NorgesLexi - Norsk politisk dokumentasjon på Internett!

Drøm

Til alle tider har mennesker vært opptatt av hva som skjer med oss når vi sover. Dette kommer bl.a. til uttrykk i de sosiale sedvanene ved leggetid som understreker søvnens nødvendighet, og i forestillinger om hvor og hvem vi er under søvn. Ikke minst har mennesker til alle tider og i alle samfunn spurt seg hva meningen er med de nattlige drømmene våre.

I eldre tider var det en utbredt tro at gode og onde ånder viste seg i drømmer. Dette uttrykker en førvitenskapelig tro på at mennesket i alt vesentlig påvirkes og styres av overnaturlige krefter, som det ikke har makt over. I nordisk folketro finner vi bl.a. forestillingen om at avdøde kan vise seg for oss i drømme for å gi gode råd eller advarsler. Drømmer ble også tydet som sannspådde forvarsler (profetier), som f.eks. bibelens fortelling om Josefs tydning av Faraos drøm om de syv fete og syv magre kyrne.

Psykoanalytisk drømmelære Det ble den østerrikske legen og grunnlegger av psykoanalysen, Sigmund Freud (1856-1939) som i vårt århundre skulle vekke til live tidligere tiders interesse for drømmetydning. Mot slutten av forrige århundre var det, med noen få unntak, liten interesse for drømmer blant fagfolk i vår del av verden. Ut fra datidens rådende naturvitenskap mente mange at drømmer var tilfeldige utslag av kroppslige forandringer under søvn, og at disse forklarte hvorfor vi drømmer. I dag vel vi at det skjer bestemte kroppslige forandringer under søvn og drøm, men at disse alene ikke forklarer hvorfor, og slett ikke hva vi drømmer. Derimot har Freuds verk ”Drømmetydningen” (1900) stadig gyldighet for forståelsen av drøm. Dette verket, som bygget på flere års inngående studier av egne og andres drømmer, forblir også en hjørnestein i psykoanalysen.

Hva er så drøm? Det norske ”drøm” er i slekt med det engelske ”dream” og tysk ”Traum”. ”Dream” stammer fra gammelengelsk ”dreem” eller ”drêam” som betyr støy eller glede. Slik sett kunne en si at drøm er støy eller glede opplevd under søvn. I motsetning til eldre tiders syn, mente Freud at drøm under søvn er drømmerens eget verk, uten medvirkning av noen slag overnaturlige krefter. Han tok utgangspunkt i at normalt drømmer alle mennesker når de sover. Da sjalter vi ut våkensansene og mye av den kritiske og logiske tenkning vi gjør bruk av i våken tilstand. Dette tillater andre og for en stor del ubevisste sider av forestillings- og følelseslivet å ytre seg mens vi sover og drømmer. Freud kalte søvnen for en form for regresjon, dvs. en tilbakevending til mer opprinnelige og ikke fornuftsstyrte opplevelses- og ytringsformer. Og han kalte drømmen en kongevei til forståelse av fortrengte, ubevisste og ofte fornuftsstridige (irrasjonelle) krefter i menneskesinnet.

Freud kalte drømmen slik den huskes og kan gjenfortelles etter oppvåkning for den manifeste (åpenbare) drøm. Han fant at hos voksne er det manifeste drømmeinnholdet ofte et fortettet, forskjøvet og sensurert uttrykk for drømmens ubevisste bakenforliggende og ofte spenningsfylte og fornuftsstridige innhold. Han kalte dette for det latente (skjulte) drømmeinnholdet. Kjernen i dette fant han var fortrengte og ubevisste erfaringer og ønsker av eldre eller nyere opprinnelse. Omforeningen av det latente til det manifeste innholdet kalte Freud for drømmearbeidet.. I tillegg til forletning og forskyvning av drømmeinnholdet, påviste Freud sensurerende inngrep som bidrar til at den manifeste drøm biir mer i samsvar med den moral og logikk som normalt styrer den enkelte i våken, bevisst tilstand. Men Freud understreket at dette ikke alltid lykkes, som når den manifeste drøm er usammenhengende og selsom. Sterke følelser, og særlig angst, knyttet til det latente innhold, kan føre til at drømmearbeidet bryter sammen, slik det skjer når vi våkner av et mareritt (”mare” - engelsk: ond ånd).

Freud kom til at drømmer har en dobbelt oppgave, dvs. vern om søvnen og ønskeoppfylling. Dette kan lykkes mer eller mindre. Mht. ønsker i drøm, (dvs. forestillinger som uttrykker drifter og behov) fant Freud at disse ofte var av seksuell opprinnelse. Men drømmer kan også uttrykke andre ønsker, som å få sove.

Kildene til drøm fant Freud i inntrykk og erfaringer fra den våkne hverdagen, de såk. dagsrestene, i tidlige og glemte bamdomsopplevelser som ytrer seg under søvn og i kroppslige forhold. Like før han døde omformet og utvidet Freud dette i samsvar med videreutviklingen av psykoanalytisk erfaring og teori. I tillegg til dagsrester, barndomsopplevelser og kroppslige forhold, viste han til at drømmer kan utløses av og uttrykke overleverte erfaringer fra både slektens og menneskehetens forhistorie, slik de finnes i gamle legender og myter. Han sa videre at vår hukommelse er mer omfattende i søvn og drøm enn i våken tilstand, og at vi i drømme tar i bruk et vell av språklige symboler som vi ofte selv ikke skjønner meningen av.

Freud var sterkt interessen i drømmesymbolikk. Ordet kommer av gresk, ”sym'bolon”, som sto for en gjenstand brukket i to deler som passet nøyaktig sammen etter at de var oppbevart hver for seg. I drømmelæren er symboler særegne uttrykk som erstatter noe de har mye til felles med, og som de på en gang dekker over og uttrykker. Kunnskap om slike symboler kan vi få fra folkeeventyr, sagn, myter, folklore og ordtak og vitser og fra ulike Beder og ritualer. Bildende kunst og diktning, særlig dramaet og poesien, har et rakt tilfang på slik symbolikk. Freuds tidlige medarbeidere C. G. Jung og W. Stekel har levert omfattende bidrag til symbollæren.

En sikker psykoanalytisk tydning av symboler krever inngående kjennskap til symbollæren og grundig opplæring i psykoanalytisk teori og praksis. Det samme gjelder selvsagt tydningen av øvrig drømmeinnhold. Psykoanalytisk drømmetydning tar utgangspunkt i drømmerens egne innfall til de ulike delene av drømmen, slik den huskes og blir fortalt, dvs. den manifeste drøm. En gjør her, som ellers i psykoanalytisk behandling, bruk av det Freud katte for den ”frie innfalls metode”. Analytiker og klient (analysand) forsøker sammen å arbeide seg frem til en felles forståelse av drømmens bakenforliggende, latente tanker og følelser, sammen med de dagsrestene som utløste drømmen. Som det meste i en psykoanalyse, er tydning av drøm et møysommelig og tidkrevende arbeid. Ofte må en nøye seg med en tilnærmet forståelse av den enkelte drøm. Ikke sjelden vil klientens innfall stanse opp, og med det mye av grunnlaget for tydningsarbeidet. Freud katte dette for motstand. Og i den grad denne gjør seg gjeldende i tydningen av drøm, kan arbeidet med motstanden i seg selv vise seg like påkrevd som tydningen av drømmen. For en psykoanalyse omfatter mye mer enn tydning av drøm, som t.d. opplevelser og erfaringer fra vårt våkne daglige liv. Samtidig er det riktig at drømmer fortalt og forsøkt tydet i en psykoanalyse, byr på særegne muligheter for økt kunnskap om fortrengte og ubevisste lag i menneskesinnet, ikke minst om de glemte, men stadig virksomme erfaringene fra den enkeltes og slektens forhistorie.

Etter Freuds død i 1939 har den videre utforskning av drømmelivet fortsatt med noe vekslende styrke innen psykoanalysen. Blant vesentlige bidrag hører et arbeid av E. H. Erikson, ”The Dream Specimen of Psychoanalysis”, der han gjennomgår og drøfter en av Freuds egne drømmer (”Irma”drømmen fra ”Drømmetydningen”). Et annet nyere og vesentlig psykoanalytisk bidrag er E. Fromm, ”The Forgotten Language” (norsk ”Det glemte språket”, 1957), der han gjennomgår drømmetydningens historie og utvikler en tydningsform som han overbevisende tar i bruk, bl.a. i tydningen av myter og eventyr. Av norske bidrag må nevnes H. K. Schjelderups undersøkelser av forholdet mellom tid og skapende fantasi i drøm under hypnose (Schjelderup, 1960).

Nyere undersøkelser av søvn og drøm Nyere søvnforskning har vist at det i løpet av en søvnperiode inntreffer perioder med særlig livlige øyebevegelser. Disse øyebevegelsene faller sammen med de periodene under søvn hvor hyppigheten i hjernens elektriske utladninger ligger lett opp til den en finner i våken tilstand. Samtidig er det særlig vanskelig å vekke en person i disse fasene. Bl.a. av den grunn har denne søvnfasen blitt kalt for paradoksal (selvmotsigende) søvn, og forskerne katte de sammenfattende øyebevegelsene for ”Rapid Eye Movements” (hurtige øyebevegelser), eller forkortet REM. Nå er det blitt vanlig å kalle denne fasen for REM-søvn. Forskerne fant at hvis eldre barn og voksne ble vekket under REM-søvn, fortalte flertallet (ca. 75 %) at de drømte. Mens langt færre (ca. 7 %) kunne fortelle at de drømte når de ble vekket i andre faser av søvnen. Disse funnene er senere i hovedsak blitt stadfestet av andre forskere. En har funnet at mange menn får reisning av penis under REM-søvn, og kvinner og menn viser en særegen og høynet kroppslig aktivitet i REM-fasen. Disse fasene opptrer tilnærmet regelmessig under normal søvn med ca. 90 minutters mellomrom, dvs. at vi normalt drømmer fra 3 til 6 ganger i løpet av en 7-8 timers nattesøvn. REM-fasene varer i ca. 20 minutter, de siste noe lenger enn de første i løpet av natten. Vanligvis drømmer vi i alt ca. 1 1/2 time hver natt.

REM-undersøkelser gir klar støtte til Freuds syn på drømmer som en nødvendig sikkerhetsventil for uforløst driftsspenning, særlig seksuelt, som kan få sin ønskeoppfylling i drømme. Det viser seg bl.a. at mennesker som flere netter på rad vekkes under hver REM-fase, som dermed avbrytes (såk. REM-deprivasjon), kan utvikle til dels alvorlige nervøse forstyrrelser. Dette skjer vanligvis ikke hvis de vekkes like mange ganger utenfor REM-fasene. Personer som blir fratatt REM-søvn, svarer med økte REM-faser når de igjen får sove uforstyrret. Nyere drømmeforskning har dessuten bekreftet at det er en sammenheng mellom form og innhold i drøm og bestemte kroppslige plager som også har et psykologisk grunnlag (psykosomatiske lidelser).

Forøvrig har ikke søvn- og REM-forskningen i laboratoriene bidratt med noe vesentlig nytt mht. tydning av selve drømmeinnholdet. Hvordan en velger å tyde drøm, er fortsatt mer et spørsmål om hva slags grunnsyn på menneskets psykologi en tilegner seg og kjenner seg hjemme i. Når det gjelder psykoanalytisk drømmelære, kan en slå fast at den inngår som et vesentlig ledd i det fortsatte arbeid med å videreutvikle og utdype Freuds grunnleggende oppdagelser og den omfattende teoribygning han utarbeidet på grunnlag av sine erfaringer som behandler og medmenneske. Samtidig ser vi tankevekkende sammenhenger mellom psykoanalytisk drømmelære, de senere tiårs REM-forskning og tidligere slektledds tro og viten om drømmene våre. Ikke minst har eldre tiders og våre dagers forsøk på å forstå drømmelivet vårt, vist at vi måleve og innrette oss etter at mennesket på en gang er et fornuftig og ufornuftig såvel som et moralsk og amoralsk vesen. Men studiet av drøm har også åpnet for økte kunnskaper om menneskelige ressurser for byggende og skapende virksomhet, som gift skikkelige vekstvilkår og brukt med omtanke, kan gjøre livet rikere og gi det en dypere mening.

K. v. K.

Se også: Dagdrøm.
Litteratur: E. H. Erikson: The Dream Specimen of Psychoanalysis, Journal of the American Psychoanalytic Association, Vol. 2, 1954. S. Freud: Drømmetydning, 2 bd., Oslo 1969. E. Fromm: The Forgotten Language, New York, 1957. E. Kringlen: Sigmund Freud og den moderne drømmeforskning, Nordisk Psykiatrisk Tidsskrift, Bind XXII, Hæfte 4 1968. H. K. Schjelderup: Eksperimenter med Tiden og Fantasien, i A. Ås (red.): Forskerferd i Sinnets Dybder, Oslo 1965.

Dubček, Alexander

Dubček (1921-), fremtredende tsjekkoslovakisk kommunist, førstesekretær i Det tsjekkoslovakisk kommunistparti (TKP) 1968-69, Praha- vårens ledende skikkelse.

Dubček ble født i landsbyen Uhrovec i Slovakia. Fra 1925 til 1938 bodde Dubček sammen med sin familie i SSSR, og han fikk i sine tidlige ungdomsår et meget grundig innblikk i det sovjetiske samfunn. I 1939 gikk Dubček inn i det nyopprettede, illegale slovakiske kommunistparti. Mot slutten av krigen kom han med i den slovakiske partisanbevegelse. Etter frigjøringen i 1945 og frem til TKPs maktovertagelse i 1948 var Dubček fabrikkarbeider og utførte partiarbeid på grunnplansnivå. I begynnelsen av femtiårene arbeidet Dubček som partifunksjonær i Slovakia. Selv om Dubček ikke kan ha vært uvitende om de stalinistiske utrenskningene, er det ingen som har anklaget ham for delaktighet. I 1955 ble Dubček sendt av TKP til partihøyskolen i Moskva. Etter hjemkomsten ble han valgt inn i TKPs sentralkomite, og i 1963 til førstesekretær i Slovakia. I de fem årene Dubček var slovakisk førstesekretær, 1963-68, utviklet motsetningene seg mellom toppledelsen i Praha og det slovakiske partiapparat i Bratislava som Dubček stod i ledelsen for. Dette innebærer ikke at Dubček formulerte og gjorde seg til talsmann for en klart definert, liberal reformpolitikk, men i dette tidsrommet ble den politiske atmosfæren i Bratislava langt lettere enn i Praha.

5. januar 1968 ble Dubček valgt til førstesekretær i TKP. Dubček fikk denne stillingen ikke fordi han stod frem som den udiskutable leder av den liberale fraksjon i TKP, men fordi han ble oppfattet som en akseptabel kompromisskandidat både av tilhengerne av den tidligere førstesekretær, Novotný, og av de mer åpent erklærte reformtilhengerne. Men Dubček var klar over at det var behov for gjennomgripende reformer av det tsjekkoslovakiske samfunn. Måten han gikk løs på denne oppgaven viste at han ikke fulgte en klart utarbeidet politisk plan. Han gjorde da også den taktisk sett utrolige feil å proklamere partiets reformprogram - ”sosialismen med det menneskelige ansikt” - ved feiringen av 20-årsdagen for TKPs maktovertagelse i 1948, i nærvær av Bresjnev og de andre østeuropeiske lederne. Dubček gjorde heller ingen forsøk på å skifte ut medlemmene av partiets ledende organer for å få et solid flertall å støtte seg på. Under hele Praha-våren syntes Dubček å ha vaklet mellom de alternativene som de mest ivrige reformtilhengerne trakk opp og de forslag de mer moderate presenterte. Selv om Dubček innehadde landets viktigste politiske stilling, betydde ikke det at han til enhver tid utøvde den politiske ledelsen av reformarbeidet. Dette skyldtes ikke Dubčeks manglende politiske evner, men det mangfold som gjenoppvekkelsen av en offentlig opinion representerte.

Umiddelbart etter at okkupasjonen av Tsjekkoslovakia tok til, ble Dubček og hans nærmeste medarbeidere arrestet og fløyet til Moskva hvor de ble forelagt et politisk diktat. Under hardt press skrev Dubček og de andre lederne unntatt Kriegel under. Dubček reiste tilbake til Praha for gradvis å ødelegge de reformer av det tjekkoslovakiske samfunn som han hadde vært med på å iverksette og den ”sosialismen med det menneskelige ansikt” som han trodde så sterkt på. Samtidig skulle han ødelegge seg selv som politiker. I april 1969 ble han etter sovjetisk press fjernet som førstesekretær og valgt til president i den føderative nasjonalforsamling. Denne stillingen, som var ment å være det første skrift ut av TKP og det politiske liv, mistet han senere på året. Neste skrift var ambassadørposten i Ankara. Samtidig med at Dubček ankom til Tyrkia, ble han ekskludert av sentralkomiteen, og angrepene på ham fra partiet ble stadig hardere. I mars 1970 ble Dubček suspendert av TKP. Sommeren samme år ble han kalt hjem og underkastet ukelange forhør som gjorde at han brøt fullstendig sammen både psykisk og fysisk. Forhørene førte som ventet til at Dubček ble ekskludert av TKP.

Siden sommeren 1970 har Dubček levet under konstant bevoktning og hatt minimale muligheter til å kommunisere med utenverdenen. Bare ved to anledninger har han gift uttrykk for sitt syn på ”normaliseringen” i Tjekkoslovakia, i et brev til Smrkovskýs enke i 1974 og i et brev til den tsjekkoslovakiske nasjonalforsamlingen senere samme år. Dubček var ikke blant underskriverne av Charta 77, noe som ikke betyr at han ikke støttet denne aksjonen, men skyldes sannsynligvis den harde bevoktningen som gjør det umulig for ham å ha kontakt med sine meningsfeller innen den sosialistiske opposisjonen.

J. I. B.

Se også: Charta 77, Praha-våren, Tsjekkoslovakia.

Duma

Duma er russisk og betyr ”råd”. Betegnelse for høyadelig rådsforsamling i det gamle Russland (bojardumaen), for bystyrer i det 18.-20. århundre (bydumaene) og for det russiske parlament (riksdumaen) som bestod i den korte perioden mellom 1906 og 1917. Et parlament etter engelsk forbilde hadde vært de russiske liberales drøm i hundre år før Nikolaj II i oktober 1905 motvillig samtykket til sammenkallingen av en allrussisk, representativ rådsforsamling med lovgivende myndighet. Dette skrattet, som var fremkalt av den pågående revolusjon i Russland, kalte tsaren ”en grusom beslutning” - og han håpet senere å kunne gå tilbake på den og overdra makten like udelt til sin sønn, som hans far hadde overdratt den til ham. Strengt tatt innebar ”oktobermanifestet”og de påfølgende dekreter en avskaffelse av selvherskerdømmet og innføringen av et konstitusjonelt monarki i Russland. Det var likevel ikke tale om parlamentarisme, for regjeringen var ikke ansvarlig overfor dumaen, men bare overfor tsaren selv, som beholdt betydelige fortrinnsretter, prerogativer, deriblant et absolutt veto i lovsaker. Om den nye forfatningen lå nærmere en preussisk, enn en engelsk modell, betydde den ikke desto mindre at prinsippet om tsarens uinnskrenkede makt var oppgitt, og alle lovforslag fra regjeringens side kunne stanses av dumaen.

De liberale lot seg langt på vei berolige av ”oktobermanifestet” og organiserte seg foran dumavalgene i to store partier; ”oktoberistene”, som ønsket å avstå fra krav som gikk utenfor manifestets ramme, og ”kadettene” (populær forkortelse for de konstitusjonelle demokrater), som ikke var tilfreds og krevde sammenkalling av en grunnlovgivende forsamling og innføring av parlamentarisme. Men også kadettene ble nå oppslukt av det legale politiske arbeid som oktobermanifestet hadde åpnet veien for, og glemte sin erklærte solidaritet med de streikende arbeiderne som hadde opprettet sine egne råd, sovjetene. I begynnelsen av desember 1905 var regjeringen allerede sterk nok til å arrestere St.Petersburg-sovjetet med formarmen, Trotskij, i spissen. Mens mange liberale i oktober hadde hilst tsarens manifest som innledningen til en æra med borgerlig-parlamentarisk demokrati, hadde Trotskij profetisk advart arbeiderne mot manifestet og kalt det ”en kosakkpisk svøpt inn a en konstitusjons pergamentrull”.

Kadettene var det største partiet i den første dumaforsamlingen, som kom sammen i 1906. Støttet av de tallrike bonderepresentantene gikk de så langt som til å kreve en jordreform med ekspropriasjon av de største adelsgodsene. Tsaren svarve med å oppløse dumaen og sende den hjem, men fikk året etter tilbake en ny duma som var enda mer radikal, med sterke grupper av sosialrevolusjonære og sosialdemokrater (mensjeviker og bolsjeviker), som hittil hadde boikottet dumaen. Valglovene bygget på et komplisert system med indirekte valg og separate lister for jordeiere, borgere, bønder og arbeidere. Jordeierne hadde altfor mange mandater i forhold til sitt antall, mens arbeiderne var sterkt diskriminert. Da den andre dumaen var kommet sammen, endret tsaren gjennom et åpenbart brudd på sin egen forfatning valgreglene slik at bøndene, som ikke hadde gitt tsaren den støtte han håpet på i dumaen, og arbeiderne og de nasjonale minoritetene fikk sin representasjon ytterligere halvert. Den tredje duma (1907-12) og den fjerde (1912-17) ble således dominert av oktobristene og et konglomerat av høyrepartier og dannet ikke lenger noen virkelig opposisjon mot tsarens regjering. Håpet om et demokratisk-parlamentarisk system fortonte seg i denne perioden meget fjernt, inntil februarrevolusjonen i 1917 med ett slag forvandlet Russland til en borgerlig-demokratisk republikk. Den udugelige krigsledelsen hadde overbevist selv mange konservative om nødvendigheten av en ny regjering. Da de spontane urolighetene brøt ut pga. matmangelen, ble forventningene uvilkårlig rettet mot dumaen, som den eneste allrussiske, representative forsamling. Noe motvillig tok den på seg oppgaven å fremtvinge tsarens abdikasjon og opprette en ny regjering. Men dumaen fikk seg ikke tildelt rollen som parlament vis-à-vis den nye provisoriske regjeringen, som heller ville søke sin basis i en grunnlovgivende forsamling, valgt med almen og lik stemmerett. Men valgene ble stadig utsatt, og regjeringen ble i virkeligheten mer og mer avhengig av den støtte den kunne sikre i det gjenoppståtte Petrograd arbeider- og soldatsovjet. Stadig flere av ministrene utgikk fra sovjetets mensjevikiske og sosialrevolusjonære flertall og regjeringen begynte å fremlegge rapport for sovjetet om sin virksomhet hver 14. dag. Dumaens rolle var utspilt i og med februarrevolusjonen; dens svakhet lå i valgreglene som favoriserte de klasser som nå for alvor var for nedadgående i det russiske samfunnet, mens sovjetene representerte de klasser som nå for første gang gjorde seg gjeldende med full politisk tyngde - arbeiderne og bøndene. Da bolsjevikene i september vant flertallet i Moskva- og Petrogradsovjetet, betydde det at den provisoriske regjering hadde mistet sovjetenes støtte, og dens skjebne var dermed beseglet. I oktober opprettet bolsjevikene sin egen regjering i sovjetenes navn. To uker tidligere var dumaen som institusjon formelt blitt avskaffet.

J. P. N.

Se også: Oktoberrevolusjonen, Russiske revolusjon 1905.
Litteratur: G. Katov (red.): Russia enters the Twentieth Century, London 1973.

Du Pont de Neurours & Co.

Data for 1976:
Hovedkontor: Wilmington, Del., USA
Rangering: 29 (Fortune)
Omsetning: $ 8,361 milliarder
Netto-overskudd: $ 459 mill.

Ansatte: 132 737
Egne produksjonsanlegg i USA: ca. 120
Noen produksjonsselskaper hvor Du Pont har betydelige eierinteresser: Endo Laboratories, Inc., USA, Remington Arms Co., Inc., USA, Du Pont (Australia) Ltd., Australia, Du Pont Taiwan Ltd., Taiwan, Du Pont (Japan) K.K., Japan, Du Pont do Brasil S.A. - Industrias Quimicas, Brasil, Colorquim, S.A. de C.V., Mexico, Du Pont de Venezuela C.A., Venezuela, Du Pont de Nemours (Be1gium), Belgia, Du Pont de Nemours (Deutschland) GmbH., Vest-Tyskland, Du Pont de Nemours (Nederland) B.V., Nederland, Du Pont (U.K.) Ltd., Storbritannia, Pigmemos y Productos Quimicos, S.A. de C.V., Mexico

Du Pont startet sin virksomhet allerede i 1802 med produksjon av svartpulver. I over 100 år produserte selskapet sprengstoff før det gikk over i andre virksomhetsområder. I dag har konsernet over

1 700 produkter på sitt produksjonsprogram, alle med utgangspunkt i kjemisk industri. Du Pont rangerer som verdens 29. største industriselskap på businesstidsskriftet Fortunes liste (1976), og er blant verdens tre største kjemiske selekaper.

Konsernets viktigste aktivitetsområder er industrikjemikalier (19 %), plastprodukter (22 %), spesialprodukter (26 %) og syntetiske fibre (bl.a. nylon) (33 %). Spesialprodukter omfatter bl.a. medisinske produkter, produkter til grafisk industri, elektronikk, sprengstoff og plantevernmidler. I 1976 hadde Du Pont et salg på $ 8,361 milliarder, og sysselsatte nær 133 000 personer. 73 % av salget skjedde i USA, Canada (5 %), Europa (13 %), Latin-Amerika (5 %) og Fjerne Østen (4 %).

Størstedelen av selskapets virksomhet er lagt til USA, hvor ca. 120 produksjonsanlegg tilhører Du Pont konsernet. Utenfor USA har Du Pont store produksjonsanlegg i Canada (Du Pont of Canada Ltd.), Brasil (Du Pont do Brasil S.A. - Industrias Quimicas), Vest-Tyskland (Du Pont de Nemours (Deutschland) GmbH.) og Storbritannia (Du Pont (UK.) Ltd.). I tillegg kommer produksjonsanlegg i Australia, Japan, Taiwan, Argentina, Colombia, Mexico, Puerto Rico, Venezuela, Belgia, Frankrike, Luxemburg, Nederland og Spania.

Kjente selekaper i USA innenfor sine spesialbransjer hvor Du Pont har betydelige eierinteresser er Endo Laboratories Inc. (farmasøytiske produkter) og Remington Arms Co. Inc. (våpen og ammunisjon). Du Pont har inngått samarbeidsavtaler med Altantic Richfield Co. (olje etc.) og National Distillers and Chemical Corp. om tilførsler av råvarer.

Ved siden av sine heleide produksjonsselskaper i utlandet har Du Pont i tillegg inngått samarbeidsavtaler i Iran (Polyacryl Iran Corp.), Japan (Mitsui Fluorochemicals Co. Ltd., Mitsui Polychemicals Co. Ltd., Showa Neoprene K.K., Toyo Products Co. Ltd.) og Frankrike (Butachimie; Rhône Poulenc Industries).

Du Ponts kostnader til forskning og utvikling var i 1976 $ 353 millioner (4,2 %). Denne virksomheten er hovedsakelig konsentrert om videreutvikling av viktige konsernprodukter (f.eks. nylon), utvikling av nye produkter med basis i selskapets egen teknologi, ved siden av reduksjon av råvareforbruket og prosessforbedringer.

I Skandinavia har Du Pont opprettet et salgsselskap i Sverige, Du Pont de Nemours Nordiska AB, som primært ivaretar det nordiske markedet for konsernets produkter.

I. Sa.

Durkheim, Emile

Durkheim (1858-1917), fransk universitetspedagog og sosiolog, professor ved Sorbonne i Paris fra 1906. Durkheim var blant dem som skapte sosiologien som universitetsfag i Vesten, især gjennom hovedverkene ”De la division du travail social” (1893), ”Les regles de la méthode sociologique” (1895), ”Le suicide” (1897) (norsk utgave, ”Selvmordet” 1978) og ”Les formes elementaires de la vie religieuse” (1912). Han var dessuten en ypperlig foreleser som brente for sin sak, og samlet rundt seg en skare yngre forskere som videreførte hans sosiologi, bl.a. Bougle, Granet, Mauss og Halbwachs. Han startet årboken ”L'Année sociologique”, som ble et midtpunkt for den samfunnsvitenskapelige tankeutveksling.

Den tysk-franske krig 1870-71, Pariskommunen 1871 og det påfølgende blodbad dels avdekket, dels frembrakte dyptgående splittelser og motsetninger innen det franske samfunnet. For Durkheim blir dette grunn og foranledning til å utforme en samholdets sosiologi, som et bidrag til å gjenopprette samholdet i det franske samfunnet. Her var han i pakt med Leon Bourgeois' politiske solidarisme. Av jødisk herkomst, frafalt han tidlig troen og forble agnostiker resten av livet, og likeledes humanetiker. Fast overbevist om at det franske samfunnet trengte en moralsk fornyelse, og at moralen ikke lenger måtte grunnes på religiøse trosforestillinger, men på samfunnsvitenskap. Durkheim sto derfor klerikalismen fjernt, og tok bl.a. derfor parti for Dreyfus i denne saken som rystet samfunnet i dets grunnvoller. Durkheim avviste av flere grunner den revolusjonære sosialismen - bl.a. forekom klassekampen ham uforenlig med nasjonalt samhold, og slo selv til lyd for en art laugssosialisme eller et korporativt samfunn hvor sammenslutningene av yrkesutøvere er organisert i nasjonal, og eventuelt senere, internasjonal målestokk, og er minst jevnbyrdige med statsinstitusjonen. Han gikk også inn for å avskaffe arveretten, for dermed å oppnå likere utgangsbetingelser for yrkeslivets konkurranse. Videre gikk han inn for å avskaffe den partipolitiske parlamentarismen med dets velgermasser, for i stedet å la de politiske representantene velges gjennom fagforeningene (korporasjonene). Endelig gikk han inn for at religionene skulle fornye seg: Tilpasse sin lære til vitenskapens til enhver tid gjeldende oppfatninger, samtidig som ritualene betones som det religiøse livs hovedsak, siden det er de som gir trosfellene en dyp erfaring av samfunnet som en overindividuell virkelighet, som utøver en særegen kraft. ”Samfunnet er religionens sjel”, skrev Durkheim og videreførte her Robespierres og Comtes forsøk på religionsfornyelse (se. art. Comte).

Durkheim trakk (i ”Le sosialisme”, engelsk utgave ”Socialism”) et tydelig skille mellom kommunisme og sosialisme: Kommunismen er en eldgammel oppfatning om at privateiendommen er opphav til egoisme og egoisme opphav til umoral. Denne påstand sikter ifølge Durkheim ikke til noen bestemt samfunnsform, men foregir å gjelde for alle tider og samfunn. I denne betydning var f.eks. Platon, Thomas Mores eller Campanella kommunister. Ifølge Durkheims begrep om kommunismen er ikke denne særskilt opptatt av samfunnsøkonomiske spørsmål på en konkret måte. Det er derimot sosialismen, som ifølge Durkheim hovedsakelig er opptatt av økonomisk samfunnsreform. ”Sosialistisk kaller man enhver lære som krever at alle eller visse økonomiske funksjoner skal knyttes til samfunnets ledende og bevisste sentra.” Dette er ifølge Durkheim sosialistenes hovedsak. Verken avskaffelse av eiendomsretten, kollektivisme eller bedring av de arbeidende samfunnsklassers kår, har nødvendigvis noe med sosialisme å gjøre. Selv hos Marx, hevder Durkheim, er det bare tale om å avskaffe retten til å eie produksjonsmidler, mens individene har en absolutt rett til de produktene de har frembragt gjennom sitt arbeid. Og innen flere sosialistiske retninger er trangen til å underordne individet fellesskapet så svak at det nærmer seg anarkisme. Sosialismen er for Durkheim vesensforskjellig fra kommunismen, og dukker først opp ved begynnelsen av det 19. århundre. For at sosialismen skulle oppstå som lære, måtte ifølge Durkheim tre vilkår være oppfylt. For det første var det nødvendig at staten mistet noe av sin hellighet, og at de økonomiske funksjonene fikk økt samfunnsmessig betydning, slik at den offentlige bevissthet tilla stat og næringsliv omtrent samme verdi. Det var også nødvendig at staten var blitt utviklet såvidt sterkt at den ville kunne være i stand til å påta seg forbindelsen med det økonomiske livet. Det var for det tredje nødvendig at næringslivet ikke unndro seg statens påvirkning, slik tilfellet var så lenge den økonomiske foretaksomhet var spredt på utallige hender. ”For at visse styrende sentra i samfunnet skulle kunne nå handelen og industrien og innvirke regelmessig på dem, var det altså nødvendig at de allerede var nådd frem til en vise sentralisering. Kort sagt var det nødvendig at systemet med storindustri var blitt utviklet.”

Durkheims samholdslære utspringer av en kommunistisk, fremfor av en sosialistisk oppfatning, når disse uttrykk tas i den ovennevnte betydning. En viktig del av hans forskningsinnsats gikk med til å vise at samfunnsøkonomisk vekst ikke er noe gode i seg selv, men tvert om er egnet til å forstyrre samfunnsmedlemmenes likevekt. I hans beste og mest feste bok ”Le suicide” (Selvmordet), er grunntanken at menneskene ikke begår selvmord fordi livets byrder er for tunge, de materielle savn for sterke, men fordi deres integrasjon i samfunnet ikke er som den skal, eller fordi samfunnet selv er disintegrert. Dette siste tilfellet betegnet han som en tilstand av anomi, som er et gresk ord for ”lovløshet”, men hos Durkheim nærmest betyr ”ubestemthet”, ”flertydighet”. Sosial anomi fremkaller ifølge Durkheim psykisk anomi hos individene, hvilket truer deres livsevne.

Krigsutbruddet i 1914 kom som et slag på Durkheim, hvilket avdekker sviktende virkelighetssans på den internasjonale politikkens område. Han kastet seg inn i krigen på fransk side, og skrev og utga bl.a. en rekke pamfletter mot Tyskland, som han mente var eneansvarlig for krigen.

D. Ø.

Se også: Anomi, Sosiologi.
Litteratur: E. Durkheim: Selvmordet, Oslo 1978. E. Durkheim: Den sosiologiske metode, København 1972. D. Østerberg: Durkheims Samfunnslære, Oslo 1974.

Durruti, Buenaventura

Durruti (1896-1936), spansk anarkist, særlig bemerket for sin rolle i den spanske borgerkrigs første periode og i forbindelse med den såkalte ”Durrutikolonnen”. Durruti vokste opp i Léon i Nord- Spania, forlot skolen tidlig og tok arbeid som jernbanemekaniker. Etter å ha deltatt i jernbanestreiken i 1917 (hvor 70 arbeidere ble myrdet, over 500 såret og omkring 2 000 fengslet), flyktet han til Paris og arbeidet der. I 1920 var han tilbake i Spania, deltok i den anarkosyndikalistiske fagforeningen ”Confederacion Nacional del Trabajo” (CNT) og i forsvarsgruppa ”Los Solidarios”, et redskap mot arbeidsgivernes leiemorder- terror mot arbeiderbevegelsen.

Etter Primo de Riverus maktovertagelse i 1923 ble anarkister som ikke ville bli drept eller havne i fengsel, tvunget i eksil; førstda det spanske monarki fait i 1931, kom Durruti tilbake til Spania, hvor hans gruppe motarbeidet reformistiske tendenser i CNT og gjennom talrike bankran skaffet midler til bevegelsen. Etter en oppstand i Catalonia i 1932 ble han deportert til Spansk Guinea for en periode, vel tilbake i Spania stadig jaget av politiet til tross for forsøk på å etablere seg. Ved borgerkrigens utbrudd sommeren 1936 deltok Durruti i den vellykte reisningen mot militæropprøret i Barcelona og fikk deretter i oppdrag å organisere en anarkistisk militia, ”Durruti- kolonnen”.

Militsene var et anti-kapitalistisk og anti-hierarkisk alternativ til det tradisjonelle militærvesenet, de sprang spontant ut av den spanske arbeiderklassen som nektet å la seg mobilisere på tradisjonelt vis, og støttet seg på andre organisasjonsprinsipper, på personlig ansvar i stedet for militær disiplin: Grunnlaget var ”centurier” med en ansvarlig ”centurion” som ble valgt på allmannamøte, videre fire ansvarlige for grupper på 25. En samling ”centurier” utgjorde en ”agrupacion”, de samlede ”agrupacions” dannet en kolonne. Militsenes sentrale ledelse, ”Militsens sentralkomité” var unndratt generalitetens (Catalonias regjering) kontroll.

Durruti-kolonnen, med Durruti som ansvarshavende og Perez-Farras som militær sjef, talte på det meste 12 000 mann. Militsmennene hjalp bøndene med arbeidet i sin fritid, og der hvor kolonnen trengte frem, likvidene den jordeierne og oppfordret til kollektivisering; at bønder og landarbeidere overtok jords og drev den i fellesskap i den frihetlige kommunismes ånd, på samme måte som det på denne tiden, bak de republikanske frontlinjer og særlig i Catalonia, foregikk en storstilet spontan kollektivisering av industri, samferdselsmidler osv. Kolonnen hadde sin egen avis og egen radiosender. Den rent militære aktiviteten til kolonnen var således uatskillelig fra dens revolusjonære, politiske aktivitet. - Zaragoza ble tatt, og provinsen Aragon befridd fra fascistene.

Regjeringen Caballero ble dannet i september, og under påvirkning av stalinistene ble det forsøkt skapt et militærvesen kontrollen av regjeringen, en såkalt ”folkehær”. Den 10. oktober ble folkehæren skapt ved dekret, og militsene militarisert, dvs. vanlig militær organisering innført. Anarkistenes kolonner protestene, men ble fra desember nektet forsyninger, nye menn, våpen og ammunisjon. Og den 21. mars 1937, som den siste, godtok den anarkistiske ”Jernkolonnen” militariseringa. På samme måte ble kollektiviseringen av industrien erstattet av en mer statsdirigert sosialisering.

I begynnelsen av november 1936 samlet Francos fire hærer seg om Madrid, slaget mellom en velutstyrt hær støttet av tyske og italienske bombefly, og dårlig bevæpnede arbeidere, begynte. Durruti bestemte å flytte 4 000 mann fra sin kolonne for å avlette situasjonen for Madrid, og dette reddet byen for en stund. Men den 20. november, på vei ut av sin bil, falt han for et vådeskudd. Den 22. november fant begravelsen sted i Barcelona, og over 500 000 fulgte ham til graven. Og med den totale militariseringa av militsene, var nå den spanske borgerkrigs første periode definitivt avsluttet.

R. B. M.

Se også: Spanske borgerkrig.
Litteratur: H. M. Enzensberger: Anarkiets korte sommer, Oslo 1973. S. Dolgoff: The Anarchist Collectives, New York 1974. A. Paz: Durruti: The People Armed!, Montreal /New York 1977.

Dutschke, Rudi

Dutschke (1940-1979), original tysk marxist, sosiolog og filosof. Han kom opprinnelig fra DDR, flyttet i 1961 til Forbundsrepublikken. Dutschke spilte en ledende rolle i det vesttyske studentopprøret og organisasjonen SDS til han ble hardt såret ved et attentat i april 1968. Dutschkes foreløpig viktigste verk er ”Forsøk på at stille Lenin på benene (1974, dansk utgave 1975), som er en marxistisk kritikk av Lenins teoretiske og politiske praksis, og av den ideologiske konstruksjonen ”marxismen- leninismen”.

Mordforsøket fulgte som en kulminasjon av den massive hetskampanjen som særlig Springer-pressen satte inn mot Dutschke. Både hans politiske lederegenskaper og teoretiske evner hadde gjort ham til ”Bürgerschreck” nr. 1. Det vesttyske studentopprøret var preget av store protestaksjoner mot den borgerlige statsmakten, med påfølgende sammenstøt med politiet. Ulikt Frankrike foregikk disse konfrontasjonene uten at det var til stede noen sosial bevegelse i arbeiderklassen. Dutschke var den av studentlederne som klarest uttrykte en kritikk av ulike former for isolert aksjonisme. (Se art. Aksjonisme.) Hans situasjonsanalyse gikk ut på at den form den militante aksjonismen fikk, bidro til å hindre at de brede masser vant noen forståelse av de tanker en gikk inn for. Det var Dutschke som formulene parolen om ”den lange marsjen gjennom institusjonene”, en strategi som forsøkte å forene det utenomparlamentariske opprøret med en langsiktig og allsidig ”subversiv” (dvs. ”undergravende”) sosialistisk praksis.

Ideologisk var Dutschke under innflytelse av ”studentopprørets far” Marcuse og hans teorier om fremmedgjøring og de ”endimensjonale” vestlige velstandssamfunn. Perspektivet fra Marcuse og den unge György Lukács ble imidlertid snart videreført og overskredet av Dutschke: En dypere samfunnsmessig forståelse av de borgerlige institusjonenes manipulerende og undertrykkende karakter var å finne i den marxistiske kritikken av den politiske økonomi.

I de seinere år har Dutschke understreket den sentrale betydning oppgjøret med den østeuropeiske formen for undertrykking har for å utarbeide et troverdig revolusjonært alternativ, hvor sosialisme og demokrati gjensidig forutsetter hverandre. Det er hans tese at behovet for et slikt alternativ vil vokse: Utviklingen av den seinkapitalistiske utbytting og undertrykking vil etter hvert true med å føre de vestlige samfunnsformasjonene mot en tilstand av moderne barbari. Historisk knytter Dutschke her an til den rådskommunistiske formen for arbeiderdemokrati og selvforvaltning. Han har også videreutviklet sitt teoretiske slektskap med Karl Korsch og Ernst Bloch og deres forsøk på å forene den vitenskapelige sosialismen med politiseringen av de menneskelige behov og interesser som springer ut av det seinkapitalistiske utviklingstrinnet (se art. Bloch). Dutschke deltar i byggingen av en slik bevegelse gjennom ”Sosialistische Büro”, som er den mest framskredne venstresosialistiske organisasjonen i BRD.

Dutschkes Lenin- verk er et grunnleggende bidrag til å sammenfatte de positive trekkene ved det antiautoritære opprøret med en materialistisk fundert kritikk av ideologiske og praktiskpolitiske bakevjer som den internasjonale revolusjonære bevegelsen har havnet i. Utgangspunktet tas i kritikken av Lenins mangelfulle forståelse av forholdet mellom den sær-russiske, halvasiatiske produksjonsmåten og graden av kapitalisering. I det han griper tilbake til Marx' uttalelser om særegenhetene ved den russiske samfunnsformasjonen, forsøker han å vise hvordan Lenin og samtidige russiske marxister hengte seg opp i Russlands europeiske ferniss. Dutschke viser hvordan Lenin foretok en import av kautskyansk tankegods, som innebar en mekanisk overføring av den vesteuropeiske utviklingsmodellen til Russland. Den politiske kjernen i forsøket på å sette Lenin på beina går på å avvise den marxist- leninistiske teorien om partiet som samfunnets elite og handlende subjekt. Med utgangspunkt i bolsjevikenes stivbeinte sentralisme, fraksjonsforbudet i partiet og tilsidesettingen av sovjetene, sammen med bolsjevikenes modell for ”opprinnelig akkumulasjon”, økonomisk utvikling i det etter-revolusjonære Russland, utviklet det seg et styresett som innebar en videreføring av det tsaristiske byråkratiets tvangskarakter. Sammen med oppgjøret med nye og gamle marxist- leninistiske posisjoner forsøker Dutschke også å bryte sekterismens monopol på Lenin, gjennom å skjelne mellom den handlende revolusjonære realpolitikeren Lenin og det som seinere er blitt gjort til ”leninisme”.

Y. F.

Duun, Olav

Duun, Olav Duun (1870-1939), norsk forfattar, ein av del meir miskjende, mistydde og misbrukte. Mellom dei som noko upresist går under nemninga ”nyrealistar”, blir Duun rekna som ein av dei fremste. Duun vart fødd på Jøa i Namsenfjorden, vaks opp på småbruk i same distriktet, og var m.a. gjætargut og rodde vinterfiske i ni år før han i 1901 fekk råd til å gå lærarskolen i Levanger. Frå 1904 var han lærar på Inderøy og i Singsås. Etter giftarmål med Emma Møller i 1908 flytta han til Botne ved Holmestrand, der han hadde fult lærarpost fram til 1927. Då fekk han statens diktarløn og kunne ofre seg heilt for diktinga; han hadde sidan debuten i 1907 nærast årvisst kome med ei samling soger eller forteljingar, noko han makta å halde fram med til han døydde.

Medan Duun i nesten heile si aktive forfattartid var busett i Vestfold, er hendingane i bøkene hans lagde til hans opphavlege heimemiljø. Personane er for det meste bønder og fiskarar frå Ytre Namdalen, men det ville vere ei grov forenkling - både av Duuns forfattarskap og av andre som soknar til omgrepet - å tru at ”heimstaddikting” skal tolkast bokstaveleg og i trongaste meining. I det meste av forfattarskapen kan ein finne døme på samtidspolitiske hendingar og straumdrag som har påverka han eller som han tok stilling til. Dette gjeld også for del bøkene der han valde å leggje handlinga generasjonar og hundreår attende i tida. Duun åtvara tidleg mot økonomiske og politiske krefter som han meinte i aukande tempo brøyta vegen for fascismen. Styrken, solidariteten og samkjensla i eit sosialt fellesskap vart etter kvart eit gjennomgangstema i forfattarskapen hans, der han freista å peike på positive alternativ til ei samfunnsutvikling som i stadig sterkare grad vart styrt av kapitalkreftene.

Duun evna med sitt djuptloddande psykologiske skarpsyn å skildre særmerkte og ”tidlause” typar, og desse psykologisk innfløkte og samansette personlegdomane vart truverdige nettopp ved at han makta å setje dei inn i eit levande og forståeleg miljø.

Både i replikkføringog i menneskeskildring peikar debutsamlinga av småforteljingar, ”Løglege skruvar og anna folk” (1907), fremover mot den seinare diktinga, men det er ”Paa tvert” frå 1909 som blir Duuns eigentlege gjennombrotsroman. Mellom fleire gode romanar, strekar særleg ”Det gode samvite” (1916) opp linjer og problemstillingar han utviklar videre; her analyserer Duun korleis samvitet og det etiske normene ytrar og endrar seg hjå tre ættled i tre ulike tidbolkar. Han sameiner her den slektshistoriske skildringa med ein psykologisk analyse, og utvida og styrkt med eit hav av samfunnshistoriske detaljar, perfeksjonerer han denne teknikken i ”Juvikfolke” (1918-23), kalla ”ei Norges-historie i seks band”. (Denne romanrekkja, om blir rekna til Duuns hovudverk, skildrar korleis ættesamfunnet møter dei sosioøkonomiske og kulturelle brytingane i førre hundreåret. Med glyttar av heidendom og mellomalder er vi innom både 1814 og 1884 som levandegjerande bakgrunn når Duun her gir si diktarlege framstilling av noko av bakgrunnen for den utviklinga vi med Inge Krokann kallar ”det store hamskiftet i bondesamfunnet” (sjå art. Hamskiftet).

Dei fleste Duun-forskarar har konsentrert seg om individualetiske og -psykologiske sider ved ”Juvikfolke”. I dette perspektivet har Odins offerdød på båtkvelvet blitt stående som ein avgjerande moralsk siger over ”småmannenn Lauris og alt han representerer. Med same utgangspunkt kan ein isolere den tragiske kampen mellom ”det gode” og ”det vonde” som eit hovudmotiv i trilogien ”Medmenneske” (1929-33). - Meir sosiologiserande lesemåtar avdekkjer andre og fleirtydig rikare sider ved desse monumentale romanseriane. Avkledd metafysisk idealisme, skisserer ”Medmenneske”-trilogien sosialt og økonomisk konfliktstoff som både er føresetnad og bakgrunn for det reint moralske og psykologiske problemstillingane som verket reiser. Slik sett blir Ragnhilds tragisk- heroiske handlingar også eit forsvar for verdiar og normer i eit samfunn som blir truga av ein menneskefiendsleg og tingleggjerande kapitalisme, representert ved den kyniske Didrik Dale.

På same vis kan ein sjå ”Juvikfolke” som ei skildring av livsvilkåra i eit samfunn under djuptgripande omforming. Her får Duun fram korleis tilhøva mellom menneska og jamvel deira eiga sjølvforståing endrar seg i takt med dei sosioøkonomiske endringane i samfunnet elles.

I dei fem første banda av ”Juvikfolke” er tilhøvet mellom individ, medvit og samfunn nærast konsekvent skildre ut frå eit dialektisk grunnsyn, medan dialektikken blir idealisme når Duun skal føre romanhandlinga fram til si eiga samtid (1918). Indirekte munnar romanserien ut i Duuns ønskedraum om harmonisering av motsetningar i samfunnet og i individet.

I motsetning til f.eks. Hamsun eller Uppdal, hadde Duun ein meir kritisk distanse også til sine meir helteliknande og sterkaste personlegdomar. Såleis ligg det mykje av ei programfråsegn i at jamvel det mest aristokratisk-tyranniske av det gamle juvikingane anten ved sigrar eller nederlag når fram til ei innsikt om at eit handlingsfullt liv først blir meinings- og verdifullt når sigrane er til bate for eit større sosialt fellesskap.

Også i det seinare romanane spelar tida og miljøet med som ei viktig ramme for forklåring og forståing. Den psykologiske slektsromanen ”Ettermæle” (1932) freistar m.a. å vise korleis vi er medskuldige i det som hender i kring oss, og når Duun i 1936 set ”Samtid” som tittel på skildringa av striden mellom to kantar i same bygd, er dei politiske tendensane i mellomkrigstida meir enn symbolsk til stades. I ”Menneske og maktene” (1938), deler øybuane seg i to flokkar når stormfloda kjem - somme finn seg passivt i det dei meiner er lagnaden - andre mobiliserer alle krefter og ofrar jamvel livet for at dei attlevande skal kunne ta fatt på oppattbygginga når katastrofen er over.

Duun peikte aldri på noko ideologisk system som kunne berge verda, og humor og ein genial ironi nyttar han i så mange retningar at ein sjeldan kan peike på ein eintydig tendens i verka hans. Samstundes er det eit særdrag ved heile Duuns dikting at tendensen og idéinnhaldet i uvanleg sterk grad er bundne saman med sjølve skrivemåten. Med eit vart øyre for folkelege seie- og forteljemåtar, synte Duun etter kvart ei særleg evne til å nytte og forme denne munnlege forteljetradisjonen til sin eigen høgst personlege og særmerkte stil. Han valde å stå fritt i utforminga av sitt eige talemålsnære skriftspråk, og fleire har peikt på dette som den paradoksale forklaringa på at han ikkje i større grad har nådd ut.

S. T.

Litteratur: Å. Svensen: Mellom Juvika og Øyvære - tre artikler om Olav Duuns romaner, Oslo 1978. B. Birkeland: Olav Duuns soger og forteljingar, forteljekunst og tematikk, Oslo 1976.

Dyd

”Dyd betegner den karakter som oppfylder betingelserne for at virke til samfundslivets rette fremme og bevarelse”, beter det i Salomonsens store danske leksikon fra forrige århundre. Her understrekes det sentrale ved ordet dyd: det uttrykker karakteregenskaper som oppfattes som moralsk høyverdige i ”samfunnet”. Sagt med andre ord trykker ordet dyd egenskaper og holdninger som kreves av enkeltmennesket, og disse kravene er slik at de støtter opp om samfunnet slik det allerede er.

Ordet finnes i gammelnorsk (dygd, av duga) og betegnet da dugelighet, flinkhet, styrke, kraft og ære. Kravet om å vise dygd gjaldt særlig menn, og bruksmåten avspeiler et samfunn der nettopp enkeltmenneskets personlige mot og dyktighet - ikke minst i kamp - var av avgjørende betydning.

Med innføringen av kristendommen ble ordet knyttet til kirkelige moralbud, med egenskapene tro, håp og kjærlighet som de ypperste kristne dyder. Når kirken styrker sin stilling i forhold til kongemakten på 12-1300-tallet, blir betydningen moralsk verdifull egenskap stadig vanligere. Dette avspeiler en samfunnsutvikling fra småkonger, som er direkte avhengig av innsatsen fra den enkelte soldat i bondehæren, til en kongemakt som støtter seg på kirken. Oppslutning om kirken er blitt enkeltmenneskets viktigste dyd, og makten opprettholdes mer ved undersåttenes tilslutning til kirkens verdier, enn ved direkte innsats for kongen.

Med puritanismen og den begynnende kapitalismen fikk dydene annet innhold og en mer rasjonell begrunnelse. Denne bruksmåten lever fortsatt i uttrykk som ”nøysomhet er en dyd” , ”sparsomhet er en dyd”, og ikke minst ”en dyd av nødvendighet”, som antyder begrunnelsen for dydene. Nøysomhet og oppsparing var nødvendig for alle: kapitalisten måtte investere og ”yngle kapital”; proletarens nøysomhet var nødvendig for å overleve. Fordi vårt samfunn bygger på masseforbruk, vinner ikke denne betydningen særlig gjenklang lenger. Systemet verdsetter den fete forbruker, ikke den nøysomme sparer.

Kanskje derfor er ordet dyd nå på vei ut av språket. Forventningene til enkeltmennesket kan ikke så lett formuleres som moralsk høyverdige handlingskrav i et samfunn der nesten enhver oppførsel tolereres, fordi den likevel ikke rokker ved systemet. Den enkeltes aktive handling er ikke lenger viktig (se art. Deltaking, Mekanisering), og kravet om å tilpasse og innordne seg (fordi alt allerede er ordnet), kan vanskelig formuleres som en dyd. En annen vanskelighet er at mange av de gamle laster (som ødselhet) er blitt systemets dyder.

Det er derfor påfallende at den betydningen av ordet som fortsatt lever på folkemunne, er betydningen: kjønnslig uberørthet hos kvinner. ”Dyden i behold” har en så lenge en ikke har gjennomført et samleie, og det synlige uttrykk for dette, er at hymen - jomfruhinna - er intakt. Også gutter kan ”miste sin dyd”, men uttrykket er lite vanlig, og konsekvensene svært forskjellige. For gutter markerer tapet av dyden inntreden i de voksne menns rekker, for jenter nærmest løsaktighet.

Dagens dyd vises altså ved kjønnslig måtehold og selvfornektelse; og er således nærmest det passive motstykke til den gammelnorske dugelighet, kraft o.l. Samtidig er kravet om å vise dyd gått over til særlig å gjelde kvinner. Den knipne dyd og dens ”sædelighet i kjønnslig henseende” har til i dag vært det borgerlige samfunns krav til sine kvinner. A komme ”ren og uberørt” til sin ekte mann og være ham dydig tro til sin dødsdag var den anstendige kvinnes familiebevarende plikt (se art. Monogami).

Dyden kan bare ”mistes” en gang, og med den betydning den er blitt tillagt opplever mange kvinner det å ”gi den fra seg” som en meget alvorlig og nesten seremoniell -handling. Samtidig vil menn ofte ha motstridende holdninger. Den samme mann som ønsker en uberørt hustru kan selv drømme om ”å ta” andre kvinners dyd. Slik sett vil dyden bli et trofe som er ettertraktet i mannsverdenen og beskyttet blant kvinnene.

I vår tid stilles imidlertid dette kravet til kvinnekjønnet særlig i religiøse miljøer. Vanligere er at dydighet vurderes mot det å være attraktiv. Mangel på kjønnslig erfaring kan oppfattes som at en ikke er ettertraktet, og den alder der det å ha sin dyd i behold oppfattes som noe litt prippent eller stakkarslig, er stadig synkende. Dermed er det dydige i ferd med å bli latterliggjort.

Bare i religiøse og politiske undergrupper der kollektivet stiller store krav til individet, vil ordet ha verdi. Derfor vil også spørsmålet om hvilke egenskaper som skal inkluderes i de revolusjonære dyder, være av betydning.

M. B. / E. Br. / L. Lø. / T. R.-K.

M.B. lE.Br. lL.Lø/T.R.-K.

”Dynamitt i borehullene”

”Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene som bare de streikende visste om, tror man ikke da streikebryterne ville betenke seg på å oppta arbeidet?” Denne setningen i en av Martin Tranmæls taler våren 1912 ble, i Social-Demokratens referat, en av de mest beryktete uttalelser i norsk arbeiderbevegelses historie. Egentlig var ikke uttalelsen så aggressivt ment. Den uttrykte bare et hovedpoeng i fagopposisjonens velkjente program: skjerpet kamp mot streikebryterne. (Se art. Fagopposisjonen av 1911.) Tanken om at arbeidets rette innehavere skulle kunne beskytte seg og sin jobb mot uorganiserte streikebrytere, var dessuten en åpen tanke i hele arbeiderbevegelsen. Tranmæls formulering ble imidlertid av hans motstandere, i og utenfor bevegelsen, begjærlig grepet som et bevis for at han var villig til å gripe til voldelige midler, og anvendt polemisk både fra parti- og fagbevegelsens ledelse ved siden av borgerpressen. I flere år framover ble den fundamentalt pasifistiske Tranmæl stående som den farlige voldsmann, et skremmebilde konservative brukte til å stemple hele Arbeiderpartiet med til langt ut i 1930-årene. I virkeligheten er det potensielt voldelige innhold i Tranmæls uttrykk ikke rettet mot det borgerlige samfunn. Som så ofte ellers i arbeiderbevegelsens historie, var det konflikter innenfor klassen, mellom fagorganiserte og uorganiserte, som framkalte de bitreste oppgjør.

H. F. D.