnet med en lovendring som avskaffer dødsstraff i krigstid. Under ingen omstendighet er dette noen epokegjørende reform. Men det fins visse mindre gevinster ved å gjennomføre den. Norge deltar i et internasjonalt kriminalpolitisk samarbeid der kampen mot dødsstraffen er en viktig sak. Det kan vel ikke være noen tvil om at det er for mye dødsstraff i verden i dag, og at kampen mot denne og andre former for vold må ha høy prioritet. Norges innsats her blir noe svekket av at det kan hevdes at vi selv har dødsstraffen i lovgivningen og derfor ikke kan ta prinsipielt avstand fra den.
Hvis vi tenker oss en krigssituasjon der domstoler fungerer, kan det være grunn til å unngå den absolutte og endelige dom som ligger i en dødsstraff. Dels kan det lett skje justismord i en slik situasjon på grunn av problemer med bevisførsel og en mulig opphisset stemning. Dessuten viser det seg jo ofte at krigsbegivenheter tar seg annerledes ut etter noen år enn de gjorde mens krigen raste. Muligheten for en gjenoppreisning er til stede om en gir avkall på dødsstraffen. Endelig er det uheldig med en formell hjemmel for dødsstraff i loven dersom et forræderstyre skulle bli innsatt av fienden. Et slikt styre vil bruke dødsstraff i alle fall. Men det ville være ønskelig at dette ikke skulle ha noen tilsynelatende legitimering fra det gamle, lovlige styre.
V. A.


Dødsårsaker
Skal en studere levekår og samfunnsutvikling over et større tidsrom, er talloppgaver over befolkningens dødelighet og dødsårsaker en viktig kilde. I europeisk målestokk har det eksistert statistikker over befolkningens levealder og dødelighet i 2-300 år, opprinnelig som et resultat av monarkenes økende interesse for befolkningen som ressurs, økonomisk og militært. Med medisinens og helsevesenets utvikling i løpet av de siste 100 årene, har en i økende grad også kunnet få opplysninger om de vanligste årsakene til dødsfall i befolkningen. For Norges vedkommende var under halvparten av disse kjent rundt 1880, mens praktisk talt alle var kjent allerede 60 år senere.
Man oppdager imidlertid snart at de stabstikkene som finnes ikke er laget med et kritisk studium av samfunnsutvikling for øyet, men utelukkende ut fra en administrativ og medisinsk interesse. Data som er viktige for sentrale helse- og sosialpolitiske spørsmål finnes ofte ikke. På mange punkter legger stabstikkene seg som et slør over virkeligheten, i stedet for å kaste lys over den. Med en del arbeid kan imidlertid viktige opplysninger lirkes fram, selv om en ofte må gi opp når de aller mest brennbare spørsmålene nærmer seg. Det er særlig to spørsmål det er viktig å få svar på i denne sammenheng. Det ene er hvordan samfunnsutviklingens langsiktige konsekvenser for menneskeorganismen kan avleses i dødelighetstallene. Det andre er hva de sier om ulikheten i levekår mellom samfunnsgrupper. Hvordan kommer samfunnsmedlemmenes sosiale skjebne til uttrykk gjennom dødelighet og dødsårsaker?

Samfunnsstruktur og levealder
Et barn født i Norge for 150 år siden kunne i gjennomsnitt regne med å leve i 45-50 år. I dag vil det tilsvarende tall for livslengden være 70-75 år. De ca. 2/3 av jordens befolkning som lever i u-land, har i dag en gjennomsnittlig forventet levealder på 30-40 år. Bak lave tall for levealderen skjuler det seg alltid en særlig høy dødelighet blant barn og unge, og årsaken var (og er) infeksjons- og mangelsykdommer. Bedre mulighet til å ta seg av det enkelte barn, bedret ernæring og motstandskraft, bedret generell hygiene (varm, renovasjon, bolig osv.) har vært hovedårsakene til bedringene av barns helse i industrialiserte land.
Det er først og fremst her forskjellen i forventet levealder mellom førindustrielle samfunn (eller samfunn tidlig i industrialiseringsfasen) og høyt industrialiserte samfunn ligger. Har en først styrt unna de største farene i barne- og ungdomsårene, er forskjellen for voksne ikke så stor. En nordmann som i 1820 ble 30-40 år, kunne regne med å leve nesten like lenge som en jevnaldrende i dag, forskjellen ville være 5-10 år.
Det blir ofte hevdet at vaksinasjoner og antibiotika - altså moderne medisinsk innsats - er hovedårsaken til at infeksjonssykdommene gikk tilbake i industrialiserte samfunn. Dette er ikke riktig. De mest utbredte infeksjonssykdommene hadde gått drastisk tilbake lenge før det fantes både vaksine og behandling mot dem. Imidlertid må vi tro at disse midlene har vært effektive senere, når det gjelder å hindre gjenoppblussing av store epidemier, og ved behandling av et stort antall enkelttilfeller.
Dødelighetsmønsteret i høyt industrialiserte samfunn har også sine typiske trekk. Barnedødeligheten er minimal, og de vanligste dødsårsakene er hjerte-/karsykdommer (ca. halvparten), kreft (ca. 1/5) og ulykker (ca. 1/10). Gjennom de siste 20-30 årene har disse dødsårsakene økt sin andel til fortrengsel for infeksjonssykdommene i de fleste høyt industrialiserte land. Det er særlig ved å studere aldersgruppen 40-70 år at en får en bedre forståelse for denne samfunnsutviklingens betydning for menneskeorganismen. I løpet av de siste 30 årene har dødeligheten for norske menn økt, mens kvinner har hatt en synkende dødelighet i perioden, den er nå den laveste i verden. Menns dødelighet varierer mye med bosettings- og næringsstruktur innen ulike kommuner og fylker. Blant kvinner er forskjellene små. Dette svarer til den vanlige erfaring at kvinners livssituasjon er mer ensartet enn mennenes. Når det gjelder bosettings- og næringsstruktur, går hovedforskjellen mellom typiske jordbruksdistrikter med lavere dødelighet enn gjennomsnittet og byer/tettsteder med mye industri og tjenesteyting, som ligger høyere. Variasjonen gjør seg gjeldende for alle de tre hoveddødsårsakene, mest for hjertesykdommer. Det er altså fortsatt sunnere å bo på landet, men forskjellene ser ut til å minke. Feilaktig kosthold, høyt blodtrykk og røyking over lengre tid har en tendens til å framkalle hjertesykdom. Forurensning av mat, luft, varm og arbeidsmiljø er de viktigste ytre faktorer i kreftens utbredelse. Når mønsteret skyves i retning av disse dødsårsakene, må dette tolkes slik at samfunnsforhold og livsvaner beveger seg bort fra forhold som organismen opprinnelig er tilpasset.

Yrke og klasse
Vi vet altså at dødelighet og dødsårsaker varierer til dels betydelig med kjønn og bosettings- og næringsstruktur i dagens Norge. Hva med yrke og sosial klasse? Arbeidet med et så sentralt helsepolitisk problem er bare såvidt påbegynt for vårt lands vedkommende. De få undersøkelser som er gjort har møtt store metodiske vansker, og resultatene er foreløpig usikre. Generelt må vi imidlertid si at forskjellene synes å være mindre enn i andre høyt industrialiserte land, der gode statistikker finnes. Dette svarer til det hildet vi ellers har av Norge: at klasseforskjeller og ulikheter i levekår er mindre uttalt enn i andre kapitalistiske land. Likevel synes det som om enkelte yrker peker seg ut som særlig ”sunne”: yrker som krever høy utdanning, samt jord- og skogbruksarbeid. Størst dødelighet har yrkesgrupper til sjøs, i gruver og i hotell- og restaurantbransjen. Deler en inn tallene etter dødsårsaker eller grupperes yrker sammen til sosiale klasser og lag, er bildet mer uklart. De opplysninger vi har, strekker ikke til for å kunne trekke sikre konklusjoner.
Imidlertid er slike resultater kjent fra andre land der verdifull og god statistikk foreligger, særlig i England og Frankrike. Tall fra de senere årene viser at det er betydelige forskjeller mellom yrkesgrupper og sosiale klasser i disse landene. Hovedskillet går mellom yrker som krever høy utdannelse og som er fri for kroppslig slit, og yrker med tungt kroppsarbeid i dårlig arbeidsmiljø. I Frankrike lever en skolelærer gjennomsnittlig 7 år lenger enn en ufaglært kroppsarbeider i industrien, og 5 år lenger enn gjennomsnittet for befolkningen som helhet. Tallene fra England sier det samme. I tillegg kan de fortelle at forskjellen mellom de best og de dårligst stilte har økt gjennom de siste 40 årene. Samfunnsutviklingens og helsetjenestens betydning for sykdom og død slår altså mer positivt ut for visse grupper enn for andre. Hvor almengyldige disse forholdene er, om de f.eks. gjør seg gjeldende også for Norge, kan vi i dag ikke si. Men i all sin utilstrekkelighet er slike tall viktige vitner om hvordan ulikheter i levekår og sosial skjebne fremdeles kommer til uttrykk gjennom tidspunktet og måten man dør på.
T. I. R.

Se også: Befolkningsutvikling, Død, Helse, Hjerte-/karsykdommer, Kreft, Tuberkulose.